Stereo MonoPulse

Stereo MonoPulse

NOTE: My native language is Norwegian, so my English may be a bit sloppy here and there. Hope it’s possible to understand, but if not, give me a hint, and we’ll sort it out.

If there ever was a thing like a garage product, MonoPulse is the prototype. Made in a garage for real, but plays like it was made in high tech production facility. Join me listening to Monopulse A!


MonoPulse is Allan Hendry, Allan Hendry is MonoPulse. Allan Hendry owns a garage with a Jaguar in it, and he makes loudspeakers the only way it should be done in his garage. Or, let’s accept that some other speaker builders have different views on how to build speakers, but Allan Hendry, Audio Note, Blumenhofer, Kudos, Doxa, myself and a few others have rather similar thoughts on the subject.

MonoPulse garage
The tested speakers visible inside the red circle…. Nude picture!

So, “the only way” of building speakers is:

  • Two way

  • Phase correct

  • Simple (or no) first order crossover

  • Top quality speaker units

Well, there you have it. Lately I have been listening to quite a few of the kind, and, surprise, I use exactly that type of speakers myself in my set-up. In my case it’s a Doxa 8.2 Signature, a way more costly design than the MonoPulse, but, as usual, the price difference is larger than the sound difference.

The MonoPulse Model A is, as most garage products, rather simple in design and finish; “form follows function”, smart and cost efficient it is, non obtrusive in a normally furnished home. Discrete is the word; rather slim appearance, width dictated by the 8 inch mid/bass, while the treble unit lives in it’s own little flat placed on the roof, and, this design detail is the distinguishing feature of the MonoPulse A, no doubt. Also, for the more creative between us audiophiles, you have no less than 10 different cloth colors to choose between,


On the rear we find the speaker connectors plus a very handy handle, you easily lift the speakers with this smart little design feature. The connectors can be ordered to customers specifications, the test object had a single wire, high quality set of connectors. Above them, you’ll find a couple of connectors for Brits; heavy furniture and thick carpets steal treble, put a jumper between the two, and get a couple of dB extra up in the highs. For the hard an cold Scandinavian homes, let the jumper rest in the box…


Under the speaker, blowing its rage down towards the floor, we find the exhaust pipe with its generous opening. That’s the bass port, of course; this is a bass reflex design, if you were in doubt. Also, we find four small supports down there, rather fiddly to put them in position and install the spikes, but hey, I said this was a garage product, right? Now, there’s a payback for that, too, hang on, and I’ll get there.


I have connected this easy-to-drive-design to 4 different amplifiers, all the way from 120 Watts class D, down to a ca. 15 Watts class A single ended valve amplifier, none of them showing even a hint of stress whatever music I threw on them. MonoPulse A will, with its 8 Ohm nominal / 7 Ohms minimum impedance, accept up to 300 Watts continuous power, while 18 Watts amps are considered minimum. Let me oppose to the latter; using the Audio Note P2 SE Signature shows with all possible clarity that controlling this 91 dB/1W/1m is a simple task indeed, as a matter of fact, this was a completely astonishing and powerful match.

The overall sound from the MonoPulse A is leaning towards the warm and cuddly, but not overly so. You’ll find the focal point somewhere in the lower midrange, still with nuances and natural timbres intact. It’s all about being natural and present also at lower volumes, in my opinion the tuning here is very clever and enjoyable, whatever volume you choose. And they can go loud, too, no need to fear limitations, even if having a party, every now and then. I mean, these beasts will tolerate short peaks up to 1500 Watts!


Generally I find them very relaxed, elegant, open and playful. To put it another way; just the way simple and good two-way designs shall sound! The best with all this? That MonoPulse achieves these results without costing an arm and a leg. In this price bracket, this is totally unique, and here’s the mentioned payback I was talking about. Some might react to my use of the slightly irreverently expression “garage product”, but here’s the answer for you. The likes of Allan Hendry are able to make products sounding like a million for just a dime, that’s the good thing about owning a garage with an old Jaguar in it!

I have, as mentioned, used a variety of amplifiers; the results I got was not necessarily as expected, though, but are they ever? To cut the story very short: the valve amp was the best, but I suggest a rather controlling version of the type. Like a very good parallel 300B interstage, if you are rich. If you can’t afford that curly and expensive way to the soul of music, use the short-cut; Rega, Heed, Naim, etc…


I got approximately what I expected from the fantastic Spec amplifier, but the very interesting thing I discovered, is that even a small Rega Brio had that little “something” about it, that made the music just that little tad more exiting. No, it wasn’t better than the 15 times more expensive Spec, but it was more enjoyable! It’s about tuning, of course, and matching. To me, NOS valves and/or 300B make these speakers literally fly, but tight and quick “PRAT” amplifiers comes close, very close.

The MonoPulse’s were easy to awaken; very often I have to use many hours of rather hard load to make the speakers relax and present their best sides, this pair was a breeze. I was, however, negatively surprised while fist connecting them; sleepy and grey would be a rather accurate description of what I heard. But, as mentioned, they loosened up quite quickly; a full bodied character came floating within the first 10 – 20 hours, after that, differences were rather limited. After thoroughly running them in a couple of weeks, it was time to hear if Mr. Hendry was right in his rather aggressive data; smallish speakers, easy load, efficient plus deep bass; does that add up in a real world? First, the 91 dB/1W/1m seems absolutely right. Not as efficient as the Doxa’s or the bigger Klipsch’es, but they still play more than loud enough with limited power at hand. Frequency sweep showed indeed useable output all the way down to 20, but something needs to be said about the lower parts of the register. The frequency curve is rather flat and controlled down to 35, where actually a port noise starts to appear, even clearer at 30 and 25 Hz. Then we face a rapid roll-off towards 20. For this size speakers, this is very good, indeed. I am, however, mildly critical to the port sound, although it is more difficult to hear it when large music works are presented, than when you listen to a pure low frequency sinus tone.


So lets go on to the music examples. Mostly I refer to the amplifiers making the best results in each case; often being the Audio Note P2 SE Signature, but in some cases also one of the others; a Rega Brio integrated, A Micromega class D 120 Watt power amp, and last, but not least, a Japanese 60 Watt powerhouse in shape of Spec RSA M3EX. In general the MonoPulse Model A is a very entertaining speaker, it makes huge soundscapes, it has a very good clarity of speech; meaning that it possess the kind of precision distinguishing phase correct speakers. Tuned slightly dark, treble unit not as good as the very best of the kind, same can be said about the bass. In some set-ups you might feel that the filters are not steep enough; creating a slightly overly focus in the area around crossover. But again, give them the right signal and amp, and you’ll have no issues, whatsoever. And, let me be clear on this, when I rise these minor issues, I compare this after all reasonably priced speaker, with anything money can buy.

So, let’s listen to Candy Dulfer, then, and her playful “N.J. Turnpike” about a highway in New Jersey, no less. The MonoPulse A presents this very involving, expressive, dynamic, with beautiful balance. The Rega and the AN wins this round hands down; steel glove control is not always as cool as you might think, so the most controlling amps are shamed by the fun and life presented from the small guys. Further, the saxophone gets that extra body and soul through the valves, the MonoPulses happily serves the meal steamy hot and spicy. I just love it!

So, to a completely different challenge. “Shake my tree” with Coverdale / Page is a complete disaster of a recording; I have no idea how they managed to make something so terrible, but they obviously did. This does not really sound good on anything, but it is very interesting to hear how different equipment solves the challenges presented to them. Early digital equipment (cd-players) are often struggling the most, but these problems are normally not present on newer gear. I have used this test for many years, mostly because it reveals so clearly what works, and what doesn’t. I have heard extremely costly, detailed and wonderful high end speakers completely demolishing this track, making it screech and whine, totally useless for enjoyment. And, I have heard simple designs presenting the music, instead of the recording, to my ears that is the whole idea, as a matter of fact. The MonoPulse takes this disaster as an English gentleman. It is smoother than most, muddy as hell, but still enjoyable. More or less entertaining depending on the amplifier in use, before the magic Audio Note touch settles this once and for all, bringing this terrible recording alive, incomprehensible how this happens. One might be able to like this crap! Have I ever heard speakers presenting this song better? I doubt it. The slightly warm balance of the MonoPulse in combination with the silky smooth treble, makes this more than tolerable, I am impressed.

Now to the total opposite, ’cause the Stockfisch recording of Chris Jones, “No Sanctuary here”, sounds good on absolutely all equipment I’ve tried it on. Disputable whether this recording is just an overly warm and soft “impresser”, but whatever you think of it, there are a few things you can find out by playing that, as well. One of the pitfalls speakers tend to fall into, is sounding too fat and lacking nuances in the deep notes, but the MonoPulse does not go there. They deliver deep and mighty, with beautiful vocals, this is spot on. The hint of extra weight in the deepest notes is audible, but actually I find that just giving this recording the small but important step ahead. Again, I find the match with the Rega puzzling; it just plays too good!


Now, over to music for adults, in shape of “Pesante”, Bela Bartok. A complex, rather difficult recording, lots of things going on, speakers must deal with several challenges. Here vi get beautiful timbre, open and airy, although violins may sound a little over the top, here and there. No need for the extra top energy jumper, that’s for sure. Each individual instrument has its own place, all in all I find the total result seriously good. Also, results underlines the fact that MonoPulse A represents an easy load on the amplification, again none of the amps had any issues to speak of. Here the quality of the signal was obvious and noticeable; you need more than just a good balance to make recordings like this really shine.

Still in the adult world, we calm down, listening to Scarlatti’s “Finale”, with Maria Kristina Kiehr behind the microphone. This Harmonia Mundi recording is a tad difficult on the voice, demanding elegance and quality from the source and amplifier. Again the MonoPulse takes this straight, but, as mentioned a couple of times, the top is slightly towards bright here and there. It balances just on the right side, though, making this an emotional and insightful experience.


Lots of musical examples were tried, I’ll mention two that really showed the qualities of this speaker, beginning with Hans Zimmer’s “ dark knight” from the Batman movies. It comes across deep, mighty and threatening. IT was obvious that the better amp we gave the speakers, the more mighty, insightful and gigantic the result was. The MonoPulse speakers may look small, but they sound anything but small, when filling the room with the huge waves of Batman!

Then I want to talk about Molly Johnson and her interpretation of Billie Holiday’s intense song “Don’t explain”. Especially with the Audio Note amp, this became a raw demonstration of emotional power, like Molly Johnson graces us with her presence, her emotions, her ability to deliver the lyrics with unbeatable conviction. To be able to deliver wit such intensity, the speakers must have the aforementioned clarity, a clarity I connect with phase correct behaviour, simple, high quality crossovers and high class speaker units. MonoPulse hits on all those targets, that’s not something you normally find in this price bracket, if at all.


