Hvordan er egentlig en god høyttaler?

Er “avansert” det dummeste begrepet du kan bruke på en høyttaler? Kan det være sånn at “enkelt” egentlig er mye bedre? Jeg har lyttet i snart 40 år, og tror jeg begynner å nærme meg et svar.

Avansert høyttaler

Det er mer enn 20 år siden jeg utfordret de etablerte sannheter om hva som beskriver high-end på beste mulige vis, den gang spørsmålsstilte jeg mangelen på dynamikk og plutselighet i planetens “beste” høyttalere. I min verden er for eksempel Klipsch RF-63 på mange måter high-end, selv om den selvsagt også innehar enkelte soleklare mangler. Visst var mine spørsmål den gang provokative, og nå tenker jeg utfordre på ny. For jeg mener at de “beste” (og dyreste!) høyttalerne fortsatt gjør mye feil. Men denne gangen vil jeg fokusere på det nokså ulne begrepet “musikalsk formidlingsevne”, noe de dyreste og flotteste på underlig vis ser ut til å mangle.

Før jeg begynner å nærme meg mitt høyst subjektive svar på de innledende spørsmål, må jeg først stille et til: Hva innebærer det at en komponent er såkalt “high-end”? Det ser nemlig fortsatt ut til å være en relativt unison enighet om at det i hovedsak dreier seg om total kontroll, flat frekvenskurve som strekker seg både svært dypt og svært høyt, og, ikke minst, med et fantastisk fokus på detaljer. La meg si med en gang at for undertegnede er en slik innfallsvinkel i beste fall mangelfull, i verste fall direkte gal. At mange høyttalerprodusenter holder på en definisjon i nærheten av dette er hevet over tvil, det finnes nemlig få andre årsaker til at såpass mange avanserte konstruksjoner finner veien ut på markedet.

Coltrane2-Opener

Selvsagt har høyttalere med avanserte løsninger sine soleklare fordeler, misforstå meg rett, men har de evnen til å formidle den gode historien på et naturlig, avslappet vis? Jeg mener de stort sett ikke har det. Jeg vet at dette selvsagt er et kontroversielt synspunkt, så jeg tenker å underbygge det litt. Først litt skryt til den typiske high-end høyttaler. De er så definitivt raske i avtrekkeren, de går avsindig dypt, de gir et unikt innsyn i detaljene i innspillingene, de fremstiller musikken med grandiositet, kraft og kontroll, i det hele tatt er de fleste av dem temmelig imponerende. For meg er kanskje den mest imponerende Marten Coltrane 2 (nå erstattet av den sikkert minst like fantastiske Coltrane 3), en nærmest fullendt konstruksjon i all sin velde. Allikevel sitter jeg som oftest igjen med en følelse av at “noe” mangler. Men hva er dette “noe”? Etter å ha satt opp mine smått fantastiske Aurum Vulkan VIIIR, og spilte mange timer på dem, begynner svaret langsomt å danne seg. Ikke like gode som Marten Coltrane, (det skulle tatt seg ut!), men Aurum Vulkan VIIIR er fullblods high-end, til tross for sin, i denne sammenheng, latterlig lave pris. Den har en bassløsning som tangerer det beste jeg har hørt, den har fullstendig kontroll over hele frekvensspekteret, og den har en oppløsning og en detaljering oppover, som ingen andre egentlig overgår nevneverdig. Begrensninger finnes dog, mellomtonen er litt i retning av pågående, rett skal være rett. På den annen side er dette en minimal innvending mot en høyttaler som etter min oppfatning, egentlig spiller et par-tre divisjoner over sitt prisleie. Men dette er altså kun min subjektive oppfatning, la det være klart. Dette fyrverkeriet av en høyttaler har nemlig også klart å få meg til å forstå hvorfor noen høyttalerprodusenter velger å gå en helt annen vei…

