Products of the year 2016

2016 has been great! Through my blog and my work with the Fidelity magazine (www.audiofidelity.no) I’ve listened to lots of great equipment this year. The following is my highly subjective “best-of” list…:

Source

Nominees are Hegel HD30 DAC, Mitchell & Johnson WLD+211T network player, and Heed Quasar RIAA. The network player and the RIAA are not by any means high end products, but both of them are seriously good value for money. The Heed RIAA is a bit fiddly to use, but the clean, lively sound weight that up big time. Of course, this is not the best RIAA available in any way, the reason for the nomination is just value for money. Same thing could be said about the Michell & Johnson streamer, not the best sound in any way, but it’s fuzz free, versatile operation makes it deserve the nomination. The Hegel, however, is a real bargain, pure high end as it is. The fantastic sound produced from any digital source, is up there with the very best at any price. When knowing that this full blood high end product is priced at around € 4300,-, there’s just no way I can avoid naming the Hegel HD30 “Source of the year 2016”!

Amplifier

Nominees: Audio Research SP20 pre amplifier, Spec RSA M3EX integrated amplifier, Doxa 61 Signature power amplifier. All of these being high end, and, as such rather expensive. That said, they’re not by far as expensive as the latest examples of hi-end extrema, still they all sound like they’re up there with the very best. The SP20 is a valve driven pre without output transformers, so be aware that it won’t necessarily drive all power amps with the same ease. When given a well suited power amp, it’s pure bliss, smooth, powerful, organic. Built in RIAA is also truly impressing. All in all probably even better than the Ref. 5, it is as close to a bargain you can get, at this rather hefty price tag. The Spec is integrated, but can also be used as pure power amp. Slightly darker voiced than the Spec top model, but also very close to the valvy sound from the best Spec. No real remote, and limited power (60 W), will probably scare some customers. The nearly unknown (outside Norway) Doxa factory, has fiddled with their amplifier concept for more than 40 years, and their Signature version of the 61 is this far the best they’ve ever made. So smooth, so lively, so elegant that you should pay awfully much more to beat it. The downside is power, though. 60 Watts limits the number of speakers it will drive. Among these strong contenders, I end up going for the Spec. Thoroughly impressive, strong and bold, delivering music with obvious valve like timbre, although being class D. At half the price of it’s big brother, and 90% of the sound, I name Spec RSA M3EX the “Best amplifier of 2016”!

Loudspeaker

Nominees: Roksan TR5 S2, Spendor A6R, Doxa 8.2. All of the three nominees are simple speakers, two way, simple crossover. All of them also represent an easy load on the amplifier, they can be driven by anything, valves included. Slowly it has dawned on me that this way of building loudspeakers works beautifully smooth and elegant, without destroying the family economy. To me, they also sound more natural than complex speakers, just for the record. The Roksan TR5 is a standmount, modern and elegant, I can’t think of any speaker in the price bracket or size that can match the balance and the versatility of the Roksan. The Spendor is a small floorstander, not impressive at first, but it grows on you, until you’re totally captivated. Again Doxa has fiddled on their speaker project for many years, bass working in quarter wave enclosure, with a separate tweeter on top. All of these speakers are incredible value for money, but due to the full frequency capacities of the Doxa 8.2, I choose them for “Speaker of the year 2016”!

 

Roksan TR5 S2

Roksan har ofte gått rett under radaren for de fleste av oss. Med stativhøyttaleren Darius, fikk jeg virkelig øynene opp for dette ofte undervurderte britiske merket. Og nå, med den mye rimeligere stativhøyttaleren TR5 S2, er det på tide å sperre opp både øyne og ører!

Elegant stativhøyttaler

 

Stativhøyttalere er ofte tveeggede sverd. Det er min høyst subjektive oppfatning at “nothing beats cubic inches”, dette gjelder både motorer og høyttalere. Stativhøyttalere vil alltid være et forsøk på å narre så mye som mulig ut av noe så lite som mulig, og kompromissene må velges med omhu. Man møter på noen grunnleggende fysiske lover underveis, og man må i så stor grad som mulig spille på lag med disse, i stedet for å forsøke å oppheve dem. Det sagt, så har også stativhøyttalerne noen åpenbare fordeler, som konstruktørene kan benytte for å skape svært gode musikkgjengivelser i ikke alt for store rom. Så for å begynne et sted, er det min oppfatning at de kompromisser Roksan har valgt med TR5 S2, er suverent utført.

En av fordelene med et lite kabinett, er fravær av kasseresonanser. Det er billigere å gjøre en stiv konstruksjon, en besparelse man dermed kan benytte til bedre elementer i stedet. Vinn-vinn der, altså. Roksan har laget gode, enkle konstruksjoner, og fylt dem med gode elementer. Det er særlig toppelementet som skiller seg ut, en såkalt “ribbon-tweeter” montert i en wave guide (nesten et horn, faktisk) for høyere effektivitet. Slike elementer kan i utgangspunktet ikke jobbe like dypt ned i frekvens som en moderne dome, noe som skaper mulighet for oppbryting i basselementet oppover i frekvens. Basselementet som skal håndtere denne problemstillingen, er et 130 mm papirelement med coating, kontrollert av kraftige, doble magneter, og er spesialbygget for denne høyttaleren. Dette elementet puster gjennom en solid bassport på baksiden, noe som gir en normal romrespons ned under 40 Hz, mens i målelab’en finner vi et -6dB-punkt på 55 Hz. Ikke imponerende på papiret, og som nevnt skal det noe størrelse til å sette store ting i bevegelse. Fornuftige høyttalerterminaler avslutter en solid konstruksjon.

Solid bassport!

I utgangspunktet tåler Roksan TR5 S2 moderate mengder  påtrykt effekt, allerede her ser vi altså resultatene fra de valg Roksan har tatt. De tåler nominelt 60 Watt kontinuerlig, og en spissbelastning 100 Watt. Det ligger en liten advarsel i de tallene; dette er ikke høyttalerne du banker inn bak flere hundre Watt effekttrinn om du er klar for party. På den annen side er de lekende lett forsterkerlast, noe som ikke alltid kommer som en selvfølge med ribbon-elementer i toppen. Jeg har drevet dem med både rør og transistor, alt fra 15 Watt opp til ca. 70, Watt, og i prisklasser fra ca. 10 000,- opp til snaue 100 000,- i forsterkerkostnad. Roksan-høyttalerne responderte helt forbilledlig på alle forsterkerne, kan ikke se for meg en eneste forsterker som ikke passer disse svært så lettvinne høyttalerne, faktisk. Nominell 8 Ohm impedanse som aldri faller under 6 Ohm, normale 88 dB virkningsgrad for 1 Watt påtrykt, dermed lett match for en hver noenlunde motorisert forsterker. Hold deg over 15 Watt pr. kanal, så burde du være omtrentlig på trygg grunn.

 

 

Om vi går løs på grunntrekkene, har vi allerede nevnt noe, men vil utdype dette videre. Som nevnt oppleves høyttaleren svært lettdrevet og svært harmonisk på alle forsterkere vi har testet den med. For undertegnede er det svært viktig at den spiller helt ubeskrivelig deilig på rørutstyr. Det er dynamisk overbevisende, elegant og livlig på de fleste stilarter, ja, egentlig på alle stilarter, men med noen reservasjoner, som jeg kommer tilbake til.  Nedover oppleves den ikke brutal, men den fremstiller musikken med super balanse, ja jeg er vel av den oppfatning at den gjør det på mange måter mer balansert enn sin svært så påkostede storebror Darius, faktisk. Oppover besørger et eminente toppelement for en nær uhørt oppløsning, om noen høyttalere i prisklassen kan tangere dette her, vil jeg gjerne har en mail om det, for det har jeg i så fall aldri hørt. Viktig er det at denne oppløsningen er paret med en avslappet eleganse, som gir et totaluttrykk helt blottet for hardhet og skavanker av noe slag. Dette er imponerende!

Om jeg setter på pirkemodus, kan jeg påstå at jeg aner en viss forskjell i dynamisk uttrykk mellom elementene, men heller ikke det oppleves plagsomt. Det er naturlig at et toppelement av denne typen har en hurtigere og mer presis gjengivelse, enn bassen. Helheten er dermed noe mer in your face oppover, og mykere og mer diskret nedover. Bortsett fra denne detaljen, har vi et nærmest fornemt mønster, der overgangen virker helt fri for både hump og dump, det er faktisk imponerende sømløst. Og jeg har spart den aller viktigste egenskapen til slutt: Denne høyttaleren har en helt unik evne til å være både fengslende og medrivende. Jeg regelrett nyter å lytte på den, selv om jeg til daglig har både større, voldsommere og betydelig mer påkostede høyttalere å leke med.

Gnistrende godt diskantelement

 

La oss gå løs på musikkeksempler for å utdype egenskapene. “Hverdagsbassen” i disse høyttalerne er absolutt tilstrekkelig. Dette sies altså med størrelsen på kabinett og elementer som bakteppe. Høyttalerne skjærer bestemt av nedover før det går i metning og ender med forvrengning og annet tøv. Domenic Miller’s låt “Unify” byr på dype, lange basstoner som fort tvinger bassporter til både fising og plystring og det som verre er, men den generøse åpningen vi har med å gjøre i dette tilfellet, har ingen slike usjarmerende påfunn. Det hele leveres veldig harmonisk og behagelig, fullstendig velavstemt. Toppen er sjelden vare i denne klassen. Disse observasjoner underbygges av Holly Cole’s sprudlende lydkulisser på låta “Train Song”. Her også opplever vi en super harmoni, og en bass som går akkurat så dypt som den må, og ikke en Hz dypere. Lydbildet settes fint og oversiktlig opp, men er vel litt trangt i forhold til de mest åpenhjertige høyttalerne på dette feltet. Totalen er et lydbilde blottet for stress og hardhet, men med detaljer som gir muligheter til å se dypt inn i musikkens univers. Og denne gangen kommer også ordet “fengslende” ned på notatblokka for første gang. Her ble jeg sittende til låta var ferdig. Og litt til, for å la inntrykkene virkelig synke inn.

Over på den noe mer skarpskårne innspillingen “All about you” med Sophie Zelmani, finner vi et heftig attakk i strengene, akkompagnert av en urimelig god innsikt i atmosfære og rom. Her kan jeg faktisk detektere en tendens til overgangsfenomener, da jeg opplever noe fortykkelse rundt vokalen, som gir en viss dissonans i et ellers strøkent lydbilde. Så min innledningsvis forbeholdsløse opplevelse av sømløshet og rettlinjet frekvenskurve, må modereres. Men bare en smule. For vokalen i denne låta er typisk varmt innspilt, og neste låt har ingen slike problemer. For, i denne søte juletid spiller jeg med stor innlevelse “Christmas card form a hooker in New Orleans”, denne gang ikke Tom Waits’ rufsete original, men den intense versjonen av vår egen Rebekka Bakken. En helt nydelig tolkning av en dypt tragisk låt. De akustiske instrumenter formidles med salige klangfarger. Vokalen på sin side fremstår åpen, ren og tilgjengelig, med en voldsom tilstedeværelse. Intet galt sagt om Waits’ egne, rå og upolerte versjon og svært gode innspilling, men jeg faller enda hardere for den godeste Rebekka Bakken, må jeg innrømme. Tross alt er det mer troverdig når en kvinne med blottet sjel vrenger ut av seg åpningslinjen “Hey Charlie, I’m pregnant…”

Rebekka Bakken. Mer troverdig som gravid hooker from New Orleans enn Tom Waits..

