Den syvende sans

Den syvende sans

Tight, klasse, dreiemoment og hurtighet. Frihet! Det kunne vært sagt om Audi A7, dette her. Men nå er det Audio, nærmere bestemt Spendor Audio. A6 er fortid, A7 er nåtid, og Rognliens hifi blogg lar seg forføre…

Spendor A7 natural oak

Det har utrolig nok gått hele 3 år siden jeg fylte stua med gleden fra forgjengeren Spendor A6R, nå har denne tatt steget opp til A7, og visst har noe skjedd! Vanligvis opplever jeg at toppmodellenes egenskaper drypper ned på modellene under, men denne gangen overraskes jeg at egenskapene fra den fantastiske, lille A4-modellen har blitt foredlet, og tatt bolig i A7! Dette betyr at endringene fra A6R til A7 er tydelig hørbare, men Spendor har nå funnet fram sitt skjema, og de har ikke glemt A6R’s spisskompetanse, heller! Nærmere det gyldne snitt kommer vi neppe, og det eneste som setter grenser her, er størrelsen.

Hva som har skjedd siden A6R er ikke så lett å se med det blotte øye; størrelsen og elementene ser i utgangspunktet nokså like ut, men skinnet bedrar, bare for å ha det klart. Det aller meste er nytt; nye elementer, nye delefilterkomponenter, nytt dempemateriale. Målene ser ut til å være omtrentlig like A6R, men også her bedrar nok synet oss en smule. Disse har nemlig vokst hele 6 cm i høyden, mens de har smalnet et par cm og blitt en del dypere; nå måler hele herligheten 93,6 x 18, x 30 (H x B x D). Legg til at de veier inn med nokså pinglete 18 kilo, nøyaktig som A6R, for øvrig, så skjønner du at dette er lettplassert og lettflyttet hifi. Ellers ser det på papiret ut som om det er de samme elementene som på A4, og, om jeg skal få foregripe begivenhetene en smule, så høres det faktisk sånn ut, også. A7 tåler en anelse med effekt påtrykt enn lillesøster, og spiller dessuten en anelse høyere for samme effekt, så dette er kort sagt større høyttalere, som evner å fylle større rom. De kommer med samme type bassport som forgjengeren A6R, dvs. en solid, firkantet åpning helt nede ved gulvet på baksiden. Ellers finner vi fornuftige terminaler, ingen troløse bi-wiring-tanker her, nei! Kort sagt, enkelt og funksjonelt, lyden i fokus, no nonsense i praksis.

 

 

Lite mer å si da, så vi bare svever avsted på sangens vinger, og det var fra start klinkende klart for meg at brikkene nå er på plass hos Spendor; dette kan de! Igjen gripes jeg av den tydeligheten, den presisjonen og den friheten som strømmer fra Spendor’s A-serie. Det formidles hurtig, kontant og  latterlig balansert. Og visst har vi disse enorme lydbildene, der alt og alle har sin plass på scenen, der ingen snubler og blir borte, der alt står stødig, synlig og kontrollert fram på sin egen, opplyste posisjon. Jeg har benyttet en del forskjellige forsterkere, som vanlig, Aura Fidelity pre/power, Spec integrert klasse-D, Trafomatic / Audio Note røroppsett… Spendor A7 er en vits av en belastning, gi den 10 fornuftige Watt eller mer, og du er på god, trygg grunn. Med den solide strømforsyningen vi finner hos Aura Fidelity var de vel størst og mektigst, mens de var enda mer levende og tilstede med røroppsettet, alt er som det pleier.

Vi drar i gang musikkeksemplene, og begynner med den japanske smooth-jazz-pianisten Keiko Matsui. Vel, hun er nok en “guilty pleasure”, og oppnår nok lav cred i de bluesmiljøene jeg vanker, er jeg redd.  Låta er “Across the sun” fra skiva “Deep Blue”. Flott lyd i denne innspillingen, da, og det fremlegges både lett og lystig, samtidig svært åpent og detaljert, fulgt super utklingning og et forbilledlig attakk på pianoet. Kanskje er det litt flatere lydbilde enn jeg ventet meg, men uansett veldig lett å “se” detaljene rundt omkring, så det har ikke akkurat fremkommet noen overraskelser i dette eksempelet. Holder oss i den i overkant glatte musikken, og lar argentineren Dominic Miller overta med låta “Unify”. Gitaristen Miller har brukt mye av sin karriere som Sting’s side-kick, men har også en rekke egne, gode innspillinger på CV’n. Testlåta preges av noen dype, lange synth-bass toner, som A7 leverer med fantastisk kontroll og stort behag. For en såvidt liten høyttaler er det imponerende at det er så blottet for artefakter, og at det ikke medfører noen maskering. Her flyter alle detaljene fritt og luftig over den tunge, deilige og fete basslinjene. Jeg har nevnt at høyttalerne ikke er store, men de er velbalanserte. Noe så til de grader.

Vi øker cred’en signifikant ved å la Brian Ferry foredra sin avslepne versjon av “As times goes by”, denne formidles med tidsriktig koloritt og patina fordi den er innspilt sånn, hvilket betyr nydelig og avslappet, men faktisk høres også forsiktige tendenser til sibilans, skal det sies. Uansett medrivende og tilstede, denne typen musikk skal med fordel avlyttes på sånne enkle høyttalere, uten for mye fiksfakserier. La gjerne en Rega, en Naim eller en Exposure drive dem, også, så kan du bare slappe av på hifi-fronten de neste 40 åra. Litt nærmere vår tid finner vi fram den irriterende vakre jentungen Nikki Yanofsky, som, til tross for navnet, ikke er østeuropeer, men fra Quebec i Canada. Vi lar henne leke med høyttalerne og øregangene ved hjelp av den lettbente jazzlåta “Dans ma vie”. Her framkommer likhetene med småsøsknene A4 helt åpenbart, det låter noe tyngre enn jeg er vant til, det er en viss varme i disse høyttalerne, just som et par A4 med større skonummer, altså. Men igjen swinger og groover det, budskapet bæres elegant på åpenhet og nydelig balanse. Vakkert.

Over på det mer ekstreme lar jeg skruppelløst Big Band Basie, kaste seg over Spendor A7 med låta “Moten swing”. Dette går fra stillferdig barpioano til Emmanuel Desperado uten forvarsel, dette er det i grunn hornhøyttalernes hjemmebane. Men joda, dette klinker til på bra nivå, her også. Selvsagt ikke ekstremt, men lett og hurtig, A7 står seg på at de er raske og presise, og temmelig upåvirkelige av litt villskap. Joda, her blir det noe hardhet i kantene, men uansett freskt nok for en vanlig hverdag. Og igjen; flott rom og nydelig dybdefølelse. Å gi ei blåserrekke såpass til plass er ikke alle forunt, slett ikke. Men da er det faktisk ingen vei utenom, lengre, så Hans Zimmer kommer på besøk med sin formidable, enorme og skruppelløse “A dark knight”. Det er et deilig drama, det flommer som som tunge bølgeslag. Jeg har hørt det både større og slemmere, selvsagt, men dette er i imponerende, full harmoni, velbalansert og åpent. Dessuten leveres det med flott dynamikk og storslagent drama, Spendor A7 tåler overraskende mye uten å gå i metning. Nevnes i samme åndedrag kan gjerne “Nitro junkie” fra Gothic Storm også, A7 gir alt, enormt hardtslående, nå hørbart skarp i kantene på brutalt volum, men det skulle da også bare mangle! Så avslutter vi helvetesuka med basstortur, Medwyn Goodall, “Sweet Wilderness”. Jeg må gjenta at dette er små høyttalere, men de presenterer mer rom enn jeg er vant til, noe diskret i dypbassen, men fabelaktig elegant og kontrollert. De går faktisk også hele veien ned, dog uten den fysiske opplevelsen vi er tilvent fra større høyttalere. Synth-koret som finnes diskret og knapt merkbart i bakgrunnen, står plutselig tydelig og luftig fram, har knapt hørt det på denne måten før, nærmest en fullstendig fornyet fremstilling av hele låta. Særdeles imponerende av Spendor!

Spendor A7 satin white

Nok en gang vil jeg hevde at Spendor med sine A7 setter en standard for hvordan enkle 2-veis høyttalere skal spille og formidle musikalske budskap. Joda, de har fortsatt åpenbare konkurrenter i Kudos, men uansett har Spendor nærmest skapt seg et eget habitat i høyttalerjungelen; et område der emosjonsformidling, allround-egenskaper, lydbilder og klang står i fokus. Disse høyttalerne gjør ganske enkelt ingenting feil, og de spiller alle musikktyper på overbevisende vis. Men du må huske at de ikke er kjemper, det finnes naturgitte grenser, allikevel leverer de med grandiositet og enorme lydkulisser, nok til å virke overbevisende i de fleste settinger. Tilføy at de har en helt unik balanse og tydelighet, så har jeg vel sagt omtrent det meste som er å si. Jeg bare digger dette her!

Spendor A7, gulvstående 2-veis høyttalere, kr. 36 900,- / par (39 900,- for white gloss).

Importør: Norsk Hifi Senter / Audioaktøren

Øl. Og hornmusikk!

Øl. Og hornmusikk!

Ja, det er jeg som er Mr. Dynnamikk, og jeg mener det når jeg skriver det med to n’er. Derfor er det på høy tid at jeg skriver om Klipsch RF-7 Mk3. På mange måter er det ikke jeg som har kommet hjem, det er høyttalerne!

P1040282

Her i huset er det alltid minst ett par Klipsch-høyttalere, i skrivende stund betyr det et par proff-høyttalere i hjemmekinoen, et par gode, gamle B3 og et par PC-høyttalere. Tro bare ikke at jeg vender mine beste venner ryggen! Ok, det var en smertefull skilsmisse den dagen det siste paret Klipsch forsvant ut av hovedanlegget, men jeg var kommet til et punkt i livet der jeg måtte innrømme at vi hadde utviklet oss i forskjellig retning, Klipsch og jeg. RF-7 Mk2 var kort og greit for strenge for meg. De tilgav meg ikke mine utskeielser, aksepterte ikke mine valg, ble for skarpe i kantene, rett og slett, og en dag satte jeg foten ned. Det var ikke lengre mulig å leve med deres idiosynkratiske natur.

P1040275

Min DrømmeKlipsch? Eksplosiviteten fra La Scala. Lydbildene og lettvintheten fra RF3. Brutaliteten fra RF-63 og 83. Det uanstrengte, uendelige headroom’et fra Heresy og Cornwall. Må dessuten kunne drives av gode rørforsterkere med nerve og kontroll, men fortsatt uten å låte som troll så å si uansett hvilken type forsterker du driver dem med; transistor, klasse D, klasse A, klasse B eller noe i mellom. Og leveres for en pris flere enn de som kommer i avisen hver gang ligningen legges ut kan betale. Ja, en pris som jeg kan betale, faktisk. Snakker vi nå om RF-7 Mk3? Følg med, det er nettopp dette vi skal finne ut av!

P1040276

Så hva har skjedd med RF7 underveis fra Mk2 til Mk3? først og fremst finnes det nå et komplett nytt horn, med dertilhørende helt ny kompresjonsdriver, et 1 3/4″ (ca. 44 mm) titanelement montert i siste utgave av Klipsch’ lett gummiaktige Tractrix horn. Videre har de nå delt av kabinettet, slik at bassene ikke forstyrrer hornet i like stor grad. Hornet på sin side, er igjen stort og åpent, minner meg i grunn litt om proporsjonene fra gode, gamle RF-5, intet dårlig minne, akkurat. Kassa er også i omlag samme form, ikke så dype og slanke som RF-63 og 83, vi er mer tilbake til den vellykkede kassefasongen fra tidligere tider. Dessuten har de åpenbart også tatt med seg erfaringer fra enkle delefiltre, jeg bare elsker at de endelig, etter alle disse år, har trukket med seg denne varianten opp i toppmodellen i RF-serien. På høy tid!

