Fragosos Aura

Fragosos Aura

Seriøst comeback fra en av Norges mest kreative hifi-designere! Han krever sin naturlige plass blant “de tre store” garasjeprodusentene i landet, med sin kreativitet og ustoppelighet står han fjellstøtt i lag med Lauvland og Malmin. Fragoso leverer!

P1040133

Mange år har gått siden jeg testet forrige generasjon (eller kanskje var det et par – tre generasjoner siden?) Aura Fidelity produkter, spesielt var jeg glad i forforsterkeren, kan jeg huske. Nå har Joaquim Fragoso konstruert og bygget en ny, komplett rekke produkter, forforsterker, effekttrinn, og, ikke minst den radikale, integrerte forsterkeren Alpha Grande Tower. Ikke nok med det, en mer “normal” intergrert forsterker med både DAC og RIAA om du vil, samt separate bokser med RIAA eller DAC, for en temmelig fornuftig sum. Det aller mest interessante, er nok de tekniske løsningene. Nå skal ikke jeg påberope meg forstand nok til å forstå detaljene i konstruksjonene, men annerledes er det definitivt. Ikke minst er det spennende med en RIAA som ikke belaster pick-up’en på vanlig vis, men som på sett og vis tilpasser seg behovene pick-up’en har. Dette må jeg teste ut en dag!

Vi var en håndfull entusiaster samlet i Bærum, i Aura Fidelity’s lokaler, for å oppleve slippet av Alpha-serien. Spennende diskusjoner og vakker musikk, et nokså problematisk rom, en nokså problematisk hifi-skribent (gjett hvem!), men problemfrie produkter, i det minste. Innimellom slagene serverte Fragoso tapas og god drikke, vi hadde i det hele tatt en oppbyggelig aften. Selvsagt er det umulig å si noe definitivt om lyden som strømmet mot oss fra et par flotte Kef Reference 3; fremmed rom, fremmed elektronikk, fremmede høyttalere. Vel, uten å skryte på meg noe jeg ikke kan stå inne for, er det vel uansett på sin plass å hevde at jeg har en god del erfaring, i det minste. Men selv om det tar meg en liten del av veien, kan det ikke få meg til å si noe sikkert om hvordan  totalgjengivelsen fra et Aura Fidelity oppsett vil fremstå hjemme hos deg. Noe kan jeg dog si, og det følger i tur og orden underveis.

P1040123.JPG

Fragoso og undertegnede deler oppfatning om en liten detalj som ofte er i bruk i hifi-kretser, nemlig den at operasjonsforsterkere (aka op-amper) ikke er det heldigste du kan benytte, om målet er optimal gjengivelse av favorittmusikken. Sannheten er at nesten alle gjør det, selv fryktelig dyre komponenter har opptil flere av sorten. Men de som ikke tenker økonomi i alle ledd, men derimot har fokus på lyd, ender ofte med å droppe op-ampene, til fordel for dyrere og mer vellydende løsninger. Fragoso har dessuten kjøpt inn et kjempelager av høyklasse J-Fet transistorer, til glede for en hver som lytter på hans produkter. Jeg hevdet jo selvsagt at men omgår op-ampene om man velger rørforsterkere, Fragoso repliserte at hans forsterkere ikke låter helt ulikt gode rørforsterkere, motkoplingsfrie er de dessuten også. Musikk i mine ører.

Aura Tower

La oss snakke litt om Alpha Grande Tower først. På mange måter ser den vel mest ut som en liten panelhøyttaler, der den troner med sine 135 cm høyde, og elegante forgylte signatur på fronten. Den kan dessuten monteres på vegg i de mest møblerte hjem i Norge; Fragoso er fullt klar over at han bor i en snobbete kommune. – Denne forsterkeren er ikke for sånne som oss! sier han med overbevisning; – den er for folk som har mye penger og lite peiling på lyd! La meg opponere. Denne 100 000,- kroners, 2 x 200 Watt forsterkeren spiller så visst bra nok for “sånne som oss”, også. La gå med at den samme summen kan skaffe deg enda bedre Aura Fidelity lyd fra en pre – power kombinasjon, men bevare meg vel, denne radikale tårnforsterkeren er slett ikke en Bose! Den låter åpenbart mer mainstream enn nevnte pre – power, dvs. mer “piff” i toppen, og ikke like silkemykt, men fortsatt er dette utvilsomt seriøs hifi i ekstremt kreativ innpakning. Sammenlignet med diverse produkter i handelen, ville det ikke overraske meg en eneste smule om den er fullt ut konkurransedyktig også på det rent lydmessige. Husk dessuten at den kan leveres med både RIAA og DAC, mens full fjernstyring er standard.

P1040127

Men hovedfokus denne vinterkvelden i Bærum, var selvsagt toppmodellene, dette også med totalprisen rundt 100 000,- pluss minus noe, avhengig av kundens spec og valgte løsninger. For det vakre med slike “garasjebedrifter”, er jo nettopp det at kunden selv kan bli med på spesifisering og bestemme enkeltdetaljer før overlevering finner sted. Det ble spilt diverse musikk på dette oppsettet i løpet av kvelden, og diskusjonene ble relativt engasjerte, kan en vel si. Årsaken er at dette oppsettet har en klar karakter, og dette er en karakter konstruktøren så absolutt vedkjenner seg, han har brukt all sin kunnskap for å få den til! Så er altså spørsmålet: Er det slik et high end oppsett skal låte? Sannelig om jeg vet. Det jeg derimot har funnet ut, er at dess renere og mer uforvrengt signal du mater høyttaleren med, dess “snillere” låter det. Rask zap til konsertsalen. Høres det som hifi? Ikke på vilkår, det låter mildt, snilt og mykt. Akkurat det gjør også Aura Fidelity anno 2018. Ergo vil jeg passe meg for å påstå at det noe som mangler. Min erfaring har nemlig også vist meg at et godt oppsett ikke bare låter snilt, det klinker til med hele bredsiden, dersom innspillingen er sånn!

Aura Fidelity

Effekttrinnet er en full dual mono konstruksjon; backet opp av formidable 2 x 700 VA trafostørrelse, leverer den  en effekt på 2 x 275 W. Burde være plenty for de fleste. Dessuten, med unntak av en liten lokal tilbakekobling, er det en motkoblingsfri konstruksjon, som nevnt, dette vil normalt gjøre forsterkeren mer følsom for høyttalerlast, men Fragoso hevder han har løst den utfordringen. Han mener du kan bruke så å si en hver høyttaler, jeg mener på min side at en enkel toveis alltid er å foretrekke, men det må en hver få velge selv.

I dette for meg ukjente rommet, spilte oppsettet med mye vekt, men, som i-phone-appen kunne avsløre, var det fint lite å finne under 40 Hz. Ikke Aura Fidelity’s feil, det er KEF som må stå ansvarlig for akkurat det. Uansett, bra med fylde i området 70 – 100 Hz, ga en solid grunnmur. Dette låt i all hovedsak såpass snilt at jeg måtte pushe Fragoso litt på dette med dynamisk uttrykk, men han var trygg på sine løsninger her. Han er av den oppfatning at kretsen er unik, gjennommålt og verifiserbart forvrengningsfri, derav det “snille” uttrykket. Jeg tillater meg å være en tviler, men uansett åpen for at mine preferanser og min overbevisning spiller meg et puss. Som nevnt spilles det svært mildt og behagelig i de klassiske konsertsalene verden over, så jeg skal vokte meg vel for å kritisere Aura Fidelity for å låte for likt virkeligheten.

Aura pre

Vi lytter til diverse musikkeksempler, og inntrykkene av for- og effektforsterker-kombinasjonen befestes. Steely Dan’s “Hey Nineteen” er en livlig innspilling med mye smekk, i dette oppsettet i dette rommet synes jeg nok det låter litt i overkant behersket. I sterk kontrast til min opplevelse av Steely Dan, kommer Amy Winehouse med sine ekstremt utleverende tekster og fremførelser, og det sitter som spikret. Det er tight, det er nært, rytmisk og fantastisk kommunikativt. Mye av det samme kan sies om Pink Floyd’s klassiker “Dark side of the moon”, det sitter som pokker, men her kan jeg nok igjen innvende noen små opplevelser om snillisme, ettersom jeg har Audio Innovations og Klipsch-varianten av “Time” i friskt minne. Nå er det selvsagt mulig at jeg snur ting på hodet, og at nevnte rør/horn-formidling aksentuerer og jukser seg til sitt enorme dynamiske uttrykk, så igjen skal jeg være forsiktig med bombastiske utsagn.

Som nevnt er det nær umulig å bedømme et anlegg, og, ikke minst bestanddelene i dette oppsettet, i et fremmed rom, og uten å kjenne en eneste av komponentene som er involvert. Jeg kan samle noen inntrykk av helheten, men ta ikke dette som en fasit, sannheten er at Fragoso, på lik linje med Malmin og Lauvland, har valgt sin egen, unike løsning, og gjennomarbeidet sitt konsept. Sånt kommer ikke av tilfeldigheter, det kommer derimot med erfaring, lytting, preferanser, og teknisk innsikt. Det er både interessant og gledelig at disse tre hifi-personligheter har valgt tre forskjellige innfallsvinkler, og med det også endt opp med tre forskjellige uttrykksformer. Dette uten at noen av dem er “feil”, snarere har vel alle sammen nærmet seg virkeligheten fra hver sin vinkel, og deres topprodukter låter antakelig ikke så veldig forskjellig, når det kommer til stykket. Om jeg skal driste meg til en forenklet beskrivelse av forskjellene, vil det bli i retning av:

Doxa: Gjennomsiktighet og innsyn

Musical Innovation: Kropp og masse

Aura Fidelity: Klang, ro og nærhet

Jeg gleder meg uansett til å høre et Aura Fidelity-oppsett i kjente omgivelser!

