Diary of a gladman

Diary of a gladman

So I have stopped reviewing hifi. But I’m afraid I still can’t keep silent, as something came my way, that I hardly believe is real. Herby follows the diary from a gladman!

The post writer system

Quite frankly, I was rather fed up with the increasing trend growing around Audio Science Review; lots of us seem to believe that the absolute and only truth comes out of the measurements made on the bench at ASR. Me? I find it truly intriguing, it raises more questions than it answers. So people tell me I just like 2nd harmonic distortion, and that’s that. Come on, I guess it’s more like that even a rather high measured 2nd harmonic does not destroy the music from a properly designed product. To put it another way, there are quite simply more important aspects to music reproduction, than 2nd harmonic distortion. I will start a new trend, and, inspired by an indisputable madman, I’ll call the movement MAMA, Make Audio Magic Again! 🙂

My ears are no longer what they used to, abused by Klipsch, misused for band rehearsals, and marked by age. Never again will silence ever grace my head, I’m afraid, a constant hiss and a few other artifacts will follow me to the end of the journey. So my time for stopping reviewing was overdue anyway, but luckily, I still find enormous pleasure in listening to music from a good audio setup. Therefore, for my post reviewer setup, I wanted to puzzle together something that could play all kinds of music convincingly; I wanted to use my 30 years of experience as a writer, to pick whatever gave me the most pleasure. I already had the speakers. It is noting but sad that people outside Norway can’t audition the Doxa 8.2 speakers, they are fantastic, lively performers, efficient, easy load for the amplifier. Doxa have always had the sound of Audio Note as inspiration for their own products, absolutely audibly detectable, too, either you listen to their amplifiers or the speakers. My version is the top of the line, Signature; which is slightly better than the more keenly priced standard 8.2, the latter being a hidden hi-fi bargain, especially suited for good valve gear, or other amplifiers with minimum feedback and a vivid presentation of music. Or typical British amplifiers, for that matter; the likes of Naim, Rega, Exposure, and don’t forget Heed, even that’s not British at all, just sounding so. That said, they’ll play good with a wide range of amplifiers, although I have noted that the most controlling powerhouses and class D amplification isn’t the most obvious choice.

I had the record player from Acoustic Solid, and a RIAA, that too from Doxa. The latter is a minimalist design utilizing J-FET and high quality components, designed to fit the Audio Technica ART9 for example, so therefore, I use just that, fitted on a Origin Live Illustrious arm, all in all a system going in a slightly detailed and controlled direction, still without being cold or overly analytic. Very good at imaging and insight, though. But I have been a sucker for Audio Note all my adult life, having owned a few components through the years, too, and, I have truly loved each and every one of them. The big question would be what solution I could use for DAC and pre; I already owned a P2 SE Signature power amplifier from Audio Note, so initially I opted for keeping it. Having listened to a lot of AN gear, I wanted a full system, but then again I am a lazy geezer, so I wanted a remote, and, I wanted more than one input in the DAC. Difficult one, this. The AN DAC’s sound so superior, that they are hard to beat, or equal, for that matter. I considered having a AN DAC for CD’s, and a simpler solution for the rest, and then I needed a decent pre, as well. Too many boxes!

Luckily, I have tried and tested lots of very high quality, involving audio gear through the years, so I thoroughly searched my memory and notes, to find a decent alternative to Audio Note. And, when AMR popped up in my memory, this important piece fell into place in the puzzle. They have the AMR DP 777SE, a valve equipped DAC / pre with many options. Rumor has it that it is now out of production, but I am one of the lucky ones to have it in my system, and, I steadily grow more fond of it. One of the most interesting features is the twin DAC solution; one modern upsampling, filtered DAC, and one old fashioned Philips non oversampling DAC, without filters. The latter dries the floor with the modern one, actually making it a fairly good competitor to the AN DAC’s. It is full of life and vividness, it’s detailed, with great timbral qualities and a delicate, high quality sound. Driving the Audio Note P2 SE Signature with gusto, the overall sound is open, quick and hard hitting, still with a timbral quality above anything I have heard from transistors, and most valve gear, too, by the way. Magic hifi? You bet it is! A few months passed by, I had several visitors really enjoying what they heard, I was truly happy with it all. But I am an addict, of course. Specifically, Audio Note have me on my knees, and every time I have heard the Meishu integrated through the years, it has planted its seeds firmly into my soul. Two things are significant here: 1. There’s a power amp version of the Meisu, called P3, and 2. The name “Tonmeister” has been added behind the model number…

So let’s not beat about the bush; the P2 SE Signature was sold to a well furnished home, which later has been filled with Audio Note gear, and the P2 is pleased by driving the Doxa 8.2 speakers, also in the new home. The lead time for the P3 Tonmeister was a few months, but come Christmas eve 2020, and the hugest present had dad’s name on it this year. And, let me absolutely clear on this, the P3 Tonmeister was nothing short of a revelation. One may think that approaching 60, accompanied with screaming ears, audio revelation is a thing of the past, to that I have only one thing to say: O ye, of little faith! As much as I loved the powerful sound from the Audio Note P2 SE Signature, it still has a few steps up to a full blood Single Ended Triode; a pair of 300B, direct heated, trafo coupled, and, I ordered an Audio Note step attenuator instead of the standard volume pot. This unit rocks! It soars, it flies, it excels, it plays music in this house like nothing ever did!

But let me take one step back. Right out of the box the P3 Tonmeister plays immaculate. In my described set-up it delivers a kind of embracing sound; it is captivating, smooth and a touch soft. If pushed, I’d say there are possible shortcomings; the bass is more soft than hard hitting, the precision is slightly on the smooth side. But the musical message is so intense, so communicative and credible, that it is impossible to discuss. I lived with the standard tubes for a couple months, then opting for the top notch Psvane, the Acme. Expensive as it is, one would be entitled to expecting a considerable leap forwards in all aspects of the sound, but the fact is that the result was better described as “a touch better on all aspects”. I mean, we’re talking like 1000 GBP, yes Pound Sterling for a pair, people, and just a touch better. So my initial thought was that the great thing here, was the quality of the original 300B, labeled Audio Note, but actually being the standard Psvane Hi-Fi series, at one fifth of the Acme price. The good thing here, is that I have a life as hifi reviewer, so I’m not very stressed by these things, anyway. After a couple of weeks, I wanted to go one step further, my experience with the expensive Psvane tubes, made me rather pragmatic, but I was able to buy some New Old Stock small tubes to change places with the originals. First out was the Psvane 12AU7/ECC82, in went a fair priced E80CC from way back when. And…. WTF??? The well builtx Psvane original was obviously the plug in the system; what happened can hardly being described without being told I’m purely driven by fantasies. But still, the dynamics and attack emerged out of nowhere, the background went from blackish to pitch black, the speed, the accuracy, everything fell into place, and presented a level of performance I actually never have had in this house. So I’ll mention just as a subordinate clause that I also changed the last small tube for a vintage E182CC, and gained another touch of clarity. The rectifier is kept original, but who knows what the future will bring?

I do not know exactly how many times I have been in discussions related to what is real and what is fake within our hobby. The prevailing opinion is, as mentioned, that you can measure it all, and, that interpretation of the measurements tells us that the only thing a good valve amplifier does, is add 2nd harmonic distortion and increase the midrange enough to make the listener believe it sounds more natural. Honestly, I’ll not go further with this discussion here, and, I am not going to take it in the comment field below, either. Let’s just say that I am one of the listeners getting fooled by the natural performance of my set up. Why? Because I really don’t care what’s causing it. All I care about in this situation is that the life is too short for boring hifi, and I want to hear my own music the way I like it! And damn, if this doesn’t sound of pur magic, nothing does!

When listening to music, why not go directly to the core from start; the Swedish company Opus3 have made a bunch of incredibly lively and dynamic recordings, although it should be mentioned that my wife will maintain that a few of the recordings sound a bit too hefty, or too “hot” for her. That’s the way it ends up, putting a microphone down the throat of a trumpet, I’m afraid. And, my set-up does not hide this fact, be that good or bad, but I surely find the dynamics and realism in these recording mesmerizing, I regularly listen to live horns, and Opus3 surely conveys much of the same experience. I have both classical and jazz recordings from Opus3, studio and live performances, and they always sound very agile, very lifelike and dynamic. And, the thing is, never have they sounded more lifelike than just now, after the P3 was given the permanent amplifier place in the team…

Change of music; over to the blues, the real one, Buddy Guy, “Live, The Real Deal”. His epic song, “Sweet black angel” is recorded live, as the album title more than indicates, and Buddy is absolutely at his most fantastic recorded this way. I have seen the man a few times performing this song, a mind-boggling experience, and, the P3 actually captivates a lot of the reality here. The intensity in Buddy’s vocal, and the extreme feeling of the guitar playing is kept in the recording, and, most importantly, my set up is able to convey this into a realistic show. Mostly because of the P3, but not only that, of course. Also, when playing the unbelievably strong album from Roffe Wikström, “Live 2005”, it is emphasized even clearer; the feeling of being in the audience is even clearer, and, even if I’m not fully able to hear exactly what the audience talk about, I can still hear they’re talking Swedish! The intensity and feeling of being there is priceless on “Som vattnet flyter i floden”, Roffe’s signature song, the social-realistic story of a family loosing the father. The song starts with the line: … My dad died from cancer… I was only six years old, but still I remember how torturing it was… The clarity, the feelings, the heat of the moment, it flows through all the way to my soul. I just love it, I love the sheer melancholy of this song, that’s the blues, people. And the ability to move the blues from a CD into your living room, is just not something any hifi gear is capable of…

Doxa 8.2 Signature, a Norwegian treasure

Maybe the most important point of this exercise is the fact that I get the feeling that I can hear my entire record collection with new ears, not bad, given the noise my ears make up all of their own. If I use Jethro Tull’s “Heavy horses” as example, the level of details ha never been more convincing, the timbral colors the same. I hear nuances in all aspects of the music, that I have not heard before, note that I have owned this album (and played it frequently) more than 40 years! Suddenly I notice the cymbals, I hear details never before revealed, and, I enjoy the new dynamic sound of this album. Again, the “magic” arrived with the P3 Tonmeister; before it was stunning, now it is unbelievable! Tighter, faster, more precise, and top the whole thing with a new world of timbres, and we have a “new album”, goddammit!

Now, I don’t consider Jethro Tull being a heavy band from the period we’re talking about here, I listen a lot to Led Zeppelin, Deep Purple, Black Sabbath, Nazareth and others from the same era, and, they normally sound heavier and less detailed than the mentioned album. So I continue with one of my Black Sabbath favorites, “Sabbath, Bloody Sabbath”, using the 1996 CD from Castle, nothing special about it at all. I listen to “National Acrobat”, and what strikes me is the absolutely stunning control and silky smooth, still heavy way it is played. Lyrics are clear, the two guitars are easily separated, it is so simple to listen to any aspect of this rather mediocre 70’ies recording. Audio Note (and the rest of the set up), shows with all possible clarity how it changes character with different recordings, an ability I just don’t find in modern, perfect measuring class D gear, for example. These 8 Watts can be so mean, so heavy, so damn wild, and I truly enjoy every second of it. This is how it shall sound! And, while I’m at it, Ozzy’s “Diary of a madman” was released in 1982, and is worth telling a bit about. Not only because it is the last recording from the extremely gifted Randy Rhoads’ hand before he tragically was killed in a plane crash, but also because this album was surrounded by several disputable situations. The musicians actually playing on the album was never credited, and never got paid, while the credited musicians actually never participated. So Lee Kerslake (Uriah Heep) and Bob Daisly (Rainbow and others) who actually played drums and bass, were never credited. The story had many twists and turns, and, eventually a new version of the album was released in 2002, but now with re-recorded bass and drums! Anyway, the original from 1982 sounds rather terrible, but still this set-up gives a new insight to it. The title song comes across with new nuances, even if the total sounds rather harsh, due to the recording made at the time, that is what it is, but I find it absolutely enjoyable and captivating. And here lies the “magic” of a good audio set-up. The ability to play literally anything convincingly, I do not know any brand doing this more convincing than Audio Note, to be honest. So I enjoy even this album, with all the flaws and the history around it.

I want to conclude the musical journey by telling about classical music; here all the good aspects of this set-up comes together in perfect harmony, presenting a size and power you never thought a 8 Watt amplifier driving a moderately big speaker could muster. Huge orchestral works, as for example the monumental Prokofiev piece “Montagues and Capulets” from Romeo and Juliet, recorded in Cincinnati Music hall with the local symphony orchestra, conducted by Paavo Järvi, in 2002. The sheer size of this is frightening, the incredible P3 Tonmeister still holding the Doxa speakers in a tight rope, presenting a controlled explosion before my ears, while keeping a splendid overview of everything going on, timbres, details, room, not loosing out on anything. Ok, so I have heard this piece with a tad more overwhelming size, but not in any way in combination with all the fantastic details and musical expression this system is capable of. The total expression of this brutal piece, shows better than anything that Audio actually can be magic.

So I have spent my around 30 years as a hifi and music reviewer refining my search for my final set-up. I am in the lucky position that I have heard more equipment than most, I have met with several constructors, musicians and recording engineers, I have discussed with all kind of people what is important with a good hifi set-up, and through the years I have learnt a lot. Today, many very knowledgeable, technically skilled people seem to have found the eternal truth about hifi. I have heard quite a few results of just that, and, I will never say it sounds bad, because it doesn’t, but I do not in any way believe in what I hear in a “perfect” measuring component. I understand and respect that some have a different view on that, but for my own sake, the system described in this article, sound just so much more vivid and lifelike, that I could not give a flying f… about how it measures. I will always believe in music, and, I will never again listen to boring hifi in my listening room. Valves still rule, simple speakers with high quality components is the right choice when “magic” shall be conveyed.

Thanks for stopping by. I will now submerge myself in all kinds of music, because the magic is back in the house!

The final touch

The final touch

Music is life, music is love, music is emotions. Don’t let your hifi take it away! The Audio Note DAC 5 Special may be costly, but even though it’s a killer DAC, it keeps the music alive!


A year has passed now, since the Audio Note DAC 4.1X graced my living room, and boy have I missed it! Audio Note have, in their mercifulness, handed over a beauty from their uppermost level, and I listen to the DAC 5 Special with awe. Note that there are still a couple of DAC models above this one in the AN portfolio, but we’re already at a level where the potential buyer normally have stopped asking for price. I do admit feeling a bit saddened by the fact that a normally paid music lover never can afford an item like this one, ’cause this unit is actually made for dedicated music lovers, not oligarks. Still, the latter will probably be over represented among the customers, I’m afraid. So let’s hope they have both time and passion for the music, even when they have come to an economic level most of us can only dream of. Me? I cling to the test object as long as I am allowed, this is my glimpse into paradise!


The huge DAC 5 Special is filled to the rafters with expensive parts, whereas a major part of the 22 kilos is made of the cleanest silver you can dig up. This is a no feedback design, pure class A, single ended, and, in the digital domain AN have taken away just about everything normally used for removing trouble. In other words, you’ll find no filtering, no oversampling, no noise shaping, no re-clocking. Crazy shit, bro. Send this to Amir at Audio Science Review, and he’ll fall off his chair in disbelief and laughter, I can foresee that much. Then again, I guess he and his followers won’t find any reason for listening to the DAC 5 Special, anyway, some people just don’t dare to take a walk on the wild side! When putting so much care and high quality parts into a DAC, it’s a pity that it only accepts one input source, but that is the way Audio Note build DAC’s, period. On the output, you can choose between balanced (XLR) and Single Ended, in my own set-ups I have used the SE, while in some other places I have visited, the balanced has been used. Also, several CD drives have been involved, from the sensible Audiolab 6000CDT, but also much more advanced designs have been used, C.E.C. and other esoteric gear have served the ones and zeros to the DAC 5.

Many people say AN makes simple designs, that they do no product development, no real innovation, just recycling of old ideas, connected to an immoral price tag. As already indicated, I have my views on price bracket, but I have visited AN on several occasions, and, I will emphasize again that the ongoing research and development is in a league of its own, compared to other hifi factories I have visited. Further, the way AN plays speaks for itself; all the way from the Zero’s and upwards, there’s a certain natural and liberated way of presenting music. It is about being able to convey the emotions, the small changes of coloration and minor pressure changes when a person sings, or plays an instrument. Early 90’ies, Audio Note’s owner, Peter Qvortrup wrote: The basis for my idea is that there has to be a price to pay in all attempts to improve, “correct” or manipulate the signal, regardless whether it is done in the digital or the analog domain, and I have always thought that the digital filters with their oversampling, re-clocking, noise shaping, jitter reduction and whatever else are no different in their fundamental properties to the corrective feedback systems employed in the analog domain, in that they also try to “stop” or reverse time, so their deteriorating effect on the sound must be similar. His idea is truly followed to this day, still they’re working hard to remove obstacles, rather than introducing new ones. Kind of undressing the sound, maybe? Yes, the measured values audiophiles normally try to improve, go straight down the drain in AN’s workshop. Still, some of us get the immediate and indisputable moment of realization as soon as an AN DAC starts playing. This is it!