So where does this put the MonoPulse A compared to the rest of the best? Very high. Ok, so the finish can be discussed. The port noise too. Apart from that, these are splendid performers, with ability to make music an emotional tour de force, with details, rhythm and enjoyment. There are competitors, but hard facts are that you wont find them for the price tag we’re looking at here. They shine with typical British amplifiers, and blossom with good valve gear.

The MonoPulse Model A is, to put it short, a garage product to die for!

Monopulse Model A, floorstanding speakers, £1,795 UK, EU 2,295.

For prices outside EU (as Norway), ask at 

Musikk fra blomsterhagen!

Musikk fra blomsterhagen!

Blumenhofer. Med litt språklig kreativitet kan det oversettes med blomsterhage, pluss på litt frodig fantasi og se hornene som åpne kronblader. At lyden leveres med et sprudlende fargespekter, er hevet over tvil. Rognlien lytter på blomsterkasser!


Hvem er så Blumenhofer? Strengt tatt snakker vi vel om Thomas Blumenhofer fra idylliske Walkertshofen i Tyskland. Han bygger 2-veis hornhøyttalere, lettdrevne og impedanstilpasset rørforsterkere. Finishen er verdt en fet sum alene, her finner du neppe to helt identiske høyttalere i et par, ettersom de leveres i helt ekte trefinish av diverse sorter. Så langt jeg kan se, burde det finnes noe for et hvert møblert hjem. Blumenhofer leverer ellers flere serier, stativ og gulvstående, kvartbølgehorn, bassrefleks og fulltonehorn, alle med sine spesielle løsninger. I stua denne gangen har vi hentet fra de noe mer moderate serier; henholdsvis Fun og Genuin, da i form av Fun 13 Mk2, og Genuin FS3 Mk2.


Førstemann ut er Fun 13 Mk2. Dette er et kvartbølgehorn, der en 5-tommers basshøyttaler jobber i en lengre «trakt» som munner ut nede ved gulvet, et såkalt bakladet horn. Bass/mellomtoneelementet arbeider fra ca. 50 Hz opp til 3000 Hz, der den overlater jobben til et konvensjonelt diskantelement. Blumenhofer opplyser altså at de går ned til 50 Hz, men dette oppgis altså ved -2 dB, mens mange andre opplyser denne verdien ved -6dB, så her gir Blumenhofer verdiene temmelig strikt, vil jeg si. Praktisk testing viser ellers at de spiller temmelig flatt ned til rundt 50, de ruller derfra av, men akkurat der ruller mitt lytterom på, så det passer jo temmelig bra. Men nedenfor 40 Hz faller det nokså bratt, til det er nokså slutt på moroa rundt 30 Hz et sted. Uansett virker Blumenhofer å ha sitt på det tørre, og vel så det. Noe av poenget med hornlading er virkningsgrad; ofte ser vi at hornhøyttalere er gode makkere til laveffekts (rør)forsterkere. Bumenhofer opplyser at Fun 13 Mk2 leverer 90 dB ut målt på 1 meters avstand og 1 Watt påtrykt effekt, relativt moderat til hornhøyttaler å være, men greit nok. Litt mer problematisk at jeg er litt i tvil om Blumenhofer her er litt optimistiske i sin angivelse, i direkte sammenligning med konvensjonelle høyttalere med moderat følsomhet, utmerker ikke Fun 13 seg spesielt.


Kvartbølge fra innsiden… Nothing to see here, move on!

På den annen side oppleves de som lett forsterkerlast, også mindre rørforsterkere vil drive disse høyttalerne greit. Husk ellers at maksimal påtrykt effekt ikke bør være over 80 Watt, så en fornuftig (klasse A) forsterker med moderat effekt, vil være et trygt valg.

Ellers er dette slanke, elegante søyler; høyden, i kombinasjon med det smale fotavtrykket, anbefales ikke nødvendigvis i lag med småunger, bare sånn til info.

Jeg har testet begge Blumenhofer-høyttalerne med diverse forsterkere, i priklassen fra rundt 7000,- til opp mot 100 000, faktisk. En konvensjonell integrert klasse A/B forsterker, en klasse D integrert med trafoer på utgangene, en klasse D effektforsterker, samt en single ended rør effektforsterker. Kilden har stort sett vært APL CD drev og DAC, ved behov har denne kombinasjonen også blitt benyttet for forforsterker. Vi snakker om meget solide musikkformidlere her.

Audio Note P2              RSA-F33EX_front

Helt kort, er ikke rørforsterkere under 20 Watt det du helst bør velge til Blumenhofer Fun 13 Mk2; selv ikke den svært så solide Audio Note P2 SE Signature løste denne oppgaven spesielt godt. Jovisst fungerte det fint, men satt opp mot enkelte andre høyttalere denne forsterkeren styrer med jernhånd, var resultatet her mer på det jevne, egentlig. Og resultatene vi fikk med en rimelig Rega, en Micromega 120-Watt’er, og, ikke minst, med Spec RSA M3EX, viste da også at disse høyttalerne er litt kilne på hvem de vil samarbeide med. Det er viktig å gjenta at de er enkel last, så det er ikke på rå kraft at kampen står, det er mer på klangbalanse og generell matching av egenskaper. Disse lett kildekritiske høyttalerne behøver generøst med attakk og rytmikk fra kilde og forsterker, det vil kunne bety britiske, lettbente forsterkere, men også mange andre med tilsvarende egenskaper. Du skal ikke fire på kvaliteten, bare. Ja, og husk at høyttalerne er begrenset med henhold til påtrykt effekt, om du skulle velge en forsterker med mye krefter, må du altså være litt forsiktig med volumkontrollen.


Generelt hører vi en høyttaler med en ikke helt snorrett frekvenskurve; kvartbølger har sine sider, og de høres overalt der du møter dem. Fun 13 Mk2 har sin store forse i mellomtonen, og presensområdet, der stemmer og mange organiske klanger befinner seg, og det er slett ingen dum idé. Noen kombinasjoner overfokuserer en smule i deler av frekvensområdet, og skaper med dette fort litt sibilans eller tenderer mot hardhet, kvalitet i alle ledd er viktig her. Videre hoppes det bukk over de dypeste frekvensene, som forventet. Det fine er at intet krasjer noe sted, klangbalansen fører ofte til en litt annen totalopplevelse av låta som spilles, det stikker ut litt her og der, ikke veldig feil, bare annerledes, og det oppleves i all hovedsak ganske kult.

Med rett kilde og forsterker på plass, er det duket for gode musikkopplevelser.

Vi bare dundrer i vei og kjører Kraftwerk med «Aero Dynamik»: jøss, dette ble jo svært så lekent. Ikke den mørke, voldsomme vi er vant til, men en åpen, levende rytmikk som gjør seg pokker så bra, den også. Men om det er «riktig» uttrykk for Kraftwerk, er jeg derimot usikker på. Like tung er Yello / Shirley Bassey, «Rythm divine»: Den innsiktsfulle mellomtonen passer flott her, det er kommunikativt, vi får et dypt lydbilde og rolige omgivelser. Dette swinger!


Videre med en ren trommesolo med bandet Gojira. Med rett forsterker har trommene et seriøst liv! Det er vel ikke fullt ut den brutalitet vi er vant med fra høyeffektive høyttalere, men flott og nært, presist og spennende er det uansett. Mari Boine har også en del utfordrende innspillinger å leke med, vi får nok saft og fraspark nedover så låta blir både stor og mektig. Det er grenser nedover, som nevnt, men det fungerer altså bra, til min smule overraskelse. Interessant nok endte jeg med å spille mange store og voldsomme låter, så åpenbart har disse høyttalerne styrker som ikke nødvendigvis oppdages sånn med en gang. En av de mest overbevisende i så måte er jo filmmusikken fra «A Dark Knight» av Hans Zimmer. Og her kommer Blumenhofer Fun 13 Mk2 til sin soleklare rett, veldig mye dynamisk utsving når vi klinker til med litt pådrag. Enorme «bølgeslag» dundrer mot oss, men siden det mangler drama i kjellerdypet, blir det klart mer fokus på det som skjer i mellomtone og mellombass. Dette gir låta et klart annerledes preg, men det er tøft det også! Det skal sies at når det tar såpass av som her, så bevarer de vel ikke helt roen, så det blir en del kaos og litt aksentuering på enkelte deler av musikken, som nevnt.

Amused to death

Fortsetter vi litt i samme gate og legger inn «Three wishes» av Roger Waters, får jeg meg en ny real overraskelse. Jøss, dette satt!! Størrelse og plassering viser en fasekorrekt høyttaler med flott lydbilde; rett nok ikke helt på høyde med de aller, aller beste, men fortsatt veldig bra. Fantastisk taletydelighet og overraskende flott klangbalanse. Med det frasparket denne låta fordrer, møter vi jo utfordringer, men av årsaker jeg ikke helt ut kan forklare eller forstå, er nok Fun 13 Mk2 blant de beste høyttalerne jeg har hørt på akkurat denne låta, noensinne. Og da kanskje nettopp fordi den setter sitt eget preg på den. Så til dere nøytralister der ute: Dette er ikke høyttalerne for deg!

Sånn generelt kan vi vel oppsummere med at kvartbølger har sin egen måte å være på, lik det eller ikke, men for noen av oss kan dette oppleves veldig besnærende. Blumenhofer Fun 13 Mk2 oppleves veldig rytmiske i oppførselen, og levende i musikkframstillingen. Kulissene er herlige, og de oppstår overalt, også utenfor høyttalerne. Høyttalerne er altså veldig mellomtonestemt, men det gir en mild, samtidig medrivende helhet. Jo, det mangler litt både oppe og nede, men det som finnes der gir et flott helhetsuttrykk, uansett. Til slutt må jeg igjen understreke at de er sære på partnere, det må være silkeglatt, det må være god kontroll, rytmisk og god kvalitet i alle ledd. Følger du ikke dette slavisk, kan du komme nokså uheldig ut, og disse høyttalerne fortjener faktisk alt det gode du kan gi dem.


