Årets produkt 2018

Årets produkt 2018

Det gleder meg å atter en gang kunne si at selv etter mer enn 25 år som hifi-skribent, finner jeg fortsatt komponenter som får hjertet til å slå litt ekstra. Jeg har, i år som i fjor, valgt meg tre nominerte…

P1040261

iFi iCan hodetelefonforsterker. Med sine drøye 20 tusenlapper, er det soleklart high-end segmentet det siktes på med denne rørbaserte hodetelefonforsterkeren. Nå er den også en strålende forforsterker, og den kan benyttes på flere måter, også uten rør på utgangene, om så ønskes. Den låter nydelig, uansett om du velger det ene eller det andre oppsettet, dessuten er den diskret i vekt og størrelse, og passer dermed inn i de fleste møblerte hjem uten å stikke seg for mye ut. En storveis musikkformidler både med og uten hodetelefoner!

P1040277

Klipsch RF7 Mk III. Ja, til tross for at jeg er i full fart gjennom femtiårene, er jeg fortsatt barnslig, og dermed glad i uttrykket og dynamikken fra Klipsch. RF7 har med Mk III blitt noe mer sivilisert, men også betydelig lettere å integrere både i rom og system. Joda, de er fortsatt brutale, eksplosive, lekne, kjempedigre og ekspressive, som nevnt et utall ganger; livet er og blir for kort for kjedelig hifi, og RF7 Mk III er alt annet!

P1040364

Aura Fidelity Alpha RIAA Mk. 2. Utgangspunktet her er et godt RIAA-trinn for moving magnet, toppet av en helt unik løsning for step-up av moving coil-signalet. Til sammen fører det til et svært stille, dynamisk og levende RIAA-trinn for gode moving coil pick-up’er, samtidig som det er et godt, transientvillig moving magnet trinn. Med den prisen som forlanges, og den innovative løsningen for moving coil, er dette et spennende utgangspunkt for god LP-lyd.

Så hva velger man? Jeg ville med glede hevdet av hver og en av de ovennevnte produktene fortjener betegnelsen “årets produkt 2018”. Jeg skulle gjerne også tatt med Audio Note P2 SE Signature i betraktningen, men på bakgrunn av at den kom på markedet for gode 6 år siden, har jeg valgt å holde denne utenfor. Jeg liker nyvinninger, jeg liker dynamikk, jeg liker liv og moro. Fortsatt kunne alle de tre ovennevnte passe, kanskje ikke så overraskende, ettersom det er jeg selv som bestemmer hvilke produkter som skal bli med til finalen. Men jeg har tatt et valg, litt av sjåvinisme, litt grunnet innovasjon, litt grunnet ønsket om å fremme underdogen. Ergo vinner Aura Fidelity’s lekne RIAA-trinn den ekstremt høythengende tittelen “Årets Produkt” i Rognliens Auido-Blogg!

 

Glødende kjærlighet

Glødende kjærlighet

NOTE: English translation below

Dette er med god margin den test jeg har benyttet lengst tid på i løpet av mine gode 25 år som hifi-skribent. For det er mer enn 6 vidunderlige år siden Audio Note P2 SE Signature flyttet inn i Casa Rognlien!

P1040372

Denne omtalen behøver en del bakgrunnsinformasjon, slik at leseren kan sette uttalelsene inn i et litt bredere perspektiv, for det å benytte laveffekts rørforsterkere er ikke nødvendigvis alles største hifi-glede. Dessuten er Audio Note i seg selv et tema godt egnet til fordypning, de leverer noen av de mer eksotiske, og, i hvert fall av de aller dyreste produktene vi kan finne på markedet. Erkebritiske, men med dansk opphav, ettersom Audio Note er ektefødt brainchild av Kong Peter den store Qvortrup, mens konstruksjonene ivaretas på genialt vis av Andy Grove og hans team. En ting er at det har avstedkommet en del helt avsindig dyre, tunge og digre produkter, men heldigvis finnes også opptil flere nesten betalbare produkter lengre ned i sortimentet. Jeg kommer tilbake til Audio Note’s fokus og dedikasjon i kommende artikler på denne bloggen, så jeg tenker å slippe akkurat det temaet her, og heller snakke mer om effektforsterkeren P2 SE Signature.

P1040382

P2 finnes i tre utgaver, la meg her skyte inn at akkurat den typen tankegang har stor påvirkning på Audio Note’ produktutvalg, så å si alle produktene finnes jo i et urovekkende antall varianter, lett å gå seg litt vill i. Men P2, altså. Grunnutgaven er en 2 x 20 Watt push-pull forsterker med 6L6 utgangsrør, og ECC 83 driverrør, det eneste som gjør den litt spesiell er at den har en volumkontroll på inngangen, for å tilpasses forforsterkerens utgangssignal. Jeg misliker den løsningen, og den går igjen på de fleste Audio Note effekttrinn. På min sviktet dessuten volumpotmeteret i løpet av første driftsår, jeg koblet det bort, og erstattet det med gode metallfilmmotstander. Dette ga et tydelig løft i presisjon og tydelighet, jeg ser kort sagt ikke poenget med denne løsningen. Et klart løft i sortimentet kommer med P2 SE, dette er i grunn en ganske annerledes forsterker enn grunnmodellen, og, som navnet antyder, er dette en Single Ended variant, nå med en litt endret rørkombinasjon og bedre komponentkvalitet. Effekten går noe ned, men det oppleves i grunn motsatt, gitt at den får en høyttaler med jevn og relativt høy impedans å spille på. Så kommer Signature-versjonen, dagens testobjekt, og her har Audio Note tatt enda et par svært viktige steg. Enda bedre komponentkvalitet, og sist, men langt fra minst, AN’s egne I-HiB utgangstrafoer. Disse er noen underverk over temaet transformatorer, og de bidrar sterkt til at Signature-forsterkeren spiller langt utenfor sin liga. Forsterkeren yter ca. 18 Watt pr. kanal, og veier inn med gode 20 kilo. Den ser ikke så dyr ut, men den spiller dyrt. Veldig dyrt.

P1040380

Ettersom jeg er i den heldige posisjon at mitt hjem er rene transittstasjonen for god hifi, og jeg blir oppfordret til å teste en masse flotte produkter, har Audio Note P2 SE fått lov å prøve seg i lag med masse både billig og dyrt utstyr, så jeg kan vel uten blygsel hevde at jeg kjenner denne forsterkeren ut og inn. Jeg kjenner dens styrker (det er mange) og svakheter (det er få), og begrensninger. Den har fått drive både lett og tung last, og den har blitt drevet av alle mulige forforsterkerløsninger, fra Audio Note’s egen M6 helt ned til billige DAC-volumkontroller, og den har ikke skuffet meg en eneste gang. Ikke én. Den har rundspilt de aller fleste forsterkerne jeg har hatt i hus i alle år jeg har eid den, og akkurat det er ingen liten bragd, bare for å ha det helt klart. OK, noen av forsterkerne har hatt betydelig større ressurser på strømforsyning og effektsiden, dette har gjort dem klart mer fleksible. Men gitt at vi setter opp enkel last av høy kvalitet, har Audio Note P2 SE Signature stort sett levert musikalske opplevelser som feier de aller, aller fleste av banen. Og her må vi i gang å diskutere begrepet “musikalske opplevelser”.

P1040381

Audio Note leverer i mine ører magi, helt fra innstegsmodellene i Zero-serien og opp i stratosfæren, men magi, kontroll og klangstruktur blir bare bedre og bedre jo lenger opp i kjeden man kommer. Men det finnes heldigvis enkelte modeller som ser ut til å ta snarveien, og levere utrolige ting, så lenge vi lar dem jobbe innenfor sin komfortsone. Forrige utgave OTO SE. Høyttalerne AX Two. Meishu. Samt dagens omtalte produkt P2 SE Signature. Og sikkert diverse andre jeg ikke har hørt. Dette betyr at de sender lytteren til stedet og timen der opptaket ble innspilt. Som en tidsmaskin flytter de bevisstheten og tilstedeværelsen inn i lytterommet, trekker lytteren inn i musikken, omslutter lytteren med en annen tid og et annet sted, sprer nytelse, glede og utvider den menneskelige bevisshet. Som et dop, som psykedelia. Og det er uten bivirkninger, om vi holder de økonomiske aspekter utenfor. Og dette er hva jeg ønsker å beskrive i denne omtalen av Audio Note P2 SE Signature. OK, så var Spec RSA F33EX på besøk her for et par år siden, og den kom drassende på en prislapp nærmere 200 000,- oljekroner, og den kunne faktisk gjøre det samme som dagens testobjekt. Mens dens lillesøster, Spec M3EX, som i dag er i mitt eie, kommer med halv pris, men ikke med den samme magi. AN P2 SE Signature spiller i de aller, aller fleste tilfeller med mer innlevelse, åpenhet, liv, tilstedeværelse og nærhet enn min flotte Spec-forsterker. Det hører selvsagt med til historien at sistnevnte er en integrert forsterker bygget med japansk, evigvarende kvalitet, men dog.

P1040377

Så hvor har Audio Note spart på kronene med P2 SE Signature? Svaret på det er i grunn ganske enkelt; strømforsyning. Der spares både plass og kostnader. Den er enkel og funksjonell, men ikke mer. Ingen rør i likeretting eller glatting, dette er en relativt grunnleggende Audio Note-løsning. Så er det rørene, selvsagt, 6L6 og 5881 er masseproduksjon, moderat store rør, moderat pris, moderat effekt. Jeg har underveis berevet litt “tube-rolling”, i dag sitter en komplett Tung-Sol rørpakke i forsterkeren, på denne siden av høggdyre NOS-rør, er dette er solid og godt valg.

