Lab12. Hellas. Non OverSampling (NOS) DAC1 Reference. 6922 doble trioderør på utgangene, matet fra intet mindre enn 8 stk Philips multibit DAC chip’er i en kompleks parallelkopling. Hva kan forventes?
Lab12 ble startet i 2012 av Stratos Vichos, han leder fortsatt et lite team bestående av dedikerte medarbeidere, spesialister i hvert sitt felt. Porteføljen er nå relativt omfangsrik, deriblant tre integrerte forsterkere, forforsterker, to effekttrinn, to RIAA-trinn, hodetelefonforsterker og en del på strømforsyning og litt småtteri i tillegg. Konstruksjon, bygging og distribusjon foregår i Athen, og slik jeg oppfatter det, er standaren på byggekvalitet svært høy. LAB12 fremstår svært profesjonelt, funksjonelt og kvalitetsmessig helt på merket.
Jeg har benyttet Lab12 DAC1 Reference i to forskjellige oppsett, det ene er hodetelefonanlegget der Heed Canalot med Q PSU strømforsyning driver Focal Elear, mens det andre er hjemmeanlegget, der AMR DP 777 SE DAC / pre og Audio Note P3 Tonmeister 2 x 8 Watt 300B SE med stor innlevelse leverer varene til et par Audio Note AN-E SPe HE høyttalere. I hodetelefonoppsettet benyttes vanligvis en Audio Note 0.1x DAC, også denne NOS, mens nevnte AMR DAC har alle muligheter for filtre og oversampling, samtidig som den også har en good ol’ Philips DAC chip, helt filterløs, innebygget i tillegg. Alle muligheter for seriøs matching med andre ord. Legger vi til at jeg også har benyttet et par Amperex NOS (i dette tilfellet betyr NOS New Old Stock) rør som erstatning for de originale russiske rørene, så har vi bildet klart. De involverte DAC’ene har blitt matet fra PC (USB) i hodetelefonoppsettet, mens hovedanlegget har hatt en Mitchell&Johnson streamer (Spotify Connect) samt et briljant CD drivverk i form av ProJect’s toppmodell RS2 T som partnere.
Grunntrekkene i gjengivelsen fra LAB12 er luftig, livlig, dynamisk, med den velkjente naturligheten i mellomtonen, som kjennetegner NOS DAC’er av den gode, gamle sorten. Litt unyansert nedover, her er den på nivå med, eller en touch under AN DAC 0.1x, mens resten av gjengivelsen ligger et lett hørbart hakk over AN DAC’en, og merk at dette gjelder med originale rør. Og i det øyeblikket Amperex-rørene kommer på plass, da blir det månelyst! For en DAC LAB12 Reference 1 er! Nå regelrett moser den også AMR DAC’en med letthet, og det jeg kan si om sistnevnte er at også denne jobber med NOS både hva angår rør og oversampling, og den ligger lydmessig på nivå med en Audio Note DAC i level 1 – 2 et sted. For dere som kjenner til AN’s prisnivå, bør kalkulatoren nå raskt begynne kalkylene, for her aner jeg noe temmelig særegent, må jeg si! For ikke bare blir bassen 3 – 4 hakk mer presis og kraftfull med Amprex-rørene, men også mellomtonen øker i innsyn, toppen blir klarere, åpnere luftigere, og med dette vokser også lydbildene. En soleklart anbefalt oppgradering! Det er i grunn kun en enkelt sak jeg ikke liker med LAB12 DAC1 Reference, og det er at den mangler fjernkontroll av input, det kan fort bli en showstopper dersom den skal fungere som digital hub i et møblert hjem. Bortsett fra dette enkle faktum, er dette noe av det beste som har truffet mitt anlegg de siste par år, såpass kan jeg si med hånda på hjertet! Så må vi ha en sak på bordet med en gang, bare for å unngå misforståelser. Stadig flere audiofile har tatt til seg tesen om at den beste lyden er å finne i supermålende DAC’er fra f.eks. kinesiske produsenter, og det jeg kan si om den saken, er at min avholdte AN DAC 0.1x regelrett kler av alle de jeg har forsøkt av typen feilfrie DAC’er med supre filtre og en ufyselig mengde oversampling. Altså ikke med måte, heller! Den innsiktsfulle mellomtonen, teksttydeligheten, størrelsen på lydbildet, opplevelsen av tilstedeværelse, detaljeringen oppover, alt sammen er så til de grader mye bedre! Og LAB12 DAC1 Reference er soleklart bedre enn det igjen, så regn ut sjøl hva det betyr.
Jeg synes nesten det er litt vanskelig å begynne beskrivelsene med mine sedvanlige musikkeksempler, fordi hver eneste låt jeg spiller gjør meg lettere euforisk, det er kun de dyrere Audio Note DAC’ene jeg har hatt i hus som tidligere har hatt denne evnen. Men jeg skal ta meg sammen og gi eksemplene, og forhåpentligvis holde meg såpass i skinnet at det går an å forstå noe av det jeg skriver. Merk at alt som skrives om gjengivelsen relaterer seg til bruk av Amperex utgangsrør, med mindre noe annet skrives, så det må trekkes fra en del i bass og åpenhet med originalrørene. Vi legger i vei med The Cooltrane Quartet og deres temmelig sløye versjon av Deep Purple’s ihjelspilte “Smoke on the water”, men her altså i en tilbakelent, jazzete, groovy stil. Dette er bare helt sjukt bra! La meg ta bassen med en gang, det er åpenbart at LAB12-dac’en legger på en liten vekt her, likeledes er det en liten oppmykning. Men bevare meg vel hvor elegant dette er gjort! Disse små tendensene gir en medrivende, lett forståelig basslinje som ikke maskerer noe som helst, og ettersom den er såpass presis og glatt gir den all verdens plass til mellomtone og diskant som flyter silkemykt på toppen. Dynamikken i skarptromma mot slutten av låta er også forbilledlig! Vi kjører videre med en annen favoritt, da i form av Grayson Capp’s signaturlåt “Love song for Bobby Long”. Denne låta er innspilt med et klart fokus oppover, og vil i enkelte “perfekte” komponenter lett tendere mot skarphet, men ikke så her, nei! En helt nydelig stemmegjengivelse, likeledes lettfattelig gitarklang, dette låter ekte og nært. Igjen bemerkes dynamikken i mellomtonen, som gir vokalen snert og liv. En av de absolutt beste gjengivelsene jeg har hørt av denne låta. Punktum.
Så går jeg over på en låt som har fulgt meg i flere tiår, og det har den gjort utelukkende på grunn av ett eneste trommeslag, hvor sjukt er ikke det? Låta det dreier seg om er “Wild Streak” på ei skive fra 1991 med den mystiske bluesartisten John Campbell, som døde av hjertestans allerede som 41-åring. Jeg lurer litt på det dødsfallet, og jeg lurer litt på hvilken magi han egentlig eide, denne Campbell, ettersom han verken var en blendende vokalist, eller en ekvilibristisk gitarist. Han formidlet en stemning, et mørke, en mystikk og et raseri, det lå så mye spenning i låtene hans at det var direkte fjetrende. Men det var dette trommeslaget, altså. Det er et skarptrommeslag omlag 30 sekunder ute i låta, og dette formidles totalt forskjellig fra anlegg til anlegg, og det jeg kan skrive under på, er at de anleggene som aksentuerer akkurat dette slaget, de formidler mye moro, mye slagkraft, mye emosjon. Først prøvde jeg låta med originalrørene, og det var nærmest triste saker, hele slaget druknet bare i alt det andre, ingen kraft, ingen markør i det hele tatt. Med Amperex-rørene var det noe helt annet, eksplosjonen var der, nerven, skarpheten. For en skarptromme skal låte som en skarp tromme, nemlig. Ligger i navnet, det. Det skal sies at jeg har hørt det betydelig mer brutalt og digert, men jeg må samtidig meddele at vi snakker da om mer Watt og hornhøyttalere, doble 300B og en ren interstagelinje. Uansett er det viktige poenget her at originalrørene knapt gir et hint om hva som bor i denne DAC’en. Nå ble dette en lang innledning, men alle de andre sidene av denne låta ivaretas selvsagt, den intense, dvelende og pågående energien formidles med uhørt styrke, dette er bare fantastisk! La meg tilføye at mye av det samme fremkommer på den siste låta på skiva, vi snakker da om tittellåta “One Believer”. Med originalrørene var det fint, velbalansert og behagelig, mens det med Amprerex ble et oppkomme av detaljer, liv, stemning og intensitet. Det er veldig vanskelig å prissette den type endringer, annet enn å si at man setter enormt pris på dem…
Så lar jeg meg friste til å foreta en gjenvisitt til en av hifihistoriens store og svært omdiskuterte demoskiver, nemlig Dire Straits’ “Brothers in arms”. Igjen en skive med mange skarpe kanter om ikke utstyret behandler materialet med den dypeste respekt, og akkurat det gjør LAB12 DAC1 Reference. Joda, jeg vet at også dette er ihjelspilt, så jeg skal i det minste unngå låta “Money for nothing” i denne beskrivelsen. La meg heller ta en for meg sterkt emosjonell låt, nemlig tittellåta, som ble avspilt i en nær venns begravelse, en mann som aldri skulle dødd så tidlig, alt ble bare feil den dagen, og et flott menneske måtte forlate venner og familie helt ut av det blå. Tilbake til låta som inneholder mye både av frekvensmessige, instrumentmessige og emosjonelle detaljer som krever sitt anlegg for å få det hele med seg. Merk at jeg benytter en XRCD her, der detaljene og tydeligheten er åpenbare. Vokalen er veldig tydelig i lydbildet, så “these mist covered mountains” står framfor meg, og Knopfler står der ved foten av dem. Nesten intimt tydelig kommer resten av instrumentene fram, la meg allikevel si at jeg egentlig aldri har latt meg imponere av det syntetiske preget på denne skiva, det er noe fundamentalt galt med hele innspillingen etter min oppfatning, men det forhindrer ikke at musikken kan leve. Og leve, ja det gjør den her og nå, etter å ha passert gjennom LAB12 DAC1 Reference. Nydelig, intenst.
Selvsagt må jeg ta for meg klassisk musikk, også. I havet av mulige valg, faller jeg denne gangen ned på Anne-Sophie Mutter og hennes tolkning av Bachs fiolinkonsert i A-moll, et stykke jeg har hatt med meg fra jeg først begynte å interessere meg for klassisk musikk, derfor har jeg den på en (mye bedre) LP innspilt hos Opus3 i Sverige, også. Og selv om Opus3 har enda mer liv og ekthet i sine innspillinger, klarer uansett LAB12 dac’en å beholde essensen i dette stykket på glitrende vis. Jeg benytter en CD fra Deutsche Grammofon, innspilt med Trondheimsolistene i 2008, og jeg nyter virkelig av den litt dvelende stilen Mutter har lagt inn i formidlingen her. DAC’en evner å bli med på notene, bokstavelig talt, her er det “analogt” og nært, i stedet for den lett sterile og kjølige avstanden mange “perfekte” dac’er tillater seg, når slike musikkstykker skal formidles. Dynamikken her er også strålende, størrelse og endringer i kraft oppleves naturlig og ekte. Instrumentklangene er jeg mer i tvil om, men jeg opplever at dette for en stor del er medie- og innspillingsbestemt, mer enn at en av komponentene i anlegget har skylda eller æren for resultatet, alt ettersom. Her er rett nok ikke AMR DP777 SE langt etter; sistnevnte leverer med noe mer iver og ståpåvilje, mens LAB12 er mer opptatt av klang og fylde. Begge er svært likandes, men jeg holder en knapp på LAB12 og den noe mer klangkorrekte formidlingen. Det er mer drama og størrelse i LAB12-versjonen, men her kan jeg også forstå om noen vil foretrekke AMR, med den noe lysere og lettere gjengivelsen. La meg i samme åndedrag nevne kormusikk; jeg har merket meg at mange komponenter har det med å skape en form av “skingring” ved crescendo, der hele koret trøkker til litt. Dette er ganske så vanlig å oppleve med akkurat DAC’er, og det er en glede å meddele at det slipper vi helt unna med LAB 12 DAC1 Reference. Silkeglatt hele veien, og akkurat hva dette sier noe om aner jeg ikke, men kan det ha med oversampling å gjøre…? Uansett gir det en klart ørevennlig og tydelig gjengivelse av korverker, og akkurat det er faktisk verdt en god del.
Neida, vi snakker ikke om samme nivå som Audio Note DAC 4 eller DAC 5 her, bare for å ha det klart. Men vi er definitivt på det samme sporet, jeg vil gjette at vi befinner oss et sted AN nivå 2 – 3, og når du tar prisen av LAB12 DAC1 Reference i betraktning, samt trekker inn det faktum at her er det en rekke innganger, så er det jo sensasjonelt bra, ganske enkelt. Jeg vil hevde at DAC1 Reference er å anse som et kjempekjøp, men legg på noen hundrelapper for et par gode New Old Stock 6922-rør, så vil du få en smak av seriøs high end for en svært hyggelig pris. Sterkt anbefalt!
LAB12 DAC1 Reference, håndbygget i Hellas, kr. 32 890,- (ved inngangen til 2024). Importeres av Moiz Aduio
Endelig. Etter å ha vært i mitt eie i brorparten av et år, er det vel på tide å sette noen bokstaver ned på papiret…. eller på verdensveven, for å være mer presis. For om du får Rolls Royce på test, så følger det et visst ansvar med. Mulig du kjører fra Rolls’en med en enkel Nissan Leaf, men det er fullstendig utenfor poenget her…
Jeg har tidligere fremmet påstanden om at 2-veis høyttalere med enkle filtre bringer lytterne nærmest artisten, og ettersom jeg fortsatt tror på dette postulat, plasserer jeg mine midler i nettopp denne typen gjengivelse. Jeg snublet over disse høyttalerne på Finn.no på senvinteren 22/23, og falt pladask. Første gang jeg så finishen “poplar burl” tilbake på 90-tallet en gang, forbannet jeg meg på at akkurat den finishen ville jeg ha på mine Audio Note AN-E den gangen jeg fikk råd til å eie noe sånt. Tiden gikk, og prisene på AN-E steg (mye) raskere enn lønna jeg mottok, så det forble en stadig fjernere drøm, dette her. Inntil nå, altså. På mange måter vil jeg si at nå er omsider ringen sluttet; min første seriøse hifi besto av Audio Innovations S500 som drev et par Snell E 2, mens dagens oppsett er en Audio Note P3 som driver et par AN E. AN er etterfølger av Audio Innovations, og de overtok Snell-konstruksjonen etter Peter Snells død, da de som bygde høyttalere under Snell-navnet forlengst hadde forlatt Peter Snells konstruksjoner. Den gangen hørte jeg bedre enn i dag, og hadde vel strengt tatt større glede av anlegget, enn jeg har i dag, også. Men likhetene er åpenbare, Audio Note og Peter Qvortrup har hatt en plan hele veien, og holdt seg strikt til denne, forfinet den, og skapt en helt særegen verden for sine kunder. Det er en verden jeg nyter av å være innbygger i!
Det hører altså med til historien her at jeg byttet bort et par Doxa 8.2 Signature, og akkurat det satt langt, langt inne. Jeg bestemte meg for at om de ikke ble solgt innen en uke ute på bruktmarkedet, skulle de få bli her. Og gjennom uka gikk jeg vel også og håpte litt på at ingen ville slå til. Men på den siste dag, i 12. time kom det en hyggelig herre fra Østfold, og tok med seg høyttalerne uten mer om og men. Han er superfornøyd enda, og det skulle faktisk bare mangle! Så var det meg, da. Like superfornøyd? Tja. Sannheten er vel at jeg har byttet meg litt sidelengs, og jeg kommer tilbake til den saken underveis, det er både likheter og forskjeller her, og jeg tenker å touche innpå disse gjennom en generell beskrivelse og senere i musikkeksemplene.
Først vil jeg si enda litt mer om Doxa 8.2 Signature, en høyttaler som er tydelig beskrevet gjentatte ganger i Fidelity, men siden dette magasinet kun er et fjernt minne, får jeg rekapitulere litt her. Doxa-høyttalerne er som rene kameleoner å regne, de besitter egenskaper som gjør det mulig for dem å være overbevisende snille og forsiktige det ene øyeblikket, for så å bli rene monstre det neste. De er gode på dynamisk utsving, og de spiller med stor kraft helt ned til om lag 25 Hz, og er i stand til å fylle selv store rom med eksepsjonelle lydkulisser. Der de har visse begrensninger er på livlighet og oppløsning oppover i frekvensområdene, de blir noe mer bakpå når det gjelder noe jeg gjerne kan beskrive som “champagne-effekten”, altså evnen til å sprudle, leke og gnistre oppover i frekvens. Legger vi til at Doxa 8.2 også er en nær latterlig lett last for forsterkerne der ute, har du bildet sånn omtrent. De spiller superbt med mindre rørforsterkere, samt typiske briter som Naim og Rega (for å nevne et par), samt Spec, som er en temmelig annerledes klasse-D variant. Men de er ikke førstevalget for de virkelige kraftforsterkerne der ute, da finnes det mer high end å få tak i for de kompromissløse.
AN-E kommer i en en nær uendelig rekke varianter, også med en prisliste som strekker seg fra nesten akseptabelt, opp i retning av uendeligheten. De kommer med forskjellige elementer, delefiltre og magneter i masse spennende kombinasjoner. Det omtalte produktet, AN-E SPe HE har et basselement produsert av hamp, i en herværende bedrift i Moss, og det samme gjelder diskantelementet. SEAS lager den aller beste diskantdomen jeg kjenner til, disse bekler for eksempel de beste høyttalerne fra Kudos Audio, mens Audio Note ikke har lyktes i å få disse flettet inn i sine konstruksjoner. Dessverre, vil jeg tilføye, men det sagt, de benyttede elementene er ikke langt unna, heller! På papiret går Audio Note AN-E SPe-HE klart dypere enn Doxa 8.2, og det skjer vel i virkeligheten også, men en papirtiger er det, like fullt. Kort og greit fordi energien som leveres helt der nede ikke er i nærheten av det Doxa klinker til med. Sett AN-høyttalerne inn i rommets hjørner, og det oppstår en grei balanse, men fortsatt tillater jeg meg å være kritisk, av et par årsaker. Den første fordi jeg opplever å miste en del tredimensjonalitet på den måten, men også fordi jeg synes høyttalerne ikke puster like fritt og levende der inne i hjørnet, som når du gir dem noe mer luft. Og akkurat der oppstår et problem for meg. For om jeg plasserer høyttalerne der jeg vil ha dem, faller den elegante balansen bort, og de fremstår for slanke til å være harmoniske. Kort sagt må Audio Note AN-E ha hjelp fra rommets hjørner, for at balansen skal falle på plass. Her hører det med til historien at jeg eide Snell E2 i mer enn 15 år, og disse hadde faktisk mer energi nedover fra naturens side, og behøvde ikke hjørnene til hjelp. Men så var de ikke like effektive, heller, da. You win some and you lose some!
