Utopi for ørene?

 

Jeg har testet mange hodetelefoner de siste par år, men svært lite av det har kommet på trykk noe sted. Årsaken er kort og brutal: det låter ikke bra nok. Derfor er det en udelt glede å endelig få skrive om Focal’s to toppmodeller!

Årsaken til denne noe offensive innledningen er en gammel traver i hodetelefonjungelen; «studiostandarden» Beyerdynamic DT770 Pro, 250 Ohm. Problemet er at en urovekkende stor del av nye hodetelefoner ikke når opp til denne, dette til tross for at de ofte koster flere ganger prisen. Da velger jeg kort sagt ikke å skrive noe, jeg går heller videre til neste offer. I mitt etterhvert brukbare arsenal av hodetelefoner, finnes spesielt 3 jeg benytter i referanseøyemed; den billige vJays fra Sverige, nevnte Beyer DT770, samt Beyerdynamic’s toppmodell, T1. Denne er nå fornyet fra fabrikkens side, og fått en Mk2 hektet på sitt navn. Min er den forrige modellen, en litt lysere og friskere variant enn Mk2, og det er litt delte meninger om Mk1 eller 2 er å foretrekke. Her ligger nok en del musikksmak i bedømmelseskriteriene, kan det se ut som.

Nå koster de her testede Focal-telefonene til dels betydelig mer enn alle referansene, så de bør i grunn spille bedre. Et lite unntak gjelder selvsagt forholdet mellom T1 og Focal Elear, her snakker vi vel mer og mindre om direkte konkurrenter i noenlunde samme prisklasse. Innledningsvis kan vi i det minste si at byggekvaliteten på begge testobjektene er forbilledlig, bunnsolid, behagelig og fornuftig. Begge leveres med kraftige, utskiftbare kabler, samt gode, utskiftbare øreputer. Begge er fullåpne, og såkalt over ear, hvilket betyr at de er fysisk nokså store, samt at de overhodet ikke egner seg til portabelt bruk. I løpet av denne testen har jeg i tillegg til et par utganger fra Marantz-spillere, stort sett benyttet Naim V1 DAC / pre / hodetelefonforsterker, samt en kombinasjon av Heed DAC og den rørdrevne hodetelefonforsterkeren Trafomatic Head One. Innebygd hodetelefonforsterker i «normale» apparater pleier ikke være så overvettes bra, med få unntak anbefaler jeg ikke dette til hodetelefoner i den kvalitetsklassen vi snakker om her i dag.

Det er med hodetelefoner som med alle andre hifi-komponenter, prisen stiger eksponentielt, mens kvaliteten stiger moderat. Svært moderat, faktisk. Dette betyr altså at selv ikke den rimelige, lukkede Beyer DT770 Pro gjør seg direkte bort, selv om den møter moderne, luftige konkurrenter som dagens testmodeller. På den annen side er det ikke særlig vanskelig å høre at vi har å gjøre med en annen kvalitetsklasse, utfordringen er her som ellers, hvor mye bedre skal det bli for å 6-doble prisen? Jeg kan i det minste love at det ikke blir 6 ganger bedre!

Focal Elear

Men la oss gå løs på testobjektene, og vi begynner med den minst dyre, Focal Elear. Som nevnt er det store telefoner vi snakker om her, og ettersom de veier inn med 450 gram, er det nødvendig med brede, myke hodebøyler, og dette hensynet har Focal absolutt tatt på alvor. Disse telefonene er svært gode å ha på seg over lang tid. Som nevnt er dette fullåpne konstruksjoner, hvilket betyr at du ikke kobler deg nevneverdig bort fra omgivelsene, disse oppleves mer som en form av nærfeltslytting med konvensjonelle høyttalere. Jeg tror for egen del at det er smart, en ting er at det oppleves å spille mer luftig, en annen ting er at det oppleves som om man referer seg mer til omgivelsene, og med det unngår å spille for høyt. Det blir kort sagt en mer naturlig musikkopplevelse enn med lukkede telefoner eller ørepropper.

Markedet har flommet over av en rekke OEM-produkter med ymse navn, og, som nevnt, er det alt for mye lavkvalitets elementer i disse produktene. Focal er som kjent en av Europas dyktigste elementprodusenter, selvsagt lager de sine egne også til hodetelefoner. På Elear sitter et 40 mm aluminum-magnesium-element, montert skråttstilt, så man får inntrykk av at lyden kommer litt forfra. Det dekker hele frekvensområdet fra 5 Hz opp til 23 kHz, det vakre med hodetelefoner er jo at fulltoneelementer fungerer helt uten lyter. Ingen aksentuering eller maskering noe sted, dessuten har Focal med dette elementet også skapt en svært harmonisk frekvenskurve, uten skarpe kanter eller tap av nivå underveis. Impedansen er høyere enn typisk portable enheter med sine 80 Ohm, men de spiller uansett relativt lett høyt, hvilket vil si 104 dB ved 1 mW. Uansett skal du spille med en kvalitetsforsterker, det er allikevel ikke effekten som er essensiell her, det er kvaliteten. Skal jeg beskrive så vel lydgjengivelse som byggekvalitet på Focal Elear med ett enkelt ord, er det elegant.

Setter vi i gang å fôre Focal Elear med musikk, opplever vi en relativt nøytral gjengivelse, i min verden betyr det noe mørkere stemt enn f.eks. Beyerdynamic T1, og noe lysere enn f.eks. Sennheiser HD650. Den låter rytmisk, lett og dynamisk, det siste er verdt å merke seg, her scorer nok Elear bedre enn de aller fleste konkurrentene. Særlig er dette fenomenet hørbart i lag med Naim V1 som drivende kraft, her kommer Naim-rytmikken virkelig til sin rett. Og, siden vi er inne på det, litt på siden av denne testen kan også nevnes at jo, Naim V1 er en strålende løsning i lag med Focal Elear, men det finnes enda bedre. Heed / Trafomatic-kombinasjonen viser en side som muligens ikke er fullt så leken og rytmisk, men denne løsningen viser på sin side en enda mer avslappet eleganse, bedre oppløsning, og ikke minst, bedre detaljering og kontroll nedover. Naim «lukker litt igjen», setter oss litt tett på, og gir mindre åpenhet og luft, rett og slett.

Focal, Heed og Trafomatic

Vi gyver løs på musikkeksemplene, og starter med Steely Dan’s «Hey nineteen».

Vi hører et flott dynamisk uttrykk, et deilig innsyn, men en litt enkel bassgang som oppleves å være litt unyansert. Rytmisk sett er det allikevel fantastisk, dette er en opplevelse av ren nytelse og presisjon. Detaljer og plassering finnes i rikt monn, men kan oppleves litt sentrert til hvert øre, på et vis.

Svært medrivende, spesielt rytmikken, som nevnt. Siden jeg har nevnt at Beyer T1 er en ren konkurrent, kan jeg si at Elear trekker lengste strå på det aller meste, og uavhengig av pris, ville den vært mitt klare valg mellom disse to. Men husk da altså at jeg benytter Mk1, og skal ikke påstå at styrkeforholdet blir det samme om vi setter inn en Mk2 i stedet.

Vi kjører videre med danske Trentemøller og deres basstunge «Nightwalker», en sykt herlig innspilling som er dyster og luftig på samme tid. Elear presenterer store, deilige lydkulisser, en gjengivelse så utrolig «lettlest», kontrollert og balansert at lydene bare forsvinner ut i uendeligheten, dette strålende! Bassmessig går den uanstrengt hele veien ned, og sånn i utgangspunktet finner vi vel ikke noe å sette fingeren på, men det er før vi har hørt Utopia gjøre samme låt, må vi tilføye.