Begrensningene jeg har nevnt her over, er selvsagt helt i sin orden, noe skal man tross alt få igjen for å mangedoble prisen oppover i hierarkiet, via P4 og Jinro. Til Ongaku. Rørforsterkernes gudeskikkelse og overhode. Ongaku betyr musikk. Da er du ved målet. Men sannheten er at allerede ved P2 har man fanget deler av Ongaku’ens sjel, og selv om den fremstår som mindre foredlet, så er den der, og stikker sitt hode fram i små, magiske øyeblikk. Og akkurat disse øyeblikkene beriker livet, gir øyeblikk av tro og håp. Og glødende kjærlighet. Det er vel på sin plass å nevne her at jeg har både eid og testet en god del forskjellig Audio Note-utstyr opp gjennom årene, samt besøkt fabrikk og eier ved flere anledninger. Og joda, Audio Note leverer i min verden de aller beste formidlere av hermetisk musikk, mine personlige favoritter. Så har vi de subjektive kriterier på det rene.

P1040375

Så kommer vi til musikken, da. Hele ideen, egentlig. Store deler av tiden benytter jeg nå APL DAC som volumkontroll, men i husholdningen finnes også en svært vellydende Trafomatic Reference One forforsterker, denne ligger omtrentlig på nivå med Audio Note M3, og er som sådan godt tilpasset nivået på P2, om vi har behov for en ren rørlinje. I tillegg har jeg som nevnt benyttet en lang, lang rekke utstyr i kombinasjon med P2 SE Signature, og P2 har vist seg svært så tilpasningsdyktig, samt som en lettvin samarbeidspartner. Høyttalerne har strakt seg vidt og bredt, fra små billige hyllehøyttalere, via avanserte stativhøyttalere med fantastiske elementer, små, vellydende gulvstående som Spendor og Kudos, via et par utgaver av Doxa 8.2 opp til Marten og et par digre Aurum. Og en masse annet derimellom. P2-forsterkeren sier av og til i fra at det er litt for tungt, da begynner det med en myk og noe utflytende bass, men den har hittil ikke kollapset på noen som helst måte. Nå kan det ha noe med min økende alder å gjøre; jeg benytter ikke Klipsch på flatt jern mer, det blir mindre heavy og mer jazz, jeg lytter mer på musikkens sjel, enn å jakte enøyd etter raseri og desperasjon. Ikke hører jeg så bra mer, heller (no thanks to Klipsch!), men jeg setter fortsatt stor pris på emosjonsformidling i musikken, enten det nå er fortvilelse, raseri, melankoli eller livsglede, og produktene jeg benytter, speiler selvsagt disse kriterier. Det er jo her Audio Note eksellerer. De er mestre i hamskifter. Fra den snille barnehagetanta til Eddie the Head. Det skjer sømløst, og det skjer plutselig. Og akkurat den egenskapen er vel noe alle egentlig leter etter. Evnen til å gjengi det som ligger på skiva, i stedet for å gjengi det hifiprodusenten mener burde ha ligget der.

Så over til musikkeksemplene, denne gang presentert i lag med en rekke høyttalere forsterkeren har spilt godt i lag med. Vi begynner med Spendor, for når Audio Note P2 SE Signature driver Spendor A4, er på sett og vis sirkelen sluttet; den spiller kontant, magisk og med stor tilstedeværelse. Oppløsningen er forbilledlig, med et fyldig og kontant uttrykk. Frekvensresponsen virker jevnest og kontrollert også under 40 Hz; dette er hørbart så lavt ned at det er ufattelig! Denne typen lettstyrt høyttaler finner fram Audio Note’s flotteste egenskaper, gjengivelsen viser med all mulig tydelighet, forsterkeren har full kontroll, og nyter tydelig av samarbeidet. Dessuten spiller det vakkert også på lavt volum, det er ikke overdriv å hevde at P2/A4 er en match made in heaven! Styrkene i en fasekorrekt høyttaler understrekes med en forsterker som Audio Note P2 SE Signature, så Roger Waters’ “Amused to death” og låta “Three wishes” fyller lytterommet med enorm størrelse. En helt sykt perfekt plasseringsevne, høyt, pinpointed, tydelig, lettlest. Basspulsene er kraftfulle og rolige, som fra helvetes forgård, det er ekstra tydelig og velorganisert, man oppfatter plutselig at det finnes en lagdeling i “bølgene” som strømmer på oss. Noe av det samme oppleves med Hans Zimmer og hans filmmusikk fra  “Dark Knight”, et enormt drama, det er som om mørkets dypeste krefter åpenbarer seg i lytterommet. Det er helt magisk, nydelige klanger og sterk intensitet, ja, det er helt oppslukende. Samtidig serveres det med overraskende stor dynamisk kontrast, det er deilig og litt skremmende, på et vis. P2 SE Signature får Spendor A4 til å framstå som kjempehøyttalere, ganske enkelt.

Tune marvel horn

Så over på Tune Marvel, en fullblods hornhøyttaler, som også elskerAudio Note så høyt at den bare ikke klarer å skjule det. Den kastet seg ut i musikk og dans med en spilleglede som går langt, langt utenpå hver eneste såkalt dynamiske høyttaler du kan oppdrive. Lynrask, eksplosiv, leken, veloppløst, dynamisk som et helvete! Det som gjør seg aller best med denne kombinasjonen er selvsagt lyden av en utemmet blåserekke. Å høre Gordon Goodwind’s Big Phat Band er en rent ut sagt himmelstormende opplevelse, det er et sånt trøkk og en sånn villskap her, at du bare sitter og gaper i lytteposisjon. Særlig du kan gjøre noe sånt med noe annet enn horn! Dette tempoet og denne ekstreme anslagskraften i mellomtonen fordrer en tilsvarende hurtig og presis forsterker, og de elektriske egenskapene i en sånn type høyttaler, ber om en single ended rørforsterker, ganske enkelt. Dermed finner Audio Note og Tune hverandre i en helt magisk forbindelse, som virkelig setter i gang både fot og hjerte. Er ikke dette morsom hifi, er det ingenting som er det!

Nesten like morsom, og klart mer balansert er Klipsch RF-7 Mk3; og av alle forsterkerne jeg forsøkte på disse høyttalerne likte jeg aller best den moderate Audio Note forsterkeren. Det spilte både eksplosivt, nært og levende. Roffe Wikstrøms “Bedda med rena lakan” var svært opplysende, dette med emosjonsformidling er virkelig AN’s store styrke. Denne låta er som en rapport fra selve livet, et ekteskap i hardt vær, men der respekt og kjærlighet vil bære dem gjennom. En råsterk musikkformidling, aldeles bergtagende. Dette understrekes også på en helt annen type høyttaler, da i form av Monopulse’s svært så prisverdige høyttalere, Model A. Molly Johnson og hennes tolkning av Billie Holidays intense sang “Don’t explain”, ble en rå demonstrasjon av emosjonell formidlingsevne. Molly Johnson gir oss med sin evne til å formidle teksten med en uslåelig overbevisning. For å kunne levere en slik intensitet, må høyttaler og forsterker dele egenskaper der klarhet, presisjon og en eller annen form av ren “magi” utgjør essensen. Og er det noe Audio Note har i sitt DNA, så er det altså en helt uovertruffen evne til å gripe lytteren med sin sitrende nerve. Om ikke det er ren og skjær “magi”, så vet ikke jeg.

Audio Note AN-E

I lag med Martin Logan 60XT viser P2 SE Signature at den ogaå har overbevisende sider av råskap og muskler, hvor utrolig det enn kan høres. Deep Purple og låta «Vincent Price» var gedigen overraskelse, ettersom AN’s puslete 18 Watt satte hele lytterommet i bevegelse, kombinert med en herlig mellomtone og topp, luftig og elegant, fin klang fra så vel gitar som stemme. Og med begrepet “klang” er vi inne på enda en av Audio Note’s store styrker. For å virkelig få dette fram anbefales enkle, høykvalitets toveis høyttalere som Audio Note’s egne, eller Doxa’s strålende 8.2 Signature. Klassisk musikk briljerer med et sånt oppsett, en ting er størrelse og kraft, men dette med plass og forfinet instrumentklang kommer også i fokus av Claude Debussy’s “Holiday Morning”. I lag med nevnte høyttalere, er det smått utrolig hvor storslagent, elegant og vakkert dette faktisk blir.

P1040378

Ja, da krever det vel ikke mye fantasi for å forstå at jeg anser Audio Note P2 SE Signature for å være et underverk av en effektforsterker. Men jeg må allikevel understreke et par ting enda tydeligere, for selvsagt har denne forsterkeren grenser. Den har ikke mer enn rundt regnet 18 Watt på utgangene, og dette setter tydelige grenser for hvilke høyttalere den trives med. Gi den rett høyttaler, og den høres ut som en 250-Watter, men glem ikke at dette i grunn bare er en dyktig utført “bløff”. Videre hører P2 til langt nede i AN’s hierarki, så Audio Note-lyden har selvsagt ikke slått ut i full blomst såpass lavt nede på stigen. Men med disse klare grensene i minnet, er det lite annet som minner om begrensninger på denne forsterkeren. Jeg anbefaler å bytte ut volumpotmeter med en god step-attenuator eller faste motstander, samt leke litt med rør, for å finne de endelige grenser, og deretter har jeg kun en anbefaling: Nyt musikken, nyt livet. Audio Note P2 SE Signature hjelper deg med dette på eksellent vis!

Audio Note P2 SE Signature, 2 x 18 Watt Single Ended rør effektforsterker, GBP 4620,- (Ca 50 000 NOK)

Importør: Audiocompaniet, Oslo

 

English translation (note: My native language is Norwegian, plus I have used Google translate to speed up the process of translating. If you find some hopeless passages, don’t hesitate to contact me… 🙂 ):

Glowing love

During my well over 25 years as a hi-fi writer, I’ve never spent more time with a product than I have with this one. We’re looking at more than 6 wonderful years since Audio Note P2 SE Signature moved into Casa Rognlien!