Ergo har jeg dermed endt med å begå et slags helligbrøde, ettersom jeg har valgt å sette høyttalerne sånn omtrent 80 cm fra bakveggen, med toe in så senterlinjen peker på skuldrene mine i lytteposisjon. Og dermed måtte det en subwoofer inn i regnestykket. Jo, jeg skulle gjerne hatt råd til en Velodyne DD10 Plus, men de pengene finnes ikke, så en lett aldrende Klipsch sub får gjøre jobben. Det fungerer OK, men ikke strålende, der den svært diskrét fyller opp helt nederst, den begynner jobben ved omlag 100 Hz og jobber uanstrengt ned mot 20 Hz. Kun en forsiktig støtte, altså, dette er ikke for showfaktor, det er for balanse. Sånn bortsett fra nevnte sub, drives høyttalerene i det daglige av Audio Note P3 Tonmeister, som i sin tur får signalet fra AMR DP 777 SE DAC / forforsterker. Det har vært en del andre forsterkere involvert i tillegg, ganske mye Heed, men også et par andre, alt har vært vellykket. De responderer omtrent på samme måte som Doxa 8.2 hva angår forsterkere, altså anbefales ikke de typiske kraftforsterkerene der ute. Hold gjerne Wattmengden moderat, sørg for gjennomsiktighet og rytmisk sterke forsterkere. Som et lite hint kan jeg nevne at jeg kjenner ikke til noen høyttalere som i min verden spiller morsommere med Naim enn nettopp Audio Note. En kombinasjon jeg har sett lite av ute i verden, men som jeg selv har hatt mye glede av opp gjennom årene, før jeg kjøpte dagens par AN-E.
HE står altså for High Efficiency; Audio Note hevder intet mindre enn 97,5 dB ut på 1 meters avstand for 1 Watt påtrykt effekt. Det høres veldig optimistisk ut, men om jeg sammenligner med nevnte Doxa, som på sin side hevder 95 dB/1W/1m, så kan jeg i det minste si såpass som at joda, de spiller høyere enn Doxa med samme volumsetting. I den lange porteføljen som utgjør AN-E-modellene, befinner SPe-HE seg som nr. 8 fra bunn, mens det befinner seg enda 6 modeller over denne on the stairway to heaven. AN-E tunes svært nøye, hele frekvensområdet innenfor 0,4 dB innenfor paret, så her betyr serienummeret at høyttalerne faktisk er et par som ikke skal splittes. Bass/mellomtoneelementet på HE-modellene har sølvspoler, skal ikke påstå for mye her, men innbiller meg i det minste at de er delaktige i at denne modellen er noe strammere og mer rigid lydmessig enn de rimeligere kopper / pappelementene. Jeg kan så absolutt forstå at noen foretrekker den mer avslappede og lett romantiske gjengivelsen fra papp og kopperspoler fremfor hamp og sølv, som i sin tur oppleves noe mer hardtslående og hurtige. Hvor mye sølvet betyr er som nevnt usikkert, men det finnes også hampelementer med kopperspole, disse er på papiret mer enn 3 dB mindre effektive, så det er rimelig å anta at disse muligens også er noe mørkere stemt enn HE-modellene, og med dette også i super balanse. Helt uten sub!
Etter alle disse år har jeg kommet til at stadig tydeligere blir det at avvik på frekvenskurven har stor betydning for hvordan vi opplever musikken, budskapet, klarheten, rytmikken, ja, det meste egentlig. På samme tid har det seg slik at gjennomsiktighet i mellomtonen påvirker omlag de samme parametre, og dette er før vi i det hele tatt har begynt å snakke om tidsaspektet i de digitale ledd i kjeden! Altså, folk kan måle hva f…de vil, det vil uansett ikke trumfe opplevlelsen av det virkelige, det nære, og selve det musikalske budskap. Og her kommer Audio Note tungt inn i bildet. Bedre enn noen annen har de forstått hvordan vi mennesker mottar og tolker musikksignaler, hva som trigger våre emosjoner og opplevelser. Klarhet og rytmikk, disse fenomen hører ubrytelig sammen med nærhet, teksttydelighet og oppløsning. Og akkurat her eksellerer Audio Note, og i dette tilfellet AN-E SPe HE. Alle innspillinger, gode som elendige, profitterer på disse egenskaper, da de bidrar til å bringe lytter og musikk nærmere hverandre.
Min vane tro vil jeg benytte en del musikkeksempler for å beskrive egenskapene og det musikalske utbyttet fra AN-E SPe HE. Det spilles fra LP, CD og streaming, det benyttes AMR DAC, Audio Note DAC 0.1X og Lab12 DAC Reference, Doxa RIAA-trinn, og diverse annet småtteri, som for eksempel kabler. Som tidligere indikert, er ikke AN-E SPe HE nødvendigvis de enkleste og lettest integrerte høyttalerne på planeten. De krever litt tilpasninger både til rom og utstyr omkring dem, og grunntrekkene er: Rytmisk sterke, god dynamikk, svært levende fremstilling av musikk i alle genrer, helt fantastisk innsiktsfull mellomtone. De kan sette opp svært store lydbilder i alle plan, og forsøker du Q-sound på dem, responderer de forbilledlig, hvilket forteller meg at de arbeider fasekorrekt i essensielle deler av frekvensområdet. De er som nevnt relativt slanke i totalgjengivelse om de ikke får bo helt inne i hjørnene, men til tross for dette har de merkbar og hørbar output helt ned omkring 20 Hz. Jeg har i mitt rom valgt å plassere de nærmeste hjørner på høyttalerkassene omkring 80 cm fra bakvegg, og kun 15 cm fra sidevegg, med tydelig toe in. Dermed kastrerer jeg dem til dels i bunn, så selv om de fortsatt går meget dypt, mister de noe balanse og behøver hjelp til å flytte seriøst med luft ved avspilling av de aller dypeste tonene. Vi må bare innse at 8 Watt som driver et 8 tommer basselement må forholde seg til visse grenser satt av naturen selv.
La oss begynne på verst tenkelig sted, i form av Coverdale/Page og deres helt forferdelige innspilling av låta “Shake My Tree” fra deres utgivelse fra 1993. Et skoleeksempel på hvor direkete jævelig dårlig en innspilling kan gjøres. Heldigvis har de fleste av dagens anlegg muligheter for å gjengi dette uten å rasere hele livet for lytteren, og jeg benytter denne innspillingen kort og greit for å avgjøre hvordan anlegg håndterer søppel. Sånn sett er antakelig dagens oppsett en av de absolutt minst forferdelige jeg har hørt på denne innspillingen, det er rytmisk, tøft, raskt og presist. Selvsagt lar ikke mellomtonen seg redde, men uansett, dette swinger faktisk, hvor utrolig det enn kan høres. Vi går videre med Stevie Ray Vaughan og hans første utgivelse “Texas Flood”, og den briljante låta “Dirty Pool”. Dette er dessverre også en ganske så middelmådig innspilling, til tross for at vi benytter en gull-CD fra Mobile Fidelity. Jeg bare elsker denne skiva, og Audio Note høyttalere deler denne kjærligheten, utvilsomt. Innsynet i innspillingen, samt teksttydeligheten er formidabel, det er bare å lene seg tilbake og nyte hver tone Vaughan tryller ut av sin gitar, og han tryller ut mange! Hvilken gitarist gjør ham det der etter, forresten?? Den fantastiske mellomtonen i disse høyttalerne bevarer og formidler de ekte klangene av en Stratocaster i hendene på en virtuos, her er AN-oppsettet helt fantastisk. Litt eldre, litt mer statesmanship, og skiva “Clapton”, utgitt av you know who i 2010. Her foredrar han “How deep is the ocean” med tilbakelent eleganse, og vi nyter av en strålende opplyst mellomtone, fantastisk gitar og stemmegjengivelse. Det avsløres også en mindre fortykning i nedre mellomtone, men her snakker vi faktisk innspilling og ikke resten av oppsettet. Pianotonene på sin side klinger virkelig helt ut, og attakket er forbilledelig. Teksttydeligheter også eksellent, akkurat det fenomenet går igjen på hvert eneste eksempel, for øvrig. Også dette sier en del om koherens og fasegjengivelse i spesifikke områder av frekvenskurven, og dette tror jeg bidrar til den nevnte nærheten til musikken. På denne skiva spiller for øvrig Wynton Marsalis trompet på sedvanlig strålende vis, og Audio Note E SPe HE viser igjen fram den intenst elegante mellomtonen, som fremstiller et helt instrument, i stedet for bare en tone. Vakkert, levende, nært.
Så tar vi’n helt ut, og lytter til “Clarinet Quintets” av W. A. Mozart, jeg er så heldig å ha innspillingen der Anthony Michaelson, eieren av Musical Fidelity, trakterer klarinetten virtuost og elegant. Og her er AN virkelig hjemme! Elegansen, klangrikdommen og glattheten i denne innspillingen kommer fullstendig fram, her er det langt fra alle oppsett som kan formidle denne typen rikdom. Strykerne er også helt på merket, dette låter ekte, nært og realistisk. Joda, det er tight og kanskje uromantisk, men samtidig så presist og realistisk at det er vanskelig å argumentere i mot. Og jeg vil knytte noen bemerkninger til dette, for det er litt diskusjoner i AN-kretser om det er store forskjeller på papp-elementene og hamp-elementene rent klangmessig. Det er en generell oppfatning at pappelementene (de grå/svarte) er mer romantiske og mørkere stemt, mens hamp låter lysere og mer presist, på bekostning av ren innlevelse og nærhet. Jeg tviler litt på at det er hampen i seg selv som låter slik, jeg tror ganske enkelt dette er relatert til følsomheten, for såpass lettdrevne som HE-variantene er, går det litt ut over følelsen av frekvensmessig dybde, samtidig som det gir et økt headroom og opplevd hurtighet. Merk at det finnes hampelementer med kopperspoler og samme følsomhet som papp, og der vil nok denne forskjellen være betydelig mindre enn forskjellen på en effektivitet på 94 og 97,5 dB. Vivaldis fløytekonsert i F, med Severino Gazzeloni på fløyte understreker igjen AN’s grep om rytmikk og klang, klassiske stykker lever voldsomt med en sånn type fremstilling. Dermed blir det rytmisk og levende til tusen, toppet med et flott dynamisk uttrykk og, som nevnt, en helt nydelig klangpalett.
Vi avslutter eksemplifiseringen med Roger Waters og hans nær ihjelspilte “Amused to death”. Det er en spesiell grunn til å bruke akkurat denne, for det er nemlig slik at dersom Q-sound-effektene fremstår helt uavhengig av høyttalerplasseringen, og er tydelige og velartikulerte, peker dette på høyttalere med svært god separasjonsevne, gode egenskaper for rominformasjon og, ikke minst tydelighet i mellomtonen. Først er det deilig å registrere at høyttalerne endrer karakter og blir mørke til sinns, sinte, men fortsatt tydelige som få. Dernest teksten, som fremstår så til de grader lettlest og tydelig. Det settes opp et enormt rom, der alt er frikoplet fra høyttalernes fysiske plassering. Attakket og innsynet i mellomtone er nydelig og innsiktsfullt. Faktum er at kombinasjonen av åpenhet, presisjon og attakkvilje er ganske unik, og bidrar sterkt til det livet Audio Note AN-E SPe-HE ustanselig formidler. Dynamisk sett er de rett nok noe undertrykket i forhold til Klipsch (og Doxa, faktisk), men det lever, dette her. Det jeg mener å oppleve, er at det skal noe mindre til i forhold til de nevnte, før headroom’et er oppbrukt, og dynamikken komprimeres noe. Det sagt, jeg spiller ikke så mye høyt som før, og er det en ting disse høyttalerne er direkte geniale på, så er det deres evne til å beholde et levende og dynamisk uttrykk også på lavt volum. Der er det kort sagt helt unike.
Det er ikke gitt at det er en enkel konklusjon på denne artikkelen. Audio Note er ikke for alle, men de som finner sitt paradis i AN-universet, finner også en høyttaler som passer dem i rekken AN-E modeller. Det være seg pappelementer, hampelemtenter, kobber eller søv i spolene, delefiltre internt eller eksternt; alle har de noe ved seg, kall det gjerne AN-magi. Akkurat AN-E SPe HE er av de lyseste, kjappeste variantene i AN-E porteføljen. For å være i balanse frekvensmessig bør de inn i hjørnene, eller få litt støtte fra en sub. Når dette er på plass, spiller de med en uhørt livlighet og presisjon, de skaper nærvær, nærmest intimt, de leverer strålende dynamikk, og, ikke minst en helt fantastisk klangpalett! De eksellerer på små og store klassiske verker, men de bøyer virkelig ikke av for ekstremt tung, elektrisk rock, heller. I det hele tatt har de Audio Note’s velkjente “kameleoneffekt” i stort monn, altså slik at de kan være både så stille og intense, og så rabiate, alt etter hva situasjonen krever. De lar seg fint drive med små rørforsterkere, men responderer også godt på en rekke transistorforsterkere med moderat effekt. Jeg kan gjerne anbefale Naim, men også flere andre forsterkere med god rytmeforståelse er flotte partnere for AN-E. Jeg skal ikke garantere at dette er mitt siste par høyttalere, men akkurat nå kjennes det sånn ut!
AN-E SPe HE, store stativhøyttalere med høy virkningsgrad. Vet ikke nypris i 2023, men det omtalte paret kostet 65000,- på bruktmarkedet.
Det sitter langt inne å sette i gang en ny artikkel i disse dager. Men av og til så dukker det opp noe som er såpass annerledes, ja, såpass sjukt, nærmest, at det er bare å gi seg ende over. Og Aura Fidelity har altså gjort det igjen, og med det bråvekket en sovende skribent. Ja, Joaquim Fragoso har denne gangen virkelig kommet opp med noe helt annet!
Men før vi tar for oss dette helt andre, la oss sjekke ut det mer konvensjonelle her. Ikke helt konvensjonelt, det heller, når sant skal sies, men det kan i det minste oppleves litt sånn. “Jeg er astrofysiker”, sier Fragoso på sin karakteristiske måte, “jeg forstår meg på energiflyt!”. Så benytter han sine kunnskaper om energiens indre hemmeligheter til å kontrollere høyttalere. Hans integrerte forsterker, Aura Integra Audiophile, ser ganske vanlig ut, litt industriell i formgiving og følelse, tung, solid, velbygget, kort sagt norsk kvalitet. Såpass må vi vel si, selv om Fragoso er alt annet enn norsk sånn i utgangspunktet.
På utsiden har vi et godt display, en bryter for å sette forsterkeren inn eller ut av stand-by, en kildevelger og to volumknapper, opp og ned, i fall du var i tvil. En diode som er rød i standby, og grønn når forsterkeren er klar til å spille. Volumknappene er i overkant ivrige, men om du i stedet velger å benytte den medfølgende fjernkontrollen styres alle funksjoner lytefritt og elegant, også volumet. På baksiden finner du en passende mengde inn og utganger, både XLR og standard RCA, i tillegg til et sett digitale innganger. Disse fører til en nydelig DAC, jeg skal si mer om denne senere. Kort sagt er funksjonalitet og muligheter med Aura Audiophile i toppklasse, og passer elegant inn i et moderne, norsk hjem i 2023.
På innsiden er denne integrerte Aura Fidelity forsterkeren noe for seg selv. Her må jeg forholde meg til produsentens forklaringer, for dette går kort sagt over mitt noe forenklede hode, men altså: Forsterkeren opererer med et prinsipp Aura Fidelity kaller “Twin Drive”. Dette betyr i praksis at høyttalerelementene holdes i et jerngrep både på på inn- og utpust, den drives begge veier, og har således intet behov for feedbackkretser og tilhørende tradisjonell dempefaktor, for her er elementet under kontinuerlig kontroll. Tesen er at dette fjerner en del velkjente utfordringer som alle konvensjonelle forsterkerkretser må forholde seg til. Det er fullstendig fritt for IC’r og standard Op-amp’er, her er alt diskrete komponenter. Merk at konstruktøren har omlag samme forhold til musikk som undertegnede; det skal oppleves, det skal føles ekte, det skal fylles med organisk klang, nærvær og sting, og slike lite tallfestede egenskaper. Uansett nevnes at forsterkeren yter ca. 2 x 100 W med 8 Ohms last, forhold deg til “normale” høyttalere, og verden er enkel. Selv har jeg under lyttetestene kun hatt lett last, og dette fungerer flott med Aura Audiophile. Dette i motsetning til det som skjer om du setter inn en “beinhard klype” i kretsen, altså typisk moderne klasse D forsterkere med svært høy dempefaktor. Dette fungerer ikke godt med en del typisk lettdrevne høyttalere med enkle filtere.