It is interesting, to the edge of intriguing, actually, how the DAC 5 Special always presents the music au naturel; this may be subtle, but still. Each and every musical piece I hear through this DAC serves me something new, something I did not know before, and this something makes the music come more alive than ever before. The lyrics are clearer. The bass is more precise. The stage is larger, more spacious. The dynamics hits harder, more explosive. The timbres… oh, the timbres, on this aspect Audio Note carves out a niche of their own, bringing the ancient wood veneer back into the cello, the chest back to the singer, and the Marshall back to the Fender. On top of that, the veils are removed. The result is pure musical communication, a holistic presentation of the musician’s input. Some say all of this comes from higher distortion. More noise. Yea right. I remember seeing Michael Johnson smashing the 400 meter world record back in 1999. The time was 43.18 seconds and the record stood for 17 years. He ran very different from all the others, kind of leaning backwards, and, it’s like saying he beat his competitors so much, because he used wrong running technique. Pure logic, not. Over and over during the long review period with the DAC 5 Special, I just shook my head in pure disbelief over the realism and connection between artist and listener. To me, there are no logic way to explain this; extremely knowledgable hifi-constructors tell me over and over it is an illusion, it is fake, just artifacts. I don’t believe them, the more I listen, the longer away I am from believing their explanations. The results are beyond what ever the usual measurements can unveil, this is musical freedom, this is anarchism, this is the real McCoy!


So let’s start the music, we take off with an old  and well known piece for me, you can say I have played it to death, I know every millisecond of Lars Erstrands’s “The talk of the town”, splendidly recorded by Opus 3 in Sweden. Oh. My. God. This is a time capsule, man. There are unbelievable timbres and atmosphere here, the sax more vivid and colorful, way more realistic than I ever have heard it before. And the timing… Emotions comes through so convineceable, much due to the fabulous micro dynamics. The Xylofon too comes across totally marvelous, distinct and realistic. The piano has been given a kind of dwelling presentation, the human input becomes so indisputable, the melody is living, foot tapping and captivating. What a start!


So let’s just go for “A dramatic turn of events”, this is Dream Theater, of course. Not really music filled with emotions, rather more in direction of technical exercises for skilled musicians, but still extremely interesting. And a great recording! Even though I have discovered that the DAC 5 Special pushes me in the more soft jazz direction, it excels in the heavier areas, as well. Again, new aspects show up; I have always loved “Bridges in the sky” from this album, and I have played it a lot every time I try some new products. With the DAC 5 in front, the stage is set for new discoveries. A dramatic turn of events, indeed! What an insight! More relaxed, still extremely on the mark when needed (which, on this recording, is constantly!), sharp rhythm, filled with details and a great spectrum of colors, add to that an enormous stage, yes, this is just astonishing. And, while we’re at it, let’s go for “I play bass” by Diallo, this is sheer and raw power. Surely the most precise and detailed I’ve heard on this example, and, with a good margin, too. Not hard, not chaotic, just filled with reality and presence and distinction in a huge space. One of the examples I have used through the years to describe my affection for Audio Note in general, is “Hunting humans” by Ritchie Blackmore’s Rainbow; a mediocre recording, that in AN’s capable circuits is transformed into a threatening, thunderous experience. With the DAC 5 Special in front, the song comes across even heavier, with even more power and might. Not harsh or hard, clear vocals, great control. Depth and room exceeding all I’ve heard on this before. This is raw magic!


Change of stage again. Let’s listen to the splendid Linn recording with Barb Jungr, and her intense version of “Quartier Latin”. The room! The touch on the piano, the timbres of the surroundings! And then comes the voice, oh my god, this is exceeding all I have had of equipment visiting my set-up. And, again with a comfortable margin. The piano notes are so distinctive, so precise, so dynamic, each of the notes live its own life, this is not like anything I’ve had the pleasure of listening to before on this song, it totally wins me over. Further, the recording I have of the Spanish composer Pablo de Sarasate and his “Zigeunerwiesen” is nothing special, neither musically, nor the recording, but still the timbres stand out in a complete new way, with a realism to die for. The dwelling way of “being there”, of transmitting the emotions, it is all new, like the composition has more energy just waiting in there for its release. And the violin, the strings, the feeling of something lifelike is backed by fantastic control of the room, the instruments, the dynamics, the freedom. Tops all I’ve heard on this one, hands down.


Being Norwegian, I also like to bring in a couple of examples from my own country, first out is Odd Børretzen visiting on Vamp’s fantastic album “En annen sol”, recorded in Ryvarden lighthouse out in the wild Norwegian west coast. Their song “I noen timer” is again transformed almost into something divine. The details are so present, the small emotional messages any voice gives away becomes obvious, the small breath after finishing the sentence, the lips, alle the signs of close mic’ing are there. It’s like a huge opening into the reality, where the emotional flow is not restrained in any way, more realistic than “conserved” music normally is. Just distortion? Only made up by an overly creative valve circuit? Bullocks. Over to Norsk Utflukt, and their album “Med lyset på”, and the song “Pere Lachaise”. This band is unique, it is intense, this is distilled emotions. Happy me, that have seen them live twice, and I promise that is a very rare happening, indeed. The album is recorded in Oslo 1992, and, another unique musician, Bugge Wesseltoft is the producer, and the result is really special. No, it is not the best ever, but it is somehow close and honest, giving insight to the musicians’ emotional input. And, the DAC 5 Special makes this its own. This often sounds sharpish, but here it is just music and sense of being there, I love this album, and never have I loved it more than now!

MitchellJohnson streamer

If I let a standard, low priced, streamer bring the signal into the DAC 5, again I discover something new. It is truly clear, agile and lively, I have used this streamer (Michell & Johnson) as digital source for a lot of DAC’s, and, one of the many interesting things is, when the distortion question is brought into the discussions, how on earth this DAC always seem to dig out all of the inner details from all sources. The dynamics, the layers of sound in the most complex musical passages, the silky smooth presentations of the most demanding pieces, and the fantastic differentiation of all recordings. One musical piece showing this better than most, is Hans Zimmer’s monumental “A Dark Knight”; I just love this piece on a good set-up, it is huge, enormous, demanding, filled with all challenges your hifi can meet. The DAC 5 Special again moves this 16 minutes long piece into new landscape, mark the word landscape here, people, ’cause that’s what you actually can “see” in front of you in all its darkness and drama. And this is when using a mediocre streamer and Spotify Connect as source, remember. Try telling me again that all of this is made by distortion! When moving on to Jon Lord and his dreamlike album “Pictured within”, I made an important discovery. Can’t remember exactly where, when or what set-up I first heard this record, but initially I struggled to differentiate Miller Andersons vocals from Ian Gillans in the first phrases; before checking the liner notes, I honestly believed it was Gillan singing on the opening song “Sunrise”. With the DAC 5 Special in the system, this is no longer even a question, ’cause all of a sudden Miller Anderson takes a huge leap away from Ian Gillan, carving out a niche of his own, establishing his own personality. This is important, because if it really is this way, that distortion and poor constructions shows differences much better than the “perfect” products, what the heck is the point with “perfection”?


Now, the thing is, I find this DAC so special, so intensively different, so communicating, that I think it’s a shame if I will be the only one to experience it in my own set-up(s) in my own room. After all, the Audio Note DAC 5 Special is unique in several ways, and, as I’m just a simple man in a small country, I’d like to collect more reactions than my own. Therefore, I bring it along to some good friends, to check out what they think about this experience. First, to one of my former hifi-writer buddies from around 20 years of Norwegian magazines “Audio” and “Fidelity”, Mr. Jan “Myregubben” Myrvold, who is experienced both within valves and transistors, vinyl and digital. Today, he enjoys a rather strict system, consisting of the Norwegian high end Hegel HD30 DAC, fed into Audio Research SP20 pre amplifier, and the Norwegian power house Adyton Cordis 1.8 Silver power amplifier. We tried the AN DAC with two very different speakers; the expressive Magico S1, and the sonor Fyne F502 SP.

We started off by listening to a few recordings on his set-up, before, installing the AN DAC, and my own, very short conclusion is that the end result was significantly larger and with w-a-a-a-y more natural timbres. And oh, what a voice and presence! Now over to the owner, he played some French classical music, and, after listening a while in silence, his statement was clear enough. – This is in another class, altogether! I hear a better definition of the hall and the acoustics. Also, there’s more space between the instruments, it’s just like a new piece of music, a different arrangement. This is so beautiful that I just don’t feel like changing the record!

And, when playing the 1962 recording of Jimmy Witherspoon’s “Roots”, the owner utters: – It’s when you hear things like this, it feels like hell going back to what you’re used to. I have never heard this record this way before, you can actually hear the nails rasping along the guitar strings on the strike of each chord!

BHO Horn

So to Birger Hojem, his house is filled with Border Patrol gear, fed by a beautiful Audio Note TT2 record player and a DAC that is a heavily modified mixture of an old AN Kits DAC with BP output, beefed up with BP power supply. Evetually the music is shared with the listeners by a heavily modified set of Klipschorns. Not that there is much Klipsch left; the owner has made serious investments of money, time and splendid handcraftship on these speakers, no doubt. As a unit, this is a set-up with high clarity and stunning speed and dynamic capabilities. The owner says he has kind of jumped off the bandwagon, just enjoying music, no longer listening for differences or weaknesses in the equipment. Therefore, he says, he will not necessarily be very occupied with changes after installing the DAC 5, either. To my ears, the set-up sounds very  tight and quick, hard hitting and dynamic. We browse through a row of records; Johnny Lang, Marius Müller, Alison Krauss, King Crimson, Buddy Guy, Ken Hensley, David Gilmore, Bob Dylan… I can definitely hear that the fabulous and vivid colors from the DAC 5 flows through also here, now in combination with a crystal clear steel glove control and a tremendous hard hitting snap in the midrange. And it becomes also obvious that the enormous headroom comes to a full right in a set-up like this one. It’s limitless! The owner noted that there was an unheard clarity and energy in the mid, a serious punch and slam, topped by a myriad of details. All in all, the DAC 5 Special fitted well and truly into also this kind of specialized horn set-up. I am not surprised, though.


So, how can I distillate all of the above? In this case, I’ll end this fantastic journey by telling what happened the first time Stevie Ray Vaughan visited Europe. Ill advisedly he had his first European gig at the posh Montreux Jazz Festival, where Stevie Ray Vaughan and Double Trouble ended by being booed off stage. That jazz snob audience was not at all ready for a young, hungry axe-man from Texas! Later, Vaughan and his band were invited to do a show case in a basement in the city centre, where celebrities and musicians in generous numbers had gathered to party. Among them being parts of Rolling Stones, and, when young mr. Vaughan discovered who were among the clientele, he was scared stiff, so afraid to go on stage that he tried to calm his nerves by a chemical mixture one can barely dream of. Well, he was already acquainted to the sort, so it did not necessarily affect his playing in a negative way, besides he was literally on fire when entering the stage. They put off one hell of a show! Towards the end of it, even the blasé audience was going totally wild, hardly believing what they just had seen and heard. Vaughan felt so high and brave that he dared asking his hero, Keith Richards, to enter the stage and sit in with them for the final.

And hereby, as my final conclusion, I’ll have to make Richards’ words to mine: What can I possibly play after this!?

Audio Note DAC 5 Special, fully valve equipped DAC with one input. Price level: Very high. Check with your local Audio Note dealer. (Norway: Stereofil, Oslo)

Ekte krem, eller bare Topping?

Ekte krem, eller bare Topping?

Topping er en av flere produsenter av teknisk og målemessig optimaliserte DAC’er for fornuftige kostnader. Undertegnede har kjøpt en selv, for å se hvordan en objektivt sett ekstremt god DAC passer inn i subjektivismens høyborg. Rognlien setter “verdens beste DAC”, Topping D90, inn i en livlig mid-fi virkelighet, hvordan går så det?


Hele ideen med Topping D90, er altså å skape et tilnærmet perfekt produkt, uten at det skal koste skjorta. Rundt regnet 7000,- skaffer deg denne DAC’en hjem til egen bolig. Min er bestilt fra Frankrike, og ankom omtrent en uke etter bestilling. D90 er en liten, hendig boks, den har plenty med digitale innganger, bluetooth inkludert, og både phono og XLR ut. Den har volumstyring, hvilket også gjør den anvendelig til å drive rene effekttrinn. Byggekvaliteten anses som god, displayet er godt lesbart, og inneholder ganske mye informasjon om hvilke oppsett DAC’en jobber med til en hver tid. En hendig liten fjernkontroll styrer herligheten, denne er litt retningssensitiv, og volumkontrollen beveger seg litt i raskeste laget etter min smak, men det er vel helst en tilvenningssak. Vi finner RCA s/pdif, optisk, AES (XLR), USB, bluetooth og I2S innganger, kort sagt helt sensasjonelt bra i denne klassen. Spesielt vil jeg gi et ekstra fokus på sistnevnte inngang, som jeg har erfaring for også kan ha lydmessige fordeler. Merk at jeg ikke har hatt tilgang til drivverk med denne overføringen i løpet av denne omtaleperioden, dermed kan de som har I2S tilgjengelig legge til litt ekstra godlyd, i forhold til min omtale.


Dernest vil jeg si at det er en seier for teknologien at vi faktisk kan kjøpe en av verdens beviselig beste DAC’er for en sum mange har råd til. I motsetning til beviselig dårligere DAC’er med rabiate prislapper, oppleves det nærmest som å vise fingeren til oss subjektivister, og jeg tar i mot utfordringen med stor takk. Ingenting ville glede meg mer enn at denne DAC’en leverer musikken slik jeg vil ha den, levende, rytmisk, dynamisk, klangfull. Jeg har i den senere tid deltatt i flere debatter omkring de målbart beste produktene, og hvordan disse ikke nødvendigvis faller helt i smak hos oss som snubler oss gjennom våre hifi-liv, så spørsmålet er hva en optimalisert kilde som denne gjør med et oppsett som er bevisst tunet for opplevelse mer enn presisjon. Jeg ønsker meg mest mulig “raka rør”, minst mulig justering underveis. En måte å få bukt med en masse utfordringer er bruk av DSP, helst med aktiv deling, det er en planmessig ferd mot best mulig målte resultater. Det kan ikke bestrides at det rent teknisk vil være den beste løsning, da gjerne i kombinasjon med akustiske tiltak. Et ypperlig utgangspunkt for en slik strategi, vil da kunne være denne Topping DAC’en.


Tilbake til subjektivismen, der mer tilfeldigheter rår. Vi subjektivister ønsker oss ofte lyriske kilder, enkle forsterkere med minst mulig feedback, noe som i sin tur ofte fremtvinger enkel høyttalerlast. Jeg hører selv mest hjemme i dette noe mer tilfeldige verdensbildet, og i dagens situasjon ønsker jeg i grunn ikke å starte på nytt med en helt ny teknisk løsning. På den annen side ville det ikke være ulogisk at en målemessig optimalisert DAC burde gi mye musikalsk utbytte også i et mer tilfeldig sammenrasket anlegg. Jeg har alltid hatt sans for Linn/Naim-vinklingen med “source first”, og med det i minnet, burde jo Topping D90 være det beste man kan få. Eller? Helt kort innledningsvis kan jeg i hvert fall si såpass som at denne DAC’en ikke kan beskrives som lyrisk. Den er detaljert og presis, punktum. Jeg bruker mye tid når jeg skriver omtaler av produkter, det er både konsentrert og ukonsentrert lytting, bakgrunnsmusikk, høy musikk, lav musikk, alle stilarter gjennom noen uker. Som oftest danner det seg et tydelig mønster, der jeg opplever at enkelte komponenter fremelsker enkelte stilarter, noe som ofte sier noe om egenskapene i produktet. Men Topping D90 var det egentlig litt annerledes, for den dempet til dels min higen etter å lytte til musikk. Ikke mange produkter jeg har hatt i hus har hatt denne effekten, men noen har det da vært i årenes løp. Det har til og med hendt at jeg har informert importøren at jeg ikke ønsket å skrive om det, det er tross alt fritiden min vi prater om. Denne gangen gjør jeg et unntak. Jeg bruker det alt for korte livet til noe jeg anser å være kjedelig hifi, stikk i strid med sloganet på min blogg.


For å gi Topping litt av det den sies å behøve, bør man i prinsipp sette sammen et oppsett der presis og transparent lyd er hovedfokus. Dette er ikke nødvendigvis slik jeg selv justerer inn lyden til egen optimal nytelse, men ønsker du signalet mest mulig ubesudlet gjennom elektronikken og ut i stua kan du mate Topping D90 rett inn i en solid, fornuftig klasse-D forsterker. Denne bør i sin tur får mate passende høyttalere, et flott eksempel i rimelig prisklasse er Arendal Bookshelf S, en slik kombinasjon vil være et strålende utgangspunkt for presisjonslyd. Nå hører det med til historien at selv om jeg kan virke som en akterutseilt rørekopp, så har jeg faktisk også sans for moderne, velskrudde PA-rigger, som faktisk leverer noe av det mere presise man kan få til av lydgjengivelse i dag. Og, ikke minst, digger jeg lyden av klasse D på Arendal-høyttalere, det blir som en form av nedskalert “hjemme-PA”, med kontroll, råskap og rytmikk i bøtter og spann. Her er det ikke mye slurv å rapportere om! Et solid tips på et rasende presist oppsett, skapes relativt rimelig med Topping DAC, Vera forsterker og Arendal høyttalere. Mere smekk og kontroll skal du nok lete etter!

