Titanenes inntogsmarsj

Titanenes inntogsmarsj

Titaner var kjemper i den greske mytologien. De var jordens og himmelens avkom, var udødelige og hadde en ufattelig styrke. Titan 505 er den minste høyttaleren i Kudos’ Titan-serie, men er den allikevel en kjempe?

P1040516

Kudos toppserie av høyttalere er navngitt Titan, og strekker seg fra dagens testobjekt, stativmodellen 505, opp til flaggskipet, den massive 808. Logisk nok finner vi derimellom 606 og 707, begge gulvstående modeller. Alle Kudos høyttalere benytter elementer fra SEAS i Moss, Norge, og jeg tar neppe for hardt i når jeg med kraft hevder at disse elementer er i absolutt verdensklasse. Og selvsagt har ikke Kudos spart på konfekten når det gjelder å spesifisere elementene i sin toppserie. Faktum er vel at de ikke har spart stort på serien under heller (Cardea), og i sin tid var det faktisk Kudos som fikk meg på sporet av de uovertrufne egenskaper i en velkonstruert toveis høyttaler med enkle delefiltre.

P1040515

Det som tydeligst skiller Titan-serien fra de mer moderate seriene i Kudos’ portefølje er at de her har valgt en Isobarisk løsning. Dette er i utgangspunktet et lukket kammer med to elementer som opprettholder konstant trykk inne i kassa, i motsetning til konvensjonelle trykkammer-løsninger, som skaper et visst undertrykk med økende utslag fra basselementet. Isobariske løsninger er tidligere kommersialisert ved blant annet Naim og Linn, og disse har den egenskap at de spiller en meget presis og fyldig bass som på mange måter lyver litt som størrelsen på høyttaleren; så også med Kudos Titan 505. Nå finnes det rett nok flere varianter over temaet isobarisk, i Titan-serien kombinerer Kudos med bassrefleks, i og med at de lar det ene elementet få puste ut gjennom en bassport på baksiden. Det er temmelig mye å la seg imponeres over med disse høyttalerne, og bassgjengivelsen er så definitivt en av dem! Ellers kan disse høyttalerne kjøres med aktiv deling, her foreslår Kudos produkter fra Linn, Naim eller Devialet. All erfaring jeg har på området, viser med all mulig tydelighet at slike løsninger narrer ut enda flere hemmeligheter av et allerede strålende produkt.

P1040499

For å si noe spesifikt om testobjektet, Titan 505, så setter den også med normal, passiv deling, i grunn en slags ny standard så å si uansett hva du spiller; det er detaljeringen den varter opp med som er noe helt for seg selv. Joda, den leverer også en nydelig balansert frekvenskurve, der ingenting stikker seg ut eller gjemmer seg bort, den spiller en kontant og dyp bass, mellomtonen er innsiktsfull og romslig, diskanten er urimelig luftig og åpen. Ja, den leverer til og med et heftig dynamisk uttrykk! Men det er altså den samlede gjengivelsen som virkelig utgjør imponatorfaktoren i denne høyttaleren. Samme hvilket stykke jeg satte på, og samme hvilket medie jeg benyttet, alt fra Spotify via APL’s strålende DAC fra SACD, over til Doxa’s fabelaktige RIAA-trinn, så dukket det konsekvent opp detaljer jeg aldri før har lagt merke til. Kudos’ uttrykk er ofte kjennetegnet av en detekterbar diskantheving, men jeg opplever i grunn ikke Titan 505 på den måten. Dette kan ha med min alder å gjøre, det ser jeg ikke bort fra, på den annen side vet jeg at de som leser denne bloggen stort sett er halvgamle menn selv, så jeg antar at vi deler omlag de samme skavanker på hørselen. Dessuten, med en så super oppløst og silkeglatt gjengivelse, vil uansett ikke et lite avvik i form av diskantheving representere noe problem for andre enn de som bor i et iskaldt funkishus uten gardiner. Men sånt gjør vel ikke gamle gubber, eller?

 

This slideshow requires JavaScript.

Oppløsningen i disse høyttalerne er som allerede nevnt i den absolutte toppklasse av hva som er mulig for dynamiske elementer. Ønsker du deg enda videre med hensyn til oppløsning, betyr det panelhøyttalere, gjerne elektrostater, med alt det innebærer. Perfekte høyttalere finnes ikke! Kudos Titan 505 leverer med enorm presisjon, og skaper nye opplevelser ut av det meste. Ikke bare briljerer de med detaljer og kontroll, neida, her får du også glitrende rytmiske egenskaper, hurtighet og smekk i store deler av frekvensområdet. Føy til taletydelighet på høyde med fulltoner i kombinasjon med presisjon i ultraklassen, så begynner de grunnleggende trekk å blir ferdig beskrevet. Å komme seg videre fra en såpass ekstrem virkelighet har en drøy pris, såpass kan jeg skrive under på. Joda, det ligger naturlige begrensninger i størrelse på både kabinett og elementer, men noe av det er omgått ved hjelp av det nevnte isobariske prinsipp, det skaper høyttalere som spiller klart større enn de ser ut. Som nevnt er dessuten Titan fra Kudos er en hel serie, så jeg ser ikke bort fra at min absolutte drømmehøyttaler her i verden heter sånn ca. 707 til etternavn, og koster rundt 140 høvdinger. Ja ja, det er vel lov å drømme? Men nå tilbake til Titan 505, det er fort gjort å drømme seg bort med denne også!

P1040520

Vi går i gang med musikkeksemplene, og lar Susan Wong foredra “September” for oss. Hennes versjon av Earth Wind and Fire-låta er vel i retning av muzak, men bevares for et elegant arrangement hun har skapt, da! Innsyn og rom skinner, leker og gløder, en ting er at man oppdager en rekke nye detaljer, men enda mer bemerkes at man kan “se inn i” låtas bestanddeler på en helt ny måte. Alle lag, alle instrumenter, kor og vokal, alt kan studeres, nytes og beundres, helt og holdent uten at det oppleves som analysering,  selv om det åpenbart er en form for nettopp det. Vi kjører videre med Dominic Miller, mest kjent er han kanskje som Stings faste gitarist, men han har også gjort en del solo. Hans låt “Unify” krever en høyttaler som leverer rene basstoner, og det kan jeg love at Kudos titan 505 virkelig gjør. Solid, mykt og presist serveres de lange synth-bass tonene, mens gitarer og lydkulisser flyter florlett på toppen av den kraftfulle grunnmuren. Igjen er kontrollen total, og detaljene unike, denne elegante, myke detaljeringen er helt klart en fjær i hatten til SEAS, det er ikke alle gitt å lage såpass gode domer, nei!

P1040517

Vi går over til Oscar Peterson “Night Train”, innspilt i Los Angeles like før jul i 1962, jeg var selv omlag ett år på den tiden, og jeg er ikke tvil om hvem som har holdt seg best av mitt kontrafei og dette nattoget. Og her bringer Kudos Titan 505 dem til live igjen, Peterson selv, Ray Brown og Ed Thigpen, nå spiller de igjen, her i min stue! Dette har selvsagt sin tidskoloritt, stereoperspektivet er underlig, detaljene er begrensede, men allikevel. Det er så levende og nært, det blir en slags følelse av å være i en tidsmaskin, der man kan oppleve en svunnen tid, og de fantastisk velbalanserte Kudos-høyttalerne er sterkt bidragende til denne opplevelsen av noe nær overjordisk. Dessuten tydeliggjør dagens oppsett at det er klare forskjeller i innspillingene fra låt til låt, både klang og dynamikk varierer tydelig gjennom avspillingen av skiva. Uansett er timingen perfekt, ingenting stikker ut, innspillingen var hele veien rytmisk og spenstig, og den minste Titan-høyttaleren vet eksakt hvordan man tar vare på sånt, ja.

P1040518

Så går vi over på Doxa’s rasende gode RIAA, her oppleves lydbildet noe slankere enn med APL DAC’en, men med en fantastisk rytmikk og åpenhet. Når Kudos Titan 505 henger i enden av høyttalerkablene, formidles med en atmosfære jeg faktisk knapt tror jeg har opplevd i mitt oppsett tidligere, store ord, jeg vet, men allikevel. Her er nå mer realistisk studiosound, og mer helhetlig instrumentklang enn noen gang før, og jeg blir stadig mer sikker på at 505 ikke legger på noe ekstra i diskantområdet. Eventuelt at jeg hører dårligere enn jeg trodde, selvsagt. Opplevelsen med låta “Pack your memories and leave” er rene skjære trolldommen, til tross for Titan 505’s tendens til analyse, fremføres det med et sånt innsyn og nerve, at jeg blir helt satt ut. Hele kjeden, fra Audio Technica ART9, Origin Live Illustrious arm, drivverket Acoustic Solid Wood Black, via Doxa RIAA og Spec M99, går nå opp i en høyere enhet, dette swinger så inni helvete! Dermed peker det ikke bare på en av verdens mest oppløste stativhøyttalere, men også en evne til rytmikk, dynamikk og emosjonsformidling som er helt i toppklassen! OK, så vil noen, deriblant meg selv, hevde at en god rørforsterker kan bringe oss enda nærmere artistens sjel. Derfor hentet jeg selvsagt fram min strålende Audio Note P2 SE Signature, og lærte av dette at 505 er litt mer sulten enn det 15 høyklasse Watt kan levere. Skal du ha rør på Titan 505 anbefaler jeg høy lønn, eller et lite lån på huset, her nytter ikke med tulleforsterkere. Ikke en gang “høyklasse Watt” rekker, her må det tørreste kruttet fram. Om jeg kunne velge fra øverste hylle, ville det vel stått en Audio Note Jinro her i lag med disse høyttalerne, tenker jeg.

 

OK, så tar Rognlien seg den rett å være Stones-politisk ukorrekt, for han mener i fulleste alvor at Rolling Stones beste skive heter “Steel Wheels”. Så, så, folkens, dette er da ikke verdens undergang, tross alt vet jeg at Stones er bedre enn Beatles, i det minste. Dessuten spiller Kudos Titan 505 også Rolling Stones med et fullstendig avslappet pokertryne, rytmikken denne skiva er full av, leveres fullstendig på merket. Kontant, drivende, heftig. Vi er i ferd med å bevise på best mulig vis at Kudos denne gang har skapt en allrounder med unike egenskaper! En “normal” analyserende høyttaler ville analysert denne skiva til døde, men hva gjør Kudos med den? Setter hæla i taket og tenna i tapeten! Jeg må opp og danse, for pokker, og det er en evne jeg fullstendig mangler, dessuten. Joda, klart jeg vil ha mer av alt, jeg vil ha denne lyden, akkurat denne Stones-lyden, men helst større, tøffere, modigere. Men bare det at jeg kjenner meg helt hjemme allerede med stativmodellen i serien, er jo eksepsjonelt! Spille Stones på stativhøyttalere!? Er du rusk, gutt? Allikevel, det er det jeg jeg gjør, akkurat nå. Høyt. Og jeg digger det! Jeg spiller skiva til endes, jeg gliser i godstolen, spesielt når den sjuke låta “Continental drift” flommer over meg, jeg åpner en Hansa IPA, og dæven, er livet godt å leve…?

