Q. AN..

Q. AN..

Mysteriene er mange her i verden. Ikke minst undrer vi på hvem denne mystiske entiteten Q er. Etter å ha vært i lag med gode hifi-venner hos Audio Note, Brighton, Unitied Kingdom, er svaret avgitt. Les videre, og du vil få det svaret hele verden venter på….

Audio Note har sakte men sikkert bygget sin egen myte, og nå har myten tatt form og soliditet som noe ekte britisk, som Spitfire, som Rolls Royce, som Lord Nelson, Jaguar Type E og Dover Castle. La meg understreke at det gjelder i vår lille andedam, selvsagt, jeg tror ikke verden generelt har helt denne opplevelsen av Audio Notes betydning i historisk perspektiv. Uansett, for hver gang jeg har besøkt Audio Note i Brighton eller West Sussex, er det veldig tydelig at de langsomt, steg for steg, har justert seg inn til å bli den highend-produsenten i verden med størst detaljfokus, samt tilhørende forsknings & utviklingsbudsjett.

Men det var denne Q-figuren, altså. En mann med enorme kunnskaper, en mann som hardnakket hevder at nå går det til helvete i åpen båt, og han gjør det med et smil om munnen, gjerne bak rattet i en tilårskommen Mercedes med V-8 motor under panseret. På samme tid predikerer han den harde beskatningens fordeler, han vil ha marginalskatten over 80%, han vil ha enorm arveskatt, og han vil redde alle de som havner på gata i dagens urettferdige verden. Dessuten hater han fake news. Og dermed har vel kanskje noen gjettet at denne Q’en er en ekte Q, i motsetning til disse latterlige konspirasjonsteorier fra den andre siden av dammen. Der borte tror de i fullt alvor at den allmektige Q støtter opp om de største tullingene verden har sett siden…. siden… hm…, de største tullingene noensinne, faktisk. Men samma det, tilbake til dette kraftsentrumet vi nå har møtt, vi snakker altså om Peter Q. Mannen som er drivkraften bak fordums Audio Innovations og nåværende Audio Note, og har skapt sin legendestatus gjennom et utrettelig arbeide, enorm kunnskap og fokus gjennom mange tiår.

Peter Qvortrup elsker å provosere, og han har gjort det også til en kunstart. En ting er som nevnt at han har lest så mange bøker om den kommende undergangen at det er nok til å skremme fanden på flatmark, noe annet er at han i samme setning som han omtaler verdens økonomiske kollaps, høvler over den samlede hifi-industrien med betegnelser som kunnskapsløshet, komplett idioti og elendige produkter. Og hele tiden lurer et sånn passe arrogant og ertende smil om munnen. Har du ikke hard hud i møte med Qvortrup, skal du faen meg få oppleve hva det vil si å være en taper! Så er det bare det, da, at inne i denne brumlebassen, så finnes det en godhjertet, samfunnsengasjert og dypt rettferdig altruist, en som sørger for samfunnets utslåtte, en som tar vare på sine ansatte, en som er gavmild, inkluderende og generøs.

Audio Note var store i Russland, de solgte som pokker i Italia og i Kina. Så kom Covid, så gikk Putin til angrep, og verdensordenen vakler. Underlig nok faller dette sammen med at den generelle forståelsen av hva Audio Note har drevet med alle disse årene, er sterkt økende, og kundemassen holder seg stabil. Det har bare tilkommet andre kjøpere, jovisst er det fortsatt mange groteskt rike blant dem, og Qvortrups ambivalens slår ut i full blomst. Jeg mener, selvsagt selger han komplette oppsett med monoblokker og medfølgende sølvgruve til millioner av kroner, han reiser med kundenes privatjet for å installere og plassere. Men han synes at det er trist. For disse menneskene forstår ikke hva de kjøper, og de kan komme til å beklage seg over bagateller, fordi de egentlig ikke bryr seg om musikken, de skal bare ha det dyreste som kan skaffes. På samme tid elsker Qvortrup å selge OTO SE og AN-K til kulturpersonligheter og musikere, folk som vet hva de vil høre, men som ikke visste at det fantes noe sånt som Audio Note. Den gleden disse menneskene utstråler når et moderat Audio Note anlegg spiller opp, det er energien som lader Peter Q’s batterier.

Detaljfokuset og kunnskapene i dagens Audio Note er enormt. De har sporet opp de underligste leverandører, materialer og kunnskaper, ofte sitter denne spisskompetansen hos folk som tilhører forrige generasjon, den generasjonen som satte kvalitet og etterrettelighet foran alt annet, og plutselig kommer dagen da disse få, helt spesielle menneskene ikke orker mer, og ingen forstår nok av prosessen til å overta. Da overtar Audio Note hele greia selv! De kjøper maskinene, de tilegner seg kunnskapene, og produserer selv. De lager komponentene, de finner nye materialer, de håndlager det utroligste under det noe lekkasjepregede taket i West Sussex. Fantastiske kondensatorer, rørsokler, sølvspoler, trafoer, pickup’er, og selvsagt forsterker og DA-convertere. Når bestillingen tikker inn, finner de fram en gul post-it lapp, og skriver kundens navn på, og dette følger produktet hele veien fra bestilling til pakking. Før pakkingen, settes apparatet til test i minimum 24 timer, og måles helt igjennom etter testen, for å sikre at kvaliteten er på topp. At Audio Note har utviklet seg på såpass mange felter, har faktisk vært sterkt bidragende til at de svelget unna både Covid og kriger; de har bunnsolide lagerbeholdninger, og har blitt lite rammet av verdens leveranseproblemer. Ufortrødent har de holdt på med sitt fantastiske håndarbeid ved hjelp av sine dedikerte og lojale arbeidstakere.

Bak dagens produkter står de unike utviklerne Andy Grove og Darko Greguras, de jobber kontinuerlig med nye, spennende prosjekter og oppdagelser. I disse dager er hovedfokus på å løse de siste utfordringene som er knyttet til et kjent, men lite benyttet høyttalerprinsipp, der elementene drives av elektromagneter fremfor permanentmagneter, såkalt “field coil”. Mange fordeler med dette, også hørbare kan jeg uten videre si, men også mange utfordringer med varme, klangstruktur og strømforsyning. Men Audio Note hadde ikke kommet dit de er i dag, om de ikke hadde tatt i mot slike utfordringer med åpne armer. Nå er de nær en produksjonsmodell, men la meg da understreke at “nær” med Audio Note’s tidsregning, ikke behøver å bety i løpet av 2023. Det er to ting som er slående med denne måter å drive elementene på; hurtighet og naturlighet. På mange måter er AN i ferd med å revolusjonere det dynamiske høyttalerprinsippet, verden har noe å glede seg til! Problemet er pris, selvsagt, det er nok kun et fåtall som har råd til et par høyttalere av denne typen fra Audio Note. Men kjenner jeg dem rett, vil de jobbe stedig for å trekke dette prinsippet med seg også nedover i modellporteføljen, med noen forenklede løsninger og billigere materialer, allikevel uten å miste Audio Note-sjela. Vi gleder oss!

Vi var selvsagt innom og lyttet til prototypene hos Qvortrup, jaggu sto der også et par “Legend” effektforsterkere til noen millioner kroner, rett nok uten siste finish og eleganse, men dog. Akkompagnert av whisky av en type de færreste har hørt om, og langt mindre smakt, ble det spilt både vinyl og CD, nå også med prototypen på et CD drev med helt ny løsning for snurring av CD-plater, et mekanisk prinsipp som aldri tidligere har blitt benyttet for denslags. Hva i h…., liksom? Men Audio Note har forklaringer på dette også. Ikke at jeg skal forsøke å gjengi dem, men det er kun det lydmessige utbyttet som driver utviklingen hos Audio Note, tro aldri noe annet. Det er derfor de sier ja takk når sønnen i huset kommer trekkende med noen kilo av metallet Niobium fra ei gruve i Brasil, fordi det metallet har noen spennende egenskaper. Og hva ble resultatet? Jo visst, en type resistorer verden aldri har sett maken til. Dette er Audio Note i et nøtteskall. Det er de som bruker panzerholz i printkortene fordi det låter så himla bra, det er de som forsker på metalltyper på innsiden av radiorør, de som har motor på platespillerne sine med hestekrefter i stedet for noen få Watt, og alt sammen fordi nevnte Q vil ha det beste som kan skaffes for penger!

Qvortrup har mildnet litt med årene. Jeg husker at jeg intervjuet ham for godt over 20 år siden, og måtte til slutt spørre ham om det i det hele tatt fantes noen andre hifi-produsenter han hadde noen respekt for. Det var et spørsmål han hadde en del vanskeligheter med, men jeg mener å huske at han etter hvert kom opp med ett enkelt navn på en herre han hadde en viss sans for. Mens nå skjer det ganske ofte at han helt uoppfordret beskriver andre konstruktører og gründere som både geniale, hyggelige og dyktige, dette til tross for at de leverer billig hifi! Så til de av dere som ønsker en litt rimeligere vei inn til godlyden, kan jeg røpe at Schiit Audio er å anse som “approved by Peter Qvortrup”! Men selvsagt er mannen fortsatt skarp i kanten så det holder; feedback funker ikke, oversampling er som feedback, og det funker derfor heller ikke, streaming er galskap, og DAC’er skal ha én inngang, ferdig pratet. Men noe nytt kan være på gang. Q røper at han tenker å innta en mer tilbaketukket rolle etter hvert, ungdommen står klar, og jeg hørte ordene “remote control” ble hvisket i de mørkeste krokene på fabrikken. Jeg så prototype på en AX-3 stativhøyttaler, slik at noen flere kan få en følelse av hva de større AN-modellene holder på med. Hjemme hos Qvortrup finnes dessuten et iZero oppsett med CD og forsterker som mater et par AN-K liggende lett henslengt i ei bokhylle. Jeg digger den approach’en og kontrasten til mangemillonersanlegget i rommet ved siden av!

Atter en gang slås man i bakken av den dedikasjon og utviklingstrang som hersker i lokalene hos Audio Note. Atter en gang undres man over den ustoppelige jakten på den ultimate musikkgjengivelse. Og man fascineres over kullsviertroen på at man er på rett vei. De perfekte målinger som nå har tatt plass i vår hobby avfeies som misforståelser, og underbyggelsen av dette ståsted ligger i lytting til musikk hos Audio Note. Sagt på en annen måte, the proof is in the pudding! Peter Qvortrup selv smiler overbærende, og sier: Hører man ikke dette her, da har man ikke skjønt noen ting!

Og jeg mistenker at han har helt rett.

Den STORE sammenhengen

Den STORE sammenhengen

Et 15 tommer coaxial-element i fri dressur er ikke for pyser. Canadiske Coherent Audio har satset koaksialt, og i denne sammenhengen er det bare å sette sjøbein. I Casa Rognlien troner nå et herlig par Coherent Fifteen Neo hornhøyttalere, hver av dem på størrelse med et halvstort kjøleskap. Og dynamikken er på besøk!

Coherent betyr altså sammenhengende, altså som i f.eks. Donald John Trump’s rake motsetning, da i form av at alt disse høyttalerne formidler har en klar sammenheng og forståelighet. Jeg kan tilslutte meg et slikt navnevalg, konstruktør og byggmester Frank Fazzalari har så definitivt skapt en sammenheng av en annen verden! Nevnte Fazzalari har levert høyttalerkasser til flere prominente, Canadiske høyttalerprodusenter i en årrekke, men han savnet åpenbart noe med høyere morofaktor enn de noe mer sedate leverandørene hadde å by på. Ergo har han handlet inn elementer fra Radian i California, USA, og akkurat de folka der sparer ikke på kruttet! Men når dette med sammenheng har vært nevnt et par ganger allerede, er det litt skuffende for meg at informasjonen fra både Coherent og Radian faktisk er litt usammenhengende. Jeg måtte ty til importøren for hjelp, og har sirklet sånn omtrentlig inn hva vi har med å gjøre her…

Coherent Audio bygger og leverer 4 serier som alle er bygget over samme idé, forskjellen på dem er i korte trekk størrelsen på det koaksiale Radian-elementet. Dermed heter disse seriene henholdsvis Ten, Twelwe, Fifteen og Eighteen, og henspiller da selvsagt på antallet tommer i nevnte element. I tillegg til dette elementet finnes en piezo supertweeter som tar seg av alt over 18 kHz. Jeg hører selvsagt ikke 18 kHz, og i hvertfall ikke de 150 kHz dette superduperelementet strekker seg til. Det skal sies at jeg innbilte meg at noe luftighet forsvant når jeg la fingeren over elementet, men jeg skal ikke påstå noe utover akkurat det. I utgangspunktet finnes to varianter innen hver serie; hhv. Signature og Reference, der sistnevnte er den mest påkostede med hensyn til materialvalg og komponenter. Men så er det sånn at den modellen undertegnede har i hus heter Neo, og den står ikke nevnt på hjemmesiden i det hele tatt. Dessuten finner jeg ikke eksakt elementtype på Radian’s hjemmesider, heller, så det oppleves litt forvirrende for meg. Men samma det; produktet jeg omtaler, Coherent Fifteen Neo, er altså en velbygget, gulvstående høyttaler med utgangspunkt i Signature-modellen, men med Neodenium magnet og Berylliym diskantelement. Nå er disse elementene samtidig kjennetegnet for Reference-modellen, så tilgi meg min forvirring her. Ellers er det Mundorf og Duelund på komponent- og kabelsiden, og hele saken med 3″ kompresjonsdriver og 15 basselement deler på 800 Hz, og leverer frekvenser fra 25 Hz til 20 kHz innenfor +/- 3 dB. Påstår Coherence. Men det der skal jeg komme litt tilbake til. Dette er ellers effektive høyttalere, produsenten oppgir 99 dB / 1W / 1m på fifteen Neo, hvilket ligger midt mellom Signature og Reference. Høyttalerne er tunet for Single Ended Triode forsterkere fra 2 Watt og oppover, merk at de allikvel takler 400 W peakeffekt. Det finnes muligheter for tilpasning til forsterkere med høyere dempefaktor enn typiske SET-forsterkere, hør med importøren i fall du vil oppleve Coherent på en mer normal transistorforsterker.

I all hovedsak har jeg benyttet forsterker fra Audio Note, den fantastiske P3 Tonmeister SET med 300B på utgangen, men en Heed Obelisk har også bidratt. Ingen overraskelse at sistnevnte låt en del kjedeligere enn P3, men jeg tror vel også noe av den korte, litt trøtte gjengivelsen fra Heed kommer av dette med noe mer dempefaktor, som ikke er disse høyttalernes favorittløsning. Grunntrekkene i Coherent Fifteen Neo er en særdeles levende, dynamisk og utadvendt høyttaler; det oppleves en viss heving i presensområdet, noe som skaper en aldeles fantastisk tilstedeværelse, og en nokså påslått lyd. Men merk at det ikke betyr pågående, det en mild, leken og silkeglatt helhet, som jeg ikke opplevde trettende på noe vis. Tvert i mot, vil jeg nesten si! Høyttalerne er i høyeste grad koherente så det holder, jeg vil ikke påstå at de låter nøytralt, men de låter i det minste live! De gir en opplevelse av å være til stede der musikken leveres, de er medrivende, interessante, eksplosive, elegante og brutale, alt etter behov. De setter opp store og dype lydbilder, men er ganske kilne på plassering og toe-in før det virkelig sitter. De setter opp brukbare lydkulisser også noe utenfor sweetspot, men jeg synes ikke de er helt på Tannoy eller Doxa-nivå på akkurat dette punktet, selv om de er temmelig nær. Musikkeksemplene som benyttes for å sammenfatte en snau måneds tid med disse høyttalerne vil utdype det ovenstående.