The reader will need some background information to put the statements into a slightly broader perspective, because using low power tube amplifiers is not necessarily everyone’s cup of tea. In addition, Audio Note itself is a theme well suited for deeper studies, delivering some of the more exotic, and at least the more expensive products we can find on the market. Totally British, but with Danish origin, since Audio Note is the brainchild of King Peter “The Great” Qvortrup, while technical design is in the genius hands of Andy Grove and his team. One thing is that they have produced quite a few incredibly expensive, heavy and large products, but fortunately, you can also find several almost payable products further down the range. I’ll return to Audio Note’s focus and dedication in upcoming articles on this blog, so I’ll leave it for now, and focus on power amplifier P2 SE Signature.

Typically for AN’ product range, the P2 is available in three versions, this way of thinking leads to a huge number of products, easy to get lost in. The basic edition is a 2 x 20 Watt push-pull amplifier with 6L6 output valve driven by ECC 83, the only thing that makes it a bit special is that it has a volume control on the input, for preamp output matching. I dislike this solution, again a typical Audio Note feature. On my amp, the pot meter failed during the first year of operation, so it was replaced with high quality metal film resistors. This gave a clear boost in precision and clarity, so in short I just don’t see the point of this solution. Next in the range comes the P2 SE, which is basically a quite different amplifier than the basic model, and, as the name suggests, this is a Single Ended construction, now with a slightly changed valve combination and better component quality. The power is slightly lower, but given an easy speaker load, it sounds the opposite. Then enter the Signature version; today’s test object, introducing a couple of very important steps further up the ladder. Even better component quality, and last but not least, AN’s own I-HiB output transformers. These transformers make wanders, and, they contribute strongly to the Signature amplifier playing far beyond its league. The amplifier delivers approx. 18 Watts pr. channel, and weighs in with a hefty 20 kilos. It does not look expensive, but the way it plays! Very expensive, I’d say.

As I am in the fortunate position that my home is like a transit station for good hifi, and I am steadily offered to test a lot of great products, Audio Note P2 SE has been matched with lots of both cheap and expensive equipment, so I can say without any doubt that I know this amplifier in and out. I know its strengths (there are many) and weaknesses (there are few), and limitations. It has driven both light and heavy loads, and it has been powered by all sorts of preamp solutions, from Audio Note’s own M6 right down to cheap DAC volume controls, and it hasn’t disappointed me once. Not one single time. It has played circles around the vast majority of the amplifiers all these years, and just that is no small achievement, just to be clear. OK, some of the amplifiers had significantly more power on the tap, this made them more flexible, of course. But given simple speaker load of high quality, Audio Note P2 SE Signature has delivered musical experiences that just dries the floor with most of the competitors. And here we have to start discussing the term “musical experiences”.

Audio Note delivers magic to my ears, right from the entry models in the Level Zero range all the way up into the stratosphere (Level six), note that both magic, control and sound structure just get better and better the farther up the ladder you go. Luckily then, there are some models that seem to take the shortcut and deliver above their level, as long as we let them work within their comfort zone. Previous version of OTO SE. The small AX Two speakers. Meishu. And today’s product P2 SE Signature. And probably some others I haven’t heard. This means that they manage to send the listener to the place and the hour when the recording was recorded. As a time machine, they move the consciousness and presence into the listening room, draw the listener into the music, surround the listener with a different time and place, spread pleasure, joy and expand human awareness. Like a drug, like psychedelia. And it is without side effects, financial aspects aside. And this is the kind of magic I want to describe in this review of Audio Note P2 SE Signature.

OK, so the Spec RSA F33EX was paying a visit a couple of years ago, dragging in a price tag close to 20,000 Pound Sterling, and it could actually do much of the the same as today’s test item. While its little sister, the Spec M3EX, which I today own, comes with half the price, but not the same magic. AN P2 SE Signature plays with more intensity, air, life, and presence than my beautiful Spec amplifier. Note though, that the Spec is an integrated amplifier built with Japanese, perpetual quality, but still.

So where are the savings on the Audio Note P2 SE Signature? The answer to that is pretty simple: power supply. It is simple and functional, but nothing more than that. No valve rectification or smoothing, this is a relatively basic Audio Note solution. Then there are the valves, of course, 6L6 and 5881 are rather standard, moderately large valves, moderate price, moderate power. Along the way I have tried a little “tube-rolling”; today a complete Tung-Sol package sits in the amplifier, this is a sensible and good choice. In this price bracket I’m a bit skeptical to heftily priced NOS valves, I must admit, although it’s slightly better in most aspects than today’s shelf goods.

The limitations I have mentioned above are, of course, completely in order, after all there must be some kind of payback  when multiplying the price climbing up the Audio Note hierarchy. Up to P4 and Jinro and Ongaku. The God of tube amplifiers. Ongaku means music. There you have reached the target. But truth is that even the P2 has captured some of the Ongaku’s soul, less refined, yes, but it is there, and pops up in short, magical moments. And just those moments enrich life, giving moments of faith, hope, and glowing love. It is well worth mentioning here that I have both owned and tested a lot of different Audio Note equipment over the years, as well as visited the factory and owner on several occasions. And yes, in my world Audio Note delivers the very best of musical communication, they are my personal favorites. Then we have the subjective criteria out in the open.

So let’s talk about the music, then. The whole idea, really. I mostly use the APL DAC as volume control, but in the household there is also a very nice Trafomatic Reference One preamplifier, which is approximately on par with the Audio Note M3, and, as such is well suited to the level of P2, if we need it a clean line of valve-gear. In addition, as mentioned, I have used a wide range of equipment in combination with P2 SE Signature through the years. and P2 has proven to be very adaptable, and easy to match with more partneres than expected. The speakers have stretched far and wide, from small cheap shelf speakers, through high-end standmount speakers, small, well-sounding floorstanders, such as Spendor and Kudos, via Doxa 8.2 up to Marten and a couple of huge Aurum Vulkan. And then some. The P2 amplifier sometimes admits meeting a bit too heavy loads, softening the bass somewhat, but it hasn’t collapsed in any way yet. Well, this may have something to do with my aging; I do not use Klipsch with petal to the metal anymore, it’s less heavy and more jazz these days. I search more for the soul of the music, than continuously hunting for rage and desperation. I guess I don’t hear that well anymore, either (no thanks to Klipsch!), but I still greatly appreciate ability for conveying of emotions, whether it is despair, rage, melancholy or joy of life. So the products I use, of course, reflect these criteria. And this is just the field where Audio Note excels. They are masters of changing moods. From the nice, caring nanny one second to “Eddie the Head”  the next. Exactly that ability is what everyone is really looking for, isn’t it? The possibility of reproducing what is actually on the recording, instead of reproducing what the HIFI designer thinks should have been there.
Over to the music examples, this time presented in conjunction with a variety of speakers the amplifier has played well with. We start with Spendor, because when the Audio Note P2 SE Signature drives Spendor A4, everything falls neatly into place. It plays with great control and speed, with a magic presence. Great resolution, with a rich and full sound and a hard hitting expression. The frequency response works smoothly and sounds well controlled even way below 40 Hz; actually, this feeling of sheer power is baffling! This type of easy speaker load unveils Audio Note’s finest features, the reproduction shows with all clarity that the amplifier totally controls the speaker, obviously enjoying the collaboration. It plays beautifully also at low volumes; claiming that P2 / A4 is a match made in heaven is no exaggeration! The strengths of a phase-correct speaker are emphasized by an amplifier such as Audio Note P2 SE Signature; clearly audible when Roger Waters’ “Amused to death” fills the listening room with its enormous size. An absolutely perfect soundscape, high, pinpointed, clear. The bass pulses are powerful and calm, as flowing from the underground, totally clear and well organized, suddenly I realize there are layers in the “waves” flowing towards us. Much of the same is experienced with Hans Zimmer and his movie music from “Dark Knight”, huge drama, it is as if the force of darkness reveal themselves in the listening room. It is absolutely magical, beautiful and intense, completely immersive. At the same time, it is served with surprisingly large dynamic contrast, it is delicious and a little scary, in a way. P2 SE Signature quite simply makes giants of the small Spendor A4, and I just love it!

So over to something completely different, in shape of Tune Marvel, a thoroughbred horn speaker, who also loves Audio Note so much that it just can’t hide it. It threw itself into music and dance with a playfulness and joy that goes far, far beyond every so-called dynamic speaker you can think of. Quick as lightning, explosive, playful, resolved, dynamic like hell! The best thing about this combination is, of course, the sound of a horn ensemble. Hearing Gordon Goodwind’s Big Phat Band is a truly heavenly experience, there is such a slam and pure savageness here, that you just shake your head in disbelief. If you think you can do anything like this without horns, good luck. This pace and sensation of impact power, of course requires a similarly fast and precise amplifier. The electrical characteristics of such a loudspeaker calls for a single ended tube amplifier, quite simply. Thus, Audio Note and Tune find each other in a completely magical connection, which really shuffles both feet and heart. Is this hifi isn’t joyful, there is no such thing!

Still quite as funny and clearly more balanced is Klipsch RF-7 Mk3. Of all the amplifiers I tried on these speakers, I rather surprisingly liked the moderate Audio Note amplifier best. It played explosively, with presence and life. Roffe Wikstrøm’s “Bedda med rena lakan” was very enlightening, conveying emotions through space and time is really AN’s greatest strength. This song is like a report from the life itself, a marriage in heavy weather, but where respect and love will carry them through. A strong musical dissemination, absolutely captivating. This aspect is also emphasized using a completely different type of speaker, namely Monopulse’s keenly priced speakers, the Model A. Molly Johnson and her interpretation of Billie Holidays intense song “Don’t explain,” became a raw demonstration of emotional presence. Molly Johnson is totally convincing in her interpretation of this song, and, to deliver such intensity, the speaker and amplifier must share the characteristics of clarity, precision and some form of pure “magic”. And again, Audio Note has just that in the DNA, an unsurpassed ability to grasp the listener with the quivering nerve of emotions.

