Og nå, over til noe helt annet!

Horn har alltid hatt noe pirrende ved seg, noe vi alle gjerne vil forstå, oppleve og nyte. Ikke så rent få opplever nærmest å “se lyset” første gangen de hører ekte hornkonstruksjoner i fri dressur. Møt Tune Audio. Om vi ikke ser lyset, skal vi i det minste høre lyden!

Tune hovedbilde

Tune Audio er basert i Athen, og de har oss, det spesielt interesserte hifi-folket, som målgruppe. De tenker som oss, de vet hva de driver med, og de bygger høyttalere til akkurat oss. Byggverkene ser sære ut, de er sære. De benytter høyttalerelementer etter nøye utvelgelse, de benytter baltisk bjørk i sine basshorn, og de lager sin egen kompositt til diskant- og mellomtonehorn. De benytter italiensk OFC-kobber til egenbygde internkabler, isolerer dem med bomull dyppet i bivoks (hallo, Steen Duelund, hvor du enn måtte befinne deg i det hinsidige, flere tenker omlag som deg!), og terminerer med messing. De bruker kun førsteordens filter, og de sørger for løpetidskorrigering av elementene. Dette er, som nevnt, fullt og helt opp vår gate, og burde være grunnoppskriften på en virkelig god høyttaler.

Tune Audio sier at den testede modellen, Marvel, behøver en forsterkereffekt på 5 Watt eller mer, og de mener den bør være motkoblingsfri, og gjerne være rørbasert. Dette betyr at høyttalerne er lettdrevne så det holder, vi snakker her om en virkningsgrad på 97 db for 1 Watt påtrykt effekt, og vi burde med dette ha et ekstremt spennende utgangspunkt for ren og skjær kick-ass-musikkopplevelse! Basshornet drives av en 8-tommer, så vidt jeg kan bedømme det, og i mine øyne ser den ut som om Coral-fabrikken har gjenoppstått, og skjenket oss et nytt bredbåndelement av hittil uhørt kvalitet. Dette elementet jobber fra bunn (og akkurat hvor det er finnes det ikke noe tall på), og opp til 2500 Hz, før “roperten”, frekt montert på kabinettets side, overtar opp til toppen (som heller ikke har noen kjent verdi i Hz). Lyttetestene viser vel en bass som ruller av et eller annet fornuftig sted på 40-tallet(?), og hvor toppen er kan jeg uansett ikke høre. Høyt nok for meg, i hvert fall.

Tune Marvel er store høyttalere. Rett nok et relativt moderat fotavtrykk til fulltonehorn å være, dessuten skal de helst plasseres nær hjørner, så de ruver ikke alt for mye i rommet, til tross for sine snaut 150 cm høyde. Hornet munnet ut ved gulvet, så de er dermed absolutt størst her, og står stødig med sine ca. 40 kilo bjørkefinérkasser.

Akkurat her går grensen for størrelse, har jeg fått høre...
Akkurat her går grensen for størrelse, har jeg fått høre…

Å bygge vellykkede hornkonstruksjoner er ikke noen enkel kunst å beherske. Aksentuering av enkeltfrekvenser er det desidert største problemet med dette prinsippet, og selv om Tune Marvel er særdeles lyttevennlige høyttalere, slipper ikke disse heller helt unna slike fenomener. Dermed blir de litt sære både på valg av utstyrskombinasjoner, og musikktyper. Det overrasket meg ikke særlig at McIntosh MA8000 var en dårlig makker for Tune Marvel, men at det skar seg også med Spec RSA 717EX, var betydelig merkeligere. Med mastodonten McIntosh MA8000 låt det både hardt og unyansert, mens med Spec ble det rett og slett en opplevelse av en trøtt og litt slurvete gjengivelse. For meg var dette fullstendig uforståelig, med bakgrunn i hva Spec gjør med så å si alle andre relativt lettdrevne høyttalere. Ergo ble det røroppsett, og herregud for en åpenbaring! Tune Marvel, kastet seg ut i musikk og dans med en spilleglede som går langt, langt utenpå hver eneste såkalt dynamiske høyttaler du kan oppdrive. Lynrask, eksplosiv, leken, veloppløst, dynamisk som et helvete! Men de hadde altså allerede avslørt sin kritiske natur, og det er slett ikke all musikk som passer dem å gjengi. Det de er absolutt best på, ja, direkte latterlig gode også, er selvsagt blåsere. Horn på horn, sier seg selv, det. Å høre Gordon Goodwind’s Big Phat Band er en rent ut sagt himmelstormende opplevelse, det er et sånt trøkk og en sånn villskap her, at du bare sitter og gaper i lytteposisjon. Særlig du kan gjøre noe sånt med noe annet enn horn! Selv hornhybrider som Klipsch sliter med dette tempoet og denne ekstreme anslagskraften, selv om Tune Marvel tross alt er litt begrenset i de aller dypeste oktaver.