Jeg begynner dagens eksempler med Lisa Ekdahl og hennes utgivelse “Sings Salavdore Poe” fra 2001, to år etter at hun møtte Poe på en meditasjonsreise i India, av alle ting. Mulig hun forsøkte å gå i Beatles fotspor en stund der, og jaggu fant hun også kjærligheten på denne turen, så hun giftet seg dermed med sin Salvadore. Nå varte det sånn ca. 6 år før de igjen gikk hver til sitt, men musikken lever i beste velgående den dag i dag! Låta “Sunny Weather” fremstår med en klar og lett tone og en svært tydelig stemme, til tross for et lite anstrøk av maskering. Det er ikke helt ukjent at sånt kan forekomme når store elementer er i sving, men det må understrekes at det er bare et anstrøk, og intet større problem. Gitaren på sin side fremkommer med nydelig fingerspitzgefühl og levende rytmikk. Det hele er sprettent og lekent, med en aldeles herlig mikrodynamikk. Mellomtonen peker seg ut med et helt fantastisk fargespekter, og et liv man opplever kun unntaksvis fra hifi.

Så går turen videre til Supertramp og deres “Some Things never change” fra 1997, der Supertramp etter eget utsagn returnerte til sin opprinnelige sound, og gikk for en mer organisk innspillingsteknikk, med mer bruk av live musikk i studio. Ingen tvil om at det fungerte; lyden er levende og behagelig, samtidig som musikken er både sløy og kraftfull. Låta “Sooner or Later” underbygger dette på strålende vis, det er kraft og rytmikk i mallombassen, Coherent fremstiller det kanskje en anelse tungt, noe som kan maskere, som nevnt i eksempelet med Lisa Ekdahl. Men her er ingen kvinnestemmer, så vi presenterers for en fantastisk åpen mellomtone, der tekst og all mulig småplukk som foregår i og omkring musikken nærmest sprudler i lydbildet. Hele gjengivelsen oppleves nærmest selvmotsigende, der vi nyter av en mild og avslappet helhet i kombinasjon med en nærmest brutal slagkraft. Slagverk og blås mot slutten av denne suggererende låta fremkommer helt fantastisk fasettert og klangfullt, jeg kan med hånda på hjertet si at akkurat denne låta har jeg aldri hørt bedre i dette hus. Heller ikke i noen andre hus, når sant skal sies!

Vi går over til en gammel traver, klassikeren “Take Five” med Dave Brubeck, denne gangen plukket fra en Dali testskive. Merk at denne innspillingen daterer seg helt tilbake til 1. juli 1959, altså for noen og seksti år siden! Derfor er det helt sensasjonelt for meg hva Coherent Fifteen Neo faktisk gjør med denne låta. Her presenteres vi for et nærmest helt nytt uttrykk! Lydbildet er ekstremt dypt, nærmest levende og pulserende i sin voldsomme tilstedeværelse, dette låter latterlig analogt og ekte. Det er en herlig smekk i trommer, ja, i hver eneste av dem, her viser disse høyttalerne virkelig frem sin eksplosive mellombass. Låta gynger og groover fra start til mål, og trommeslageren Joe Morello vekkes virkelig til live her, hans geni fremkommer med all mulig tydelighet. Paul Desmond’s sax får også skinne, hele gjengivelsen er lys og levende, hurtig og full av smekk. Særlig bedre blir det ikke!

Så over på min svenske helt, Roffe Wikström, skiva er “Blues är allt jag har” og den intense låta “Dina ögons språk” Igjen opplever jeg nærmest et helt nytt uttrykk på en låt jeg mente jeg kjente inn og ut. For meg er det utvilsomt slik at mellomtonen i disse høyttalerne rett og slett er helt eksepsjonell! Det skal vel sies at gitaren kanskje blir litt i heteste laget her, men det balanserer så vidt. Koloritten som fremkommer er helt unik, her flommer klanger, dybde, nerve, musikk!! Og hvilket rom som settes opp! Ting kan tyde på at disse høyttalernes livrett ligger omtrent her, altså i elektrisk blues med mye emosjoner. Til tross for at vi hører en ganske gjennomsnittlig innspilling, koker og syder dette her, alt går nærmest opp i en høyere enhet. Det er en viss koloritt, litt som vintage PA, det er sjarmerende og øker troverdigheten på denne stilarten, vil jeg påstå. Joda, dette kommer defintivt av visse aksentueringer og frekvensavvik, men hva gjør vel det, når favorittmusikken får vinger, og løfter deg med seg inn i bluesens innerste hemmeligheter?

Så går vi over på Ozzy’s siste utskeielser, utgivelsen og låta “Patient Number 9”. Oj, dette er mentalt så det holder. For en slagkraft disse høyttalerne rår over! Det bygges et rasende fundament, der en jævelig, syk og særegen stemme fra helvete ruver lytefritt og tindrende klar og åpen på toppen. Dette er digert!! Rett og slett en 15 tommers feit velsignelse av all galskapen Ozzy Osbourne fortsatt besitter, og i samarbeide med Cohrent Fifteen leverer han sin galskap med enorm tyngde. Heftig at Osbourne også har fått med seg legenden Jeff Beck til å spille heavy som om han aldri skulle gjort annet. Dette er tross alt mannen med verdens feteste gitarlyd, klart han skal spille heavy!

Så avslutter vi musikkeksemplene med Debussy’s “Holiday Morning”, her i Cincinnati SO / Telarc’s herlige, kraftfulle tapning. Dette sitter ikke like lytefritt som enkelte andre høyttalere jeg kjenner til, vi mangler litt av atmosfæren fra Tannoy eller Doxa, og jeg opplever dessuten litt i overkant fantasifulle fargespill her. Dessuten tenderer det litt mot kaos fremfor orden og nærhet til alle de sjuke tingene som foregår i denne innspillingen. Så kommer vi til det viktige poenget jeg hintet til innledningsvis, nemlig dypbass. Coherent opplyser at høyttalerne går ned til 25 Hz innenfor 3 dB, men der tror jeg nok de er i overkant optimistiske. Akkurat bunnoktavene er særs viktige for å få denne innspillingen til å fremstå med den størrelsen dette verket faktisk har, og her gjør Coherent en klar unnlatelsessynd. Jeg har spilt andre dyptpløyende låter også, uten å få til den fysikken som rister rommet skikkelig. Det sagt, mellombassen er formidabel, og blåser liv i det aller meste, men akkurat de aller dypeste frekvensene er relativt diskrét gjengitt i lydbildet.

Når man først har noe såpass levende, lettdrevet og eksplosivt til disposisjon, må man selvsagt sjekke ut filmlyd! “Top Gun – Maverick” ble fremført med bravur, frem fra boden kom en ganske så potent Klipsch subwoofer, og storslåtte opplevelser fra 8 Watt rør lå for mine føtter. Sub’en er som nevnt nødvendig for å sette lufta i bevegelse så det kjennes i hekken, det skal samtidig sies at den nevnte sub ikke maktet å følge opp tempo og presisjon når den skulle forsøke å fylle opp bunnoktavene i musikkstykker. Men til film! Dette er det heftigste jeg har hatt av filmlyd siden Klipsch LaScala velsignet husstanden med sin galskap, det var så jeg frøys frydefullt på ryggen når jagerflyene drønnet forbi. Flott taletydelighet underbygger helheten, dynamikken og hurtigheten disse høyttalerne rår over, utgjør jo pinadø halve filmopplevelsen alene! Du bør ganske enkelte unne deg litt filmlyd med rør og horn, det er noe nærmest naturstridig brutalt over det…

Konklusjonen her burde neppe komme som en overraskelse, men jeg får nå skrive den uansett. Coherent Fifteen Neo er underholdningsmaskiner, de lever, syder, eksploderer, hvisker og drønner så du knapt tror det, alt avhengig av hva musikken forlanger. De fungerer strålende som redskaper for “comparison by contrast”, altså i form av at de evner å fremstille innspillingenes forskjeller så tydelig og forståelig at det er helt fantastisk. De fungerer nærmest urimelig godt til laveffekts, høykvalitets rørforsterkere, og kan dessuten tilpasses også forsterkere med høyere dempefaktor, og er dermed mer tilgjengelige også for flere enn oss bakstreverske rørhuer. En av de mange strålende egenskaper disse høyttalerne har, er at de også leverer både livet og rytmikken på lavt volum, de er kort sagt herlige høyttalere for de fleste møblerte hjem. Problemet er selvsagt størrelsen, men som vi allerede vet, nothing beats cubic inches!

Coherent Fifteen Neo, hornhøyttalere med koaksiale elementer.

Importør Yesda Audio. Pris (november 2022) NOK 120 000,-

Norsk Standard

Norsk Standard

Summary in English: Despite costing just a fraction of the worlds well known reference pre amplifiers, the Musical Innovation Mi 23.5A, hand built in Norway to immaculate standards, performs on par with them all. From the enormous power supply, via the power amp sized battery of high quality capacitors, all the way through the sophisticated volume control and circuitry, this is an absolute high end product in all aspects and positive meanings you can find.

Apart from the fact that it delivers with total control, raging power, foot tapping rhythm and pitch black background, this unit adds nothing. This is like opening a wide wall into the studio and recordings, letting you enjoy the music as if you were in the control room. It’s still silky and smooth, lightening quick, even brutal when needed. It drives all power amps, whatever the input impedance, with ease and gusto, leaving the listener with a musical experience normally costing many times more than the asked price for this unit.

It is a pity that the international markets are unaware of this Norwegian treasure, it’s about time that these products find their way out of the small town in Norway, and start mingling with the ultra high end brands out there. High end importers of the world, take notice; The Musical Innovation Mi 23.5 (and all its siblings) are w-a-a-a-y too good to remain the secret they are today!

Your local power plant….

Joda, jeg har hatt denne forforsterkeren innom i en tidligere versjon, men grunnet en del oppgradering av viktige detaljer i konstruksjonen, har jeg tatt i mot besøk igjen. Møt Musical Innovation Mi 23.5A med stor strømforsyning!

Kunne ikke unngå å nevne strømforsyningen allerede i innledningen. Vi snakker tross alt om en forforsterker, men vekta viser oss at det hadde fungert strålende til forsyning av selv nokså solide effekttrinn, dette her. Men så er det dette med norsk standard, da. Konstruktøren, Roar Malmin, har i en mannsalder vært den største driveren for bunnsolid strømforsyning til hifi, og han har aldri vært mer klar på dette enn nå. Ikke vet jeg om vi har ham alene å takke for disse bunnsolide, norske strømforsyningene, men sikkert er det at han hele veien har vært en tydelig pådriver for soliditet i akkurat dette ekstremt viktige punktet. Nevnt er strøm; når alt vel er koplet opp og påslått, kan vi benytte den gedigne fjernkontrollen til alle fasiliteter på forforsterkeren, det finnes også en underliggende meny å leke med, for noe sjeldnere settinger.

Mi 23.5A er en komplett dual mono-konstruksjon, inneholdende en enorm bank av elektrolyttkondensatorer, også denne mer enn nok for en solid integrert forsterker, det er liten tvil om at Musical Innovation mener alvor. Den jobber i ren klasse A uten feedback, til tross for dette driver den en hver effektforsterker med den aller største selvfølge, og tro meg, jeg har prøvd den på virkelig lav impedanse. Her understøttes den av den temmelig kompromissløse strømforsyningen, selvsagt, så du er sikret en absolutt stabilitet uansett hvilken effektforsterker du eier. Selv har jeg kjørt den på både transistor og rør effekttrinn med total og lytefri kontroll og kvalitet. Det lille som kan innvendes på dette produktet, er mangel på merking av innganger, i kombinasjon med litt forvirrende layout på baksiden, og da toppet av mangel på bruksanvisning, selvsagt. For å ta det siste steget over til full profesjonalisering, anbefales solid innpakning i esker med merkenavn, samt en tydelig bruksanvisning, det burde være mulig å få til, synes jeg. Grunnen til at jeg mener dette må til er faktisk ganske viktig, og jeg skal slippe katta ut av sekken med en gang. Mi 23.5A er nemlig en av verdens absolutt beste forforsterkere, uansett pris, og et slikt produkt burde pakkes inn og presenteres som nettopp det. Verden burde få opp øynene for Musical Innovation!

I det daglige benytter jeg en strålende DAC / forforsterker fra Abbington Music Research, en DP-777SE, rørbestykket, et velbygget og gjennomført klasseprodukt. Denne har også fått operere som ren DAC i de oppsettene jeg har testet ut, i bruk har også vært AN DAC 0.1X og Heed Obelisk DA. Det mest interessante og absolutt minst begripelige i disse testene, var altså at med Mi 23.5A i kretsen, altså mellom AMR DP-777 SE og effekttrinnet, så ble totalen bedre enn om jeg bare brukte AMR! WTF, liksom? Her må det være et eller annet med impedansmatching eller noe strømrelatert, som gjør at når AMR ser inn i Mi pre i stedet for en effektforsterker, så jobber den mer avslappet og dermed mer detaljert og dynamisk, enn om den må trekke hele lasset alene. Ikke kjenner jeg hele årsakssammenhengen her, men faktum er at jeg ble regelrett himmelfallen i det jeg satte Mi 23.5A inn i signalkjeden, og hele anlegget våknet til liv som om det var første vårdag!

I mitt liv har jeg hatt besøk av, eller lyttet til noen aldeles fantastiske forforsterkere; toppmodeller fra Lamm, Mark Levinson, Dan D’Agostino, Audio Note, Naim og et par – tre til. Disse har satt spor hver på sitt vis, men det som er nærmest urovekkende oppe i alt dette, er jo at kjellerbedriften Musical Innovation uten blygsel melder seg inn i denne gruppa, det skulle knappest gå an, men det gjør det, altså. De nevnte forforsterkerne har alle noe helt eget over seg, en ro, en storhet, en rytmikk og en dynamikk som skaper stor musikkformidling. På mange måter er Musical Innovation Mi 23.5A kvintessensen av dem alle, selv om jeg heller mest i retning av at dette skaper mest minner om Naim for min del. Kan det ha noe å gjøre med den enorme strømforsyningen de begge rår over? Det er den selvfølgelige kombinasjonen av kontroll og rytmikk som frembringer disse levende minnene, så det er ikke helt utenkelig at den solide kraften på forsyningssiden har noe med dette å gjøre. Lydmessig lengst unna i nevnte gruppe finner vi nok Audio Note, disse legger inn en eller annen “magi” som kan oppleves fra de beste rørkretser, men som ikke nødvendigvis er så 100% korrekt, når det kommer til stykket.

Hvordan låter så Musical Innovation Mi 23.5A? Jo takk, bare bra! Nevnt er rytmikken og den selvfølgelige avslappede kontrollen, men vi har ikke sagt så mye om autoriteten, enda. Men den må virkelig nevnes, for det er på dette punktet de virkelige high-enderne utmerker seg, og Mi 23.5A er intet unntak i så måte. Det oppstår en voldsom slagkraft, samtidig som kontrollen og detaljeringen, også helt nederst, er uten lyter. Dermed møter man et produkt som “ikke låter i det hele tatt”, da i den mening at det oppleves kun som en fullstendig åpen vegg inn til musikken, mer enn at vi har et produkt som formidler gjennom en åpen dør. Sagt på en annen måte; vi hører ikke produktets påvirkning, kun musikken som uhindret flyter igjennom. Dette blir fort et slags filosofisk problem for meg, når sant skal sies, for hvordan kan jeg egentlig vite det? Jeg har hørt produkter som engasjerer meg mer, samtidig som jeg neppe har hørt produkter jeg ikke på noen måte kan peke på særegenheter ved. Men jeg finner ingen særegenheter med Mi 23.5A! Jeg bare opplever at her er det ikke noe å tilføye, det er levert, plassert og akseptert! Det er ett fett hva jeg spiller, små klassiske ensembler, store symfoniorkestere, jazz, elektronika, viser, pop, rasende rock, alt sammen bare flyter uhindret og elegant fram til effekttrinnet. Fort gjort, da, å somle vekk noen av hemmelighetene i den delen av anlegget, dessuten kommer vi til høyttalerne etter hvert, også…

Jeg har benyttet tre effekttrinn, rør, klasse D og klasse AB. Spesielt rørtrinnet har vært nyttig; det er et svært så åpenhjertig trafobasert 300B-trinn fra Audio Note, og, for meg nokså overraskende, et supert treff i lag med Mi. 23.5A. Litt sånn helligbrøde, det der. Rør foran og transistor bak, det er kosher. Transistor først og rør etterpå, det er haram eller syndig på en eller annen måte. Men jeg har blitt så gammal nå, at jeg synder uten anger, og denne synden ga mersmak, ganske enkelt. Presisjon + magi gir mye moro og stor innsikt i musikkens sjel, tro en romantiker på hans språkblomster, for de vokser i næringsrik jord. Som nevnt var overgangen fra min normale forforsterker til dagens testobjekt, en real vekker, og umulig å overse.