 

Årets produkt 2017

Enda et flott hifi-år passert. Igjen har jeg valget mellom noen få produkter som virkelig har satt seg fast i sjelen, men kun ett av disse får æren av å smykke seg med tittelen “Årets produkt” i min verden…

Vi har hørt en masse flott i regi av Fidelitys redaksjon, og jeg har selv lyttet til en god del utstyr i forbindelse med min blogg. Det har vært mange gledesstunder, det har swingt og groovet, men det har selvsagt også vært tunge løft og delvis suksess med godlyden. Det har vært rør, transistorer, pick-up og høyttalere. Særlig det sistnevnte. Og noen av disse har truffet meg hardt. Det er vanskeligere enn vanlig å velge seg ut de tre nominerte, jeg kunne valgt EC’s siste utgave av deres klassiske CD-spiller, jeg kunne så definitivt tatt med Focal Utopia hodetelefoner, og gjerne Dared Uranus rørforsterker fra Singapore. Disse hang med til siste runde, men smatt ut døren, før det gjensto tre knivskarpe kandidater. Og etter grundig gjennomgang, har jeg landet på de følgende:

art9_1

Audio Technica ART9. Denne pick-up’en kom som en bombe; den koster for så vidt nok for en så liten ting, men det finnes enda mindre ting som koster enda mer, bare for å ha det klart. Jeg ble ærlig talt litt satt ut av lydgjengivelsen fra denne pick-up’en, den fikser alt med letthet, sporer solid, og balanserer elegant. Ikke er den spesielt vanskelig når det gjelder stivhet eller vekt, heller, den fungerer flott i en lang rekke gode armer. Dynamisk og lettflytende, detaljert og presis, jeg ber ikke om så mye mer når det gjelder pick-up’er. Denne er god nok til å skremme spolene ut av mang en konkurrent!

SpendorA4

Spendor A4. Denne høyttaleren er tross alt noe større enn ovennevnte pick-up, men den er ikke akkurat formidabel, denne heller. Lett å gjemme bort selv i moderat store rom, men å leke gjemsel med noe så fullendt som dette her, ville jo være det rene helligbrøde. Still dem fram i lyset! Det er nesten vanskelig å si noe fornuftig om disse høyttalerne, de spiller så til de grader utenfor sin størrelse og pris, at jeg bare ble sittende og måpe. Superlett last, elegant balanse, kraftfull, detaljert, og, ikke minst, enorme lydbilder tegnes opp rundt et par Spendor A4.

Doxa_Main_61S_01

Doxa 61 SignatureDen hittil mest fullendte forsterker fra det lille med ekstremt kreative Doxa-teamet, og akkurat det sier ikke lite! Jeg skal innrømme at jeg er en anelse skeptisk til det faktum at de akkurat på Signature-modellen har valgt å gå ned på størrelsen av strømforsyningen, men sannheten er jo at de gjør det ar rent lydmessige årsaker, og da må vi lydelskere bare akseptere. Bruk høyttalere som er lett last, da vel (se over, eller velg Doxa 8.2 Signature, som også var svært nær å bli blant de tre nominerte!), len deg tilbake, og opplev noe av det mest utrolige og gjennomsiktige du kan få til fra en enkel boks.

Alle disse ville være svært verdige mottakere av årets produkt i undertegnedes verden. Det kjennes nesten urettferdig å kåre bare en av dem, men med kniven på egen strupe, har jeg latt meg presse til å avsi følgende dom:

Dette produktet er en fortsettelse av firmaets svært gode og gjennomprøvde teknologi. Firmaet det er snakk om har en lang historie, med klassiske komponenter på CV’n, men på mange måter har de denne gangen toppet seg selv, og kommet opp med noe temmelig lite, som låter temmelig stort. Samarbeider suverent med en lang rekke utstyrsvalg, lette å styre, lette å plassere. Og dermed forstår man kanskje at jeg snakker om Spendor A4, som med dette kåres til Årets Produkt 2017 fra Rognliens Hi-Fi Blogg!

Spendor_speaker_slider_A_LINE_2285x900-1

 

Stereo MonoPulse

Stereo MonoPulse

NOTE: My native language is Norwegian, so my English may be a bit sloppy here and there. Hope it’s possible to understand, but if not, give me a hint, and we’ll sort it out.

If there ever was a thing like a garage product, MonoPulse is the prototype. Made in a garage for real, but plays like it was made in high tech production facility. Join me listening to Monopulse A!

P1040056

MonoPulse is Allan Hendry, Allan Hendry is MonoPulse. Allan Hendry owns a garage with a Jaguar in it, and he makes loudspeakers the only way it should be done in his garage. Or, let’s accept that some other speaker builders have different views on how to build speakers, but Allan Hendry, Audio Note, Blumenhofer, Kudos, Doxa, myself and a few others have rather similar thoughts on the subject.

MonoPulse garage
The tested speakers visible inside the red circle…. Nude picture!

So, “the only way” of building speakers is:

  • Two way

  • Phase correct

  • Simple (or no) first order crossover

  • Top quality speaker units

Well, there you have it. Lately I have been listening to quite a few of the kind, and, surprise, I use exactly that type of speakers myself in my set-up. In my case it’s a Doxa 8.2 Signature, a way more costly design than the MonoPulse, but, as usual, the price difference is larger than the sound difference.

The MonoPulse Model A is, as most garage products, rather simple in design and finish; “form follows function”, smart and cost efficient it is, non obtrusive in a normally furnished home. Discrete is the word; rather slim appearance, width dictated by the 8 inch mid/bass, while the treble unit lives in it’s own little flat placed on the roof, and, this design detail is the distinguishing feature of the MonoPulse A, no doubt. Also, for the more creative between us audiophiles, you have no less than 10 different cloth colors to choose between,

P1040058

On the rear we find the speaker connectors plus a very handy handle, you easily lift the speakers with this smart little design feature. The connectors can be ordered to customers specifications, the test object had a single wire, high quality set of connectors. Above them, you’ll find a couple of connectors for Brits; heavy furniture and thick carpets steal treble, put a jumper between the two, and get a couple of dB extra up in the highs. For the hard an cold Scandinavian homes, let the jumper rest in the box…

P1040059

Under the speaker, blowing its rage down towards the floor, we find the exhaust pipe with its generous opening. That’s the bass port, of course; this is a bass reflex design, if you were in doubt. Also, we find four small supports down there, rather fiddly to put them in position and install the spikes, but hey, I said this was a garage product, right? Now, there’s a payback for that, too, hang on, and I’ll get there.

P1040060

I have connected this easy-to-drive-design to 4 different amplifiers, all the way from 120 Watts class D, down to a ca. 15 Watts class A single ended valve amplifier, none of them showing even a hint of stress whatever music I threw on them. MonoPulse A will, with its 8 Ohm nominal / 7 Ohms minimum impedance, accept up to 300 Watts continuous power, while 18 Watts amps are considered minimum. Let me oppose to the latter; using the Audio Note P2 SE Signature shows with all possible clarity that controlling this 91 dB/1W/1m is a simple task indeed, as a matter of fact, this was a completely astonishing and powerful match.

The overall sound from the MonoPulse A is leaning towards the warm and cuddly, but not overly so. You’ll find the focal point somewhere in the lower midrange, still with nuances and natural timbres intact. It’s all about being natural and present also at lower volumes, in my opinion the tuning here is very clever and enjoyable, whatever volume you choose. And they can go loud, too, no need to fear limitations, even if having a party, every now and then. I mean, these beasts will tolerate short peaks up to 1500 Watts!

P1040057

Generally I find them very relaxed, elegant, open and playful. To put it another way; just the way simple and good two-way designs shall sound! The best with all this? That MonoPulse achieves these results without costing an arm and a leg. In this price bracket, this is totally unique, and here’s the mentioned payback I was talking about. Some might react to my use of the slightly irreverently expression “garage product”, but here’s the answer for you. The likes of Allan Hendry are able to make products sounding like a million for just a dime, that’s the good thing about owning a garage with an old Jaguar in it!

I have, as mentioned, used a variety of amplifiers; the results I got was not necessarily as expected, though, but are they ever? To cut the story very short: the valve amp was the best, but I suggest a rather controlling version of the type. Like a very good parallel 300B interstage, if you are rich. If you can’t afford that curly and expensive way to the soul of music, use the short-cut; Rega, Heed, Naim, etc…

P1040064

I got approximately what I expected from the fantastic Spec amplifier, but the very interesting thing I discovered, is that even a small Rega Brio had that little “something” about it, that made the music just that little tad more exiting. No, it wasn’t better than the 15 times more expensive Spec, but it was more enjoyable! It’s about tuning, of course, and matching. To me, NOS valves and/or 300B make these speakers literally fly, but tight and quick “PRAT” amplifiers comes close, very close.

The MonoPulse’s were easy to awaken; very often I have to use many hours of rather hard load to make the speakers relax and present their best sides, this pair was a breeze. I was, however, negatively surprised while fist connecting them; sleepy and grey would be a rather accurate description of what I heard. But, as mentioned, they loosened up quite quickly; a full bodied character came floating within the first 10 – 20 hours, after that, differences were rather limited. After thoroughly running them in a couple of weeks, it was time to hear if Mr. Hendry was right in his rather aggressive data; smallish speakers, easy load, efficient plus deep bass; does that add up in a real world? First, the 91 dB/1W/1m seems absolutely right. Not as efficient as the Doxa’s or the bigger Klipsch’es, but they still play more than loud enough with limited power at hand. Frequency sweep showed indeed useable output all the way down to 20, but something needs to be said about the lower parts of the register. The frequency curve is rather flat and controlled down to 35, where actually a port noise starts to appear, even clearer at 30 and 25 Hz. Then we face a rapid roll-off towards 20. For this size speakers, this is very good, indeed. I am, however, mildly critical to the port sound, although it is more difficult to hear it when large music works are presented, than when you listen to a pure low frequency sinus tone.

P1040063

So lets go on to the music examples. Mostly I refer to the amplifiers making the best results in each case; often being the Audio Note P2 SE Signature, but in some cases also one of the others; a Rega Brio integrated, A Micromega class D 120 Watt power amp, and last, but not least, a Japanese 60 Watt powerhouse in shape of Spec RSA M3EX. In general the MonoPulse Model A is a very entertaining speaker, it makes huge soundscapes, it has a very good clarity of speech; meaning that it possess the kind of precision distinguishing phase correct speakers. Tuned slightly dark, treble unit not as good as the very best of the kind, same can be said about the bass. In some set-ups you might feel that the filters are not steep enough; creating a slightly overly focus in the area around crossover. But again, give them the right signal and amp, and you’ll have no issues, whatsoever. And, let me be clear on this, when I rise these minor issues, I compare this after all reasonably priced speaker, with anything money can buy.

