Ø. HÆ? Ø! Å, ja!

Ø. HÆ? Ø! Å, ja!

Ø, øøh, da det var nå litt av et merkenavn. Men bevares, mer enn fett nok for meg. Spørsmålet er om Ø er så heftige at lytteren bare føler trangen til å rope Å!? De ser i det minste sånn ut. Så jeg setter meg i godstolen, lener meg tilbake, og bare klinker til!

Mala_Audio_ØAudio speakers_white_1

Ø produseres hos hos den seriøse Pylon-fabrikken i Polen, for øvrig er eier av Ø-konseptet også importør av Pylon, så det er vel mulig han har trukket med seg aldri så lite inspirasjon fra den kanten. Som dere kan se på bildene er Ø en toveis konstruksjon, i bunn finner vi en solid 12-tommer produsert i USA, et pappelement med brutal magnetkraft. Dette veksler med noe såpass spesielt som en 3-tommers kompresjonsdriver helt nede ved 1200 Hz, denne driveren tar seg så av resten hele veien opp. Et spennende design; toveis med basis i en 12-tommer og en 3-tommer tror jeg knapt jeg har hørt om før. Filteret som deler mellom elementene er nokså bratt, her benyttes et 3.-ordens (-18 dB/ oktav) filter oppover, og et bratt 4.-ordens nedover, hvilket betyr at det er en svært begrenset overlapping der begge elementer spiller i samme frekvensområde. En vanskelig kunst, dette med delefiltre, og såpass avanserte filtre som her, vil ta noe av effektiviteten, allikevel har vi her å gjøre med en høyttaler med høy virkningsgrad. 93 dB / 1W / 1 m opplyses, jeg mener det muligens er en anelse optimistisk, på den annen side er de i så fall ikke alene om akkurat det! Uansett er det fantastisk at Ø Icon ikke på noe sted i frekvensområdet faller under 8 Ohm impedans, dette er rørforsterkermat, ferdig pratet.

 

 

Konstruktøren kan ellers fortelle den spennende nyhet at mer er på gang i Ø-sortimentet, så vel mindre som større modell er underveis. I praksis betyr det både 10″  og 15″, halleluja, dette kan det bli mye moro av, kan jeg love. Det er ikke helt lite moro allerede! Helt grunnleggende låter Ø Icon faktisk ganske snilt, dette litt i motsetning til de konkurrentene som faller meg inn sånn fra start, nemlig Arendal og Klipsch. Nå er begge de omtalte billigere enn Ø, hvilket faktisk er hørbart over hele frekvensområdet, men de nevnte har også et par triks oppe i ermet, jeg kommer tilbake til saken underveis. Ø kan leveres i flere flotte finisher, svart og hvit pianolakk, samt en nydelig valnøtt-finish både matt og blank. Valnøtt koster deg 5000,- ekstra, det betyr et påslag på noe under 10%. Høyttalerne er elegant bakoverlent, de har skrå flater aller veier, kabinettet er godt avstivet, og konemor klarer neppe å plassere blomsterpotter på toppen av dem. Med mindre det benyttes kontaktlim, altså. Ingen muligheter for bi-wiring, en helt fornuftig avgjørelse etter min forståelse av virkeligheten. To solide bassporter munner ut lavt nede på den ene vinklede sideplaten, temmelig elegant det hele.

Mala_Audio_ØAudio speakers_white_5

Frekvenssveipet viser at de oppgitte data på frekvensområde er rimelig korrekte, det opplyses 27 Hz til 20 kHz, men uten spesifikk dB-angivelse så langt jeg kan se. I mitt rom oppleves det som om Ø Icon ruller forsiktig av nedover fra omtrentlig 70 Hz, men mitt rom legger på en del fra 45 Hz og nedover et stykke, så mye av dette kompenseres her i huset. Mellom 30 og 25 Hz skjer en tydelig og bratt avrulling, og ved 20 Hz er det ikke mye output å snakke om i det hele tatt. Sånn generelt vil jeg hevde at med Ø Icon har konstruktøren klart å koble sammen en umulig kombinasjon på godt vis, elementene henger godt sammen, men jeg vil ikke benytte uttrykket “sømløst” denne gangen, for det er det ikke. Det er to elementer med tydelige særegenheter, og det er så å si umulig å få dem til å flette uten å røpe noe som helst. Det sagt, så lever jeg faktisk helt fint med de små artefaktene jeg opplever, fordi totalresultatet uansett er såpass levende, underholdende og involverende, at musikken settes i høysetet hele veien. Visse utfordringer er det vel med de klanglige aspekter i begge retninger, dette er en høyttaler bestående av kombinasjonen mellom dynamisk bass og et fullblods horn som spiller over et stort frekvensområde, “perfekt” er ikke et ord som benyttes i utrengsmål. Ikke at jeg ønsker det, heller, for øvrig. Jeg vil ha livet i toppen, og trøkket i bånn, og det finner jeg i Ø Icon, takk og pris!

 

 

Ø Icon vil ha et sted mellom 10 og 500 Watt i hekken for å spille, jeg synes vel spennet her strakk seg nokså heftig i begge retninger, om jeg skal basere meg på mine opplevelser underveis. 10 Watt er for lite, 500 unødvendig mye. Av for meg litt uforklarlige årsaker opplevde jeg Ø Icon som nokså effektsugne, dog ikke uten unntak, jeg kommer tilbake til dette også. Helt kort vil jeg si at hurtige, stramme klasse A/B-forsterkere egentlig ga meg mest moro, jeg ser for meg noe du kan finne mellom Naim og Hegel, egentlig, Ø elsker nemlig rytmikk og kontroll. Jeg fikk til strålende resultater med både rør og transistor, klasse A, A/B og D, men det var uansett tydelig for meg at spreke, og, ikke minst, kontrollerende forsterkere med solid strømforsyning tryller fram de aller beste sider av Ø Icon. Litt underlig, tatt i betraktning det faktum at de er både effektive og høyimpedante, men det er nå den opplevelsen jeg tydelig opplevde ved test av diverse forsterkere på Ø Icon.

Mala_Audio_ØAudio speakers_white_6

Så banker vi løs på dem, og starter ballet på den virkelig mørke siden med skiva “Black Sabbath 13”. Det oppleves tungt, solid, fullstendig åpent og kontrollert. Vi finner ikke den samme galskapen som hos Klipsch, min subjektive opplevelse her er dessuten at Ø er relativt sugne på masse effekt for å virkelig ta av.  Det spilles med stor presisjon, men jeg sitter i lytteposisjon og savner et eller annet hemningsløst, noe voldsomt og digert. Høyttalerne takler  brutale pulser uten tendenser til overbelastning, samtidig som det oppleves at det er en eller annen klanglig forskjell på basselementet og hornet. Det låter virkelig flott, jeg vil bare skru opp og opp, og blir i grunn mer og mer forvirret, for jeg opplever ikke at noe eksploderer, bryter sammen eller blir ubehagelig. Ø Icon takler alt, svelger alt, formidler alt, fullstendig uten å vise en eneste tendens til stress, og det forvirrer skribenten, selv etter mer enn 25 år med lytting på sånne greier. Ergo skrur jeg opp, opp, opp og OPP!! Til slutt går det galt, dette er første gang jeg opplever å tvinge Spec-forsterkeren i kne så det holder. Det gode er at Spec ikke vrenger som enkelte skumle klasse-D forsterkere, derimot låter det eksakt som en rørforsterker som dyttes alt for langt. Det blir et kaos av fet lyd, bassrot og generell forvrengning over hele fjøla, bare gørr, egentlig. Jeg ser min kones munn bevege seg, jeg ser hennes øyne er oppsperret, men jeg hører ikke hva hun forsøker å formidle, men det aner meg at det ikke er høflighetsfraser. Nu vel, jeg har hatt et par klasse-D forsterkere i hus som ikke har vært nådige når de dyttes over kanten, så jeg er bare lykkelig over at Spec behersker seg med hensyn til ødeleggelser når ting tar av. Konklusjonen her? Store mengder øl og Black Sabbath er en dårlig kombinasjon. Men Ø tar det meste på strak arm, så slapp bare av, volumkontrollen er til for å brukes. 

Mala_Audio_Ø_Audio_speakers_black_4

Men la oss heller se på dagen derpå, der Ole Paus formidler “En bøtte med lys” for å holde oss ved liv etter gårsdagens utskeielser. Det leveres veldig åpent og levende, men igjen har jeg mindre spørsmål sammenhengen mellom elementene; bassen oppleves å ikke være like lynrask som hornet, vi er i det landskapet der vi opplever en sub som sliter med å henge helt med en hurtig stativhøyttaler, på et vis. Det er en viss logikk i denne opplevelsen, kompresjonsdrivere oppleves å være uhyre raske, det skal mye til for et passivt basselement å henge helt med på dette tivoliet, til tross for solid motor. Jeg liker lyden fra dette basselementet svært godt, men det er vel neppe like lynraskt som sin kollega som jobber i de øvre regioner. Jeg opplever det uansett ikke drastisk, det er mer å beskrive som et karaktertrekk enn en feil, etter min bedømmelse. For å unngå misforståelser; det er et enormt solid og presist basselement, som leverer alle varene helt ned uten å bomme en millimeter, men det å kunne være 100% sømløs med noe så hurtig som toppelementet, innebærer stort sett alltid en høyeffekts, aktiv sub-løsning med enorme magneter og stive oppheng. Om jeg tar et par steg opp når motet etterhvert samler seg i mitt sinn, drar jeg til med “Figaros bryllup”, innspilt på Harmonia Mundi. Åjadda, dette er en deilig dynamisk og levende fremstilling, det hører med til historien at Audio Note bidrar sterkt til totalen med sin DAC 4.1X, men allikevel, her viser også høyttalerne sine herlige allround-egenskaper. Klangene er flotte, men muligens  er rommet litt trangere enn jeg opplever det fra mine Doxa-høyttalere. Ikke så merkelig, i så fall, det er enkelte desginforskjeller her, som vi vil ha ganske så mye med saken å gjøre. 

O_Audio_Icon_American_Walnut_HG_1

Igjen kommer en ny kveld, det er vorspiel, og hvorfor ikke la rytmikken fra Safri Duo dra i gang kvelden? Oh yea, oh hellyeah! Fytti farao som dette swinger! Det er tight, eksakt og enormt medrivende. Jo, personlig skulle jeg jeg kanskje hatt enda mer vekt i helt bånn, men dette er det realt trøkk i! Mellombassen bærer dette på sine brede, solide skuldre, det låter helt uovertruffent, og jeg kan ikke se annet enn at en hver russ ville fått fullstendig hakeslepp av denne “stadionopplevelsen” vi kan fremkalle i en helt vanlig stue. Selvsagt tvinger vi skuta inn i enda trangere farvann, “Killin’ floor” med Kail Baxley overtar ballet, og igjen opplever jeg at det glipper litt helt nederst her, der hornet er veldig på ballen, kan bassen oppleves som nevnt tidligere en anelse for langsom, når det virkelig behøves attakk og hurtighet. Men misforstå meg rett, bassen er stram, presis og solid, det er bare en touch av “etterslep” om vi pirker litt i materien. Og vi slutter ikke der; “Ways of the ocean” med Medwyn Goodall er en utfordrende låt, med lange, feite synthbasstoner. Det er også en del informasjon oppover, og det blir fort ganske åpenbart at Ø låter som et horn, ikke akkurat overraskende, da. Det er ganske “påslått” oppover, rett over presensområdet, noen vil garantert reagere litt på akkurat det. Jeg gjør i grunn ikke det, Ø låter som nevnt ganske snilt, så konkurrentene er ikke akkurat mindre “påslått”, for å si det forsiktig. Som hintet til tidligere er det noen små utfordringer omring overgangen mellom elementene, på den annen side er det en flott payback helt nederst, der det spilles veldig dypt, bestemt og presist. Jo, noen høyttalere går enda dypere, men Ø leverer her massivt i området omkring 30 Hz, og effekten er formidabel, nydelig, imponerende, en ren og skjær nytelse.