Så går vi over de større og dyrere brødrene, Blumenhofer Genuin FS3 Mk. Her har vi en annen type, mer klassisk hornløsning, og det er hørbart. Disse spiller enda lettere høyt, her opplyses 92 dB/1W/1m, tror dette er rimelig ut fra lyttetestene. Disse er problemfrie også for mindre rørforsterkere, selv ikke på den moderat motoriserte Audio Note-forsterkeren behøves de medfølgende impedanstilpasninger, faktisk likte jeg dem bedre uten disse. Her har vi å gjøre med en mer fullendt høyttaler, hvilket også bare skulle mangle, prisforskjellen tatt i betraktning. Konstruksjonen er å anse som en hornhybrid, ettersom hornet jobber fra 1200 Hz og opp, mens et 10 tommers element i papp tar seg av bassen i en trykkammerløsning. Jeg liker virkelig denne måte å lage høyttalere på, enkle toveis, med hurtighet og friske fraspark. Alt med disse høyttalerne oser av glede, gi dem høykvalitetsforsterkere med rør eller (klasse A) transistor, og en kilde med mye liv, og dynamikk, og du har fest i hjemmet hver bidige dag. Den deler litt egenskaper med sine småsøsken, jeg opplever vel en viss huslyd fra Blumenhofer; igjen er mellomtonen vinneren, mens hornet tenderer mot litt sibilans. Videre er det ikke en snorrett frekvenskurve, helt i orden egentlig, det er hornhybridenes væremåte. Litt mer problematisk er det at jeg mener å oppleve visse overgangsfenomener i overgangen mellom elementene; delingen ved 1200 Hz kan være en nøtt, ettersom øret da er ganske nær sitt optimale oppfattelsesområde. Kan virke som om elementene overlapper litt, og danner en viss aksentuering i området rundt 1000 Hz, rett og slett. Disse høyttalerne tåler en kontinuerlig påtrykt effekt på 175 Watt, og jeg garanterer at i normale rom, behøver du aldri i nærheten av såpass.


Ellers går Genuin FS3 en del dypere enn Fun-modellen, men ei heller denne rister rommet med sin dypbass. Blumenhofer har så definitivt sitt på det tørre med sin opplysning om 40 Hz ved -2 dB, lyttetestene viser at de har god output ned til 30 Hz, der de ruller nokså bestemt av, men har faktisk fortsatt noe å melde helt ned mot 20. Igjen vil jeg berømme design og tresorter, høyttalerne gir et vakkert håndverkspreg, i elegant kombinasjon med en viss industriell fremtoning.

P1040044   P1040045P1040047

Vi går løs på musikken med Brian Ferry’s deilige versjon av «As time goes by». Vi kan høre at det er horn i toppen, samtidig får vi opplevelsen av veldig godt «støt» og frigjort gjengivelse. Går vi på de virkelig dype tonene med Medwyn Goodall «Sweet wilderness», får vi et veldig fint og kontrollert bassområde, som balanserer fin-fint, dog uten å riste rommet, som nevnt. Vi vil jo ha hornets frekkeste egenskaper fram, og legger i vei med Big band Basie og deres versjon av «Moten swing». Men, litt overraskende var vel ikke 100% på merket, jeg må bytte litt rundt på forsterkere for å finne ut hva dette peker på. Med Spec-forsterkeren opplever vi en klart ryddigere eleganse, som i sin tur viser at tross alt krever høyttaleren litt mer effekt enn man først skulle tro. En fornuftig 50-Watter bør nok løse de fleste oppgavene. Nå får vi nemlig et veldig liv og en herlig tilstedeværelsen i musikken, de typiske kjennetegn for hornkonstruksjoner. Aksentueringer og sibilans roer seg ned, og vi kjenner virkelig at det begynner å ta av. Det leveres masser av energi i hele frekvensområdet, det pulserer og lever nå.


Da prøver vi den voldsomme Roger Waters-låta «Three wishes» igjen. Joda, igjen bra q-sound, så dette er god, fasekorrekt oppførsel, og en flott forestilling. Det spilles stort og med overbevisende headroom, dette er bestått med laud. En av mine evige favorittskiver er Stevie Ray Vaughan’s «Texas flood», den finnes tilgjengelig i en relativt vellydende SACD, så vi tester denne i APL-spilleren. Balansen er nå er litt over på den lyse siden, en hørbar aksentueringen som nevnt. Spiller allikevel med intensitet og seriøst trøkk, klart det er moro!

Drar vi fram de virkelig tunge tingene fra 70-tallet som for eksempel Black Sabbath «Sign of the golden cross» (fra «Mob Rules»), blir jeg litt i tvil. Grei balanse og sånn, jeg blir ikke helt på tuppa av det, men det spiller heldigvis ikke hardt. Ikke akkurat problematisk å spille høyt heller, fortsatt med godt headroom. Jeg tror min litt lunkne holdning akkurat her ligger i en viss mangel på despotisk kontroll nedover, skulle gjerne hatt litt mer baller og brutalitet her. Ellers er det veldig kontant og kontrollert hele veien, og, gitt at det ikke spørres etter mye vekt nedover, funker det jo vanvittig bra på sånn musikk. Som ofte tilfellet er på hornkonstruksjoner med et såpass annerledes fokus, dukker det opp nye detaljer der du minst aner det, og sånt er jo vanedannende i seg selv.


Dette funker derimot helt nydelig på gode klassiske og jazz-opptak; da faller alt på plass, blåsere og en viss moderasjon i de aller dypeste frekvensene passer disse høyttalerne som hånd i hanske. Da kan de briljere med sin naturgitte dynamikk, sine klangmessige fortrinn, og sin stoiske ro når alt eksploderer rundt dem. Horn kan en del triks de aller fleste konvensjonelle konstruksjoner knapt kan drømme om, og på klassisk musikk blir dette ofte irriterende tydelig forklart for lytteren. Joda, det finnes også en bakside av medaljen, men det har en tendens til å glemmes når du sitter der og er glad fordi ørene dine hindrer gliset i gå gå hele veien rundt.

Blumenhofer Fun 13 Mk2, gulvstående, bakladede kvartbølgehorn, kr. 30 000,- / par

Blumenhofer Genuin FS3 Mk2, gulvstående hornhybrider, kr. 103 000,- / par i standard finish. Tillegg for spesialfinish, hør med importør

Imoprt og salg: Nordic Sound Design

No shrinking violet!

No shrinking violet!

Teksten er oversatt fra min opprinnelige, norske tekst. Originalen vil bli bearbeidet, og dukker senere opp i Fidelity.

NOTE: The text is a translation from my original Norwegian article, Bear with me; my native language is Norwegian, the translation may be a bit sloppy here and there. Hope it’s possible to understand, but if not, give me a hint, and we’ll sort it out.

A4. Here in Norway that’s the name of the most common printing paper available, figuratively also meaning the most average you can think of. Now, just that does not at all fit these small Spendor speakers; in fact, they are everything but A4!


Floorstanders as they are, they rise 81 cm above the floorboards while the cabinet is just 16.5 cm wide. The depth is 27 cm, all in all small, and kind of anonymous, in a normal listening room. (Note here that there is an A2 too, a toddler of a floor-standing speaker!) It is also intriguing that Spendor claims that they have put a 180 mm bass driver in a 165 mm wide speaker cabinet. Some fish story! Here, the folding rule came into play, people, and it does not lie. Fair enough, they use the full width, I’ll accept this as a 6.5-inch driver, in a modern world this translates to about 165 mm. That’s all you have available, Spendor, period. I will return to the given spec’s along the way; Spendor says that they work between 34 Hz ​and 25 kHz, and, initially I wonder if this little speaker really can go all the way down to the mid 30’s. Further, sensitivity is stated at moderate 86 dB / 1W / 1m, crossover frequency at the slightly daring 3.7 kHz, and recommended amplifier power between 25 and 150 watts. I promise that Spendor does not get a simple run here; I’ve used 4 very different amplifiers on these speakers, putting them through the paces. What I found was truly surprising!


I have previously been thoroughly impressed by the bigger and older model A6R, a truly unique speaker, and Spendor is still on the right track, no doubt. They have obviously put in all the experience from the A6R model, and then some, in construction of these moderate, yet surprisingly powerful speakers. In general they’re really easy to place, but I also found that even though they sound happy just about anywhere, there’s a damn troll living in these speakers. To fool this troll out in the open, you need to fiddle a little extra with positioning, room and feet. Do not put them too far apart. Do not put them too close to the walls. Give’em toe in; there’s no problem even if you actually see a bit of the outer speaker walls from the listening position. Then come the final tweaks; a touch better balance if you lean them slightly backwards. Furthermore, I am very fond of the feet from Finite; the so-called Ceraballs. And then, the balance falls into place, and the sound spreads like a color palette all over the stage, and then some. I bet this speaker must have a first-order filter; the pinpointing and room information is not by any means usual. Check out Roger Waters’ dog (“Amused to death”) on Spendor A4, if you wonder where it has its dog house. Top of the line, period.


I begin carefully and let a small amplifier drive the small speakers. Rega Brio R is currently sold for very good price here in Norway, you fathers wake up, run out and invest in amplifiers for children and grandchildren. I have already done just that and thwarted this little gold lump from my daughter. It drives A4 with ease, and more than hints to what these speakers like to play with. The combination plays rhythmic and playful, dynamic, open and airy, just a tad restrained at low volumes. When adding some power, Spendor A4 responds with a totally captivating presence. The listening tests show us that Brio R possesses a number of the desired features for a very moderate amount of money, but also points out that these speakers deserve even more. A quick, elegant and rhythmically strong amplifier is recommended, typically classic British quality amplifiers like Audiolab, Exposure, Roksan, Naim, and more. And of course, also a bigger Rega.

But we don’t in any way let the little Brio win on walk-over; we directly throw on it the both brutal and airy “Night Walker” with Danish artist Trentemøller. Together, the small amp and the small speakers forms a formidable team; we get an amazing insight, and the first association that strikes me, is the superbly resolved and slightly dark sounding Focal Elear headphones, and that’s no small compliment! But let’s be realistic, with a critical attitude I’d like to say it’s a bit rough at the top, and a little bit over the top in the lower regions, showing a little lack of control. It is the mid that shines, audible on all music examples. “Angel” with Massive Attack shows it clearly; From the midrange to the top we get an incomprehensible insight, while downward it’s a bit soggy. But tough and heavy it is; a fat, embracing and nearly shameless reproduction, just sit back, smile and dig in. With Nazareth’s “Hair of the Dog”, we are struggling a bit more, though. Works okay, but does not succeed in the carefree “take no prisoner”-attitude that this song needs. The result can be regarded as “passed” but not with flying colors. In fact, here it becomes a bit towards simplicity, hardness and a tad chaotic; the reason is also clear, we need a a more obvious energy in the mid bass (“the party-lump”), around 80 – 100 Hz. This points to a certain modesty of the overall expression, also emphasized when we play the explosive horns from “Moten Swing”. It will not be as intense and sudden as we know it, slightly restrained, but fine, is the conclusion.