P1040277

Så hva gjør disse endringene med Mk3 kontra Mk2? Toppelementet er i det minste soleklart godt tilpasset hornet det mater, klart mer avslappet og elegant enn både Mk1 og 2, her er det lite harde kanter å spore. Balansen er mer i nærheten av de rimeligere RP-modellene, samtidig som presisjon og kontroll tar tydelige steg i retning Palladium, en serie som ikke lengre er tilgjengelig, så de behøvde virkelig denne utviklingen av RF7! Videre, og dette gleder meg spesielt, implementeringen av enklere filtre gjør også høyttalerne betydelig lettere å styre, endelig kan man nyte RF-7-lyden selv med moderat effekt fra rørforsterkere. Dette har ikke vært enkelt med tidligere toppmodeller i RF-seriene, men nå har altså Klipsch tatt valget, og har med det gjort også RF-7 tilgjengelig for rørfolket. Gjett om jeg digger det! Alt i alt ser vi nå en høyttaler med god, fasekorrekt oppførsel, en lett forsterkerlast, en luftig, leken og fryktelig morsom høyttaler, men nøytral har jeg ikke tenkt å kalle den, takk og pris!

P1040280

Ja, så har RF-7 Mk3 etter hvert blitt dyr, det må man vel innse. Situasjonen er vel at kvalitet koster stadig mer i vår hobby, sånn sett er vi langt, langt unna high-end prissetting, hvilket er helt som det skal. På den annen side har Klipsch fortsatt æren av å fullstendig kle av så å si en hver high end “dynamisk” høyttaler på nettopp fenomenet dynamikk. Det vil si den unike egenskap de har til å kombinere ekstrem hurtighet med voldsomme forskjeller på pianissimo og fortissimo. Dessuten spiller de bass så grunnmuren slår sprekker, hvem andre fikser alt det der? Jo, Marten får til ganske mye av det for 10 ganger prisen. Andre leverandører av hornsystemer gjør det også, fra dobbel pris og oppover, da gjerne med en aktiv sub involvert. Prisen man betaler med de løsninger Klipsch har valgt er et litt syngende kabinett samt en klar farging i hornet, men begge deler er på både godt og vondt, faktisk.

Jeg har ikke spart disse høyttalerne, de har blitt matet med det meste jeg har funnet underveis, mest fra Spec RSA-M3 EX og Audio Note P2 SE Signature, men fler har vært innom. Har så vidt hørt dem på Hegel’s stålkontrollerte H360, dessuten på den nye, malmfulle Mitchell & Johnson pre/power-kombinasjonen i 800-serien (omtale kommer). Kilden har i hovedsak vært APL DAC samt en god platespiller via Doxa RIAA, så utgangspunktet har vært under god kontroll. Personlig likte jeg Klipsch RF-7 Mk3 aller best med den moderate Audio Note forsterkeren, det eneste jeg hadde å utsette på den kombinasjonen var en anelse mykhet nederst, ellers formidlet oppsettet et liv av en helt annen verden, eksplosivt, nært, levende. Men, viktigst av alt, ingen av de forsøkte kombinasjonene gjorde seg bort på noe vis, absolutt alt spilte flott på disse høyttalerne. Så på den måten er de så absolutt blant de enkleste Klipsch-høyttalerne jeg har hatt gleden av å ha i hus.

P1040285

Går ut fra at man kan tolke noe fra det ovenstående, men grunntrekkene er om lag som følger: Høyttalerne har en flott balanse, hornfargen er behersket, men tydelig nok, slik at en trompet faktisk låter som en ekte messingblåser og ikke som en overanstrengt bruskork. Dessuten spiller de fantastisk fint på lavt volum, dette har ikke alltid vært Klipsch’ styrke, for å si det forsiktig. Dessuten får vi nå et tydelig bedre innsyn i så vel detaljer som rom, enn hva vi har vært vant med fra Klipsch’ RF-serie, vi tar i mot med stor takk. Ja, så var det denne dynamikken, da. Ja, kanskje er de en anelse mer behersket enn verstingene? Jo, selvsagt er de mer moderate enn LaScala, noe annet skulle i sannhet tatt seg ut. Men nå er det også sånn at hver gang man forfiner gjengivelsen, fjerner litt rufs her, og oppbrytning der, så opplever jeg et tap av dynamisk utsving. Men det er kun innbilning, det som i virkeligheten skjer, er at alt blir renere, klarere, mer avslappet. De store utsving er der, og du hører det virkelig når det behøves. Mens et oppsett med mer “rufs” ofte oppleves mer “påslått”, som om det vil bevise et eller annet hele tiden, i stedet for å detonere bombene kun når de faktisk slippes. Og RF-7 Mk3 er faktisk nokså grundig forfinet, i forhold til forgjengerne.

Dermed går vi løs på musikken med dødsforakt! Hva er vel da bedre enn å kaste oss uti på det dypeste, ved å la Klipsch’ene formidle den merkelige, komplekse og voldsomme Holiday Morning av Claude Debussy? RF-7 Mk 3 svarer med å fortelle at dette var vel en litt tøff start for en enkel høyttaler fra langt ute på landet i Arkansas, US of A. Ergo blir det vel litt på kanten, der klangene blir litt i hardeste laget, med noe forenkling i forhold til mesterne i faget. På den annen side takles de store dynamiske utsving med hendene på ryggen, dette er jo fullstendig uanstrengt, selv om det oppleves nokså pågående, her og der. Men voldsomt, altså, og den brutale avslutningen setter et verdig punktum på denne låta, kan en vel si.

P1040286

Så la oss gjøre det enkelt, da. Black Sabbath, “Sign of the southern cross” fra skiva “Mob rules”, Dio-perioden. Innledningsvis mildt og avslappet, med en litt innelukket vokal, men når trøkket og størrelsen melder sin ankomst, gjør Klipsch dette fullstendig til sitt eget. Nå blir det digert og involverende, det blir fett, det vokser fram en wall of sound, fullstendig uanstrengt, ikke hardt, det er kort sagt en innertier. Jo, dette var såpass inspirerende at vi bare må utfordre litt til, dermed lar vi det franske heavybandet Gojira slippe seg litt løs på trommene med den selvforklarende låttittelen “Drum solo”. Dette tvinger fram et spørsmål hos meg, og det låter som følger: Finnes det i det hele noen høyttaler som gjør trommesolo bedre enn Klipsch? (Svaret er: Joda, det gjør det. Og de høyttalerne faller inn under begrepet “PA-høyttalere”) Her er det et formidabelt smekk, det er eksplosive pang, det er et voldsomt dunder og det hele toppes av brutale brak. Akkurat sånn skal det låte, vet dere.

Vi tar steget langt over til den motsatte ende, der Molly Johnson foredrar Billie Holiday’s “Don’t explain” på en måte jeg bare ikke slutter å imponeres over. Klipsch formidler dette varmt og nært, med god utklingning, og en fin oppløsning oppover. Det er en viss beherskelse i stemmeleiet, faktisk, mens pianoet på sin side har et flott attakk, og våken tilstedeværelse. Vi går videre med det emosjonelle uttrykk, og jeg blir faktisk litt tatt på senga(!) av Roffe Wikstrøms “Bedda med rena lakan”. Du vide verden hvor nært dette ble, da! Stor evne til emosjonsformidling, ja, det oppleves som om han på mange måter innser at han har vært ute for lenge, slik at hun dermed har vært nødt til å søke andre steder, og han vil ha rene laken når han kommer hjem. Det kjennes live, som om vi får en rapport fra livet selv, en enorm tilstedeværelse, nesten fysisk. Fantastisk.

P1040284

Ok, så over på de store oppgavene, Klipsch hjemmebane. Her skal RF-7 Mk3 vise hvor de står på ekstremegenskapene. Eksplosiviteten, bassutsvinget, dynamikken i hele frekvensområdet. Så la oss ta dette med eksplosiviteten først, en blåserrekke i fri dressur er virkelig ikke noe høyttalere flest møter med særlig entusiasme. Big band Basie og deres versjon av “Moten swing” er en grei indikator, her går det fra stillferdig loungemusikk rett i klimaks på et mikrosekund. OK, så er vel RF-7 Mk3 en anelse mer behersket enn de villeste Klipsch’er, på den annen side har disse høyttalerne en ekstremt flott blåserklang, såpass er sikkert. Jeg er fordømt bortskjemt etter alle disse år, men sannheten er at de aller, aller fleste musikk- og hifi-elskere, ville gått bananas over denne typen eksplosivitet fra en høyttaler. Så var det dypbassen. Jeg pleier å benytte Medwyn Goodall’s, “Sweet wilderness”, en låte med elektronisk bass i lange toner i underkant av 25 Hz. Jeg har MK3-utgaven av RF-7 mistenkt for å være litt tilbakeholdne helt nederst, men basert på årelang erfaring med Klipsch, ser jeg så absolutt muligheten for at dette er relatert til innspilling. På nevnte låt går de forsåvidt helt ned,  det er veldig kontrollert, men altså litt mer behersket enn jeg hadde ventet meg. Litt mindre energi i sving, ganske enkelt. så avslutter vi med den spennende musikeren Kail Baxley, og hans intense låt “Killin floor”. Om jeg var i tvil om basskapasiteten i disse, så blir med dette all tvil feid til side. Dette er ikke illusjonen av noe digert, det er digert. Energien ligger her en touch høyere i frekvens enn foregående låt, og bevare meg vel for en maktdemonstrasjon, selv mine dyptpløyende Doxa-høyttalere tegner bare en blek skygge av dette her.

RF-7-III_Black_Angle_Grille

Og med dette går vi tilbake til mine innledende beskrivelser av min Drømme-Klipsch. Er det RF-7 Mk3 vi prater om? Oj, et vanskelig spørsmål. Vi er fælt nær, la oss enes om såpass. Nei, de kopierer ikke grenseløsheten og hurtigheten i de store høyttalerne i Heritage-serien. Men resten… Jo, de setter opp store, presise lydkulisser. De spiller med samme driv og kraft som tidligere toppmodeller i RF-serien, og de gjør det med større finesse. Og de spiller pokker så flott med alle forsterkerteknologier; klasse A, B, D, med og uten feedback, med og uten rør. Og de koster under 50 tusenlapper. Nærmere Drømme-Klipsch’en kommer jeg altså ikke i 2018. Ta med at finishen er bedre enn før, at de ser sånn passe bøs ut, og at også min drømmekvinne likte deres maskuline fremtoning, så er vi i mål. Dæven han salte for et par høyttalere å feire nasjonaldagen med!

 

Klipsch RF-7 Mk3, kr. 44 990,- / par

Importør: Mono

Marten Miles 5

Marten Miles 5

Marten Miles 5 besøker Casa Rognlien! Selv vet jeg knapt om noe bedre (eller dyrere), enn høyttalere fra Marten. Men hva kan fabrikken i  Mölndal utenfor Göteborg få til for “bare” drøye hundre Frognertiere? Låter det fortsatt som en ekte Marten?

P1040169

La meg være dønn ærlig. Å betale mange hundre tusen for et par passive høyttalere, fremstår for meg som beviset på at man fullstendig har mistet bakkekontakten, alternativt at man har en god del penger man bare ikke aner hvor man skal gjøre av. Ergo verken skjønner eller liker jeg at Martens toppmodeller gjør deg av med tre og en halv million norske oljekroner. Uten å ta munnen for full, kan jeg se for meg noen sikrere investeringsobjekter på boligmarkedet, for eksempel. For selv om de største høyttalerne Marten produserer er røslige greier, får du ikke plass til verken seng eller komfyr inni der. Men dette får være nok grinebiting og misunnelse overfor flottenfeierne fra Frogner, det var jo Marten Miles 5 dagens kapittel skal dreie seg om. Undertegnede har omlag samme smertegrense for hva jeg makter av utlegg til bil og høyttalere, Miles 5 ligger på rundt 110 000,- (+ noe tillegg for enkelte finisher), og det er vel omlag der min smertegrense for nevnte innkjøp ligger. Og da bør det låte sinnsykt bra!

La oss være klare på en ting umiddelbart. Fullblods Marten-høyttalere låter avsindig flott, de troner som nevnt blant mine absolutte favoritter, de er av soleklar verdensklasse, og konkurrerer med hva som helst og hvem som helst hver dag, hele året. Men uansett er det i utgangspunktet for mye forlangt at en høyttaler i prisklassen omkring 100 000,- skal være blant verdensenerne, men dersom Marten bare har maktet å nedskalere sin fantastiske resept, skal jeg i sannhet bejuble resultatet. Dessuten er jeg eier av et par Doxa 8.2 Signature, som frekt tar plass blant de store merkene, selv om de ligger i omtrentlig samme prisklasse som dagens testobjekter. Her blir i sannhet ingen walk-over for Marten!

