Lagrange! LaGrange!!

Lagrange! LaGrange!!

Lagrange-punktet, L-punktet, er et matematisk beregnet punkt mellom himmellegemer, der alt på et vis står stille. Spørsmålet jeg har, er om det er vanskeligere å finne enn G-punktet? Mye mulig, om det eneste du skal benytte er ørene, i hvert fall. La oss lytte etter Heed’s L-punkt!

P1040489

Først, til dere astronomer der ute, tilgi meg for min lemfeldige forklaring av L-punktet, for å bøte på min uærbødighet, legger jeg inn denne linken.  Saken er altså den, at før akkurat i dag, har La Grange for meg utelukkende vært en låt av ZZ Top, denne finnes på deres tredje studioalbum “Tres Hombres”, og jeg lover å fortelle hvordan denne låter på Heed Lagrange etter hvert. Jeg er en sucker for sånne tåpelige sammentreff, ganske enkelt.

Dermed er det på tide å komme til poenget: Heed Lagrange er Heeds første normalt brede (47 cm) komponent, en integrert forsterker med innebygget RIAA, 2 x 60 Watt i 8 Ohm, ubalansert, og veier inn med solide 15 kilo. Byggekvaliteten oppleves som helt strålende, brukeropplevelsen er i retning high end, ganske enkelt. Heed Lagrange kan lett nevnes i samme åndedrag som Naim Supernait og desslike, det kjennes som et trygt sted å lande, egentlig. Jeg skulle i grunn likt å titulere denne integrerte forsterkeren som en “Britisk forsterker”, men det er den så absolutt ikke. Eller…, Heed oppsto i en fjern fortid (80-tallet) ved å overta Richard M. Hay’s konstruksjon, Ion Obelisk, en 30 Watt integrert forsterker som spilte helt nydelig. Disse er fortsatt å få tak i på bruktmarkedet! Overtakelsen var ukontroversiell og i overenstemmelse med avdøde Hay’s familie, dermed flyttet Obelisk-konseptet seg til Ungarn og byttet fornavn til Heed. Siden den gang er konseptet både forfinet, utviklet og utvidet, og hittil siste resultat av denne utviklingen er altså Heed Lagrange.

P1040490

Utseendemessig er Heed Lagrange en nokså elegant og symmetrisk konstruksjon, den er utstyrt med full fjernstyring, HT-bypass (kan altså kjøres om rent effekttrinn) og hodetelefonutgang, i tillegg til nevnte RIAA-trinn. På baksiden finnes ei gullrekke av inn og utganger, RIAA er allerede nevnt et par ganger, deretter følger 4 linjeinnganger + inngang for throughput, for bruk i kombinasjon med hjemmekino, eller om du ønsker å kjøre en DAC med volumstyring rett til effekttrinnet. Det finnes også to utganger, en ren linjeutgang, f.eks til separat hodetelefonforsterker, om det behovet skulle melde seg, dernest en mer interessant pre out. Undertegnede har etter hvert utviklet seg til en entusiastisk Heed-fan, selv eier jeg en Heed Obelisk DAC, samt en Heed Canalot hodetelefonforsterker (omtale følger!), så jeg er i utgangspunktet positiv justert på bias. Ta dette med som informasjon for videre lesning, i fall det skulle ta av litt. Vil bare pirke litt angående fjernkontrollen, der volumstyringen er litt i kjappeste laget. Fort gjort å overkompensere, skulle vel ønske Heed kunne bremse rotasjonshastigheten noen hakk. Bortsett fra dette oppleves byggekvaliteten å være særdeles god, subjektivt kjennes dette ut som nydelig mekanisk kvalitet.