 

Tilbake til virkeligheten igjen, henter jeg opp en CD, og velger meg tilbake til APL og Spec M99, den brutale innspillingen fra Dream Theater, “A dramatic turn of events”, og den spennende låta “Bridges in the sky”. Magisk. Hvilken luft og detaljering som serveres fra start! I det demningen brister og låta hamrer løs på oss for alvor, er det fortsatt stålkontroll og detaljering, men her bemerkes det at jeg kunne ønske meg mer bass, mer slagkraft. Men for en klarhet, for en presisjon, for en rytmikk! Til en stativhøyttaler av moderat størrelse, er dette uansett sinnsykt bra, men jeg er nok litt…, nei veldig, sær på hvordan heavy skal spilles. Jeg kan uansett og uten forbehold hevde at dette er den beste stativhøyttaleren jeg har hørt gjengi heavymusikk. Bare det er jo litt av en bragd, for jeg har hørt seriøst mange stativhøyttalere, og jeg har spilt heavy på hver og en av dem, Høyt og brutalt. Mange har vært overraskende gode, men dette overgår dem alle sammen! Så avslutter vi musikkeksemplene med det mest komplekse, klassisk musikk. Selvsagt velger vi Telarc og deres brutale, dynamiske og klangrike innspillinger, for å virkelig utfordre Titan 505. Igjen settes saker og ting på kartet på en slik måte at man bare tvinges til å revurdere det meste man noensinne har hørt. Disse høyttalerne er overbevisende på dynamisk utsving. Jeg sier ikke at de kopierer hornhøyttalere på akkurat dette, selvsagt ikke, men i kombinasjon med ekstrem hurtighet, plasseringsevne og presisjon, gis det opplevelser innen denne genren som er særdeles imponerende. Rommet som presenteres er enormt, instrumentplasseringen er presis til tusen, klangstrukturene er naturlige og organiske. Det eneste som kan innvendes er selvsagt begrensninger på ren størrelse, dette er en stativhøyttaler, selv om det ofte ikke oppleves akkurat slik om du lukker øynene og bare drømmer deg bort. “Holiday morning”, Claude Debussy, innspilt i Cincinnati, er en fantastisk opplevelse. En sak er selvsagt at Spec M99 bidrar med en kraft og en tilstedeværelse av en annen verden, men minst like imponerende er det at Titan 505 videreformidler det med en såpass avslappet voldsomhet; det er så jeg knapt kan tro at dette kommer fra et par moderat store bokshøyttalere, altså. Legg til at innsynet i denne innspillingen tangerer det beste jeg har hørt av høyttalere i dette hus, og vi kan trygt konkludere med at….:

P1040502

…Kudos Titan 505 er kjemper. Relativt små, javel, men kjemper like fordømt. Dette er kort sagt de mest fullendte stativhøyttalerne jeg til dags dato har hørt. De oppleves mye større enn de ser ut, de leverer med en uhørt presisjon, de analyserer uten å låte analytisk, de synger, de danser, de lever! Antakelig er dette de første stativhøyttalere som får meg til å tenke at jeg faktisk kunne leve med noe av så fysisk moderat størrelse i mitt hus. En uhørt evne til å spille alle mulige musikktyper uten å låte feil på noe av det, en balanse som er helt ubegripelig, en oppløsning som er helt på elektrostatnivå, en tredimensjonalitet til å dø for, en dynamikk som smadrer majoriteten av stativhøyttalere med god margin, og en presisjon som er i den absolutte toppklasse. Om de har ufattelig styrke? You bet! Dette kan dermed summeres med en veldig enkel setning: Kudos Titan 505 er en av verdens absolutt beste stativhøyttalere!

Kudos Titan 505 stativhøyttalere, kr. 89 000,- + noen tusen om du skal ha med stativene.

Importør er Moet Audio i Stavangertraktene.

Hvit makt fra Arendal?

Hvit makt fra Arendal?

Joda, jeg er klar over at jeg tar litt sjanser med en slik kontroversiell overskrift, men tross alt kommer disse høyttalerne fra Arendal… La meg derfor med en gang si at Arendal 1723 Bookshelf S representerer alt annet enn korttenkte snauskaller. Her er det livlighet og stor toleranse hele veien!

P1040455

Nå tok jeg allikevel ikke overskriften helt ut av lufta. For det er en underliggende kraft, og en insisterende tilstedeværelse som ikke kan overses i disse høyttalerne. Men da er jeg allerede på full fart inn i en seriøs foregripelse av begivenhetenes gang, så la oss heller starte med å si litt om disse høyttalernes grunnleggende, tekniske utgangspunkt. For det første: De kan selvsagt fås i andre finisher enn hvit pianolakk, dersom du ønsker mer anonyme høyttalere enn de relativt godt synlige, elegante boksene som har vært på test. Dernest er de veldig annerledes tenkt ut enn de velkjente Tower-høyttalerne, som virkelig har satt Arendal Sound på audiokartet. 1723 Bookshelf S (for Small) er faktisk trykkammerhøyttalere. Ikke på noen måte et vanlig prinsipp for tiden, dessuten relativt overraskende når vi kjenner storebrødrene som villbasser med høyt volum og generell galskap som mest fremtredende egenskaper. Typiske trykkammerhøyttalere er jo BBC-konstruksjoner med stiff upper lip og en nokså tydelig sjenanse i bagasjen, hvordan kan man få dette til å passe med Arendals nokså brutale image? Som med eksempelvis den legendariske BBC-monitoren LS 3/5A, har også 1723 Bookshelf S lav virkningsgrad, med sine svært moderate 84 dB / 1W / 1 m. Dessuten har den nokså lav impedans også, med sine nominelle 4 Ohm, hold disse data sammen, og resultatet peker utvilsomt i retning brutal forsterkerkraft på menyen med store bokstaver. Men, i klar kontrast til nevnte LS 3/5A, har 1723 S headroom i bøtter og spann, og går slett ikke i metning på samme måte som de litt gammelmodige BBC-høyttalerne. Her er det bare å fylle på med effekt, Arendal tillater inntil 250 W / høyttaler, men igjen, bemerk at dette tallet  gjelder ved 4 Ohm, som altså er disse høyttalernes nominelle impedans.

P1040465

Diskantene sitter i bunn av såkalte wave guides, en slags ropert, som er blant annet er ment for økning av effektivitet. Elementene deles såpass lavt som 1500 Hz, i sin tur betyr denne løsningen svært god kontroll på spredning, og høyttalerne får dermed en lettplassert natur. De tåler vegger og møbler i relativ nærhet, men som alltid anbefaler jeg en del toe in for optimalisering av resultatet. Det viktige med denne høyttaleren blir vel helst å balansere output fra de to elementene, slik at intet overdrives i noen del av frekvensområdet, og akkurat dette har konstruktørene jobbet mye med. Bassene er coated paper med 6,5″ diameter, kassene oppleves svært solide og stive, mens terminalene er ren high end. Nå er det muligheter for bi-wiring for dere som har slike tilbøyeligheter, selv har jeg ikke benyttet meg at denne muligheten. Derimot har jeg benyttet forsterkere fra drøye 15 til 250 W (i 4 Ohm) på disse høyttalerne, og observasjonene er at selv om ingen av dem gjør seg bort, profitterer 1723 S på solid effekt fra forsterkeren. Endelig fant jeg høyttalerne som fikk min Micromega PW-250 til å slå ut i full blomst! Dette siste poenget er faktisk ikke så enkelt som man kan tro; denne forsterkeren har vist seg notorisk kjedelig i lag med den type høyttalere jeg stort sett omgir meg med, dvs. enkel last, høy effektivitet og høy impedans. Micromega-forsterkeren trives først når den må slite litt for resultatet, og det må den når den skal vekke Arendal 1723 Bookshelf S!

De innledende runder viser oss en svært harmonisk høyttaler, jeg skal vokte meg vel for å påstå at dette rangerer blant de mest oppløste og luftige jeg har hørt, men at den er i eksellent balanse, hersker det liten tvil om. Fantastisk sammenheng mellom bass og diskantelement, er knapt i stand til å ane hvor overgangen er, 6,5-tommeren henger unormalt godt med toppen her. Dette til tross for at toppelementet oppleves hurtig på grensen til eksplosivt, ikke på Klipsch-nivå, men med mye smekk, allikevel. Det er mellomtonen som eksellerer. Mye grunnet en kontrollert beherskelse i bunnoktavene, ganske typisk for trykkammer, fremstår mellomtonen med nydelig innsyn og detaljrikdom. Pluss på at blåsere og desslike dermed tillates skinne fritt og åpent ved behov, så har vi en utrolig spennende stativhøyttaler som resultat. På mange måter en nokså slem konkurrent til Roksan TR5 S2, for der sistnevnte er myk, særs veloppløst og elegant, er 1732 S tøffere, tørrere, sintere. Samtidig er Arendal også betydelig sultnere på effekt, på mange måter er de vel kvalitativt på samme nivå, allikevel nærmest som lydmessige motpoler å regne. Begge evner å trekke lytteren med seg inn i musikken, men med helt forskjellige virkemidler. Fascinerende. Og ellers oppgir Arendal et frekvensområde på 65 Hz – 20 kHz innenfor +/- 3dB, men dette vil jeg virkelig karakterisere som svært konservativt oppgitt. Frekvenssveip viser at i mitt rom er det så å si jevn output ned til 30 Hz, fullstendig brukbar på 25 Hz, greit hørbar på 20 Hz, til og med helt nede ved 15 Hz finnes det et eller annet som definitivt bidrar til musikkgjengivelsen. Dette er i sannhetens navn helt unormalt bra for et par stativhøyttalere! Merk allikevel to ting; at et moderat stort element i et trykkammer ikke flytter mye luft, samt  at dette ikke er vitenskapelig måling, kun en subjektiv sammenligning med alt annet som er innom av utstyr. Mitt rom legger dessuten på en del ekstra i området 40 – 45 Hz, hvilket passer 1723 S helt perfekt, tatt i betraktning deres langsomme avrulling nedover. Og før jeg glemmer det; disse høyttalerne er THX-spesifiserte, åpenbare valg for kinoentusiastene. Skal du ha dem i front, foreslår jeg å la dem jobbe i lag med en av Arendals brutale sub-woofere, bare.

Går vi løs på musikkeksemplene, overraskes jeg ikke over at disse høyttalerne har utpregede allround-egenskaper. Derimot overraskes jeg over at jeg likte klassisk ekstra godt på dem, all den tid de ikke innehar den organiske eleganse og troverdighet jeg pleier å forbinde med de høyttalerne som gir meg de beste klassisk-opplevelsene. Som  Response, som virkelig er noe helt annet enn Arendal 1723 S, bare for å ha det helt klart. Men jeg vil litt tilbake til forholdet mellom Micromega PW-250 og Arendal 1723 Bookshelf S, ja her føler jeg for å sende en takk til Arendal for at de plutselig har fått denne forsterkeren til å framstå med pondus, kontroll og, ikke minst, liv, noe den stort sett ikke har vist mye av i min lange rekke med tester. Som nevnt har jeg spilt med flere forsterkere på disse høyttalerne, mens oppsettet jeg oftest referer til i de følgende avsnitt er: APL drivverk/DAC direkte inn i Micromega PW-250, derfra til høyttalerne, enkelt og greit. Endelig skinner denne klasse-D forsterkeren slik den kan, dette er virkelig en nydelig match! Det sagt; velkjente PRaT-forsterkere fra Storbritannia og Ungarn (sistnevnte dreier seg om Heed, selvsagt) setter fingeren enda tydeligere på det rytmiske og lekne uttrykket fra Arendal, men her mangler man fort litt brutalitet, i stedet.

P1040458

Vi begynner i det forsiktige hjørnet, med “Trip Hoppin”,  K&D Dub; dette kan vel best beskrives som heismusikkvarianten av chillout, men dette er strålende innspilt. Arendal responederer med en presis og eksakt gjengivelse, men jeg mener vel å oppleve en viss mangel på “juice” og klang. Det klinger ikke ut i evigheten, det er litt tørt og noe mer in your face, enn det en såpass atmosfærisk og eterisk låt som denne kan være. Dynamisk sett er det derimot veldig tilstede. Dessuten er det strålende godt organisert, plassering og detaljering trygg og solid. Betydelig dårligere innspillingskvalitet finner vi i Rainbows 70-talls utgivelse, “Long Live Rock’n’Roll”, og dette setter høyttalerne på helt andre prøver. Og det låter tynt, selvsagt, sånn er nå en gang denne innspillingen, ja, den kan faktisk profittere på Spotify i stedet for høykvalitets-CD, all den tid Spotify leverer en noe fetere og mer tilgivende gjengivelse. Det interessante ved avspilling av en SHM SACD fra Japan, er jo at Arendal makter å få dette lytteverdig, uansett. Til tross for et opphav som er forbi en hver mulighet til redning, avspilles dette med en form av harmoni, med en relativt åpen, forståelig mellomtone. Jeg savner ofte de fete og unyanserte 70-talls-anleggene på denne innspillingen (og på Deep Purpless “Burn”, forresten), der er ikke Arendal, heller, men de skaper uansett en herlig tilstedeværelse og atmosfære på den arabiskinspirerte, herlige låta “Gates of Babylon”. Spennende!

