Fragosos Aura

Fragosos Aura

Seriøst comeback fra en av Norges mest kreative hifi-designere! Han krever sin naturlige plass blant “de tre store” garasjeprodusentene i landet, med sin kreativitet og ustoppelighet står han fjellstøtt i lag med Lauvland og Malmin. Fragoso leverer!

P1040133

Mange år har gått siden jeg testet forrige generasjon (eller kanskje var det et par – tre generasjoner siden?) Aura Fidelity produkter, spesielt var jeg glad i forforsterkeren, kan jeg huske. Nå har Joaquim Fragoso konstruert og bygget en ny, komplett rekke produkter, forforsterker, effekttrinn, og, ikke minst den radikale, integrerte forsterkeren Alpha Grande Tower. Ikke nok med det, en mer “normal” intergrert forsterker med både DAC og RIAA om du vil, samt separate bokser med RIAA eller DAC, for en temmelig fornuftig sum. Det aller mest interessante, er nok de tekniske løsningene. Nå skal ikke jeg påberope meg forstand nok til å forstå detaljene i konstruksjonene, men annerledes er det definitivt. Ikke minst er det spennende med en RIAA som ikke belaster pick-up’en på vanlig vis, men som på sett og vis tilpasser seg behovene pick-up’en har. Dette må jeg teste ut en dag!

Vi var en håndfull entusiaster samlet i Bærum, i Aura Fidelity’s lokaler, for å oppleve slippet av Alpha-serien. Spennende diskusjoner og vakker musikk, et nokså problematisk rom, en nokså problematisk hifi-skribent (gjett hvem!), men problemfrie produkter, i det minste. Innimellom slagene serverte Fragoso tapas og god drikke, vi hadde i det hele tatt en oppbyggelig aften. Selvsagt er det umulig å si noe definitivt om lyden som strømmet mot oss fra et par flotte Kef Reference 3; fremmed rom, fremmed elektronikk, fremmede høyttalere. Vel, uten å skryte på meg noe jeg ikke kan stå inne for, er det vel uansett på sin plass å hevde at jeg har en god del erfaring, i det minste. Men selv om det tar meg en liten del av veien, kan det ikke få meg til å si noe sikkert om hvordan  totalgjengivelsen fra et Aura Fidelity oppsett vil fremstå hjemme hos deg. Noe kan jeg dog si, og det følger i tur og orden underveis.

P1040123.JPG

Fragoso og undertegnede deler oppfatning om en liten detalj som ofte er i bruk i hifi-kretser, nemlig den at operasjonsforsterkere (aka op-amper) ikke er det heldigste du kan benytte, om målet er optimal gjengivelse av favorittmusikken. Sannheten er at nesten alle gjør det, selv fryktelig dyre komponenter har opptil flere av sorten. Men de som ikke tenker økonomi i alle ledd, men derimot har fokus på lyd, ender ofte med å droppe op-ampene, til fordel for dyrere og mer vellydende løsninger. Fragoso har dessuten kjøpt inn et kjempelager av høyklasse J-Fet transistorer, til glede for en hver som lytter på hans produkter. Jeg hevdet jo selvsagt at men omgår op-ampene om man velger rørforsterkere, Fragoso repliserte at hans forsterkere ikke låter helt ulikt gode rørforsterkere, motkoplingsfrie er de dessuten også. Musikk i mine ører.

Aura Tower

La oss snakke litt om Alpha Grande Tower først. På mange måter ser den vel mest ut som en liten panelhøyttaler, der den troner med sine 135 cm høyde, og elegante forgylte signatur på fronten. Den kan dessuten monteres på vegg i de mest møblerte hjem i Norge; Fragoso er fullt klar over at han bor i en snobbete kommune. – Denne forsterkeren er ikke for sånne som oss! sier han med overbevisning; – den er for folk som har mye penger og lite peiling på lyd! La meg opponere. Denne 100 000,- kroners, 2 x 200 Watt forsterkeren spiller så visst bra nok for “sånne som oss”, også. La gå med at den samme summen kan skaffe deg enda bedre Aura Fidelity lyd fra en pre – power kombinasjon, men bevare meg vel, denne radikale tårnforsterkeren er slett ikke en Bose! Den låter åpenbart mer mainstream enn nevnte pre – power, dvs. mer “piff” i toppen, og ikke like silkemykt, men fortsatt er dette utvilsomt seriøs hifi i ekstremt kreativ innpakning. Sammenlignet med diverse produkter i handelen, ville det ikke overraske meg en eneste smule om den er fullt ut konkurransedyktig også på det rent lydmessige. Husk dessuten at den kan leveres med både RIAA og DAC, mens full fjernstyring er standard.