Tune marvel horn

Over på Muddy Waters “Folk Singer” viser det seg også at det ikke bare er blåsere som har dynamikk. Litt forsiktig med volumkontrollen her, folkens, for Muddy hadde selve Kraften i sine stemmebånd. Dette er helt vanvittig! Total innsikt i studioatmosfæren, der den purunge Buddy Guy’s overleverer sine gnistrende gitartoner, elegant rundt Muddy’s intense vokal. Tviler sterkt på at noen andre høyttalere kan gjøre dette på noe mer autentisk og levende vis enn akkurat Tune. Roligere jazz er også fullstendig glitrende, hør eksempelvis den gamle crooner Freddy Cole (brutter’n til Nat “King”), de slentrende pianotonene og blåserarrangementet er brilliant fremført, veldig medrivende. På mange måter er det som å bli beamet til en juke joint et sted i midtvesten, og sitte med en lys amerikansk øl, og få musikken servert på sølvfat. I det hele tatt er nettopp dette med å levendegjøre musikken, Tune Marvel’s klart største forse.

Tune Marvel bass

Marvel er glimrende avstemt, og balanserer de fleste musikkstilarter på elegant vis. Foruten blåsere, er de veldig gode og behagelige på vokalverker, så vel klassisk som andre typer sang. Kor er barnemat. Store klassiske verker likeså. I sistnevnte tilfelle hender det vi får enkelte underlige utslag som avspeiler nevnte aksentuering av enkeltfrekvenser, men det er moderate utslag. Derimot skuffer de meg på mange rockeinnspillinger. De er som nevnt svært kresne av natur, og vil fort si fra på brutalt vis, når noe ikke stemmer. De vil stort sett ha brukbare innspillinger, og selv Deep Purples “Now What” blir fullstendig maltraktert etter å ha tatt turen gjennom Tune Marvel. Trist, og jeg undrer igjen på hva som egentlig er problemet, all den tid det meste andre fungerer så suverent. Gillan drukner i mixen, det er hardt, ubehagelig, rotete og ubehjelpelig. Spiller du derimot på moderat volum går det greit, dog ikke mer enn greit, da. Mer “vanlig” popmusikk trakteres for en stor del absolutt fornuftig, men det er når det blir mye gitar med fuzz, at det begynner å dra seg til. Mens swingende musikk som Monty Alexander’s “Hallelujah I love her so” fungerer fornuftig og lekent, om enn noe boomy i det rytmiske trommespillet. Det er denne noe uforutsigbare aksentueringen av enkeltfrekvenser, som nevnt.

Tune Marvel

Over på store klassiske orkestre, er vi igjen godt innenfor komfortsonen, og igjen leveres det med en slik livskraft og spilleglede, at alt annet blir trøtt i forhold. Vel tilbake på mitt normaloppsett, et tross alt svært våkent system med McIntosh MA8000 som driver Aurum Vulkan, blir plutselig forskjellene påtakelige. Mitt normaloppsett ligger i omlag samme prisleie som det testede (eller noe lavere), og spiller kvalitativt omlag like bra. Noe mer oppløst, betydelig mer solid og kontrollert bass, men til tross for sine dynamiske og hastighetsmessige kvaliteter, er det rene sneglefarten, i forhold til det rør/horn-oppsettet er herre for. Jeg tror i grunn folk som aldri har hørt et fornuftig oppsett med rør og horn begriper hva dynamikk og hurtighet egentlig dreier seg om. Legg til at Tune Marvel  altså er bygget etter de fleste prinsipper for hvordan gjøre en god høyttaler, og det er selvsagt at vi har å gjøre med et fullstendig unikt produkt.

Tune tegning

Fasiten er vel at de fikser nesten alt på brilliant vis, så om du ikke er spesielt opptatt av tyngre rock, er Tune Marvel så definitivt noe som bør lyttes til om du tar musikken din seriøst. Dette er noe fullstendig annet, dette er livet selv, det er  all verdens lek og galskap, pakket inn i en 1,5 meter høy boks. Måten å gjengi alle mulige akustiske instrumenter og stemmer på, er noe helt for seg selv, det er så live, så musikalsk kommunikativt, og så ekstremt underholdende, at du skal være bra døv, eller svært bitter, for å ikke fatte poenget. På den annen side betyr det at du må gå opp ruta med laveffekts single ended forsterkere, med alt det kan føre med seg. Selvsagt betyr det et uendelig antall timer med ren og skjær livsglede, men kanskje betyr det også sus og brum, knitring og frustrasjon. Det er nemlig tungtveiende årsaker til å velge den mest levende lyden, på samme måte som det er tungtveiende årsaker til å la det være. Visst sier jeg høyt og tydelig at livet er for kort for kjedelig hifi, men etterlever jeg det selv? Etter å ha hørt Tune Marvel her et par uker, er jeg tilbøyelig til å si nei. For dette her satte nye, dype spor i sjela.

Tune Marvel, fulltone hornhøyttalere, € 11 000,-

Importør: Moiz

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s