Med Mitchell & Johnson fra 0 til 800!

Med Mitchell & Johnson fra 0 til 800!

Rognliens hifi-blog blir eksklusiv! Dette er første sted i verden det publiseres en test av Mitchell & Johnson’s neste steg i retning hifi-himmelen, en komplett pre/power-kombinasjon navngitt Series 800. Bli med meg på tur i den uutforskede delen av Wales!

P1040293

 

Som indikert bygges M&J S800 i Wales, nærmere bestemt hos Leema acoustics, et merke jeg ble kjent med for mange år siden, de leverer spennende, vellydende produkter med strålende byggekvalitet, og jeg gleder meg til å sjekke ut hvordan dette påvirker disse nye produktene. Boksene jeg har i hus er fra forproduksjonen, i så måte har jeg bidratt til å loppe av dem visse bugs, så kundene slipper å irritere seg. Jeg ofret meg for den gode lytteropplevelsen, og kommuniserte diverse småtteri tilbake til Leema og M&J, med svært så fornuftige tilbakemeldinger og følgende oppretting av utfordringene.

Så vel byggverk som lyd gir et temmelig maskulint uttrykk, litt nedskalert McIntosh på et vis. Både forforsterker og effekttrinn fremstår som mer diskrete utgaver av de amerikanskje mastodonter, dessuten innehar de tilsvarende alt-i-ett-løsninger som fra de senere utgaver fra Binghamton, New York State, de kan når de vil i Storbritannia, også! Forforsterkeren er nemlig en fullfasilitets DAC, det er både mm og mc RIAA, det er analoge linjeinnganger, og det er en bakenforliggende meny med diverse innstillinger og muligheter. Det spares ikke på inn- og utganger; 3 optiske, 3 RCA s/pdif, asynkron USB, 5 RCA linjeinnganger, og en XLR inn. Her oppstår ikke mangelsykdommer over natta! Utgangene er det også en rekke av, av størst interesse er vel at det er sub ut, pluss 2 RCA og én XLR til drift av effekttrinn. Og selvsagt har de også lagt til en 6 mm hodetelefonutgang, alle opsjoner er godt dekket. Alt styres elegant av systemfjernkontrollen, det er åpenbart lett å sette opp, for, ettersom dette var så nytt da det kom i hus, fantes ingen bruksanvisning, men det var helt problemfritt, uansett. Legg til at fjernkontrollen også styrer deres svært så letthåndterlige streamer, så har du jo et komplett anlegg for hånden svært så enkelt. Volumkontrollen er en computerstyrt løsning med faste motstander, en påkostet og svært god teknisk løsning.

Effekttrinnet på sin side er en solid 150-Watter i klasse A/B, den blir nokså varm under drift, også på tomgang, hvilket burde bety at den leverer en viss effekt i klasse A; for undertegnede betyr det ofte en levende, og tilstedeværende gjengivelse med mye lek og moro. Global feedback er holdt på et minimum, men nok til å bevare kontrollen. Utgangene inneholder 6 solide Toshiba-transistorer på hver side, nok strøm å ta av, ganske enkelt. Det finnes et par effektmetere på fronten, blått lys og røde visere, igjen et visst hint til en amerikansk ekstravaganse, spesielt den helsvarte utgaven fremhever også det maskuline visuelle uttrykket. På baksiden finner vi svært solide utganger for bi-wiring, RCA inn og ut, faktisk, samt XLR inn, 12 Volt trigger og normal IEC-brønn for strøm inn. I det hele tatt et særdeles velbygget og gjennomtenkt produkt.

P1040271

La meg snakke litt om DAC’en først. Jeg har selv testet meg fram til at den tar i mot hi-rez-filer, til USB snakker vi om opp til 24 Bit / 192 kHz PCM. På coax tar den i mot SACD-signalene  fra PS Audio Memory Player, displayet viser litt forskjellig avhengig av skive, sikkert er det at den tar i mot 24/96 PCM, i hvert fall. M&J benytter ESS Sabre 9018 DAC-chip, en høyt spec’et totalløsning og så her.

RIAA på sin side kan virke noe slankere i uttrykket enn den digitale siden av forforsterkeren, på den annen side kan det bemerkes at dette vil uansett avhenge sterkt av kilden, her er det store muligheter for å påvirke sluttresultatet med egne valg. Den tekniske løsningen består av en kombinasjon av diskrete komponenter og høyt spesifiserte OP-amp’er, igjen en påkostet løsning sett i relasjon til at dette er et innebygget trinn. Belastningen på mc er jeg usikker på foreløpig, magefølelsen sier i området 100 – 200 Ohm, med basis i hvordan Audio Technica ART9 spiller med dette trinnet. Det som er sikkert er at det er et godt trinn, du skal nok opp i om lag halve prisen av denne boksen for en ren RIAA, før det spiller like åpent og innsiktsfullt som det vi finner innebygd i Mitchell & Johnson S800 forforsterker. I utgangspunktet vil jeg vel foreslå en god mm til dette oppsettet, men mc-delen var overraskende potent, så jeg vakler litt i troen denne gangen.

P1040287
Du kan forresten kallen inngangene Hva du vil!

I korte trekk er denne kombinasjonen en heller sjelden plante; det er ikke mainstream, det er ikke nøytralt, det er derimot mye trøkk, det er lagt vekt nedover i frekvensene, det speller tungt og deilig, det er lett å like. Som Marantz på en lett stereoidekur, kanskje? Det mangler i hvert fall ikke baller, akkurat! Her har vært koblet opp mot streamere, platespiller med et par RIAA-trinn, dernest et par-tre CD-spillere. Sist, men ikke minst, har også et PS Audio CD drivverk vært i sving, her vil jeg skyte inn at jeg vanligvis ikke har særlig tro på viktigheten i digitale drivverk, men fytti katta…! PS Audio trekker DAC’en i M&J forforsterkeren med seg opp i stratosfæren, dette var saker, og vi kommer tilbake til resultatene underveis. Gjengivelsen er ikke nøytral, som nevnt. Det klinker til i mellombassen, dermed blir det en god del fylde, det spiller greit på lavt nivå, også, men reell moro blir det først med litt pådrag over nattevolum. Signaturen gir visse utslag på enkelte innspillinger, og det passer fabelaktig på stativhøyttalere, eller om du i utgangspunktet har generelt slank lyd i oppsettet. I en sånn kombinasjon som nevnte forforsterker, er min erfaring at digitale innganger er langt å foretrekke, fremfor de analoge. På M&J S800 er det også slik, selv om analogdelen også står seg godt, med rett kilde. Alt i alt er dette settet velspillende, tilgivende, kraftfullt og deilig, det formidler musikkens sjel og legeme, faktisk!

Så, for å sammenfatte inntrykkene av mine snaut to måneder lange periode med disse boksene, har jeg valgt de følgende musikkeksempler, og la oss begynne med jazz, for av årsaker jeg ikke helt forstår, spiller M&J S800 jazz med blåsere avsindig flott! Nei, det er ikke den glassklare oversikten fra Doxa, og det er ikke fullt ut rytmikken fra de flotteste Naim-forsterkerne, men det er en vidunderlig mellomting, som setter både rytme og klang på kartet, på deiligste vis. De nydelige innspillingene fra STS Digital med The Dutch Jazz Legends eksemplifiserer dette på beste vis med klassikeren “Misty”. Attakket er nydelig, og setter igang foten, så her røpes britisk opphav, selv om rytmikken ikke sitter like fjellstøtt i bassen, der det blir litt mykere. Utklingningen passer fint inn i prisklassen vi befinner oss i, det låter silkeglatt, med en viss vekt nedover i alle eksemplene. Blåsere flyter som nevnt spesielt fint på dette oppsettet, men også pianotoner treffer veldig godt. Dette swinger!! Det kan virke som om designer er ute etter et eller annet uttrykk innen jazzmusikk, for det fungerer kort sagt utrolig bra!

P1040273

Så kjører vi på med de aller største utfordringene, større klassiske verker, jeg har en forkjærlighet for de voldsomme Telarc-innspillingene, så vi banker løs med Debussy’s “Le martin d’un jour de fete” (“Holiday morning”) fra Iberia-suten. Basert på hvordan dette oppsettet spiller pop og rock, hadde jeg faktisk regnet med at dette ikke ville fungere så bra, men jeg overraskes igjen av hvor tilpasningsdyktig dette oppsettet faktisk er. Der jeg forventet en del maskering og tendenser til overfyldig gjengivelse, presenteres jeg i stedet for et stort rom fylt av klanger og tilstedeværelse, med overraskende god plasseringsevne. Ja, det er mykere nedover, deri ligger personligheten i dette oppsettet. Men det balanserer helt flott, og det gis gode vilkår for klangstrukturer og organiske, ekte opplevelser av musikken. Slagkraften i pauker er formidabel, og selv om det ikke er på DartZeel-nivå i eksplosivitet og rå makt, så er det i sannhet kraft i bøtter og spann. Det sagt, jeg anbefaler som (nesten) alltid, lettstyrte høyttalere med relativt høy virkningsgrad også til dette oppsettet.

Når det gjelder gjengivelse av vokalmusikk, har vi litt større utfordringer. Her fremkommer klangbalansen som en veldig tydelig egenskap; heldigvis låter det alltid behagelig, og ikke særlig hardhendt, samtidig står vi i en viss fare for å lukke stemmer litt inne. Vi presenteres for en balanse med mye kropp, og mye personlighet. Gjengivelsen reddes dog av det alltid låter både godt og underholdende, til tross for denne mykheten i presentasjonen. Det er mange skarpskårne gjengivere dere ute som fremprovoserer lyttetretthet over tid, der er vi overhodet ikke med Mitchell & Johnson S800, for meg minner det tidvis om høyklasse, japanske Mos-Fet forsterkere, og det er ikke et lite kompliment!

P1040302

Så til mitt hjertebarn, den tyngre og eldre rocken, soundtracket til min ungdom, der jeg fortsatt kan komme til å spille så høyt at glassrutene klirrer, og gulvet slår sprekker. Hos naboen. Dette er ofte mediokre innspillinger, der innsyn og detaljering ikke er fokus i gjengivelsen. Jeg velger ofte “Mob Rules” med Dio-varianten av Black Sabbath, produsert av Martin Birch, mannen bak en rekke klassiske Deep Purple-albumer, blant annet. Lukket og flatt er vel grunntrekkene i denne innspillingen. Så hva gjør M&J med et slikt utgangspunkt? Opp med volumet, “Sign of the southern cross” hamrer løs på oss. Starten er formidabelt flott, gitaren klinger og skinner, bassen fyller mykt og deilig oppunder. Dio låter (som vanlig) nokså lukket, men glatt og elegant, før det braker løs… Dæven, hvor deilig! Tungt, en vegg av lyd, jeg har vel hørt McIntosh gjøre dette større og sintere, men det er med svært liten margin! Bassområdet er rett nok diskutabelt, jeg føler at det er litt humper og dumper her, som gjør at det låter litt “papp” i enkelte aspekter av gjengivelsen, men jeg tilgir uten større innsigelser, all den tid det er så deilig, digert og tungt. Det er nemlig sånn det skal spilles. Mange oppsett har en lei tendens til å “svelge” vokalen, og gjøre dette til et kaos, men her har igjen underlig nok Mitchell & Johnson et godt grep om begivenhetene. Oppsettet slutter ganske enkelt ikke å overraske!

P1040294

Det betyr at jeg vil samle tankene på denne måten: Til tross for visse anomalier i klangbalanse og detaljering, spiller Mitchell & Johnson S800 musikk på et vis man bare må falle pladask for. Det er maskulint og stort, litt mykt, alltid behagelig, aldri øretrettende. Ettersom jeg er gift med en svenske, føler jeg for å bruke uttrykket “maffig” om gjengivelsen, slektskapet til både britiske rytmekonger og amerikanske tordenguder er såpass tydelig. Ta med i beregningen at dette ikke er fryktelig dyre greier, det er ikke high-end, altså, bare for å ha det helt klart. Men uansett vil nok konkurrentene få litt å tenke på. Her får du nemlig en fullfasilitets DAC, forforsterker med RIAA (mm og mc!), og et solid effekttrinn som virkelig leverer varene. Alt sammen for en pris de fleste kan og bør ta seg råd til i musikkens tjeneste. En forforsterker for 2020 og forbi, en som ser både frem og tilbake, som kan alt, og som gjør det hele med overbevisning, tett fulgt av et fyldig og kraftfullt og velbygget effekttrinn, som formidler størrelse og liv med troverdighet. Supert oppsett med riktig pris fra Mitchell & Johnson!

Mitchell & Johnson DAC/pre/power totalt 23 990,- (11 995,- pr. del)

Importør: Moet Audio

 

Øl. Og hornmusikk!

Øl. Og hornmusikk!

Ja, det er jeg som er Mr. Dynnamikk, og jeg mener det når jeg skriver det med to n’er. Derfor er det på høy tid at jeg skriver om Klipsch RF-7 Mk3. På mange måter er det ikke jeg som har kommet hjem, det er høyttalerne!

P1040282

Her i huset er det alltid minst ett par Klipsch-høyttalere, i skrivende stund betyr det et par proff-høyttalere i hjemmekinoen, et par gode, gamle B3 og et par PC-høyttalere. Tro bare ikke at jeg vender mine beste venner ryggen! Ok, det var en smertefull skilsmisse den dagen det siste paret Klipsch forsvant ut av hovedanlegget, men jeg var kommet til et punkt i livet der jeg måtte innrømme at vi hadde utviklet oss i forskjellig retning, Klipsch og jeg. RF-7 Mk2 var kort og greit for strenge for meg. De tilgav meg ikke mine utskeielser, aksepterte ikke mine valg, ble for skarpe i kantene, rett og slett, og en dag satte jeg foten ned. Det var ikke lengre mulig å leve med deres idiosynkratiske natur.