Rega BrioRrsa-m3ex_front

It’s when we crank up the movie music from Batman, Hans Zimmer’s “A Dark Knight”, we really understand that something extraordinary is on its way. Wow, this is dramatic! In the name of truth, it is a bit simplistic, but with a surprisingly large dynamic expression, also in the bass area. It is simply a bit incomprehensible how big and heavy this depth charge of a song actually comes through. More careful listening indicates that it looses a little grip in the deepest pulses, by that getting bigger and heavier than the recording really is, charming, but not fully realistic. At the opposite end, where few instruments float in a glass-clear atmosphere, such as songs by the likes of Sophie Zelmani, this combination truly shines. Here, Spendor A4 player plays close to insanely good, a touch towards warmth, still within boundaries. With today’s price of Rega Brio R (the previous version is still available in Norway), this is a fantastic combination, which, despite the few mentioned shortcomings, can represent a sensible start to a Spendor A4 setup.

But of course we can ‘t stop there! I talked about quick, elegant amplifiers, and in addition to the typical British amps, the idea of a good class D also struck along the way. Therefore, a Micromega PW-250 is replacing the Rega, this is a solid and well-built Class D power amplifier of approximately 150W in 8 Ohm, and 250 honest watt with 4 Ohms load. It is interesting to experience how much more controlling this amplifier is, in many ways typically class D, a really serious one at that, too.

The frequency test shows the same basic features as Rega Brio, and, with the mentioned control and higher power, it goes a bit deeper and we have usable output below 20 Hz, in fact. Yes, I wrote under twenty. Not that it shakes the room, but it’s there, and you can feel it. Generally, the frequency curve is relatively flat, but my listening room adds a little extra in the range of 40 to 45 Hz, also about the double of that frequency, although slightly less accentuated there. The speakers go fairly flat down to 35 Hz, just as Spendor claims, from there it rolls off steeply, but, as mentioned, we also have a useable signal significantly deeper. In short, this is next to abnormal and totally amazing, when we look at the size of this speaker. This must be a world record for something this small, or what?

Timbres are not richer than from Rega, rather on the contrary, as a matter of fact. But tidiness and calm is present in spades, especially in the lower regions, where the difference is significant. As mentioned above, the loudspeaker is a touch warm sounding, but does not have the typical “party booster” in the area just under 100 Hz, to create illusion of something bigger and more powerful. Still, we get this warm, embracing sound that also gives an interesting experience of size, albeit in a different way. From the bossy and controlling Micromega amplifier, we get limited frivolity and drama, but also a better organization and more rigid behavior. Perhaps it’s more boring, but clearly more correct and controlled. At this time, we really start to see a picture of a unique speaker, one that grows surprisingly and convincingly with the tasks thrown at it.


To find out how far we can stretch this very moderate construction, we put in one of my absolute favorites, the Japanese integrated amplifier Spec RSA M3EX. Spec plays in many ways as a high-quality tube amplifier, and the speakers now get the chance to shine with all its strengths, convincing obviousness, and a silky poker face. We start the ball with the unique Canadian jazz singer Molly Johnson, and her intense version of “Do’t explain”. It floods over us and totally takes over our mind, while the piano tones blow to the horizon, over the ocean, into the sky. Such a reproduction simply does something to you, here we are so close to the artist that it will be a kind of personal meeting, which does not leave the listener unaffected.

We drive the small toddlers hard, we let a solid drum solo emphasize the speaker’s tuning; the rich and somewhat polite sound, holds back some of the savageness of the drums, smoothening it, but still conveying it deliciously. You could also assume, then, that the gangster rap will be a little laidback, or restrained with such small speakers, but no way! This is surprisingly realistic and fat sounding, here’s much info in the area of 40Hz, emphasizing weight and mood. On this music style the Spendor / Spec-duo is blessed with steel control, still it comes through heavier than we’ve heard from anything so small, ever. On top of this fat, pulsating clay, the vocals and the backdrop floats effortlessly, airy and playful. No small speakers fix this better! But hey, misunderstand me correctly; The Spendopr A4’s are small speakers, and the laws of nature apply, but correctly done, you can use these laws as tools for intelligent illusion art, and that’s just the way these speakers are working. They make you believe in the reproduction, although it’s not necessarily 100% possible.


I have saved the pick in the basket to the end, by inserting the Audio Note P2 SE Signature in the set-up; a pure and simple 18 watt tube amplifier with very good output transformers. Here, the story has come to an end; the sound actually has many similarities with the Rega, but at the same time clearly more punchy, magical and present. The resolution is all the way up there on par with the Spec, but overall, this combination has an even heavier expression. The frequency response shows the same features as the other ones, but incredibly this low powered amp is the one showing the best control below 40 Hz; the output so low in the frequency trange that it is inconceivable! At the same time, we can now detect a small, but audible port sound in the range of 30 – 35 Hz when throttling up a bit. Lots of air moves in and out of that gap, I tell you! This blissful reproduction shows with all possible clarity, a speaker that is an easy load, the P2 has full control, and clearly benefits from the collaboration with the A4. Besides, it also works wonderfully on low volume, it’s no exaggeration claiming that P2 / A4 is a match made in heaven!

Amused to death

Then it’s time to emphasize the strengths of a phase correct loudspeaker, so Roger Waters is again put on the stage with “Amused to Death” and the song “Three wishes”. Well, it appears as assumed, it’s a completely unbelievable capability of three dimensional, pinpointed, clear and easy-to-read sound, that exists way above and outside any sensible understanding. The bass pulses are powerful and calm, as from the opening of the gates to Hell, it is totally clear and well-organized, and, suddenly it is possible to detect a kind of layering of the “waves” flowing all over us. Again, the speakers are not big, but they are unbelievably clever at pretending, so bear in mind that there are obviously bigger and more powerful reproducers for sale out there. But the balance and the calm nature this combination is not at all common. Therefore, Hans Zimmer is brought back back to the stage as well, “Dark Knight” is again filling the room with its huge drama, it is as if the deepest power of darkness manifest themselves in the listening room. It’s absolutely magical, with gorgeous timbres and strong intensity, in short it’s completely immersive. At the same time, it is served with a surprisingly large dynamic contrast, it is delicious and a little intimidating, in some ways. Spendor A4 is simply too small to be this big!

At the very opposite end of these brutal music examples, we find the Norwegian “singing” songwriter Ole Paus, and his “Stjerner i rennesteinen” (“Stars in the gutter”). A small, simple ensemble, a warped song, but my how close, atmospheric and emotional this comes across. Again timbral character, presence, yes, the whole experience of the soul of music is wonderfully presented.


It should have been raised beyond doubt, then, after this shamelessly positive review, that Spendor A4 has charmed me completely. Therefore, in the name of decency, I must underline a few points, so nobody gets the idea that such a small speaker can do anything in the world better than any other speaker. That is, of course, not the case. First and foremost, it is important for the reader to understand that the author is convinced that a simple 2-way constructions, for several reasons, is the best way to build loudspeakers. Of course, no universal consensus on that, but the kind of reproduction coming from that type of speakers, certainly takes me closer to the artist. Secondly, one must also understand that a small box, and a single 6.5-inch woofer in each speaker, can not in any way copy a 15-inch woofer, not even a 10-inch, it will in the best of worlds just be a convincing imitation. Furthermore, there are clear limitations to how loud they can play, and how large room you can fill with sound, with the after all limited resources we have available with these small units. As long as the room is under 30 square meters (around 320 square feet), and you’re placing the speakers carefully, you’re good. There are, of course, also speakers in the price range challenging the A4’s; The most immediate example is Kudos, which builds speakers according to the same principles. Ok, that was the reality orientation, people, now to the conclusion…

As mentioned above, Spendor A4 is by no means a shrinking violet. Such a small, seemingly bashful speaker, should not at all have the ability to play with such a wide range of capabilities. But A4 does it anyway! It comes across much bigger than it is, it delivers almost all musical styles with supreme conviction, with great timbral character, light footed, rhythmic and heavy, furthermore, it does so with sound images of a size strictly speaking should not be allowed for boxes this small! Actually, it sometimes seems like the laws of nature are ignored when playing A4, but of course, this is only the intelligent exploitation of these laws, creating this amazing illusion art. The hi-fi salesmen may, unfortunately, have to fight a bit to close the sales of these small speakers for around GBP 2,200, (NOK 26,000, -). But remember this: No matter how much piano laquer and how many speaker units you can get for that amount of money, you will not be able to fill the house with better, more convincing and realistic music!

Spendor A4, small, floor standing speakers, NOK  25 900,- / par

(GBP approximately GBP 2200 / pair)

Importør: Audioaktøren / Norsk Hifi senter

Products of the year 2016

2016 has been great! Through my blog and my work with the Fidelity magazine ( I’ve listened to lots of great equipment this year. The following is my highly subjective “best-of” list…:


Nominees are Hegel HD30 DAC, Mitchell & Johnson WLD+211T network player, and Heed Quasar RIAA. The network player and the RIAA are not by any means high end products, but both of them are seriously good value for money. The Heed RIAA is a bit fiddly to use, but the clean, lively sound weight that up big time. Of course, this is not the best RIAA available in any way, the reason for the nomination is just value for money. Same thing could be said about the Michell & Johnson streamer, not the best sound in any way, but it’s fuzz free, versatile operation makes it deserve the nomination. The Hegel, however, is a real bargain, pure high end as it is. The fantastic sound produced from any digital source, is up there with the very best at any price. When knowing that this full blood high end product is priced at around € 4300,-, there’s just no way I can avoid naming the Hegel HD30 “Source of the year 2016”!



Nominees: Audio Research SP20 pre amplifier, Spec RSA M3EX integrated amplifier, Doxa 61 Signature power amplifier. All of these being high end, and, as such rather expensive. That said, they’re not by far as expensive as the latest examples of hi-end extrema, still they all sound like they’re up there with the very best. The SP20 is a valve driven pre without output transformers, so be aware that it won’t necessarily drive all power amps with the same ease. When given a well suited power amp, it’s pure bliss, smooth, powerful, organic. Built in RIAA is also truly impressing. All in all probably even better than the Ref. 5, it is as close to a bargain you can get, at this rather hefty price tag. The Spec is integrated, but can also be used as pure power amp. Slightly darker voiced than the Spec top model, but also very close to the valvy sound from the best Spec. No real remote, and limited power (60 W), will probably scare some customers. The nearly unknown (outside Norway) Doxa factory, has fiddled with their amplifier concept for more than 40 years, and their Signature version of the 61 is this far the best they’ve ever made. So smooth, so lively, so elegant that you should pay awfully much more to beat it. The downside is power, though. 60 Watts limits the number of speakers it will drive. Among these strong contenders, I end up going for the Spec. Thoroughly impressive, strong and bold, delivering music with obvious valve like timbre, although being class D. At half the price of it’s big brother, and 90% of the sound, I name Spec RSA M3EX the “Best amplifier of 2016”!