Men la oss gå i en helt annen retning, og lytte til en mer seriøs stilart, da i form av Carl Orff’s mektige korverk «Carmina Burana». Dette fremstilles med en slags mild eleganse, imøtekommende, og med en nesten magisk, insisterende tilstedeværelse. Fullstendig bergtagende, ganske enkelt. Denne stemningen bringer meg videre til «A Dark Knight», Hans Zimmer’s dystre, storverk fra filmen om Batman, og her kommer vel Focal Elear helt hjem, kan vi vel si. Denne mørke magien Zimmer her tryller fram, fortjener det beste utstyret man kan få for penger, og opplevelsen som skapes er intet annet enn ren magi. En viss mangel på endelig definisjon i de dypeste bassfrekvenser er det, men akkurat her fungerer det fint, på sett og vis understrekes mørket i denne låta, ved hjelp av litt udefinerbar dybde. Elear har markert seg som regelrett store formidlere av alt du kan kaste på den, med en ekstra egenskap i form av rytmisk tilstedeværelse, og voldsom avgrunnsdybde i gjengivelsen.

Focal Utopia

Så var det Utopia, da. Vi ganger prisen med omtrent 4, og da er det vel lov å spørre hva i alle dager kan de gjøre med flere titusener ekstra på vekstskåla. Vel, faktum er vel at det er kanskje ikke så mye, men det lille som er der, kan utgjøre akkurat den forskjellen som gir deg livskvalitet utenfor alt du trodde var mulig. Utopia oppleves subjektivt å spille en anelse lavere enn Elear, men begge fremstår uansett som svært lettdrevne, og har ikke stort effektbehov. Forskjellene mellom Elear og Utopia kan som nevnt synes små, men de kryper på deg! For sannheten er nok at Focal Utopia er blant det ypperste man kan få av hodetelefoner; dette er lett på Stax og Audeze-nivå. Focal Utopia leverer så intenst sømløst, så luftig, så lettflytende, så til de grader elegant, at det viser seg ekstremt vanedannende for musikkelskere som meg selv.

Det spiller knappest noen rolle hvor «stygg» musikk du spiller, det fremkommer uansett i sin reneste form, uten å plage lytteren på noe vis, her er det livet selv som serveres på sølvfat!

Teknisk sett er Utopia og Elear også soleklart fra samme form, men en del detajler har på Utopia fått ekstra fokus. Det er bedre tilkoblingsplugger for kablene, det er mykt lammeskinn i øreputene, og den har fått elementer i Focals signaturmateriale, beryllium. Også disse 40 mm, plassert som på Elear, frekvensområdet starter også her på smått utrolige 5 Hz, og strekker seg opp til like utrolige 50 kHz. Jeg hører selvsagt ikke dit opp, og det gjør ikke du heller. Men det sier antakelig noe om hvor lett disse elementene behandler høyfrekvens, og denne lettheten er i det minste hørbar så det holder, også for gamliser som meg selv. Ja, for ordens skyld, Utopia har også en nominell impedans på 80 Ohm, uten at det bør bety spesielt mye for en eneste forsterker. For om kvaliteten var essensiell for Elear, er det enda viktigere på Utopia!

Vi starter også her med Steely Dan’s «Hey nineteen», og det kjennes nesten som om den går fortere! Samtidig er den mer avslappet og lettflytende, vi får ikke den samme følelsen av å bli «matet», dette flyter lettere i lufta, helt av seg selv, med en fantastisk avslappet selvfølgelighet. Sånn kan det altså gjøres!

Ergo går vi videre med Trentemøller «Nightwalker», og hvor utrolig det enn kan høres, så får vi nå enda mer eleganse og luft, enda bedre kontroll, enda større rom, enda mer liv. Men ikke 4x bedre!! En touch bedre, er vel bedre formulert, så da får en hver spørre seg selv hva de nevnte forbedringer er verdt. Bassen er jo en bærende faktor på denne låta, og, ikke overraskende går det fullstendig uanstrengt og totalt ryddig hele veien ned. Det er allikevel verdt å merke seg at den ikke kan føles, slik man av og til kan i lukkede konstruksjoner grunnet kompresjon, åpne hodetelefoner som denne gir ingen opplevelse utenom det rent musikalske. I grunn ganske sammenlignbart med det du opplever av fulltone elektrostater, om vi sammenligner med høyttalere som er plassert i et vanlig rom. Uansett, den fantastiske detaljeringen og kontrollen vi opplever i bassområdet med Utopia på ørene, er helt uhørt. Det finnes klanger og rom også i bassområdet, kan jeg herved fortelle. Skamløst bra!

Når vi nå har nevnt dette med klang, rom, plassering og tilstedeværelse, må vi faktisk si litt mer om hvilke ressurser Focal Utopia rår over på disse felter. Her er vi i en ekstrem situasjon, der vi setter nye standarder. Hør gjerne Molly Johnson’s tribute til Billie Holiday, en skive så fantastisk at jeg bare bøyer meg i støvet, for øvrig, denne innspillingen er vel i utgangspunktet nokså bra, men ikke på noen måte unik. Vi hører hennes helt fabelaktige tolkning av låta «Don’t explain», og blir fullt og helt grepet av øyeblikket. Det viktige poenget i denne sammenhengen er at alle aspekter av Molly Johnson’s stemme, hennes frasering, hennes unike nerve; alt kommer så inderlig til sin rett, og overleveres lytteren fullstendig blottet for motstand. Det flyter, det flyr, det lever!

Så avslutter vi disse eksempler med nevnte storverk «A Dark Knight», den grandiose filmmusikken av Hans Zimmer. Altså, dette er vel kvintessensen av hva de ypperligste hodetelefoner på kloden kan få til. Det blir en opplevelse av å «sette på seg» et komplett nytt univers. Man «ser» både inn i og ut av en ny verden, vi «ser» nye bilder, vi får nye, voldsomme opplevelser. Det er sterkt, det er voldsomt i størrelse og dynamisk uttrykk, mens detaljene flommer mot oss, rundt oss og over oss, som en akustisk 3d-film! Jeg er fullstendig bergtatt, i slike øyeblikk blir plutselig kostnader underordnet, men allikevel, det skal tross alt finansieres, uten å ruinere familieøkonomien…

Jeg må si noe mer om forholdet mellom Focal Utopia og Focal Elear. Sannheten er som nevnt underveis, at Elear i utgangpunktet er farlig nær i kvalitet. Innledningsvis tenker man kjapt at det er lite å mase om, men spilles Elear direkte etter å ha hatt på seg Utopia en stund, høres forenklingen av totaliteten greit. ,Men det er ikke svart/hvitt dette her, for selv om Elear er noe enklere i fremstillingen av musikk kan faktisk enkeltlåter oppfattes om mer imøtekommende på et vis. Subjektivt virker Elear også noe mørkere stemt enn Utopia, muligens noe grunnet et mer udefinert bassområde. Generelt kan Elear bli noe tettere og voldsommere, på et vis, der Utopia er en uendelighet av størrelse og luft. Men igjen, vi snakker ikke på noen måte 4 ganger bedre, vi snakker om finsliping og forfining av et allerede eksepsjonelt godt utgangspunkt, slik at det faktisk nærmer seg en utopi i ordets rette forstand.

For øvrig er det mulig å bytte puter mellom Elear og Utopia, og på den måte justere balansen en smule, alternativt gi et enda større anstrøk av luksus til Elear. Ellers har vi forsøkt å bytte til ShawCan kabler på Utopia, ettersom noen har meninger om denslags. Undertegnede er sunt skeptisk til kabler, men muligens kan noen lure meg til å tro det er noen forskjeller her, i så tilfelle er det en anelse mer «ro», og dermed ørlite klarere detaljer. Men jeg opplever vel at dette er innenfor det psykoakustiske området, så jeg betviler sterkt at jeg kunne tatt det med bind for øynene.

Alt i alt har vi med Focal Elear og Focal Utopia to par særdeles vellydende hodetelefoner å gjøre, de passer nøyaktig inn i prisklassen de befinner seg, og utfordrer hvem det skal være av konkurrenter på det aller meste. Selvsagt er Elear det beste kjøpet, mens Utopia er et unikt produkt for den som kun vil ha det beste. Husk i så fall å plusse på en forsterker av utsøkt kvalitet!

