Himmel og jord!

Det er allerede halvannet år siden jeg ble fullstendig månebedotten av å lytte til Moondrop Cosmo, og når har Chengdu Shuiyueyu Technology Co., Ltd klinket til med en enda mindre kostbar modell, navngitt Moondrop Skyland. Kalla den Himlajorden om du vill; dette er helt sinnssykt!

Bare for å begynne et sted, så vil jeg komme med noen generelle betraktninger, for også disse hodetelefonene har selvsagt sine særegenheter som gjør at de ikke vil passe alle behov. Til de politisk engasjerte bør nevnes at de er kinesiske, men nå er det vel knapt et land igjen i verden vi ikke skal boycotte, så nå ender vi vel med skandinavisk hifi alle som en, snart. Videre vil jeg nevne at ordet “tung” passer på flere sider av disse hodetelefonene, en ting er at de veier mer enn så å si alle andre hodetelefoner, noe annet er at de er tilsvarende tunge å drive. De forlanger både kontroll og effekt i generøse mengder, så selv om prisen på dem er nesten levelig, så har også samarbeidspartnerne sin pris, jeg kommer tungt tilbake til akkurat det temaet, kan jeg love. På samme måte som med nevnte Cosmo, så må jeg ha bøylene på innerste hakket, og akkurat det undrer meg en del, som tidligere nevnt er jeg ikke utpreget lavpannet, faktisk. Selv om jeg aldri har gått på Trump Academy!

Mesteparten av tiden har jeg drevet dem med Heed Canalot med Q-PSU strømforsyning, og akkurat dette må jeg knytte et ekstra avsnitt til. Saken er at det burde egentlig ikke gå særlig bra, men igjen viser akkurat denne Heed-forsterkeren at den fullstendig misforstår sine egne svakheter, og later som om de ikke finnes. Her må det være noe nær magisk med Heed’s Transcap-konstruksjon, for dette fungerer jo som ei kule! Virkeligheten er tross alt at det sitter en feit kondensator midt i signalveien, og på denne måten “ser ikke” forsterkeren sin egentlige last (mye på samme måte som en rørforsterker som benytter trafoer på utgangene), og kanskje ligger svaret akkurat der? Andre hodetelefonforsterkere har nemlig på forskjellige måter vist at dette ikke er en last å leke med, og volumkontrollen har gått lovlig langt opp før det leveres fornuftig lyttenivå. Men Heed Canalot virker fortsatt helt upåvirket av de faktiske forhold, og leverer som ei latterkule, men dette til tross, har jeg hentet inn ekstremprodukter for å sjekke hvor grensene går, og da viser det seg at det finnes enda bedre løsninger der ute. Les videre, og jeg vil avsløre de innerste hemmeligheter!

Kildematerialet har vært både streaming, CD og vinyl, flere flotte RIAA-trinn har vært med, 3 – 4 DAC’er, et par integrerte forsterkere, og jeg har med dette dannet meg et ganske oversiktlig bilde over et par måneders tid. Selvsagt har jeg også sammenlignet direkte med andre hodetelefoner, både billigere og dyrere, og selv om et par av dem var i nærheten, har faktisk disse smått utrolige Moondrop-telefonene vist alle som en ryggen. For de fleste av dem var det til og med gode marginer involvert. Allikevel må det nevnes at disse hodetelefonene låter klart over mot det lyse, og uten en kraftfull fortserker, mangler det en del nedover. Merk at de blir aldri skarpe allikevel, dette er silkeglatt, elegant og ekstremt veloppløst, det settes opp enorme lydkulisser, og alt flyter lett som en fjellbekk om våren. For oss oldiser med saftig tinnitus og mange bandøvelser i bagasjen er det selvsagt perfekt å få litt løft der ørene har bestemt seg for å trappe ned, for min del oppleves balansen helt superb, intet mindre, men yngre ører kan muligens oppleve løftet oppover i frekvens litt i overkant(?).

Jeg skal si noen ord om hvordan forskjellige produkter jobber i lag med disse hodetelefonene, og vi begynner med den integrerte forsterkeren Quad 3. Generelt er det å si at selv om Quad har lagt ressurser i en dedikert hodetelefonforsterker i sin gjennomtenkte, integrerte forsterker, så er ikke dette en ren innertier. I min omtale av denne forsterkeren beskrev jeg hodetelefonutgangen som “på det jevne”, og det betyr blant annet at den også klarer å drive Moondrop Skyland rimelig bra. Volumkontrollen må rett nok et godt stykke opp på skalaen, og verken utklinging eller detaljering gir Skyland helt optimale betingelser. Jovisst låter det godt her også, men det registreres en form av “stress”, der de beste hodetelefonforsterkerne leverer med avslappet eleganse. På lettere musikk som for eksempel Nikki Yanoviski’s “Bienvenue dans ma vie”, klarer den seg forsåvidt godt, det oppleves nært og levende, men sammenlignet med topproduktene, detekteres en form av “trøtthet”, som rett nok er moderat, så alt i alt gir jeg bestått på eksempler som dette. Større verker lider noe mer under nevnte “stressfaktor”, så i utgangspunktet vil jeg nok anbefale en noe enklere last til denne hodetelfonutgangen.

Om vi stedet går over til tidligere nevnte Heed Canalot med strømforsyning, begynner dette virkelig å smake av fugl! Jeg har benyttet Lab 12 Melto 2 RIAA, Doxa RIAA, AN DAC 0.1X i lag med denne forsterkeren, og nedtegnelsene fra disse opplevelsene er utelukkende positive. Jeg nevnte i innledningen den livlige lekenheten Heed leverer med, og den gjennomsyrer i grunn alle musikkeksemplene, for meg er dette kort sagt svært vanedannende, derfor har jeg eid denne forsterkeren i noen år, og ser ikke for meg et bytte, heller. Merk at den er oppgradert med bedre, diskréte operasjonsforsterkere (beskrevet her og her), og det er min oppfatning at spesielt siste variant av disse op-amp’ene gir en ekstra glød som kler Moondrop perfekt. Prismessig ligger dette også i et område som er greit å spandere på såpass moderat prisede hodetelefoner, med sine totalt omlag kr. 14000,- inkl. strømforsyning og oppgraderte OP-amp’er. Også her må volumkontrollen høyere enn man er vant til på så å si alle andre hodetelefoner, men Heed Canalot leverer uansett med avslappet eleganse, glitrende dynamikk og mikrodetaljering, liv og tilstedeværelse. Jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale denne combo’en til Moondrop, og mens vi er inne på det, vil jeg dessuten anbefale Canalot spesielt til eiere av Focal hodetelefoner. Match made in heaven! Tilbake til Moodrop Skyland; her får vi virkelig smaken av hva disse hodetelefonene er gode for, og jeg blir atter månebedotten. For er ikke Moondrop Skyland faktisk enda bedre enn Moondrop Cosmo tro? Den er utvilsomt bedre enn Focal’s utgåtte modell Elear, klart bedre, faktisk, og jeg våger den påstand at du virkelig skal slite for å matche denne Moondrop’en med noen dynamiske hodetelefoner i det hele tatt, det er noe helt, helt eget med planardrivere i hodetelefoner! Så her får vi full swing på Train Song med Holly Cole, As Times Goes By med Bryan Ferry, Drum solo med Gojira, Elephant On Ice Skates med Brian Broomberg, og alt annet også for den del. Likeledes finner vi all verdens nærhet og intensitet fra Molly Johnson’s Don’t Explain og det vidunderlige koret Ora Singers og deres tolkning av Miserere. Men jeg har underveis en stadig økende opplevelse at det finnes enda noe mer her, det er en underliggende kraft og nerve som vil ut, men jeg sitter litt fast, ettersom jeg ikke rår over verdens mest insisterende hodetelefonforsterker, så jeg ringer mine venner hos Mala Audio…

Hos Mala er det lutter velvilje å finne, og en halvtime senere har de koplet opp et eventyr av et hodetelfonoppsett, da i form av dCS Lina DAC streamer + Lina hodetelefonforsterker, og vi ser på en prislapp omkring 300 000,- for pakka…. Også dCS forteller med all mulig tydelighet at Moondrop Skyland ikke er for pyser; forsterkeren må faktisk gi det meste den har å ta av for å skape godt lyttevolum, og for meg forteller det en del om både Heed og Moondrop, faktisk. For Heed sin del sier det meg at den har fantastiske egenskaper i sin prisklasse, og angjeldende Moondrop viser det seg til fulle hvor krevende den er. Men selvsagt leverer dCS som seg hør og bør for en toppkvalitets forsterker, det gjengis helt ekstremt glatt og detaljert, og med en fullstendig nattsvart bakgrunn. Joda, realitetene viser fortsatt en lys og ledig gjengivelse fra Moondrop Skyland, men det som skiller dCS mest fra Heed er at førstnevnte har mer brutalitet og dynamikk, samtidig som den nattsvarte bakgrunnen gir enda et lag av detaljer, samt et nær usannsynlig digert og detaljert lydbilde. Endelig kan vi få oppleve grensene for hva som er mulig med en hodetelefon i titusenkroners-klassen!