Mala_Audio_Ø_Audio_speakers_black_2

Men horn er nå en gang horn, og det må vi da kunne peke tydelig på, uten at “bruskorkhøyttalerne” (domediskantene) føler seg tråkket på av den grunn. Eller? Vi sjanser på det, og drar i gang Big band Basie med “Moten Swing”:. Åjadda, dette er dynamisk sett friskt så det holder! Fortsatt lite å diskutere at Ø icon er rimelig påslått oppover, men på samme tid vil tidligere omtalte “snille” oppførsel, bremse mye av eventuell problematikk knyttet til dette.  Viktigere er det muligens at denne fremføringen skaper inspirasjon og interesse for så vel musikk som hifi, så vi fortsetter ufortrødent med låta “Cut’n run” fremført av Gordon Goowin’s Big Phat Band fra skiva “The Phat Pack”.  Låta inneholder en veldig distinkt “eksplosjon” fra en blåserrekke, og joda, dette kan man virkelig like. Horn ruler når det gjelder formidling av blåsere, glem aldri det! Og akkurat her skal vi vende tilbake til dette med rørfosterkere på Ø. Jeg var inne på dette med effekt og kontroll, men akkurat på dette punktet setter min moderate 15-Watter et viktig poeng på kartet. Horn låter nemlig kjempetøft med gode rørforsterkere, lynhurtig, klangfullt og heftig. Med Ø er det helt tydelig at det er forskjeller mellom elementene på just dette aspektet, rørforsterkeren serverer en enestående forestilling fra presensområdet og oppover, mens basslementet blir overlatt litt til seg selv. Så her blir bildet tydelig; disse høyttalerne behøver mer av en despot enn Audio Note P2, men velg gjerne rør, for denne eksplosive oppførselen er rent ut sagt vanedannende. Dermed ikke sagt at jeg ikke var imponert over de andre forsterkerne i samme oppsett og med samme musikk, men akkurat horn på horn gjør noe med folk, som nevnt, og en god rørforsterker har noe helt eget å melde i sakens anledning. Ø-leverandøren har solide produkter fra Line Magnetic, i den porteføljen bør det ikke være vanskelig å finne gode partnere, selv om den lille AN-forsterkeren viser seg en størrelse for liten.

O_Audio_Icon_American_Walnut_HG_4

Min Audio Note oppleves altså å bli hakket for veik, og da spesielt for kontroll av basselementet. Jeg undrer meg litt over fenomenet, ettersom målinger og konstruksjon skulle være hånd i hanske for en forsterker som den. Men musikkeksemplene taler i tur og orden sitt tydelige språk, selv den lettbente “Dans ma vie” med Yanni Nikofski lukkes litt igjen, og blir ikke så leken og spretten som jeg kjenner P2 til vanlig. Joda, den driver Ø forsåvidt greit, men ikke formidabelt, og matcher ikke Spec M99 på noe annet enn en litt mer “magisk” tilstedeværelse i stemmeleiet. På de tyngre jobbene oppleves det tydelig, “A Dark Knight” fra Batman-filmen mister noe av den enorme oversikten og innsikten i lydkulissene, som resultat av maskering fra et lett utflytende bassområde. Dette skal jeg ikke dvele mere ved, men mens vi er inne på lydkulisser, ønsker jeg å poengtere at ettersom hornet tar såpass stor del av frekvensområdet, unngår vi en del faseproblematikk mellom elementene, og lydbildene blir store og presise. Ikke like enorme som fra f.eks. Doxa 8.2, men også Q-sound håndteres med eleganse, alt i alt en imponerende evne til å sette opp store presise rom i alle plan, akkurat denne egenskapen var en positiv overraskelse. 

Mala_Audio_Ø_Audio_speakers_black_5

Til deres som kjenner mine følelser for Klipsch, må jeg poengtere at Ø er en mer forfinet prosessør enn disse amerikanerne, men dermed at den også oppleves å ha noe mindre av villskapen. Det er naturlige årsaker til denne subjektive opplevelsen, den renheten Ø leverer, sørger for at man ikke opplever at den spiller så tordnende høyt og eksplosivt, selv når volumet er formidabelt. Den framstår mild på et vis, sånn at man bare vil drive videre inn i det uendelige. At jeg tvang Spec-forsterkeren i kne skyldes klart mer mangel på vett enn mangel på Watt, og mer fokuserte tester i edru tilstand slår bena effektivt under teoriene om både tung last og lavt volum. Ø Icon lurer deg rett og slett med sin temmelig omgjengelige natur, så du opplever ikke alltid hvor høyt du egentlig spiller. Hornhybrider er i seg selv en kunst å få til, og jeg har vel så å si til gode å høre den perfekte variant over temaet. Men jeg våger påstanden om at Ø Icon er blant de absolutt beste jeg har hørt av arten, totalt sett. Joda, det finnes litt å gå på omkring forskjell i klangkvaliteter mellom elementene, samt den totale sammenhengen, Ø Icon er faktisk heller ikke den endelige høyttaler, naturlig nok. Men kombinasjonen av renhet, oppløsning, basskontroll, dynamikk og lydbilder, til sammen skaper opplevelsen av en særdeles vellykket høyttalerkonstruksjon til en absolutt fornuftig pris. Jeg gleder meg til fortsettelsen! 

Ø Icon hornhybridhøyttalere, pris 70 000,- ( i sannhetens navn opplyser leverandøren kr. 69 999,- men alvorlig talt…) Pluss på 5000,- for valnøtt finish.

Produsent / leverandør: Mala Audio, Drammen.

JubiLeema!

JubiLeema!

I 2017 var det 10 år siden Leema kom på markedet med sin toppmodell, den integrerte forsterkeren Tucana. Senere kom også en Mk.2, og dette er nå altså toppet med jubileumsmodellen Tucana II Anniversary Edition. Rognlien lytter med spenning!

P1040451

På mange måter kan en vel undre på om Leema sikter mot stjernene med sin Tucana, eller i det minste mot himmelen. På den sydlige halvkule finner vi stjernebildet Tucana, navngitt etter den Syd-Afrikanske fuglearten Tukan. Og wow, kan Tucana synge! Med sine solide 150 Watt i hver kanal, full dual mono layout, og to solide ringkjernetrafoer, veier den inn med 18 kilo, og frykter neppe tung høyttalerlast. Det er enkelte kosmetiske detaljer som skiller jubileumsutgaven fra originalen, men det er på innsiden de mest spennende endringene finnes. På utsiden glitrer det i enkelte kromdetaljer, mens innsiden har blitt påspandert nye, oppgraderte trafoer fra Noratel, kraftigere printbaner, audio grade kondensatorer fra Nichicon, samt bedre internkabling. Byggekvaliteten oppleves som tilnærmet fantastisk bra, det er nærmest en japansk high-end kvalitetsfølelse med denne forsterkeren, det er solid, funksjonelt og elegant hele veien.

P1040453

Vel på plass i et oppsett bestående av strålende produkter som Audio Note DAC 4.1X, APL DAC DSD-S EX, og Acoustic Solid platespiller med Doxa’s fantastiske RIAA-trinn, spares det ikke akkurat på kildekvaliteten. Leema Tucany II Anniversary Edition responerer da også forbilledlig på høy signalkvalitet, jeg blir ikke mindre sikker på min påstand om “source first”-filosofi etter dette, kan jeg si. Særlig kombinasjonen av Audio Note DAC var en dundrende (bokstavelig talt) suksess, det er mye krutt i denne forsterkeren, det er lite å debattere omkring. Kruttet har den all hovedsak levert til Doxa 8.2 Signature, en lettdrevet høyttaler med svært så åpenbare kvaliteter, og en nydelig match med Leema-forsterkeren. Man kan kanskje tenke seg at Leema med sitt britiske opphav (Wales), vil falle inn under “PRaT-paraplyen”, forsterkere der tempo, rytme og timing er hovedfokus i gjengivelsen, men Leema har faktisk valgt noe annerledes. Her er den en relativt tydelig varme i gjengivelsen, paret med en solid, ja nærmest brutal, mellombass, og en helt nydelig, søt mellomtone, som til sammen skaper en svært likandes gjengivelse. Det minner meg om Electrocompaniet på stereoider, rett og slett.

Jeg forventet meg ærlig talt intet spesielt av Leema Tucana II Anniversary Edition, om sannheten skal fram. Hvor mye gøy kan du ha med en standard, klasse AB-forsterker, egentlig? Ja, det morsomme er jo at åpenbart er litt av hvert! La meg gjette at de innvendige detaljene har sine effekter, kanskje spesielt de oppgraderte kondensatorene? Et eller annet må det tross alt være som skaper denne presisjonen, i kombinasjon med en nokså unormalt fargerik og innsiktsfull mellomtone, dette er kort sagt en klasseforsterker. Ha i minnet at jeg nettopp har hatt besøk av en helt fantastisk integrert forsterker fra Spec, en av mine absolutte favoritter. Til tross for dette, imponerer Leema meg fortsatt. De to tingene jeg setter aller mest pris på av en lang rekke positive egenskaper, er slagkraften i mellombassen i lag med klangrikdommen i mellomtonen, disse aspektene skaper til sammen en nær magisk gjengivelse på de aller fleste musikkstilarter.

P1040452

Så kjører vi musikk. Det er mye imponatorfaktorer i denne forsterkeren, for meg er det absolutt mest imponerende at den kombinerer den store, voldsomme oppførselen med så mye finesse, akkurat den varianten er nokså sjelden vare. Du kan vel finne noe av det samme fra Luxman og Accuphase, kanskje, dette er lyd man fort blir glad i. Veldig glad i til og med. Jeg fikk plassert et barnslig flir i ansiktet så snart jeg lot Shirley Bassey foredra “Rythm divine” i lag med dybdemestrene Yello, det ble en ren maktdemonstrasjon direkte fra start. Dynamisk og digert, levende og nært. Dæven, hvor inspirerende! Bare å feie på videre, så jeg lot meg lede inn i fristelse, og ville høre trommer. Mye trommer. “Drums les du tons”, betyr det tonnevis med trommer, eller trommer i sanddynene…? Jeg gjetter på det første. Veldig smekk i denne forsterkeren, altså. Hurtig, transientvillig, kraftfullt. Man ville normalt tro at en såpass stor tyngde i gjengivelsen ville skape en maskeringseffekt, men det er jo her Leema virkelig viser sine kvaliteter. For det sprudler med klangfarger midt i villskapen, det er fullstendig under kontroll, selv når jeg spiller avsindig høyt! Moro!

P1040450

Nå hører det med til forrige avsnitt at dette var typisk audiofile innspillinger, da, mange forsterkere takler denslags både fint og flott. Så vi må nok utfordre også Leema Tucana II Anniversary Edition med litt elendige innspillinger, også. I dag faller valget på en gammel Uriah Heep-skive, “Demons and Wizards”, der det på min CD ligger en bonuslåt av en noe spesiell karakter. New Zealenderen Gary Thain hadde akkurat overtatt som bassist i Uriah Heep i 1972, og jeg må si at her kastet de vel bort en gudbenådet gitarist til bassens forbannelser, eller? For han gjør en gedigen show-off med låta “Why” (Extended version), altså, han varter opp med et basspill av en annen verden, dessuten er låta både swingende og gøyal i tillegg. Ja, nå tok rockelivet knekken på den gode Gary etter noen år, han fikk i seg en kraftig kombinasjon av elektrisk strøm og generøse mengder dop, og fikk sparken fra bandet etter 4 – 5 skiver. Og ikke så lenge etter forlot han kloden, like godt. Men han viste verden hvilken bassist han var i denne låta, og Leema foredrar dette på forbilledlig vis. Her skapes så mye plass, på samme tid som det eminente basspillet står tydelig fram i miksen. Koring, keyboard, gitar, vokal, alt manifisterer seg med all mulig eleganse og tydelighet, dette er helt enormt flott! Den ekstra varmen forsterkeren leverer passer så absolutt til 70-talls innspillinger, bare for å være helt tydelig på det.