Så går vi løs på det musikalske utbyttet. Som allerede nevnt et par ganger, er det nærmest vanskelig å si veldig spesifikt og eksakt hva denne forforsterkeren (ikke) bidrar med, rett og slett fordi fravær av farging og egenart, er dens mest fremtredende væremåte. Men noen egenskaper har den allikevel, og jeg vil forsøksvis beskrive disse i de kommende avsnitt. Først ut er “Til the end” med James Hunter, og han må jeg jo knytte noen kommentarer til. Han hører ut som en 80 år gammel herre med fjernt opphav et sted rett nord for ekvator på det Afrikanske kontinent, men det er så feil som det kan få blitt. Mannen har sitt opphav og oppvekst i Essex, i dronningens eget England, og han var kun 46 år da dette verket ble festet til minnekretsene i opptaksstudioet i 2008. Den rent ut usedvanlige åpenheten i Mi 23.5A fremlegger et vakkert, opplyst landskap uten skygger og støv, stemmens mikroskopiske særegenheter fremkommer totalt uanstrengt, selv på høyttalere med omtrent gjennomsnittlig oppløsningsevne. Fascinerende.

I en helt annen ende av det musikalske spektrum finner vi Brian Bromberg (sjekk denne mannens biografi, hvem er det han ikke har spilt med??) og hans funky, hardtslående “Elephant on ice skates”, og her kommer den virkelige oppvåkningen! Joda, jeg opplever at min AMR pre gjør dette også med bravur, men dette her…? Først og fremst kontroll. Det er stål i ben og armer, samtidig som innpakningen er i silke, aldeles ubegripelig. Dernest kommer slagkraften, eksplosiviteten og luftigheten, det hele servert med en nær umulig, avslappet selvfølgelighet. Basstonene har fått større plass, nei forresten…, hele rommet har vokst, og alt har fått større plass, er vel rett å si. Rommet er åpnere, luftigere og gir mer plass til alt som er der, og plutselig er det mer i det rommet enn noen gang før. Man kan følge den enkelte blåser, sortere ut bassens slap og anslag, elske klangen i trommene, og nyte av den sikre, slagferdige rytmikken. Aldri hørt dette bedre.

Som de fleste av mine lesere har fått med seg, er jeg en sucker for drittmusikk fra 70-tallet, og sånt har jo sine sider. Mange systemer som passer godt med disse både magre og til dels elendige innspillingene, har løst utfordringene ved å levere fett og unyansert, og på den måten legge sin egen “remiks” inn i gjengivelsen. Dette vil definitivt ikke Mi 23.5A være med på. Men genialiteten fremkommer uansett, og jeg benytter Black Sabbath med Dio på vokal som eksempel. “Sign of the Southern Cross” er rett nok innspilt i 1981, men poenget er uansett det samme. Her regelrett tryller Musical Innovation med et utfordrende utgangspunkt, her fremkommer hittil ukjente klanger og detaljer, og all hardhet er som pustet bort av en mild bris. Samtidig er den nevnte kontrollen såpass fremtredende, at totalbildet blir en ren nytelse. Stemmen fremkommer så tydelig og så organisk at det er en fryd å lytte på, mens grunnmuren, trommene, bassen, de står der, fjellstøtt, detaljert, kontant. Det finnes med andre ord noe i den innspillingen som gjør den høreverdig så det holder, for selv om jeg digger låta, så kjente jeg ikke til alt dette her!

La oss avslutte med klassisk. Bach er vel min favoritt av de store, og jeg velger litt vilkårlig Brandenburger med Berliner Filarmoniker under ledelse av Herbert von Karajan. Det er kropp på tonene når Mi spiller opp, dette kommer ikke som noen bombe, akkurat, så å si alt jeg har hørt fra den kanten gjennom 25 år har hatt dette som et av sine varemerker. Så også med Mi 23.5A, men nå mer sofistikert enn noensinne. Dette medfører at strykerne får en moderne, varm klang, underbygget av den fullstendiger roen som preger gode high end produkter. Klassiske orkestre understreker dette tydeligst av alle musikkformer, det er fullstendig ro, det er et fantastiske innsyn inn i et enormt rom, det er dybde, høyde og bredde. Og sannelig dukker det stadig opp detaljer av alle mulige former når man minst aner det.

Det er litt vanskelig å formidle essensen av de mest gjennomførte produktene, egentlig. Jeg har ofte vært i tvil om de nyere DAC / pre-løsningene har gjort forforsterkere unødvendige, men Mi 23.5A setter dette skapet ettertrykkelig på plass. Ja, Musical Innovation har med sin mest påkostede forforsterker tatt steget inn i verdensklasse, der den utfordrer produkter langt over sitt eget prisnivå. Sånn sett er vi heldige her i Norge, ettersom vi kan handle dette direkte hos produsent, og ender med en pris som kan takles av noen fler enn de mest ekstreme blant oss. I det hele tatt burde de fantastiske “kjøkkenbenkprodusentene” vi har i dette landet, Doxa, Musical Innovation, Aura Fidelity, og eventuelle andre jeg har glemt i farten, gjøre noe i lag for å komme seg ut til folk i alle land; disse folka har skapt en kulturarv vi må ivareta! Hvem skal forvalte denne arven når de lett aldrende hovedpersonene legger av? Sikkert er det at arven er noe som burde ivaretas, og sikrere bevis enn det som fremlegges i og med Musical Innovation Mi 23.5A med stor strømforsyning, kan du neppe finne. Jeg er rimelig sikker på at dette produktet er toppen av hva som har blitt konstruert og bygget av forforsterkere i dette landet, og er du ute etter å høre hva som bor i resten av anlegget ditt, skal du unne deg en lytt. Forforsterkere kommer ikke så mye bedre enn dette her, selv om du kan finne noen som er veldig mye dyrere!

Musical Innovation Mi 23.5A med stor strømforsyning, NOK 80 000,- (juli 2022)

Design og produksjon: Malmin Audio Design, Hokksund, Norge

(Det finnes også en noe mer moderat strømforsyning som tar bort i området 15 000,- av prisen)

SECOND OPINION fra hifi-nestor Knut Vadseth

Like god som et stykke ledning?

Denne norske luksus pre er rålekker, overbevisende tung og lydmessig helt i verdenstoppen. Men er den nødvendig?

Av: Knut Vadseth

Det var i midten av 70 årene at engelske hi-fi produsenter kom med rådyre høyttalerkabler som de påstod kunne forbedre lydkvaliteten samtidig som Quad(?) reklamerte med at deres
forsterkere var like forvrengningsfrie og nøytrale som nettopp en passiv kabel. Samtidig begynte en storhetstid for norske effektforsterker som absolutt var i verdenstoppen, men som ofte jukset med kvaliteten på forforsterkeren som jo også gjerne inneholdt et nødvendig RIAA-trinn til magnetpickup’en med sitt ekstremt dårlige utgangsnivå. De av oss som kjøpte
en bedre forforsterker, gjerne bestykket med rør, opplevde en ytterligere forbedring av den totale lydkvaliteten enn det Electrocompaniet, Doxa, Dynamic Precision og senere Hegel og Adyton fikk til med sine enklere og til dels passive løsninger.

De fleste av oss hørte simpelthen at lydbildet ble mer storslagent, detaljert og overbevisende naturtro med en god forforsterker, denne dessverre ofte like kostbar eller enda dyrere enn effektforsterkeren. Også kabler fikk større betydning desto bedre resten av utstyret var, selv om vi alle var enige om at prisene på «de beste» var hinsides med spesielt grådige kalkyler.

Kabler?

Selv om jeg har et ganske brukbart lager av gode signalkabler, ble likevel kabler det største problemet med evalueringen av denne kostbare forforsterkeren. Jeg opplevde konsekvent at kablene var begrensningen når jeg prøvde å sammenlikne lyden direkte fra APL- CD spilleren med bruk av innebygd volumkontroll for så å sette inn testobjektet med diverse signalkabler- balanserte og ubalanserte.Hm!

At forforsterkeren også trengte usedvanlig lang tid for å oppnå optimal lydkvalitet, gjerne et par-tre uker moderat spilling, er neppe noe egentlig problem men et tips om å være litt tålmodig før man eventuelt avsier sin dom

Og med disse ord ønsker jeg velkommen den lekreste og mest påkostede norske forforsterkeren jeg vet om, riktignok uten innebygd RIAA: MI 23.5A konstruert og bygget av Roar Malmin.

Testkompleksitet

Tidligere Fidelity lesere kjenner til både stue og til dels utstyr i testrommet med den allerede nevnte APL Super CD med separat DAC med digital volumkontroll, 180 watt rør monoblokker fra amerikanske Rogue og de største Respons høyttalere. Kabler er for tiden Nordost Valhalla (gammel type, jeg har ikke råd til de seneste), men det var da jeg trengte et ekstra sett med balanserte signalkabler til forforsterkeren at jeg fikk problemer. Jeg hadde ikke et ekstra sett Valhalla. Og selv ganske dyre og anerkjente signalkabler mistenkte jeg reduserte enkelte parametre i lydopplevelsen. Jeg håper likevel at jeg klarte å høre tvers gjennom eventuelle problemer ved å prøve flere gode kabler, både balanserte og ubalanserte.

Men også Håkon Rognlien, som generelt er mer skeptisk til kabler enn meg, var rask til å luke ut visse kostbare og anerkjente kabler som tydelig reduserte musikkgleden, ikke minst når det gjaldt parametre som klangfarver og rytmikk.

Mangel på språk

Et linjetrinn som dette kan synes å ha en beskjeden funksjon i lydkjeden på et topp anlegg. Teknisk er det ikke mye å vise til, selv om erfaringen tydelig viser at forforsterkeren har stor betydning i praksis. Men lyd er langt mer komplekst enn de fleste tror, og våre ører er istand til å oppfatte langt mer enn antatt. Dette gjelder alle, ikke bare såkalte «gullører», en rase som i virkeligheten er like tallrik som enhjørninger.

Det er altså mye mer enn lys eller mørk klangbalanse, som er viktig. Ikke minst evnen til å skille mellom direktlyd fra instrumenter og vokal i forhold til studioklangen. Og ikke minst presis fokus av disse, samt bredden og dybden av det totale lydbildet. Også det rytmiske aspektet som har med hastigheten av transientene å gjøre, er et parameter vi grovt undervurderer. Men som betyr mye for opplevelsen av rytmikk og driv.

Hvorfor vi beskriver så få parametre ved bearbeidingen av lyden via et typisk linjetrinn, er neppe fordi vi ikke hører forskjell, men simpelthen fordi vi mangler språk til å beskrive disse forskjellene. Og uten språk er det også vanskelig å huske ulike detaljer. Selv om ulike teknologier i mine ører nærmer seg hverandre lydmessig, er det fremdeles forskjell mellom typiske transistor og rør preamper hvor rør generelt er litt mer forsonende og kamuflerer dårlige lyd med et mykt teppe (halo), mens transistor varianten er noe mer hardtslående og tilsynelatende mer detaljert. Og så er det utallige eksempler på noe nesten tvert imot. Vi snakker tross alt om hi-fi…

Lyden av MI 23.5A

Førsteinntrykket av Malmins nyeste kreasjon, var at dette var en veldig god transistor pre, men uten den gåsehud opplevelsen og tilstedeværelsen jeg har opplevd med noen rørkonstruksjoner til omtrent samme pris.

Men det var før jeg dro på hytta i pinsen med MI 23.5A konstant koplet opp i hjemmeanlegget. Etter drøye 2 uker var lyden så mye mer fargerik, detaljert og frodig at jeg umiddelbart tenkte på den fantastisk gode, men rådyre Master Sound forforsterkeren fra d’Angostino som jeg faktisk eide en periode. Her var lydmessig utrolig mye likt! Selv etter lytting over mange uker, tenkte jeg stadig på lyden av denne når jeg lyttet til den norske konstruksjonen. Dette selv om jeg stadig var i tvil om jeg hadde klart å isolere lyden av Malmin Mi fra kabler og alt annet i lydkjeden. For, omtrent som redaktør Håvard Holmedal engang sa det: Å teste en hi-fi komponent er som å beskrive kvaliteten av en god Cognac etter at denne er blandet med Cola, lime og diverse eksotiske krydderplanter!

Mens jeg i alle år konsekvent har opplevd langt bedre lyd med en god pre enn direkte via volumkontrollen på CD/DVD spilleren, opplevde jeg for første gang at en pre var en unødvendig luksus da jeg anskaffet min APL dac. Dette forandret seg lite ved denne testen selv om jeg stadig følte at de ekstra kablene på forforsterkeren hele tiden var en litt urettferdig brems på godlyden fra MI 23.5A. Og ærlig talt var lydforskjellene stort sett akkurat dette: små nyanseforskjeller. Det var var vanskelig å kvalitetsbestemme de ulike parametre, og nesten umulig å slå fast hva som totalt var «best». Det hjalp selvfølgelig ikke at Håkon og jeg konkluderte noe ulikt på forskjellige oppsett. Han mente at det rytmiske var noe bedre med Malmins greie, mens jeg opplevde rommet enda litt større og dypere med direkteutgangen fra APL. Jeg opplevde også svartere stillhet mellom transientene på APL, mens forforsterkeren til Malmin maktet å binde sammen transientene i en naturlig flyt. Jeg er også forbløffet over hvordan MI 23.5A klarte å rydde opp i det store lydbildet med ekstrem oppløsning og superbe transienter som tilsammen låt både forbløffende mykt og samtidig med krispe detaljer, helt uten noe forskjønnende halo effekt.

Konklusjon

Malmin MI 23.5A er en av de beste forforsterker jeg har hørt i mitt oppsett, noe som selvsagt ikke betyr all verden. Det betyr likevel mye at jeg da også kan sammenligne med d’Angostinos fantastiske (og fantastisk dyre) Master Sound pre. Lydmessig er de helt klart i slekt med hverandre. Den relativt høye prisen på MI 23.5A blir da plutselig moderat i forhold til amerikaneren.Og jeg vil tro at svært mange som vil låne hjem denne superforsterkeren vil oppleve et klart større og ryddigere lydbilde med krispere transienter og gladere rytmikk pluss mer nøyaktig fokus enn hva de har opplevde med litt eldre utstyr. En klar forbedring for de fleste high-endere, med andre ord.

Men husk at man også skaffer seg signalkabler som ikke begrenser alle de gode egenskapene som Roar Malmin har greid å bake inn i denne norske konstruksjonen.

DueUndici

DueUndici

2 x 11 Watt, liksom? Hva slags pølser drar du skinnet av med sånt småtteri? Tja, Mastersound beviser i det minste at man kan bli ganske hudløs av å lytte til en god rørforsterker. Mastersound DueUndici står skolerett i Casa Rognlien!