P1040127

Men hovedfokus denne vinterkvelden i Bærum, var selvsagt toppmodellene, dette også med totalprisen rundt 100 000,- pluss minus noe, avhengig av kundens spec og valgte løsninger. For det vakre med slike “garasjebedrifter”, er jo nettopp det at kunden selv kan bli med på spesifisering og bestemme enkeltdetaljer før overlevering finner sted. Det ble spilt diverse musikk på dette oppsettet i løpet av kvelden, og diskusjonene ble relativt engasjerte, kan en vel si. Årsaken er at dette oppsettet har en klar karakter, og dette er en karakter konstruktøren så absolutt vedkjenner seg, han har brukt all sin kunnskap for å få den til! Så er altså spørsmålet: Er det slik et high end oppsett skal låte? Sannelig om jeg vet. Det jeg derimot har funnet ut, er at dess renere og mer uforvrengt signal du mater høyttaleren med, dess “snillere” låter det. Rask zap til konsertsalen. Høres det som hifi? Ikke på vilkår, det låter mildt, snilt og mykt. Akkurat det gjør også Aura Fidelity anno 2018. Ergo vil jeg passe meg for å påstå at det noe som mangler. Min erfaring har nemlig også vist meg at et godt oppsett ikke bare låter snilt, det klinker til med hele bredsiden, dersom innspillingen er sånn!

Aura Fidelity

Effekttrinnet er en full dual mono konstruksjon; backet opp av formidable 2 x 700 VA trafostørrelse, leverer den  en effekt på 2 x 275 W. Burde være plenty for de fleste. Dessuten, med unntak av en liten lokal tilbakekobling, er det en motkoblingsfri konstruksjon, som nevnt, dette vil normalt gjøre forsterkeren mer følsom for høyttalerlast, men Fragoso hevder han har løst den utfordringen. Han mener du kan bruke så å si en hver høyttaler, jeg mener på min side at en enkel toveis alltid er å foretrekke, men det må en hver få velge selv.

I dette for meg ukjente rommet, spilte oppsettet med mye vekt, men, som i-phone-appen kunne avsløre, var det fint lite å finne under 40 Hz. Ikke Aura Fidelity’s feil, det er KEF som må stå ansvarlig for akkurat det. Uansett, bra med fylde i området 70 – 100 Hz, ga en solid grunnmur. Dette låt i all hovedsak såpass snilt at jeg måtte pushe Fragoso litt på dette med dynamisk uttrykk, men han var trygg på sine løsninger her. Han er av den oppfatning at kretsen er unik, gjennommålt og verifiserbart forvrengningsfri, derav det “snille” uttrykket. Jeg tillater meg å være en tviler, men uansett åpen for at mine preferanser og min overbevisning spiller meg et puss. Som nevnt spilles det svært mildt og behagelig i de klassiske konsertsalene verden over, så jeg skal vokte meg vel for å kritisere Aura Fidelity for å låte for likt virkeligheten.

Aura pre

Vi lytter til diverse musikkeksempler, og inntrykkene av for- og effektforsterker-kombinasjonen befestes. Steely Dan’s “Hey Nineteen” er en livlig innspilling med mye smekk, i dette oppsettet i dette rommet synes jeg nok det låter litt i overkant behersket. I sterk kontrast til min opplevelse av Steely Dan, kommer Amy Winehouse med sine ekstremt utleverende tekster og fremførelser, og det sitter som spikret. Det er tight, det er nært, rytmisk og fantastisk kommunikativt. Mye av det samme kan sies om Pink Floyd’s klassiker “Dark side of the moon”, det sitter som pokker, men her kan jeg nok igjen innvende noen små opplevelser om snillisme, ettersom jeg har Audio Innovations og Klipsch-varianten av “Time” i friskt minne. Nå er det selvsagt mulig at jeg snur ting på hodet, og at nevnte rør/horn-formidling aksentuerer og jukser seg til sitt enorme dynamiske uttrykk, så igjen skal jeg være forsiktig med bombastiske utsagn.