P1040447

Jeg kjører videre med en av mine absolutte favoritter, “In Session” med Stevie Ray Vaughan og Albert King, som setter hverandre i stevne for en TV-innspilling i 1983. Hvil i fred begge to, forresten, jeg kommer aldri til å glemme noen av dere. Skiva begynner modig nok med “Stormy Monday”, Albert King er blues in persona, der han speller, synger og beretter seg gjennom denne skiva, dette livet, samtidig som han trekker og narrer ren magi ut av sin yngre, men oj så sultne gitarkollega. Sammen er de dynamitt! Ikke nødvendigvis en nydelig innspilling denne heller, men Leema Tucana bevarer livet, og slår bokstavelig fast rytmen og trøkket i låta. Rasende tøft! Lett å skille de to “kamphaner” som flommer over av strengenes energi, lett å følge en noe ullen basslinje, lett å legge merke til trommeslagerens hihat-jobb, stortromme, skarp og tam’er. Wow, det vekker lyster i meg, og jeg bare må dykke inn i den 15 minutter lange historien om Hendrix, Joplin og Collins på Fillmore West… For en tilstedeværelse! Her bidrar dessuten Leema glitrende med feite, deilige gitarklanger, en herlig, levende opplevelse. Det er for øvrig et interessant fenomen jeg har lagt merke til, forresten, og det er at et hvert oppsett jeg lever med over noen uker, ser ut til å forme min musikksmak. så lenge Leema har vært i huset, har jeg tendert mot mye rock og blues, det er den kraftfulle mellombassen, slagkraften og fandenivoldskheten som driver dette, såpass er jeg sikker på. En underholdningsmaskin, dette her, en kraftfull, kontrollerende og overbevisende underholdningsmaskin!

P1040446

For å si enda mer om dette trøkket og denne solide kontrollen, fyrer jeg opp “Elephants on ice skates” med Brian Bromberg, etter dette tviler du aldri mer på kraft og kontroll fra Leema Tucana II Anniversary Edition, såpass kan jeg love deg. Dette er det skyv i! Det som derimot fort skjer, er at du får helt dilla, og går løs på 20 minutter “A Dark Knight” fra Batman-trilogien, Hans Zimmer er komponisten, selvsagt. Størrelse? Du ba om det! Små høyttalere blir store, store høyttalere blir enorme! Dynamisk sett mangler det ikke stort, det er en uendelighet av kraft og brutalitet å øse av. Vel, det hører med til historien at jeg stort sett bruker lett, effektiv last, men jeg føler meg faktisk hensatt til min periode med 300 Watt McIntosh, når sant skal sies. Som å være ombord i ei skute i storm, mann. Hele tiden uten at noe kommer ut av kontroll, snarere tvert om, fullt innsyn selv om sofaen rister under meg, og rommet skjelvende omfavner meg. Oh, I love this! Dette peker også på at store, klassiske orkestre behandles med både kraft og eleganse. Altså, selvsagt har jeg hørt enda bedre klang og “stofflighet” fra gode rørforsterkere og svindyre Spec-saker, men som tidligere nevnt er kombinasjonen av en aldeles voldsom størrelse og elegant klangstruktur en ganske vanskelig øvelse, som Leema håndterer med et fullstendig avslappet pokerfjes. Det er til og med sånn at når volumet går opp, er det som om den strammer musklene, og bare drar til, det er som om den rett og slett nyter å være på jobb!

P1040454

Jeg er overrasket over Leema Tucana II Anniversary Edition, altså. Den besitter overraskende fine klanger, åpenhet og kontroll. Det er alt i alt en svært vellydende, vellykket konstruksjon. Den er utvilsomt direkte brutal i bassområdet, dette er nok et valg Leema har tatt av rent underholdende karakter, men så lenge det turneres helt uten å maskere resten av lydbildet, er det jo helt genialt. Dette er rå, skruppelløs klasse-A/B-makt, rett og slett. Leema Tucana er rask, transientvillig, tung og sint. Toppet med et enormt bra innsyn, mener jeg dette er en av de mest spennende transistorforsterkerne jeg har hørt i prisklassen under omtrent 50 høvdinger. Og i skrivende stund er den på tilbud, så om du er på utkikk etter den tøffeste gutten i klassen, er dette øyeblikket du har lett etter!

Leema Tucana II, Anniversary Edition, integrert forsterker 2 x 150 Watt,

Veil. pris 49 950,-  Akkurat nå (april 2019) 39 960,-

Du finner den hos Moet Audio i Stavanger

 

 

 

The dreamcatcher

The dreamcatcher

My absolute watershed audio experience? Hearing one of the earlier Audio Note DAC 4.1X’s play Rainbow “Hunting Humans (insatiable)” some 15 years ago. Much water has flown to the sea since then. So what to expect when the latest version of DAC 4.1X Balanced visits my home?

P1040429
From AN with love

I have been writing about hifi for more than 25 years now. During those years I have been in the lucky situation that I have heard some of the best hifi money can buy. After the mentioned DAC 4.1X experience way back when, I have heard a quite a few DAC’s that made leaps forwards in digital audio; the huge three box Esoteric, the top model from APL, and rater recently, the flawless PS Audio. So it is with a kind of anxiety I get the latest version of Audio Note DAC 4.1X in house;  has the kind of old fashioned Audio Note now silently been surpassed by the rest of the pack? Was my recollection of the sound from the original model just fooling me, was the whole thing in fact just an old dream? So I set out chasing that old dream, then, heavily armed by Audio Note. Watch your back, all ye DAC-producers out there!

P1040433
The dynamic duo

Like a few of the top notch DAC’s I’ve been listening to lately, the Audio Note comes with a dedicated drive, the CDT 4. In my view a heftily priced unit to spin a silver disc with, to be honest. Skeptical as I am, I am questioning the importance of a digital drive, but at the same time I do admit being surprised lately by both PS Audio and the Japanese, belt driven player from C.E.C. So I will not debate the possibility of differences between digital drives, but I will argue that there might be other, more important parts of a good hifi set-up, and leave it at that. The CDT 4 came to Norway with a possible handicap, though, as it during the transport from U.K. received a serious blow from nothing less than a fork lift. And, by that beating, proving a mechanical quality beyond debate. It does not look very well, but still plays immaculate. A cheapo Pioneer rattle box would never play a single disc after such a treatment, I promise you that much. Anyway, all the findings in the following review are made by using the CDT 4 / DAC 4.1X Balanced as a unit.

P1040438
CDT Four – Fork lift: 1 – 0

So mechanically this player / DAC should be ace stuff. Still, there is a thing I’ve been a bit confused about all the years I’ve both owned and tested AN CDT’s; why on earth is it impossible to make it easier to insert and remove the disc from the drive? Have a look at the beautiful, French Métronome players as examples; pretty much the same top loading system, but they have made some pits for the fingers, making it much easier to get a grip on the disc. In turn, you avoid finger marks and following replay problems towards the end of the disc. The CDT’s are actually a bit fiddly to use, and, I guess it won’t be better when the user gets older, either.

P1040435
A little fiddly….

Both the drive and the DAC comes with both XLR and RCA contacts, on the DAC that goes for both digital and analogue connections. The DAC is balanced through the output transformers, in short it will drive any input you can let it feed. Hell, I even tried short-cutting my DAC 3.1X way back when, ill advised trying out some  XLR-RCA adapters. The result? A slightly darker, more “cuddly” sound. But I still liked it! When switching to “Balanced” on the rear output switch, what you actually do is grounding the output trafo, by that balancing the XLR output. Theoretically, a small quality gain is possible that way, but way more important is actually finding an amplifier that matches the DAC. On some amplifier XLR inputs, you’ll discover that they’re not really balanced, what they do, however, it to shortcut the DAC output signal. The DAC 4.1X handles that too with grace. The volume drops a bit, but it still plays fine, although loosing some dynamics and vividness. On my Spec amp (not really balanced), I clearly preferred the SE connection, so here it’s open for both taste and testing.

All products from Audio Note are based around audio valve technology. Further, much of the qualities and characteristics are based on simplicity, good component quality and high end output transformers, often with loads of silver involved. Top that with endless listening, research and experiments, and a dedication beyond Rolls Royce standard, and you’ll understand some of the aura surrounding this unique brand. To put it short, I have never seen anything like the focus on all details, bits and pieces as you find at Audio Note these days. But they might stretch it a tad too far at times, maybe? From my own point of view I would like to see more than one input on the DAC, for example, how difficult can that be? When asked about that, they just say that’s the way Audio Note build their DAC’s. Like it, or forget it; listen to it, and you’ll understand. Anachronism is the word. Fair enough, that works in audio, besides, there might be good audible reasons behind such choices. You just don’t get remote control, fancy menus, all-in-one, Spotify or network connection when choosing Audio Note. But the sound!

P1040439
One input and some twists

As mentioned, the DAC’s from Audio Note have approximately one input. OK, they have the choice between RCA and XLR cable for digital input, but for all practical purposes, it’s one, and one only. Calm down, guys, that’s the way it is. You want a near magic reality from CD? Audio Note is the answer. You want more inputs? Cambridge? NAD? Sonos? Pioneer? I can go on all day! Why not combine it? It’s like a RIAA, right? One input on most of them, and you use it for best possible LP sound, so what’s so crazy about thinking the same thing about CD? Ah, the price, I hear you say. I can’t argue about that, I must admit. Did you use that argument last time you visited your car dealer, by the way? If you did, that’s fine with me, enjoy your Škoda, then, I don’t mind! But back to Rolls…eh… Audi…o Note, that is. We’ll put it through the paces as no DAC ever have, ’cause this is the moment of truth. Is Audio Note really any good, or is this just valves and romantic dreams about a past that never really existed? During the introductory rounds, at least it became obvious that the DAC 4.1X has a few characteristics that’s hard to disregard. Attack! Dynamics. Control. Grunt. Clarity. Shall I continue? Pace! Rhythm. Timing. Well, so people say that’s a Naim-thing, the PRaT. No, it isn’t. It’s a music thing. And Audio Note plays music with the realism intact. So that’s where you find the pace, the rhythm and the timing; it’s absolutely not invented in Salisbury!

P1040434

So play, then, CDT Four! Into the open lid, I drop an easy start, a well recorded jazz disc from STS Records of Holland, and wow! Digital signals flows to the DAC 4.1X, and “the dreamcatcher” is at work, immediately. What strikes me the most, is the timbre, the atmosphere, the sensation of being there. The musical message, the ability to grab the listener and hold. So we continue with the the 1960 release (recorded in ’58 and ’59!) “Blues in Orbit” by Duke Ellington, and we’re immediately beamed to a different world. Oh, the atmosphere! An incredible insight, wonderful timbres, although clearly carrying the colors of the fifties, it sounds so unbelievably realistic and credible. I just love it.