p1040494.jpg

Innledende runder med musikk, filmlyd og Spotify viste vel ikke helt det jeg hadde håpet fra en ny Heed-konstruksjon. Her var det veldig begrenset hvilke høyttalere den ville spille fritt og lekent med, det var nokså grått og gjerrig på det klanglige, og måtelig hva angikk det dynamiske og levende uttrykket. På den annen side hadde leverandøren mer enn hintet til meg om at enkelte komponenter inne i denne Heed-boksen låt rett så stivt innledningsvis. Så jeg drakk meg til mot en kveld, og fant fram heavy-samlingen min… Jeg vet ikke hvilket syn den generelle leser har på dette med innspilling av elektroniske komponenter, så jeg tenker ikke pådytte dere svevende teorier, men av årsaker jeg dermed ikke på noen måte kan forklare, var påfølgende dag nærmest som et lite sjokk å regne. Borte var tendensen til grå og matt kulør, forsvunnet i de øvre luftlag var en liten “kant” som kunne virke noe irriterende oppover i presensområdet. Tilbake sto noe jeg kort og greit vil karakterisere som high-end ro og eleganse, toppet av en slagkraft av helt uventet karakter, kjenner jeg igjen alt Heed kan, og mere til! Så hva gjorde jeg? Lot den få smake det beste jeg har tilgjengelig av kilder for tiden. Audio Note DAC 4.1X. “The Dreamcatcher”. La meg bare si at jeg gruer meg til den dagen denne DAC’en finner veien tilbake til sine rettmessige eiere, og Heed Lagrange hadde ingen problemer med å understreke dette poenget for meg, tvert i mot. 

P1040493

Så legger vi i vei, da, på sangens vinger. Og jeg begynner selvsagt midt inne i Lagrange-punktet, hos ZZ Top og deres låt “La Grange” fra Tres Hombres. Dette er deilig rytmisk og lekende. Trommestikkene klikker lekent mot kanten på skarptromma, mens vi venter på at ZZ Top skal banke sine Texas-rytmer inn i oss. Og kan Heed Lagrange rocke? Det kan jeg love! Her oppfører forsterkeren seg tøft, fett og litt gammeldags, det er ekte vare som leveres. Bassrytmene ligger i forkant i lydbildet, mens solo og vokal tar plass litt bakenfor, her er det rå boogie som er mål og mening, og Heed skjønner akkurat det bedre enn de fleste, faktisk. Rytmene banker i rommet, og jeg tramper takten lykkelig. Men la oss gå over på en noe snillere innspilling, Mark Knopfler, fra Ragpicker’s dream, med låta “Coyote”. Det rytmiske og lekende er igjen det mest fremtredende. Fullstendig nytt innsyn i denne låta en levende, rytmisk, slagkraftig tilstedeværelse. Ro og dynamikk hånd i hånd. Bemerk allikevel følgende atter en gang: Det er noe med den AN Dac’en som bidrar voldsomt til å blåse liv i all musikk, men det er uansett svært sjeldent at forsterkeren kan videreformidle dette så klokkerent som Heed Lagrange. Den fortjener kort sagt de beste kilder du kan klare å finne til den.

P1040491

Vi dykker inn i jazz-landskapet der Ray Brown trio serverer oss “The real blues”, en live innspilling fra Juli 1988 i Santa Monica. En nydelig innspilling, særlig bassen er helt herlig og opptaket sprudler med sin strålende dynamikk. Heed formidler med nærmest dødsforakt, levende, sprudlende, full av smekk, full av liv. Føttene lever sitt eget liv, danser omkring på gulvet og formidler på denne måten at dette swinger det av! Kanskje ikke så vanskelig å få det til å leve såpass med en nydelig innspilling fra dette superlaget, så jeg banker i vei med en helt annen utfordring, da i form av Deep Purple. Joda, utvilsomt et superlag det også, men skiva “Now What?” kan ikke akkurat beskrives som sprudlende og levende rent innspillingsteknisk, er jeg redd. Flat og pregløs er vel heller uttrykkene jeg vil benytte, men låta “Vincent Price” er uansett alt annet enn pregløs, dette er spennende musikk! Heed Lagrange leverer da også et sjeldent innsyn i denne låta, og holder svært god styring på begivenhetene. Det er en åpenbar storhet i denne komposisjonen, og akkurat det formidler Heed med overbevisning. Kjempetøft.