Som nevnt er det nær umulig å bedømme et anlegg, og, ikke minst bestanddelene i dette oppsettet, i et fremmed rom, og uten å kjenne en eneste av komponentene som er involvert. Jeg kan samle noen inntrykk av helheten, men ta ikke dette som en fasit, sannheten er at Fragoso, på lik linje med Malmin og Lauvland, har valgt sin egen, unike løsning, og gjennomarbeidet sitt konsept. Sånt kommer ikke av tilfeldigheter, det kommer derimot med erfaring, lytting, preferanser, og teknisk innsikt. Det er både interessant og gledelig at disse tre hifi-personligheter har valgt tre forskjellige innfallsvinkler, og med det også endt opp med tre forskjellige uttrykksformer. Dette uten at noen av dem er “feil”, snarere har vel alle sammen nærmet seg virkeligheten fra hver sin vinkel, og deres topprodukter låter antakelig ikke så veldig forskjellig, når det kommer til stykket. Om jeg skal driste meg til en forenklet beskrivelse av forskjellene, vil det bli i retning av:

Doxa: Gjennomsiktighet og innsyn

Musical Innovation: Kropp og masse

Aura Fidelity: Klang, ro og nærhet

Jeg gleder meg uansett til å høre et Aura Fidelity-oppsett i kjente omgivelser!

 

Products of the year 2016

2016 has been great! Through my blog and my work with the Fidelity magazine (www.audiofidelity.no) I’ve listened to lots of great equipment this year. The following is my highly subjective “best-of” list…:

Source

Nominees are Hegel HD30 DAC, Mitchell & Johnson WLD+211T network player, and Heed Quasar RIAA. The network player and the RIAA are not by any means high end products, but both of them are seriously good value for money. The Heed RIAA is a bit fiddly to use, but the clean, lively sound weight that up big time. Of course, this is not the best RIAA available in any way, the reason for the nomination is just value for money. Same thing could be said about the Michell & Johnson streamer, not the best sound in any way, but it’s fuzz free, versatile operation makes it deserve the nomination. The Hegel, however, is a real bargain, pure high end as it is. The fantastic sound produced from any digital source, is up there with the very best at any price. When knowing that this full blood high end product is priced at around € 4300,-, there’s just no way I can avoid naming the Hegel HD30 “Source of the year 2016”!

hd30front

Amplifier

Nominees: Audio Research SP20 pre amplifier, Spec RSA M3EX integrated amplifier, Doxa 61 Signature power amplifier. All of these being high end, and, as such rather expensive. That said, they’re not by far as expensive as the latest examples of hi-end extrema, still they all sound like they’re up there with the very best. The SP20 is a valve driven pre without output transformers, so be aware that it won’t necessarily drive all power amps with the same ease. When given a well suited power amp, it’s pure bliss, smooth, powerful, organic. Built in RIAA is also truly impressing. All in all probably even better than the Ref. 5, it is as close to a bargain you can get, at this rather hefty price tag. The Spec is integrated, but can also be used as pure power amp. Slightly darker voiced than the Spec top model, but also very close to the valvy sound from the best Spec. No real remote, and limited power (60 W), will probably scare some customers. The nearly unknown (outside Norway) Doxa factory, has fiddled with their amplifier concept for more than 40 years, and their Signature version of the 61 is this far the best they’ve ever made. So smooth, so lively, so elegant that you should pay awfully much more to beat it. The downside is power, though. 60 Watts limits the number of speakers it will drive. Among these strong contenders, I end up going for the Spec. Thoroughly impressive, strong and bold, delivering music with obvious valve like timbre, although being class D. At half the price of it’s big brother, and 90% of the sound, I name Spec RSA M3EX the “Best amplifier of 2016”!

rsa-m3ex_front

Loudspeaker

Nominees: Roksan TR5 S2, Spendor A6R, Doxa 8.2. All of the three nominees are simple speakers, two way, simple crossover. All of them also represent an easy load on the amplifier, they can be driven by anything, valves included. Slowly it has dawned on me that this way of building loudspeakers works beautifully smooth and elegant, without destroying the family economy. To me, they also sound more natural than complex speakers, just for the record. The Roksan TR5 is a standmount, modern and elegant, I can’t think of any speaker in the price bracket or size that can match the balance and the versatility of the Roksan. The Spendor is a small floorstander, not impressive at first, but it grows on you, until you’re totally captivated. Again Doxa has fiddled on their speaker project for many years, bass working in quarter wave enclosure, with a separate tweeter on top. All of these speakers are incredible value for money, but due to the full frequency capacities of the Doxa 8.2, I choose them for “Speaker of the year 2016”!

doxa-8-2

 

Hvordan er egentlig en god høyttaler?