Et lite tillegg: Jeg har nå gått til anskaffelse av et par Focal Elear til eget bruk. Det er min oppfatning at det innkjøpte eksemplaret er noe mørkere og mer “tilbakelent” enn testeksemplaret. Det er med andre ord mulig det er en viss variasjon i produksjonen. Jeg vil beskrive det innkjøpte eksemplaret som omlag like mørk som tidligere nevnte Sennheiser HD 650. Jeg holder fortsatt Focal Elear for å være fantastisk oppløst og med svært godt dynamisk utsving, men kan oppleves som tydelig mørkere enn Utopia. 

Tillegg 2: Spilt mye på Elear nå, og til tross for at mange er skeptiske til innspilling, mener jeg det er relevant å nevne. Slik jeg ser det nå, har innspillingsperioden av Elear vist en hodetelefon som har spilt klart mot det mørke, men at enten den eller min hjerne, (for dere som anser det som mer sannsynlig) har hatt en langsom “oppvåkning”, og spiller nå mer i retning av det jeg har beskrevet i ovenstående tekst. Fortsatt svært gode allround hodetelefoner, jeg er spesielt glad i det faktum at de også spiller mediokre heavy-innspillinger med rå, silkeaktig brutalitet! 🙂 

Focal Elear: NOK 10 990,-

Focal Utopia: 41 990,-

Importør: Multirom AS

Roksan Radius 7, moderne klassiker

Lenge siden nå, at jeg nøt å låne øre til Roksan Radius, den gang het den 5, tiden har gått, og nå har den fått nummeret 7 i stedet. Den ser ganske lik ut, men kanskje skinnet bedrar?

P1030949

Som den gang, for kanskje 20 år siden(?), er spilleren påmontert uni-pivot armen Nima, også denne er noe rekonstruert siden forrige versjon jeg hadde i hus. Ikke vet jeg om det egentlig har eksistert 6 versjoner av Radius før denne siste, forrige utgave het vel 5.2, før der var det bare 5, og før det igjen, kun Radius.

Nå finnes en helt ny motorstyring installert, kun en vippebryter for å skifte mellom 33 og 45. Drivrem er en myk silikonstrikk, ypperlig materiale som har nok friksjon, og elendig evne til transport av vibrasjoner, heldigvis. I petimeteravdelingen har jeg allikevel et par bemerkninger knyttet til denne motor og drivrem. Motoren er mykt avdempet, og har muligheter for en del bevegelse. Ved oppstart hender det at den havner litt i selvsving, noe som skaper irriterende ulyder. Løses ved å sette hastigheten til 45 og så tilbake til 33, så roer alt seg fint ned. Eventuelt hjelpe den litt med hendene for å vippe den ut av sine dårlige vibber. Videre er vippebryteren installert delvis under drivrem, litt merkelig layout, men det fungerer nesten greit å skifte fart selv om avspilling foregår. Litt skummelt er det også at armen ikke har noen form for sikring, den skriker vel litt etter å bli vippet ut av støtten den ligger i, så vær litt påpasselig med å ha armløfteren i øvre posisjon, bare. Kort sagt nokså britisk det hele.

P1030945

Kabler på platespillere er av en viss interesse. I en bransje der mange mener at kablene er like viktige som en hvilken som helst annen del av anlegget, finner jeg det litt artig at de fleste leverandører av platespillere leverer oppsettet med en temmelig standard, rimelig, fastmontert kabel. De aller minste, og mest påvirkelige signaler skal altså klare seg med standard hyllevare! Jeg, som er kabelagnostiker, gliser litt i skjegget av denne nesepekingen fra drevne platespillerfolk som Rega og Roksan; ingen skal vel i fullt alvor påstå at spillerne fra disse produsentene lider nevneverdig av ubrukelige kabler, eller?

P1030952

 

Som for rundt tyve år siden sitter også denne gang pick-up’en Roksan Corus på spilleren. Vet ikke om dette fortsatt er nøyaktig samme konstruksjon som sist, nå har den tilnavnet Silver, husker ikke om det var tilfellet forrige gang. Pick-up-huset er som før, et standard Goldring plastikhus, akkurat som 1000-serien derfra, og akkurat som Audio Note’s IQ-serie. Jeg tror dette er OEM-produkter fra Goldring, produsert til kundens spesifikasjoner. Intet galt i det, men ha i mente at Goldring’s egen 1000-serie antakeligvis er interessante konkurrenter. For anledningen satte jeg opp egen spiller med nettopp AN IQ3, sistnevnte ligger litt høyere i pris enn Roksan Corus, hvilket betyr at begge befinner seg blant de temmelig kostbare moving magnet pick-up’er, i området mellom 5 000 og 10 000 et sted. For ordens skyld, min spiller er en Acoustic Solid med Origin Live Illustrious arm, med andre ord en pakke til dels betydelig dyrere enn testobjektet. Det gjenstår altså å se om dette gjenspeiler seg i musikkgjengivelsen.

P1030948

Nima, armen som leveres med Raduis-spillerne, er som nevnt av uni-pivot type. I praksis betyr dette at selve armen hviler på en enkelt spike, og dermed i prinsippet dingler fritt. Justering av azimuth (sideveis vinkel) blir dermed både essensielt og latterlig enkelt. Det er løst ved at loddet er eksentrisk, vri det i en eller annen retning, og vinkelen endrer seg. Ikke mye shims eller avansert fikling med småskruer her, nei! Kanskje er ikke uni-pivot-prinsippet ansett for å være det absolutt beste i hele vår verden av esoteriske armkonstruksjoner, men sikkert er det at det er en forbasket enkel måte å lage gode armer på. Siste utgave av Nima har stivet av røret enda mer ved å gjøre det noe mer firkantet enn opprinnelig modell, andre finurligheter vet jeg lite om.

P1030946

Selve spilleren ser ut som om den er laget av glass, selv om det faktisk er et noe enklere formbart plastmateriale. Motoren er hengt opp med god avkobling fra omgivelsene, mens spillerens bunnplate også er koblet fra topplaten, der tallerkenen er lagret opp. Ikke fjæropphengt med avanserte justeringer her, heller, kun en godt avkoblet konstruksjon. Bena som treffer underlaget er rett nok justerbare, så du kan vatre opp spilleren. Noe annet skulle da også tatt seg ut! Fornuftig og visuelt elegant sammenfatter vel greit denne spillerens grunnleggende konstruksjon.

P1030944

Lydmessige grunntrekk viser oss en spiller med åpenbare britiske trekk. Det betyr Rega / Linn-tradisjon, rytmikk og attakkvilje. Selvsagt er dette bastante utsagn kun en delvis sannhet, ikke alle oppsett bestående av Rega og/eller Linn har nødvendigvis de samme grunntrekk. Allikevel, generelt sett har mange av disse oppsettene denne typen nettopp en relativt lett, elegant og rytmisk fremdrift i musikkgjengivelsen. På et eller annet vis skaper dette en medrivende gjengivelse, der foten går, og umotivert nynning inngår som deler av musikklyttingen. Spesielt viktig er vel mellomtonen i denne typen gjengivelse; den må være presis og tydelig, samtidig som den må formidle et minimum av organisk tilstedeværelse. Og visst er det mellomtonen som er vinneren når musikken avspilles fra Roksan Radius 7! Innsiktsfull, presis, tilstede i lytterommet.