P1040488

Tilbake til nydelige innspillinger, denne gangen klassisk fra Analogue Audio Association, russisk kor, Cantus ex Corde. Det er vanskelig for elektronikk å gjengi kor uten trøbbel. Ofte oppstår en form av “samklangsartefakter”; en slags “gjalling” som skaper en viss hardhet, spesielt ved crescendo. Intet slikt denne gangen, dette er da fullstendig magisk, ja, nå låter faktisk helt og holdent som en særdeles vellykket rørforsterker! Ja, jeg vet at dette med påstander om rørforsterkere er kontroversielt, men her benytter jeg skamløst min erfaring som trumfkort, så får dere som mener jeg tar feil bli så oppgitte som dere vil, dette er min egen blogg! Dybde, størrelse, rom, klanger, plass, dynamikk, tilstedeværelse, nerve, innsyn, alt dette og mere til, Lagrange er en klasseforsterker. Videre med Ralf & Tal, “Duet for cello and bass”, og igjen leveres det med organisk, ekte klangkarakter, toppet av rom, dynamikk og nærhet. Dette er helt og fullstendig lytefritt. Også Arion Ensemble “The Water Music” spilles nydelig organisert og kontrollert, med naturlige, organiske klanger, med fullstendig innsikt og klanglig harmoni. Rytmisk og rolig på en gang.

P1040486

Som nevnt inneholder boksen også et RIAA-trinn, vi må lytte på dette også. En solid 70-talls Pioneer-spiller, direktedrevet, med en Audio Note IQ3 moving magnet koples til. Den innebygde RIAA’n er i prinsippet et Questar-trinn fra Heed’s Modular-serie, en relativt lettbent, rytmisk og åpen gjengiver. Generelt anbefaler jeg dermed en tydelig varmtklingende platespillerkombinasjon, noe som dessverre ofte kan være litt vanskelig å finne i rimelige prisklasser, men Pro-Ject Essential kan nok fungere. Selvsagt finnes enkelte japanske remdrevne fra 70-tallet, som f.eks. Pioneer, men også flere andre. Pick-up som f.eks.  Ortofon 2M Red, Shure, Goldring 1000-serie, Audio Note IQ-serie vil være gode partnere. Mitt nevnte oppsett fungerer bra, men jeg kunne faktisk tenke meg enda mer skyv nedover, men da begynner det fort å koste litt. Dette RIAA-trinnet gjør ingen skam på forsterkeren, den åpenheten og rytmikken som serveres, er ikke noen selvfølge for innebygde RIAA-trinn fra så mange produsenter.

Nevnt er også utgang for hodetelefonm igjen har Heed benyttet en velspillende enhet fra Modulus-serien, kjent under navnet Canamp. Selv benytter jeg Heed Canalot som hodetelefonforsterker i det daglige, og jeg kjenner igjen det dynamiske, gjennomsiktige, lekne og kraftfulle uttrykket fra den noe mer påkostede modellen. Dette er kort sagt en strålende hodetelefonforsterker, kombiner den gjerne med Beyerdynamic DT 770 PRO (250 Ohm-utgaven!), eller, om du føler deg rik, Focal Elear. Igjen er det rytmikk og spilleglede i bøtter og spann, fantastisk godt resultat for en innebygget hodetelfonforsterker!

P1040487

Så hvor havner vi i totalbildet med Heed Lagrange? Utrolig høyt, vil jeg si. Dette er en knallperle av en integrert forsterker, selv om den ikke rår over mer enn 60 Watt i hver kanal. Dette begrenser selvsagt høyttalerutvalget noe, men om man finner en god partner, framstår Lagrange som rent ut sagt brutalt sterk. Kombinert med en helt uvanlig klangstruktur som låter i retning av en god rørforsterker, en livlighet og gjennomsiktighet som virkelig skaper liv og røre, ender vi med en soleklar hit. Tilbake på min mye dyrere Spec-forsterker er forskjellene faktisk urovekkende små; jeg måtte gå flere runder før jeg ringet inn detaljene. Joda, jeg aner en enda mer forfinet gjengivelse, samt en touch åpnere og kraftigere gjengivelse fra Spec, men bare det at vi må søke såpass nøye, er intet annet enn fantastisk. Velg en relativt lettstyrt høyttaler, Spendor A-serie, Doxa, eller f.eks. Fyne, og du vil kunne nyte et ekstremt vellydende oppsett i din egen stue. Heed Lagrange er et fantastisk smykke til en særdeles fornuftig pris, nå er L-punktet funnet, og du vide verden hvor deilig det er!