On the Martin Logan 60XT, P2 SE Signature shows that it also has surprisingly convincing  muscles, how incredible this may seem. Deep Purple’s “Vincent Price” was a real surprise, as AN tiny 18 Watts moved the entire listening room, combined with a delightful mid-range and top, airy and elegant, with natural timbres from both guitar and voice. And with the term “timbre” we meet yet another of Audio Note’s great strengths. To fully experience this, simple, high quality two-way speakers are recommended, as Audio Note’s own, or Doxa’s brilliant 8.2 Signature, for example. Classical music sparkles with such a set-up, one thing is the size and power, but also space and refined instrument timbres comes into focus in Claude Debussy’s “Holiday Morning”. Teaming up with the aforementioned speakers, it just amazing how grand, elegant and beautiful this actually becomes.

Well, you don’t need to be Sherlock Holmes to suss out that I consider the Audio Note P2 SE Signature a sheer miracle of a power amplifier. But I still have to emphasize a few things even clearer, ’cause this amplifier has boundaries. There will never be more than around 18 watts on the outputs, and this obviously limits speaker choice. Pair it with the right speaker, and it sounds like a 250-watt powerhouse, but don’t ever forget that this is just a skillful “bluff”. Furthermore, P2 belongs somewhere near the bottom of AN’s hierarchy, so the Audio Note sound is obviously not fully blooming this low down on the ladder. But with these clear boundaries in mind, little else points to limitations of this amplifier. I recommend replacing the volume potentiometer with a good step-attenuator or fixed resistor, as well as playing around a little with valves, to find the final limits. After that I have only one recommendation: Enjoy the music, enjoy life. Audio Note P2 SE Signature will show you the glow of love to music!

Audio Note P2 SE Signature tube power amplifier, 2 x 18 Watt Single Ended.

Price GBP 4620,-

Oppgradert Aura

Oppgradert Aura

Se først og fremst her, ettersom denne korte artikkelen mest er en oppfølging av den opprinnelige testen av et helt unikt RIAA-trinn.

P1040362

Så hvorfor dette behovet for oppfølging, kan man vel spørre seg, om Aura Fidelity Alpha RIAA Mk1 og Mk2 er såpass like? Vel, det er et par årsaker til dette, og minst en av disse årsakene er rent lydbasert. Litt teknisk først: Dette RIAA-trinnet er altså helt unikt, som nevnt, men dette gjelder bare om du benytter moving coil pick-up. Årsaken til det er todelt, hvorav den ene delen er et ekstremt lavt støygulv til RIAA å være, mens den andre årsaken har å gjøre med at pick-up’en ikke ser en belastning, slik den gjør i et hvert annet RIAA-trinn jeg har vært borti. I utgangspunktet betyr dermed dette at du kan mate en hver mc pick-up inn i Aura Fidelity Alpha RIAA, og være helt trygg på at det er en optimal match. Bare det er jo helt fantastisk. Det som gjenstår er rett nok også av betydning, og det har å gjøre med gain, selvsagt. Her skiller Mk2 seg fra førsteutgaven, ved at det nå finnes en grei justering av dette på innsiden, der man tidligere måtte bestille med tilpasset gain til aktuell pick-up.

P1040366

Førsteutgaven var en levende, dynamisk og åpen gjengiver, det samme kan definitivt også sies om Mk2, bare i enda større grad. Mater du den med en god moving magnet virker den som et hvert annet RIAA-trinn, og den har mye av de samme egenskapene som nevnt over, og er absolutt verdt prisen også på denne måten, men her finnes definitivt konkurranse, bare for å være tydelig på akkurat det. Så jeg skal ikke dvele så mye ved mm-delen, bare si at det er et trygt, godt kjøp, dessuten ligger muligheten til en ren sensasjon med i pakka, den dagen du har råd til en god mc…!

P1040364

Alt, ja, absolutt alt jeg lot dette RIAA-trinnet formidle, var en ren gledesopplevelse, en kaskade av dynamikk og storhet, lydbilder og plasseringsevne. Til 10 000,- har jeg kort sagt aldri hørt noe i nærheten. Jeg har hatt dette trinnet i hus i flere måneder, og paret det med en rekke komponenter, uten en eneste gang å komme på ideen om at her finnes svakheter. Misforstå meg rett, det finnes enda bedre RIAA-trinn der ute, men det finnes betydelig flere dyrere enn det finnes bedre, bare for å ha det klart.

Jeg vil nevne et par eksempler, og begynner modig med Black Sabbath fra deres flotte samle-skive “The ultimate collection” fra 2016. Et par opplevelser med såkalte Master tape spolebånd, har faktisk fått meg til å forstå at det kan låte direkte tøft også fra tidlig 70-tall, og halleluja, mye av denne åpne, dynamiske stilen, kommer faktisk igjennom også fra denne utgivelsen. Aura Fidelity har virkelig full styring på både dynamisk utsving, klang og rom her, jeg lar meg lett lokke tilbake til gamle synder her, altså, de gamle er eldst fortsatt! Elton John ga også ut en skive i 1970, originalt nok titulert “Elton John”, faktisk. Dette har alltid vært en avholdt innspilling i dette huset, både av lydmessige og musikalske årsaker. “Sixty Years On” begynner med dramatisk strykerklang, deretter harpe, en nydelig, nærmest klassisk start, før Eltons unge stemme forsiktig kommer i fokus. Dette er nydelig, særlig fraværet av typisk RIAA-støy gir denne låta et fantastisk fundament, toppet av en helt formidabel dynamisk gjengivelse, der rom og klanger er åpenbare og tydelig tilstede i lytterommet. Du skal i sannhet betale for deg for å toppe dette her, kan jeg love.

P1040365

Sånn kan jeg fortsette med hvert eneste eksempel, i prisklassen kan du så å si glemme å peke på svakheter. La oss derfor sammenligne med det beste jeg har hatt i hus (og gjerne med en litt skrøpelig hukommelse fra alle årene i Fidelity), for å sette det hele litt i perspektiv. Sannheten er jo at jeg har hatt et ca. like sensasjonelt trinn i huset en lengre periode, men velger foreløpig å ikke si så mye om hvilket trinn dette er, bare nevne at det er mer konvensjonelt, tar kun MC, har ingen justeringer, og koster det dobbelte av Aura Fidelity. Dette “hemmelige” RIAA-trinnet skal omtales om relativt kort tid, men det jeg kan si, er at dette konkurrerer så å si med hva som helst, prislapp uten interesse. Forskjellene fra Aura Fidelity til dette, er hørbare, men ikke formidable. De beste RIAA-trinn jeg vet om, låter noe mer avslappet enn Aura Fidelity Alpha, og de har en anelse mer organisk klang. Men sannheten er at på detaljer, rom, hurtighet og ikke minst, dynamikk, er Aura Fidelity helt der oppe med de virkelig store. Hvor mye mer tror du det er rimelig å forlange for 10 000 oljekroner, egentlig??

P1040363

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Aura Fidelity har med Alpha RIAA gjort noe i nærheten av en genistrek, og jeg anbefaler det så sterkt jeg kan! Ja, Mk2 er utrolig nok enda bedre enn Mk1, og dermed er det nok en innertier fra Joaquim Fragoso!

Den syvende sans

Den syvende sans

Tight, klasse, dreiemoment og hurtighet. Frihet! Det kunne vært sagt om Audi A7, dette her. Men nå er det Audio, nærmere bestemt Spendor Audio. A6 er fortid, A7 er nåtid, og Rognliens hifi blogg lar seg forføre…

Spendor A7 natural oak

Det har utrolig nok gått hele 3 år siden jeg fylte stua med gleden fra forgjengeren Spendor A6R, nå har denne tatt steget opp til A7, og visst har noe skjedd! Vanligvis opplever jeg at toppmodellenes egenskaper drypper ned på modellene under, men denne gangen overraskes jeg at egenskapene fra den fantastiske, lille A4-modellen har blitt foredlet, og tatt bolig i A7! Dette betyr at endringene fra A6R til A7 er tydelig hørbare, men Spendor har nå funnet fram sitt skjema, og de har ikke glemt A6R’s spisskompetanse, heller! Nærmere det gyldne snitt kommer vi neppe, og det eneste som setter grenser her, er størrelsen.

Hva som har skjedd siden A6R er ikke så lett å se med det blotte øye; størrelsen og elementene ser i utgangspunktet nokså like ut, men skinnet bedrar, bare for å ha det klart. Det aller meste er nytt; nye elementer, nye delefilterkomponenter, nytt dempemateriale. Målene ser ut til å være omtrentlig like A6R, men også her bedrar nok synet oss en smule. Disse har nemlig vokst hele 6 cm i høyden, mens de har smalnet et par cm og blitt en del dypere; nå måler hele herligheten 93,6 x 18, x 30 (H x B x D). Legg til at de veier inn med nokså pinglete 18 kilo, nøyaktig som A6R, for øvrig, så skjønner du at dette er lettplassert og lettflyttet hifi. Ellers ser det på papiret ut som om det er de samme elementene som på A4, og, om jeg skal få foregripe begivenhetene en smule, så høres det faktisk sånn ut, også. A7 tåler en anelse med effekt påtrykt enn lillesøster, og spiller dessuten en anelse høyere for samme effekt, så dette er kort sagt større høyttalere, som evner å fylle større rom. De kommer med samme type bassport som forgjengeren A6R, dvs. en solid, firkantet åpning helt nede ved gulvet på baksiden. Ellers finner vi fornuftige terminaler, ingen troløse bi-wiring-tanker her, nei! Kort sagt, enkelt og funksjonelt, lyden i fokus, no nonsense i praksis.