Aurum Vulkan v8r  Kudos C20

Dersom du lytter til en velkonstruert toveis høyttaler, er det minst et par fenomener som slår deg. Det er den avslappede gjengivelsen, taletydeligheten, presisjonen. Og etter en stund synker virkeligheten inn; du sanser det musikalske budskapet, det som får deg til å glemme både tid og sted, som fullstendig overtar ditt fokus. Det er omtrent på dette tidspunktet du begynner å spørre deg selv: hva er det disse høyttalerne egentlig driver med? Sjekk ut for eksempel alle modellene fra Audio Note, Kudos Cardea C20 eller Spendor A6R, og du vil mest sannsynlig få en slags oppvåkning. Disse høyttalerne har nemlig noen særdeles interessante fellestrekk. To av dem bruker utelukkende SEAS-elementer, men akkurat det er vel mer en fjær i hatten til vår hjemlige kvalitetsprodusent, enn det er det endelige svaret på mine spørsmål. De viktige fellestrekkene jeg snakker om er:

  • 2-veis
  • Kun to svært gode elementer
  • Enkle delefiltre (1.-ordens)
  • Komponenter av høy kvalitet
  • Stabil, fornuftig impedanskurve
  • Moderat avstiving av kasser
  • Bassrefleks

De ovenstående punkter er omtrent alt som er å si i sakens anledning. Denne pakka, gitt at den er velkonstruert, gir altså unike musikkopplevelser, som oftest overgår de betydelig dyrere og mer avanserte konstruksjoner på dette, gjerne med svært god margin. Er komponentkvaliteten og konstruksjonen presis nok, kommer man også fint unna problematikken med deling midt inne i det området der øret er mest følsomt (det menneskelige stemmeleie), utrolig nok.

Lydøyet

Noe av det de ovenstående konstruksjonsprinsipper medfører er en fasekorrekt høyttaler, dermed får vi med et åpent, presis lydbilde på kjøpet. Dette fenomenet er til de grader underkommunisert  blant high-end-leverandørene; med fasekorrekt gjengivelse får man en klart mer demokratisk høyttaler med strålende lydkulisser, lett som ikkeno’. Avanserte flerveis høyttalere klarer bare ikke kopiere en slik presisjon, spesielt ikke dersom du sitter utenfor “lydøyet”, nøyaktig midt mellom høyttalerne. Dessuten sliter flerveis, mangeelementshøyttalere med den uanstrengte, lytefri overgangen mellom elementene. To elementer som jobber i fase kan man makte å styre over, verre blir det når vi skal ha fler, gjerne med forskjeller i prinsipp og presisjonsnivå, og, ikke minst, som jobber i motfase. Det oppstår overgangsfenomener, som egentlig ikke skaper annet enn tilsløring av enkelte frekvensområder, fortykning og et mer diffust lydbilde. Det interessante er jo at den samme høyttaler som skaper disse små “forstyrrelsene” på enkelte punkter, også kan vise til detaljrikodom og kontroll av en annen verden, og på den måten lure lytteren trill rundt. Jeg er selv blant dem som har blitt lurt, ja, selv nå, etter alle mine år i lydens sentrum, blir jeg fortsatt lurt rett som det er.