Jeg har benyttet Topping D90 i flere oppsett, deriblant en god del på et hodetelefonsystem bestående av Heed Canalot som mater et par svært oppløste Focal Elear helåpne hodetelefoner. Det som fremkommer i et slikt superoppløst system viser med all mulig klarhet at Topping leverer særdeles detaljert, og med et flott lydpanorama. Det er også fremtredende at det på sett og vis låter veldig diskrét, som i manglende nærvær og rytmikk. Jeg vil vel uten videre si at det oppleves klart tilbakelent, i gjengivelse, dette til tross for at bassen oppleves både kraftig og presis. Med andre DAC’er jeg har benyttet på dette oppsettet, er det min subjektive, men svært klare oppfatning, at Topping mangler dynamikk og klangfarger, sammenlignet med så å si alle andre produkter jeg ofte benytter. Til daglig står en Heed Obelisk DAC der, denne har mye mer liv og lekenhet i fremstilling av musikk, men den er også noe lettere i bunnoktavene, til sammen skaper det en klart mer rytmisk og medrivende gjengivelse på de fleste musikkstykkene. Men bassen er imponerende på Topping D90, det skal den ha!

Så får vi en sak ut av verden med en gang; blåtann. Superenkelt å sette opp, og det låter egentlig overraskende godt, tatt i betraktning min grunnleggende negative innstilling til musikk overført på den måten. Neida, det tangerer ikke kablet overførsel, det er tammere og mattere, men dette er mer enn godt nok for party og utsjekking av ny musikk. Det oppleves stabilt og enkelt i bruk, jeg ber ikke om så mye mer når det gjelder blåtann, og når det så låter såpass fornuftig som dette her, da må jeg bare gi det topp(ing)-karakter, ganske enkelt.


Om jeg setter Topping D90 inn i mitt mest benyttede oppsett, og lar den ta plassen fra APL, er det første jeg merker meg at den er i overkant mottakelig for innstrålt støy. Den setter i gang å pipe, så jeg er nødt til å finne en egnet plassering et stykke unna router og andre mulige støykilder før den roer seg og blir taus. Som oftest lar jeg min APL være volumstyring for Spec M99, som altså oppfører seg som et rent effekttrinn ved hjelp av en enkel bryter. Nå setter jeg inn Topping i stedet, og jeg registrerer at de viser ganske nøyaktig samme dB-tall i vinduet ved samme volum, så det er enkelt å relatere dette til noe jeg er godt vant med. Topping D90 har som nevnt et veldig fornuftig display, som, i motsetning til APL, er godt synlig fra lytteposisjon rundt 3 meter unna, så det er bare å kjøre i gang.

Vi begynner i det ytterste mørke, med Black Sabbath’s svanesang, skiva “13”. Joda, det høres jo kontrollert og greit ut, dette her. En viss tilbakeholdenhet opplever jeg, men samtidig flott styring på alle aspekter. Stemmen er fint plassert i miksen, alt virker å være i balanse. Jeg liker i grunn godt måten dette legges fram på, her holdes alle elementer i sjakk på strålende vis, ingenting stikker ut eller av, det er kontroll vi snakker om her. vi bytter over til APL, og… Wow, dette var betydelig mer brutalt, mørkere, dystrere. Neida, det er ikke like fin balanse, derimot er det soleklart mer involverende og dynamisk. Stemmen kjennes mer organisk, APL formidler betydelig mer av oppgittheten i teksten, og, ikke minst den rasende brutaliteten som ligger begravet i musikken her. Det er bare to ord som er dekkende: Satan Tony! jeg gjør samme øvelse med ZZ Top og deres “Gimme all your lovin”, Topping leverer som om denne Texas-swingen er en statistisk fremstilling av musikkens grunnidé skrevet ut i Excel-format, takkskarrufaenmegha. Lar vi APL fyre i gang samme låt, er det noe helt annet, det er som å starte en helvetesmaskin, det er låter slemt, rocka og deilig!


Over på mer tilbakelente jazz-innspillinger bruker vi “Pink Panther Theme” fra de nydelige nederlandske utgivelsene fra STS, men jeg føler i grunn lite annet en kjedsomhet.  Dynamikkløst og pregløst er de betegnelsene jeg føler for å sette på resultatet. Igjen, et godt bassområde og fin oppløsning i mellomtonen, men instrumentene flyter klangmessig litt sammen, og skaper med det lite liv og tilstedeværelse. Igjen bytter jeg til APL, og slås i bakken av dynamisk liv og virkelighet. Trommene og blåserne fremstår nå med smekk, sting og ærlighet, i motsetning til det noe trøtte uttrykket jeg nettopp har blitt utsatt for. Så setter jeg på en gammel favoritt i form av Oscar Peterson og skiva “Night train”. Jeg merker at jeg holder på å bli litt irritert, egentlig, for igjen opplever jeg det hele som temmelig dødt, må jeg innrømme, og lar det bli med det.

Ned samme gata finner vi Odd Børretzen, og hans nydelige skive “Kelner”. Her leverer Topping D90 utvilsomt gjennomsiktig, og satt opp mot en totalt svart bakgrunn. På den annen side kjennes det ikke videre naturlig, stemmen er ikke helt tilstede, om du skjønner hva jeg mener. Jeg behøver ikke en gang sammenligne, jeg er så kjent med uttrykksformen i denne låta at jeg uten videre forstår de svært viktige manglene i denne gjengivelsen. Det er på mange måter frakoplet virkeligheten, det fungerer ganske enkelt ikke naturlig, og blir dermed for undertegnede nokså irriterende. Samme kan jeg si om den flotte live-innspillingen med Eric Andersen fra Oslo, der Fidelity-gutta har hatt sine fingre med i spillet, liner notes fra Jan Myrvold, og coverfoto av Knut Vadseth. For meg låter det i retning atmosfæreløst og tamt. Det gir på sett og vis ikke noen sammenhengende mening, bandet låter liksom ikke like samspilt, det oppleves mer som et puslespill man må tvinge sammen. Dessuten kjennes det av og til hardt i crescendo, hvilket er alt annet enn dette opptaket er kjent for. APL på sin side gir innspillingen mye mer liv, skyv, sting, tilstedeværelse….

Men la meg berømme topping D90 litt, allikevel. Elektronisk musikk er soleklart livretten for denne DAC’en, og det er to årsaker til dette: Først og fremst et helt fantastisk dypt og presist bassområde, deretter en absolutt og perfekt kontroll på plassering og fase. Det oppstår ekstremt flotte lydbilder på den måten, elektronika spilles dessuten ofte inn med litt faseforskyvning for effektens skyld, og det gjengis forbilledelig av Topping D90. Begge disse aspekter er nokså unike for et produkt i denne prisklassen. Kraften  og kontrollen i bassområdet er tidvis både voldsom og helt uventet, mens det like selvfølgelig toppes av en instrumentplassering som gir et absolutt og fullstendig inntrykk av stålkontroll. Isolert sett er det virkelig ikke noe galt med topping D90, den måler tilnærmet perfekt, og har mye godt ved seg, i min subjektive opplevelsessfære er det kun i direkte sammenligning med de mer levende og rocka DAC’ene der ute, at jeg virkelig merker meg at jeg savner noe. Og dette noe heter “liv”. For meg mister dessverre musikken mye mening, om jeg ikke opplever dette i mitt eget anlegg. Det sagt, Topping D90 leverer med presisjon og åpenhet i bøtter og spann, og den koster tross alt en svært moderat sum penger. Som sådan er den å anse som et meget godt og fornuftig kjøp, men glem heller ikke at Topping aldri vil bli kremfløte, og sånn er det med den saken.

Topping D90 fjernstyrt DAC, kjøpt på verdensveven for ca 7000,- helt hjem, med alt betalt.







Zero the hero

Zero the hero

Casa Rognlien har i perioder vært fullt av Audio Note-utstyr. Noe ekstremt dyrt, noe enda verre. I dag skal vi derimot helt til bunns, til det absolutte nullpunkt. Rognliens hifiblog sjekker om Audio Note iZero forsterker og tilhørende DAC Zero 0.1X, har noe av Audio Note-magien i seg…


Audio Note er da virkelig noe for seg selv, ikke en gang inngangsmodellene gjøres nevneverdig tilgjengelige for folk flest. Her finner du neigu ingen fjernkontroll, og du blir avspist med kun 1 stk. S/PDIF og en USB på DAC’en. Synes i grunn de kunne kostet på seg litt brukervennlighet i denne klassen, men Audio Note er ikke som andre audionaut, ganske enkelt. Dessuten kan man nesten innbille seg at navnet “Zero” henspeiler på utgangseffekten på forsterkeren, for med 2 stk ECL82 rør på hver side, drønnes det ut hele 8 Watt i hver kanal. I 6 ohm, bare for å fortsatt være sære så det rekker! Skaff deg lett last, sier jeg, glem dunder og rasende filmmusikk. Det vil si, det trodde jeg, til jeg begynte å plage denne lille tassen…


I dagens vitenskapelige og evidensbaserte virkelighet, har man på mange måter en problematisk oppgave med å fremføre fortreffeligheten med produkter som måler såpass latterlig dårlig som Audio Note. Samtlige produkter fra denne produsenten måler så dårlig at mange vil hevde at de er feilkonstruerte, rett og slett. Audio Note-gründeren selv, Peter Qvortrup, har med sitt lett arrogante smil om munnen, uttalt noe i retning av at “de måler som en kasse spiker”. Slik taler en som har både trygghet for egne produkter og passe mengder selvironi, for han vet nemlig at majoriteten av de som hører det, fort mister både munn og mæle. Ikke alle, nei. Noen har et annet fokus, og det vel helt i sin orden. Forfatteren av denne publikasjon elsker lyden av gode rørprodukter og enkle, rene løsninger. Første gang jeg hørte AN’s “billige” Zero-serie (nei, selvsagt er de ikke billige!!) for en god del år siden, var jeg ikke veldig imponert, syntes den gang de manglet både oppløsning og sting, så jeg var litt skeptisk til denne nye konstruksjonen også, sånn innledningsvis.

This slideshow requires JavaScript.

Så koplet jeg den opp mot Doxa 8.2 Signature, og tenkte at det blir vel en ganske tydelig nedtur; 2 x bittelitt Watt blir aldri mange, så jeg valgte Led Zeppelin fra start, bare for å sette skapet skikkelig på plass. Stor var derfor overraskelsen da de gamle rockere banket løs med et fullstendig uventet dynamisk og klangfullt uttrykk, ikke tordnende høyt, men absolutt brukbart “lyttevolum”, uten at noen elementer kollapser, eller noe flyter ut. Tvert i mot, dette er helt nydelig! Subjektivt sett oppleves dette klart mer brutalt på akkurat disse høyttalerne, enn et par 50-Watt klasse D-forsterkere i omtrentlig samme prisklasse, som har vært innom her ved et par anledninger. Men altså, presisjon er ikke uttrykket jeg vil klistre på dette her. Troverdig rufsete er nok mer dekkende, dette spiller så snørr og tårer renner når Plant’s fortvilelse flommer mot oss fra “Since I’ve been loving you”. Gitarforsterkeren durer, det knirker i stortrommepedalen, den kunne så absolutt behøve litt smøring, og vi beames inn i 70-tallet med stort driv. Jeg bare elsker det.

Oppglødd av denne litt umulige opplevelsen, gikk jeg over på bestemt, basstungt materiale, og med lange, dype synthtoner, og her overrasker iZero igjen! Den virker nærmest upåvirket av å måtte tåle belastningen av Dominic Miller og hans nydelige “Unify”. Joda, det er mykt, men overhodet ikke maskerende, slik det stort sett blir når forsterkere mister styringen. Skal jeg tørre å dra til med tunge, voldsomme toner langt nede på 20 Hz-tallet med voldsom energi? Ingen skal si jeg er feig, så vi drar i gang. “Sweet Wilderness” med Medwyn Goodall, og havdypets egne toner skyller igjen over lytterommet. iZero håndterer dette helt og fullstendig ubegripelig bra. Selvsagt er ikke dette en Vera 400-Watter med absolutt kontroll, derimot er det i området en 6 – 8 beherskede Watt som holder et fornuftig overblikk, og ikke mister fotfestet overhodet. Jeg er dypt imponert, og forstår ikke en gang at dette er mulig!


Nokså satt ut av styringsviljen fra iZero, går vi videre med Chris Rea og hans 1991-utgivelse, “Auberge”, og her er det bare å gi seg ende over. Klangfargene, innsikten, størrelsen på rommet, og, ikke minst, rytmikken, det er bare helt rått! Dette viser seg å være en svært så levende, velprodusert innspilling, og den behandles elegant av Audio Note’s minste produkter. Det jeg kan bemerke, er at den nokså varme  gjengivelsen og litt slingrete frekvenskurven, tenderer til litt maskering i mellomtonen. Totalgjengivelsen fra DAC / forsterker er nemlig relativt mørkt stemt, med en liten fortykning i mellomtone og presensområdet (stemmeleiet), som kan lukke litt igjen. Her bør man vel tenke høyttalere med stor åpenhet i mellomtone og oppover, samt stram gjengivelse nedover. Det står vel egentlig “KUDOS AUDIO” her med store bokstaver, tenker jeg, da disse høyttalerne er både lyse, rytmiske, veloppløste, og, ikke minst, lette å holde styr på.


Kan man spille dundrende heavy med så lite effekt? Kan man få fram den mørke, tunge energien slik musikk behøver? Hva annet kan forsøkes enn Black Sabbath’s nesten utenkelige skive “Born Again” med Ian Gillan på vokal? Låta “Zero the hero” er dermed selvskreven her, og gjett om ikke dette fungerer både overraskende flott, mørkt og innsiktsfullt. Det er glatt, tungt, dystert og oversiktlig. Vokalen lever nydelig og lysende midt i alt det svarte, akkurat på det punktet er dette oppsettet nær sjeldent kommunikativt, og jeg liker denne varianten særs bra. Jeg mener, selvsagt mangler det noe grenseløshet og ren, skjær brutalitet her, men bare at noe sånt kunne være mulig med så få Watt, var vel i grunn nokså nytt for undertegnede. Stadig noe nytt å lære i denne bransjen!


Jeg har lekt litt med forskjellige kilder her, APL’s glimrende DSD-S EX har vært mye  involvert, denne spiller litt lysere, litt mer påslått, dynamisk og detaljert, men faktisk relativt marginalt. Audio Note 0.1X er nokså annerledes i uttrykket, den er dynamisk og svært kommunikativ, kunne levd fint med den, til tross for et noe mindre kontrollert og gjennomsiktig uttrykk enn nevnte APL. AN DAC 0.1X er litt myk, litt forsiktig, og mangler litt av innsynet APL kan levere. Men faktum er at APL DSD-S EX ikke er udelt bedre på alle aspekter. Det er fortsatt en slags grunnleggende AN-magi i 0.1, selv om oppløsning og innsyn stenges noe igjen. Det er nærhet, en sitrende nerve, attakk og liv i denne DAC’en som gjør den svært så attraktiv i mine lett tilårskomne ører i hvert fall. Så har jeg jo Doxa RIAA, da, og dermed oppdager jeg altså at forsterkeren, iZero, spiller med enda mer innlevelse enn selv Spec M99 til knappe 100 lapper! Akkurat det er jo helt sjukt. og dessuten er er det helt deilig, også. Men tendensen til en viss “lukkethet” i mellomtone består til dels, så selv om alt annet er helt eksplosivt, kan vil vel anta at deler av mangelen på nyanser ligger i forsterkeren.


I husholdningen finnes også et par 10 – 15 år gamle Audio Note AX One, små stativhøyttalere, de må jo høre hjemme i et sånt oppsett, tenker jeg, og kopler dem opp. Og bevare meg vel, det er en helt rå high-end-ro over dette her, faktisk, det spiller med en nydelig balanse, og overbevisende detaljrikdom. Utrolig likandes, fantastisk kommunikativt! Jo, det er klare tendenser til entonebass, samt mangler i slagkraft, det skulle da bare mangle. Men samtidig leveres en mellomtone til å dø for! Stemmer og instrumenter låter herlig naturlig og fargerikt, absolutt en strålende kombinasjon, og rett som det er tar jeg meg selv i år bare riste på hodet i ren forundring, det er bare så innmari naturlig! Jeg synes dette understreker at AN er inne på noe meget spennende i sine produktutvikling, faktum er at jeg ikke har hørt disse høyttalerne spille sånn noen gang før. OK, så har de stort sett blitt matet fra alt-i-ett maskiner fra Denon og Onkyo, men allikevel. En annen deilig detalj med Audio Note er at de trekker med seg sin tilstedeværelse og klangstruktur også nedover i volum; det spiller vakkert også når det spiller lavt, en relativt sjelden og forbannet nyttig egenskap til tider.