Nominees: Roksan TR5 S2, Spendor A6R, Doxa 8.2. All of the three nominees are simple speakers, two way, simple crossover. All of them also represent an easy load on the amplifier, they can be driven by anything, valves included. Slowly it has dawned on me that this way of building loudspeakers works beautifully smooth and elegant, without destroying the family economy. To me, they also sound more natural than complex speakers, just for the record. The Roksan TR5 is a standmount, modern and elegant, I can’t think of any speaker in the price bracket or size that can match the balance and the versatility of the Roksan. The Spendor is a small floorstander, not impressive at first, but it grows on you, until you’re totally captivated. Again Doxa has fiddled on their speaker project for many years, bass working in quarter wave enclosure, with a separate tweeter on top. All of these speakers are incredible value for money, but due to the full frequency capacities of the Doxa 8.2, I choose them for “Speaker of the year 2016”!



Roksan TR5 S2

Roksan har ofte gått rett under radaren for de fleste av oss. Med stativhøyttaleren Darius, fikk jeg virkelig øynene opp for dette ofte undervurderte britiske merket. Og nå, med den mye rimeligere stativhøyttaleren TR5 S2, er det på tide å sperre opp både øyne og ører!

Elegant stativhøyttaler


Stativhøyttalere er ofte tveeggede sverd. Det er min høyst subjektive oppfatning at “nothing beats cubic inches”, dette gjelder både motorer og høyttalere. Stativhøyttalere vil alltid være et forsøk på å narre så mye som mulig ut av noe så lite som mulig, og kompromissene må velges med omhu. Man møter på noen grunnleggende fysiske lover underveis, og man må i så stor grad som mulig spille på lag med disse, i stedet for å forsøke å oppheve dem. Det sagt, så har også stativhøyttalerne noen åpenbare fordeler, som konstruktørene kan benytte for å skape svært gode musikkgjengivelser i ikke alt for store rom. Så for å begynne et sted, er det min oppfatning at de kompromisser Roksan har valgt med TR5 S2, er suverent utført.

En av fordelene med et lite kabinett, er fravær av kasseresonanser. Det er billigere å gjøre en stiv konstruksjon, en besparelse man dermed kan benytte til bedre elementer i stedet. Vinn-vinn der, altså. Roksan har laget gode, enkle konstruksjoner, og fylt dem med gode elementer. Det er særlig toppelementet som skiller seg ut, en såkalt “ribbon-tweeter” montert i en wave guide (nesten et horn, faktisk) for høyere effektivitet. Slike elementer kan i utgangspunktet ikke jobbe like dypt ned i frekvens som en moderne dome, noe som skaper mulighet for oppbryting i basselementet oppover i frekvens. Basselementet som skal håndtere denne problemstillingen, er et 130 mm papirelement med coating, kontrollert av kraftige, doble magneter, og er spesialbygget for denne høyttaleren. Dette elementet puster gjennom en solid bassport på baksiden, noe som gir en normal romrespons ned under 40 Hz, mens i målelab’en finner vi et -6dB-punkt på 55 Hz. Ikke imponerende på papiret, og som nevnt skal det noe størrelse til å sette store ting i bevegelse. Fornuftige høyttalerterminaler avslutter en solid konstruksjon.

Solid bassport!

I utgangspunktet tåler Roksan TR5 S2 moderate mengder  påtrykt effekt, allerede her ser vi altså resultatene fra de valg Roksan har tatt. De tåler nominelt 60 Watt kontinuerlig, og en spissbelastning 100 Watt. Det ligger en liten advarsel i de tallene; dette er ikke høyttalerne du banker inn bak flere hundre Watt effekttrinn om du er klar for party. På den annen side er de lekende lett forsterkerlast, noe som ikke alltid kommer som en selvfølge med ribbon-elementer i toppen. Jeg har drevet dem med både rør og transistor, alt fra 15 Watt opp til ca. 70, Watt, og i prisklasser fra ca. 10 000,- opp til snaue 100 000,- i forsterkerkostnad. Roksan-høyttalerne responderte helt forbilledlig på alle forsterkerne, kan ikke se for meg en eneste forsterker som ikke passer disse svært så lettvinne høyttalerne, faktisk. Nominell 8 Ohm impedanse som aldri faller under 6 Ohm, normale 88 dB virkningsgrad for 1 Watt påtrykt, dermed lett match for en hver noenlunde motorisert forsterker. Hold deg over 15 Watt pr. kanal, så burde du være omtrentlig på trygg grunn.


Roksan TR5.jpg


Om vi går løs på grunntrekkene, har vi allerede nevnt noe, men vil utdype dette videre. Som nevnt oppleves høyttaleren svært lettdrevet og svært harmonisk på alle forsterkere vi har testet den med. For undertegnede er det svært viktig at den spiller helt ubeskrivelig deilig på rørutstyr. Det er dynamisk overbevisende, elegant og livlig på de fleste stilarter, ja, egentlig på alle stilarter, men med noen reservasjoner, som jeg kommer tilbake til.  Nedover oppleves den ikke brutal, men den fremstiller musikken med super balanse, ja jeg er vel av den oppfatning at den gjør det på mange måter mer balansert enn sin svært så påkostede storebror Darius, faktisk. Oppover besørger et eminente toppelement for en nær uhørt oppløsning, om noen høyttalere i prisklassen kan tangere dette her, vil jeg gjerne har en mail om det, for det har jeg i så fall aldri hørt. Viktig er det at denne oppløsningen er paret med en avslappet eleganse, som gir et totaluttrykk helt blottet for hardhet og skavanker av noe slag. Dette er imponerende!

Om jeg setter på pirkemodus, kan jeg påstå at jeg aner en viss forskjell i dynamisk uttrykk mellom elementene, men heller ikke det oppleves plagsomt. Det er naturlig at et toppelement av denne typen har en hurtigere og mer presis gjengivelse, enn bassen. Helheten er dermed noe mer in your face oppover, og mykere og mer diskret nedover. Bortsett fra denne detaljen, har vi et nærmest fornemt mønster, der overgangen virker helt fri for både hump og dump, det er faktisk imponerende sømløst. Og jeg har spart den aller viktigste egenskapen til slutt: Denne høyttaleren har en helt unik evne til å være både fengslende og medrivende. Jeg regelrett nyter å lytte på den, selv om jeg til daglig har både større, voldsommere og betydelig mer påkostede høyttalere å leke med.

Gnistrende godt diskantelement


La oss gå løs på musikkeksempler for å utdype egenskapene. “Hverdagsbassen” i disse høyttalerne er absolutt tilstrekkelig. Dette sies altså med størrelsen på kabinett og elementer som bakteppe. Høyttalerne skjærer bestemt av nedover før det går i metning og ender med forvrengning og annet tøv. Domenic Miller’s låt “Unify” byr på dype, lange basstoner som fort tvinger bassporter til både fising og plystring og det som verre er, men den generøse åpningen vi har med å gjøre i dette tilfellet, har ingen slike usjarmerende påfunn. Det hele leveres veldig harmonisk og behagelig, fullstendig velavstemt. Toppen er sjelden vare i denne klassen. Disse observasjoner underbygges av Holly Cole’s sprudlende lydkulisser på låta “Train Song”. Her også opplever vi en super harmoni, og en bass som går akkurat så dypt som den må, og ikke en Hz dypere. Lydbildet settes fint og oversiktlig opp, men er vel litt trangt i forhold til de mest åpenhjertige høyttalerne på dette feltet. Totalen er et lydbilde blottet for stress og hardhet, men med detaljer som gir muligheter til å se dypt inn i musikkens univers. Og denne gangen kommer også ordet “fengslende” ned på notatblokka for første gang. Her ble jeg sittende til låta var ferdig. Og litt til, for å la inntrykkene virkelig synke inn.

Over på den noe mer skarpskårne innspillingen “All about you” med Sophie Zelmani, finner vi et heftig attakk i strengene, akkompagnert av en urimelig god innsikt i atmosfære og rom. Her kan jeg faktisk detektere en tendens til overgangsfenomener, da jeg opplever noe fortykkelse rundt vokalen, som gir en viss dissonans i et ellers strøkent lydbilde. Så min innledningsvis forbeholdsløse opplevelse av sømløshet og rettlinjet frekvenskurve, må modereres. Men bare en smule. For vokalen i denne låta er typisk varmt innspilt, og neste låt har ingen slike problemer. For, i denne søte juletid spiller jeg med stor innlevelse “Christmas card form a hooker in New Orleans”, denne gang ikke Tom Waits’ rufsete original, men den intense versjonen av vår egen Rebekka Bakken. En helt nydelig tolkning av en dypt tragisk låt. De akustiske instrumenter formidles med salige klangfarger. Vokalen på sin side fremstår åpen, ren og tilgjengelig, med en voldsom tilstedeværelse. Intet galt sagt om Waits’ egne, rå og upolerte versjon og svært gode innspilling, men jeg faller enda hardere for den godeste Rebekka Bakken, må jeg innrømme. Tross alt er det mer troverdig når en kvinne med blottet sjel vrenger ut av seg åpningslinjen “Hey Charlie, I’m pregnant…”

Rebekka Bakken. Mer troverdig som gravid hooker from New Orleans enn Tom Waits..


Over i det klassiske domene er det igjen klangfargene som er helt uovertrufne, i kombinasjon med veldig god kontroll på lydkulissene. Cellokonsert No. 1 i A-moll, Saint-Saëns, celloen traktert av Emanuelle Bertrand flommer over oss. Den er vel noe myk nedover, men i sannhetens navn er ofte orkestrene også det. Igjen blir jeg bare sittende, det eneste ordet jeg klarer å rable ned på blokka er: Besnærende! Altså… Dynamikken i et helt orkester finner aldri veien ut av høyttalere på størrelse med litt røslige skoesker. Vi snakker fort vekk 100 mann av alle kjønn her, trøkk hele gjengen inn i en telefonkiosk, og se hvor mye moro det blir. Klart dette fenomenet blir hørbart også i disse høyttalerne, men det viktige er igjen at det låter godt, det låter balansert, det låter på et eller annet interessant vis troverdig. Mindre enesmbler blir naturligvis enda mer troverdige, og den avslappede klangen fra Roksan TR5 S2 passer veldig godt inn i en sånn setting.