 

 

Lite mer å si da, så vi bare svever avsted på sangens vinger, og det var fra start klinkende klart for meg at brikkene nå er på plass hos Spendor; dette kan de! Igjen gripes jeg av den tydeligheten, den presisjonen og den friheten som strømmer fra Spendor’s A-serie. Det formidles hurtig, kontant og  latterlig balansert. Og visst har vi disse enorme lydbildene, der alt og alle har sin plass på scenen, der ingen snubler og blir borte, der alt står stødig, synlig og kontrollert fram på sin egen, opplyste posisjon. Jeg har benyttet en del forskjellige forsterkere, som vanlig, Aura Fidelity pre/power, Spec integrert klasse-D, Trafomatic / Audio Note røroppsett… Spendor A7 er en vits av en belastning, gi den 10 fornuftige Watt eller mer, og du er på god, trygg grunn. Med den solide strømforsyningen vi finner hos Aura Fidelity var de vel størst og mektigst, mens de var enda mer levende og tilstede med røroppsettet, alt er som det pleier.

Vi drar i gang musikkeksemplene, og begynner med den japanske smooth-jazz-pianisten Keiko Matsui. Vel, hun er nok en “guilty pleasure”, og oppnår nok lav cred i de bluesmiljøene jeg vanker, er jeg redd.  Låta er “Across the sun” fra skiva “Deep Blue”. Flott lyd i denne innspillingen, da, og det fremlegges både lett og lystig, samtidig svært åpent og detaljert, fulgt super utklingning og et forbilledlig attakk på pianoet. Kanskje er det litt flatere lydbilde enn jeg ventet meg, men uansett veldig lett å “se” detaljene rundt omkring, så det har ikke akkurat fremkommet noen overraskelser i dette eksempelet. Holder oss i den i overkant glatte musikken, og lar argentineren Dominic Miller overta med låta “Unify”. Gitaristen Miller har brukt mye av sin karriere som Sting’s side-kick, men har også en rekke egne, gode innspillinger på CV’n. Testlåta preges av noen dype, lange synth-bass toner, som A7 leverer med fantastisk kontroll og stort behag. For en såvidt liten høyttaler er det imponerende at det er så blottet for artefakter, og at det ikke medfører noen maskering. Her flyter alle detaljene fritt og luftig over den tunge, deilige og fete basslinjene. Jeg har nevnt at høyttalerne ikke er store, men de er velbalanserte. Noe så til de grader.

Vi øker cred’en signifikant ved å la Brian Ferry foredra sin avslepne versjon av “As times goes by”, denne formidles med tidsriktig koloritt og patina fordi den er innspilt sånn, hvilket betyr nydelig og avslappet, men faktisk høres også forsiktige tendenser til sibilans, skal det sies. Uansett medrivende og tilstede, denne typen musikk skal med fordel avlyttes på sånne enkle høyttalere, uten for mye fiksfakserier. La gjerne en Rega, en Naim eller en Exposure drive dem, også, så kan du bare slappe av på hifi-fronten de neste 40 åra. Litt nærmere vår tid finner vi fram den irriterende vakre jentungen Nikki Yanofsky, som, til tross for navnet, ikke er østeuropeer, men fra Quebec i Canada. Vi lar henne leke med høyttalerne og øregangene ved hjelp av den lettbente jazzlåta “Dans ma vie”. Her framkommer likhetene med småsøsknene A4 helt åpenbart, det låter noe tyngre enn jeg er vant til, det er en viss varme i disse høyttalerne, just som et par A4 med større skonummer, altså. Men igjen swinger og groover det, budskapet bæres elegant på åpenhet og nydelig balanse. Vakkert.

Over på det mer ekstreme lar jeg skruppelløst Big Band Basie, kaste seg over Spendor A7 med låta “Moten swing”. Dette går fra stillferdig barpioano til Emmanuel Desperado uten forvarsel, dette er det i grunn hornhøyttalernes hjemmebane. Men joda, dette klinker til på bra nivå, her også. Selvsagt ikke ekstremt, men lett og hurtig, A7 står seg på at de er raske og presise, og temmelig upåvirkelige av litt villskap. Joda, her blir det noe hardhet i kantene, men uansett freskt nok for en vanlig hverdag. Og igjen; flott rom og nydelig dybdefølelse. Å gi ei blåserrekke såpass til plass er ikke alle forunt, slett ikke. Men da er det faktisk ingen vei utenom, lengre, så Hans Zimmer kommer på besøk med sin formidable, enorme og skruppelløse “A dark knight”. Det er et deilig drama, det flommer som som tunge bølgeslag. Jeg har hørt det både større og slemmere, selvsagt, men dette er i imponerende, full harmoni, velbalansert og åpent. Dessuten leveres det med flott dynamikk og storslagent drama, Spendor A7 tåler overraskende mye uten å gå i metning. Nevnes i samme åndedrag kan gjerne “Nitro junkie” fra Gothic Storm også, A7 gir alt, enormt hardtslående, nå hørbart skarp i kantene på brutalt volum, men det skulle da også bare mangle! Så avslutter vi helvetesuka med basstortur, Medwyn Goodall, “Sweet Wilderness”. Jeg må gjenta at dette er små høyttalere, men de presenterer mer rom enn jeg er vant til, noe diskret i dypbassen, men fabelaktig elegant og kontrollert. De går faktisk også hele veien ned, dog uten den fysiske opplevelsen vi er tilvent fra større høyttalere. Synth-koret som finnes diskret og knapt merkbart i bakgrunnen, står plutselig tydelig og luftig fram, har knapt hørt det på denne måten før, nærmest en fullstendig fornyet fremstilling av hele låta. Særdeles imponerende av Spendor!

Spendor A7 satin white

Nok en gang vil jeg hevde at Spendor med sine A7 setter en standard for hvordan enkle 2-veis høyttalere skal spille og formidle musikalske budskap. Joda, de har fortsatt åpenbare konkurrenter i Kudos, men uansett har Spendor nærmest skapt seg et eget habitat i høyttalerjungelen; et område der emosjonsformidling, allround-egenskaper, lydbilder og klang står i fokus. Disse høyttalerne gjør ganske enkelt ingenting feil, og de spiller alle musikktyper på overbevisende vis. Men du må huske at de ikke er kjemper, det finnes naturgitte grenser, allikevel leverer de med grandiositet og enorme lydkulisser, nok til å virke overbevisende i de fleste settinger. Tilføy at de har en helt unik balanse og tydelighet, så har jeg vel sagt omtrent det meste som er å si. Jeg bare digger dette her!

Spendor A7, gulvstående 2-veis høyttalere, kr. 36 900,- / par (39 900,- for white gloss).

Importør: Norsk Hifi Senter / Audioaktøren

Trafomatic’s to hoder

Trafomatic’s to hoder

Trafomatic Head One har vært i mitt eie i snart 5 år, liten tvil om at jeg liker den. Spørsmålet er hva Trafomatic kan få til når de dobler prisen og størrelsen? Vi lytter på Head Two!

trafomatic-audio-head-2_4
Foto: Trafomatic

Trafomatic Head Two er en stor hodetelefonforsterker med klasse A push-pull design, og som konstruktøreøren  Saša Čokić som oftest gjør det, har den en moderat feedbackkrets. Personelig er jeg mildt kritisk til den typen løsninger, men det er smak, og ikke tekniske betenkninger vi snakker om da. Det som er sikkert, er at med litt feedback, øker i hvertfall fleksibilitet og presisjon på noe vanskeligere last. Den har dessuten XLR både inn og ut, i tillegg til “normale” SE-koplinger, med andre ord er den også en interessant forforsterker. Den veier inn med bunnsolide 10 kilo, hvilket sier noe om soliditeten i konstruksjonen og trafoene, ikke minst. På flatt jern yter den ca. 2 Watt i hver kanal, den driver kort sagt hva du måtte finne på å kaste på den. Utgangstrafoen er dessuten tappet på flere steder, så du kan benytte dreiebryteren til å skaffe beste betingelser for akkurat din hodetelefon. Rørbestykningen består av ett 6N30P og ett ECC88 i hver kanal, og, selv om ingen av disse er av de aller mest vanlige rørtypene, åpner det for eksperimentering med andre rør enn originalene. Jeg har selv hørt litt på et par NOS-rør, og de var utvilsomt enda mer åpne, dette til tross for at et av dem hadde en liten feil, som gjorde at jeg måtte bytte dem ut.

trafomatic-audio-head-2_2
Foto: Trafomatic

Før vi gå videre, setter jeg inn konklusjonen jeg rappet fra min egen artikkel i Fidelity fra 2013, der jeg omtalte Trafomatic Head One: Jo visst har Trafomatic igjen produsert en stor, liten gledesspreder. Både for hodetelefonentusiasten og potensielle kjøpere av rør forforsterkere. Gjennomsiktighet og presisjon i toppsjiktet i denne prisklassen, det er du garantert. Vi kan vel si den er en anelse mer kynisk enn de kanskje mer “magiske” (og mindre presise?) konkurrentene på rørsiden. Samtidig er Trafomatic Head One ekstremt rask og slagkraftig, jeg synes dermed dette er en av de mer spennende løsninger av kombinasjonen rør pre / hodetelefonforsterker på markedet i dag. Det finnes antatt “bedre” komponenter av begge slag å få fatt i, men for de ca. 10 000,- som forlanges, har vi her en formidler av verdensklasse. Er du ute etter et aldri så lite syvmilssteg på lydsiden, bør du låne øre til denne kjekkasen. Kanskje tar du det første steget inn i rørenes verden? Når har jeg benyttet et par måneder på å lytte til både One and Two side om side, og faktum er at jeg kunne skrevet omtrent eksakt det samme om toeren som om eneren. Disse låter svært så likt hverandre, bare at toeren gjør absolutt alt litt bedre! Nå skulle det for så vidt bare mangle, men det peker i det minste på at Trafomatic har en plan de følger til punkt og prikke.

p1040354.jpg

Trafomatic Head Two har fått drive Beyerdynamic DT770 (250 Ohm) og Focal Elear, samt vært forforsterker for Spec RSA M3EX, mens den har blitt matet av Heed Obelisk DAC, APL DAC og Aura Note RIAA, bare så dere har en viss peiling på hva jeg har holdt på med. Helt kort, akkurat som med Head One, så er dette en svært presis gjengiver, Head Two er bedre dynamisk, har bedre oppløsning, enda bedre på klang og kontroll. Den klanglige balansen er lik på dem begge, en touch over mot det lyse, men uansett silkeglatt. Spesielt elegant er selvsagt Head Two, der Head One er litt mer “påslått” og tenderer til litt rufs i toppen. Head Two graver riktignok litt dypere, og tar enda mer kontroll på de dypeste tonene, men forskjellene i så måte er moderate. Som på Head One savner jeg litt “magi” av den typen man får fra motkoplingsfrie SE-konstruksjoner, men dette er uansett en subjektiv opplevelse fra min side; nevnte løsninger har andre utfordringer å stri med. Det vakre med Trafomatic Head Two (og Head One, for den del) er at de har eksakt samme type gjengivelse enten den driver hodetelefoner, eller effekttrinn, igjen et tegn på at de vet hva de holder på med.