Så rasker jeg med meg DAC 0.1X inn i hodetelefonoppsettet; Windows 10 bruker sekunder på å skjønne tegninga, så er det tut og kjør. Signalet mates inn i Heed Canalot, som i sin tur får levere musikken til de nydelige og veloppløste Focal Elear. Jo, dette var litt av en øreåpner! Det dynamiske uttrykket, størrelsen, innsikten, og, ikke minst de klanglige kvalitetene er helt rasende bra, viser det seg. Igjen tvinger spørsmålene seg fram i meg. for uansett hvor mange ganger de som kan dette her, hevder at det kun dreier seg om triksing med frekvenskurven, klarer jeg bare ikke tro på det når jeg hører noe sånt som dette. Hele verden lyser jo opp, for pokker! Jo, jeg kan love dere at jeg har hørt på en DAC som måler dønn feilfritt side om side med AN, og den falt så hardt igjennom at det var nær pinlig. Trentemøllers “Nightwalker” kommer igjennom med et nokså uvant uttrykk, det er dynamisk og digert, det har nydelig taletydelighet, låta er full av mystikk og klanger. Over til en ganske dårlig innspilling fra det glade 70-tall i for av Deep Purple “Coming home”, her endres karakteren kontant, nå er det rått og direkte, og kommunikativt som fy, swinger så jeg danser i kontorstolen. Videre med Röyksopp, igjen åpnes opp et nydelig landskap med ekstremt kule kulisser, det oppleves annerledes og nærere enn jeg er vant med, som om det formidles så mye mer, plutselig, her er større spenn i uttrykksformen, et vell av flere farger. Bassen har ikke 100% presisjon, men det leveres med voldsomhet og brutalitet, og det er i det minste artig. Det stillferdige uttrykket Sophie Zelmani, leveres med atter en ny valør; intenst, rikt, nært, involverende. Alt er så tydelig, så fullt av liv, så rikt og realistisk, at for min del kan de perfekte DAC’ene seile sin egen sjø i åpen båt. Lykke på reisa.


Ja, her har Audio Note levert et aldri så lite mesterstykke. Nei, det er ikke vel ikke billig nok til å bli allemannseie, og det må dessuten kombineres med høyttalere med helt spesielle egenskaper for at forsterkeren skal få blomstre. Neida, dette er ikke perfekt på noen måte, men det er så fullt av farger og liv at det kan nytes uansett musikkens stilart. DAC’en er på sin side kraftfull og deilig, stort og dynamisk uttrykk og skilter med en klangfargepalett de perfekte konkurrenter knapt aner eksistensen av. Jeg er faktisk dypt imponert. Igjen.

Audio Note iZero, integrert forsterker, 2 x 8 Watt (i medvind og med sola i ryggen), NOK 24995,-

Audio Note DAC 0.1X, med USB + 1 s/pdif inngang, NOK 17 995,-

V for Vera!

V for Vera!

Når en av Norges skarpeste hifi-hjerner setter seg fore å lage en “perfekt” effektforsterker for en rimelig sum, er det verdt å spisse både ørene og blyanten. For Vera er ikke bare et kvinnenavn, det betyr rett og slett sannhet. Er det den ugjendrivelige virkeligheten jeg har på besøk denne gangen?


Utgangspunktet for denne omtalen er litt spesielt; jeg gikk inn i en lengre debatt om hva som skaper en god lydgjengivelse, der jeg altså hevdet en del subjektive verdier, som ikke alltid harmonerer med ugjendrivelige målinger. Det er viktig dermed, at jeg holder meg helt åpen for de inntrykk en forsterker som Vera Audio P400/1000 skaper. Her benyttes altså en allerede kommersielt tilgjengelig klasse D modul, en Hypex Ncore NC500, men, som jeg har erfart tidligere, implementeringen er også av stor viktighet. Tidligere nevnte skarpe hifi-hjerne, Armand Aanekre, blant annet kjent fra samarbeide med Roar Malmin om Musical Innovation-forsterkerne, har her tatt hele ansvaret alene, og han har valgt en særdeles solid måte å benytte Ncore-modulen på. En ting er det solide aluminiumskabinettet som er frest ut av en hele alu-blokk, vel så viktig er vel strømforsyningen, som i eksalterte øyeblikk kan levere hele 3 kW. For å holde kontrollen på dette kraftverket, finnes en sofistikert kjøleløsning, som også inkluderer en stillegående kjølevifte, denne er ikke hørbar ved normal drift. Modellnavnet henspeiler selvsagt på effekt i 8 Ohm, samt som brokoplet (mono) enhet; dvs 2 x 400 W eller 1 x 1000 Watt, minst kan jeg tilføye, effekt blir ikke et problem her. Selve brokoplingen gjøres med en enkel bryter på bakplata, det hele er ganske selvforklarende.


Under den 9 kilo tunge forsterkeren sitter 4 sorbothaneføtter, og disse må jeg faktisk snakke litt om. For de ødela f… meg hifi-benken min! Etter å ha stått i ro noen dager, skulle jeg flytte på forsterkeren, og da hadde føttene vokst fast i benken. De klamret seg fast, og det hele kulminerte med at jeg rev lakken av bordet mitt, bånn trist, spør du meg. Anbefaling til produsent: Enten bytte til en annen sorbothane-leverandør, eller sette et eller annet på undersiden av de føttene. Anbefaling til eiere av Vera-forsterker: Ikke sett forsterkeren på malt overflate uten å ta forholdsregler. Og med det samme jeg er inne på praktiske irritasjonsmomenter, vil jeg si litt om dioden på fronten. Det er helt fint at den har litt farger å velge i, samt litt blinking for å si fra om interne problemer, men jeg kan bare ikke utstå å sitte med en “1000-meter” midt i trynet når jeg skal nyte musikk. Joda, jeg vet jeg er sær på dioder, men hvitt eller blått lys er kort sagt ikke behagelig for øyet. Dempet belysning og soft jazz skal ikke ledsages av et søkelys, ganske enkelt. Diskrét rød diode anbefales. Så får det nå heller blinke med alle regnbuens farger om forsterkeren har noen personlige problemer den ønsker å formidle i tillegg til det musikalske signalet.


Utgangspunktet for konstruksjonen er altså ekstremt lav forvrengning, og ellers strålende måledata. Høy effekt, svært høy dempefaktor, stålkontroll hele veien. Dette har alle lyttetester uten tvil underbygget. Det er bunnsolid vare som leveres, og i forhold til majoriteten av klasse D forsterkere jeg har hatt gleden av å lytte på, spiller Vera Audio P400/1000 faktisk generelt  noe varmere (eller mørkere, om du vil), samt en liten touch mykere. Dette er ofte en opplevelse man får om man spiller med utstyr som måler ekstremt bra, det har antakelig å gjøre med fullstendig fravær av en udefinerbar “støy” som rufser til signalet en smule. Forsterkeren skiller seg også litt fra majoriteten av klasse-D forsterkerne ved at den blir ganske varm rent fysisk når den er påslått. Man kan kjenne lunk fra enkelte andre også, men Vera er i denne sammenhengen en het kvinne, såpass kan jeg uten videre si. En av mange subjektive inputs jeg benytter for å si noe om produktene jeg omtaler, er å observere meg selv litt; musikksmaken tenderer til å tilpasse seg utstyret, med Vera i oppsettet, ble det mye typisk elektronika som fikk spilletid. Dypt, rytmisk, synthbasert. Og ellers vil jeg rette en takk til konstruktør og produsent for å låne bort forsterkeren til en uttalt kritiker, det vitner om tillit til produkt og prosess, modig gjort!

This slideshow requires JavaScript.

For det meste har jeg spilt Vera P400/1000 i et oppsett bestående av APL drivverk  og DAC, der sistnevnte også fungerer som volumkontroll. Gainsetting på Vera passer best på en av de to nederste posisjoner, ettersom vi skal drive Doxa 8.2 Signature, et par svært lettdrevne høyttalere med jevn og fin impedans. Med andre ord ingen tung jobb for stålkontrollen fra Vera. Her i huset er det heller ikke kraften jeg skal prøve ut, det er evnen til å virke involverende, å bringe lytteren med på det musikalske uttrykket. Jeg stoler blindt på denne konstruksjonen med hensyn til kontroll og soliditet, det er virkelig ikke der slaget skal stå. Nå vil jeg finne ut om det formidles nerve, klang, tilstedeværelse, ekthet, nærhet, i det hele tatt om det er noen grunn til å hente fram de vakreste språkblomstene jeg vet om! Et viktig spørsmål jeg føler meg nødt til å stille meg innledningsvis er hvorvidt jeg skal se på dette som en av verdens absolutt beste forsterkere og ordlegge meg i henhold til dette, eller om jeg skal fokusere på at dette tross alt er et ekstremt velbygget effekttrinn som koster under 30 000,-? Men la meg uansett begynne der jeg føler meg tryggest…


Ergo går vi i gang med TrenteMøller, og låta “Nightwalker”, en luftig elektronika-komposisjon, med mye kulisser og kraftfulle basspulser. Jeg vil vel si at dagens testobjekt leverer det mest voldsomme og kontrollerte jeg har hørt på akkurat dette musikkeksempelet. Det er en voldsom dybde, både i frekvens og lydbilde. Kraft og brutalitet er bunnsolid, helt på topp av alle forsterkere jeg har hatt gleden av å utfordre på dette stykket, en klar innertier. Oppglødd av dette kroneksempelet, går jeg over på en strålende SACD, da i form av Steely Dan, “Gaucho”.  Dette er overbevisende gjennomsiktig, samt underbygget av strålende dynamiske egenskaper. Men tvilen tvinger seg fram, for jeg opplever et eller annet mystisk midt i stemmeleiet. Er det en form av lukkethet her? Litt usikker på dette, det burde ikke være tilfellet, så jeg henter fram en tydelig vokaldrevet låt, for å komme nærmere et svar. Vi hører dermed på Grayson Capps og hans evergreen, “Love song for Bobby Long”. Her blir jeg betydelig sikrere, mellomtonen, stemmeleiet, har en opplevd begrensning, det er noe som bremser kommunikasjonen her. Dessuten opplever jeg at toppen er skarpere enn nødvendig. Jeg dobbeltsjekker med Sophie Zelmani, og hører eksakt det samme. Er det min DAC, eller noe annet som ikke holder mål når alt blir såpass åpent i forsterkertrinnet? Med denne innledningen, må jeg tilbake til hvordan jeg skal relatere dette effekttrinnet. Ser jeg på det som et klasse-D effekttrinn i en moderat, fornuftig prisklasse, er det i grunn ingenting å sette fingeren på. Dette er kort sagt et strålende effekttrinn, og så kommer jeg tilbake til absoluttene etter hvert…


Vi kjører på med litt ekstremsport, og begynner denne etappen med “Sweet wilderness”, der dype, lange syntbasstoner bærer låta, vi ligger i området 25 Hz med generøse energiutladninger. Vera serverer med et visst anstrøk av skarphet oppover, men kontrollen er i øverste divisjon, den skarpskrårne, voldsomme og presise dypbassen oppleves på linje med Gato DIA 400S, med andre ord fullstendig lytefritt gjengitt. Ting kan  tyde på at det ikke er helt tilfeldig at klasse D ofte velges som sub-forsterkere. Vi går videre til eksplosivitet og hurtighet i mellomtonen, og velger selvsagt “Moten Swing” med Big Band Basie. Igjen hører jeg veldig mye av det samme som jeg gjorde med Gato; superåpent og elegant, full kontroll, hurtig og levende. Jeg har visse innsigelser rundt det rent klanglige, der jeg finner instrumentene noe over mot det kunstige, med mangel på kropp og ekte klangstruktur. Den samme opplevelsen underbygges tydelig av Mahlers 6. symfoni, der jeg opplever begrensninger på stofflighet, naturlighet og avslappethet. Og dermed åpner vi en Pandoras eske av rå, hudløse emosjoner, og lar Molly Johnson foredra “Don’t explain” på eksepsjonelt vis. I mine notater står å lese: Hva..!? Hvor ble det av alt sammen? Nerven, stinget, nærværet? Med dette på papiret, begynner jeg å lure på om jeg faller for egne fordommer, og jeg må få det verifisert… 

This slideshow requires JavaScript.

Jeg gjør dermed to ting: 1. kopler opp min Audio Note P2 SE Signature, en av de enklere Audio Note effektforsterkerne, med mindre enn 5% av Veras effekt tilgjengelig. 2. ber min uinteresserte, men svært så musikalske og skarphørte kone, være så snill og høre på et par låter med både Vera og AN P2. For ordens skyld må jeg her påpeke at P2 SE er en god del dyrere enn Vera P400/1000, og at den måler betydelig dårligere. Men når jeg selv setter meg ned og lytter på P2 på de samme musikkeksemplene som nevnt over, blir jeg litt fælen, nærmest. Man bør kunne forvente at det låter forskjellig. Men dette her? Det er en brutal avkledningsmanøver, og årsaken til at jeg aldri kommer til å bytte bort den forsterkeren (annet enn eventuelt i en enda flottere Audio Note-forsterker), blir bare så totalt åpenbar. Sting, attakk. Detaljer! Innsyn, emosjoner, klanger, åpenhet, tilstedeværelse; alt bare flommer i mot meg, og jeg fatter så å si ingenting. Så er det min kones tur. Først spiller vi hennes favorittartist, Elton John, og hans swingende, deilige “Mona Lisa and the mad hatters (Part 2)” fra “Reg strikes back”. Deretter gir jeg henne Grayson Capps og “Love song for Bobby Long”. Jeg ga ingen info på forhånd, bare ba henne sammenfatte inntrykkene etter at hun hadde hørt på begge låter på begge forsterkere. Først spilte vi på Vera, deretter på Audio Note P2, og det tok henne ca 4 sekunder ut i første låt på rørforsterkeren før hun viftet med armene. – Jeg er allerede sikker! Jeg fikk henne allikevel til å lytte nøye, to ganger på hver låt på begge forsterkerne, før hun fikk lov å ytre seg. Og jeg tør knapt gjengi hva hun sa, men deler av det var…: – Vera låter som om musikerne er i en avskjermet metallboks, det er som en ubehagelig ulyd i mine ører, de synger ikke til meg, det er som om de synger for seg selv i egen boks, der jeg sitter utenfor, uten å være med. Men med den andre forsterkeren (AN) synger de til meg, jeg er med på konserten…!


Rene ord for pengene, men for å sitere vår statsminister og hennes yndlingssetning: Jeg ville vel ikke brukt akkurat de ordene.


Etter denne kraftsalven fra en uinteressert amatør (hennes egne ord) er det nå for meg viktig å understreke at Vera overhodet ikke låter som om det kommer fra en boks. Vera P400/1000 er en drivende god klasse-D forsterker, men det er fortsatt min ærlige oppfatning at en god, riktig matchet rørforsterker spiller en god del bedre på alt, med unntak av presisjon i bassområdet. For å oppnå sistnevnte egenskap, må man først ha en veldig påkostet rørforsterker, og et par meget godt tilpassede høyttalere, i hvert fall. Jeg kunne meget vel levd med et effekttrinn som Vera, men måtte da samtidig akseptert savnet av denne “magien” jeg så ofte har nevnt i forbindelse med de mer heldige rørforsterkerne. Jeg har spilt et utall musikkeksempler, jeg har benyttet flere høyttalere, to DAC’er, to forforsterkere, men resultatet har konsekvent vært det samme. Som nevnt, i dette hus benyttes nå kun lett last og effektive høyttalere. Resultatet vil definitivt bli et annet med tungdreven, kompleks høyttalerlast. Små rørforsterkere faller fullstendig igjennom i et sånt oppsett, mens Vera P400/1000 neppe bøyer unna, så å si uansett hva du velger å be den om. På bakgrunn av diskusjonene jeg har deltatt i den senere tid, der vi subjektivister har visse problemer med å komme med vektige argumenter mot objektive måledata, ser jeg meg nødt til å komme med en todelt konklusjon, denne gangen.

  1. I forhold til pris: Bevare meg vel. Vera er er rent hifi-kupp til 30 000,- ! Et så kompromissløst, konvensjonelt klasse-D effekttrinn har jeg knapt hørt om noe annet sted i hele verden. Ikke at det låter spesielt annerledes enn andre klasse-D forsterkere på lett belastning, men særlig må nevnes strømforsyningen og byggekvaliteten, som setter Vera nærmest i en klasse for seg. Mangler du drivkraft, styring og klarhet, er Vera P400/1000 et åpenbart svar. Spesielt med hensyn til kontroll og gjennomsiktighet. Jeg anbefaler at man benytter Vera P400/1000 med kompleks, tungdreven last, rett og slett.
  2. På absolutt grunnlag: Til tross for at dette er en rasende god klasse-D forsterker, må jeg få spørre, hva er greia, egentlig? Det kan måle så bra det bare vil, men med korrekt høyttalerlast vil en fornuftig bygget rørforsterker greit spille bedre på det aller meste; detaljering, nærvær, dynamikk, presisjon, og ikke minst, emosjonsformidling.

Så får en hver velge sin egen vei, famling i mørke etter “sin egen lyd”, eller en beviselig og kunnskapsbasert retning, som kan verifiseres med målinger fra utgangspunkt til høyttaler. I sistnevnte tilfelle bør Vera P400/1000 stå ca. øverst på lista når effekttrinn skal velges. Men selv er jeg enda sikrere nå, enn før jeg lyttet en masse på nok en klasse-D forsterker: La musikken leve!