 

Over i det klassiske domene er det igjen klangfargene som er helt uovertrufne, i kombinasjon med veldig god kontroll på lydkulissene. Cellokonsert No. 1 i A-moll, Saint-Saëns, celloen traktert av Emanuelle Bertrand flommer over oss. Den er vel noe myk nedover, men i sannhetens navn er ofte orkestrene også det. Igjen blir jeg bare sittende, det eneste ordet jeg klarer å rable ned på blokka er: Besnærende! Altså… Dynamikken i et helt orkester finner aldri veien ut av høyttalere på størrelse med litt røslige skoesker. Vi snakker fort vekk 100 mann av alle kjønn her, trøkk hele gjengen inn i en telefonkiosk, og se hvor mye moro det blir. Klart dette fenomenet blir hørbart også i disse høyttalerne, men det viktige er igjen at det låter godt, det låter balansert, det låter på et eller annet interessant vis troverdig. Mindre enesmbler blir naturligvis enda mer troverdige, og den avslappede klangen fra Roksan TR5 S2 passer veldig godt inn i en sånn setting.

 

Om vi så slipper løs uhyret i lytterommet, og ber Roksan spille tyngre rock, er det lov med litt sunn skepsis. Derfor overraskende at “Vincent Price” med Deep Purple låter såpass potent og innsiktsfullt. Nå skal det vel ikke stikkes under en stol at det ble noe pløsete og trøtt nedover, det ble en mangel på storhet, men allikevel et absolutt fascinerende helhetsinntrykk. Årsaken til denne fascinasjon er at vi får en uvanlig tydelig vokal, plassert mer framme i miksen enn vi er vant med.  Kompet er på sin side noe over mot det myke, men bygger allikevel fint oppunder, gir oss en hardt tiltrengt grunnmur å bygge på. Der oppe, over grunnmuren, lever lydkulissene  overbevisende, sprudlende, og gir meg kanskje en av det beste opplevelsene jeg har hørt på akkurat dette aspektet. Alltid noe nytt å oppleve i denne bransjen!

Jeg er imponert over hva Roksan gjør med sine stativhøyttalere. Særlig dette med balansen, og evnen til å gjøre det musikalske uttrykket så gripende. At deres rimelige modell TR5 S2 er så altetende og så enkel, er jo en ren bonus. Den spiller alle typer musikk med ro og overbevisning, dog uten å eksellere spesielt på noen stilarter. Det er ok, vi ber ikke om high end i denne prisklassen. Men faktum er jo at vi får såpass til kvalitet på enkelte aspekter at det faktisk er lov å spørre seg litt om hva vi skal finne på med de 50 tusenlappene vi kjapt sparer, om vi har et moderat rom, og ikke spiller så forbanna høyt. En bedre kilde, kanskje?

Jeg finner ikke noe bedre ord å sammenfatte dette med enn nettopp “besnærende”. En nytelse å lytte til. Det finnes betydelig verre måter å høre årets juleplater på!

Roksan TR5 S2 stativhøyttalere, kr. 12 500,- / par

Importør Moet

 

 

 

 

 

 

 

London calling

NOTE: English translation below

Ok, så er overskriften et billig tjuveri, men pokker heller. London calling er en bra beskrivelse av det faktum at det Londonbaserte audiofirmaet Roksan har laget et sett høyttalere som setter dype spor i sjela. Bli med og lytt på Darius!

47 store sedler er ikke billig for et par stativhøyttalere. Roksan legger lista høyt her, jeg vil rett og slett sitere deres egen beskrivelse av plan og fokus, for jeg mener dette har en viss relevans for det jeg kommer til å si senere i artikkelen…:

Ja, det ovenstående er neppe en unik plan blant høyttalerprodusenter her i verden. Likeledes vet vi at det er sjelden det virkelig klaffer på alle forsettene på en gang. De gangene vi har vært i nærheten, har det alltid vært et eller annet; størrelse, pris og kompleksitet gjør som oftest et slikt produkt utilgjengelig for den gemene hop. Og, i sannhetens navn, Roksan Darius er vel ikke akkurat gratis den heller, men den er fortsatt et drygt steg unna det eksempelvis Raidho skal ha for sin konkurrent i klassen, C 1.1. Dessuten, selv om jeg mener det er nokså brutalt å forlange gode 7000 ekstra for de tilpassede stativene, finnes det fortsatt konkurrenter som forlanger det doble og mere til.

Roksan Darius er altså en middels stor stativhøyttaler, det er i hovedsak dybden som trekker størrelsen opp. Noe volum må til om man vil levere noe nedover i frekvensområdet, og det vil man, som kjent. Spesielt om man vil ha en 5,5-tommer i aluminium til å gjøre jobben. En del kontruksjonsmessige detaljer må dermed bestemmes, selvsagt, en av dem er jo at elementet må kunne bevege seg seriøst mye. I Darius’ tilfelle betyr dette faktisk hele 12 millimeter, ikke til å undres over at det kalles long throw… Nå er det også sånn at en bevegelse på over 1 cm må ta en viss tid, og selv om vi ikke snakker minutter her, er det tross alt et regnestykke hvor langt man skal bevege en 15-tommer for å flytte omlag samme mengde luft som denne 5,5-tommeren gjør i løpet av sin centimeter. Det blir ikke langt! Og da er det lett å trekke den konklusjon at 15-tommeren kan gjøre det kjappere, gitt at den har en rimelig motorstyrke (magnet) til å skyve med. Jeg skal ikke fordype meg mer i dette temaet, selv om det åpenbart vil si noe om hvordan høyttaleren løser sine oppgaver. Vi kommer litt tilbake til det, når vi snakker om lyden fra Roksan Darius, om et par avsnitt.

Roksan har så visst en god del rett i sine ovenstående utlegninger, Darius er en sjelden høyttaler, kan vi fastslå. På toppen troner altså den ekstremt luftige bånddiskanten, en ting er at den er kjent for sin begrensede spredning i det vertikale plan, Roksan har også valgt å begrense det horisontalt. en tydelig wave-guide (kall det gjerne et lite horn), sørger for å samle spredningen, fokusere energien og fyre i et smalere område enn elementet naturlig vil kunne gjøre. Dette har den sideeffekt at man høyner effektiviteten en smule, det kan også ha visse innvirkninger på lydbildet. Sikkert er det i det minste at det begrenser problemet med skarpe refleksjoner fra de nærmeste flatene, og akkurat dette er fullstendig hørbart. Disse høyttalerne låter nemlig mykt, innsmigrende og elegant så det holder, og de gjør det så å si uansett volumet du spiller på. Jeg nevnte så vidt de (dyre) stativene man kan kjøpe i tillegg, og la meg da si at det er gode grunner til at Reliant Motor Company i Tamworth ikke lengre produserer deres ikoniske modell Robin. Faktum er vel at de ikke lengre produserer noe i det hele tatt, men det nå en helt annen historie. Roksan hadde vel uansett ikke behøvd å teste ut trehjulskonseptet en gang til, men tross alt er de britiske til fingerspissene, så de måtte tydeligvis det. Så for å trekke historien kjapt sammen, informeres herved om at det finnes tilleggsutstyr (støttehjul?) tilgjengelig. Spesielt aktuelt for barnefamilier i møblerte hjem som ikke vil ha konstellasjonen av høyttalere og barn i en salig røre.

Inni høyttaleren er det ikke spart på stort, her finnes Mundorf kondensatorer, metalloksyd resistorer, forsølvede kabler, og diverse andre gjennomførte detaljer. På forsiden finner vi naturlig nok de omtalte elementene, mens på baksiden munner det hele ut i et par kraftige terminaler for bi-wiring, samt to godt dimensjonerte bassporter på hver høyttaler. Kassa måler drøyt 37 i høyde og dybde, mens fronten er behagelig slank med sine 20 cm. Til sammen har vi et par høyttalere som oppgis å ha en nominell impedans på 4 Ohm, og en følsomhet som gir oss 89 dB ut ved 1 Watt påtrykt effekt. Subjektivt oppleves det faktisk mindre, for selv om Roksan har hatt som mål å skape en lettdreven høyttaler, opplever jeg egentlig at den er temmelig effekthungrig. Derimot har de truffet blink på sine andre mål, dette er som nevnt en svært sjelden plante, Darius kan så visst imponere flere enn novisene innen hifi, dette er et kunstverk av en høyttaler, intet mindre.

Roksan Darius spiller med fylde, silkeglatt, innsmigrende, den omfavner lytteren med sin eleganse. Spesielt flott er det at de spiller så balansert og levende selv på (svært) lavt volum, dette er slett ikke alle høyttalere forunt å få til. Det må rett nok på bordet at ingen trær vokser opp mot himmelen, så Roksan Darius må nok også forholde seg til visse realiteter. Til tross for sin eleganse og dynamisk livlige oppførsel på lavere volum, viser den nær utrolige bassgjengivelsen at den ikke er helt ærlig. Det er en åpenbar pukkel her, men selv om den er åpenbar, er den forbannet intelligent tenkt ut. Det er først når man begynner å skuffe på litt seriøst med køl, at man oppdager en viss tendens til “entone-bass”, i det minste en viss mangel på nyansering nedover. Altså, relatert til den moderate størrelsen, så leveres det kopiøse mengder solid bass, det gjøres dessuten med ufattelig overbevisning og eleganse.  Men ser vi det i absolutte termer, er det fortsatt selvsagt at Aurum Vulkan eller Marten Coltrane for den del, er (mye) større høyttalere enn Roksan Darius. Men særlig mer overbevisende enn det Roksan her har fått til, skal godt gjøres på såpass moderat store høyttalere!

Endelig kommer vi til musikken. Det skal litt til å vippe den moderate kjempen Roksan Darius av pinnen med musikk. Begynner vi på den enkle siden med Sophie Zelmani og hennes låt “All about you”, kan Darius briljere på alle fronter på en og samme gang. Luftigheten er udiskutabel, dette er verdensklasse, det gir ingen mening å debattere hvorvidt du har hørt noe som er “bedre” på akkurat det, her er det åpent helt inn i uendeligheten. Stemmen gjengis med en salig mildhet, Sophie Zelmani er så nær, så nær, man nærmest føler hennes nærvær i rommet. De distinkte gitartonene har et deilig smekk, allikevel fullstendig blottet for hardhet, og de klinger og klinger. Samtidig kan vi “se” inn i et enormt rom med små elegante klanger, lydkulisser og tilstedeværelse. Fyldigheten i den totale gjengivelsen er i total balanse, og jeg har i grunn ikke mer å tilføye. Det er vel akkurat sånn det skal gjøres, tror jeg.

