Hvordan er egentlig en god høyttaler?

Er “avansert” det dummeste begrepet du kan bruke på en høyttaler? Kan det være sånn at “enkelt” egentlig er mye bedre? Jeg har lyttet i snart 40 år, og tror jeg begynner å nærme meg et svar.

Det er mer enn 20 år siden jeg utfordret de etablerte sannheter om hva som beskriver high-end på beste mulige vis, den gang spørsmålsstilte jeg mangelen på dynamikk og plutselighet i planetens “beste” høyttalere. I min verden er for eksempel Klipsch RF-63 på mange måter high-end, selv om den selvsagt også innehar enkelte soleklare mangler. Visst var mine spørsmål den gang provokative, og nå tenker jeg utfordre på ny. For jeg mener at de “beste” (og dyreste!) høyttalerne fortsatt gjør mye feil. Men denne gangen vil jeg fokusere på det nokså ulne begrepet “musikalsk formidlingsevne”, noe de dyreste og flotteste på underlig vis ser ut til å mangle.

Før jeg begynner å nærme meg mitt høyst subjektive svar på de innledende spørsmål, må jeg først stille et til: Hva innebærer det at en komponent er såkalt “high-end”? Det ser nemlig fortsatt ut til å være en relativt unison enighet om at det i hovedsak dreier seg om total kontroll, flat frekvenskurve som strekker seg både svært dypt og svært høyt, og, ikke minst, med et fantastisk fokus på detaljer. La meg si med en gang at for undertegnede er en slik innfallsvinkel i beste fall mangelfull, i verste fall direkte gal. At mange høyttalerprodusenter holder på en definisjon i nærheten av dette er hevet over tvil, det finnes nemlig få andre årsaker til at såpass mange avanserte konstruksjoner finner veien ut på markedet.

Selvsagt har høyttalere med avanserte løsninger sine soleklare fordeler, misforstå meg rett, men har de evnen til å formidle den gode historien på et naturlig, avslappet vis? Jeg mener de stort sett ikke har det. Jeg vet at dette selvsagt er et kontroversielt synspunkt, så jeg tenker å underbygge det litt. Først litt skryt til den typiske high-end høyttaler. De er så definitivt raske i avtrekkeren, de går avsindig dypt, de gir et unikt innsyn i detaljene i innspillingene, de fremstiller musikken med grandiositet, kraft og kontroll, i det hele tatt er de fleste av dem temmelig imponerende. For meg er kanskje den mest imponerende Marten Coltrane 2 (nå erstattet av den sikkert minst like fantastiske Coltrane 3), en nærmest fullendt konstruksjon i all sin velde. Allikevel sitter jeg som oftest igjen med en følelse av at “noe” mangler. Men hva er dette “noe”? Etter å ha satt opp mine smått fantastiske Aurum Vulkan VIIIR, og spilte mange timer på dem, begynner svaret langsomt å danne seg. Ikke like gode som Marten Coltrane, (det skulle tatt seg ut!), men Aurum Vulkan VIIIR er fullblods high-end, til tross for sin, i denne sammenheng, latterlig lave pris. Den har en bassløsning som tangerer det beste jeg har hørt, den har fullstendig kontroll over hele frekvensspekteret, og den har en oppløsning og en detaljering oppover, som ingen andre egentlig overgår nevneverdig. Begrensninger finnes dog, mellomtonen er litt i retning av pågående, rett skal være rett. På den annen side er dette en minimal innvending mot en høyttaler som etter min oppfatning, egentlig spiller et par-tre divisjoner over sitt prisleie. Men dette er altså kun min subjektive oppfatning, la det være klart. Dette fyrverkeriet av en høyttaler har nemlig også klart å få meg til å forstå hvorfor noen høyttalerprodusenter velger å gå en helt annen vei…

  

Dersom du lytter til en velkonstruert toveis høyttaler, er det minst et par fenomener som slår deg. Det er den avslappede gjengivelsen, taletydeligheten, presisjonen. Og etter en stund synker virkeligheten inn; du sanser det musikalske budskapet, det som får deg til å glemme både tid og sted, som fullstendig overtar ditt fokus. Det er omtrent på dette tidspunktet du begynner å spørre deg selv: hva er det disse høyttalerne egentlig driver med? Sjekk ut for eksempel alle modellene fra Audio Note, Kudos Cardea C20 eller Spendor A6R, og du vil mest sannsynlig få en slags oppvåkning. Disse høyttalerne har nemlig noen særdeles interessante fellestrekk. To av dem bruker utelukkende SEAS-elementer, men akkurat det er vel mer en fjær i hatten til vår hjemlige kvalitetsprodusent, enn det er det endelige svaret på mine spørsmål. De viktige fellestrekkene jeg snakker om er:

• 2-veis
• Kun to svært gode elementer
• Enkle delefiltre (1.-ordens)
• Komponenter av høy kvalitet
• Stabil, fornuftig impedanskurve
• Moderat avstiving av kasser
• Bassrefleks

De ovenstående punkter er omtrent alt som er å si i sakens anledning. Denne pakka, gitt at den er velkonstruert, gir altså unike musikkopplevelser, som oftest overgår de betydelig dyrere og mer avanserte konstruksjoner på dette, gjerne med svært god margin. Er komponentkvaliteten og konstruksjonen presis nok, kommer man også fint unna problematikken med deling midt inne i det området der øret er mest følsomt (det menneskelige stemmeleie), utrolig nok.

Noe av det de ovenstående konstruksjonsprinsipper medfører er en fasekorrekt høyttaler, dermed får vi med et åpent, presis lydbilde på kjøpet. Dette fenomenet er til de grader underkommunisert  blant high-end-leverandørene; med fasekorrekt gjengivelse får man en klart mer demokratisk høyttaler med strålende lydkulisser, lett som ikkeno’. Avanserte flerveis høyttalere klarer bare ikke kopiere en slik presisjon, spesielt ikke dersom du sitter utenfor “lydøyet”, nøyaktig midt mellom høyttalerne. Dessuten sliter flerveis, mangeelementshøyttalere med den uanstrengte, lytefri overgangen mellom elementene. To elementer som jobber i fase kan man makte å styre over, verre blir det når vi skal ha fler, gjerne med forskjeller i prinsipp og presisjonsnivå, og, ikke minst, som jobber i motfase. Det oppstår overgangsfenomener, som egentlig ikke skaper annet enn tilsløring av enkelte frekvensområder, fortykning og et mer diffust lydbilde. Det interessante er jo at den samme høyttaler som skaper disse små “forstyrrelsene” på enkelte punkter, også kan vise til detaljrikodom og kontroll av en annen verden, og på den måten lure lytteren trill rundt. Jeg er selv blant dem som har blitt lurt, ja, selv nå, etter alle mine år i lydens sentrum, blir jeg fortsatt lurt rett som det er.

Behovet for en høyttaler som behersker det hele, er den selvsagt årsaken til overgangen fra 2 til 3 (eller flere) elementer. Vi vil ha bass! Vi vil kjenne trøkket, vi vil spille høyt og digert, men ikke miste noe som helst på veien. Det har jo vist seg svært utfordrende å implementere noe særlig større enn 6,5 tommer på ekte toveis konstruksjoner, Audio Note er et hederlig unntak med sin papp 8-tommer fra SEAS. De bygger videre på salig Peter Snell’s genialitet, og har forfinet konseptet. Derfor er nok AN-E den ekte toveis høyttaleren som går dypest, på papiret helt ned til 20 Hz. I virkeligheten opplever jeg nok dette tallet som resultatet av nokså kreativ måling, for å være ærlig. Men bassen de tross alt leverer er overraskende dyp og kontrollert, uansett, bare for å ha det klart. Samtidig vet jo de opplyste av dere, at undertegnede har skamrost Klipsch i alle år, med RF-63 som den kanskje aller beste av arten. Og visst er den toveis. Men ikke det jeg vil beskrive som “ekte”. Igjen, skal man ha realistisk bass, må man ta noen tydelige valg. Hvor dypt kan man tvinge diskantelementet til å gå, før det bryter opp? Hvor høyt kan man tvinge bassen før den låter pyton? Og dess nærmere grensene man går, dess brattere må delefliteret skjære for å unngå ubehagelige overgangsfenomener. Dermed forsvinner fordelene med et førsteordens filter, og vi har det gående. I RF-63’s tilfelle har utfordringene resultert i for mange elementer, og for bratt delefilter, og dermed en tapt kamp om fasekorrekt gjengivelse. Legg til at de mangler en del i toppen, samt en del eleganse i mellomtonen, så har du hele bildet. Men billige er de!

Den ovenstående bassutfordringen er jo den virkelige årsaken til at prisen på høyttalere har tatt fullstendig av de senere 10 år. For dette med total og voldsom bassgjengivelse er de ekte toveis høyttalernes selvsagte akilleshæl. Samtidig, med implementeringen av “det tredje element”, forsvinner også den selvsagte enkelheten som velsigner disse enkle konstruksjoner. For i det øyeblikk må man som konstruktør ta noen svært vanskelige valg. Fase, delingsfrekvens, naturlig versus styrt avrulling, klangfarger, det er bare å ramse opp.