I løpet av lyttetestene har jeg benyttet vinyl (Acoustic Solid Wood Black / Origin Live Illustrious / Audio Technica ART 9 / Doxa RIAA), CD (Pro-Ject RS2 T / AMR DP-777 SE DAC ) og streaming (Mitchell & Johnson med Spotify Connect digitalt til innebygget DAC i Aura forsterker) og TV-lyd digitalt til Aura. Høyttalerne har vært Audio Note AN-E SPe HE, QLN QuBic 222, Roksan TR-5 mk.2 og Klipsch B3, se også hvordan disse har vært satt opp mot slutten av artikkelen, det er mye rart her i verden… Det første som utmerker seg med denne forsterkeren er noe jeg vil beskrive som mangel på egenlyd, men da på samme måte som en velbygget SET Interstage forsterker. Det bare flyter igjennom den, og med det vil du oppdage forskjeller i innspillinger lett som en plett, det virker ganske enkelt som om paletten blir mer fargerik, sprudlende og skarp. Ingenting låter ubehagelig, men det får sin helt egne koloritt, sitt eget rom, og musikken lever noe så inni granskauen. Joda, jeg har hørt andre transistorprodukter gjøre lignende saker i sine beste øyeblikk; Musical Innovation Mi 23.5 forforsterker, Naim toppmodeller, Doxa effektforsterker, og jeg mener å ane et visst anstrøk av det samme også fra Heed Lagrange. Det dreier seg om å formidle fremfor å tolke, i min subjektive virkelighetsoppfattelse bevarer dette instrumentklanger, stemmestrukturer, og tidskoloritt. Kombineres det med god kontroll slik som i Aura Audiophile’s tilfelle, ender du høyt oppe på min subjektive skala for unike produkter, såpass kan jeg like godt si først som sist.
Jeg skal si noen ord om DAC’en før vi går løs på musikkeksemplene, observasjonene om denne vil i samme slengen si noe om forforsterkerdelen. Årsaken her er at i de aller fleste produkter jeg har hatt i hus med både digitale og analoge innganger, har de digitale alltid vært å foretrekke, av og til med svært god margin, faktisk, men sånn er det ikke med Aura Audiophile. Igjen gjør denne unike gjennomsiktigheten sitt til at også en god DAC eller en RIAA som mater forsterkeren analogt, slipper helt upåvirket igjennom. Dette er faktisk svært, svært sjelden å oppleve. Den innebygde DAC’en er uansett av høy kvalitet, også denne uten Op-amp’er i analogdelen, jeg opplever den på nivå med DAC’en som er innebygget i Gato DIA 250 og 400, med andre ord levende, presise og lytefrie. Det skal sies at jeg har fått ørene opp for såkalte NOS (non oversampling) DAC’er av den gamle sorten, enkle 16 bits uten filter og sånt, og den innebygde når ikke helt opp dit i min verden. Samtidig vil jeg si at det er moderate forskjeller på DAC’er, og blant de innebygde jeg har hørt, rangerer denne blant de absolutt beste. Dette er en DAC man fint kan bli gammel i lag med, den skuffer ikke på noe materiale! Der jeg mener noe “mangler”, er på dette med klanger og tilstedeværelse, sitrende nerve og alle disse diffuse greiene vi ikke kan sette en tallverdi på. Her opplever jeg nok at nevnte AMR trekker det lengste strået i akkurat denne sammenhengen, men det skulle bare mangle, den kostet alene omtrent samme sum som hele denne forsterkeren, med DAC og det hele. Det viktige poenget her er at Aura Fidelity Integra Audiophile forteller dette med all mulig klarhet, da for eksempel i diametral motsetning til alle de nevnte produkter som har en klar fordel av å mates digitalt. Igjen forteller Aura hele sannheten!
Så over på musikkeksemplene, og vi går løs på et storverk med en gang, da i form av Prokofievs monumentale og dynamiske “Monagues and Capulets” fra Romeo og Julie, her med Cincinnati symfoniorkester under ledelse av Paavo Järvi, utgitt på Telarc, det er voldsomme greier. Aura Fidelity Integra Audiophile holder mydnig kontroll på dette her, formidler storheten uten å overdrive, men den bøyer heller ikke av på noen som helst måte. På samme tid flyter klanger og dynamisk uttrykk gjennom uten tendenser til hardhet, kompresjon eller bremser av noe slag. Dette er kort sagt helt strålende formidlet. I en helt annen ende finner vi Ole Paus og hans utgivelse “Den Velsignede”, hvorfra vi henter den stemningsfulle låta “Øynene”. I likhet med orkestereksempelet inneholder denne låta en rekke svært forskjellige klanger, samt et større innslag av lydkulisser. Aura er analytisk i beste betydning av ordet; vi “ser inn” i et landskap, der Ole Paus forteller så vi kan oppleve en hel verden av hendelser, alle stemninger kommer fram, taletydeligheten er formidabel, i bakgrunnen høres et forsiktig mannskor, perkusjon og gitar. Dette er helt på høyde med en god rørforsterker, jeg finner det mildt sagt overbevisende.
Om vi så går for å fjerne mesteparten av typisk akustiske input, og setter på Uriah Heep’s ambisiøse andrealbum, “Salisbury”, og velger åpningssporet, “Bird of prey”, blir det hele litt vanskeligere. Kanskje. Dette sporet kan vel stå som en showcase for en av 70-tallets store vokalister, men dessverre er innspillingen skjemmet av lav kvalitet, og ganske lukket gjengivelse. Vi kan ikke klandre Aura for dette, her er det rett og slett dårlig ivaretakelse av innspillingen ved overføring til digital, alternativt elendig håndverk i studio, jeg vet ikke sikkert. Det sagt, jeg opplever vel at akkurat her kunne det være fordelaktig med mer frivolitet, og en noe friere omgang med frekvenskurven i gjengivelsen, hadde vel likt det en touch mer frempå her og der. Men hallo, vi prater det mørke 70-tallet her, mange av disse innspillingene var ren søppel, dessverre. Musikken var det lite galt med, ei heller denne låta. Så vi får nøye oss med at vi faktisk hører det som ligger på CD’n, det er i det minste ikke ubehagelig, bare lukket. For å rette opp inntrykket noe, velger jeg derfor å lytte til Rammstein og deres låt… eh, ja “Rammstein”. Dette er andre boller, kan jeg love! Full utblåsning, brutal kontroll, harde slag, herlig atmosfære. Jeg har allikevel noen små innvendinger omkring en litt forsiktig mellomtone, jeg har hatt noen små mistanker om dette i lytteperioden, og her blir det klart for meg. Denne forsterkeren er faktisk litt vel snill innimellom. Det gir en anelse tilbaketrukket vokal og enkelte instrumenter med mye i presensområdet, jeg tror det bidrar til unngåelse av en hver hardhet, altså ikke nødvendigvis et dumt valg. Det betyr i sin tur enkelte, mindre begrensninger i attakk og anslag, men bevares, det er bagateller, bare for å være tydelig på det.
Så avslutter vi med litt nydelig innspilt jazz, først salig’ Jan Erik Kongshaug og hans utgivelse “All these years”. Nydelige greier, luftig, åpent, detajert, sterk tilstedeværelse. Dette funker! Når jeg nå først har lagt merke til det kan jeg peke på noe forsiktighet i kantslag på trommene, og noe snilt anslag på strenger, men bevares, dette her er virkelig til å nyte av, uansett. Man bare flyter med i Kongshaugs landskap, lett, elegant, medrivende. Neste eksempel henter vi fra Nederland, der gruppa The Dutch Jazz Legends sløyt overleverer en rekke standardlåter innspilt hos STS Digital på mesterlig vis. Vi velger ut klassikeren “Do you know what it means”, her i instrumental tapning, trompeten flyter florlett over kompet, pianotonene skyter mot oss med innlevelse og nerve, her faller alt på plass. Nevnte “snillisme” er ikke merkbar, dette er dynamisk, levende, tilstede, det er hurtig, knontant og konstrastfylt så det holder. Jeg bøyer meg i støvet over dette her, både hva angår innspillingskvalitet og gjengivelse, dette er slik det skal gjøres, ferdig pratet.
Så over til noe helt, helt annet…. I overskriften brukte jeg ordet “kreativ”, antakelig kunne jeg like gjerne skrevet “sinnssyk”, for dette her er mystisk, rett og slett. For Joaquim Fragoso har kommet opp med et helt nytt konsept, slik at du kan bestille med et ekstra forsterkertirnn inne i Aura Fidelity Integra Audiophile, en “speilforsterker” med en del mindre effekt, og et eller annet med fasen, spør produsenten, er du grei, for her detter jeg helt av. Disse skal mate et eget sett høyttalere, helst små, disse skal snus med elementene mot veggen(!!), og med dette skal det altså bli enda bedre lyd. Særlig. Jeg har slitt med refleksjoner og tåkelegging av lyd i hele mitt liv, så kommer altså Fragoso her og ber meg gjøre alt for å rote til lyden med vitende og vilje?? Men det umulige skjer! Lydbildet blir større, instrumentene får mer kropp, nærheten til det som foregår blir større, mer intens. Jeg kan selvsagt tenke meg flere forklaringsmodeller her, men skal unngå spekulasjoner. I tillegg til nevnte “Twin Drive” løsning, vil dette set-up’et egentlig fordre spesielle høyttalere, beregnet for å bli drevet begge veier, samt bli bygget med en form av dipol løsning. Men inntil videre benyttes altså denne temmelig radikale varianten med to par høyttalere som tilsynelatende motarbeider hverandre. Det er rett og slett helt dust at dette fungerer såpass bra som det faktisk gjør, jeg gir meg ende over. Og i skrivende stund vurderer Fragoso å få bygget tilpassede høyttalere, for som han sier: “ingenting nytt har skjedd med hifi på mange, mange år på tide at noen gjør noe!”. Så får jeg bare kaste min motvilje over bord, og la ørene bestemme. I all hovedsak spiller denne bisarre løsningen enda bedre enn når man kjører forsterkeren helt konvensjonelt, men det er noe, et eller annet i mellomtonen, som jeg er litt usikker på. Jeg skulle gjerne kunnet peke på noe maskering eller sløring, men jeg opplever det ikke slik, heller. En eller annen fortykning omkring stemmer og enkelte instrumenter fremkommer litt unaturlig etter en tid, men jeg er rimelig sikker på at nettopp et slikt moderat avvik kan ryddes bort, i det man lager en høyttaler dedikert for akkurat dette konseptet. For faktum er at enda et lag i musikken vekkes til live når man gjør denne “umulige” koplingen, det blir en mer kompakt helhet, og en gjengivelse som kobles mer fri fra det faktum at vi har et par papir eller silke-elementer som skal skape hele illusjonen.
Det er helt klart at Fragoso er inne på noe veldig spennende med sine radikale løsninger, men om konseptet er salgbart, er jeg litt usikker på. Derimot er det hevet over tvil at forsterkeren, Aura Fidelity Integra Audiophile allerede som “normal” stereoforsterker representerer noe helt eget, den spiller aldeles fantastisk, så jeg har ingen problemer med å si at nå har vi enda en stjerne blant norske hifi-produsenter. Vi får en gjennomsiktighet, et liv og detaljering som er helt i toppklassen, det låter i nærheten av en vellykket rørforsterker slik jeg opplever det, og mer ber jeg virkelig ikke om. Prisen ser slett ikke avskrekkende gitt kvalitetsnivået vi beveger oss i, og skulle du ønske noe helt særegent, så legg på noen få tusenlapper, finn de gamle stativhøyttalerne fram fra boden, og snu dem mot veggen… Deretter kan du anse deg for å være en uredd forkjemper for den audielle galskap. Og det funker som f…!
Aura Fidelity Integra Audiophile integrert forsterker med DAC, kr 50 000,- (april 2023). Vil du ha med “speilforsterker” må du legge på noen tusenlapper, sjekk med produsenten, Aura Fidelity i Bærum
Mysteriene er mange her i verden. Ikke minst undrer vi på hvem denne mystiske entiteten Q er. Etter å ha vært i lag med gode hifi-venner hos Audio Note, Brighton, Unitied Kingdom, er svaret avgitt. Les videre, og du vil få det svaret hele verden venter på….
Audio Note har sakte men sikkert bygget sin egen myte, og nå har myten tatt form og soliditet som noe ekte britisk, som Spitfire, som Rolls Royce, som Lord Nelson, Jaguar Type E og Dover Castle. La meg understreke at det gjelder i vår lille andedam, selvsagt, jeg tror ikke verden generelt har helt denne opplevelsen av Audio Notes betydning i historisk perspektiv. Uansett, for hver gang jeg har besøkt Audio Note i Brighton eller West Sussex, er det veldig tydelig at de langsomt, steg for steg, har justert seg inn til å bli den highend-produsenten i verden med størst detaljfokus, samt tilhørende forsknings & utviklingsbudsjett.
Men det var denne Q-figuren, altså. En mann med enorme kunnskaper, en mann som hardnakket hevder at nå går det til helvete i åpen båt, og han gjør det med et smil om munnen, gjerne bak rattet i en tilårskommen Mercedes med V-8 motor under panseret. På samme tid predikerer han den harde beskatningens fordeler, han vil ha marginalskatten over 80%, han vil ha enorm arveskatt, og han vil redde alle de som havner på gata i dagens urettferdige verden. Dessuten hater han fake news. Og dermed har vel kanskje noen gjettet at denne Q’en er en ekte Q, i motsetning til disse latterlige konspirasjonsteorier fra den andre siden av dammen. Der borte tror de i fullt alvor at den allmektige Q støtter opp om de største tullingene verden har sett siden…. siden… hm…, de største tullingene noensinne, faktisk. Men samma det, tilbake til dette kraftsentrumet vi nå har møtt, vi snakker altså om Peter Q. Mannen som er drivkraften bak fordums Audio Innovations og nåværende Audio Note, og har skapt sin legendestatus gjennom et utrettelig arbeide, enorm kunnskap og fokus gjennom mange tiår.
Peter Qvortrup elsker å provosere, og han har gjort det også til en kunstart. En ting er som nevnt at han har lest så mange bøker om den kommende undergangen at det er nok til å skremme fanden på flatmark, noe annet er at han i samme setning som han omtaler verdens økonomiske kollaps, høvler over den samlede hifi-industrien med betegnelser som kunnskapsløshet, komplett idioti og elendige produkter. Og hele tiden lurer et sånn passe arrogant og ertende smil om munnen. Har du ikke hard hud i møte med Qvortrup, skal du faen meg få oppleve hva det vil si å være en taper! Så er det bare det, da, at inne i denne brumlebassen, så finnes det en godhjertet, samfunnsengasjert og dypt rettferdig altruist, en som sørger for samfunnets utslåtte, en som tar vare på sine ansatte, en som er gavmild, inkluderende og generøs.
Audio Note var store i Russland, de solgte som pokker i Italia og i Kina. Så kom Covid, så gikk Putin til angrep, og verdensordenen vakler. Underlig nok faller dette sammen med at den generelle forståelsen av hva Audio Note har drevet med alle disse årene, er sterkt økende, og kundemassen holder seg stabil. Det har bare tilkommet andre kjøpere, jovisst er det fortsatt mange groteskt rike blant dem, og Qvortrups ambivalens slår ut i full blomst. Jeg mener, selvsagt selger han komplette oppsett med monoblokker og medfølgende sølvgruve til millioner av kroner, han reiser med kundenes privatjet for å installere og plassere. Men han synes at det er trist. For disse menneskene forstår ikke hva de kjøper, og de kan komme til å beklage seg over bagateller, fordi de egentlig ikke bryr seg om musikken, de skal bare ha det dyreste som kan skaffes. På samme tid elsker Qvortrup å selge OTO SE og AN-K til kulturpersonligheter og musikere, folk som vet hva de vil høre, men som ikke visste at det fantes noe sånt som Audio Note. Den gleden disse menneskene utstråler når et moderat Audio Note anlegg spiller opp, det er energien som lader Peter Q’s batterier.
Detaljfokuset og kunnskapene i dagens Audio Note er enormt. De har sporet opp de underligste leverandører, materialer og kunnskaper, ofte sitter denne spisskompetansen hos folk som tilhører forrige generasjon, den generasjonen som satte kvalitet og etterrettelighet foran alt annet, og plutselig kommer dagen da disse få, helt spesielle menneskene ikke orker mer, og ingen forstår nok av prosessen til å overta. Da overtar Audio Note hele greia selv! De kjøper maskinene, de tilegner seg kunnskapene, og produserer selv. De lager komponentene, de finner nye materialer, de håndlager det utroligste under det noe lekkasjepregede taket i West Sussex. Fantastiske kondensatorer, rørsokler, sølvspoler, trafoer, pickup’er, og selvsagt forsterker og DA-convertere. Når bestillingen tikker inn, finner de fram en gul post-it lapp, og skriver kundens navn på, og dette følger produktet hele veien fra bestilling til pakking. Før pakkingen, settes apparatet til test i minimum 24 timer, og måles helt igjennom etter testen, for å sikre at kvaliteten er på topp. At Audio Note har utviklet seg på såpass mange felter, har faktisk vært sterkt bidragende til at de svelget unna både Covid og kriger; de har bunnsolide lagerbeholdninger, og har blitt lite rammet av verdens leveranseproblemer. Ufortrødent har de holdt på med sitt fantastiske håndarbeid ved hjelp av sine dedikerte og lojale arbeidstakere.
Bak dagens produkter står de unike utviklerne Andy Grove og Darko Greguras, de jobber kontinuerlig med nye, spennende prosjekter og oppdagelser. I disse dager er hovedfokus på å løse de siste utfordringene som er knyttet til et kjent, men lite benyttet høyttalerprinsipp, der elementene drives av elektromagneter fremfor permanentmagneter, såkalt “field coil”. Mange fordeler med dette, også hørbare kan jeg uten videre si, men også mange utfordringer med varme, klangstruktur og strømforsyning. Men Audio Note hadde ikke kommet dit de er i dag, om de ikke hadde tatt i mot slike utfordringer med åpne armer. Nå er de nær en produksjonsmodell, men la meg da understreke at “nær” med Audio Note’s tidsregning, ikke behøver å bety i løpet av 2023. Det er to ting som er slående med denne måter å drive elementene på; hurtighet og naturlighet. På mange måter er AN i ferd med å revolusjonere det dynamiske høyttalerprinsippet, verden har noe å glede seg til! Problemet er pris, selvsagt, det er nok kun et fåtall som har råd til et par høyttalere av denne typen fra Audio Note. Men kjenner jeg dem rett, vil de jobbe stedig for å trekke dette prinsippet med seg også nedover i modellporteføljen, med noen forenklede løsninger og billigere materialer, allikevel uten å miste Audio Note-sjela. Vi gleder oss!