To describe just how versatile this beast is, I throw in Black Sabbath’s “Mob Rules” (Dio era) and their powerful song “The sign of the southern cross”. A mediocre recording, let’s agree on that. Here, the DAC 4.1X shows up one more of its fantastic abilities; how to totally change its character, switching from timbres and atmosphere to brutality and power in a split second. The small dynamics left in the recording seems to grow through the DAC, the sheer power and darkness of the composition is totally present in the listening room. And so I just can’t wait any longer… Ritchie Blackmore made this overtime Rainbow album back in the nineties, seemingly because he just had no idea what to do with his life after Deep Purple. There are a couple of good, heavy melodies there, though, but no real good recording. In my mind, the memory of how a DAC can totally change a poor recording is for ever connected to my first experience with the Audio Note DAC 4.1X Signature around year 2000. Will I now discover that it all was just an exaggeration of a few good minutes in my life? Will I kind of call my own bluff? No! No way, I was flabbergasted again! Audio Note still makes “Hunting Humans” totally its own, to something out of this world! So open, so clear, so goddam’ hard hitting and precise, topped with a kind of a threatening, insisting presence, that just makes this song stand out as a strange way of high end presentation. All of sudden this is not just a mediocre product from the left hand of a genius, it’s a living documentation of a point in time. Inexplicable, but still true. No matter how many high end DAC’s I’ve listened to lately, none of them did this; in fact they weren’t even close.

P1040437
Still convincing

So it is with great confidence I enter the normally simpler examples, like Bob Dylan’s 26th studio album “Oh Mercy” from 1989, and the song “The man in the lang black coat”.  A slightly mystical and rather apocalyptic song, and I am thankful to Bob for being so nice that he popped by to tell me this story personally . To me, the song gets a whole new meaning, all of a sudden, and it wasn’t actually meaningless before, either! Back home again; in Norway we have this wonderful studio called Rainbow, extensively used by Manfred Eicher of the fantastic ECM jazz label, among others. All these recordings sounds elegant, detailed, with huge room and precise soundscapes. In 2003 the studio owner and chief producer, Jan Erik Kongshaug recorded the album “All these years” with his own quartet, a jazzy, swinging recording. The Audio Note plays it brilliantly, the attack of strings, the drum sticks, the skin, the edges, the lovely piano timbres, the controlled bass… The recording is in itself kind of forgiving, but still, I cant remember hearing it better than this, even after all these years…!

P1040430

So we conclude with classical music, I guess. The notoriously difficult “Holiday morning” by Claude Debussy, in Telarc’s brutal recording from Cincinnati is a hard trial, to make it clear. Further, this is an SACD pure DSD recording, but dual layered, so AN will have to deal with the normal CD layer only. A clear handicap. I own a serious SACD player myself, normally a standard CD player will not be able to challenge it on this great recording. Off we go, then. Initially I was taken a bit aback, as when not to much is happening, the AN plays this just as open and vivid as my good APL SACD-setup. But when the whole shebang kicks in, the SACD layer has a small advantage, no doubt about that. That said, the Audio Note is a powerhouse, the dynamics are almost scary in all its brutality. My (also very dynamic) APL sounds calmer and sweeter somehow, more open on this recording, but it just cant deliver the enormous size shown by the DAC 4.1X. The crescendo in the end exceeds all I have heard in this house, ever, CD and SACD players alike. Impressive, indeed.

P1040432
And then there were music…

This should leave no doubt, then. I still love everything Audio Note does, I love the presence and music the components deliver, I adore the dynamics, I enjoy the timbral qualities to the full. In short it’s my opinion that this seemingly outdated technology, without oversampling or upsampling, filtering or any other bulls**t, totally dwarfs everything you can find to put your digital music files through. Yes, I know this might my subjective perception only, but in my mind it’s a kind of “magic” realism in the way the music comes alive through the Audio Note DAC 4.1X. I have to admit here, though, that the prices are chilling to the point of freezing me stiff, but hey, the same goes for Rolls Royce, remember. So if you have the money, look no further. This is how to play music from a digital source. Forever.

Audio Note CDT Four, CD drive, price GBP 13 350,-

Audio Note DAC 4.1X, price GBP  13 110,-

 

 

Spec me up!

Spec me up!

Spec is without competition my favorite class-D amplification. Not only that, let’s just say amplifiers without tubes, that’s how good they are. So when Spec introduce two new models, I dribble at their doorstep. And now they grace Casa Rognlien….

P1040412

At the same time as they introduce the two models, three of the previous ones leaves the portfolio. Most importantly, my own beloved RSA M3EX is now history, superseded by the all new RSA M99. That leaves three integrated Real Sound Amplifiers (RSA); the new 777EX, the M99 and the top model F33EX.  The latter was an ear opener of epic dimensions, my own M3 is also way up there, but still can’t convey the magic from the top model. So the question is how these new models fare, compared to both the ultimate solution, and those who have been left behind…

First I need to address a phenomenon that I guess will put some people off, since the marketing strategy in the house of Spec seems to have taken a rather strange turn somewhere. I’ll quote from their home page:

An amplifier is a musical instrument

At the core of our concepts is the idea that the amplifier is a musical instrument. By supporting the chassis with a combination of woods, RSA-M99 reproduces a beautiful sound like a genuine musical instrument.

A wide, solid spruce board is closely attached to the entire bottom surface of the chassis. Spruce is the same type of wood used to build violins.

Wooden feet of maple with hickory embedded in the center. These foot pieces are designed in such a way that only the hickory located in the center is grounded.

Wooden soundboard with wooden feet vibrate with the audio signal playing a natural sound.

No, Spec, an amplifier is anything but a musical instrument. The listener does not at all want to listen to an interpretation and colored musical piece, played through a different musical instrument than the one on the original recording. An amplifier is supposed to make the music come alive in the listening room, and nothing else. So OK, I may accept that the wood can have some impact on the sound, but then I suggest it removes unwanted resonances, instead of introducing new ones. That said; Spec has of course hit the bulls eye, their amps do not resonate or vibrate in any way, so let’s just pretend the lyrics above is the result of a weird, Japanese sense of humor. Natural sound, however. Me oh my, this is something to write home about, these amplifiers deliver the goods, do not ever doubt just that.

P1040426

The core of the Spec technology is their way of implementing the class D technology, see illustration:

Although PWM may look like a digitalization, it is not. This is a fully analogue amplifier principle, with short signal path, and a limited number of high quality audio grade components. The RSA 777EX has a switch mode power supply, though, where the M99 utilizes an R-core heavy trafo solution. I’ll return to the sound differences later, here I just want to add that there is more to it than the eye can see, because the M99 is obviously a more muscular “musical instrument” than the little sister, being able to drive even rather difficult speaker loads.

P1040419

Let’s talk about the Triple7, first. A 2 x 50 Watt design, weighing in at 7 kilos. Simple and small, 3 RCA and one XLR in, plus dedicated headphone amp with 3,5 mm plug on the front (speaker output can be switched off). A challenging unit, this. Also on the predecessor, the 717, I struggled to find suitable speakers, this time I had a slightly different choice of brands, and had a fight to find good partners. What I felt all too strongly on every speaker I tried, was that there was no grunt, no dynamic power at hand, even if I still could hear that the potential was obvious. The sound was smooth and detailed, great timbral qualities, but weak. Every time a crescendo came along, I was left with a feeling of something missing. Also, on piano notes, it was lacking the attack and dynamics from the strings and and hammers. Slightly frustrated I dig deep into my collection, putting my old, simple Klipsch B3 up on the stands And, hallelujah sisters and brothers, salvation was gracing my living room! A few amplifiers in the world blows pure magic into this rather cheap design, making them explode, breathe both fire and ice, conveying life and sprinkle details like snow in a cold winter night. And wow, does the Spec 777 make the B3’s come alive! After my doubts about the power of this amplifier, the result came as a shock. What a combination!

P1040420

So I touched the bull by the horn immediately, putting “Night walker” by the Danish group Trentemøller in the player. Hah! I’ve played this melody a countless number of times, but still the combination of the lightweight Spec and the oldish and cheapish speaker absolutely blew me away. Fabulous soundscapes, deep and powerful bass notes; shut your eyes and tell me that this is a standmount speaker driven by a 2 x 50 watt amp at 7 kilo match weight. No way, it’s impossible. But still, it is true. There is power at hand, people, just don’t ask me how this happened. This amplifier, that so easily was humbled by other speakers, suddenly had full, brutal control. So I just threw more and more fire and fury at it, forcing it to play enormous musical pieces, and it never failed to deliver. Best described by “Nitro Junkie” by Gothic Storm, and, if you don’t know what I mean by the expression “breathing fire”, have a listen to this. What a demonstration of sheer, ruthless and unbeatable power!

P1040413

The cool thing is that this amplifier also has several other just as important characteristics, not least timbral qualities, easily audible while playing good jazz recordings. That brings us to the Dutch company STS Recordings and their series of recordings of Dutch Jazz Legends, where Garner – Burke plays the old classic “Misty”. Here, the Spec gives a demonstration of the “chameleon effect”, as the expression is so totally different from previous music example, clearer than anything, this proves that the amp itself is not coloring the result. So laidback, at the same time so present and vibrant. The horns have their character fully laid out, while the piano sounds sparkling and dynamic, but still silently lurks in the background. Lovely.

This behavior is also present through the headphone output, which indeed is a great feature. I have heard good integrated headphone amps from the likes of Naim and McIntosh, but the one in this Spec amplifier really holds its own. Through the very good Beyerdynamic DT 770 Pro (the 250 Ohm version, the others are not nearly that good), all recordings really shine. Dio and “Sign of the southern cross” isn’t really such a good recording to say the least, but the Spec know how to handle difficult visitors. The rhythmically strong, but still elegant way of conveying music, carries this rough recording safely through to the listener. Both brutal and smooth at the same time. A genius combination, to put it short.

P1040417

Given you find the right speaker to match this small Spec RSA 777EX, you never need to look back. An absolutely stunning amplifier, both through speaker output and with good headphones. I suggest speakers from brands as Audio Note, some Tannoy models, some Klipsch models, Kudos and Audivector, to name a few. If it sounds weak and not very dynamic in your system, a different pair of speakers will solve the problems, I promise you. With that out of the way, the Spec RSA 777EX will produce an endless series of great musical experiences on all types of music and all types of recordings. It will shock you, it will touch your emotions, it will convince you, and win you over. A totally surprising and extreme amplifier, as soon as you have found the right partners. What can I say, I am in love with this small thing!

P1040423

So what happens then, when we jump up the ladder, and engages the way more substantial RSA M99? It may seem hard to believe, but Spec has even a few more tricks up its sleeve. But wait for it, first I like to say a little about the more superficial differences. First, The M99 weighs more than double than the small sibling. Then we have en extra XLR input. An important difference is that the M99 also can be used as power amp, through a small switch on the rear plate. I use this feature rather often on my own amp, as that makes a reasonable remote control much easier, since I have an APL DAC / pre in front. The switch can also remove the slightly sharpish light around the knobs on the facia, for relaxed night listening. I wander if the M99 also uses output transformers, as there’s a closed box near the speaker posts, with a substantial weight.

But let’s jump to the sound, and first talk a little about the differences from the triple7. Most importantly, the M99 is a powerhouse, it comes across w-a-a-a-y bigger than the moderate 2 x 60 Watts indicates. None of the matching challenges so obvious on the little guy, are present here. You can drive even rather difficult loads with ease and gusto, still I normally prefer efficient, easy loads, as I feel they easier conveys an open, rhythmic presence. Further the M99 is a tad more open, especially evident in the midrange, where the mentioned Dio recording becomes even more enjoyable, even if I nearly can’t understand how that it is possible. And, of course I must say a little regarding differences from the predecessor, the RSA M3EX. Not very big, but the M99 feels even more powerful, slightly darker voiced, even more vivid and with higher “foot-tapping” abilities. There’s still a significant step up to the top model, the RSA F33EX, mostly this is about timbral qualities and, again, even greater feeling of sheer, brutal power on the uppermost Spec model. One of the rally important features of the Spec amplifiers is their “omnivorous nature”; they play anything with ease, totally changing from a nice, relaxed performer one moment, to a monster the next. Just like the best of valve amplifiers. It just never pushes its own nature into the expression, it just conveys the musical message. Just like it should.