P1040356

Ingenting å spare på, vi banker løs med Trentemøller’s “Nightwalker” så trommehinnene møtes på midten, og brilleglassene skrangler i innfatningen. Klokkerent. Lekende lett går Head Two hele veien ned, og styrer hva det måtte være du ber den om. Det er veldig luftig og detaljert, litt tørt, muligens, men bevares, det er bagateller. Litt i den andre enden finner vi Prokofiev og hans første symfoni, “Den Klassiske”. Førstesatsen derfra er en riktig knallperle, kanskje er ikke Bernsteins versjon med New York Philarmonic den aller heftigste av dem, men den låter fint og autentisk. Det er akkurat på denne typen komplekse, klassiske innspillinger jeg har visse innsigelser i mot løsningen med motkopling og push-pull, bare så vi får det ut av verden. Naturlighet og tilstedeværelse lider litt, mens på den positive side mister man aldri oversikten. Dette er hurtig og stort, god kontroll på plassering og rom, mens det er litt “fattig” på klanger, treverk og organisk virkelighet. Ja, da er jeg kresen, jeg vet det. Men vi snakker om en hodetelefonforsterker godt oppe på tjuetallet målt i tusenlapper, jeg har lov å pirke.

P1040359

 

Tilbake til en elektrifisert virkelighet, da i form av Dream Theater og deres “Bridges in the sky”, her treffer det virkelig. Stramheten, kontrollen, det silkeglatte, underbygget av hurtighet og dynamisk utsving… Dette er et salig øyeblikk. Her vil jeg også nevne at det er fantastisk hvor åpent og lettflytende det er når Head Two benyttes som forforsterker, om du ikke har behov for mange innganger, er jo dette en no-brainer! Ikke mye som går tapt her, nei. Og har du råd til NOS-rør, er det så gjennomsiktig som det omtrent er mulig. Imponerende. Vi slutter stillferdig av med Ole Paus, og hans lurvete Chile-innspilling, “Hva hjertet ser”, og den intense låta “Engelen”. Det er godt med den typen kontroll på en såpass utflytende innspilling, selv om jeg har hørt det nærere og mer medrivende. Dette fungerer strålende, når sant skal sies, selv om det finnes utstyr som får til noe som minner om en slags tilstedeværelse, blir det veldig feil å klage over det fantastiske Trafomatic får til her.

trafomatic-audio-head-2_6
Foto: Trafomatic

Så var det konklusjonen, da. Jeg har lyst til å rappe mitt tidligere sitat enda en gang, men skal påta meg å skrive det om litt, i det minste… Enda en gledesspreder! Både for hodetelefonentusiasten og potensielle kjøpere av rør forforsterkere. Gjennomsiktighet og presisjon i toppsjiktet atter en gang, kontrollen er helt formidabel. Jada, det er denne magien jeg prater om ustanselig, altså, faktum er at ikke alle vil ha denslags, da det er mulig det er en form av forvrengning vi egentlig får presentert. Sånn er det ikke her! Dette er rent og glassklart. Og ellers er Trafomatic Head Two enda raskere og mer slagkraftig, enn Head One, nå er det regelrett brutalt. Ja, det er litt få innganger til å være en forforsterker, men har du en DAC av det seriøse slaget, og ikke har behov for flere analoge innganger, gjør Trafomatic Head two hele jobben. Strålende atter en gang fra Trafomatic!

 

Trafomatic Head Two, hodetelefonforsterker og forforsterker, NOK 25 000,- (standard), 30 000,- for oppgradert versjon med bedre komponentkvalitet (som testet)

Importør Moiz Audio

Annerledeslandet

Annerledeslandet

Joaquim Fragoso har bosatt seg i annerledeslandet. Og gudene skal vite at han selv også er annerledes så det holder. Og akkurat det er hørbart! Aura Fidelity troner nå i Casa Rognlien.

P1040332

 

Aura Fidelity er en enmannsbedrift på linje med flere andre lignende “garasjeprodusenter” i så vel dette land, som flere andre. Sjekk mine tidligere blogginnlegg, og dere vil finne en rekke av disse dyktige og kreative sjelers produkter; Rognliens hifi-blogg er i ferd med å bli disse skreddernes talerør!

P1040133

En ting som befester seg stadig tydeligere, er at samtlige av disse produsentene lager forbasket god lyd, på samme tid som alle sammen har en eller annen irriterende detalj som kan virke forstyrrende. Kall det gjerne sjarmerende, men det skiller i det minste garasjeproduktene fra Sony og Yamaha’s ekstremt kvalitative serieproduksjon. Så vi kan gjerne ta Aura Fidelity’s “sjarmerende avvik” med en gang, så er vi ferdige med dem. Først vil jeg si at du bør se på denne pre-power kombinasjonen som en enhet, de er bare sånn passe interessert i å samarbeide med andre. Bakgrunnen for å si noe sånt er at jeg har prøvd dem med diverse, men det er først når de får samarbeide med hverandre at alle fordelene og de beste sidene hos dem begge virkelig får skinne og utfolde seg. Videre må du finne deg i at dette settet ikke er støyfritt. Det suser hørbart, jeg anbefaler ikke uten videre høyttalere med høy følsomhet.

P1040333

Jeg kom inn i Joaquim Fragosos lytterom en dag, og sier: – Ja men dette låter jo forvrengningsfritt og flott! Jeg siktet til den avslappede, silkeglatte gjengivelsen som strømmet ut av KEF-høyttalerne. – Nei, sier Fragoso lykkelig, dette er ikke forvrengningsfritt! Noe sånt er jo en herlig form for ærlighet i en verden som vår. Fragoso kan gjerne lage både støy- og forvrengningsfrie produkter, han. Hvis han vil. Men han vil ikke, og grunnen til det er at han søker et helt bestemt uttrykk, en spesiell musikalsk formidlingsevne. Denne innstillingen har sin pris, og akkurat det ender altså opp som “et sjarmerende avvik” fra normen. Fragoso, som mange av hans konkurrenter, elsker å prate om printkort og layout, tekniske løsninger og komponenter. Men sjelden har jeg hørt noen snakke om det i såpass lyriske vendinger, det er nesten så han tillegger printkortene menneskelige egenskaper der han engasjert forteller om komponentenes innerste hemmeligheter. Han skyr integrerte op-amper som pesten, så denslags ufyseligheter finnes så definitivt ikke på innsiden av noen produkter fra Aura Fidelity. Han har handlet inn restopplaget av en helt spesiell transistor fra Texas Instruments, som han mener besitter helt unike egenskaper. Han har et veldig fokus på komponentenes egenlyd og karakter, han er opptatt av timing og presisjon, og ender altså med et helt, helt spesielt resultat.

Fragoso har bestrebet seg på norsk produksjon, trafoene er fra Hamar (Noratel), aluminiumen i chassi og skrog kommer fra andre siden av Mjøsa, nærmere bestemt Raufoss, mens utformingen av fronter og chassis foregår i Horten. Komponentene på innsiden må selvsagt kjøpes inn andre steder, men det er hevet over tvil at Fragoso har fokus på kvalitet i alle ledd. Dessuten viser han at han virkelig har slått rot i dette annerledeslandet!

Aura pre

Forforsterkeren, Aura Fidelity Alpha 100, har 2 analoge innganger, da i form av en XLR og en RCA. På utgangssiden finnes samme oppsett, men her anbefaler jeg så absolutt XLR av støymessige årsaker. Enda mer interessant er det at forforsterkeren har en spennende DAC innebygget, her har man 2 RCA og 2 optiske innganger å velge i. Effekttrinnet har både XLR og normale RCA-plugger, igjen, bruk XLR. Aura Fidelity Alpha Power er en renraset dual mono-løsning, og veier inn solide 27 kilo når du lemper den over på badevekta. Under drift blir den litt mer enn middels varm, hvilket betyr en viss mengde tomgangsstrøm, normalt betyr det noen Watt i klasse A, men Fragoso tenker litt annerledes, som nevnt, så det skulle ikke undre meg om det er noe helt annet denne forsterkeren varmer seg på. Men inntil det motsatte er bevist, går jeg for et par – tre Watt i klasse A! Effektforsterkeren leverer ellers i utgangspunktet 250 Watt i hver kanal ved 8 Ohms belastning, noe mer i 4 Ohm. Det er nok for de aller fleste anledninger, ferdig pratet.