Om vi så slipper løs uhyret i lytterommet, og ber Roksan spille tyngre rock, er det lov med litt sunn skepsis. Derfor overraskende at “Vincent Price” med Deep Purple låter såpass potent og innsiktsfullt. Nå skal det vel ikke stikkes under en stol at det ble noe pløsete og trøtt nedover, det ble en mangel på storhet, men allikevel et absolutt fascinerende helhetsinntrykk. Årsaken til denne fascinasjon er at vi får en uvanlig tydelig vokal, plassert mer framme i miksen enn vi er vant med.  Kompet er på sin side noe over mot det myke, men bygger allikevel fint oppunder, gir oss en hardt tiltrengt grunnmur å bygge på. Der oppe, over grunnmuren, lever lydkulissene  overbevisende, sprudlende, og gir meg kanskje en av det beste opplevelsene jeg har hørt på akkurat dette aspektet. Alltid noe nytt å oppleve i denne bransjen!


Jeg er imponert over hva Roksan gjør med sine stativhøyttalere. Særlig dette med balansen, og evnen til å gjøre det musikalske uttrykket så gripende. At deres rimelige modell TR5 S2 er så altetende og så enkel, er jo en ren bonus. Den spiller alle typer musikk med ro og overbevisning, dog uten å eksellere spesielt på noen stilarter. Det er ok, vi ber ikke om high end i denne prisklassen. Men faktum er jo at vi får såpass til kvalitet på enkelte aspekter at det faktisk er lov å spørre seg litt om hva vi skal finne på med de 50 tusenlappene vi kjapt sparer, om vi har et moderat rom, og ikke spiller så forbanna høyt. En bedre kilde, kanskje?

Jeg finner ikke noe bedre ord å sammenfatte dette med enn nettopp “besnærende”. En nytelse å lytte til. Det finnes betydelig verre måter å høre årets juleplater på!

Roksan TR5 S2 stativhøyttalere, kr. 12 500,- / par

Importør Moet








London calling

NOTE: English translation below

Ok, så er overskriften et billig tjuveri, men pokker heller. London calling er en bra beskrivelse av det faktum at det Londonbaserte audiofirmaet Roksan har laget et sett høyttalere som setter dype spor i sjela. Bli med og lytt på Darius!


47 store sedler er ikke billig for et par stativhøyttalere. Roksan legger lista høyt her, jeg vil rett og slett sitere deres egen beskrivelse av plan og fokus, for jeg mener dette har en viss relevans for det jeg kommer til å si senere i artikkelen…:

It had long been a dream of Roksan to create a reference loudspeaker that delivered an open, detailed sound, superior bass response and high efficiency housed in the modest dimensions of a standmount design. The Darius S1 is the exciting result of this desire. For quite some time we have been working on applying our knowledge of room acoustics into the design to create the best possible bass reproduction from a small cabinet.

Ja, det ovenstående er neppe en unik plan blant høyttalerprodusenter her i verden. Likeledes vet vi at det er sjelden det virkelig klaffer på alle forsettene på en gang. De gangene vi har vært i nærheten, har det alltid vært et eller annet; størrelse, pris og kompleksitet gjør som oftest et slikt produkt utilgjengelig for den gemene hop. Og, i sannhetens navn, Roksan Darius er vel ikke akkurat gratis den heller, men den er fortsatt et drygt steg unna det eksempelvis Raidho skal ha for sin konkurrent i klassen, C 1.1. Dessuten, selv om jeg mener det er nokså brutalt å forlange gode 7000 ekstra for de tilpassede stativene, finnes det fortsatt konkurrenter som forlanger det doble og mere til.
Roksan Darius er altså en middels stor stativhøyttaler, det er i hovedsak dybden som trekker størrelsen opp. Noe volum må til om man vil levere noe nedover i frekvensområdet, og det vil man, som kjent. Spesielt om man vil ha en 5,5-tommer i aluminium til å gjøre jobben. En del kontruksjonsmessige detaljer må dermed bestemmes, selvsagt, en av dem er jo at elementet må kunne bevege seg seriøst mye. I Darius’ tilfelle betyr dette faktisk hele 12 millimeter, ikke til å undres over at det kalles long throw… Nå er det også sånn at en bevegelse på over 1 cm må ta en viss tid, og selv om vi ikke snakker minutter her, er det tross alt et regnestykke hvor langt man skal bevege en 15-tommer for å flytte omlag samme mengde luft som denne 5,5-tommeren gjør i løpet av sin centimeter. Det blir ikke langt! Og da er det lett å trekke den konklusjon at 15-tommeren kan gjøre det kjappere, gitt at den har en rimelig motorstyrke (magnet) til å skyve med. Jeg skal ikke fordype meg mer i dette temaet, selv om det åpenbart vil si noe om hvordan høyttaleren løser sine oppgaver. Vi kommer litt tilbake til det, når vi snakker om lyden fra Roksan Darius, om et par avsnitt.
Roksan har så visst en god del rett i sine ovenstående utlegninger, Darius er en sjelden høyttaler, kan vi fastslå. På toppen troner altså den ekstremt luftige bånddiskanten, en ting er at den er kjent for sin begrensede spredning i det vertikale plan, Roksan har også valgt å begrense det horisontalt. en tydelig wave-guide (kall det gjerne et lite horn), sørger for å samle spredningen, fokusere energien og fyre i et smalere område enn elementet naturlig vil kunne gjøre. Dette har den sideeffekt at man høyner effektiviteten en smule, det kan også ha visse innvirkninger på lydbildet. Sikkert er det i det minste at det begrenser problemet med skarpe refleksjoner fra de nærmeste flatene, og akkurat dette er fullstendig hørbart. Disse høyttalerne låter nemlig mykt, innsmigrende og elegant så det holder, og de gjør det så å si uansett volumet du spiller på. Jeg nevnte så vidt de (dyre) stativene man kan kjøpe i tillegg, og la meg da si at det er gode grunner til at Reliant Motor Company i Tamworth ikke lengre produserer deres ikoniske modell Robin. Faktum er vel at de ikke lengre produserer noe i det hele tatt, men det nå en helt annen historie. Roksan hadde vel uansett ikke behøvd å teste ut trehjulskonseptet en gang til, men tross alt er de britiske til fingerspissene, så de måtte tydeligvis det. Så for å trekke historien kjapt sammen, informeres herved om at det finnes tilleggsutstyr (støttehjul?) tilgjengelig. Spesielt aktuelt for barnefamilier i møblerte hjem som ikke vil ha konstellasjonen av høyttalere og barn i en salig røre.
Reliant Robin
Inni høyttaleren er det ikke spart på stort, her finnes Mundorf kondensatorer, metalloksyd resistorer, forsølvede kabler, og diverse andre gjennomførte detaljer. På forsiden finner vi naturlig nok de omtalte elementene, mens på baksiden munner det hele ut i et par kraftige terminaler for bi-wiring, samt to godt dimensjonerte bassporter på hver høyttaler. Kassa måler drøyt 37 i høyde og dybde, mens fronten er behagelig slank med sine 20 cm. Til sammen har vi et par høyttalere som oppgis å ha en nominell impedans på 4 Ohm, og en følsomhet som gir oss 89 dB ut ved 1 Watt påtrykt effekt. Subjektivt oppleves det faktisk mindre, for selv om Roksan har hatt som mål å skape en lettdreven høyttaler, opplever jeg egentlig at den er temmelig effekthungrig. Derimot har de truffet blink på sine andre mål, dette er som nevnt en svært sjelden plante, Darius kan så visst imponere flere enn novisene innen hifi, dette er et kunstverk av en høyttaler, intet mindre.
Roksan Darius spiller med fylde, silkeglatt, innsmigrende, den omfavner lytteren med sin eleganse. Spesielt flott er det at de spiller så balansert og levende selv på (svært) lavt volum, dette er slett ikke alle høyttalere forunt å få til. Det må rett nok på bordet at ingen trær vokser opp mot himmelen, så Roksan Darius må nok også forholde seg til visse realiteter. Til tross for sin eleganse og dynamisk livlige oppførsel på lavere volum, viser den nær utrolige bassgjengivelsen at den ikke er helt ærlig. Det er en åpenbar pukkel her, men selv om den er åpenbar, er den forbannet intelligent tenkt ut. Det er først når man begynner å skuffe på litt seriøst med køl, at man oppdager en viss tendens til “entone-bass”, i det minste en viss mangel på nyansering nedover. Altså, relatert til den moderate størrelsen, så leveres det kopiøse mengder solid bass, det gjøres dessuten med ufattelig overbevisning og eleganse.  Men ser vi det i absolutte termer, er det fortsatt selvsagt at Aurum Vulkan eller Marten Coltrane for den del, er (mye) større høyttalere enn Roksan Darius. Men særlig mer overbevisende enn det Roksan her har fått til, skal godt gjøres på såpass moderat store høyttalere!
Endelig kommer vi til musikken. Det skal litt til å vippe den moderate kjempen Roksan Darius av pinnen med musikk. Begynner vi på den enkle siden med Sophie Zelmani og hennes låt “All about you”, kan Darius briljere på alle fronter på en og samme gang. Luftigheten er udiskutabel, dette er verdensklasse, det gir ingen mening å debattere hvorvidt du har hørt noe som er “bedre” på akkurat det, her er det åpent helt inn i uendeligheten. Stemmen gjengis med en salig mildhet, Sophie Zelmani er så nær, så nær, man nærmest føler hennes nærvær i rommet. De distinkte gitartonene har et deilig smekk, allikevel fullstendig blottet for hardhet, og de klinger og klinger. Samtidig kan vi “se” inn i et enormt rom med små elegante klanger, lydkulisser og tilstedeværelse. Fyldigheten i den totale gjengivelsen er i total balanse, og jeg har i grunn ikke mer å tilføye. Det er vel akkurat sånn det skal gjøres, tror jeg.
Så la oss like godt stupe tvers over banen, og la selveste Deep Purple foredra det purunge 70-tallets bombe av en låt, “Fireball”. Vi bruker 25-års utgaven (f…, selv den er jo 20 år gammel!) og kliner til. Jo, dette funker. Nesten. Darius har denne deilige, men balanserte fedmen som passer sånn musikk som hånd i hanske. Men den har også kun et liten basselement, som må sloss litt for å gjøre Deep Purple virkelige, og gi en slags følelse av realisme til Ian Paice’s stortromme. Spiller vi på moderat volum er det rene fryden. Men hallo, spille “Fireball” på moderat volum? Ja, det skulle tatt seg ut. Det er altså bare å vri opp. Her finner vi faktisk Roksan Darius’ grenser, lett som en plett. Roksan drømte om en lettdreven høyttaler, men McIntoshen’s lysende Wattmetre pirker opp mot 300-tallet. På den positive siden virker høyttalerne til å ta dette med stor ro, ingen vreng, ingen stress, det er fortsatt kontant og kontrollert, ingenting som stikker av. På den negative siden er det dog lett å høre at det dynamiske uttrykket, som briljerer på moderat volum, nå er helt borte. Høyttalerne har gått i metning, og har ikke mer å gi. Dermed blir det vel ikke akkurat sinna rock ut av dette her. Men pokker ta for en avslappet eleganse!
 Klassiske verker kommer vi ikke unna. Opus3 på platetallerknen, Bach, konsert i E-dur for fiolin og orkester. Igjen får Darius briljere, skinne. En viss overdreven mykhet (muligens), men for en tone! Dette er så innsmigrende at det knapt er mulig å slå av. Det flyter, det synger, det sprudler! Kontrollen er total, så lenge du lar høyttalerne leve i flytsonen, er det kun fantastisk. Jo, jeg har hørt det større, voldsommere, mer despotisk. Men har du et ikke alt for stort rom og en god stol å sitte i, har du alt du behøver for en stor, musikalsk opplevelse. Nydelig, Roksan!
Ja, Roksan Darius er en fabelaktig god allroundhøyttaler innenfor sine grenser. Den konkurrerer med alt som har vært laget av moderat store stativhøyttalere, uansett pris. Selvsagt er den ikke perfekt, men den har enkelte sider som er i nærheten. Den har luftigheten og elegansen fra det beste som kan skaffes for penger, og den underbygger denne luftigheten med en særdeles overbevisende illusjon av kraftfull bassgjengivelse.
Den kan leveres med et ikke helt vellykket stativ som ekstraustyr, jeg foreslår at de som kan leve uten det estetiske helhetsbildet, heller blåser noen tusen på solide, konvensjonelle stativer. Og jeg foreslår en kombinasjon med gjennomsiktige forsterkere med rytmikk og driv (gjerne Roksan’s egne, eller Exposure, for eksempel) som drivkraft bak superelegant kildemateriale. Nei, totalen blir selvsagt ikke billig. Så gode musikkopplevelser gjør dessverre sjelden det.
Til slutt: Å gå tilbake til mine store, flotte Arum Vulkan var opplysende. TIl tross for at også disse har strålende kvalitet i alle ledd, ble det en bokstavelig talt hard overgang. Mer rufs, mer summarisk, større selvsagt, men nesten som en elefant i glassmagasinet sammenlignet med Roksan Darius. Trodde nesten ikke det var mulig, men nå har jeg hørt det også.
For pasjonerte musikkelskere som liker moderat volum i moderat store rom er Roksan Darius formidabel. Og det er omtrent det som er å si om den saken.
Roksan Darius stativhøyttalere, kr. 47 000,- + stativer
Importeres av Moet Audio