Så la oss like godt stupe tvers over banen, og la selveste Deep Purple foredra det purunge 70-tallets bombe av en låt, “Fireball”. Vi bruker 25-års utgaven (f…, selv den er jo 20 år gammel!) og kliner til. Jo, dette funker. Nesten. Darius har denne deilige, men balanserte fedmen som passer sånn musikk som hånd i hanske. Men den har også kun et liten basselement, som må sloss litt for å gjøre Deep Purple virkelige, og gi en slags følelse av realisme til Ian Paice’s stortromme. Spiller vi på moderat volum er det rene fryden. Men hallo, spille “Fireball” på moderat volum? Ja, det skulle tatt seg ut. Det er altså bare å vri opp. Her finner vi faktisk Roksan Darius’ grenser, lett som en plett. Roksan drømte om en lettdreven høyttaler, men McIntoshen’s lysende Wattmetre pirker opp mot 300-tallet. På den positive siden virker høyttalerne til å ta dette med stor ro, ingen vreng, ingen stress, det er fortsatt kontant og kontrollert, ingenting som stikker av. På den negative siden er det dog lett å høre at det dynamiske uttrykket, som briljerer på moderat volum, nå er helt borte. Høyttalerne har gått i metning, og har ikke mer å gi. Dermed blir det vel ikke akkurat sinna rock ut av dette her. Men pokker ta for en avslappet eleganse!

 Klassiske verker kommer vi ikke unna. Opus3 på platetallerknen, Bach, konsert i E-dur for fiolin og orkester. Igjen får Darius briljere, skinne. En viss overdreven mykhet (muligens), men for en tone! Dette er så innsmigrende at det knapt er mulig å slå av. Det flyter, det synger, det sprudler! Kontrollen er total, så lenge du lar høyttalerne leve i flytsonen, er det kun fantastisk. Jo, jeg har hørt det større, voldsommere, mer despotisk. Men har du et ikke alt for stort rom og en god stol å sitte i, har du alt du behøver for en stor, musikalsk opplevelse. Nydelig, Roksan!

Ja, Roksan Darius er en fabelaktig god allroundhøyttaler innenfor sine grenser. Den konkurrerer med alt som har vært laget av moderat store stativhøyttalere, uansett pris. Selvsagt er den ikke perfekt, men den har enkelte sider som er i nærheten. Den har luftigheten og elegansen fra det beste som kan skaffes for penger, og den underbygger denne luftigheten med en særdeles overbevisende illusjon av kraftfull bassgjengivelse.

Den kan leveres med et ikke helt vellykket stativ som ekstraustyr, jeg foreslår at de som kan leve uten det estetiske helhetsbildet, heller blåser noen tusen på solide, konvensjonelle stativer. Og jeg foreslår en kombinasjon med gjennomsiktige forsterkere med rytmikk og driv (gjerne Roksan’s egne, eller Exposure, for eksempel) som drivkraft bak superelegant kildemateriale. Nei, totalen blir selvsagt ikke billig. Så gode musikkopplevelser gjør dessverre sjelden det.

Til slutt: Å gå tilbake til mine store, flotte Arum Vulkan var opplysende. TIl tross for at også disse har strålende kvalitet i alle ledd, ble det en bokstavelig talt hard overgang. Mer rufs, mer summarisk, større selvsagt, men nesten som en elefant i glassmagasinet sammenlignet med Roksan Darius. Trodde nesten ikke det var mulig, men nå har jeg hørt det også.

For pasjonerte musikkelskere som liker moderat volum i moderat store rom er Roksan Darius formidabel. Og det er omtrent det som er å si om den saken.

Roksan Darius stativhøyttalere, kr. 47 000,- + stativer

Importeres av Moet Audio

ENGLISH TRANSLATION:

NOTE: The author’s native language is Norwegian, so English speaking readers please bear with me, if you find some strange passages here and there… 

Okay, the heading a cheap theft, but what the heck, “London Calling” is a good description of the fact that the London-based audio firm Roksan has created a set of speakers that’s inspired, no less. Let’s listen to Darius!

The asking price is not cheap for a couple of standmounts. Roksan has raised the bar quite high here, and, I will simply cite their own description of the plan and focus, ’cause I think this has some relevance to what I’m going to say later in the text …:

It had long been a dream of Roksan two create a reference loudspeaker that delivered an open, detailed sound, superior bass response and high efficiency housed in the modest dimensions of a stand mount design. The Darius S1 is the exciting result of this desire. For quite some time we havebeen working on Applying our knowledge of room acoustics into the design two create the best possible bass reproduction from a small cabinet.

The statement above is hardly a unique plan among loudspeaker manufacturers anywhere. Likewise, we know that the producers rarely hits bulls eye on all aspects at the same time. Sometimes we’re close, but there’s always something; size, price or complexity ofte makes such a product out of reach of the common man. And, in the name of the truth, Roksan Darius is not coming for free either, but it is still a significant step away from the natural contenders like Raidho C 1.1 or other in the same group. Moreover, although I think it is rather brutally demanding good 700 pounds extra for the custom racks, there are still  competitors demanding the double and more.

Roksan Darius is a medium-sized bookshelf speaker, it is mainly the depth that draws size up. Some volume is of course needed if one is in need of the lower part of the frequency range, and one is in need of just that, as you know. And, if you want a 5.5-inch aluminum to do the job, volume is indeed mandatory. Some design details must therefore be determined, one of them being a bass unit in need of moving a serious distance. In Darius’ case, this means no less than 12 millimeters, no wonder it’s called long throw… Now, that kind of movement must take a certain period of time, and, although we are not talking minutes here, it’s still a calculation how far a 15 inch unit must move, to engage the same amount of energy. The answer is: Not much! And then it is easy to draw the conclusion that the 15-inch unit can do it faster, given that it has reasonable engine power (magneto strength) at hand. I will not immerse myself more in this issue, although this obviously says something about how the speaker solves it’s tasks. We’ll come back to that when we talk about the sound from Roksan Darius.

OK, so Roksan is mostly right in their statement above, ’cause Darius is a rare speaker, indeed. First, throning on top, the extremely elegant and detailed ribbon tweeter. Being known for limited dispersion in the vertical plane, Roksan also opted to limit it horizontally. A distinct wave-guide is responsible for focusing the energy, making it fire in a narrower area than the tweeter naturally will be able to do. This raises efficiency a bit, plus having effects on the soundstage. First it’s limiting the problem caused by reflections from the nearest surface, and just that is completely audible. These speakers sounds soft, natural and elegant, abilities it keeps whatever volume you play.

I’ve already mentioned the speaker stands, just let me remind you that there are good reasons why Reliant Motor Company in Tamworth no longer produce their iconic model, Robin. (The fact is that they no longer produce anything at all, but that’s a completely different story). Roksan decided to test the three wheel concept again anyway, no soubt they’re British to the fingertips. But to cut a long story short, you’re hereby informed that there is an optional support available. Particularly relevant for families in furnished homes, that wants to avoid the constellation of speakers and children in a tremendous stir.

Inside, Roksan did not save, here you’ll find Mundorf capacitors, metal oxide resistors, silvered cables, and various other costly details. On the front naturally we’ll find the aforementioned drivers, while on the rear you’ll see powerful terminals for bi-wiring, plus two generously sized bass ports on each speaker. The speakers measures just over 37 cm in height and depth, while the front is comfortably slim with its 20 cm. Al in all we have a pair of speakers who is claimed to have a nominal impedance of 4 ohms, and a sensitivity that gives us 89 dB out at 1 Watt intput. Subjectively perceived it sounds less, and, although Roksan have aimed to create an easily driven speaker, I find it pretty power hungry. On the other hand, they hit a home run on their second goal, the bass, so Darius can certainly impress more than novices within hi-fi. The Darius is a work of art, nothing less.
Roksan Darius plays with a full bodied tone, silky smooth and coherent, it embraces the listener with its elegance. I find it especially impressive is that they play so balanced and lively even on (very) low volume; this is simply not something speakers normally do. But no trees grow all the way to the sky, so Roksan Darius will also have deal with certain realities. Despite its elegance and dynamic behavior at lower volumes, it also shows that the incredible bass response is not entirely honest. There is an obvious bass “hunch” here, but even if it is obvious, it’s damned intelligent implemented. When you really crank up, that you can detect a certain tendency to “one note bass”, or, at least a certain lack of nuance in the lower regions. Thus, related to the after all moderate size, it delivers serious amounts sturdy bass, even with an unimaginable conviction and elegance. But seen it in absolute terms, it is still obvious that Aurum Vulkan or Marten Coltrane, for that matter, are (much) bigger speakers than Roksan Darius. But designers will have a hard time  making it more convincing than what Roksan have made with this moderate size…

And now, the music, finally. We start carefully, serving the moderate sized giant Roksan Darius, Sophie Zelmani and her song “All about you”. The speakers are then is given the opportunity to excel on all fronts at the same time. The airy openness is indisputable, this is world class, and it makes no sense to debate whether or not you have heard something “better” at just that aspect; we’re listening through an open door to infinity. The voice is reproduced with a blissful gentleness, Sophie Zelmani is so close, so close, you can almost feel her presence in the room. The distinctive guitar tones have a delicious snap, yet no touch of hardness and the sounds just floats in the air. At the same time, we can “see” into a huge room, filled with a backdrop of a small elegant soundscapes and presence. The reproduction is in total balance, and I just don’t have more to add. I guess this is exactly how it should be done.

So let’s just as well plunge across the path, and let good ol’ Deep Purple light up thje room with the 70’s bomb of a song, “Fireball”. We use 25th anniversary edition (f … even that is already 20 years old!). Yes, this works. Almost. Darius has this delicious but balanced “obesity” that fits this type of music like a glove. But remember the small woofer, it will have to fight to make Deep Purple sound realistic, and provide some sort of realism to Ian Paice’s bass drum. Playing at moderate volume, it is pure joy. But hello, play “Fireball” on moderate volume? That would have been something, wouldn’t it! No way but cranking it up. Here we face Roksan Darius’ borders, simple as that. Roksan dreamed of an efficient speaker, but McIntosh’s luminous Wattmeters touches the 300 Watts sign. On the positive side speakers seems to cope rather calmly, no distortion, no stress, it’s still firm and controlled. On the negative side, however, it is easy to hear that the dynamic expression, which excels at moderate volume, is now completely gone. The speakers have delivered it all, and have no more to give. Not exactly angry rock we’re listening to now. But what a relaxed elegance!
Classical works are not forgotten. Opus3 on the platter, Bach concerto in E flat major for violin and orchestra. Again the Darius shines, excels. A certain excessive softness (possibly), but what a tone! This is so ingratiating that it is nearly impossible to turn off. It floats, it sings, it sparkles! The control is total, as long as you leave the speakers in their comfort zone, it’s just amazing. Yes, I’ve heard it larger, more violent, more despotic. But given that you have a not too large room and a comfortable chair to sit in, you have everything you need for a great musical experience. Lovely, Roksan!
Yes, Roksan Darius is a fabulous allround speaker within its own borders. It competes with everything that has been created of moderately large standmounts, regardless of price. Of course it is not perfect, but in some aspects, it’s very close. It has the air and the elegance of the best that can be obtained for money, and underpins this elegance with a very convincing illusion of powerful bass reproduction.
It can be supplied with a not entirely successful stand as additional equipment, I suggest that those of you who can not live without the aesthetic overall picture, rather blow a few bob on solid, conventional speaker stands. And I suggest a you put the speakers in combination with transparent amplifiers with rhythm and drive (preferably Roksan’s own, or Exposure, for example). No, the total will of course not come cheap. This type of great performance unfortunately rarely do.
Finally: going back to my great Arum Vulkan was enlightening. Yet despite the latter’s brilliant quality at every aspect, it became literally a hard transition. Simpler, almost like an elephant in the wine shop, compared to the Roksan Darius. I hardly believed it was possible, but now I’ve heard that too.
For passionate music lovers who enjoy moderate volume in moderately sized rooms, Roksan Darius are formidable. And that’s about all there is to say about that matter.

