Titanenes inntogsmarsj

Titanenes inntogsmarsj

Titaner var kjemper i den greske mytologien. De var jordens og himmelens avkom, var udødelige og hadde en ufattelig styrke. Titan 505 er den minste høyttaleren i Kudos’ Titan-serie, men er den allikevel en kjempe?

P1040516

Kudos toppserie av høyttalere er navngitt Titan, og strekker seg fra dagens testobjekt, stativmodellen 505, opp til flaggskipet, den massive 808. Logisk nok finner vi derimellom 606 og 707, begge gulvstående modeller. Alle Kudos høyttalere benytter elementer fra SEAS i Moss, Norge, og jeg tar neppe for hardt i når jeg med kraft hevder at disse elementer er i absolutt verdensklasse. Og selvsagt har ikke Kudos spart på konfekten når det gjelder å spesifisere elementene i sin toppserie. Faktum er vel at de ikke har spart stort på serien under heller (Cardea), og i sin tid var det faktisk Kudos som fikk meg på sporet av de uovertrufne egenskaper i en velkonstruert toveis høyttaler med enkle delefiltre.

P1040515

Det som tydeligst skiller Titan-serien fra de mer moderate seriene i Kudos’ portefølje er at de her har valgt en Isobarisk løsning. Dette er i utgangspunktet et lukket kammer med to elementer som opprettholder konstant trykk inne i kassa, i motsetning til konvensjonelle trykkammer-løsninger, som skaper et visst undertrykk med økende utslag fra basselementet. Isobariske løsninger er tidligere kommersialisert ved blant annet Naim og Linn, og disse har den egenskap at de spiller en meget presis og fyldig bass som på mange måter lyver litt som størrelsen på høyttaleren; så også med Kudos Titan 505. Nå finnes det rett nok flere varianter over temaet isobarisk, i Titan-serien kombinerer Kudos med bassrefleks, i og med at de lar det ene elementet få puste ut gjennom en bassport på baksiden. Det er temmelig mye å la seg imponeres over med disse høyttalerne, og bassgjengivelsen er så definitivt en av dem! Ellers kan disse høyttalerne kjøres med aktiv deling, her foreslår Kudos produkter fra Linn, Naim eller Devialet. All erfaring jeg har på området, viser med all mulig tydelighet at slike løsninger narrer ut enda flere hemmeligheter av et allerede strålende produkt.

P1040499

For å si noe spesifikt om testobjektet, Titan 505, så setter den også med normal, passiv deling, i grunn en slags ny standard så å si uansett hva du spiller; det er detaljeringen den varter opp med som er noe helt for seg selv. Joda, den leverer også en nydelig balansert frekvenskurve, der ingenting stikker seg ut eller gjemmer seg bort, den spiller en kontant og dyp bass, mellomtonen er innsiktsfull og romslig, diskanten er urimelig luftig og åpen. Ja, den leverer til og med et heftig dynamisk uttrykk! Men det er altså den samlede gjengivelsen som virkelig utgjør imponatorfaktoren i denne høyttaleren. Samme hvilket stykke jeg satte på, og samme hvilket medie jeg benyttet, alt fra Spotify via APL’s strålende DAC fra SACD, over til Doxa’s fabelaktige RIAA-trinn, så dukket det konsekvent opp detaljer jeg aldri før har lagt merke til. Kudos’ uttrykk er ofte kjennetegnet av en detekterbar diskantheving, men jeg opplever i grunn ikke Titan 505 på den måten. Dette kan ha med min alder å gjøre, det ser jeg ikke bort fra, på den annen side vet jeg at de som leser denne bloggen stort sett er halvgamle menn selv, så jeg antar at vi deler omlag de samme skavanker på hørselen. Dessuten, med en så super oppløst og silkeglatt gjengivelse, vil uansett ikke et lite avvik i form av diskantheving representere noe problem for andre enn de som bor i et iskaldt funkishus uten gardiner. Men sånt gjør vel ikke gamle gubber, eller?

 

This slideshow requires JavaScript.