P1040275

Min DrømmeKlipsch? Eksplosiviteten fra La Scala. Lydbildene og lettvintheten fra RF3. Brutaliteten fra RF-63 og 83. Det uanstrengte, uendelige headroom’et fra Heresy og Cornwall. Må dessuten kunne drives av gode rørforsterkere med nerve og kontroll, men fortsatt uten å låte som troll så å si uansett hvilken type forsterker du driver dem med; transistor, klasse D, klasse A, klasse B eller noe i mellom. Og leveres for en pris flere enn de som kommer i avisen hver gang ligningen legges ut kan betale. Ja, en pris som jeg kan betale, faktisk. Snakker vi nå om RF-7 Mk3? Følg med, det er nettopp dette vi skal finne ut av!

P1040276

Så hva har skjedd med RF7 underveis fra Mk2 til Mk3? først og fremst finnes det nå et komplett nytt horn, med dertilhørende helt ny kompresjonsdriver, et 1 3/4″ (ca. 44 mm) titanelement montert i siste utgave av Klipsch’ lett gummiaktige Tractrix horn. Videre har de nå delt av kabinettet, slik at bassene ikke forstyrrer hornet i like stor grad. Hornet på sin side, er igjen stort og åpent, minner meg i grunn litt om proporsjonene fra gode, gamle RF-5, intet dårlig minne, akkurat. Kassa er også i omlag samme form, ikke så dype og slanke som RF-63 og 83, vi er mer tilbake til den vellykkede kassefasongen fra tidligere tider. Dessuten har de åpenbart også tatt med seg erfaringer fra enkle delefiltre, jeg bare elsker at de endelig, etter alle disse år, har trukket med seg denne varianten opp i toppmodellen i RF-serien. På høy tid!

P1040277

Så hva gjør disse endringene med Mk3 kontra Mk2? Toppelementet er i det minste soleklart godt tilpasset hornet det mater, klart mer avslappet og elegant enn både Mk1 og 2, her er det lite harde kanter å spore. Balansen er mer i nærheten av de rimeligere RP-modellene, samtidig som presisjon og kontroll tar tydelige steg i retning Palladium, en serie som ikke lengre er tilgjengelig, så de behøvde virkelig denne utviklingen av RF7! Videre, og dette gleder meg spesielt, implementeringen av enklere filtre gjør også høyttalerne betydelig lettere å styre, endelig kan man nyte RF-7-lyden selv med moderat effekt fra rørforsterkere. Dette har ikke vært enkelt med tidligere toppmodeller i RF-seriene, men nå har altså Klipsch tatt valget, og har med det gjort også RF-7 tilgjengelig for rørfolket. Gjett om jeg digger det! Alt i alt ser vi nå en høyttaler med god, fasekorrekt oppførsel, en lett forsterkerlast, en luftig, leken og fryktelig morsom høyttaler, men nøytral har jeg ikke tenkt å kalle den, takk og pris!

P1040280

Ja, så har RF-7 Mk3 etter hvert blitt dyr, det må man vel innse. Situasjonen er vel at kvalitet koster stadig mer i vår hobby, sånn sett er vi langt, langt unna high-end prissetting, hvilket er helt som det skal. På den annen side har Klipsch fortsatt æren av å fullstendig kle av så å si en hver high end “dynamisk” høyttaler på nettopp fenomenet dynamikk. Det vil si den unike egenskap de har til å kombinere ekstrem hurtighet med voldsomme forskjeller på pianissimo og fortissimo. Dessuten spiller de bass så grunnmuren slår sprekker, hvem andre fikser alt det der? Jo, Marten får til ganske mye av det for 10 ganger prisen. Andre leverandører av hornsystemer gjør det også, fra dobbel pris og oppover, da gjerne med en aktiv sub involvert. Prisen man betaler med de løsninger Klipsch har valgt er et litt syngende kabinett samt en klar farging i hornet, men begge deler er på både godt og vondt, faktisk.

Jeg har ikke spart disse høyttalerne, de har blitt matet med det meste jeg har funnet underveis, mest fra Spec RSA-M3 EX og Audio Note P2 SE Signature, men fler har vært innom. Har så vidt hørt dem på Hegel’s stålkontrollerte H360, dessuten på den nye, malmfulle Mitchell & Johnson pre/power-kombinasjonen i 800-serien (omtale kommer). Kilden har i hovedsak vært APL DAC samt en god platespiller via Doxa RIAA, så utgangspunktet har vært under god kontroll. Personlig likte jeg Klipsch RF-7 Mk3 aller best med den moderate Audio Note forsterkeren, det eneste jeg hadde å utsette på den kombinasjonen var en anelse mykhet nederst, ellers formidlet oppsettet et liv av en helt annen verden, eksplosivt, nært, levende. Men, viktigst av alt, ingen av de forsøkte kombinasjonene gjorde seg bort på noe vis, absolutt alt spilte flott på disse høyttalerne. Så på den måten er de så absolutt blant de enkleste Klipsch-høyttalerne jeg har hatt gleden av å ha i hus.

P1040285

Går ut fra at man kan tolke noe fra det ovenstående, men grunntrekkene er om lag som følger: Høyttalerne har en flott balanse, hornfargen er behersket, men tydelig nok, slik at en trompet faktisk låter som en ekte messingblåser og ikke som en overanstrengt bruskork. Dessuten spiller de fantastisk fint på lavt volum, dette har ikke alltid vært Klipsch’ styrke, for å si det forsiktig. Dessuten får vi nå et tydelig bedre innsyn i så vel detaljer som rom, enn hva vi har vært vant med fra Klipsch’ RF-serie, vi tar i mot med stor takk. Ja, så var det denne dynamikken, da. Ja, kanskje er de en anelse mer behersket enn verstingene? Jo, selvsagt er de mer moderate enn LaScala, noe annet skulle i sannhet tatt seg ut. Men nå er det også sånn at hver gang man forfiner gjengivelsen, fjerner litt rufs her, og oppbrytning der, så opplever jeg et tap av dynamisk utsving. Men det er kun innbilning, det som i virkeligheten skjer, er at alt blir renere, klarere, mer avslappet. De store utsving er der, og du hører det virkelig når det behøves. Mens et oppsett med mer “rufs” ofte oppleves mer “påslått”, som om det vil bevise et eller annet hele tiden, i stedet for å detonere bombene kun når de faktisk slippes. Og RF-7 Mk3 er faktisk nokså grundig forfinet, i forhold til forgjengerne.

Dermed går vi løs på musikken med dødsforakt! Hva er vel da bedre enn å kaste oss uti på det dypeste, ved å la Klipsch’ene formidle den merkelige, komplekse og voldsomme Holiday Morning av Claude Debussy? RF-7 Mk 3 svarer med å fortelle at dette var vel en litt tøff start for en enkel høyttaler fra langt ute på landet i Arkansas, US of A. Ergo blir det vel litt på kanten, der klangene blir litt i hardeste laget, med noe forenkling i forhold til mesterne i faget. På den annen side takles de store dynamiske utsving med hendene på ryggen, dette er jo fullstendig uanstrengt, selv om det oppleves nokså pågående, her og der. Men voldsomt, altså, og den brutale avslutningen setter et verdig punktum på denne låta, kan en vel si.

P1040286

Så la oss gjøre det enkelt, da. Black Sabbath, “Sign of the southern cross” fra skiva “Mob rules”, Dio-perioden. Innledningsvis mildt og avslappet, med en litt innelukket vokal, men når trøkket og størrelsen melder sin ankomst, gjør Klipsch dette fullstendig til sitt eget. Nå blir det digert og involverende, det blir fett, det vokser fram en wall of sound, fullstendig uanstrengt, ikke hardt, det er kort sagt en innertier. Jo, dette var såpass inspirerende at vi bare må utfordre litt til, dermed lar vi det franske heavybandet Gojira slippe seg litt løs på trommene med den selvforklarende låttittelen “Drum solo”. Dette tvinger fram et spørsmål hos meg, og det låter som følger: Finnes det i det hele noen høyttaler som gjør trommesolo bedre enn Klipsch? (Svaret er: Joda, det gjør det. Og de høyttalerne faller inn under begrepet “PA-høyttalere”) Her er det et formidabelt smekk, det er eksplosive pang, det er et voldsomt dunder og det hele toppes av brutale brak. Akkurat sånn skal det låte, vet dere.

Vi tar steget langt over til den motsatte ende, der Molly Johnson foredrar Billie Holiday’s “Don’t explain” på en måte jeg bare ikke slutter å imponeres over. Klipsch formidler dette varmt og nært, med god utklingning, og en fin oppløsning oppover. Det er en viss beherskelse i stemmeleiet, faktisk, mens pianoet på sin side har et flott attakk, og våken tilstedeværelse. Vi går videre med det emosjonelle uttrykk, og jeg blir faktisk litt tatt på senga(!) av Roffe Wikstrøms “Bedda med rena lakan”. Du vide verden hvor nært dette ble, da! Stor evne til emosjonsformidling, ja, det oppleves som om han på mange måter innser at han har vært ute for lenge, slik at hun dermed har vært nødt til å søke andre steder, og han vil ha rene laken når han kommer hjem. Det kjennes live, som om vi får en rapport fra livet selv, en enorm tilstedeværelse, nesten fysisk. Fantastisk.

P1040284

Ok, så over på de store oppgavene, Klipsch hjemmebane. Her skal RF-7 Mk3 vise hvor de står på ekstremegenskapene. Eksplosiviteten, bassutsvinget, dynamikken i hele frekvensområdet. Så la oss ta dette med eksplosiviteten først, en blåserrekke i fri dressur er virkelig ikke noe høyttalere flest møter med særlig entusiasme. Big band Basie og deres versjon av “Moten swing” er en grei indikator, her går det fra stillferdig loungemusikk rett i klimaks på et mikrosekund. OK, så er vel RF-7 Mk3 en anelse mer behersket enn de villeste Klipsch’er, på den annen side har disse høyttalerne en ekstremt flott blåserklang, såpass er sikkert. Jeg er fordømt bortskjemt etter alle disse år, men sannheten er at de aller, aller fleste musikk- og hifi-elskere, ville gått bananas over denne typen eksplosivitet fra en høyttaler. Så var det dypbassen. Jeg pleier å benytte Medwyn Goodall’s, “Sweet wilderness”, en låte med elektronisk bass i lange toner i underkant av 25 Hz. Jeg har MK3-utgaven av RF-7 mistenkt for å være litt tilbakeholdne helt nederst, men basert på årelang erfaring med Klipsch, ser jeg så absolutt muligheten for at dette er relatert til innspilling. På nevnte låt går de forsåvidt helt ned,  det er veldig kontrollert, men altså litt mer behersket enn jeg hadde ventet meg. Litt mindre energi i sving, ganske enkelt. så avslutter vi med den spennende musikeren Kail Baxley, og hans intense låt “Killin floor”. Om jeg var i tvil om basskapasiteten i disse, så blir med dette all tvil feid til side. Dette er ikke illusjonen av noe digert, det er digert. Energien ligger her en touch høyere i frekvens enn foregående låt, og bevare meg vel for en maktdemonstrasjon, selv mine dyptpløyende Doxa-høyttalere tegner bare en blek skygge av dette her.

RF-7-III_Black_Angle_Grille

Og med dette går vi tilbake til mine innledende beskrivelser av min Drømme-Klipsch. Er det RF-7 Mk3 vi prater om? Oj, et vanskelig spørsmål. Vi er fælt nær, la oss enes om såpass. Nei, de kopierer ikke grenseløsheten og hurtigheten i de store høyttalerne i Heritage-serien. Men resten… Jo, de setter opp store, presise lydkulisser. De spiller med samme driv og kraft som tidligere toppmodeller i RF-serien, og de gjør det med større finesse. Og de spiller pokker så flott med alle forsterkerteknologier; klasse A, B, D, med og uten feedback, med og uten rør. Og de koster under 50 tusenlapper. Nærmere Drømme-Klipsch’en kommer jeg altså ikke i 2018. Ta med at finishen er bedre enn før, at de ser sånn passe bøs ut, og at også min drømmekvinne likte deres maskuline fremtoning, så er vi i mål. Dæven han salte for et par høyttalere å feire nasjonaldagen med!

 

Klipsch RF-7 Mk3, kr. 44 990,- / par

Importør: Mono

Yes iCan!

Yes iCan!

iFi Audio er et underbruk av Abbingdon Music Research (AMR), et slags “billigmerke” med samme tankegang og teknologi. I dag skal vi sjekke ut deres bittelille flaggskip, hodetelefonforsterkeren iFi Pro iCan. 2 kilo musikkglede!

P1040252

Ja, det kalles en hodetelefonforsterker, men det blir litt i enkleste laget å stoppe der. Visst er det hovedoppgaven, men måten det gjøres på, samt det faktum at den også kan vikariere for svært så gode forforsterkere, gjør sitt til at vi må beskrive denne lille boksen noe mer inngående. Først og fremst, i god iFi-ånd, er den fullstendig diskret oppbygget, ingen IC eller integrerte OP-amper involvert, dessuten huser boksen ekte balanserte kretser fra inn- til utgang. Og, ikke bare det, men den har også plass til en ekte rørkrets på inngangssiden, ikke kun en dustete add-on, som enkelte produsenter fornedrer seg til å levere, neida, dette er fullblods rør på inngangen, mens utgangene drives av MOS-FET i ren klasse A. Ok, den switcher til AB om du spiller alt for høyt på sultne hodetelefoner, da, men i utgangspunktet er det altså klasse A i de fleste praktiske tilfeller. Så, til dere som har en viss allergi og fordommer mot rør, selvsagt har dere også blitt ivaretatt, de har nemlig også en fullstendig J-FET inngang. For meg er det utrolig at det er plass til alt dette inne i denne kompakte enheten.