Klipsch RF-63

Behovet for en høyttaler som behersker det hele, er den selvsagt årsaken til overgangen fra 2 til 3 (eller flere) elementer. Vi vil ha bass! Vi vil kjenne trøkket, vi vil spille høyt og digert, men ikke miste noe som helst på veien. Det har jo vist seg svært utfordrende å implementere noe særlig større enn 6,5 tommer på ekte toveis konstruksjoner, Audio Note er et hederlig unntak med sin papp 8-tommer fra SEAS. De bygger videre på salig Peter Snell’s genialitet, og har forfinet konseptet. Derfor er nok AN-E den ekte toveis høyttaleren som går dypest, på papiret helt ned til 20 Hz. I virkeligheten opplever jeg nok dette tallet som resultatet av nokså kreativ måling, for å være ærlig. Men bassen de tross alt leverer er overraskende dyp og kontrollert, uansett, bare for å ha det klart. Samtidig vet jo de opplyste av dere, at undertegnede har skamrost Klipsch i alle år, med RF-63 som den kanskje aller beste av arten. Og visst er den toveis. Men ikke det jeg vil beskrive som “ekte”. Igjen, skal man ha realistisk bass, må man ta noen tydelige valg. Hvor dypt kan man tvinge diskantelementet til å gå, før det bryter opp? Hvor høyt kan man tvinge bassen før den låter pyton? Og dess nærmere grensene man går, dess brattere må delefliteret skjære for å unngå ubehagelige overgangsfenomener. Dermed forsvinner fordelene med et førsteordens filter, og vi har det gående. I RF-63’s tilfelle har utfordringene resultert i for mange elementer, og for bratt delefilter, og dermed en tapt kamp om fasekorrekt gjengivelse. Legg til at de mangler en del i toppen, samt en del eleganse i mellomtonen, så har du hele bildet. Men billige er de!

Den ovenstående bassutfordringen er jo den virkelige årsaken til at prisen på høyttalere har tatt fullstendig av de senere 10 år. For dette med total og voldsom bassgjengivelse er de ekte toveis høyttalernes selvsagte akilleshæl. Samtidig, med implementeringen av “det tredje element”, forsvinner også den selvsagte enkelheten som velsigner disse enkle konstruksjoner. For i det øyeblikk må man som konstruktør ta noen svært vanskelige valg. Fase, delingsfrekvens, naturlig versus styrt avrulling, klangfarger, det er bare å ramse opp.

Doxa 8.2 goldmund_2_1

I tillegg kommer dette med avstand til elementene. På en stor høyttaler, kan faktisk avstanden fra lydkilde til lytteposisjon være såpass forskjellig at det har en viss signifikans, igjen får vi en liten tilsløring i enkelte områder. Noen jobber med såkalt løpetidskorrigering, altså beregner avstand fra lytteposisjon til det enkelte element, og forsøker justere dette ved hjelp av vinkling og fiffige konstruksjonsdetaljer på selve høyttalerkassa. Her er det vel på sin plass å nevne den lille, norske fabrikken Doxa, som tilogmed forsøker å gjøre en løpetidskorrigert toveis, ved hjelp av et løst, separat diskantkammer. Ved hjelp av 2 stk 8-tommere, forsøker de omgå utfordringen med mangler i bassen også, på papiret går denne svært lettdrevne konstruksjonen helt ned til 23 Hz, så ideene de jobber etter, er helt i tråd med så å si alt jeg nevner i denne artikkelen. Det kan debatteres at de benytter 2 stk elementer i bunn, ja, på enkelte måter kan Doxa 8.2 nærmest sees som forfinede varianter av Klipsch RF-3 og RF-82, noe som i seg selv burde få hjertet til å slå både fort og hardt hos flere enn undertegnede. Selv uten horn gir de mer enn 94 dB ut for én Watt inn!

Audio Note AN-E

Hvordan låter så disse ekte toveis konstruksjoner? Hva distingverer dem lydmessig fra flerveis, komplekse høyttalere? I første omgang kan de i hvert fall innkassere klokkeren seier på fleksibilitet med valg av forsterker. De er nemlig såpass lette å styre, at selv rørforsterkere med relativt “små motorer” gis sjansen til å briljere med sine styrker. Akkurat dette er verdt å merke seg, for ekvivalenten til ekte toveis, er innen forsterkerteknologi, single-ended uten global tilbakekobling. Altså omtrent så enkelt som det kan gjøres.