Og nå, over til noe helt annet!

Horn har alltid hatt noe pirrende ved seg, noe vi alle gjerne vil forstå, oppleve og nyte. Ikke så rent få opplever nærmest å “se lyset” første gangen de hører ekte hornkonstruksjoner i fri dressur. Møt Tune Audio. Om vi ikke ser lyset, skal vi i det minste høre lyden!

Tune Audio er basert i Athen, og de har oss, det spesielt interesserte hifi-folket, som målgruppe. De tenker som oss, de vet hva de driver med, og de bygger høyttalere til akkurat oss. Byggverkene ser sære ut, de er sære. De benytter høyttalerelementer etter nøye utvelgelse, de benytter baltisk bjørk i sine basshorn, og de lager sin egen kompositt til diskant- og mellomtonehorn. De benytter italiensk OFC-kobber til egenbygde internkabler, isolerer dem med bomull dyppet i bivoks (hallo, Steen Duelund, hvor du enn måtte befinne deg i det hinsidige, flere tenker omlag som deg!), og terminerer med messing. De bruker kun førsteordens filter, og de sørger for løpetidskorrigering av elementene. Dette er, som nevnt, fullt og helt opp vår gate, og burde være grunnoppskriften på en virkelig god høyttaler.

Tune Audio sier at den testede modellen, Marvel, behøver en forsterkereffekt på 5 Watt eller mer, og de mener den bør være motkoblingsfri, og gjerne være rørbasert. Dette betyr at høyttalerne er lettdrevne så det holder, vi snakker her om en virkningsgrad på 97 db for 1 Watt påtrykt effekt, og vi burde med dette ha et ekstremt spennende utgangspunkt for ren og skjær kick-ass-musikkopplevelse! Basshornet drives av en 8-tommer, så vidt jeg kan bedømme det, og i mine øyne ser den ut som om Coral-fabrikken har gjenoppstått, og skjenket oss et nytt bredbåndelement av hittil uhørt kvalitet. Dette elementet jobber fra bunn (og akkurat hvor det er finnes det ikke noe tall på), og opp til 2500 Hz, før “roperten”, frekt montert på kabinettets side, overtar opp til toppen (som heller ikke har noen kjent verdi i Hz). Lyttetestene viser vel en bass som ruller av et eller annet fornuftig sted på 40-tallet(?), og hvor toppen er kan jeg uansett ikke høre. Høyt nok for meg, i hvert fall.

Tune Marvel er store høyttalere. Rett nok et relativt moderat fotavtrykk til fulltonehorn å være, dessuten skal de helst plasseres nær hjørner, så de ruver ikke alt for mye i rommet, til tross for sine snaut 150 cm høyde. Hornet munnet ut ved gulvet, så de er dermed absolutt størst her, og står stødig med sine ca. 40 kilo bjørkefinérkasser.

Akkurat her går grensen for størrelse, har jeg fått høre…

Å bygge vellykkede hornkonstruksjoner er ikke noen enkel kunst å beherske. Aksentuering av enkeltfrekvenser er det desidert største problemet med dette prinsippet, og selv om Tune Marvel er særdeles lyttevennlige høyttalere, slipper ikke disse heller helt unna slike fenomener. Dermed blir de litt sære både på valg av utstyrskombinasjoner, og musikktyper. Det overrasket meg ikke særlig at McIntosh MA8000 var en dårlig makker for Tune Marvel, men at det skar seg også med Spec RSA 717EX, var betydelig merkeligere. Med mastodonten McIntosh MA8000 låt det både hardt og unyansert, mens med Spec ble det rett og slett en opplevelse av en trøtt og litt slurvete gjengivelse. For meg var dette fullstendig uforståelig, med bakgrunn i hva Spec gjør med så å si alle andre relativt lettdrevne høyttalere. Ergo ble det røroppsett, og herregud for en åpenbaring! Tune Marvel, kastet seg ut i musikk og dans med en spilleglede som går langt, langt utenpå hver eneste såkalt dynamiske høyttaler du kan oppdrive. Lynrask, eksplosiv, leken, veloppløst, dynamisk som et helvete! Men de hadde altså allerede avslørt sin kritiske natur, og det er slett ikke all musikk som passer dem å gjengi. Det de er absolutt best på, ja, direkte latterlig gode også, er selvsagt blåsere. Horn på horn, sier seg selv, det. Å høre Gordon Goodwind’s Big Phat Band er en rent ut sagt himmelstormende opplevelse, det er et sånt trøkk og en sånn villskap her, at du bare sitter og gaper i lytteposisjon. Særlig du kan gjøre noe sånt med noe annet enn horn! Selv hornhybrider som Klipsch sliter med dette tempoet og denne ekstreme anslagskraften, selv om Tune Marvel tross alt er litt begrenset i de aller dypeste oktaver.

Over på Muddy Waters “Folk Singer” viser det seg også at det ikke bare er blåsere som har dynamikk. Litt forsiktig med volumkontrollen her, folkens, for Muddy hadde selve Kraften i sine stemmebånd. Dette er helt vanvittig! Total innsikt i studioatmosfæren, der den purunge Buddy Guy’s overleverer sine gnistrende gitartoner, elegant rundt Muddy’s intense vokal. Tviler sterkt på at noen andre høyttalere kan gjøre dette på noe mer autentisk og levende vis enn akkurat Tune. Roligere jazz er også fullstendig glitrende, hør eksempelvis den gamle crooner Freddy Cole (brutter’n til Nat “King”), de slentrende pianotonene og blåserarrangementet er brilliant fremført, veldig medrivende. På mange måter er det som å bli beamet til en juke joint et sted i midtvesten, og sitte med en lys amerikansk øl, og få musikken servert på sølvfat. I det hele tatt er nettopp dette med å levendegjøre musikken, Tune Marvel’s klart største forse.

Marvel er glimrende avstemt, og balanserer de fleste musikkstilarter på elegant vis. Foruten blåsere, er de veldig gode og behagelige på vokalverker, så vel klassisk som andre typer sang. Kor er barnemat. Store klassiske verker likeså. I sistnevnte tilfelle hender det vi får enkelte underlige utslag som avspeiler nevnte aksentuering av enkeltfrekvenser, men det er moderate utslag. Derimot skuffer de meg på mange rockeinnspillinger. De er som nevnt svært kresne av natur, og vil fort si fra på brutalt vis, når noe ikke stemmer. De vil stort sett ha brukbare innspillinger, og selv Deep Purples “Now What” blir fullstendig maltraktert etter å ha tatt turen gjennom Tune Marvel. Trist, og jeg undrer igjen på hva som egentlig er problemet, all den tid det meste andre fungerer så suverent. Gillan drukner i mixen, det er hardt, ubehagelig, rotete og ubehjelpelig. Spiller du derimot på moderat volum går det greit, dog ikke mer enn greit, da. Mer “vanlig” popmusikk trakteres for en stor del absolutt fornuftig, men det er når det blir mye gitar med fuzz, at det begynner å dra seg til. Mens swingende musikk som Monty Alexander’s “Hallelujah I love her so” fungerer fornuftig og lekent, om enn noe boomy i det rytmiske trommespillet. Det er denne noe uforutsigbare aksentueringen av enkeltfrekvenser, som nevnt.

Over på store klassiske orkestre, er vi igjen godt innenfor komfortsonen, og igjen leveres det med en slik livskraft og spilleglede, at alt annet blir trøtt i forhold. Vel tilbake på mitt normaloppsett, et tross alt svært våkent system med McIntosh MA8000 som driver Aurum Vulkan, blir plutselig forskjellene påtakelige. Mitt normaloppsett ligger i omlag samme prisleie som det testede (eller noe lavere), og spiller kvalitativt omlag like bra. Noe mer oppløst, betydelig mer solid og kontrollert bass, men til tross for sine dynamiske og hastighetsmessige kvaliteter, er det rene sneglefarten, i forhold til det rør/horn-oppsettet er herre for. Jeg tror i grunn folk som aldri har hørt et fornuftig oppsett med rør og horn begriper hva dynamikk og hurtighet egentlig dreier seg om. Legg til at Tune Marvel  altså er bygget etter de fleste prinsipper for hvordan gjøre en god høyttaler, og det er selvsagt at vi har å gjøre med et fullstendig unikt produkt.

Fasiten er vel at de fikser nesten alt på brilliant vis, så om du ikke er spesielt opptatt av tyngre rock, er Tune Marvel så definitivt noe som bør lyttes til om du tar musikken din seriøst. Dette er noe fullstendig annet, dette er livet selv, det er  all verdens lek og galskap, pakket inn i en 1,5 meter høy boks. Måten å gjengi alle mulige akustiske instrumenter og stemmer på, er noe helt for seg selv, det er så live, så musikalsk kommunikativt, og så ekstremt underholdende, at du skal være bra døv, eller svært bitter, for å ikke fatte poenget. På den annen side betyr det at du må gå opp ruta med laveffekts single ended forsterkere, med alt det kan føre med seg. Selvsagt betyr det et uendelig antall timer med ren og skjær livsglede, men kanskje betyr det også sus og brum, knitring og frustrasjon. Det er nemlig tungtveiende årsaker til å velge den mest levende lyden, på samme måte som det er tungtveiende årsaker til å la det være. Visst sier jeg høyt og tydelig at livet er for kort for kjedelig hifi, men etterlever jeg det selv? Etter å ha hørt Tune Marvel her et par uker, er jeg tilbøyelig til å si nei. For dette her satte nye, dype spor i sjela.

Tune Marvel, fulltone hornhøyttalere, € 11 000,-

Importør: Moiz

 

Litt Klipsch, litt Spec :)

På Audiofidelity.no kan de lese om mine opplevelser med Spec RSA-717 EX Det du derimot ikke kan lese der, er hvordan denne egner seg som “motor” for et par fullblods Klipsch-høyttalere, omsider har jeg fått tid til å høre litt på hvordan den funker også. Og det gjør det, for å si det sånn!