Dessuten har jeg ikke sagt alt enda. Ikke nok med at de har en rørkrets, men de har til og med to settinger for drivmåte, en “normal” variant med feedback og god kontroll på lav impedans, dernest en løsning med kun et minimum av lokal feedback; sistnevnte er nok litt mer avhengig av fornuftige impedanser, la oss anslå fra et sted i underkant av 100 Ohm og oppover. Focal Elear med sine 80 Ohm var i det minste en strålende match, likeledes Beyerdynamic DT770 Pro med sine 250 Ohm. Selvsagt er det slik at rørkretser uten feedback har høyere målbar forvrengning enn transistor, samtidig er det svært opplysende å switche mellom de forskjellige løsningene, forskjellene er tydelige og klare hele veien. Basert på hva jeg leser på debattfora rundtomkring, vil jeg tro at noen foretrekker transistorløsningen kort og greit fordi den måler best. Men en hver som lytter på dette her, må vel tvinges til å stille seg selv visse spørsmål når han er i sitt lønnkammer, for fytti katta så mye bedre det spiller i “Valve+”-setting, dvs. uten feedback! Nå er ikke dette utsagnet uten forbehold, noe jeg kommer tilbake til, men dog.

P1040244

I tillegg til det jeg har nevnt finnes også 3 settinger for gain, på mine hodetelefoner behøvdes kun 0 dB-posisjonen, men jeg hadde et sidesprang med en vintage Stax, der var det greit å legge på litt ekstra skyv, se eget avsnitt om dette senere. Her finnes bass-boost, i mine ører noe ordentlig sludder for bass-huer med Dr.Dre tatovert på biceps, men det finnes altså her, det også. Ikke nok med det, Blumleins “3D”-oppsett er også en del av pakka, her må jeg dessverre melde meg ut, det er grenser for hvor mye tid man har til en ubetalt hobby, altså. Jeg har ikke prøvd det, men en hver som ønsker å spre lyden ut over et imaginært panorama, har her muligheten på flere vis, kos dere!

Klangbalansen på de tre forskjellige settingene skiller seg noe fra hverandre, og her passer fordommene som hånd i hanske. Transistor-settingen låter strammest og lysest, “normal” rør-setting ørlite mørkere i målet, mens rør+ er hørbart mørkere og større på alle vis. Men med en slik kontroll, oppløsning og detaljeringsevne som iFi Pro iCan rår over, er ikke denne balanseringen problematisk på noen som helst måte. Selv Focal Elear med sin mørke stemming, spiller nydelig på alle 3 settinger, og definitivt aller nydeligst på rør+. I det hele tatt, rår du over en av de tre toppmodellene fra Focal, anbefaler jeg deg å prøve ut Pro iCan, dette er saker, altså! Liv, fart, trøkk, dynamikk, rom…! iFi Pro iCan skal kanskje representere en slags billig løsning, men jeg synes virkelig ikke 20900,- er billig for en hodetelefonforsterker, må jeg innrømme. Det sagt, lydmessig passer det så det holder, den spiller så du hører at dette koster, bare for å ha det klart. Dessuten, og dette er et viktig punkt, iFi Pro iCan er en fordømt god forforsterker også. Kanskje ikke fullt så god at det er verdt hele prisen, men ikke langt unna, heller. Her ligger absolutt muligheten til litt samhandling, kan en si, dropp separat pre og hodetelefonforsterker, klink til med en Pro iCan, og du er i mål. Topp det gjerne med aktive høyttalere! I mine oppsett spilte den best i transistor setting som forforsterker, jeg antar dette har noe med impedans å gjøre, og her er det åpent for testing hos en enhver. Som forforsterker oppleves den rytmisk sterk, som en typisk britisk “PRAT” (Pace, Rythm And Timing)-forsterker, den er gjennomsiktig og livlig. Som hodetelefonforsterker er grunntrekkene mye av det samme, pluss på store rom og god kontroll, dessuten, i rør+-setting, helt fantastiske  klangfarger og emosjonell formidlingsevne.

P1040120

Så var det dette sidespranget, altså. Fra en gammel venn dukket det opp et par vintage Stax Sigma Pro, og gjett om ikke iFi har en add-on for akkurat dette også! Inn i oppsettet kom en iESL trafoboks, kr. 17900,- thankyouverymuch, og de gamle Stax’er våknet til et nytt liv. Den dag i dag er disse hodetelefonene klart med på notene, dette til tross for at tidens tann har satt sitt preg på dem, de er egentlig i ferd med å falle litt i fra hverandre. Mulig derfor, at de har spilt enda bedre en gang i livet, men detaljer og innsyn mangler de ikke fortsatt. Her er det helt på høyde med Focal Elear, mens dynamisk og rytmisk, har de overhodet ikke noe å stille opp med. De låter temmelig tilbakelent og elegant, men til rock ville jeg vel foretrekke så å si en hver annen hodetelefon enn denne. Overgangen fra iCan til iESL skjer med en kort HDMI-kabel, faktisk, og i dette oppsettet kom altså litt ekstra gain godt med. iESL er klart åpnere og kommunikativ enn originalboksen som fulgte med Stax’ene, men om den er verdt prisen, er jeg betydelig mer usikker på, den er som nevnt ikke akkurat gratis. Men det funker altså som fy, verdt å legge merke til for en hver Stax-eier. Uttrykt med musikalske eksempler har vi følgende å melde:

Vi bare banker løs med Trentemøller, og deres lovlig utfordrende låt “Nightwalker”.  Som nevnt svak på dynamisk utsving, dette blir temmelig flatt. Stax er veldig myk og bakpå, på den annen side varter de opp med et fabelaktig innsyn fra mellomtone og oppover, så de flotte kulissene i denne låta kommer til sin rett. Tross den avslappede leveransen, imponerer det meg at disse gamle paneler svelger unna all denne bassen uten protester. Mykt, men uproblematisk. Mye av det samme gjelder Dream Theater, og deres “Pull me under”, da, selvsagt. Det er veldig innsiktsfullt og klangrikt, mens de viktige trommene blir matte og udynamiske. Jeg har en viss opplevelse av at mye av dette ligger i elektrostatenes DNA, men det er mulig jeg blir litt upopulær for en slik påstand. La oss bare si at det ikke er tilfeldig at Martin Logan benytter dynamisk sub på de aller, aller fleste av sine høyttalere, og la det bli med det. Mye bedre går det derfor når vi spiller Arvo Pärt, “Da pacem Domine”, (Estonian Philharmonic Chamber Choir). Dette er helt lytefritt og behagelig, skiller pent mellom stemmene, god plass, ro og harmoni, Stax viser seg som en eldre statsmann, så elegant og behagelig kan kormusikk gjøres. Imponert!

P1040265

Nå vel, nok sidesprang, vi vender tilbake til aftenens hovedgjest. Vi åpner ballet med Susan Wong og hennes silkeglatte versjon av Steely Dan’s “September”. Dette er latterlig åpent, innsiktsfullt og rytmisk, veldig lett å analysere. Litt spennende akkurat det der, innsynet blir så totalt at til tross for en klart avslappet fremstilling, kan det faktisk bli litt mye analyse, i stedet for helhet. Her mener jeg det ikke negativt, egentlig, men jeg oppdaget at jeg ofte henfalt til å “se” inn i alle de nye kriker og kroker jeg oppdaget i lydbildet, i stedet for å bare la meg flyte med i musikken. Noe av inntrykket rettes dog opp når vi spiller Haddy N’jie’s “Travelling song”. Først og fremst bemerkes en fantastisk kontroll over de dypeste toner, dernest et enormt innsyn, også svært tett på vokalen. Her er det lett å bli litt misunnelig på Trond Giske, altså, en sak er at dama ser ut som en million dollar, i tillegg synger hun så til de grader innsmigrende, at jeg blir helt mo i knærne. Må rett og slett legge meg nedpå litt, jeg!

Focal Elear

Et klart mer rufsete uttrykk har vi fra Molly Johnson, men fytti rakkern for en emosjonell knallperle hennes versjon av “Don’t explain” er! Her fant jeg faktisk ut at rør+-settingen  var litt i overkant varm med Elear, og smatt over på transistorsettingen. Dermed blir det mer åpenhet og presisjon, men samtidig mindre klang og tilstedeværelse, litt dumt det der. Men her hadde Focal Utopia briljert, også på rør+, såpass kan jeg banne på! Så tar vi et brutalt steg vekk fra syngedamene, og drønner i vei med “Nitro Junkie” fra “Gothic Storm”. Død og dævel, dette er enormt, voldsomt, kontant. Dypt og digert, full kontroll. Hva mer kan man be om, egentlig? Direkte fra pyroteknikk til skjønnsang igjen, nå i form av tristessen i “Misére” (Harmonia Mundi). Akkurat denne passer nok enda bedre med Stax enn Focal, men også Elear fremstiller dette behagelig, og gir sikker og intens opplevelse. Her er det på sin plass å nevne hvor stor kontrast vi har til uttrykket fra forrige eksempel, dette er en sikker indikasjon på hvor “nøytrale” både hodetelefonene og forsterkeren er i seg selv. “Nøytral” er da ment i form av at de slipper igjennom utrykket fra innspillingen, i stedet for å legge til eller trekke fra noe på egenhånd.

Vi avslutter eksemplene med James Hunter, “Til the end”.  Dette er nydelig, direkte bergtagende, gjengivelsen låser lytteren til det musikalske uttrykk, samtidig som farger og mikroskopiske detaljer flommer fram, viser seg, spiller, leker. Focal Elear og iFi Pro iCan er kort sagt en fantastisk kombinasjon! Dessuten vil jeg vedde på at akkurat denne hodetelefonforsterkeren, med sine ymse settinger og muligheter vil være en like fantastisk kombinasjon med en lang rekke topp hodetelefoner.

P1040243

I den grad en hodetelefonforsterker er verdt over 20 000,- er iFi Pro iCan et fordømt sikkert kjøp. Vi er soleklart på et så høyt nivå at hadde jeg hatt pengene, hadde denne forsterkeren ganske enkelt blitt her, så bra er den. Den regelrett kler av det meste jeg har hatt gleden av å lytte på av hodetelefonforsterkere, men da skal det sies at dette også er den dyreste jeg har hatt i hus selv, altså. Den er tilpasningsdyktig, bredspektret, kraftig, innsiktsfull. Kort sagt, den har det meste. Pluss på at den er en dugelig forforsterker, og dermed har jeg sagt alt jeg tenker å si.

Sterkt anbefalt!

iFi Pro iCan hodetelefonforsterker / forforsterker, kr. 20 900,- (apr. 2018)

Importør: Audioaktøren

 

Magisk Aura?

Magisk Aura?

Aura Fidelity må jo bety noe i retning av troverdig aura? For new-agerne blant oss er det vel ikke nytt å tro på skrømt. Ja, forresten, det passer vel bra på oss hi-fi’ere også, det. Ergo lytter vi fordomsfritt til en Aura fra Bærum!

P1040242

Aura Fidelity er Joaquim Fragoso, en mann med bakgrunn fra sør i Europa; jeg prøvde å forstå litt om hans opphav, men det var såpass mangslungent at jeg datt av litt, må jeg innrømme. Frankrike var i det minste en del av det. Uansett, en særdeles kreativ sjel som forklarer sine tekniske løsninger i spesielle og lyriske vendinger, mang en rå tekniker ville flydd i taket av flere av hans utlegninger, men ikke jeg. Årene har gitt meg så mange møter med konstruktører, at jeg bare later som ikkeno’. Dessuten, “the proof is in the pudding”! Det er når jeg lytter til konstruksjonene, at svaret sakte, men sikkert danner seg, her, i min egen stue.

P1040131

Atter en gang en “garasjeprodusent” på besøk, altså, denne gang i form av Aura Fidelity Alpha RIAA-trinn. Jeg jobber fortsatt med hans pre-power kombinasjon, og jeg kommer sannsynligvis til å gjøre en jobb med den radikale Tower-forsterkeren også, i nær framtid. Bare å følge med på Rognliens Hi-fi-blogg! Ganske så mange år siden jeg prøvde Aura Fidelity sist, men tar nå igjen det tapte så det holder. Begynner litt forsiktig med dette svært spesielle RIAA-trinnet, resten kommer etter hvert. Grunntanken i nåværende Alpha-serie fra Aura Fidelity er oppbygging av rent diskrete komponenter, standard hyllevare OP-amper er bannlyst. Her deler undertegnende og Fragoso oppfatning, i hvert fall, jeg har diverse innsigelser mot integrerte OP-amper generelt, og spesielt i RIAA-trinn. Men verden er nå en gang slik at OP-amper representerer enkle og rimelige løsninger på diverse utfordringer, så de benyttes nokså hemningsløst i en lang, lang rekke hifi-komponenter. Også svært langt opp i pris, faktisk. Men Aura Fidelity skyr dem som pesten, dessuten har Fragoso handlet inn en urimelig mengde spesialtransistorer fra Texas Instruments (tror jeg det var), høggdyre i forhold til normal hyllevare, men vel verdt det, mener han. Og nå sitter altså Aura Fidelity på den siste batchen av disse i hele verden! Årsaken til denne tilsynelatende ekstravagante handelen, er kort og greit lyden. Transistorer er faktisk som rør, hevder Fragoso, noen låter bare bedre enn andre. Og akkurat den typen vi snakker om her, låter best. Aller best. Så da får de bare koste hva de vil. Men tilbake til det vi skulle snakke om, Aura Fidelity Alpha RIAA!