P1040462

 

Over på mer høyverdig kultur… (?). Arendals egen (ja, byens altså, ikke bedriftens) internasjonalt bejublede jazzvokalist, Inger Marie Gundersen, foredrar “A taste of honey” med stor innlevelse. Her er det mye mer farger enn ved forrige eksempel, men igjen oppleves det som litt kort, og litt lite juice i leveransen. I det hele tatt er denne tendensen til gjerrighet et klart karaktertrekk, men på den annen side fremmer akkurat dette fenomenet presisjon og tydelighet. Det fungerer svært så fint, og instrumentene får sine særpreg, til tross for litt mangler rundt det organiske og levende. Dette er mer tysk enn engelsk, for å beskrive det på en annen måte. Jeg fjerner meg frekt fra det finkulturelle og svever over til de alternatives sfærer, der “Sweet Wilderness” med Medwyn Goodall leverer basstoner fra helvete. Her imponerer Arendal 1723 Bookshelf S formidabelt! De spiller de aller dypeste tonene med nydelig verdighet, helt fullstendig fri for artefakter av noe slag. OK, de flytter ikke mengder luft, de viser ikke størrelsen i den nederste oktavene, viselig nok, men dette er uansett det beste jeg har hørt fra stativhøyttalere på denne låta, punktum. For en verdig eleganse de framviser, balansen er nydelig, dette står ganske enkelt fjellstøtt.

P1040457

Så må vi over på et tema som egentlig burde være Arendals styrke, dynamikken. Vi benytter “Moten Swing” med Big band Basie; en absurd eksplosiv låt på de beste anleggene, men forskjellene på spesielt høyttalere er formidabel på denne låta.  Dynamikken fra disse Arendal-høyttalerne er brukbar, men heller ikke mer enn det. Igjen takles dette med ro og verdighet, men direkte imponerende er det vel ikke. Hadde på mange måter ventet meg mer av akkurat dette med blåser-støt på denne typen semi-horn-høyttalere, det er liksom blåsere som skal være livretten. Joda, blåserne klinger så visst fint, men de eksploderer ikke i trynet på meg, slik en blåserrekke fra det virkelige livet gjør. Vi kan fortsette med “A Dark Knight, Hans Zimmer’s mesterlige filmmusikk. Og igjen setter Arendal nærmest en ny standard, altså, en stativhøyttaler skal vel ikke kunne få til dette!? Her flyter 1723 S på en fantastisk evne til å takle utfordringer, samt en helt nydelig balanse i alt som leveres. Dette er storslått, velorganisert, og atter føler jeg for å benytte utrykket verdig beskrivende for den ro og soliditet disse høyttalerne formidler. 

P1040466

Jeg var inne på dette med klassisk musikk, av årsaker jeg er litt usikker på nyter jeg måten Arendal 1723 Bookshelf S formidler klassiske verker. Det er nok balansen og kontrollen som gjør hoveddelen av jobben for meg, tror jeg, for jeg har faktisk også visse innsigelser. Vi kjører det melankolske korverket “Misére”, mesterlig innspilt av Harmonia Mundi, og joda, det er fint å lytte til, så definitivt. Utfordringen går på at vi vel mangler siste rest av emosjonsformidling, som ville kunne løftet dette korverket fra vakkert til gripende. Her blir det nok litt for enkelt og uorganisk fra Arendals side, men de består testen på ren og skjær kontroll over begivenhetene. Så over på en av Vivaldis swingende verker, denne gang “Konsert i G-moll for 2 celloer (og en masse annet)”, der Harriet Krijgh trakterer en av celloene. Dette viser på en flott måte hvorfor jeg liker klassisk på disse høyttalerne. Det er den verdige (der var det igjen!) og organiserte gjengivelsen, intet går galt, det er lite å peke på av tøys og tull, det bare spilles av uten bekymring. Det er rytmisk og lekent, det er heller ikke her veldig organisk i klangmønsteret, men det er uangripelig i sin ryddighet, og gjør man det slik, blir presisjonen et aktivum som behandler et stort orkester med kontroll og balanse.

P1040463

Arendal har med sin litt uvanlige konstruksjon skapt en meget spennende og altetende høyttaler i form av 1723 Bookshelf S. Ikke de mest oppløste, elegante eller forfinede formidlerne i bransjen, men en særdeles tolerant og velbalansert høyttaler er det så definitivt. Gir du dem solid med strøm, og en god kilde, vil de svare med å spille av alt du kan finne på å kaste på dem med den største selvfølgelighet. Dere som har lest hele teksten, vil se at jeg stadig vender tilbake til uttrykket “verdighet” i beskrivelsen av disse høyttalernes måte å spille musikk på. Med det mener jeg at de takler alle påkjenninger på solid, fornuftig måte, det er aldri noe juks eller overdriv, det er en helt fantastisk balanse som bærer en hver påkjenning på sine sterke skuldre uten å mukke. Du har relativt fritt valg av forsterkere, avhengig av hva du vil oppnå, men jeg foreslår godt med effekt til rådighet, det er ikke laveffekts rørforsterkere som er førstevalget her, nei. Klasse D eller britiske forsterkere i den noe høyere ende er vel mine personlige førstevalg, men her er det som nevnt ganske åpent. Alt i alt en helt nydelig, levende og bunnsolid høyttaler fra Arendal!

Arendal 1723 Bookshelf S, priser fra 11 990,- / par, regn med noe tillegg for pianolakk.

Kontakt LSound for mer info.

 

 

Den syvende sans

Den syvende sans

Tight, klasse, dreiemoment og hurtighet. Frihet! Det kunne vært sagt om Audi A7, dette her. Men nå er det Audio, nærmere bestemt Spendor Audio. A6 er fortid, A7 er nåtid, og Rognliens hifi blogg lar seg forføre…

Spendor A7 natural oak

Det har utrolig nok gått hele 3 år siden jeg fylte stua med gleden fra forgjengeren Spendor A6R, nå har denne tatt steget opp til A7, og visst har noe skjedd! Vanligvis opplever jeg at toppmodellenes egenskaper drypper ned på modellene under, men denne gangen overraskes jeg at egenskapene fra den fantastiske, lille A4-modellen har blitt foredlet, og tatt bolig i A7! Dette betyr at endringene fra A6R til A7 er tydelig hørbare, men Spendor har nå funnet fram sitt skjema, og de har ikke glemt A6R’s spisskompetanse, heller! Nærmere det gyldne snitt kommer vi neppe, og det eneste som setter grenser her, er størrelsen.

Hva som har skjedd siden A6R er ikke så lett å se med det blotte øye; størrelsen og elementene ser i utgangspunktet nokså like ut, men skinnet bedrar, bare for å ha det klart. Det aller meste er nytt; nye elementer, nye delefilterkomponenter, nytt dempemateriale. Målene ser ut til å være omtrentlig like A6R, men også her bedrar nok synet oss en smule. Disse har nemlig vokst hele 6 cm i høyden, mens de har smalnet et par cm og blitt en del dypere; nå måler hele herligheten 93,6 x 18, x 30 (H x B x D). Legg til at de veier inn med nokså pinglete 18 kilo, nøyaktig som A6R, for øvrig, så skjønner du at dette er lettplassert og lettflyttet hifi. Ellers ser det på papiret ut som om det er de samme elementene som på A4, og, om jeg skal få foregripe begivenhetene en smule, så høres det faktisk sånn ut, også. A7 tåler en anelse med effekt påtrykt enn lillesøster, og spiller dessuten en anelse høyere for samme effekt, så dette er kort sagt større høyttalere, som evner å fylle større rom. De kommer med samme type bassport som forgjengeren A6R, dvs. en solid, firkantet åpning helt nede ved gulvet på baksiden. Ellers finner vi fornuftige terminaler, ingen troløse bi-wiring-tanker her, nei! Kort sagt, enkelt og funksjonelt, lyden i fokus, no nonsense i praksis.

 

 

Lite mer å si da, så vi bare svever avsted på sangens vinger, og det var fra start klinkende klart for meg at brikkene nå er på plass hos Spendor; dette kan de! Igjen gripes jeg av den tydeligheten, den presisjonen og den friheten som strømmer fra Spendor’s A-serie. Det formidles hurtig, kontant og  latterlig balansert. Og visst har vi disse enorme lydbildene, der alt og alle har sin plass på scenen, der ingen snubler og blir borte, der alt står stødig, synlig og kontrollert fram på sin egen, opplyste posisjon. Jeg har benyttet en del forskjellige forsterkere, som vanlig, Aura Fidelity pre/power, Spec integrert klasse-D, Trafomatic / Audio Note røroppsett… Spendor A7 er en vits av en belastning, gi den 10 fornuftige Watt eller mer, og du er på god, trygg grunn. Med den solide strømforsyningen vi finner hos Aura Fidelity var de vel størst og mektigst, mens de var enda mer levende og tilstede med røroppsettet, alt er som det pleier.

Vi drar i gang musikkeksemplene, og begynner med den japanske smooth-jazz-pianisten Keiko Matsui. Vel, hun er nok en “guilty pleasure”, og oppnår nok lav cred i de bluesmiljøene jeg vanker, er jeg redd.  Låta er “Across the sun” fra skiva “Deep Blue”. Flott lyd i denne innspillingen, da, og det fremlegges både lett og lystig, samtidig svært åpent og detaljert, fulgt super utklingning og et forbilledlig attakk på pianoet. Kanskje er det litt flatere lydbilde enn jeg ventet meg, men uansett veldig lett å “se” detaljene rundt omkring, så det har ikke akkurat fremkommet noen overraskelser i dette eksempelet. Holder oss i den i overkant glatte musikken, og lar argentineren Dominic Miller overta med låta “Unify”. Gitaristen Miller har brukt mye av sin karriere som Sting’s side-kick, men har også en rekke egne, gode innspillinger på CV’n. Testlåta preges av noen dype, lange synth-bass toner, som A7 leverer med fantastisk kontroll og stort behag. For en såvidt liten høyttaler er det imponerende at det er så blottet for artefakter, og at det ikke medfører noen maskering. Her flyter alle detaljene fritt og luftig over den tunge, deilige og fete basslinjene. Jeg har nevnt at høyttalerne ikke er store, men de er velbalanserte. Noe så til de grader.

Vi øker cred’en signifikant ved å la Brian Ferry foredra sin avslepne versjon av “As times goes by”, denne formidles med tidsriktig koloritt og patina fordi den er innspilt sånn, hvilket betyr nydelig og avslappet, men faktisk høres også forsiktige tendenser til sibilans, skal det sies. Uansett medrivende og tilstede, denne typen musikk skal med fordel avlyttes på sånne enkle høyttalere, uten for mye fiksfakserier. La gjerne en Rega, en Naim eller en Exposure drive dem, også, så kan du bare slappe av på hifi-fronten de neste 40 åra. Litt nærmere vår tid finner vi fram den irriterende vakre jentungen Nikki Yanofsky, som, til tross for navnet, ikke er østeuropeer, men fra Quebec i Canada. Vi lar henne leke med høyttalerne og øregangene ved hjelp av den lettbente jazzlåta “Dans ma vie”. Her framkommer likhetene med småsøsknene A4 helt åpenbart, det låter noe tyngre enn jeg er vant til, det er en viss varme i disse høyttalerne, just som et par A4 med større skonummer, altså. Men igjen swinger og groover det, budskapet bæres elegant på åpenhet og nydelig balanse. Vakkert.