Oppløsningen i disse høyttalerne er som allerede nevnt i den absolutte toppklasse av hva som er mulig for dynamiske elementer. Ønsker du deg enda videre med hensyn til oppløsning, betyr det panelhøyttalere, gjerne elektrostater, med alt det innebærer. Perfekte høyttalere finnes ikke! Kudos Titan 505 leverer med enorm presisjon, og skaper nye opplevelser ut av det meste. Ikke bare briljerer de med detaljer og kontroll, neida, her får du også glitrende rytmiske egenskaper, hurtighet og smekk i store deler av frekvensområdet. Føy til taletydelighet på høyde med fulltoner i kombinasjon med presisjon i ultraklassen, så begynner de grunnleggende trekk å blir ferdig beskrevet. Å komme seg videre fra en såpass ekstrem virkelighet har en drøy pris, såpass kan jeg skrive under på. Joda, det ligger naturlige begrensninger i størrelse på både kabinett og elementer, men noe av det er omgått ved hjelp av det nevnte isobariske prinsipp, det skaper høyttalere som spiller klart større enn de ser ut. Som nevnt er dessuten Titan fra Kudos er en hel serie, så jeg ser ikke bort fra at min absolutte drømmehøyttaler her i verden heter sånn ca. 707 til etternavn, og koster rundt 140 høvdinger. Ja ja, det er vel lov å drømme? Men nå tilbake til Titan 505, det er fort gjort å drømme seg bort med denne også!

P1040520

Vi går i gang med musikkeksemplene, og lar Susan Wong foredra “September” for oss. Hennes versjon av Earth Wind and Fire-låta er vel i retning av muzak, men bevares for et elegant arrangement hun har skapt, da! Innsyn og rom skinner, leker og gløder, en ting er at man oppdager en rekke nye detaljer, men enda mer bemerkes at man kan “se inn i” låtas bestanddeler på en helt ny måte. Alle lag, alle instrumenter, kor og vokal, alt kan studeres, nytes og beundres, helt og holdent uten at det oppleves som analysering,  selv om det åpenbart er en form for nettopp det. Vi kjører videre med Dominic Miller, mest kjent er han kanskje som Stings faste gitarist, men han har også gjort en del solo. Hans låt “Unify” krever en høyttaler som leverer rene basstoner, og det kan jeg love at Kudos titan 505 virkelig gjør. Solid, mykt og presist serveres de lange synth-bass tonene, mens gitarer og lydkulisser flyter florlett på toppen av den kraftfulle grunnmuren. Igjen er kontrollen total, og detaljene unike, denne elegante, myke detaljeringen er helt klart en fjær i hatten til SEAS, det er ikke alle gitt å lage såpass gode domer, nei!

P1040517

Vi går over til Oscar Peterson “Night Train”, innspilt i Los Angeles like før jul i 1962, jeg var selv omlag ett år på den tiden, og jeg er ikke tvil om hvem som har holdt seg best av mitt kontrafei og dette nattoget. Og her bringer Kudos Titan 505 dem til live igjen, Peterson selv, Ray Brown og Ed Thigpen, nå spiller de igjen, her i min stue! Dette har selvsagt sin tidskoloritt, stereoperspektivet er underlig, detaljene er begrensede, men allikevel. Det er så levende og nært, det blir en slags følelse av å være i en tidsmaskin, der man kan oppleve en svunnen tid, og de fantastisk velbalanserte Kudos-høyttalerne er sterkt bidragende til denne opplevelsen av noe nær overjordisk. Dessuten tydeliggjør dagens oppsett at det er klare forskjeller i innspillingene fra låt til låt, både klang og dynamikk varierer tydelig gjennom avspillingen av skiva. Uansett er timingen perfekt, ingenting stikker ut, innspillingen var hele veien rytmisk og spenstig, og den minste Titan-høyttaleren vet eksakt hvordan man tar vare på sånt, ja.