P1040424

On classical music, I have had a few experiences of watershed character; when listening to the Spec RSA F33EX kicking the hell out of a pair of Tannoy DC10t playing “Holiday Morning” by Claude Debussy, I was totally flabbergasted. The combination of raw power and extreme refinement was addictive as any known substance I have come across in my life. Can the new M99 copy that? My M3 surely can’t. On the power aspect, the M99 is very close to the F33, no doubt. It is also slightly better than my M3 regarding “being there”, in this case “there” is Cincinnati Orchestral Hall, and, well, it is absolutely an obvious leap closer to the top model. In other words, and astonishing performance, a display of the combination of power and delicacy, that just a very few amplifiers in the world are capable of. Impressive and beautiful at the same time.

Back to jazz, Radka Toneff’s legendary recording “Fairytale” breathes life and vibrancy when Spec M99 happily plays it. The emotional contents are obvious, I can only think of valve amplifiers that can do this as good as we can hear in this set-up. The voice floats in open air, the piano resounds into eternity. The same can be said about “Blues in orbit” by Duke Ellington, we’re beamed to a different place and time when this historic recording graces our listening room.

P1040422

Again change of scene, the enormous epos “A Dark Knigt”, Hans Zimmer’s movie music, thunders through the listening room, dark and threatening. Not a microscopic sign of control loss, this is a sheer demonstration of power. It just can’t be done so much better, and then I think I have said the most.

This feeling of limitless power is of course not real. Bear in mind that forces of nature can’t be outwit by Spec, either. So my clear advise is to choose speakers that are fairly easy to drive and control. I have a weak point regarding the Norwegian Doxa 8.2 Signature, that fit hand in glove with the Spec M99 amplifier. Then you can fully exploit all its abilities, all the way from the thundering bass, via the open and communicative midrange, up to the silky, delicate treble. On top of that you can see the enormous soundscapes in front of you, pinpointed, huge. Top it by raw dynamics, and most is said. Now, there are many other good speakers to choose from, just be sure you think high quality, these amplifiers deserve it. I must say, however, that the Klipsch B3 / Spec 777EX combination was a very interesting escapade that I really can recommend as an entertaining evening, without costing an arm and a leg.

P1040427

So, if you have made it this far, I guess you have an idea where we are going with this. Spec still comes across as unique amplifiers, carving out a niche of their own, more or less. This is class D done right, these amplifiers are masterpieces, artistry with sovereign, everlasting quality. They might seem to carry a heavy price tag, that goes for both the amplifiers, actually, but when you are overcome by the fantastic mix of strengths of these units, you will find the money, and live happily ever after. Again I have enjoyed each and every second with Spec amplifiers, so of course I will recommend all serious music lovers to have a listen to these absolutely excellent hifi components.

 

Spec RSA 777EX integrated amplifier, 2 x 50 Watt, NOK 39 900,- (approx. 4100 €)

Spec RSA M99 integrated amplifier, 2 x 60 Watt, NOK 105 000,- (approx. 10 800 €)

Import Norway: Bebop Hifi

 

 

Tidsmaskinen!

Tidsmaskinen!

Fjorårets produkt i Rognliens HiFi-blogg var et norsk, innovativt RIAA-trinn. Norske småbdrifter har enda mer moro på lur på RIAA-siden, Doxa gjør det på gammelmåten, men med fullt fokus på detaljene i sitt Signature RIAA-trinn. Kan tradisjon matche innovasjon?

p1040404

Doxa har hatt RIAA-trinn i porteføljen mer eller mindre fra 70-tallet fram til i dag, men dagens versjon er deres klart mest påkostede. Det er et enkelt RIAA-trinn, i utgangspunktet er det uten innstillinger, og kun beregnet for Moving Coil, men det er ikke hele historien. Det kan også bestilles en versjon med utskiftbare plugger på baksiden, som gjør det mulig å endre belastning, og så mye mer er det ikke å si om saken. Til RIAA å være har Doxa produsert et monster av en strømforsyning, men det er ingenting å le av, om jeg skal dømme etter effekten dette har på det lydmessige, er det bare positivt. Sist jeg hørte dette med all mulig tydelighet var på Heed, men også Naim har vist dette mer enn tydelig i alle år. Ren single ended, dual mono, enorm kondesatorkapasitet, høy komponentkvalitet, ingen OP-amper, til sammen er dette oppskriften på en kvalitets-RIAA.

p1040402

Sin vane tro har Doxa benyttet lang tid, et uendelig antall forsøk og tester, supplert av mange og lange lytteseanser, for å finne fram til de endelige løsninger. Dette er så definitivt hørbart! I all hovedsak har de benyttet Audio Technica ART9 som pick-up ved tilsmaking av lyden, akkurat det er også hørbart, men jeg kan samtidig si at det ikke skal anses som noen absolutt begrensning, om du vurderer et slikt trinn. Undertegnede har benyttet Acoustic Solid Wood Black / Origin Live Illustrious tonearm / Audio Technica ART 9 samt Benz L04 pick-up. Og la meg bare slippe katta ut av sekken umiddelbart: For et RIAA-trinn dette er! Det finnes ekstremdyre, gjennomarbeidede RIAA-trinn der ute. Manley. Grandinote. Whest. Og mange andre som sikkert kunne vært nevnt. Jeg skal ikke hardnakket påstå at dette Doxa Signature RIAA-trinnet er helt der oppe. Men merk at Doxa går for ekstrem enkelhet, der de fleste andre har alt; inngang for flere pick-up’er, separat strømforsyning med flott design, klar for både MM og MC, samt en rekke innstillinger for å tilpasses alt du kan finne av p.u. Hos Doxa er det kun én inngang, ingen innstillinger, og ett fokus: lyd. Derfor kan Doxa gjøre det tilnærmet umulige for en tross alt moderat sum kroner og øre.

Og her gir jeg ordet over til Doxa, for å beskrive litt nøyere hvordan denne RIAA’n er tenkt og konstruert:

Riaa’en er utviklet rundt den spesielle J-Fet transistoren K-170 fra Toshiba. Disse er videre spesielt matchet og selektert til hver enkelt riaa. K170 J-Fet er mer som et rør å betrakte snarere enn en transistor. Det er ikke som en tradisjonell halvleder, her er ingen diode – den er åpen som et rør og karakteristikker ligner rør. En av grunnene til at denne transistoren er fantastisk for RIAA, er at såkalt “1 over F-støy” i denne er særdeles lav. Dette muliggjør en meget enkel og kort signalvei med få forsterkerelementer. Videre er betraktelig oppmerksomhet og ressurser lagt i komponentkvalitet: Når antallet deler reduseres er det lettere å forsvare større summer brukt på hver enkelt del. I RIAA’en finnes mye eksklusive kondensatorer både i RIAA nettverk og til avkobling. Umagnetiske motstander og mye mer. Voicing/tuning av sammensetning av deler er gjort over lang tid. Det er viet stor oppmerksomhet til støyfri og god regulering. 
Spesifikasjonen på den riaa’en som har vært på test er:
Singel-Ended design m/ K170 J-fet.
62db Gain
110 ohm inngangimpedans
0 kapasitans

P1040148

Det er hevet over tvil at dette RIAA-trinnet kan utfordre godt over sin prisklasse, rett nok med den soleklare begrensning at du ikke bytte mellom alle mulige pick-uper uten mye om og men, som nevnt. Det har alt; gjennomsiktigheten, dynamikken og klangstrukturene fra de virkelig dyre RIAA’ne der ute. Disse egenskapene setter til sammen en standard som gjør at du skal virkelig langt opp i kvalitet på platespiller og pick-up før du på noe rasjonelt vis kan hevde at Doxa-trinnet utgjør en begrensning i kjeden, i hvert fall.

Vi åpner ballet med den historiske utgivelsen “Kind of blue” med Miles Davis, tenker jeg. Tidsmaskinen våkner umiddelbart til liv, og hensetter oss til New York, 1959, til Columbias studio på 30th street. Der ble albumet stort sett improvisert rett inn på tape, alt ble unnagjort i løpet av to hektiske dager, kun én av låtene behøvde mer enn ett take. Dette er imponerende! Lydbildet er veldig bredt og fantastisk presist i alle plan. Kanskje har jeg hørt dette bedre i Fidelitys storstue ved en anledning, men jeg er slett ikke sikker. Innspillingen framlegges med en slags selvfølgelighet, klangene er naturlige og avslappede, plasseringen er eksakt i alle plan. Pianoet klinger betydelig mer fargerikt enn jeg er vant med fra tidligere, alt er rent og på sin plass. Coltrane står ute på vingen, og ser inn på de andre som plasserer seg sikkert og trygt på den imaginære scenen, det er helt magisk.

p1040405

Vi tar et par steg i retning vår tid, med Dr. John’s swingende New Orleans-skive “In a sentimental mood”, en relativt ordinær innspilling med blås og smekk, og naturlig nok mye piano. Jeg har et sterkt og varmt forhold til denne plata, den bringer mitt sinn tilbake til Systemdek, Helius, Ortofon, Audio Innovation og Snell E. Det er svært gode minner fra en god tid rundt 1990, jeg har slitt litt med å finne tilbake til den lett magiske framstillingen nevnte anlegg fikk ut av denne litt vel kommersielle, men allikevel deilige skiva. Og, endelig, er vi tilbake. Acoustic Solid, Origin Live, Audio Techinca ART9, Doxa RIAA, Spec, Doxa høyttalere. Magien er tilbake i huset, denne gangen toppes det av ny innsikt, nye klanger, nytt liv! Enda større rom nå, enda flere detaljer, pianoet klinger enda flottere, dynamikken enda et strå hvassere. Et nydelig tilbakeblikk i en enda bedre nåtid!