Resultatene vi fant følger i musikkeksemplene og vi legger i vei med Haddy N’jie og hennes “Travelling Song”. Her kontrollerer dCS-comboen Moondrop’ene hele veien ned, så resultatet blir mer helhetlig og fyldig enn Heed kan få til. Det oppleves helt ekstremt luftig, samt livlig og klar som en vilter fjellbekk. Dette var i sannhet en inspirerende demonstrasjon av en urimelig god hodetelefonforsterker, så jeg setter på min gamle kjenning Grayson Capps, og hans “Love Song for Bobby Long”. Veldig mange anlegg i alle klasser gjengir denne låta litt kvasst og i overkant pågående, men ikke så denne gangen, nei! Nå er det glattere og mer holistisk enn jeg noensinne har hørt dette på noen som helst måte, og det er veldig vanskelig å finne noe som helst å sette fingeren på her. Naturlig og avslappet samtidig som det er dynamisk og hurtig, levende og nært. Og hodetelefonene koster fortsatt bare 9500,- norske kroner!! Vi drar på litt ekstra, og setter i gang James Hunter og hans ” ‘Til the End”. Vi presenteres for et vidunderlig dypt innsyn i innspillingen, flott dynamikk, og en veldig naturlig akustikk jeg ikke har oppdaget tidligere. Og dermed tør vi tøffe oss enda et par hakk, og klemmer til med filmmusikkonseptet Gothic Storm og den brutale “Nitro Junkie”. Hvilken kontroll! For en størrelse! Med dette tar Moondrop Skyland steget fra å være sensasjonelle til å bli fullstendig ekstreme! Her er det stålkontroll på absolutt alt, det er kjempedigert og detaljert, brutalt og elegant, alt til samme tid, og jeg må bare innse at dette ikke på langt nær er dagligdags. I seg selv var dette eksempelet såpass skjellsettende at jeg bare måtte høre hva dCS kan gjøre med new age-låta “Ways of the Ocean” med Medwyn Goodall, for denne inneholder noen laaaaange toner ned mot 20 Hz, som ikke alltid gjør stor nytte i hodetelefonoppsett. Men nå gjør det det, for her gjør dCS noe nær sensasjonelt med Moondrop’ene, og sender dem helt ned i kjelleren, helt uanstrengt. Alt er i elegant balanse, alt lever, det flyter, det bølger, akkurat som havet selv. En helt sinnssyk kombo, dette her, både hva angår dCS og Moondrop Skyland, det er helt sensajonelt bra, ganske enkelt.. Tenk litt over saken, kanskje kan et par sub 10 000,- hodetelefoner gi deg råd til nettopp et slikt ekstremt hodetelefonoppsett?

På tide å samle tankene, dermed. Først en dyptfølt takk til Mala Audio som tok seg tiden til å kaste om på sine oppsett, og låne meg det ekstreme dCS oppsettet en times tid på en ellers hektisk lørdag, sånt står det stor respekt av, særlig når du vet at jeg ikke skulle kjøpe noe som helst av dem. Kudos! Angående dagens omtalte objekt, Moondrop Skyland, så må jeg bare bøye meg i støvet. Dette er noe av det beste jeg noensinne har hørt av hodetelefoner, uansett prisklasse! Men de kommer ikke gratis, til tross for sin, i dette selskapet, rimelige prisklasse. De bare må ha både kilde og forsterker som yter dem rettferdighet, og vekker dem helt opp. Nevnte Heed er en mulig vei inn, men jeg ville nok satset på hardere lut, om jeg skal være ærlig, ettersom Heed’en fort blir litt i letteste laget rent lydmessig. Tenk gjerne i retning av rørfortserkere av god kvalitet med 2 Watt eller helst enda mer på utgangen og du vil være på rett vei. Ikke at det er eneste mulighet, men det vil i det minste være en sikker vei! Om jeg må holde noe i mot Moondrop Skyland så er det altså behovet for rå kraft, samt det faktum at de veier i overkant mye. Litt tunge å ha på hodet over tid, men 1 – 2 timer går helt greit. Jeg må si som jeg sa om Moondrop Cosmo, bare oppdtatere det litt…:

Moondrop Skyland må rett og slett være det beste hodetelefonkjøpet du kan gjøre i det herrens år 2026. Men ta ikke mitt ord for det, hør dem!

Moondrop Skyland, planare hodetelefoner, pris sommer 2026, NOK 9500,-

Full Op-rulling, del 2 – Ikke akkurat Staccato!

Op-amper fra Staccato denne gang. Da har jeg altså testet ut 3 forskjellige operasjonsforsterkere på Heed Canalot III (https://rognlien.wordpress.com/2019/10/10/heedliner/) i tillegg til de som leveres fra fabrikk, og det er ingen tvil i min sjel om at det er en både god og fornuftig oppgradering av en allerede eksellent hodetelefonforsterker. Se: https://rognlien.wordpress.com/2022/01/30/full-op-rulling/

I dag skal vi altså omtale den 3dje i rekken av op-amp’er fremskaffet av Moiz Audio. Tidligere har jeg tvilt meg fram til at jeg likte Alfa R-Par best fra sist jeg lekte med disse småtassene, og jeg har levd lykkelig med disse i omtrentlig 4 år. Ut med dem, og inn med Staccato OSH Hybrid; dette er som seg hør og bør også en fullstendig diskrét oppbygget enhet, disse er også bestykket med de “musikalske” J-FET transistorene, noe vi også finner i en del ekstremt vellykkede RIAA-trinn rundt omkring. Så antakelig har de et trivelig forvrengningsmønster som ørene våre liker, og huet kjenner igjen som “naturlig”. For min del er det åpenbart en del av helheten, men det jeg liker aller best, kommer jeg tilbake til i mine eksempler nedenfor. Staccato er for øvrig et polsk Audio-merke, basert på utvalget på hjemmesiden er det ikke mange ansatte å velge i, ettersom porteføljen består av en liten håndfull Op-amper, noen adaptere, samt én integrert forsterker bygget som full dual mono og jobber i ren, single ended klasse A. Noe sier meg at jeg ville komme til å like den boksen, men det kommer jeg neppe til å finne ut, ettersom den klokker inn med godt over 15 000, US Dollars, og det er før den snubler innom Tollvesenet på vei til min ringe bolig. Dermed velger vi heller å klare oss med en liten flik av lydfilosofien fra Staccato gjennom å bytte ut mine avholdte Alfa R-Par med disse relativt prangende operasjonsforsterkerne. Og hva skjer i grunnen da?

For ordens skyld, og siden ordet stakkato er ganske lite benyttet i det norsk språk; det betyr noe i retning av støtvis eller hakkete, gjerne benyttet om tale som ikke kommer helt flytende, for å si det forsiktig. Opphavet er uansett fra musikkens verden, staccato, der dette betegner toner som fremføres støtvis, gjerne da med et opphold i mellom, eller motsatsen til legato, om du vil. Om jeg så henleder oppmerksomheten til overskriften her, så er dette begrepet på mange måter motsatsen til hvordan disse OP-amp’ene oppleves. Så snart disse var montert i min sterkt avholdte Heed Canalot III, ble denne en touch mildere stemt, mer lettflytende og røraktig (i mangel av et bedre ord), med en ny tendens til naturlig avslappet varme i mellomtoneområdet. Og faktum er at selv om forskjellene er ganske så subtile, så sniker de seg innpå, og denne urimelig gode hodetelefonforsterkeren har nå blitt enda et lite hakk bedre! I dag (mai 2026) klokker Heed Canalot III med standard strømforsyning inn med tett på kr. 9000,-, så den er ikke akkurat gratis, heller, men jeg lover at med rett hodetelefon, er dette et helt rått hifi-kjøp!

Jeg skal ikke dvele så lenge ved dette, så vi går rett på musikkeksempler fra en spilleliste jeg ofte benytter når jeg hører på for meg ukjente komponenter, både i musikkanlegg med høyttalere, og i det dedikerte hodetelefonoppsettet. Sistnevnte består av Audio Note’s kraftfulle DAC 0.1X som henter sitt signal fra USB-utgangen i en PC, og mater dette inn i nevnte Heed Canalot III med en lett oppgradert strømforsyning, i form av den matchende boksen Q PSU. Denne kombinasjonen låter svært livlig og rytmisk sterk, jeg vil hevde den lener seg litt mot det slanke i totaluttrykk, men samtidig uten å ble verken mager eller kjølig. Selv opplever jeg den som en helt rå match til de nokså mørkt stemte Focal hodetelefonene (merk: jeg har ikke full oversikt over Focal’s portefølje for tiden, men noen av dem er klart over mot det mørke og malmfulle), som med Heed-forsterkeren livner til å blir rytmiske og lekne så det holder. Jeg har hatt gleden av å lytte på denne kombinasjonen med de nye OP-amp’ene noen måneder, da i lag med nevnte Focal sine lett tilårskomne Elear, videre med diverse andre hodetelefoner som f.eks. Beyerdynamic DT770 Pro 250 Ohm og litt Moondrop, blant annet.

Vi begynner med den emosjonelle og intense låta “Don’t explain” med Molly Johnson, en låt som faktisk rører meg enda mer i denne tapningen enn i Billie Holiday’s også fantastiske original. Med Staccato på plass, oppleves gjengivelsen fran Canalot enda åpnere, og klinger enda mer ut, der R-Par på en måte virker mindre engasjerende. Men merk her at R-Par er en solid oppgradering fra originalene, så misforstå meg rett, dette er ikke enda en revolusjon, heller. Men totalen blir at både den utrolige nærheten og intensiteten i låta fremokommer enda klarere. Så tar vi togturen til Train Song med Holly Cole, en låt full av lydkulisser og mye moro i alle plan: her ser man enda dypere inn i lydkulissene, mens stemmen er mer intim og leken i øregangene med Staccato installert. Alt kommer på sett og vis mer ut i åpent landskap, der alt flyter lettere og flere detaljer åpenbarer seg. Små steg, javisst, men uansett viktige.