P1040518

Så går vi over på Doxa’s rasende gode RIAA, her oppleves lydbildet noe slankere enn med APL DAC’en, men med en fantastisk rytmikk og åpenhet. Når Kudos Titan 505 henger i enden av høyttalerkablene, formidles med en atmosfære jeg faktisk knapt tror jeg har opplevd i mitt oppsett tidligere, store ord, jeg vet, men allikevel. Her er nå mer realistisk studiosound, og mer helhetlig instrumentklang enn noen gang før, og jeg blir stadig mer sikker på at 505 ikke legger på noe ekstra i diskantområdet. Eventuelt at jeg hører dårligere enn jeg trodde, selvsagt. Opplevelsen med låta “Pack your memories and leave” er rene skjære trolldommen, til tross for Titan 505’s tendens til analyse, fremføres det med et sånt innsyn og nerve, at jeg blir helt satt ut. Hele kjeden, fra Audio Technica ART9, Origin Live Illustrious arm, drivverket Acoustic Solid Wood Black, via Doxa RIAA og Spec M99, går nå opp i en høyere enhet, dette swinger så inni helvete! Dermed peker det ikke bare på en av verdens mest oppløste stativhøyttalere, men også en evne til rytmikk, dynamikk og emosjonsformidling som er helt i toppklassen! OK, så vil noen, deriblant meg selv, hevde at en god rørforsterker kan bringe oss enda nærmere artistens sjel. Derfor hentet jeg selvsagt fram min strålende Audio Note P2 SE Signature, og lærte av dette at 505 er litt mer sulten enn det 15 høyklasse Watt kan levere. Skal du ha rør på Titan 505 anbefaler jeg høy lønn, eller et lite lån på huset, her nytter ikke med tulleforsterkere. Ikke en gang “høyklasse Watt” rekker, her må det tørreste kruttet fram. Om jeg kunne velge fra øverste hylle, ville det vel stått en Audio Note Jinro her i lag med disse høyttalerne, tenker jeg.

 

OK, så tar Rognlien seg den rett å være Stones-politisk ukorrekt, for han mener i fulleste alvor at Rolling Stones beste skive heter “Steel Wheels”. Så, så, folkens, dette er da ikke verdens undergang, tross alt vet jeg at Stones er bedre enn Beatles, i det minste. Dessuten spiller Kudos Titan 505 også Rolling Stones med et fullstendig avslappet pokertryne, rytmikken denne skiva er full av, leveres fullstendig på merket. Kontant, drivende, heftig. Vi er i ferd med å bevise på best mulig vis at Kudos denne gang har skapt en allrounder med unike egenskaper! En “normal” analyserende høyttaler ville analysert denne skiva til døde, men hva gjør Kudos med den? Setter hæla i taket og tenna i tapeten! Jeg må opp og danse, for pokker, og det er en evne jeg fullstendig mangler, dessuten. Joda, klart jeg vil ha mer av alt, jeg vil ha denne lyden, akkurat denne Stones-lyden, men helst større, tøffere, modigere. Men bare det at jeg kjenner meg helt hjemme allerede med stativmodellen i serien, er jo eksepsjonelt! Spille Stones på stativhøyttalere!? Er du rusk, gutt? Allikevel, det er det jeg jeg gjør, akkurat nå. Høyt. Og jeg digger det! Jeg spiller skiva til endes, jeg gliser i godstolen, spesielt når den sjuke låta “Continental drift” flommer over meg, jeg åpner en Hansa IPA, og dæven, er livet godt å leve…?

 