Over på et fullstendig annet tidsbilde, da i form av Led Zeppelin’s brutale svanesang, albumet “In through the out door”, innspilt 1978 i Polar Studio, ABBA’s kreative hjemstavn, og utgitt på sensommeren året etter. Åpningssporet, “In the evening” gir meg utrolig nok et helt nytt innsyn i ei skive jeg har eid i snart 40 år! Ikke sånn at alt treffer helt her, spesielt stemmen framstår som noe hard, mens resten av ensemblet låter nokså statisk, men allikevel. Det flommer av detaljer og rom, plutselig. Det legges frem veldig kontant, veldig åpent og sitrende. Joda, det er både litt skranglete og grått, men tidskoloritten var dessverre ofte slik på den tiden. Rett nok må jeg si at etter å ha hørt Black Sabbath’s Paranoid på mastertape (spolebånd), og deretter et par senere vinyl-utgivelser fra samme kant, tror jeg feilen ligger et annet sted enn i selve studioet, men utgivelsene den gangen, kom ofte veldig skjevt ut fra hoppkanten. Det samme dermed sies om Deep Purple’s “Come taste the band”; utgivelsen behøver en slags unyansert fedme for å slå pusten ut av lytteren, men der er virkelig ikke Doxa i det hele tatt, her skjules intet. Man ser virkelig alt, men alt er dessverre ikke like pent. Bassen buldrer i bakgrunnen, joda, det er lett å overskue alle detaljene, men det blir faktisk litt i retning analyse, der eksempelvis Spotify legger det fram uten nyanser, men med fedme og voldsomhet. Grunnet Doxa-trinnets ekstremegenskaper swinger det av dette her, heldigvis, men ta med i betraktningene at dersom det er heavy fra gamle da’r du skal spille, blir matching av resten av oppsettet ekstremt viktig. Godt oppover på volumskalaen åpner det seg skikkelig og smekker til, funky, totalt kontrollert, rent som en vårdag, så til tross for innsigelsene berger vi restene på ren og skjær eleganse.

p1040401

Over på de klassiske verker, fyrer vi atter tidsmaskinen, og setter tidspunktet på 1961, og hører Mozart’s klarinettkonsert i A-dur, med Robert Marcellus klarinett, fra en innspilling Severance Hall Cleveland (EMI). Jeg kjenner verket svært godt gjennom Musical Fidelity’s egne utgivelse der gründeren Anthony Michaelson trakterer klarinetten på kyndig vis. Det er også en nydelig innspilling, men helt på høyde med de fantastiske klangene klarinetten fremstår med her, er vi dog ikke. Dette er fullstendig uanstrengt og fargerikt, nok en gang overbringes vi et unikt innblikk in forgangen tid. Vi fortsetter med Carl Nielsens Overture to “Maskarade” på Direct Metal Mastering (DMM) som var så populært i sin tid. Innspillingen er fra desember 1985 i Göteborg konserthus, generøst sponset av Volvo AB, slik at rørmikrofonene fra Neumann ble gitt de beste arbeidsvilkår for innspilling på Sony PCM F1 digitalt innspillingsutstyr. Rå dynamikk, nydelig palett av klangfarger, strålende spilt av Göteborg Symfoniorkester under kyndig ledelse av Myung-Whun Chung. Det eneste jeg savnet denne gangen var kanskje et par Response høyttalere for virkelig å oppleve akustikken i stadens konserthus. Men dette er nær nok for meg, dessuten skader det slett ikke med såpass levende og lettantente høyttalere som Doxa 8.2 Signature, heller!

Jeg kunne lett nevnt en lang, ja nærmest uendelig, rekke med innspillinger som får et helt nytt liv når Doxa RIAA er med i avspillingskjeden. Terje Rypdals “Blue”. Andreas Vollenweider’s “Caverna Magica”. Vaya con Dios’ “Night Owl”. Stevie Ray Vaughan “Couldn’t stand the weather”. Så å si alle Opus3-innspillingene. Og det meste andre jeg har, men det får rekke så, tenker jeg. Dette er faktisk et RIAA-trinn for evigheten.

p1040400

Sluttsatsen bør dermed være klar. Dette er et av de beste RIAA-trinn jeg har hatt gleden av å ha i hus, men jeg skal ikke sette punktum akkurat her. For selvsagt har jeg litt malurt på lur, og det helles herved i begeret på følgende vis: Doxa fornekter seg ikke, det er klart som kildevann, og for romantikere som sverger til 70-talls innspillinger av de gamle helter, blir dette fort litt i overkant ærlig og lett på tå. Dessuten er utgangspunktet så skruppelløst lydfokusert at det ikke er bare å bytte pick-up om du skulle ha slike tilbøyeligheter. Det finnes et rett nok et lite kompromiss med en smart løsning for “pluggskifte”, men dette må i så fall bestilles når man skal handle. Men så lenge du vet om dette, er det lite og ikkeno’ å komme med av innsigelser. Detaljer, klanger, dynamikk, kontroll, ro, oversikt, emosjonsformidling, alt jeg kan komme på av gode lydmessige egenskaper finnes her i rikt monn. Doxa RIAA er ikke billig, men den er slett ikke så dyr som mange av sine konkurrenter. Det den ikke har av fasiliteter henter den inn igjen i lydmessig utbytte, det er virkelig ikke et dumt valg. Et RIAA-trinn for musikkelskere, connoisseurer og feinschmeckere. Sterkt anbefalt!

Doxa Signature RIAA trinn for moving coil, pris NOK 29 000,-

Produsent: Doxa, Kristiansand, Norge

 

 

Årets produkt 2018

Årets produkt 2018

Det gleder meg å atter en gang kunne si at selv etter mer enn 25 år som hifi-skribent, finner jeg fortsatt komponenter som får hjertet til å slå litt ekstra. Jeg har, i år som i fjor, valgt meg tre nominerte…

P1040261

iFi iCan hodetelefonforsterker. Med sine drøye 20 tusenlapper, er det soleklart high-end segmentet det siktes på med denne rørbaserte hodetelefonforsterkeren. Nå er den også en strålende forforsterker, og den kan benyttes på flere måter, også uten rør på utgangene, om så ønskes. Den låter nydelig, uansett om du velger det ene eller det andre oppsettet, dessuten er den diskret i vekt og størrelse, og passer dermed inn i de fleste møblerte hjem uten å stikke seg for mye ut. En storveis musikkformidler både med og uten hodetelefoner!

P1040277

Klipsch RF7 Mk III. Ja, til tross for at jeg er i full fart gjennom femtiårene, er jeg fortsatt barnslig, og dermed glad i uttrykket og dynamikken fra Klipsch. RF7 har med Mk III blitt noe mer sivilisert, men også betydelig lettere å integrere både i rom og system. Joda, de er fortsatt brutale, eksplosive, lekne, kjempedigre og ekspressive, som nevnt et utall ganger; livet er og blir for kort for kjedelig hifi, og RF7 Mk III er alt annet!

P1040364

Aura Fidelity Alpha RIAA Mk. 2. Utgangspunktet her er et godt RIAA-trinn for moving magnet, toppet av en helt unik løsning for step-up av moving coil-signalet. Til sammen fører det til et svært stille, dynamisk og levende RIAA-trinn for gode moving coil pick-up’er, samtidig som det er et godt, transientvillig moving magnet trinn. Med den prisen som forlanges, og den innovative løsningen for moving coil, er dette et spennende utgangspunkt for god LP-lyd.

Så hva velger man? Jeg ville med glede hevdet av hver og en av de ovennevnte produktene fortjener betegnelsen “årets produkt 2018”. Jeg skulle gjerne også tatt med Audio Note P2 SE Signature i betraktningen, men på bakgrunn av at den kom på markedet for gode 6 år siden, har jeg valgt å holde denne utenfor. Jeg liker nyvinninger, jeg liker dynamikk, jeg liker liv og moro. Fortsatt kunne alle de tre ovennevnte passe, kanskje ikke så overraskende, ettersom det er jeg selv som bestemmer hvilke produkter som skal bli med til finalen. Men jeg har tatt et valg, litt av sjåvinisme, litt grunnet innovasjon, litt grunnet ønsket om å fremme underdogen. Ergo vinner Aura Fidelity’s lekne RIAA-trinn den ekstremt høythengende tittelen “Årets Produkt” i Rognliens Auido-Blogg!

 

Glødende kjærlighet

Glødende kjærlighet

NOTE: English translation below

Dette er med god margin den test jeg har benyttet lengst tid på i løpet av mine gode 25 år som hifi-skribent. For det er mer enn 6 vidunderlige år siden Audio Note P2 SE Signature flyttet inn i Casa Rognlien!

P1040372

Denne omtalen behøver en del bakgrunnsinformasjon, slik at leseren kan sette uttalelsene inn i et litt bredere perspektiv, for det å benytte laveffekts rørforsterkere er ikke nødvendigvis alles største hifi-glede. Dessuten er Audio Note i seg selv et tema godt egnet til fordypning, de leverer noen av de mer eksotiske, og, i hvert fall av de aller dyreste produktene vi kan finne på markedet. Erkebritiske, men med dansk opphav, ettersom Audio Note er ektefødt brainchild av Kong Peter den store Qvortrup, mens konstruksjonene ivaretas på genialt vis av Andy Grove og hans team. En ting er at det har avstedkommet en del helt avsindig dyre, tunge og digre produkter, men heldigvis finnes også opptil flere nesten betalbare produkter lengre ned i sortimentet. Jeg kommer tilbake til Audio Note’s fokus og dedikasjon i kommende artikler på denne bloggen, så jeg tenker å slippe akkurat det temaet her, og heller snakke mer om effektforsterkeren P2 SE Signature.

P1040382

P2 finnes i tre utgaver, la meg her skyte inn at akkurat den typen tankegang har stor påvirkning på Audio Note’ produktutvalg, så å si alle produktene finnes jo i et urovekkende antall varianter, lett å gå seg litt vill i. Men P2, altså. Grunnutgaven er en 2 x 20 Watt push-pull forsterker med 6L6 utgangsrør, og ECC 83 driverrør, det eneste som gjør den litt spesiell er at den har en volumkontroll på inngangen, for å tilpasses forforsterkerens utgangssignal. Jeg misliker den løsningen, og den går igjen på de fleste Audio Note effekttrinn. På min sviktet dessuten volumpotmeteret i løpet av første driftsår, jeg koblet det bort, og erstattet det med gode metallfilmmotstander. Dette ga et tydelig løft i presisjon og tydelighet, jeg ser kort sagt ikke poenget med denne løsningen. Et klart løft i sortimentet kommer med P2 SE, dette er i grunn en ganske annerledes forsterker enn grunnmodellen, og, som navnet antyder, er dette en Single Ended variant, nå med en litt endret rørkombinasjon og bedre komponentkvalitet. Effekten går noe ned, men det oppleves i grunn motsatt, gitt at den får en høyttaler med jevn og relativt høy impedans å spille på. Så kommer Signature-versjonen, dagens testobjekt, og her har Audio Note tatt enda et par svært viktige steg. Enda bedre komponentkvalitet, og sist, men langt fra minst, AN’s egne I-HiB utgangstrafoer. Disse er noen underverk over temaet transformatorer, og de bidrar sterkt til at Signature-forsterkeren spiller langt utenfor sin liga. Forsterkeren yter ca. 18 Watt pr. kanal, og veier inn med gode 20 kilo. Den ser ikke så dyr ut, men den spiller dyrt. Veldig dyrt.

P1040380

Ettersom jeg er i den heldige posisjon at mitt hjem er rene transittstasjonen for god hifi, og jeg blir oppfordret til å teste en masse flotte produkter, har Audio Note P2 SE fått lov å prøve seg i lag med masse både billig og dyrt utstyr, så jeg kan vel uten blygsel hevde at jeg kjenner denne forsterkeren ut og inn. Jeg kjenner dens styrker (det er mange) og svakheter (det er få), og begrensninger. Den har fått drive både lett og tung last, og den har blitt drevet av alle mulige forforsterkerløsninger, fra Audio Note’s egen M6 helt ned til billige DAC-volumkontroller, og den har ikke skuffet meg en eneste gang. Ikke én. Den har rundspilt de aller fleste forsterkerne jeg har hatt i hus i alle år jeg har eid den, og akkurat det er ingen liten bragd, bare for å ha det helt klart. OK, noen av forsterkerne har hatt betydelig større ressurser på strømforsyning og effektsiden, dette har gjort dem klart mer fleksible. Men gitt at vi setter opp enkel last av høy kvalitet, har Audio Note P2 SE Signature stort sett levert musikalske opplevelser som feier de aller, aller fleste av banen. Og her må vi i gang å diskutere begrepet “musikalske opplevelser”.