Går ut fra at noen ville betakke seg for å kjøpe selv en pulserende tannbørste med så lav effekt som Due (to) Undici (elleve) kan levere, og selvsagt har de et slags poeng her. Det nytter bare ikke å tulle seg bort med høyttalere som har effektivitet nede på 80-tallet, dersom du skal lytte med et nogenlunne fornuftig volum. Ei heller kan du ha for vinglete impedanskurve, hold deg oppe mot 8 om du kan. Heldigvis finnes en rekke gode høyttalere både for rock og blues med skjegg og langt hår, selvsagt også for visesang og vakker stemmeklang, som passer glitrende til en forsterker som Mastersound DueUndici. Denne forsterkeren leverer altså sine 11 Watt i hver kanal (med litt medvind og sånt), i ren klasse A, single ended, og uten feedback. På baksiden finnes 3 linjeinnganger + en mm phono, faktisk, merk at sistnevnte er solid state, ikke rørbasert. Både inn (strømforsyning) og ut sitter det solide trafoer, denne 11-Watteren veier inn med 15 kilo, det er ikke hverdagskost. Sånn skal en forsterker bygges, hilsen Rognlien.

Rørbestykningen er enkel, det er to stk ECC802 og to stk EL34 utgangsrør. Dette vil jeg knytte noen bemerkninger til; saken er at ECC802 av i dag virkelig ikke er hva ECC802 en gang var. De er ekvivalenter til ECC82/12AU7, så tilgang er det ikke mangel på. Originalrørene er av typen JJ Electronics, produsert i Slovakia, og dette er fornuftige, gode rør. I riktig gamle dager ble ECC802 produsert for å vare sånn ca. evig, og ble benyttet i radiosendere og lignende, der driftssikkerheten var høyeste prioritering. Ekte NOS fra den tiden, fra Telefunken og desslike, koster i dag astronomiske summer. Men på den positive siden kan derfor nevnes at det finnes supre NOS ECC82 for folk med normal størrelse på lommeboka. De medfølgende EL34-rørene er også hyllevare, og jeg kommer tilbake til litt real rørrulling mot slutten av denne artikkelen. Merk at alt som skrives om det lydmessige i musikkeksemplene, er skrevet med utgangspunkt i de originale rørene.

Vi begynner de musikalske eskapader ved å la denne lille forsterkeren spille et realt storverk. Vi hører Cincinnati Symphony Orchestra under ledelse av Paavo Järvi spille fra Martinu Symphony 2, stykket Poco Allegro, på Telarc’s rett så brutale utgivelse. Dette stykket ble komponert i 1943, og som relativt vanlig var på den tiden, er det lite romantikk å spore; delvis atonalt, musikken inneholder mange sprang og uventede kast. Dette er ikke enkelt å formidle, for det første er det mye fylde her, og det er mye som som foregår. Flott å oppleve at til tross for moderate ressurser i denne forsterkeren, så går dype utladninger veldig fint, for selv om jeg selvsagt har hørt det (mye) voldsommere, så er det harmoni her. Og selv om utfordringene står i kø er det brukbar, om enn noe moderat romstørrelse og god kontroll, dessuten en strålende hurtighet. Klangmessig går det utenpå de fleste transistorforsterkere, og akkurat det kom ikke som noen bombe på meg, da.

Over til en hi-fi-klassiker, om enn noe omdiskutert; Radka Toneff / Steve Dobrogosz spilte inn Fairytales i Greighallen februar 1982, ved hjelp av Bergen Digitale Studio, mens skiva ble produsert av Toneffs samboer, bassisten Arild Andersen. Jeg har her valgt en vakker Elton John-låt, faktisk, “Come down in time” som opprinnelig var å finne på Elton’s “country-skive” “Tumbleweed Connection”. Anbefaler egentlig en lytt også på originalen, som representerer enda et høydepunkt i samarbeidet Elton John / Bernie Taupin. Men når prater jeg meg bort, Toneff låter veldig flott på Mastersound DueUndici, det er fin dynamikk i presens, her trøkker det til, det er et fint klangspekter og elegant utklingning, spesielt oppover, til tross for at de aller lyseste pianotonene oppleves noe glassaktig. Taletydeligheten er ikke innertier, det samme kan man si om rommet, og pianoet var jeg inne på, det er middels troverdig og litt hardt i kantene. Men vet du, jeg er litt usikker på om det faktisk avspeiler innspillingen, mer enn det er påvirkning fra forsterkeren, for dette har jeg hørt før, også.

Så går vi en del tyngre til verks, og koser vettet av oss med Heaven And Hell fra “The Devil You Know”, og den nattsvarte låta “Bible Black”. Selvsagt skal ikke denne lille tassen av en forsterker “naile” en låt som denne, men det er virkelig ikke helt ute, heller. Det oppleves harmonisk og luftig innledningsvis, med god detaljering og klang. Jo, allerede ved innledningene er den litt nervøs i toppen av stemmen, men ikke til å skremmes nevneverdig av. Men i det bassen kommer inn, røyner det litt på, og det lukkes litt igjen i hele fremføringen. Når hele orkesteret spiller opp blir det tydelig fett og deilig, egentlig i overkant fett når sant skal sies, og her ryker kontrollen. Det er bare å innse at Mastersound DueUndici ikke er førstevalget som heavyforsterker, selv om det skal nevnes at det er en viss sjarm i den varme, lett kaotiske gjengivelsen. Men konklusjonene er tross alt at her savnes noe attakk og kontroll.

Og vil lar “Avslutningen” markere avslutningen av musikkeksemplene , det er Ole Paus selvsagt, og den uendelig følelsesfylte låta “Kom Hjem”. Og det er veldig fint, dette her. Dvelende, nært, med et anstrøk av varme, men strålende detaljering, og til tross for en anelse mangel på stålkontroll, så er det til de grader troverdig, med fin dynamikk i mellomtonen. Det er bare å bøye seg i hatten her, for dette er emosjonsformidling på høyt nivå, akkurat slik en god rørforsterker kan, og skal, gjøre det.

Lenger opp var jeg inne på dette med rørkvalitet og vil nevne litt generelt om “rørrulling”. Merk at det er en fornuftig sats rør som leveres fra fabrikk på dagens testeksemplar, men antakelig enda mer interessant er det at denne satsen i all sin enkelhet består av nevnte 2 x EL34 og 2 x ECC802, rør som virkelig lar seg skaffe i mange avskygninger, uten at det behøver å koste både skjorte og havrelefse. Jeg hadde ikke tatt meg bryet med å nevne dette, dersom det ikke var sånn at denne forsterkeren allerede med standardrør låter til dels urimelig bra, ergo tok jeg kontakt med min “fastlege” på rørleveranser, Jørn B. Hauge, mannen som kanskje har den største og mest spennende samling av utmålte, dritgode NOS (New Old Stock) rør i dette landet. Ren velvilje fra den kanten, så jeg mottok 2 varianter av Miniwatt (Philips) ECC82, samt et sett av de nevnte rørtypers “hellige gral”, nemlig helt ekte, gode, gamle og legendariske Telefunken ECC802 samt Mullard EL34, og dette er ikke fake news!

Jeg begynner med å byttet ut de originale JJ ECC802 med ECC82 fra Philips / Miniwatt. Her hadde jeg to par å velge blant, i første omgang er det liten tvil om at disse rørene er åpnere, klinger mer ut, opplevees noe roligere, og er litt mørkere stemt enn originalene. Tydelig klarere i mellomtone (presens), fremstår mer mer opplyst i hele spekteret, og dette skaper mer klangrikdom, bedre sting og attakk, liv og skyv. Ikke nok med det, for nå går det også noe dypere, eller kanskje skulle jeg heller si at det har mer energi nedover. Til tross for dette, er det fortsatt en merkbar mykhet i bunn, da. Det er en ørliten forskjell på de to settene med Miniwatt-rør, der det ene for meg oppleves en anelse bedre på alt, spesielt på detaljering, mens er de litt “tørrere” i stemmeleiet, og dermed tydelig tightere enn det andre settet. Men en soleklar forbedring er det utvilsomt å sette inn ekte, NOS ECC82, det er flere forskjellige å få tak i. Så når jeg først er i gang, setter jeg inn de sagnomsuste Mullard EL34 fra United Kingdom, det første jeg merker meg, er at de har noe lavere gain enn originalrørene. Men deretter er det utelukkende en reise inn i et ukjent landskap, for det er helt egen atmosfære fra disse greiene, her kommer man nær!! Helt fullstendig rolig og mørkt, og her kommer også mye mer kontroll nederst. Nå swinger denne forsterkeren hardt! Siste steg er dermed å sette inn e par ekte Telefunken 802S på smårørenes plass. Merk at nå koster rørsatsen en signifikant andel av hele forsterkerprisen, så det blir vel litt for spesielt interesserte. Men allikevel…. Denne går enda et klart steg dypere, det er enda mer naturtro og detaljert, man ser dypere inn, man er mer tilstede, og skuer mot en enda svartere bakgrunn. Med dette ekstreme rørsettet vil jeg ellers påstå at vi smetter over toppen, det blir litt småkvasst til tider, så et slikt fantastisk sett rør, bør vel helst forbeholdes forsterkere med enda større kvaliteter innebygget. Merk at slike forsterkere også ligger i helt andre prisnivåer enn dagens testobjekt!

Denne forsterkeren alt for bra! Mastersound DueUndici er rørforsterkernes svar på Rega Brio!! Med det mener jeg at det er en innstegsmodell som gir den ekte, levende følelsen av hvordan en god rørforsterker låter, dessuten produseres den i Italia, så den er politisk korrekt enda en stund… Ok, så kan man argumentere for at drøye 30 000,- ikke er å anse som innsteg for den gemene hop, men så er ikke hifi-familien akkurat den gemene hop, heller, da. Vi betaler for det vi vil ha. Og vil du høre drivende god rørforsterkerlyd uten å kvitte deg med sekssifrede beløp, er for eksempel svaret å finne hos Mastersound. Men merk at DueUndici ikke er headbangernes førstevalg, og sørg for lett, effektiv høyttalerlast. Gjør du det, vil dette italienske kunstverket levere kunst i din egen stue til krampa tar deg!

Mastersound DueUndici integrert forsterker, 2 x 11 Watt, innebygget RIAA-trinn. Pris kr. 31 900,-

Importør Bebop Hifi, Ålesund. Forhandles også av Gjallarhorn Audio, Asker

The SW1X blues

The SW1X blues

MERK: Norsk tekst nedenfor denne

If measuring is your thing, I’ll spare you the frustrations, you can end the reading here and now. For the rest of us, it is to say that the SW1X DAC II SPX probably does not measure so well that it matters, but the music it delivers is the sound of life itself!

Oddest name in hifi business? SW1X. The name is an abbreviation of the constructor, Slawa Roschkow’s name, and the fact that the DAC’s does not oversample, hence the 1X. The test object, the SW1X DAC II SPX does probably not measure anywhere near perfect, but the way it plays music is the whole point here. Just listen to this!

First, thinking about the product name; with such limitless creativity, can we also risk a near hopelessly old-fashioned DAC? Maybe we find one single input, maybe no filtering, no oversampling, and maybe even old fashioned, antique radio tubes? And yes, I was right in these pessimistic predictions. This is technology from the past, and, it is expensive too! Do we really need such an old fashioned product in 2022, when you can find technological superior units for small change, including the latest filter technology and microprocessors, with associated excellent measurements and performance? One would think that it would be difficult to answer such a terrible and foolish rhetorical question, but no! The answer is self-evident the moment the music plays, ’cause after being led through this impossible circuit, you must be seriously hearing impaired to avoid the fact that this plays absolutely and totally fantastic!

At this stage, having a SW1X DAC in the house, I must talk a little about Audio Note. It is beyond doubt that AN is a strong source of inspiration for Dr. Slawa Roschkow, founder and designer at SW1X. By the way, his name more than suggests that we are not dealing with a genuine Briton here; he arrived in England via East Germany in connection with the fall of the Berlin wall, and the following opening of Europe. And, he discovered both the musical and the technical aspects from producers such as Audio Note and Kondo, and through that, his future found its course. Add that the SW1X products occasionally share both appearance and sound signature with Audio Note, they even share a somewhat diffuse “Level system”, and a rather confusing model flora. Even if all of this is a little confusing for me, the truth is that the SW1X DAC II SPX is one of the few, very special and wonderful DACs I have heard; delivering a musical performance that is completely impossible to argue against. Hell, it plays so new hair is growing on of the head of bald man! We’ll get back to that later, but first let’s talk a little more about what’s inside the box, before moving on.

SW1X DAC II SPX is, as indicated, a DA converter working without filtering or oversampling, where the actual conversion is based on 2 pcs. PMC56P K converters, R2R 16 bit, a seriously sophisticated DAC solution. In turn, it eventually feeds its analog signal through a solid, tube equipped output with 5687 dual triodes. The topology is anode follower, single ended class A without feedback. Solid transformers on the power side, valve rectifier followed by chokes for smoothing; no cheap solution. The component quality of the SPX version is high quality, sophisticated materials and high end manufacturers deliver it all, Audio Note and Allen Bradley included on the supplier list. Wiring in copper and silver rounds off this classy product. Measurements? Just forget it, this is not a DAC Audio Science Review will ever understand. Fortunately, any frustrations you may have regarding distortions, is over the hill and far away as soon as the music reaches your ears. There are many things more important in life than perfect measurements, gentlemen! Also as mentioned, in the same way as the anachronists at Audio Note, this DAC also has only one input, where you can just choose either RCA s/pdif, or BNC, and, since RCA input seemed to be the most sophisticated solution, I have used that throughout the review. On the rear plate you will otherwise find the RCA analog output, IEC power input, and on / off switch. On the front, a moderate red/amber LED lights up, thank’s for avoiding the blue light flashing in the living room of a law-abiding citizen when music is to be enjoyed!

Let’s play. Tom Waits had some fantastic years at Asylum Record between 1973 and 1980releasing a number of wonderful records mostly good recording quality, too, what more can we ask for? I choose a song that has been with me since I started my writing career 30 years ago, an involving duet with none other than Bette Midler, “I never talk to strangers”. The bar atmosphere is obvious and lively, the piano tones are agile and dynamic, in the background a saxophone hovering, very sweetly. Not that this particular recording send me to heaven or anything, but there is something here, an excitement that makes me want to dig deeper; an intensity and nerve that is particularly captivating. Therefore, I open a Pandora’s box of a Norwegian record, Odd Børretzen’s wonderful “Kelner”, and the airy, intense song “Bourbon street blues”. If there was not enough bar atmosphere on the previous song, we will truly find it here! It is beyond doubt that the SW1X DAC II SPX has a focus in the middle of the presence frequency (voices etc.), creating a wonderfully clear and insightful atmosphere, it is almost incomprehensibly open and communicative. One just has to float along with the mood of this song, all the way to the end, and then sit in the silence and let it sink in. Intense!

But let’s rough it up a bit, and bring Walter Trout and his firework of an album “Full Circle”, into the game. This record is from Trout’s most outspoken period, before he became seriously ill, and he called in a raging star team of guitar and vocal friends, who give this record an extra gear, even if you think it should be completely impossible. From the album, we pick the rock solid blues rock belter “She takes more than she gives”, to see how the heavier, guitar based music is handled. As mentioned in the previous section, there is a clear character in the reproduction, slightly illuminated in the mid’s, giving a clear fingerprint from the SW1X DAC II SPX. It comes through as clearly turned on, but at the same time balanced, with full control, and an obvious brutality in the lower regions. The total is ends in a wonderfully entertaining, hefty and engaging rendition. It is with high expectations I go further to the slightly impossible blues artist John Campbell, a man who was neither a brilliant guitarist nor vocalist, but despite this conveyed a realistic and strong from the dark sides of life. This becomes totally clear on the album “One Believer” from 1991, from where we listen to the song “Wild streak”. With the character of today’s test object, I expect a lot from this, but actually I ended slightly disappointed. The whole thing appears surprisingly restrained; where I thought we were going to receive a firework, we are actually balancing on the edge of a certain hardness this time. John Campbell’s voice has exactly this tendency in it, so it may not be a big surprise as such, but strangely enough, the song is otherwise experienced somewhat restrained in dynamic expression, so right here I get a little confused, I must admit.