Tilbake til virkeligheten igjen, henter jeg opp en CD, og velger meg tilbake til APL og Spec M99, den brutale innspillingen fra Dream Theater, “A dramatic turn of events”, og den spennende låta “Bridges in the sky”. Magisk. Hvilken luft og detaljering som serveres fra start! I det demningen brister og låta hamrer løs på oss for alvor, er det fortsatt stålkontroll og detaljering, men her bemerkes det at jeg kunne ønske meg mer bass, mer slagkraft. Men for en klarhet, for en presisjon, for en rytmikk! Til en stativhøyttaler av moderat størrelse, er dette uansett sinnsykt bra, men jeg er nok litt…, nei veldig, sær på hvordan heavy skal spilles. Jeg kan uansett og uten forbehold hevde at dette er den beste stativhøyttaleren jeg har hørt gjengi heavymusikk. Bare det er jo litt av en bragd, for jeg har hørt seriøst mange stativhøyttalere, og jeg har spilt heavy på hver og en av dem, Høyt og brutalt. Mange har vært overraskende gode, men dette overgår dem alle sammen! Så avslutter vi musikkeksemplene med det mest komplekse, klassisk musikk. Selvsagt velger vi Telarc og deres brutale, dynamiske og klangrike innspillinger, for å virkelig utfordre Titan 505. Igjen settes saker og ting på kartet på en slik måte at man bare tvinges til å revurdere det meste man noensinne har hørt. Disse høyttalerne er overbevisende på dynamisk utsving. Jeg sier ikke at de kopierer hornhøyttalere på akkurat dette, selvsagt ikke, men i kombinasjon med ekstrem hurtighet, plasseringsevne og presisjon, gis det opplevelser innen denne genren som er særdeles imponerende. Rommet som presenteres er enormt, instrumentplasseringen er presis til tusen, klangstrukturene er naturlige og organiske. Det eneste som kan innvendes er selvsagt begrensninger på ren størrelse, dette er en stativhøyttaler, selv om det ofte ikke oppleves akkurat slik om du lukker øynene og bare drømmer deg bort. “Holiday morning”, Claude Debussy, innspilt i Cincinnati, er en fantastisk opplevelse. En sak er selvsagt at Spec M99 bidrar med en kraft og en tilstedeværelse av en annen verden, men minst like imponerende er det at Titan 505 videreformidler det med en såpass avslappet voldsomhet; det er så jeg knapt kan tro at dette kommer fra et par moderat store bokshøyttalere, altså. Legg til at innsynet i denne innspillingen tangerer det beste jeg har hørt av høyttalere i dette hus, og vi kan trygt konkludere med at….:

P1040502

…Kudos Titan 505 er kjemper. Relativt små, javel, men kjemper like fordømt. Dette er kort sagt de mest fullendte stativhøyttalerne jeg til dags dato har hørt. De oppleves mye større enn de ser ut, de leverer med en uhørt presisjon, de analyserer uten å låte analytisk, de synger, de danser, de lever! Antakelig er dette de første stativhøyttalere som får meg til å tenke at jeg faktisk kunne leve med noe av så fysisk moderat størrelse i mitt hus. En uhørt evne til å spille alle mulige musikktyper uten å låte feil på noe av det, en balanse som er helt ubegripelig, en oppløsning som er helt på elektrostatnivå, en tredimensjonalitet til å dø for, en dynamikk som smadrer majoriteten av stativhøyttalere med god margin, og en presisjon som er i den absolutte toppklasse. Om de har ufattelig styrke? You bet! Dette kan dermed summeres med en veldig enkel setning: Kudos Titan 505 er en av verdens absolutt beste stativhøyttalere!

Kudos Titan 505 stativhøyttalere, kr. 89 000,- + noen tusen om du skal ha med stativene.

Importør er Moet Audio i Stavangertraktene.

Heedliner

Heedliner

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg er ute av skapet som Heedofil, ja, en fullstendig skamløs Heedonist. Mange er grunnene til denne typen løssluppenhet, og en av dem skal jeg skrive om nå. For Heed Canalot III kan virkelig det meste om forsterkning til hodetelefoner!

P1040505

Heed Canalot er i utgangspunktet en ren hodetelefonforsterker, men den kan også være en enkel DAC, da i form at du kan mate USB inn fra f.eks. en PC, og på denne måten gjøre den til et separat lydkort med high-end aspirasjoner. Eller du kan benytte s/pdif-inngang, og dermed ha den som en enkel DAC. Disse mulighetene innebærer dog en ekstra investering i form av et innstikkskort. Denne omtalen forholder seg dog ikke til akkurat den muligheten, testobjektet er uten digitaldelen, derimot har det vært benyttet en enda bedre løsning, da i form av Heed Obelisk DA mesteparten av tiden, så ingen skal si vi ikke tar Canalot seriøst. Videre kan det benyttes bedre strømforsyninger; medfølgende finner du en nokså standard strømforsyning av PC-typen, fornuftig og godt dimensjonert. Omtalen inneholder også hva som skjer om du bytter deg opp fra en standard strømforsyning til Modulus-seriens egen Q PSU III. I testperioden har det vært benyttet hodtelefoner i flere prisklasser, fra den for tiden rasende underprisede Jays u-Jays (599,- !!), via studiostandarden, den urimelig gode Beyerdynamic DT 770 PRO 250 Ohm, opp til den silkeglatte Focal Elear. Ja, og så et par forskjellige propper, samt noen nye, spennende hodetelefoner fra Japan i tillegg, da.