P1040173

Det er ingen hemmelighet at jeg foretrekker toveis høyttalere med enkle delefiltre, da jeg synes disse har en tilnærming til virkeligheten som skaper nærhet til musikkens sjel, og formidler livet, rytmikken og nerven på forbilledlig vis. Marten Miles 5 er også toveis, men kan ikke skilte med førsteordens filter, dette pleier normalt sett bety visse utfordringer på lydbilde og plasseringsevne, jeg kommer selvsagt tilbake til temaet. I toppen sitter en keramisk, invertert dome, mens bassen ivaretas av to stk 7-tommere, også disse i keramisk materiale, ikke akkurat dagligdags. High-tech burde vel være et dekkende begrep for denne løsningen. Godt de er dekket av et lite metallbur, for jeg er redd kostnadsbildet ved eventuelle skader fort tangerer kollisjonsskade på husstandens kjøretøy. Disse elementene er delt av et påkostet andreordens filter ved 2800 Hz, og matet av internkabling fra Jorma. Høyttalerkassene er slanke, bakoverlente, uten parallelle flater. Solide utriggere sørger for god balanse, spesiallagde “pucker” beskytter parketten, og sørger for riktig avstand opp til bassporten, som munner ut på undersiden av høyttalerkassene. Knoketesten vitner om svært solid og stivt byggverk, lite resonnanser å være redd for.

P1040172

Dataene ser fornuftige ut, høyttalerne er ganske effektive, de gir 90 db ut for 1 Watt inn, men de er også litt sultne, ettersom de har en nominell impedans på 4 Ohm.  På samme tid har de en minimumsimpedans på 3,8 Ohm, så dette er slett ikke kritisk belastning for normalt motoriserte forsterkere. Frekvensområdet opplyses til 28 – 40 000 Hz +/- 3 db, frekvenssveipene viser at dette er temmelig korrekt angitt. De oppleves å gå relativt dypt, og de gjør det på overbevisende sett. Testene viser en helt unikt flat frekvenskurve, på dette punktet begynner Marten Miles 5 å vise sine unike egenskaper. Jeg har alltid opplevd mitt rom litt vinglete i frekvensresponsen, mens nå framstår det nesten som om Miles 5 jevner ut humper og dumper! De synes å gå nær urimelig flatt ned til omtrent 30 Hz, derfra en merkbar avrulling ned mot 25 Hz, men også der en brukbar output. I det hele tatt framstår de rene frekvenstestene som om vi har et enestående presisjonsinstrument mellom hendene. Jeg kan kort si at i dette rommet har jeg aldri opplevd maken, og jeg er ærlig talt litt forvirret over hvordan dette kan skje; det må vel være noe med spredningskarakteristikken som er svært kontrollert, kanskje(?).

p1040166.jpg

I generelle termer kan vi i det minste fastslå at Marten Miles 5 er ekstremt oppløste, og da spesielt i toppen. Vi får dermed et ekstremt innsyn, og klangstrukturene i gjengivelsen er uovertrufne. Det serveres på mange måter en slags åpenbaring i korrekthet, noe som på sett og vis peker mot en uendelighet, så at dette er fullblods Marten kan faktisk ikke debatteres. Ja, de er selvsagt noe nedskalert i forhold til toppmodellene, men leverer fortsatt med fullstendig kontroll og ekstrem renhet. Dermed, som noen av dere antakelig allerede har registrert, er ordet “ekstrem” lett å ty til, og jeg lover at det er ikke en tilfeldighet! Dynamisk sett er dessuten dette så godt som du får det uten horn, og jeg er virkelig interessert i om det noen såkalte “dynamiske” høyttalere som er i nærheten av dette uttrykket? Muligens de påkostede Audiovector-modellene? Og bortsett fra det dynamiske uttrykket, leverer Miles 5 helheten svært så velorganisert og behagelig nedover, de presenterer en klangstruktur og en organisk tilstedeværelse mye dypere inn i rommet enn man er vant med fra noe sted, i grunn. Unikt, så definitivt. Ekstremt, så absolutt, og i hvert fall om vi ser på prisklassen omkring 100 høvdinger.

Før vi går løs på musikkeksemplene, vil jeg si litt om forsterkere, for med så skarpskodde gjengivere som Marten Miles 5 i enden av høyttalerkablene, kan du ikke overlate noe som helst til tilfeldighetene. Her spørges det så definitivt etter kvalitet i alle ledd. Jeg opplever at kraft er et kriterium her, ikke nødvendigvis voldsomme mengder, men med det potensialet vi har for presisjon i disse høyttalerne, bør vi ha total kontroll over elementene, og det betyr ofte en nokså tungt motorisert forsterker. Vi mister mye av ideen med Marten ved å sette inn en laveffekts rørforsterker, for selv om også dette låter greit, så forsvinner samtidig mange av disse høyttalernes unike sider. Samtidig har ikke Marten falt for fristelsen til å blåse opp mellombassen, så om du da velger å gå for en heller slank signalkjede, vil du også kunne ende med å mistrives med ikke fullgode innspillinger. Eller du vil henfalle til utstrakt avspilling av Kari Bremnes & Friends fra Kirkelig KulturVerksted, alternativt sovne hver fredag til Chris Jones og Stockfisch Records, mens ølet dovner i glasset. Her kommer selvsagt smak og behag inn i bildet, men min oppfatning er at litt varme fra signalkjeden er kledelig, jeg ser for meg typisk japanske kraftpakker til Marten Miles 5, eventuelt DartZeel, men ønsker du den endelige oppløsning og kontroll, prøv gjerne noe i retning av Hegel H30 på effektsiden.

P1040179

Og dermed er det på tide å snakke om musikken. Vi tar like godt avslutningen først, ja, Ole Paus’ “Avslutningen”, altså. Ikke overraskende presenteres det med en fantastisk nærhet, min favoritt “Balladen om Bente L” åpner med nydelig detaljert og velplassert bilde, en touch av sibilanser er det vel, men en helt rå tilstedeværelse. Den nevnte oppløsningen oppover, er antakelig ny rekord i dette huset. Jeg fikk litt forskjellig resultater avhengig av utstyret jeg benyttet, som allerede nevnt er disse høyttalerne kilne på alt som omgir dem, men når det faller på plass, er det uovertruffent.

N.J. Turnpike med Candy Dulfer er en mer spretten, rytmisk og heftig låt, der basselementene må jobbe litt for føden. Oppover er det bare latterlig åpent, et vell av klare detaljer står tydelig fram, mens det rytmiske ivaretas på solid vis, låta framstår som den fargeklatten den er, levende, leken. Og tøff så det holder! Et helt annet uttrykk kreves når vi lar klassiske orkestre slippe løs, men også det er usedvanlig lite å være redd for. Bela Bartok’s Pesante får så å si et helt nytt liv fra Martens keramikkmembraner. Tror aldri jeg har hørt dette stykket gjengitt bedre her i huset, det er total kontroll. Helt nye klanger, og helt nytt rom. Litt vel heftig i crescendo, muligens, men godt innafor. Her dukker for første gang uttrykket “monitoregenskaper” opp i mine notater, her skjules nemlig intet! Marten Miles 5 har nemlig en så total nøytralitet i alt de holder på med, at flere studioer burde får ørene opp for deres gjengivelse. De har minimale tonale avvik, likeledes gjengis så vel detaljer som atmosfære og rom på forbilledlig vis. Akkurat slik en monitor skal. Jo, det bør vel helst velges modeller noe høyere opp i sortimentet for å få fulltoneegenskaper, men allerede her, ved den “rimelige” Miles 5, er egenskapene tydelige nok.

Om vi så tar den helt ned og nyter Maria Kristina Kiehr og hennes Scarlatti-tolkninger fra Harmonia Mundi, opplever vi (selvsagt) en silkeglatt, innsiktsfull tilstedeværelse. Igjen bevitnes at oppløsningen fra Marten’s membraner er helt på trynet bra, ferdig snakka. Og etter det er det lite å tilføye. Men jeg klarer ikke stoppe her, med sterke ønsker om å utfordre Marten Miles 5 på alle måter, tvinge dem opp mot veggen, gjerne i kne, for det må da være noe som ikke helt går an også med disse høyttalerne? Ergo drar vi i gang en av verdens absolutt verste innspillinger, med den tanke at kanskje de nevnte monitoregenskapene maltrakterer dette resultatet så det holder. Men nei! Også “Shake my tree” fra Coverdale / Page ivaretas respektfullt, det er full styring på absolutt hele røklet, så vi får ikke noe å ta den på. Akkurat sånn det bør gjøres, i grunn. Det er ikke pent, men det er musikk, det er liv, og tross alt er det jo ei ålreit skive, på sitt vis, uansett.

coverdale2bpage1
Coverdale /  Page: Verdens verste innspilling?

 

Om jeg fortsetter i samme lei, og lar Heaven & Hell foredra “Bible black”, oppdager jeg jo bare at Marten Miles 5 også spiller nyere heavyinnspillinger helt uanstrengt. Igjen, det er  denne flotte balansen som holder det på plass, det låter fett og deilig, det lille som finnes av dynamikk ivaretas greit, vi får en opplevelse av “wall of sound”, endog med visse nyanser i klanger og rom! Men vi finner veggen med et svært beslektet band, da i form av 70-tallets Black Sabbath, og deres monumentale “Sabbath Bloody Sabbath”. Her tenderer det klart mot spinkelhet og harde kanter, og det er jo litt skuffende. Vi hører jo noen nye nyanser, men blir ikke akkurat overveldet. Følelsen av det forbudte og mørke,  drivet mot den aller svartest natten forsvinner, den nøytrale mellombassen nekter å forfalske virkeligheten. Dermed blir det ikke truende og mørkt slik det skal, men på den annen side er det sinnsykt tight og kontant, man vil bare vri på allikevel! Jeg får faktisk litt av følelsen fra Horten, der et himla levende hornsystem satte en standard for gjengivelse av Black Sabbath’s kreasjoner. Men denne innspillingen har også satt begrensningene på kartet, så jeg legger inn en voldsom SACD i APL-spilleren, i form av Debussy’s “Holiday morning”. Marten Miles 5 er ikke ekte fulltoner. De flytter ikke luft som eksempelvis Tannoy DC 10t, men de leverer i det minste et stort og voldsomt trøkk fra nedre mellomtone og oppover. Dynamisk sett går den som nevnt utenpå det meste på denne siden av Klipsch, men dette blir uansett ikke en 100% treffer. For å få dette til med størst mulig overbevisning, ville jeg nok gått for en litt fet avspillingskjede, men jeg forstår de som reagerer mot en slik innstilling, også. For disse høyttalerne spiller nemlig så korrekt, så elegant og så oppløst, at de kan drives med en hver kvalitetsforsterker du kan komme opp med, uten å mukke.

P1040165

Lyttingen på den komplekse Debussy-innspillingen, satte fingeren på dette med lydbilder og plassering av instrumenter, og størrelse på rommet. På dette punktet er jeg noe forvirret over det jeg hører fra Marten Miles 5, nemlig. Som gjentatt til det kjedsommelige, liker jeg aller best enkle toveis høyttalere med førsteordens filter mot toppen, mens Marten Miles altså benytter andreordens. Normalt får dette en effekt på nettopp dette med plasseringsevne og tredimensjonaliet i lydbildet, og på et eller annet plan har det en effekt også på Miles 5. Det sagt, så er rominformasjonen tidvis helt urimelig bra, på den annen side er informasjonen litt uklar til tider. Jeg benytter ofte Roger Waters’ “Amused to death”, ettersom denne er innspilt med bevisst faseforskyvning, som lurer ørene til å “se” plasseringer utenfor høyttalerne, og ikke bare litt, heller. Skal du oppleve denne overbevisende surround-effekten, fordrer det fasekorrekte høyttalere, der nevnte toveisløsninger som oftest gjør dette med størst overbevisning. Ergo setter jeg i gang denne innspillingen. Ja, dette ble forvirrende. For: Med petimeterplassering kan vi få til temmelig gode resultater også med Marten Miles 5. Men ikke hele tiden! Detaljer får vi i bøtter og spann, dynamikk og voldsomhet er bra, men disse mystiske effektene som ligger i Q-sound konseptet er vinglete, for å si det som det er. Av og til sitter det brukbart, andre ganger oppleves bare en diffus plassering av “surround-sporet”.