Lydmessig ender vi med en fantastisk evne til kommunikasjon, altså at det musikalske og emosjonelle budskapet formidles med en uanstrengthet ingen annen konstruksjon gjør dem etter, ganske enkelt. Kontroll og innsyn i mellomtonen gir en fantastisk taletydlighet, helt på nivå med fulltoner, noe som gir lytteren nytt innsyn i tekstene som formidles som bonus.Når fulltone-elementer først er nevnt, hva med dem da? Burde ikke de være enda mer perfekte enn toveis? På mange måter er det vel i grunn det. Dessverre har de også litt for mange utfordringer, så til tross for sin vidunderlige helhet og formidlingsevne (for akkurat det har de!), sliter de fortsatt med diverse artefakter det har vist seg vanskelig å vri seg unna. Manglende storhet nedover, hardhet i stemmeleiet, og manglende oppløsning i toppen er vel i korte trekk de største utfordringene i den leiren.

kjopesenter_paris

Gode, ekte toveis høyttalere har også en fabelaktig nøytral og elegant formidling av frekvenskurven fra topp til bunn, selv om de åpenbart ruller av helt nederst. Denne frekvensnøytraliteten tydeliggjør igjen alle detaljer i innspillingen, intet stikker seg fram, intet trekker seg tilbake, alt bare er der, klar til å plukkes ned. Lytteren blir på et vis som en kunde i et ryddig, godt opplyst supermarked, der man kan velge å vende blikket mot det man vil, plukke ned og kjenne på akkurat det man vil, før man legger det pent på plass igjen, og velger noe annet. Alt presenteres så uanstrengt, rent og ryddig at helheten virker fullstendig logisk, og fullstendig tiltalende og riktig, uten unntak og hele tiden. Dessuten er elementene som benyttes i toppen i nevnte høyttalere nå av en slik klasse, at ingen andre leverer noe bedre, uansett prisklasse. Dermed er det er faktisk verdt å stille seg spørsmålet om vi skal ofre denne åpenbart korrekte fremstillingen, bare for å kjenne gulvet beve under våre føtter.

hansken er kastet

Ok, hansken er kastet. Med dette utfordrer jeg behovet for å konstruere og lage høyttalere som har mer enn to elementer av best tilgjengelige kvalitet. Jeg utfordrer behovet for å lage noe annet enn 1.-ordens delefilter med komponenter av topp kvalitet. Som nevnt vil nok noen føle suget etter mer størrelse og voldsomhet, høyere volum og realistiske bassutslag. Prisen for slike ønske bør man da samtidig vite, er en høyttaler som ikke bare koster utrolig mye mer penger, men som også vil slite med å formidle nerven og livet i så å si et hvert musikkstykke som er utgitt. Er dette noe den jevne audiofile musikkelsker er villig til å ofre?

22 thoughts on “Hvordan er egentlig en god høyttaler?

  1. Hei – Håkon

    – Meget godt innlegg, dette siste ! Kanskje – et lite tips å nevne at den ekte musikken til Filmen med sangen av Bruce Sprinsteen: Philadelphia….. avslører at høyttalere med manglende effektiv bassfrekvens 19-40Hz vil parvis samarbeide om å fylle dette “tomrommet” ved å flytte BASS-gjenngivelsen inn i midten mellom høyttaler-paret ( – eller flytte sweetspot til midt imellom høyttalerne ). Dette vil ødelegge optimal Phase ( – ut-phasing av høyttaler-kabinettet ). Videre vil dette medføre at bredden på Lyd-bildet smaler inn og dybden i Lyd-bildet faller tilsvarende. Dele-frekvensenes tildtedeværelse vil lettere avsløres og Lyd-bildet blir flatt og livløst og bassen blir fort booomy og ustabil fra innspilling til innspilling.
    – På denne Springsteen-plata vil du tydelig høre at venstre og høyre kanal har hver sin sirkling av bombenedslag som tredes inn i hverandre med forskjellig plassering,størrelse,tyngde og hastighet !!!
    – Hvis der brukes høyttaler-elementer med organisk flytende membraner – så vil tilstedeværelsen i LYD-bildet være over 99,33% tilstedeværende. ( – hva kan det medføre ? ….- hos meg blir 9 av 10 stk. stående å tydelig vakle betydelig…- mer og litt mindre…- og noen trenger umiddelbart – STOL. – DAMER får et besnærende smil med et enda mer innfallende øyekast )
    – Med Takk for fin blogg !
    og
    Vennlig hilsen – Sveinung Vindheim