P1040240

Dette er i sannhet en helt fordømt unik RIAA, bare for å ha det klart. Jeg kommer tilbake til hvordan den låter, men først må vi snakke litt om de tekniske løsningene. RIAA-trinnet har to innganger, en for MM, en for MC. Så langt helt normalt. Men det finnes ingen impedansinnstillinger her, og man kunne da lett komme til å tro at det finnes kun en fast impedans. Det finnes de som mener at “one size fits all” (jeg er himmelropende uenig!), men det er virkelig ikke Fragoso’s standpunkt. La meg sitere fra Aura Fidelity’ hjemmesider:

I MC modus, arbeider selve pick-up i MASTER modus . Den styrer direkte en spesial konstruert krets (HEAD_AMP) hvor coil energien multipliseres med 20. Denne kretsen forsynes fra et “phantom power supply”. MC en er, i praksis (not loaded) 100K til Jord. Resultat er en utrolig dynamikk med en bløt og naturlig musikalitet.  Støy er minimalisert til et absolutt minimum.

Populært fremstilt, vil det ikke være RIAA som belaster pick-up, snarere motsatt, dvs. at pick-up’en belaster RIAA. Jeg sliter rett nok med den forklaringen, for uansett hvordan du snur og vender på det, må vel pick-up’en “se inn i” en eller annen form av belastning? Ettersom belastningen påvirker pick-up i en eller annen retning, bør det samme være tilfellet her. Men det unike er, sier Fragoso, at denne kretsløsningen på sett og vis tilpasser seg pick-up’ens ønske for optimal belastning, dermed er det et ikke-problem. Så får jeg slite med forståelsen så mye jeg vil, lyttetestene får avgjøre. Så kan man tro da, at dette faktisk er plug & play, og dermed ingenting å fundere over. Så enkelt var det ikke denne gangen, heller. Det bør nemlig tilpasses output fra pick-up om du bruker MC, ha i bakhodet at standard oppsett er beregnet på 0,250 mV inn. Det sagt, det fungerte fint å gi den 0,5 mV også på standard setting, så veldig kritisk behøver det ikke være. Rett nok ble det litt i heftigste laget for min Spec-forsterker, men det er mer regelen enn unntaket på akkurat den forsterkeren. Men med de andre forforsterkerne jeg rår over, gikk det helt strøkent. Så om du vet hvilken pickup som skal benyttes, si fra når du handler, så blir det uansett riktig fra start. Sånn ellers kan dette RIAA-trinnet leveres i to versjoner, det testede produktet er den rimeligste, ubalanserte versjonen, men det finnes også kan få en balansert versjon. Dessuten finnes også en variant for innbygging i forforsterker.

P1040148

De grunnleggende trekk fra dette RIAA-trinnet er svært lette å oppfatte. Aura Fidelity Alpha RIAA bedriver virkelig noe helt annet enn resten av gjengen der ute. Det første som slår en, er hvor utrolig støyfritt og upåvirkelig det er. Allerede her helt unikt, jeg har i mine godt over 40 år som vinyl-junkie aldri vært borti et RIAA-trinn som er så til de grader skjermet for verden omkring seg, det er helt fantastisk! Det er nesten som om pick-up’ens signal bare “speiles” av RIAA-trinnet, slik at den støy som normalt kommer med, ikke blir med videre, ja, det er nokså uforståelig. Dernest opplever jeg den sykt gledelige siden ved det, at dynamikk og liv gjennomsyrer alt dette RIAA-trinnet leverer. Snakker om å spille medrivende! Det er en egen evne til å tiltrekke seg oppmerksomhet, det låter akkurat slik platespillerne gjorde i gamle dager, altså en tydelig “vintage” Tandberg, Sansui og Pioneer fra 70-tallet-lyd, bare det at nå er dynamikk, oppløsning, rom og detaljering på skikkelig 2018-nivå!

Så å si samtlige RIAA-trinn jeg har lyttet til endrer spillestil ganske radikalt ved skifte mellom MM og MC, men sånn er det ikke her! Setter jeg inn en god trafo og lar samme MC spille inn i MM-inngangen, spiller det så å si dønn likt, like åpent og dynamisk. Kanskje er det noe lettere nedover, og dermed kanskje til og med enda en touch bedre innsyn i rommet når det mates inn i MM, men det er også alt.

Vi starter ballet med en av de mest tilbakelente gitardueller i rockens historie, i form av Chet Atkins / Mark Knopfler’ skive “Neck and neck” og låta “There will be some changes made”. Og det er vidunderlig lite å angripe dette resultatet på. Perfekt balanse, ingen hardhet, intet som stikker seg ut. Svært god mellomtonedynamikk. Holder strålende orden på detaljer og plassering. Men viktigst av alt er at stemningen formidles så sløyt og rytmisk, stemningen mellom de to avslappede gitarhelter er da også i sannhet en nytelse å lytte på. Foten går, gliset kommer på plass, og jeg bare digger hvert sekund av dette her. Men nå holdt jeg faktisk på å glemme at dette faktisk ikke er verdens beste RIAA-trinn! Jeg vet det, for jeg har et annet norsk RIAA, også bygget uten op-amp’er, det koster ca. dobbelt så mye, og har kun en fast inngangsimpedans, og tar kun MC pick-up. Det er enda mer detaljert, og enda en touch mer dynamisk, faktisk, spesielt viser dette seg oppover i frekvens. Men forskjellen er ikke dramatisk på noen måte.

P1040239

 

Men vi går over på en klart dårligere innspilling, tyngre, tøffere, skarpere. Vi snakker om Gillan / Glover og deres “Accidently on purpose”, innspilt i løpet av noen lykkelige døgn på den karibiske øya Montserrat, i Air Studios, i 1988. Altså året før øya ble fullstendig rasert av en voldsom tropisk orkan. Mange store artister har nytt godt av Air Studios, dette hadde de ikke glemt, og på George Martins initiativ, samlet de seg til både konsert og innspilling, og reiste på denne måten millioner av kroner til støtte for øyas befolkning. Nå vel, det er en helt annen historie, tilbake til aktuell skive, og låta “Clouds and rain”, der den karibiske stemningen formidles i tjukke lag, med bølgebrus og det hele. Igjen er Aura-RIAA’n forbilledlig. Atter en gang glemmer jeg tid og sted, jeg “ser” inn i innspillingen, driver med inn i stemningene, koser meg glugg ihjel. Det er så forbannet uangripelig! Som nevnt over, jo, det finnes RIAA-trinn som gjør mange ting bedre, men akkurat den fantastiske evnen til å formidle stemning og tilstedeværelse, den er fordømt unik, altså! Dette er vanedannende til tusen! At du finner mer kraft, enda mer presisjon, enda større rom, og til og med en touch bedre dynamikk i de aller beste trinnene er og blir sant. Men finner du samtidig mer liv og moro? Jeg vet ikke sikkert, men jeg tillater meg å tvile litt på det, rett og slett.

Over på klassisk, Opus3’s nydelige innspilling av J.S. Bach fiolinkonsert i A-dur, Nilla Pierrou på fiolin foran Länsmusikerensemblen i Oskarshamn, intet mindre. Visst finnes både større og mer elegante ensembler enn dette, men den har så definitivt sin sjarm, denne innspillingen, også. Her kan jeg faktisk peke på at resultatet ender en touch over på den lyse og harde side, her mangler jeg litt beskrivende ord, for “lys” og “hard” er kort og greit ikke dekkende. Det tipper svakt i den retning, kan man si, men selvsagt er det ikke på noe tidspunkt ubehagelig. Dessuten, medrivende er fortsatt dekkende i massevis. Innsiktsfullt likeså. Fiolinen har sin naturlige, åpne plass foran orkesteret, ingen skal si at Bo Hansson ikke visste hva han drev med i Döderhults Kyrka denne sommerdagen i 1980. Detaljene kommer nydelig igjennom, livet er tilstede i fullt monn, jeg har alltid vært glad i denne innspillingen, og jeg blir ikke akkurat mindre glad i den, av å høre den gjennom Aura Fidelity Alpha RIAA-trinn!

P1040254

Jeg skal ikke tvære dette ut i det uendelige. De ovenstående eksempler viser helt tydelig hva alle mine lyttetester endte opp med. Det er selvsagt en kjensgjerning av det finnes enda mer elegante, veloppløste og påkostede RIAA-trinn der ute. Jeg nevnte mitt normale RIAA-trinn, det tar bort den ørlille tendens til kjølighet på klassiske innspillinger, og det skaper enda litt beder innsyn i kulisser og rom. Men det skjer bare dersom du har en pick-up som liker å se inn i den lasten som er montert inn fra fabrikk. Så det hele koker ned til at Aura Fidelity har laget er helt strålende, levende og dynamisk RIAA-trinn, en liten boks om trekker lytteren med seg inn i musikken, som skaper nytelse, rytmikk og stemning. Dette er pinadø så bra som det går an å få det under 10 – 15 000,- vil jeg påstå. Det jeg vil konkludere med er at det vil være en gedigen tabbe å gå forbi disse norske “garasjeprodusentene”, for de er bare helt rå på RIAA-trinn! Aura Fidelity har med Alpha RIAA gjort noe i nærheten av en genistrek, og jeg anbefaler det så sterkt jeg kan! Innertier fra Joaquim Fragoso!

Aura Fidelity Alpha RIAA, kr. 9000,- i ubalansert utgave.

Produsent Aura Fidelity, Bærum, Norge

 

PS, I love you

PS, I love you

Side om side med mastodonten Veridian Utopia, og high-end DAC’en APL DSD-EX, får PS DirectStream drivverk og DAC kjørt seg seriøst. Trekker PS-oppsettet det lengste strået i et slikt selskap?

P1040210

Inn i mitt oppsett kommer nå altså PS Audio med sin drivverk / DAC-kombinasjon, et påkostet system med en lang rekke muligheter innebygd. Fullfasilitets DAC, først og fremst, dernest forforsterker, så nettverksspiller. Full kontroll fra touchskjerm, fjernkontroll eller app, proprietær HDMI-basert kopling mellom drivverk og DAC, alternativt en hel rekke andre digitale innganger. Solid bygget. Moderne. Dette er topp hifi anno 2018!

Det finnes etter hvert en del forskjellige måter å håndtere digitale signaler på, dessuten har signalene som sådan også utviklet seg en del siden CD-spilleren så dagens lys tilbake på tidlig 80-tall, og PS har gjort en del valg i den forbindelse. PS Audio Direct Stream er 100% DSD-basert, hvilket vil si at de fleste signaler som kommer inn gjøres om til Direct Stream Digital før konvertering. Det er så visst flere skoler på dette feltet, så selv om PS markedsfører denne teknologien som det ypperste på planeten, finnes det flere veier til Rom. I motsatt ende finnes fortsatt Audio Note og et par andre anakronister (som Veridian, for eksempel), som dropper over- og oppsampling, og kjører ren 16 bit, med minimal filtrering. Det jeg prøver å formidle, er at beviset ligger i gjengivelsen, og min middels ydmyke oppfatning, heller vel i retning av at analogdelen er vel så viktig som behandlingen av det digitale signalet. I tillegg til dette er det (igjen med min middels ydmyke oppfatning) slik at digitale gjengivere ofte er alt for like hverandre. Prisen går i taket, eller til himmelen, for den del, mens det lydmessige utbyttet fortsatt befinner seg her nede blant oss vanlig dødelige. OK, det finnes hederlige unntak fra denne grunnoppfatningen, men jeg opplever dessverre litt for ofte av pris og (lyd)kvalitet ikke alltid har en logisk sammenheng.

P1040211

PS Audio Directstream DAC er en fullbalansert konstruksjon, gjenomført fra inn- til utgang. Det benyttes ikke standard hyllevare DAC-chip, men spør meg ikke hva det betyr i praksis, jeg klarer ikke finne noen dypere forklaring, annet enn at de løser dette med en proprietær løsning, der PCM og DSD-signaler samples opp til 20X DSD, med maks 352,8 kHz. Nettsiden flyter over av teknisk informasjon som går over mitt temmelig analoge hode, men uansett er det sikkert at PS Audio har valgt en del fullstendig unike løsninger på diverse digitale utfordringer. Deretter går signalet ut til et ikke fullt så unikt, men fortsatt temmelig særegent, passivt klasse A utgangstrinn. Det er volumstyring av utgangen, med perfekt hastighet og styringsteknologi, så DAC’en kan med andre ord også benyttes som digital sentral og forforsterker. Det finnes 7 digitale innganger, den mest spesielle er PS’ egen proprietære løsning, der digitalstrømmen leveres fra deres dedikerte drivverk Direct Stream Memory player gjennom en HDMI-kabel. På denne måten fremstår drivverk og DAC som en sammenhørende enhet, på samme måte som eksempelvis APL gjør det. Implisitt i denne løsningen, ligger også det faktum at drivverket leverer digitalsignalet fra SACD direkte til DAC’en. Alt kontrolleres av en ekstremt nøyaktig master-clock, jitterproblematikken er i fokus, denne holdes så lav det lar seg gjøre med dagens teknologi. Skjermene på spiller og DAC er touch-skjermer, tilgang til menyer her, eller via fjernkontroll. Så vel spilleren som DAC’en har strålende finish, en solid og tillitvekkende fremtoning.