Over på mer elektronisk verdensanskuelse, lytter vi til Trentemøller’s Nightwalker, og enda en gang oppleves økt innsyn i denne låtas store, dype og intrikate lydkulisser. Her må jeg si at den smått utrolige Heed Canalot III tar enda et steg opp mot stjernene med Staccato Op-amper. Vi tar den enda et steg med låta Nitro Junkie av og med Gothic Storm. Her utfordrer vi Canalot’s svakeste punkt; brutalitet og ren bassutstrekning. Her har jeg hørt voldsommere hodetelefonforsterkere, det må sies. R-Par OP-amp’ene gjorde denne låta tørr og disiplinert, med relativt kort klangstruktur. Derfor kom det som en overraskelse på meg at til tross for en oppmykning med Staccato, så fremstår låta faktisk klart mer detaljert i alle sider av gjengivelsen, og, ikke minst enda mer organisert nedover i bassområdet. Underlig. Fortsatt ikke en basstung forsterker, denne Heed-boksen, men nå mer fulltone og avslappet i sin omgang med alle typer musikk, så investeringen i et par Staccato OP-amp’er er slett intet dumt valg!

Staccato hybrid, diskrét OP-amp, pr. stk. kr. 600,- (mai 2026)

Cube-kunst

Da ligger det en artikkel hos Audiophile.no om et par høyttalere som ikke så lett lar seg overse.

Sjekk her: https://www.audiophile.no/nb-no/omtaler/hoytalere/item/3378-test-cube-monet

Quad 3; Nygammal moro!

Quad 3 er som en gjenfødt legende som aldri har eksistert, ettersom den ligner på sine slektninger fra en svunnen tid, samtidig som den bugner av moderne teknologi og muligheter. En fysisk liten integrert forsterker, men med størrelse på lydbilder som varemerke, fremstår den som en underholdningsmaskin av dimensjoner. Artikkelen om den finner du her:

https://audiophile.no/nb-no/omtaler/integrerte-forsterkere/item/3356-test-quad-3

Gammel kjærlighet…

….ruster himla langsomt, som kjent. Jeg snublet over et par 25 år gamle Klipsch RF-3 for en tid tilbake, og de har fått hedersplassen i min ringe residens i de seneste måneder. Dessuten har jeg gått hen og solgt sjela mi til Audiophile.no, så hva passer vel bedre enn å gjøre som de pleier hos Audiophile, altså skrive om gamle greier for gamle gubber?

Du finner artikkelen her: https://audiophile.no/nb-no/omtaler/hoytalere/item/3336-klipsch-rf-3

Vintage Control!

Audiolab har altid tiltalt meg, og ettersom det snart er jul, lot jeg meg lede inn i fristelse over en gammel, velholdt 8000C innkjøpt hos Akers Mic i 1996. Hvordan jeg vet det? Fordi prislappen fortsatt er å finne på baksiden av apparatet!

Audiolab 8000C er en ren forforsterker med både mm og mc RIAA innebygget, og nå er det sånn at vedkommende som skal få denne til jul 2024 kun har en rimelig platespiller som kilde, og i dag benyttes en nyere, billigere integrert Rotel som forforsterker for en XTZ klasse D effektforsterker. Dette driver et par kjempegøyale Klipsch B3, men det skal sies at Rotel’en legger en liten demper på akkurat den moroa. Dermed går teppet opp for en lekker vintage (snart 30 år gammel!) Audiolab av den gode, gamle sorten. Viktig her å nevne at essensielle kondensatorer har blitt skiftet med nye, påkostede varianter over temaet; Elma Silmic II i signalveien, og Nichion i strømforsyning. Antakelig en svært god idé både av kvalitetsmessige og aldersmessige hensyn. Uansett låter det svært så vellykket! For når jeg så satte denne rimelige forforsterkeren inn mellom en flott platespiller fra Acoustic Solid og en Audio Note P3 Tonmeister, der bare rørene i sistnevnte koster en god slump mer enn denne forforsterkeren, da var det bare å bøye seg i støvet. Denne Audiolab’en lever fortsatt!

Bilde fra en forgangen tid 1. Video og 2 tape-innganger…

Bilde fra en forgangen tid 2. Super innebygget RIAA mm/mc.

Bilde fra en forgangen tid 3. 5490,- i 1996. = 30 000 i dag?

Audiolab bygde gode produkter i England. I dag, 30 år nede i veien, bevises dette ved at både brytere og volumpot oppleves fortsatt nærmest som nye, alt er mykt, tight og solid på samme tid, og henger godt i hop. Det er ikke bare Yamaha som varer og varer, såpass kan fastslås. Rett nok skal det sies at disse forforsterkerne har vært kjent for enkelte temperaturproblemer og annet småtteri, men beviset på at dette er solid stoff står nå her rett framfor meg og spiller musikk av beste sort. Jeg har latt den få signaler fra Fisher Studio Standard direktedrevet platespiller fra 70-tallet (bygget til eksepsjonell standard av C.E.C.) med Audio Note IQ3 mm pick-up, samt nevnte Acoustic Solid Wood Black med Audio Technica ART 9 moving coil. Ettersom jeg fant ut at mm-trinnet er en touch bedre enn mc-trinnet (merk: dette kan ha med belastning av p.u. å gjøre, har ikke eksperimentert videre med denne detajen), fant jeg også fram en tilårskommen step-up trafo i form av Audio Innovations 800. Du vide verden så mye rart som finnes i dette hus! Når man slår på forsterkeren tennes kun en liten, diskret og rød diode, og her har alle blålysentusiaster mye å lære, akkurat det er lite å krangle om. Å sitte med søkelys av verste skuffe midt i pupillen i sene nattetimer tangerer tortur, det skal være lite, og det skal være rødt, ferdig pratet. Tross alt nyter vi musikken aller best i mørket!

Det første som slår meg med denne forforsterkeren er at den er dørgende stille. Også det innebygde RIAA-trinnet er forbausende stillferdig av seg, selv om det i praksis selvsagt er tett på umulig å få disse fintfølende greiene til å være helt tause. Kopler man inn en digital kilde (jeg har brukt AMR DP-777SE DAC), er det like tyst som en hvilken som helst moderne petimeterjapaner, selv om man dreier volumkontrollen opp mot endestoppen. Ja, uten signal selvsagt, jeg er ikke dum!

Så til mitt favorittema, musikken! Vi går avslappet ut i dag, og hører på Sade med hennes deilige utgivlse “Diamond Life”. Joda, det låter litt vintage; kan vi si at det er litt spisst og tørt på et vis? Egentlig er det vel bare noen indikasjoner på en litt humpete frekvenskurve, men når jeg sier noe sånt, så må jeg også passe på å si fra at dette låter veldig levende og åpent. Samtidig vil jeg peke på at det klart går i retning av nyanseløst i bunnoktavene, samtidig som vi får servert en fin taktfølelse og god kontant fremdrift. Livet og nærheten til artisten er udiskutabel, så musikken gjengis fantastisk involverende, akkurat slik britiske komponenter pleier! Nå må vi samtidig passe på å si fra at dette uansett ikke er det aller, aller siste skrik innen forforsterkere, så vi må faktisk leve med noen mindre mangler i det som best kan beskrives som “organisk naturlighet”.

Over på Peoria Jazzband og deres utgivelse “New Sides”, utgitt og innspilt av Opus3. Dette låter som seg hør og bør superlivlig, men ikke like grenseløst som mitt vanlige oppsett (det får tross alt være grenser). Det mangler litt frivolitet og galskap, og det siste smekket i dynamikken. Men denne gjengivelsen overgår uansett en god del av moderne forforsterkere av ymse merker fra alle verdenshjørner. Det er greit å merkes seg at dette albumet har en nesten idiotisk bra lyd med minimal komprimering, og det fine er at Audiolab 8000C får akkurat det med seg, og kan videreformidle det på skikkelig vis. Dette swinger som bare pokker!

Så lar vi Steely Dan spille opp når vi lar stiften følge rillene på LP’n “Gaucho”. Joda, dette låter grunnleggende riktig, frempå og rytmisk sterkt. Det spiller åpent og naturlig, Audiolab’en passer åpenbart til denne typen musikk. Allikevel kan det høres at mellomtonen er litt tilbaketrukket i forhold til nyere, dyrere og bedre utstyr, men det som fremheves er jo nettopp denne herlige livligheten som man vanskelig finner i nyere, rimeligere og ikke fullt så gjennomarbeidet utstyr…

det Så bytter jeg over på streaming, og lytter til Willie Nelson’s “Crazy”, en velkjent, gammel og god innspilling. Dette låter utrolig klart og lett, dette minner egentlig om Doxa, og det er ikke noe lite kompliment! Audiolab 8000C låter ikke som gammel hifi (tenkt f.eks. Tandberg Huldra 10 og dens lett metalliske sjarm); nei dette låter rent, transparent og rytmisk kontant. Begrensningene finnes selvsagt, bassen er ikke veldig presis, allikevel godt innafor. Det finnes selvsagt mer å gå på innen både endelig oppløsning og detaljering, og ikke minst dynamisk utsving og ren og skjær galskap, men hør, jeg har gitt 2000,- for dette klenodiet, da er det bare helt sensasjonelt! For å finne ut litt mer om oppløsningen, setter jeg på TrenteMøller, og deres låt “Nightwalker”. Og selvsagt er gjennomsiktig, da faktisk enda mer enn jeg trodde, men en litt overraskende fyldighet i bunn som blir litt i overkant, ettersom det bunner i manglende presisjon mer enn noe annet. Litt mangler i sammenhengen mellom bass og topp, dermed, blir et lite høl i mellomtonen her, men nå er jeg pirkete, altså. En mer dynamisk og funky låt er “Elephant on Ice Skates” med Brian Bromberg. Innledningen er meget elegant og fiffig, men merker igjen litt mangel på kontroll nedover når det virkelig klinker til. Dermed er det heller ingen overraskelse at Gojira og deres trommesolo “Drums du la tons” blir litt bakpå og mangler litt villskap, men publikumslyden er på den annen side veldig tydelig og detaljert. Bestått på alt sammen, men merk at Audiolab 8000C ikke er den mest stålharde kontrollfriken vi har møtt på vår vei.