P1030951

Vi gir oss i kast med musikken, og lar Belgiske Vaya Con Dios åpne ballet med sin lekende utgivelse og braksuksess “Night Owls” fra 1990. Det oppleves noe mer lettbent og mindre dynamisk og kraftfullt enn jeg er vant med, men det er som det skal. Husk her at min tidligere nevnte platespiller har en arm som alene koster omlag det samme som Roksan / Nima-pakken. Uansett presenteres denne innspillingen med fin detaljering, lettflytende og homogent. Som nevnt går dette rett inn i den britiske tradisjon med sin lykkelige, rytmiske gjengivelse, det er faktisk svært å underholdene, det hele. Vi går videre med den sløye skiva “Communique”, Dire Straits, utgitt på vårparten i 1979. Vi opplever en veldig fin tilstedeværelse, litt lett i nedre oktaver er det vel, men en svært så bra romplassering. Nevnt er mellomtonen, vokalen er godt fremme, lettfattelig og stabil. I det hele tatt en svært så ryddig og behagelig måte å overlevere denne flotte skiva på.

P1030947

Går vi over på Elton John’s “country-skive”, “Tumbleweed Connection”, får vi et tydelig signal om hva denne platespilleren har av egenskaper. Ja, det er et tydelig mellomtonefokus, men det er kun kledelig, slett ikke overdrevent. Det gir et veldig fint innsyn i alt som foregår, og selv om det kan sies å være innenfor den uklare balansegangen som beskrives som  “nøytralt”, betyr det kun at det ikke overdrives noen vei. Dette er veldig fornuftig avspilt. Og, når vi går enda mer inn i visetradisjonen med Ole Paus og hans “Stjerner i rennesteinen”, begynner dette virkelig å ligne noe! Fantastisk god taletydelighet, strålende rominformasjon, ypperlig kor, tydelig og levende pianoklang. ro og presisjon. Litt myk i stemmegjengivelsen, faktisk men fortsatt helt innafor.

P1030942

Men så er det sånn med meg, da, at jeg har et hjerte som er godt plantet i 70-tallets mer og mindre vellykkede innspillinger av rock i den tunge enden. Jeg legger derfor Deep Purple’s “Come taste the band” på 180g vinyl ned på Radius 7’s platetallerken. Nu vel, dette ble vel litt i dølleste laget, eller? Problemet er at innspillinger som denne behøver tyngde og et visst overdriv for å funke helt. Her mangler kort sagt litt fedme og slurv for å komme helt i mål. I stedet for å formidle skyv, fokuserer Roksan-spilleren på et litt mystisk innspilt keyboard, som blir i overkant enerverende på låta “Coming home”. Enkelte andre låter på skiva står seg bedre, men det er for meg åpenbart at denne typen innspillinger ikke tilhører favorittene hos Roksan.

Händel wassermusik

Men så henter vi fram Händel, “Wassermusik”: Ja, men dette er hjemmebane! Et strålende og opplyst innsyn i orkesteret (Berliner Philarmoniker, dirigent Rafael Kuberlik, innspilt 1963, utgitt på Deutsche Grammophon), super klangbalanse, muligens over mot et noe slankt totaluttrykk. Man kan med letthet finne instrumentplassering, egenklang og rominformasjon, og følge med på akkurat det man ønsker. Foten går og gliset brer seg mens “Hornpipe” leker med oss i lytterommet. Sånn skal det altså gjøres!

Selvsagt er ikke Roksan fri for sterke konkurrenter i prisklassen, tross alt finner vi modeller fra både Rega, Pro-Ject, VPI og flere til i aktuell prisgruppe. Så dette er ikke akkurat noen walk over. Uansett har Roksan med de siste fornyelser av Radius-konseptet fortsatt å tømre fast en sterk posisjon i platespillermarkedet. Spilleren vil nok appellere mest til elskere av akustisk og klassisk musikk, men den vil også levere med rytmikk og eleganse for en meny bestående av lettere pop og, ikke minst, jazz. For min del ville jeg nok foretrekke en god mm-pick-up på denne, men her finnes et bredt spekter av muligheter tigjengelig, hvorav Roksan egen Corus er åpenbar. Antakelig vil også moving iron pick-up fra Goldring eller Soundsmith være solide treffere. Videre liker jeg spilleren best med et rørbasert, litt mørkt stemt RIAA-trinn, jeg ser for meg muligheter fra Pro-Ject, Dared (samme importør som spilleren, for øvrig) og JoLida, for eksempel. Sistnevnte har vært i utstrakt bruk i testperioden, ved siden av ypperlige trinn fra Electrocompaniet og Parasound.

P1030950

En spiller som absolutt bør på short-list for deg som er ute etter en spiller i 20 000,- kroners klassen. Jeg liker komponenter som gjør meg oppløftet, og det gjelder så definitivt Roksan Radius 7. Jeg får ikke helt ut av hodet hvor godt den gjengir klassiske verker og piano, for eksempel, det er sterkt vanedannende! Dens distinkte utseende er ikke noen ulempe, det heller. Roksan har atter en gang vist at de vet forbannet godt hva de driver på med!

Roksan Radius 7 med Nima arm, kr. 22 900,-

Importør: Moet Audio

 

Vintage. Victory

Just an idea I got. Why not find out how good a 40 year old record player is? So I searched the Internet, and found a few candidates for reasonable money. Some Googling later I fell down on a Fisher MT-6250, and I was on my way to vintage victory!

P1030927

Fisher? Are your serious? Isn’t that just cheapo racks including double tape deck and equalizers from the terrible eighties? That too, I guess. But back in the days, they also had a few other ideas. One of them being the production of a “studio standard” record player, to ensure the quality, they let C.E.C. construct an build it for them. No bad idea at all, as they were making OEM for several serious brands back then. Actually, C.E.C. was the first Japanese company to build record players. Furthermore they made a unique motor solution, a so called “Magnetic Drive”, where the platter itself was a part of the motor and drive unit. Now, 40 years down the road, is proven once and for all, this solution was built to last!

P1030928

How much can be expected from a 40 year old mechanical unit, really? Is it reasonable that it’s rotating by itself, even? After examining and testing the Fisher, all I could find to complain about, was the strobe lamp; rather flickering after all these years, all right, I’ll have to live with that. The thing is, I’m not ready to fix things that works, and, starting to mess about inside this after all old unit, seems like a risky thing to do. So all I did was cleaning it thoroughly, changing the pickup, adjusting the thing, and off we went!

P1030922

The old-fashioned S-shaped arms from the direct drive (DD) players from Japan, are generally good arms. Often they’re a bit fiddly regarding choice of pickup, but light weight MM’s are normally the right choice. The likes of Shure, Audio Technica, Denon and Grado will normally have good alternatives in their product catalogues. My choice after more Googling, was the elegant Shure M97xE, as it has proven through some years now, to be a seriously good partner for the arms in question. Off went the worn out AT95E, and the headshell was instead given the slightly more expensive Shure. 1,25 grams weight on the needle was the advice from Shure, I put the scale to zero when the arm was floating level, then just by eye turning the scale in the middel between 1 and 1,5. This is a mechanical masterpiece. The meter showed 1,24, what more can I ask for?

P1030926

Well, before that, indeed before I did anything at all, I put on a record and listened to the thing. It did not scare me that the balance was a bit off, or that the sound was rather dull; after all the AT pickup could be as old as the player itself for all I knew. More pleasing to see that all functions were intact, and, as soon as I pushed the “quartz lock” button, the speed snapped into 100% exact rotation. Also the silence and the feeling of calm presentation was soothing, i was really positive when removing the headshell and loosening the AT for the very last time in it’s long life. Now enter the Shure M97xE!

On a daily basis I use a Acoustic Solid Wood Black with an Origin Live Illustrious mounted on it, and for the time being, an Audio Note IQ3 pickup. The latter alone costing more than the total combination from Fisher and Shure, so I did not by any means expect the Fisher to sound anything near my own setup. Feeding the signal through the new Electrocompaniet ECP 2I was in for a shock. No, it wasn’t as good as the Acoustic Solid. But it was close. Damn close. There is a certain calm to this setup; it is kind of embracing the listener, not forcing itself on you, but just being there, elegant and soft. A small lack of control in the lower regions plus details in the top is all I can criticize it for. Or criticize? At this price there is no such thing! Playing circles around any new player four time the price, what is there to complain about? P1030925Not much more to say about this. If you’re in the market for a well built, well sounding record player, get to know the vintage market. Of course you have the iconic Technics SL120, but below that, there’s a big number of serious DD players from Pioneer, Technics, JVC and others, yes, even Fisher!