Vera P400/1000, 2 x 400 eller 1 x 1000 Watt (minst!) effektforsterker, kr. 29 000,-

Produsent: Vera Audio, bygget i Norge

Salg: Lyd & Akustikk



Joda, jeg forstår at ovenstående artikkel kan oppleves kontroversiell. Medkonstruktør Armand Aanekre tilbød seg derfor å ta turen, medbringende måleutstyr og litt eksperimentelt småplukk…

Først ønsket jeg at Aanekre selv skulle høre utgangspunktet for min artikkel, ergo spilte vi et par låter både på Vera og Audio Note (heretter AN). Det er innledningsvis viktig å bemerke at skribentens og konstruktørens innfallsvinkel til hifi er omlag så forskjellig som man kan få den; undertegnede har en klar opplevelsesdrevet inngang, mens konstruktøren er klart vitenskapsdrevet. Sistnevnte poengterte at han sjelden setter seg ned for å gjøre en sammenlignende lytting, og at situasjonen derfor oppleves litt uvant.

Vi spilte oss noen ganger gjennom Vamp-låta “En annen sol”, (med Anne Grete Preus), samt den Elton John låta som er nevnt i ovenstående artikkelen (“Mona Lisas and the mad hatters (Part 2)”). Aanekre var heller ikke i tvil om differansen, men han var ikke like skråsikker som undertegnede på hva som låt best. Han bemerket riktignok også at AN spilte med mer klang, men var mer usikker på det kvalitative i avspillingen. Vi var altså stort sett enige om hvordan forskjellene artet seg, men ikke nødvendigvis at AN spiller så mye bedre som min oppfatning tilsier.

Deretter gikk vi løs på målinger av oppsettet i rommet, for å liste ut målbare forskjeller på forsterkere. Mikrofonen plasseres i lytteposisjon, omlag 3 meter fra høyttalere. Først må vi si noe om totalen i målingene; dette er en vanlig stue i et vanlig, norsk hjem, middels mye møblert, parkett, malt gips, litt tepper, ganske typisk skandinavisk møblert. Rommet har en del vinkler og kroker, det oppstår ikke plagsomt mye stående bølger, men rommet er heller ikke akustisk behandlet med noen tydelig plan. Ergo blir det som det blir, og mitt rom låter derfor middels bra, jeg har hørt betydelig bedre rundt omkring i verden. Målingene vil bli lagt ut på hifisentralen.no, så alle kan se hva dette innebærer. Kort fortalt er det et par tydelige boost, og et par like tydelige suck-outs under 100 Hz, deretter er hovedtendensen en langsomt fallende kurve oppover mot 10 kHz, deretter faller det en del brattere. Om dette alene skyldes høyttalere, rom eller om det er en kombinasjon av disse er litt vanskelig å si, men fornuftsmessig, er nok kombinasjonen slik at diskantområdet dempes signifikant.

Forskjellene frekvensmessig mellom Vera og AN er i grunn overraskende små. Den tydeligste forskjellen er at AN har mer energi i øvre mellomtone, opp til ca. 2 dB mer i enkelte deler av frekvensområdet. Dette bør være greit hørbart, og kan i prinsippet forklare klangmessige endringer. Men vi har en joker i spillet, og den heter Spec M99. Denne forsterkeren spiller også med mye klang (utklingning), og ganske så likt AN, egentlig, selv om jeg helt subjektivt synes at AN spiller enda bedre, enda mer naturlig. Problemet er bare at Spec måler til forveksling likt Vera, om enn med en liten touch lavere output i det samme området der AN har litt ekstra. Ergo blir det litt problematisk å forklare dette med min opplevde “stofflighet”, klang, liv og utklingning utelukkende med frekvensforskjeller. Derfor ser vi på forvrengningsspekteret, da i form av målt THD i rommet. Igjen måler Spec M99 og Vera meget likt (til min store overraskelse), mens AN måler helt forferdelig. En kjempehøy THD fra rørforsterkeren, altså, og det burde vel være hørbart. Kanskje arter det seg som musikk og emosjoner, hva vet jeg, men hva pokker er det da som skaper omtrent samme opplevelse i Spec-forsterkeren??

For eksperimentets skyld monterte Aanekre inn en 1 Ohms motstand i serie med høyttaleren. Med Vera innkoplet medførte dette målemessig lite annet enn en generell demping av enkelte deler av frekvensområdet, mest tydelig over 10 kHz. Lyttemessig ble i mine ører enda litt mindre klang og liv, dessuten døde toppen ganske så effektivt. Det var kort sagt ingen god idé å montere inn en seriemotstand i dette oppsettet.

I mitt eie finnes også en klasse D PA-forsterker med samme Pascal-kort som benyttes i Gato DIA 250. Denne har, interessant nok, enkelte signifikante fellestrekk med Vera, der ordet kontroll er det mest grunnleggende trekket. Nå spiller virkelig ikke nevnte PA-forsterker særlig bra (Vera er klart bedre), men den har stålkontroll på alle høyttalere, hvilket passer veldig godt når man skal styre en del større membraner på høyt volum. Det Vera og PA-forsterkeren har til felles sånn rent teknisk, er høy dempefaktor, og jeg kan vel anta at dette har en viss innvirkning på det klanglige, også. Men hvordan vi kan lese det ut av målekurvene, kan jeg ikke si mye om, våre målinger ga ingen tydelige svar på akkurat dette. Videre har jeg en Micromega PW250 en klasse D med konvensjonell strømforsyning (trafo), denne opplever jeg også ganske lik Vera, dog med noe mindre kontroll og finesse, men den lever ikke før den får noe å tygge på, lett last får den ikke noe greie på, ganske enkelt.

Armand Aanekre og undertegnede hadde en opplysende meningsutveksling og hyggelig aften, men målingene ga oss ingen sikre svar. Vi er i hovedsak enige om opplevde forskjeller, men ikke nødvendigvis enige om den kvalitative, innbyrdes signifikans av de vi hører. Jeg tror mye av årsaken til akkurat dette, ligger på vår diametralt forskjellige tilnærming til denne hobbyen, muligens ligger også årsaken til uenighet blant lyttere generelt også i noe sånt.

Målingene vi gjorde lyver ikke, men de forteller oss fortsatt ikke hele sannheten!



Gato blanco!

Gato blanco!

Ikke vet jeg om Gato har hentet sitt navn fra den latinske språkgruppe, og at navnet dermed henspeiler på en katteaktig eleganse kombinert med iboende styrke og hurtighet. Men en ting vet jeg; Gato DIA 400S er ingen pusekatt!


Gato leverer to forskjellige DIA-modeller, henholdsvis 250 og 400, der modellnummeret henspeiler på effekten i 8 Ohm, og vi kan med en gang også nevne at effekten dobles ved 4 Ohms last. Testobjektet burde dermed har effekt i bøtter og spann, også for nokså sultne høyttalere. Selve forsterkerkortet kommer fra danske Pascal Audio, i DIA 400 sitter så langt jeg kan finne ut M-PRO2, et kort med særdeles gode måledata, høy dempefaktor og god impedansstabilitet. Uten at det oppgis effektdata ved ekstremt lav impedans, skal den i den i henhold til produsent takle belastninger helt ned til 2 Ohm. I Casa Rognlien benyttes stort sett lett last, dessuten har jeg brent elementer med klasse-D-forsterkere tidligere i livet, så jeg har litt angst for hva de kan finne på. Men jeg har sluppet meg løs, noe annet skulle da også tatt seg ut, men Gato DIA 400S har ikke akkurat vist svakheter. Tvert i mot!


På fronten av den særdeles karakteristiske forsterkeren finner vi en solid volumkontroll, et nydelig og lesbart display, knapp for stand-by, samt trykknapp for å bla gjennom inputs. Bruk fjernstyringen, den er logisk og grei. Bak finnes alt du kan behøve, 2 analoge og 3 digitale inputs, før vi snakker om bluetooth, og på NPM-utgaven også nettverkstilkobling (kablet og wi-fi), med muligheter for strømming (Roon ready). Jeg vil hevde at Gato DIA-forsterkerne er apparater optimalisert for vår tid, fremtidssikre, velbygde, effektsterke, vellydende. Og la meg knytte en del bemerkninger til de digitale inngangene, disse leder til en Burr Brown PCM1794 D/A converter med stor båndbredde, balansert drevet. Alle signaler oppsamples til 24/196, og la meg være helt tydelig på dette, denne løsningen fungerer aldeles fantastisk! Forsterkeren låter klart best med digital kilde, her er det verdt å nevne at selv om jeg mater analogt med en DAC som alene koster mye mer enn Gato DIA 400S, så låter ikke dette like strålende som en fornuftig digitalkilde til den innebygde DAC’en. OK, det er selvsagt ikke uten mindre modifikasjoner, APL DSD-S XE har noe voldsommere oppførsel enn den innebygde DAC-løsningen, dessuten er det ikke APL i seg selv som er utfordringen her, det er ganske enkelt sånn at de analoge inngangene på Gato gir et aldri så lite anstrøk av maskering, mens digitalinngangene er velsignet gjennomsiktige.


Under Oslo konserthus ligger en både sjelden og fantastisk forretning, her selges strålende klassisk musikk med god lyd, ivaretatt av folk med store kunnskaper om musikken de selger. Jeg var nylig innom og hentet med meg Mahlers sjette symfoni, spilt av Budapest Festival Orchestra under ledelse  av Ivan Fischer.  Stykket er innspilt i februar 2005 i Palace of Arts i Budapest, utgitt på SACD, av Budapest Channel Classics. Med Gato DIA 400S leveres denne svært gode innspillingen mektig og klangrikt, det settes opp et enormt rom med plass til instrumentene, til tross for størrelsen på orkesteret. En anelse snillisme kan muligens bemerkes, men bare som et sjarmerende anstrøk, i så fall. For det er udiskutabelt både overraskende dynamisk og brutalt, når de dypeste tonene fillerister rommet. Vakkert!


Vi spiller Steely Dan’s, Gaucho, og den velkjente “Hey nineteen”, denne gang på en SHM SACD fra Japan. Her finner vi flott dynamikk og detaljering, men mine mindre innvendinger om den analoge inngangen settes her på kartet igjen. For jeg har hørt denne låta i så mange oppsett etter hvert, at jeg her kan hevde at det er litt pregløst, til tross for en nokså unik gjennomsiktighet. Igjen bemerkes rommets enorme størrelse, samtidig som det serveres nært og presist, lett å følge med på absolutt alt. Jeg merker meg at det bakenforliggende koret framkommer med en nær uhørt tydelighet. Innvendingen er dette med klanglige kvaliteter som dempes en smule, det trekkes et flortynt lag silke over helheten. Altså, det skader ikke, det peker mot en anelse snillhet i formidlingen, bare, og akkurat det er svært lett å leve med.

Over på Mark Knopfler, “Ragpicker’s dream”; en klart dårligere innspilling, noe Gato ikke finner noen grunn til å dekke over. Nå ble presisjonen stort sett borte, lydbildet klappet sammen, og her mangler både størrelse og sting. I samme gate finner vi Oscar Peterson Trio, “Night train”, og igjen savner jeg litt av dette stinget og nerven jeg vet finnes her. Det blir litt “kort” og tørt, til tross for at det er både meget åpent og detaljert, rent, lettbent og elegant. Men jeg kjenner ikke groovet så sterkt som jeg pleier, mest tydelig når jeg spiller lavt. Det kan oppleves som at Gato ønsker å spille litt med musklene, før de rytmiske hemmelighetene slippes løs. Men tråkk til, og det dukker opp veldig mye moro, såpass kan jeg love!

Og når vi først har nevnt dette med å tråkke til, så hentes fram en temmelig stusselig innspilling fra det kreative 70-tall, nemlig Deep Purple’s “Stormbringer”. Selv om skiva altså er et 70-talls vrak, er det jo underholdende på sitt vis. Alt henger sånn passe skranglete sammen, Gato holder strikt orden, og har da også ganske lite å holde på med nede i bunnoktavene. Grumsete og gammelmodig innspilling, forsterkeren gjemmer ikkeno’, men er det så lurt, kan man spørre seg? Det fine er fortsatt at dette preget av silke redder dagen, uansett om du velger å gjøre som du må når 70-tallet skal formidles i all sin velde. Spille høyt, selvsagt, rasende høyt. Gato har tidenes pokertryne, her vikes ikke en millimeter, og det interessante tema med denne type gjengivelse, er at det er så rent at man ofte lures til å tro at man ikke spiller så innmari høyt. Men det gjør man!

Vi går tilbake til en god del bedre innspillinger, først ut er Trentemøller, “Nightwalker”. Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne, den innebygde DAC’en er rasende god! Her kjører vi en direkte sammenligning mellom analoge innganger fra APL DAC’en, og RCA digitalt inn til Gato’s egen DAC. Og sistnevnte leverer en av de mer presise og innsiktsfulle gjengivelsene av denne låta jeg noensinne har hørt. Her er et stort rom, en rytmisk, presis, levende og nær gjengivelse. På mange måter profitterer denne typen temmelig elektroniske uttrykk på eksakt den silkeglatte detaljeringen Gato er spesialist på. Vil nevne et par andre fenomen i samme slengen; først Big Band Basie, og “Moten Swing”, her har vi horndynamikk i generøse mengder, hvordan forholder Gato seg til sånt? Det hele begynner elegant og litt tørt, selvsagt stålkontroll på alt som skjer, og joda, her smeller det til, og kanskje skal man ikke be om mer enn dette? Men nå er jeg ikke Håkon “Dynnamikk” Rognlien for ikkeno’, og her er jeg sikker i min sak. Andre DAC’er og andre forsterkere (les: ren klasse A, solide strømforsyninger, rør, gode trafoer….) kan være enda råere, enda mer eksplosive og utagerende. Det sagt, normale mennesker vil ikke savne noe. Dynamikkjunkies vil. Litt.


Så går vi over på bassområdet, der de store energimengdene omsettes. Som vanlig tyr jeg til Medwyn Goodall og “Sweet Wilderness”, og dette er en spennende opplevelse. Når de dypeste synthtonene ankommer lokalene, oppleves en enorm utladning. Det er noe annereledes enn jeg er vant til, her er det på mange måter ikke så mye å høre som vi oftest opplever, på den annen side settes virkelig hele rommet i sving, dette er heftig! Samtidig er det ekstremt kontrollert og detaljert, det presisjonsnivået vi opplever i bassen på denne innspillingen har jeg kun vært borti helt unntaksvis. Det er vel min oppfatning at majoriteten av forsterkere der ute legger til litt i mellombassen, mens Gato DIA 400S på sin side tviholder på nøytraliteten og presisjonen. Jeg tror ganske enkelt dette er mer korrekt enn vanlig, og i seg selv kan det neppe anses for å være et avvik, eller en feil. Tvert om.


Vi slutter som seg hør og bør med Ole Paus fra trippelalbumet  “Avslutningen”, der vi hører “Balladen om Bente L.”. Og joda, det er i min fullstendig subjektive oppfatning, visse mangler på ren magi og nerve. Her er mer kontroll og detaljer enn organisk tilstedeværelse, jeg er villig til å godta at dette er mer virkelig enn mine “magiske” preferanser, men jeg vil uansett ha det nevnt. Saken er at vi er flere som opplever dette med “nerve” og “tilstedeværelse” som mer virkelighetsnært, selv om det er aldri så feil. I samme åndedrag vil jeg ta med en sammenligning til sist, bare for å gi enda fler hint om hvilke valg Gato har tatt på sine DIA-forsterkere…

Presisjonen er nevnt gjentatte ganger, og jeg har satt meg ned og sammenlignet min favoritt klasse-D-forsterker, Spec M99EX, en omtrentlig 2,5 ganger dyrere forsterker enn Gato DIA 400S. I min verden, fortsatt helt subjektivt, ville jeg ikke vært i tvil, men det er fortsatt ikke helt rett fram, dette her, for helt seriøst antar jeg at Gato faktisk er mer korrekt i gjengivelsen enn Spec. Uansett arter det seg slik at Spec-forsterkeren leverer med klart mer sting, og en helt annen tilstedeværelse. Stemmen oppleves for meg klart mer realistisk, mer ekte og organisk, klarere og nærere på et vis. Jeg opplever også en bedre utklingning av tonene, de omgis av en annen atmosfære, her er mer kjøtt på beinet, mer musikk, rett og slett.  Det sagt, så er jeg usikker på om presisjon og skarpskårenhet er tilstede i like stort monn. Det jeg derimot ikke er usikker på er det følgende: 1. De lange, dype synthtonene i “Sweet Wilderness”-låta er tydelig mykere og mer diffuse på Spec, men også enda kraftigere og mer brutalt fremstilt, til tross for betydelig lavere disponibel effekt. 2. Smekket, eksplosiviteten og klangene i hornrekka på “Moten Swing” er helt sanseløst heftig når Spec får levere varene. På samme tid kopieres ikke det grandiose rommet fra Gato, ei heller den lettbente elegansen.


Etter nok en fantastisk opplevelse med en Gato DIA-forsterker, står jeg på at dette virkelig må være helt i toppsjiktet når vår tids absolutt beste hifi-kjøp skal avgjøres. Dette er presisjon, rom, gjennomsiktighet, kontroll og orden. Som jeg har sagt før, dette er en forsterker jeg gjerne kunne levd med, det er vår tids svar på Tandberg Huldra, den har alt du kan drømme om, og “lommelerke-designet” er intet annet enn frekt, tidløst og moderne på samme tid. Så må vi rør-hoder akseptere at det finnes andre veier til Rom, kanskje har Gato rett når de spiller på presisjon fremfor ” nerve” og “sitrende tilstedeværelse”. Akkurat det skal jeg ikke ta noen dypere, filosofisk diskusjon på her og nå, bare konkludere med at Gato DIA 400S fortsatt er et helt fantastisk produkt til en overraskende edruelig pris!