Er “avansert” det dummeste begrepet du kan bruke på en høyttaler? Kan det være sånn at “enkelt” egentlig er mye bedre? Jeg har lyttet i snart 40 år, og tror jeg begynner å nærme meg et svar.

Avansert høyttaler

Det er mer enn 20 år siden jeg utfordret de etablerte sannheter om hva som beskriver high-end på beste mulige vis, den gang spørsmålsstilte jeg mangelen på dynamikk og plutselighet i planetens “beste” høyttalere. I min verden er for eksempel Klipsch RF-63 på mange måter high-end, selv om den selvsagt også innehar enkelte soleklare mangler. Visst var mine spørsmål den gang provokative, og nå tenker jeg utfordre på ny. For jeg mener at de “beste” (og dyreste!) høyttalerne fortsatt gjør mye feil. Men denne gangen vil jeg fokusere på det nokså ulne begrepet “musikalsk formidlingsevne”, noe de dyreste og flotteste på underlig vis ser ut til å mangle.

Før jeg begynner å nærme meg mitt høyst subjektive svar på de innledende spørsmål, må jeg først stille et til: Hva innebærer det at en komponent er såkalt “high-end”? Det ser nemlig fortsatt ut til å være en relativt unison enighet om at det i hovedsak dreier seg om total kontroll, flat frekvenskurve som strekker seg både svært dypt og svært høyt, og, ikke minst, med et fantastisk fokus på detaljer. La meg si med en gang at for undertegnede er en slik innfallsvinkel i beste fall mangelfull, i verste fall direkte gal. At mange høyttalerprodusenter holder på en definisjon i nærheten av dette er hevet over tvil, det finnes nemlig få andre årsaker til at såpass mange avanserte konstruksjoner finner veien ut på markedet.

Coltrane2-Opener

Selvsagt har høyttalere med avanserte løsninger sine soleklare fordeler, misforstå meg rett, men har de evnen til å formidle den gode historien på et naturlig, avslappet vis? Jeg mener de stort sett ikke har det. Jeg vet at dette selvsagt er et kontroversielt synspunkt, så jeg tenker å underbygge det litt. Først litt skryt til den typiske high-end høyttaler. De er så definitivt raske i avtrekkeren, de går avsindig dypt, de gir et unikt innsyn i detaljene i innspillingene, de fremstiller musikken med grandiositet, kraft og kontroll, i det hele tatt er de fleste av dem temmelig imponerende. For meg er kanskje den mest imponerende Marten Coltrane 2 (nå erstattet av den sikkert minst like fantastiske Coltrane 3), en nærmest fullendt konstruksjon i all sin velde. Allikevel sitter jeg som oftest igjen med en følelse av at “noe” mangler. Men hva er dette “noe”? Etter å ha satt opp mine smått fantastiske Aurum Vulkan VIIIR, og spilte mange timer på dem, begynner svaret langsomt å danne seg. Ikke like gode som Marten Coltrane, (det skulle tatt seg ut!), men Aurum Vulkan VIIIR er fullblods high-end, til tross for sin, i denne sammenheng, latterlig lave pris. Den har en bassløsning som tangerer det beste jeg har hørt, den har fullstendig kontroll over hele frekvensspekteret, og den har en oppløsning og en detaljering oppover, som ingen andre egentlig overgår nevneverdig. Begrensninger finnes dog, mellomtonen er litt i retning av pågående, rett skal være rett. På den annen side er dette en minimal innvending mot en høyttaler som etter min oppfatning, egentlig spiller et par-tre divisjoner over sitt prisleie. Men dette er altså kun min subjektive oppfatning, la det være klart. Dette fyrverkeriet av en høyttaler har nemlig også klart å få meg til å forstå hvorfor noen høyttalerprodusenter velger å gå en helt annen vei…