I husholdningen finnes et par nærmest ukjente sjeldenheter i form av Klipsch KP-2002-C2, egentlig PA-høyttalere fra Klipsch’ profflydavdeling for mange år siden. Disse er bygget over samme lest som Heresy, de har samme bass og en nokså identisk diskantdriver, men KP-modellen har altså ikke eget mellomtonehorn. Denne spennende løsningen deler såpass lavt som 1 kHz, mens -3dB-punktet befinner seg på 65 Hz. Den har brukbar output et stykke ned på 50-tallet. 98 dB ut for 1 Watt inn, tåler kontinuerlig påtrykt 175 W, med peak på 700 W, jeg kan love at dette ikke er pysehøyttalere! I tillegg har de den fine egenskapen at de aldri dropper under 5 Ohm, en drømmelast selv for små rørforsterkere. Lukket kasse, skrått kabinett, daglig benyttes de i hjemmekinoen til allmen forlystelse i hjemmet, innimellom tar de faktisk også enkle party og PA-oppdrag, gode arbeidshøyttalere, dette her. De har vært i mitt eie fra de var nye en gang tidlig på 90-tallet, og her blir de til enten de eller jeg blir båret ut! 🙂

I dag har de fått storfint besøk, jeg har nemlig satt den lille, lette Spec RSA 717EX på benken, der den overtar for en ca. 150 Watt Mosfet fra Musical Innovation. 717EX benytter også Mosfet, dette er nesten uten unntak ypperlig match med de aller fleste Klipsch’er. Det var min umiddelbare magefølelse at Spec + Klipsch = Sant, spesielt gjelder dette 717EX, som har en noe fyldigere og større bass enn sine dyrere søsken. Mosfet, som nevnt. Som jeg antok, dette sitter som et skudd fra første anslag. Det ante meg at Spec var en hurtig og slagkraftig liten tass, allikevel overrasker det meg hvor lynrask og bestemt den faktisk er. Å spille av Dire Straits’ “Private Investigations” fra “Love over gold”-skiva (japansk spesial SHM SACD), er en buldrende maktdemonstrasjon. En ting er den selvsagtheten som gir denne herlige låta så elegant flyt, noe annet er med hvilken voldsomhet de kraftfulle trommeslagene serveres med. Helt sjukt!

Jeg kjører på med “Amused to death”, det er selvsagt ingen rystende dypbass her, mellombassen får klare seg, jeg har koblet vekk sub’en for anledningen. Allikevel mer enn aner vi den autoriteten denne lille forsterkeren rår over, den er svært tett på kombinasjonen av Trafomatic’s beste forforsterker Reference One og Musical Innovation Mi Mosfet, her er det greit å ta med i betraktningen at forforsterkeren alene koster mer enn Spec-forstereren. Når det gjelder oppløsning og rominformasjon er Spec også tett på, om ikke over nevnte kombinasjon. Den låter relativt likt i klangbalanse, selv om pre/power-kombinasjonen har noe mer fokus på mellomtone. På ren og skjær eksplosivitet er faktisk Spec et tydelig steg foran, og akkurat det er jo Klipsch-mat så det holder. Helt vidunderlig skremmende å høre bomba falle i “Late home tonight, Part 1”, ekstremt ryddig og brutalt på samme tid.

Den fabelaktige hurtigheten og den fyldige, kontante klangstrukturen gjør også klassisk musikk til en flott opplevelse. Debussy’ “Holiday morning” er også en maktdemonstrasjon, det er på sånne musikkstykker at Klipsch’ grandiose oppførsel virkelig kommer til sin rett.

Så om noen heretter lurer på om Spec generelt, og 717EX spesielt, passer til Klipsch, skal jeg nå gi deg svaret: Ja! Hørt utrykket “hånd i hanske”? Det er en helt grei beskrivelse av forholdet mellom Spec og Klipsch. Eller for å si det med Øyvind Bluncks Fridtjof: Den satt i sikringsboksen!

Hvordan er egentlig en god høyttaler?

Er “avansert” det dummeste begrepet du kan bruke på en høyttaler? Kan det være sånn at “enkelt” egentlig er mye bedre? Jeg har lyttet i snart 40 år, og tror jeg begynner å nærme meg et svar.

Det er mer enn 20 år siden jeg utfordret de etablerte sannheter om hva som beskriver high-end på beste mulige vis, den gang spørsmålsstilte jeg mangelen på dynamikk og plutselighet i planetens “beste” høyttalere. I min verden er for eksempel Klipsch RF-63 på mange måter high-end, selv om den selvsagt også innehar enkelte soleklare mangler. Visst var mine spørsmål den gang provokative, og nå tenker jeg utfordre på ny. For jeg mener at de “beste” (og dyreste!) høyttalerne fortsatt gjør mye feil. Men denne gangen vil jeg fokusere på det nokså ulne begrepet “musikalsk formidlingsevne”, noe de dyreste og flotteste på underlig vis ser ut til å mangle.

Før jeg begynner å nærme meg mitt høyst subjektive svar på de innledende spørsmål, må jeg først stille et til: Hva innebærer det at en komponent er såkalt “high-end”? Det ser nemlig fortsatt ut til å være en relativt unison enighet om at det i hovedsak dreier seg om total kontroll, flat frekvenskurve som strekker seg både svært dypt og svært høyt, og, ikke minst, med et fantastisk fokus på detaljer. La meg si med en gang at for undertegnede er en slik innfallsvinkel i beste fall mangelfull, i verste fall direkte gal. At mange høyttalerprodusenter holder på en definisjon i nærheten av dette er hevet over tvil, det finnes nemlig få andre årsaker til at såpass mange avanserte konstruksjoner finner veien ut på markedet.

Selvsagt har høyttalere med avanserte løsninger sine soleklare fordeler, misforstå meg rett, men har de evnen til å formidle den gode historien på et naturlig, avslappet vis? Jeg mener de stort sett ikke har det. Jeg vet at dette selvsagt er et kontroversielt synspunkt, så jeg tenker å underbygge det litt. Først litt skryt til den typiske high-end høyttaler. De er så definitivt raske i avtrekkeren, de går avsindig dypt, de gir et unikt innsyn i detaljene i innspillingene, de fremstiller musikken med grandiositet, kraft og kontroll, i det hele tatt er de fleste av dem temmelig imponerende. For meg er kanskje den mest imponerende Marten Coltrane 2 (nå erstattet av den sikkert minst like fantastiske Coltrane 3), en nærmest fullendt konstruksjon i all sin velde. Allikevel sitter jeg som oftest igjen med en følelse av at “noe” mangler. Men hva er dette “noe”? Etter å ha satt opp mine smått fantastiske Aurum Vulkan VIIIR, og spilte mange timer på dem, begynner svaret langsomt å danne seg. Ikke like gode som Marten Coltrane, (det skulle tatt seg ut!), men Aurum Vulkan VIIIR er fullblods high-end, til tross for sin, i denne sammenheng, latterlig lave pris. Den har en bassløsning som tangerer det beste jeg har hørt, den har fullstendig kontroll over hele frekvensspekteret, og den har en oppløsning og en detaljering oppover, som ingen andre egentlig overgår nevneverdig. Begrensninger finnes dog, mellomtonen er litt i retning av pågående, rett skal være rett. På den annen side er dette en minimal innvending mot en høyttaler som etter min oppfatning, egentlig spiller et par-tre divisjoner over sitt prisleie. Men dette er altså kun min subjektive oppfatning, la det være klart. Dette fyrverkeriet av en høyttaler har nemlig også klart å få meg til å forstå hvorfor noen høyttalerprodusenter velger å gå en helt annen vei…

  

Dersom du lytter til en velkonstruert toveis høyttaler, er det minst et par fenomener som slår deg. Det er den avslappede gjengivelsen, taletydeligheten, presisjonen. Og etter en stund synker virkeligheten inn; du sanser det musikalske budskapet, det som får deg til å glemme både tid og sted, som fullstendig overtar ditt fokus. Det er omtrent på dette tidspunktet du begynner å spørre deg selv: hva er det disse høyttalerne egentlig driver med? Sjekk ut for eksempel alle modellene fra Audio Note, Kudos Cardea C20 eller Spendor A6R, og du vil mest sannsynlig få en slags oppvåkning. Disse høyttalerne har nemlig noen særdeles interessante fellestrekk. To av dem bruker utelukkende SEAS-elementer, men akkurat det er vel mer en fjær i hatten til vår hjemlige kvalitetsprodusent, enn det er det endelige svaret på mine spørsmål. De viktige fellestrekkene jeg snakker om er:

• 2-veis
• Kun to svært gode elementer
• Enkle delefiltre (1.-ordens)
• Komponenter av høy kvalitet
• Stabil, fornuftig impedanskurve
• Moderat avstiving av kasser
• Bassrefleks

De ovenstående punkter er omtrent alt som er å si i sakens anledning. Denne pakka, gitt at den er velkonstruert, gir altså unike musikkopplevelser, som oftest overgår de betydelig dyrere og mer avanserte konstruksjoner på dette, gjerne med svært god margin. Er komponentkvaliteten og konstruksjonen presis nok, kommer man også fint unna problematikken med deling midt inne i det området der øret er mest følsomt (det menneskelige stemmeleie), utrolig nok.

Noe av det de ovenstående konstruksjonsprinsipper medfører er en fasekorrekt høyttaler, dermed får vi med et åpent, presis lydbilde på kjøpet. Dette fenomenet er til de grader underkommunisert  blant high-end-leverandørene; med fasekorrekt gjengivelse får man en klart mer demokratisk høyttaler med strålende lydkulisser, lett som ikkeno’. Avanserte flerveis høyttalere klarer bare ikke kopiere en slik presisjon, spesielt ikke dersom du sitter utenfor “lydøyet”, nøyaktig midt mellom høyttalerne. Dessuten sliter flerveis, mangeelementshøyttalere med den uanstrengte, lytefri overgangen mellom elementene. To elementer som jobber i fase kan man makte å styre over, verre blir det når vi skal ha fler, gjerne med forskjeller i prinsipp og presisjonsnivå, og, ikke minst, som jobber i motfase. Det oppstår overgangsfenomener, som egentlig ikke skaper annet enn tilsløring av enkelte frekvensområder, fortykning og et mer diffust lydbilde. Det interessante er jo at den samme høyttaler som skaper disse små “forstyrrelsene” på enkelte punkter, også kan vise til detaljrikodom og kontroll av en annen verden, og på den måten lure lytteren trill rundt. Jeg er selv blant dem som har blitt lurt, ja, selv nå, etter alle mine år i lydens sentrum, blir jeg fortsatt lurt rett som det er.