    Like

  2. Spennende innlegg! Jeg får også problemer med komplekse konstruksjoner, selv om dagens digitale løsninger nok gjør det lettere å sy sammen. Nå er rommet mitt for stort for kun 6,5 + 1, men en gang fremover blir det nok et sub20kvadrat lytterom ledig i kåken 🙂
    Fortsett og skriv, det nytes. Mvh RoDa

    Like

  3. Flott skribling Håkon. Det er joe noe som heter “keep it simple, stupid” eller var det “keep it stupid simple”?

    Kompliserte høytalere er ikke noe venn her heller.. noe jeg fint merket med scansonic mb3.5. De sidemonterte bassene ga en utrolig kul i mitt rom og gjor mye musikk pyton desverre.
    Men toppen og mellomtonen er noe av det absolutt beste jeg har hørt, derfor blir det morro og få lillebroren i hus.

    Jeg strides litt mellom mb1 og mb2.5 enda, men tror mb2.5 vil vinne kampen.

    Like

    1. Hei og takk for kommentar!
      Betviler ikke at Scansonic lager veldig gode høyttalere, men de faller dog litt utenfor mine beskrivelser i denne artikkelen. MB 2.5 er altså en 2,5-veis høyttaler med 2.-ordens filter mot toppens ribbon-tweeter, allerede her er vi langt inne i det jeg vil kalle en betydelig mer kompleks konstruksjon.
      Nå hører det med til historien at jeg selv benytter en høyttaler i det daglige som er enda mer kompleks, så jeg har jo selvsagt forståelse for valget. Nå ligger jo Scansonic MB 2.5 i omlag samme prisklasse som nettopp Kudos C20 og Spendor A6R, så for å få en opplevelse av hva jeg snakker om i min artikkel, ville jeg forsøkt å få tak i en av disse på hjemlån for sammenligningens skyld. Som nevnt, vil det ofte ta litt tid før denne typen lyd kryper på deg, men når poenget først er tatt, er det lett å velge…. 🙂
      For øvrig vil nok Scansonic MB 2.5 være en klart tyngre forsterkerlast enn de andre jeg nevner, og dermed sette større krav til strømforsyning etc.

      rognlien

      Like

      1. Hei. Ja scansonic havner nok litt utenfor det du nevner her.
        Men som gammel klipschoman og med mye innom husets 4 vegger i år så må jeg si lite kom nært toppen og mellomtonen i scansonic mb3.5 som var innom, bare så utrulig synd de sidemonterte bassene totalt ødela her i rommet.

        Forsterkersiden er jeg ganske trygg på holder seg en stund og takler mye rart. Marantz pm11s3 virker som en meget stødig konstruksjon med effekt langt over oppgitte data.
        Han jeg kjøpte den av byttet faktisk ut en ma8000 og mente marantzen var vel så stødig og kaftfull (her kan ikke jeg skyte inn noe da jeg ikke kjenner mcintosh så godt).

        Har jo et par proac respons 2.5 kloner stående her, de beetår 2veis kriteriet, men delefilteret husker jeg ikke hvordan ble bygget opp. 🙂
        De låter i allefall meget bra 🙂

        Like

      2. Marantz lager veldig gode produkter, jeg bruker noen av dem selv… 🙂
        Og jeg kan godt forstå at noen foretrekker PM11S3 i stedet for MA8000, samtidig viktig å si at en del vil velge motsatt. MA8000 er relativt lastavhengig, underlig nok, og kan derfor gi diverse resultater i enkelte sammenhenger.

        rognlien

        Like

      3. Ja marantz lager meget gode produkter.
        Hadde en pm ki pearl en periode og den imponerte stort. Så lysten på en pm11s3 har vært ganske så stor i en god stund. Det fine er jo innebygget riaa.