Aurum Vulkan v8r  Kudos C20

Dersom du lytter til en velkonstruert toveis høyttaler, er det minst et par fenomener som slår deg. Det er den avslappede gjengivelsen, taletydeligheten, presisjonen. Og etter en stund synker virkeligheten inn; du sanser det musikalske budskapet, det som får deg til å glemme både tid og sted, som fullstendig overtar ditt fokus. Det er omtrent på dette tidspunktet du begynner å spørre deg selv: hva er det disse høyttalerne egentlig driver med? Sjekk ut for eksempel alle modellene fra Audio Note, Kudos Cardea C20 eller Spendor A6R, og du vil mest sannsynlig få en slags oppvåkning. Disse høyttalerne har nemlig noen særdeles interessante fellestrekk. To av dem bruker utelukkende SEAS-elementer, men akkurat det er vel mer en fjær i hatten til vår hjemlige kvalitetsprodusent, enn det er det endelige svaret på mine spørsmål. De viktige fellestrekkene jeg snakker om er:

  • 2-veis
  • Kun to svært gode elementer
  • Enkle delefiltre (1.-ordens)
  • Komponenter av høy kvalitet
  • Stabil, fornuftig impedanskurve
  • Moderat avstiving av kasser
  • Bassrefleks

De ovenstående punkter er omtrent alt som er å si i sakens anledning. Denne pakka, gitt at den er velkonstruert, gir altså unike musikkopplevelser, som oftest overgår de betydelig dyrere og mer avanserte konstruksjoner på dette, gjerne med svært god margin. Er komponentkvaliteten og konstruksjonen presis nok, kommer man også fint unna problematikken med deling midt inne i det området der øret er mest følsomt (det menneskelige stemmeleie), utrolig nok.

Lydøyet

Noe av det de ovenstående konstruksjonsprinsipper medfører er en fasekorrekt høyttaler, dermed får vi med et åpent, presis lydbilde på kjøpet. Dette fenomenet er til de grader underkommunisert  blant high-end-leverandørene; med fasekorrekt gjengivelse får man en klart mer demokratisk høyttaler med strålende lydkulisser, lett som ikkeno’. Avanserte flerveis høyttalere klarer bare ikke kopiere en slik presisjon, spesielt ikke dersom du sitter utenfor “lydøyet”, nøyaktig midt mellom høyttalerne. Dessuten sliter flerveis, mangeelementshøyttalere med den uanstrengte, lytefri overgangen mellom elementene. To elementer som jobber i fase kan man makte å styre over, verre blir det når vi skal ha fler, gjerne med forskjeller i prinsipp og presisjonsnivå, og, ikke minst, som jobber i motfase. Det oppstår overgangsfenomener, som egentlig ikke skaper annet enn tilsløring av enkelte frekvensområder, fortykning og et mer diffust lydbilde. Det interessante er jo at den samme høyttaler som skaper disse små “forstyrrelsene” på enkelte punkter, også kan vise til detaljrikodom og kontroll av en annen verden, og på den måten lure lytteren trill rundt. Jeg er selv blant dem som har blitt lurt, ja, selv nå, etter alle mine år i lydens sentrum, blir jeg fortsatt lurt rett som det er.

Klipsch RF-63

Behovet for en høyttaler som behersker det hele, er den selvsagt årsaken til overgangen fra 2 til 3 (eller flere) elementer. Vi vil ha bass! Vi vil kjenne trøkket, vi vil spille høyt og digert, men ikke miste noe som helst på veien. Det har jo vist seg svært utfordrende å implementere noe særlig større enn 6,5 tommer på ekte toveis konstruksjoner, Audio Note er et hederlig unntak med sin papp 8-tommer fra SEAS. De bygger videre på salig Peter Snell’s genialitet, og har forfinet konseptet. Derfor er nok AN-E den ekte toveis høyttaleren som går dypest, på papiret helt ned til 20 Hz. I virkeligheten opplever jeg nok dette tallet som resultatet av nokså kreativ måling, for å være ærlig. Men bassen de tross alt leverer er overraskende dyp og kontrollert, uansett, bare for å ha det klart. Samtidig vet jo de opplyste av dere, at undertegnede har skamrost Klipsch i alle år, med RF-63 som den kanskje aller beste av arten. Og visst er den toveis. Men ikke det jeg vil beskrive som “ekte”. Igjen, skal man ha realistisk bass, må man ta noen tydelige valg. Hvor dypt kan man tvinge diskantelementet til å gå, før det bryter opp? Hvor høyt kan man tvinge bassen før den låter pyton? Og dess nærmere grensene man går, dess brattere må delefliteret skjære for å unngå ubehagelige overgangsfenomener. Dermed forsvinner fordelene med et førsteordens filter, og vi har det gående. I RF-63’s tilfelle har utfordringene resultert i for mange elementer, og for bratt delefilter, og dermed en tapt kamp om fasekorrekt gjengivelse. Legg til at de mangler en del i toppen, samt en del eleganse i mellomtonen, så har du hele bildet. Men billige er de!