Aura Fidelity

Så hvordan låter herligheten? La meg bare gjenta at jeg mener Aura Alpha pre + power skal kjøpes samlet, de er ikke nødvendigvis glade i andre partnere. Jeg har testet diverse, deriblant tre forforsterkere og to effekttrinn i tillegg til Aura Fidelity, men alt som står om lyd og gjengivelse i denne artikkelen, er basert på komplett pakke. Årsaken er ganske enkelt den at sånn fungerer det best! Jeg har så vidt vært inne på det allerede, dette forsterkersettet leverer med en helt unik tilstedeværelse, toppet med tydelighet, innsyn og detaljer. Videre har klangene og fargene et nær uhørt spekter. Det er umulig å ikke legge merke til denne nærmest sensasjonelle oppløsningen, men samtidig er ikke klangbalansen helt nøytral, noe vi kommer tilbake til. Dette oppsettet er rimelig altetende, dessuten har det solid grep om høyttalerelementene, og dermed begivenhetene. Jeg var inne på klangbalanse, og her begynner Aura Fidelity virkelig å vise sine innerste, og mest spennende hemmeligheter. Det leveres nokså skamløst noe ekstra varme i gjengivelsen, men det er den typen varme du forelsker deg i, og den ligger i områdene under 50 Hz, skaper en vakker tilstedeværelse helt uten å maskere oppover. Og akkurat det siste der er ganske unikt.

P1040336

For å gå litt mer i detalj omkring DAC-delen i denne forforsterkeren, har jeg satt den side om side med husholdningens ikke helt billige APL DSD-S XE, og resultatene var svært oppløftende. I forhold til APL rett i effekt, er dette en anelse mattere dynamisk sett, mens på plussiden finner vi en svært gjennomsiktig og detaljert gjengivelse, en gjengivelse som fjerner ekstremt lite farger eller detaljer. Og selv om det dynamiske uttrykket modereres en aldri så liten smule, finner vi solide mengder kraft i de helt nederste oktaver, som nevnt helt uten den maskeringseffekten dette som oftest fører med seg. Jeg kommer mer tilbake til dette gjennom de følgende musikkeksempler. Helt kort: Den innebygde DAC’en er forbannet bra. Separat DAC er fullstendig unødvendig, og vips, der sparte du lett et par titusener. Minst.

Så hamrer vi løs på Aura Fidelity oppsettet med musikk av alle slag. I skrivende stund, mens Hifi-messen i Horten er i full gang, kan jeg i det minste si såpass som at det er ikke så greit som det høres ut. I dette hus brukes ikke Stockfish og Kirkelig Kulturverksted i utrengsmål, kan jeg love dere! Derimot flyter det av rock og blues og visesang med skjegg og langt hår, spedd på med både filmmusikk, klassisk og jazz når det måtte passe seg sånn. Det er en kunst å få til alle disse genrer like flott. I min verden er det vel egentlig bare et renraset Audio Note-oppsett som er fullstendig fri for sånne genre-allergier, men i sannhetens navn er også Aura fidelity inne på noen spennende greier her. Men heller ikke de er fullstendig blottet for problemområder, så la oss ta det med en gang…

P1040337

En del heavymusikk er innspilt med nokså alternative kvalitetskriterier, la oss enes om det. Men med den evnen til drama som Aura Fidelity besitter, burde i det i utgangspunktet kunne fungere strålende. Det er bare det at her blir klangbalansen fort en liten hemsko, akkurat her er det unntaket fra regelen, dere vet, for her popper det allikvel opp noe maskering her og der. Som for eksempel på den rasende låta “Fearless” av og med bandet Hypocrisy. Det låter selvsagt ganske tøft, men jeg får allikevel ikke helt fot for dette her. Det har å gjøre med at det i innspillingen legges på en slags “vegg av basslyd” akkurat i det området der Aura Fidelity har lagt på litt ekstra sminke*, og det har ikke disse delvis døvhørte teknikerne tatt hensyn til, selvsagt. Dermed opplever vi at stemmen forsvinner noe i miksen, mens innimellom bobler noen bassnoter til overflaten, og gjør totalinntrykket litt forvirrende. Bemerk her at dette gjelder enkelte varianter av veldig sinna heavy-musikk, samt det faktum at også mitt lytterom plusser på litt i området vi snakker om, omkring 40 Hz. Men for deg som hovedsakelig spiller trash og beslektede musikkstilarter, test hjemme før kjøp, ganske enkelt. Og, for ordens skyld: Spiller du Dream Theater, oppstår ikke et fnugg av nevnte fenomen, da er det bare fryd. Og masse gammen!

* Her er det på sin plass å nevne at konstruktøren ikke er enig i min subjektive opplevelse av at klangbalansen er en touch sminket. Viktig derfor at jeg poengterer at mine opplevelser er en rent subjektiv bedømmelse, basert på en lang rekke komponenter spillende i det samme rom med samme musikkeksempler. Jeg slipper med dette til produsenten, som ønsker å poengtere det følgende: Forsterkeren er basert på nøytral, symmetrisk faseforsterkning . Det er ikke blitt implementert kretser eller ekstra komponenter med tanke på å ilegge eller fratrekke energi på enkelte frekvensområder .  

Med disse små innsigelser ute av verden, er det bare tut og kjør. Så i balansens navn tar vi like godt for oss et drøyt kvarter med ren nytelse, som med all mulig tydelighet viser hvilke perler vi har på benken i form av Aura Fidelity DAC/pre og power. Hans Zimmer, “A dark knight”. I motsetning til forrige eksempel er dette en overbevisende innspilling. Men tro ikke at den mangler bass, tvert om! Allikevel. Dette er en ren maktdemonstrasjon. Her er den lille sminken bare deilig, den understreker makten og brutaliteten i leveransen på forbilledlig vis. Og det helt uten at den maskerer alle de spennende klangene, og, ikke minst, samtidig som det enorme rommet bevares vidåpent. Her er det bare å lene seg tilbake, og studere et landskap av mørke, råskap og kraft. Når det framføres med en slik selvfølgelig avslappethet, kombinert med ubøyelig kraft, da er jeg fullstendig solgt. Her viser også den innebygde DAC’en hvor god den virkelig er, faktum er at akkurat den avslappende elegansen ikke fullt ut kopieres av APL’en, en gang. Ikke bare en liten fjær i hatten til Joaquim Fragoso, det er pinadø en hel fjærpryd en høvding verdig!

P1040335

Går vi så løs på stemmer og desslike, finner vi enda et av Aura Fidelity’s sterke områder. La oss ta den vanskelige “Quartier Latin” med Barb Jungr, denne blir fort litt kantete, men turen gjennom kretsene i Aura Fidelity har virkelig ingen slike tendenser. Dette er som å lytte til en single ended forsterker uten tilbakekopling, hvilket betyr nært, stemningsfullt og intenst, legg til at detaljering og romfølelse går utenpå det meste, og dermed burde alt være sagt. Denne opplevelsen er gjentagende, vi kan trygt si at organiske klanger og naturlighet er en stor styrke i dette forsterkersettet.

Med det ovenstående i bakhodet, tar vi fatt på det klassiske orkester, og det burde ikke overraske noen at dette sitter som et spett i solid jord. Jeg nyter av å bruke den merkelige “Holiday Morning” komponert av Claude Debussy, denne komposisjonen utfordrer både kontroll, klang og romgjengivelse, så vi kan med andre ord si at Aura Fidelity er på hjemmebane. Det er bare å drive med inn i rom og orkester, stillhet og utblåsning, alt fungerer. Ja, jeg nevnte at dynamisk har jeg hørt det hvassere, men det betyr ikke at vi opplever noe sløvt her, akkurat. Men helt på nivå med de mest agiterte klasse-A-forsterkerne er vi vel ikke. Uansett, det drønner når det skal. Og det underbygges med en kraft som skaper sånn passe mye skrekk og livsglede, det er ikke akkurat så man savner noe. Vel så viktig er det at uansett hva som foregår, mister vi aldri innsikten eller romfølelsen, alt beholdes like avslappet og elegant, selv når helvete er løs i lytterommet.

P1040330

Og dette bringer oss til slutten og sammenfatningen av en lang og nytelsesfylt utprøving av Aura Fidelity Alpha forforsterker og effekttrinn. Først og fremst: Kjøp dette som en hel pakke, jeg har ikke klart å få noen av disse enhetene til å fungere like bra i lag med noe annet. Dette er ganske sær hifi, men det er ikke negativt ment, snarere peker det på at det er satt opp et mål om en gjengivelse, og dette målet siktes det mot i alle detaljer i prosessen. Det har medført en henførende gjengivelse som sikkert vil skape visse fronter, men samtidig sterke tilhengere. For det musikalske budskapet, rommet og klangene er så åpenbare at det skal vanskelig gjøres å argumentere i mot det. Derimot kan man gjerne argumentere i mot både klangbalanse og støynivå, det vil ekskludere enkelte, mens andre vil konsentrere seg om å nyte musikken. Den innebygde DAC’en er aldeles strålende, og underbygger dette settets styrker på best mulig vis. Benytt ellers nøytrale høyttalere med middels effektivitet og høy oppløsning, er mitt soleklare tips. Da unngår du støyproblemer, dermed er du garantert en musikkopplevelse som er kun et fåtall forunt!

Aura Fidelity Alpha forforsterker / effektforsterker, pris for settet ca 100 000,-

Produsent og forhandler: Aura Fidelity, Bærum

 

Døgnåpent musikkbibliotek

Døgnåpent musikkbibliotek

Hva er i veien med Spotify, liksom? Eller Tidal, da, om du først er ute etter kun det beste? Svarene på akkurat dette, kan det hende du oppdager om du lytter til hva Melco N1A Mk2 gjør med musikksamlingen din!