NOTE: The author’s native language is Norwegian, so English speaking readers please bear with me, if you find some strange passages here and there… 

Okay, the heading a cheap theft, but what the heck, “London Calling” is a good description of the fact that the London-based audio firm Roksan has created a set of speakers that’s inspired, no less. Let’s listen to Darius!

The asking price is not cheap for a couple of standmounts. Roksan has raised the bar quite high here, and, I will simply cite their own description of the plan and focus, ’cause I think this has some relevance to what I’m going to say later in the text …:

It had long been a dream of Roksan two create a reference loudspeaker that delivered an open, detailed sound, superior bass response and high efficiency housed in the modest dimensions of a stand mount design. The Darius S1 is the exciting result of this desire. For quite some time we havebeen working on Applying our knowledge of room acoustics into the design two create the best possible bass reproduction from a small cabinet.

The statement above is hardly a unique plan among loudspeaker manufacturers anywhere. Likewise, we know that the producers rarely hits bulls eye on all aspects at the same time. Sometimes we’re close, but there’s always something; size, price or complexity ofte makes such a product out of reach of the common man. And, in the name of the truth, Roksan Darius is not coming for free either, but it is still a significant step away from the natural contenders like Raidho C 1.1 or other in the same group. Moreover, although I think it is rather brutally demanding good 700 pounds extra for the custom racks, there are still  competitors demanding the double and more.

Roksan Darius is a medium-sized bookshelf speaker, it is mainly the depth that draws size up. Some volume is of course needed if one is in need of the lower part of the frequency range, and one is in need of just that, as you know. And, if you want a 5.5-inch aluminum to do the job, volume is indeed mandatory. Some design details must therefore be determined, one of them being a bass unit in need of moving a serious distance. In Darius’ case, this means no less than 12 millimeters, no wonder it’s called long throw… Now, that kind of movement must take a certain period of time, and, although we are not talking minutes here, it’s still a calculation how far a 15 inch unit must move, to engage the same amount of energy. The answer is: Not much! And then it is easy to draw the conclusion that the 15-inch unit can do it faster, given that it has reasonable engine power (magneto strength) at hand. I will not immerse myself more in this issue, although this obviously says something about how the speaker solves it’s tasks. We’ll come back to that when we talk about the sound from Roksan Darius.

OK, so Roksan is mostly right in their statement above, ’cause Darius is a rare speaker, indeed. First, throning on top, the extremely elegant and detailed ribbon tweeter. Being known for limited dispersion in the vertical plane, Roksan also opted to limit it horizontally. A distinct wave-guide is responsible for focusing the energy, making it fire in a narrower area than the tweeter naturally will be able to do. This raises efficiency a bit, plus having effects on the soundstage. First it’s limiting the problem caused by reflections from the nearest surface, and just that is completely audible. These speakers sounds soft, natural and elegant, abilities it keeps whatever volume you play.

I’ve already mentioned the speaker stands, just let me remind you that there are good reasons why Reliant Motor Company in Tamworth no longer produce their iconic model, Robin. (The fact is that they no longer produce anything at all, but that’s a completely different story). Roksan decided to test the three wheel concept again anyway, no soubt they’re British to the fingertips. But to cut a long story short, you’re hereby informed that there is an optional support available. Particularly relevant for families in furnished homes, that wants to avoid the constellation of speakers and children in a tremendous stir.

Inside, Roksan did not save, here you’ll find Mundorf capacitors, metal oxide resistors, silvered cables, and various other costly details. On the front naturally we’ll find the aforementioned drivers, while on the rear you’ll see powerful terminals for bi-wiring, plus two generously sized bass ports on each speaker. The speakers measures just over 37 cm in height and depth, while the front is comfortably slim with its 20 cm. Al in all we have a pair of speakers who is claimed to have a nominal impedance of 4 ohms, and a sensitivity that gives us 89 dB out at 1 Watt intput. Subjectively perceived it sounds less, and, although Roksan have aimed to create an easily driven speaker, I find it pretty power hungry. On the other hand, they hit a home run on their second goal, the bass, so Darius can certainly impress more than novices within hi-fi. The Darius is a work of art, nothing less.
Roksan Darius plays with a full bodied tone, silky smooth and coherent, it embraces the listener with its elegance. I find it especially impressive is that they play so balanced and lively even on (very) low volume; this is simply not something speakers normally do. But no trees grow all the way to the sky, so Roksan Darius will also have deal with certain realities. Despite its elegance and dynamic behavior at lower volumes, it also shows that the incredible bass response is not entirely honest. There is an obvious bass “hunch” here, but even if it is obvious, it’s damned intelligent implemented. When you really crank up, that you can detect a certain tendency to “one note bass”, or, at least a certain lack of nuance in the lower regions. Thus, related to the after all moderate size, it delivers serious amounts sturdy bass, even with an unimaginable conviction and elegance. But seen it in absolute terms, it is still obvious that Aurum Vulkan or Marten Coltrane, for that matter, are (much) bigger speakers than Roksan Darius. But designers will have a hard time  making it more convincing than what Roksan have made with this moderate size…

And now, the music, finally. We start carefully, serving the moderate sized giant Roksan Darius, Sophie Zelmani and her song “All about you”. The speakers are then is given the opportunity to excel on all fronts at the same time. The airy openness is indisputable, this is world class, and it makes no sense to debate whether or not you have heard something “better” at just that aspect; we’re listening through an open door to infinity. The voice is reproduced with a blissful gentleness, Sophie Zelmani is so close, so close, you can almost feel her presence in the room. The distinctive guitar tones have a delicious snap, yet no touch of hardness and the sounds just floats in the air. At the same time, we can “see” into a huge room, filled with a backdrop of a small elegant soundscapes and presence. The reproduction is in total balance, and I just don’t have more to add. I guess this is exactly how it should be done.

So let’s just as well plunge across the path, and let good ol’ Deep Purple light up thje room with the 70’s bomb of a song, “Fireball”. We use 25th anniversary edition (f … even that is already 20 years old!). Yes, this works. Almost. Darius has this delicious but balanced “obesity” that fits this type of music like a glove. But remember the small woofer, it will have to fight to make Deep Purple sound realistic, and provide some sort of realism to Ian Paice’s bass drum. Playing at moderate volume, it is pure joy. But hello, play “Fireball” on moderate volume? That would have been something, wouldn’t it! No way but cranking it up. Here we face Roksan Darius’ borders, simple as that. Roksan dreamed of an efficient speaker, but McIntosh’s luminous Wattmeters touches the 300 Watts sign. On the positive side speakers seems to cope rather calmly, no distortion, no stress, it’s still firm and controlled. On the negative side, however, it is easy to hear that the dynamic expression, which excels at moderate volume, is now completely gone. The speakers have delivered it all, and have no more to give. Not exactly angry rock we’re listening to now. But what a relaxed elegance!
Classical works are not forgotten. Opus3 on the platter, Bach concerto in E flat major for violin and orchestra. Again the Darius shines, excels. A certain excessive softness (possibly), but what a tone! This is so ingratiating that it is nearly impossible to turn off. It floats, it sings, it sparkles! The control is total, as long as you leave the speakers in their comfort zone, it’s just amazing. Yes, I’ve heard it larger, more violent, more despotic. But given that you have a not too large room and a comfortable chair to sit in, you have everything you need for a great musical experience. Lovely, Roksan!
Yes, Roksan Darius is a fabulous allround speaker within its own borders. It competes with everything that has been created of moderately large standmounts, regardless of price. Of course it is not perfect, but in some aspects, it’s very close. It has the air and the elegance of the best that can be obtained for money, and underpins this elegance with a very convincing illusion of powerful bass reproduction.
It can be supplied with a not entirely successful stand as additional equipment, I suggest that those of you who can not live without the aesthetic overall picture, rather blow a few bob on solid, conventional speaker stands. And I suggest a you put the speakers in combination with transparent amplifiers with rhythm and drive (preferably Roksan’s own, or Exposure, for example). No, the total will of course not come cheap. This type of great performance unfortunately rarely do.
Finally: going back to my great Arum Vulkan was enlightening. Yet despite the latter’s brilliant quality at every aspect, it became literally a hard transition. Simpler, almost like an elephant in the wine shop, compared to the Roksan Darius. I hardly believed it was possible, but now I’ve heard that too.
For passionate music lovers who enjoy moderate volume in moderately sized rooms, Roksan Darius are formidable. And that’s about all there is to say about that matter.