Plenty med tilkoplinger både inn og ut

Jo, dette ligger vel an til å rangeres som et av de beste hifi-kjøpene jeg har gjort. Nå er denne Audiolab 8000C snart 30 år, så med det i mente, er det vel omtrent korrekt pris, vil jeg tro. Men lydmessig er det faktisk overraskende stort utbytte. Audiolab 8000C spiller med stor gjennomsiktighet, detaljering og rytmikk, men har selvsagt fortsatt noe å gå på på en del andre felter. Uansett er Audiolab 8000C et produkt å ha med på lista om du er ute etter rimelig vintage hifi med stort musikalsk utbytte!

Audiolab 8000C, anno 1996, kjøpt brukt for kr. 2000,- Verdt hver eneste krone!

Månebedotten!

Beklager til alle bergensere, jeg vet at overskriften er stjålet av dere, for jeg synes dette fantastiske uttrykket passet som hånd i hanske når jeg vil beskrive mine inntrykk etter å ha lyttet lenge og vel til dagens objekt, Moondrop Cosmo. Disse hodetelefonene er virkelig verdt en lytt!

Før jeg begynner å snakke om de viktige tingene, skal jeg ta opp litt personlige greier, for det er et par ting jeg lurer litt på her. Aller først litt storpolitikk. Chengdu Shuiyueyu Technology Co., Ltd ble stiftet i 2015, og er med andre ord et kinesisk firma som mellom en masse annen flott elektronikk, produserer en serie hodetelefoner under navnet Moondrop. Som samfunnsengasjert borger i en stadig mer kompleks verden har jeg visse innsigelser mot å handle fra kinesiske produsenter, men dette betyr ikke at alle bør gjøre som meg. Jeg vil bare poengtere det, så man tar et informert valg. Og jeg lover at denne innsigelsen ikke skal påvirke mine lytteinntrykk. På den mer praktiske side fikk jeg helt hetta av at rett ut av esken var en helt eksepsjonelt pågående parfymelukt fra øreputene. Så ille var det at jeg måtte la dem ligge til lufting utendørs i 24 timer, men duften er fortsatt overdrevet et par måneder senere. Hvorfor? Kanskje en tabbe på akkurat testsettet, ikke vet jeg, men jeg ville likt duften av lær betydelig bedre en den konsentrerte duften av “pear blossom” eller hva pokker det er. Videre, jeg er ganske tjukk i huet, men at jeg var såpass lavpannet kom litt bardus på meg. For jeg må altså ha hodebåndet på innerste hakket for at alt skal passe, og det er vel litt merkelig når man tenker på at det finnes en del mindre hoder enn mine der ute. Nå er det et bredt og godt bånd, så selv om hodetelefonene er store og tunge, er de gode å ha på, og gir liten tretthet over tid. Nu vel, nok syting, la oss heller prate om det viktige her i livet!

MERK: AI-generert foto, dette er ikke de testede hodetelefonene…

Først kan vi fortelle at Moondrop Cosmo har planardrivere, det er litt populært for tiden, og det finnes grunner for sånt. På Cosmo finnes en 100 mm driver med ekstremt liten tykkelse, altså jeg mener virkelig ekstremt tynt, vi snakker altså 500 nanometer, for de uinnvidde betyr det 0,0005 millimeter! En jævla halv tusendels millimeter! (Kan dette egentlig være sant…?) At disse diafragmaer tåler at lytteren puster er fantastisk nok, men enda mer utrolig er det at det går an å spille Rammstein med dem uten at membranstøvet legger seg som flass på skuldrene til lytteren. Av og til møter jeg fenomener jeg bare ikke forstår, men så begynner jeg å bli gammal, også, da. Dette er helåpne hodetelefoner, så bakgrunnsstøyen fra pratende mennesker slipper du ikke unna. Følsomheten ligger på moderate 100 dB, mens impedansen er såpass lav som 15 Ohm. Til tross for dette er det ikke noe jeg anbefaler for mobiler og desslike, den viser at det er god hjelp med litt skyv i starten av hodetelefonkabelen. Jeg har for det meste brukt Heed Canalot III med Q PSU III bak en Audio Note DAC 0.1X, men her har også vært mye Sparkos Aries og AMR DP777SE + litt annet småtteri involvert. Det er å si at totalinntrykket med Heed-forsterkeren er over mot det lyse og åpne, mens Sparkos leverer med mer pondus, samtidig som den ikke formidler like mye spilleglede som Heed. Sett fra mitt ståsted ville jeg tro at en malmfull og levende rørdrevet hodetelefonforsterker vil være en rå kombinasjon med Moondrop Cosmo, det finnes diverse å velge i om du vil i den retningen.

La oss gå rett på sak: Detaljeringen og lybildene i denne hodetelefonen er virkelig i toppklasse. Helt kort sagt er de hørbart bedre enn Focal Elear, og allerede her kan vi fastslå at sånn sett får vi bra mye for pengene. Det sagt, så må vi vel tilføye at den ikke ikke helt matcher Focal Elear i bassen, men her er det også litt mer å si. Moondrop begynner å rulle av ved 35 Hz, mens Focal holder greit ut ned mot ca. 25 HZ før nedtrappingen tiltar, og er hørbar/merkbar helt til 5Hz. Moondrop på sin side klarer knapt 20 før det er over og ut. Nå er ikke det noe praktisk problem på en hodetelefon, men det er allikevel hørbart/merkbart. Det hører med til historien at presisjonen i Moondrop Cosmo er like tilstedeværende i hele frekvensområdet, og bassgjengivelsen er i så måte intet unntak. Dette er første gangen i mine etter hvert mange år med Focal Elear at jeg kom på ideen om “upresis bass”, og akkurat det sier mer enn bare litt om Moondrop’s egenskaper!

Så går vi i gang med musikkeksemplene, der jeg først velger den tilbakelente versjonen av Steely Dan’s “September”, her med easy listening-artisten Susan Wong. Moondrop leverer lett og lyst, gitaren stikker en anelse ut, men for mine aldrende ører, går dette helt strålende. Bakgrunnskoret blir helt fantastisk tydelig og lettfattelig, så klart har jeg knapt hørt det siden jeg hadde Focal Utopia i hus, så her snakker vi alvor. Stemmen er vel en touch mindre naturlig enn ønskelig, med en liten kant. Men åpenheten er udiskutabel. Vi går videre med et noe beslektet uttrykk, “Unify” med Dominic Miller. De lange, sugende basstonene kommer forsåvidt bedre til sin rett med den dyptpløyende Focal’en, og dette fenomenet opplevde jeg ved flere eksempler så lenge jeg brukte den livlige Heed-forsterkeren, det tenderte mot litt blodfattig gjengivelse. Alt annet enn blodfattig blir det når vi henter fram en gammel hifi-klassiker fra 90-tallet; Robbie Robertson’s “Somewhere down the crazy river”. Dette fremkommer med en helt ufattelig tydelighet, teksten står fram klar som glass. Stemmen lyser opp og leverer et budskap, mer enn å bare være staffasje i melodien, og særlig mer kan neppe forlanges av en hodetelefon, faktisk.

La oss gå tilbake i tid, og lytte litt til gamle dager. i 1963 ga superlaget Oscar Peterson Trio ut den elegante skiva “Night Train” på det legendariske selskapet Verve, og vi lytter til låta “Moten Swing”. Låta slentrer lekent avsted, Moondrop presenterer den friskt som en vindfull vårdag, og presis som et sveitsisk urverk fylt med rubiner. Helheten swinger lett og elegant, dette er så levende at jeg bare gliser mens føttene lever sitt eget liv, og tramper takten helt av seg selv. Vi fortsetter med akustiske innspillinger fra gamledager, og lytter til Bach fiolinkonsert i A-moll fra 1962, utgitt på Deutsche Grammophon, med David Oistrakh, på fiolin, i front av Berliner Philarmoniker. Igjen leveres det silkeglatt, dette er en fullstendig lytefri gjengivelse med fullt innsyn og superb balanse. For meg helt umulig å begripe at dette er fra 1962, det er som en tidsmaskin inn i en svunnen tid og inn i et ekte, gammelt rom.

Om vi går tilbake til mer moderne(?) musikk, finner vi fram låta “Vincent Price” med mine livslange venner i Deep Purple, fra deres utgivelse “Now What?” fra 2013 (2013?!? Jeg opplever det som at dette var i forfjor!). Kanskje ikke like mye drama som jeg er vant med, men til gjengjeld fremstilles låta på helt nytt vis, med et innsyn som er helt ubeskrivelig, mengder av nye detaljer. Litt lett på foten, men utrolig spennende! Og her må jeg skrive noe jeg aldri trodde jeg skulle taste inn, for: Det min avholdte Focal Elear leverer her blir bare et blast, trøtt lite troll i forhold, alt bare dør! Og var det virkelig jeg som skrev det der? Jeg var innledningsvis inne på dette med å slippe Rammstein løs på et membran som har samme tykkelse som et virus, og hvilke faremomenter det burde innebære. Men frykt ikke, det går så fint, så. Jeg vil vel igjen hevde at begrepet “annerledes” er det mest dekkende for opplevelsen, men pokker så kult! Man får et helt annet inntrykk av låta, det er latterlig luftig og detaljert, så selv om det mørke dramaet i låta forsvinner litt, så oppdages det nye og minst like interessante aspekter av innspillingen. Helt og absolutt fantastisk! Jeg skal innrømme at jeg sjekket skuldrene for membranstøv etter avspilling, men fant ikkeno’, så dette forsøket ble bestått med glans.