I am absolutely overwhelmed. Japanese DD players are still up to it, given that you find a well built version, and fitting a reasonably good (mm) pickup on it. Vintage victory, no doubt.

Space Truckin’

Dared Uranus. In the Planet Series, this is the top of the integrated amplifiers. With a choice of four different output valves, this amplifier can show to be a “space truck” for the really heavy loads…

uranus-620x620

Let’s start with the valves. Supplied from factory with KT88 output tubes, initially. Important to notice that the Norwegian supplier sells this with KT120 instead; this will give more power, better control, and, in my humble opinion, better sound allover. So, as you can see from the picture above, this is an old fashioned, all valve integrated, without valve rectification, though. This means 2×50 W supplied with KT88, some extra Watt at hand with the optional KT 100, KT120 or KT150. With a few exceptions, yours truly have never been very happy with the sound from KT88 valves, so the options given on the Dared Uranus are very welcome. This review is based on the KT120 output tube installed.

The Dared Uranus amplifier is fully remote controlled by a small plastic unit, same size as the iTV control, for those being familiar with that thing. Easy to use, but the volum control is a bit jumpy, and not very precise. On the front, you’ll find volume and source control, a VU meter, plus a 3,5 mm input for smaller devices such as mobile phones. The rear shows us very good speaker terminals, 4 and 8 Ohm output for better impedance matching, 2 normal line RCA inputs, one XLR and RIAA input. On top of that we also find RCA direct input to the power amplifier, making it possible to connect external pre amplifier, when you’re ready for an upgrade. I’ll say this amplifier is as versatile as they come, and when I add that it weighs in with a hefty 30 kilo, the picture is complete. The weight tells a story of big output transformers, very important for both sound and speaker control. All in all very positive, taking into account that the price tag ends up in the area of € 2500 – 3000,-, (NOK 24 900,-) this already starts to look like a bargain!

p1030913

Dared Uranus has been connected to signals from APL DSD- DAC and Acoustic Solid Wood Black / Origin Live Illustrious arm / Benz LP04 mc p.u. via Audio Innovations series 800 step up trafo. Downstream it has been driving Doxa 8.2, Klipsch RP280F, Roksan TR5 Mk. 2 and Arendal Tower speakers. All in all, this has given us a clear picture of a versatile, good allrounder, although not totally happy with all types of music or recordings. We’ll look closer into that later. The general character is not what I’ll describe as typical valve amp sound, but it still supplies an involving way of presenting music. I suspected initially that this was a circuit with feedback, and, a  check with Dared confirmed that there’s a local feedback introduced. To me that explains why it sounds more towards controlling and precise, rather than “magic”. I often prefer non-feedback solutions, but that’s just my subjective taste, there is no doubt that the amp will control the speakers better, if there is a certain amount of feedback in the signal path.

The Uranus is not totally uncolored; there is a charming touch of the sixties in everything it does, and, I must admit I fund just that very amusing. That trait makes it perfectly suited to classical works, giving the music a certain “patina”, and lifelike presentation. To me, it sounds like a well constructed vintage product, like a Tandberg Huldra, or one of the famous Sansui-amps from way back when. Note that this is just a hint, but still audible. Further, dynamically, it’s not extreme, more on the average, I’d say. The tonal focal point is somewhere in the midrange, sometimes this leads to a hint of thickening of the vocals; among others, I believe speakers from Kudos or the Klipsch Heritage series will be good partners for the Uranus.

p1030914

On to the musical examples, let’s start with some soft jazz; Sophie Zelmani and her song “All About you”. The focal point makes the voice slightly thicker than some, but it’s still crisp and precise. A slight moderation of drum attack can be detected, also the bass is a touch on the soft side. Further along the same line, we listen to the lovely version of “As time goes by” from Brian Ferry, and this is spot on. The touch of the vintage sound, lifts this to divine status. “Smoky “and realistic, although maybe not as extremely moving as the best 300B amps. The voice is perfectly presented, clear, pleasant. While the cute little song “Bienvenue dans ma vie” with the young singer Nikki Yanofsky ambles happily along, this amp delivers rhythmic, lively and relaxed at the same time.

If speeding up a little, using “Moten swing” to find out something about dynamics and speed, we find a possible weaker point. Slightly on the relaxed side, also a touch muffled horn sound. Atmosphere and room is fine, but the overall expression tells me horns are not the favorite dish for the Saturn amp.

So let’s check choir music instead. “Misere” by Gregoria Allegri, recorded on Harmonia Mundi is again a total hit. This is just fantastic, beautiful atmosphere, total calm, presence and insight in the recording. I hav nothing to add, just lovely to listen to. One of the heavier loads you can put on any amplifier is Medwyn Goodall’s “Sweet wilderness”, long, extremely deep, electronic bass notes literally rattles the floor, demanding much energy from the amplifier. Dared Saturn copes fine; not the most brutal presentation I’ver heard, but still well within what can be expected. Here, the slight accentuation of the midrange, seems to be the phenomenon causing the somewhat vintage sound, but, as mentioned, this is absolutely a just charming side of the sound.

p1030915

I hesitated  a little before throwing heavy rock on this amp, but when I first did it, I found there was no need to be afraid. Epica, the song “Karma” comes across huge and forceful, again midrange is in focus, but just this recording sounds a little in that direction on all equipment. Very good insight in the recording, all in all a very convincing performance. We can’t fully copy this when listening to the much slimmer recording of “When the levee breaks” (Led Zeppelin, of course), but it works reasonably well, still. As a general rule, the Dared Saturn is more comfortable with warmer recordings. Here it is time to mention the possibility of doing some tube-rolling, one good thing with tubed amplifiers is just that you may tune the sound a little by using different tubes.

The Dared Uranus is also delivered with built in RIAA; a solid state circuit, but still. I am very happy to start this paragraph by telling you that this RIAA is a really nice piece of equipment. It will accept moving magnet p.u.’s only, but I’ve also tried it with step up from moving coil, with very good results. The general balance showes us that it will be perfectly suited to the British Rega / Linn-tradition, with their well timed, “PRAT” (pace, rhythm and timing) way of presenting the sound. Andreas Vollenwieder is the first out with “Caverna Magica”. Very smooth and comfortable, indeed, fantastic pin-pointing. I was taken aback, to be honest, noting that “this RIAA is seriously good!” on my papers. Very open and vivid midrange, dynamically good, harmonic presentation. The poorer recording “Communique” from Dire Straits fares well, too, very open, good to listen to. Same thing can be said about all the tested records, insightful, on time, good balance. Versatile and well suited to all kinds of music, actually.

 

All in all I find the Dared Uranus a fantastic starting point for serious valve amplification. I would like to have even more “magic” to the sound, but Dared has opted for better control instead, which might be just as smart. Then you can choose between more speakers, you’re not forced to choose horns or high impedance speakers only. In many ways the Uranus is the Audio Innovation S500 for 2016, it looks good, it plays good, it is well built, and flexible. In the price bracket we’re looking at, you won’t find many valve amplifiers being able to compete, it is that good.