P1040381

Audio Note leverer i mine ører magi, helt fra innstegsmodellene i Zero-serien og opp i stratosfæren, men magi, kontroll og klangstruktur blir bare bedre og bedre jo lenger opp i kjeden man kommer. Men det finnes heldigvis enkelte modeller som ser ut til å ta snarveien, og levere utrolige ting, så lenge vi lar dem jobbe innenfor sin komfortsone. Forrige utgave OTO SE. Høyttalerne AX Two. Meishu. Samt dagens omtalte produkt P2 SE Signature. Og sikkert diverse andre jeg ikke har hørt. Dette betyr at de sender lytteren til stedet og timen der opptaket ble innspilt. Som en tidsmaskin flytter de bevisstheten og tilstedeværelsen inn i lytterommet, trekker lytteren inn i musikken, omslutter lytteren med en annen tid og et annet sted, sprer nytelse, glede og utvider den menneskelige bevisshet. Som et dop, som psykedelia. Og det er uten bivirkninger, om vi holder de økonomiske aspekter utenfor. Og dette er hva jeg ønsker å beskrive i denne omtalen av Audio Note P2 SE Signature. OK, så var Spec RSA F33EX på besøk her for et par år siden, og den kom drassende på en prislapp nærmere 200 000,- oljekroner, og den kunne faktisk gjøre det samme som dagens testobjekt. Mens dens lillesøster, Spec M3EX, som i dag er i mitt eie, kommer med halv pris, men ikke med den samme magi. AN P2 SE Signature spiller i de aller, aller fleste tilfeller med mer innlevelse, åpenhet, liv, tilstedeværelse og nærhet enn min flotte Spec-forsterker. Det hører selvsagt med til historien at sistnevnte er en integrert forsterker bygget med japansk, evigvarende kvalitet, men dog.

P1040377

Så hvor har Audio Note spart på kronene med P2 SE Signature? Svaret på det er i grunn ganske enkelt; strømforsyning. Der spares både plass og kostnader. Den er enkel og funksjonell, men ikke mer. Ingen rør i likeretting eller glatting, dette er en relativt grunnleggende Audio Note-løsning. Så er det rørene, selvsagt, 6L6 og 5881 er masseproduksjon, moderat store rør, moderat pris, moderat effekt. Jeg har underveis berevet litt “tube-rolling”, i dag sitter en komplett Tung-Sol rørpakke i forsterkeren, på denne siden av høggdyre NOS-rør, er dette er solid og godt valg.

Begrensningene jeg har nevnt her over, er selvsagt helt i sin orden, noe skal man tross alt få igjen for å mangedoble prisen oppover i hierarkiet, via P4 og Jinro. Til Ongaku. Rørforsterkernes gudeskikkelse og overhode. Ongaku betyr musikk. Da er du ved målet. Men sannheten er at allerede ved P2 har man fanget deler av Ongaku’ens sjel, og selv om den fremstår som mindre foredlet, så er den der, og stikker sitt hode fram i små, magiske øyeblikk. Og akkurat disse øyeblikkene beriker livet, gir øyeblikk av tro og håp. Og glødende kjærlighet. Det er vel på sin plass å nevne her at jeg har både eid og testet en god del forskjellig Audio Note-utstyr opp gjennom årene, samt besøkt fabrikk og eier ved flere anledninger. Og joda, Audio Note leverer i min verden de aller beste formidlere av hermetisk musikk, mine personlige favoritter. Så har vi de subjektive kriterier på det rene.

P1040375

Så kommer vi til musikken, da. Hele ideen, egentlig. Store deler av tiden benytter jeg nå APL DAC som volumkontroll, men i husholdningen finnes også en svært vellydende Trafomatic Reference One forforsterker, denne ligger omtrentlig på nivå med Audio Note M3, og er som sådan godt tilpasset nivået på P2, om vi har behov for en ren rørlinje. I tillegg har jeg som nevnt benyttet en lang, lang rekke utstyr i kombinasjon med P2 SE Signature, og P2 har vist seg svært så tilpasningsdyktig, samt som en lettvin samarbeidspartner. Høyttalerne har strakt seg vidt og bredt, fra små billige hyllehøyttalere, via avanserte stativhøyttalere med fantastiske elementer, små, vellydende gulvstående som Spendor og Kudos, via et par utgaver av Doxa 8.2 opp til Marten og et par digre Aurum. Og en masse annet derimellom. P2-forsterkeren sier av og til i fra at det er litt for tungt, da begynner det med en myk og noe utflytende bass, men den har hittil ikke kollapset på noen som helst måte. Nå kan det ha noe med min økende alder å gjøre; jeg benytter ikke Klipsch på flatt jern mer, det blir mindre heavy og mer jazz, jeg lytter mer på musikkens sjel, enn å jakte enøyd etter raseri og desperasjon. Ikke hører jeg så bra mer, heller (no thanks to Klipsch!), men jeg setter fortsatt stor pris på emosjonsformidling i musikken, enten det nå er fortvilelse, raseri, melankoli eller livsglede, og produktene jeg benytter, speiler selvsagt disse kriterier. Det er jo her Audio Note eksellerer. De er mestre i hamskifter. Fra den snille barnehagetanta til Eddie the Head. Det skjer sømløst, og det skjer plutselig. Og akkurat den egenskapen er vel noe alle egentlig leter etter. Evnen til å gjengi det som ligger på skiva, i stedet for å gjengi det hifiprodusenten mener burde ha ligget der.

Så over til musikkeksemplene, denne gang presentert i lag med en rekke høyttalere forsterkeren har spilt godt i lag med. Vi begynner med Spendor, for når Audio Note P2 SE Signature driver Spendor A4, er på sett og vis sirkelen sluttet; den spiller kontant, magisk og med stor tilstedeværelse. Oppløsningen er forbilledlig, med et fyldig og kontant uttrykk. Frekvensresponsen virker jevnest og kontrollert også under 40 Hz; dette er hørbart så lavt ned at det er ufattelig! Denne typen lettstyrt høyttaler finner fram Audio Note’s flotteste egenskaper, gjengivelsen viser med all mulig tydelighet, forsterkeren har full kontroll, og nyter tydelig av samarbeidet. Dessuten spiller det vakkert også på lavt volum, det er ikke overdriv å hevde at P2/A4 er en match made in heaven! Styrkene i en fasekorrekt høyttaler understrekes med en forsterker som Audio Note P2 SE Signature, så Roger Waters’ “Amused to death” og låta “Three wishes” fyller lytterommet med enorm størrelse. En helt sykt perfekt plasseringsevne, høyt, pinpointed, tydelig, lettlest. Basspulsene er kraftfulle og rolige, som fra helvetes forgård, det er ekstra tydelig og velorganisert, man oppfatter plutselig at det finnes en lagdeling i “bølgene” som strømmer på oss. Noe av det samme oppleves med Hans Zimmer og hans filmmusikk fra  “Dark Knight”, et enormt drama, det er som om mørkets dypeste krefter åpenbarer seg i lytterommet. Det er helt magisk, nydelige klanger og sterk intensitet, ja, det er helt oppslukende. Samtidig serveres det med overraskende stor dynamisk kontrast, det er deilig og litt skremmende, på et vis. P2 SE Signature får Spendor A4 til å framstå som kjempehøyttalere, ganske enkelt.

Tune marvel horn

Så over på Tune Marvel, en fullblods hornhøyttaler, som også elskerAudio Note så høyt at den bare ikke klarer å skjule det. Den kastet seg ut i musikk og dans med en spilleglede som går langt, langt utenpå hver eneste såkalt dynamiske høyttaler du kan oppdrive. Lynrask, eksplosiv, leken, veloppløst, dynamisk som et helvete! Det som gjør seg aller best med denne kombinasjonen er selvsagt lyden av en utemmet blåserekke. Å høre Gordon Goodwind’s Big Phat Band er en rent ut sagt himmelstormende opplevelse, det er et sånt trøkk og en sånn villskap her, at du bare sitter og gaper i lytteposisjon. Særlig du kan gjøre noe sånt med noe annet enn horn! Dette tempoet og denne ekstreme anslagskraften i mellomtonen fordrer en tilsvarende hurtig og presis forsterker, og de elektriske egenskapene i en sånn type høyttaler, ber om en single ended rørforsterker, ganske enkelt. Dermed finner Audio Note og Tune hverandre i en helt magisk forbindelse, som virkelig setter i gang både fot og hjerte. Er ikke dette morsom hifi, er det ingenting som er det!

Nesten like morsom, og klart mer balansert er Klipsch RF-7 Mk3; og av alle forsterkerne jeg forsøkte på disse høyttalerne likte jeg aller best den moderate Audio Note forsterkeren. Det spilte både eksplosivt, nært og levende. Roffe Wikstrøms “Bedda med rena lakan” var svært opplysende, dette med emosjonsformidling er virkelig AN’s store styrke. Denne låta er som en rapport fra selve livet, et ekteskap i hardt vær, men der respekt og kjærlighet vil bære dem gjennom. En råsterk musikkformidling, aldeles bergtagende. Dette understrekes også på en helt annen type høyttaler, da i form av Monopulse’s svært så prisverdige høyttalere, Model A. Molly Johnson og hennes tolkning av Billie Holidays intense sang “Don’t explain”, ble en rå demonstrasjon av emosjonell formidlingsevne. Molly Johnson gir oss med sin evne til å formidle teksten med en uslåelig overbevisning. For å kunne levere en slik intensitet, må høyttaler og forsterker dele egenskaper der klarhet, presisjon og en eller annen form av ren “magi” utgjør essensen. Og er det noe Audio Note har i sitt DNA, så er det altså en helt uovertruffen evne til å gripe lytteren med sin sitrende nerve. Om ikke det er ren og skjær “magi”, så vet ikke jeg.

Audio Note AN-E

I lag med Martin Logan 60XT viser P2 SE Signature at den ogaå har overbevisende sider av råskap og muskler, hvor utrolig det enn kan høres. Deep Purple og låta «Vincent Price» var gedigen overraskelse, ettersom AN’s puslete 18 Watt satte hele lytterommet i bevegelse, kombinert med en herlig mellomtone og topp, luftig og elegant, fin klang fra så vel gitar som stemme. Og med begrepet “klang” er vi inne på enda en av Audio Note’s store styrker. For å virkelig få dette fram anbefales enkle, høykvalitets toveis høyttalere som Audio Note’s egne, eller Doxa’s strålende 8.2 Signature. Klassisk musikk briljerer med et sånt oppsett, en ting er størrelse og kraft, men dette med plass og forfinet instrumentklang kommer også i fokus av Claude Debussy’s “Holiday Morning”. I lag med nevnte høyttalere, er det smått utrolig hvor storslagent, elegant og vakkert dette faktisk blir.

P1040378

Ja, da krever det vel ikke mye fantasi for å forstå at jeg anser Audio Note P2 SE Signature for å være et underverk av en effektforsterker. Men jeg må allikevel understreke et par ting enda tydeligere, for selvsagt har denne forsterkeren grenser. Den har ikke mer enn rundt regnet 18 Watt på utgangene, og dette setter tydelige grenser for hvilke høyttalere den trives med. Gi den rett høyttaler, og den høres ut som en 250-Watter, men glem ikke at dette i grunn bare er en dyktig utført “bløff”. Videre hører P2 til langt nede i AN’s hierarki, så Audio Note-lyden har selvsagt ikke slått ut i full blomst såpass lavt nede på stigen. Men med disse klare grensene i minnet, er det lite annet som minner om begrensninger på denne forsterkeren. Jeg anbefaler å bytte ut volumpotmeter med en god step-attenuator eller faste motstander, samt leke litt med rør, for å finne de endelige grenser, og deretter har jeg kun en anbefaling: Nyt musikken, nyt livet. Audio Note P2 SE Signature hjelper deg med dette på eksellent vis!

Audio Note P2 SE Signature, 2 x 18 Watt Single Ended rør effektforsterker, GBP 4620,- (Ca 50 000 NOK)

Importør: Audiocompaniet, Oslo

 

English translation (note: My native language is Norwegian, plus I have used Google translate to speed up the process of translating. If you find some hopeless passages, don’t hesitate to contact me… 🙂 ):

Glowing love

During my well over 25 years as a hi-fi writer, I’ve never spent more time with a product than I have with this one. We’re looking at more than 6 wonderful years since Audio Note P2 SE Signature moved into Casa Rognlien!