P1040207

I utgangspunktet er denne drivverk / DAC-pakka ren plug & play, sånn sett er alt på stell. At DirectStream DAC også er en nettverksspiller ble nevnt innledningsvis, dette er litt mer enn plug & play, med behov for tredjepartsprogram, men bare det at det faktisk finnes der, er jo en ren bonus. Oppsettet må initielt gå via kabel til ruteren, men når det er unnagjort, er det tut og kjør. Menyene er som indikert ikke helt intuitive, men de fleste småting lar seg greit løse. Blant annet finnes en fiffig mulighet om ungene skal ha party, du kan nemlig stille ned gain, sånn at maks volum blir sånn passe høyt, slik at far garantert ikke kommer hjem til sprengte elementer. Supert, da gjelder det bare å holde det hemmelig for husstandens klåfingre! Det har blitt benyttet et annet drivverk i tillegg til PS Audio, samt Macbook air som kilde for USB, da med både Spotify og HiRez-filer. La oss begynne med å si at drivverket, Directstream Memory player åpenbart er en variant over datamaskin, den bufrer signalet (derav navnet “memory”), for å sikre en stabil, jevn bitstrøm. Som for øvrig Rega også gjør med noen av sine CD-spillere. Dette betyr blant annet at innlasting av en ny skive før spillingen kan starte, tar en del mer tid enn en utålmodig sjel er helt komfortabel med, men det er vel gjerne en tilvenningssak.

P1040213

Tonalt sett er det faktisk en viss forskjell om du spiller med DirectStream drivverk, eller annen kilde. Med de andre kildene jeg benyttet, kunne det detekteres en viss mangel på kontroll i de nedre oktaver, som i sin tur gjorde totalbalansen noe mørkere enn om det ble benyttet dedikert drivverk med den proprietære I2S-overføringen. Uansett var også overføring fra mer “normale” drivverk virkelig en øreåpner, DirectStream DAC er virkelig en sjelden DAC, fantastisk avspillingskvalitet. Uansett faller de siste små detaljene virkelig på plass i det du setter inn DirectStream Memory player, den tonale balansen går da enda et snepp i retning nøytral, i betydningen verken lys eller mørk, dessuten fullstendig og totalt gjennomsiktig. Med denne totalløsningen får du dessuten tilgang til råfilene fra SACD, rett i DAC’en, uten noen hindre underveis.

La oss kjøre på med det mer spennende, nemlig musikken! Og, bare for å ha en ting tindrende klart fra start, dette oppsettet er hysterisk bra, så har vi det unnagjort. Videre, en hver som ikke har hørt hva en fantastisk DAC gjør med selv moderate, komprimerte filer som Spotify’s .ogg-filer, for eksempel, skylder seg selv å prøve det ut. For meg er det fullstendig umulig å høre at slike filer er undermåls på noen som helst måte. Jo, SACD rett fra Memory-drivverket er hørbart bedre. CD fra vanlig drivverk? Om det er bedre, kan jeg i det minste ikke ta det med bind for øynene. Muligens noe med dynamikken i de dypeste frekvensene, videre kanskje en svak antydning til “snillisme”, hvilket ofte er fordel, fremfor en ulempe. Dessuten er ordet “kanskje”, veldig dekkende for de forskjellene jeg opplever, bare for å ha det helt klart. Grunnleggende sett er den korte beskrivelsen: Fantastisk oppløsning, nattsvart bakgrunn, uendelig ro i lydbildet, blottet for en hver form for hørbar forvrengning. Og så til musikkeksemplene.

P1040209

Jeg har lyst til å starte med en ganske middels innspilling, egentlig, da i form av 70-tallets Deep Purple, og deres skive “Stormbringer”, jeg spiller tillellåta. Først og fremst fremstår det slående klart og totalt forvrengningsfritt! Lekende ledd finner PS fram koring og nye detaljer i miksen. Jo, kanskje kan man hevde det er en anelse “gjerrig” klangmessig, mest fordi det er spilt inn sånn, og intet legges til, vil jeg anta. Og, akkurat det å oppfatte at det er rom rundt korstemmene langt der bak i miksen, ja, det er pinadø noe helt nytt. Denne nokså radikale oppdagelsen er der med både “normale” drivverk, og PS eget med I2S-overføring, men i sistnevnte fall er det enda mer elegant og ryddig, ikke minst nedover. Noe som skaper en opplevelse av at det er litt slankere enn med mating via s/pdif, altså. Så kjører vi videre med Rainbow, “Long live rock’n’roll”, i form av en japansk spesialvariant, en såkalt SHM SACD. Først og fremst er det bortkastet å legge så mye energi i å hente ut det beste fra en så meningsløst dårlig innspilling, men om vi lar det ligge, vil jeg uansett si at her viser virkelig PS-settet klasse. Fantastisk innsyn, selv med dette temmelig matte utgangspunktet. Denne åpenheten, den fullstendig, upåvirkelige kontrollen er i sannhet besnærende. Går vi til den konkurrerende kombinasjonen av APL drivverk og DAC er forskjellene ikke nødvendigvis veldig store, men med JM Lab hodetelefoner er det i det minste fullt mulig å ta forskjellene med bind for øynene, om ikke annet. APL fremstår egentlig mer underholdende, tyngre, og med litt mer show faktor. Slår klart hardere, og er feitere i stilen. Mens PS på sin side er klart åpnere, den leverer definitivt riktigere og mer detaljert, glattere og mer elegant, ganske enkelt.

P1040207

Over på mine mer velbrukte eksempler, går vi løs på “I play bass”, en elektronisk låt med nokså hard og sint innspillingskvalitet. PS låter her stramt og modig, med fullstendig innsikt i de små detaljene, mye av dette ligger på det faktum at balansen er så til de grader finstemt, og skaper et fullstendig åpent landskap. Jo, det finnes de som gjør det større og voldsommere, men om det er riktigere, kan jeg ikke nødvendigvis påstå. Dette er blottet for skarpe kanter og ubehagelighet, men fortsatt med attakket i orden. Den betydelig mildere jazzlåta “Talk of the town” med Lars Erstrand trio, her leverer PS tørt og kontrollert, men fortsatt silkeglatt, helt fritt for noen form for rufs. Vi har stålkontroll nedover, der PS  er relativt lett stemt, en anelse over mot det lyse kanskje. Men fortsatt det samme, uangripelige og imponerende innsynet i detaljene.

“Quarter latin” med Barb Jungr er også vanskelig på sitt vis, men i det kvalitetsnivået vi her befinner oss, er det mer snakk om hvordan presentere musikken, enn det er snakk om utfordringer med å takle det som serveres. Selvsagt formidler også PS dette musikkstykket fullstendig problemfritt. Det leveres veldig involverende, men her har jeg faktisk enkelte innsigelser mot totalen, ettersom vektingen her lukker stemmen litt inne, og med det gjør budskapet en anelse mer tilbaketrukket. En spiller som APL er her litt heldigere, her åpner stemmen hennes bedre, dynamikken sitter litt bedre, totalresultatet er mer tilstede, rett og slett. At det ender slik akkurat her er ikke grunngitt i absolutte kvaliteter, det dreier seg om tilfeldigheter omkring detaljer og balanse, rett og slett. Dermed går vi videre til mer komplekse, klassiske verker, nå i form av “Zigeurnerwiesen”. Behersket er det grunnleggende uttrykket jeg vil bruke om det meste PS gjør, da ikke negativt ment, mer som en beskrivelse av væremåten. Klangmessig er enkeltinstrumentene også i dette eksempelet nær uovertrufne, mens orkesteret som helhet kan oppleves noe mer “bundet”, enn den fandenivoldskhet eksempelvis APL leverer. Neste ut er Claude Debussy’s “Holiday Morning”, en sær komposisjon fra en fantastisk SACD utgitt av Telarc. Det betyr typisk dynamiske, klangfulle musikkstykker, med svært intrikate lydkulisser. På mange måter er det på denne type utfordrende innspillinger at PS virkelig viser sin fantastiske klasse, her er det full kontroll! Detaljene sitter som støpt under en silkeglatt overflate, rommet strekker seg langt ut og langt inn i alle retninger. Klangfargene males med ultrafin pensel, kort sagt imponerende utført.

P1040205

Fairytales med Radka Toneff og Steve Dobrogosz i hittil siste SACD-utgave fikk seg også en æresrunde i PS-oppsettet, igjen fremvises et lærebokeksempel i glatt og elegant utførelse. en presisjon og et innsyn til å la seg svimeslå jevnlig for, det er knapt mulig å finne noe negativt å sette fingeren på. Går jeg litt tøffere til verks og lar Stevie Ray Vaughan slå fra seg fra en Mobile Fidelity SACD av hans kanonade av en debutskive, “Texas Flood”, er det første som slår meg at vi har å gjøre med en fullstendig unik gitarist! Nå er neppe det noen bombe for oss som har vært med en stund, men PS setter på en måte dette på kartet på en helt ny måte. Ikke at dette er noen særlig god innspilling, akkurat, men allikevel skjer det ting når PS får styre showet. Alt presenteres helt fantastisk klart, med en utrolig teksttydelighet, med mer sting i gitaren, med et lysere sinn, faktisk. Og bassen er enda tightere enn jeg før har hørt den. Jeg oppfatter dessuten en helt ny overtonestruktur fra cymbalene, en luftig tilstedeværelsen som jeg ikke har funnet hos noen annen DAC i dette huset, i hvert fall. På den annen side er det noe med slagkraften og mellombassen som roer det hele litt ned, og det går igjen i alle eksemplene. Men det kan gjerne være fravær av forvrengning, som oftest viser sånt seg når det virkelig smeller til, at joda, det er der. Bare det at det spares til de virkelig store anledningene!

Så avslutter vi med Hans Zimmer og hans filmmusikk fra Batman, “The dark knight”. Dette enorme, episke musikkstykket pågår i 20 samfulle minutter, med nye utfordringer hele veien. Tro ikke at PS lar seg skremme! Det presenteres helt latterlig åpent, det skaper et helt landskap innover i et enormt, imaginært rom, det settes opp kulisser, det skapes nytt liv! Men igjen, jeg føler subjektivt at det mangler noe ekstremt og litt skremmende, det drama som kommer fra f.eks. min APL-rigg. PS er tydelig behersket, og holder seg rett og slett for god til å vise noen form av aggresjon vi kan oppleve fra enkelte andre konkurrenter. Men det rommet, altså…. Og den forvrengningsfrie, silkeglatte elegansen, det er fullstendig unikt, knapt mulig å beskrive.

P1040208

Så hvor ender vi med PS DirectStream DAC og Memory drivverk? Jo, såpass kan jeg si, at her beveger vi oss så definitivt på øverste hylle. Som sådan er ikke prisene direkte avskrekkende i det hele tatt. Men greit nok, det finnes større brutalitet og underholdningsverdi på boks der ute, men er det basert på at de faktisk legger til litt tøv og tant, der verden egentlig er ryddig? Og har PS med sine petimeterløsninger funnet veien enda nærmere sannheten? Sannelig om jeg vet. Men en ting står jeg uansett inne for, og det er at PS Audio med dette oppsettet har levert en av de mest presise og innsiktsfulle digitale musikkgjengiverne som finnes der ute!

PS Audio DirectStream DAC / Memory drivverk, kr. 65 000,- pr. del (130 000,- for pakka)

Importør: Mala Audio

 

 

Veridian Utopia Sirius DAC

Veridian Utopia Sirius DAC

NOTE: English translation below (scroll down)

Snakker vi om en utopisk virkelighet her? Ikke at jeg uten videre ser noen sammenheng mellom en tung diger mastodont av en DAC, og en felles framtid i et grønnfarget lykkeland, men vi får forsøke å finne denne sammenhengen, da!

P1040195

Først og fremst er Veridian Utopia Sirius den absolutt største og tyngste DAC jeg har hatt i hus, det som dernest slår meg, er at den koster alt, alt for lite i forhold til andre, tunge, velbygde, rørbaserte DA-convertere. Dersom den kan vise til et like skamløst lekkert resultat rent lydmessig, er vi i en hittil ukjent audiovirkelighet, jeg ville elske å kunne formidle en slik sannhet. Veridian Utopia Sirius er dessuten ikke bare en DAC, heller, den er også en fullspec’et forforsterker, til og med en analog sådan, ved behov (NB! Dette er tilvalg, den kan også fås som ren DAC). 4 digitale innganger og en analog er utgangspunktet på dette eksemplaret, dette er meget flott tenkt ut, noen av oss ønsker faktisk muligheten til å spille LP-plater også, uten å behøve å investere i en separat forforsterker. Den har full fjernstyring for digitale innganger, samt volum. Displayet er lite, men allikevel godt synlig, der det lyser opp når fjernkontrollen benyttes.