 

I tillegg kommer dette med avstand til elementene. På en stor høyttaler, kan faktisk avstanden fra lydkilde til lytteposisjon være såpass forskjellig at det har en viss signifikans, igjen får vi en liten tilsløring i enkelte områder. Noen jobber med såkalt løpetidskorrigering, altså beregner avstand fra lytteposisjon til det enkelte element, og forsøker justere dette ved hjelp av vinkling og fiffige konstruksjonsdetaljer på selve høyttalerkassa. Her er det vel på sin plass å nevne den lille, norske fabrikken Doxa, som tilogmed forsøker å gjøre en løpetidskorrigert toveis, ved hjelp av et løst, separat diskantkammer. Ved hjelp av 2 stk 8-tommere, forsøker de omgå utfordringen med mangler i bassen også, på papiret går denne svært lettdrevne konstruksjonen helt ned til 23 Hz, så ideene de jobber etter, er helt i tråd med så å si alt jeg nevner i denne artikkelen. Det kan debatteres at de benytter 2 stk elementer i bunn, ja, på enkelte måter kan Doxa 8.2 nærmest sees som forfinede varianter av Klipsch RF-3 og RF-82, noe som i seg selv burde få hjertet til å slå både fort og hardt hos flere enn undertegnede. Selv uten horn gir de mer enn 94 dB ut for én Watt inn!

Hvordan låter så disse ekte toveis konstruksjoner? Hva distingverer dem lydmessig fra flerveis, komplekse høyttalere? I første omgang kan de i hvert fall innkassere klokkeren seier på fleksibilitet med valg av forsterker. De er nemlig såpass lette å styre, at selv rørforsterkere med relativt “små motorer” gis sjansen til å briljere med sine styrker. Akkurat dette er verdt å merke seg, for ekvivalenten til ekte toveis, er innen forsterkerteknologi, single-ended uten global tilbakekobling. Altså omtrent så enkelt som det kan gjøres.

Lydmessig ender vi med en fantastisk evne til kommunikasjon, altså at det musikalske og emosjonelle budskapet formidles med en uanstrengthet ingen annen konstruksjon gjør dem etter, ganske enkelt. Kontroll og innsyn i mellomtonen gir en fantastisk taletydlighet, helt på nivå med fulltoner, noe som gir lytteren nytt innsyn i tekstene som formidles som bonus.Når fulltone-elementer først er nevnt, hva med dem da? Burde ikke de være enda mer perfekte enn toveis? På mange måter er det vel i grunn det. Dessverre har de også litt for mange utfordringer, så til tross for sin vidunderlige helhet og formidlingsevne (for akkurat det har de!), sliter de fortsatt med diverse artefakter det har vist seg vanskelig å vri seg unna. Manglende storhet nedover, hardhet i stemmeleiet, og manglende oppløsning i toppen er vel i korte trekk de største utfordringene i den leiren.

Gode, ekte toveis høyttalere har også en fabelaktig nøytral og elegant formidling av frekvenskurven fra topp til bunn, selv om de åpenbart ruller av helt nederst. Denne frekvensnøytraliteten tydeliggjør igjen alle detaljer i innspillingen, intet stikker seg fram, intet trekker seg tilbake, alt bare er der, klar til å plukkes ned. Lytteren blir på et vis som en kunde i et ryddig, godt opplyst supermarked, der man kan velge å vende blikket mot det man vil, plukke ned og kjenne på akkurat det man vil, før man legger det pent på plass igjen, og velger noe annet. Alt presenteres så uanstrengt, rent og ryddig at helheten virker fullstendig logisk, og fullstendig tiltalende og riktig, uten unntak og hele tiden. Dessuten er elementene som benyttes i toppen i nevnte høyttalere nå av en slik klasse, at ingen andre leverer noe bedre, uansett prisklasse. Dermed er det er faktisk verdt å stille seg spørsmålet om vi skal ofre denne åpenbart korrekte fremstillingen, bare for å kjenne gulvet beve under våre føtter.

Ok, hansken er kastet. Med dette utfordrer jeg behovet for å konstruere og lage høyttalere som har mer enn to elementer av best tilgjengelige kvalitet. Jeg utfordrer behovet for å lage noe annet enn 1.-ordens delefilter med komponenter av topp kvalitet. Som nevnt vil nok noen føle suget etter mer størrelse og voldsomhet, høyere volum og realistiske bassutslag. Prisen for slike ønske bør man da samtidig vite, er en høyttaler som ikke bare koster utrolig mye mer penger, men som også vil slite med å formidle nerven og livet i så å si et hvert musikkstykke som er utgitt. Er dette noe den jevne audiofile musikkelsker er villig til å ofre?