Den ovenstående bassutfordringen er jo den virkelige årsaken til at prisen på høyttalere har tatt fullstendig av de senere 10 år. For dette med total og voldsom bassgjengivelse er de ekte toveis høyttalernes selvsagte akilleshæl. Samtidig, med implementeringen av “det tredje element”, forsvinner også den selvsagte enkelheten som velsigner disse enkle konstruksjoner. For i det øyeblikk må man som konstruktør ta noen svært vanskelige valg. Fase, delingsfrekvens, naturlig versus styrt avrulling, klangfarger, det er bare å ramse opp.

Doxa 8.2 goldmund_2_1

I tillegg kommer dette med avstand til elementene. På en stor høyttaler, kan faktisk avstanden fra lydkilde til lytteposisjon være såpass forskjellig at det har en viss signifikans, igjen får vi en liten tilsløring i enkelte områder. Noen jobber med såkalt løpetidskorrigering, altså beregner avstand fra lytteposisjon til det enkelte element, og forsøker justere dette ved hjelp av vinkling og fiffige konstruksjonsdetaljer på selve høyttalerkassa. Her er det vel på sin plass å nevne den lille, norske fabrikken Doxa, som tilogmed forsøker å gjøre en løpetidskorrigert toveis, ved hjelp av et løst, separat diskantkammer. Ved hjelp av 2 stk 8-tommere, forsøker de omgå utfordringen med mangler i bassen også, på papiret går denne svært lettdrevne konstruksjonen helt ned til 23 Hz, så ideene de jobber etter, er helt i tråd med så å si alt jeg nevner i denne artikkelen. Det kan debatteres at de benytter 2 stk elementer i bunn, ja, på enkelte måter kan Doxa 8.2 nærmest sees som forfinede varianter av Klipsch RF-3 og RF-82, noe som i seg selv burde få hjertet til å slå både fort og hardt hos flere enn undertegnede. Selv uten horn gir de mer enn 94 dB ut for én Watt inn!

Audio Note AN-E

Hvordan låter så disse ekte toveis konstruksjoner? Hva distingverer dem lydmessig fra flerveis, komplekse høyttalere? I første omgang kan de i hvert fall innkassere klokkeren seier på fleksibilitet med valg av forsterker. De er nemlig såpass lette å styre, at selv rørforsterkere med relativt “små motorer” gis sjansen til å briljere med sine styrker. Akkurat dette er verdt å merke seg, for ekvivalenten til ekte toveis, er innen forsterkerteknologi, single-ended uten global tilbakekobling. Altså omtrent så enkelt som det kan gjøres.

Lydmessig ender vi med en fantastisk evne til kommunikasjon, altså at det musikalske og emosjonelle budskapet formidles med en uanstrengthet ingen annen konstruksjon gjør dem etter, ganske enkelt. Kontroll og innsyn i mellomtonen gir en fantastisk taletydlighet, helt på nivå med fulltoner, noe som gir lytteren nytt innsyn i tekstene som formidles som bonus.Når fulltone-elementer først er nevnt, hva med dem da? Burde ikke de være enda mer perfekte enn toveis? På mange måter er det vel i grunn det. Dessverre har de også litt for mange utfordringer, så til tross for sin vidunderlige helhet og formidlingsevne (for akkurat det har de!), sliter de fortsatt med diverse artefakter det har vist seg vanskelig å vri seg unna. Manglende storhet nedover, hardhet i stemmeleiet, og manglende oppløsning i toppen er vel i korte trekk de største utfordringene i den leiren.