Heed Lagrange integrert forsterker, 2 x 60 Watt, veil pris 38 650,-

Import Moiz Audio

 

 

 

Hvit makt fra Arendal?

Hvit makt fra Arendal?

Joda, jeg er klar over at jeg tar litt sjanser med en slik kontroversiell overskrift, men tross alt kommer disse høyttalerne fra Arendal… La meg derfor med en gang si at Arendal 1723 Bookshelf S representerer alt annet enn korttenkte snauskaller. Her er det livlighet og stor toleranse hele veien!

P1040455

Nå tok jeg allikevel ikke overskriften helt ut av lufta. For det er en underliggende kraft, og en insisterende tilstedeværelse som ikke kan overses i disse høyttalerne. Men da er jeg allerede på full fart inn i en seriøs foregripelse av begivenhetenes gang, så la oss heller starte med å si litt om disse høyttalernes grunnleggende, tekniske utgangspunkt. For det første: De kan selvsagt fås i andre finisher enn hvit pianolakk, dersom du ønsker mer anonyme høyttalere enn de relativt godt synlige, elegante boksene som har vært på test. Dernest er de veldig annerledes tenkt ut enn de velkjente Tower-høyttalerne, som virkelig har satt Arendal Sound på audiokartet. 1723 Bookshelf S (for Small) er faktisk trykkammerhøyttalere. Ikke på noen måte et vanlig prinsipp for tiden, dessuten relativt overraskende når vi kjenner storebrødrene som villbasser med høyt volum og generell galskap som mest fremtredende egenskaper. Typiske trykkammerhøyttalere er jo BBC-konstruksjoner med stiff upper lip og en nokså tydelig sjenanse i bagasjen, hvordan kan man få dette til å passe med Arendals nokså brutale image? Som med eksempelvis den legendariske BBC-monitoren LS 3/5A, har også 1723 Bookshelf S lav virkningsgrad, med sine svært moderate 84 dB / 1W / 1 m. Dessuten har den nokså lav impedans også, med sine nominelle 4 Ohm, hold disse data sammen, og resultatet peker utvilsomt i retning brutal forsterkerkraft på menyen med store bokstaver. Men, i klar kontrast til nevnte LS 3/5A, har 1723 S headroom i bøtter og spann, og går slett ikke i metning på samme måte som de litt gammelmodige BBC-høyttalerne. Her er det bare å fylle på med effekt, Arendal tillater inntil 250 W / høyttaler, men igjen, bemerk at dette tallet  gjelder ved 4 Ohm, som altså er disse høyttalernes nominelle impedans.

P1040465

Diskantene sitter i bunn av såkalte wave guides, en slags ropert, som er blant annet er ment for økning av effektivitet. Elementene deles såpass lavt som 1500 Hz, i sin tur betyr denne løsningen svært god kontroll på spredning, og høyttalerne får dermed en lettplassert natur. De tåler vegger og møbler i relativ nærhet, men som alltid anbefaler jeg en del toe in for optimalisering av resultatet. Det viktige med denne høyttaleren blir vel helst å balansere output fra de to elementene, slik at intet overdrives i noen del av frekvensområdet, og akkurat dette har konstruktørene jobbet mye med. Bassene er coated paper med 6,5″ diameter, kassene oppleves svært solide og stive, mens terminalene er ren high end. Nå er det muligheter for bi-wiring for dere som har slike tilbøyeligheter, selv har jeg ikke benyttet meg at denne muligheten. Derimot har jeg benyttet forsterkere fra drøye 15 til 250 W (i 4 Ohm) på disse høyttalerne, og observasjonene er at selv om ingen av dem gjør seg bort, profitterer 1723 S på solid effekt fra forsterkeren. Endelig fant jeg høyttalerne som fikk min Micromega PW-250 til å slå ut i full blomst! Dette siste poenget er faktisk ikke så enkelt som man kan tro; denne forsterkeren har vist seg notorisk kjedelig i lag med den type høyttalere jeg stort sett omgir meg med, dvs. enkel last, høy effektivitet og høy impedans. Micromega-forsterkeren trives først når den må slite litt for resultatet, og det må den når den skal vekke Arendal 1723 Bookshelf S!