Og nå, over til noe helt annet!

Horn har alltid hatt noe pirrende ved seg, noe vi alle gjerne vil forstå, oppleve og nyte. Ikke så rent få opplever nærmest å “se lyset” første gangen de hører ekte hornkonstruksjoner i fri dressur. Møt Tune Audio. Om vi ikke ser lyset, skal vi i det minste høre lyden!

Tune hovedbilde

Tune Audio er basert i Athen, og de har oss, det spesielt interesserte hifi-folket, som målgruppe. De tenker som oss, de vet hva de driver med, og de bygger høyttalere til akkurat oss. Byggverkene ser sære ut, de er sære. De benytter høyttalerelementer etter nøye utvelgelse, de benytter baltisk bjørk i sine basshorn, og de lager sin egen kompositt til diskant- og mellomtonehorn. De benytter italiensk OFC-kobber til egenbygde internkabler, isolerer dem med bomull dyppet i bivoks (hallo, Steen Duelund, hvor du enn måtte befinne deg i det hinsidige, flere tenker omlag som deg!), og terminerer med messing. De bruker kun førsteordens filter, og de sørger for løpetidskorrigering av elementene. Dette er, som nevnt, fullt og helt opp vår gate, og burde være grunnoppskriften på en virkelig god høyttaler.

Tune Audio sier at den testede modellen, Marvel, behøver en forsterkereffekt på 5 Watt eller mer, og de mener den bør være motkoblingsfri, og gjerne være rørbasert. Dette betyr at høyttalerne er lettdrevne så det holder, vi snakker her om en virkningsgrad på 97 db for 1 Watt påtrykt effekt, og vi burde med dette ha et ekstremt spennende utgangspunkt for ren og skjær kick-ass-musikkopplevelse! Basshornet drives av en 8-tommer, så vidt jeg kan bedømme det, og i mine øyne ser den ut som om Coral-fabrikken har gjenoppstått, og skjenket oss et nytt bredbåndelement av hittil uhørt kvalitet. Dette elementet jobber fra bunn (og akkurat hvor det er finnes det ikke noe tall på), og opp til 2500 Hz, før “roperten”, frekt montert på kabinettets side, overtar opp til toppen (som heller ikke har noen kjent verdi i Hz). Lyttetestene viser vel en bass som ruller av et eller annet fornuftig sted på 40-tallet(?), og hvor toppen er kan jeg uansett ikke høre. Høyt nok for meg, i hvert fall.

Tune Marvel er store høyttalere. Rett nok et relativt moderat fotavtrykk til fulltonehorn å være, dessuten skal de helst plasseres nær hjørner, så de ruver ikke alt for mye i rommet, til tross for sine snaut 150 cm høyde. Hornet munnet ut ved gulvet, så de er dermed absolutt størst her, og står stødig med sine ca. 40 kilo bjørkefinérkasser.

Akkurat her går grensen for størrelse, har jeg fått høre...
Akkurat her går grensen for størrelse, har jeg fått høre…

Å bygge vellykkede hornkonstruksjoner er ikke noen enkel kunst å beherske. Aksentuering av enkeltfrekvenser er det desidert største problemet med dette prinsippet, og selv om Tune Marvel er særdeles lyttevennlige høyttalere, slipper ikke disse heller helt unna slike fenomener. Dermed blir de litt sære både på valg av utstyrskombinasjoner, og musikktyper. Det overrasket meg ikke særlig at McIntosh MA8000 var en dårlig makker for Tune Marvel, men at det skar seg også med Spec RSA 717EX, var betydelig merkeligere. Med mastodonten McIntosh MA8000 låt det både hardt og unyansert, mens med Spec ble det rett og slett en opplevelse av en trøtt og litt slurvete gjengivelse. For meg var dette fullstendig uforståelig, med bakgrunn i hva Spec gjør med så å si alle andre relativt lettdrevne høyttalere. Ergo ble det røroppsett, og herregud for en åpenbaring! Tune Marvel, kastet seg ut i musikk og dans med en spilleglede som går langt, langt utenpå hver eneste såkalt dynamiske høyttaler du kan oppdrive. Lynrask, eksplosiv, leken, veloppløst, dynamisk som et helvete! Men de hadde altså allerede avslørt sin kritiske natur, og det er slett ikke all musikk som passer dem å gjengi. Det de er absolutt best på, ja, direkte latterlig gode også, er selvsagt blåsere. Horn på horn, sier seg selv, det. Å høre Gordon Goodwind’s Big Phat Band er en rent ut sagt himmelstormende opplevelse, det er et sånt trøkk og en sånn villskap her, at du bare sitter og gaper i lytteposisjon. Særlig du kan gjøre noe sånt med noe annet enn horn! Selv hornhybrider som Klipsch sliter med dette tempoet og denne ekstreme anslagskraften, selv om Tune Marvel tross alt er litt begrenset i de aller dypeste oktaver.

Tune marvel horn

Over på Muddy Waters “Folk Singer” viser det seg også at det ikke bare er blåsere som har dynamikk. Litt forsiktig med volumkontrollen her, folkens, for Muddy hadde selve Kraften i sine stemmebånd. Dette er helt vanvittig! Total innsikt i studioatmosfæren, der den purunge Buddy Guy’s overleverer sine gnistrende gitartoner, elegant rundt Muddy’s intense vokal. Tviler sterkt på at noen andre høyttalere kan gjøre dette på noe mer autentisk og levende vis enn akkurat Tune. Roligere jazz er også fullstendig glitrende, hør eksempelvis den gamle crooner Freddy Cole (brutter’n til Nat “King”), de slentrende pianotonene og blåserarrangementet er brilliant fremført, veldig medrivende. På mange måter er det som å bli beamet til en juke joint et sted i midtvesten, og sitte med en lys amerikansk øl, og få musikken servert på sølvfat. I det hele tatt er nettopp dette med å levendegjøre musikken, Tune Marvel’s klart største forse.

Tune Marvel bass

Marvel er glimrende avstemt, og balanserer de fleste musikkstilarter på elegant vis. Foruten blåsere, er de veldig gode og behagelige på vokalverker, så vel klassisk som andre typer sang. Kor er barnemat. Store klassiske verker likeså. I sistnevnte tilfelle hender det vi får enkelte underlige utslag som avspeiler nevnte aksentuering av enkeltfrekvenser, men det er moderate utslag. Derimot skuffer de meg på mange rockeinnspillinger. De er som nevnt svært kresne av natur, og vil fort si fra på brutalt vis, når noe ikke stemmer. De vil stort sett ha brukbare innspillinger, og selv Deep Purples “Now What” blir fullstendig maltraktert etter å ha tatt turen gjennom Tune Marvel. Trist, og jeg undrer igjen på hva som egentlig er problemet, all den tid det meste andre fungerer så suverent. Gillan drukner i mixen, det er hardt, ubehagelig, rotete og ubehjelpelig. Spiller du derimot på moderat volum går det greit, dog ikke mer enn greit, da. Mer “vanlig” popmusikk trakteres for en stor del absolutt fornuftig, men det er når det blir mye gitar med fuzz, at det begynner å dra seg til. Mens swingende musikk som Monty Alexander’s “Hallelujah I love her so” fungerer fornuftig og lekent, om enn noe boomy i det rytmiske trommespillet. Det er denne noe uforutsigbare aksentueringen av enkeltfrekvenser, som nevnt.

Tune Marvel

Over på store klassiske orkestre, er vi igjen godt innenfor komfortsonen, og igjen leveres det med en slik livskraft og spilleglede, at alt annet blir trøtt i forhold. Vel tilbake på mitt normaloppsett, et tross alt svært våkent system med McIntosh MA8000 som driver Aurum Vulkan, blir plutselig forskjellene påtakelige. Mitt normaloppsett ligger i omlag samme prisleie som det testede (eller noe lavere), og spiller kvalitativt omlag like bra. Noe mer oppløst, betydelig mer solid og kontrollert bass, men til tross for sine dynamiske og hastighetsmessige kvaliteter, er det rene sneglefarten, i forhold til det rør/horn-oppsettet er herre for. Jeg tror i grunn folk som aldri har hørt et fornuftig oppsett med rør og horn begriper hva dynamikk og hurtighet egentlig dreier seg om. Legg til at Tune Marvel  altså er bygget etter de fleste prinsipper for hvordan gjøre en god høyttaler, og det er selvsagt at vi har å gjøre med et fullstendig unikt produkt.

Tune tegning

Fasiten er vel at de fikser nesten alt på brilliant vis, så om du ikke er spesielt opptatt av tyngre rock, er Tune Marvel så definitivt noe som bør lyttes til om du tar musikken din seriøst. Dette er noe fullstendig annet, dette er livet selv, det er  all verdens lek og galskap, pakket inn i en 1,5 meter høy boks. Måten å gjengi alle mulige akustiske instrumenter og stemmer på, er noe helt for seg selv, det er så live, så musikalsk kommunikativt, og så ekstremt underholdende, at du skal være bra døv, eller svært bitter, for å ikke fatte poenget. På den annen side betyr det at du må gå opp ruta med laveffekts single ended forsterkere, med alt det kan føre med seg. Selvsagt betyr det et uendelig antall timer med ren og skjær livsglede, men kanskje betyr det også sus og brum, knitring og frustrasjon. Det er nemlig tungtveiende årsaker til å velge den mest levende lyden, på samme måte som det er tungtveiende årsaker til å la det være. Visst sier jeg høyt og tydelig at livet er for kort for kjedelig hifi, men etterlever jeg det selv? Etter å ha hørt Tune Marvel her et par uker, er jeg tilbøyelig til å si nei. For dette her satte nye, dype spor i sjela.

Tune Marvel, fulltone hornhøyttalere, € 11 000,-

Importør: Moiz