For å avslutte vil jeg jo si at vi kan ikke teste Marten Miles 5, uten at vi har tatt med oss mannen som er opphavet til navnet. Dermed legger jeg på Miles Davis’ noe bisarre skive “Decoy”. Dessverre blir dette tynt og pistrete, det blir igjen merkbart at høyttalerne ikke gir ved dørene, her får du bare ut det du putter inn, lik det eller la være. Min innspilling av “Decoy” er ingen høydare, dessverre, så jeg får kontant beskjed fra Marten at det holder ikke å bare komme trekkende med Miles Davis, uten å sørge for at innspillingen er i orden!

Ja, dette har vært en opplevelse av de sjeldne. Marten Miles 5 er, for meg overraskende, konkurransedyktige så det monner i sin prisklasse. Mine favoritter i prisklassen har vært Doxa 8.2 Signature, men det hersker liten tvil om at de møter sin overmann på flere felter når Marten Miles 5 tar deres plass. Ikke på alt, men hva angår presisjon og detaljering, er de helt unike. Jo, Doxa benytter også gode elementer i sine høyttalere, men det disse keramiske kunstverk klarer å trylle fram av informasjon, er helt uhørt. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har aldri hørt bedre elementer noe sted. Og når Marten så implementerer dem med en slik finesse, da har vi ganske enkelt oppskriften på en vinner. OK, så mangler det litt på størrelse og rå kraft i bunnoktavene, litt på lydbilder, og litt på tilgivelse til omgivelsene. Men det er både fordeler og ulemper med disse sakene, så det er ikke gitt at det utelukkende skal anses som mangler, heller.

Gjør ikke den feilen å overse Marten Miles 5 om du er ute etter høyttalere i 100 000,- kroners klassen!

Marten Miles 5, gulvstående høyttalere, pris fra 109 900,- / par

Importeres av Mala Audio

 

 

 

 

 

 

Stereo MonoPulse

Stereo MonoPulse

NOTE: My native language is Norwegian, so my English may be a bit sloppy here and there. Hope it’s possible to understand, but if not, give me a hint, and we’ll sort it out.

If there ever was a thing like a garage product, MonoPulse is the prototype. Made in a garage for real, but plays like it was made in high tech production facility. Join me listening to Monopulse A!

P1040056

MonoPulse is Allan Hendry, Allan Hendry is MonoPulse. Allan Hendry owns a garage with a Jaguar in it, and he makes loudspeakers the only way it should be done in his garage. Or, let’s accept that some other speaker builders have different views on how to build speakers, but Allan Hendry, Audio Note, Blumenhofer, Kudos, Doxa, myself and a few others have rather similar thoughts on the subject.

MonoPulse garage
The tested speakers visible inside the red circle…. Nude picture!

So, “the only way” of building speakers is:

  • Two way

  • Phase correct

  • Simple (or no) first order crossover

  • Top quality speaker units

Well, there you have it. Lately I have been listening to quite a few of the kind, and, surprise, I use exactly that type of speakers myself in my set-up. In my case it’s a Doxa 8.2 Signature, a way more costly design than the MonoPulse, but, as usual, the price difference is larger than the sound difference.

The MonoPulse Model A is, as most garage products, rather simple in design and finish; “form follows function”, smart and cost efficient it is, non obtrusive in a normally furnished home. Discrete is the word; rather slim appearance, width dictated by the 8 inch mid/bass, while the treble unit lives in it’s own little flat placed on the roof, and, this design detail is the distinguishing feature of the MonoPulse A, no doubt. Also, for the more creative between us audiophiles, you have no less than 10 different cloth colors to choose between,

P1040058

On the rear we find the speaker connectors plus a very handy handle, you easily lift the speakers with this smart little design feature. The connectors can be ordered to customers specifications, the test object had a single wire, high quality set of connectors. Above them, you’ll find a couple of connectors for Brits; heavy furniture and thick carpets steal treble, put a jumper between the two, and get a couple of dB extra up in the highs. For the hard an cold Scandinavian homes, let the jumper rest in the box…

P1040059

Under the speaker, blowing its rage down towards the floor, we find the exhaust pipe with its generous opening. That’s the bass port, of course; this is a bass reflex design, if you were in doubt. Also, we find four small supports down there, rather fiddly to put them in position and install the spikes, but hey, I said this was a garage product, right? Now, there’s a payback for that, too, hang on, and I’ll get there.

P1040060

I have connected this easy-to-drive-design to 4 different amplifiers, all the way from 120 Watts class D, down to a ca. 15 Watts class A single ended valve amplifier, none of them showing even a hint of stress whatever music I threw on them. MonoPulse A will, with its 8 Ohm nominal / 7 Ohms minimum impedance, accept up to 300 Watts continuous power, while 18 Watts amps are considered minimum. Let me oppose to the latter; using the Audio Note P2 SE Signature shows with all possible clarity that controlling this 91 dB/1W/1m is a simple task indeed, as a matter of fact, this was a completely astonishing and powerful match.

The overall sound from the MonoPulse A is leaning towards the warm and cuddly, but not overly so. You’ll find the focal point somewhere in the lower midrange, still with nuances and natural timbres intact. It’s all about being natural and present also at lower volumes, in my opinion the tuning here is very clever and enjoyable, whatever volume you choose. And they can go loud, too, no need to fear limitations, even if having a party, every now and then. I mean, these beasts will tolerate short peaks up to 1500 Watts!

P1040057

Generally I find them very relaxed, elegant, open and playful. To put it another way; just the way simple and good two-way designs shall sound! The best with all this? That MonoPulse achieves these results without costing an arm and a leg. In this price bracket, this is totally unique, and here’s the mentioned payback I was talking about. Some might react to my use of the slightly irreverently expression “garage product”, but here’s the answer for you. The likes of Allan Hendry are able to make products sounding like a million for just a dime, that’s the good thing about owning a garage with an old Jaguar in it!

I have, as mentioned, used a variety of amplifiers; the results I got was not necessarily as expected, though, but are they ever? To cut the story very short: the valve amp was the best, but I suggest a rather controlling version of the type. Like a very good parallel 300B interstage, if you are rich. If you can’t afford that curly and expensive way to the soul of music, use the short-cut; Rega, Heed, Naim, etc…

P1040064

I got approximately what I expected from the fantastic Spec amplifier, but the very interesting thing I discovered, is that even a small Rega Brio had that little “something” about it, that made the music just that little tad more exiting. No, it wasn’t better than the 15 times more expensive Spec, but it was more enjoyable! It’s about tuning, of course, and matching. To me, NOS valves and/or 300B make these speakers literally fly, but tight and quick “PRAT” amplifiers comes close, very close.

The MonoPulse’s were easy to awaken; very often I have to use many hours of rather hard load to make the speakers relax and present their best sides, this pair was a breeze. I was, however, negatively surprised while fist connecting them; sleepy and grey would be a rather accurate description of what I heard. But, as mentioned, they loosened up quite quickly; a full bodied character came floating within the first 10 – 20 hours, after that, differences were rather limited. After thoroughly running them in a couple of weeks, it was time to hear if Mr. Hendry was right in his rather aggressive data; smallish speakers, easy load, efficient plus deep bass; does that add up in a real world? First, the 91 dB/1W/1m seems absolutely right. Not as efficient as the Doxa’s or the bigger Klipsch’es, but they still play more than loud enough with limited power at hand. Frequency sweep showed indeed useable output all the way down to 20, but something needs to be said about the lower parts of the register. The frequency curve is rather flat and controlled down to 35, where actually a port noise starts to appear, even clearer at 30 and 25 Hz. Then we face a rapid roll-off towards 20. For this size speakers, this is very good, indeed. I am, however, mildly critical to the port sound, although it is more difficult to hear it when large music works are presented, than when you listen to a pure low frequency sinus tone.

P1040063

So lets go on to the music examples. Mostly I refer to the amplifiers making the best results in each case; often being the Audio Note P2 SE Signature, but in some cases also one of the others; a Rega Brio integrated, A Micromega class D 120 Watt power amp, and last, but not least, a Japanese 60 Watt powerhouse in shape of Spec RSA M3EX. In general the MonoPulse Model A is a very entertaining speaker, it makes huge soundscapes, it has a very good clarity of speech; meaning that it possess the kind of precision distinguishing phase correct speakers. Tuned slightly dark, treble unit not as good as the very best of the kind, same can be said about the bass. In some set-ups you might feel that the filters are not steep enough; creating a slightly overly focus in the area around crossover. But again, give them the right signal and amp, and you’ll have no issues, whatsoever. And, let me be clear on this, when I rise these minor issues, I compare this after all reasonably priced speaker, with anything money can buy.

So, let’s listen to Candy Dulfer, then, and her playful “N.J. Turnpike” about a highway in New Jersey, no less. The MonoPulse A presents this very involving, expressive, dynamic, with beautiful balance. The Rega and the AN wins this round hands down; steel glove control is not always as cool as you might think, so the most controlling amps are shamed by the fun and life presented from the small guys. Further, the saxophone gets that extra body and soul through the valves, the MonoPulses happily serves the meal steamy hot and spicy. I just love it!

So, to a completely different challenge. “Shake my tree” with Coverdale / Page is a complete disaster of a recording; I have no idea how they managed to make something so terrible, but they obviously did. This does not really sound good on anything, but it is very interesting to hear how different equipment solves the challenges presented to them. Early digital equipment (cd-players) are often struggling the most, but these problems are normally not present on newer gear. I have used this test for many years, mostly because it reveals so clearly what works, and what doesn’t. I have heard extremely costly, detailed and wonderful high end speakers completely demolishing this track, making it screech and whine, totally useless for enjoyment. And, I have heard simple designs presenting the music, instead of the recording, to my ears that is the whole idea, as a matter of fact. The MonoPulse takes this disaster as an English gentleman. It is smoother than most, muddy as hell, but still enjoyable. More or less entertaining depending on the amplifier in use, before the magic Audio Note touch settles this once and for all, bringing this terrible recording alive, incomprehensible how this happens. One might be able to like this crap! Have I ever heard speakers presenting this song better? I doubt it. The slightly warm balance of the MonoPulse in combination with the silky smooth treble, makes this more than tolerable, I am impressed.

Now to the total opposite, ’cause the Stockfisch recording of Chris Jones, “No Sanctuary here”, sounds good on absolutely all equipment I’ve tried it on. Disputable whether this recording is just an overly warm and soft “impresser”, but whatever you think of it, there are a few things you can find out by playing that, as well. One of the pitfalls speakers tend to fall into, is sounding too fat and lacking nuances in the deep notes, but the MonoPulse does not go there. They deliver deep and mighty, with beautiful vocals, this is spot on. The hint of extra weight in the deepest notes is audible, but actually I find that just giving this recording the small but important step ahead. Again, I find the match with the Rega puzzling; it just plays too good!

P1040061

Now, over to music for adults, in shape of “Pesante”, Bela Bartok. A complex, rather difficult recording, lots of things going on, speakers must deal with several challenges. Here vi get beautiful timbre, open and airy, although violins may sound a little over the top, here and there. No need for the extra top energy jumper, that’s for sure. Each individual instrument has its own place, all in all I find the total result seriously good. Also, results underlines the fact that MonoPulse A represents an easy load on the amplification, again none of the amps had any issues to speak of. Here the quality of the signal was obvious and noticeable; you need more than just a good balance to make recordings like this really shine.

Still in the adult world, we calm down, listening to Scarlatti’s “Finale”, with Maria Kristina Kiehr behind the microphone. This Harmonia Mundi recording is a tad difficult on the voice, demanding elegance and quality from the source and amplifier. Again the MonoPulse takes this straight, but, as mentioned a couple of times, the top is slightly towards bright here and there. It balances just on the right side, though, making this an emotional and insightful experience.

P1040066

Lots of musical examples were tried, I’ll mention two that really showed the qualities of this speaker, beginning with Hans Zimmer’s “ dark knight” from the Batman movies. It comes across deep, mighty and threatening. IT was obvious that the better amp we gave the speakers, the more mighty, insightful and gigantic the result was. The MonoPulse speakers may look small, but they sound anything but small, when filling the room with the huge waves of Batman!

Then I want to talk about Molly Johnson and her interpretation of Billie Holiday’s intense song “Don’t explain”. Especially with the Audio Note amp, this became a raw demonstration of emotional power, like Molly Johnson graces us with her presence, her emotions, her ability to deliver the lyrics with unbeatable conviction. To be able to deliver wit such intensity, the speakers must have the aforementioned clarity, a clarity I connect with phase correct behaviour, simple, high quality crossovers and high class speaker units. MonoPulse hits on all those targets, that’s not something you normally find in this price bracket, if at all.