De originale (überparfymerte) øreputene er skrådde, slik at man får elementene tiltet noen grader inn mot øregangen. I tillegg finnes alternative puter, navngitt EP-100A, og disse er helt plane, slik at elementene ligger i plant med hodet. De har også en noe mindre åpning, slik at “lytterommet” blir noe mindre. Med disse installert, spiller Moondrop Cosmo mildere og en touch varmere. Samtidig mister de litt detaljering, og blir mer intim og nær i spillestilen. Uansett beholdes en stor evne til å se inn i lydkulissene bak hovedinstrument og vokal, og på den måte skape åpne, luftige versjoner av alle musikktyper. Og selv om jeg vil hevde at Cosmo er en analytisk hodetelefon, er det ikke ment negativt på noen måte, det er snilt i klangene, uansett, og aldri skarpt. Med EP-100-putene blir de som nevnt enda litt snillere, men evner fortsatt ikke å tangere kraften i bassområdet fra Focal. Men Cosmo ble noe likere Elear når EP-100-putene er i bruk på Moondrop, samtidig som de nå også passer bedre i lag med Heed Canalot. Helt subjektivt, endte det med at jeg jeg liker Moondrop Cosmo aller best med de alternative putene, men her vil jeg nok gjette at det vil være mange som mener motsatt.

Kan også koples til balanserte hodetelefonforsterkere

Påstand: Dette er et av de beste hodetelefonkjøpene du kan gjøre i 2024 og de kommende år! Kvalitetsmessig tørker de gulvet med mange veldig mye dyrere produkter, men merk at det krever en høykvalitets forsterker å drive dem med, også. Skulle jeg velge fra øverste hylle til meg selv for å drive Moondrop Cosmo, hadde jeg nok sett etter en iFi Audio Pro iCan, eventuelt en like kraftfull og elegant konkurrent med en noe mørk stemming, for eksempel en Naim V1. Det er mye å velge i, også fra importøren av disse hodetelefonene, der du blant annet kan finne de eminente hodetelefonforsterkerne fra Trafomatic. Uansett; Mondrop Cosmo ender opp som en av mine absolutte favoritter blant hodetelefonene der ute, og gir enorm valuta for pengene. Merk bare her at jeg er en tilårskommen gubbe med mye støy i bagasjen, det mangler ganske mye i toppen, for å si det sånn… Så med den lyse og lette klangen fra disse hodetelefonene, kan det være et poeng å lytte før du handler. Og til den som oppriktig mener at Dr. Dre noensinne har satt sitt navn på en god hodetelefon, ikke kast bort tiden med dette kunstverket av en musikkformidler, den er ikke laget til deg. For min del hevder jeg hardnakket at ved siden av Beyerdynamic DT770 Pro 250 Ohm, gir Moondrop Cosmo mest for pengene av alle hodetelefonkjøp du kan gjøre. Men ta ikke mitt ord for det, hør dem!

Moondrop Cosmo, helåpne hodetelefoner med planarelementer, kr. 12 000,- Importør: Moiz Audio

Sparkos Aries

Jeg har nevnt det før i denne bloggen, at Sparkos består av 2 mennesker og én hund. Gründeren, Andrew “Sparko” Sparks, er veldig opptatt av å fremme denne hundens rolle i firmaet, nemlig. Kanskje benyttes dette dyrets overlegne hørsel i forbindelse med produktutviklingen? La oss håpe det gir resultater for de som hører aller best av oss, selv er jeg vel i den motsatte enden. Men jeg tillater meg allikevel å beskrive del lille jeg kan høre av Sparkos Aries frekvensspekter!

I utgangspunktet har Sparkos produsert en rekke gode OP-amper, strømforsyninger og spenningsregulatorer diskrét oppbygget, men fortsatt kompakt i sin form. (se: https://rognlien.wordpress.com/2022/01/30/full-op-rulling/) I Sparkos Aries har altså Andrew Sparks samlet alt han kan om diskréte kretser, og bygget en fullblods preamp / hodetelefonforsterker. Jeg har latt den operere som begge deler, det aller meste av tiden har den utelukkende jobbet som hodetelefonforsterker, men jeg har latt den strekke ut litt også som pre for Audio Note P3 Tonmeister. Sistnevnte er en kresen dame, så vi får se etter hvert hvordan det går…. Hodetelefonene har for det meste vært Focal Elear og Moondrop Cosmo (omtale kommer!), men Beyerdynamic DT770 Pro 250 Ohm (“studiostandarden”) og et par gode, velbrukte (ja, de er vel egentlig rett og slett gamle!) Jays u-Jays on-ear hodetelefoner fra en svunnen tid har fått være med på moroa. På signalsiden har det vært benyttet Audio Note DAC 0.1X og AMR DP777SE for å videreformidle både streaming og CD-avspilling.

Ettersom Sparkos Aries faktisk er en fullblods forforsterker, må jeg innrømme at jeg savner fjernkontroll, men i det minste har man en del greie innstillinger å leke med fra touch-skjermen på fronten. Her velger man både inn- og utganger, sistnevnte ved å mute den ene eller den andre, altså enten pre out eller headphone out. Baksiden har 3 analoge innganger, hvorav 2 er RCA og én XLR, mens det også finnes en 3,5 mm inngang på fronten, i fall man vil mate den med et eller annet som minner om en mobil eller en iPod Nano, for oss raringer som fortsatt har såntno’. Ja, jeg har en sånn. Drift av effekttrinn foregår enten fra RCA eller XLR, volumstyringen er relédrevet, men helt uten klikk eller andre irritasjonsmomenter. I det hele tatt en overraskende påkostet konstruksjon; om jeg skal få syte over noe, så kan jeg vel trekke fram det at selve trafoen i strømforsyningen er av moderat størrelse, men bevares, den er jo stor nok, om du ikke sverger til Naim eller Musical Innovation, da.

Jeg skal skrive litt om egenskapene som forforsterker eter hvert, men først tar vi for oss hodetelefondelen. Før jeg gyver løs på musikkeksemplene, vil jeg nevne grunntrekkene, og her er ordet “nøytral” det som fremstår som tydeligst for meg etter et par måneders bruk av Sparkos Aries. Direkte sammenlignet med min avholdte Heed Canalot er Sparkos en touch mildere eller mørkere stemt, men merk her at Heed er en anelse lysere til sinns enn en helt nøytral linje. Det er ingenting som stikker seg ut i gjengivelsen fra Sparkos’en, bortsett fra det faktum at den er særdeles gjennomsiktig og detaljrik, men helt uten å presse det på lytteren på noen som helst måte. Den er såpass silkeglatt i sin væremåte at det nesten er i overkant, selv nyter jeg mest av den med en litt lyst stemt hodetelefon, men merk her at ørene mine begynner å ta seriøs telling etter mange år med Klipsch og bandøvelser, jeg tror ikke alle opplever dette likt som meg. På den annen side består vel mine lesere i all hovedsak av gamle gubber på min egen alder, så kanskje er det ikke helt feil for dere, heller….

Og da er det på tide å prate om musikken fra Sparkos Aries. Jeg vet at Stones-kjennere får litt paranteser i munnvikene når jeg forteller dem at den aller beste Stones-skiva heter “Steel Wheels” og er fra 80-tallet, sluppet løs på markedet mot slutten av august 1989, men sånn er det altså. Og fra denne skiva velger jeg den fantastiske “Continetal Drift”; med sin tydelig arabiske inspirasjon er den full av mystikk og underlige harmonier. Den nevnte nøytraliteten tenderer her nærmest til å begrense kraften og storheten i denne låta, må jeg innrømme. På den annen side gir den et helt uhørt innsyn i alle de magiske lydkulissene denne låta flyter over av. Jeg blir med andre ord veldig ambivalent til det jeg opplever, for selve årsaken til at denne låta har festet seg såpass sterkt hos meg, er jo nettopp den slagkraften og størrelsen som jeg mener blir noe begrenset av Sparkos Aries.

Dette må jeg undersøke nærmere, og siden jeg mistenker at dette har noe med det dynamiske utsvinget å gjøre, velger jeg den helt ville versjonen av “Moten Swing” med Big Band Basie. Låta er rimelig vill fordi den går fra stillferdig lounge-jazz til Emmanuel Desperados på et mikrosekund, og det blåser lytteren helt av banen dersom alt sitter som det skal. Gjennom Focal’s dynamiske Elear er det slett ikke verst, dette her. Allikevel vil jeg hevde at det ikke er top of the line, dynamisk sett, heller. Det er veldig kontrollert og regelrett elegant, men altså med en aldri så liten moderasjon i villskap og trøkk. Min påstand er at det kommer av det enkle faktum at Sparkos Aries er tilnærmet fri for forvrengning, hvor underlig det enn kan høres. “Rufs” oppover i frekvens tenderer til å oppleves som mer dynamikk, og dermed mer moro. Men om resten av anlegget henger med på notene, vil som oftest et slikt fullstendig rentspillende oppsett kunne vise til enda større dynamisk kontrast, når det virkelig behøves. For å sjekke denne påstanden noe nøyere, drar jeg til med “Nitro Junkie” fra Gothic Storm. Dette er virkelig voldsomme greier, og på alle mulige måter viser dette eksempelet at jeg hadde rett i mine antakelser. Til tross for den nevnte totale kontrollen, er dette usedvanlig digert, samtidig som det dukker opp et helt nytt univers i bakgrunnen, og særlig mye bedre enn dette her skal det nok en del til å fremlegge dette materialet. Fantastisk!!