Førsteinntykket av Heed Canalot III var intet annet enn formidabelt, rent ut sagt sjokkerende. Jeg har prøvd en god del gode hodetelefonforsterkere de siste par år, for min egen del troner vel den kostbare, rørbaserte iFi Pro iCan helt på toppen av disse, men her kommer altså en liten, basal boks fra Heed og forsøker seg på en endring av verdensordenen. Jeg sier basal med vilje, for kretsen er basert på sånn ca. den mest grunnleggende av alle forsterkerkretser, kjent som RC-kopling. Denne følges av et rent klasse-A utgangstrinn med svært så moderat effekt, vi ser altså på 200 mW i 32 Ohm, og ikke mer enn 20 mW ved 600 Ohms belastning, faktisk. Som med normale forsterkere, se deg ikke blind på effekt alene, det er tross alt kvaliteten og det musikalske budskapet vi søker. Ingen av de forsøkte hodetelefonene viste de minste tendenser til pustebesvær, i hvert fall. Det sagt, det er kanskje ikke den forsterkeren jeg ville valgt til Beyerdynamic T1, både av klangmessige og impedansmessige årsaker. Ellers er det å nevne at Heed Canalot har to utganger for hodetelefoner, ikke at jeg egentlig begriper poenget, men jeg har forsøkt å benytte begge med forskjellige hodetelefoner, uten at jeg kan detektere noen lydmessige endringer enten jeg bruker en eller begge utganger, bare for å ha den saken klar. Sånn generelt kan det vel lønne seg å benytte relativt høyimpedante hodetelefoner (omkring 100 – 250 Ohm, kanskje?) om du ønsker å ha to tilknyttet til en hver tid.

Ja, jeg begynte vel forrige avsnitt med førsteinntrykket av lyden, og jeg skal utdype det litt her. Som med Heed-produkter flest, har også Canalot en tydelig underliggende rytmikk og lettbenthet, det låter britisk så det holder, selv om det er både er konstruert og bygget i Ungarn. Vi kan vel uten for mange innvendinger kalle det i retning lys klang, men, som nevnt så ofte før, det behøver ikke bety skarp på noen som helst måte. Det betyr vel heller at fokus ligger noe høyere opp i frekvens enn hos gjennomsnittet, samtidig må jeg understreke at totalinnrykket av Heed Canalot er fantastisk glatt, detaljert, levende og elegant. Ingen hardhet, altså. Videre må jeg poengtere den nenvte rytmikken, for det er en spilleglede i denne forsterkeren som er helt latterlig tilstede, et hvert musikalsk verk blomstrer og lever noe så enormt gjennom denne forsterkeren. Ekstra morsomt med en hodetelefon som den ganske så mørkt tunede Focal Elear, jeg kan ikke si annet enn at Canalot blåser et helt uhørt liv i disse i utgangspunktet fantastiske hodetelefonene. Elear kan faktisk komme til å låte litt trøtte i enkelte kombinasjoner, men i lag med Heed våkner de noe så til de grader, og får vist både sin evne til store dynamiske utsving, og sin ekstreme oppløsning på best mulig måte. En kanonmatch! 

P1040506

Vi begynner med en låt jeg etter hvert har hørt på en lang rekke hodetelefoner og høyttalere, nemlig Trentemøller og låta “Nightwalker”. Man kan helt innledningsvis komme til å anta at Heed Canalot låter en anelse lyst og anemisk, men så dundrer synthbassen inn på scenen, og en hver slik idé blåses kontant vekk. Dette oppsettet har alt! Først og fremst en fantasisk, nattsvart og stille bakgrunn, deretter en florlett oppløsning som bringer med seg alle detaljene du kan drømme om. Dernest et solid fundament nedover, som holdes under full kontroll, og aldri overdrives eller oppleves upresist. Jeg har faktisk ikke noe som helst å utsette på fremførselen av akkurat dette stykket. Jeg velger derfor å gå for en mye styggere, eldre og dårligere produksjon, da i form av Deep Purple Mk. 5, skiva “Come taste the band” og låta “Drifter”. Et rufsete verk dette, men tungt og solid som få. Litt skummelt å analysere ihjel en sånn 70-talls innspilling, men Heed Canalot unngår det så vidt, og dæven så elegant! Rufset består, samtidig som du hører summingen fra gitarforsterker i innledningen, og vokalen står solid plassert i miksen. Balansen er nydelig, bassen er passe tung og feit, det er kontroll samtidig som det er rufs, dette er genialt!