Undertegnede er litt inne i en stim med “garasjeprodukter” for tiden, mye av grunnen er at denne typen “avansert DIY”, har blitt såpass proft  utført, at det lett kan sammenlignes med de virkelig proffe. Kabinetter og komponenter ser ikke lengre ut som om de kommer fra en garasje, snarere ser det industrielt og solid ut hele veien. Ofte er denne produktkategorien basert på enkeltpersoners store kunnskap på sitt felt, så også i Veridian Utopia’s tilfelle. Denne virkeligheten er selvsagt sårbar, for plutselig skjer det et eller annet med hovedpersonen, for eksempel. En ting er at merket forsvinner, noe annet er at det heller ikke finnes noen god support dersom man får problemer. Dessuten er det ingen som er like god på alt, og er det en ting som slår meg når jeg tester ut produkter i denne kategorien, så er det nettopp dette med små, men tydelige irritasjonsmomenter. I Veridians tilfelle er den aktuelle hovepersonen Ondrej Kružliak, og han bygger sine komponenter i Lučenec, Slovakia; en småby med rundt 30 000 innbyggere, nær grensa til Ungarn. Hans hovedprodukt er dagens testprodukt, DAC’en Veridian Utopia Sirius, mens han også leverer en mediaserver, nettfiltre, samt bygger diverse på bestilling. Et annet utpreget fenomen med produktkategorien er jo nettopp mulighetene for skreddersøm, man kan selv velge seg fram til størrelse på strømforsyning, utgangstrafoer, velge komponenter, balansert / ubalansert, valumkontroll, og diverse annet. Dagens testobjekt mellomlandet her på vei til en norsk kunde, dette eksemplaret er nokså høyt spec’et, blant annet med bedret komponentkvalitet, større utgangstrafoer og ekstra anlog inngang. Ergo vil jeg understreke at dagens testobjekt ikke nødvendigvis er identisk med andre varianter av samme DAC, men det burde gi en pekepinn på hvor vi befinner oss i terrenget.

p1040199.jpg

Jeg var inne på dette med irritasjonsmomenter, så vi kan ta de med en gang, og bli ferdige med dem. Ferdig oppkoplet på Spec forsterker og Doxa’s lettdrevne høyttalere, er det en distinkt hørbar brum. Dette viste seg etter hvert å være en aldri så liten rørfeil, og kan ikke tillegges produktet som sådan. Dette eksemplaret har som nevnt volumkontroll, en avansert, påkostet løsning med reléer og faste motstander, i denne prisklassen temmelig unikt. Men et eller annet småtteri er det; ved større volumendringer dukker det brått opp noen skarpe smell, ikke ødeleggende på noen måte, men irriterende, som nevnt.

Veridian Utopia Sirius har blitt benyttet som ren DAC og som DAC / pre med 2 forskjellige CD-drivverk og Macbook Air som kilder (USB). Den analoge inngangen har også vært lyttet på, men i en relativt begrenset periode. Forsterkerne har vært Spec RSA M33EX, Aura Fidelity Alpha power amp og Ifi iCan. Sistnevnte har drevet Focal Elear, mens høyttalerne som har vært involvert kommer fra Doxa og Marten. Det er ellers viktig å si at når det gjelder rørutstyr, er det alltid mulig å variere resultatet ved hjelp av rørbytter. Ofte har leverandøren gjort et pragmatisk valg, og setter inn fornuftige, rimelige rør, det er derfor som oftest noe å hente på å skaffe seg mer påkostede rørvarianter. Så også her, info fra eieren tyder på at man får et signifikant løft i kvaliteten ved å gå for kvalitativt bedre rørbestykning. Så for ordens skyld, alle observasjoner i denne artikkelen baseres på de medfølgende standardrør.

P1040194

Helt grunnleggende oppleves klangfargen ikke spesielt lys eller mørk, eksempelvis er APL-oppsettet jeg benytter til daglig stemt mer over mot fyldighet, og en mørkere, mer malmfull gjengivelse. En spiller som f.eks. Marantz SA11S3 er enda mørkere, mens et glitrende oppsett som PS Audio Directstream drivverk / DAC er stemt en anelse lysere. Så har dere en viss peiling på hvor vi befinner oss i landskapet, mener jeg. Med originalrørene er det ikke helt forvrengningsfritt; det er en tendens til “uro” oppover i frekensene, der de aller beste DAC’ene der ute gjengir med mer opplevelse av silke og high end ro. Med dette har jeg innledningsvis indikert at vi med Veridian Utopia Sirius ikke har den beste digitale gjengiver jeg har hørt i huset, det skulle da også tatt seg ut, gitt prisnivået vi prater om! Det er derfor av stor viktighet at jeg ikke faller i fellen med å sammenligne Veridian Utopia Sirius med det aller beste man kan få for penger, men det er fort gjort å bli litt vel “gira”, ettersom det finnes et rykte der ute som hevder at en kunde byttet ut sin Audio Note DAC 4.1X for en Veridian. Da setter du litt av en standard! Nå har det seg slik at jeg tidligere også har hatt en AN DAC 4.1X Signature i hus, så jeg kommer litt tilbake til akkurat det om litt.

Men vi starter litt forsiktig med “Talk of the town”, Lars Erstrand, og opplever altså at klangmessig er det relativt nøytralt, som nevnt. Instrumentplasseringen er tydelig og distinkt, saksofonen  låter åpent og fritt med gode nyanser. Vibrafonen troner trygt og godt i midten, mens bassen oppleves litt mer moderat enn jeg er vant til, tendenser til moderering av anslag. Vi jobber derfor mer nedover i frekvensene med elektronikalåta “I Play Bass”. Veridian fremlegger denne litt skarpe innspillingen veldig rolig og kontrollert. Det hele er rimelig tydelig, men også litt i overkant prydelig. Ingen skarphet i dette her, og totalen viser en flott fremstilling av denne låta.

P1040188

Så kommer vi til et meget interessant punkt i lyttetestene; låta “Insatiable” med Ritchie Blackmore’s Rainbow, en relativt medioker innspilling fra 90-tallet. Men denne låta skjuler faktisk en hemmelighet, og den hemmeligheten ble avslørt først da jeg hadde nevnte Audio NoteDAC 4.1X Signature på besøk i mitt oppsett. På det tidspunkt eide jeg selv en AN DAC 3.1X, så langt fra noen undermåler, den heller. Jeg hadde fordommer, jeg antok det skulle bli problematisk å høre forskjell på de to DA-omvandlerne fra samme fabrikant. Men så feil kan man altså ta. Vi var vel en 30 – 40 sekunder ut i låta, da jeg bråreiste meg fra lytteposisjon, strenet direkte til kjøleskapet, og åpnet en Hansa Premium pils, midt i uka. En skjellsettende opplevelse, dette her. For langt der ute, et stykke nede på plenen utenfor huset, hørte jeg lyden av et tog som nærmet seg, det kom nærmere og nærmere, Klipsch RF-63 høyttalerne vokste seg digre som boligblokker, presset meg mot seteryggen, og ga meg et tydelig anstrøk av angst. Deretter tordnet lokomotivet inn i min ringe bolig så flisene føyk, jeg kastet meg unna i siste øyeblikk, og staket ut kursen mot kjøleskapets lindrende selvmedisinering. Deretter har jeg båret på en drøm om en dag å kunne gjengi den låta på den måten, så stor, så brutal, så skremmende, med så stort rom, så elegant, så direkte og skremmende vakkert! Dermed kommer altså det oppfølgende spørsmålet: kan Veridian Utopia Sirius DAC gjenskape dette her? Og jeg skal være klar og direkte: Nei. Veridian Utopia Sirius DAC mangler den truende og inderlige oppførsel som skaper denne låtas atmosfære. I sannhetens navn er det så å si ingen andre DAC’er som gjenskaper den nevnte opplevelsen, heller, men siden ryktene om et slikt skifte fra AN 4.1X til Veridian Utopia Sirius DAC faktisk finnes der ute, mener jeg det er rimelig å bringe det på banen. Men dette er uansett kun den ene siden av saken, den andre kommer jeg tilbake til om litt, stay tuned!

P1040197

I mellomtiden spiller vi opp med den atmosfærefylte “Quartier Latin” med Barb Jungr, og bildet som danner seg, blir klarere og klarere. Flott og innsiktsfullt, men litt snilt. Og akkurat her må rørskifte bringes på banen. Med skifte til bedre kvalitet på rørene kan du hente både detaljer og innsyn, samt noe dynamikk og liv i tillegg. Det er mulig at de medfølgende rør ikke var helt optimale, så om du finner noen reale treffere, vil noe av mine små motforestillinger falle som korthus. Kan Veridian løfte sine ytelser enda et par hakk, begynner det virkelig å smake fugl. Og med det skal vi snakke litt om hva denne DAC’en i utgangspunktet virkelig er god på.

Vi finner fram skivene fra Analogue Audio Association, og dette er jo bare kjempefint! AAA er en ren audiofil satsning, med dertilhørende innspillingskvalitet. Veridian-DAC’en får blomstre, og det når vi spiller mindre komplekse, klassiske verker, at det virkelig fremkommer hva denne DAC’en har som livrett. Opplevelsen er nå silkeglatt og uangripelig, en aldri så liten touch over mot det mørke og malmfulle, alt er i balanse. Vi får overlevert et deilig innsyn og behagelig fremførelse, og nettopp ordet “behagelig” passer flott på alt Veridian leverer. Kanskje skiller solo cello seg spesielt ut, det låter særdeles naturtro, nært og tilstede, og jeg er i ferd med å forstå hvor kjærligheten til denne DAC’en har sitt utspring. Jeg fortsetter med en rekke av disse high-end innspillingene, og de gjengis uten unntak med en vidunderlig tilstedeværelse, klang, utklinging og nærhet. Etter en stund demrer det for meg at det baseres på en eller annen form for svak farging, men jeg kan ikke helt plassere det. Det er på instrumentklang denne DAC’en skinner. Enkelhet og renhet er stikkordene. Dermed opplever vi mye av det samme fenomen når vi legger i vei med bluesskiva “Sisters and brothers” med Eric Bibb, Rory Block og Maria Muldaur. En flott Telarc-innspilling, som absolutt lever med  Veridian som leverandør av musikken. Her er vi faktisk innen samme kvalitetsområde som den brutale APL-DAC’en, og, selv om sistnevnte er litt klarere, fremstår Veridian innledningsvis overraskende nok mer leken. Det er hevet over tvil at den nyter av typisk audiofile innspillinger. Lengre tids lytting må til for å avsløre at Veridians kjempe-DAC ikke er helt oppe på nivå med APL’en hvilket er helt i sin orden, prisene vi snakker om, er tross alt i hver sin klasse.

P1040198

Selvsagt må vi klemme ut all juicen også av denne DAC’en, så vi dunder løs med Black Sabbath, “Mob Rules”. Her ligger et tydelig fokus i mellombassen, vokalen blir dermed noe tilbaketrukket, og det tenderer i retning éntonebass. Men det swinger som bare pokker, og er trivelig så det holder. Inntrykket understrekes av låta “Sign of the golden cross” fra samme skive. Igjen blir vokalen blir en del “innpakket”, dette tilligger det nevnte fokuset i mellombassen. Jeg innrømmer rett nok at jeg rynker litt på nesa innimellom, av og til oppleves det litt kaotisk. Tøft på en kaotisk måte, om dere skjønner! Noen av de samme inntrykk befester seg med både Roger Waters “Amused to death, og Hans Zimmer med filmmusikken fra Batman “A Dark Knight”. Alt fremstilles fra greit til forbannet bra, men uten sterke sjokkeffekter. Jo, det er både dystert og mørkt, mens nyansene og attakkviljen er mer på det jevne, det er som nevnt ikke store, komplekse verk som er Veridian Utopia Sirius’ livrett. Igjen; her vil et rørskifte definitivt kunne endre resultatet.

P1040192

Så hvor plasserer dette Veridian Utopia Sirius i det store bildet? Først og fremst er det udiskutabelt at du med denne DAC’en får urimelig mye for pengene. Like sikkert er det at slik den fremstår med original rørbestykning, er den mild i grunnformen, myk og elegant, og en rå konkurrent i sin prisklasse. Med bedre rør, tar den etter alle solemerker enda et par steg opp på kvalitetsstigen, og leverer med mer sprut og attakkvilje. Underveis falt jeg uansett i den fellen det er å sammenligne med betydelig dyrere DAC’er, ikke nødvendigvis rettferdig og riktig, men i sannhetens navn ser den virkelig ut som noe av det dyreste du kan kjøpe for penger på digitalsiden. Vel, den er ikke helt der oppe. Men holder vi det unna, konkluderer jeg fjellstøtt med at Veridian Utopia Sirius med stor sannsynlighet er det beste DAC-kjøpet man kan gjøre under omtrentlig 30 000,- NOK!

For balansens skyld; her er eierens kommentarer etter å ha fått sin DAC i hus :

Skjermbilde 2018-03-25 kl. 16.06.21

Veridian Utopia Sirius DAC, fra € 1290,- til € 1890,- + frakt og moms. I tillegg kan velges diverse spesifisering, spør om pris hos produsent.

Kjøpes direkte fra produsentens hjemmesider http://www.veridian-utopia.com

English translation

Utopia inbound? Not that I can see any connection between a heavy giant mastodont of a DAC and a common future in a green-colored happy world, but we will try to find this connection, then!

First and foremost, Veridian Utopia Sirius is the biggest and heaviest DAC I’ve had in my house. And, it costs way too little compared to other heavy, well built, valve based DA converters I’ve seen and heard. If it the sound is in the same class as the build, we are in an unprecedented audio reality, and, I would love to bring such news. Veridian Utopia Sirius is not only a DAC, it is also a full featured preamplifier, with analogue input, if necessary (Note: This is optional). 4 digital inputs and one analogue is the clever starting point of the tested unit, some of us actually want the ability to play LP’s too, without having to invest in a separate preamplifier. The Sirius has full remote control for digital inputs, as well as volume. The display is small, but still visible, as it lights up when the remote control is used.