For å understreke det jeg har funnet til nå, setter jeg i gang Trentemøller og deres elektroniske lydbilde “Night walker”. Igjen blir jeg ambivalent, for jeg føler at det er noe som bremser eller holder igjen, jeg savner rett og slett en slags frivolitet i gjengivelsen; dette er snilt og uendelig detaljert, men er det moro? Her må jeg samtidig trekke inn et par interessante observasjoner fra AMR-DAC’en, for her finnes altså både en moderne godt målende, oversamplende DAC, samt en gammel chip uten filtre av noe slag i samme boks. Med Sparkos i kjeden ble forskjellene på disse DAC’ene tydeligere enn noensinne, og jeg skjønte bedre enn noen gang hvorfor jeg digger den gamle, ufiltrerte, til tross for at den mangler noe presisjon. Det er fordi den har liv i bøtter og spann! Og akkurat det livet er nøyaktig hva Spakos Aries behøver! Derfor spiller jeg gjerne vinyl, også, så jeg får gleden og gnisten med fra start. Gemini Records var et plateselskap av høy klasse, som ga ut en lang rekke perler på 80 og 90-tallet, siste innspilling ble gjort i 2006, og selskapet ble lagt ned for drøyt 10 år siden. Så å si samtlige innspillinger ble gjort i Rainbow Studio med legendariske Jan Erik Kongshaug bak spakene, dermed låter skivene også fortreffelig, både på LP og CD. Jeg har valgt Totti Bergh, “Major Blues” for å beskrive hvordan Sparkos Aries låter på sitt aller, aller beste. Det skjer når vi lar en perle av en innspilling med en oppegående jazzkvintett avspilles på LP gjennom en god RIAA (i dette tilfellet fra Doxa), matet rett inn i Aries. Da fremstår denne hodetelefonforsterkeren med et liv og en glød jeg ikke fant i noen annen setting. Den profitterer på denne måten maksimalt på sin gjennomsiktighet og kontroll, og formidler det som befinner seg på skiva med den største selvfølgelighet. Det er rytmisk, lekent og særdeles detaljrikt. Rommet er stort og dypt, selv med hodetelefoner på huet, og det oppleves nesten litt surrealistisk, må jeg tilstå. Akkurat på denne innspillingen opplever jeg faktisk noe av det beste jeg kan huske å ha hørt med hodetelefoner, her er det bare å bøye seg i hatten eller hvor som helst ellers, for dette er faktisk bare storveis!

Som forforsterker innehar Sparkos Aries i all hovedsak de samme egenskaper som med hodetelefoner, men det er også merkbart at ditt valg av hodetelefoner kan aksentuere enkelte sider av Aries, så det er selvsagt ikke helt rett fram. Detaljer, kontroll og innsikt i rommet er styrkene også som forforsterker, men ettersom jeg har har hatt gleden av å lytte til enkelte av verdens beste forforsterkere, kan jeg også detektere at det finnes begrensninger også hos Sparkos Aries. Det skulle da også bare mangle, men i prisklassen noe over 30 høvdinger klarer den seg absolutt bra. Som rørhue, blir nærmest selvsagt min opplevelse at denne forforsterkeren demper livet i musikken, jeg opplever gjengivelsen som fra et typisk produkt med relativt mye tilbakekopling, og dermed gode måledata. Skal ikke påstå at det er sånn det teknisk sett forholder seg, men det er sånn jeg opplever det, og den svært lave utgangsimpedansen peker vel i retning av at jeg hører korrekt i denne sammenhengen. I sin tur betyr dette at forforsterkeren kan drive selv de mest intrikate effekttrinn uten pusteproblemer.

Sparkos Aries er uomtvistelig et helstøpt, velspillende hifiprodukt, jeg liker den aller best som hodetelefonforsterker, men den gjør også en mer enn hederlig jobb som forforsterker. Min subjektive opplevelse er at den behøver litt drahjelp fra mer “slurvete” og frivole samarbeidspartnere for å swinge skikkelig, men her vil det åpenbart være forskjellige oppfatninger blant oss lydfreaks. Jeg synes vel Sparkos bør koste på seg en versjon med fjernstyring, så de tilfredsstiller gamle og late kunder som meg selv, på den annen side kan det garantert være behov for å lette hekken fra sofaen innimellom. Sparkos Aries er kanskje den mest presise hodetelefonforsterkeren jeg har hatt gleden av å lytte til, og akkurat den egenskapen vil definitivt være essensielt for en lang rekke audiofile.

Sparkos Aries, hodetelefonforsterker og forforsterker, kr. 32000,- (oktober 2024)

Importert til Norge av Moiz Audio

Den musikalske kuleramma

Denne noe underlige overskriften peker ganske enkelt på at ordet “Abacus” betyr kuleramme. Altså historiens første kalkulator. Sånn sett ikke så dumt å døpe en DAC med et slikt navn, for her gjøres 0 og 1 om til noe alle forstår: Musikk!

Undertegnede benytter i det daglige 3 forskjellige DAC’er; Audio Note DAC 0.1X, AMR DP 777 SE DAC / pre, og en velbrukt Heed Obelisk DA. Så langt jeg kan forstå det består nå Heed’s Obelisk-serie kun av Heed’s urprodukt, den integrerte forsterkeren som en gang for fryktelig lenge siden het Ion til fornavn, og bodde i England. Altså er DAC’en nå erstattet av dagens testobjekt, Heed Abacus DAC. Og velkommen skal den være! Jeg har dermed satt opp Abacus i 3 oppsett + litt. Først et komplett Heed-oppsett bestående Obelisk Si 3 forsterker med ekstra strømforsyning, matet fra nevnte Heed Obelisk DA, og disse har i sin tur drevet Audio Note AN-E SPe/HE eller Roksan TR5 S2. Dernest i et oppsett med AMR pre og Audio Note P3 Tonmeister og de samme AN-E høyttalerne. Til sist et hodetelefonoppsett som normalt består av AN DAC 0.1X og Heed Canalot hodetelefonforsterker som mater Focal Elear samt diverse andre hodetelefoner. I hodetelefonoppsettet mates DAC’en fra PC (Spotify), mens hjemmeoppsettene får signalet fra ProJect CD drev RS2 T (et forbannet kompetent drivverk), eller streaming via Spotify Connect.

Helt innledningsvis vil jeg påpeke at Heed Abacus er en veldig underholdende DAC. Grunnleggende egenskaper er slagkraft og rytmikk, samtidig som den oppleves om lag like gjennomsiktig som Obelisk DA når den leverer varene fra “Direct”-utgangene. Jeg kommer tilbake til forskjellene på disse to, men helt kort leverer Abacus med mer kraft, futt og liv enn sin eldre bror, og akkurat det sier faktisk en god del! Sånn helt generelt har Abacus 5 innganger, hvorav én er USB (denne behandler DSD native), en s/pdif RCA, 1 BNC og 2 optiske. Ja, det er 6 knapper på forsiden, den 6. og siste går til et fremtidig “AUX card”, la oss kalle det en forsikring for noe som kan komme til å skje, dataverdenen er tross alt litt uforutsigbar, og Heed-produkter varer lenge. Vekten tyder på en solid, innebygget strømforsyning, og særlig mer er det vel ikke å si. Jo, den takler selvsagt det du måtte ha behov av på signalsiden, det forstår nok av både Bits og KiloHertz, og konverteringen er basert på DAC-chipen AKM AK4490.

Jeg tenker å si litt om forholdet mellom Abacus og de andre DAC’ene i mine oppsett, bare for å gi en pekepinn om hvor på kartet testobjektet befinner seg, og det er vel mest naturlig å begynne med forgjengeren, Heed Obelisk DA. Her synes jeg så vel kvalitativt som klanglig at forskjellen er tydelig, litt overraskende for meg, men jeg har tross alt registrert at Heed har beveget seg noe mer mot kraft og tyngde, enn deres filosofi var de tidligere år. Det vakre er jo at til tross for en bevegelse i retning mer mainstream, så har Heed beholdt sin medrivende rytmikk og lekenhet. Musikken lever og puster gjennom Heed-produkter av alle slag, og Abacus er virkelig intet unntak. Den slår hardere, og er noe mørkere stemt enn Obelisk, men merk her at jeg stort sett alltid benytter min Obelisk DA med de litt lystklingende “Direct” utgangene. De alternative utgangene er noe mørkere stemt, men der mister man en del detaljering og klarhet samtidig. Ikke så med Abacus! Her slår og lever det, side om side med en fantastisk klarhet i mellomtone og topp, på absolutt alle felter overgår den Obelisk DA. Dynamikk, innsikt, nerve, tilstedeværelse, kraft og tyngde. Og, ikke minst, på ren underholdningsfaktor. Og akkurat det siste der er faktisk temmelig unikt for en relativt konvensjonell DAC, den typen lyd som kommer ut av Abacus, ligner faktisk mer på en non oversampling DAC fra den gamle skolen, der du finner antikvariske DAC-chiper uten filter og oversampling. Spennende!