P1040055

So where does this put the MonoPulse A compared to the rest of the best? Very high. Ok, so the finish can be discussed. The port noise too. Apart from that, these are splendid performers, with ability to make music an emotional tour de force, with details, rhythm and enjoyment. There are competitors, but hard facts are that you wont find them for the price tag we’re looking at here. They shine with typical British amplifiers, and blossom with good valve gear.

The MonoPulse Model A is, to put it short, a garage product to die for!

Monopulse Model A, floorstanding speakers, £1,795 UK, EU 2,295.

For prices outside EU (as Norway), ask at info@monopulse.co.uk 

Musikk fra blomsterhagen!

Musikk fra blomsterhagen!

Blumenhofer. Med litt språklig kreativitet kan det oversettes med blomsterhage, pluss på litt frodig fantasi og se hornene som åpne kronblader. At lyden leveres med et sprudlende fargespekter, er hevet over tvil. Rognlien lytter på blomsterkasser!

P1040051

Hvem er så Blumenhofer? Strengt tatt snakker vi vel om Thomas Blumenhofer fra idylliske Walkertshofen i Tyskland. Han bygger 2-veis hornhøyttalere, lettdrevne og impedanstilpasset rørforsterkere. Finishen er verdt en fet sum alene, her finner du neppe to helt identiske høyttalere i et par, ettersom de leveres i helt ekte trefinish av diverse sorter. Så langt jeg kan se, burde det finnes noe for et hvert møblert hjem. Blumenhofer leverer ellers flere serier, stativ og gulvstående, kvartbølgehorn, bassrefleks og fulltonehorn, alle med sine spesielle løsninger. I stua denne gangen har vi hentet fra de noe mer moderate serier; henholdsvis Fun og Genuin, da i form av Fun 13 Mk2, og Genuin FS3 Mk2.

P1040054

Førstemann ut er Fun 13 Mk2. Dette er et kvartbølgehorn, der en 5-tommers basshøyttaler jobber i en lengre «trakt» som munner ut nede ved gulvet, et såkalt bakladet horn. Bass/mellomtoneelementet arbeider fra ca. 50 Hz opp til 3000 Hz, der den overlater jobben til et konvensjonelt diskantelement. Blumenhofer opplyser altså at de går ned til 50 Hz, men dette oppgis altså ved -2 dB, mens mange andre opplyser denne verdien ved -6dB, så her gir Blumenhofer verdiene temmelig strikt, vil jeg si. Praktisk testing viser ellers at de spiller temmelig flatt ned til rundt 50, de ruller derfra av, men akkurat der ruller mitt lytterom på, så det passer jo temmelig bra. Men nedenfor 40 Hz faller det nokså bratt, til det er nokså slutt på moroa rundt 30 Hz et sted. Uansett virker Blumenhofer å ha sitt på det tørre, og vel så det. Noe av poenget med hornlading er virkningsgrad; ofte ser vi at hornhøyttalere er gode makkere til laveffekts (rør)forsterkere. Bumenhofer opplyser at Fun 13 Mk2 leverer 90 dB ut målt på 1 meters avstand og 1 Watt påtrykt effekt, relativt moderat til hornhøyttaler å være, men greit nok. Litt mer problematisk at jeg er litt i tvil om Blumenhofer her er litt optimistiske i sin angivelse, i direkte sammenligning med konvensjonelle høyttalere med moderat følsomhet, utmerker ikke Fun 13 seg spesielt.

 

P1040028
Kvartbølge fra innsiden… Nothing to see here, move on!

På den annen side oppleves de som lett forsterkerlast, også mindre rørforsterkere vil drive disse høyttalerne greit. Husk ellers at maksimal påtrykt effekt ikke bør være over 80 Watt, så en fornuftig (klasse A) forsterker med moderat effekt, vil være et trygt valg.

Ellers er dette slanke, elegante søyler; høyden, i kombinasjon med det smale fotavtrykket, anbefales ikke nødvendigvis i lag med småunger, bare sånn til info.

Jeg har testet begge Blumenhofer-høyttalerne med diverse forsterkere, i priklassen fra rundt 7000,- til opp mot 100 000, faktisk. En konvensjonell integrert klasse A/B forsterker, en klasse D integrert med trafoer på utgangene, en klasse D effektforsterker, samt en single ended rør effektforsterker. Kilden har stort sett vært APL CD drev og DAC, ved behov har denne kombinasjonen også blitt benyttet for forforsterker. Vi snakker om meget solide musikkformidlere her.

Audio Note P2              RSA-F33EX_front

Helt kort, er ikke rørforsterkere under 20 Watt det du helst bør velge til Blumenhofer Fun 13 Mk2; selv ikke den svært så solide Audio Note P2 SE Signature løste denne oppgaven spesielt godt. Jovisst fungerte det fint, men satt opp mot enkelte andre høyttalere denne forsterkeren styrer med jernhånd, var resultatet her mer på det jevne, egentlig. Og resultatene vi fikk med en rimelig Rega, en Micromega 120-Watt’er, og, ikke minst, med Spec RSA M3EX, viste da også at disse høyttalerne er litt kilne på hvem de vil samarbeide med. Det er viktig å gjenta at de er enkel last, så det er ikke på rå kraft at kampen står, det er mer på klangbalanse og generell matching av egenskaper. Disse lett kildekritiske høyttalerne behøver generøst med attakk og rytmikk fra kilde og forsterker, det vil kunne bety britiske, lettbente forsterkere, men også mange andre med tilsvarende egenskaper. Du skal ikke fire på kvaliteten, bare. Ja, og husk at høyttalerne er begrenset med henhold til påtrykt effekt, om du skulle velge en forsterker med mye krefter, må du altså være litt forsiktig med volumkontrollen.

P1040053

Generelt hører vi en høyttaler med en ikke helt snorrett frekvenskurve; kvartbølger har sine sider, og de høres overalt der du møter dem. Fun 13 Mk2 har sin store forse i mellomtonen, og presensområdet, der stemmer og mange organiske klanger befinner seg, og det er slett ingen dum idé. Noen kombinasjoner overfokuserer en smule i deler av frekvensområdet, og skaper med dette fort litt sibilans eller tenderer mot hardhet, kvalitet i alle ledd er viktig her. Videre hoppes det bukk over de dypeste frekvensene, som forventet. Det fine er at intet krasjer noe sted, klangbalansen fører ofte til en litt annen totalopplevelse av låta som spilles, det stikker ut litt her og der, ikke veldig feil, bare annerledes, og det oppleves i all hovedsak ganske kult.

Med rett kilde og forsterker på plass, er det duket for gode musikkopplevelser.

Vi bare dundrer i vei og kjører Kraftwerk med «Aero Dynamik»: jøss, dette ble jo svært så lekent. Ikke den mørke, voldsomme vi er vant til, men en åpen, levende rytmikk som gjør seg pokker så bra, den også. Men om det er «riktig» uttrykk for Kraftwerk, er jeg derimot usikker på. Like tung er Yello / Shirley Bassey, «Rythm divine»: Den innsiktsfulle mellomtonen passer flott her, det er kommunikativt, vi får et dypt lydbilde og rolige omgivelser. Dette swinger!

P1040048

Videre med en ren trommesolo med bandet Gojira. Med rett forsterker har trommene et seriøst liv! Det er vel ikke fullt ut den brutalitet vi er vant med fra høyeffektive høyttalere, men flott og nært, presist og spennende er det uansett. Mari Boine har også en del utfordrende innspillinger å leke med, vi får nok saft og fraspark nedover så låta blir både stor og mektig. Det er grenser nedover, som nevnt, men det fungerer altså bra, til min smule overraskelse. Interessant nok endte jeg med å spille mange store og voldsomme låter, så åpenbart har disse høyttalerne styrker som ikke nødvendigvis oppdages sånn med en gang. En av de mest overbevisende i så måte er jo filmmusikken fra «A Dark Knight» av Hans Zimmer. Og her kommer Blumenhofer Fun 13 Mk2 til sin soleklare rett, veldig mye dynamisk utsving når vi klinker til med litt pådrag. Enorme «bølgeslag» dundrer mot oss, men siden det mangler drama i kjellerdypet, blir det klart mer fokus på det som skjer i mellomtone og mellombass. Dette gir låta et klart annerledes preg, men det er tøft det også! Det skal sies at når det tar såpass av som her, så bevarer de vel ikke helt roen, så det blir en del kaos og litt aksentuering på enkelte deler av musikken, som nevnt.

Amused to death

Fortsetter vi litt i samme gate og legger inn «Three wishes» av Roger Waters, får jeg meg en ny real overraskelse. Jøss, dette satt!! Størrelse og plassering viser en fasekorrekt høyttaler med flott lydbilde; rett nok ikke helt på høyde med de aller, aller beste, men fortsatt veldig bra. Fantastisk taletydelighet og overraskende flott klangbalanse. Med det frasparket denne låta fordrer, møter vi jo utfordringer, men av årsaker jeg ikke helt ut kan forklare eller forstå, er nok Fun 13 Mk2 blant de beste høyttalerne jeg har hørt på akkurat denne låta, noensinne. Og da kanskje nettopp fordi den setter sitt eget preg på den. Så til dere nøytralister der ute: Dette er ikke høyttalerne for deg!

Sånn generelt kan vi vel oppsummere med at kvartbølger har sin egen måte å være på, lik det eller ikke, men for noen av oss kan dette oppleves veldig besnærende. Blumenhofer Fun 13 Mk2 oppleves veldig rytmiske i oppførselen, og levende i musikkframstillingen. Kulissene er herlige, og de oppstår overalt, også utenfor høyttalerne. Høyttalerne er altså veldig mellomtonestemt, men det gir en mild, samtidig medrivende helhet. Jo, det mangler litt både oppe og nede, men det som finnes der gir et flott helhetsuttrykk, uansett. Til slutt må jeg igjen understreke at de er sære på partnere, det må være silkeglatt, det må være god kontroll, rytmisk og god kvalitet i alle ledd. Følger du ikke dette slavisk, kan du komme nokså uheldig ut, og disse høyttalerne fortjener faktisk alt det gode du kan gi dem.

P1040043

Så går vi over de større og dyrere brødrene, Blumenhofer Genuin FS3 Mk. Her har vi en annen type, mer klassisk hornløsning, og det er hørbart. Disse spiller enda lettere høyt, her opplyses 92 dB/1W/1m, tror dette er rimelig ut fra lyttetestene. Disse er problemfrie også for mindre rørforsterkere, selv ikke på den moderat motoriserte Audio Note-forsterkeren behøves de medfølgende impedanstilpasninger, faktisk likte jeg dem bedre uten disse. Her har vi å gjøre med en mer fullendt høyttaler, hvilket også bare skulle mangle, prisforskjellen tatt i betraktning. Konstruksjonen er å anse som en hornhybrid, ettersom hornet jobber fra 1200 Hz og opp, mens et 10 tommers element i papp tar seg av bassen i en trykkammerløsning. Jeg liker virkelig denne måte å lage høyttalere på, enkle toveis, med hurtighet og friske fraspark. Alt med disse høyttalerne oser av glede, gi dem høykvalitetsforsterkere med rør eller (klasse A) transistor, og en kilde med mye liv, og dynamikk, og du har fest i hjemmet hver bidige dag. Den deler litt egenskaper med sine småsøsken, jeg opplever vel en viss huslyd fra Blumenhofer; igjen er mellomtonen vinneren, mens hornet tenderer mot litt sibilans. Videre er det ikke en snorrett frekvenskurve, helt i orden egentlig, det er hornhybridenes væremåte. Litt mer problematisk er det at jeg mener å oppleve visse overgangsfenomener i overgangen mellom elementene; delingen ved 1200 Hz kan være en nøtt, ettersom øret da er ganske nær sitt optimale oppfattelsesområde. Kan virke som om elementene overlapper litt, og danner en viss aksentuering i området rundt 1000 Hz, rett og slett. Disse høyttalerne tåler en kontinuerlig påtrykt effekt på 175 Watt, og jeg garanterer at i normale rom, behøver du aldri i nærheten av såpass.