Vi var selvsagt innom og lyttet til prototypene hos Qvortrup, jaggu sto der også et par “Legend” effektforsterkere til noen millioner kroner, rett nok uten siste finish og eleganse, men dog. Akkompagnert av whisky av en type de færreste har hørt om, og langt mindre smakt, ble det spilt både vinyl og CD, nå også med prototypen på et CD drev med helt ny løsning for snurring av CD-plater, et mekanisk prinsipp som aldri tidligere har blitt benyttet for denslags. Hva i h…., liksom? Men Audio Note har forklaringer på dette også. Ikke at jeg skal forsøke å gjengi dem, men det er kun det lydmessige utbyttet som driver utviklingen hos Audio Note, tro aldri noe annet. Det er derfor de sier ja takk når sønnen i huset kommer trekkende med noen kilo av metallet Niobium fra ei gruve i Brasil, fordi det metallet har noen spennende egenskaper. Og hva ble resultatet? Jo visst, en type resistorer verden aldri har sett maken til. Dette er Audio Note i et nøtteskall. Det er de som bruker panzerholz i printkortene fordi det låter så himla bra, det er de som forsker på metalltyper på innsiden av radiorør, de som har motor på platespillerne sine med hestekrefter i stedet for noen få Watt, og alt sammen fordi nevnte Q vil ha det beste som kan skaffes for penger!
Qvortrup har mildnet litt med årene. Jeg husker at jeg intervjuet ham for godt over 20 år siden, og måtte til slutt spørre ham om det i det hele tatt fantes noen andre hifi-produsenter han hadde noen respekt for. Det var et spørsmål han hadde en del vanskeligheter med, men jeg mener å huske at han etter hvert kom opp med ett enkelt navn på en herre han hadde en viss sans for. Mens nå skjer det ganske ofte at han helt uoppfordret beskriver andre konstruktører og gründere som både geniale, hyggelige og dyktige, dette til tross for at de leverer billig hifi! Så til de av dere som ønsker en litt rimeligere vei inn til godlyden, kan jeg røpe at Schiit Audio er å anse som “approved by Peter Qvortrup”! Men selvsagt er mannen fortsatt skarp i kanten så det holder; feedback funker ikke, oversampling er som feedback, og det funker derfor heller ikke, streaming er galskap, og DAC’er skal ha én inngang, ferdig pratet. Men noe nytt kan være på gang. Q røper at han tenker å innta en mer tilbaketukket rolle etter hvert, ungdommen står klar, og jeg hørte ordene “remote control” ble hvisket i de mørkeste krokene på fabrikken. Jeg så prototype på en AX-3 stativhøyttaler, slik at noen flere kan få en følelse av hva de større AN-modellene holder på med. Hjemme hos Qvortrup finnes dessuten et iZero oppsett med CD og forsterker som mater et par AN-K liggende lett henslengt i ei bokhylle. Jeg digger den approach’en og kontrasten til mangemillonersanlegget i rommet ved siden av!
Atter en gang slås man i bakken av den dedikasjon og utviklingstrang som hersker i lokalene hos Audio Note. Atter en gang undres man over den ustoppelige jakten på den ultimate musikkgjengivelse. Og man fascineres over kullsviertroen på at man er på rett vei. De perfekte målinger som nå har tatt plass i vår hobby avfeies som misforståelser, og underbyggelsen av dette ståsted ligger i lytting til musikk hos Audio Note. Sagt på en annen måte, the proof is in the pudding! Peter Qvortrup selv smiler overbærende, og sier: Hører man ikke dette her, da har man ikke skjønt noen ting!
Et15 tommer coaxial-element i fri dressur er ikke for pyser. Canadiske Coherent Audio har satset koaksialt, og i denne sammenhengen er det bare å sette sjøbein. I Casa Rognlien troner nå et herlig par Coherent Fifteen Neo hornhøyttalere, hver av dem på størrelse med et halvstort kjøleskap. Og dynamikken er på besøk!
Coherent betyr altså sammenhengende, altså som i f.eks. Donald John Trump’s rake motsetning, da i form av at alt disse høyttalerne formidler har en klar sammenheng og forståelighet. Jeg kan tilslutte meg et slikt navnevalg, konstruktør og byggmester Frank Fazzalari har så definitivt skapt en sammenheng av en annen verden! Nevnte Fazzalari har levert høyttalerkasser til flere prominente, Canadiske høyttalerprodusenter i en årrekke, men han savnet åpenbart noe med høyere morofaktor enn de noe mer sedate leverandørene hadde å by på. Ergo har han handlet inn elementer fra Radian i California, USA, og akkurat de folka der sparer ikke på kruttet! Men når dette med sammenheng har vært nevnt et par ganger allerede, er det litt skuffende for meg at informasjonen fra både Coherent og Radian faktisk er litt usammenhengende. Jeg måtte ty til importøren for hjelp, og har sirklet sånn omtrentlig inn hva vi har med å gjøre her…
Coherent Audio bygger og leverer 4 serier som alle er bygget over samme idé, forskjellen på dem er i korte trekk størrelsen på det koaksiale Radian-elementet. Dermed heter disse seriene henholdsvis Ten, Twelwe, Fifteen og Eighteen, og henspiller da selvsagt på antallet tommer i nevnte element. I tillegg til dette elementet finnes en piezo supertweeter som tar seg av alt over 18 kHz. Jeg hører selvsagt ikke 18 kHz, og i hvertfall ikke de 150 kHz dette superduperelementet strekker seg til. Det skal sies at jeg innbilte meg at noe luftighet forsvant når jeg la fingeren over elementet, men jeg skal ikke påstå noe utover akkurat det. I utgangspunktet finnes to varianter innen hver serie; hhv. Signature og Reference, der sistnevnte er den mest påkostede med hensyn til materialvalg og komponenter. Men så er det sånn at den modellen undertegnede har i hus heter Neo, og den står ikke nevnt på hjemmesiden i det hele tatt. Dessuten finner jeg ikke eksakt elementtype på Radian’s hjemmesider, heller, så det oppleves litt forvirrende for meg. Men samma det; produktet jeg omtaler, Coherent Fifteen Neo, er altså en velbygget, gulvstående høyttaler med utgangspunkt i Signature-modellen, men med Neodenium magnet og Berylliym diskantelement. Nå er disse elementene samtidig kjennetegnet for Reference-modellen, så tilgi meg min forvirring her. Ellers er det Mundorf og Duelund på komponent- og kabelsiden, og hele saken med 3″ kompresjonsdriver og 15 basselement deler på 800 Hz, og leverer frekvenser fra 25 Hz til 20 kHz innenfor +/- 3 dB. Påstår Coherence. Men det der skal jeg komme litt tilbake til. Dette er ellers effektive høyttalere, produsenten oppgir 99 dB / 1W / 1m på fifteen Neo, hvilket ligger midt mellom Signature og Reference. Høyttalerne er tunet for Single Ended Triode forsterkere fra 2 Watt og oppover, merk at de allikvel takler 400 W peakeffekt. Det finnes muligheter for tilpasning til forsterkere med høyere dempefaktor enn typiske SET-forsterkere, hør med importøren i fall du vil oppleve Coherent på en mer normal transistorforsterker.
I all hovedsak har jeg benyttet forsterker fra Audio Note, den fantastiske P3 Tonmeister SET med 300B på utgangen, men en Heed Obelisk har også bidratt. Ingen overraskelse at sistnevnte låt en del kjedeligere enn P3, men jeg tror vel også noe av den korte, litt trøtte gjengivelsen fra Heed kommer av dette med noe mer dempefaktor, som ikke er disse høyttalernes favorittløsning. Grunntrekkene i Coherent Fifteen Neo er en særdeles levende, dynamisk og utadvendt høyttaler; det oppleves en viss heving i presensområdet, noe som skaper en aldeles fantastisk tilstedeværelse, og en nokså påslått lyd. Men merk at det ikke betyr pågående, det en mild, leken og silkeglatt helhet, som jeg ikke opplevde trettende på noe vis. Tvert i mot, vil jeg nesten si! Høyttalerne er i høyeste grad koherente så det holder, jeg vil ikke påstå at de låter nøytralt, men de låter i det minste live! De gir en opplevelse av å være til stede der musikken leveres, de er medrivende, interessante, eksplosive, elegante og brutale, alt etter behov. De setter opp store og dype lydbilder, men er ganske kilne på plassering og toe-in før det virkelig sitter. De setter opp brukbare lydkulisser også noe utenfor sweetspot, men jeg synes ikke de er helt på Tannoy eller Doxa-nivå på akkurat dette punktet, selv om de er temmelig nær. Musikkeksemplene som benyttes for å sammenfatte en snau måneds tid med disse høyttalerne vil utdype det ovenstående.
Jeg begynner dagens eksempler med Lisa Ekdahl og hennes utgivelse “Sings Salavdore Poe” fra 2001, to år etter at hun møtte Poe på en meditasjonsreise i India, av alle ting. Mulig hun forsøkte å gå i Beatles fotspor en stund der, og jaggu fant hun også kjærligheten på denne turen, så hun giftet seg dermed med sin Salvadore. Nå varte det sånn ca. 6 år før de igjen gikk hver til sitt, men musikken lever i beste velgående den dag i dag! Låta “Sunny Weather” fremstår med en klar og lett tone og en svært tydelig stemme, til tross for et lite anstrøk av maskering. Det er ikke helt ukjent at sånt kan forekomme når store elementer er i sving, men det må understrekes at det er bare et anstrøk, og intet større problem. Gitaren på sin side fremkommer med nydelig fingerspitzgefühl og levende rytmikk. Det hele er sprettent og lekent, med en aldeles herlig mikrodynamikk. Mellomtonen peker seg ut med et helt fantastisk fargespekter, og et liv man opplever kun unntaksvis fra hifi.
Så går turen videre til Supertramp og deres “Some Things never change” fra 1997, der Supertramp etter eget utsagn returnerte til sin opprinnelige sound, og gikk for en mer organisk innspillingsteknikk, med mer bruk av live musikk i studio. Ingen tvil om at det fungerte; lyden er levende og behagelig, samtidig som musikken er både sløy og kraftfull. Låta “Sooner or Later” underbygger dette på strålende vis, det er kraft og rytmikk i mallombassen, Coherent fremstiller det kanskje en anelse tungt, noe som kan maskere, som nevnt i eksempelet med Lisa Ekdahl. Men her er ingen kvinnestemmer, så vi presenterers for en fantastisk åpen mellomtone, der tekst og all mulig småplukk som foregår i og omkring musikken nærmest sprudler i lydbildet. Hele gjengivelsen oppleves nærmest selvmotsigende, der vi nyter av en mild og avslappet helhet i kombinasjon med en nærmest brutal slagkraft. Slagverk og blås mot slutten av denne suggererende låta fremkommer helt fantastisk fasettert og klangfullt, jeg kan med hånda på hjertet si at akkurat denne låta har jeg aldri hørt bedre i dette hus. Heller ikke i noen andre hus, når sant skal sies!
Vi går over til en gammel traver, klassikeren “Take Five” med Dave Brubeck, denne gangen plukket fra en Dali testskive. Merk at denne innspillingen daterer seg helt tilbake til 1. juli 1959, altså for noen og seksti år siden! Derfor er det helt sensasjonelt for meg hva Coherent Fifteen Neo faktisk gjør med denne låta. Her presenteres vi for et nærmest helt nytt uttrykk! Lydbildet er ekstremt dypt, nærmest levende og pulserende i sin voldsomme tilstedeværelse, dette låter latterlig analogt og ekte. Det er en herlig smekk i trommer, ja, i hver eneste av dem, her viser disse høyttalerne virkelig frem sin eksplosive mellombass. Låta gynger og groover fra start til mål, og trommeslageren Joe Morello vekkes virkelig til live her, hans geni fremkommer med all mulig tydelighet. Paul Desmond’s sax får også skinne, hele gjengivelsen er lys og levende, hurtig og full av smekk. Særlig bedre blir det ikke!
Så over på min svenske helt, Roffe Wikström, skiva er “Blues är allt jag har” og den intense låta “Dina ögons språk” Igjen opplever jeg nærmest et helt nytt uttrykk på en låt jeg mente jeg kjente inn og ut. For meg er det utvilsomt slik at mellomtonen i disse høyttalerne rett og slett er helt eksepsjonell! Det skal vel sies at gitaren kanskje blir litt i heteste laget her, men det balanserer så vidt. Koloritten som fremkommer er helt unik, her flommer klanger, dybde, nerve, musikk!! Og hvilket rom som settes opp! Ting kan tyde på at disse høyttalernes livrett ligger omtrent her, altså i elektrisk blues med mye emosjoner. Til tross for at vi hører en ganske gjennomsnittlig innspilling, koker og syder dette her, alt går nærmest opp i en høyere enhet. Det er en viss koloritt, litt som vintage PA, det er sjarmerende og øker troverdigheten på denne stilarten, vil jeg påstå. Joda, dette kommer defintivt av visse aksentueringer og frekvensavvik, men hva gjør vel det, når favorittmusikken får vinger, og løfter deg med seg inn i bluesens innerste hemmeligheter?
Så går vi over på Ozzy’s siste utskeielser, utgivelsen og låta “Patient Number 9”. Oj, dette er mentalt så det holder. For en slagkraft disse høyttalerne rår over! Det bygges et rasende fundament, der en jævelig, syk og særegen stemme fra helvete ruver lytefritt og tindrende klar og åpen på toppen. Dette er digert!! Rett og slett en 15 tommers feit velsignelse av all galskapen Ozzy Osbourne fortsatt besitter, og i samarbeide med Cohrent Fifteen leverer han sin galskap med enorm tyngde. Heftig at Osbourne også har fått med seg legenden Jeff Beck til å spille heavy som om han aldri skulle gjort annet. Dette er tross alt mannen med verdens feteste gitarlyd, klart han skal spille heavy!
Så avslutter vi musikkeksemplene med Debussy’s “Holiday Morning”, her i Cincinnati SO / Telarc’s herlige, kraftfulle tapning. Dette sitter ikke like lytefritt som enkelte andre høyttalere jeg kjenner til, vi mangler litt av atmosfæren fra Tannoy eller Doxa, og jeg opplever dessuten litt i overkant fantasifulle fargespill her. Dessuten tenderer det litt mot kaos fremfor orden og nærhet til alle de sjuke tingene som foregår i denne innspillingen. Så kommer vi til det viktige poenget jeg hintet til innledningsvis, nemlig dypbass. Coherent opplyser at høyttalerne går ned til 25 Hz innenfor 3 dB, men der tror jeg nok de er i overkant optimistiske. Akkurat bunnoktavene er særs viktige for å få denne innspillingen til å fremstå med den størrelsen dette verket faktisk har, og her gjør Coherent en klar unnlatelsessynd. Jeg har spilt andre dyptpløyende låter også, uten å få til den fysikken som rister rommet skikkelig. Det sagt, mellombassen er formidabel, og blåser liv i det aller meste, men akkurat de aller dypeste frekvensene er relativt diskrét gjengitt i lydbildet.
Når man først har noe såpass levende, lettdrevet og eksplosivt til disposisjon, må man selvsagt sjekke ut filmlyd! “Top Gun – Maverick” ble fremført med bravur, frem fra boden kom en ganske så potent Klipsch subwoofer, og storslåtte opplevelser fra 8 Watt rør lå for mine føtter. Sub’en er som nevnt nødvendig for å sette lufta i bevegelse så det kjennes i hekken, det skal samtidig sies at den nevnte sub ikke maktet å følge opp tempo og presisjon når den skulle forsøke å fylle opp bunnoktavene i musikkstykker. Men til film! Dette er det heftigste jeg har hatt av filmlyd siden Klipsch LaScala velsignet husstanden med sin galskap, det var så jeg frøys frydefullt på ryggen når jagerflyene drønnet forbi. Flott taletydelighet underbygger helheten, dynamikken og hurtigheten disse høyttalerne rår over, utgjør jo pinadø halve filmopplevelsen alene! Du bør ganske enkelte unne deg litt filmlyd med rør og horn, det er noe nærmest naturstridig brutalt over det…
Konklusjonen her burde neppe komme som en overraskelse, men jeg får nå skrive den uansett. Coherent Fifteen Neo er underholdningsmaskiner, de lever, syder, eksploderer, hvisker og drønner så du knapt tror det, alt avhengig av hva musikken forlanger. De fungerer strålende som redskaper for “comparison by contrast”, altså i form av at de evner å fremstille innspillingenes forskjeller så tydelig og forståelig at det er helt fantastisk. De fungerer nærmest urimelig godt til laveffekts, høykvalitets rørforsterkere, og kan dessuten tilpasses også forsterkere med høyere dempefaktor, og er dermed mer tilgjengelige også for flere enn oss bakstreverske rørhuer. En av de mange strålende egenskaper disse høyttalerne har, er at de også leverer både livet og rytmikken på lavt volum, de er kort sagt herlige høyttalere for de fleste møblerte hjem. Problemet er selvsagt størrelsen, men som vi allerede vet, nothing beats cubic inches!
Coherent FifteenNeo, hornhøyttalere med koaksiale elementer.
Importør Yesda Audio. Pris (november 2022) NOK 120 000,-
Summary in English: Despite costing just a fraction of the worlds well known reference pre amplifiers, the Musical Innovation Mi 23.5A, hand built in Norway to immaculate standards, performs on par with them all. From the enormous power supply, via the power amp sized battery of high quality capacitors, all the way through the sophisticated volume control and circuitry, this is an absolute high end product in all aspects and positive meanings you can find.
Apart from the fact that it delivers with total control, raging power, foot tapping rhythm and pitch black background, this unit adds nothing. This is like opening a wide wall into the studio and recordings, letting you enjoy the music as if you were in the control room. It’s still silky and smooth, lightening quick, evenbrutal when needed. It drives all power amps, whatever the input impedance, with ease and gusto, leaving the listener with a musical experience normally costing many times more than the asked price for this unit.
It is a pity that the international markets are unaware of this Norwegian treasure, it’s about time that these products find their way out of the small town in Norway, and start mingling with the ultra high end brands out there. High end importers of the world, take notice; The Musical Innovation Mi 23.5 (and all its siblings) are w-a-a-a-y too good to remain the secret they are today!
Your local power plant….
Joda, jeg har hatt denne forforsterkeren innom i en tidligere versjon, men grunnet en del oppgradering av viktige detaljer i konstruksjonen, har jeg tatt i mot besøk igjen. Møt Musical Innovation Mi 23.5A med stor strømforsyning!