So, let’s listen to Candy Dulfer, then, and her playful “N.J. Turnpike” about a highway in New Jersey, no less. The MonoPulse A presents this very involving, expressive, dynamic, with beautiful balance. The Rega and the AN wins this round hands down; steel glove control is not always as cool as you might think, so the most controlling amps are shamed by the fun and life presented from the small guys. Further, the saxophone gets that extra body and soul through the valves, the MonoPulses happily serves the meal steamy hot and spicy. I just love it!

So, to a completely different challenge. “Shake my tree” with Coverdale / Page is a complete disaster of a recording; I have no idea how they managed to make something so terrible, but they obviously did. This does not really sound good on anything, but it is very interesting to hear how different equipment solves the challenges presented to them. Early digital equipment (cd-players) are often struggling the most, but these problems are normally not present on newer gear. I have used this test for many years, mostly because it reveals so clearly what works, and what doesn’t. I have heard extremely costly, detailed and wonderful high end speakers completely demolishing this track, making it screech and whine, totally useless for enjoyment. And, I have heard simple designs presenting the music, instead of the recording, to my ears that is the whole idea, as a matter of fact. The MonoPulse takes this disaster as an English gentleman. It is smoother than most, muddy as hell, but still enjoyable. More or less entertaining depending on the amplifier in use, before the magic Audio Note touch settles this once and for all, bringing this terrible recording alive, incomprehensible how this happens. One might be able to like this crap! Have I ever heard speakers presenting this song better? I doubt it. The slightly warm balance of the MonoPulse in combination with the silky smooth treble, makes this more than tolerable, I am impressed.

Now to the total opposite, ’cause the Stockfisch recording of Chris Jones, “No Sanctuary here”, sounds good on absolutely all equipment I’ve tried it on. Disputable whether this recording is just an overly warm and soft “impresser”, but whatever you think of it, there are a few things you can find out by playing that, as well. One of the pitfalls speakers tend to fall into, is sounding too fat and lacking nuances in the deep notes, but the MonoPulse does not go there. They deliver deep and mighty, with beautiful vocals, this is spot on. The hint of extra weight in the deepest notes is audible, but actually I find that just giving this recording the small but important step ahead. Again, I find the match with the Rega puzzling; it just plays too good!

P1040061

Now, over to music for adults, in shape of “Pesante”, Bela Bartok. A complex, rather difficult recording, lots of things going on, speakers must deal with several challenges. Here vi get beautiful timbre, open and airy, although violins may sound a little over the top, here and there. No need for the extra top energy jumper, that’s for sure. Each individual instrument has its own place, all in all I find the total result seriously good. Also, results underlines the fact that MonoPulse A represents an easy load on the amplification, again none of the amps had any issues to speak of. Here the quality of the signal was obvious and noticeable; you need more than just a good balance to make recordings like this really shine.

Still in the adult world, we calm down, listening to Scarlatti’s “Finale”, with Maria Kristina Kiehr behind the microphone. This Harmonia Mundi recording is a tad difficult on the voice, demanding elegance and quality from the source and amplifier. Again the MonoPulse takes this straight, but, as mentioned a couple of times, the top is slightly towards bright here and there. It balances just on the right side, though, making this an emotional and insightful experience.

P1040066

Lots of musical examples were tried, I’ll mention two that really showed the qualities of this speaker, beginning with Hans Zimmer’s “ dark knight” from the Batman movies. It comes across deep, mighty and threatening. IT was obvious that the better amp we gave the speakers, the more mighty, insightful and gigantic the result was. The MonoPulse speakers may look small, but they sound anything but small, when filling the room with the huge waves of Batman!

Then I want to talk about Molly Johnson and her interpretation of Billie Holiday’s intense song “Don’t explain”. Especially with the Audio Note amp, this became a raw demonstration of emotional power, like Molly Johnson graces us with her presence, her emotions, her ability to deliver the lyrics with unbeatable conviction. To be able to deliver wit such intensity, the speakers must have the aforementioned clarity, a clarity I connect with phase correct behaviour, simple, high quality crossovers and high class speaker units. MonoPulse hits on all those targets, that’s not something you normally find in this price bracket, if at all.

P1040055

So where does this put the MonoPulse A compared to the rest of the best? Very high. Ok, so the finish can be discussed. The port noise too. Apart from that, these are splendid performers, with ability to make music an emotional tour de force, with details, rhythm and enjoyment. There are competitors, but hard facts are that you wont find them for the price tag we’re looking at here. They shine with typical British amplifiers, and blossom with good valve gear.

The MonoPulse Model A is, to put it short, a garage product to die for!

Monopulse Model A, floorstanding speakers, £1,795 UK, EU 2,295.

For prices outside EU (as Norway), ask at info@monopulse.co.uk 

Musikk fra blomsterhagen!

Musikk fra blomsterhagen!

Blumenhofer. Med litt språklig kreativitet kan det oversettes med blomsterhage, pluss på litt frodig fantasi og se hornene som åpne kronblader. At lyden leveres med et sprudlende fargespekter, er hevet over tvil. Rognlien lytter på blomsterkasser!

P1040051

Hvem er så Blumenhofer? Strengt tatt snakker vi vel om Thomas Blumenhofer fra idylliske Walkertshofen i Tyskland. Han bygger 2-veis hornhøyttalere, lettdrevne og impedanstilpasset rørforsterkere. Finishen er verdt en fet sum alene, her finner du neppe to helt identiske høyttalere i et par, ettersom de leveres i helt ekte trefinish av diverse sorter. Så langt jeg kan se, burde det finnes noe for et hvert møblert hjem. Blumenhofer leverer ellers flere serier, stativ og gulvstående, kvartbølgehorn, bassrefleks og fulltonehorn, alle med sine spesielle løsninger. I stua denne gangen har vi hentet fra de noe mer moderate serier; henholdsvis Fun og Genuin, da i form av Fun 13 Mk2, og Genuin FS3 Mk2.

P1040054

Førstemann ut er Fun 13 Mk2. Dette er et kvartbølgehorn, der en 5-tommers basshøyttaler jobber i en lengre «trakt» som munner ut nede ved gulvet, et såkalt bakladet horn. Bass/mellomtoneelementet arbeider fra ca. 50 Hz opp til 3000 Hz, der den overlater jobben til et konvensjonelt diskantelement. Blumenhofer opplyser altså at de går ned til 50 Hz, men dette oppgis altså ved -2 dB, mens mange andre opplyser denne verdien ved -6dB, så her gir Blumenhofer verdiene temmelig strikt, vil jeg si. Praktisk testing viser ellers at de spiller temmelig flatt ned til rundt 50, de ruller derfra av, men akkurat der ruller mitt lytterom på, så det passer jo temmelig bra. Men nedenfor 40 Hz faller det nokså bratt, til det er nokså slutt på moroa rundt 30 Hz et sted. Uansett virker Blumenhofer å ha sitt på det tørre, og vel så det. Noe av poenget med hornlading er virkningsgrad; ofte ser vi at hornhøyttalere er gode makkere til laveffekts (rør)forsterkere. Bumenhofer opplyser at Fun 13 Mk2 leverer 90 dB ut målt på 1 meters avstand og 1 Watt påtrykt effekt, relativt moderat til hornhøyttaler å være, men greit nok. Litt mer problematisk at jeg er litt i tvil om Blumenhofer her er litt optimistiske i sin angivelse, i direkte sammenligning med konvensjonelle høyttalere med moderat følsomhet, utmerker ikke Fun 13 seg spesielt.

 

P1040028
Kvartbølge fra innsiden… Nothing to see here, move on!

På den annen side oppleves de som lett forsterkerlast, også mindre rørforsterkere vil drive disse høyttalerne greit. Husk ellers at maksimal påtrykt effekt ikke bør være over 80 Watt, så en fornuftig (klasse A) forsterker med moderat effekt, vil være et trygt valg.

Ellers er dette slanke, elegante søyler; høyden, i kombinasjon med det smale fotavtrykket, anbefales ikke nødvendigvis i lag med småunger, bare sånn til info.

Jeg har testet begge Blumenhofer-høyttalerne med diverse forsterkere, i priklassen fra rundt 7000,- til opp mot 100 000, faktisk. En konvensjonell integrert klasse A/B forsterker, en klasse D integrert med trafoer på utgangene, en klasse D effektforsterker, samt en single ended rør effektforsterker. Kilden har stort sett vært APL CD drev og DAC, ved behov har denne kombinasjonen også blitt benyttet for forforsterker. Vi snakker om meget solide musikkformidlere her.

Audio Note P2              RSA-F33EX_front

Helt kort, er ikke rørforsterkere under 20 Watt det du helst bør velge til Blumenhofer Fun 13 Mk2; selv ikke den svært så solide Audio Note P2 SE Signature løste denne oppgaven spesielt godt. Jovisst fungerte det fint, men satt opp mot enkelte andre høyttalere denne forsterkeren styrer med jernhånd, var resultatet her mer på det jevne, egentlig. Og resultatene vi fikk med en rimelig Rega, en Micromega 120-Watt’er, og, ikke minst, med Spec RSA M3EX, viste da også at disse høyttalerne er litt kilne på hvem de vil samarbeide med. Det er viktig å gjenta at de er enkel last, så det er ikke på rå kraft at kampen står, det er mer på klangbalanse og generell matching av egenskaper. Disse lett kildekritiske høyttalerne behøver generøst med attakk og rytmikk fra kilde og forsterker, det vil kunne bety britiske, lettbente forsterkere, men også mange andre med tilsvarende egenskaper. Du skal ikke fire på kvaliteten, bare. Ja, og husk at høyttalerne er begrenset med henhold til påtrykt effekt, om du skulle velge en forsterker med mye krefter, må du altså være litt forsiktig med volumkontrollen.

P1040053

Generelt hører vi en høyttaler med en ikke helt snorrett frekvenskurve; kvartbølger har sine sider, og de høres overalt der du møter dem. Fun 13 Mk2 har sin store forse i mellomtonen, og presensområdet, der stemmer og mange organiske klanger befinner seg, og det er slett ingen dum idé. Noen kombinasjoner overfokuserer en smule i deler av frekvensområdet, og skaper med dette fort litt sibilans eller tenderer mot hardhet, kvalitet i alle ledd er viktig her. Videre hoppes det bukk over de dypeste frekvensene, som forventet. Det fine er at intet krasjer noe sted, klangbalansen fører ofte til en litt annen totalopplevelse av låta som spilles, det stikker ut litt her og der, ikke veldig feil, bare annerledes, og det oppleves i all hovedsak ganske kult.