If we look even further back in time, all the way to the golden 70’s, we find for example Uriah Heep’s solid release “Demons and Wizards”. This was Heep’s fourth album, released in 1972, and we enjoy “Rainbow Demon “, the song is a kind of prelude to what today is labelled “gothic rock “, a heavy, gloomy mood in this one. And it is also fascinating to experience how this song is conveyed from this DAC, the dark mood becomes so obvious, it is almost as if it tightens the muscles, overflowing the listener. The voice stands out as a wonderful contrast to this gloomy music, and sounds somewhat fuller than Byron normally appears. But when he shifts gear, sending his voice to the next level, he triggers this touch of brightness that has been mentioned a few times. I would like to make a few remarks on that, in case it can be interpreted in the direction that it is a problem; No, it is not. Balancing this small character is simple, both selection of valves and choice of partners are easily made. The fact is that the mentioned nature contributes greatly to creating a clarity and a life that is rare, and as such it provides an entertainment factor that is absolutely stunning! Just to emphasize that there are hardly any boundaries here, we throw ourselves over the Norwegian black metal band Khold, and their 2008 release “Hundre år gammal”, and the song “Sann ditt svik”. Forgive me for getting a little giggly at this overly serious darkness, their painted faces and glorification of death , maybe they’re taking it seriously, but to me it seems mostly involuntarily funny. Either way, they deliver the brutal darkness from hell, I’ll give them that much. So if the Uriah Heep example had a certain gloom, Khold sounds like a death struggle. The combination of the clarity of the midrange and the sheer power in the lower regions from the DAC II SPX, creates a certain tension and an atmosphere almost magically fitting this style. We get a great focus on the voice, it is easy to distinguish the text, (in itself a miracle for this style I’d say), at the same time as the roaring darkness from the burial chamber flows towards us from the glowing tubes. Can it be done any better than this…?

Well, let’s calm down a bit after the above death mass. We are looking even further north, to Trondheim, where the Trondheim soloists with Marianne Thorsen and Øyvind Gimse virtuously convey Mozart’s Violin Concertos from a 2L release of excellent quality. With what we now know about this DAC, it is not surprising that Thorsen’s violin becomes somewhat more modern and playful than in real life, at the same time as we are given an unsurpassed control and entertainment value. It’s just so lively, so sparkling! Magnificent, rhythmic, quick, elegant, total control, enormous insight into the soundscapes. Stunning.

Before we finish, I just want to put in a few more words on the sound differences between Audio Note and SW1X, to avoid misunderstandings. First, I have heard a bunch of AN DAC’s through the years, from Zero to Five, and, they all have something in common. Something sweet, a touch romantic, a slightly warmish sound. Regarding SW1X, I have only heard the DAC II SPX, and this has, as mentioned a few times, a more midrange driven power in it, leaning more towards an agile, lively and playful way of delivering music to the listener. Both brands having a lifelike, involving, yes captivating, even, way of playing, to me they brings music to life, no less.

So how do we conclude with this anachronistic DAC? Let me first emphasize that on entertainment and emotional criteria it scores high. Sky high! It conveys the dynamics, grandeur, life, drama and presence of every form of music you can throw at it. Built on top of a bedrock anchored, dark foundation wall, we find a sparkling structure of colors and life, clarity and timbres. It just may need some balancing from somewhat more relaxed partners in the setup, but with this little reservation, this firework of a music provider is highly recommended. SW1X DAC II SPX is quite simply a unique DAC, and insanely fun to have in the system!

International price: GBP 3209,- ex. VAT / GBP 3850,- inc. VAT

Here’s a comment from the founder of SW1X, Dr. Slawa Roschkow:

“Sure, there are some similarities between SW1X Audio Design and Audio Note (AN).

Yes, we do share a similar school of thought but surely do have a different interpretation. Despite the similarities we are very different in the way we express the ideas.

A lot resemblance originated from fact that AN Japan and AN UK were somewhat of my inspiration to creation of SW1X in the past.

More about it was stated in the interview published here:

AN UK is now a large by the audio standards company. We are on the other hand, are a relatively small company.

We are like AN Japan back in the days in that aspect. By the way I am looking to keep the size of the company on a smaller side. There are no intentions to become a mainstream brand and I think it is quite obvious. Being smaller in size has its own advantages. It gives us more freedom to shape our products. We are in process of constant evolution and that takes time.

Unlike with many of our competitors who constantly bring seemingly new products (rendering older ones obsolete), our designs are getting refined over time yet remain fundamentally unchanged in their design.

Besides the massive difference in size, we do not pretend to be original- we are implementing many interesting concepts (best ideas borrowed from many influential engineers) my way and the way I see them. That cannot be even loosely considered plagiarism because we do not simply copy anybody or take anybodies name without referencing to the origin of influence. We may have our different views on many aspects: just like Kondo and Peter Q back in the days- I see many things differently but we all strive to produce the best products possible. That is reflected in our approach, in terms of materials choice and circuit designs- it is all a question how one sees it. The largest influence perhaps is our business model that has been heavily influenced by AN UK.

Many design aspects of our products are indeed similar such as tube amplification, the use of exotic conductors such as silver, Black Gate capacitors etc. but that does that make us a copy of AN?

Some folks see SW1X as a copy of AN UK because we have similarities in chassis design, level system and because there are some few AN components inside our products.

That resemblance is only on the surface and only if one judges a book by its cover. If one looks a bit closer, one can see that we use only the best sounding components & materials- not randomly chosen parts with fancy names based on popularity and recognition.  We only have AN film/foil caps and may be sometimes a pair of Tantalum or Niobium resistors- that is it. It could have been any other supplier as well if the quality of sound was to my liking. The vast majority of passive and active components are not related to AN. By the way, I am not a huge fan of Tantalum resistors or Kaisei caps but I do like how AN Copper foil caps blend with our circuit design. Apart from that and for the record there is really nothing sourced from AN UK.

Just like AN the vast majority of our transformers are designed in house and wound in England. They may look similar and sound similar but these are all our proprietary design.

Personally, I prefer the SHiB over Permalloy core material in the signal output transformers because of their all round sound, cost not being the objective (it never is at real higher end, in my book at least). Permalloy material is a bit more transparent sounding but also has the tendency to be harder sounding as well. It costs more as well and cannot be used in the power transformers applications as it saturates very quickly unlike SHiB. The bass frequency response is not that great as with SHiB material as well. We can also offer line signal output and inter-stage with those cores. If somebody would like to have Permalloy for maximum transparency, they are welcome. We also use silver wire in the windings of SHiB cores- that in my opinion is much better option.

Like many music lovers and audiophiles, I do like the rich, analogue and organic sound character of music and we my best so that our equipment is capable of producing it.

In order to achieve maximum level of musicality, we do everything possible to synergise all aspects of sound (circuit design, materials & components). Ultimately, this results in an unique circuit design with a unique combination of materials & components inside our products. Perhaps the main difference to AN and any other business is our own proprietary approach to harmonic matching. This the way we blend our circuit design and the materials & components together. If anybody noticed, I prefer not to use too much silver wiring inside our digital products (amplification is a different subject). That is just my tonal preference as the sound gains more clarity it also loosing the body of sound and also starts to reveal too much of digital imperfections.

We all perceive our world differently. With all the due respect to AN, personally, I see SW1X Audio Design as a great alternative and in many aspects a different interpretation of AN.”

Dr. Slawa Roschkow

Managing Director

cid:image001.jpg@01D507E1.FDF29FF0

www.sw1xad.co.uk

Blå SW1X

Hvis målinger er din greie, skal jeg spare deg, du kan få avslutte lesingen her og nå. For resten av oss er det å si at SW1X DAC II SPX måler nok ikke så godt at det gjør noe, men musikken den leverer, er lyden av livet selv!

SW1X? Det første jeg assosierer med er en herværende produsent av skismøring, men betviler de har vært kilden her, for å være ærlig. Bevare meg vel, når noe sånt er alt man kan trykke ut av seg som produktnavn, kan vi med en sånn grenseløs kreativitet antakelig også risikere en nær håpløst gammeldags DAC. Kanskje vi finner bare én enkelt inngang, kanskje ikke noe filter engang, ikke noe oversampling, og fy og skam, antikk kvalitet på utgangene bestående av radiorør fra en svunnen tid! Og jadda, visst fikk jeg rett i disse pessimistiske spådommer. Dette er jo teknologi fra fortiden, dyrt er det også! Hva skal vi med et sånt skraphandlerprodukt, når det finnes teknologiske underverk for småpenger, med siste filterteknologi og mikroprosessorer, med dertil hørende ypperlige måleresultater? Man kunne tenke seg at det skulle bli vanskelig å besvare et sånt både slemt og tåpelig retorisk spørsmål, men neida! Svaret gir seg nemlig selv i det øyeblikk musikken spiller opp, etter å ha blitt ledet gjennom denne umulige kretsen, for du skal være lovlig plaget av hørselshemninger for å unnslippe det faktum at dette spiller helt og aldeles fantastisk!

I sannhetens navn kommer jeg ikke unna å snakke litt om Audio Note når jeg har en SW1X DAC i huset. Det er hevet over tvil at AN er en sterk inspirasjonskilde for Dr. Slawa Roschkow, grunnlegger og konstruktør hos SW1X. Så la meg i den forbindelse vende tilbake til dette direkte merkelige navnet, S og W finner vi igjen også som første bokstav i fornavet Slawa, samt siste bokstav i etternavnet, og 1X beskriver da selvsagt det faktum at DAC’ene bygges uten oversampling. Roschkow-navnet mer enn antyder at vi ikke har å gjøre med en genuin brite her; han ankom England via Øst-Tyskland i forbindelse med murens fall, og påfølgende åpning av Europa. Og, ganske riktig oppdaget han så vel de tekniske som de ytelsesmessige sidene av Audio Note og Kondo, og med det var veien staket ut. Legg til at produktene tidvis deler så vel utseende som gjengivelsesnivå med Audio Note, ja, de deler til og med et noe diffust “Level-system”, og en nokså uoversiktlig modellflora, så har du klart hva slags produkt vi har med å gjøre. Og sannheten er at SW1X DAC II Special er en av få, helt spesielle og fantastiske DAC’er jeg har hørt, den gir et musikalsk utbytte det er fullstendig umulig å argumentere i mot, den spiller pokker meg nytt hår ut fra huet på en skalla mann! Men nå foregriper jeg selvsagt begivenhetene en smule, så la oss snakke litt mer om det som befinner seg inni boksen før vi går videre.

SW1X DAC II SPX er altså som nevnt en DA-converter som arbeider uten filtrering eller oversampling, der selve omvandlingen er basert på 2 stk. PMC56P K kort, R2R 16 bit, en lovlig sofistikert DAC-løsning. I sin tur mater den sitt etter hvert analoge signal ut gjennom en solid, rørbasert utgang med 5687 doble trioder. Topologien er anodefølger, single ended klasse A uten motkopling. Solide trafoer på strømsiden, rør likeretting med påfølgende choker til glatting, ikke noen billig løsning, akkurat. Komponentkvaliteten på SPX-utgaven er påkostet, det er sofistikerte materialer og high end produsenter som leverer det hele, blant annet er Audio Note og Allen Bradley på leverandørlista. Kabling i kobber og sølv avrunder dette klasseproduktet. Målinger? Ta bare løpafart og glem det, dette er ikke en DAC Audio Science Review har noen som helst forståelse for. Heldigvis er eventuelle frustrasjoner i den retning blåst over alle blåner i det musikken spiller opp. Det finnes mye viktigere ting i livet enn perfekte målinger, mine herrer!

Også som nenvt, på lik linje med anakronistene hos Audio Note har også denne DAC’en kun én inngang, der du kan rett nok velge enten RCA S/PDIF, eller BNC, og det ser ut til å være lagt mest krutt i RCA-varianten, så jeg har benyttet denne. På baksiden finner du ellers RCA analog ut, IEC-brønn og av/på bryter. På fronten lyser en behersket rødorange diode, takk og pris for at vi slipper blålys i stua hos en lovlydig borger når musikken skal nytes!

Vel, vi spiller opp. Tom Waits hadde noen gudbenådede år hos Asylum Record mellom 1973 og 1980, det kom en rekke herlige skiver, disse hadde stort sett god lyd, også, hva mer kan vi be om? Jeg velger en låt som har hengt med meg siden jeg begynte min skribentgjerning for 30 år siden, en sløy duett med ingen ringere enn Bette Midler, “I never talk to strangers”. Barstemningen er åpenbar og levende, pianotonene er våkne og kvikke, i bakgrunnen svever en saksofon, very sweetly. Ikke at akkurat denne innspillingen setter meg helt ut, men det er noe her, noe spennende som gjør at jeg må søke dypere; en intensitet og nerve som er særs medrivende. Ergo åpner jeg en Pandoras eske av en norsk skive, Odd Børretzens herlige “Kelner”, og den luftige, intense låta “Bourbon street blues”. Om det ikke var barstemning nok på den forrige låta, så finner vi det i sannhet her! Det er hevet over tvil at SW1X DAC II SPX har fokus midt i presensområdet, det skaper en fantastisk tydelig og innsiktsfull gjengivelse, det er nær ubegripelig åpent og kommunikativt. Man bare må dvele ved denne låtas stemning helt til ende, og deretter sitte i stillheten og la det synke inn. Intenst!

Vi tar et par karslige steg opp på tøffeskalaen, og henter fram Walter Trout og hans fyrverkeri “Full Circle”, derfra henter vi den bunnsolide blueslåta “She takes more than she gives”. Denne skiva er fra Trouts mest utagerende periode, fra før han ble alvorlig syk, og han har her trukket med seg et rasende stjernelag av gitar- og vokalkompiser, som gir denne skiva enda et ekstra gir, selv om man skulle tro det var helt umulig. Uansett, det utmeisler seg et karaktertrekk her, var inne på det også i forrige avsnitt, det er tydelig belyst i presensområdet, og det gir et klart fingeravtrykk i gjengivelsen fra SW1X DAC II SPX. Den oppleves tydelig påslått, samtidig med balansert, full kontroll, og en tydelig slagkraft nedover. Totalen blir en herlig underholdende, heftig og engasjerende gjengivelse. Litt spent derfor, når jeg går over til den litt umulige bluesartisten John Campbell, en mann som verken var en strålende gitarist eller vokalist, men som til tross for dette formidlet et eller annet ekte, sterkt og levende på brilliant vis. Dette fremkommer med all mulig tydelighet på skiva “One Believer” fra 1991, vi hører på låta “Wild streak”. Med de karaktertrekk dagens testobjekt har, forventer jeg mye av dette, men blir egentlig litt skuffet. Helheten fremstår overraskende behersket, der jeg trodde vi skulle få et fyrverkeri, men til tross for den nevnte påslåttheten, balanserer vi egentlig på kanten av en viss hardhet denne gangen. John Campbells stemme har for så vidt akkurat denne tendensen i seg, så det er kanskje ingen bombe sånn sett, men underlig nok oppleves låta ellers noe behersket i dynamisk uttrykk, så akkurat her blir jeg noe forvirret, må jeg innrøme. Om vi søker oss enda lenger tilbake i tid, helt til det gyldne 70-tall, finner vi f.eks Uriah Heep’s solide utgivelse “Demons and Wizards”, Heep’s fjerde album, som ble utgitt i 1972. Herfra nyter vi av “Rainbow Demon”, låta er et slags frampek mot det som vel i dag kalles “gothic rock”, en tung, dyster grunnstemning i dette her. Og det er da også fascinerende å oppleve hvordan denne låta formidles fra denne DAC’en, den mørke stemningen blir så til de grader tydelig, det er nesten som om den tar sats, og bølger over lytteren. Stemmen danner en herlig kontrast til denne dystre musikken, og er noe fyldigere enn man er vant til å høre Byron. Men når han går opp i et lysere leie, kommer denne påslåttheten som har vært nevnt noen ganger. Jeg vil knytte noen bemerkninger til det, i fall det kan tolkes i retning av det er et problem; nei det er det ikke. Balansering av denne lille egenskapen er enkel, både rørvalg, samt valg av samarbeidspartnere er lett match. Faktum er at nevnte egenskap bidrar sterkt til å skape en tydelighhet og et liv som er sjelden vare, og gir en underholdningsfaktor som er helt ubeskrivelig! Bare for å undestreke at det knapt finnes grenser her, kaster vi oss over det norske svartmetallbandet Khold, og deres 2008-ugivelse “Hundre år gammal”, og låta “Sann ditt svik”. Tilgi meg for å bli litt lattermild av dette overseriøse mørket, malte ansikter og dødsforherligelse, mulig de mener det på alvor, men for meg virker det mest ufrivillig morsomt. Uansett, de leverer et brutalt, helvetes mørke, såpass skal de ha. Så om Uriah Heep-eksempelet hadde en viss dysterhet over seg, er nå dette reneste dødskampen. Kombinasjonen av mellomtonens klarhet og voldsomheten nedover som DAC II SPX er herre over, skaper en spenning og en stemning som er nesten magisk godt tilpasset denne stilarten. Vi får et flott fokus på stemmen, det er lett å skjelne teksten, i seg selv et under for denne stilarten vil jeg bemerke, samtidig som selve gravkammerets mørke brøles mot oss fra glødende radiorør. Kan det gjøres nevneverdig bedre?