Kunne ikke unngå å nevne strømforsyningen allerede i innledningen. Vi snakker tross alt om en forforsterker, men vekta viser oss at det hadde fungert strålende til forsyning av selv nokså solide effekttrinn, dette her. Men så er det dette med norsk standard, da. Konstruktøren, Roar Malmin, har i en mannsalder vært den største driveren for bunnsolid strømforsyning til hifi, og han har aldri vært mer klar på dette enn nå. Ikke vet jeg om vi har ham alene å takke for disse bunnsolide, norske strømforsyningene, men sikkert er det at han hele veien har vært en tydelig pådriver for soliditet i akkurat dette ekstremt viktige punktet. Nevnt er strøm; når alt vel er koplet opp og påslått, kan vi benytte den gedigne fjernkontrollen til alle fasiliteter på forforsterkeren, det finnes også en underliggende meny å leke med, for noe sjeldnere settinger.
Mi 23.5A er en komplett dual mono-konstruksjon, inneholdende en enorm bank av elektrolyttkondensatorer, også denne mer enn nok for en solid integrert forsterker, det er liten tvil om at Musical Innovation mener alvor. Den jobber i ren klasse A uten feedback, til tross for dette driver den en hver effektforsterker med den aller største selvfølge, og tro meg, jeg har prøvd den på virkelig lav impedanse. Her understøttes den av den temmelig kompromissløse strømforsyningen, selvsagt, så du er sikret en absolutt stabilitet uansett hvilken effektforsterker du eier. Selv har jeg kjørt den på både transistor og rør effekttrinn med total og lytefri kontroll og kvalitet. Det lille som kan innvendes på dette produktet, er mangel på merking av innganger, i kombinasjon med litt forvirrende layout på baksiden, og da toppet av mangel på bruksanvisning, selvsagt. For å ta det siste steget over til full profesjonalisering, anbefales solid innpakning i esker med merkenavn, samt en tydelig bruksanvisning, det burde være mulig å få til, synes jeg. Grunnen til at jeg mener dette må til er faktisk ganske viktig, og jeg skal slippe katta ut av sekken med en gang. Mi 23.5A er nemlig en av verdens absolutt beste forforsterkere, uansett pris, og et slikt produkt burde pakkes inn og presenteres som nettopp det. Verden burde få opp øynene for Musical Innovation!
I det daglige benytter jeg en strålende DAC / forforsterker fra Abbington Music Research, en DP-777SE, rørbestykket, et velbygget og gjennomført klasseprodukt. Denne har også fått operere som ren DAC i de oppsettene jeg har testet ut, i bruk har også vært AN DAC 0.1X og Heed Obelisk DA. Det mest interessante og absolutt minst begripelige i disse testene, var altså at med Mi 23.5A i kretsen, altså mellom AMR DP-777 SE og effekttrinnet, så ble totalen bedre enn om jeg bare brukte AMR! WTF, liksom? Her må det være et eller annet med impedansmatching eller noe strømrelatert, som gjør at når AMR ser inn i Mi pre i stedet for en effektforsterker, så jobber den mer avslappet og dermed mer detaljert og dynamisk, enn om den må trekke hele lasset alene. Ikke kjenner jeg hele årsakssammenhengen her, men faktum er at jeg ble regelrett himmelfallen i det jeg satte Mi 23.5A inn i signalkjeden, og hele anlegget våknet til liv som om det var første vårdag!
I mitt liv har jeg hatt besøk av, eller lyttet til noen aldeles fantastiske forforsterkere; toppmodeller fra Lamm, Mark Levinson, Dan D’Agostino, Audio Note, Naim og et par – tre til. Disse har satt spor hver på sitt vis, men det som er nærmest urovekkende oppe i alt dette, er jo at kjellerbedriften Musical Innovation uten blygsel melder seg inn i denne gruppa, det skulle knappest gå an, men det gjør det, altså. De nevnte forforsterkerne har alle noe helt eget over seg, en ro, en storhet, en rytmikk og en dynamikk som skaper stor musikkformidling. På mange måter er Musical Innovation Mi 23.5A kvintessensen av dem alle, selv om jeg heller mest i retning av at dette skaper mest minner om Naim for min del. Kan det ha noe å gjøre med den enorme strømforsyningen de begge rår over? Det er den selvfølgelige kombinasjonen av kontroll og rytmikk som frembringer disse levende minnene, så det er ikke helt utenkelig at den solide kraften på forsyningssiden har noe med dette å gjøre. Lydmessig lengst unna i nevnte gruppe finner vi nok Audio Note, disse legger inn en eller annen “magi” som kan oppleves fra de beste rørkretser, men som ikke nødvendigvis er så 100% korrekt, når det kommer til stykket.
Hvordan låter så Musical Innovation Mi 23.5A? Jo takk, bare bra! Nevnt er rytmikken og den selvfølgelige avslappede kontrollen, men vi har ikke sagt så mye om autoriteten, enda. Men den må virkelig nevnes, for det er på dette punktet de virkelige high-enderne utmerker seg, og Mi 23.5A er intet unntak i så måte. Det oppstår en voldsom slagkraft, samtidig som kontrollen og detaljeringen, også helt nederst, er uten lyter. Dermed møter man et produkt som “ikke låter i det hele tatt”, da i den mening at det oppleves kun som en fullstendig åpen vegg inn til musikken, mer enn at vi har et produkt som formidler gjennom en åpen dør. Sagt på en annen måte; vi hører ikke produktets påvirkning, kun musikken som uhindret flyter igjennom. Dette blir fort et slags filosofisk problem for meg, når sant skal sies, for hvordan kan jeg egentlig vite det? Jeg har hørt produkter som engasjerer meg mer, samtidig som jeg neppe har hørt produkter jeg ikke på noen måte kan peke på særegenheter ved. Men jeg finner ingen særegenheter med Mi 23.5A! Jeg bare opplever at her er det ikke noe å tilføye, det er levert, plassert og akseptert! Det er ett fett hva jeg spiller, små klassiske ensembler, store symfoniorkestere, jazz, elektronika, viser, pop, rasende rock, alt sammen bare flyter uhindret og elegant fram til effekttrinnet. Fort gjort, da, å somle vekk noen av hemmelighetene i den delen av anlegget, dessuten kommer vi til høyttalerne etter hvert, også…
Jeg har benyttet tre effekttrinn, rør, klasse D og klasse AB. Spesielt rørtrinnet har vært nyttig; det er et svært så åpenhjertig trafobasert 300B-trinn fra Audio Note, og, for meg nokså overraskende, et supert treff i lag med Mi. 23.5A. Litt sånn helligbrøde, det der. Rør foran og transistor bak, det er kosher. Transistor først og rør etterpå, det er haram eller syndig på en eller annen måte. Men jeg har blitt så gammal nå, at jeg synder uten anger, og denne synden ga mersmak, ganske enkelt. Presisjon + magi gir mye moro og stor innsikt i musikkens sjel, tro en romantiker på hans språkblomster, for de vokser i næringsrik jord. Som nevnt var overgangen fra min normale forforsterker til dagens testobjekt, en real vekker, og umulig å overse.
Så går vi løs på det musikalske utbyttet. Som allerede nevnt et par ganger, er det nærmest vanskelig å si veldig spesifikt og eksakt hva denne forforsterkeren (ikke) bidrar med, rett og slett fordi fravær av farging og egenart, er dens mest fremtredende væremåte. Men noen egenskaper har den allikevel, og jeg vil forsøksvis beskrive disse i de kommende avsnitt. Først ut er “Til the end” med James Hunter, og han må jeg jo knytte noen kommentarer til. Han hører ut som en 80 år gammel herre med fjernt opphav et sted rett nord for ekvator på det Afrikanske kontinent, men det er så feil som det kan få blitt. Mannen har sitt opphav og oppvekst i Essex, i dronningens eget England, og han var kun 46 år da dette verket ble festet til minnekretsene i opptaksstudioet i 2008. Den rent ut usedvanlige åpenheten i Mi 23.5A fremlegger et vakkert, opplyst landskap uten skygger og støv, stemmens mikroskopiske særegenheter fremkommer totalt uanstrengt, selv på høyttalere med omtrent gjennomsnittlig oppløsningsevne. Fascinerende.
I en helt annen ende av det musikalske spektrum finner vi Brian Bromberg (sjekk denne mannens biografi, hvem er det han ikke har spilt med??) og hans funky, hardtslående “Elephant on ice skates”, og her kommer den virkelige oppvåkningen! Joda, jeg opplever at min AMR pre gjør dette også med bravur, men dette her…? Først og fremst kontroll. Det er stål i ben og armer, samtidig som innpakningen er i silke, aldeles ubegripelig. Dernest kommer slagkraften, eksplosiviteten og luftigheten, det hele servert med en nær umulig, avslappet selvfølgelighet. Basstonene har fått større plass, nei forresten…, hele rommet har vokst, og alt har fått større plass, er vel rett å si. Rommet er åpnere, luftigere og gir mer plass til alt som er der, og plutselig er det mer i det rommet enn noen gang før. Man kan følge den enkelte blåser, sortere ut bassens slap og anslag, elske klangen i trommene, og nyte av den sikre, slagferdige rytmikken. Aldri hørt dette bedre.
Som de fleste av mine lesere har fått med seg, er jeg en sucker for drittmusikk fra 70-tallet, og sånt har jo sine sider. Mange systemer som passer godt med disse både magre og til dels elendige innspillingene, har løst utfordringene ved å levere fett og unyansert, og på den måten legge sin egen “remiks” inn i gjengivelsen. Dette vil definitivt ikke Mi 23.5A være med på. Men genialiteten fremkommer uansett, og jeg benytter Black Sabbath med Dio på vokal som eksempel. “Sign of the Southern Cross” er rett nok innspilt i 1981, men poenget er uansett det samme. Her regelrett tryller Musical Innovation med et utfordrende utgangspunkt, her fremkommer hittil ukjente klanger og detaljer, og all hardhet er som pustet bort av en mild bris. Samtidig er den nevnte kontrollen såpass fremtredende, at totalbildet blir en ren nytelse. Stemmen fremkommer så tydelig og så organisk at det er en fryd å lytte på, mens grunnmuren, trommene, bassen, de står der, fjellstøtt, detaljert, kontant. Det finnes med andre ord noe i den innspillingen som gjør den høreverdig så det holder, for selv om jeg digger låta, så kjente jeg ikke til alt dette her!
La oss avslutte med klassisk. Bach er vel min favoritt av de store, og jeg velger litt vilkårlig Brandenburger med Berliner Filarmoniker under ledelse av Herbert von Karajan. Det er kropp på tonene når Mi spiller opp, dette kommer ikke som noen bombe, akkurat, så å si alt jeg har hørt fra den kanten gjennom 25 år har hatt dette som et av sine varemerker. Så også med Mi 23.5A, men nå mer sofistikert enn noensinne. Dette medfører at strykerne får en moderne, varm klang, underbygget av den fullstendiger roen som preger gode high end produkter. Klassiske orkestre understreker dette tydeligst av alle musikkformer, det er fullstendig ro, det er et fantastiske innsyn inn i et enormt rom, det er dybde, høyde og bredde. Og sannelig dukker det stadig opp detaljer av alle mulige former når man minst aner det.
Det er litt vanskelig å formidle essensen av de mest gjennomførte produktene, egentlig. Jeg har ofte vært i tvil om de nyere DAC / pre-løsningene har gjort forforsterkere unødvendige, men Mi 23.5A setter dette skapet ettertrykkelig på plass. Ja, Musical Innovation har med sin mest påkostede forforsterker tatt steget inn i verdensklasse, der den utfordrer produkter langt over sitt eget prisnivå. Sånn sett er vi heldige her i Norge, ettersom vi kan handle dette direkte hos produsent, og ender med en pris som kan takles av noen fler enn de mest ekstreme blant oss. I det hele tatt burde de fantastiske “kjøkkenbenkprodusentene” vi har i dette landet, Doxa, Musical Innovation, Aura Fidelity, og eventuelle andre jeg har glemt i farten, gjøre noe i lag for å komme seg ut til folk i alle land; disse folka har skapt en kulturarv vi må ivareta! Hvem skal forvalte denne arven når de lett aldrende hovedpersonene legger av? Sikkert er det at arven er noe som burde ivaretas, og sikrere bevis enn det som fremlegges i og med Musical Innovation Mi 23.5A med stor strømforsyning, kan du neppe finne. Jeg er rimelig sikker på at dette produktet er toppen av hva som har blitt konstruert og bygget av forforsterkere i dette landet, og er du ute etter å høre hva som bor i resten av anlegget ditt, skal du unne deg en lytt. Forforsterkere kommer ikke så mye bedre enn dette her, selv om du kan finne noen som er veldig mye dyrere!
Musical Innovation Mi 23.5A med stor strømforsyning, NOK 80 000,- (juli 2022)
Design og produksjon: Malmin Audio Design, Hokksund, Norge
(Det finnes også en noe mer moderat strømforsyning som tar bort i området 15 000,- av prisen)
SECOND OPINION fra hifi-nestor Knut Vadseth
Like god som et stykke ledning?
Denne norske luksus pre er rålekker, overbevisende tung og lydmessig helt i verdenstoppen. Men er den nødvendig?
Av: Knut Vadseth
Det var i midten av 70 årene at engelske hi-fi produsenter kom med rådyre høyttalerkabler som de påstod kunne forbedre lydkvaliteten samtidig som Quad(?) reklamerte med at deres forsterkere var like forvrengningsfrie og nøytrale som nettopp en passiv kabel. Samtidig begynte en storhetstid for norske effektforsterker som absolutt var i verdenstoppen, men som ofte jukset med kvaliteten på forforsterkeren som jo også gjerne inneholdt et nødvendig RIAA-trinn til magnetpickup’en med sitt ekstremt dårlige utgangsnivå. De av oss som kjøpte en bedre forforsterker, gjerne bestykket med rør, opplevde en ytterligere forbedring av den totale lydkvaliteten enn det Electrocompaniet, Doxa, Dynamic Precision og senere Hegel og Adyton fikk til med sine enklere og til dels passive løsninger.
De fleste av oss hørte simpelthen at lydbildet ble mer storslagent, detaljert og overbevisende naturtro med en god forforsterker, denne dessverre ofte like kostbar eller enda dyrere enn effektforsterkeren. Også kabler fikk større betydning desto bedre resten av utstyret var, selv om vi alle var enige om at prisene på «de beste» var hinsides med spesielt grådige kalkyler.
Kabler?
Selv om jeg har et ganske brukbart lager av gode signalkabler, ble likevel kabler det største problemet med evalueringen av denne kostbare forforsterkeren. Jeg opplevde konsekvent at kablene var begrensningen når jeg prøvde å sammenlikne lyden direkte fra APL- CD spilleren med bruk av innebygd volumkontroll for så å sette inn testobjektet med diverse signalkabler- balanserte og ubalanserte.Hm!
At forforsterkeren også trengte usedvanlig lang tid for å oppnå optimal lydkvalitet, gjerne et par-tre uker moderat spilling, er neppe noe egentlig problem men et tips om å være litt tålmodig før man eventuelt avsier sin dom
Og med disse ord ønsker jeg velkommen den lekreste og mest påkostede norske forforsterkeren jeg vet om, riktignok uten innebygd RIAA: MI 23.5A konstruert og bygget av Roar Malmin.
Testkompleksitet
Tidligere Fidelity lesere kjenner til både stue og til dels utstyr i testrommet med den allerede nevnte APL Super CD med separat DAC med digital volumkontroll, 180 watt rør monoblokker fra amerikanske Rogue og de største Respons høyttalere. Kabler er for tiden Nordost Valhalla (gammel type, jeg har ikke råd til de seneste), men det var da jeg trengte et ekstra sett med balanserte signalkabler til forforsterkeren at jeg fikk problemer. Jeg hadde ikke et ekstra sett Valhalla. Og selv ganske dyre og anerkjente signalkabler mistenkte jeg reduserte enkelte parametre i lydopplevelsen. Jeg håper likevel at jeg klarte å høre tvers gjennom eventuelle problemer ved å prøve flere gode kabler, både balanserte og ubalanserte.
Men også Håkon Rognlien, som generelt er mer skeptisk til kabler enn meg, var rask til å luke ut visse kostbare og anerkjente kabler som tydelig reduserte musikkgleden, ikke minst når det gjaldt parametre som klangfarver og rytmikk.
Mangel på språk
Et linjetrinn som dette kan synes å ha en beskjeden funksjon i lydkjeden på et topp anlegg. Teknisk er det ikke mye å vise til, selv om erfaringen tydelig viser at forforsterkeren har stor betydning i praksis. Men lyd er langt mer komplekst enn de fleste tror, og våre ører er istand til å oppfatte langt mer enn antatt. Dette gjelder alle, ikke bare såkalte «gullører», en rase som i virkeligheten er like tallrik som enhjørninger.
Det er altså mye mer enn lys eller mørk klangbalanse, som er viktig. Ikke minst evnen til å skille mellom direktlyd fra instrumenter og vokal i forhold til studioklangen. Og ikke minst presis fokus av disse, samt bredden og dybden av det totale lydbildet. Også det rytmiske aspektet som har med hastigheten av transientene å gjøre, er et parameter vi grovt undervurderer. Men som betyr mye for opplevelsen av rytmikk og driv.
Hvorfor vi beskriver så få parametre ved bearbeidingen av lyden via et typisk linjetrinn, er neppe fordi vi ikke hører forskjell, men simpelthen fordi vi mangler språk til å beskrive disse forskjellene. Og uten språk er det også vanskelig å huske ulike detaljer. Selv om ulike teknologier i mine ører nærmer seg hverandre lydmessig, er det fremdeles forskjell mellom typiske transistor og rør preamper hvor rør generelt er litt mer forsonende og kamuflerer dårlige lyd med et mykt teppe (halo), mens transistor varianten er noe mer hardtslående og tilsynelatende mer detaljert. Og så er det utallige eksempler på noe nesten tvert imot. Vi snakker tross alt om hi-fi…
Lyden av MI 23.5A
Førsteinntrykket av Malmins nyeste kreasjon, var at dette var en veldig god transistor pre, men uten den gåsehud opplevelsen og tilstedeværelsen jeg har opplevd med noen rørkonstruksjoner til omtrent samme pris.