Med rett kilde og forsterker på plass, er det duket for gode musikkopplevelser.

Vi bare dundrer i vei og kjører Kraftwerk med «Aero Dynamik»: jøss, dette ble jo svært så lekent. Ikke den mørke, voldsomme vi er vant til, men en åpen, levende rytmikk som gjør seg pokker så bra, den også. Men om det er «riktig» uttrykk for Kraftwerk, er jeg derimot usikker på. Like tung er Yello / Shirley Bassey, «Rythm divine»: Den innsiktsfulle mellomtonen passer flott her, det er kommunikativt, vi får et dypt lydbilde og rolige omgivelser. Dette swinger!

P1040048

Videre med en ren trommesolo med bandet Gojira. Med rett forsterker har trommene et seriøst liv! Det er vel ikke fullt ut den brutalitet vi er vant med fra høyeffektive høyttalere, men flott og nært, presist og spennende er det uansett. Mari Boine har også en del utfordrende innspillinger å leke med, vi får nok saft og fraspark nedover så låta blir både stor og mektig. Det er grenser nedover, som nevnt, men det fungerer altså bra, til min smule overraskelse. Interessant nok endte jeg med å spille mange store og voldsomme låter, så åpenbart har disse høyttalerne styrker som ikke nødvendigvis oppdages sånn med en gang. En av de mest overbevisende i så måte er jo filmmusikken fra «A Dark Knight» av Hans Zimmer. Og her kommer Blumenhofer Fun 13 Mk2 til sin soleklare rett, veldig mye dynamisk utsving når vi klinker til med litt pådrag. Enorme «bølgeslag» dundrer mot oss, men siden det mangler drama i kjellerdypet, blir det klart mer fokus på det som skjer i mellomtone og mellombass. Dette gir låta et klart annerledes preg, men det er tøft det også! Det skal sies at når det tar såpass av som her, så bevarer de vel ikke helt roen, så det blir en del kaos og litt aksentuering på enkelte deler av musikken, som nevnt.

Amused to death

Fortsetter vi litt i samme gate og legger inn «Three wishes» av Roger Waters, får jeg meg en ny real overraskelse. Jøss, dette satt!! Størrelse og plassering viser en fasekorrekt høyttaler med flott lydbilde; rett nok ikke helt på høyde med de aller, aller beste, men fortsatt veldig bra. Fantastisk taletydelighet og overraskende flott klangbalanse. Med det frasparket denne låta fordrer, møter vi jo utfordringer, men av årsaker jeg ikke helt ut kan forklare eller forstå, er nok Fun 13 Mk2 blant de beste høyttalerne jeg har hørt på akkurat denne låta, noensinne. Og da kanskje nettopp fordi den setter sitt eget preg på den. Så til dere nøytralister der ute: Dette er ikke høyttalerne for deg!

Sånn generelt kan vi vel oppsummere med at kvartbølger har sin egen måte å være på, lik det eller ikke, men for noen av oss kan dette oppleves veldig besnærende. Blumenhofer Fun 13 Mk2 oppleves veldig rytmiske i oppførselen, og levende i musikkframstillingen. Kulissene er herlige, og de oppstår overalt, også utenfor høyttalerne. Høyttalerne er altså veldig mellomtonestemt, men det gir en mild, samtidig medrivende helhet. Jo, det mangler litt både oppe og nede, men det som finnes der gir et flott helhetsuttrykk, uansett. Til slutt må jeg igjen understreke at de er sære på partnere, det må være silkeglatt, det må være god kontroll, rytmisk og god kvalitet i alle ledd. Følger du ikke dette slavisk, kan du komme nokså uheldig ut, og disse høyttalerne fortjener faktisk alt det gode du kan gi dem.

P1040043

Så går vi over de større og dyrere brødrene, Blumenhofer Genuin FS3 Mk. Her har vi en annen type, mer klassisk hornløsning, og det er hørbart. Disse spiller enda lettere høyt, her opplyses 92 dB/1W/1m, tror dette er rimelig ut fra lyttetestene. Disse er problemfrie også for mindre rørforsterkere, selv ikke på den moderat motoriserte Audio Note-forsterkeren behøves de medfølgende impedanstilpasninger, faktisk likte jeg dem bedre uten disse. Her har vi å gjøre med en mer fullendt høyttaler, hvilket også bare skulle mangle, prisforskjellen tatt i betraktning. Konstruksjonen er å anse som en hornhybrid, ettersom hornet jobber fra 1200 Hz og opp, mens et 10 tommers element i papp tar seg av bassen i en trykkammerløsning. Jeg liker virkelig denne måte å lage høyttalere på, enkle toveis, med hurtighet og friske fraspark. Alt med disse høyttalerne oser av glede, gi dem høykvalitetsforsterkere med rør eller (klasse A) transistor, og en kilde med mye liv, og dynamikk, og du har fest i hjemmet hver bidige dag. Den deler litt egenskaper med sine småsøsken, jeg opplever vel en viss huslyd fra Blumenhofer; igjen er mellomtonen vinneren, mens hornet tenderer mot litt sibilans. Videre er det ikke en snorrett frekvenskurve, helt i orden egentlig, det er hornhybridenes væremåte. Litt mer problematisk er det at jeg mener å oppleve visse overgangsfenomener i overgangen mellom elementene; delingen ved 1200 Hz kan være en nøtt, ettersom øret da er ganske nær sitt optimale oppfattelsesområde. Kan virke som om elementene overlapper litt, og danner en viss aksentuering i området rundt 1000 Hz, rett og slett. Disse høyttalerne tåler en kontinuerlig påtrykt effekt på 175 Watt, og jeg garanterer at i normale rom, behøver du aldri i nærheten av såpass.

P1040041

Ellers går Genuin FS3 en del dypere enn Fun-modellen, men ei heller denne rister rommet med sin dypbass. Blumenhofer har så definitivt sitt på det tørre med sin opplysning om 40 Hz ved -2 dB, lyttetestene viser at de har god output ned til 30 Hz, der de ruller nokså bestemt av, men har faktisk fortsatt noe å melde helt ned mot 20. Igjen vil jeg berømme design og tresorter, høyttalerne gir et vakkert håndverkspreg, i elegant kombinasjon med en viss industriell fremtoning.

P1040044   P1040045P1040047

Vi går løs på musikken med Brian Ferry’s deilige versjon av «As time goes by». Vi kan høre at det er horn i toppen, samtidig får vi opplevelsen av veldig godt «støt» og frigjort gjengivelse. Går vi på de virkelig dype tonene med Medwyn Goodall «Sweet wilderness», får vi et veldig fint og kontrollert bassområde, som balanserer fin-fint, dog uten å riste rommet, som nevnt. Vi vil jo ha hornets frekkeste egenskaper fram, og legger i vei med Big band Basie og deres versjon av «Moten swing». Men, litt overraskende var vel ikke 100% på merket, jeg må bytte litt rundt på forsterkere for å finne ut hva dette peker på. Med Spec-forsterkeren opplever vi en klart ryddigere eleganse, som i sin tur viser at tross alt krever høyttaleren litt mer effekt enn man først skulle tro. En fornuftig 50-Watter bør nok løse de fleste oppgavene. Nå får vi nemlig et veldig liv og en herlig tilstedeværelsen i musikken, de typiske kjennetegn for hornkonstruksjoner. Aksentueringer og sibilans roer seg ned, og vi kjenner virkelig at det begynner å ta av. Det leveres masser av energi i hele frekvensområdet, det pulserer og lever nå.

P1040042

Da prøver vi den voldsomme Roger Waters-låta «Three wishes» igjen. Joda, igjen bra q-sound, så dette er god, fasekorrekt oppførsel, og en flott forestilling. Det spilles stort og med overbevisende headroom, dette er bestått med laud. En av mine evige favorittskiver er Stevie Ray Vaughan’s «Texas flood», den finnes tilgjengelig i en relativt vellydende SACD, så vi tester denne i APL-spilleren. Balansen er nå er litt over på den lyse siden, en hørbar aksentueringen som nevnt. Spiller allikevel med intensitet og seriøst trøkk, klart det er moro!

Drar vi fram de virkelig tunge tingene fra 70-tallet som for eksempel Black Sabbath «Sign of the golden cross» (fra «Mob Rules»), blir jeg litt i tvil. Grei balanse og sånn, jeg blir ikke helt på tuppa av det, men det spiller heldigvis ikke hardt. Ikke akkurat problematisk å spille høyt heller, fortsatt med godt headroom. Jeg tror min litt lunkne holdning akkurat her ligger i en viss mangel på despotisk kontroll nedover, skulle gjerne hatt litt mer baller og brutalitet her. Ellers er det veldig kontant og kontrollert hele veien, og, gitt at det ikke spørres etter mye vekt nedover, funker det jo vanvittig bra på sånn musikk. Som ofte tilfellet er på hornkonstruksjoner med et såpass annerledes fokus, dukker det opp nye detaljer der du minst aner det, og sånt er jo vanedannende i seg selv.

P1040049

Dette funker derimot helt nydelig på gode klassiske og jazz-opptak; da faller alt på plass, blåsere og en viss moderasjon i de aller dypeste frekvensene passer disse høyttalerne som hånd i hanske. Da kan de briljere med sin naturgitte dynamikk, sine klangmessige fortrinn, og sin stoiske ro når alt eksploderer rundt dem. Horn kan en del triks de aller fleste konvensjonelle konstruksjoner knapt kan drømme om, og på klassisk musikk blir dette ofte irriterende tydelig forklart for lytteren. Joda, det finnes også en bakside av medaljen, men det har en tendens til å glemmes når du sitter der og er glad fordi ørene dine hindrer gliset i gå gå hele veien rundt.

Blumenhofer Fun 13 Mk2, gulvstående, bakladede kvartbølgehorn, kr. 30 000,- / par

Blumenhofer Genuin FS3 Mk2, gulvstående hornhybrider, kr. 103 000,- / par i standard finish. Tillegg for spesialfinish, hør med importør

Imoprt og salg: Nordic Sound Design

No shrinking violet!

No shrinking violet!

Teksten er oversatt fra min opprinnelige, norske tekst. Originalen vil bli bearbeidet, og dukker senere opp i Fidelity.

NOTE: The text is a translation from my original Norwegian article, Bear with me; my native language is Norwegian, the translation may be a bit sloppy here and there. Hope it’s possible to understand, but if not, give me a hint, and we’ll sort it out.