Gato DIA 400S, 2 x 400 Watt integrert forsterker med innebygget DAC, kr. 34 950,- (+ noen få tusinger for NPM-utgaven med Wi-Fi og streaming)

Importeres av Gjallarhorn Audio ute i ødemarken her i Asker.

Titanenes inntogsmarsj

Titanenes inntogsmarsj

Titaner var kjemper i den greske mytologien. De var jordens og himmelens avkom, var udødelige og hadde en ufattelig styrke. Titan 505 er den minste høyttaleren i Kudos’ Titan-serie, men er den allikevel en kjempe?


Kudos toppserie av høyttalere er navngitt Titan, og strekker seg fra dagens testobjekt, stativmodellen 505, opp til flaggskipet, den massive 808. Logisk nok finner vi derimellom 606 og 707, begge gulvstående modeller. Alle Kudos høyttalere benytter elementer fra SEAS i Moss, Norge, og jeg tar neppe for hardt i når jeg med kraft hevder at disse elementer er i absolutt verdensklasse. Og selvsagt har ikke Kudos spart på konfekten når det gjelder å spesifisere elementene i sin toppserie. Faktum er vel at de ikke har spart stort på serien under heller (Cardea), og i sin tid var det faktisk Kudos som fikk meg på sporet av de uovertrufne egenskaper i en velkonstruert toveis høyttaler med enkle delefiltre.


Det som tydeligst skiller Titan-serien fra de mer moderate seriene i Kudos’ portefølje er at de her har valgt en Isobarisk løsning. Dette er i utgangspunktet et lukket kammer med to elementer som opprettholder konstant trykk inne i kassa, i motsetning til konvensjonelle trykkammer-løsninger, som skaper et visst undertrykk med økende utslag fra basselementet. Isobariske løsninger er tidligere kommersialisert ved blant annet Naim og Linn, og disse har den egenskap at de spiller en meget presis og fyldig bass som på mange måter lyver litt som størrelsen på høyttaleren; så også med Kudos Titan 505. Nå finnes det rett nok flere varianter over temaet isobarisk, i Titan-serien kombinerer Kudos med bassrefleks, i og med at de lar det ene elementet få puste ut gjennom en bassport på baksiden. Det er temmelig mye å la seg imponeres over med disse høyttalerne, og bassgjengivelsen er så definitivt en av dem! Ellers kan disse høyttalerne kjøres med aktiv deling, her foreslår Kudos produkter fra Linn, Naim eller Devialet. All erfaring jeg har på området, viser med all mulig tydelighet at slike løsninger narrer ut enda flere hemmeligheter av et allerede strålende produkt.


For å si noe spesifikt om testobjektet, Titan 505, så setter den også med normal, passiv deling, i grunn en slags ny standard så å si uansett hva du spiller; det er detaljeringen den varter opp med som er noe helt for seg selv. Joda, den leverer også en nydelig balansert frekvenskurve, der ingenting stikker seg ut eller gjemmer seg bort, den spiller en kontant og dyp bass, mellomtonen er innsiktsfull og romslig, diskanten er urimelig luftig og åpen. Ja, den leverer til og med et heftig dynamisk uttrykk! Men det er altså den samlede gjengivelsen som virkelig utgjør imponatorfaktoren i denne høyttaleren. Samme hvilket stykke jeg satte på, og samme hvilket medie jeg benyttet, alt fra Spotify via APL’s strålende DAC fra SACD, over til Doxa’s fabelaktige RIAA-trinn, så dukket det konsekvent opp detaljer jeg aldri før har lagt merke til. Kudos’ uttrykk er ofte kjennetegnet av en detekterbar diskantheving, men jeg opplever i grunn ikke Titan 505 på den måten. Dette kan ha med min alder å gjøre, det ser jeg ikke bort fra, på den annen side vet jeg at de som leser denne bloggen stort sett er halvgamle menn selv, så jeg antar at vi deler omlag de samme skavanker på hørselen. Dessuten, med en så super oppløst og silkeglatt gjengivelse, vil uansett ikke et lite avvik i form av diskantheving representere noe problem for andre enn de som bor i et iskaldt funkishus uten gardiner. Men sånt gjør vel ikke gamle gubber, eller?


This slideshow requires JavaScript.

Oppløsningen i disse høyttalerne er som allerede nevnt i den absolutte toppklasse av hva som er mulig for dynamiske elementer. Ønsker du deg enda videre med hensyn til oppløsning, betyr det panelhøyttalere, gjerne elektrostater, med alt det innebærer. Perfekte høyttalere finnes ikke! Kudos Titan 505 leverer med enorm presisjon, og skaper nye opplevelser ut av det meste. Ikke bare briljerer de med detaljer og kontroll, neida, her får du også glitrende rytmiske egenskaper, hurtighet og smekk i store deler av frekvensområdet. Føy til taletydelighet på høyde med fulltoner i kombinasjon med presisjon i ultraklassen, så begynner de grunnleggende trekk å blir ferdig beskrevet. Å komme seg videre fra en såpass ekstrem virkelighet har en drøy pris, såpass kan jeg skrive under på. Joda, det ligger naturlige begrensninger i størrelse på både kabinett og elementer, men noe av det er omgått ved hjelp av det nevnte isobariske prinsipp, det skaper høyttalere som spiller klart større enn de ser ut. Som nevnt er dessuten Titan fra Kudos er en hel serie, så jeg ser ikke bort fra at min absolutte drømmehøyttaler her i verden heter sånn ca. 707 til etternavn, og koster rundt 140 høvdinger. Ja ja, det er vel lov å drømme? Men nå tilbake til Titan 505, det er fort gjort å drømme seg bort med denne også!


Vi går i gang med musikkeksemplene, og lar Susan Wong foredra “September” for oss. Hennes versjon av Earth Wind and Fire-låta er vel i retning av muzak, men bevares for et elegant arrangement hun har skapt, da! Innsyn og rom skinner, leker og gløder, en ting er at man oppdager en rekke nye detaljer, men enda mer bemerkes at man kan “se inn i” låtas bestanddeler på en helt ny måte. Alle lag, alle instrumenter, kor og vokal, alt kan studeres, nytes og beundres, helt og holdent uten at det oppleves som analysering,  selv om det åpenbart er en form for nettopp det. Vi kjører videre med Dominic Miller, mest kjent er han kanskje som Stings faste gitarist, men han har også gjort en del solo. Hans låt “Unify” krever en høyttaler som leverer rene basstoner, og det kan jeg love at Kudos titan 505 virkelig gjør. Solid, mykt og presist serveres de lange synth-bass tonene, mens gitarer og lydkulisser flyter florlett på toppen av den kraftfulle grunnmuren. Igjen er kontrollen total, og detaljene unike, denne elegante, myke detaljeringen er helt klart en fjær i hatten til SEAS, det er ikke alle gitt å lage såpass gode domer, nei!


Vi går over til Oscar Peterson “Night Train”, innspilt i Los Angeles like før jul i 1962, jeg var selv omlag ett år på den tiden, og jeg er ikke tvil om hvem som har holdt seg best av mitt kontrafei og dette nattoget. Og her bringer Kudos Titan 505 dem til live igjen, Peterson selv, Ray Brown og Ed Thigpen, nå spiller de igjen, her i min stue! Dette har selvsagt sin tidskoloritt, stereoperspektivet er underlig, detaljene er begrensede, men allikevel. Det er så levende og nært, det blir en slags følelse av å være i en tidsmaskin, der man kan oppleve en svunnen tid, og de fantastisk velbalanserte Kudos-høyttalerne er sterkt bidragende til denne opplevelsen av noe nær overjordisk. Dessuten tydeliggjør dagens oppsett at det er klare forskjeller i innspillingene fra låt til låt, både klang og dynamikk varierer tydelig gjennom avspillingen av skiva. Uansett er timingen perfekt, ingenting stikker ut, innspillingen var hele veien rytmisk og spenstig, og den minste Titan-høyttaleren vet eksakt hvordan man tar vare på sånt, ja.


Så går vi over på Doxa’s rasende gode RIAA, her oppleves lydbildet noe slankere enn med APL DAC’en, men med en fantastisk rytmikk og åpenhet. Når Kudos Titan 505 henger i enden av høyttalerkablene, formidles med en atmosfære jeg faktisk knapt tror jeg har opplevd i mitt oppsett tidligere, store ord, jeg vet, men allikevel. Her er nå mer realistisk studiosound, og mer helhetlig instrumentklang enn noen gang før, og jeg blir stadig mer sikker på at 505 ikke legger på noe ekstra i diskantområdet. Eventuelt at jeg hører dårligere enn jeg trodde, selvsagt. Opplevelsen med låta “Pack your memories and leave” er rene skjære trolldommen, til tross for Titan 505’s tendens til analyse, fremføres det med et sånt innsyn og nerve, at jeg blir helt satt ut. Hele kjeden, fra Audio Technica ART9, Origin Live Illustrious arm, drivverket Acoustic Solid Wood Black, via Doxa RIAA og Spec M99, går nå opp i en høyere enhet, dette swinger så inni helvete! Dermed peker det ikke bare på en av verdens mest oppløste stativhøyttalere, men også en evne til rytmikk, dynamikk og emosjonsformidling som er helt i toppklassen! OK, så vil noen, deriblant meg selv, hevde at en god rørforsterker kan bringe oss enda nærmere artistens sjel. Derfor hentet jeg selvsagt fram min strålende Audio Note P2 SE Signature, og lærte av dette at 505 er litt mer sulten enn det 15 høyklasse Watt kan levere. Skal du ha rør på Titan 505 anbefaler jeg høy lønn, eller et lite lån på huset, her nytter ikke med tulleforsterkere. Ikke en gang “høyklasse Watt” rekker, her må det tørreste kruttet fram. Om jeg kunne velge fra øverste hylle, ville det vel stått en Audio Note Jinro her i lag med disse høyttalerne, tenker jeg.


OK, så tar Rognlien seg den rett å være Stones-politisk ukorrekt, for han mener i fulleste alvor at Rolling Stones beste skive heter “Steel Wheels”. Så, så, folkens, dette er da ikke verdens undergang, tross alt vet jeg at Stones er bedre enn Beatles, i det minste. Dessuten spiller Kudos Titan 505 også Rolling Stones med et fullstendig avslappet pokertryne, rytmikken denne skiva er full av, leveres fullstendig på merket. Kontant, drivende, heftig. Vi er i ferd med å bevise på best mulig vis at Kudos denne gang har skapt en allrounder med unike egenskaper! En “normal” analyserende høyttaler ville analysert denne skiva til døde, men hva gjør Kudos med den? Setter hæla i taket og tenna i tapeten! Jeg må opp og danse, for pokker, og det er en evne jeg fullstendig mangler, dessuten. Joda, klart jeg vil ha mer av alt, jeg vil ha denne lyden, akkurat denne Stones-lyden, men helst større, tøffere, modigere. Men bare det at jeg kjenner meg helt hjemme allerede med stativmodellen i serien, er jo eksepsjonelt! Spille Stones på stativhøyttalere!? Er du rusk, gutt? Allikevel, det er det jeg jeg gjør, akkurat nå. Høyt. Og jeg digger det! Jeg spiller skiva til endes, jeg gliser i godstolen, spesielt når den sjuke låta “Continental drift” flommer over meg, jeg åpner en Hansa IPA, og dæven, er livet godt å leve…?


Tilbake til virkeligheten igjen, henter jeg opp en CD, og velger meg tilbake til APL og Spec M99, den brutale innspillingen fra Dream Theater, “A dramatic turn of events”, og den spennende låta “Bridges in the sky”. Magisk. Hvilken luft og detaljering som serveres fra start! I det demningen brister og låta hamrer løs på oss for alvor, er det fortsatt stålkontroll og detaljering, men her bemerkes det at jeg kunne ønske meg mer bass, mer slagkraft. Men for en klarhet, for en presisjon, for en rytmikk! Til en stativhøyttaler av moderat størrelse, er dette uansett sinnsykt bra, men jeg er nok litt…, nei veldig, sær på hvordan heavy skal spilles. Jeg kan uansett og uten forbehold hevde at dette er den beste stativhøyttaleren jeg har hørt gjengi heavymusikk. Bare det er jo litt av en bragd, for jeg har hørt seriøst mange stativhøyttalere, og jeg har spilt heavy på hver og en av dem, Høyt og brutalt. Mange har vært overraskende gode, men dette overgår dem alle sammen! Så avslutter vi musikkeksemplene med det mest komplekse, klassisk musikk. Selvsagt velger vi Telarc og deres brutale, dynamiske og klangrike innspillinger, for å virkelig utfordre Titan 505. Igjen settes saker og ting på kartet på en slik måte at man bare tvinges til å revurdere det meste man noensinne har hørt. Disse høyttalerne er overbevisende på dynamisk utsving. Jeg sier ikke at de kopierer hornhøyttalere på akkurat dette, selvsagt ikke, men i kombinasjon med ekstrem hurtighet, plasseringsevne og presisjon, gis det opplevelser innen denne genren som er særdeles imponerende. Rommet som presenteres er enormt, instrumentplasseringen er presis til tusen, klangstrukturene er naturlige og organiske. Det eneste som kan innvendes er selvsagt begrensninger på ren størrelse, dette er en stativhøyttaler, selv om det ofte ikke oppleves akkurat slik om du lukker øynene og bare drømmer deg bort. “Holiday morning”, Claude Debussy, innspilt i Cincinnati, er en fantastisk opplevelse. En sak er selvsagt at Spec M99 bidrar med en kraft og en tilstedeværelse av en annen verden, men minst like imponerende er det at Titan 505 videreformidler det med en såpass avslappet voldsomhet; det er så jeg knapt kan tro at dette kommer fra et par moderat store bokshøyttalere, altså. Legg til at innsynet i denne innspillingen tangerer det beste jeg har hørt av høyttalere i dette hus, og vi kan trygt konkludere med at….:


…Kudos Titan 505 er kjemper. Relativt små, javel, men kjemper like fordømt. Dette er kort sagt de mest fullendte stativhøyttalerne jeg til dags dato har hørt. De oppleves mye større enn de ser ut, de leverer med en uhørt presisjon, de analyserer uten å låte analytisk, de synger, de danser, de lever! Antakelig er dette de første stativhøyttalere som får meg til å tenke at jeg faktisk kunne leve med noe av så fysisk moderat størrelse i mitt hus. En uhørt evne til å spille alle mulige musikktyper uten å låte feil på noe av det, en balanse som er helt ubegripelig, en oppløsning som er helt på elektrostatnivå, en tredimensjonalitet til å dø for, en dynamikk som smadrer majoriteten av stativhøyttalere med god margin, og en presisjon som er i den absolutte toppklasse. Om de har ufattelig styrke? You bet! Dette kan dermed summeres med en veldig enkel setning: Kudos Titan 505 er en av verdens absolutt beste stativhøyttalere!

Kudos Titan 505 stativhøyttalere, kr. 89 000,- + noen tusen om du skal ha med stativene.

Importør er Moet Audio i Stavangertraktene.



Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg er ute av skapet som Heedofil, ja, en fullstendig skamløs Heedonist. Mange er grunnene til denne typen løssluppenhet, og en av dem skal jeg skrive om nå. For Heed Canalot III kan virkelig det meste om forsterkning til hodetelefoner!


Heed Canalot er i utgangspunktet en ren hodetelefonforsterker, men den kan også være en enkel DAC, da i form at du kan mate USB inn fra f.eks. en PC, og på denne måten gjøre den til et separat lydkort med high-end aspirasjoner. Eller du kan benytte s/pdif-inngang, og dermed ha den som en enkel DAC. Disse mulighetene innebærer dog en ekstra investering i form av et innstikkskort. Denne omtalen forholder seg dog ikke til akkurat den muligheten, testobjektet er uten digitaldelen, derimot har det vært benyttet en enda bedre løsning, da i form av Heed Obelisk DA mesteparten av tiden, så ingen skal si vi ikke tar Canalot seriøst. Videre kan det benyttes bedre strømforsyninger; medfølgende finner du en nokså standard strømforsyning av PC-typen, fornuftig og godt dimensjonert. Omtalen inneholder også hva som skjer om du bytter deg opp fra en standard strømforsyning til Modulus-seriens egen Q PSU III. I testperioden har det vært benyttet hodtelefoner i flere prisklasser, fra den for tiden rasende underprisede Jays u-Jays (599,- !!), via studiostandarden, den urimelig gode Beyerdynamic DT 770 PRO 250 Ohm, opp til den silkeglatte Focal Elear. Ja, og så et par forskjellige propper, samt noen nye, spennende hodetelefoner fra Japan i tillegg, da.