Over på det mer ekstreme lar jeg skruppelløst Big Band Basie, kaste seg over Spendor A7 med låta “Moten swing”. Dette går fra stillferdig barpioano til Emmanuel Desperado uten forvarsel, dette er det i grunn hornhøyttalernes hjemmebane. Men joda, dette klinker til på bra nivå, her også. Selvsagt ikke ekstremt, men lett og hurtig, A7 står seg på at de er raske og presise, og temmelig upåvirkelige av litt villskap. Joda, her blir det noe hardhet i kantene, men uansett freskt nok for en vanlig hverdag. Og igjen; flott rom og nydelig dybdefølelse. Å gi ei blåserrekke såpass til plass er ikke alle forunt, slett ikke. Men da er det faktisk ingen vei utenom, lengre, så Hans Zimmer kommer på besøk med sin formidable, enorme og skruppelløse “A dark knight”. Det er et deilig drama, det flommer som som tunge bølgeslag. Jeg har hørt det både større og slemmere, selvsagt, men dette er i imponerende, full harmoni, velbalansert og åpent. Dessuten leveres det med flott dynamikk og storslagent drama, Spendor A7 tåler overraskende mye uten å gå i metning. Nevnes i samme åndedrag kan gjerne “Nitro junkie” fra Gothic Storm også, A7 gir alt, enormt hardtslående, nå hørbart skarp i kantene på brutalt volum, men det skulle da også bare mangle! Så avslutter vi helvetesuka med basstortur, Medwyn Goodall, “Sweet Wilderness”. Jeg må gjenta at dette er små høyttalere, men de presenterer mer rom enn jeg er vant til, noe diskret i dypbassen, men fabelaktig elegant og kontrollert. De går faktisk også hele veien ned, dog uten den fysiske opplevelsen vi er tilvent fra større høyttalere. Synth-koret som finnes diskret og knapt merkbart i bakgrunnen, står plutselig tydelig og luftig fram, har knapt hørt det på denne måten før, nærmest en fullstendig fornyet fremstilling av hele låta. Særdeles imponerende av Spendor!

Spendor A7 satin white

Nok en gang vil jeg hevde at Spendor med sine A7 setter en standard for hvordan enkle 2-veis høyttalere skal spille og formidle musikalske budskap. Joda, de har fortsatt åpenbare konkurrenter i Kudos, men uansett har Spendor nærmest skapt seg et eget habitat i høyttalerjungelen; et område der emosjonsformidling, allround-egenskaper, lydbilder og klang står i fokus. Disse høyttalerne gjør ganske enkelt ingenting feil, og de spiller alle musikktyper på overbevisende vis. Men du må huske at de ikke er kjemper, det finnes naturgitte grenser, allikevel leverer de med grandiositet og enorme lydkulisser, nok til å virke overbevisende i de fleste settinger. Tilføy at de har en helt unik balanse og tydelighet, så har jeg vel sagt omtrent det meste som er å si. Jeg bare digger dette her!

Spendor A7, gulvstående 2-veis høyttalere, kr. 36 900,- / par (39 900,- for white gloss).

Importør: Norsk Hifi Senter / Audioaktøren

Øl. Og hornmusikk!

Øl. Og hornmusikk!

Ja, det er jeg som er Mr. Dynnamikk, og jeg mener det når jeg skriver det med to n’er. Derfor er det på høy tid at jeg skriver om Klipsch RF-7 Mk3. På mange måter er det ikke jeg som har kommet hjem, det er høyttalerne!

P1040282

Her i huset er det alltid minst ett par Klipsch-høyttalere, i skrivende stund betyr det et par proff-høyttalere i hjemmekinoen, et par gode, gamle B3 og et par PC-høyttalere. Tro bare ikke at jeg vender mine beste venner ryggen! Ok, det var en smertefull skilsmisse den dagen det siste paret Klipsch forsvant ut av hovedanlegget, men jeg var kommet til et punkt i livet der jeg måtte innrømme at vi hadde utviklet oss i forskjellig retning, Klipsch og jeg. RF-7 Mk2 var kort og greit for strenge for meg. De tilgav meg ikke mine utskeielser, aksepterte ikke mine valg, ble for skarpe i kantene, rett og slett, og en dag satte jeg foten ned. Det var ikke lengre mulig å leve med deres idiosynkratiske natur.

P1040275

Min DrømmeKlipsch? Eksplosiviteten fra La Scala. Lydbildene og lettvintheten fra RF3. Brutaliteten fra RF-63 og 83. Det uanstrengte, uendelige headroom’et fra Heresy og Cornwall. Må dessuten kunne drives av gode rørforsterkere med nerve og kontroll, men fortsatt uten å låte som troll så å si uansett hvilken type forsterker du driver dem med; transistor, klasse D, klasse A, klasse B eller noe i mellom. Og leveres for en pris flere enn de som kommer i avisen hver gang ligningen legges ut kan betale. Ja, en pris som jeg kan betale, faktisk. Snakker vi nå om RF-7 Mk3? Følg med, det er nettopp dette vi skal finne ut av!

P1040276

Så hva har skjedd med RF7 underveis fra Mk2 til Mk3? først og fremst finnes det nå et komplett nytt horn, med dertilhørende helt ny kompresjonsdriver, et 1 3/4″ (ca. 44 mm) titanelement montert i siste utgave av Klipsch’ lett gummiaktige Tractrix horn. Videre har de nå delt av kabinettet, slik at bassene ikke forstyrrer hornet i like stor grad. Hornet på sin side, er igjen stort og åpent, minner meg i grunn litt om proporsjonene fra gode, gamle RF-5, intet dårlig minne, akkurat. Kassa er også i omlag samme form, ikke så dype og slanke som RF-63 og 83, vi er mer tilbake til den vellykkede kassefasongen fra tidligere tider. Dessuten har de åpenbart også tatt med seg erfaringer fra enkle delefiltre, jeg bare elsker at de endelig, etter alle disse år, har trukket med seg denne varianten opp i toppmodellen i RF-serien. På høy tid!

P1040277

Så hva gjør disse endringene med Mk3 kontra Mk2? Toppelementet er i det minste soleklart godt tilpasset hornet det mater, klart mer avslappet og elegant enn både Mk1 og 2, her er det lite harde kanter å spore. Balansen er mer i nærheten av de rimeligere RP-modellene, samtidig som presisjon og kontroll tar tydelige steg i retning Palladium, en serie som ikke lengre er tilgjengelig, så de behøvde virkelig denne utviklingen av RF7! Videre, og dette gleder meg spesielt, implementeringen av enklere filtre gjør også høyttalerne betydelig lettere å styre, endelig kan man nyte RF-7-lyden selv med moderat effekt fra rørforsterkere. Dette har ikke vært enkelt med tidligere toppmodeller i RF-seriene, men nå har altså Klipsch tatt valget, og har med det gjort også RF-7 tilgjengelig for rørfolket. Gjett om jeg digger det! Alt i alt ser vi nå en høyttaler med god, fasekorrekt oppførsel, en lett forsterkerlast, en luftig, leken og fryktelig morsom høyttaler, men nøytral har jeg ikke tenkt å kalle den, takk og pris!

P1040280

Ja, så har RF-7 Mk3 etter hvert blitt dyr, det må man vel innse. Situasjonen er vel at kvalitet koster stadig mer i vår hobby, sånn sett er vi langt, langt unna high-end prissetting, hvilket er helt som det skal. På den annen side har Klipsch fortsatt æren av å fullstendig kle av så å si en hver high end “dynamisk” høyttaler på nettopp fenomenet dynamikk. Det vil si den unike egenskap de har til å kombinere ekstrem hurtighet med voldsomme forskjeller på pianissimo og fortissimo. Dessuten spiller de bass så grunnmuren slår sprekker, hvem andre fikser alt det der? Jo, Marten får til ganske mye av det for 10 ganger prisen. Andre leverandører av hornsystemer gjør det også, fra dobbel pris og oppover, da gjerne med en aktiv sub involvert. Prisen man betaler med de løsninger Klipsch har valgt er et litt syngende kabinett samt en klar farging i hornet, men begge deler er på både godt og vondt, faktisk.

Jeg har ikke spart disse høyttalerne, de har blitt matet med det meste jeg har funnet underveis, mest fra Spec RSA-M3 EX og Audio Note P2 SE Signature, men fler har vært innom. Har så vidt hørt dem på Hegel’s stålkontrollerte H360, dessuten på den nye, malmfulle Mitchell & Johnson pre/power-kombinasjonen i 800-serien (omtale kommer). Kilden har i hovedsak vært APL DAC samt en god platespiller via Doxa RIAA, så utgangspunktet har vært under god kontroll. Personlig likte jeg Klipsch RF-7 Mk3 aller best med den moderate Audio Note forsterkeren, det eneste jeg hadde å utsette på den kombinasjonen var en anelse mykhet nederst, ellers formidlet oppsettet et liv av en helt annen verden, eksplosivt, nært, levende. Men, viktigst av alt, ingen av de forsøkte kombinasjonene gjorde seg bort på noe vis, absolutt alt spilte flott på disse høyttalerne. Så på den måten er de så absolutt blant de enkleste Klipsch-høyttalerne jeg har hatt gleden av å ha i hus.

P1040285

Går ut fra at man kan tolke noe fra det ovenstående, men grunntrekkene er om lag som følger: Høyttalerne har en flott balanse, hornfargen er behersket, men tydelig nok, slik at en trompet faktisk låter som en ekte messingblåser og ikke som en overanstrengt bruskork. Dessuten spiller de fantastisk fint på lavt volum, dette har ikke alltid vært Klipsch’ styrke, for å si det forsiktig. Dessuten får vi nå et tydelig bedre innsyn i så vel detaljer som rom, enn hva vi har vært vant med fra Klipsch’ RF-serie, vi tar i mot med stor takk. Ja, så var det denne dynamikken, da. Ja, kanskje er de en anelse mer behersket enn verstingene? Jo, selvsagt er de mer moderate enn LaScala, noe annet skulle i sannhet tatt seg ut. Men nå er det også sånn at hver gang man forfiner gjengivelsen, fjerner litt rufs her, og oppbrytning der, så opplever jeg et tap av dynamisk utsving. Men det er kun innbilning, det som i virkeligheten skjer, er at alt blir renere, klarere, mer avslappet. De store utsving er der, og du hører det virkelig når det behøves. Mens et oppsett med mer “rufs” ofte oppleves mer “påslått”, som om det vil bevise et eller annet hele tiden, i stedet for å detonere bombene kun når de faktisk slippes. Og RF-7 Mk3 er faktisk nokså grundig forfinet, i forhold til forgjengerne.

Dermed går vi løs på musikken med dødsforakt! Hva er vel da bedre enn å kaste oss uti på det dypeste, ved å la Klipsch’ene formidle den merkelige, komplekse og voldsomme Holiday Morning av Claude Debussy? RF-7 Mk 3 svarer med å fortelle at dette var vel en litt tøff start for en enkel høyttaler fra langt ute på landet i Arkansas, US of A. Ergo blir det vel litt på kanten, der klangene blir litt i hardeste laget, med noe forenkling i forhold til mesterne i faget. På den annen side takles de store dynamiske utsving med hendene på ryggen, dette er jo fullstendig uanstrengt, selv om det oppleves nokså pågående, her og der. Men voldsomt, altså, og den brutale avslutningen setter et verdig punktum på denne låta, kan en vel si.

P1040286

Så la oss gjøre det enkelt, da. Black Sabbath, “Sign of the southern cross” fra skiva “Mob rules”, Dio-perioden. Innledningsvis mildt og avslappet, med en litt innelukket vokal, men når trøkket og størrelsen melder sin ankomst, gjør Klipsch dette fullstendig til sitt eget. Nå blir det digert og involverende, det blir fett, det vokser fram en wall of sound, fullstendig uanstrengt, ikke hardt, det er kort sagt en innertier. Jo, dette var såpass inspirerende at vi bare må utfordre litt til, dermed lar vi det franske heavybandet Gojira slippe seg litt løs på trommene med den selvforklarende låttittelen “Drum solo”. Dette tvinger fram et spørsmål hos meg, og det låter som følger: Finnes det i det hele noen høyttaler som gjør trommesolo bedre enn Klipsch? (Svaret er: Joda, det gjør det. Og de høyttalerne faller inn under begrepet “PA-høyttalere”) Her er det et formidabelt smekk, det er eksplosive pang, det er et voldsomt dunder og det hele toppes av brutale brak. Akkurat sånn skal det låte, vet dere.