A4. Here in Norway that’s the name of the most common printing paper available, figuratively also meaning the most average you can think of. Now, just that does not at all fit these small Spendor speakers; in fact, they are everything but A4!

Spendor_speaker_slider_A_LINE_2285x900-1.jpg

Floorstanders as they are, they rise 81 cm above the floorboards while the cabinet is just 16.5 cm wide. The depth is 27 cm, all in all small, and kind of anonymous, in a normal listening room. (Note here that there is an A2 too, a toddler of a floor-standing speaker!) It is also intriguing that Spendor claims that they have put a 180 mm bass driver in a 165 mm wide speaker cabinet. Some fish story! Here, the folding rule came into play, people, and it does not lie. Fair enough, they use the full width, I’ll accept this as a 6.5-inch driver, in a modern world this translates to about 165 mm. That’s all you have available, Spendor, period. I will return to the given spec’s along the way; Spendor says that they work between 34 Hz ​and 25 kHz, and, initially I wonder if this little speaker really can go all the way down to the mid 30’s. Further, sensitivity is stated at moderate 86 dB / 1W / 1m, crossover frequency at the slightly daring 3.7 kHz, and recommended amplifier power between 25 and 150 watts. I promise that Spendor does not get a simple run here; I’ve used 4 very different amplifiers on these speakers, putting them through the paces. What I found was truly surprising!

P1040032

I have previously been thoroughly impressed by the bigger and older model A6R, a truly unique speaker, and Spendor is still on the right track, no doubt. They have obviously put in all the experience from the A6R model, and then some, in construction of these moderate, yet surprisingly powerful speakers. In general they’re really easy to place, but I also found that even though they sound happy just about anywhere, there’s a damn troll living in these speakers. To fool this troll out in the open, you need to fiddle a little extra with positioning, room and feet. Do not put them too far apart. Do not put them too close to the walls. Give’em toe in; there’s no problem even if you actually see a bit of the outer speaker walls from the listening position. Then come the final tweaks; a touch better balance if you lean them slightly backwards. Furthermore, I am very fond of the feet from Finite; the so-called Ceraballs. And then, the balance falls into place, and the sound spreads like a color palette all over the stage, and then some. I bet this speaker must have a first-order filter; the pinpointing and room information is not by any means usual. Check out Roger Waters’ dog (“Amused to death”) on Spendor A4, if you wonder where it has its dog house. Top of the line, period.

P1040031

I begin carefully and let a small amplifier drive the small speakers. Rega Brio R is currently sold for very good price here in Norway, you fathers wake up, run out and invest in amplifiers for children and grandchildren. I have already done just that and thwarted this little gold lump from my daughter. It drives A4 with ease, and more than hints to what these speakers like to play with. The combination plays rhythmic and playful, dynamic, open and airy, just a tad restrained at low volumes. When adding some power, Spendor A4 responds with a totally captivating presence. The listening tests show us that Brio R possesses a number of the desired features for a very moderate amount of money, but also points out that these speakers deserve even more. A quick, elegant and rhythmically strong amplifier is recommended, typically classic British quality amplifiers like Audiolab, Exposure, Roksan, Naim, and more. And of course, also a bigger Rega.

But we don’t in any way let the little Brio win on walk-over; we directly throw on it the both brutal and airy “Night Walker” with Danish artist Trentemøller. Together, the small amp and the small speakers forms a formidable team; we get an amazing insight, and the first association that strikes me, is the superbly resolved and slightly dark sounding Focal Elear headphones, and that’s no small compliment! But let’s be realistic, with a critical attitude I’d like to say it’s a bit rough at the top, and a little bit over the top in the lower regions, showing a little lack of control. It is the mid that shines, audible on all music examples. “Angel” with Massive Attack shows it clearly; From the midrange to the top we get an incomprehensible insight, while downward it’s a bit soggy. But tough and heavy it is; a fat, embracing and nearly shameless reproduction, just sit back, smile and dig in. With Nazareth’s “Hair of the Dog”, we are struggling a bit more, though. Works okay, but does not succeed in the carefree “take no prisoner”-attitude that this song needs. The result can be regarded as “passed” but not with flying colors. In fact, here it becomes a bit towards simplicity, hardness and a tad chaotic; the reason is also clear, we need a a more obvious energy in the mid bass (“the party-lump”), around 80 – 100 Hz. This points to a certain modesty of the overall expression, also emphasized when we play the explosive horns from “Moten Swing”. It will not be as intense and sudden as we know it, slightly restrained, but fine, is the conclusion.

Rega BrioRrsa-m3ex_front

It’s when we crank up the movie music from Batman, Hans Zimmer’s “A Dark Knight”, we really understand that something extraordinary is on its way. Wow, this is dramatic! In the name of truth, it is a bit simplistic, but with a surprisingly large dynamic expression, also in the bass area. It is simply a bit incomprehensible how big and heavy this depth charge of a song actually comes through. More careful listening indicates that it looses a little grip in the deepest pulses, by that getting bigger and heavier than the recording really is, charming, but not fully realistic. At the opposite end, where few instruments float in a glass-clear atmosphere, such as songs by the likes of Sophie Zelmani, this combination truly shines. Here, Spendor A4 player plays close to insanely good, a touch towards warmth, still within boundaries. With today’s price of Rega Brio R (the previous version is still available in Norway), this is a fantastic combination, which, despite the few mentioned shortcomings, can represent a sensible start to a Spendor A4 setup.

But of course we can ‘t stop there! I talked about quick, elegant amplifiers, and in addition to the typical British amps, the idea of a good class D also struck along the way. Therefore, a Micromega PW-250 is replacing the Rega, this is a solid and well-built Class D power amplifier of approximately 150W in 8 Ohm, and 250 honest watt with 4 Ohms load. It is interesting to experience how much more controlling this amplifier is, in many ways typically class D, a really serious one at that, too.

The frequency test shows the same basic features as Rega Brio, and, with the mentioned control and higher power, it goes a bit deeper and we have usable output below 20 Hz, in fact. Yes, I wrote under twenty. Not that it shakes the room, but it’s there, and you can feel it. Generally, the frequency curve is relatively flat, but my listening room adds a little extra in the range of 40 to 45 Hz, also about the double of that frequency, although slightly less accentuated there. The speakers go fairly flat down to 35 Hz, just as Spendor claims, from there it rolls off steeply, but, as mentioned, we also have a useable signal significantly deeper. In short, this is next to abnormal and totally amazing, when we look at the size of this speaker. This must be a world record for something this small, or what?

Timbres are not richer than from Rega, rather on the contrary, as a matter of fact. But tidiness and calm is present in spades, especially in the lower regions, where the difference is significant. As mentioned above, the loudspeaker is a touch warm sounding, but does not have the typical “party booster” in the area just under 100 Hz, to create illusion of something bigger and more powerful. Still, we get this warm, embracing sound that also gives an interesting experience of size, albeit in a different way. From the bossy and controlling Micromega amplifier, we get limited frivolity and drama, but also a better organization and more rigid behavior. Perhaps it’s more boring, but clearly more correct and controlled. At this time, we really start to see a picture of a unique speaker, one that grows surprisingly and convincingly with the tasks thrown at it.

P1040036

To find out how far we can stretch this very moderate construction, we put in one of my absolute favorites, the Japanese integrated amplifier Spec RSA M3EX. Spec plays in many ways as a high-quality tube amplifier, and the speakers now get the chance to shine with all its strengths, convincing obviousness, and a silky poker face. We start the ball with the unique Canadian jazz singer Molly Johnson, and her intense version of “Do’t explain”. It floods over us and totally takes over our mind, while the piano tones blow to the horizon, over the ocean, into the sky. Such a reproduction simply does something to you, here we are so close to the artist that it will be a kind of personal meeting, which does not leave the listener unaffected.

We drive the small toddlers hard, we let a solid drum solo emphasize the speaker’s tuning; the rich and somewhat polite sound, holds back some of the savageness of the drums, smoothening it, but still conveying it deliciously. You could also assume, then, that the gangster rap will be a little laidback, or restrained with such small speakers, but no way! This is surprisingly realistic and fat sounding, here’s much info in the area of 40Hz, emphasizing weight and mood. On this music style the Spendor / Spec-duo is blessed with steel control, still it comes through heavier than we’ve heard from anything so small, ever. On top of this fat, pulsating clay, the vocals and the backdrop floats effortlessly, airy and playful. No small speakers fix this better! But hey, misunderstand me correctly; The Spendopr A4’s are small speakers, and the laws of nature apply, but correctly done, you can use these laws as tools for intelligent illusion art, and that’s just the way these speakers are working. They make you believe in the reproduction, although it’s not necessarily 100% possible.

P1040038

I have saved the pick in the basket to the end, by inserting the Audio Note P2 SE Signature in the set-up; a pure and simple 18 watt tube amplifier with very good output transformers. Here, the story has come to an end; the sound actually has many similarities with the Rega, but at the same time clearly more punchy, magical and present. The resolution is all the way up there on par with the Spec, but overall, this combination has an even heavier expression. The frequency response shows the same features as the other ones, but incredibly this low powered amp is the one showing the best control below 40 Hz; the output so low in the frequency trange that it is inconceivable! At the same time, we can now detect a small, but audible port sound in the range of 30 – 35 Hz when throttling up a bit. Lots of air moves in and out of that gap, I tell you! This blissful reproduction shows with all possible clarity, a speaker that is an easy load, the P2 has full control, and clearly benefits from the collaboration with the A4. Besides, it also works wonderfully on low volume, it’s no exaggeration claiming that P2 / A4 is a match made in heaven!

Amused to death

Then it’s time to emphasize the strengths of a phase correct loudspeaker, so Roger Waters is again put on the stage with “Amused to Death” and the song “Three wishes”. Well, it appears as assumed, it’s a completely unbelievable capability of three dimensional, pinpointed, clear and easy-to-read sound, that exists way above and outside any sensible understanding. The bass pulses are powerful and calm, as from the opening of the gates to Hell, it is totally clear and well-organized, and, suddenly it is possible to detect a kind of layering of the “waves” flowing all over us. Again, the speakers are not big, but they are unbelievably clever at pretending, so bear in mind that there are obviously bigger and more powerful reproducers for sale out there. But the balance and the calm nature this combination is not at all common. Therefore, Hans Zimmer is brought back back to the stage as well, “Dark Knight” is again filling the room with its huge drama, it is as if the deepest power of darkness manifest themselves in the listening room. It’s absolutely magical, with gorgeous timbres and strong intensity, in short it’s completely immersive. At the same time, it is served with a surprisingly large dynamic contrast, it is delicious and a little intimidating, in some ways. Spendor A4 is simply too small to be this big!