Behovet for en høyttaler som behersker det hele, er den selvsagt årsaken til overgangen fra 2 til 3 (eller flere) elementer. Vi vil ha bass! Vi vil kjenne trøkket, vi vil spille høyt og digert, men ikke miste noe som helst på veien. Det har jo vist seg svært utfordrende å implementere noe særlig større enn 6,5 tommer på ekte toveis konstruksjoner, Audio Note er et hederlig unntak med sin papp 8-tommer fra SEAS. De bygger videre på salig Peter Snell’s genialitet, og har forfinet konseptet. Derfor er nok AN-E den ekte toveis høyttaleren som går dypest, på papiret helt ned til 20 Hz. I virkeligheten opplever jeg nok dette tallet som resultatet av nokså kreativ måling, for å være ærlig. Men bassen de tross alt leverer er overraskende dyp og kontrollert, uansett, bare for å ha det klart. Samtidig vet jo de opplyste av dere, at undertegnede har skamrost Klipsch i alle år, med RF-63 som den kanskje aller beste av arten. Og visst er den toveis. Men ikke det jeg vil beskrive som “ekte”. Igjen, skal man ha realistisk bass, må man ta noen tydelige valg. Hvor dypt kan man tvinge diskantelementet til å gå, før det bryter opp? Hvor høyt kan man tvinge bassen før den låter pyton? Og dess nærmere grensene man går, dess brattere må delefliteret skjære for å unngå ubehagelige overgangsfenomener. Dermed forsvinner fordelene med et førsteordens filter, og vi har det gående. I RF-63’s tilfelle har utfordringene resultert i for mange elementer, og for bratt delefilter, og dermed en tapt kamp om fasekorrekt gjengivelse. Legg til at de mangler en del i toppen, samt en del eleganse i mellomtonen, så har du hele bildet. Men billige er de!

Den ovenstående bassutfordringen er jo den virkelige årsaken til at prisen på høyttalere har tatt fullstendig av de senere 10 år. For dette med total og voldsom bassgjengivelse er de ekte toveis høyttalernes selvsagte akilleshæl. Samtidig, med implementeringen av “det tredje element”, forsvinner også den selvsagte enkelheten som velsigner disse enkle konstruksjoner. For i det øyeblikk må man som konstruktør ta noen svært vanskelige valg. Fase, delingsfrekvens, naturlig versus styrt avrulling, klangfarger, det er bare å ramse opp.

 

I tillegg kommer dette med avstand til elementene. På en stor høyttaler, kan faktisk avstanden fra lydkilde til lytteposisjon være såpass forskjellig at det har en viss signifikans, igjen får vi en liten tilsløring i enkelte områder. Noen jobber med såkalt løpetidskorrigering, altså beregner avstand fra lytteposisjon til det enkelte element, og forsøker justere dette ved hjelp av vinkling og fiffige konstruksjonsdetaljer på selve høyttalerkassa. Her er det vel på sin plass å nevne den lille, norske fabrikken Doxa, som tilogmed forsøker å gjøre en løpetidskorrigert toveis, ved hjelp av et løst, separat diskantkammer. Ved hjelp av 2 stk 8-tommere, forsøker de omgå utfordringen med mangler i bassen også, på papiret går denne svært lettdrevne konstruksjonen helt ned til 23 Hz, så ideene de jobber etter, er helt i tråd med så å si alt jeg nevner i denne artikkelen. Det kan debatteres at de benytter 2 stk elementer i bunn, ja, på enkelte måter kan Doxa 8.2 nærmest sees som forfinede varianter av Klipsch RF-3 og RF-82, noe som i seg selv burde få hjertet til å slå både fort og hardt hos flere enn undertegnede. Selv uten horn gir de mer enn 94 dB ut for én Watt inn!

Hvordan låter så disse ekte toveis konstruksjoner? Hva distingverer dem lydmessig fra flerveis, komplekse høyttalere? I første omgang kan de i hvert fall innkassere klokkeren seier på fleksibilitet med valg av forsterker. De er nemlig såpass lette å styre, at selv rørforsterkere med relativt “små motorer” gis sjansen til å briljere med sine styrker. Akkurat dette er verdt å merke seg, for ekvivalenten til ekte toveis, er innen forsterkerteknologi, single-ended uten global tilbakekobling. Altså omtrent så enkelt som det kan gjøres.

Lydmessig ender vi med en fantastisk evne til kommunikasjon, altså at det musikalske og emosjonelle budskapet formidles med en uanstrengthet ingen annen konstruksjon gjør dem etter, ganske enkelt. Kontroll og innsyn i mellomtonen gir en fantastisk taletydlighet, helt på nivå med fulltoner, noe som gir lytteren nytt innsyn i tekstene som formidles som bonus.Når fulltone-elementer først er nevnt, hva med dem da? Burde ikke de være enda mer perfekte enn toveis? På mange måter er det vel i grunn det. Dessverre har de også litt for mange utfordringer, så til tross for sin vidunderlige helhet og formidlingsevne (for akkurat det har de!), sliter de fortsatt med diverse artefakter det har vist seg vanskelig å vri seg unna. Manglende storhet nedover, hardhet i stemmeleiet, og manglende oppløsning i toppen er vel i korte trekk de største utfordringene i den leiren.

Gode, ekte toveis høyttalere har også en fabelaktig nøytral og elegant formidling av frekvenskurven fra topp til bunn, selv om de åpenbart ruller av helt nederst. Denne frekvensnøytraliteten tydeliggjør igjen alle detaljer i innspillingen, intet stikker seg fram, intet trekker seg tilbake, alt bare er der, klar til å plukkes ned. Lytteren blir på et vis som en kunde i et ryddig, godt opplyst supermarked, der man kan velge å vende blikket mot det man vil, plukke ned og kjenne på akkurat det man vil, før man legger det pent på plass igjen, og velger noe annet. Alt presenteres så uanstrengt, rent og ryddig at helheten virker fullstendig logisk, og fullstendig tiltalende og riktig, uten unntak og hele tiden. Dessuten er elementene som benyttes i toppen i nevnte høyttalere nå av en slik klasse, at ingen andre leverer noe bedre, uansett prisklasse. Dermed er det er faktisk verdt å stille seg spørsmålet om vi skal ofre denne åpenbart korrekte fremstillingen, bare for å kjenne gulvet beve under våre føtter.

Ok, hansken er kastet. Med dette utfordrer jeg behovet for å konstruere og lage høyttalere som har mer enn to elementer av best tilgjengelige kvalitet. Jeg utfordrer behovet for å lage noe annet enn 1.-ordens delefilter med komponenter av topp kvalitet. Som nevnt vil nok noen føle suget etter mer størrelse og voldsomhet, høyere volum og realistiske bassutslag. Prisen for slike ønske bør man da samtidig vite, er en høyttaler som ikke bare koster utrolig mye mer penger, men som også vil slite med å formidle nerven og livet i så å si et hvert musikkstykke som er utgitt. Er dette noe den jevne audiofile musikkelsker er villig til å ofre?

Martin Logan Motion 60XT

Mosjon for ørene?

XT står for Extreme, sier Martin Logan. Ikke for pyser, dette her altså. Martin Logan Motion 60XT er lettdrevne til tusen, skinner med pianolakk og masse elementer, her det lett å blåse ut. Så la oss finne ut hvor sterkt det blåser!

Og siden vi startet med blåsing; i skrivende stund kom jeg just tilbake fra en sløy jazzkonsert med levende musikere, standard- og swingjazz, med enkel blåserrekke. Så kan vi samtidig fastslå med fasiten i hånda, at ingen hifi-anlegg egentlig makter å gjengi blåsere sånn at du tror det er ekte. Høyttalerhorn som gjengir trompethorn og andre messingblåsere er selvsagt en klart bedre enn «bruskorker» (aka. «domer») på akkurat den simuleringen, men fortsatt ikke helt i mål. Godt vi har noe å strekke oss etter!

Dagens testobjekt har verken domer eller horn, derimot bruker de «folded motion»-elementer (ofte kalt magnestater) i diskantområdet. På mange måter ligger dette et sted i mellom dome og horn, jeg skal forklare: Sterke neodyn-magneter påvirker en veldig tynn metallplate som er formet som bølgeblikk, med små, trange bølger. Når musikksignalene strømmer ut fra forsterkeren, påvirkes den bølgede plata så den beveger seg litt som et trekkspill, og med dette frembringer musikk. Oppløsning, hurtighet og presisjon er kjennetegn for dette patentet. Populært kan vi med en viss rett hevde at de små bølgene oppfører seg som en rekke veldig små horn, og på denne måten befinner seg et sted i grenselandet mellom domer og horn. Og samtidig vet jeg at denne påstanden vil møte en del motbør, og bevares, klart jeg ser argumenter i mot denne forenklede forklaringen. Uansett gir denne teknologiske løsningen et element med betydelig større overflate enn normale domer, kombiner dette med høy effektivitet, og vi har lagt grunnen for spretten, dynamisk gjengivelse oppover i frekvens.

Det finnes mange klart dyrere konstruksjoner enn Martin Logan Motion som benytter denne elementtypen, og det finnes faktisk gode grunner for nettopp et slikt valg. En fantastisk luftighet og presisjon er vel den åpenbare årsaken. Motforestillingene er i hovedsak problemer med spredning, på godt og vondt, egentlig, men veldig ofte betyr bruk av dette patentet at «lydøyet» blir svært lite, spesielt i det vertikale plan. De senere utgaver av disse elementene, eksempelvis fra leverandører som Aurum og Elac, har dog temmet denne oppførselen brukbart, og jeg frafaller med dette mine anklager på dette feltet. Ellers er det kanskje ikke helt tilfeldig at det først og fremst er tyske leverandører som har forfinet dette konseptet, de er vel ikke akkurat kjent for unødig romantikk og slurv der i gården…

Magnetostaten tar seg av all musikk over 2,2 kHz, et litt dristig skjæringspunkt mellom et normalt «stempelelement» og et «trekkspill» ettersom dette ligger i et område der øret er svært følsomt. Her kreves nøyaktighet i alle ledd! Heldigvis opplever jeg at Motion 60XT har veldig god kontroll på akkurat denne delen av frekvensområdet, tross alt har Martin Logan jobbet i mange år for å mestre overgangene mellom forskjellige elementtyper. Rett nok ikke med like åpenbar suksess i alle forsøkene, men kunnskap og sikkerhet på feltet har etterhvert blitt særdeles bra. Dermed kan de benytte noe av denne kunnskapen for nettopp overgangen på den nokså annerledes høyttaleren (for Martin Logan, altså) Motion 60XT.

Mellomtoneelementet, en 6,5-tommer produsert i aluminium, fremstår som tidsriktig hightech, lyttingen viser dessuten et raskt, slagferdig uttrykk. Dette elementet tar seg av det svært viktige området mellom 400 Hz og 2,2 kHz, det er dette elementet som i hovedsak tar seg av stemmer og grunnklanger. Nederst jobber 2 8-tommere i parallell nærmest som rene sub-woofere, også disse er av aluminium, samme design som mellomtoneelementet. De er montert lavt nede på kabinettet, etter sigende en løsning som bidrar til kraft i de nedre regioner. På baksiden finner vi to voksne bassporter lavt nede ved gulvet, disse yter selvsagt også sin skjerv med hensyn på bassgjengivelse, rett over disse finner vi da solide tilkoblinger for høyttalerkabler, her kan du også benytte bi-wiring, om du skulle ønske.