Vi tar steget langt over til den motsatte ende, der Molly Johnson foredrar Billie Holiday’s “Don’t explain” på en måte jeg bare ikke slutter å imponeres over. Klipsch formidler dette varmt og nært, med god utklingning, og en fin oppløsning oppover. Det er en viss beherskelse i stemmeleiet, faktisk, mens pianoet på sin side har et flott attakk, og våken tilstedeværelse. Vi går videre med det emosjonelle uttrykk, og jeg blir faktisk litt tatt på senga(!) av Roffe Wikstrøms “Bedda med rena lakan”. Du vide verden hvor nært dette ble, da! Stor evne til emosjonsformidling, ja, det oppleves som om han på mange måter innser at han har vært ute for lenge, slik at hun dermed har vært nødt til å søke andre steder, og han vil ha rene laken når han kommer hjem. Det kjennes live, som om vi får en rapport fra livet selv, en enorm tilstedeværelse, nesten fysisk. Fantastisk.

P1040284

Ok, så over på de store oppgavene, Klipsch hjemmebane. Her skal RF-7 Mk3 vise hvor de står på ekstremegenskapene. Eksplosiviteten, bassutsvinget, dynamikken i hele frekvensområdet. Så la oss ta dette med eksplosiviteten først, en blåserrekke i fri dressur er virkelig ikke noe høyttalere flest møter med særlig entusiasme. Big band Basie og deres versjon av “Moten swing” er en grei indikator, her går det fra stillferdig loungemusikk rett i klimaks på et mikrosekund. OK, så er vel RF-7 Mk3 en anelse mer behersket enn de villeste Klipsch’er, på den annen side har disse høyttalerne en ekstremt flott blåserklang, såpass er sikkert. Jeg er fordømt bortskjemt etter alle disse år, men sannheten er at de aller, aller fleste musikk- og hifi-elskere, ville gått bananas over denne typen eksplosivitet fra en høyttaler. Så var det dypbassen. Jeg pleier å benytte Medwyn Goodall’s, “Sweet wilderness”, en låte med elektronisk bass i lange toner i underkant av 25 Hz. Jeg har MK3-utgaven av RF-7 mistenkt for å være litt tilbakeholdne helt nederst, men basert på årelang erfaring med Klipsch, ser jeg så absolutt muligheten for at dette er relatert til innspilling. På nevnte låt går de forsåvidt helt ned,  det er veldig kontrollert, men altså litt mer behersket enn jeg hadde ventet meg. Litt mindre energi i sving, ganske enkelt. så avslutter vi med den spennende musikeren Kail Baxley, og hans intense låt “Killin floor”. Om jeg var i tvil om basskapasiteten i disse, så blir med dette all tvil feid til side. Dette er ikke illusjonen av noe digert, det er digert. Energien ligger her en touch høyere i frekvens enn foregående låt, og bevare meg vel for en maktdemonstrasjon, selv mine dyptpløyende Doxa-høyttalere tegner bare en blek skygge av dette her.

RF-7-III_Black_Angle_Grille

Og med dette går vi tilbake til mine innledende beskrivelser av min Drømme-Klipsch. Er det RF-7 Mk3 vi prater om? Oj, et vanskelig spørsmål. Vi er fælt nær, la oss enes om såpass. Nei, de kopierer ikke grenseløsheten og hurtigheten i de store høyttalerne i Heritage-serien. Men resten… Jo, de setter opp store, presise lydkulisser. De spiller med samme driv og kraft som tidligere toppmodeller i RF-serien, og de gjør det med større finesse. Og de spiller pokker så flott med alle forsterkerteknologier; klasse A, B, D, med og uten feedback, med og uten rør. Og de koster under 50 tusenlapper. Nærmere Drømme-Klipsch’en kommer jeg altså ikke i 2018. Ta med at finishen er bedre enn før, at de ser sånn passe bøs ut, og at også min drømmekvinne likte deres maskuline fremtoning, så er vi i mål. Dæven han salte for et par høyttalere å feire nasjonaldagen med!

 

Klipsch RF-7 Mk3, kr. 44 990,- / par

Importør: Mono

Marten Miles 5

Marten Miles 5

Marten Miles 5 besøker Casa Rognlien! Selv vet jeg knapt om noe bedre (eller dyrere), enn høyttalere fra Marten. Men hva kan fabrikken i  Mölndal utenfor Göteborg få til for “bare” drøye hundre Frognertiere? Låter det fortsatt som en ekte Marten?

P1040169

La meg være dønn ærlig. Å betale mange hundre tusen for et par passive høyttalere, fremstår for meg som beviset på at man fullstendig har mistet bakkekontakten, alternativt at man har en god del penger man bare ikke aner hvor man skal gjøre av. Ergo verken skjønner eller liker jeg at Martens toppmodeller gjør deg av med tre og en halv million norske oljekroner. Uten å ta munnen for full, kan jeg se for meg noen sikrere investeringsobjekter på boligmarkedet, for eksempel. For selv om de største høyttalerne Marten produserer er røslige greier, får du ikke plass til verken seng eller komfyr inni der. Men dette får være nok grinebiting og misunnelse overfor flottenfeierne fra Frogner, det var jo Marten Miles 5 dagens kapittel skal dreie seg om. Undertegnede har omlag samme smertegrense for hva jeg makter av utlegg til bil og høyttalere, Miles 5 ligger på rundt 110 000,- (+ noe tillegg for enkelte finisher), og det er vel omlag der min smertegrense for nevnte innkjøp ligger. Og da bør det låte sinnsykt bra!

La oss være klare på en ting umiddelbart. Fullblods Marten-høyttalere låter avsindig flott, de troner som nevnt blant mine absolutte favoritter, de er av soleklar verdensklasse, og konkurrerer med hva som helst og hvem som helst hver dag, hele året. Men uansett er det i utgangspunktet for mye forlangt at en høyttaler i prisklassen omkring 100 000,- skal være blant verdensenerne, men dersom Marten bare har maktet å nedskalere sin fantastiske resept, skal jeg i sannhet bejuble resultatet. Dessuten er jeg eier av et par Doxa 8.2 Signature, som frekt tar plass blant de store merkene, selv om de ligger i omtrentlig samme prisklasse som dagens testobjekter. Her blir i sannhet ingen walk-over for Marten!

P1040173

Det er ingen hemmelighet at jeg foretrekker toveis høyttalere med enkle delefiltre, da jeg synes disse har en tilnærming til virkeligheten som skaper nærhet til musikkens sjel, og formidler livet, rytmikken og nerven på forbilledlig vis. Marten Miles 5 er også toveis, men kan ikke skilte med førsteordens filter, dette pleier normalt sett bety visse utfordringer på lydbilde og plasseringsevne, jeg kommer selvsagt tilbake til temaet. I toppen sitter en keramisk, invertert dome, mens bassen ivaretas av to stk 7-tommere, også disse i keramisk materiale, ikke akkurat dagligdags. High-tech burde vel være et dekkende begrep for denne løsningen. Godt de er dekket av et lite metallbur, for jeg er redd kostnadsbildet ved eventuelle skader fort tangerer kollisjonsskade på husstandens kjøretøy. Disse elementene er delt av et påkostet andreordens filter ved 2800 Hz, og matet av internkabling fra Jorma. Høyttalerkassene er slanke, bakoverlente, uten parallelle flater. Solide utriggere sørger for god balanse, spesiallagde “pucker” beskytter parketten, og sørger for riktig avstand opp til bassporten, som munner ut på undersiden av høyttalerkassene. Knoketesten vitner om svært solid og stivt byggverk, lite resonnanser å være redd for.

P1040172

Dataene ser fornuftige ut, høyttalerne er ganske effektive, de gir 90 db ut for 1 Watt inn, men de er også litt sultne, ettersom de har en nominell impedans på 4 Ohm.  På samme tid har de en minimumsimpedans på 3,8 Ohm, så dette er slett ikke kritisk belastning for normalt motoriserte forsterkere. Frekvensområdet opplyses til 28 – 40 000 Hz +/- 3 db, frekvenssveipene viser at dette er temmelig korrekt angitt. De oppleves å gå relativt dypt, og de gjør det på overbevisende sett. Testene viser en helt unikt flat frekvenskurve, på dette punktet begynner Marten Miles 5 å vise sine unike egenskaper. Jeg har alltid opplevd mitt rom litt vinglete i frekvensresponsen, mens nå framstår det nesten som om Miles 5 jevner ut humper og dumper! De synes å gå nær urimelig flatt ned til omtrent 30 Hz, derfra en merkbar avrulling ned mot 25 Hz, men også der en brukbar output. I det hele tatt framstår de rene frekvenstestene som om vi har et enestående presisjonsinstrument mellom hendene. Jeg kan kort si at i dette rommet har jeg aldri opplevd maken, og jeg er ærlig talt litt forvirret over hvordan dette kan skje; det må vel være noe med spredningskarakteristikken som er svært kontrollert, kanskje(?).

p1040166.jpg

I generelle termer kan vi i det minste fastslå at Marten Miles 5 er ekstremt oppløste, og da spesielt i toppen. Vi får dermed et ekstremt innsyn, og klangstrukturene i gjengivelsen er uovertrufne. Det serveres på mange måter en slags åpenbaring i korrekthet, noe som på sett og vis peker mot en uendelighet, så at dette er fullblods Marten kan faktisk ikke debatteres. Ja, de er selvsagt noe nedskalert i forhold til toppmodellene, men leverer fortsatt med fullstendig kontroll og ekstrem renhet. Dermed, som noen av dere antakelig allerede har registrert, er ordet “ekstrem” lett å ty til, og jeg lover at det er ikke en tilfeldighet! Dynamisk sett er dessuten dette så godt som du får det uten horn, og jeg er virkelig interessert i om det noen såkalte “dynamiske” høyttalere som er i nærheten av dette uttrykket? Muligens de påkostede Audiovector-modellene? Og bortsett fra det dynamiske uttrykket, leverer Miles 5 helheten svært så velorganisert og behagelig nedover, de presenterer en klangstruktur og en organisk tilstedeværelse mye dypere inn i rommet enn man er vant med fra noe sted, i grunn. Unikt, så definitivt. Ekstremt, så absolutt, og i hvert fall om vi ser på prisklassen omkring 100 høvdinger.

Før vi går løs på musikkeksemplene, vil jeg si litt om forsterkere, for med så skarpskodde gjengivere som Marten Miles 5 i enden av høyttalerkablene, kan du ikke overlate noe som helst til tilfeldighetene. Her spørges det så definitivt etter kvalitet i alle ledd. Jeg opplever at kraft er et kriterium her, ikke nødvendigvis voldsomme mengder, men med det potensialet vi har for presisjon i disse høyttalerne, bør vi ha total kontroll over elementene, og det betyr ofte en nokså tungt motorisert forsterker. Vi mister mye av ideen med Marten ved å sette inn en laveffekts rørforsterker, for selv om også dette låter greit, så forsvinner samtidig mange av disse høyttalernes unike sider. Samtidig har ikke Marten falt for fristelsen til å blåse opp mellombassen, så om du da velger å gå for en heller slank signalkjede, vil du også kunne ende med å mistrives med ikke fullgode innspillinger. Eller du vil henfalle til utstrakt avspilling av Kari Bremnes & Friends fra Kirkelig KulturVerksted, alternativt sovne hver fredag til Chris Jones og Stockfisch Records, mens ølet dovner i glasset. Her kommer selvsagt smak og behag inn i bildet, men min oppfatning er at litt varme fra signalkjeden er kledelig, jeg ser for meg typisk japanske kraftpakker til Marten Miles 5, eventuelt DartZeel, men ønsker du den endelige oppløsning og kontroll, prøv gjerne noe i retning av Hegel H30 på effektsiden.