Så går vi over på en match mot AN 0.1x; denne ligger omlag 6000,- høyere i pris enn Abacus. Det forhindrer dog ikke at kvalitetsnivået er temmelig likt, selv om de to låter relativt forskjellig her og der. Abacus har ørlite høyere output enn Audio Note DAC’en, men jeg har hørt på en masse musikk i forskjellige oppsett og forskjellige volumsettinger, for å danne meg et tydelig bilde. AN låter mer massivt og solid på et vis, mye av dette relaterer seg til at AN er litt mer lukket i mellomtonen, faktisk. An har enda mer kraft nedover, og kan i enkelte tilfeller oppleves enda mer dynamisk. Merk deg dette med enkelte tilfeller, for jeg vil anta at det har å gjøre med en mer slingrete frekvenskurve fra AN-DAC’en, slik at den aksentuerer enkelte toner, og på den måten skaper illusjonen av noe større og mer brutalt. Til tross for at også Heed legger på litt ekstra fett i bassområdet, er den en anelse strammere og noe mer presis, der AN oppleves mer frivol. Dette gjør at Abacus spiller en touch slankere og mindre klangfullt, samtidig som den gir et godt innsyn i mellomtonen. Den matcher ikke AN på det noe ulne begrepet utklingning, men på den annen side er den veldig kontant og dynamisk, her er den i de fleste tilfeller helt på høyden, og bedre enn de fleste presisjonsdac’er på markedet.

Det interessante med å matche den mot AMR DP777 SE, er at den faktisk er klanglig sett svært lik Heed Abacus, og det tar en del tid før forskjellene synker inn. Innledningsvis er forskjellene nærmest umulig å detektere, annet enn at det er en slags subtil opplevelse av mer ro og trygghet i fremstillingen fra AMR. Faktum er her at med bind for øynene skulle jeg jaggu slite med å skille disse med noen videre sikkerhet. Det sagt; etter noe tid fremkommer det at AMR spiller med svartere bakgrunn, enda mer kraft og presisjon nedover, og dermed åpner den også resten av lydbildet enda et hakk. Her er det faktisk mer snakk om en grunnleggende high end-gjengivelse som Heed Abacus ikke helt når opp til. Men i det daglige er forskjellene såpass små at de knapt har betydning. Og det må understrekes at det ikke er en helt liten bragd fra Heed’s side! Husk allikevel at slike forskjeller vokser på deg etter hvert, så misforstå meg rett; Heed Abacus er ikke en high end DAC, men den er forbannet god til å late som!

Men la meg, som jeg pleier, beskrive DAC’ens egenskaper ved hjelp musikalske eksempler, så blir det muligens lettere å forstå hvordan dette låter. Eventuelt forblir leseren like forvirret, men i det minste på et høyere nivå. Og du skjønner du har blitt gammel når du tyr til Kari Bremnes som eksempel, her må jeg beklage, for mine artikler og mitt husvære har vært Bremnesfri sone i mer enn 30 år. Helt til jeg snublet over en del skiver på et loppemarked, og lot alderdommen ta overhånd. Ikke bare det; jeg stuper rett inn i klisjeene ved at jeg velger skiva “Gåte ved Gåte” fra 1994, innspilt av Truls Birkeland i Studio 1, produsert av Erik Hillestad og selvsagt mikset i Rainbow med good ol’ Kongshaug ved spakene. Og dette låter! Åpningssporet “En elsker i Berlin” får virkelig fram innholdet i teksten, mens melodien slentrer lekent under Bremnes’ elegante tolkning av en eldre kvinne som minnes sin unge galskap… Det er silkeglatt, åpent og levende til tusen, ingen tendens til hardhet, det leveres med et stort rom, høy presisjon og mye liv. Jeg ber i grunn ikke om så mye mer.

La oss dra fram noen tydelige kontraster her. Vi legger Ozzy’s antakelig aller siste utgivelse “Patient Number 9” fra 2022. Han står selv som komponist i lag med sine medmusikere på samtlige låter, og om dette faktisk stemmer, så må jeg si jeg er imponert, gitt mannens generelle tilstand de senere år. Men han er en sirkushest, og drar du ham ut i manesjen, så bare funker han. Lite opplysninger om studio og teknikk, men skiva er produsert av en ung herre som går under navnet Andrew Watt, men som egentlig heter Wotman og er fra Nederland. Han har produsert og spilt med en rekke storheter fra Justin Bieber og Miley Cyrus i den ene enden, til Rolling Stones og Iggy Pop i den andre. Og nå også Ozzy. Tittellåta er jo smått fantastisk, og åpningssekvensen er jo verdt hele prisen på skiva alene. Dette er Ozzy i et nøtteskall! Låta er tung og kontant, passe utflytende nedover, men feit og deilig, og heldigvis har nevnte Watt lagt Ozzy’s fortsatt fordømt funksjonelle vokal godt framme i miksen. Heed Abacus tar dette på strak arm, men avslører også at den bevisst fyller på litt ekstra der nede hvor det er aller deiligst på denne musikkstilen. Dermed forsvinner det meste av det lille som tross alt finnes av presisjon der nede, men skitt la gå; dette er dritfett, og sånn skal det låte! Låta blir dessuten ikke dårligere av at selveste Jeff Beck strør om seg med sine magiske toner side om side med Zakk Wylde. Særlig mer stjernestøv får du bare ikke!

Ny kontrast. Selv om jeg er like ateistisk som paven er katolsk, finner jeg glede i kirkemusikk, hvor merkelig det enn kan høres. Sondre Bratland og Oslo Kammerkor ga i 1994 ut skiva “Dåm” med diverse salmesang og tilliggende herligheter, spør meg ikke hva dette handler om, men det jeg vil sjekke ut, er hvordan Heed Abacus takler dette med masse stemmer på en gang. Sånt tenderer nemlig til å skape en del samklangsartefakter, spesielt om koret trøkker til litt, og spesielt på kvinnestemmer. Rørutstyr og non oversampling oppleves mer tolerant for slike eksesser, så jeg er spent på hvordan Abacus forholder seg til dette. Igjen viser Heed Abacus seg som en elegant formidler med store ressurser; “Krist sto opp av døde” kan være en prøvelse, og selv om jeg aner at vi beveger oss på pottekanten her og der underveis, så står Abacus distansen med strålende resultater. Roen beholdes, klangfargene stråler, og rommet får puste fritt. Dette er virkelig bra utført!

Vi avslutter eksemplene med Anne Sofie Mutter og Trondheimsolistenes utgivelse fra 2008 på Deutsche Grammofon, der de spiller Bach’s fiolinkonserter i henholdsvis A-moll og E-dur. Dette er livlige og elegante versjoner av disse fiolinkonsertene, og Mutter leverer som vanlig med all mulig konduite og presisjon. Igjen stråler Heed Abacus; klanglig sett er dette behagelig og vakkert, igjen vil jeg påpeke denne noe varme og vektige gjengivelsen. Ikke bare gjør det seg på slurvete heavymusikk, det passer også om hånd i hanske når en rekke strykere finner sammen i vakre klassiske musikkverker. Ingen hardhet og ubehag, om jeg skal kritisere noe, så er det vel mer det at det er i overkant glatt og elegant, tross alt kan strykere av og til være nokså lite tilgivende i sin klangstruktur. Fullt så mye silke som kommer ut av denne DAC’en er det vel dog ikke.

Jeg har rukket å bli veldig glad i Heed Abacus; det livet og den spillegleden denne DAC’en formidler er slett ikke dagligdags. Med sine drøyt 20 000 i inngangsbillett, er den slett ikke billig, men når vi tar med i betraktningen at den til forveksling låter som en av de “klassiske” DAC’ene med for lengst forlatte teknologier, null oversampling og ingen negativ tilbakekopling, da begynner det hele å smake av fugl. Av storfugl, til og med! Med Heed Abacus kan du få deg en problemfri DAC med musikkgleden i fokus, gi den et fornuftig drivverk eller andre gode kilder, og nyt livet!

Heed Abacus DAC, kr. 20 995 (september 2024), importert til Norge av Moiz Audio.

Bånd i bøtta?

Båndtvang i Casa Rognlien! I disse dager nytes masternes master med åpen munn og vantro blikk, ettersom Audioaktøren i Horten har stilt sine ressurser til disposisjon for en lettere tunghørt melankoliker. Og en ting kan jeg si umiddelbart, dette er omtrent så langt fra bånd i bøtta som du kan komme!

Joda, det finnes en og annen båndspiller der ute med solid kvalitet, her i Norge kommer vi selvsagt ikke utenom Tandberg, mens utlandet har kost seg med Technics og Tascam. Men over disse tre troner den ubestridte kongen av båndspillere, Studer. Det er studiostandarden, den øverste vektklassen, og det kan man høre i lydgjengivelsen, også, tro du meg. Audioaktøren har i sin generøsitet stilt til disposisjon “kompaktversjonen” av mastodonten A80, nemlig B67. Skjønt kompakt… Den veier inn med rundt 35 kilo og ruver godt i nærheten av hvilken som helst hifi-hylle. Den er fylt til randen med solid finmekanikk fra øverste hylle, velbrukte trykknapper (som fortsatt fungerer lytefritt), gode, gammeldagse lydhoder, båndstrammere og hele faderuttan. Blir rent nostalgisk bare av å ha maskinen i hus!

Bare for å ha en ting helt klart: Spolebånd er for spesielt interesserte. Enda mer enn vinyl er det fikling og justering alle veier, det hele begynner altså med at man tar en av de kostbare klenodier (mastertapen) ut av esken, og plasserer den på feil side av spilleren. Ja. Det betyr altså at man må begynne med å spole helt tilbake til start før man kan lytte til musikken, og sånt tar litt tid. Her tvinges lytteren til å hensette seg selv i en ventende positur, og se på båndrullene som snurrer, mens den ene siden vokser og og den andre minsker etter sitt helt egne, logiske system. Allerede her begynner spolebåndets zen å påvirke oss; vi dveler og ser på alt som utspiller seg, og føler roen synke inn, som når man titter inn i peisflammen på hytta etter en lang dag på fjellet.