Kassene er slanke og elegante, litt tilfeldig banking på dem avslører et ikke særskilt godt dempet kabinett. Antakelig benytter de kassa bevisst for å synge litt med i utvalgte frekvensområder (bassområdet), for å bidra til illusjonen av dyp og slagkraftig gjengivelse. Dette er noe også for eksempel Klipsch og Audio Note benytter med stor suksess. I bunn av kassa er montert to små utriggere av stål, på disse kan benyttes enten medfølgende gummiføtter, eller spikes med parkettbeskyttere. Strøken pianolakkfinish avslutter et helstøpt produkt, som (selvsagt) er laget i Kina.

Til sammen gir disse 4 avanserte elementene en følsomhet på hele 94 dB ut for 1 W inn, dette er ganske enkelt ikke hverdagskost. Rett nok ser forsterkeren en relativt sulten belastning i den andre enden av kablene, men lyttetestene viser oss en rimelig lettvinn høyttaler, alt i alt. Noe av poenget er jo at til tross for en noe lav impedanskurve (nominelt 4 Ohm), skal det ikke så mye effekt til å spille høyt, ergo gis også forsterkeren noe mer ressurser til kontroll. Men selv om man ikke nødvendigvis behøver så mye effekt, må man ha solid strømforsyning, på rørforsterkere også høykvalitets utgangstrafoer. Det siste alternativet er dessverre ikke akkurat gratis, men du kan få et helt kostnadsfritt tips med på veien, i det minste. 15 Watt Audio Note rekker veldig, veldig langt. Basert på hva effekttrinnet P2SE Signature gjør med Martin Logan Motion 60XT, kan jeg uten videre kauke ut at den integrerte forsterkeren Audio Note Soro SE bør være en match made i heaven med disse høyttalerne. Hva mer er, akkurat den kombinasjonen kan du faktisk høre hos importøren, og avgjøre selv.

Så hvordan låter dette her? Sist uke hadde jeg altså en høyttaler på besøk med betydelig mindre bling og show-off-faktor, men allikevel i omtrentlig samme prisklasse. Stort mer forskjellige enn Spendor A6R og Martin Logan Motion 60XT skal det litt til å bli, innen samme prissegment. Der Spendor var nøkternhet, klangstruktur og eleganse, er Martin Logan ekspresjonisme, slagkraft og størrelse. Uttrykket «ekspresjonisme» brukes her bevisst; det er ikke nødvendigvis den endelige virkelighet som formidles, men det er en ren utbasunering av uttrykket, det er storhet, det er urkraft. Jeg føler meg rimelig sikker på at Spendor A6R og Martin Logan Motion 60XT søker to forskjellige kundegrupper, i det minste, selv om de begge innehar visse evner til allround formidling av forskjellige musikkstilarter. Men det er på tøff musikk Motion 60XT er på hjemmebane, glem aldri at XT er et akronym for extreme, at det står Martin Logan i logoen bør ikke under noen omstendighet forvirre deg til å tro at det bare leveres høflighetsfraser, dette er hardcore. Men en genial og svært så voksen detalj har de forresten fått med seg, og det er at de spiller vakkert også på lavt volum. Langt fra noen selvfølgelighet, og med dette passer kombinasjonen med Audio Note enda bedre, akkurat den egenskapen ligger tross alt i AN’s genmateriale!

På mange måter høres det for meg ut som om gode rørforsterkere egentlig passer best med 60XT, totalkontroll over basselementene tvang fram en slags «entone»-opplevelse i mellombassen, hvilket altså innebærer en aksentuering av enkeltfrekvenser, som dermed overtar litt av fokus. Med mindre motorisert utstyr i front, blir bassområdet mer imøtekommende og behagelig, og tillater mellomtonen å skinne. Og da er vi over på det lynhurtige mellomtoneelementet, samt det minst like hurtige magnetostat-elementet, så musikkgleden er så definitivt ivaretatt. Låter dette like eksplosivt som Klipsch? Nei, det gjør det ikke. Men til gjengjeld serveres en så lett og luftig mellomtone og topp som Klipsch-elementene ikke kan kopiere. Derfor blir stemmer og grunnklanger i retning av mer ekte og tilgivende klangmessig, enn på de fleste Klipsch-kreasjoner.

Vi lar Joe Beard og skiva Blues Union starte ballet. I utgangspunktet er dette en innspilling med autentisk analogklang, med McIntosh MA8000 som motor låter det nokså fett og unyansert nedover, mens mellomtonen er ekstremt ekspressiv og lynrask. Dessuten mangler litt overtonestruktur og farger. Gitarer, piano og til dels stemmer skyter ut i miksen, det serveres med høy underholdningsfaktor. Med Audio Note M6 og P2 SE Signature dempes og mykes bassen opp, klangene blir mer autentiske, og innspillingen skinner. Ikke like kraftfullt og følelse av kontroll, men det er nok kontroll til at det swinger og groover som det skal, uansett. Derfor kjører vi enda tøffere, og lar Deep Purple overta med låta «Vincent Price». Her får jeg meg en gedigen overraskelse, ettersom AN’s puslete 18 Watt setter hele gulvet i swing, rett nok tror jeg noe av det skyldes at den glapp taket i elementene en stund der, men tøft var det. Uansett spilles det med en herlig mellomtone og topp, sistnevnte flyr luftig og elegant, gir både fin gitarklang og fin stemme.
Når det går litt for seg, uansett forsterkere dukker tidligere nevnte bassaksentuering tydelig fram igjen, akkurat den mangelen på presisjon er litt forstyrrende. Dermed, når mye foregår, blir det veldig tydelig at det er mye, i stedet for stort. Stemmen står seg dog brukbart oppe i dette, så selv om utrykket kan bli litt i retning kaotisk av og til, er det fortsatt tøft!

Så lurer jeg på hvor dypt dette kan gå, da. Bare å finne fram «Sweet wilderness», en kjedelig alternativlåt av og med Medwyn Goodall, dog inneholdende en nær subsonisk synthbasslinje som vet å sette de fleste anlegg opp mot veggen. Her overbeviser faktisk Martin Logan Motion 60XT. Ingen pustevansker, til tross for litt forvirring i frekvensgangen i bassområdet går de helt uanstrengt hele veien ned. Liten grunn til å bekymre seg for dype toner eller eksplosjoner på hjemmekinoen, kan jeg love. Videre viste igjen Audio Note-kombinasjonen seg oppgaven voksen, dette betyr altså at høyttalerne faktisk er lettere å holde styr på enn man kunne være redd for.

Over på klassiske verker har vi noe andre utfordringer. Særlig dette med klanger og rominformasjon er utfordrende. Vi lar det noe mystiske Debussy-verktet Holiday morning står for utfordringene.
Igjen direkte overraskende innledning, her er jo masse eleganse og fin klang, dessuten ser vi også et brukbart rom og plasseringsevne. Igjen utmerker mellomtonen seg med sin nær uhyggelige hurtighet. Her behøves et betydelig presisjonsnivå for å få det til å klinge, og faktisk står 60XT seg overraskende bra også på dette feltet. Ankepunktene ligger på en viss hardhet når det begynner å tette seg til, og merk dere det uttrykket, for det er nemlig det som skjer når det fylles på med instrumenter og kraft. Vi får da en klart mer summarisk leveranse enn for eksempel Tannoy DC10’s mer elegante og nyanserte fremførsel. Så til tross for meget god detaljkontroll når det er lite å gjøre, blir nok høyttalernes «simultankapasitet» satt på en litt for hard prøve på klassiske verker. Men ta det heller som en beskrivelse av høyttalernes allroundegenskaper, enn deres beste egenskaper. Jeg ville vel ikke gi dette som første anbefaling til rene klassisk-afficionados, men for de som spiller litt klassisk nå og da, derimot, holder dette i lange baner.

Så var det dette med plassering i rommet, da. Her er faktisk også Martin Logan Motion 60XT svært så bra, dog uten at den kan kopiere mesterne i emnet. God rominformasjon i alle plan, men ikke så spikret som fulltoneelementer, selvsagt. Bikkja til Waters tar seg en brukbar tur utenfor hundehuset også med disse høyttalerne i rommet, men slår slett ikke Tannoy DC10 på sikker plassering. Men sammenlignet med de fleste mange-elementers høyttalere, og da spesielt med de som har magnestater i toppen, er dette faktisk svært godt. Så de får bestått også på den oppgaven, selv om det som nevnt blir litt vel massivt når det skal håndteres mengder av info på samme tid.

Martin Logan Motion 60XT er jo som navnet antyder en relativt ekstrem konstruksjon, selv om jeg tross alt har hørt klart mer galskap enn dette her, ved en del anledninger. Gode allroundere er de, men favoriserer klart rock og annen tøff musikk. De har ikke renhet og presisjon som første prioritet, selv om deler av frekvensområdet faktisk er særdeles våkent, effektivt og presist, da spesielt mellomtonen. Bassen følger ikke helt opp hurtighet og presisjon fra toppelementene, og presenterer en nokså feit og litt unyansert grunnmur for de elegante toppelementene. På den annen side funker ofte sånt veldig bra til både lurvete rock og actionfilmer, så man skal ikke akkurat klage, heller.
Søk etter kilder og forsterkere som spiller litt over mot det myke, rør, Marantz, Spec, Gato, det er mye å velge blant. Og glem ikke rør, heller! Når du har satt opp gode partnere til Martin Logan Motion 60XT, har du lyd av høy kvalitet, og kanskje vel så viktig, med skyhøy underholdningsfaktor!

Martin Logan Motion 60XT, gulvstående høyttalere, pris ca 30 000,- / par.
Importør: Audiocompaniet

Spendor A6R

A-Klassen

Spendor, klassisk britisk høyttalerkunst. Uløselig knyttet til BBC og tunge tradisjoner, aller tydeligst markert i signaturmodellen S100 og alle dens etterfølgere. Har noe av tradisjonene fått fotfeste i A6R, tro?

For øyeblikket har jeg to par høyttalere til test i hjemmet, de ligger i samme prisleie, og akkurat der slutter all likhet. Jeg har nøyaktig samme følelse rundt Spendor A6R, som jeg hadde da jeg lyttet til Kudos sine høyttalere i C-serien. For hvordan skal man bære seg ad som selger, når disse koster like mye som pianolakkerte, 1,2 meter høye søyler, med eksotiske materialer i sine mangfoldige og store elementer? På disse små, gulvstående høyttalerne finner vi bare to enkle elementer, single wire tilkobling, og en firkantet bassbort helt nede ved gulvet på baksiden. Bassen, et 180 mm kunststoff-element, er designet og bygget av Spendor selv, mens diskantelementet er bygget av annen leverandør, etter Spendors spesifikasjoner. Finishen er god, men ikke spesiell. Og til tross for all denne enkelheten, ser vi altså en pris opp mot 30 000,-. Av og til bør nok lytterne velge hifi med ørene, og ikke bare ut fra det du ser, dette er vel selve moralen i denne artikkelen.