P1040179

Og dermed er det på tide å snakke om musikken. Vi tar like godt avslutningen først, ja, Ole Paus’ “Avslutningen”, altså. Ikke overraskende presenteres det med en fantastisk nærhet, min favoritt “Balladen om Bente L” åpner med nydelig detaljert og velplassert bilde, en touch av sibilanser er det vel, men en helt rå tilstedeværelse. Den nevnte oppløsningen oppover, er antakelig ny rekord i dette huset. Jeg fikk litt forskjellig resultater avhengig av utstyret jeg benyttet, som allerede nevnt er disse høyttalerne kilne på alt som omgir dem, men når det faller på plass, er det uovertruffent.

N.J. Turnpike med Candy Dulfer er en mer spretten, rytmisk og heftig låt, der basselementene må jobbe litt for føden. Oppover er det bare latterlig åpent, et vell av klare detaljer står tydelig fram, mens det rytmiske ivaretas på solid vis, låta framstår som den fargeklatten den er, levende, leken. Og tøff så det holder! Et helt annet uttrykk kreves når vi lar klassiske orkestre slippe løs, men også det er usedvanlig lite å være redd for. Bela Bartok’s Pesante får så å si et helt nytt liv fra Martens keramikkmembraner. Tror aldri jeg har hørt dette stykket gjengitt bedre her i huset, det er total kontroll. Helt nye klanger, og helt nytt rom. Litt vel heftig i crescendo, muligens, men godt innafor. Her dukker for første gang uttrykket “monitoregenskaper” opp i mine notater, her skjules nemlig intet! Marten Miles 5 har nemlig en så total nøytralitet i alt de holder på med, at flere studioer burde får ørene opp for deres gjengivelse. De har minimale tonale avvik, likeledes gjengis så vel detaljer som atmosfære og rom på forbilledlig vis. Akkurat slik en monitor skal. Jo, det bør vel helst velges modeller noe høyere opp i sortimentet for å få fulltoneegenskaper, men allerede her, ved den “rimelige” Miles 5, er egenskapene tydelige nok.

Om vi så tar den helt ned og nyter Maria Kristina Kiehr og hennes Scarlatti-tolkninger fra Harmonia Mundi, opplever vi (selvsagt) en silkeglatt, innsiktsfull tilstedeværelse. Igjen bevitnes at oppløsningen fra Marten’s membraner er helt på trynet bra, ferdig snakka. Og etter det er det lite å tilføye. Men jeg klarer ikke stoppe her, med sterke ønsker om å utfordre Marten Miles 5 på alle måter, tvinge dem opp mot veggen, gjerne i kne, for det må da være noe som ikke helt går an også med disse høyttalerne? Ergo drar vi i gang en av verdens absolutt verste innspillinger, med den tanke at kanskje de nevnte monitoregenskapene maltrakterer dette resultatet så det holder. Men nei! Også “Shake my tree” fra Coverdale / Page ivaretas respektfullt, det er full styring på absolutt hele røklet, så vi får ikke noe å ta den på. Akkurat sånn det bør gjøres, i grunn. Det er ikke pent, men det er musikk, det er liv, og tross alt er det jo ei ålreit skive, på sitt vis, uansett.

coverdale2bpage1
Coverdale /  Page: Verdens verste innspilling?

 

Om jeg fortsetter i samme lei, og lar Heaven & Hell foredra “Bible black”, oppdager jeg jo bare at Marten Miles 5 også spiller nyere heavyinnspillinger helt uanstrengt. Igjen, det er  denne flotte balansen som holder det på plass, det låter fett og deilig, det lille som finnes av dynamikk ivaretas greit, vi får en opplevelse av “wall of sound”, endog med visse nyanser i klanger og rom! Men vi finner veggen med et svært beslektet band, da i form av 70-tallets Black Sabbath, og deres monumentale “Sabbath Bloody Sabbath”. Her tenderer det klart mot spinkelhet og harde kanter, og det er jo litt skuffende. Vi hører jo noen nye nyanser, men blir ikke akkurat overveldet. Følelsen av det forbudte og mørke,  drivet mot den aller svartest natten forsvinner, den nøytrale mellombassen nekter å forfalske virkeligheten. Dermed blir det ikke truende og mørkt slik det skal, men på den annen side er det sinnsykt tight og kontant, man vil bare vri på allikevel! Jeg får faktisk litt av følelsen fra Horten, der et himla levende hornsystem satte en standard for gjengivelse av Black Sabbath’s kreasjoner. Men denne innspillingen har også satt begrensningene på kartet, så jeg legger inn en voldsom SACD i APL-spilleren, i form av Debussy’s “Holiday morning”. Marten Miles 5 er ikke ekte fulltoner. De flytter ikke luft som eksempelvis Tannoy DC 10t, men de leverer i det minste et stort og voldsomt trøkk fra nedre mellomtone og oppover. Dynamisk sett går den som nevnt utenpå det meste på denne siden av Klipsch, men dette blir uansett ikke en 100% treffer. For å få dette til med størst mulig overbevisning, ville jeg nok gått for en litt fet avspillingskjede, men jeg forstår de som reagerer mot en slik innstilling, også. For disse høyttalerne spiller nemlig så korrekt, så elegant og så oppløst, at de kan drives med en hver kvalitetsforsterker du kan komme opp med, uten å mukke.

P1040165

Lyttingen på den komplekse Debussy-innspillingen, satte fingeren på dette med lydbilder og plassering av instrumenter, og størrelse på rommet. På dette punktet er jeg noe forvirret over det jeg hører fra Marten Miles 5, nemlig. Som gjentatt til det kjedsommelige, liker jeg aller best enkle toveis høyttalere med førsteordens filter mot toppen, mens Marten Miles altså benytter andreordens. Normalt får dette en effekt på nettopp dette med plasseringsevne og tredimensjonaliet i lydbildet, og på et eller annet plan har det en effekt også på Miles 5. Det sagt, så er rominformasjonen tidvis helt urimelig bra, på den annen side er informasjonen litt uklar til tider. Jeg benytter ofte Roger Waters’ “Amused to death”, ettersom denne er innspilt med bevisst faseforskyvning, som lurer ørene til å “se” plasseringer utenfor høyttalerne, og ikke bare litt, heller. Skal du oppleve denne overbevisende surround-effekten, fordrer det fasekorrekte høyttalere, der nevnte toveisløsninger som oftest gjør dette med størst overbevisning. Ergo setter jeg i gang denne innspillingen. Ja, dette ble forvirrende. For: Med petimeterplassering kan vi få til temmelig gode resultater også med Marten Miles 5. Men ikke hele tiden! Detaljer får vi i bøtter og spann, dynamikk og voldsomhet er bra, men disse mystiske effektene som ligger i Q-sound konseptet er vinglete, for å si det som det er. Av og til sitter det brukbart, andre ganger oppleves bare en diffus plassering av “surround-sporet”.

For å avslutte vil jeg jo si at vi kan ikke teste Marten Miles 5, uten at vi har tatt med oss mannen som er opphavet til navnet. Dermed legger jeg på Miles Davis’ noe bisarre skive “Decoy”. Dessverre blir dette tynt og pistrete, det blir igjen merkbart at høyttalerne ikke gir ved dørene, her får du bare ut det du putter inn, lik det eller la være. Min innspilling av “Decoy” er ingen høydare, dessverre, så jeg får kontant beskjed fra Marten at det holder ikke å bare komme trekkende med Miles Davis, uten å sørge for at innspillingen er i orden!

Ja, dette har vært en opplevelse av de sjeldne. Marten Miles 5 er, for meg overraskende, konkurransedyktige så det monner i sin prisklasse. Mine favoritter i prisklassen har vært Doxa 8.2 Signature, men det hersker liten tvil om at de møter sin overmann på flere felter når Marten Miles 5 tar deres plass. Ikke på alt, men hva angår presisjon og detaljering, er de helt unike. Jo, Doxa benytter også gode elementer i sine høyttalere, men det disse keramiske kunstverk klarer å trylle fram av informasjon, er helt uhørt. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har aldri hørt bedre elementer noe sted. Og når Marten så implementerer dem med en slik finesse, da har vi ganske enkelt oppskriften på en vinner. OK, så mangler det litt på størrelse og rå kraft i bunnoktavene, litt på lydbilder, og litt på tilgivelse til omgivelsene. Men det er både fordeler og ulemper med disse sakene, så det er ikke gitt at det utelukkende skal anses som mangler, heller.

Gjør ikke den feilen å overse Marten Miles 5 om du er ute etter høyttalere i 100 000,- kroners klassen!

Marten Miles 5, gulvstående høyttalere, pris fra 109 900,- / par

Importeres av Mala Audio

 

 

 

 

 

 

Stereo MonoPulse

Stereo MonoPulse

NOTE: My native language is Norwegian, so my English may be a bit sloppy here and there. Hope it’s possible to understand, but if not, give me a hint, and we’ll sort it out.

If there ever was a thing like a garage product, MonoPulse is the prototype. Made in a garage for real, but plays like it was made in high tech production facility. Join me listening to Monopulse A!

P1040056

MonoPulse is Allan Hendry, Allan Hendry is MonoPulse. Allan Hendry owns a garage with a Jaguar in it, and he makes loudspeakers the only way it should be done in his garage. Or, let’s accept that some other speaker builders have different views on how to build speakers, but Allan Hendry, Audio Note, Blumenhofer, Kudos, Doxa, myself and a few others have rather similar thoughts on the subject.

MonoPulse garage
The tested speakers visible inside the red circle…. Nude picture!

So, “the only way” of building speakers is:

  • Two way

  • Phase correct

  • Simple (or no) first order crossover

  • Top quality speaker units

Well, there you have it. Lately I have been listening to quite a few of the kind, and, surprise, I use exactly that type of speakers myself in my set-up. In my case it’s a Doxa 8.2 Signature, a way more costly design than the MonoPulse, but, as usual, the price difference is larger than the sound difference.

The MonoPulse Model A is, as most garage products, rather simple in design and finish; “form follows function”, smart and cost efficient it is, non obtrusive in a normally furnished home. Discrete is the word; rather slim appearance, width dictated by the 8 inch mid/bass, while the treble unit lives in it’s own little flat placed on the roof, and, this design detail is the distinguishing feature of the MonoPulse A, no doubt. Also, for the more creative between us audiophiles, you have no less than 10 different cloth colors to choose between,

P1040058

On the rear we find the speaker connectors plus a very handy handle, you easily lift the speakers with this smart little design feature. The connectors can be ordered to customers specifications, the test object had a single wire, high quality set of connectors. Above them, you’ll find a couple of connectors for Brits; heavy furniture and thick carpets steal treble, put a jumper between the two, and get a couple of dB extra up in the highs. For the hard an cold Scandinavian homes, let the jumper rest in the box…

P1040059

Under the speaker, blowing its rage down towards the floor, we find the exhaust pipe with its generous opening. That’s the bass port, of course; this is a bass reflex design, if you were in doubt. Also, we find four small supports down there, rather fiddly to put them in position and install the spikes, but hey, I said this was a garage product, right? Now, there’s a payback for that, too, hang on, and I’ll get there.

P1040060

I have connected this easy-to-drive-design to 4 different amplifiers, all the way from 120 Watts class D, down to a ca. 15 Watts class A single ended valve amplifier, none of them showing even a hint of stress whatever music I threw on them. MonoPulse A will, with its 8 Ohm nominal / 7 Ohms minimum impedance, accept up to 300 Watts continuous power, while 18 Watts amps are considered minimum. Let me oppose to the latter; using the Audio Note P2 SE Signature shows with all possible clarity that controlling this 91 dB/1W/1m is a simple task indeed, as a matter of fact, this was a completely astonishing and powerful match.