De innledende runder viser oss en svært harmonisk høyttaler, jeg skal vokte meg vel for å påstå at dette rangerer blant de mest oppløste og luftige jeg har hørt, men at den er i eksellent balanse, hersker det liten tvil om. Fantastisk sammenheng mellom bass og diskantelement, er knapt i stand til å ane hvor overgangen er, 6,5-tommeren henger unormalt godt med toppen her. Dette til tross for at toppelementet oppleves hurtig på grensen til eksplosivt, ikke på Klipsch-nivå, men med mye smekk, allikevel. Det er mellomtonen som eksellerer. Mye grunnet en kontrollert beherskelse i bunnoktavene, ganske typisk for trykkammer, fremstår mellomtonen med nydelig innsyn og detaljrikdom. Pluss på at blåsere og desslike dermed tillates skinne fritt og åpent ved behov, så har vi en utrolig spennende stativhøyttaler som resultat. På mange måter en nokså slem konkurrent til Roksan TR5 S2, for der sistnevnte er myk, særs veloppløst og elegant, er 1732 S tøffere, tørrere, sintere. Samtidig er Arendal også betydelig sultnere på effekt, på mange måter er de vel kvalitativt på samme nivå, allikevel nærmest som lydmessige motpoler å regne. Begge evner å trekke lytteren med seg inn i musikken, men med helt forskjellige virkemidler. Fascinerende. Og ellers oppgir Arendal et frekvensområde på 65 Hz – 20 kHz innenfor +/- 3dB, men dette vil jeg virkelig karakterisere som svært konservativt oppgitt. Frekvenssveip viser at i mitt rom er det så å si jevn output ned til 30 Hz, fullstendig brukbar på 25 Hz, greit hørbar på 20 Hz, til og med helt nede ved 15 Hz finnes det et eller annet som definitivt bidrar til musikkgjengivelsen. Dette er i sannhetens navn helt unormalt bra for et par stativhøyttalere! Merk allikevel to ting; at et moderat stort element i et trykkammer ikke flytter mye luft, samt  at dette ikke er vitenskapelig måling, kun en subjektiv sammenligning med alt annet som er innom av utstyr. Mitt rom legger dessuten på en del ekstra i området 40 – 45 Hz, hvilket passer 1723 S helt perfekt, tatt i betraktning deres langsomme avrulling nedover. Og før jeg glemmer det; disse høyttalerne er THX-spesifiserte, åpenbare valg for kinoentusiastene. Skal du ha dem i front, foreslår jeg å la dem jobbe i lag med en av Arendals brutale sub-woofere, bare.