Nei, vi får roe oss ned litt etter ovenstående dødsmesse. Vi søker oss enda lenger nord, til Trondheim, der Trondheimssolistene med Marianne Thorsen og Øyvind Gimse virtuost formidler Mozarts Violin Concertos på en 2L-utgivelse av ypperlig kvalitet. Med det vi nå kjenner til om denne DAC’en, er det ikke overraskende at Thorsens fiolin blir noe mer moderne og frekk enn i virkeligheten, samtidig som vi overbringes en uovertruffen kontroll og underholdningsverdi. Det er bare så himla levende! Storslått, rytmisk, kvikt, elegant, total orden, enormt innsyn i lydkulissene.

Hvor konkluderer man så med denne anakronistiske DAC’en? La meg aller først understreke at på underholdningsmessige og emosjonelle kriterier scorer den høyt. Himmelhøyt! SW1X DAC II SPX er et unikum av en DAC, ganske enkelt. Den formidler dynamikken, storheten, livet, dramaet og tilstedeværelsen i en hver musikkform du kan komme til å slenge på den. Oppe på en fjellforankret, bekmørk grunnmur bygges et sprudlende byggverk av farger og liv, teksttydelighet og klanger. Den kan behøve en viss balansering av noe mer beherskede partnere i oppsettet, men med dette lille forbeholdet, anbefales denne livsbejaende musikkleverandøren på det aller sterkeste. Sinnsykt moro!

SW1X DAC uten filter og oversampling, NOK 47 500,- Importeres til Norge av Yesda Audio

Unison glede

Unison glede

Renraset rør rocker Rognliens residens! Ryddig, røff, rå, rolig, rikholdig, ressurssterk. Rachmaninoff, Rainbow, Reiersrud, Ramones. Unison glede i det jeg gleder meg til å beskrive besøket fra Unison Reseach og deres integrerte forsterker S6. EL34, 30 Watt, snaue 30 kilo, og et hav av musikkglede!

Elegant, solid

Ingen tvil om at det er solid stoff, dette her. Såpass oppdages bare ved det faktum at det koster en halvgammal gubbe litt lyder fra både kropp og sjel bare det å løfte den på plass der foran på podiet. Dessuten, i skrivende stund kommer jeg fra demo av et flermillioners anlegg, og jeg kjenner fortsatt at det er godt å droppe ned i lytteposisjon foran en velkonstruert, EL34-basert, integrert forsterker. Hvorfor? Se innledningen. Fordi den spiller alt, fordi den er i balanse, fordi den ikke overdriver, fordi den ikke underkommuniserer, fordi den leverer! God hifi skal være enkel å få til, den skal være underholdende, den skal evne å levere et musikalsk budskap til folk flest, for det er visst vår tur nå, sies det.

Men før vi går løs på musikken, la oss se litt mer på det mekaniske og tekniske her. Jeg skriver altså at dette er en EL34-basert forsterker, i dette konkrete tilfellet må jeg komme med et lite forbehold. For EL34 kan stort sett lett byttes med KT77 eller 6L6, og i testeksemplaret sitter det faktisk KT77, når sant skal sies. Det betyr lite annet enn at det finnes en viss fleksibilitet her; sånn rent generelt er det ikke nødvendigvis så store forskjeller på de nevnte rørtyper, men det kan alltid oppleves mye moro med gode rør, både på driver- og effektsiden. Vekten peker ellers på det svært viktige faktum at her er det solide trafoer, sånt behøves på rørforsterkere med moderat effekt. Merk at fordi jeg er som jeg er, og hardnakket påstår at rør på lett last så og si alltid slår de fleste forsterkere på all last du kan finne på, har jeg altså valgt minste motstands vei atter en gang. Det betyr i klartekst at jeg gidder ikke kaste bort tiden ved å enda en gang bevise at moderat motoriserte rørforsterker ikke liker tung last; jeg bruker lett last og høy effektivitet i alle nevnte eksempler. Noe annet skulle tatt seg ut!

Så i korte trekk ser vi her på en EL34-bestykket forsterker, men merk deg at den er koplet som single-ended, ultralinear, ren klasse A (selvsagt!); litt uvanlig at vi finner 3 rør pr. side, dermed omtrentlig 2 x 30 Watt i stedet for de noe mer vanlige 2 x 20 Watt fra 2 + 2 utgangsrør som skaper en mer “normal” EL34 forsterker. Foran disse 3 utgangsrør sitter et annet svært anvendelig rør som driver, nemlig 12AX7 / ECC83. Det vakre med disse er at her finnes også et godt utvalg av spennende rør fra gamle dager (New Old Stock, NOS), som kan gjøre opplevelsen fra denne forsterkeren enda mer intens, uten at det behøver koste deg verken teaterbilletter eller skamløsheter på by’n. I det hele tatt er S6 en fleksibel enhet å entre rørenes verden med, det er enkelt, samtidig som det er lydmessig involverende og solid bygget. Elegant løsning med justering av bias er en del av pakka, fjernstyring av volum likeså.

Det mest spennende med rørforsterkere er selvsagt også det mest åpenbare, nemlig å lytte til dem. Men før du gjør det, sørg for å skaffe deg de rette forutsetninger. Det betyr en god kilde, samt et par høyttalere som lett spiller høyt, og som ikke belaster forsterkeren med for mange rariteter. Det bør helst være en ganske flat 8 Ohms impedanskurve, samt et par knepp over 90 dB / 1W / 1 m før det gir mening å kople opp et italiensk smykke fra Unison Research på høyttalerne. Det sagt, de er solide trafoer her, så selvsagt er det et rimelig bredt vindu å operere innenfor, men grunnlaget består: Lett last, høy effektivitet!

Men altså… Rørforsterkernes absolutte styrke ligger i det faktum at de ikke behøver å fortelle noe som helst om data og effekt, de behøver bare lyttes til. Derfor gjør vi det her og nå, og starter ballet med en Steely Dan-låt i behagelig innpakning. Susan Wong ble født i Hong Kong, men er vel basert i Australia så vidt jeg kjenner til; hun er på mange måter en parallell til vår egen Anita Skorgan, en strålende pianist og vokalist, i tillegg behersker Wong også fiolin på høyt nivå. Nu vel, lytt gjerne på hennes versjon av Michael Jackson’s “Bille Jean”, slående vakker, men i dag tenkte jeg mer på det jeg hintet til her ovenfor, nemlig låta “September”. Det oppleves et visst fokus i frekvensene noe over presens, dette skaper mye pust og engasjement, men samtidig er det en fantastisk ro og kontroll over dette her. Det beskrevne engasjement skaper fokus, liv og tiltrekker seg oppmerksomhet, men er det korrekt? Ikke vet jeg, men det som er sikkert er at det trekker med seg en ubeskrivelig kontroll på kvinnestemmene og lydkulissene, og gjett om jeg digger det!

Vi gjør det litt mer komplekst, fjerner oss litt fra ovenstående muzak, og kaster oss over “Train Song” med Holly Cole. Dette er en låt med en uendelighet av kulisser, farger, og tivoli, og med S6 i førersetet fremstår den nesten uhørt engasjerende, med en masse greier som bare popper opp over alt. Bassen er dypere enn normalt, med det avsløres en tydelig festkul, men på samme tid er det så mange gøyale farger her, at låta fremstår som nesten helt ny. Dette er jo bare drittøft! Men den nevnte gøyale festkulen kommer ikke kostnadsfritt, det er hørbart i form av en viss manko på kontroll i detaljene og klangene helt nede i bånn. Såpass kan vi tåle, all den tid Unison Research S6 nå begynner å avsløre seg som en real partyløve!

Kan partyløver være triste, intense og sterke emosjonsformidlere? Vi prøver å finne ut akkurat det ved hjelp av det fantastisk vakre korverket “Miserere”, komponert av italienske Gregorio Allegri. Det første som utmerker seg er en enorm dybde i lydbildet, dernest et nær unormalt flott fokus på kvinnestemmene i koret. Sistenevnte fenomen er mest sannsynlig relatert til det nevnte fokus i området omkring presens og oppover, det gir en veldig flott, opplyst gjengivelse av stemmer generelt, og kvinnestemmer spesielt. Roen og kontrollen er igjen uovertruffen, så det gis fullt innsyn i hver eneste stemme i koret, såpass bra er dette, at jeg ikke nøler med å beskrive det som sjelden kost. Det skal nevnes at vi ikke slipper helt fri fra visse artefakter (et lite “skinger”) i crescendo, i sannhetens navn er det svært så vanlig, dessuten er Unison Research S6 moderat plaget at dette. Generelt sett spiller forsterkeren klassisk med bravur, den er overhodet ikke redd for store verk og voldsomme utladninger. Har spilt av en rekke verker, store og små, gamle og nye, og det viser fint at S6 leverer klanger og liv med den største selvfølgelighet. Den er røffere i kantene enn de mer forfinede 300B-forsterkerene, men samtidig boldere, og leverer sterkt og insisterende. Det viktige poenget er kontrollen på absolutt alt som foregår, så det er med en viss spenning jeg går løs på de sinteste eksemplene i følgende avsnitt…

Vi bytter dermed fullstendig fokus, og banker løs med låta “Nitro Junkie”, fra konseptkomponistene Gothic Storm. Om disse er det lite jeg kan meddele, egentlig; det er et selskap startet av Dan Graham i 2010, med mål om å komponere musikkstykker for Hollywood. Eksempellåta er, som tittelsen antyder, eksplosivt, rasende stoff, her skal det jobbes for føden, og hvordan forholder en tross alt moderat motorisert rørforsterker seg til sånt? Her imponerer S6 meg, ganske enkelt. Dette leveres tungt, sinna og brutalt, fullstendig uten å miste pusten. Den tidligere nevnte tydelige festpukkelen gjør dette til et rent overflødighetshorn, gitt at forsterkeren får spille på på lett last med gode evner i bassområdet. Dermed oppleves låta faktisk enda dypere og mer brutal enn selv tunge kraftverk fra transistorenes verden pleier å levere, dette slår hardt! Igjen, akkurat som på korverket, bemerkes den enorme dybden i lydbildet. For kvalitetssikringens skyld hiver jeg med “Killin’ floor” med Kail Baxley, og denne kraftige låta understreker funnene i forrige låt, vi får en feit, deilig og brutal bass som banker banker løs på lytterommet, og fyller det helt til taket, uten å slippe taket i noe som helst. Forbilledelig!

Jeg velger å roe ned med en dansk favoritt, Thorbjørn Risager, som foredrar den herlige låta “Long forgotten track” for oss. Atter bemerkes underholdningsverdien, som fortsatt er enorm. Disse valgene gjør nok også at stemmen tenderer mot å være noe påslått, og det er vel greit å nevne at blir mer massivt og bredpenslet enn de beste SET-forsterkerne. Den store styrken er uansett spilleglede og liv, man ser lett gjennom fingrene med disse mindre avvikene, som uten unntak ser ut til å være der av rent underholdningsmessige årsaker.

Unison Research S6 har fått en del år på baken etter hvert, det er i hvertfall mer enn 10 år siden den første utgaven forlot fabrikken i Treviso, rett nord for Venezia i nordre Italia. Deretter har den blitt stedig forbedret og justert til dagens allsidige utgave av arten. Om jeg skal peke ut en egenskap som gjør den spesiell, er det nok evnen til å formidle kvinnestemmer med stor overbevisning, men viktigst av alt er selvsagt evnen til å formidle alle stilarter med stor underholdningsverdi. Jeg skal ikke hevde at dette er en helt nøytral gjengiver, men, som jeg har skrevet et utall ganger, hadde jeg uansett valgt en slik underholdningsmaskin 11 av 10 ganger fremfor en nøytral maskin uten sjel og legeme. Unison Research S6 er i dagens utgave en strålende inngangsbillett til rørforsterkernes verden; sørg for dynamiske, levende samarbeidspartnere, og du har hifi for livet!

MERK: Det testede produktet har oppgraderte rør i forhold til standard. Jeg tar derfor forbehold om at originalvarianten kan ha noe andre egenskaper.

Unison Research S6 integrert single ended forsterker, ca. 2 x 30 Watt, kr. 49 900,- (februar 2022)

Importør Mala Audio, Asker

Full OP-rulling!

Full OP-rulling!

En av fordelene med transistorbaserte forsterkere er jo at de ikke behøver tweaking, ikke sant? Ikke rørtrøbbel, sus og støy, fake NOS-rør og mye annet styr. Plug and play, ferdig. Å, hvor feil man kan ta! Bli med på full OP-rulling!

Men først, ta utgangspunkt i denne artikkelen: https://rognlien.wordpress.com/2019/10/10/heedliner/ Jeg eier en del forskjellige Heed-produkter, ettersom jeg digger deres liv og rytmikk, nærhet og lekenhet i formidlingen. Men så var det bare det, da, at importøren her til lands, Moiz audio, begynte å publisere en del skamløse påstander om skifting av komponenter inne i boksene! Hva f…? Skal vi plutselig begynne å skifte greier inne i et ferdig produkt? Som et rør, liksom? Ja, sier importøren. Prøv, i det minste. Joda, nå er vel garantien utgått på min Heed Canalot (?), om ikke annet så går den vel ut i det øyeblikket jeg roterer den første 2 mm unbrakoskruen motsols. Så derfor har jeg gjort akkurat det!

Først litt om OP-amper, operasjonsforsterkere på norsk. Dette er en forsterkerkrets med en del faste oppgaver og egenskaper, noe alle forsterkere som håndterer analoge signaler, er avhengige av. Opprinnelig kom disse til i miljøet omkring analoge regnemaskiner, og var i sin tid rørbaserte, de også. Men behovet for forenkling og plass, gjorde at de først gikk over til transistorbaserte kretser, deretter ble det hele samlet i en integrert krets, og resten er historie. Rett nok har noen gjennom prøving og feiling funnet ut at IC’r er suboptimale lydmessig sett, og fortsatt bruken av diskréte kretser i stedet. Selv har jeg vært i den leiren som har en sunn skepsis til IC’r, men det skal sies at grunnlaget for skepsisen har vært mest av følelsesmessig art, og derfor ganske tynt fundamentert. Og her har jeg sjansen til å utfordre mine fordommer, jeg tar i mot med takk!

Selve prosessen med å skifte OP-amp, minner mye om det å bytte rør. De små originalt installerte OP-amp’ene i Heed Canalot må rett nok hjelpes litt med et eller annet verktøy for å slippe taket, men det var lett match ved forsiktig bruk av en liten skrutrekker. Deretter er det tut og kjør, merk deg for all del hvor pinne 1 skal sitte (markert på OP-amp’en med et punkt e.l.), så du unngår dyre bommerter!