Førsteinntykket av Heed Canalot III var intet annet enn formidabelt, rent ut sagt sjokkerende. Jeg har prøvd en god del gode hodetelefonforsterkere de siste par år, for min egen del troner vel den kostbare, rørbaserte iFi Pro iCan helt på toppen av disse, men her kommer altså en liten, basal boks fra Heed og forsøker seg på en endring av verdensordenen. Jeg sier basal med vilje, for kretsen er basert på sånn ca. den mest grunnleggende av alle forsterkerkretser, kjent som RC-kopling. Denne følges av et rent klasse-A utgangstrinn med svært så moderat effekt, vi ser altså på 200 mW i 32 Ohm, og ikke mer enn 20 mW ved 600 Ohms belastning, faktisk. Som med normale forsterkere, se deg ikke blind på effekt alene, det er tross alt kvaliteten og det musikalske budskapet vi søker. Ingen av de forsøkte hodetelefonene viste de minste tendenser til pustebesvær, i hvert fall. Det sagt, det er kanskje ikke den forsterkeren jeg ville valgt til Beyerdynamic T1, både av klangmessige og impedansmessige årsaker. Ellers er det å nevne at Heed Canalot har to utganger for hodetelefoner, ikke at jeg egentlig begriper poenget, men jeg har forsøkt å benytte begge med forskjellige hodetelefoner, uten at jeg kan detektere noen lydmessige endringer enten jeg bruker en eller begge utganger, bare for å ha den saken klar. Sånn generelt kan det vel lønne seg å benytte relativt høyimpedante hodetelefoner (omkring 100 – 250 Ohm, kanskje?) om du ønsker å ha to tilknyttet til en hver tid.

Ja, jeg begynte vel forrige avsnitt med førsteinntrykket av lyden, og jeg skal utdype det litt her. Som med Heed-produkter flest, har også Canalot en tydelig underliggende rytmikk og lettbenthet, det låter britisk så det holder, selv om det er både er konstruert og bygget i Ungarn. Vi kan vel uten for mange innvendinger kalle det i retning lys klang, men, som nevnt så ofte før, det behøver ikke bety skarp på noen som helst måte. Det betyr vel heller at fokus ligger noe høyere opp i frekvens enn hos gjennomsnittet, samtidig må jeg understreke at totalinnrykket av Heed Canalot er fantastisk glatt, detaljert, levende og elegant. Ingen hardhet, altså. Videre må jeg poengtere den nenvte rytmikken, for det er en spilleglede i denne forsterkeren som er helt latterlig tilstede, et hvert musikalsk verk blomstrer og lever noe så enormt gjennom denne forsterkeren. Ekstra morsomt med en hodetelefon som den ganske så mørkt tunede Focal Elear, jeg kan ikke si annet enn at Canalot blåser et helt uhørt liv i disse i utgangspunktet fantastiske hodetelefonene. Elear kan faktisk komme til å låte litt trøtte i enkelte kombinasjoner, men i lag med Heed våkner de noe så til de grader, og får vist både sin evne til store dynamiske utsving, og sin ekstreme oppløsning på best mulig måte. En kanonmatch! 


Vi begynner med en låt jeg etter hvert har hørt på en lang rekke hodetelefoner og høyttalere, nemlig Trentemøller og låta “Nightwalker”. Man kan helt innledningsvis komme til å anta at Heed Canalot låter en anelse lyst og anemisk, men så dundrer synthbassen inn på scenen, og en hver slik idé blåses kontant vekk. Dette oppsettet har alt! Først og fremst en fantasisk, nattsvart og stille bakgrunn, deretter en florlett oppløsning som bringer med seg alle detaljene du kan drømme om. Dernest et solid fundament nedover, som holdes under full kontroll, og aldri overdrives eller oppleves upresist. Jeg har faktisk ikke noe som helst å utsette på fremførselen av akkurat dette stykket. Jeg velger derfor å gå for en mye styggere, eldre og dårligere produksjon, da i form av Deep Purple Mk. 5, skiva “Come taste the band” og låta “Drifter”. Et rufsete verk dette, men tungt og solid som få. Litt skummelt å analysere ihjel en sånn 70-talls innspilling, men Heed Canalot unngår det så vidt, og dæven så elegant! Rufset består, samtidig som du hører summingen fra gitarforsterker i innledningen, og vokalen står solid plassert i miksen. Balansen er nydelig, bassen er passe tung og feit, det er kontroll samtidig som det er rufs, dette er genialt!


La oss ta et voldsomt steg i en fullstendig annen retning, og lytte til Gregorio Allegris overjordiske “Miserere”, her kommer virkelig den nattsvarte bakgrunnen til sin rett. Jeg aner et anstrøk av det jeg kaller “samklangsartefakter”, en slags skingring midt i stemmeleiet når koret legger på litt kraft, men det er såpass diskret at jeg må bestemme meg for å lytte etter det, for å få det med meg. Fantastisk vakkert. Ekstremt oppløst. Luftig som en iskald høstdag i Rondane. Jeg elsker det. Går derfor videre med det brutale orkesterverket fra “Romeo and Juliet” av Prokofiev, Oslo filharmoniske orkester, nydelig innspilling utgitt på Lawo. Vi spiller fra 1. akt “At the dukes command” og så bortetter. Enormt dynamisk. Stålkontroll. Nydelig klangstruktur. Rett og slett imponerende!

Sånn ellers elsker jeg vår rikstrubadur Ole Paus, av alle hans nydelige utgivelser velger jeg i dag den siste utgitte under hans eget navn, trippelalbumet “Avslutningen”, og den stemningsfulle låta “Balladen om Bente L”. Heed Canalot legger det fram så tydelig, så nært, så detaljert, så emosjonelt. På mange måter blir det som en personlig fremførsel, nesten intimt. Er det noen detajer i denne innspillingen du lurer på, sjekk den i et oppsette med Heed og Focal, er mitt tips. Det er bare helt nydelig. Ikke like romantisk som med iFi iCan, men like åpent og detaljert, definitivt. Og mens vi er i gang med emosjonelle låter fra rikstrubadurer, hører vi like gjerne Odd Børretzen og “Bekkelaget Blues”. Fascinerende hvor nært det blir. Stemmen bare er der, ekte, nær og formidlende. Det er virkeligheten jeg presenteres for, ikke en kopi, og jeg tror på historien!

Ja, så var det denne strømforsyningen, da, Q-PSU III. Denne kan mate to produkter i Heed-sortimentet samtidig, i mitt oppsett overtok den ganske enkelt for standard strømforsyning, se bilde. Jeg har opplevd en del tilfeller opp gjennom der strømforsyningen har vært essensiell for opplevelsen, så jeg hadde visse forventninger. Vel, de ble ikke helt innfridd. Forskjellene oppleves ikke som formidable, mer i retning av subtile, om du presser meg på det. For meg tyder dette på at standard strømforsyning er godt og fornuftig dimensjonert, og dermed bidrar sterkt til å gjøre dette produktet til et meget godt kjøp. Helt kort beskrevet er lyden noe roligere, med en anelse svartere bakgrunn og en touch mer presisjon i bunnoktavene med Q-PSU III innkoplet.


Sluttsatsen er ren lykksalighet. Heed Canalot er en helt strålende hodetelefonforsterker, rytmisk, levende, detaljert, elegant. Jeg har prøvd en rekke forskjellige hodetelefoner på dem, og likte vel Focal Elear aller best, men samtlige av de andre, uansett 32 Ohm eller 250 Ohm, fungerte helt glitrende og lekkert. En av de aller beste hodetelefonforsterkerne jeg har hatt gleden av å ha i hus, uansett pris og prinsipp, og det finner jeg faktisk ganske utrolig, ettersom den ikke koster mer enn en brøkdel av de dyreste jeg har prøvd!

Heed Canalot III hodetelefonforsterker, kr. 6500,- inkludert standard strømforsyning

Heed Q-PSU III, strømforsyning for inntil to Heed-bokser, kr. 4200,-







Lagrange! LaGrange!!

Lagrange! LaGrange!!

Lagrange-punktet, L-punktet, er et matematisk beregnet punkt mellom himmellegemer, der alt på et vis står stille. Spørsmålet jeg har, er om det er vanskeligere å finne enn G-punktet? Mye mulig, om det eneste du skal benytte er ørene, i hvert fall. La oss lytte etter Heed’s L-punkt!


Først, til dere astronomer der ute, tilgi meg for min lemfeldige forklaring av L-punktet, for å bøte på min uærbødighet, legger jeg inn denne linken.  Saken er altså den, at før akkurat i dag, har La Grange for meg utelukkende vært en låt av ZZ Top, denne finnes på deres tredje studioalbum “Tres Hombres”, og jeg lover å fortelle hvordan denne låter på Heed Lagrange etter hvert. Jeg er en sucker for sånne tåpelige sammentreff, ganske enkelt.

Dermed er det på tide å komme til poenget: Heed Lagrange er Heeds første normalt brede (47 cm) komponent, en integrert forsterker med innebygget RIAA, 2 x 60 Watt i 8 Ohm, ubalansert, og veier inn med solide 15 kilo. Byggekvaliteten oppleves som helt strålende, brukeropplevelsen er i retning high end, ganske enkelt. Heed Lagrange kan lett nevnes i samme åndedrag som Naim Supernait og desslike, det kjennes som et trygt sted å lande, egentlig. Jeg skulle i grunn likt å titulere denne integrerte forsterkeren som en “Britisk forsterker”, men det er den så absolutt ikke. Eller…, Heed oppsto i en fjern fortid (80-tallet) ved å overta Richard M. Hay’s konstruksjon, Ion Obelisk, en 30 Watt integrert forsterker som spilte helt nydelig. Disse er fortsatt å få tak i på bruktmarkedet! Overtakelsen var ukontroversiell og i overenstemmelse med avdøde Hay’s familie, dermed flyttet Obelisk-konseptet seg til Ungarn og byttet fornavn til Heed. Siden den gang er konseptet både forfinet, utviklet og utvidet, og hittil siste resultat av denne utviklingen er altså Heed Lagrange.


Utseendemessig er Heed Lagrange en nokså elegant og symmetrisk konstruksjon, den er utstyrt med full fjernstyring, HT-bypass (kan altså kjøres om rent effekttrinn) og hodetelefonutgang, i tillegg til nevnte RIAA-trinn. På baksiden finnes ei gullrekke av inn og utganger, RIAA er allerede nevnt et par ganger, deretter følger 4 linjeinnganger + inngang for throughput, for bruk i kombinasjon med hjemmekino, eller om du ønsker å kjøre en DAC med volumstyring rett til effekttrinnet. Det finnes også to utganger, en ren linjeutgang, f.eks til separat hodetelefonforsterker, om det behovet skulle melde seg, dernest en mer interessant pre out. Undertegnede har etter hvert utviklet seg til en entusiastisk Heed-fan, selv eier jeg en Heed Obelisk DAC, samt en Heed Canalot hodetelefonforsterker (omtale følger!), så jeg er i utgangspunktet positiv justert på bias. Ta dette med som informasjon for videre lesning, i fall det skulle ta av litt. Vil bare pirke litt angående fjernkontrollen, der volumstyringen er litt i kjappeste laget. Fort gjort å overkompensere, skulle vel ønske Heed kunne bremse rotasjonshastigheten noen hakk. Bortsett fra dette oppleves byggekvaliteten å være særdeles god, subjektivt kjennes dette ut som nydelig mekanisk kvalitet.


Innledende runder med musikk, filmlyd og Spotify viste vel ikke helt det jeg hadde håpet fra en ny Heed-konstruksjon. Her var det veldig begrenset hvilke høyttalere den ville spille fritt og lekent med, det var nokså grått og gjerrig på det klanglige, og måtelig hva angikk det dynamiske og levende uttrykket. På den annen side hadde leverandøren mer enn hintet til meg om at enkelte komponenter inne i denne Heed-boksen låt rett så stivt innledningsvis. Så jeg drakk meg til mot en kveld, og fant fram heavy-samlingen min… Jeg vet ikke hvilket syn den generelle leser har på dette med innspilling av elektroniske komponenter, så jeg tenker ikke pådytte dere svevende teorier, men av årsaker jeg dermed ikke på noen måte kan forklare, var påfølgende dag nærmest som et lite sjokk å regne. Borte var tendensen til grå og matt kulør, forsvunnet i de øvre luftlag var en liten “kant” som kunne virke noe irriterende oppover i presensområdet. Tilbake sto noe jeg kort og greit vil karakterisere som high-end ro og eleganse, toppet av en slagkraft av helt uventet karakter, kjenner jeg igjen alt Heed kan, og mere til! Så hva gjorde jeg? Lot den få smake det beste jeg har tilgjengelig av kilder for tiden. Audio Note DAC 4.1X. “The Dreamcatcher”. La meg bare si at jeg gruer meg til den dagen denne DAC’en finner veien tilbake til sine rettmessige eiere, og Heed Lagrange hadde ingen problemer med å understreke dette poenget for meg, tvert i mot. 


Så legger vi i vei, da, på sangens vinger. Og jeg begynner selvsagt midt inne i Lagrange-punktet, hos ZZ Top og deres låt “La Grange” fra Tres Hombres. Dette er deilig rytmisk og lekende. Trommestikkene klikker lekent mot kanten på skarptromma, mens vi venter på at ZZ Top skal banke sine Texas-rytmer inn i oss. Og kan Heed Lagrange rocke? Det kan jeg love! Her oppfører forsterkeren seg tøft, fett og litt gammeldags, det er ekte vare som leveres. Bassrytmene ligger i forkant i lydbildet, mens solo og vokal tar plass litt bakenfor, her er det rå boogie som er mål og mening, og Heed skjønner akkurat det bedre enn de fleste, faktisk. Rytmene banker i rommet, og jeg tramper takten lykkelig. Men la oss gå over på en noe snillere innspilling, Mark Knopfler, fra Ragpicker’s dream, med låta “Coyote”. Det rytmiske og lekende er igjen det mest fremtredende. Fullstendig nytt innsyn i denne låta en levende, rytmisk, slagkraftig tilstedeværelse. Ro og dynamikk hånd i hånd. Bemerk allikevel følgende atter en gang: Det er noe med den AN Dac’en som bidrar voldsomt til å blåse liv i all musikk, men det er uansett svært sjeldent at forsterkeren kan videreformidle dette så klokkerent som Heed Lagrange. Den fortjener kort sagt de beste kilder du kan klare å finne til den.


Vi dykker inn i jazz-landskapet der Ray Brown trio serverer oss “The real blues”, en live innspilling fra Juli 1988 i Santa Monica. En nydelig innspilling, særlig bassen er helt herlig og opptaket sprudler med sin strålende dynamikk. Heed formidler med nærmest dødsforakt, levende, sprudlende, full av smekk, full av liv. Føttene lever sitt eget liv, danser omkring på gulvet og formidler på denne måten at dette swinger det av! Kanskje ikke så vanskelig å få det til å leve såpass med en nydelig innspilling fra dette superlaget, så jeg banker i vei med en helt annen utfordring, da i form av Deep Purple. Joda, utvilsomt et superlag det også, men skiva “Now What?” kan ikke akkurat beskrives som sprudlende og levende rent innspillingsteknisk, er jeg redd. Flat og pregløs er vel heller uttrykkene jeg vil benytte, men låta “Vincent Price” er uansett alt annet enn pregløs, dette er spennende musikk! Heed Lagrange leverer da også et sjeldent innsyn i denne låta, og holder svært god styring på begivenhetene. Det er en åpenbar storhet i denne komposisjonen, og akkurat det formidler Heed med overbevisning. Kjempetøft.


Tilbake til nydelige innspillinger, denne gangen klassisk fra Analogue Audio Association, russisk kor, Cantus ex Corde. Det er vanskelig for elektronikk å gjengi kor uten trøbbel. Ofte oppstår en form av “samklangsartefakter”; en slags “gjalling” som skaper en viss hardhet, spesielt ved crescendo. Intet slikt denne gangen, dette er da fullstendig magisk, ja, nå låter faktisk helt og holdent som en særdeles vellykket rørforsterker! Ja, jeg vet at dette med påstander om rørforsterkere er kontroversielt, men her benytter jeg skamløst min erfaring som trumfkort, så får dere som mener jeg tar feil bli så oppgitte som dere vil, dette er min egen blogg! Dybde, størrelse, rom, klanger, plass, dynamikk, tilstedeværelse, nerve, innsyn, alt dette og mere til, Lagrange er en klasseforsterker. Videre med Ralf & Tal, “Duet for cello and bass”, og igjen leveres det med organisk, ekte klangkarakter, toppet av rom, dynamikk og nærhet. Dette er helt og fullstendig lytefritt. Også Arion Ensemble “The Water Music” spilles nydelig organisert og kontrollert, med naturlige, organiske klanger, med fullstendig innsikt og klanglig harmoni. Rytmisk og rolig på en gang.


Som nevnt inneholder boksen også et RIAA-trinn, vi må lytte på dette også. En solid 70-talls Pioneer-spiller, direktedrevet, med en Audio Note IQ3 moving magnet koples til. Den innebygde RIAA’n er i prinsippet et Questar-trinn fra Heed’s Modular-serie, en relativt lettbent, rytmisk og åpen gjengiver. Generelt anbefaler jeg dermed en tydelig varmtklingende platespillerkombinasjon, noe som dessverre ofte kan være litt vanskelig å finne i rimelige prisklasser, men Pro-Ject Essential kan nok fungere. Selvsagt finnes enkelte japanske remdrevne fra 70-tallet, som f.eks. Pioneer, men også flere andre. Pick-up som f.eks.  Ortofon 2M Red, Shure, Goldring 1000-serie, Audio Note IQ-serie vil være gode partnere. Mitt nevnte oppsett fungerer bra, men jeg kunne faktisk tenke meg enda mer skyv nedover, men da begynner det fort å koste litt. Dette RIAA-trinnet gjør ingen skam på forsterkeren, den åpenheten og rytmikken som serveres, er ikke noen selvfølge for innebygde RIAA-trinn fra så mange produsenter.