Går vi løs på musikkeksemplene, overraskes jeg ikke over at disse høyttalerne har utpregede allround-egenskaper. Derimot overraskes jeg over at jeg likte klassisk ekstra godt på dem, all den tid de ikke innehar den organiske eleganse og troverdighet jeg pleier å forbinde med de høyttalerne som gir meg de beste klassisk-opplevelsene. Som  Response, som virkelig er noe helt annet enn Arendal 1723 S, bare for å ha det helt klart. Men jeg vil litt tilbake til forholdet mellom Micromega PW-250 og Arendal 1723 Bookshelf S, ja her føler jeg for å sende en takk til Arendal for at de plutselig har fått denne forsterkeren til å framstå med pondus, kontroll og, ikke minst, liv, noe den stort sett ikke har vist mye av i min lange rekke med tester. Som nevnt har jeg spilt med flere forsterkere på disse høyttalerne, mens oppsettet jeg oftest referer til i de følgende avsnitt er: APL drivverk/DAC direkte inn i Micromega PW-250, derfra til høyttalerne, enkelt og greit. Endelig skinner denne klasse-D forsterkeren slik den kan, dette er virkelig en nydelig match! Det sagt; velkjente PRaT-forsterkere fra Storbritannia og Ungarn (sistnevnte dreier seg om Heed, selvsagt) setter fingeren enda tydeligere på det rytmiske og lekne uttrykket fra Arendal, men her mangler man fort litt brutalitet, i stedet.

P1040458

Vi begynner i det forsiktige hjørnet, med “Trip Hoppin”,  K&D Dub; dette kan vel best beskrives som heismusikkvarianten av chillout, men dette er strålende innspilt. Arendal responederer med en presis og eksakt gjengivelse, men jeg mener vel å oppleve en viss mangel på “juice” og klang. Det klinger ikke ut i evigheten, det er litt tørt og noe mer in your face, enn det en såpass atmosfærisk og eterisk låt som denne kan være. Dynamisk sett er det derimot veldig tilstede. Dessuten er det strålende godt organisert, plassering og detaljering trygg og solid. Betydelig dårligere innspillingskvalitet finner vi i Rainbows 70-talls utgivelse, “Long Live Rock’n’Roll”, og dette setter høyttalerne på helt andre prøver. Og det låter tynt, selvsagt, sånn er nå en gang denne innspillingen, ja, den kan faktisk profittere på Spotify i stedet for høykvalitets-CD, all den tid Spotify leverer en noe fetere og mer tilgivende gjengivelse. Det interessante ved avspilling av en SHM SACD fra Japan, er jo at Arendal makter å få dette lytteverdig, uansett. Til tross for et opphav som er forbi en hver mulighet til redning, avspilles dette med en form av harmoni, med en relativt åpen, forståelig mellomtone. Jeg savner ofte de fete og unyanserte 70-talls-anleggene på denne innspillingen (og på Deep Purpless “Burn”, forresten), der er ikke Arendal, heller, men de skaper uansett en herlig tilstedeværelse og atmosfære på den arabiskinspirerte, herlige låta “Gates of Babylon”. Spennende!

P1040462

 

Over på mer høyverdig kultur… (?). Arendals egen (ja, byens altså, ikke bedriftens) internasjonalt bejublede jazzvokalist, Inger Marie Gundersen, foredrar “A taste of honey” med stor innlevelse. Her er det mye mer farger enn ved forrige eksempel, men igjen oppleves det som litt kort, og litt lite juice i leveransen. I det hele tatt er denne tendensen til gjerrighet et klart karaktertrekk, men på den annen side fremmer akkurat dette fenomenet presisjon og tydelighet. Det fungerer svært så fint, og instrumentene får sine særpreg, til tross for litt mangler rundt det organiske og levende. Dette er mer tysk enn engelsk, for å beskrive det på en annen måte. Jeg fjerner meg frekt fra det finkulturelle og svever over til de alternatives sfærer, der “Sweet Wilderness” med Medwyn Goodall leverer basstoner fra helvete. Her imponerer Arendal 1723 Bookshelf S formidabelt! De spiller de aller dypeste tonene med nydelig verdighet, helt fullstendig fri for artefakter av noe slag. OK, de flytter ikke mengder luft, de viser ikke størrelsen i den nederste oktavene, viselig nok, men dette er uansett det beste jeg har hørt fra stativhøyttalere på denne låta, punktum. For en verdig eleganse de framviser, balansen er nydelig, dette står ganske enkelt fjellstøtt.