P1040041

Ellers går Genuin FS3 en del dypere enn Fun-modellen, men ei heller denne rister rommet med sin dypbass. Blumenhofer har så definitivt sitt på det tørre med sin opplysning om 40 Hz ved -2 dB, lyttetestene viser at de har god output ned til 30 Hz, der de ruller nokså bestemt av, men har faktisk fortsatt noe å melde helt ned mot 20. Igjen vil jeg berømme design og tresorter, høyttalerne gir et vakkert håndverkspreg, i elegant kombinasjon med en viss industriell fremtoning.

P1040044   P1040045P1040047

Vi går løs på musikken med Brian Ferry’s deilige versjon av «As time goes by». Vi kan høre at det er horn i toppen, samtidig får vi opplevelsen av veldig godt «støt» og frigjort gjengivelse. Går vi på de virkelig dype tonene med Medwyn Goodall «Sweet wilderness», får vi et veldig fint og kontrollert bassområde, som balanserer fin-fint, dog uten å riste rommet, som nevnt. Vi vil jo ha hornets frekkeste egenskaper fram, og legger i vei med Big band Basie og deres versjon av «Moten swing». Men, litt overraskende var vel ikke 100% på merket, jeg må bytte litt rundt på forsterkere for å finne ut hva dette peker på. Med Spec-forsterkeren opplever vi en klart ryddigere eleganse, som i sin tur viser at tross alt krever høyttaleren litt mer effekt enn man først skulle tro. En fornuftig 50-Watter bør nok løse de fleste oppgavene. Nå får vi nemlig et veldig liv og en herlig tilstedeværelsen i musikken, de typiske kjennetegn for hornkonstruksjoner. Aksentueringer og sibilans roer seg ned, og vi kjenner virkelig at det begynner å ta av. Det leveres masser av energi i hele frekvensområdet, det pulserer og lever nå.

P1040042

Da prøver vi den voldsomme Roger Waters-låta «Three wishes» igjen. Joda, igjen bra q-sound, så dette er god, fasekorrekt oppførsel, og en flott forestilling. Det spilles stort og med overbevisende headroom, dette er bestått med laud. En av mine evige favorittskiver er Stevie Ray Vaughan’s «Texas flood», den finnes tilgjengelig i en relativt vellydende SACD, så vi tester denne i APL-spilleren. Balansen er nå er litt over på den lyse siden, en hørbar aksentueringen som nevnt. Spiller allikevel med intensitet og seriøst trøkk, klart det er moro!

Drar vi fram de virkelig tunge tingene fra 70-tallet som for eksempel Black Sabbath «Sign of the golden cross» (fra «Mob Rules»), blir jeg litt i tvil. Grei balanse og sånn, jeg blir ikke helt på tuppa av det, men det spiller heldigvis ikke hardt. Ikke akkurat problematisk å spille høyt heller, fortsatt med godt headroom. Jeg tror min litt lunkne holdning akkurat her ligger i en viss mangel på despotisk kontroll nedover, skulle gjerne hatt litt mer baller og brutalitet her. Ellers er det veldig kontant og kontrollert hele veien, og, gitt at det ikke spørres etter mye vekt nedover, funker det jo vanvittig bra på sånn musikk. Som ofte tilfellet er på hornkonstruksjoner med et såpass annerledes fokus, dukker det opp nye detaljer der du minst aner det, og sånt er jo vanedannende i seg selv.

P1040049

Dette funker derimot helt nydelig på gode klassiske og jazz-opptak; da faller alt på plass, blåsere og en viss moderasjon i de aller dypeste frekvensene passer disse høyttalerne som hånd i hanske. Da kan de briljere med sin naturgitte dynamikk, sine klangmessige fortrinn, og sin stoiske ro når alt eksploderer rundt dem. Horn kan en del triks de aller fleste konvensjonelle konstruksjoner knapt kan drømme om, og på klassisk musikk blir dette ofte irriterende tydelig forklart for lytteren. Joda, det finnes også en bakside av medaljen, men det har en tendens til å glemmes når du sitter der og er glad fordi ørene dine hindrer gliset i gå gå hele veien rundt.

Blumenhofer Fun 13 Mk2, gulvstående, bakladede kvartbølgehorn, kr. 30 000,- / par

Blumenhofer Genuin FS3 Mk2, gulvstående hornhybrider, kr. 103 000,- / par i standard finish. Tillegg for spesialfinish, hør med importør

Imoprt og salg: Nordic Sound Design

No shrinking violet!

No shrinking violet!

Teksten er oversatt fra min opprinnelige, norske tekst. Planen var å publisere norsk versjon i Fidelity, men dette blir ikke noe av, norsk originaltekst ligger derfor nedenfor den engelske. 

NOTE: The text is a translation from my original Norwegian article, Bear with me; my native language is Norwegian, the translation may be a bit sloppy here and there. Hope it’s possible to understand, but if not, give me a hint, and we’ll sort it out.

A4. Here in Norway that’s the name of the most common printing paper available, figuratively also meaning the most average you can think of. Now, just that does not at all fit these small Spendor speakers; in fact, they are everything but A4!

Spendor_speaker_slider_A_LINE_2285x900-1.jpg

Floorstanders as they are, they rise 81 cm above the floorboards while the cabinet is just 16.5 cm wide. The depth is 27 cm, all in all small, and kind of anonymous, in a normal listening room. (Note here that there is an A2 too, a toddler of a floor-standing speaker!) It is also intriguing that Spendor claims that they have put a 180 mm bass driver in a 165 mm wide speaker cabinet. Some fish story! Here, the folding rule came into play, people, and it does not lie. Fair enough, they use the full width, I’ll accept this as a 6.5-inch driver, in a modern world this translates to about 165 mm. That’s all you have available, Spendor, period. I will return to the given spec’s along the way; Spendor says that they work between 34 Hz ​and 25 kHz, and, initially I wonder if this little speaker really can go all the way down to the mid 30’s. Further, sensitivity is stated at moderate 86 dB / 1W / 1m, crossover frequency at the slightly daring 3.7 kHz, and recommended amplifier power between 25 and 150 watts. I promise that Spendor does not get a simple run here; I’ve used 4 very different amplifiers on these speakers, putting them through the paces. What I found was truly surprising!

P1040032

I have previously been thoroughly impressed by the bigger and older model A6R, a truly unique speaker, and Spendor is still on the right track, no doubt. They have obviously put in all the experience from the A6R model, and then some, in construction of these moderate, yet surprisingly powerful speakers. In general they’re really easy to place, but I also found that even though they sound happy just about anywhere, there’s a damn troll living in these speakers. To fool this troll out in the open, you need to fiddle a little extra with positioning, room and feet. Do not put them too far apart. Do not put them too close to the walls. Give’em toe in; there’s no problem even if you actually see a bit of the outer speaker walls from the listening position. Then come the final tweaks; a touch better balance if you lean them slightly backwards. Furthermore, I am very fond of the feet from Finite; the so-called Ceraballs. And then, the balance falls into place, and the sound spreads like a color palette all over the stage, and then some. I bet this speaker must have a first-order filter; the pinpointing and room information is not by any means usual. Check out Roger Waters’ dog (“Amused to death”) on Spendor A4, if you wonder where it has its dog house. Top of the line, period.

P1040031

I begin carefully and let a small amplifier drive the small speakers. Rega Brio R is currently sold for very good price here in Norway, you fathers wake up, run out and invest in amplifiers for children and grandchildren. I have already done just that and thwarted this little gold lump from my daughter. It drives A4 with ease, and more than hints to what these speakers like to play with. The combination plays rhythmic and playful, dynamic, open and airy, just a tad restrained at low volumes. When adding some power, Spendor A4 responds with a totally captivating presence. The listening tests show us that Brio R possesses a number of the desired features for a very moderate amount of money, but also points out that these speakers deserve even more. A quick, elegant and rhythmically strong amplifier is recommended, typically classic British quality amplifiers like Audiolab, Exposure, Roksan, Naim, and more. And of course, also a bigger Rega.

But we don’t in any way let the little Brio win on walk-over; we directly throw on it the both brutal and airy “Night Walker” with Danish artist Trentemøller. Together, the small amp and the small speakers forms a formidable team; we get an amazing insight, and the first association that strikes me, is the superbly resolved and slightly dark sounding Focal Elear headphones, and that’s no small compliment! But let’s be realistic, with a critical attitude I’d like to say it’s a bit rough at the top, and a little bit over the top in the lower regions, showing a little lack of control. It is the mid that shines, audible on all music examples. “Angel” with Massive Attack shows it clearly; From the midrange to the top we get an incomprehensible insight, while downward it’s a bit soggy. But tough and heavy it is; a fat, embracing and nearly shameless reproduction, just sit back, smile and dig in. With Nazareth’s “Hair of the Dog”, we are struggling a bit more, though. Works okay, but does not succeed in the carefree “take no prisoner”-attitude that this song needs. The result can be regarded as “passed” but not with flying colors. In fact, here it becomes a bit towards simplicity, hardness and a tad chaotic; the reason is also clear, we need a a more obvious energy in the mid bass (“the party-lump”), around 80 – 100 Hz. This points to a certain modesty of the overall expression, also emphasized when we play the explosive horns from “Moten Swing”. It will not be as intense and sudden as we know it, slightly restrained, but fine, is the conclusion.

Rega BrioRrsa-m3ex_front

It’s when we crank up the movie music from Batman, Hans Zimmer’s “A Dark Knight”, we really understand that something extraordinary is on its way. Wow, this is dramatic! In the name of truth, it is a bit simplistic, but with a surprisingly large dynamic expression, also in the bass area. It is simply a bit incomprehensible how big and heavy this depth charge of a song actually comes through. More careful listening indicates that it looses a little grip in the deepest pulses, by that getting bigger and heavier than the recording really is, charming, but not fully realistic. At the opposite end, where few instruments float in a glass-clear atmosphere, such as songs by the likes of Sophie Zelmani, this combination truly shines. Here, Spendor A4 player plays close to insanely good, a touch towards warmth, still within boundaries. With today’s price of Rega Brio R (the previous version is still available in Norway), this is a fantastic combination, which, despite the few mentioned shortcomings, can represent a sensible start to a Spendor A4 setup.

But of course we can ‘t stop there! I talked about quick, elegant amplifiers, and in addition to the typical British amps, the idea of a good class D also struck along the way. Therefore, a Micromega PW-250 is replacing the Rega, this is a solid and well-built Class D power amplifier of approximately 150W in 8 Ohm, and 250 honest watt with 4 Ohms load. It is interesting to experience how much more controlling this amplifier is, in many ways typically class D, a really serious one at that, too.

The frequency test shows the same basic features as Rega Brio, and, with the mentioned control and higher power, it goes a bit deeper and we have usable output below 20 Hz, in fact. Yes, I wrote under twenty. Not that it shakes the room, but it’s there, and you can feel it. Generally, the frequency curve is relatively flat, but my listening room adds a little extra in the range of 40 to 45 Hz, also about the double of that frequency, although slightly less accentuated there. The speakers go fairly flat down to 35 Hz, just as Spendor claims, from there it rolls off steeply, but, as mentioned, we also have a useable signal significantly deeper. In short, this is next to abnormal and totally amazing, when we look at the size of this speaker. This must be a world record for something this small, or what?

Timbres are not richer than from Rega, rather on the contrary, as a matter of fact. But tidiness and calm is present in spades, especially in the lower regions, where the difference is significant. As mentioned above, the loudspeaker is a touch warm sounding, but does not have the typical “party booster” in the area just under 100 Hz, to create illusion of something bigger and more powerful. Still, we get this warm, embracing sound that also gives an interesting experience of size, albeit in a different way. From the bossy and controlling Micromega amplifier, we get limited frivolity and drama, but also a better organization and more rigid behavior. Perhaps it’s more boring, but clearly more correct and controlled. At this time, we really start to see a picture of a unique speaker, one that grows surprisingly and convincingly with the tasks thrown at it.

P1040036

To find out how far we can stretch this very moderate construction, we put in one of my absolute favorites, the Japanese integrated amplifier Spec RSA M3EX. Spec plays in many ways as a high-quality tube amplifier, and the speakers now get the chance to shine with all its strengths, convincing obviousness, and a silky poker face. We start the ball with the unique Canadian jazz singer Molly Johnson, and her intense version of “Do’t explain”. It floods over us and totally takes over our mind, while the piano tones blow to the horizon, over the ocean, into the sky. Such a reproduction simply does something to you, here we are so close to the artist that it will be a kind of personal meeting, which does not leave the listener unaffected.