kjopesenter_paris

Gode, ekte toveis høyttalere har også en fabelaktig nøytral og elegant formidling av frekvenskurven fra topp til bunn, selv om de åpenbart ruller av helt nederst. Denne frekvensnøytraliteten tydeliggjør igjen alle detaljer i innspillingen, intet stikker seg fram, intet trekker seg tilbake, alt bare er der, klar til å plukkes ned. Lytteren blir på et vis som en kunde i et ryddig, godt opplyst supermarked, der man kan velge å vende blikket mot det man vil, plukke ned og kjenne på akkurat det man vil, før man legger det pent på plass igjen, og velger noe annet. Alt presenteres så uanstrengt, rent og ryddig at helheten virker fullstendig logisk, og fullstendig tiltalende og riktig, uten unntak og hele tiden. Dessuten er elementene som benyttes i toppen i nevnte høyttalere nå av en slik klasse, at ingen andre leverer noe bedre, uansett prisklasse. Dermed er det er faktisk verdt å stille seg spørsmålet om vi skal ofre denne åpenbart korrekte fremstillingen, bare for å kjenne gulvet beve under våre føtter.

hansken er kastet

Ok, hansken er kastet. Med dette utfordrer jeg behovet for å konstruere og lage høyttalere som har mer enn to elementer av best tilgjengelige kvalitet. Jeg utfordrer behovet for å lage noe annet enn 1.-ordens delefilter med komponenter av topp kvalitet. Som nevnt vil nok noen føle suget etter mer størrelse og voldsomhet, høyere volum og realistiske bassutslag. Prisen for slike ønske bør man da samtidig vite, er en høyttaler som ikke bare koster utrolig mye mer penger, men som også vil slite med å formidle nerven og livet i så å si et hvert musikkstykke som er utgitt. Er dette noe den jevne audiofile musikkelsker er villig til å ofre?

Erklæring

etter test hos rognlien

Undertegnede skriver fullstendig uavhengig av alle mediehus, utgivere, hifi-importører, eller andre bransjeaktører. Alt som står på disse sidene står for min regning, og kan ikke tillegges andre på noen som helst måte.
Alt som er skrevet er undertegnedes eiendom, og beskyttet av loven om opphavsrett. Gjenbruk anbefales, husk å linke til aktuell artikkel, og opplys om opphav.

Undertegnede skriver normalt uten vederlag, og står ikke i noen form for gjeld til de som låner ut utstyr til test på disse sider. Dersom det skulle forekomme noen form av betalte tjenester, eventuelt annonsetilknytning til det skrevne ord, vil dette opplyses i artikkelens ingress.

Grunnet hifi-importørers og forhandleres sårbarhet i et gjennomsiktig marked, vil artiklene som publiseres til en viss grad selvmodereres, så jeg ber leserne ta høyde for dette. Dersom jeg opplever produkter jeg ikke får noe fornuftig ut av, vil mest sannsynlig ingen artikkel publiseres. Dermed er det slett ikke sagt at det hele blir kritikkløst, men mitt fokus er å spre det glade budskap, i stedet for å fokusere på eventuelle negative egenskaper. Dynamikk, formidling av musikalsk nerve, musikalsk utbytte og levendegjøring av musikkens sjel, vil være inspirasjonen for mine artikler.

Hørsel er alltid et tema i våre kretser. Undertegnede tenker ikke påberope seg “gullører”, snarere tvert om. Jeg har, som vokalist i diverse hobbyband siden slutten av 80-tallet, samt eier av mange Klipsch-høyttalere, utsatt min hørsel for kopiøse mengder høy lyd, og har pådratt meg tinnitus i prosessen. Jeg hører sjelden over 10,5 kHz, på en god dag helt opp til 12 kHz, men der er det da også definitivt slutt. Trøsten er at vårt miljø i all hovedsak består av herrer over 50 år, så mine observasjoner har definitivt relevans i denne gruppen. Men det kan i enkelttilfeller bety at jeg ikke oppdager fenomener som mine barn ville hørt med bind for øynene.

Mvh
Håkon Rognlien

Rognliens hifi-blog is here!

Welcome all hifi-nerds! 🙂

On these pages you’ll find blogs from Håkon “Mr. Dynamic” Rognlien. I promise the readers honest, open hearted, controversial and playful postings, where dynamic, exceptional and good music experiences will be focus.

As often as time permits I’ll post new blogs, I hope this can be fun for other than myself! 🙂

Hei alle hifi-interesserte!

På disse sider vil det komme blogginnlegg fra Håkon “Mr. Dynamikk” Rognlien, jeg lover leserne ærlige, åpenhjertige, kontroversielle og lekne innlegg, der dynamiske, drivende og gode musikkopplevelser står i fokus.

Omlag en gang i uka (give or take a little) kommer nye innlegg, og dermed går teppet opp, håper dette kan bli moro for fler enn meg! 🙂

Mvh

Håkon Rognlien

P1030264