Nevnt er også utgang for hodetelefonm igjen har Heed benyttet en velspillende enhet fra Modulus-serien, kjent under navnet Canamp. Selv benytter jeg Heed Canalot som hodetelefonforsterker i det daglige, og jeg kjenner igjen det dynamiske, gjennomsiktige, lekne og kraftfulle uttrykket fra den noe mer påkostede modellen. Dette er kort sagt en strålende hodetelefonforsterker, kombiner den gjerne med Beyerdynamic DT 770 PRO (250 Ohm-utgaven!), eller, om du føler deg rik, Focal Elear. Igjen er det rytmikk og spilleglede i bøtter og spann, fantastisk godt resultat for en innebygget hodetelfonforsterker!


Så hvor havner vi i totalbildet med Heed Lagrange? Utrolig høyt, vil jeg si. Dette er en knallperle av en integrert forsterker, selv om den ikke rår over mer enn 60 Watt i hver kanal. Dette begrenser selvsagt høyttalerutvalget noe, men om man finner en god partner, framstår Lagrange som rent ut sagt brutalt sterk. Kombinert med en helt uvanlig klangstruktur som låter i retning av en god rørforsterker, en livlighet og gjennomsiktighet som virkelig skaper liv og røre, ender vi med en soleklar hit. Tilbake på min mye dyrere Spec-forsterker er forskjellene faktisk urovekkende små; jeg måtte gå flere runder før jeg ringet inn detaljene. Joda, jeg aner en enda mer forfinet gjengivelse, samt en touch åpnere og kraftigere gjengivelse fra Spec, men bare det at vi må søke såpass nøye, er intet annet enn fantastisk. Velg en relativt lettstyrt høyttaler, Spendor A-serie, Doxa, eller f.eks. Fyne, og du vil kunne nyte et ekstremt vellydende oppsett i din egen stue. Heed Lagrange er et fantastisk smykke til en særdeles fornuftig pris, nå er L-punktet funnet, og du vide verden hvor deilig det er!

Heed Lagrange integrert forsterker, 2 x 60 Watt, veil pris 38 650,-

Import Moiz Audio




Hvit makt fra Arendal?

Hvit makt fra Arendal?

Joda, jeg er klar over at jeg tar litt sjanser med en slik kontroversiell overskrift, men tross alt kommer disse høyttalerne fra Arendal… La meg derfor med en gang si at Arendal 1723 Bookshelf S representerer alt annet enn korttenkte snauskaller. Her er det livlighet og stor toleranse hele veien!


Nå tok jeg allikevel ikke overskriften helt ut av lufta. For det er en underliggende kraft, og en insisterende tilstedeværelse som ikke kan overses i disse høyttalerne. Men da er jeg allerede på full fart inn i en seriøs foregripelse av begivenhetenes gang, så la oss heller starte med å si litt om disse høyttalernes grunnleggende, tekniske utgangspunkt. For det første: De kan selvsagt fås i andre finisher enn hvit pianolakk, dersom du ønsker mer anonyme høyttalere enn de relativt godt synlige, elegante boksene som har vært på test. Dernest er de veldig annerledes tenkt ut enn de velkjente Tower-høyttalerne, som virkelig har satt Arendal Sound på audiokartet. 1723 Bookshelf S (for Small) er faktisk trykkammerhøyttalere. Ikke på noen måte et vanlig prinsipp for tiden, dessuten relativt overraskende når vi kjenner storebrødrene som villbasser med høyt volum og generell galskap som mest fremtredende egenskaper. Typiske trykkammerhøyttalere er jo BBC-konstruksjoner med stiff upper lip og en nokså tydelig sjenanse i bagasjen, hvordan kan man få dette til å passe med Arendals nokså brutale image? Som med eksempelvis den legendariske BBC-monitoren LS 3/5A, har også 1723 Bookshelf S lav virkningsgrad, med sine svært moderate 84 dB / 1W / 1 m. Dessuten har den nokså lav impedans også, med sine nominelle 4 Ohm, hold disse data sammen, og resultatet peker utvilsomt i retning brutal forsterkerkraft på menyen med store bokstaver. Men, i klar kontrast til nevnte LS 3/5A, har 1723 S headroom i bøtter og spann, og går slett ikke i metning på samme måte som de litt gammelmodige BBC-høyttalerne. Her er det bare å fylle på med effekt, Arendal tillater inntil 250 W / høyttaler, men igjen, bemerk at dette tallet  gjelder ved 4 Ohm, som altså er disse høyttalernes nominelle impedans.


Diskantene sitter i bunn av såkalte wave guides, en slags ropert, som er blant annet er ment for økning av effektivitet. Elementene deles såpass lavt som 1500 Hz, i sin tur betyr denne løsningen svært god kontroll på spredning, og høyttalerne får dermed en lettplassert natur. De tåler vegger og møbler i relativ nærhet, men som alltid anbefaler jeg en del toe in for optimalisering av resultatet. Det viktige med denne høyttaleren blir vel helst å balansere output fra de to elementene, slik at intet overdrives i noen del av frekvensområdet, og akkurat dette har konstruktørene jobbet mye med. Bassene er coated paper med 6,5″ diameter, kassene oppleves svært solide og stive, mens terminalene er ren high end. Nå er det muligheter for bi-wiring for dere som har slike tilbøyeligheter, selv har jeg ikke benyttet meg at denne muligheten. Derimot har jeg benyttet forsterkere fra drøye 15 til 250 W (i 4 Ohm) på disse høyttalerne, og observasjonene er at selv om ingen av dem gjør seg bort, profitterer 1723 S på solid effekt fra forsterkeren. Endelig fant jeg høyttalerne som fikk min Micromega PW-250 til å slå ut i full blomst! Dette siste poenget er faktisk ikke så enkelt som man kan tro; denne forsterkeren har vist seg notorisk kjedelig i lag med den type høyttalere jeg stort sett omgir meg med, dvs. enkel last, høy effektivitet og høy impedans. Micromega-forsterkeren trives først når den må slite litt for resultatet, og det må den når den skal vekke Arendal 1723 Bookshelf S!

De innledende runder viser oss en svært harmonisk høyttaler, jeg skal vokte meg vel for å påstå at dette rangerer blant de mest oppløste og luftige jeg har hørt, men at den er i eksellent balanse, hersker det liten tvil om. Fantastisk sammenheng mellom bass og diskantelement, er knapt i stand til å ane hvor overgangen er, 6,5-tommeren henger unormalt godt med toppen her. Dette til tross for at toppelementet oppleves hurtig på grensen til eksplosivt, ikke på Klipsch-nivå, men med mye smekk, allikevel. Det er mellomtonen som eksellerer. Mye grunnet en kontrollert beherskelse i bunnoktavene, ganske typisk for trykkammer, fremstår mellomtonen med nydelig innsyn og detaljrikdom. Pluss på at blåsere og desslike dermed tillates skinne fritt og åpent ved behov, så har vi en utrolig spennende stativhøyttaler som resultat. På mange måter en nokså slem konkurrent til Roksan TR5 S2, for der sistnevnte er myk, særs veloppløst og elegant, er 1732 S tøffere, tørrere, sintere. Samtidig er Arendal også betydelig sultnere på effekt, på mange måter er de vel kvalitativt på samme nivå, allikevel nærmest som lydmessige motpoler å regne. Begge evner å trekke lytteren med seg inn i musikken, men med helt forskjellige virkemidler. Fascinerende. Og ellers oppgir Arendal et frekvensområde på 65 Hz – 20 kHz innenfor +/- 3dB, men dette vil jeg virkelig karakterisere som svært konservativt oppgitt. Frekvenssveip viser at i mitt rom er det så å si jevn output ned til 30 Hz, fullstendig brukbar på 25 Hz, greit hørbar på 20 Hz, til og med helt nede ved 15 Hz finnes det et eller annet som definitivt bidrar til musikkgjengivelsen. Dette er i sannhetens navn helt unormalt bra for et par stativhøyttalere! Merk allikevel to ting; at et moderat stort element i et trykkammer ikke flytter mye luft, samt  at dette ikke er vitenskapelig måling, kun en subjektiv sammenligning med alt annet som er innom av utstyr. Mitt rom legger dessuten på en del ekstra i området 40 – 45 Hz, hvilket passer 1723 S helt perfekt, tatt i betraktning deres langsomme avrulling nedover. Og før jeg glemmer det; disse høyttalerne er THX-spesifiserte, åpenbare valg for kinoentusiastene. Skal du ha dem i front, foreslår jeg å la dem jobbe i lag med en av Arendals brutale sub-woofere, bare.

Går vi løs på musikkeksemplene, overraskes jeg ikke over at disse høyttalerne har utpregede allround-egenskaper. Derimot overraskes jeg over at jeg likte klassisk ekstra godt på dem, all den tid de ikke innehar den organiske eleganse og troverdighet jeg pleier å forbinde med de høyttalerne som gir meg de beste klassisk-opplevelsene. Som  Response, som virkelig er noe helt annet enn Arendal 1723 S, bare for å ha det helt klart. Men jeg vil litt tilbake til forholdet mellom Micromega PW-250 og Arendal 1723 Bookshelf S, ja her føler jeg for å sende en takk til Arendal for at de plutselig har fått denne forsterkeren til å framstå med pondus, kontroll og, ikke minst, liv, noe den stort sett ikke har vist mye av i min lange rekke med tester. Som nevnt har jeg spilt med flere forsterkere på disse høyttalerne, mens oppsettet jeg oftest referer til i de følgende avsnitt er: APL drivverk/DAC direkte inn i Micromega PW-250, derfra til høyttalerne, enkelt og greit. Endelig skinner denne klasse-D forsterkeren slik den kan, dette er virkelig en nydelig match! Det sagt; velkjente PRaT-forsterkere fra Storbritannia og Ungarn (sistnevnte dreier seg om Heed, selvsagt) setter fingeren enda tydeligere på det rytmiske og lekne uttrykket fra Arendal, men her mangler man fort litt brutalitet, i stedet.


Vi begynner i det forsiktige hjørnet, med “Trip Hoppin”,  K&D Dub; dette kan vel best beskrives som heismusikkvarianten av chillout, men dette er strålende innspilt. Arendal responederer med en presis og eksakt gjengivelse, men jeg mener vel å oppleve en viss mangel på “juice” og klang. Det klinger ikke ut i evigheten, det er litt tørt og noe mer in your face, enn det en såpass atmosfærisk og eterisk låt som denne kan være. Dynamisk sett er det derimot veldig tilstede. Dessuten er det strålende godt organisert, plassering og detaljering trygg og solid. Betydelig dårligere innspillingskvalitet finner vi i Rainbows 70-talls utgivelse, “Long Live Rock’n’Roll”, og dette setter høyttalerne på helt andre prøver. Og det låter tynt, selvsagt, sånn er nå en gang denne innspillingen, ja, den kan faktisk profittere på Spotify i stedet for høykvalitets-CD, all den tid Spotify leverer en noe fetere og mer tilgivende gjengivelse. Det interessante ved avspilling av en SHM SACD fra Japan, er jo at Arendal makter å få dette lytteverdig, uansett. Til tross for et opphav som er forbi en hver mulighet til redning, avspilles dette med en form av harmoni, med en relativt åpen, forståelig mellomtone. Jeg savner ofte de fete og unyanserte 70-talls-anleggene på denne innspillingen (og på Deep Purpless “Burn”, forresten), der er ikke Arendal, heller, men de skaper uansett en herlig tilstedeværelse og atmosfære på den arabiskinspirerte, herlige låta “Gates of Babylon”. Spennende!



Over på mer høyverdig kultur… (?). Arendals egen (ja, byens altså, ikke bedriftens) internasjonalt bejublede jazzvokalist, Inger Marie Gundersen, foredrar “A taste of honey” med stor innlevelse. Her er det mye mer farger enn ved forrige eksempel, men igjen oppleves det som litt kort, og litt lite juice i leveransen. I det hele tatt er denne tendensen til gjerrighet et klart karaktertrekk, men på den annen side fremmer akkurat dette fenomenet presisjon og tydelighet. Det fungerer svært så fint, og instrumentene får sine særpreg, til tross for litt mangler rundt det organiske og levende. Dette er mer tysk enn engelsk, for å beskrive det på en annen måte. Jeg fjerner meg frekt fra det finkulturelle og svever over til de alternatives sfærer, der “Sweet Wilderness” med Medwyn Goodall leverer basstoner fra helvete. Her imponerer Arendal 1723 Bookshelf S formidabelt! De spiller de aller dypeste tonene med nydelig verdighet, helt fullstendig fri for artefakter av noe slag. OK, de flytter ikke mengder luft, de viser ikke størrelsen i den nederste oktavene, viselig nok, men dette er uansett det beste jeg har hørt fra stativhøyttalere på denne låta, punktum. For en verdig eleganse de framviser, balansen er nydelig, dette står ganske enkelt fjellstøtt.


Så må vi over på et tema som egentlig burde være Arendals styrke, dynamikken. Vi benytter “Moten Swing” med Big band Basie; en absurd eksplosiv låt på de beste anleggene, men forskjellene på spesielt høyttalere er formidabel på denne låta.  Dynamikken fra disse Arendal-høyttalerne er brukbar, men heller ikke mer enn det. Igjen takles dette med ro og verdighet, men direkte imponerende er det vel ikke. Hadde på mange måter ventet meg mer av akkurat dette med blåser-støt på denne typen semi-horn-høyttalere, det er liksom blåsere som skal være livretten. Joda, blåserne klinger så visst fint, men de eksploderer ikke i trynet på meg, slik en blåserrekke fra det virkelige livet gjør. Vi kan fortsette med “A Dark Knight, Hans Zimmer’s mesterlige filmmusikk. Og igjen setter Arendal nærmest en ny standard, altså, en stativhøyttaler skal vel ikke kunne få til dette!? Her flyter 1723 S på en fantastisk evne til å takle utfordringer, samt en helt nydelig balanse i alt som leveres. Dette er storslått, velorganisert, og atter føler jeg for å benytte utrykket verdig beskrivende for den ro og soliditet disse høyttalerne formidler. 


Jeg var inne på dette med klassisk musikk, av årsaker jeg er litt usikker på nyter jeg måten Arendal 1723 Bookshelf S formidler klassiske verker. Det er nok balansen og kontrollen som gjør hoveddelen av jobben for meg, tror jeg, for jeg har faktisk også visse innsigelser. Vi kjører det melankolske korverket “Misére”, mesterlig innspilt av Harmonia Mundi, og joda, det er fint å lytte til, så definitivt. Utfordringen går på at vi vel mangler siste rest av emosjonsformidling, som ville kunne løftet dette korverket fra vakkert til gripende. Her blir det nok litt for enkelt og uorganisk fra Arendals side, men de består testen på ren og skjær kontroll over begivenhetene. Så over på en av Vivaldis swingende verker, denne gang “Konsert i G-moll for 2 celloer (og en masse annet)”, der Harriet Krijgh trakterer en av celloene. Dette viser på en flott måte hvorfor jeg liker klassisk på disse høyttalerne. Det er den verdige (der var det igjen!) og organiserte gjengivelsen, intet går galt, det er lite å peke på av tøys og tull, det bare spilles av uten bekymring. Det er rytmisk og lekent, det er heller ikke her veldig organisk i klangmønsteret, men det er uangripelig i sin ryddighet, og gjør man det slik, blir presisjonen et aktivum som behandler et stort orkester med kontroll og balanse.


Arendal har med sin litt uvanlige konstruksjon skapt en meget spennende og altetende høyttaler i form av 1723 Bookshelf S. Ikke de mest oppløste, elegante eller forfinede formidlerne i bransjen, men en særdeles tolerant og velbalansert høyttaler er det så definitivt. Gir du dem solid med strøm, og en god kilde, vil de svare med å spille av alt du kan finne på å kaste på dem med den største selvfølgelighet. Dere som har lest hele teksten, vil se at jeg stadig vender tilbake til uttrykket “verdighet” i beskrivelsen av disse høyttalernes måte å spille musikk på. Med det mener jeg at de takler alle påkjenninger på solid, fornuftig måte, det er aldri noe juks eller overdriv, det er en helt fantastisk balanse som bærer en hver påkjenning på sine sterke skuldre uten å mukke. Du har relativt fritt valg av forsterkere, avhengig av hva du vil oppnå, men jeg foreslår godt med effekt til rådighet, det er ikke laveffekts rørforsterkere som er førstevalget her, nei. Klasse D eller britiske forsterkere i den noe høyere ende er vel mine personlige førstevalg, men her er det som nevnt ganske åpent. Alt i alt en helt nydelig, levende og bunnsolid høyttaler fra Arendal!

Arendal 1723 Bookshelf S, priser fra 11 990,- / par, regn med noe tillegg for pianolakk.

Kontakt LSound for mer info.