The overall sound from the MonoPulse A is leaning towards the warm and cuddly, but not overly so. You’ll find the focal point somewhere in the lower midrange, still with nuances and natural timbres intact. It’s all about being natural and present also at lower volumes, in my opinion the tuning here is very clever and enjoyable, whatever volume you choose. And they can go loud, too, no need to fear limitations, even if having a party, every now and then. I mean, these beasts will tolerate short peaks up to 1500 Watts!

P1040057

Generally I find them very relaxed, elegant, open and playful. To put it another way; just the way simple and good two-way designs shall sound! The best with all this? That MonoPulse achieves these results without costing an arm and a leg. In this price bracket, this is totally unique, and here’s the mentioned payback I was talking about. Some might react to my use of the slightly irreverently expression “garage product”, but here’s the answer for you. The likes of Allan Hendry are able to make products sounding like a million for just a dime, that’s the good thing about owning a garage with an old Jaguar in it!

I have, as mentioned, used a variety of amplifiers; the results I got was not necessarily as expected, though, but are they ever? To cut the story very short: the valve amp was the best, but I suggest a rather controlling version of the type. Like a very good parallel 300B interstage, if you are rich. If you can’t afford that curly and expensive way to the soul of music, use the short-cut; Rega, Heed, Naim, etc…

P1040064

I got approximately what I expected from the fantastic Spec amplifier, but the very interesting thing I discovered, is that even a small Rega Brio had that little “something” about it, that made the music just that little tad more exiting. No, it wasn’t better than the 15 times more expensive Spec, but it was more enjoyable! It’s about tuning, of course, and matching. To me, NOS valves and/or 300B make these speakers literally fly, but tight and quick “PRAT” amplifiers comes close, very close.

The MonoPulse’s were easy to awaken; very often I have to use many hours of rather hard load to make the speakers relax and present their best sides, this pair was a breeze. I was, however, negatively surprised while fist connecting them; sleepy and grey would be a rather accurate description of what I heard. But, as mentioned, they loosened up quite quickly; a full bodied character came floating within the first 10 – 20 hours, after that, differences were rather limited. After thoroughly running them in a couple of weeks, it was time to hear if Mr. Hendry was right in his rather aggressive data; smallish speakers, easy load, efficient plus deep bass; does that add up in a real world? First, the 91 dB/1W/1m seems absolutely right. Not as efficient as the Doxa’s or the bigger Klipsch’es, but they still play more than loud enough with limited power at hand. Frequency sweep showed indeed useable output all the way down to 20, but something needs to be said about the lower parts of the register. The frequency curve is rather flat and controlled down to 35, where actually a port noise starts to appear, even clearer at 30 and 25 Hz. Then we face a rapid roll-off towards 20. For this size speakers, this is very good, indeed. I am, however, mildly critical to the port sound, although it is more difficult to hear it when large music works are presented, than when you listen to a pure low frequency sinus tone.

P1040063

So lets go on to the music examples. Mostly I refer to the amplifiers making the best results in each case; often being the Audio Note P2 SE Signature, but in some cases also one of the others; a Rega Brio integrated, A Micromega class D 120 Watt power amp, and last, but not least, a Japanese 60 Watt powerhouse in shape of Spec RSA M3EX. In general the MonoPulse Model A is a very entertaining speaker, it makes huge soundscapes, it has a very good clarity of speech; meaning that it possess the kind of precision distinguishing phase correct speakers. Tuned slightly dark, treble unit not as good as the very best of the kind, same can be said about the bass. In some set-ups you might feel that the filters are not steep enough; creating a slightly overly focus in the area around crossover. But again, give them the right signal and amp, and you’ll have no issues, whatsoever. And, let me be clear on this, when I rise these minor issues, I compare this after all reasonably priced speaker, with anything money can buy.

So, let’s listen to Candy Dulfer, then, and her playful “N.J. Turnpike” about a highway in New Jersey, no less. The MonoPulse A presents this very involving, expressive, dynamic, with beautiful balance. The Rega and the AN wins this round hands down; steel glove control is not always as cool as you might think, so the most controlling amps are shamed by the fun and life presented from the small guys. Further, the saxophone gets that extra body and soul through the valves, the MonoPulses happily serves the meal steamy hot and spicy. I just love it!

So, to a completely different challenge. “Shake my tree” with Coverdale / Page is a complete disaster of a recording; I have no idea how they managed to make something so terrible, but they obviously did. This does not really sound good on anything, but it is very interesting to hear how different equipment solves the challenges presented to them. Early digital equipment (cd-players) are often struggling the most, but these problems are normally not present on newer gear. I have used this test for many years, mostly because it reveals so clearly what works, and what doesn’t. I have heard extremely costly, detailed and wonderful high end speakers completely demolishing this track, making it screech and whine, totally useless for enjoyment. And, I have heard simple designs presenting the music, instead of the recording, to my ears that is the whole idea, as a matter of fact. The MonoPulse takes this disaster as an English gentleman. It is smoother than most, muddy as hell, but still enjoyable. More or less entertaining depending on the amplifier in use, before the magic Audio Note touch settles this once and for all, bringing this terrible recording alive, incomprehensible how this happens. One might be able to like this crap! Have I ever heard speakers presenting this song better? I doubt it. The slightly warm balance of the MonoPulse in combination with the silky smooth treble, makes this more than tolerable, I am impressed.

Now to the total opposite, ’cause the Stockfisch recording of Chris Jones, “No Sanctuary here”, sounds good on absolutely all equipment I’ve tried it on. Disputable whether this recording is just an overly warm and soft “impresser”, but whatever you think of it, there are a few things you can find out by playing that, as well. One of the pitfalls speakers tend to fall into, is sounding too fat and lacking nuances in the deep notes, but the MonoPulse does not go there. They deliver deep and mighty, with beautiful vocals, this is spot on. The hint of extra weight in the deepest notes is audible, but actually I find that just giving this recording the small but important step ahead. Again, I find the match with the Rega puzzling; it just plays too good!

P1040061

Now, over to music for adults, in shape of “Pesante”, Bela Bartok. A complex, rather difficult recording, lots of things going on, speakers must deal with several challenges. Here vi get beautiful timbre, open and airy, although violins may sound a little over the top, here and there. No need for the extra top energy jumper, that’s for sure. Each individual instrument has its own place, all in all I find the total result seriously good. Also, results underlines the fact that MonoPulse A represents an easy load on the amplification, again none of the amps had any issues to speak of. Here the quality of the signal was obvious and noticeable; you need more than just a good balance to make recordings like this really shine.

Still in the adult world, we calm down, listening to Scarlatti’s “Finale”, with Maria Kristina Kiehr behind the microphone. This Harmonia Mundi recording is a tad difficult on the voice, demanding elegance and quality from the source and amplifier. Again the MonoPulse takes this straight, but, as mentioned a couple of times, the top is slightly towards bright here and there. It balances just on the right side, though, making this an emotional and insightful experience.

P1040066

Lots of musical examples were tried, I’ll mention two that really showed the qualities of this speaker, beginning with Hans Zimmer’s “ dark knight” from the Batman movies. It comes across deep, mighty and threatening. IT was obvious that the better amp we gave the speakers, the more mighty, insightful and gigantic the result was. The MonoPulse speakers may look small, but they sound anything but small, when filling the room with the huge waves of Batman!

Then I want to talk about Molly Johnson and her interpretation of Billie Holiday’s intense song “Don’t explain”. Especially with the Audio Note amp, this became a raw demonstration of emotional power, like Molly Johnson graces us with her presence, her emotions, her ability to deliver the lyrics with unbeatable conviction. To be able to deliver wit such intensity, the speakers must have the aforementioned clarity, a clarity I connect with phase correct behaviour, simple, high quality crossovers and high class speaker units. MonoPulse hits on all those targets, that’s not something you normally find in this price bracket, if at all.

P1040055

So where does this put the MonoPulse A compared to the rest of the best? Very high. Ok, so the finish can be discussed. The port noise too. Apart from that, these are splendid performers, with ability to make music an emotional tour de force, with details, rhythm and enjoyment. There are competitors, but hard facts are that you wont find them for the price tag we’re looking at here. They shine with typical British amplifiers, and blossom with good valve gear.

The MonoPulse Model A is, to put it short, a garage product to die for!

Monopulse Model A, floorstanding speakers, £1,795 UK, EU 2,295.

For prices outside EU (as Norway), ask at info@monopulse.co.uk 

Musikk fra blomsterhagen!

Musikk fra blomsterhagen!

Blumenhofer. Med litt språklig kreativitet kan det oversettes med blomsterhage, pluss på litt frodig fantasi og se hornene som åpne kronblader. At lyden leveres med et sprudlende fargespekter, er hevet over tvil. Rognlien lytter på blomsterkasser!

P1040051

Hvem er så Blumenhofer? Strengt tatt snakker vi vel om Thomas Blumenhofer fra idylliske Walkertshofen i Tyskland. Han bygger 2-veis hornhøyttalere, lettdrevne og impedanstilpasset rørforsterkere. Finishen er verdt en fet sum alene, her finner du neppe to helt identiske høyttalere i et par, ettersom de leveres i helt ekte trefinish av diverse sorter. Så langt jeg kan se, burde det finnes noe for et hvert møblert hjem. Blumenhofer leverer ellers flere serier, stativ og gulvstående, kvartbølgehorn, bassrefleks og fulltonehorn, alle med sine spesielle løsninger. I stua denne gangen har vi hentet fra de noe mer moderate serier; henholdsvis Fun og Genuin, da i form av Fun 13 Mk2, og Genuin FS3 Mk2.

P1040054

Førstemann ut er Fun 13 Mk2. Dette er et kvartbølgehorn, der en 5-tommers basshøyttaler jobber i en lengre «trakt» som munner ut nede ved gulvet, et såkalt bakladet horn. Bass/mellomtoneelementet arbeider fra ca. 50 Hz opp til 3000 Hz, der den overlater jobben til et konvensjonelt diskantelement. Blumenhofer opplyser altså at de går ned til 50 Hz, men dette oppgis altså ved -2 dB, mens mange andre opplyser denne verdien ved -6dB, så her gir Blumenhofer verdiene temmelig strikt, vil jeg si. Praktisk testing viser ellers at de spiller temmelig flatt ned til rundt 50, de ruller derfra av, men akkurat der ruller mitt lytterom på, så det passer jo temmelig bra. Men nedenfor 40 Hz faller det nokså bratt, til det er nokså slutt på moroa rundt 30 Hz et sted. Uansett virker Blumenhofer å ha sitt på det tørre, og vel så det. Noe av poenget med hornlading er virkningsgrad; ofte ser vi at hornhøyttalere er gode makkere til laveffekts (rør)forsterkere. Bumenhofer opplyser at Fun 13 Mk2 leverer 90 dB ut målt på 1 meters avstand og 1 Watt påtrykt effekt, relativt moderat til hornhøyttaler å være, men greit nok. Litt mer problematisk at jeg er litt i tvil om Blumenhofer her er litt optimistiske i sin angivelse, i direkte sammenligning med konvensjonelle høyttalere med moderat følsomhet, utmerker ikke Fun 13 seg spesielt.

 

P1040028
Kvartbølge fra innsiden… Nothing to see here, move on!

På den annen side oppleves de som lett forsterkerlast, også mindre rørforsterkere vil drive disse høyttalerne greit. Husk ellers at maksimal påtrykt effekt ikke bør være over 80 Watt, så en fornuftig (klasse A) forsterker med moderat effekt, vil være et trygt valg.

Ellers er dette slanke, elegante søyler; høyden, i kombinasjon med det smale fotavtrykket, anbefales ikke nødvendigvis i lag med småunger, bare sånn til info.

Jeg har testet begge Blumenhofer-høyttalerne med diverse forsterkere, i priklassen fra rundt 7000,- til opp mot 100 000, faktisk. En konvensjonell integrert klasse A/B forsterker, en klasse D integrert med trafoer på utgangene, en klasse D effektforsterker, samt en single ended rør effektforsterker. Kilden har stort sett vært APL CD drev og DAC, ved behov har denne kombinasjonen også blitt benyttet for forforsterker. Vi snakker om meget solide musikkformidlere her.