P1040315

I utgangspunktet er jeg litt ambivalent til en hver variant over temaet NAS / musikkbibliotek; jeg er en gammaldags tufs, som liker å ha fysiske avspillingsmedia i min hule hånd, se at noe rører på seg, oppleve at noe skjer, på et vis. Men det er selvsagt kun meg. I 2018 og videre i livet, gir det liten mening å måtte putte gjenstander inn i bokser for å få fram lyd. Nettstreaming var nevnt, så det mest interessante spørsmålet, er vel egentlig hva som eventuelt skiller en god nettstreamer fra et musikkbibliotek som Melco N1A Mk2. I første omgang kan vi forenkle det hele litt, ved å fortelle at dette er rett og slett en datamaskin, den har to harddisker som lagrer musikken din, ryker den ene, så har du back-up, altså. Hver av harddiskene i denne Melco-spilleren er på solide 3TB, systemet som driver dem, den såkalte plattformen, er Linux-basert, i sin tur betyr det at du slipper unna en masse driverinstallasjon og lissensmas. Det er i all hovedsak plug & play på de aller fleste DAC’er. I dagens computer-virkelighet er ofte USB valgt overføringsløsning, og det morer meg litt å se hva produsenten har å si om den typen kabler fra våre venner i hifi-bransjen. De liker nemlig ikke nødvendigvis såkalt audiofile USB-kabler. Bruk en normal, skjermet USB, sier de, alt annet gjør bare livet vanskeligere: Data transmission may be unstable while using specialist Audiophile USB cables which do not conform to the USB specification. Please try a PC grade cable, supplied with N1 in the carton box, as a reference check if experiencing problems. Jeg har testet begge deler. Jeg merker ingen forskjeller. Tror jeg.

Melco oppsett

Jeg kunne holde på tilnærmet inn i uendeligheten med å fortelle og forklare de digitale viderverdigheter som er tilknyttet denne musikkavspilleren, men jeg tenker faktisk ikke trette leseren med en fantastisk rekke mer og mindre begripelige forkortelser og bokstavkoder. Jeg skal uansett forklare noe småtteri, jeg selv anser som nokså essensielt. Du bør så definitivt koble Melco N1A til husets router, og det må du faktisk gjøre med kabel, ingen trådløshet her, nei. Dermed åpner du for muligheten til å benytte en fornuftig app etter eget valg, en slik styrer biblioteket og settingene på elegant vis. Melco N1A Mk2 svelger, forstår og videreformidler en lang rekke digitale signaler, jeg føler det er viktig å fortelle at den også ivaretar DSD uten å fikle det via andre formater, det går rake veien til DAC i ubesudlet form. Men nå har jeg bare såvidt klort i overflaten av hva dette biblioteket inneholder av digital kunnskap og formidlingsevne, herfra må jeg henvise de interesserte til Melco hjemmesider, ganske enkelt.

Melco innmat

Melco N1A Mk2 er altså i utgangspunktet kun en “datamaskin”, men det er også så mye mer, og det er bygget som en audiofil maskin fra bunn av. Solid strømforsyning og skjerming, dette er soleklart noe mer påkostet enn en mer normal NAS-boks, noe også vekta på over 7 kilo indikerer. Ut kommer det en USB 3.0, og til tross for Melco’s uttalte skepsis mot enkelte audiofile ideer, har de i det minste kostet på seg en Neutrik kopling på sin USB-utgang. Jeg har som utgangspunkt at det klart kan diskuteres hvor mye et drivverk (som dette teknisk sett er) i det hele tatt kan påvirke lyden, her skal kun flyttes data ut av en boks, og inn i en annen. Dette drivverket er dessuten kostbart, du kan kjøpe enorme NAS-løsninger eller RAID-baserte lagringssystemer for den summen du må ut med for denne spilleren og bibliotekløsningen.

P1040321

Men så begynner man å lytte på dette her, da, og blir nødt til å innse både det ene og det andre. Faktum er nemlig at det er noe ved denne Melco-spilleren. Den roen og elegansen man presenteres for, er nemlig noe svært spesielt. Det er åpenbart at det er relatert til et eller annet forvrengsningsfenomen som blir borte, mens musikken står igjen, naken, tilstede. Begge DAC’ene jeg benyttet, henholdsvis APL DSD EX og Heed Obelisk DAC, responderte på nøyaktig samme vis, med å formidle musikken på en absolutt kullsvart, dødsstille bakgrunn. Normalt mater jeg APL med dedikert CD/SACD drivverk gjennom en nettverkskabel, mens Heed mates av PC, og i begge tilfeller ble det tindrende klart for meg at de aller, aller fleste kilder bringer med seg et eller annet uønsket. Ikke sånn at du nødvendigvis kan sette fingeren på det, for du oppdager det ikke før det er borte. Og når det er helt, helt borte, ja, da står det for eksempel en Melco N1A forrest i kjeden. Og med det, er det vel på høy tid å lytte på musikk.

P1040314

Vi går litt forsiktig ut med Mark Knopfler’s 2004-utgivlse, Shangri La, albumet som ble innspilt etter at han hadde brukt 7 måneder på rekonvalesens etter en motorsykkelulykke. Skiva ble utgitt i de fleste formater, og er, som sedvanlig fra Knopfler’s hånd, en svært så god og vellydende innspilling. Renheten som presenteres fra Melco’s veldrevne lagerdisc er også noe helt unikt. Det er ikke nødvendigvis så mye nye detaljer som oppdages, men det som svever mot oss er så rent, så glatt, så elegant at låta faktisk oppleves nesten som helt ny, allikevel. Det er ikke ofte jeg opplever en fullstendig “restaurering” av gamle, kjente innspillinger i disse dager, men her har vi faktisk å gjøre med noe svært interessant!

P1040316

Jeg går dermed videre med en enda eldre og mer velkjent innspilling, da i form av Getz / Gilberto’s udødelige “Girl from Ipanema”. Jeg hintet vel innledningsvis til at jeg hadde en viss iboende skepsis for dette med lokal musikklagring og -avspilling, og før jeg begynte å virkelig lytte på dette her, hadde jeg nærmest avskrevet hele greia som meningsløs. Bemerk at på det tidspunktet hadde jeg heller ikke sett på verken apper eller bruksanvisning, i det hele tatt var jeg bare en utdatert grinebiter. Og med det tilbake til en innspilling som er fra omlag samme tidsepoke som denne sutrekopp, og dessuten hørbart fra stereoens barndom. Denne innspillingen har vært med meg fra lenge før jeg begynte å skrive om hifi, og den har stedig vist meg hva som spiller bra, og hva som er mer på det jevne. Jeg var som nevnt i grinebiter-modus, trykket meg fram til “Girl from Ipanema”, og tuslet surt tilbake til lytteposisjon. Ojda, this was my wake-up call. Her kommer en melding fra 60-tallet, nemlig, klart og tydelig fra Selveste Fortiden. For visst har man hørt dette fint tidligere, mange ganger, til og med, men bevare meg vel. Her framstår både Stan Getz, Joao og Astrud Gilberto ekstremt kroppslig og tilstedeværende, formidlet med en utrolig ro og kontroll. Det presenteres med en nydelig og nær klang, og den uttrykksfulle saxofonen blir mer autentisk enn noensinne. Merk dette med “kroppslig”, for spesielt min Heed-dac er vanligvis over mot et litt slankt og tørt uttrykk, mens nå framkommer en varmere og mer organisk klang enn jeg er tilvent. Veldig spennende!

P1040317

 

Dermed hopper vi uelegant over på noe helt, helt annet, en medioker innspilling fra det skjødesløse 80-tall, der ZZ Top plutselig begynte å innbille seg at de var et slags synth-band, og utga “Eliminator”, innspilt i løpet av 1982 i Tennessee. Her framkommer dette med disc-lagringens egenskaper like tydelig, men på et helt annet vis. For “Eliminator” er nemlig en steintøff skive, hardtslående og framoverlent så det holder. Og slike, temmelig lurvete innspillinger, kommer faktisk tøffere ut av andre plattformer / transporter, og jeg tror jeg vet grunnen. Igjen, den roen som her hersker fjerner på mange måter den kunstige, påslåtte oppførselen du kan oppleve fra konvensjonelle drivverk. Dermed slår ikke dette like hardt, det låter ganske enkelt snillere, men samtidig åpnes det også opp for nye rom og klanger. For det spennende er jo at man bare blir sittende og nyte, oppleve hele greia på nytt… Det som slår en, er presisjonen, nakenheten, fraværet av dette “noe”, det ørlille rufset er borte, ganske enkelt.

P1040320

Spiller vi typisk moderne, audiofile innspillinger, det være seg jazz eller klassisk, vises det med all mulig tydelighet hvor elegant dette egentlig er. Hele tiden oppleves total separasjon og kontroll, hvert instrument skinner med sine individuelle farger og plass i lydbildet. Det meste blir dermed uendelig vakkert, nakent og nært. Jeg må poengtere at dette var like åpenbart både fra Heed og APL DA-omvandlere, begge disse er DAC’er jeg holder meget høyt, selv om de er plassert i svært forskjellige prisklasser. Dermed tør jeg vel påstå at denne forvrengningsfrie, “nakne” gjengivelsen er et grunntrekk hos Melco N1A Mk2, men her er det lov til å stille et svært essensielt spørsmål:  Ligger denne typen gjengivelse i harddiskens natur, eller er dette noe helt spesielt for Melco? Tja. Jeg heller nok litt til det første, men med følgende presiseringer: Melco har laget sine avspillere med et audiofilt fortegn; strømforsyning, detaljfokus, soliditet, og IT-løsninger, alt er grunnleggende beregnet for optimal formidling av lydfiler.

P1040326

Med alle disse opplevelser i friskt minne, vil jeg gi en trygg og varm anbefaling av Melco N1A Mk2. Ja, jeg tror du kan få til en svært lignende gjengivelse for mindre penger, bare for å ha det klart, men om du ønsker de gjennomtenkte løsningene, og den gjennomførte, audiofile oppbyggingen, kommer Melco svært godt ut av dette. Melco N1A Mk2 glir rett inn i et hvilket som helst anlegg i et hvilket som helst møblert hjem uten å gjøre en eneste feil!

P1040323

Melco N1A Mk2 streamer/musikkbibliotek/avspiller NOK 26500,- (September 2018)

Importør: LazyBoy Audio