Dared Uranus, integrated valve amplifier, 2 x 50 Watt (or more, depending on valve type)

Price starts at around USD 3000,- / NOK 24 900,-

Import Norway: Moet Audio

Products of the year 2016

2016 has been great! Through my blog and my work with the Fidelity magazine (www.audiofidelity.no) I’ve listened to lots of great equipment this year. The following is my highly subjective “best-of” list…:

Source

Nominees are Hegel HD30 DAC, Mitchell & Johnson WLD+211T network player, and Heed Quasar RIAA. The network player and the RIAA are not by any means high end products, but both of them are seriously good value for money. The Heed RIAA is a bit fiddly to use, but the clean, lively sound weight that up big time. Of course, this is not the best RIAA available in any way, the reason for the nomination is just value for money. Same thing could be said about the Michell & Johnson streamer, not the best sound in any way, but it’s fuzz free, versatile operation makes it deserve the nomination. The Hegel, however, is a real bargain, pure high end as it is. The fantastic sound produced from any digital source, is up there with the very best at any price. When knowing that this full blood high end product is priced at around € 4300,-, there’s just no way I can avoid naming the Hegel HD30 “Source of the year 2016”!

hd30front

Amplifier

Nominees: Audio Research SP20 pre amplifier, Spec RSA M3EX integrated amplifier, Doxa 61 Signature power amplifier. All of these being high end, and, as such rather expensive. That said, they’re not by far as expensive as the latest examples of hi-end extrema, still they all sound like they’re up there with the very best. The SP20 is a valve driven pre without output transformers, so be aware that it won’t necessarily drive all power amps with the same ease. When given a well suited power amp, it’s pure bliss, smooth, powerful, organic. Built in RIAA is also truly impressing. All in all probably even better than the Ref. 5, it is as close to a bargain you can get, at this rather hefty price tag. The Spec is integrated, but can also be used as pure power amp. Slightly darker voiced than the Spec top model, but also very close to the valvy sound from the best Spec. No real remote, and limited power (60 W), will probably scare some customers. The nearly unknown (outside Norway) Doxa factory, has fiddled with their amplifier concept for more than 40 years, and their Signature version of the 61 is this far the best they’ve ever made. So smooth, so lively, so elegant that you should pay awfully much more to beat it. The downside is power, though. 60 Watts limits the number of speakers it will drive. Among these strong contenders, I end up going for the Spec. Thoroughly impressive, strong and bold, delivering music with obvious valve like timbre, although being class D. At half the price of it’s big brother, and 90% of the sound, I name Spec RSA M3EX the “Best amplifier of 2016”!

rsa-m3ex_front

Loudspeaker

Nominees: Roksan TR5 S2, Spendor A6R, Doxa 8.2. All of the three nominees are simple speakers, two way, simple crossover. All of them also represent an easy load on the amplifier, they can be driven by anything, valves included. Slowly it has dawned on me that this way of building loudspeakers works beautifully smooth and elegant, without destroying the family economy. To me, they also sound more natural than complex speakers, just for the record. The Roksan TR5 is a standmount, modern and elegant, I can’t think of any speaker in the price bracket or size that can match the balance and the versatility of the Roksan. The Spendor is a small floorstander, not impressive at first, but it grows on you, until you’re totally captivated. Again Doxa has fiddled on their speaker project for many years, bass working in quarter wave enclosure, with a separate tweeter on top. All of these speakers are incredible value for money, but due to the full frequency capacities of the Doxa 8.2, I choose them for “Speaker of the year 2016”!

doxa-8-2

 

Roksan TR5 S2

Roksan har ofte gått rett under radaren for de fleste av oss. Med stativhøyttaleren Darius, fikk jeg virkelig øynene opp for dette ofte undervurderte britiske merket. Og nå, med den mye rimeligere stativhøyttaleren TR5 S2, er det på tide å sperre opp både øyne og ører!

P1030889.JPG
Elegant stativhøyttaler

 

Stativhøyttalere er ofte tveeggede sverd. Det er min høyst subjektive oppfatning at “nothing beats cubic inches”, dette gjelder både motorer og høyttalere. Stativhøyttalere vil alltid være et forsøk på å narre så mye som mulig ut av noe så lite som mulig, og kompromissene må velges med omhu. Man møter på noen grunnleggende fysiske lover underveis, og man må i så stor grad som mulig spille på lag med disse, i stedet for å forsøke å oppheve dem. Det sagt, så har også stativhøyttalerne noen åpenbare fordeler, som konstruktørene kan benytte for å skape svært gode musikkgjengivelser i ikke alt for store rom. Så for å begynne et sted, er det min oppfatning at de kompromisser Roksan har valgt med TR5 S2, er suverent utført.

En av fordelene med et lite kabinett, er fravær av kasseresonanser. Det er billigere å gjøre en stiv konstruksjon, en besparelse man dermed kan benytte til bedre elementer i stedet. Vinn-vinn der, altså. Roksan har laget gode, enkle konstruksjoner, og fylt dem med gode elementer. Det er særlig toppelementet som skiller seg ut, en såkalt “ribbon-tweeter” montert i en wave guide (nesten et horn, faktisk) for høyere effektivitet. Slike elementer kan i utgangspunktet ikke jobbe like dypt ned i frekvens som en moderne dome, noe som skaper mulighet for oppbryting i basselementet oppover i frekvens. Basselementet som skal håndtere denne problemstillingen, er et 130 mm papirelement med coating, kontrollert av kraftige, doble magneter, og er spesialbygget for denne høyttaleren. Dette elementet puster gjennom en solid bassport på baksiden, noe som gir en normal romrespons ned under 40 Hz, mens i målelab’en finner vi et -6dB-punkt på 55 Hz. Ikke imponerende på papiret, og som nevnt skal det noe størrelse til å sette store ting i bevegelse. Fornuftige høyttalerterminaler avslutter en solid konstruksjon.

tr5s2-speaker-back-1
Solid bassport!

I utgangspunktet tåler Roksan TR5 S2 moderate mengder  påtrykt effekt, allerede her ser vi altså resultatene fra de valg Roksan har tatt. De tåler nominelt 60 Watt kontinuerlig, og en spissbelastning 100 Watt. Det ligger en liten advarsel i de tallene; dette er ikke høyttalerne du banker inn bak flere hundre Watt effekttrinn om du er klar for party. På den annen side er de lekende lett forsterkerlast, noe som ikke alltid kommer som en selvfølge med ribbon-elementer i toppen. Jeg har drevet dem med både rør og transistor, alt fra 15 Watt opp til ca. 70, Watt, og i prisklasser fra ca. 10 000,- opp til snaue 100 000,- i forsterkerkostnad. Roksan-høyttalerne responderte helt forbilledlig på alle forsterkerne, kan ikke se for meg en eneste forsterker som ikke passer disse svært så lettvinne høyttalerne, faktisk. Nominell 8 Ohm impedanse som aldri faller under 6 Ohm, normale 88 dB virkningsgrad for 1 Watt påtrykt, dermed lett match for en hver noenlunde motorisert forsterker. Hold deg over 15 Watt pr. kanal, så burde du være omtrentlig på trygg grunn.

 

Roksan TR5.jpg

 

Om vi går løs på grunntrekkene, har vi allerede nevnt noe, men vil utdype dette videre. Som nevnt oppleves høyttaleren svært lettdrevet og svært harmonisk på alle forsterkere vi har testet den med. For undertegnede er det svært viktig at den spiller helt ubeskrivelig deilig på rørutstyr. Det er dynamisk overbevisende, elegant og livlig på de fleste stilarter, ja, egentlig på alle stilarter, men med noen reservasjoner, som jeg kommer tilbake til.  Nedover oppleves den ikke brutal, men den fremstiller musikken med super balanse, ja jeg er vel av den oppfatning at den gjør det på mange måter mer balansert enn sin svært så påkostede storebror Darius, faktisk. Oppover besørger et eminente toppelement for en nær uhørt oppløsning, om noen høyttalere i prisklassen kan tangere dette her, vil jeg gjerne har en mail om det, for det har jeg i så fall aldri hørt. Viktig er det at denne oppløsningen er paret med en avslappet eleganse, som gir et totaluttrykk helt blottet for hardhet og skavanker av noe slag. Dette er imponerende!