I am in the midst of a strain of “garage products” at the moment, the reason being that this type of “advanced DIY” now is so well done, that it is easy and fair to compare with the real professionals. Cabinets and components look no more as if they come from a garage at all, it rather looks industrial and serious all the way. Often, this product category is based on one individuals’ great knowledge in his (or her!) field, so also in Veridian Utopia’s case. This reality is obviously vulnerable; what if something suddenly happens to the “protagonist”? One thing is that the brand disappears, plus, there will be no product support if you run into trouble. Besides, nobody is equally good at all aspects of such a construction, and, if it’s one thing that strikes me when testing products in this category, it’s just the small, but obvious annoyances. In Veridian’s case, the current main character is Ondrej Kružliak, he builds his components in Lučenec, Slovakia; a small town with around 30,000 inhabitants, near the Hungarian border. His main product is today’s test item; the Veridian Utopia Sirius, while he also supplies a media server, network filters, plus builds various on order. Another distinct phenomenon with the smaller, “professional DIY” companies, is the possibility of tailoring, in this particular case meaning you can choose the size of power supply, output transformators, select components, balanced / unbalanced, volume control, and various other bits and pieces. The tested unit landed here on its way to a Norwegian customer, it’s quite high spec’ed, including improved component quality, larger output transformers and additional analogue input. I would therefore like to emphasize that today’s test object is not necessarily identical to other variants of the same DAC, but it should give a fair indication to how the Sirius DAC will sound, anyway.

Lets finish the small, annoying issues right away: Well connected to Spec Amplifier and Doxa’s easy-to-drive speakers, a distinct hum is audible. This eventually turned out to be a small tube problem, and can not be held against the product as such. Further, this unit has, as mentioned, volume control; this is an advanced solution with relays and fixed resistors, in this price range quite unique, I like to add. But we have a touch fuss with volume changes;  sudden, sharp bangs pops up here and there, not destructive in any way, but still a bit annoying, as mentioned.

Veridian Utopia Sirius has been used as pure DAC and as DAC / pre with 2 different CD drives plus Macbook Air as sources (USB). The analogue input has also been listened to, but for a relatively limited period of time. Amplifiers have been the fantastic Spec RSA M33EX, Aura Fidelity Alpha power amp and Ifi iCan. The latter has driven Focal Elear, while the involved speakers come from Doxa and Marten. It is also important to say that with regard to valve equipment, it is always possible to vary the result by “tube-rolling”. Often, the supplier has made a pragmatic choice and put in reasonably priced off the shelf valves, which is why it is often possible to gain from more expensive valve variants. So also in this case; information from the owner indicates that you get a significant boost in quality by going for qualitatively better tubes (see below). So, for the record, all observations in this article are based on the supplied standard valves.

Basically, coloration is not particularly light or dark; compared to the APL setup I normally use, which is tuned more towards a fuller, darker, more powerful reproduction. A player such as the Marantz SA11S3 is even darker, while the sparkling PS Audio Directstream Drive / DAC setup is tuned slightly lighter. Then you have an idea of the landscape we’re in. With the original tubes the Veridian is not completely distortion-free; there is a tendency towards a slight fuss upward in the frequencies, where the very best DACs out there reproduce with a more silky high end quietness. With this I have initially indicated that the Veridian Utopia Sirius is not the absolute best digital reproducer I’ve heard in this house; given the price level we’re looking at, that is just as it should, I need to add. I’ll try not to comparing Veridian Utopia Sirius only with the very best products you can buy, but it’s easy to get a little “turned on”, as rumours has it, that  a customer swapped his Audio Note DAC 4.1X for a Veridian. That produces some expectation! Now, I have previously had an AN DAC 4.1X Signature visiting my set-up, so I’ll get back to just that…

But let’s start a little careful with “Talk of the town”, Lars Erstrand, immediately experiencing the  quite neutral mentioned tonal balance. The instrument placement is clear and distinct, the saxophone sounds open and free with good timbres. The vibraphone thrives safe and steady in the middle, while the bass sounds a bit more moderate than I am used to, with tendencies of moderation. We therefore work more downwards in the frequencies with “I Play Bass”. Veridian presents this slightly sharp recording very calm and controlled. The whole thing is reasonably clear, a gorgeous presentation, but also somewhat restrained. No sharpness at all, and, as a whole a great presentation of this somewhat difficult recording.

Then we come to a very interesting point in the listening tests; the song “Insatiable” with Ritchie Blackmore’s Rainbow, a relatively mediocre recording from the 90’s. But this song actually hides a secret, and that secret was revealed only when I had the afore mentioned Audio NoteDAC 4.1X Signature visiting my setup. At that time I owned an AN DAC 3.1X, also that one a serious music reproducer! I had prejudices, I assumed it would be difficult to hear any differences between the two DA converters from the same manufacturer. Wow, how wrong I was! I guess we were around 30-40 seconds into the song, when I jumped out the listening position, following a straight line to the fridge, opening a Hansa Premium lager beer within the blink of an eye. A shattering experience, this one. Far outside the walls, way down on my lawn, I heard the sound of a train approaching, closing in at high speed. The Klipsch RF-63 speakers grew to the size of a nuclear power station, pushed me against the back of my seat, shaking me, scaring me. Then, the locomotive smashed through the wall, wood chips flying, I threw myself away in the last second, staking out the course towards the refrigerator’s soothing self-medication. Since then I have lived with the dream of one day being able to reproduce just that song that way; so big, so brutal, so angry, with such a big room, so elegant, so unbelievably and scarily beautiful! Thus, the following question arises: Can Veridian Utopia Sirius DAC recreate just that? And I’ll be clear and direct: No. Veridian Utopia Sirius DAC lacks the threatening and intense behavior that recreates this song’s atmosphere just that way. Well, really, no other DACs does that either, but since the rumors of a change from AN 4.1X to Veridian Utopia Sirius DAC actually exist out there, I think it’s reasonable to bring it into discussion. But this is anyway only one side of it all, the other side I’ll soon get back to, stay tuned!

Meanwhile, we play the atmospheric “Quartier Latin” with Barb Jungr, and the picture becomes clearer and clearer. Nice and insightful, but still a little towards a certain “kindness”. And just here, the change of valves must be brought into the discussion. With switching to better quality of valves, you can get both details and insight, as well as some dynamics and life on top of that. It is possible that the supplied valves were not optimal, so if you find some real hits, some of my issues may fall like a house of cards. And, if Veridian lift its performance yet another few notches, this really starts looking like the Real McCoy. And then, we’ll talk a little about what this DAC is really good at.

We play discs from Analogue Audio Association, and this is just terrific! AAA is a pure audiophile supplier, audibly so. The Veridian DAC is allowed to flourish, and, when playing less complex, classical works, it becomes clear what makes this DAC really shine. The overall experience is now silky and unchallengeable; an ever so small touch towards dark and soft, everything is balancing. We get a delicious insight and pleasant performance, and the word “comfortable” fits all what Veridian delivers. Perhaps solo cello sows this best of all; sounding very natural, vibrant and present, and I start understanding where the deep affection for this DAC has its origins. I continue with a number of these high-end recordings, and, without exception, they are reproduced with wonderful timbral qualities, excitement and presence. After a while, it dawns on me that it might be based on a touch of coloration, but I can’t quite nail it. It’s on instrumental timbres this DAC really shines. Simplicity and purity are the key words. Thus, we experience a lot of the same phenomenons when continuing with the blues disc “Sisters and Brothers” with Eric Bibb, Rory Block and Maria Muldaur. A great Telarc recording, which definitely lightens up with Veridian as source. Here, we are in fact within the same quality range as the brutal APL DAC, and, although the latter is a touch clearer, Veridian appears surprisingly more playful. Longer listening time is needed to reveal that Veridian’s giant DAC is not fully on par with the APL, which is all right, the huge price difference taken into consideration.

Obviously, we must squeeze all of the juice out of this DAC, so we smash it against the wall with Black Sabbath, “Mob Rules”. Here, we find a clear focus in the mid bass, the vocal becomes somewhat tucked in a bit, and it tends towards one-note bass. Still swinging like hell, and a pleasure to listen to. The impression is emphasized by  “Sign of the golden cross” from the same record. Again, the vocal becomes a bit “wrapped up”, this adds to the aforementioned focus in the mid-bass. I admit that I had a little doubt occasionally, sometimes this seems a little chaotic. Chaotic in a rough, heavy way, if you see what I mean! Some of the same impressions were present on Roger Waters’ “Amused to Death”, and Hans Zimmer with Batman’s “A Dark Knight” soundtrack. Everything is delivered from “fine” to “damn good”, but still lacking the most brutal shocking effects. It’s both dark and gloomy, while the nuances and the sheer attack is more moderate, big, complex musical works are not what Veridian Utopia enjoys the most. But again, a change of valves will definitely change the result, maybe especially regarding the way it treats complexity.

So where does this place Veridian Utopia Sirius in the big picture? First and foremost, it is undeniable that this DAC give an unreasonable value for money. Further, with original tubes, it’s delivers soft and elegant, and is a serious competitor in its price range. With better valves, it takes even a few more steps up the quality ladder, delivering more sparkle and dynamics. Along the way, I steadily fell in the trap of comparing with significantly more expensive DACs; not necessarily fair and correct, but seriously, it looks like the most expensive you can buy for money on the digital side. Honestly, it’s not all the way up there. But if we keep just that small detail away, I have the following rock solid conlusion: The Veridian Utopia Sirius is probably the best DAC purchase you can make below , € 3000!

For the sake of balance; Here is the owner’s comments after receiving his DAC:

Bass, lower middle and dynamics were surprisingly good, right out of the box. But, after changing the tubes, things really lifted, now sounding better than I thought possible for a DAC at this price.
By switching the rectifier tube, the noise also disappeared. By replacing the output valves, this (in my set-up) also removed a bit coarse and sharp sound in the presence area,  replacing it with resolution, even better dynamics, better bass, especially the deepest bass. 

Soundscape seems extremely organic, and acoustic recordings get a sense of as if the artists are standing there in the listening room, with real presence, appearing with voice, meat and blood. One can hear, for example, Diana Krall draws the air all the way down to the stomach, shaping the words and the air from the lungs, almost blowing past the microphone and into the listening room and hits you in the face. Bad description maybe, but what I’m trying to convey is that I get so much more of the recordings after I got this DAC in my house.
All is now like a great synergy effect, and, one of the best features of my small Krix-speakers is that they sound so lively and dynamic even at low volume. And, when the dac and amplifiers also have the same qualities, you can fully enjoy the music at more relaxed sound levels. Dynamics and bass (also physically felt on the body) follows all the way down in volume, your feet get going, right away.
I get “the eye” from my wife all the time because she says I’m now sneaking away to my listening room more than ever before.

I might had hoped that the need for preamplifier would fall away as the dac has built-in full-featured preamplifier, with analogue both xlr and rca input. But unfortunately it did not happen in my case. The massive power in the bass disappeared, and, I lose some details and the sound is shrinking a bit, when I use the dac as a preamplifier, for some reason. There may be some impedance issues here as well, as my Musical Innovation power amplifier hovers in the lower part of the impedance area recommended by Ondrej. Won’t speculate too much about it, it’s certainly very system-dependent, and does not have much to say for my part, that already has preamplifier.

All in all, happy with the dac and would recommend it to anyone who is looking for a premium dac.

Veridian Utopia Sirius DAC, from € 1290, – to € 1890, – + shipping and VAT. Addtional specification can be selected, ask for price at the manufacturer.

Purchased directly from the manufacturer’s website http://www.veridian-utopia.com

 

Marten Miles 5

Marten Miles 5

Marten Miles 5 besøker Casa Rognlien! Selv vet jeg knapt om noe bedre (eller dyrere), enn høyttalere fra Marten. Men hva kan fabrikken i  Mölndal utenfor Göteborg få til for “bare” drøye hundre Frognertiere? Låter det fortsatt som en ekte Marten?

P1040169

La meg være dønn ærlig. Å betale mange hundre tusen for et par passive høyttalere, fremstår for meg som beviset på at man fullstendig har mistet bakkekontakten, alternativt at man har en god del penger man bare ikke aner hvor man skal gjøre av. Ergo verken skjønner eller liker jeg at Martens toppmodeller gjør deg av med tre og en halv million norske oljekroner. Uten å ta munnen for full, kan jeg se for meg noen sikrere investeringsobjekter på boligmarkedet, for eksempel. For selv om de største høyttalerne Marten produserer er røslige greier, får du ikke plass til verken seng eller komfyr inni der. Men dette får være nok grinebiting og misunnelse overfor flottenfeierne fra Frogner, det var jo Marten Miles 5 dagens kapittel skal dreie seg om. Undertegnede har omlag samme smertegrense for hva jeg makter av utlegg til bil og høyttalere, Miles 5 ligger på rundt 110 000,- (+ noe tillegg for enkelte finisher), og det er vel omlag der min smertegrense for nevnte innkjøp ligger. Og da bør det låte sinnsykt bra!

La oss være klare på en ting umiddelbart. Fullblods Marten-høyttalere låter avsindig flott, de troner som nevnt blant mine absolutte favoritter, de er av soleklar verdensklasse, og konkurrerer med hva som helst og hvem som helst hver dag, hele året. Men uansett er det i utgangspunktet for mye forlangt at en høyttaler i prisklassen omkring 100 000,- skal være blant verdensenerne, men dersom Marten bare har maktet å nedskalere sin fantastiske resept, skal jeg i sannhet bejuble resultatet. Dessuten er jeg eier av et par Doxa 8.2 Signature, som frekt tar plass blant de store merkene, selv om de ligger i omtrentlig samme prisklasse som dagens testobjekter. Her blir i sannhet ingen walk-over for Marten!