We drive the small toddlers hard, we let a solid drum solo emphasize the speaker’s tuning; the rich and somewhat polite sound, holds back some of the savageness of the drums, smoothening it, but still conveying it deliciously. You could also assume, then, that the gangster rap will be a little laidback, or restrained with such small speakers, but no way! This is surprisingly realistic and fat sounding, here’s much info in the area of 40Hz, emphasizing weight and mood. On this music style the Spendor / Spec-duo is blessed with steel control, still it comes through heavier than we’ve heard from anything so small, ever. On top of this fat, pulsating clay, the vocals and the backdrop floats effortlessly, airy and playful. No small speakers fix this better! But hey, misunderstand me correctly; The Spendopr A4’s are small speakers, and the laws of nature apply, but correctly done, you can use these laws as tools for intelligent illusion art, and that’s just the way these speakers are working. They make you believe in the reproduction, although it’s not necessarily 100% possible.

P1040038

I have saved the pick in the basket to the end, by inserting the Audio Note P2 SE Signature in the set-up; a pure and simple 18 watt tube amplifier with very good output transformers. Here, the story has come to an end; the sound actually has many similarities with the Rega, but at the same time clearly more punchy, magical and present. The resolution is all the way up there on par with the Spec, but overall, this combination has an even heavier expression. The frequency response shows the same features as the other ones, but incredibly this low powered amp is the one showing the best control below 40 Hz; the output so low in the frequency trange that it is inconceivable! At the same time, we can now detect a small, but audible port sound in the range of 30 – 35 Hz when throttling up a bit. Lots of air moves in and out of that gap, I tell you! This blissful reproduction shows with all possible clarity, a speaker that is an easy load, the P2 has full control, and clearly benefits from the collaboration with the A4. Besides, it also works wonderfully on low volume, it’s no exaggeration claiming that P2 / A4 is a match made in heaven!

Amused to death

Then it’s time to emphasize the strengths of a phase correct loudspeaker, so Roger Waters is again put on the stage with “Amused to Death” and the song “Three wishes”. Well, it appears as assumed, it’s a completely unbelievable capability of three dimensional, pinpointed, clear and easy-to-read sound, that exists way above and outside any sensible understanding. The bass pulses are powerful and calm, as from the opening of the gates to Hell, it is totally clear and well-organized, and, suddenly it is possible to detect a kind of layering of the “waves” flowing all over us. Again, the speakers are not big, but they are unbelievably clever at pretending, so bear in mind that there are obviously bigger and more powerful reproducers for sale out there. But the balance and the calm nature this combination is not at all common. Therefore, Hans Zimmer is brought back back to the stage as well, “Dark Knight” is again filling the room with its huge drama, it is as if the deepest power of darkness manifest themselves in the listening room. It’s absolutely magical, with gorgeous timbres and strong intensity, in short it’s completely immersive. At the same time, it is served with a surprisingly large dynamic contrast, it is delicious and a little intimidating, in some ways. Spendor A4 is simply too small to be this big!

At the very opposite end of these brutal music examples, we find the Norwegian “singing” songwriter Ole Paus, and his “Stjerner i rennesteinen” (“Stars in the gutter”). A small, simple ensemble, a warped song, but my how close, atmospheric and emotional this comes across. Again timbral character, presence, yes, the whole experience of the soul of music is wonderfully presented.

P1040033

It should have been raised beyond doubt, then, after this shamelessly positive review, that Spendor A4 has charmed me completely. Therefore, in the name of decency, I must underline a few points, so nobody gets the idea that such a small speaker can do anything in the world better than any other speaker. That is, of course, not the case. First and foremost, it is important for the reader to understand that the author is convinced that a simple 2-way constructions, for several reasons, is the best way to build loudspeakers. Of course, no universal consensus on that, but the kind of reproduction coming from that type of speakers, certainly takes me closer to the artist. Secondly, one must also understand that a small box, and a single 6.5-inch woofer in each speaker, can not in any way copy a 15-inch woofer, not even a 10-inch, it will in the best of worlds just be a convincing imitation. Furthermore, there are clear limitations to how loud they can play, and how large room you can fill with sound, with the after all limited resources we have available with these small units. As long as the room is under 30 square meters (around 320 square feet), and you’re placing the speakers carefully, you’re good. There are, of course, also speakers in the price range challenging the A4’s; The most immediate example is Kudos, which builds speakers according to the same principles. Ok, that was the reality orientation, people, now to the conclusion…

As mentioned above, Spendor A4 is by no means a shrinking violet. Such a small, seemingly bashful speaker, should not at all have the ability to play with such a wide range of capabilities. But A4 does it anyway! It comes across much bigger than it is, it delivers almost all musical styles with supreme conviction, with great timbral character, light footed, rhythmic and heavy, furthermore, it does so with sound images of a size strictly speaking should not be allowed for boxes this small! Actually, it sometimes seems like the laws of nature are ignored when playing A4, but of course, this is only the intelligent exploitation of these laws, creating this amazing illusion art. The hi-fi salesmen may, unfortunately, have to fight a bit to close the sales of these small speakers for around GBP 2,200, (NOK 26,000, -). But remember this: No matter how much piano laquer and how many speaker units you can get for that amount of money, you will not be able to fill the house with better, more convincing and realistic music!

Spendor A4, small, floor standing speakers, NOK  25 900,- / par

(GBP approximately GBP 2200 / pair)

Importør: Audioaktøren / Norsk Hifi senter

NORSK TEKST, MENT FOR FIDELITY:

Ikke akkurat A4!

A4 ja, man kunne kanskje narres til å tro at Spendor har laget det mest gjennomsnittlige høyttalerpar noensinne. Men så møter vi det diametralt motsatte, for dette er ikke akkurat A4!

Det ser riktignok definitivt og fullstendig A4 ut, eller nærmere A5, faktisk, for dette er ikke store sakene! 81 cm over gulvplankene på sokkelesten, kabinettet kun 16,5 cm bredt. Dybden er heller ikke særlig drøy, men 27 cm er da i det minste noe å slå i bordet med. Det er ellers spennende at Spendor i sine oppgitte data påstår at det sitter en 180 mm bass/mellomtone i en høyttaler med 165 mm kabinettbredde. Litt av ei fiskeskrøne! Her måtte målestaven frem, folkens, og den juger ikke. La gå, de bruker hele bredden, jeg skal akseptere dette som en 6,5-tommer, i moderne tid betyr det altså omlag 165 mm. Men mer er det ikke plass til Spendor, ferdig pratet. Jeg skal komme tilbake til oppgitte data underveis, her skal jeg opplyse at Spendor sier at de arbeider mellom 34 Hz og 25 kHz, og jeg undrer innledningsvis om det virkelig kan stemme at denne lille høyttaleren kan gå helt ned til midten av 30-tallet. Videre oppgis en følsomhet på moderate 86 dB/1W/1m, delefrekvens på litt skumle 3,7 kHz, og en anbefalt forsterkerkraft mellom 25 og 150 Watt. Jeg lover at Spendor ikke slipper billig unna, jeg har benyttet 4 svært forskjellige forsterkere på disse høyttalerne, og jeg har kjørt gjentatte frekvenstester på dem. Det jeg fant, var i sannhet overraskende!

Parkering

Jeg har stor sans for den større og noe eldre modellen A6R, et unikum av en høyttaler. Spendor fortsetter på rett vei, det er det liten tvil om. De har åpenbart dratt med seg alle erfaringer fra A6R-modellen, og plusset på en del, for å lage denne moderate, men overraskende potente høyttaleren. De er i utgangspunktet forbasket lette å plassere, men jeg fant også ut at selv om de spiller helt OK så å si hvor som helst, så bor det et jævla troll i disse høyttalerne. For å narre ut trollet, må du pusle litt ekstra med både plass, rom og underlag. Ikke sett dem for langt fra hverandre. Ikke sett dem klin oppi veggene. La dem peke en del innover, det er intet problem selv om du faktisk ser litt av ytterveggene på kassa fra lytteposisjon. Så kommer vi til tweaks og småtteri, det er enda en touch å hente om du lener dem noe bakover. Videre er jeg veldig glad i føttene fra Finite; de såkalte Ceraballs. Balansen sitter endelig som et skudd, og lydbildene sprer seg som et fargepalett over hele scenen, og enda litt til. Denne høyttaleren må da ha et førsteordens filter installert, det er jeg rimelig sikker på, for makan til pinpointing og rominformasjon er ikke hverdagskost. Sjekk ut bikkja til Waters på Spendor A4, om du lurer på hvor den har hundehuset sitt. Bedre kan det ikke gjøres, punktum.

Klasse B

Jeg begynner forsiktig og lar en liten forsterker drive de små høyttalerne. Rega Brio R driver A4 lekende lett, og mer enn hinter til hvem disse høyttalerne liker å leke med. Kombinasjonen spiller rytmisk og lekent, dynamisk, åpent og luftig, men litt tilbakeholdent, tydeligst når det spilles lavt, da det blir noe tamt. Skuffer vi på litt, våkner det skikkelig, og Spendor A4 svarer med en bent fram besnærende tilstedeværelse. Lyttetestene viser oss at Brio R besitter en rekke av de ønskede egenskaper for en relativt moderat sum, men peker også på at disse høyttalerne fortjener enda mer. En typisk stram, elegant og rytmisk sterkt forsterker anbefales, gjerne klassisk britisk kvalitets-forsterkere som Audiolab, Exposure, Roksan, Naim, og flere til. Og selvsagt også en større Rega.

Men vi lar ikke den lille Brio’n slippe med walk-over; vi utfordrer med den voldsomme og luftige “Night walker” med Trentemøller. Rega og Spendor gjør en formidabel jobb i lag; vi får et rent ut sagt fantastisk innsyn, og den første assosiasjon som slår meg er de superoppløste, noe mørkstemte hodetelefonene Focal Elear, og akkurat det er ikke noe lite kompliment! Men la oss være realistiske, med kritisk innstilling vil jeg vel si det er litt påslått i toppen, samt litt drøyt nedover, kort sagt litt mangel på kontroll. Det er mellomtonen som skinner, det viser seg på alle musikkeksemplene. “Angel” med Massive Attack viser det tydelig; fra mellomtonen og oppover får vi et ubegripelig innsyn, mens nedover flyter det litt. Men tøft og tungt er det, feit, deilig og skamløs gjengivelse, ja en nesten horete oppførsel over dette her, bare å glise og ta i mot. Skulle tro Nazareth’s “Hair of the dog” ville bli en treffer, men her sliter vi dessverre betydelig mer. Funker for så vidt ok, men makter ikke den framoverlente fandenivoldskheten denne låta behøver. Resultatet kan anses som bestått, men ikke med glans. Her blir det faktisk litt hardt, litt kantete, og litt kaotisk; årsaken er også tydelig, vi behøver en tydeligere brutalitet i mellombassen, rundt 80 – 100 Hz. Det peker altså mot en viss beherskelse i totaluttrykket, noe som også viser seg når vi spiller den eksplosive blåserrekka fra låta “Moten Swing”. Det blir ikke så intenst og plutselig som vi kjenner det, behersket men fint, blir sammenfatningen.

Det er når vi fyrer opp filmmusikken fra Batman, Hans Zimmer’s “A Dark Knight”, at vi virkelig forstår at noe ekstraordinært er på vei, for dette er dramatisk! I sannhetens navn noe over mot det enkle klangmessig, men med et overraskende stort dynamisk utsving nedover. Det er ganske enkelt litt ubegripelig hvor stor og tung denne dypvannsbomba av en låt faktisk fremkommer. Nøyere vurdering peker på at det slipper litt helt nede i kjellerdypet, ergo blir det større og tyngre enn innspillingen egentlig er, veldig kledelig, men ikke helt ekte. I den motsatte ende, der få instrumenter flyter i en glassklar atmosfære, som fra Sophie Zelmani og tilsvarende elegante utøvere, der briljerer denne kombinasjonen. Her spiller Spendor A4 spiller nær idiotisk bra, en touch over mot det varme, men greit innafor. Med dagens pris på Rega Brio (forrige versjon er fortsatt å få tak i) er jo dette en fantastisk kombinasjon, som til tross for de manglene som er der, kan representere en fornuftig start på et oppsett med Spendor A4.