Audio Note P2              RSA-F33EX_front

Helt kort, er ikke rørforsterkere under 20 Watt det du helst bør velge til Blumenhofer Fun 13 Mk2; selv ikke den svært så solide Audio Note P2 SE Signature løste denne oppgaven spesielt godt. Jovisst fungerte det fint, men satt opp mot enkelte andre høyttalere denne forsterkeren styrer med jernhånd, var resultatet her mer på det jevne, egentlig. Og resultatene vi fikk med en rimelig Rega, en Micromega 120-Watt’er, og, ikke minst, med Spec RSA M3EX, viste da også at disse høyttalerne er litt kilne på hvem de vil samarbeide med. Det er viktig å gjenta at de er enkel last, så det er ikke på rå kraft at kampen står, det er mer på klangbalanse og generell matching av egenskaper. Disse lett kildekritiske høyttalerne behøver generøst med attakk og rytmikk fra kilde og forsterker, det vil kunne bety britiske, lettbente forsterkere, men også mange andre med tilsvarende egenskaper. Du skal ikke fire på kvaliteten, bare. Ja, og husk at høyttalerne er begrenset med henhold til påtrykt effekt, om du skulle velge en forsterker med mye krefter, må du altså være litt forsiktig med volumkontrollen.

P1040053

Generelt hører vi en høyttaler med en ikke helt snorrett frekvenskurve; kvartbølger har sine sider, og de høres overalt der du møter dem. Fun 13 Mk2 har sin store forse i mellomtonen, og presensområdet, der stemmer og mange organiske klanger befinner seg, og det er slett ingen dum idé. Noen kombinasjoner overfokuserer en smule i deler av frekvensområdet, og skaper med dette fort litt sibilans eller tenderer mot hardhet, kvalitet i alle ledd er viktig her. Videre hoppes det bukk over de dypeste frekvensene, som forventet. Det fine er at intet krasjer noe sted, klangbalansen fører ofte til en litt annen totalopplevelse av låta som spilles, det stikker ut litt her og der, ikke veldig feil, bare annerledes, og det oppleves i all hovedsak ganske kult.

Med rett kilde og forsterker på plass, er det duket for gode musikkopplevelser.

Vi bare dundrer i vei og kjører Kraftwerk med «Aero Dynamik»: jøss, dette ble jo svært så lekent. Ikke den mørke, voldsomme vi er vant til, men en åpen, levende rytmikk som gjør seg pokker så bra, den også. Men om det er «riktig» uttrykk for Kraftwerk, er jeg derimot usikker på. Like tung er Yello / Shirley Bassey, «Rythm divine»: Den innsiktsfulle mellomtonen passer flott her, det er kommunikativt, vi får et dypt lydbilde og rolige omgivelser. Dette swinger!

P1040048

Videre med en ren trommesolo med bandet Gojira. Med rett forsterker har trommene et seriøst liv! Det er vel ikke fullt ut den brutalitet vi er vant med fra høyeffektive høyttalere, men flott og nært, presist og spennende er det uansett. Mari Boine har også en del utfordrende innspillinger å leke med, vi får nok saft og fraspark nedover så låta blir både stor og mektig. Det er grenser nedover, som nevnt, men det fungerer altså bra, til min smule overraskelse. Interessant nok endte jeg med å spille mange store og voldsomme låter, så åpenbart har disse høyttalerne styrker som ikke nødvendigvis oppdages sånn med en gang. En av de mest overbevisende i så måte er jo filmmusikken fra «A Dark Knight» av Hans Zimmer. Og her kommer Blumenhofer Fun 13 Mk2 til sin soleklare rett, veldig mye dynamisk utsving når vi klinker til med litt pådrag. Enorme «bølgeslag» dundrer mot oss, men siden det mangler drama i kjellerdypet, blir det klart mer fokus på det som skjer i mellomtone og mellombass. Dette gir låta et klart annerledes preg, men det er tøft det også! Det skal sies at når det tar såpass av som her, så bevarer de vel ikke helt roen, så det blir en del kaos og litt aksentuering på enkelte deler av musikken, som nevnt.

Amused to death

Fortsetter vi litt i samme gate og legger inn «Three wishes» av Roger Waters, får jeg meg en ny real overraskelse. Jøss, dette satt!! Størrelse og plassering viser en fasekorrekt høyttaler med flott lydbilde; rett nok ikke helt på høyde med de aller, aller beste, men fortsatt veldig bra. Fantastisk taletydelighet og overraskende flott klangbalanse. Med det frasparket denne låta fordrer, møter vi jo utfordringer, men av årsaker jeg ikke helt ut kan forklare eller forstå, er nok Fun 13 Mk2 blant de beste høyttalerne jeg har hørt på akkurat denne låta, noensinne. Og da kanskje nettopp fordi den setter sitt eget preg på den. Så til dere nøytralister der ute: Dette er ikke høyttalerne for deg!

Sånn generelt kan vi vel oppsummere med at kvartbølger har sin egen måte å være på, lik det eller ikke, men for noen av oss kan dette oppleves veldig besnærende. Blumenhofer Fun 13 Mk2 oppleves veldig rytmiske i oppførselen, og levende i musikkframstillingen. Kulissene er herlige, og de oppstår overalt, også utenfor høyttalerne. Høyttalerne er altså veldig mellomtonestemt, men det gir en mild, samtidig medrivende helhet. Jo, det mangler litt både oppe og nede, men det som finnes der gir et flott helhetsuttrykk, uansett. Til slutt må jeg igjen understreke at de er sære på partnere, det må være silkeglatt, det må være god kontroll, rytmisk og god kvalitet i alle ledd. Følger du ikke dette slavisk, kan du komme nokså uheldig ut, og disse høyttalerne fortjener faktisk alt det gode du kan gi dem.

P1040043

Så går vi over de større og dyrere brødrene, Blumenhofer Genuin FS3 Mk. Her har vi en annen type, mer klassisk hornløsning, og det er hørbart. Disse spiller enda lettere høyt, her opplyses 92 dB/1W/1m, tror dette er rimelig ut fra lyttetestene. Disse er problemfrie også for mindre rørforsterkere, selv ikke på den moderat motoriserte Audio Note-forsterkeren behøves de medfølgende impedanstilpasninger, faktisk likte jeg dem bedre uten disse. Her har vi å gjøre med en mer fullendt høyttaler, hvilket også bare skulle mangle, prisforskjellen tatt i betraktning. Konstruksjonen er å anse som en hornhybrid, ettersom hornet jobber fra 1200 Hz og opp, mens et 10 tommers element i papp tar seg av bassen i en trykkammerløsning. Jeg liker virkelig denne måte å lage høyttalere på, enkle toveis, med hurtighet og friske fraspark. Alt med disse høyttalerne oser av glede, gi dem høykvalitetsforsterkere med rør eller (klasse A) transistor, og en kilde med mye liv, og dynamikk, og du har fest i hjemmet hver bidige dag. Den deler litt egenskaper med sine småsøsken, jeg opplever vel en viss huslyd fra Blumenhofer; igjen er mellomtonen vinneren, mens hornet tenderer mot litt sibilans. Videre er det ikke en snorrett frekvenskurve, helt i orden egentlig, det er hornhybridenes væremåte. Litt mer problematisk er det at jeg mener å oppleve visse overgangsfenomener i overgangen mellom elementene; delingen ved 1200 Hz kan være en nøtt, ettersom øret da er ganske nær sitt optimale oppfattelsesområde. Kan virke som om elementene overlapper litt, og danner en viss aksentuering i området rundt 1000 Hz, rett og slett. Disse høyttalerne tåler en kontinuerlig påtrykt effekt på 175 Watt, og jeg garanterer at i normale rom, behøver du aldri i nærheten av såpass.

P1040041

Ellers går Genuin FS3 en del dypere enn Fun-modellen, men ei heller denne rister rommet med sin dypbass. Blumenhofer har så definitivt sitt på det tørre med sin opplysning om 40 Hz ved -2 dB, lyttetestene viser at de har god output ned til 30 Hz, der de ruller nokså bestemt av, men har faktisk fortsatt noe å melde helt ned mot 20. Igjen vil jeg berømme design og tresorter, høyttalerne gir et vakkert håndverkspreg, i elegant kombinasjon med en viss industriell fremtoning.

P1040044   P1040045P1040047

Vi går løs på musikken med Brian Ferry’s deilige versjon av «As time goes by». Vi kan høre at det er horn i toppen, samtidig får vi opplevelsen av veldig godt «støt» og frigjort gjengivelse. Går vi på de virkelig dype tonene med Medwyn Goodall «Sweet wilderness», får vi et veldig fint og kontrollert bassområde, som balanserer fin-fint, dog uten å riste rommet, som nevnt. Vi vil jo ha hornets frekkeste egenskaper fram, og legger i vei med Big band Basie og deres versjon av «Moten swing». Men, litt overraskende var vel ikke 100% på merket, jeg må bytte litt rundt på forsterkere for å finne ut hva dette peker på. Med Spec-forsterkeren opplever vi en klart ryddigere eleganse, som i sin tur viser at tross alt krever høyttaleren litt mer effekt enn man først skulle tro. En fornuftig 50-Watter bør nok løse de fleste oppgavene. Nå får vi nemlig et veldig liv og en herlig tilstedeværelsen i musikken, de typiske kjennetegn for hornkonstruksjoner. Aksentueringer og sibilans roer seg ned, og vi kjenner virkelig at det begynner å ta av. Det leveres masser av energi i hele frekvensområdet, det pulserer og lever nå.

P1040042

Da prøver vi den voldsomme Roger Waters-låta «Three wishes» igjen. Joda, igjen bra q-sound, så dette er god, fasekorrekt oppførsel, og en flott forestilling. Det spilles stort og med overbevisende headroom, dette er bestått med laud. En av mine evige favorittskiver er Stevie Ray Vaughan’s «Texas flood», den finnes tilgjengelig i en relativt vellydende SACD, så vi tester denne i APL-spilleren. Balansen er nå er litt over på den lyse siden, en hørbar aksentueringen som nevnt. Spiller allikevel med intensitet og seriøst trøkk, klart det er moro!

Drar vi fram de virkelig tunge tingene fra 70-tallet som for eksempel Black Sabbath «Sign of the golden cross» (fra «Mob Rules»), blir jeg litt i tvil. Grei balanse og sånn, jeg blir ikke helt på tuppa av det, men det spiller heldigvis ikke hardt. Ikke akkurat problematisk å spille høyt heller, fortsatt med godt headroom. Jeg tror min litt lunkne holdning akkurat her ligger i en viss mangel på despotisk kontroll nedover, skulle gjerne hatt litt mer baller og brutalitet her. Ellers er det veldig kontant og kontrollert hele veien, og, gitt at det ikke spørres etter mye vekt nedover, funker det jo vanvittig bra på sånn musikk. Som ofte tilfellet er på hornkonstruksjoner med et såpass annerledes fokus, dukker det opp nye detaljer der du minst aner det, og sånt er jo vanedannende i seg selv.

P1040049

Dette funker derimot helt nydelig på gode klassiske og jazz-opptak; da faller alt på plass, blåsere og en viss moderasjon i de aller dypeste frekvensene passer disse høyttalerne som hånd i hanske. Da kan de briljere med sin naturgitte dynamikk, sine klangmessige fortrinn, og sin stoiske ro når alt eksploderer rundt dem. Horn kan en del triks de aller fleste konvensjonelle konstruksjoner knapt kan drømme om, og på klassisk musikk blir dette ofte irriterende tydelig forklart for lytteren. Joda, det finnes også en bakside av medaljen, men det har en tendens til å glemmes når du sitter der og er glad fordi ørene dine hindrer gliset i gå gå hele veien rundt.

Blumenhofer Fun 13 Mk2, gulvstående, bakladede kvartbølgehorn, kr. 30 000,- / par

Blumenhofer Genuin FS3 Mk2, gulvstående hornhybrider, kr. 103 000,- / par i standard finish. Tillegg for spesialfinish, hør med importør

Imoprt og salg: Nordic Sound Design