        Mcintosh kjenner jeg som sagt dårlig selv, vurderte en periode å slå til på en ma7000 brukt, men det ble aldri sånn. At mcintosh en gang i tiden skal knnom er det liten tvil på, men enn så lenge er jeg ganske rolig med marantz, når na6005 også kommer blir det morro og få slippe løs spotify og tidal igjen 🙂

        Like

  4. Flott artikkel! Dette med fasekorrekte høyttalere er noe de fleste glemmer. Hva med punktkilde 2-veis konstruksjoner ala Tannoy? En fulltone som hadde tatt for seg hele frekvensspekteret hadde selvfølgelig vært det ideelle, men siden dette ikke er mulig så må vel koaksialhøyttalere som Tannoy være omtrent så nærme man kommer?

    Like

  5. Hadde et håp om at du ville legge inn litt om fulltonehøyttalere I denne artikkelen, som er fin lesing og interessant oppsummering av dine erfaringer. Joda, det vil kunne mangle noe både topp og bunn, men du får noe for den prisen også, jeg tenker pã bonusen I at ett element lager hele lydbildet.

    Like

    1. Som nevnt i artikkelen finnes det helt klart enkelte veldig gode sider ved fulltoner. Dessverre har jeg til dags dato ikke hørt noen jeg kunne levd med (og jeg har faktisk hørt en del), og da er det faktisk ikke (bare) topp og bunn som er problemet, men faktisk gjengivelsen av stemmer. Jeg opplever så å si alltid at stemmer og akustiske instrumenter blir kunstige på et eller annet vis, kanskje på grunn av overtonestrukturer i et såpass stort element. Det blir ikke så veldig behagelig å lytte til, slik jeg opplever dem.
      Samtidig har jeg allikevel forståelse for at noen liker veldig godt det de hører, selv om jeg selv ikke liker dem spesielt godt.

      rognlien

      Like

      1. FR menigheten ville nok være uenig I den innvendingen. Og hva er store elementer? Har to sett av denne typen, ett m 7″ og ett med 6,5 Alnico motor og har ikke den opplevelsen! Har ikke hørt andre enn disse, men for meg er det nettopp stemmegjengivelse som faktisk er oppturen med denne typen ht og synes det var utypisk opplevelse. Men dette er ht som responderer best m SET/sep basert amp. Kanskje du burde kommet på et hjemmebesøk…

        Like

  6. 🙂 Joda, jeg forventet omtrent det svaret. Jeg er fullt klar over at mange elsker lyden i fulltoner, og som nevnt er det gode grunner til det. Hittil må jeg altså med en viss beklagelse si at jeg har ikke hørt en eneste fulltone som har gjort meg glad over tid. Ved kortere lytting på dem er det dog lett å høre og forstå hvorfor så mange liker dem. At tiden med slike høyttalere gir meg en subjektiv opplevelse av å ønske noe annet, er det i utgangspunktet derfor litt vanskelig å gjøre noe med, men bevares, jeg håper virkelig jeg tar feil (igjen), for det vil dermed gjøre at jeg kan finne enda flere morsomme høyttalere!