Delefrekvensen mellom elementene ligger oppe i 3300 Hz, du skal ha bra kontroll på overgangsfenomener og artefakter, for å legge skillet midt i mellomtonen. Ergo tar jeg dette som et tegn på at Spendor har nettopp det. Lyttetestene viser en fasekorrekt høyttaler, dette indikerer 1.ordens filter mot toppen, noe som understreker behovet for akustisk avstemning av elementer og kabinett. Ellers viser bildene av innmaten et avansert filter, med svært god komponentkvalitet. Ikke uventet, for såvidt. Impedansen tipper aldri under 6 Ohm, hvilket betyr en rimelig lettstyrt høyttaler, antakelig fint tilpasset brukbart motoriserte rørforsterker. Det oppgis frekvensrespons mellom 32 Hz og 25 kHz som i et normalt lytterom, en relativt omtrentlig verdioppgivelse, kan man vel si. Men mer om dette senere. De leverer 88 dB ut for 1 Watt inn, temmelig gjennomsnittlig. De tar liten plass med sine drøyt 87 cm høyde, og rundt 20 x 28 cm i bredde og dybde. Lett å regne seg til at kombinasjonene av store rom og brutal musikk ikke nødvendigvis er det du skal servere dem til hverdags. Bra dempede kasser, og en vekt på 18 kilo, avslutter et fornuftig og tilsynelatende konvensjonelt produkt.

Ideen om å avstemme to gode elementer så godt det lar seg gjøre, er langt fra ny, få har vel strukket fellen så langt som Audio Note, men de har til gjengjeld også strukket prisene sine enda lengre. I den sammenhengen er jo Spendor direkte billig. A6R har åpenbare kvaliteter i samme retning som så vel AN som Kudos, men selve klangstrukturen kommer ikke fra SEAS-elementer, og dette er faktisk hørbart. Da mener jeg ikke dette som en kvalitativ opplysning, mer som generell informasjon. Min oppfatning er vel at de elementene Kudos benytter i toppen, er blant de desidert beste diskantelementer på kloden, og selv om Spendor ikke kan tangere dette fullt ut, er de svært nær. For meg, som godt på vei oppover i 50-årene, har slike eventuelle kvalitetsforskjeller kun akademisk betydning, uansett. Derimot er det forskjell på klangbalanse i forhold til Kudos, der sistnevnte har hørbar diskantheving, har Spendor A6R en opplevd svært flat frekvensgang.
Mine tidligere erfaringer med Spendor har vært relativt trøtte greier, må jeg nok innrømme, så jeg gikk til lyttetestene med sunn skepsis, kan en vel si. Og kan dermed likegodt røpe først som sist at denne gangen ble all skepsis blåst langt, langt bort…

Først ble Spendor A6R koblet opp med McIntosh MA8000, en mastodont av en forsterker, 2 x 300 W i 8, 4 og 2 Ohm. Den låter relativt nøytralt (om enn noe over mot litt feite klanger her og der), og spiller med stor kontroll og underholdningsverdi. Dette er vidundermedisin for Spendor A6R, ganske enkelt. Jeg får dessuten umiddelbart «Naim-følelsen», hvilket vil si at høyttalerne spiller lett, lekent og rytmisk, en typisk underholdende spillestil, som passer som hånd i hanske med dagens Naim-komponenter. Brutaliteten i McIntosh’en omskaper disse små gulvstående høyttalerne til noe lovlig digert, og lydbildene males bredt, høyt og dypt. Her viser igjen denne enkelheten i konstruksjonen sine forser, dette med presise lydbilder er en svært tydelig styrke i Spendor A6R. Og da kan vi like gjerne nevne det først som sist, Roger Waters’ Q-sound-effekter på «Amused to death» er helst skamløst bra fremført. Spikrer lydene rundt i hele rommet, fullstendig uanstrengt. Dette skjer kun når høyttalerne spiller faselineært, oftest betyr dette som nevnt 1.-ordens filter mot toppen, men det kan også være 4.-ordens, selv om dette er mye mer sjeldent.

Men la oss heller snakke om skikkelig musikk, og vi lar dermed Dave Brubeck foredra sin gamle klassiker, «Take 5» for oss. Dette treffer som en torpedo. Både klangfullt og kontant, vi har åpenbart en fabelaktig match mellom McIntosh og Spendor. Saxen er åpen og lekker, vi slipper helt den nasalitet vi ofte må leve med på enklere konstruksjoner. Høyttalerne er harmoniske, raske på labben, levende. Det kan innvendes at de mangler litt tyngde, men det som finnes her, er tross alt elegant og bygger perfekt oppunder musikken. Rominformasjonen er dessuten forbilledlig, dette er en total treffer. Den samme «snappy», levende gjengivelsen går igjen på Elvis’ versjon av «Fever».Her kommer oppløsning og rominformasjon igjen helt til sin rett. Veldig presist og innsiktsfullt. Flott stemmegjengivelse. I det hele tatt har vi klangfarger i mengder, rett og slett imponerende.

Hva med «De gamle musikantene», denne gang personifisert med selveste Odd Børretzen? Kan vi si at det oppleves ørlite på i presensområdet? Muligvis. Men har jeg hørt dette nevneverdig bedre? Litt usikker på det, faktisk. Innsynet er jo formidabelt, klangfullt, intenst. Og vi har en tindrende teksttydelighet, likeledes et piano som er så til de grader elegant! Dessuten swinger det av dette her, det er sløyt, deilig og levende.

Disse høyttalerne er tross alt ikke store. Som med de stadig nevnte Kudos-høyttalerne, er størrelsen i seg selv en begrensende faktor. Du får ikke bassen fra Aurum Vulkan ut av disse små, konvensjonelle boksene, til tross for den store porten helt nede ved gulvet. Men det vi får er dog forbausende! Vi drar i gang «Train Song» med Holly Cole. Det er både overraskende og overbevisende nedover, det gjengis fyldig og tydelig. Lydbildet er forbilledlig igjen, skal jeg denne gangen si selvsagt? Bassen er flott og fyldig, her har de virkelig funnet fram til noe smart! Det skal vel innrømmes at presisjonen i bunn lider litt av mengden som leveres, men allikevel, dette er nesten en umulig bra avstemming. Samtidig har de full kontroll på alt dingeldangelet omkring. Flott! Men det må da finnes noen klare grenser her? Vi utfordrer dem med «The Gates of Istanbul», Loreena McKennitt: Nå skjer det. Her høres i hvert fall hvor enden på bassen befinner seg, men jeg er allikevel imponert over hvordan dette er avstemt og hvordan elementet høres ut til å selvregulere dette, helt uten å gjøre seg bort. Dette er da direkte genialt!

Men i kne skal de! La oss bruke «Dream machine», Bo Stief: Det er denne enorme tromma, dere vet, som fyller hele rommet med sin unaturlige størrelse. Innledningsvis er det hele bare fryden, det er på en måte åpent og lekkert før havariet skal finne sted. Fantastisk romklang, gitaren er sprudlende og elegant levert. Så kommer det enorme, dype slaget. Forbausende. Her ruller det veldig tydelig og veldig bestemt av, dypbassen finnes ganske enkelt ikke. Men dette er tross alt helt genialt gjort, vi slipper fullstendig unna usjarmerende oppbrytninger, kaos og bunning i elementene, det som serveres er behersket, men dog fullstendig lytefritt. De gir ikke så mye opplevelse av storheten i denne trommeinnspillingen, men det er da tross alt bedre enn å prøve på noe de bare ikke har muligheter til å fullføre.

Litt rådvill setter jeg dermed i gang Safri Duo, og deres svært så potente «Samba Adagio» på skummelt høyt volum. Kan de komme levende ut av dette her? Her skal vi nok takke MA8000 og dens stålkontroll, for det som skjer er jo helt utrolig. Joda, dette er selvsagt hovedsaklig mellombass, men det er dog fascinerende hvor mye de orker uten å på noen måte gå i kne. Samtidig holder de seg med en overtonestruktur helt utenfor hva en kan forvente seg, dette er virkelig tøft! Jada, så blir det noe anstrengt i presensområde når det tar helt av, men såpass skal de da ha lov til. Og visst går de i metning på dynamiske utsving, men da er det ulovlig høyt. Men det swinger!
Konemor danser, og sier rett ut at dette var dritbra..! Da har i sannhetens navn Spendor funnet fram til noe helt skummelt smart.

De skal etter sigende være enkel last. Nok en likhet med Audio Note og Kudos, altså. Ergo finner jeg fram en moderat kraftig rørforsterker, en Dared Saturn Signature, 25 W SET-power. Matet av Marantz NA 6005 fra Tidal HiFi, har vi altså et klart enklere oppsett enn foregående. Det er hevet over tvil at dette er en svært så enkel last for forsterkeren. Dared har overhodet ingen tegn på anstrengelse, selv på nokså elevert volum.
Dette swinger og groover, flyter lett og uanstrengt, elegant og levende. Faktisk ikke mange som har såpass til lyd i sine stuer! Domenic Miller spiller sin «Unify», dypbassen er besnærende, mens resten av musikken fremføres nesten urovekkende elegant og innsmigrende. Og når jeg lar Rebekka Bakken avslutte showet med «Christmas card from a hooker in Minneapolis» finner vi en direkte og åpen formidling, men litt i overkant fokusert i mellomtonen. Uansett reddes dette igjen av den utrolige balansen disse høyttalerne rår over. At det nå låter mindre av high-end er vel ikke til å undres over, på den annen side viser det også høyttalernes evne til å skille skitt fra kanel, noe annet skulle bare mangle. Spendor A6R vil definitivt blomstre og gnistre med høyklasse rørforsterkere!

Om det ikke skulle ha kommet klart nok fram hittil, skal jeg sammenfatte dette med tydelig ordlyd:
Spendor A6R havner herved på anbefaltlista mi! Makan til fantastisk lyd fra en så moderat høyttaler er ikke akkurat hverdagskost. Superelegant avstemt, klarer all musikk på intelligent vis, eksellerer på klanger og innsikt i musikken, dette er ikke rabiate rockere, snarere musikkformidlere for de som har rast fra seg.
De fortjener å drives av de beste, rør, Naim, Spec, eller egentlig hva som helst av elegante, klangfulle (og dyre!) forsterkere og kilder. Disse må en hver pasjonert musikkelsker oppleve i eget hjem, for å fullt ut tro på. Men husk: De er små, de vil aldri riste din verden, de vil aldri fungere som PA i en gymsal. Men de kan fylle et møblert hjem med musikk og følelser i strie strømmer. Akkurat det geniale høyttalere skal. Sterkt anbefalt!

Spendor A6R, gulvstående høyttalere, kr. 28 900,- / par
Importør: Audioaktøren / Norsk hifi center

Høyttalere

Her vil det etterhvert komme tester og omtaler av høyttalere