Om jeg setter på pirkemodus, kan jeg påstå at jeg aner en viss forskjell i dynamisk uttrykk mellom elementene, men heller ikke det oppleves plagsomt. Det er naturlig at et toppelement av denne typen har en hurtigere og mer presis gjengivelse, enn bassen. Helheten er dermed noe mer in your face oppover, og mykere og mer diskret nedover. Bortsett fra denne detaljen, har vi et nærmest fornemt mønster, der overgangen virker helt fri for både hump og dump, det er faktisk imponerende sømløst. Og jeg har spart den aller viktigste egenskapen til slutt: Denne høyttaleren har en helt unik evne til å være både fengslende og medrivende. Jeg regelrett nyter å lytte på den, selv om jeg til daglig har både større, voldsommere og betydelig mer påkostede høyttalere å leke med.

p1030891
Gnistrende godt diskantelement

 

La oss gå løs på musikkeksempler for å utdype egenskapene. “Hverdagsbassen” i disse høyttalerne er absolutt tilstrekkelig. Dette sies altså med størrelsen på kabinett og elementer som bakteppe. Høyttalerne skjærer bestemt av nedover før det går i metning og ender med forvrengning og annet tøv. Domenic Miller’s låt “Unify” byr på dype, lange basstoner som fort tvinger bassporter til både fising og plystring og det som verre er, men den generøse åpningen vi har med å gjøre i dette tilfellet, har ingen slike usjarmerende påfunn. Det hele leveres veldig harmonisk og behagelig, fullstendig velavstemt. Toppen er sjelden vare i denne klassen. Disse observasjoner underbygges av Holly Cole’s sprudlende lydkulisser på låta “Train Song”. Her også opplever vi en super harmoni, og en bass som går akkurat så dypt som den må, og ikke en Hz dypere. Lydbildet settes fint og oversiktlig opp, men er vel litt trangt i forhold til de mest åpenhjertige høyttalerne på dette feltet. Totalen er et lydbilde blottet for stress og hardhet, men med detaljer som gir muligheter til å se dypt inn i musikkens univers. Og denne gangen kommer også ordet “fengslende” ned på notatblokka for første gang. Her ble jeg sittende til låta var ferdig. Og litt til, for å la inntrykkene virkelig synke inn.

Over på den noe mer skarpskårne innspillingen “All about you” med Sophie Zelmani, finner vi et heftig attakk i strengene, akkompagnert av en urimelig god innsikt i atmosfære og rom. Her kan jeg faktisk detektere en tendens til overgangsfenomener, da jeg opplever noe fortykkelse rundt vokalen, som gir en viss dissonans i et ellers strøkent lydbilde. Så min innledningsvis forbeholdsløse opplevelse av sømløshet og rettlinjet frekvenskurve, må modereres. Men bare en smule. For vokalen i denne låta er typisk varmt innspilt, og neste låt har ingen slike problemer. For, i denne søte juletid spiller jeg med stor innlevelse “Christmas card form a hooker in New Orleans”, denne gang ikke Tom Waits’ rufsete original, men den intense versjonen av vår egen Rebekka Bakken. En helt nydelig tolkning av en dypt tragisk låt. De akustiske instrumenter formidles med salige klangfarger. Vokalen på sin side fremstår åpen, ren og tilgjengelig, med en voldsom tilstedeværelse. Intet galt sagt om Waits’ egne, rå og upolerte versjon og svært gode innspilling, men jeg faller enda hardere for den godeste Rebekka Bakken, må jeg innrømme. Tross alt er det mer troverdig når en kvinne med blottet sjel vrenger ut av seg åpningslinjen “Hey Charlie, I’m pregnant…”

rebekka-bakken
Rebekka Bakken. Mer troverdig som gravid hooker from New Orleans enn Tom Waits..

 

Over i det klassiske domene er det igjen klangfargene som er helt uovertrufne, i kombinasjon med veldig god kontroll på lydkulissene. Cellokonsert No. 1 i A-moll, Saint-Saëns, celloen traktert av Emanuelle Bertrand flommer over oss. Den er vel noe myk nedover, men i sannhetens navn er ofte orkestrene også det. Igjen blir jeg bare sittende, det eneste ordet jeg klarer å rable ned på blokka er: Besnærende! Altså… Dynamikken i et helt orkester finner aldri veien ut av høyttalere på størrelse med litt røslige skoesker. Vi snakker fort vekk 100 mann av alle kjønn her, trøkk hele gjengen inn i en telefonkiosk, og se hvor mye moro det blir. Klart dette fenomenet blir hørbart også i disse høyttalerne, men det viktige er igjen at det låter godt, det låter balansert, det låter på et eller annet interessant vis troverdig. Mindre enesmbler blir naturligvis enda mer troverdige, og den avslappede klangen fra Roksan TR5 S2 passer veldig godt inn i en sånn setting.

 

Om vi så slipper løs uhyret i lytterommet, og ber Roksan spille tyngre rock, er det lov med litt sunn skepsis. Derfor overraskende at “Vincent Price” med Deep Purple låter såpass potent og innsiktsfullt. Nå skal det vel ikke stikkes under en stol at det ble noe pløsete og trøtt nedover, det ble en mangel på storhet, men allikevel et absolutt fascinerende helhetsinntrykk. Årsaken til denne fascinasjon er at vi får en uvanlig tydelig vokal, plassert mer framme i miksen enn vi er vant med.  Kompet er på sin side noe over mot det myke, men bygger allikevel fint oppunder, gir oss en hardt tiltrengt grunnmur å bygge på. Der oppe, over grunnmuren, lever lydkulissene  overbevisende, sprudlende, og gir meg kanskje en av det beste opplevelsene jeg har hørt på akkurat dette aspektet. Alltid noe nytt å oppleve i denne bransjen!

dp-vincent-price

Jeg er imponert over hva Roksan gjør med sine stativhøyttalere. Særlig dette med balansen, og evnen til å gjøre det musikalske uttrykket så gripende. At deres rimelige modell TR5 S2 er så altetende og så enkel, er jo en ren bonus. Den spiller alle typer musikk med ro og overbevisning, dog uten å eksellere spesielt på noen stilarter. Det er ok, vi ber ikke om high end i denne prisklassen. Men faktum er jo at vi får såpass til kvalitet på enkelte aspekter at det faktisk er lov å spørre seg litt om hva vi skal finne på med de 50 tusenlappene vi kjapt sparer, om vi har et moderat rom, og ikke spiller så forbanna høyt. En bedre kilde, kanskje?

Jeg finner ikke noe bedre ord å sammenfatte dette med enn nettopp “besnærende”. En nytelse å lytte til. Det finnes betydelig verre måter å høre årets juleplater på!

Roksan TR5 S2 stativhøyttalere, kr. 12 500,- / par

Importør Moet

 

 

 

 

 

 

 

Spec RSA-G3EX

Spec has grabbed me by the b…s! Not only am I the lucky owner of a Spec RSA-M3EX, but I also seem to be testing myself through their entire range of amplifiers. So now, meet the all new RSA-G3EX, two steps down from the M3!

p1030851
Spec RSA-G3EX on top, M3 below

Spec must have thought the jump from the RSA-717EX up to the top line must have been too big and, seemingly, they have opted for a beefed up version of the 717, rather than a down trim of the top line. The latter is a guess from my side, based on design and power. It looks like a larger 717, and shares the same output power, plus have no switch on the back plate for being pure power amp, for example. That means we’re looking at a 9 kilo amplifier, boasting 100W / channel with a 4 Ohm load. Looking back at the 717, weighing in at 7 kilo, also delivering 100 W / 4 Ohm, that means we’re getting around 50 – 60 W in the more normally measured 8 Ohm. The Spec home pages tells us nothing of this newbie, although the Japanese part of it showing something they call RSA-G1EX. Either a misprint, or a different model name in Japan, as the data are exactly the same. Well, I don’t read Japanese, so I can’t follow that up any longer than this.