Båndspillere er ikke stille. De er mekaniske, de er tilårskomne, og de har litt av hvert å fortelle etter 50 år i studio. Her summer det litt i strømforsyningen, båndet toucher litt i aluminiumskappa på spolen, det gode gamle “båndsuset” kan høres, og alt skaper en atmosfære av en svunnen tid. For oss romantikere gir det bare en ekstra touch av autensitet til opplevelsen, men jeg kan mer enn gjerne tro at mang en digitalelsker får utslett over hele kroppen av dette her. Om man i tillegg hinter om farene for god, gammeldags “båndsalat”, flykter nok resten av modernistene ut branndøra i studio, for aldri mer å vende tilbake. Deres tap, for de har enda ikke hørt magien, dynamikken, rommet, atmosfæren….

Før vi begynner med musikkeksempler, tenkte jeg å skrive litt om særpreget ved avspilling av mastertape på en spiller av elevert kvalitet. Jeg skal ta for meg enkelte egenskaper en for en, og begynner med et litt fremmed begrep, nemlig vekt. For det er nemlig en underliggende autoritet her, en slags tyngde, soliditet og ballast, som holder musikken i et kraftfullt grep. Dette skaper en slags trygghet i gjengivelsen, en underliggende trygghet for at båten bærer, fundamentet er trygt og godt. Ikke på noen måte en moderne, kontant og nærmest syntetisk basslinje, neida, dette er mykere og varmere, men allikevel solid så det holder. Så har vi rommet. Det er noe helt eget med størrelse og autensitet her, det er som å komme inn i ballsalen på et gammeldags herskapshus. Det er digert, og det synger i veggene, det er treverk, det er naturlig, levende, ærlig.

Kan disse tilårskomne maskiner, det rene mekaniske vanvidd, ha beholdt noen form av presisjon 50 år nede i veien? Så absolutt! I sannhetens navn har jeg nyss hørt dagens svar på 70-tallets mekano-sett, med en presisjon som spilte det hvite ut av øynene på meg, så tilgi meg for at jeg må påpeke et par ting. Det er nok mer presisjon i en del utstyr i dagens studioer, mens det også er mindre nærhet, liv og troverdighet, om jeg skal få si det rett ut. Men det er nok et annet fenomen, rent presisjonsmessig må vi forholde oss til både mekaniske og elektroniske utfordringer. Tross alt hører vi de analoge utgangene på 50 år gammel elektronikk, og det er en viss mykhet og litt boom helt nederst, når sant skal sies. Dette til tross, jeg vil bedømme også presisjonen som innafor. Godt innafor, skulle det være.

I dagens samfunn finnes det enkelte detaljfokuserte komponenter som flytter grenser på godt og vondt, slik er det ikke med gode båndspillere og mastertaper. De har et vell av detaljer, bevares, men de flytter uansett ikke fokus vekk fra musikken, noe en del hyperoppløste produkter av i dag tenderer til. Her kommer man så inderlig tett på, og får en virkelighetsopplevelse av en annen verden på kjøpet. Det er tross alt en grunn til at mange blant oss fortsatt sverger til analoge medier, og akkurat den grunnen blir aldri tydeligere enn når du spiller en mastertape på en høykvalitets båndspiller!

Så til dynamikken. Akkurat her tør jeg våge påstanden om at det er båndet som er opphavet til en hver dynamikk som fremkom på innspillinger frem til utpå 80-tallet en gang. Og opplevelsen av et nærmest grenseløst bånd fra den gang da, er i sannhet en skjellsettende opplevelse. Bevare meg vil hvordan dette smekker, smeller, hoier og drønner, det er litt sånn at du tror det ikke før du hører det. Og knapt nok da.

La oss begynne musikkeksemplene med Tsuyoshi Yamamoto Trio. Dette er en klassisk jazztrio, ganske særegen, men allikevel gjenkjennelig for oss som liker det Oscar Peterson holdt på med i sin tid. Og her er Studer-spilleren absolutt på hjemmebane. Alt er helt på plass, ikke minst opplevelsen av å være tilstede der det det skjer. Dette gir en nær ubendelig lyst til å sitte opp hele natten, for her strømmer det virkelig på. Attakket, utklingingen, tonens start og stopp, klangene fra hver og en tangent. Sorry, Oslo HiFi-senter, du kommer ikke nærmere konserthuset enn dette her. Ei heller kommer du nærmere studio, enn en ren kopi av mastertapen, det er vanskelig å debattere akkurat det.

Nå er det allikevel ikke så enkelt som at alt bare funker med denne form for avspilling. Jeg har to eksempler på det motsatte, faktisk, og dessverre for meg så dreier det seg om både Led Zeppelin og Dire Straits. Førstnevnte er mastertapen fra “Presence”, og her må jeg være sterkt kritisk, for selvsagt har jeg denne skiva på LP, og, av uforklarlige årsaker låter den klart bedre enn denne tapen. Hvorfor? Hvordan? Her opplever jeg nemlig en ganske så uklar mellomtone, og en veldig forvirrende helhet. Hardest går det ut over vokalen, som blir lukket, faktisk i retning grøtete og slørete. Men samtidig enkelte detaljer som stikker seg ut med en ny og nærmest uhørt detaljering, som sagt er det hele ganske forvirrende. Når det gjelder Dire Straits må jeg også lure på hvorfor det blir utgitt på en analog tape? “Love over gold” er jo i utgangspunktet en digital* perle av en innspilling, så behovet for en analog masterkopi blir litt underlig for meg. Jeg har selvsagt skiva både analogt og digitalt, og for meg låter de digitale utgivelsene mer korrekte og logiske i sin form, enn denne mastertapen. Jeg må derfor stille spørsmålet om dette er en god ide for en hver utgivelse? Tru’kke det, egentlig.

*Rettelse: Jeg har blitt gjort oppmerksom på at “Love over gold” ikke er en digital innspilling, men det rokker ikke ved det faktum at denne mastertapen ikke oppleves å vise fram dette mediet på best mulig vis.

Men så: Vi går over til de virkelige klassikerne, der vi først gyver løs på Muddy og hans grenseløse folkesang, da vet de fleste at vi snakker om Muddy Waters’ eneste helakustiske utgivelse, “Folk Singer”, utgitt tidlig på året i 1964. Denne “unplugged”-innspillingen står som en påla den dag i dag, ikke så merkelig, egentlig, når vi tar med i betraktningen at den er produsert av Willie Dixon og har Buddy Guy på gitar. Og her briljerer Studer-spilleren noe så inni he….! Dette er skamløst autentisk, men dermed ikke sagt at det er moderne; det er et eller annet med livet, med grensløsheten, og en tilsynelatende total mangel på komprimering. Det låter rett nok tidvis litt merkelig, her høres tydelig en real båndekko fra gamledager og mikrofoner med slitne rør, samtidig som det finnes gitarer som virkelig framstår ekte og nært, cymbaler som lever og sprudler, og det ligger en evig, grenseløs i innspillingen. Dynamikken i Waters’ stemme er nærmest uvirkelig, jeg finner det nesten ufattelig at en analog kilde faktisk har denne muligheten. Jeg har faktisk til gode å høre maken til utsving fra noen innspilling på noe medie, dette er det glade vanvidd! Nevnes kan for øvrig det litt merkelige fenomenet fra bånd på rull; nemlig “pre-ekko”. Antakelig en oversmitting fra båndet som ligger innafor på rullen, for vi kan tydelig høre hva som skal komme om noen sekunder, lavt, lavt, men tydelig nok. Å, som det vekker minner fra gamle dager!

Og om ikke Muddy Waters er klassisk nok, si velkommen til Miles Davis og hans legendariske utgivelse “Kind of Blue”. Dette er altså en innspilling gjort så langt tilbake som i det herrens år 1959, så tillat meg bare å påstå at rent kvalitetsmessig har det ikke skjedd mye (positivt) med innspillingskvaliteten i verden siden den gang. For dette er bare helt absurd fantastisk. Dette er en en ren tidsmaskin som sender oss rett tilbake til slutten av 50-tallet på et blunk. Joda, selvsagt kan jeg kan debattere presisjonen i bunn, min påstand er at dette ligger i utgangene fra Studer’en, erfaringsmessig tenderer 60 og 70-tallets audiokretser til en relativt myk og avrundet bassgjengivelse. På den annen side finner vi at klangmessig er instrumentene fullstendig fri, levende og med en voldsom tilstedeværelse, samtidig som alt sammen presenteres med en klar, romantisk og autentisk tidskoloritt. Jeg har hørt en lang rekke varianter av denne utgivelsen, på LP, CD, SACD og streaming, men aldri har jeg hørt noe som dette her. Ikke en gang i nærheten.

Audioaktøren er i denne sammenheng som en ren “audioarkeolog” å regne; butikken bugner av, gode, overhalte Studer-maskiner, hvilket betyr at det er fullt mulig å får kjøpt seg en slik selv. Og jeg anbefaler sterkt at en hver audiointeressert gutt av alle kjønn og i alle aldre unner seg en lytt på en god båndspiller, for det er virkelig noe helt for seg selv. Din audiohverdag blir ikke den samme etter å ha hørt noe sånt som dette her. Avspilling av mastertape på en høykvalitets båndspiller er så nær du kan komme den originale innspillingen, og min påstand er at det er hørbart så det holder, og da spesielt på innspillinger gjort på 50 og 60-tallet. Dette er fullstendig unikt, sannheten er nemlig at det er i denne gammelmodige teknologien du opplever top of the line, og det kan fort vise seg å bli en hobby i hobbyen!