Klasse D

Men vi kan selvsagt ikke gi oss her! Jeg snakket om stramme, elegante forsterkere, og i tillegg til de typiske britiske, slo også tanken om en god klasse D inn underveis. Ergo fisker jeg fram Micromega PW-250, en solid og velbygget effektforsterker på omtrentlig 150 W i 8 Ohm, og 250 ærlige Watt med 4 Ohms last. En betydelig mer kontrollerende denne forsterkeren er, på mange måter typisk kl. D, en virkelig seriøs sådan.

Frekvenstesten viser de samme grunntrekk som på Rega Brio, men med denne kontrollen går det enda litt dypere, og vi har anvendbar output helt ned under 20 Hz, faktisk. Ja, jeg skrev under tjue. Ikke sånn at det rister rommet, men det er der, og det kan føles. Generelt er frekvenskurven relativt flat, men mitt lytterom legger på litt ekstra i området 40 – 45 Hz, ditto rundt den doble frekvensen, selv om tendensen er noe mindre der. Høyttalerne går rimelig flatt ned til 35 Hz, akkurat som Spendor hevder, derfra ruller det bratt av, men som nevnt har vi signal også betydelig dypere. Dette er kort sagt unormalt, og helt fantastisk, når vi ser på størrelsen på denne høyttaleren. Dette må omtrent være verdensrekord for noe så lite, eller?

Klanger og sånt er ikke rikere enn med Rega, snarere tvert om, kan en vel si. Men ryddighet og ro er her i stort monn, særlig nedover er forskjellen signifikant. Høyttaleren er som nevnt stemt litt varmt, men har ikke noen typisk “festkul” i området rett under 100 Hz, for å skape illusjon av noe større og mer slagkraftig, allikevel får vi denne varme, omfavnende klangen, som også gir opplevelsen av størrelse, om enn på et annet vis. Fra den bestemte og stramme Micromega-forsterkeren får vi begrenset frivolitet og drama, men også en bedre organisering og mer rigid oppførsel. Kanskje er det kjedeligere, men klart mer korrekt, og kontrollert. På dette tidspunkt er det faktisk i ferd med å danne seg et bilde av en rimelig unik høyttaler, en som vokser med oppgavene på overbevisende måte.

For å finne ut hvor langt vi kan strekke denne svært moderate konstruksjonen, setter vi inn en av mine absolutte favoritter, den japanske, integrerte forsterkeren Spec RSA M3EX. Spec spiller på mange måter som en høykvalitets rørforsterker, og høyttalerne får nå sjansen til å briljere med luftighet, med overbevisende selvfølgelighet og og et silkeglatt pokertryne. Vi begynner ballet med den unike, Canadiske jazz-sangerinnen Molly Johnson, og hennes intense versjon av “Don’t explain”. Låta flommer over oss og overtar vårt sinn, mens pianotonene klinger ut i horisonten, over havet, inn i himmelen. En slik gjengivelse gjør ganske enkelt noe med deg, her er vi så nær artisten at det blir til et slags personlig møte, man slipper ikke unna upåvirket.

Vi kjører småtassene hardt, vi lar en solid trommesolo understreke høyttalerens avstemming; den fyldighet vi finner i deler av gjengivelsen, demper noe av villskapen i trommenes attakk, det fremkommer litt som kremfløte, men bevares hvor deilig. Man kan vel dermed også anta at gangster-rap blir bakpå, eller hemmet med såpass små høyttalere, men neida. Dette sitter også, det er seriøst fett, her ligger MYE info i området 40Hz og understreker tyngde og sinnelag. I dette området er Spendor / Spec en salig duo, det er stålkontroll, samtidig som det er så tungt som vi aldri har hørt fra noe så smått noensinne. Oppe på denne feite leira som ligger pulserende underst, flyter vokalen og lydkulissene uanstrengt, luftig og lekent. Ingen småhøyttalere fikser dette bedre! Misforstå meg rett; dette ER små høyttalere, og naturlovene gjelder, men rett utført kan man benytte disse grunnlover i intelligent illusjonskunst, og akkurat sånn funker disse høyttalerne. De får deg til å tro på gjengivelsen, selv om den ikke nødvendigvis er 100% mulig.
Klasse A

Jeg har spart rosinen i pølsa til slutt, ved å sette inn Audio Note P2 SE Signature, en 18 Watt renraset rørforsterker med svært gode utgangstransformatorer. Her er på sett og vis sirkelen sluttet; den har faktisk mange likhetstrekk med Rega, men samtidig klart mer kontant, magisk og tilstede. Oppløsningen er helt oppe på Spec-nivå, men totalt sett er denne kombinasjonen enda tyngre i uttrykket. Frekvensresponsen viser samme trekk som hos de andre, men utrolig nok den med jevnest og best kontroll under 40 Hz; dette er hørbart så lavt ned at det er ufattelig! Samtidig kan vi nå detektere en liten, men hørbar portlyd i området 30 – 35 Hz ved noe pådrag. Da flyttes mye luft ut og inn av det gapet! Denne salige gjengivelsen viser med all mulig tydelighet en høyttaler som er lettstyrt som få, forsterkeren har full kontroll, og nyter tydelig av samarbeidet. Dessuten spiller det vakkert også på lavt volum, det er ikke overdriv å hevde at P2/A4 er en match made in heaven!

Da er det på tide å understreke styrkene med oppførselen fra en fasekorrekt høyttaler, så Roger Waters må fram igjen med “Amused to death” og låta “Three wishes”. Jo, det fremkommer som antatt, det er en helt sykt perfekt plasseringsevne, høyt, pinpointed, tydelig, lettlest. Basspulsene er kraftfulle og rolige, som fra helvetes forgård, det er ekstra tydelig og velorganisert, man oppfatter plutselig at det finnes en lagdeling i “bølgene” som strømmer på oss. Igjen, høyttalerne er ikke store, men er rått flinke til å late som, så det finnes selvsagt voldsommere og mer kraftfulle gjengivere der ute, men den balansen og selvfølgeligheten denne kombinasjonen er mester for, er ikke hverdagskost. Derfor må også Hans Zimmer tilbake i manesjen, “Dark Knight” fyller igjen rommet med sitt enorme drama, det er som om mørkets dypeste krefter åpenbarer seg i lytterommet. Det er helt magisk, nydelige klanger og sterk intensitet, ja, det er helt oppslukende. Samtidig serveres det med overraskende stor dynamisk kontrast, det er deilig og litt skremmende, på et vis. Spendor A4 er rett og slett alt for små til å være så store!

I den helt motsatte enden av disse voldsomme musikkeksemplene, finner vi for eksempel Ole Paus, skiva “Stjerner i rennestenen” og låta “Jeg er ikke redd mer”. Et enkelte ensemble, ei vindskeiv låt, men du verden hvor nært, vart og stemningsfullt dette fremstilles. Klanger, tilstedeværelse, ja hele opplevelsen av musikkens sjel, er vidunderlig.

Ja, du vide verden!

Det burde være hevet over tvil, etter denne skamløst rosende omtalen, at Spendor A4 har overvunnet meg fullstendig. Jeg må derfor, i anstendighetens navn, understreke et par poenger, så ingen får oppfattelsen av at en så liten høyttaler kan alt i verden bedre enn alle andre. Så er selvsagt ikke tilfellet. Først og fremst er det viktig for leseren å forstå at undertegnede har en sterk opplevelse av at enkle 2-veis konstruksjoner er den beste måten å bygge høyttalere på. Dette er det selvsagt ikke noen universell enighet om, men den typen gjengivelse fører i alle fall meg nærmere artisten. Dernest må man også ta inn over seg at en liten kasse, og et enkelt 6,5-tommers element pr. høyttaler ikke på noen måte kan kopiere 15-tommere, ikke en gang 10-tommere kan de etterligne med særlig overbevisning. Videre er det klare grenser for hvor høyt man kan spille, og hvor store rom man kan fylle med lyd, vi har tross alt begrensede ressurser til rådighet med såpass små enheter. Hold dere under omlag 30 kvadratmeter, og vær nøye med plasseringen er mitt råd. Det finnes dessuten høyttalere i prisklassen som utfordrer også A4; det mest nærliggende eksempel er Kudos, som bygger høyttalere etter omlag samme prinsipp. OK, det var det kalde vannet i blodet, og dermed er vi klar for sluttsatsen:

Spendor A4 er som nevnt alt annet enn nettopp A4 i måten å oppføre seg på. En såpass liten, unnselig høyttaler som dette, skal i utgangspunktet ikke ha muligheten til å spille på et så bredt spekter av kapasiteter. Men A4 gjør det uansett! Den oppleves mye større enn den er, den leverer nesten alle musikkstiler med suveren overbevisning, både lett, rytmisk, tungt og klangfullt, og den gjør det med lydbilder av en størrelse de strengt tatt ikke skulle ha lov til å sette opp! Det kan faktisk virke som om naturlovene tidvis er tilsidesatt når man spiller på A4, men selvsagt er det bare intelligent utnyttelse av disse lovene som skaper denne fantastiske illusjonskunsten. Selgerne kan komme til å måtte sloss litt for salgene av disse småtassene til omlag 26 000,-, dessverre vil jeg si, for uansett hvor mye pianolakk og hvor mange elementer du kan få for den summen, kommer du neppe til å kunne fylle huset med flottere musikk!

Products of the year 2016

2016 has been great! Through my blog and my work with the Fidelity magazine (www.audiofidelity.no) I’ve listened to lots of great equipment this year. The following is my highly subjective “best-of” list…:

Source

Nominees are Hegel HD30 DAC, Mitchell & Johnson WLD+211T network player, and Heed Quasar RIAA. The network player and the RIAA are not by any means high end products, but both of them are seriously good value for money. The Heed RIAA is a bit fiddly to use, but the clean, lively sound weight that up big time. Of course, this is not the best RIAA available in any way, the reason for the nomination is just value for money. Same thing could be said about the Michell & Johnson streamer, not the best sound in any way, but it’s fuzz free, versatile operation makes it deserve the nomination. The Hegel, however, is a real bargain, pure high end as it is. The fantastic sound produced from any digital source, is up there with the very best at any price. When knowing that this full blood high end product is priced at around € 4300,-, there’s just no way I can avoid naming the Hegel HD30 “Source of the year 2016”!

hd30front

Amplifier

Nominees: Audio Research SP20 pre amplifier, Spec RSA M3EX integrated amplifier, Doxa 61 Signature power amplifier. All of these being high end, and, as such rather expensive. That said, they’re not by far as expensive as the latest examples of hi-end extrema, still they all sound like they’re up there with the very best. The SP20 is a valve driven pre without output transformers, so be aware that it won’t necessarily drive all power amps with the same ease. When given a well suited power amp, it’s pure bliss, smooth, powerful, organic. Built in RIAA is also truly impressing. All in all probably even better than the Ref. 5, it is as close to a bargain you can get, at this rather hefty price tag. The Spec is integrated, but can also be used as pure power amp. Slightly darker voiced than the Spec top model, but also very close to the valvy sound from the best Spec. No real remote, and limited power (60 W), will probably scare some customers. The nearly unknown (outside Norway) Doxa factory, has fiddled with their amplifier concept for more than 40 years, and their Signature version of the 61 is this far the best they’ve ever made. So smooth, so lively, so elegant that you should pay awfully much more to beat it. The downside is power, though. 60 Watts limits the number of speakers it will drive. Among these strong contenders, I end up going for the Spec. Thoroughly impressive, strong and bold, delivering music with obvious valve like timbre, although being class D. At half the price of it’s big brother, and 90% of the sound, I name Spec RSA M3EX the “Best amplifier of 2016”!

rsa-m3ex_front

Loudspeaker

Nominees: Roksan TR5 S2, Spendor A6R, Doxa 8.2. All of the three nominees are simple speakers, two way, simple crossover. All of them also represent an easy load on the amplifier, they can be driven by anything, valves included. Slowly it has dawned on me that this way of building loudspeakers works beautifully smooth and elegant, without destroying the family economy. To me, they also sound more natural than complex speakers, just for the record. The Roksan TR5 is a standmount, modern and elegant, I can’t think of any speaker in the price bracket or size that can match the balance and the versatility of the Roksan. The Spendor is a small floorstander, not impressive at first, but it grows on you, until you’re totally captivated. Again Doxa has fiddled on their speaker project for many years, bass working in quarter wave enclosure, with a separate tweeter on top. All of these speakers are incredible value for money, but due to the full frequency capacities of the Doxa 8.2, I choose them for “Speaker of the year 2016”!

doxa-8-2