Men det var før jeg dro på hytta i pinsen med MI 23.5A konstant koplet opp i hjemmeanlegget. Etter drøye 2 uker var lyden så mye mer fargerik, detaljert og frodig at jeg umiddelbart tenkte på den fantastisk gode, men rådyre Master Sound forforsterkeren fra d’Angostino som jeg faktisk eide en periode. Her var lydmessig utrolig mye likt! Selv etter lytting over mange uker, tenkte jeg stadig på lyden av denne når jeg lyttet til den norske konstruksjonen. Dette selv om jeg stadig var i tvil om jeg hadde klart å isolere lyden av Malmin Mi fra kabler og alt annet i lydkjeden. For, omtrent som redaktør Håvard Holmedal engang sa det: Å teste en hi-fi komponent er som å beskrive kvaliteten av en god Cognac etter at denne er blandet med Cola, lime og diverse eksotiske krydderplanter!
Mens jeg i alle år konsekvent har opplevd langt bedre lyd med en god pre enn direkte via volumkontrollen på CD/DVD spilleren, opplevde jeg for første gang at en pre var en unødvendig luksus da jeg anskaffet min APL dac. Dette forandret seg lite ved denne testen selv om jeg stadig følte at de ekstra kablene på forforsterkeren hele tiden var en litt urettferdig brems på godlyden fra MI 23.5A. Og ærlig talt var lydforskjellene stort sett akkurat dette: små nyanseforskjeller. Det var var vanskelig å kvalitetsbestemme de ulike parametre, og nesten umulig å slå fast hva som totalt var «best». Det hjalp selvfølgelig ikke at Håkon og jeg konkluderte noe ulikt på forskjellige oppsett. Han mente at det rytmiske var noe bedre med Malmins greie, mens jeg opplevde rommet enda litt større og dypere med direkteutgangen fra APL. Jeg opplevde også svartere stillhet mellom transientene på APL, mens forforsterkeren til Malmin maktet å binde sammen transientene i en naturlig flyt. Jeg er også forbløffet over hvordan MI 23.5A klarte å rydde opp i det store lydbildet med ekstrem oppløsning og superbe transienter som tilsammen låt både forbløffende mykt og samtidig med krispe detaljer, helt uten noe forskjønnende halo effekt.
Konklusjon
Malmin MI 23.5A er en av de beste forforsterker jeg har hørt i mitt oppsett, noe som selvsagt ikke betyr all verden. Det betyr likevel mye at jeg da også kan sammenligne med d’Angostinos fantastiske (og fantastisk dyre) Master Sound pre. Lydmessig er de helt klart i slekt med hverandre. Den relativt høye prisen på MI 23.5A blir da plutselig moderat i forhold til amerikaneren.Og jeg vil tro at svært mange som vil låne hjem denne superforsterkeren vil oppleve et klart større og ryddigere lydbilde med krispere transienter og gladere rytmikk pluss mer nøyaktig fokus enn hva de har opplevde med litt eldre utstyr. En klar forbedring for de fleste high-endere, med andre ord.
Men husk at man også skaffer seg signalkabler som ikke begrenser alle de gode egenskapene som Roar Malmin har greid å bake inn i denne norske konstruksjonen.
2 x 11 Watt, liksom? Hva slags pølser drar du skinnet av med sånt småtteri? Tja, Mastersound beviser i det minste at man kan bli ganske hudløs av å lytte til en god rørforsterker. Mastersound DueUndici står skolerett i Casa Rognlien!
Går ut fra at noen ville betakke seg for å kjøpe selv en pulserende tannbørste med så lav effekt som Due (to) Undici (elleve) kan levere, og selvsagt har de et slags poeng her. Det nytter bare ikke å tulle seg bort med høyttalere som har effektivitet nede på 80-tallet, dersom du skal lytte med et nogenlunne fornuftig volum. Ei heller kan du ha for vinglete impedanskurve, hold deg oppe mot 8 om du kan. Heldigvis finnes en rekke gode høyttalere både for rock og blues med skjegg og langt hår, selvsagt også for visesang og vakker stemmeklang, som passer glitrende til en forsterker som Mastersound DueUndici. Denne forsterkeren leverer altså sine 11 Watt i hver kanal (med litt medvind og sånt), i ren klasse A, single ended, og uten feedback. På baksiden finnes 3 linjeinnganger + en mm phono, faktisk, merk at sistnevnte er solid state, ikke rørbasert. Både inn (strømforsyning) og ut sitter det solide trafoer, denne 11-Watteren veier inn med 15 kilo, det er ikke hverdagskost. Sånn skal en forsterker bygges, hilsen Rognlien.
Rørbestykningen er enkel, det er to stk ECC802 og to stk EL34 utgangsrør. Dette vil jeg knytte noen bemerkninger til; saken er at ECC802 av i dag virkelig ikke er hva ECC802 en gang var. De er ekvivalenter til ECC82/12AU7, så tilgang er det ikke mangel på. Originalrørene er av typen JJ Electronics, produsert i Slovakia, og dette er fornuftige, gode rør. I riktig gamle dager ble ECC802 produsert for å vare sånn ca. evig, og ble benyttet i radiosendere og lignende, der driftssikkerheten var høyeste prioritering. Ekte NOS fra den tiden, fra Telefunken og desslike, koster i dag astronomiske summer. Men på den positive siden kan derfor nevnes at det finnes supre NOS ECC82 for folk med normal størrelse på lommeboka. De medfølgende EL34-rørene er også hyllevare, og jeg kommer tilbake til litt real rørrulling mot slutten av denne artikkelen. Merk at alt som skrives om det lydmessige i musikkeksemplene, er skrevet med utgangspunkt i de originale rørene.
Vi begynner de musikalske eskapader ved å la denne lille forsterkeren spille et realt storverk. Vi hører Cincinnati Symphony Orchestra under ledelse av Paavo Järvi spille fra Martinu Symphony 2, stykket Poco Allegro, på Telarc’s rett så brutale utgivelse. Dette stykket ble komponert i 1943, og som relativt vanlig var på den tiden, er det lite romantikk å spore; delvis atonalt, musikken inneholder mange sprang og uventede kast. Dette er ikke enkelt å formidle, for det første er det mye fylde her, og det er mye som som foregår. Flott å oppleve at til tross for moderate ressurser i denne forsterkeren, så går dype utladninger veldig fint, for selv om jeg selvsagt har hørt det (mye) voldsommere, så er det harmoni her. Og selv om utfordringene står i kø er det brukbar, om enn noe moderat romstørrelse og god kontroll, dessuten en strålende hurtighet. Klangmessig går det utenpå de fleste transistorforsterkere, og akkurat det kom ikke som noen bombe på meg, da.
Over til en hi-fi-klassiker, om enn noe omdiskutert; Radka Toneff / Steve Dobrogosz spilte inn Fairytales i Greighallen februar 1982, ved hjelp av Bergen Digitale Studio, mens skiva ble produsert av Toneffs samboer, bassisten Arild Andersen. Jeg har her valgt en vakker Elton John-låt, faktisk, “Come down in time” som opprinnelig var å finne på Elton’s “country-skive” “Tumbleweed Connection”. Anbefaler egentlig en lytt også på originalen, som representerer enda et høydepunkt i samarbeidet Elton John / Bernie Taupin. Men når prater jeg meg bort, Toneff låter veldig flott på Mastersound DueUndici, det er fin dynamikk i presens, her trøkker det til, det er et fint klangspekter og elegant utklingning, spesielt oppover, til tross for at de aller lyseste pianotonene oppleves noe glassaktig. Taletydeligheten er ikke innertier, det samme kan man si om rommet, og pianoet var jeg inne på, det er middels troverdig og litt hardt i kantene. Men vet du, jeg er litt usikker på om det faktisk avspeiler innspillingen, mer enn det er påvirkning fra forsterkeren, for dette har jeg hørt før, også.
Så går vi en del tyngre til verks, og koser vettet av oss med Heaven And Hell fra “The Devil You Know”, og den nattsvarte låta “Bible Black”. Selvsagt skal ikke denne lille tassen av en forsterker “naile” en låt som denne, men det er virkelig ikke helt ute, heller. Det oppleves harmonisk og luftig innledningsvis, med god detaljering og klang. Jo, allerede ved innledningene er den litt nervøs i toppen av stemmen, men ikke til å skremmes nevneverdig av. Men i det bassen kommer inn, røyner det litt på, og det lukkes litt igjen i hele fremføringen. Når hele orkesteret spiller opp blir det tydelig fett og deilig, egentlig i overkant fett når sant skal sies, og her ryker kontrollen. Det er bare å innse at Mastersound DueUndici ikke er førstevalget som heavyforsterker, selv om det skal nevnes at det er en viss sjarm i den varme, lett kaotiske gjengivelsen. Men konklusjonene er tross alt at her savnes noe attakk og kontroll.
Og vil lar “Avslutningen” markere avslutningen av musikkeksemplene , det er Ole Paus selvsagt, og den uendelig følelsesfylte låta “Kom Hjem”. Og det er veldig fint, dette her. Dvelende, nært, med et anstrøk av varme, men strålende detaljering, og til tross for en anelse mangel på stålkontroll, så er det til de grader troverdig, med fin dynamikk i mellomtonen. Det er bare å bøye seg i hatten her, for dette er emosjonsformidling på høyt nivå, akkurat slik en god rørforsterker kan, og skal, gjøre det.
Lenger opp var jeg inne på dette med rørkvalitet og vil nevne litt generelt om “rørrulling”. Merk at det er en fornuftig sats rør som leveres fra fabrikk på dagens testeksemplar, men antakelig enda mer interessant er det at denne satsen i all sin enkelhet består av nevnte 2 x EL34 og 2 x ECC802, rør som virkelig lar seg skaffe i mange avskygninger, uten at det behøver å koste både skjorte og havrelefse. Jeg hadde ikke tatt meg bryet med å nevne dette, dersom det ikke var sånn at denne forsterkeren allerede med standardrør låter til dels urimelig bra, ergo tok jeg kontakt med min “fastlege” på rørleveranser, Jørn B. Hauge, mannen som kanskje har den største og mest spennende samling av utmålte, dritgode NOS (New Old Stock) rør i dette landet. Ren velvilje fra den kanten, så jeg mottok 2 varianter av Miniwatt (Philips) ECC82, samt et sett av de nevnte rørtypers “hellige gral”, nemlig helt ekte, gode, gamle og legendariske Telefunken ECC802 samt Mullard EL34, og dette er ikke fake news!
Jeg begynner med å byttet ut de originale JJ ECC802 med ECC82 fra Philips / Miniwatt. Her hadde jeg to par å velge blant, i første omgang er det liten tvil om at disse rørene er åpnere, klinger mer ut, opplevees noe roligere, og er litt mørkere stemt enn originalene. Tydelig klarere i mellomtone (presens), fremstår mer mer opplyst i hele spekteret, og dette skaper mer klangrikdom, bedre sting og attakk, liv og skyv. Ikke nok med det, for nå går det også noe dypere, eller kanskje skulle jeg heller si at det har mer energi nedover. Til tross for dette, er det fortsatt en merkbar mykhet i bunn, da. Det er en ørliten forskjell på de to settene med Miniwatt-rør, der det ene for meg oppleves en anelse bedre på alt, spesielt på detaljering, mens er de litt “tørrere” i stemmeleiet, og dermed tydelig tightere enn det andre settet. Men en soleklar forbedring er det utvilsomt å sette inn ekte, NOS ECC82, det er flere forskjellige å få tak i. Så når jeg først er i gang, setter jeg inn de sagnomsuste Mullard EL34 fra United Kingdom, det første jeg merker meg, er at de har noe lavere gain enn originalrørene. Men deretter er det utelukkende en reise inn i et ukjent landskap, for det er helt egen atmosfære fra disse greiene, her kommer man nær!! Helt fullstendig rolig og mørkt, og her kommer også mye mer kontroll nederst. Nå swinger denne forsterkeren hardt! Siste steg er dermed å sette inn e par ekte Telefunken 802S på smårørenes plass. Merk at nå koster rørsatsen en signifikant andel av hele forsterkerprisen, så det blir vel litt for spesielt interesserte. Men allikevel…. Denne går enda et klart steg dypere, det er enda mer naturtro og detaljert, man ser dypere inn, man er mer tilstede, og skuer mot en enda svartere bakgrunn. Med dette ekstreme rørsettet vil jeg ellers påstå at vi smetter over toppen, det blir litt småkvasst til tider, så et slikt fantastisk sett rør, bør vel helst forbeholdes forsterkere med enda større kvaliteter innebygget. Merk at slike forsterkere også ligger i helt andre prisnivåer enn dagens testobjekt!
Denne forsterkeren alt for bra! Mastersound DueUndici er rørforsterkernes svar på Rega Brio!! Med det mener jeg at det er en innstegsmodell som gir den ekte, levende følelsen av hvordan en god rørforsterker låter, dessuten produseres den i Italia, så den er politisk korrekt enda en stund… Ok, så kan man argumentere for at drøye 30 000,- ikke er å anse som innsteg for den gemene hop, men så er ikke hifi-familien akkurat den gemene hop, heller, da. Vi betaler for det vi vil ha. Og vil du høre drivende god rørforsterkerlyd uten å kvitte deg med sekssifrede beløp, er for eksempel svaret å finne hos Mastersound. Men merk at DueUndici ikke er headbangernes førstevalg, og sørg for lett, effektiv høyttalerlast. Gjør du det, vil dette italienske kunstverket levere kunst i din egen stue til krampa tar deg!
Mastersound DueUndici integrert forsterker, 2 x 11 Watt, innebygget RIAA-trinn. Pris kr. 31 900,-
Importør Bebop Hifi, Ålesund. Forhandles også av Gjallarhorn Audio, Asker
If measuring is your thing, I’ll spare you the frustrations, you can end the reading here and now. For the rest of us, it is to say that the SW1X DAC II SPX probably does not measure so well that it matters, but the music it delivers is the sound of life itself!
Oddest name in hifi business? SW1X. The name is an abbreviation of the constructor, Slawa Roschkow’s name, and the fact that the DAC’s does not oversample, hence the 1X. The test object, the SW1X DAC II SPX does probably not measure anywhere near perfect, but the way it plays music is the whole point here. Just listen to this!
First, thinking about the product name; with such limitless creativity, can we also risk a near hopelessly old-fashioned DAC? Maybe we find one single input, maybe no filtering, no oversampling, and maybe even old fashioned, antique radio tubes? And yes, I was right in these pessimistic predictions. This is technology from the past, and, it is expensive too! Do we really need such an old fashioned product in 2022, when you can find technological superior units for small change, including the latest filter technology and microprocessors, with associated excellent measurements and performance? One would think that it would be difficult to answer such a terrible and foolish rhetorical question, but no! The answer is self-evident the moment the music plays, ’cause after being led through this impossible circuit, you must be seriously hearing impaired to avoid the fact that this plays absolutely and totally fantastic!
At this stage, having a SW1X DAC in the house, I must talk a little about Audio Note. It is beyond doubt that AN is a strong source of inspiration for Dr. Slawa Roschkow, founder and designer at SW1X. By the way, his name more than suggests that we are not dealing with a genuine Briton here; he arrived in England via East Germany in connection with the fall of the Berlin wall, and the following opening of Europe. And, he discovered both the musical and the technical aspects from producers such as Audio Note and Kondo, and through that, his future found its course. Add that the SW1X products occasionally share both appearance and sound signature with Audio Note, they even share a somewhat diffuse “Level system”, and a rather confusing model flora. Even if all of this is a little confusing for me, the truth is that the SW1X DAC II SPX is one of the few, very special and wonderful DACs I have heard; delivering a musical performance that is completely impossible to argue against. Hell, it plays so new hair is growing on of the head of bald man! We’ll get back to that later, but first let’s talk a little more about what’s inside the box, before moving on.
SW1X DAC II SPX is, as indicated, a DA converter working without filtering or oversampling, where the actual conversion is based on 2 pcs. PMC56P K converters, R2R 16 bit, a seriously sophisticated DAC solution. In turn, it eventually feeds its analog signal through a solid, tube equipped output with 5687 dual triodes. The topology is anode follower, single ended class A without feedback. Solid transformers on the power side, valve rectifier followed by chokes for smoothing; no cheap solution. The component quality of the SPX version is high quality, sophisticated materials and high end manufacturers deliver it all, Audio Note and Allen Bradley included on the supplier list. Wiring in copper and silver rounds off this classy product. Measurements? Just forget it, this is not a DAC Audio Science Review will ever understand. Fortunately, any frustrations you may have regarding distortions, is over the hill and far away as soon as the music reaches your ears. There are many things more important in life than perfect measurements, gentlemen! Also as mentioned, in the same way as the anachronists at Audio Note, this DAC also has only one input, where you can just choose either RCA s/pdif, or BNC, and, since RCA input seemed to be the most sophisticated solution, I have used that throughout the review. On the rear plate you will otherwise find the RCA analog output, IEC power input, and on / off switch. On the front, a moderate red/amber LED lights up, thank’s for avoiding the blue light flashing in the living room of a law-abiding citizen when music is to be enjoyed!
Let’s play. Tom Waits had some fantastic years at Asylum Record between 1973 and 1980releasing a number of wonderful records mostly good recording quality, too, what more can we ask for? I choose a song that has been with me since I started my writing career 30 years ago, an involving duet with none other than Bette Midler, “I never talk to strangers”. The bar atmosphere is obvious and lively, the piano tones are agile and dynamic, in the background a saxophone hovering, very sweetly. Not that this particular recording send me to heaven or anything, but there is something here, an excitement that makes me want to dig deeper; an intensity and nerve that is particularly captivating. Therefore, I open a Pandora’s box of a Norwegian record, Odd Børretzen’s wonderful “Kelner”, and the airy, intense song “Bourbon street blues”. If there was not enough bar atmosphere on the previous song, we will truly find it here! It is beyond doubt that the SW1X DAC II SPX has a focus in the middle of the presence frequency (voices etc.), creating a wonderfully clear and insightful atmosphere, it is almost incomprehensibly open and communicative. One just has to float along with the mood of this song, all the way to the end, and then sit in the silence and let it sink in. Intense!