P1040173

Det er ingen hemmelighet at jeg foretrekker toveis høyttalere med enkle delefiltre, da jeg synes disse har en tilnærming til virkeligheten som skaper nærhet til musikkens sjel, og formidler livet, rytmikken og nerven på forbilledlig vis. Marten Miles 5 er også toveis, men kan ikke skilte med førsteordens filter, dette pleier normalt sett bety visse utfordringer på lydbilde og plasseringsevne, jeg kommer selvsagt tilbake til temaet. I toppen sitter en keramisk, invertert dome, mens bassen ivaretas av to stk 7-tommere, også disse i keramisk materiale, ikke akkurat dagligdags. High-tech burde vel være et dekkende begrep for denne løsningen. Godt de er dekket av et lite metallbur, for jeg er redd kostnadsbildet ved eventuelle skader fort tangerer kollisjonsskade på husstandens kjøretøy. Disse elementene er delt av et påkostet andreordens filter ved 2800 Hz, og matet av internkabling fra Jorma. Høyttalerkassene er slanke, bakoverlente, uten parallelle flater. Solide utriggere sørger for god balanse, spesiallagde “pucker” beskytter parketten, og sørger for riktig avstand opp til bassporten, som munner ut på undersiden av høyttalerkassene. Knoketesten vitner om svært solid og stivt byggverk, lite resonnanser å være redd for.

P1040172

Dataene ser fornuftige ut, høyttalerne er ganske effektive, de gir 90 db ut for 1 Watt inn, men de er også litt sultne, ettersom de har en nominell impedans på 4 Ohm.  På samme tid har de en minimumsimpedans på 3,8 Ohm, så dette er slett ikke kritisk belastning for normalt motoriserte forsterkere. Frekvensområdet opplyses til 28 – 40 000 Hz +/- 3 db, frekvenssveipene viser at dette er temmelig korrekt angitt. De oppleves å gå relativt dypt, og de gjør det på overbevisende sett. Testene viser en helt unikt flat frekvenskurve, på dette punktet begynner Marten Miles 5 å vise sine unike egenskaper. Jeg har alltid opplevd mitt rom litt vinglete i frekvensresponsen, mens nå framstår det nesten som om Miles 5 jevner ut humper og dumper! De synes å gå nær urimelig flatt ned til omtrent 30 Hz, derfra en merkbar avrulling ned mot 25 Hz, men også der en brukbar output. I det hele tatt framstår de rene frekvenstestene som om vi har et enestående presisjonsinstrument mellom hendene. Jeg kan kort si at i dette rommet har jeg aldri opplevd maken, og jeg er ærlig talt litt forvirret over hvordan dette kan skje; det må vel være noe med spredningskarakteristikken som er svært kontrollert, kanskje(?).

p1040166.jpg

I generelle termer kan vi i det minste fastslå at Marten Miles 5 er ekstremt oppløste, og da spesielt i toppen. Vi får dermed et ekstremt innsyn, og klangstrukturene i gjengivelsen er uovertrufne. Det serveres på mange måter en slags åpenbaring i korrekthet, noe som på sett og vis peker mot en uendelighet, så at dette er fullblods Marten kan faktisk ikke debatteres. Ja, de er selvsagt noe nedskalert i forhold til toppmodellene, men leverer fortsatt med fullstendig kontroll og ekstrem renhet. Dermed, som noen av dere antakelig allerede har registrert, er ordet “ekstrem” lett å ty til, og jeg lover at det er ikke en tilfeldighet! Dynamisk sett er dessuten dette så godt som du får det uten horn, og jeg er virkelig interessert i om det noen såkalte “dynamiske” høyttalere som er i nærheten av dette uttrykket? Muligens de påkostede Audiovector-modellene? Og bortsett fra det dynamiske uttrykket, leverer Miles 5 helheten svært så velorganisert og behagelig nedover, de presenterer en klangstruktur og en organisk tilstedeværelse mye dypere inn i rommet enn man er vant med fra noe sted, i grunn. Unikt, så definitivt. Ekstremt, så absolutt, og i hvert fall om vi ser på prisklassen omkring 100 høvdinger.

Før vi går løs på musikkeksemplene, vil jeg si litt om forsterkere, for med så skarpskodde gjengivere som Marten Miles 5 i enden av høyttalerkablene, kan du ikke overlate noe som helst til tilfeldighetene. Her spørges det så definitivt etter kvalitet i alle ledd. Jeg opplever at kraft er et kriterium her, ikke nødvendigvis voldsomme mengder, men med det potensialet vi har for presisjon i disse høyttalerne, bør vi ha total kontroll over elementene, og det betyr ofte en nokså tungt motorisert forsterker. Vi mister mye av ideen med Marten ved å sette inn en laveffekts rørforsterker, for selv om også dette låter greit, så forsvinner samtidig mange av disse høyttalernes unike sider. Samtidig har ikke Marten falt for fristelsen til å blåse opp mellombassen, så om du da velger å gå for en heller slank signalkjede, vil du også kunne ende med å mistrives med ikke fullgode innspillinger. Eller du vil henfalle til utstrakt avspilling av Kari Bremnes & Friends fra Kirkelig KulturVerksted, alternativt sovne hver fredag til Chris Jones og Stockfisch Records, mens ølet dovner i glasset. Her kommer selvsagt smak og behag inn i bildet, men min oppfatning er at litt varme fra signalkjeden er kledelig, jeg ser for meg typisk japanske kraftpakker til Marten Miles 5, eventuelt DartZeel, men ønsker du den endelige oppløsning og kontroll, prøv gjerne noe i retning av Hegel H30 på effektsiden.

P1040179

Og dermed er det på tide å snakke om musikken. Vi tar like godt avslutningen først, ja, Ole Paus’ “Avslutningen”, altså. Ikke overraskende presenteres det med en fantastisk nærhet, min favoritt “Balladen om Bente L” åpner med nydelig detaljert og velplassert bilde, en touch av sibilanser er det vel, men en helt rå tilstedeværelse. Den nevnte oppløsningen oppover, er antakelig ny rekord i dette huset. Jeg fikk litt forskjellig resultater avhengig av utstyret jeg benyttet, som allerede nevnt er disse høyttalerne kilne på alt som omgir dem, men når det faller på plass, er det uovertruffent.

N.J. Turnpike med Candy Dulfer er en mer spretten, rytmisk og heftig låt, der basselementene må jobbe litt for føden. Oppover er det bare latterlig åpent, et vell av klare detaljer står tydelig fram, mens det rytmiske ivaretas på solid vis, låta framstår som den fargeklatten den er, levende, leken. Og tøff så det holder! Et helt annet uttrykk kreves når vi lar klassiske orkestre slippe løs, men også det er usedvanlig lite å være redd for. Bela Bartok’s Pesante får så å si et helt nytt liv fra Martens keramikkmembraner. Tror aldri jeg har hørt dette stykket gjengitt bedre her i huset, det er total kontroll. Helt nye klanger, og helt nytt rom. Litt vel heftig i crescendo, muligens, men godt innafor. Her dukker for første gang uttrykket “monitoregenskaper” opp i mine notater, her skjules nemlig intet! Marten Miles 5 har nemlig en så total nøytralitet i alt de holder på med, at flere studioer burde får ørene opp for deres gjengivelse. De har minimale tonale avvik, likeledes gjengis så vel detaljer som atmosfære og rom på forbilledlig vis. Akkurat slik en monitor skal. Jo, det bør vel helst velges modeller noe høyere opp i sortimentet for å få fulltoneegenskaper, men allerede her, ved den “rimelige” Miles 5, er egenskapene tydelige nok.

Om vi så tar den helt ned og nyter Maria Kristina Kiehr og hennes Scarlatti-tolkninger fra Harmonia Mundi, opplever vi (selvsagt) en silkeglatt, innsiktsfull tilstedeværelse. Igjen bevitnes at oppløsningen fra Marten’s membraner er helt på trynet bra, ferdig snakka. Og etter det er det lite å tilføye. Men jeg klarer ikke stoppe her, med sterke ønsker om å utfordre Marten Miles 5 på alle måter, tvinge dem opp mot veggen, gjerne i kne, for det må da være noe som ikke helt går an også med disse høyttalerne? Ergo drar vi i gang en av verdens absolutt verste innspillinger, med den tanke at kanskje de nevnte monitoregenskapene maltrakterer dette resultatet så det holder. Men nei! Også “Shake my tree” fra Coverdale / Page ivaretas respektfullt, det er full styring på absolutt hele røklet, så vi får ikke noe å ta den på. Akkurat sånn det bør gjøres, i grunn. Det er ikke pent, men det er musikk, det er liv, og tross alt er det jo ei ålreit skive, på sitt vis, uansett.

coverdale2bpage1
Coverdale /  Page: Verdens verste innspilling?

 

Om jeg fortsetter i samme lei, og lar Heaven & Hell foredra “Bible black”, oppdager jeg jo bare at Marten Miles 5 også spiller nyere heavyinnspillinger helt uanstrengt. Igjen, det er  denne flotte balansen som holder det på plass, det låter fett og deilig, det lille som finnes av dynamikk ivaretas greit, vi får en opplevelse av “wall of sound”, endog med visse nyanser i klanger og rom! Men vi finner veggen med et svært beslektet band, da i form av 70-tallets Black Sabbath, og deres monumentale “Sabbath Bloody Sabbath”. Her tenderer det klart mot spinkelhet og harde kanter, og det er jo litt skuffende. Vi hører jo noen nye nyanser, men blir ikke akkurat overveldet. Følelsen av det forbudte og mørke,  drivet mot den aller svartest natten forsvinner, den nøytrale mellombassen nekter å forfalske virkeligheten. Dermed blir det ikke truende og mørkt slik det skal, men på den annen side er det sinnsykt tight og kontant, man vil bare vri på allikevel! Jeg får faktisk litt av følelsen fra Horten, der et himla levende hornsystem satte en standard for gjengivelse av Black Sabbath’s kreasjoner. Men denne innspillingen har også satt begrensningene på kartet, så jeg legger inn en voldsom SACD i APL-spilleren, i form av Debussy’s “Holiday morning”. Marten Miles 5 er ikke ekte fulltoner. De flytter ikke luft som eksempelvis Tannoy DC 10t, men de leverer i det minste et stort og voldsomt trøkk fra nedre mellomtone og oppover. Dynamisk sett går den som nevnt utenpå det meste på denne siden av Klipsch, men dette blir uansett ikke en 100% treffer. For å få dette til med størst mulig overbevisning, ville jeg nok gått for en litt fet avspillingskjede, men jeg forstår de som reagerer mot en slik innstilling, også. For disse høyttalerne spiller nemlig så korrekt, så elegant og så oppløst, at de kan drives med en hver kvalitetsforsterker du kan komme opp med, uten å mukke.

P1040165

Lyttingen på den komplekse Debussy-innspillingen, satte fingeren på dette med lydbilder og plassering av instrumenter, og størrelse på rommet. På dette punktet er jeg noe forvirret over det jeg hører fra Marten Miles 5, nemlig. Som gjentatt til det kjedsommelige, liker jeg aller best enkle toveis høyttalere med førsteordens filter mot toppen, mens Marten Miles altså benytter andreordens. Normalt får dette en effekt på nettopp dette med plasseringsevne og tredimensjonaliet i lydbildet, og på et eller annet plan har det en effekt også på Miles 5. Det sagt, så er rominformasjonen tidvis helt urimelig bra, på den annen side er informasjonen litt uklar til tider. Jeg benytter ofte Roger Waters’ “Amused to death”, ettersom denne er innspilt med bevisst faseforskyvning, som lurer ørene til å “se” plasseringer utenfor høyttalerne, og ikke bare litt, heller. Skal du oppleve denne overbevisende surround-effekten, fordrer det fasekorrekte høyttalere, der nevnte toveisløsninger som oftest gjør dette med størst overbevisning. Ergo setter jeg i gang denne innspillingen. Ja, dette ble forvirrende. For: Med petimeterplassering kan vi få til temmelig gode resultater også med Marten Miles 5. Men ikke hele tiden! Detaljer får vi i bøtter og spann, dynamikk og voldsomhet er bra, men disse mystiske effektene som ligger i Q-sound konseptet er vinglete, for å si det som det er. Av og til sitter det brukbart, andre ganger oppleves bare en diffus plassering av “surround-sporet”.

For å avslutte vil jeg jo si at vi kan ikke teste Marten Miles 5, uten at vi har tatt med oss mannen som er opphavet til navnet. Dermed legger jeg på Miles Davis’ noe bisarre skive “Decoy”. Dessverre blir dette tynt og pistrete, det blir igjen merkbart at høyttalerne ikke gir ved dørene, her får du bare ut det du putter inn, lik det eller la være. Min innspilling av “Decoy” er ingen høydare, dessverre, så jeg får kontant beskjed fra Marten at det holder ikke å bare komme trekkende med Miles Davis, uten å sørge for at innspillingen er i orden!

Ja, dette har vært en opplevelse av de sjeldne. Marten Miles 5 er, for meg overraskende, konkurransedyktige så det monner i sin prisklasse. Mine favoritter i prisklassen har vært Doxa 8.2 Signature, men det hersker liten tvil om at de møter sin overmann på flere felter når Marten Miles 5 tar deres plass. Ikke på alt, men hva angår presisjon og detaljering, er de helt unike. Jo, Doxa benytter også gode elementer i sine høyttalere, men det disse keramiske kunstverk klarer å trylle fram av informasjon, er helt uhørt. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har aldri hørt bedre elementer noe sted. Og når Marten så implementerer dem med en slik finesse, da har vi ganske enkelt oppskriften på en vinner. OK, så mangler det litt på størrelse og rå kraft i bunnoktavene, litt på lydbilder, og litt på tilgivelse til omgivelsene. Men det er både fordeler og ulemper med disse sakene, så det er ikke gitt at det utelukkende skal anses som mangler, heller.

Gjør ikke den feilen å overse Marten Miles 5 om du er ute etter høyttalere i 100 000,- kroners klassen!

Marten Miles 5, gulvstående høyttalere, pris fra 109 900,- / par

Importeres av Mala Audio