Obviously a simpler build quality than my chunky M3, it’s still from Japan, and as such sturdy and well built. Facia is simple, just the guarded switch and the two control buttons. On the back plate we find 2 XLR plus 3 RCA inputs, all for line level. The main question in this review will be whether it sounds more 717 than M3, let alone how it compares to the established model V1! The RSA-V1EX is now the only Spec amplifier model I haven’t heard, so my comparison will relate to both the 717 and the M3, we’re left to guess regarding the V1, then. Sorry about all these numbers and letters, folks, in short Spec now has two models in the “lower range”, and three in the upper, let’s leave it at that.

p1030854
Well built and well organized

First I want to mention the top model, the RSA F33EX, to find out what Spec is all about. What distinguishes that from the rest, is it’s obvious SET Interstage timbral qualities. Even if my M3 has much of the same qualities as the top model, it doesn’t fool me quite as often as the top model into totally believing I have a SET interstage valve amplifier in front of me. In the other end, the smallest Spec-model sounds more conventional, still having lots of magic about it, given that you use speakers that are easy to drive (high, steady impedance curve, good efficiency). The M3 is an obvious step down from the top model, but still it represent something truly special, as the class D technology never before sounded this natural, this dynamic, and with such openness. Most other class D amps, however good they are, seems to impose a velvet-like character to all recordings, a phenomenon we totally avoid with all the Spec models. Further, the top line also seems to have raw driving power, totally “forgetting” the limitation of the after all small 60 Watt output. The Spec entry level amp did not by any means copy the feeling of sheer power, so a bit more muscles are absolutely welcome. For my part, I mostly enjoy the speakers with simple load factor, so I normally don’t force the amplifiers over the edge, anyway. But you still get that feeling of total calm and unbreakable force, when you have a serious powerhouse in the signal path. The Spec RSA-G3EX has been driving the world class Doxa 8.2, the explosive Klipsch RP280F, and the smooth stand mount Roksan TR5 S2, and here’s what I found out:

p1030850

First: No doubt in my mind that soundwise, the G3 is closer to the M3 than it is to the 717. Already by that statement, we can se the contour of a bargain. The obvious story is that Spec knows exactly what they’re doing, and they know how to make their amps sound the way they do. Therefore, it’s easy to hear that we are in the same family, when switching between the two amplifiers. The G3 is just that tad “matte” in the colors, making the music a fraction less sparkling and rythmic. Make no mistake, the M3 is (of course) a better amplifier all over, but the differences might be smaller than you would think, especially initially. Insight in room atmospheres, instrument timbres, and the feeling of being close to the soul of the music is better on the M3. The G3 is, on its side, slightly darker voiced, making it slightly better suited to rock and typically electrically charged based music.

Also, especially when listening to high resolution speakers, it is rather clear that the dynamic expression sounds more relaxed when using the G3. I mean, this is absolutely fair, given the price difference between the two. The question remains regarding the amplifier sitting between these two in the Spec portfolio, though. One important thing to remember here, though, is that these initially small differences tends to grow on you; already through my rather short and hectic listening period, I clearly felt that the differences grew more important and clearer each day. One major reason for this phenomenon is the control in the bass; here the smaller amp plays towards a fatter and not so nuanced reproduction, while the expensive model shows a completely different insight, combined with power and control. That’s the reality, folks!

p1030855
Well, that’ about all there is…

When the G3 drives the lively Doxa 8.2, it is true bliss. The Spec RSA-G3EX is truly a unique piece of equipment, and, it’s very easy to forget that we listen to a class-D amplifier. When listening to “Talk of the town” from the Opus 3 recording of Lars Erstrand, we get a slightly warm and cuddly expression, but still with great timbral qualities. There is a slight touch of veil on the notes, and also slightly hardened notes at higher frequencies, but this is just a hint. The bass is fully controlled and smooth. Over to a much rawer expression, the electronic Diallo song “I play bass”. This is very interesting, as the G3 here kind of meets the ultimate mix of tunes. Hard hitting, suitably fat, still rythmic and  bold. This song comes across even better than with the expensive siblings, impressing indeed.  No hard edges, just control and insight.

I mentioned rock as one of the obvious strengths of the G3. It sure is,  but still, one problem that occurs when playing Rainbow “Down to earth”, is that when swapping between G3 and M3, it doesn’t get more heavy or more realistic with the cheaper model, anyway. On the contrary, as a matter of fact. The M3 wins, hands down. Heavier, bolder, more insight, more music. So let’s just accept that the worlds pecking order remains, and let’s start talking about this little amps strengths! Over to the newer Rainbow song “Hunting humans”, we find a riveting expression, hard hitting, still soft enough to avoid rough edges. Great balance! We detect a small hump in the mid bass area suiting this type of music, all in all very credible, rythmic and involving. Lively and lovely!

On a much more relaxed song from the Linn recording “Quartier Latin” with Barb Jungr, her somewhat difficult voice comes across smooth and near. Oh, yeah, this works for me. The insight is absolutely on the safe side, the voice slightly on the soft and pleasurable side,  although a touch more summarily reproduced than the best. No hard edges, though, making this a good experience again.

On classical orchestras, there is a general feeling that maybe the timbral qualities are not the absolute best I’ve heard, but still well within boundaries. I sincerily enjoy the “mystic” and silent way this amp plays. It’s obviously  free of distortion, and very low on noise, giving us a pitch black background, so good that I’d say we’re at a very seldom level in this price bracket. The typical  “high-end-calm” is here in spades, showing an amplifier with all under control.

p1030853

On smaller speakers, the full bodied nature gives a natural boost to the  speakers reproduction. On the smooth and elegant Roksan TR5, we’re pleased to hear a very coherent and almost cozy presentation. A little on the dry side, maybe, but open, vivid and elegant. Again electric music rules, despite the sometimes slightly laidback expression of this combination. Seemingly the TR5 also represents an easy load, the G3 never seems to loose the grip on this speaker. Also, the extremely resolved and open treble floats like feathers in the air. A good, relaxed combination, this.

On the other side of the spectrum we’re listening to the horn hybrid, Klipsch RP-280F; a touch more chaotic speaker, maybe, but explosive like hell! This speaker is seemingly easy to drive, given the extremely efficient nature; Klipsch says 99 dB/ 1W / 1m. A bit optimistic, it seems, but still, not many watts are needed to wake this one up. But, to my surprise, the speaker is demanding, even if it easily plays (extremely) loud. Soon we find that the bass is  somewhat lacking in control, producing a not so harmonic frequency curve on some occasions.  There is an obvious weight in lower mid / upper bass, but the G3 still manages to serve a very clear and insightful reproduction. Especially horns are great here, Gordon Goodwins Big Phat Band excels, still slightly on the fat end, but what a speed and attack! Rythmic as hell, very funny! I just want to play louder, louder, louder…! On the other hand, the amp is forced to it’s knees when Medwyn Goodall’s “Sweet widerness” rolls over it. It gets seriously shaky when the deep pulses comes rolling like sea waves, barely surviving. But, fair enough, it didn’t fall flat on it’s arse, even if it was taking a serious beating for a while there.

p1030851

What can I say? Spec is the real thing! They obviously know how to make class D sound more genuine and natural than any other producer I’ve heard. (Yes, that includes some extremely expensive french gear as well). The natural and vivid sound reproduction continues through the models, although slightly heading towards the more “normal” class-D amplifiers on the smaller models, the tested G3 included, then. But, that said, we still get so much natural and lively music out of these boxes, that I don’t know any other brand being capable of making class-D like this. But of course, there is a downside, as well. The G3 must be carefully partnered, as it’s slightly underpowered to drive heavy loads. I suggest typically simple, but extremely good speakers, like the Kudos Cardea series, the Spendor A6R, Audio Note speakers or the Doxa 8.2J. When this is under control, you never need to look anywhere else!

 

Spec RSA-G3EX integrated amplifier, 2 x 50 W / 8 Ohm. Approximate price € 5000,-