Den første inn på originalens plass er OP-amp’er fra latviske Alfa; R-Par 401, en “high end bipolar-input OP-amp with class A output” i henhold til produsentens nettside. Disse koster kr. 600,- pr. stk. fra Mioz, ikke veldig annerledes enn et godt, lite NOS-rør, om vi skal beholde den sammenligningen et lite stykke til. Og du behøver altså 2 stk til Heed Canalot. Som vanlig har jeg en del skepsis med meg inn i en sånn setting, jeg har egentlig liten tro på at jeg vil oppleve umiddelbare forskjeller. Feil igjen. Alfra R-par er klart stillere enn originalen, det formidles en åpenbart mer nattsvart bakgrunn. Det må ha forsvunnet noe for meg udetekterbar støy eller noe, for gjett hva som skjer? Jo da, det blir en klart tydeligere detaljering, og det dukker plutselig opp en rekke nye lydkulisser. Interessant nok oppleves også et tydelig større rom, en bredere palett, og klart bedre plassering av musikkens bestanddeler. Den nevnte stillheten gjør korsang mer magisk, det er som om hele koret blir mer som en enhet, pustende, levende. Men, selv om all musikk oppleves “på nytt” er det ikke uten spørsmål, heller. For hva skjedd med bassen? Jeg opplever egentlig at den både mer diskrét og samtidig noe mindre presis. Samtidig sanses den noe forvirrende opplevelsen av en noe mørkere balanse, rett nok vil det siste der være et resultat av et renere, mer støyfritt signal. Jeg synes vel ikke det som skjer i bassen er verken mye eller direkte kritisk, men jeg bemerker det, i det minste. Her tror jeg fortsatt på et aldri så lite forbedringspotensiale. Men det helhetlige resultatet feier uansett all tvil til side; Alfa R-Par OP-amp’er er klart å foretrekke fremfor originalene!

Ut med Alfa, inn med Sparkos. Denne bedriften består av to mennesker og en hund, så langt jeg begriper, og de lager audio-utstyr til sånne folk som oss. Mest fokusert på OP-amp’er, power supply og lignende, men de leverer også en ferdig hodetelefonforsterker. OP-amp-modellen vi benytter heter SS3601, og det er faktisk en fullblods, diskrét krets, om enn med bitte små komponenter. Og denne gangen er jeg ikke i tvil; klangbalansen er noe mørkere enn både original og Alfa. Noe av det av samme årsak som med Alfa, dvs. mindre “støy”, men noe relaterer seg også til at den ruller av noe oppover i forhold til de to andre. Jeg opplever dog ikke den samme harmonien og elegansen som på Alfa; her er det mer som stikker ut, og det er noe mer tåke i bakgrunnen oppover i frekvens. Det som derimot er helt fantastisk, er mellomtonen, nydelig på klang, stemmer og tydelighet, fokuset på denne OP-amp’en ligger i dette området, helt klart. I sin tur gir dette en touch mer råskap på ren dynamikk, blåsere og slagverk oppleves enda friskere med disse OP-amp’ene installert. I tillegg gir det en touch mer klarhet på tekst og tale, ja, det er en helt magisk mellomtone, og korverkene fremstår helt uhørt bra. Videre oppleves denne varianten å gå noe dypere, og den er noe kraftigere nedover, kombinert med en touch mer orden og dynamisk utsving. Som motsats nevnes altså at den lukker ørlite igjen oppover, slik at lydkulisser, plassering og rom ikke får samme frihet som med Alfa-amp’ene. Men igjen, klart verdt pengene, en klar oppgradering fra originalene

Så hva velger man? Luft, plassering og detaljer, eller smekk og kraft? Bare du kan avgjøre. For min egen del må jeg først og fremst innse at nå er det ikke bare rør-rulling som gjelder, vår verden må nå også forholde seg til OP-rulling. Jeg anbefaler en hver eier av integrerte OP-amp’er å forsøke seg på dette her, effekten er udiskutabel!

Benyttet musikk:

  • September, Susan Wong
  • Moten Swing, Big Band Basie
  • Miserere, Gregorio Allegri, Ora singers, Suzi Digby
  • Killin’ floor, Kail Baxley
  • Rammstein, Rammstein

Frem fra glemselen

Frem fra glemselen

Dagens hovedtestobjekt sjekket ut fra fabrikken i Southend-on-sea, øst av London, for omtrent 29 år siden. Som eier og skribent i en skamløst subjektiv blogg, tas ikke hensyn til alder og opphav, her sjekkes gårdagens lyd opp mot dagens nyvinninger. Derfor har jeg i dag under lupen en Rega Elex fra en svunnen tid. Ja, på besøk kommer også en god, gammel platespiller som heller ikke vil gi opp ånden!

Regas grunnlegger, Roy Gandy, kunne like gjerne vært restauranteier, byggearbeider, bilmekaniker og en masse annet, han er en sann allrounder med en enorm nysgjerrighet, og stor sans for livets gode sider. På tidlig 70-tall ble han engasjert i utstyret som leverte musikken, og hans mangslungne bakgrunn sørget raskt for en ren revolusjon på armer til platespillere, deretter kom også selve spilleren, det første Rega-produktet. Helt opp til i dag har de holdt på lokal produksjon, og Rega har såpass tiltro til dagens produkter, at de nå gir livitidsgaranti mot fabrikasjonsfeil. Det faktum at dagens testobjekt fungerer upåklagelig i sitt trettiende år, kan i det minste fungere som en indikasjon på at de ikke er helt på jordet der borte på køløya.

Rega Elex så første gang dagens lys hos Rega i 1991, kort tid etter at de lanserte sin første forsterker, Elicit, i 1990. På samme tid kom også den nå legendariske lillesøster, Brio; både Elex og Brio eksisterer fortsatt, om enn i sterkt endrede utgaver. Mens dagens Elex-R leverer solide 72 Watt inn i 8 Ohms last, har fjernkontroll og RIAA, må gårsdagens variant nøye seg med 35 Watt, og ingen fjernstyring. Men RIAA har den, og det kommer jeg selvsagt tilbake til. Dagens modell, Rega Elex-R klokker inn med en prislapp på rundt 13 000,-, testobjektet hadde en nypris på under GBP 300,- i 1991, og vi kan vel med en viss rett hevde at den har holdt seg godt i pris, da, ettersom jeg betalte 1200,- oljekroner for den i fjor, med gode 30 år på baken. På den annen side er det omtrent 10% av nyprisen på dagens produkt, og som småpenger å regne i dagens hifi-marked. For disse vekslepengene har jeg fått et fiffig produkt, der hele chassiset er i støpt aluminium, en strålende varmeavleder, det er plenty innganger, hvorav en av dem er for moving magnet pickup, altså. Som en bisetning nevnes at det å komme til innsiden av denne forsterkeren er en lek; skru av de 4 føttene, og hele herligheten er tilgjengelig. Som bildene viser, er det gode komponenter og ren dual mono oppbygning, svært gode komponenter er valgt på essensielle steder, noe lignende får du bare ikke kjøpt nytt for småpenger i 2022! Mer enn noe annet, sier vel dette mye om hva som har skjedd av prisutvikling innen vår mer og mer marginaliserte hobby på disse årene…?

La oss gå løs på musikken, først som sist. Vi begynner dypt, langsomt og rolig, i det vi lar låta “Indian Moon”, med konstellasjonen “Guitar Chillout” starte ballet. Gitaristen i hovedrollen her heter Lluis Quadrench; spør ikke mer er dere greie, alt jeg kan si om mannen er at han er spansk, og har en viss inspirasjon fra flamenco, mens nevnte låt er atmosfærsik og drømmende med lange, dype basstoner i grunnmuren. Den tilårskomne Rega-forsterkeren leverer fint og oppløst oppover, mens den er tydelig myk og litt lukket nedover. Det er noe overraskende for meg at jeg opplever at det mangler noe sting og tilstedeværelse, på den annen side er det hele veldig ryddig og behersket, med visse innsigelser overfor bassområdet, som nevnt.

Vi går videre i samme gata med låta “Smoke on the water”, nei, det er ikke Deep Purple denne gangen, selv om det faktisk er deres låt. Men heavy er det ikke! De talentfulle jazzmusikerne i “The Cooltrane Quartet”, gjør denne 70-tallsklassikeren om til en slentrende jazzlåt i god tapning; det er god lyd på denne innspillingen. Her kommer da også Rega-stuket tydelig fram, vi får en lettbent rytmikk, levende og frampå med et deilig smekk. Det hele toppes av flott teksttydelighet og gode klangfarger, dette er faktisk nydelig.

Mer følelser må til, og “Christmas Card from a hooker in Minneapolis”, Tom Waits’ tragiske låt fra den fantastiske skiva “Blue Valentine” fra 1978. Men! Jeg velger heller vår egen Rebekka Bakkens intense versjon, en helt fantastisk tolkning, slik jeg opplever det. Rebekka Bakken er nå tilbake i Norge etter mange år i USA og Øserrike, håper å oppleve henne live en dag, når pandemien roer seg ut mot sommeren. Uansett, innledningsvis merkes en mykhet i stilen, en tendens til tretthet på et vis. Men stemmen er veldig behagelig og god å lytte til, selv om jeg mener at vi mister litt av intensiteten gjennom denne Rega-forsterkeren. Jeg kan forestille meg at 30 gode år gjør et eller annet med kondensatorer, og dermed presisjon, til tross for dette har vi fortsatt å gjøre med en god, levende forsterker.

Langs mange av de samme linjene finner vi Grayson Capps’ signaturlåt “Love song for Bobby Long”, og igjen oppleves at det er en god ro over denne gjengivelsen, og dette balanserer låta strålende. Denne innspillingen er litt i overkant påslått oppover, så Rega-forsterkerens noe tilbaketrukne formidling passer som hånd i hanske, og igjen bemerkes taletydeligheten denne forsterkeren kan levere.

For meg er det nesten ufattelig at Screamin’ Jay Hawkins fikk lov til å utgi noe såpass voldsomt som “I put a spell on you” helt tilbake i 1956, kan ikke skjønne annet enn at det ikke passet helt inn hos moralistene i hans hjemland den gangen, nei. Elvis? En baby i forhold. Litt hoftevrikk og hår som faller ned i panna, er ikke noe å slå i bordet med, om man sammenligner med denne knapt kontrollerte galskapen. Hodeskaller, woodoo, voldsom stemme, voldsomme skrik i det rabiates grenseland. Men det kunne bli nokså nær parodien til tider, så jeg har valgt en versjon med Kandace Spring og David Sanborn i stedet, en aldeles fantastisk klassisk/jazz-versjon av låta, som på brilliant vis formidler det intense og “farlige” innholdet. Teksten står også her tydelig fram, til tross for det er litt kaos nedover. Nettopp på grunn av at dette er en såpass tekstfokusert låt, blir det ikke veldig problematisk, selv om det er klart over mot det myke og udefinerte i deler av frekvensområdet.

Men la oss se hva vi kan få ut av tyngre stoff, Rammstein sparer ikke akkurat på kruttet med sin selvtitulerte torpedo av en låt, naturlig nok kalt “Rammstein”. Selv om låta i seg selv burde bombe høyttalere og husholdning, kommer det neppe som en bombe at dagens testobjekt mister litt grepet her. Her mangler både jerngrep og fandenivoldskhet; kontrollen glipper nederst, og det går bare ikke an når det spilles akkurat Rammstein. Nei, gitt, dette blir for tamt.

Derfor sirkler vi heller inn Rega Elex’ hjemmehavn, og vi har vel lært såpass nå, at det bare er å plukke fram “As time goes by” i Brian Ferry’s slepne variant: Atmosfære er jo så definitivt denne forsterkerens greie, og her er vi trygt på plass i det røykfylte lokalet, dette kan jeg tro på. Ikke bare det, jeg kan herved skrive under på at så å si hele Blue Note-katalogen har et godt hjem her…

Men jeg har jo allerede nevnt RIAA-trinnet! Ergo inviterer vi en enda eldre gjest, helt tilbake fra 70-tallet kommer en velholdt PIONEER PL300X, i nåværende situasjon påmontert en speller ny Audio Technica AT-VM95E. Først vil jeg bare nevne at RIAA-trinnet ganske stille, og at det i utgangspunktet låter relativt likt linjeinngangene. Muligens noe mer avrulling oppover, men innenfor det området som kan kompenseres med valg av pickup etter smak og behov i heimen. PL300X-spilleren fungerer silkemykt, presist og upåklagelig, den mekanikken de japanske mainstream-fabrikkene leverte den gangen, er pinadø noe av det mest imponerende verden har sett på denne siden av sveitsiske urverk. Selvsagt leverer den eksakt korrekt hastighet på både 33 og 45 rpm, gode 45 år etter at den forlot Asia med destinasjon Norge. Alt fungerer som om alt er nytt, ingen ulyder, ingen artefakter, autoreturen overtar når platesiden tar slutt, dette er plug & play i ordets rette forstand.

Når det selges slike spillere for en rimelig sum på f.eks. Finn.no, opplyses ofte at det er fungerende pickup montert. Min erfaring med dette, er på generelt grunnlag at disse i all hovedsak må skiftes. Pickup’er fra 70-tallet er over middagshøyden, og kan med fordel byttes med noe mer inspirerende fra dagens sortiment. Audio Technica er en av flere mulige produsenter som leverer velanpassede pickup’er til de gode armene på mange 70-talls spillere fra Japan. Selv monterte jeg en Audio Technica VM95E, en enkel, men svært velspillende pickup for en meget moderat sum penger. Drøyt 500,- rekker til å få en flott oppgradering fra en gammel og sliten enhet. Og, jeg er positivt overrasket over innsynet og detaljeringen i mellomtonen på denne billige p.u.’n, må jeg si. Selvsagt finnes det bedre å få fatt i, Audio Technica’s VM95-serie inneholder flere varianter med betydelig bedre nålesliping, gode konkurrenter finnes også, det er slett ikke feil å bruke et par tusenlapper på en bedre pickup til denne spilleren.

Resultatene taler da også for seg; Dire Straits’ første album, der min versjon er er fra Moblie Fidelity, (som en kuriositet nevnes at det albumet alene koster mer enn nevnte Audio Technica pickup), låter flott, det er en distinkt og tydelig klimpring som taler om fin detaljering og åpenhet. Ikke overraskende er det en viss forsiktighet på dynamikk og nærhet, men totalen er en absolutt flott gjengivelse.

Over til Totti Bergh Quintet og hans herlige utgivelse på Gemini, “Major Blues”. Jo, det er noe lukket oppover, men allikevel en strålende harmoni og balanse. Mellomtonen åpen og lettflytende. Mangler litt smekk i trommer og cymbaler, noe som er naturlig med den noe moderate dynamikken og oppløsningen oppover, som også ble bemerket med forrige eksempel.

Jethro Tull, og deres 80-talls utgivelse, kort og greit titulert “A”, er derimot en skuffelse. Denne innspillingen matcher ikke dette anlegget spesielt godt, er jeg redd. Dette låter nokså metallisk og litt merkelig til tider. Pistrete og fremmed på vokal, noe for lett nedover og lukket oppover. Fortsatt godt innsyn i mellomtoneregisteret, der det bankes løs på et elektronisk piano fra den tiden, alt i alt god detaljering i dette viktige området. Forsåvidt er disse observasjoner i tråd med det jeg opplevde også med digitale kilder av diverse slag, så det er greit å få det verifisert på denne måten.

For å finne ut noe omkring absolutter, kjører vi en kontroll med Fisher Studio Standard platespiller fra samme tidsperiode, men denne har påmontert en betydelig dyrere pickup, AN IQ3. Joda, denne graver en anelse dypere, men resultatene tyder tydelig på at vi har enkelte begrensninger i RIAA. Mye av samme type gjengivelse fremkommer, ergo gir det ikke nødvendigvis mening i å legge store summer i en pickup som skal mate dette RIAA-trinnet. Men uansett kan noen forbedringer spores, helheten er mykere, mer elegant og roligere. Men ettersom denne pickupen koster om lag 14 ganger så mye som nevnte AT VM95E, tror jeg vi trygt kan fastslå at det er RIAA-trinnet som er den største grensesetteren her.