At the very opposite end of these brutal music examples, we find the Norwegian “singing” songwriter Ole Paus, and his “Stjerner i rennesteinen” (“Stars in the gutter”). A small, simple ensemble, a warped song, but my how close, atmospheric and emotional this comes across. Again timbral character, presence, yes, the whole experience of the soul of music is wonderfully presented.

P1040033

It should have been raised beyond doubt, then, after this shamelessly positive review, that Spendor A4 has charmed me completely. Therefore, in the name of decency, I must underline a few points, so nobody gets the idea that such a small speaker can do anything in the world better than any other speaker. That is, of course, not the case. First and foremost, it is important for the reader to understand that the author is convinced that a simple 2-way constructions, for several reasons, is the best way to build loudspeakers. Of course, no universal consensus on that, but the kind of reproduction coming from that type of speakers, certainly takes me closer to the artist. Secondly, one must also understand that a small box, and a single 6.5-inch woofer in each speaker, can not in any way copy a 15-inch woofer, not even a 10-inch, it will in the best of worlds just be a convincing imitation. Furthermore, there are clear limitations to how loud they can play, and how large room you can fill with sound, with the after all limited resources we have available with these small units. As long as the room is under 30 square meters (around 320 square feet), and you’re placing the speakers carefully, you’re good. There are, of course, also speakers in the price range challenging the A4’s; The most immediate example is Kudos, which builds speakers according to the same principles. Ok, that was the reality orientation, people, now to the conclusion…

As mentioned above, Spendor A4 is by no means a shrinking violet. Such a small, seemingly bashful speaker, should not at all have the ability to play with such a wide range of capabilities. But A4 does it anyway! It comes across much bigger than it is, it delivers almost all musical styles with supreme conviction, with great timbral character, light footed, rhythmic and heavy, furthermore, it does so with sound images of a size strictly speaking should not be allowed for boxes this small! Actually, it sometimes seems like the laws of nature are ignored when playing A4, but of course, this is only the intelligent exploitation of these laws, creating this amazing illusion art. The hi-fi salesmen may, unfortunately, have to fight a bit to close the sales of these small speakers for around GBP 2,200, (NOK 26,000, -). But remember this: No matter how much piano laquer and how many speaker units you can get for that amount of money, you will not be able to fill the house with better, more convincing and realistic music!

Spendor A4, small, floor standing speakers, NOK  25 900,- / par

(GBP approximately GBP 2200 / pair)

Importør: Audioaktøren / Norsk Hifi senter

Utopi for ørene?

 

Jeg har testet mange hodetelefoner de siste par år, men svært lite av det har kommet på trykk noe sted. Årsaken er kort og brutal: det låter ikke bra nok. Derfor er det en udelt glede å endelig få skrive om Focal’s to toppmodeller!

Årsaken til denne noe offensive innledningen er en gammel traver i hodetelefonjungelen; «studiostandarden» Beyerdynamic DT770 Pro, 250 Ohm. Problemet er at en urovekkende stor del av nye hodetelefoner ikke når opp til denne, dette til tross for at de ofte koster flere ganger prisen. Da velger jeg kort sagt ikke å skrive noe, jeg går heller videre til neste offer. I mitt etterhvert brukbare arsenal av hodetelefoner, finnes spesielt 3 jeg benytter i referanseøyemed; den billige vJays fra Sverige, nevnte Beyer DT770, samt Beyerdynamic’s toppmodell, T1. Denne er nå fornyet fra fabrikkens side, og fått en Mk2 hektet på sitt navn. Min er den forrige modellen, en litt lysere og friskere variant enn Mk2, og det er litt delte meninger om Mk1 eller 2 er å foretrekke. Her ligger nok en del musikksmak i bedømmelseskriteriene, kan det se ut som.

Nå koster de her testede Focal-telefonene til dels betydelig mer enn alle referansene, så de bør i grunn spille bedre. Et lite unntak gjelder selvsagt forholdet mellom T1 og Focal Elear, her snakker vi vel mer og mindre om direkte konkurrenter i noenlunde samme prisklasse. Innledningsvis kan vi i det minste si at byggekvaliteten på begge testobjektene er forbilledlig, bunnsolid, behagelig og fornuftig. Begge leveres med kraftige, utskiftbare kabler, samt gode, utskiftbare øreputer. Begge er fullåpne, og såkalt over ear, hvilket betyr at de er fysisk nokså store, samt at de overhodet ikke egner seg til portabelt bruk. I løpet av denne testen har jeg i tillegg til et par utganger fra Marantz-spillere, stort sett benyttet Naim V1 DAC / pre / hodetelefonforsterker, samt en kombinasjon av Heed DAC og den rørdrevne hodetelefonforsterkeren Trafomatic Head One. Innebygd hodetelefonforsterker i «normale» apparater pleier ikke være så overvettes bra, med få unntak anbefaler jeg ikke dette til hodetelefoner i den kvalitetsklassen vi snakker om her i dag.

Det er med hodetelefoner som med alle andre hifi-komponenter, prisen stiger eksponentielt, mens kvaliteten stiger moderat. Svært moderat, faktisk. Dette betyr altså at selv ikke den rimelige, lukkede Beyer DT770 Pro gjør seg direkte bort, selv om den møter moderne, luftige konkurrenter som dagens testmodeller. På den annen side er det ikke særlig vanskelig å høre at vi har å gjøre med en annen kvalitetsklasse, utfordringen er her som ellers, hvor mye bedre skal det bli for å 6-doble prisen? Jeg kan i det minste love at det ikke blir 6 ganger bedre!

Focal Elear

Men la oss gå løs på testobjektene, og vi begynner med den minst dyre, Focal Elear. Som nevnt er det store telefoner vi snakker om her, og ettersom de veier inn med 450 gram, er det nødvendig med brede, myke hodebøyler, og dette hensynet har Focal absolutt tatt på alvor. Disse telefonene er svært gode å ha på seg over lang tid. Som nevnt er dette fullåpne konstruksjoner, hvilket betyr at du ikke kobler deg nevneverdig bort fra omgivelsene, disse oppleves mer som en form av nærfeltslytting med konvensjonelle høyttalere. Jeg tror for egen del at det er smart, en ting er at det oppleves å spille mer luftig, en annen ting er at det oppleves som om man referer seg mer til omgivelsene, og med det unngår å spille for høyt. Det blir kort sagt en mer naturlig musikkopplevelse enn med lukkede telefoner eller ørepropper.

Markedet har flommet over av en rekke OEM-produkter med ymse navn, og, som nevnt, er det alt for mye lavkvalitets elementer i disse produktene. Focal er som kjent en av Europas dyktigste elementprodusenter, selvsagt lager de sine egne også til hodetelefoner. På Elear sitter et 40 mm aluminum-magnesium-element, montert skråttstilt, så man får inntrykk av at lyden kommer litt forfra. Det dekker hele frekvensområdet fra 5 Hz opp til 23 kHz, det vakre med hodetelefoner er jo at fulltoneelementer fungerer helt uten lyter. Ingen aksentuering eller maskering noe sted, dessuten har Focal med dette elementet også skapt en svært harmonisk frekvenskurve, uten skarpe kanter eller tap av nivå underveis. Impedansen er høyere enn typisk portable enheter med sine 80 Ohm, men de spiller uansett relativt lett høyt, hvilket vil si 104 dB ved 1 mW. Uansett skal du spille med en kvalitetsforsterker, det er allikevel ikke effekten som er essensiell her, det er kvaliteten. Skal jeg beskrive så vel lydgjengivelse som byggekvalitet på Focal Elear med ett enkelt ord, er det elegant.

Setter vi i gang å fôre Focal Elear med musikk, opplever vi en relativt nøytral gjengivelse, i min verden betyr det noe mørkere stemt enn f.eks. Beyerdynamic T1, og noe lysere enn f.eks. Sennheiser HD650. Den låter rytmisk, lett og dynamisk, det siste er verdt å merke seg, her scorer nok Elear bedre enn de aller fleste konkurrentene. Særlig er dette fenomenet hørbart i lag med Naim V1 som drivende kraft, her kommer Naim-rytmikken virkelig til sin rett. Og, siden vi er inne på det, litt på siden av denne testen kan også nevnes at jo, Naim V1 er en strålende løsning i lag med Focal Elear, men det finnes enda bedre. Heed / Trafomatic-kombinasjonen viser en side som muligens ikke er fullt så leken og rytmisk, men denne løsningen viser på sin side en enda mer avslappet eleganse, bedre oppløsning, og ikke minst, bedre detaljering og kontroll nedover. Naim «lukker litt igjen», setter oss litt tett på, og gir mindre åpenhet og luft, rett og slett.

Focal, Heed og Trafomatic

Vi gyver løs på musikkeksemplene, og starter med Steely Dan’s «Hey nineteen».

Vi hører et flott dynamisk uttrykk, et deilig innsyn, men en litt enkel bassgang som oppleves å være litt unyansert. Rytmisk sett er det allikevel fantastisk, dette er en opplevelse av ren nytelse og presisjon. Detaljer og plassering finnes i rikt monn, men kan oppleves litt sentrert til hvert øre, på et vis.

Svært medrivende, spesielt rytmikken, som nevnt. Siden jeg har nevnt at Beyer T1 er en ren konkurrent, kan jeg si at Elear trekker lengste strå på det aller meste, og uavhengig av pris, ville den vært mitt klare valg mellom disse to. Men husk da altså at jeg benytter Mk1, og skal ikke påstå at styrkeforholdet blir det samme om vi setter inn en Mk2 i stedet.

Vi kjører videre med danske Trentemøller og deres basstunge «Nightwalker», en sykt herlig innspilling som er dyster og luftig på samme tid. Elear presenterer store, deilige lydkulisser, en gjengivelse så utrolig «lettlest», kontrollert og balansert at lydene bare forsvinner ut i uendeligheten, dette strålende! Bassmessig går den uanstrengt hele veien ned, og sånn i utgangspunktet finner vi vel ikke noe å sette fingeren på, men det er før vi har hørt Utopia gjøre samme låt, må vi tilføye.