    Og det jeg kaller “store” elementer er relatert til at de skal gjengi høye frekvenser, dvs alt over 3 tommer eller så. På samme tid er de “små” når de er 6 tommer og mindre, for de skal gjengi dype frekvenser også…. Om du skjønner hva jeg mener. 🙂

    rognlien

    Like

  7. Glad for at du kommenterer kommentarer. Jeg syntes det er vanskelig å skille følelser og fakta i mange av disse temaene, og det er som du sier subjektivt, hva man liker og hva man ikke har så mye til overs for. Mine ører er nok ikke så finjusterte som andres og det kan være ting jeg går glipp av eller ikke vektlegger på samme måte som andre. Dette gjelder nok de fleste av oss. . Skulle gjerne presentert min lyd for flere som “kan det”, både for å lære, vise og ikke minst fått konstruktive tilbakemeldinger for å komme på et høyere kunnskaps- og “nytelsesnivå”. (alle er velkomne!!) Jeg er faktisk glad i de jeg har kjøpt og de er spesielle i den forstand at det ikke finnes mange (ingen??) andre av de her i landet, de er bygd til meg spesifikt og kommer fra en liten konstruktør. Følelser kan dog farge objektivitet. Så kommer spørsmålet om de gir magi…? Vel for meg gjør de helt klart det, mer enn de fleste andre løsninger jeg har hørt, og da er jeg i grunn i mål… Vi kommer fort til det stadiet hvor man skal forsøke å objektivt score en subjektiv opplevelse.. Det er ikke så greit

    Like

    1. Du har min fulle forståelse, for er det noe fulltoner faktisk er gode på, så er det altså akkurat det samme som det jeg har beskrevet i min artikkel og hva som gjør en høyttaler god. De er fantastiske på taletydelighet, de er dynamiske og livlige, de er lettdrevne og har i det hele tatt svært mey flott ved seg.
      At jeg så har noen subjektive innsigelser får så være, det skal uansett ikke gjelde som noen universell sannhet. For øvrig er også jeg osm lekmann å regne innen dette faget, det eneste som skiller meg fra de fleste i denne saken, er at jeg er så heldig at jeg har fått høre på flere forskjellige hifi-oppsett enn normalt er.
      Øra mine er passe føkka, men jeg elsker musikk, og det kan man så absolutt gjøre også med fulltonehøyttalere! 🙂

      rognlien

      Like

  8. Hei! begynner å bli litt vintage denne tråden her,men håper det er liv i den ennå.Som du har jeg holdt på med hifi i bortimot 50år og ting har kommet og gått-nye “revolusjonerende” ting har kommet sånn ca hvert halvår -for deretter å ha glidd inn i glemselen..uansett-jeg har lytta til mye bra høyttalere oppigjennom,men
    etpar høyttaler står for meg Ennå som noe av det definitivt beste jeg har spilt musikk gjennom..Hvilket fabrikat jeg snakker om?? DCM (de originale -da Klaus Eberbach styrte fabrikken)
    Til og med på de minste småttingene (Time -Piece) kan en høre slektskapet med de større og mer “avanserte”
    modellene.Min favoritt må vel være Time Window3 som har et både vidt og dypt scenebilde med sine dobbelte oppsetning av disk/mid/bass hvor det ytterste settet er tidsforsinket (virker som fasevending) med en Stoor scene som resultat-uten hullet i midten da “hoved-oppsett elementer sørger for sømløs lyd..
    Disse høyttalerene utmerker seg hverken på stor bass,midrange eller diskant og mange (de fleste) andre høyttalere kan skilte med mer av allt dette -hvor DCM tar kaka for meg er Ren Spilleglede! Jeg har Aldri hørt noen annen høyttaler gjøre det samme som disse-jeg kan spille i døgn uten ende da øretretthet er et ukjent fenomen!
    Jeg har ei deilig lita samling DCM Time Windows (Time-Piece/Half-Time/Macrophone/TW Square/TW1 Og TW3) og de er ennå i bruk nesten hver eneste dag.Jeg var på høyttalerkjøret i Mange år,men etter at jeg landa på TW har jeg liksom “Kommet hjem”

    Like

    1. Her er det da alltid liv, selv om jeg sitter med bena i vannet på en karibisk øy! 🙂
      Takker for hyggelig kommentar, det tar ofte sin tid å finne “veien hjem”, men når vi endelig er der, kan vi bare nyte…

      rognlien

      Like

Leave a comment