The reader will need some background information to put the statements into a slightly broader perspective, because using low power tube amplifiers is not necessarily everyone’s cup of tea. In addition, Audio Note itself is a theme well suited for deeper studies, delivering some of the more exotic, and at least the more expensive products we can find on the market. Totally British, but with Danish origin, since Audio Note is the brainchild of King Peter “The Great” Qvortrup, while technical design is in the genius hands of Andy Grove and his team. One thing is that they have produced quite a few incredibly expensive, heavy and large products, but fortunately, you can also find several almost payable products further down the range. I’ll return to Audio Note’s focus and dedication in upcoming articles on this blog, so I’ll leave it for now, and focus on power amplifier P2 SE Signature.

Typically for AN’ product range, the P2 is available in three versions, this way of thinking leads to a huge number of products, easy to get lost in. The basic edition is a 2 x 20 Watt push-pull amplifier with 6L6 output valve driven by ECC 83, the only thing that makes it a bit special is that it has a volume control on the input, for preamp output matching. I dislike this solution, again a typical Audio Note feature. On my amp, the pot meter failed during the first year of operation, so it was replaced with high quality metal film resistors. This gave a clear boost in precision and clarity, so in short I just don’t see the point of this solution. Next in the range comes the P2 SE, which is basically a quite different amplifier than the basic model, and, as the name suggests, this is a Single Ended construction, now with a slightly changed valve combination and better component quality. The power is slightly lower, but given an easy speaker load, it sounds the opposite. Then enter the Signature version; today’s test object, introducing a couple of very important steps further up the ladder. Even better component quality, and last but not least, AN’s own I-HiB output transformers. These transformers make wanders, and, they contribute strongly to the Signature amplifier playing far beyond its league. The amplifier delivers approx. 18 Watts pr. channel, and weighs in with a hefty 20 kilos. It does not look expensive, but the way it plays! Very expensive, I’d say.

As I am in the fortunate position that my home is like a transit station for good hifi, and I am steadily offered to test a lot of great products, Audio Note P2 SE has been matched with lots of both cheap and expensive equipment, so I can say without any doubt that I know this amplifier in and out. I know its strengths (there are many) and weaknesses (there are few), and limitations. It has driven both light and heavy loads, and it has been powered by all sorts of preamp solutions, from Audio Note’s own M6 right down to cheap DAC volume controls, and it hasn’t disappointed me once. Not one single time. It has played circles around the vast majority of the amplifiers all these years, and just that is no small achievement, just to be clear. OK, some of the amplifiers had significantly more power on the tap, this made them more flexible, of course. But given simple speaker load of high quality, Audio Note P2 SE Signature has delivered musical experiences that just dries the floor with most of the competitors. And here we have to start discussing the term “musical experiences”.

Audio Note delivers magic to my ears, right from the entry models in the Level Zero range all the way up into the stratosphere (Level six), note that both magic, control and sound structure just get better and better the farther up the ladder you go. Luckily then, there are some models that seem to take the shortcut and deliver above their level, as long as we let them work within their comfort zone. Previous version of OTO SE. The small AX Two speakers. Meishu. And today’s product P2 SE Signature. And probably some others I haven’t heard. This means that they manage to send the listener to the place and the hour when the recording was recorded. As a time machine, they move the consciousness and presence into the listening room, draw the listener into the music, surround the listener with a different time and place, spread pleasure, joy and expand human awareness. Like a drug, like psychedelia. And it is without side effects, financial aspects aside. And this is the kind of magic I want to describe in this review of Audio Note P2 SE Signature.

OK, so the Spec RSA F33EX was paying a visit a couple of years ago, dragging in a price tag close to 20,000 Pound Sterling, and it could actually do much of the the same as today’s test item. While its little sister, the Spec M3EX, which I today own, comes with half the price, but not the same magic. AN P2 SE Signature plays with more intensity, air, life, and presence than my beautiful Spec amplifier. Note though, that the Spec is an integrated amplifier built with Japanese, perpetual quality, but still.

So where are the savings on the Audio Note P2 SE Signature? The answer to that is pretty simple: power supply. It is simple and functional, but nothing more than that. No valve rectification or smoothing, this is a relatively basic Audio Note solution. Then there are the valves, of course, 6L6 and 5881 are rather standard, moderately large valves, moderate price, moderate power. Along the way I have tried a little “tube-rolling”; today a complete Tung-Sol package sits in the amplifier, this is a sensible and good choice. In this price bracket I’m a bit skeptical to heftily priced NOS valves, I must admit, although it’s slightly better in most aspects than today’s shelf goods.

The limitations I have mentioned above are, of course, completely in order, after all there must be some kind of payback  when multiplying the price climbing up the Audio Note hierarchy. Up to P4 and Jinro and Ongaku. The God of tube amplifiers. Ongaku means music. There you have reached the target. But truth is that even the P2 has captured some of the Ongaku’s soul, less refined, yes, but it is there, and pops up in short, magical moments. And just those moments enrich life, giving moments of faith, hope, and glowing love. It is well worth mentioning here that I have both owned and tested a lot of different Audio Note equipment over the years, as well as visited the factory and owner on several occasions. And yes, in my world Audio Note delivers the very best of musical communication, they are my personal favorites. Then we have the subjective criteria out in the open.

So let’s talk about the music, then. The whole idea, really. I mostly use the APL DAC as volume control, but in the household there is also a very nice Trafomatic Reference One preamplifier, which is approximately on par with the Audio Note M3, and, as such is well suited to the level of P2, if we need it a clean line of valve-gear. In addition, as mentioned, I have used a wide range of equipment in combination with P2 SE Signature through the years. and P2 has proven to be very adaptable, and easy to match with more partneres than expected. The speakers have stretched far and wide, from small cheap shelf speakers, through high-end standmount speakers, small, well-sounding floorstanders, such as Spendor and Kudos, via Doxa 8.2 up to Marten and a couple of huge Aurum Vulkan. And then some. The P2 amplifier sometimes admits meeting a bit too heavy loads, softening the bass somewhat, but it hasn’t collapsed in any way yet. Well, this may have something to do with my aging; I do not use Klipsch with petal to the metal anymore, it’s less heavy and more jazz these days. I search more for the soul of the music, than continuously hunting for rage and desperation. I guess I don’t hear that well anymore, either (no thanks to Klipsch!), but I still greatly appreciate ability for conveying of emotions, whether it is despair, rage, melancholy or joy of life. So the products I use, of course, reflect these criteria. And this is just the field where Audio Note excels. They are masters of changing moods. From the nice, caring nanny one second to “Eddie the Head”  the next. Exactly that ability is what everyone is really looking for, isn’t it? The possibility of reproducing what is actually on the recording, instead of reproducing what the HIFI designer thinks should have been there.
Over to the music examples, this time presented in conjunction with a variety of speakers the amplifier has played well with. We start with Spendor, because when the Audio Note P2 SE Signature drives Spendor A4, everything falls neatly into place. It plays with great control and speed, with a magic presence. Great resolution, with a rich and full sound and a hard hitting expression. The frequency response works smoothly and sounds well controlled even way below 40 Hz; actually, this feeling of sheer power is baffling! This type of easy speaker load unveils Audio Note’s finest features, the reproduction shows with all clarity that the amplifier totally controls the speaker, obviously enjoying the collaboration. It plays beautifully also at low volumes; claiming that P2 / A4 is a match made in heaven is no exaggeration! The strengths of a phase-correct speaker are emphasized by an amplifier such as Audio Note P2 SE Signature; clearly audible when Roger Waters’ “Amused to death” fills the listening room with its enormous size. An absolutely perfect soundscape, high, pinpointed, clear. The bass pulses are powerful and calm, as flowing from the underground, totally clear and well organized, suddenly I realize there are layers in the “waves” flowing towards us. Much of the same is experienced with Hans Zimmer and his movie music from “Dark Knight”, huge drama, it is as if the force of darkness reveal themselves in the listening room. It is absolutely magical, beautiful and intense, completely immersive. At the same time, it is served with surprisingly large dynamic contrast, it is delicious and a little scary, in a way. P2 SE Signature quite simply makes giants of the small Spendor A4, and I just love it!

So over to something completely different, in shape of Tune Marvel, a thoroughbred horn speaker, who also loves Audio Note so much that it just can’t hide it. It threw itself into music and dance with a playfulness and joy that goes far, far beyond every so-called dynamic speaker you can think of. Quick as lightning, explosive, playful, resolved, dynamic like hell! The best thing about this combination is, of course, the sound of a horn ensemble. Hearing Gordon Goodwind’s Big Phat Band is a truly heavenly experience, there is such a slam and pure savageness here, that you just shake your head in disbelief. If you think you can do anything like this without horns, good luck. This pace and sensation of impact power, of course requires a similarly fast and precise amplifier. The electrical characteristics of such a loudspeaker calls for a single ended tube amplifier, quite simply. Thus, Audio Note and Tune find each other in a completely magical connection, which really shuffles both feet and heart. Is this hifi isn’t joyful, there is no such thing!

Still quite as funny and clearly more balanced is Klipsch RF-7 Mk3. Of all the amplifiers I tried on these speakers, I rather surprisingly liked the moderate Audio Note amplifier best. It played explosively, with presence and life. Roffe Wikstrøm’s “Bedda med rena lakan” was very enlightening, conveying emotions through space and time is really AN’s greatest strength. This song is like a report from the life itself, a marriage in heavy weather, but where respect and love will carry them through. A strong musical dissemination, absolutely captivating. This aspect is also emphasized using a completely different type of speaker, namely Monopulse’s keenly priced speakers, the Model A. Molly Johnson and her interpretation of Billie Holidays intense song “Don’t explain,” became a raw demonstration of emotional presence. Molly Johnson is totally convincing in her interpretation of this song, and, to deliver such intensity, the speaker and amplifier must share the characteristics of clarity, precision and some form of pure “magic”. And again, Audio Note has just that in the DNA, an unsurpassed ability to grasp the listener with the quivering nerve of emotions.

On the Martin Logan 60XT, P2 SE Signature shows that it also has surprisingly convincing  muscles, how incredible this may seem. Deep Purple’s “Vincent Price” was a real surprise, as AN tiny 18 Watts moved the entire listening room, combined with a delightful mid-range and top, airy and elegant, with natural timbres from both guitar and voice. And with the term “timbre” we meet yet another of Audio Note’s great strengths. To fully experience this, simple, high quality two-way speakers are recommended, as Audio Note’s own, or Doxa’s brilliant 8.2 Signature, for example. Classical music sparkles with such a set-up, one thing is the size and power, but also space and refined instrument timbres comes into focus in Claude Debussy’s “Holiday Morning”. Teaming up with the aforementioned speakers, it just amazing how grand, elegant and beautiful this actually becomes.

Well, you don’t need to be Sherlock Holmes to suss out that I consider the Audio Note P2 SE Signature a sheer miracle of a power amplifier. But I still have to emphasize a few things even clearer, ’cause this amplifier has boundaries. There will never be more than around 18 watts on the outputs, and this obviously limits speaker choice. Pair it with the right speaker, and it sounds like a 250-watt powerhouse, but don’t ever forget that this is just a skillful “bluff”. Furthermore, P2 belongs somewhere near the bottom of AN’s hierarchy, so the Audio Note sound is obviously not fully blooming this low down on the ladder. But with these clear boundaries in mind, little else points to limitations of this amplifier. I recommend replacing the volume potentiometer with a good step-attenuator or fixed resistor, as well as playing around a little with valves, to find the final limits. After that I have only one recommendation: Enjoy the music, enjoy life. Audio Note P2 SE Signature will show you the glow of love to music!

Audio Note P2 SE Signature tube power amplifier, 2 x 18 Watt Single Ended.

Price GBP 4620,-