Men la oss gå i en helt annen retning, og lytte til en mer seriøs stilart, da i form av Carl Orff’s mektige korverk «Carmina Burana». Dette fremstilles med en slags mild eleganse, imøtekommende, og med en nesten magisk, insisterende tilstedeværelse. Fullstendig bergtagende, ganske enkelt. Denne stemningen bringer meg videre til «A Dark Knight», Hans Zimmer’s dystre, storverk fra filmen om Batman, og her kommer vel Focal Elear helt hjem, kan vi vel si. Denne mørke magien Zimmer her tryller fram, fortjener det beste utstyret man kan få for penger, og opplevelsen som skapes er intet annet enn ren magi. En viss mangel på endelig definisjon i de dypeste bassfrekvenser er det, men akkurat her fungerer det fint, på sett og vis understrekes mørket i denne låta, ved hjelp av litt udefinerbar dybde. Elear har markert seg som regelrett store formidlere av alt du kan kaste på den, med en ekstra egenskap i form av rytmisk tilstedeværelse, og voldsom avgrunnsdybde i gjengivelsen.

Focal Utopia

Så var det Utopia, da. Vi ganger prisen med omtrent 4, og da er det vel lov å spørre hva i alle dager kan de gjøre med flere titusener ekstra på vekstskåla. Vel, faktum er vel at det er kanskje ikke så mye, men det lille som er der, kan utgjøre akkurat den forskjellen som gir deg livskvalitet utenfor alt du trodde var mulig. Utopia oppleves subjektivt å spille en anelse lavere enn Elear, men begge fremstår uansett som svært lettdrevne, og har ikke stort effektbehov. Forskjellene mellom Elear og Utopia kan som nevnt synes små, men de kryper på deg! For sannheten er nok at Focal Utopia er blant det ypperste man kan få av hodetelefoner; dette er lett på Stax og Audeze-nivå. Focal Utopia leverer så intenst sømløst, så luftig, så lettflytende, så til de grader elegant, at det viser seg ekstremt vanedannende for musikkelskere som meg selv.

Det spiller knappest noen rolle hvor «stygg» musikk du spiller, det fremkommer uansett i sin reneste form, uten å plage lytteren på noe vis, her er det livet selv som serveres på sølvfat!

Teknisk sett er Utopia og Elear også soleklart fra samme form, men en del detajler har på Utopia fått ekstra fokus. Det er bedre tilkoblingsplugger for kablene, det er mykt lammeskinn i øreputene, og den har fått elementer i Focals signaturmateriale, beryllium. Også disse 40 mm, plassert som på Elear, frekvensområdet starter også her på smått utrolige 5 Hz, og strekker seg opp til like utrolige 50 kHz. Jeg hører selvsagt ikke dit opp, og det gjør ikke du heller. Men det sier antakelig noe om hvor lett disse elementene behandler høyfrekvens, og denne lettheten er i det minste hørbar så det holder, også for gamliser som meg selv. Ja, for ordens skyld, Utopia har også en nominell impedans på 80 Ohm, uten at det bør bety spesielt mye for en eneste forsterker. For om kvaliteten var essensiell for Elear, er det enda viktigere på Utopia!

Vi starter også her med Steely Dan’s «Hey nineteen», og det kjennes nesten som om den går fortere! Samtidig er den mer avslappet og lettflytende, vi får ikke den samme følelsen av å bli «matet», dette flyter lettere i lufta, helt av seg selv, med en fantastisk avslappet selvfølgelighet. Sånn kan det altså gjøres!

Ergo går vi videre med Trentemøller «Nightwalker», og hvor utrolig det enn kan høres, så får vi nå enda mer eleganse og luft, enda bedre kontroll, enda større rom, enda mer liv. Men ikke 4x bedre!! En touch bedre, er vel bedre formulert, så da får en hver spørre seg selv hva de nevnte forbedringer er verdt. Bassen er jo en bærende faktor på denne låta, og, ikke overraskende går det fullstendig uanstrengt og totalt ryddig hele veien ned. Det er allikevel verdt å merke seg at den ikke kan føles, slik man av og til kan i lukkede konstruksjoner grunnet kompresjon, åpne hodetelefoner som denne gir ingen opplevelse utenom det rent musikalske. I grunn ganske sammenlignbart med det du opplever av fulltone elektrostater, om vi sammenligner med høyttalere som er plassert i et vanlig rom. Uansett, den fantastiske detaljeringen og kontrollen vi opplever i bassområdet med Utopia på ørene, er helt uhørt. Det finnes klanger og rom også i bassområdet, kan jeg herved fortelle. Skamløst bra!

Når vi nå har nevnt dette med klang, rom, plassering og tilstedeværelse, må vi faktisk si litt mer om hvilke ressurser Focal Utopia rår over på disse felter. Her er vi i en ekstrem situasjon, der vi setter nye standarder. Hør gjerne Molly Johnson’s tribute til Billie Holiday, en skive så fantastisk at jeg bare bøyer meg i støvet, for øvrig, denne innspillingen er vel i utgangspunktet nokså bra, men ikke på noen måte unik. Vi hører hennes helt fabelaktige tolkning av låta «Don’t explain», og blir fullt og helt grepet av øyeblikket. Det viktige poenget i denne sammenhengen er at alle aspekter av Molly Johnson’s stemme, hennes frasering, hennes unike nerve; alt kommer så inderlig til sin rett, og overleveres lytteren fullstendig blottet for motstand. Det flyter, det flyr, det lever!

Så avslutter vi disse eksempler med nevnte storverk «A Dark Knight», den grandiose filmmusikken av Hans Zimmer. Altså, dette er vel kvintessensen av hva de ypperligste hodetelefoner på kloden kan få til. Det blir en opplevelse av å «sette på seg» et komplett nytt univers. Man «ser» både inn i og ut av en ny verden, vi «ser» nye bilder, vi får nye, voldsomme opplevelser. Det er sterkt, det er voldsomt i størrelse og dynamisk uttrykk, mens detaljene flommer mot oss, rundt oss og over oss, som en akustisk 3d-film! Jeg er fullstendig bergtatt, i slike øyeblikk blir plutselig kostnader underordnet, men allikevel, det skal tross alt finansieres, uten å ruinere familieøkonomien…

Jeg må si noe mer om forholdet mellom Focal Utopia og Focal Elear. Sannheten er som nevnt underveis, at Elear i utgangpunktet er farlig nær i kvalitet. Innledningsvis tenker man kjapt at det er lite å mase om, men spilles Elear direkte etter å ha hatt på seg Utopia en stund, høres forenklingen av totaliteten greit. ,Men det er ikke svart/hvitt dette her, for selv om Elear er noe enklere i fremstillingen av musikk kan faktisk enkeltlåter oppfattes om mer imøtekommende på et vis. Subjektivt virker Elear også noe mørkere stemt enn Utopia, muligens noe grunnet et mer udefinert bassområde. Generelt kan Elear bli noe tettere og voldsommere, på et vis, der Utopia er en uendelighet av størrelse og luft. Men igjen, vi snakker ikke på noen måte 4 ganger bedre, vi snakker om finsliping og forfining av et allerede eksepsjonelt godt utgangspunkt, slik at det faktisk nærmer seg en utopi i ordets rette forstand.

For øvrig er det mulig å bytte puter mellom Elear og Utopia, og på den måte justere balansen en smule, alternativt gi et enda større anstrøk av luksus til Elear. Ellers har vi forsøkt å bytte til ShawCan kabler på Utopia, ettersom noen har meninger om denslags. Undertegnede er sunt skeptisk til kabler, men muligens kan noen lure meg til å tro det er noen forskjeller her, i så tilfelle er det en anelse mer «ro», og dermed ørlite klarere detaljer. Men jeg opplever vel at dette er innenfor det psykoakustiske området, så jeg betviler sterkt at jeg kunne tatt det med bind for øynene.

Alt i alt har vi med Focal Elear og Focal Utopia to par særdeles vellydende hodetelefoner å gjøre, de passer nøyaktig inn i prisklassen de befinner seg, og utfordrer hvem det skal være av konkurrenter på det aller meste. Selvsagt er Elear det beste kjøpet, mens Utopia er et unikt produkt for den som kun vil ha det beste. Husk i så fall å plusse på en forsterker av utsøkt kvalitet!

Et lite tillegg: Jeg har nå gått til anskaffelse av et par Focal Elear til eget bruk. Det er min oppfatning at det innkjøpte eksemplaret er noe mørkere og mer “tilbakelent” enn testeksemplaret. Det er med andre ord mulig det er en viss variasjon i produksjonen. Jeg vil beskrive det innkjøpte eksemplaret som omlag like mørk som tidligere nevnte Sennheiser HD 650. Jeg holder fortsatt Focal Elear for å være fantastisk oppløst og med svært godt dynamisk utsving, men kan oppleves som tydelig mørkere enn Utopia. 

Tillegg 2: Spilt mye på Elear nå, og til tross for at mange er skeptiske til innspilling, mener jeg det er relevant å nevne. Slik jeg ser det nå, har innspillingsperioden av Elear vist en hodetelefon som har spilt klart mot det mørke, men at enten den eller min hjerne, (for dere som anser det som mer sannsynlig) har hatt en langsom “oppvåkning”, og spiller nå mer i retning av det jeg har beskrevet i ovenstående tekst. Fortsatt svært gode allround hodetelefoner, jeg er spesielt glad i det faktum at de også spiller mediokre heavy-innspillinger med rå, silkeaktig brutalitet! 🙂 

Focal Elear: NOK 10 990,-

Focal Utopia: 41 990,-

Importør: Multirom AS

Roksan Radius 7, moderne klassiker

Lenge siden nå, at jeg nøt å låne øre til Roksan Radius, den gang het den 5, tiden har gått, og nå har den fått nummeret 7 i stedet. Den ser ganske lik ut, men kanskje skinnet bedrar?

P1030949

Som den gang, for kanskje 20 år siden(?), er spilleren påmontert uni-pivot armen Nima, også denne er noe rekonstruert siden forrige versjon jeg hadde i hus. Ikke vet jeg om det egentlig har eksistert 6 versjoner av Radius før denne siste, forrige utgave het vel 5.2, før der var det bare 5, og før det igjen, kun Radius.