P1040508

La oss ta et voldsomt steg i en fullstendig annen retning, og lytte til Gregorio Allegris overjordiske “Miserere”, her kommer virkelig den nattsvarte bakgrunnen til sin rett. Jeg aner et anstrøk av det jeg kaller “samklangsartefakter”, en slags skingring midt i stemmeleiet når koret legger på litt kraft, men det er såpass diskret at jeg må bestemme meg for å lytte etter det, for å få det med meg. Fantastisk vakkert. Ekstremt oppløst. Luftig som en iskald høstdag i Rondane. Jeg elsker det. Går derfor videre med det brutale orkesterverket fra “Romeo and Juliet” av Prokofiev, Oslo filharmoniske orkester, nydelig innspilling utgitt på Lawo. Vi spiller fra 1. akt “At the dukes command” og så bortetter. Enormt dynamisk. Stålkontroll. Nydelig klangstruktur. Rett og slett imponerende!

Sånn ellers elsker jeg vår rikstrubadur Ole Paus, av alle hans nydelige utgivelser velger jeg i dag den siste utgitte under hans eget navn, trippelalbumet “Avslutningen”, og den stemningsfulle låta “Balladen om Bente L”. Heed Canalot legger det fram så tydelig, så nært, så detaljert, så emosjonelt. På mange måter blir det som en personlig fremførsel, nesten intimt. Er det noen detajer i denne innspillingen du lurer på, sjekk den i et oppsette med Heed og Focal, er mitt tips. Det er bare helt nydelig. Ikke like romantisk som med iFi iCan, men like åpent og detaljert, definitivt. Og mens vi er i gang med emosjonelle låter fra rikstrubadurer, hører vi like gjerne Odd Børretzen og “Bekkelaget Blues”. Fascinerende hvor nært det blir. Stemmen bare er der, ekte, nær og formidlende. Det er virkeligheten jeg presenteres for, ikke en kopi, og jeg tror på historien!

Ja, så var det denne strømforsyningen, da, Q-PSU III. Denne kan mate to produkter i Heed-sortimentet samtidig, i mitt oppsett overtok den ganske enkelt for standard strømforsyning, se bilde. Jeg har opplevd en del tilfeller opp gjennom der strømforsyningen har vært essensiell for opplevelsen, så jeg hadde visse forventninger. Vel, de ble ikke helt innfridd. Forskjellene oppleves ikke som formidable, mer i retning av subtile, om du presser meg på det. For meg tyder dette på at standard strømforsyning er godt og fornuftig dimensjonert, og dermed bidrar sterkt til å gjøre dette produktet til et meget godt kjøp. Helt kort beskrevet er lyden noe roligere, med en anelse svartere bakgrunn og en touch mer presisjon i bunnoktavene med Q-PSU III innkoplet.

P1040504

Sluttsatsen er ren lykksalighet. Heed Canalot er en helt strålende hodetelefonforsterker, rytmisk, levende, detaljert, elegant. Jeg har prøvd en rekke forskjellige hodetelefoner på dem, og likte vel Focal Elear aller best, men samtlige av de andre, uansett 32 Ohm eller 250 Ohm, fungerte helt glitrende og lekkert. En av de aller beste hodetelefonforsterkerne jeg har hatt gleden av å ha i hus, uansett pris og prinsipp, og det finner jeg faktisk ganske utrolig, ettersom den ikke koster mer enn en brøkdel av de dyreste jeg har prøvd!

Heed Canalot III hodetelefonforsterker, kr. 6500,- inkludert standard strømforsyning

Heed Q-PSU III, strømforsyning for inntil to Heed-bokser, kr. 4200,-