Rega Elex fra fortiden er selvsagt et kjempekjøp for 1200,-. Nei, den er ikke like livlig og gjennomsiktig som en ny Brio, for eksempel, men uansett er det en nærhet og en varme i denne forsterkeren som gjør den særdeles godt tilpasset jazz og akustisk musikk av flere slag. Er du en rocker, finnes det nok mer presise og kontrollerende forsterkere å få tak i. For samme pris…? Nja, det er nok mer usikkert.

Pioneer PL300X / AT VM95E er en fenomenal kombinasjon når man vet at den totale prisen ender på kr. 2000,-. Lydmessig tangerer den lett en ny spiller til 3 – 4 ganger prisen, og da får du til og med autoretur med på kjøpet. Ikke best i verden på frekvensflankene, platespillere har det med å koste litt før dette sitter på skikkelig vis, men en nydelig mellomtone, og godt rytmisk driv.

Fortsatt kan vintage hifi være særdeles gode kjøp som gir både eierglede og god samvittighet i vårt nokså skakkjørte forbrukersamfunn.

Benyttet utstyr:

  • DAC: Heed Obelisk DA, AMR DP777
  • RIAA: Aura Fidelity
  • Forsterkere: Heed Obelisk Si3, Audio Note P3
  • Høyttalere: Doxa 8.2 Signature, Roksan TR5

Comeback kid

Hardly the greatest comeback since Lazarus this one, but still. I have decided to return from the other side.

I find our world too small; objectivism has taken too much space, I feel, so someone need to take the role of the subjectivist. Someone should talk about “source first”, the BBC sound, the Keep it simple stupid focus, tubes, class A, vinyl, nerve, timbre, and yes, the pure magic of a good hi-fi set-up.

So OK, then, I’m back. I’ll be the voice of imperfection, of rhythm, pace and timing, of “being there”, of being moved to a different time and space, purely by listening to music. In a world of pandemics, wars and consprations, I’ll again focus on the joy of good music through good combinations of equipment, those making your feet stomp, your face grin, your tears drop, your soul fly…

Hope you’ll enjoy it. I certainly will.

Rock and Roll hand sign. stock vector. Illustration of music - 89762346

Diary of a gladman

Diary of a gladman

So I have stopped reviewing hifi. But I’m afraid I still can’t keep silent, as something came my way, that I hardly believe is real. Herby follows the diary from a gladman!

The post writer system

Quite frankly, I was rather fed up with the increasing trend growing around Audio Science Review; lots of us seem to believe that the absolute and only truth comes out of the measurements made on the bench at ASR. Me? I find it truly intriguing, it raises more questions than it answers. So people tell me I just like 2nd harmonic distortion, and that’s that. Come on, I guess it’s more like that even a rather high measured 2nd harmonic does not destroy the music from a properly designed product. To put it another way, there are quite simply more important aspects to music reproduction, than 2nd harmonic distortion. I will start a new trend, and, inspired by an indisputable madman, I’ll call the movement MAMA, Make Audio Magic Again! 🙂

My ears are no longer what they used to, abused by Klipsch, misused for band rehearsals, and marked by age. Never again will silence ever grace my head, I’m afraid, a constant hiss and a few other artifacts will follow me to the end of the journey. So my time for stopping reviewing was overdue anyway, but luckily, I still find enormous pleasure in listening to music from a good audio setup. Therefore, for my post reviewer setup, I wanted to puzzle together something that could play all kinds of music convincingly; I wanted to use my 30 years of experience as a writer, to pick whatever gave me the most pleasure. I already had the speakers. It is noting but sad that people outside Norway can’t audition the Doxa 8.2 speakers, they are fantastic, lively performers, efficient, easy load for the amplifier. Doxa have always had the sound of Audio Note as inspiration for their own products, absolutely audibly detectable, too, either you listen to their amplifiers or the speakers. My version is the top of the line, Signature; which is slightly better than the more keenly priced standard 8.2, the latter being a hidden hi-fi bargain, especially suited for good valve gear, or other amplifiers with minimum feedback and a vivid presentation of music. Or typical British amplifiers, for that matter; the likes of Naim, Rega, Exposure, and don’t forget Heed, even that’s not British at all, just sounding so. That said, they’ll play good with a wide range of amplifiers, although I have noted that the most controlling powerhouses and class D amplification isn’t the most obvious choice.

I had the record player from Acoustic Solid, and a RIAA, that too from Doxa. The latter is a minimalist design utilizing J-FET and high quality components, designed to fit the Audio Technica ART9 for example, so therefore, I use just that, fitted on a Origin Live Illustrious arm, all in all a system going in a slightly detailed and controlled direction, still without being cold or overly analytic. Very good at imaging and insight, though. But I have been a sucker for Audio Note all my adult life, having owned a few components through the years, too, and, I have truly loved each and every one of them. The big question would be what solution I could use for DAC and pre; I already owned a P2 SE Signature power amplifier from Audio Note, so initially I opted for keeping it. Having listened to a lot of AN gear, I wanted a full system, but then again I am a lazy geezer, so I wanted a remote, and, I wanted more than one input in the DAC. Difficult one, this. The AN DAC’s sound so superior, that they are hard to beat, or equal, for that matter. I considered having a AN DAC for CD’s, and a simpler solution for the rest, and then I needed a decent pre, as well. Too many boxes!

Luckily, I have tried and tested lots of very high quality, involving audio gear through the years, so I thoroughly searched my memory and notes, to find a decent alternative to Audio Note. And, when AMR popped up in my memory, this important piece fell into place in the puzzle. They have the AMR DP 777SE, a valve equipped DAC / pre with many options. Rumor has it that it is now out of production, but I am one of the lucky ones to have it in my system, and, I steadily grow more fond of it. One of the most interesting features is the twin DAC solution; one modern upsampling, filtered DAC, and one old fashioned Philips non oversampling DAC, without filters. The latter dries the floor with the modern one, actually making it a fairly good competitor to the AN DAC’s. It is full of life and vividness, it’s detailed, with great timbral qualities and a delicate, high quality sound. Driving the Audio Note P2 SE Signature with gusto, the overall sound is open, quick and hard hitting, still with a timbral quality above anything I have heard from transistors, and most valve gear, too, by the way. Magic hifi? You bet it is! A few months passed by, I had several visitors really enjoying what they heard, I was truly happy with it all. But I am an addict, of course. Specifically, Audio Note have me on my knees, and every time I have heard the Meishu integrated through the years, it has planted its seeds firmly into my soul. Two things are significant here: 1. There’s a power amp version of the Meisu, called P3, and 2. The name “Tonmeister” has been added behind the model number…

So let’s not beat about the bush; the P2 SE Signature was sold to a well furnished home, which later has been filled with Audio Note gear, and the P2 is pleased by driving the Doxa 8.2 speakers, also in the new home. The lead time for the P3 Tonmeister was a few months, but come Christmas eve 2020, and the hugest present had dad’s name on it this year. And, let me absolutely clear on this, the P3 Tonmeister was nothing short of a revelation. One may think that approaching 60, accompanied with screaming ears, audio revelation is a thing of the past, to that I have only one thing to say: O ye, of little faith! As much as I loved the powerful sound from the Audio Note P2 SE Signature, it still has a few steps up to a full blood Single Ended Triode; a pair of 300B, direct heated, trafo coupled, and, I ordered an Audio Note step attenuator instead of the standard volume pot. This unit rocks! It soars, it flies, it excels, it plays music in this house like nothing ever did!

But let me take one step back. Right out of the box the P3 Tonmeister plays immaculate. In my described set-up it delivers a kind of embracing sound; it is captivating, smooth and a touch soft. If pushed, I’d say there are possible shortcomings; the bass is more soft than hard hitting, the precision is slightly on the smooth side. But the musical message is so intense, so communicative and credible, that it is impossible to discuss. I lived with the standard tubes for a couple months, then opting for the top notch Psvane, the Acme. Expensive as it is, one would be entitled to expecting a considerable leap forwards in all aspects of the sound, but the fact is that the result was better described as “a touch better on all aspects”. I mean, we’re talking like 1000 GBP, yes Pound Sterling for a pair, people, and just a touch better. So my initial thought was that the great thing here, was the quality of the original 300B, labeled Audio Note, but actually being the standard Psvane Hi-Fi series, at one fifth of the Acme price. The good thing here, is that I have a life as hifi reviewer, so I’m not very stressed by these things, anyway. After a couple of weeks, I wanted to go one step further, my experience with the expensive Psvane tubes, made me rather pragmatic, but I was able to buy some New Old Stock small tubes to change places with the originals. First out was the Psvane 12AU7/ECC82, in went a fair priced E80CC from way back when. And…. WTF??? The well builtx Psvane original was obviously the plug in the system; what happened can hardly being described without being told I’m purely driven by fantasies. But still, the dynamics and attack emerged out of nowhere, the background went from blackish to pitch black, the speed, the accuracy, everything fell into place, and presented a level of performance I actually never have had in this house. So I’ll mention just as a subordinate clause that I also changed the last small tube for a vintage E182CC, and gained another touch of clarity. The rectifier is kept original, but who knows what the future will bring?

I do not know exactly how many times I have been in discussions related to what is real and what is fake within our hobby. The prevailing opinion is, as mentioned, that you can measure it all, and, that interpretation of the measurements tells us that the only thing a good valve amplifier does, is add 2nd harmonic distortion and increase the midrange enough to make the listener believe it sounds more natural. Honestly, I’ll not go further with this discussion here, and, I am not going to take it in the comment field below, either. Let’s just say that I am one of the listeners getting fooled by the natural performance of my set up. Why? Because I really don’t care what’s causing it. All I care about in this situation is that the life is too short for boring hifi, and I want to hear my own music the way I like it! And damn, if this doesn’t sound of pur magic, nothing does!

When listening to music, why not go directly to the core from start; the Swedish company Opus3 have made a bunch of incredibly lively and dynamic recordings, although it should be mentioned that my wife will maintain that a few of the recordings sound a bit too hefty, or too “hot” for her. That’s the way it ends up, putting a microphone down the throat of a trumpet, I’m afraid. And, my set-up does not hide this fact, be that good or bad, but I surely find the dynamics and realism in these recording mesmerizing, I regularly listen to live horns, and Opus3 surely conveys much of the same experience. I have both classical and jazz recordings from Opus3, studio and live performances, and they always sound very agile, very lifelike and dynamic. And, the thing is, never have they sounded more lifelike than just now, after the P3 was given the permanent amplifier place in the team…

Change of music; over to the blues, the real one, Buddy Guy, “Live, The Real Deal”. His epic song, “Sweet black angel” is recorded live, as the album title more than indicates, and Buddy is absolutely at his most fantastic recorded this way. I have seen the man a few times performing this song, a mind-boggling experience, and, the P3 actually captivates a lot of the reality here. The intensity in Buddy’s vocal, and the extreme feeling of the guitar playing is kept in the recording, and, most importantly, my set up is able to convey this into a realistic show. Mostly because of the P3, but not only that, of course. Also, when playing the unbelievably strong album from Roffe Wikström, “Live 2005”, it is emphasized even clearer; the feeling of being in the audience is even clearer, and, even if I’m not fully able to hear exactly what the audience talk about, I can still hear they’re talking Swedish! The intensity and feeling of being there is priceless on “Som vattnet flyter i floden”, Roffe’s signature song, the social-realistic story of a family loosing the father. The song starts with the line: … My dad died from cancer… I was only six years old, but still I remember how torturing it was… The clarity, the feelings, the heat of the moment, it flows through all the way to my soul. I just love it, I love the sheer melancholy of this song, that’s the blues, people. And the ability to move the blues from a CD into your living room, is just not something any hifi gear is capable of…

Doxa 8.2 Signature, a Norwegian treasure

Maybe the most important point of this exercise is the fact that I get the feeling that I can hear my entire record collection with new ears, not bad, given the noise my ears make up all of their own. If I use Jethro Tull’s “Heavy horses” as example, the level of details ha never been more convincing, the timbral colors the same. I hear nuances in all aspects of the music, that I have not heard before, note that I have owned this album (and played it frequently) more than 40 years! Suddenly I notice the cymbals, I hear details never before revealed, and, I enjoy the new dynamic sound of this album. Again, the “magic” arrived with the P3 Tonmeister; before it was stunning, now it is unbelievable! Tighter, faster, more precise, and top the whole thing with a new world of timbres, and we have a “new album”, goddammit!

Now, I don’t consider Jethro Tull being a heavy band from the period we’re talking about here, I listen a lot to Led Zeppelin, Deep Purple, Black Sabbath, Nazareth and others from the same era, and, they normally sound heavier and less detailed than the mentioned album. So I continue with one of my Black Sabbath favorites, “Sabbath, Bloody Sabbath”, using the 1996 CD from Castle, nothing special about it at all. I listen to “National Acrobat”, and what strikes me is the absolutely stunning control and silky smooth, still heavy way it is played. Lyrics are clear, the two guitars are easily separated, it is so simple to listen to any aspect of this rather mediocre 70’ies recording. Audio Note (and the rest of the set up), shows with all possible clarity how it changes character with different recordings, an ability I just don’t find in modern, perfect measuring class D gear, for example. These 8 Watts can be so mean, so heavy, so damn wild, and I truly enjoy every second of it. This is how it shall sound! And, while I’m at it, Ozzy’s “Diary of a madman” was released in 1982, and is worth telling a bit about. Not only because it is the last recording from the extremely gifted Randy Rhoads’ hand before he tragically was killed in a plane crash, but also because this album was surrounded by several disputable situations. The musicians actually playing on the album was never credited, and never got paid, while the credited musicians actually never participated. So Lee Kerslake (Uriah Heep) and Bob Daisly (Rainbow and others) who actually played drums and bass, were never credited. The story had many twists and turns, and, eventually a new version of the album was released in 2002, but now with re-recorded bass and drums! Anyway, the original from 1982 sounds rather terrible, but still this set-up gives a new insight to it. The title song comes across with new nuances, even if the total sounds rather harsh, due to the recording made at the time, that is what it is, but I find it absolutely enjoyable and captivating. And here lies the “magic” of a good audio set-up. The ability to play literally anything convincingly, I do not know any brand doing this more convincing than Audio Note, to be honest. So I enjoy even this album, with all the flaws and the history around it.

I want to conclude the musical journey by telling about classical music; here all the good aspects of this set-up comes together in perfect harmony, presenting a size and power you never thought a 8 Watt amplifier driving a moderately big speaker could muster. Huge orchestral works, as for example the monumental Prokofiev piece “Montagues and Capulets” from Romeo and Juliet, recorded in Cincinnati Music hall with the local symphony orchestra, conducted by Paavo Järvi, in 2002. The sheer size of this is frightening, the incredible P3 Tonmeister still holding the Doxa speakers in a tight rope, presenting a controlled explosion before my ears, while keeping a splendid overview of everything going on, timbres, details, room, not loosing out on anything. Ok, so I have heard this piece with a tad more overwhelming size, but not in any way in combination with all the fantastic details and musical expression this system is capable of. The total expression of this brutal piece, shows better than anything that Audio actually can be magic.

So I have spent my around 30 years as a hifi and music reviewer refining my search for my final set-up. I am in the lucky position that I have heard more equipment than most, I have met with several constructors, musicians and recording engineers, I have discussed with all kind of people what is important with a good hifi set-up, and through the years I have learnt a lot. Today, many very knowledgeable, technically skilled people seem to have found the eternal truth about hifi. I have heard quite a few results of just that, and, I will never say it sounds bad, because it doesn’t, but I do not in any way believe in what I hear in a “perfect” measuring component. I understand and respect that some have a different view on that, but for my own sake, the system described in this article, sound just so much more vivid and lifelike, that I could not give a flying f… about how it measures. I will always believe in music, and, I will never again listen to boring hifi in my listening room. Valves still rule, simple speakers with high quality components is the right choice when “magic” shall be conveyed.

Thanks for stopping by. I will now submerge myself in all kinds of music, because the magic is back in the house!