Nå finnes en helt ny motorstyring installert, kun en vippebryter for å skifte mellom 33 og 45. Drivrem er en myk silikonstrikk, ypperlig materiale som har nok friksjon, og elendig evne til transport av vibrasjoner, heldigvis. I petimeteravdelingen har jeg allikevel et par bemerkninger knyttet til denne motor og drivrem. Motoren er mykt avdempet, og har muligheter for en del bevegelse. Ved oppstart hender det at den havner litt i selvsving, noe som skaper irriterende ulyder. Løses ved å sette hastigheten til 45 og så tilbake til 33, så roer alt seg fint ned. Eventuelt hjelpe den litt med hendene for å vippe den ut av sine dårlige vibber. Videre er vippebryteren installert delvis under drivrem, litt merkelig layout, men det fungerer nesten greit å skifte fart selv om avspilling foregår. Litt skummelt er det også at armen ikke har noen form for sikring, den skriker vel litt etter å bli vippet ut av støtten den ligger i, så vær litt påpasselig med å ha armløfteren i øvre posisjon, bare. Kort sagt nokså britisk det hele.

P1030945

Kabler på platespillere er av en viss interesse. I en bransje der mange mener at kablene er like viktige som en hvilken som helst annen del av anlegget, finner jeg det litt artig at de fleste leverandører av platespillere leverer oppsettet med en temmelig standard, rimelig, fastmontert kabel. De aller minste, og mest påvirkelige signaler skal altså klare seg med standard hyllevare! Jeg, som er kabelagnostiker, gliser litt i skjegget av denne nesepekingen fra drevne platespillerfolk som Rega og Roksan; ingen skal vel i fullt alvor påstå at spillerne fra disse produsentene lider nevneverdig av ubrukelige kabler, eller?

P1030952

 

Som for rundt tyve år siden sitter også denne gang pick-up’en Roksan Corus på spilleren. Vet ikke om dette fortsatt er nøyaktig samme konstruksjon som sist, nå har den tilnavnet Silver, husker ikke om det var tilfellet forrige gang. Pick-up-huset er som før, et standard Goldring plastikhus, akkurat som 1000-serien derfra, og akkurat som Audio Note’s IQ-serie. Jeg tror dette er OEM-produkter fra Goldring, produsert til kundens spesifikasjoner. Intet galt i det, men ha i mente at Goldring’s egen 1000-serie antakeligvis er interessante konkurrenter. For anledningen satte jeg opp egen spiller med nettopp AN IQ3, sistnevnte ligger litt høyere i pris enn Roksan Corus, hvilket betyr at begge befinner seg blant de temmelig kostbare moving magnet pick-up’er, i området mellom 5 000 og 10 000 et sted. For ordens skyld, min spiller er en Acoustic Solid med Origin Live Illustrious arm, med andre ord en pakke til dels betydelig dyrere enn testobjektet. Det gjenstår altså å se om dette gjenspeiler seg i musikkgjengivelsen.

P1030948

Nima, armen som leveres med Raduis-spillerne, er som nevnt av uni-pivot type. I praksis betyr dette at selve armen hviler på en enkelt spike, og dermed i prinsippet dingler fritt. Justering av azimuth (sideveis vinkel) blir dermed både essensielt og latterlig enkelt. Det er løst ved at loddet er eksentrisk, vri det i en eller annen retning, og vinkelen endrer seg. Ikke mye shims eller avansert fikling med småskruer her, nei! Kanskje er ikke uni-pivot-prinsippet ansett for å være det absolutt beste i hele vår verden av esoteriske armkonstruksjoner, men sikkert er det at det er en forbasket enkel måte å lage gode armer på. Siste utgave av Nima har stivet av røret enda mer ved å gjøre det noe mer firkantet enn opprinnelig modell, andre finurligheter vet jeg lite om.

P1030946

Selve spilleren ser ut som om den er laget av glass, selv om det faktisk er et noe enklere formbart plastmateriale. Motoren er hengt opp med god avkobling fra omgivelsene, mens spillerens bunnplate også er koblet fra topplaten, der tallerkenen er lagret opp. Ikke fjæropphengt med avanserte justeringer her, heller, kun en godt avkoblet konstruksjon. Bena som treffer underlaget er rett nok justerbare, så du kan vatre opp spilleren. Noe annet skulle da også tatt seg ut! Fornuftig og visuelt elegant sammenfatter vel greit denne spillerens grunnleggende konstruksjon.

P1030944

Lydmessige grunntrekk viser oss en spiller med åpenbare britiske trekk. Det betyr Rega / Linn-tradisjon, rytmikk og attakkvilje. Selvsagt er dette bastante utsagn kun en delvis sannhet, ikke alle oppsett bestående av Rega og/eller Linn har nødvendigvis de samme grunntrekk. Allikevel, generelt sett har mange av disse oppsettene denne typen nettopp en relativt lett, elegant og rytmisk fremdrift i musikkgjengivelsen. På et eller annet vis skaper dette en medrivende gjengivelse, der foten går, og umotivert nynning inngår som deler av musikklyttingen. Spesielt viktig er vel mellomtonen i denne typen gjengivelse; den må være presis og tydelig, samtidig som den må formidle et minimum av organisk tilstedeværelse. Og visst er det mellomtonen som er vinneren når musikken avspilles fra Roksan Radius 7! Innsiktsfull, presis, tilstede i lytterommet.

P1030951

Vi gir oss i kast med musikken, og lar Belgiske Vaya Con Dios åpne ballet med sin lekende utgivelse og braksuksess “Night Owls” fra 1990. Det oppleves noe mer lettbent og mindre dynamisk og kraftfullt enn jeg er vant med, men det er som det skal. Husk her at min tidligere nevnte platespiller har en arm som alene koster omlag det samme som Roksan / Nima-pakken. Uansett presenteres denne innspillingen med fin detaljering, lettflytende og homogent. Som nevnt går dette rett inn i den britiske tradisjon med sin lykkelige, rytmiske gjengivelse, det er faktisk svært å underholdene, det hele. Vi går videre med den sløye skiva “Communique”, Dire Straits, utgitt på vårparten i 1979. Vi opplever en veldig fin tilstedeværelse, litt lett i nedre oktaver er det vel, men en svært så bra romplassering. Nevnt er mellomtonen, vokalen er godt fremme, lettfattelig og stabil. I det hele tatt en svært så ryddig og behagelig måte å overlevere denne flotte skiva på.

P1030947

Går vi over på Elton John’s “country-skive”, “Tumbleweed Connection”, får vi et tydelig signal om hva denne platespilleren har av egenskaper. Ja, det er et tydelig mellomtonefokus, men det er kun kledelig, slett ikke overdrevent. Det gir et veldig fint innsyn i alt som foregår, og selv om det kan sies å være innenfor den uklare balansegangen som beskrives som  “nøytralt”, betyr det kun at det ikke overdrives noen vei. Dette er veldig fornuftig avspilt. Og, når vi går enda mer inn i visetradisjonen med Ole Paus og hans “Stjerner i rennesteinen”, begynner dette virkelig å ligne noe! Fantastisk god taletydelighet, strålende rominformasjon, ypperlig kor, tydelig og levende pianoklang. ro og presisjon. Litt myk i stemmegjengivelsen, faktisk men fortsatt helt innafor.

P1030942

Men så er det sånn med meg, da, at jeg har et hjerte som er godt plantet i 70-tallets mer og mindre vellykkede innspillinger av rock i den tunge enden. Jeg legger derfor Deep Purple’s “Come taste the band” på 180g vinyl ned på Radius 7’s platetallerken. Nu vel, dette ble vel litt i dølleste laget, eller? Problemet er at innspillinger som denne behøver tyngde og et visst overdriv for å funke helt. Her mangler kort sagt litt fedme og slurv for å komme helt i mål. I stedet for å formidle skyv, fokuserer Roksan-spilleren på et litt mystisk innspilt keyboard, som blir i overkant enerverende på låta “Coming home”. Enkelte andre låter på skiva står seg bedre, men det er for meg åpenbart at denne typen innspillinger ikke tilhører favorittene hos Roksan.

Händel wassermusik

Men så henter vi fram Händel, “Wassermusik”: Ja, men dette er hjemmebane! Et strålende og opplyst innsyn i orkesteret (Berliner Philarmoniker, dirigent Rafael Kuberlik, innspilt 1963, utgitt på Deutsche Grammophon), super klangbalanse, muligens over mot et noe slankt totaluttrykk. Man kan med letthet finne instrumentplassering, egenklang og rominformasjon, og følge med på akkurat det man ønsker. Foten går og gliset brer seg mens “Hornpipe” leker med oss i lytterommet. Sånn skal det altså gjøres!

Selvsagt er ikke Roksan fri for sterke konkurrenter i prisklassen, tross alt finner vi modeller fra både Rega, Pro-Ject, VPI og flere til i aktuell prisgruppe. Så dette er ikke akkurat noen walk over. Uansett har Roksan med de siste fornyelser av Radius-konseptet fortsatt å tømre fast en sterk posisjon i platespillermarkedet. Spilleren vil nok appellere mest til elskere av akustisk og klassisk musikk, men den vil også levere med rytmikk og eleganse for en meny bestående av lettere pop og, ikke minst, jazz. For min del ville jeg nok foretrekke en god mm-pick-up på denne, men her finnes et bredt spekter av muligheter tigjengelig, hvorav Roksan egen Corus er åpenbar. Antakelig vil også moving iron pick-up fra Goldring eller Soundsmith være solide treffere. Videre liker jeg spilleren best med et rørbasert, litt mørkt stemt RIAA-trinn, jeg ser for meg muligheter fra Pro-Ject, Dared (samme importør som spilleren, for øvrig) og JoLida, for eksempel. Sistnevnte har vært i utstrakt bruk i testperioden, ved siden av ypperlige trinn fra Electrocompaniet og Parasound.

P1030950

En spiller som absolutt bør på short-list for deg som er ute etter en spiller i 20 000,- kroners klassen. Jeg liker komponenter som gjør meg oppløftet, og det gjelder så definitivt Roksan Radius 7. Jeg får ikke helt ut av hodet hvor godt den gjengir klassiske verker og piano, for eksempel, det er sterkt vanedannende! Dens distinkte utseende er ikke noen ulempe, det heller. Roksan har atter en gang vist at de vet forbannet godt hva de driver på med!

Roksan Radius 7 med Nima arm, kr. 22 900,-

Importør: Moet Audio