But let’s rough it up a bit, and bring Walter Trout and his firework of an album “Full Circle”, into the game. This record is from Trout’s most outspoken period, before he became seriously ill, and he called in a raging star team of guitar and vocal friends, who give this record an extra gear, even if you think it should be completely impossible. From the album, we pick the rock solid blues rock belter “She takes more than she gives”, to see how the heavier, guitar based music is handled. As mentioned in the previous section, there is a clear character in the reproduction, slightly illuminated in the mid’s, giving a clear fingerprint from the SW1X DAC II SPX. It comes through as clearly turned on, but at the same time balanced, with full control, and an obvious brutality in the lower regions. The total is ends in a wonderfully entertaining, hefty and engaging rendition. It is with high expectations I go further to the slightly impossible blues artist John Campbell, a man who was neither a brilliant guitarist nor vocalist, but despite this conveyed a realistic and strong from the dark sides of life. This becomes totally clear on the album “One Believer” from 1991, from where we listen to the song “Wild streak”. With the character of today’s test object, I expect a lot from this, but actually I ended slightly disappointed. The whole thing appears surprisingly restrained; where I thought we were going to receive a firework, we are actually balancing on the edge of a certain hardness this time. John Campbell’s voice has exactly this tendency in it, so it may not be a big surprise as such, but strangely enough, the song is otherwise experienced somewhat restrained in dynamic expression, so right here I get a little confused, I must admit.
If we look even further back in time, all the way to the golden 70’s, we find for example Uriah Heep’s solid release “Demons and Wizards”. This was Heep’s fourth album, released in 1972, and we enjoy “Rainbow Demon “, the song is a kind of prelude to what today is labelled “gothic rock “, a heavy, gloomy mood in this one. And it is also fascinating to experience how this song is conveyed from this DAC, the dark mood becomes so obvious, it is almost as if it tightens the muscles, overflowing the listener. The voice stands out as a wonderful contrast to this gloomy music, and sounds somewhat fuller than Byron normally appears. But when he shifts gear, sending his voice to the next level, he triggers this touch of brightness that has been mentioned a few times. I would like to make a few remarks on that, in case it can be interpreted in the direction that it is a problem; No, it is not. Balancing this small character is simple, both selection of valves and choice of partners are easily made. The fact is that the mentioned nature contributes greatly to creating a clarity and a life that is rare, and as such it provides an entertainment factor that is absolutely stunning! Just to emphasize that there are hardly any boundaries here, we throw ourselves over the Norwegian black metal band Khold, and their 2008 release “Hundre år gammal”, and the song “Sann ditt svik”. Forgive me for getting a little giggly at this overly serious darkness, their painted faces and glorification of death , maybe they’re taking it seriously, but to me it seems mostly involuntarily funny. Either way, they deliver the brutal darkness from hell, I’ll give them that much. So if the Uriah Heep example had a certain gloom, Khold sounds like a death struggle. The combination of the clarity of the midrange and the sheer power in the lower regions from the DAC II SPX, creates a certain tension and an atmosphere almost magically fitting this style. We get a great focus on the voice, it is easy to distinguish the text, (in itself a miracle for this style I’d say), at the same time as the roaring darkness from the burial chamber flows towards us from the glowing tubes. Can it be done any better than this…?
Well, let’s calm down a bit after the above death mass. We are looking even further north, to Trondheim, where the Trondheim soloists with Marianne Thorsen and Øyvind Gimse virtuously convey Mozart’s Violin Concertos from a 2L release of excellent quality. With what we now know about this DAC, it is not surprising that Thorsen’s violin becomes somewhat more modern and playful than in real life, at the same time as we are given an unsurpassed control and entertainment value. It’s just so lively, so sparkling! Magnificent, rhythmic, quick, elegant, total control, enormous insight into the soundscapes. Stunning.
Before we finish, I just want to put in a few more words on the sound differences between Audio Note and SW1X, to avoid misunderstandings. First, I have heard a bunch of AN DAC’s through the years, from Zero to Five, and, they all have something in common. Something sweet, a touch romantic, a slightly warmish sound. Regarding SW1X, I have only heard the DAC II SPX, and this has, as mentioned a few times, a more midrange driven power in it, leaning more towards an agile, lively and playful way of delivering music to the listener. Both brands having a lifelike, involving, yes captivating, even, way of playing, to me they brings music to life, no less.
So how do we conclude with this anachronistic DAC? Let me first emphasize that on entertainment and emotional criteria it scores high. Sky high! It conveys the dynamics, grandeur, life, drama and presence of every form of music you can throw at it. Built on top of a bedrock anchored, dark foundation wall, we find a sparkling structure of colors and life, clarity and timbres. It just may need some balancing from somewhat more relaxed partners in the setup, but with this little reservation, this firework of a music provider is highly recommended. SW1X DAC II SPX is quite simply a unique DAC, and insanely fun to have in the system!
International price: GBP 3209,- ex. VAT / GBP 3850,- inc. VAT
Here’s a comment from the founder of SW1X, Dr. Slawa Roschkow:
“Sure, there are some similarities between SW1X Audio Design and Audio Note (AN).
Yes, we do share a similar school of thought but surely do have a different interpretation. Despite the similarities we are very different in the way we express the ideas.
A lot resemblance originated from fact that AN Japan and AN UK were somewhat of my inspiration to creation of SW1X in the past.
More about it was stated in the interview published here:
AN UK is now a large by the audio standards company. We are on the other hand, are a relatively small company.
We are like AN Japan back in the days in that aspect. By the way I am looking to keep the size of the company on a smaller side. There are no intentions to become a mainstream brand and I think it is quite obvious. Being smaller in size has its own advantages. It gives us more freedom to shape our products. We are in process of constant evolution and that takes time.
Unlike with many of our competitors who constantly bring seemingly new products (rendering older ones obsolete), our designs are getting refined over time yet remain fundamentally unchanged in their design.
Besides the massive difference in size, we do not pretend to be original- we are implementing many interesting concepts (best ideas borrowed from many influential engineers) my way and the way I see them. That cannot be even loosely considered plagiarism because we do not simply copy anybody or take anybodies name without referencing to the origin of influence. We may have our different views on many aspects: just like Kondo and Peter Q back in the days- I see many things differently but we all strive to produce the best products possible. That is reflected in our approach, in terms of materials choice and circuit designs- it is all a question how one sees it. The largest influence perhaps is our business model that has been heavily influenced by AN UK.
Many design aspects of our products are indeed similar such as tube amplification, the use of exotic conductors such as silver, Black Gate capacitors etc. but that does that make us a copy of AN?
Some folks see SW1X as a copy of AN UK because we have similarities in chassis design, level system and because there are some few AN components inside our products.
That resemblance is only on the surface and only if one judges a book by its cover. If one looks a bit closer, one can see that we use only the best sounding components & materials- not randomly chosen parts with fancy names based on popularity and recognition. We only have AN film/foil caps and may be sometimes a pair of Tantalum or Niobium resistors- that is it. It could have been any other supplier as well if the quality of sound was to my liking. The vast majority of passive and active components are not related to AN. By the way, I am not a huge fan of Tantalum resistors or Kaisei caps but I do like how AN Copper foil caps blend with our circuit design. Apart from that and for the record there is really nothing sourced from AN UK.
Just like AN the vast majority of our transformers are designed in house and wound in England. They may look similar and sound similar but these are all our proprietary design.
Personally, I prefer the SHiB over Permalloy core material in the signal output transformers because of their all round sound, cost not being the objective (it never is at real higher end, in my book at least). Permalloy material is a bit more transparent sounding but also has the tendency to be harder sounding as well. It costs more as well and cannot be used in the power transformers applications as it saturates very quickly unlike SHiB. The bass frequency response is not that great as with SHiB material as well. We can also offer line signal output and inter-stage with those cores. If somebody would like to have Permalloy for maximum transparency, they are welcome. We also use silver wire in the windings of SHiB cores- that in my opinion is much better option.
Like many music lovers and audiophiles, I do like the rich, analogue and organic sound character of music and we my best so that our equipment is capable of producing it.
In order to achieve maximum level of musicality, we do everything possible to synergise all aspects of sound (circuit design, materials & components). Ultimately, this results in an unique circuit design with a unique combination of materials & components inside our products. Perhaps the main difference to AN and any other business is our own proprietary approach to harmonic matching. This the way we blend our circuit design and the materials & components together. If anybody noticed, I prefer not to use too much silver wiring inside our digital products (amplification is a different subject). That is just my tonal preference as the sound gains more clarity it also loosing the body of sound and also starts to reveal too much of digital imperfections.
We all perceive our world differently. With all the due respect to AN, personally, I see SW1X Audio Design as a great alternative and in many aspects a different interpretation of AN.”
Hvis målinger er din greie, skal jeg spare deg, du kan få avslutte lesingen her og nå. For resten av oss er det å si at SW1X DAC II SPX måler nok ikke så godt at det gjør noe, men musikken den leverer, er lyden av livet selv!
SW1X? Det første jeg assosierer med er en herværende produsent av skismøring, men betviler de har vært kilden her, for å være ærlig. Bevare meg vel, når noe sånt er alt man kan trykke ut av seg som produktnavn, kan vi med en sånn grenseløs kreativitet antakelig også risikere en nær håpløst gammeldags DAC. Kanskje vi finner bare én enkelt inngang, kanskje ikke noe filter engang, ikke noe oversampling, og fy og skam, antikk kvalitet på utgangene bestående av radiorør fra en svunnen tid! Og jadda, visst fikk jeg rett i disse pessimistiske spådommer. Dette er jo teknologi fra fortiden, dyrt er det også! Hva skal vi med et sånt skraphandlerprodukt, når det finnes teknologiske underverk for småpenger, med siste filterteknologi og mikroprosessorer, med dertil hørende ypperlige måleresultater? Man kunne tenke seg at det skulle bli vanskelig å besvare et sånt både slemt og tåpelig retorisk spørsmål, men neida! Svaret gir seg nemlig selv i det øyeblikk musikken spiller opp, etter å ha blitt ledet gjennom denne umulige kretsen, for du skal være lovlig plaget av hørselshemninger for å unnslippe det faktum at dette spiller helt og aldeles fantastisk!
I sannhetens navn kommer jeg ikke unna å snakke litt om Audio Note når jeg har en SW1X DAC i huset. Det er hevet over tvil at AN er en sterk inspirasjonskilde for Dr. Slawa Roschkow, grunnlegger og konstruktør hos SW1X. Så la meg i den forbindelse vende tilbake til dette direkte merkelige navnet, S og W finner vi igjen også som første bokstav i fornavet Slawa, samt siste bokstav i etternavnet, og 1X beskriver da selvsagt det faktum at DAC’ene bygges uten oversampling. Roschkow-navnet mer enn antyder at vi ikke har å gjøre med en genuin brite her; han ankom England via Øst-Tyskland i forbindelse med murens fall, og påfølgende åpning av Europa. Og, ganske riktig oppdaget han så vel de tekniske som de ytelsesmessige sidene av Audio Note og Kondo, og med det var veien staket ut. Legg til at produktene tidvis deler så vel utseende som gjengivelsesnivå med Audio Note, ja, de deler til og med et noe diffust “Level-system”, og en nokså uoversiktlig modellflora, så har du klart hva slags produkt vi har med å gjøre. Og sannheten er at SW1X DAC II Special er en av få, helt spesielle og fantastiske DAC’er jeg har hørt, den gir et musikalsk utbytte det er fullstendig umulig å argumentere i mot, den spiller pokker meg nytt hår ut fra huet på en skalla mann! Men nå foregriper jeg selvsagt begivenhetene en smule, så la oss snakke litt mer om det som befinner seg inni boksen før vi går videre.
SW1X DAC II SPX er altså som nevnt en DA-converter som arbeider uten filtrering eller oversampling, der selve omvandlingen er basert på 2 stk. PMC56P K kort, R2R 16 bit, en lovlig sofistikert DAC-løsning. I sin tur mater den sitt etter hvert analoge signal ut gjennom en solid, rørbasert utgang med 5687 doble trioder. Topologien er anodefølger, single ended klasse A uten motkopling. Solide trafoer på strømsiden, rør likeretting med påfølgende choker til glatting, ikke noen billig løsning, akkurat. Komponentkvaliteten på SPX-utgaven er påkostet, det er sofistikerte materialer og high end produsenter som leverer det hele, blant annet er Audio Note og Allen Bradley på leverandørlista. Kabling i kobber og sølv avrunder dette klasseproduktet. Målinger? Ta bare løpafart og glem det, dette er ikke en DAC Audio Science Review har noen som helst forståelse for. Heldigvis er eventuelle frustrasjoner i den retning blåst over alle blåner i det musikken spiller opp. Det finnes mye viktigere ting i livet enn perfekte målinger, mine herrer!
Også som nenvt, på lik linje med anakronistene hos Audio Note har også denne DAC’en kun én inngang, der du kan rett nok velge enten RCA S/PDIF, eller BNC, og det ser ut til å være lagt mest krutt i RCA-varianten, så jeg har benyttet denne. På baksiden finner du ellers RCA analog ut, IEC-brønn og av/på bryter. På fronten lyser en behersket rødorange diode, takk og pris for at vi slipper blålys i stua hos en lovlydig borger når musikken skal nytes!
Vel, vi spiller opp. Tom Waits hadde noen gudbenådede år hos Asylum Record mellom 1973 og 1980, det kom en rekke herlige skiver, disse hadde stort sett god lyd, også, hva mer kan vi be om? Jeg velger en låt som har hengt med meg siden jeg begynte min skribentgjerning for 30 år siden, en sløy duett med ingen ringere enn Bette Midler, “I never talk to strangers”. Barstemningen er åpenbar og levende, pianotonene er våkne og kvikke, i bakgrunnen svever en saksofon, very sweetly. Ikke at akkurat denne innspillingen setter meg helt ut, men det er noe her, noe spennende som gjør at jeg må søke dypere; en intensitet og nerve som er særs medrivende. Ergo åpner jeg en Pandoras eske av en norsk skive, Odd Børretzens herlige “Kelner”, og den luftige, intense låta “Bourbon street blues”. Om det ikke var barstemning nok på den forrige låta, så finner vi det i sannhet her! Det er hevet over tvil at SW1X DAC II SPX har fokus midt i presensområdet, det skaper en fantastisk tydelig og innsiktsfull gjengivelse, det er nær ubegripelig åpent og kommunikativt. Man bare må dvele ved denne låtas stemning helt til ende, og deretter sitte i stillheten og la det synke inn. Intenst!
Vi tar et par karslige steg opp på tøffeskalaen, og henter fram Walter Trout og hans fyrverkeri “Full Circle”, derfra henter vi den bunnsolide blueslåta “She takes more than she gives”. Denne skiva er fra Trouts mest utagerende periode, fra før han ble alvorlig syk, og han har her trukket med seg et rasende stjernelag av gitar- og vokalkompiser, som gir denne skiva enda et ekstra gir, selv om man skulle tro det var helt umulig. Uansett, det utmeisler seg et karaktertrekk her, var inne på det også i forrige avsnitt, det er tydelig belyst i presensområdet, og det gir et klart fingeravtrykk i gjengivelsen fra SW1X DAC II SPX. Den oppleves tydelig påslått, samtidig med balansert, full kontroll, og en tydelig slagkraft nedover. Totalen blir en herlig underholdende, heftig og engasjerende gjengivelse. Litt spent derfor, når jeg går over til den litt umulige bluesartisten John Campbell, en mann som verken var en strålende gitarist eller vokalist, men som til tross for dette formidlet et eller annet ekte, sterkt og levende på brilliant vis. Dette fremkommer med all mulig tydelighet på skiva “One Believer” fra 1991, vi hører på låta “Wild streak”. Med de karaktertrekk dagens testobjekt har, forventer jeg mye av dette, men blir egentlig litt skuffet. Helheten fremstår overraskende behersket, der jeg trodde vi skulle få et fyrverkeri, men til tross for den nevnte påslåttheten, balanserer vi egentlig på kanten av en viss hardhet denne gangen. John Campbells stemme har for så vidt akkurat denne tendensen i seg, så det er kanskje ingen bombe sånn sett, men underlig nok oppleves låta ellers noe behersket i dynamisk uttrykk, så akkurat her blir jeg noe forvirret, må jeg innrøme. Om vi søker oss enda lenger tilbake i tid, helt til det gyldne 70-tall, finner vi f.eks Uriah Heep’s solide utgivelse “Demons and Wizards”, Heep’s fjerde album, som ble utgitt i 1972. Herfra nyter vi av “Rainbow Demon”, låta er et slags frampek mot det som vel i dag kalles “gothic rock”, en tung, dyster grunnstemning i dette her. Og det er da også fascinerende å oppleve hvordan denne låta formidles fra denne DAC’en, den mørke stemningen blir så til de grader tydelig, det er nesten som om den tar sats, og bølger over lytteren. Stemmen danner en herlig kontrast til denne dystre musikken, og er noe fyldigere enn man er vant til å høre Byron. Men når han går opp i et lysere leie, kommer denne påslåttheten som har vært nevnt noen ganger. Jeg vil knytte noen bemerkninger til det, i fall det kan tolkes i retning av det er et problem; nei det er det ikke. Balansering av denne lille egenskapen er enkel, både rørvalg, samt valg av samarbeidspartnere er lett match. Faktum er at nevnte egenskap bidrar sterkt til å skape en tydelighhet og et liv som er sjelden vare, og gir en underholdningsfaktor som er helt ubeskrivelig! Bare for å undestreke at det knapt finnes grenser her, kaster vi oss over det norske svartmetallbandet Khold, og deres 2008-ugivelse “Hundre år gammal”, og låta “Sann ditt svik”. Tilgi meg for å bli litt lattermild av dette overseriøse mørket, malte ansikter og dødsforherligelse, mulig de mener det på alvor, men for meg virker det mest ufrivillig morsomt. Uansett, de leverer et brutalt, helvetes mørke, såpass skal de ha. Så om Uriah Heep-eksempelet hadde en viss dysterhet over seg, er nå dette reneste dødskampen. Kombinasjonen av mellomtonens klarhet og voldsomheten nedover som DAC II SPX er herre over, skaper en spenning og en stemning som er nesten magisk godt tilpasset denne stilarten. Vi får et flott fokus på stemmen, det er lett å skjelne teksten, i seg selv et under for denne stilarten vil jeg bemerke, samtidig som selve gravkammerets mørke brøles mot oss fra glødende radiorør. Kan det gjøres nevneverdig bedre?