P1040457

Så må vi over på et tema som egentlig burde være Arendals styrke, dynamikken. Vi benytter “Moten Swing” med Big band Basie; en absurd eksplosiv låt på de beste anleggene, men forskjellene på spesielt høyttalere er formidabel på denne låta.  Dynamikken fra disse Arendal-høyttalerne er brukbar, men heller ikke mer enn det. Igjen takles dette med ro og verdighet, men direkte imponerende er det vel ikke. Hadde på mange måter ventet meg mer av akkurat dette med blåser-støt på denne typen semi-horn-høyttalere, det er liksom blåsere som skal være livretten. Joda, blåserne klinger så visst fint, men de eksploderer ikke i trynet på meg, slik en blåserrekke fra det virkelige livet gjør. Vi kan fortsette med “A Dark Knight, Hans Zimmer’s mesterlige filmmusikk. Og igjen setter Arendal nærmest en ny standard, altså, en stativhøyttaler skal vel ikke kunne få til dette!? Her flyter 1723 S på en fantastisk evne til å takle utfordringer, samt en helt nydelig balanse i alt som leveres. Dette er storslått, velorganisert, og atter føler jeg for å benytte utrykket verdig beskrivende for den ro og soliditet disse høyttalerne formidler. 

P1040466

Jeg var inne på dette med klassisk musikk, av årsaker jeg er litt usikker på nyter jeg måten Arendal 1723 Bookshelf S formidler klassiske verker. Det er nok balansen og kontrollen som gjør hoveddelen av jobben for meg, tror jeg, for jeg har faktisk også visse innsigelser. Vi kjører det melankolske korverket “Misére”, mesterlig innspilt av Harmonia Mundi, og joda, det er fint å lytte til, så definitivt. Utfordringen går på at vi vel mangler siste rest av emosjonsformidling, som ville kunne løftet dette korverket fra vakkert til gripende. Her blir det nok litt for enkelt og uorganisk fra Arendals side, men de består testen på ren og skjær kontroll over begivenhetene. Så over på en av Vivaldis swingende verker, denne gang “Konsert i G-moll for 2 celloer (og en masse annet)”, der Harriet Krijgh trakterer en av celloene. Dette viser på en flott måte hvorfor jeg liker klassisk på disse høyttalerne. Det er den verdige (der var det igjen!) og organiserte gjengivelsen, intet går galt, det er lite å peke på av tøys og tull, det bare spilles av uten bekymring. Det er rytmisk og lekent, det er heller ikke her veldig organisk i klangmønsteret, men det er uangripelig i sin ryddighet, og gjør man det slik, blir presisjonen et aktivum som behandler et stort orkester med kontroll og balanse.

P1040463

Arendal har med sin litt uvanlige konstruksjon skapt en meget spennende og altetende høyttaler i form av 1723 Bookshelf S. Ikke de mest oppløste, elegante eller forfinede formidlerne i bransjen, men en særdeles tolerant og velbalansert høyttaler er det så definitivt. Gir du dem solid med strøm, og en god kilde, vil de svare med å spille av alt du kan finne på å kaste på dem med den største selvfølgelighet. Dere som har lest hele teksten, vil se at jeg stadig vender tilbake til uttrykket “verdighet” i beskrivelsen av disse høyttalernes måte å spille musikk på. Med det mener jeg at de takler alle påkjenninger på solid, fornuftig måte, det er aldri noe juks eller overdriv, det er en helt fantastisk balanse som bærer en hver påkjenning på sine sterke skuldre uten å mukke. Du har relativt fritt valg av forsterkere, avhengig av hva du vil oppnå, men jeg foreslår godt med effekt til rådighet, det er ikke laveffekts rørforsterkere som er førstevalget her, nei. Klasse D eller britiske forsterkere i den noe høyere ende er vel mine personlige førstevalg, men her er det som nevnt ganske åpent. Alt i alt en helt nydelig, levende og bunnsolid høyttaler fra Arendal!

Arendal 1723 Bookshelf S, priser fra 11 990,- / par, regn med noe tillegg for pianolakk.

Kontakt LSound for mer info.