Nei, vi får roe oss ned litt etter ovenstående dødsmesse. Vi søker oss enda lenger nord, til Trondheim, der Trondheimssolistene med Marianne Thorsen og Øyvind Gimse virtuost formidler Mozarts Violin Concertos på en 2L-utgivelse av ypperlig kvalitet. Med det vi nå kjenner til om denne DAC’en, er det ikke overraskende at Thorsens fiolin blir noe mer moderne og frekk enn i virkeligheten, samtidig som vi overbringes en uovertruffen kontroll og underholdningsverdi. Det er bare så himla levende! Storslått, rytmisk, kvikt, elegant, total orden, enormt innsyn i lydkulissene.
Hvor konkluderer man så med denne anakronistiske DAC’en? La meg aller først understreke at på underholdningsmessige og emosjonelle kriterier scorer den høyt. Himmelhøyt! SW1X DAC II SPX er et unikum av en DAC, ganske enkelt. Den formidler dynamikken, storheten, livet, dramaet og tilstedeværelsen i en hver musikkform du kan komme til å slenge på den. Oppe på en fjellforankret, bekmørk grunnmur bygges et sprudlende byggverk av farger og liv, teksttydelighet og klanger. Den kan behøve en viss balansering av noe mer beherskede partnere i oppsettet, men med dette lille forbeholdet, anbefales denne livsbejaende musikkleverandøren på det aller sterkeste. Sinnsykt moro!
SW1X DAC uten filter og oversampling, NOK 47 500,- Importeres til Norge av Yesda Audio
Renraset rør rocker Rognliens residens! Ryddig, røff, rå, rolig, rikholdig, ressurssterk. Rachmaninoff, Rainbow, Reiersrud, Ramones. Unison glede i det jeg gleder meg til å beskrive besøket fra Unison Reseach og deres integrerte forsterker S6. EL34, 30 Watt, snaue 30 kilo, og et hav av musikkglede!
Elegant, solid
Ingen tvil om at det er solid stoff, dette her. Såpass oppdages bare ved det faktum at det koster en halvgammal gubbe litt lyder fra både kropp og sjel bare det å løfte den på plass der foran på podiet. Dessuten, i skrivende stund kommer jeg fra demo av et flermillioners anlegg, og jeg kjenner fortsatt at det er godt å droppe ned i lytteposisjon foran en velkonstruert, EL34-basert, integrert forsterker. Hvorfor? Se innledningen. Fordi den spiller alt, fordi den er i balanse, fordi den ikke overdriver, fordi den ikke underkommuniserer, fordi den leverer! God hifi skal være enkel å få til, den skal være underholdende, den skal evne å levere et musikalsk budskap til folk flest, for det er visst vår tur nå, sies det.
Men før vi går løs på musikken, la oss se litt mer på det mekaniske og tekniske her. Jeg skriver altså at dette er en EL34-basert forsterker, i dette konkrete tilfellet må jeg komme med et lite forbehold. For EL34 kan stort sett lett byttes med KT77 eller 6L6, og i testeksemplaret sitter det faktisk KT77, når sant skal sies. Det betyr lite annet enn at det finnes en viss fleksibilitet her; sånn rent generelt er det ikke nødvendigvis så store forskjeller på de nevnte rørtyper, men det kan alltid oppleves mye moro med gode rør, både på driver- og effektsiden. Vekten peker ellers på det svært viktige faktum at her er det solide trafoer, sånt behøves på rørforsterkere med moderat effekt. Merk at fordi jeg er som jeg er, og hardnakket påstår at rør på lett last så og si alltid slår de fleste forsterkere på all last du kan finne på, har jeg altså valgt minste motstands vei atter en gang. Det betyr i klartekst at jeg gidder ikke kaste bort tiden ved å enda en gang bevise at moderat motoriserte rørforsterker ikke liker tung last; jeg bruker lett last og høy effektivitet i alle nevnte eksempler. Noe annet skulle tatt seg ut!
Så i korte trekk ser vi her på en EL34-bestykket forsterker, men merk deg at den er koplet som single-ended, ultralinear, ren klasse A (selvsagt!); litt uvanlig at vi finner 3 rør pr. side, dermed omtrentlig 2 x 30 Watt i stedet for de noe mer vanlige 2 x 20 Watt fra 2 + 2 utgangsrør som skaper en mer “normal” EL34 forsterker. Foran disse 3 utgangsrør sitter et annet svært anvendelig rør som driver, nemlig 12AX7 / ECC83. Det vakre med disse er at her finnes også et godt utvalg av spennende rør fra gamle dager (New Old Stock, NOS), som kan gjøre opplevelsen fra denne forsterkeren enda mer intens, uten at det behøver koste deg verken teaterbilletter eller skamløsheter på by’n. I det hele tatt er S6 en fleksibel enhet å entre rørenes verden med, det er enkelt, samtidig som det er lydmessig involverende og solid bygget. Elegant løsning med justering av bias er en del av pakka, fjernstyring av volum likeså.
Det mest spennende med rørforsterkere er selvsagt også det mest åpenbare, nemlig å lytte til dem. Men før du gjør det, sørg for å skaffe deg de rette forutsetninger. Det betyr en god kilde, samt et par høyttalere som lett spiller høyt, og som ikke belaster forsterkeren med for mange rariteter. Det bør helst være en ganske flat 8 Ohms impedanskurve, samt et par knepp over 90 dB / 1W / 1 m før det gir mening å kople opp et italiensk smykke fra Unison Research på høyttalerne. Det sagt, de er solide trafoer her, så selvsagt er det et rimelig bredt vindu å operere innenfor, men grunnlaget består: Lett last, høy effektivitet!
Men altså… Rørforsterkernes absolutte styrke ligger i det faktum at de ikke behøver å fortelle noe som helst om data og effekt, de behøver bare lyttes til. Derfor gjør vi det her og nå, og starter ballet med en Steely Dan-låt i behagelig innpakning. Susan Wong ble født i Hong Kong, men er vel basert i Australia så vidt jeg kjenner til; hun er på mange måter en parallell til vår egen Anita Skorgan, en strålende pianist og vokalist, i tillegg behersker Wong også fiolin på høyt nivå. Nu vel, lytt gjerne på hennes versjon av Michael Jackson’s “Bille Jean”, slående vakker, men i dag tenkte jeg mer på det jeg hintet til her ovenfor, nemlig låta “September”. Det oppleves et visst fokus i frekvensene noe over presens, dette skaper mye pust og engasjement, men samtidig er det en fantastisk ro og kontroll over dette her. Det beskrevne engasjement skaper fokus, liv og tiltrekker seg oppmerksomhet, men er det korrekt? Ikke vet jeg, men det som er sikkert er at det trekker med seg en ubeskrivelig kontroll på kvinnestemmene og lydkulissene, og gjett om jeg digger det!
Vi gjør det litt mer komplekst, fjerner oss litt fra ovenstående muzak, og kaster oss over “Train Song” med Holly Cole. Dette er en låt med en uendelighet av kulisser, farger, og tivoli, og med S6 i førersetet fremstår den nesten uhørt engasjerende, med en masse greier som bare popper opp over alt. Bassen er dypere enn normalt, med det avsløres en tydelig festkul, men på samme tid er det så mange gøyale farger her, at låta fremstår som nesten helt ny. Dette er jo bare drittøft! Men den nevnte gøyale festkulen kommer ikke kostnadsfritt, det er hørbart i form av en viss manko på kontroll i detaljene og klangene helt nede i bånn. Såpass kan vi tåle, all den tid Unison Research S6 nå begynner å avsløre seg som en real partyløve!
Kan partyløver være triste, intense og sterke emosjonsformidlere? Vi prøver å finne ut akkurat det ved hjelp av det fantastisk vakre korverket “Miserere”, komponert av italienske Gregorio Allegri. Det første som utmerker seg er en enorm dybde i lydbildet, dernest et nær unormalt flott fokus på kvinnestemmene i koret. Sistenevnte fenomen er mest sannsynlig relatert til det nevnte fokus i området omkring presens og oppover, det gir en veldig flott, opplyst gjengivelse av stemmer generelt, og kvinnestemmer spesielt. Roen og kontrollen er igjen uovertruffen, så det gis fullt innsyn i hver eneste stemme i koret, såpass bra er dette, at jeg ikke nøler med å beskrive det som sjelden kost. Det skal nevnes at vi ikke slipper helt fri fra visse artefakter (et lite “skinger”) i crescendo, i sannhetens navn er det svært så vanlig, dessuten er Unison Research S6 moderat plaget at dette. Generelt sett spiller forsterkeren klassisk med bravur, den er overhodet ikke redd for store verk og voldsomme utladninger. Har spilt av en rekke verker, store og små, gamle og nye, og det viser fint at S6 leverer klanger og liv med den største selvfølgelighet. Den er røffere i kantene enn de mer forfinede 300B-forsterkerene, men samtidig boldere, og leverer sterkt og insisterende. Det viktige poenget er kontrollen på absolutt alt som foregår, så det er med en viss spenning jeg går løs på de sinteste eksemplene i følgende avsnitt…
Vi bytter dermed fullstendig fokus, og banker løs med låta “Nitro Junkie”, fra konseptkomponistene Gothic Storm. Om disse er det lite jeg kan meddele, egentlig; det er et selskap startet av Dan Graham i 2010, med mål om å komponere musikkstykker for Hollywood. Eksempellåta er, som tittelsen antyder, eksplosivt, rasende stoff, her skal det jobbes for føden, og hvordan forholder en tross alt moderat motorisert rørforsterker seg til sånt? Her imponerer S6 meg, ganske enkelt. Dette leveres tungt, sinna og brutalt, fullstendig uten å miste pusten. Den tidligere nevnte tydelige festpukkelen gjør dette til et rent overflødighetshorn, gitt at forsterkeren får spille på på lett last med gode evner i bassområdet. Dermed oppleves låta faktisk enda dypere og mer brutal enn selv tunge kraftverk fra transistorenes verden pleier å levere, dette slår hardt! Igjen, akkurat som på korverket, bemerkes den enorme dybden i lydbildet. For kvalitetssikringens skyld hiver jeg med “Killin’ floor” med Kail Baxley, og denne kraftige låta understreker funnene i forrige låt, vi får en feit, deilig og brutal bass som banker banker løs på lytterommet, og fyller det helt til taket, uten å slippe taket i noe som helst. Forbilledelig!
Jeg velger å roe ned med en dansk favoritt, Thorbjørn Risager, som foredrar den herlige låta “Long forgotten track” for oss. Atter bemerkes underholdningsverdien, som fortsatt er enorm. Disse valgene gjør nok også at stemmen tenderer mot å være noe påslått, og det er vel greit å nevne at blir mer massivt og bredpenslet enn de beste SET-forsterkerne. Den store styrken er uansett spilleglede og liv, man ser lett gjennom fingrene med disse mindre avvikene, som uten unntak ser ut til å være der av rent underholdningsmessige årsaker.
Unison Research S6 har fått en del år på baken etter hvert, det er i hvertfall mer enn 10 år siden den første utgaven forlot fabrikken i Treviso, rett nord for Venezia i nordre Italia. Deretter har den blitt stedig forbedret og justert til dagens allsidige utgave av arten. Om jeg skal peke ut en egenskap som gjør den spesiell, er det nok evnen til å formidle kvinnestemmer med stor overbevisning, men viktigst av alt er selvsagt evnen til å formidle alle stilarter med stor underholdningsverdi. Jeg skal ikke hevde at dette er en helt nøytral gjengiver, men, som jeg har skrevet et utall ganger, hadde jeg uansett valgt en slik underholdningsmaskin 11 av 10 ganger fremfor en nøytral maskin uten sjel og legeme. Unison Research S6 er i dagens utgave en strålende inngangsbillett til rørforsterkernes verden; sørg for dynamiske, levende samarbeidspartnere, og du har hifi for livet!
MERK: Det testede produktet har oppgraderte rør i forhold til standard. Jeg tar derfor forbehold om at originalvarianten kan ha noe andre egenskaper.
Unison Research S6 integrert single ended forsterker, ca. 2 x 30 Watt, kr. 49 900,- (februar 2022)
En av fordelene med transistorbaserte forsterkere er jo at de ikke behøver tweaking, ikke sant? Ikke rørtrøbbel, sus og støy, fake NOS-rør og mye annet styr. Plug and play, ferdig. Å, hvor feil man kan ta! Bli med på full OP-rulling!
Men først, ta utgangspunkt i denne artikkelen: https://rognlien.wordpress.com/2019/10/10/heedliner/ Jeg eier en del forskjellige Heed-produkter, ettersom jeg digger deres liv og rytmikk, nærhet og lekenhet i formidlingen. Men så var det bare det, da, at importøren her til lands, Moiz audio, begynte å publisere en del skamløse påstander om skifting av komponenter inne i boksene! Hva f…? Skal vi plutselig begynne å skifte greier inne i et ferdig produkt? Som et rør, liksom? Ja, sier importøren. Prøv, i det minste. Joda, nå er vel garantien utgått på min Heed Canalot (?), om ikke annet så går den vel ut i det øyeblikket jeg roterer den første 2 mm unbrakoskruen motsols. Så derfor har jeg gjort akkurat det!
Først litt om OP-amper, operasjonsforsterkere på norsk. Dette er en forsterkerkrets med en del faste oppgaver og egenskaper, noe alle forsterkere som håndterer analoge signaler, er avhengige av. Opprinnelig kom disse til i miljøet omkring analoge regnemaskiner, og var i sin tid rørbaserte, de også. Men behovet for forenkling og plass, gjorde at de først gikk over til transistorbaserte kretser, deretter ble det hele samlet i en integrert krets, og resten er historie. Rett nok har noen gjennom prøving og feiling funnet ut at IC’r er suboptimale lydmessig sett, og fortsatt bruken av diskréte kretser i stedet. Selv har jeg vært i den leiren som har en sunn skepsis til IC’r, men det skal sies at grunnlaget for skepsisen har vært mest av følelsesmessig art, og derfor ganske tynt fundamentert. Og her har jeg sjansen til å utfordre mine fordommer, jeg tar i mot med takk!
Selve prosessen med å skifte OP-amp, minner mye om det å bytte rør. De små originalt installerte OP-amp’ene i Heed Canalot må rett nok hjelpes litt med et eller annet verktøy for å slippe taket, men det var lett match ved forsiktig bruk av en liten skrutrekker. Deretter er det tut og kjør, merk deg for all del hvor pinne 1 skal sitte (markert på OP-amp’en med et punkt e.l.), så du unngår dyre bommerter!
Den første inn på originalens plass er OP-amp’er fra latviske Alfa; R-Par 401, en “high end bipolar-input OP-amp with class A output” i henhold til produsentens nettside. Disse koster kr. 600,- pr. stk. fra Mioz, ikke veldig annerledes enn et godt, lite NOS-rør, om vi skal beholde den sammenligningen et lite stykke til. Og du behøver altså 2 stk til Heed Canalot. Som vanlig har jeg en del skepsis med meg inn i en sånn setting, jeg har egentlig liten tro på at jeg vil oppleve umiddelbare forskjeller. Feil igjen. Alfra R-par er klart stillere enn originalen, det formidles en åpenbart mer nattsvart bakgrunn. Det må ha forsvunnet noe for meg udetekterbar støy eller noe, for gjett hva som skjer? Jo da, det blir en klart tydeligere detaljering, og det dukker plutselig opp en rekke nye lydkulisser. Interessant nok oppleves også et tydelig større rom, en bredere palett, og klart bedre plassering av musikkens bestanddeler. Den nevnte stillheten gjør korsang mer magisk, det er som om hele koret blir mer som en enhet, pustende, levende. Men, selv om all musikk oppleves “på nytt” er det ikke uten spørsmål, heller. For hva skjedd med bassen? Jeg opplever egentlig at den både mer diskrét og samtidig noe mindre presis. Samtidig sanses den noe forvirrende opplevelsen av en noe mørkere balanse, rett nok vil det siste der være et resultat av et renere, mer støyfritt signal. Jeg synes vel ikke det som skjer i bassen er verken mye eller direkte kritisk, men jeg bemerker det, i det minste. Her tror jeg fortsatt på et aldri så lite forbedringspotensiale. Men det helhetlige resultatet feier uansett all tvil til side; Alfa R-Par OP-amp’er er klart å foretrekke fremfor originalene!
Ut med Alfa, inn med Sparkos. Denne bedriften består av to mennesker og en hund, så langt jeg begriper, og de lager audio-utstyr til sånne folk som oss. Mest fokusert på OP-amp’er, power supply og lignende, men de leverer også en ferdig hodetelefonforsterker. OP-amp-modellen vi benytter heter SS3601, og det er faktisk en fullblods, diskrét krets, om enn med bitte små komponenter. Og denne gangen er jeg ikke i tvil; klangbalansen er noe mørkere enn både original og Alfa. Noe av det av samme årsak som med Alfa, dvs. mindre “støy”, men noe relaterer seg også til at den ruller av noe oppover i forhold til de to andre. Jeg opplever dog ikke den samme harmonien og elegansen som på Alfa; her er det mer som stikker ut, og det er noe mer tåke i bakgrunnen oppover i frekvens. Det som derimot er helt fantastisk, er mellomtonen, nydelig på klang, stemmer og tydelighet, fokuset på denne OP-amp’en ligger i dette området, helt klart. I sin tur gir dette en touch mer råskap på ren dynamikk, blåsere og slagverk oppleves enda friskere med disse OP-amp’ene installert. I tillegg gir det en touch mer klarhet på tekst og tale, ja, det er en helt magisk mellomtone, og korverkene fremstår helt uhørt bra. Videre oppleves denne varianten å gå noe dypere, og den er noe kraftigere nedover, kombinert med en touch mer orden og dynamisk utsving. Som motsats nevnes altså at den lukker ørlite igjen oppover, slik at lydkulisser, plassering og rom ikke får samme frihet som med Alfa-amp’ene. Men igjen, klart verdt pengene, en klar oppgradering fra originalene
Så hva velger man? Luft, plassering og detaljer, eller smekk og kraft? Bare du kan avgjøre. For min egen del må jeg først og fremst innse at nå er det ikke bare rør-rulling som gjelder, vår verden må nå også forholde seg til OP-rulling. Jeg anbefaler en hver eier av integrerte OP-amp’er å forsøke seg på dette her, effekten er udiskutabel!
Benyttet musikk:
September, Susan Wong
Moten Swing, Big Band Basie
Miserere, Gregorio Allegri, Ora singers, Suzi Digby
Rognliens hifi-blog 