Glødende kjærlighet

Glødende kjærlighet

Dette er med god margin den test jeg har benyttet lengst tid på i løpet av mine gode 25 år som hifi-skribent. For det er mer enn 6 vidunderlige år siden Audio Note P2 SE Signature flyttet inn i Casa Rognlien!

P1040372

Denne omtalen behøver en del bakgrunnsinformasjon, slik at leseren kan sette uttalelsene inn i et litt bredere perspektiv, for det å benytte laveffekts rørforsterkere er ikke nødvendigvis alles største hifi-glede. Dessuten er Audio Note i seg selv et tema godt egnet til fordypning, de leverer noen av de mer eksotiske, og, i hvert fall av de aller dyreste produktene vi kan finne på markedet. Erkebritiske, men med dansk opphav, ettersom Audio Note er ektefødt brainchild av Kong Peter den store Qvortrup, mens konstruksjonene ivaretas på genialt vis av Andy Grove og hans team. En ting er at det har avstedkommet en del helt avsindig dyre, tunge og digre produkter, men heldigvis finnes også opptil flere nesten betalbare produkter lengre ned i sortimentet. Jeg kommer tilbake til Audio Note’s fokus og dedikasjon i kommende artikler på denne bloggen, så jeg tenker å slippe akkurat det temaet her, og heller snakke mer om effektforsterkeren P2 SE Signature.

P1040382

P2 finnes i tre utgaver, la meg her skyte inn at akkurat den typen tankegang har stor påvirkning på Audio Note’ produktutvalg, så å si alle produktene finnes jo i et urovekkende antall varianter, lett å gå seg litt vill i. Men P2, altså. Grunnutgaven er en 2 x 20 Watt push-pull forsterker med 6L6 utgangsrør, og ECC 83 driverrør, det eneste som gjør den litt spesiell er at den har en volumkontroll på inngangen, for å tilpasses forforsterkerens utgangssignal. Jeg misliker den løsningen, og den går igjen på de fleste Audio Note effekttrinn. På min sviktet dessuten volumpotmeteret i løpet av første driftsår, jeg koblet det bort, og erstattet det med gode metallfilmmotstander. Dette ga et tydelig løft i presisjon og tydelighet, jeg ser kort sagt ikke poenget med denne løsningen. Et klart løft i sortimentet kommer med P2 SE, dette er i grunn en ganske annerledes forsterker enn grunnmodellen, og, som navnet antyder, er dette en Single Ended variant, nå med en litt endret rørkombinasjon og bedre komponentkvalitet. Effekten går noe ned, men det oppleves i grunn motsatt, gitt at den får en høyttaler med jevn og relativt høy impedans å spille på. Så kommer Signature-versjonen, dagens testobjekt, og her har Audio Note tatt enda et par svært viktige steg. Enda bedre komponentkvalitet, og sist, men langt fra minst, AN’s egne I-HiB utgangstrafoer. Disse er noen underverk over temaet transformatorer, og de bidrar sterkt til at Signature-forsterkeren spiller langt utenfor sin liga. Forsterkeren yter ca. 18 Watt pr. kanal, og veier inn med gode 20 kilo. Den ser ikke så dyr ut, men den spiller dyrt. Veldig dyrt.

P1040380

Ettersom jeg er i den heldige posisjon at mitt hjem er rene transittstasjonen for god hifi, og jeg blir oppfordret til å teste en masse flotte produkter, har Audio Note P2 SE fått lov å prøve seg i lag med masse både billig og dyrt utstyr, så jeg kan vel uten blygsel hevde at jeg kjenner denne forsterkeren ut og inn. Jeg kjenner dens styrker (det er mange) og svakheter (det er få), og begrensninger. Den har fått drive både lett og tung last, og den har blitt drevet av alle mulige forforsterkerløsninger, fra Audio Note’s egen M6 helt ned til billige DAC-volumkontroller, og den har ikke skuffet meg en eneste gang. Ikke én. Den har rundspilt de aller fleste forsterkerne jeg har hatt i hus i alle år jeg har eid den, og akkurat det er ingen liten bragd, bare for å ha det helt klart. OK, noen av forsterkerne har hatt betydelig større ressurser på strømforsyning og effektsiden, dette har gjort dem klart mer fleksible. Men gitt at vi setter opp enkel last av høy kvalitet, har Audio Note P2 SE Signature stort sett levert musikalske opplevelser som feier de aller, aller fleste av banen. Og her må vi i gang å diskutere begrepet “musikalske opplevelser”.

P1040381

Audio Note leverer i mine ører magi, helt fra innstegsmodellene i Zero-serien og opp i stratosfæren, men magi, kontroll og klangstruktur blir bare bedre og bedre jo lenger opp i kjeden man kommer. Men det finnes heldigvis enkelte modeller som ser ut til å ta snarveien, og levere utrolige ting, så lenge vi lar dem jobbe innenfor sin komfortsone. Forrige utgave OTO SE. Høyttalerne AX Two. Meishu. Samt dagens omtalte produkt P2 SE Signature. Og sikkert diverse andre jeg ikke har hørt. Dette betyr at de sender lytteren til stedet og timen der opptaket ble innspilt. Som en tidsmaskin flytter de bevisstheten og tilstedeværelsen inn i lytterommet, trekker lytteren inn i musikken, omslutter lytteren med en annen tid og et annet sted, sprer nytelse, glede og utvider den menneskelige bevisshet. Som et dop, som psykedelia. Og det er uten bivirkninger, om vi holder de økonomiske aspekter utenfor. Og dette er hva jeg ønsker å beskrive i denne omtalen av Audio Note P2 SE Signature. OK, så var Spec RSA F33EX på besøk her for et par år siden, og den kom drassende på en prislapp nærmere 200 000,- oljekroner, og den kunne faktisk gjøre det samme som dagens testobjekt. Mens dens lillesøster, Spec M3EX, som i dag er i mitt eie, kommer med halv pris, men ikke med den samme magi. AN P2 SE Signature spiller i de aller, aller fleste tilfeller med mer innlevelse, åpenhet, liv, tilstedeværelse og nærhet enn min flotte Spec-forsterker. Det hører selvsagt med til historien at sistnevnte er en integrert forsterker bygget med japansk, evigvarende kvalitet, men dog.

P1040377

Så hvor har Audio Note spart på kronene med P2 SE Signature? Svaret på det er i grunn ganske enkelt; strømforsyning. Der spares både plass og kostnader. Den er enkel og funksjonell, men ikke mer. Ingen rør i likeretting eller glatting, dette er en relativt grunnleggende Audio Note-løsning. Så er det rørene, selvsagt, 6L6 og 5881 er masseproduksjon, moderat store rør, moderat pris, moderat effekt. Jeg har underveis berevet litt “tube-rolling”, i dag sitter en komplett Tung-Sol rørpakke i forsterkeren, på denne siden av høggdyre NOS-rør, er dette er solid og godt valg.

Begrensningene jeg har nevnt her over, er selvsagt helt i sin orden, noe skal man tross alt få igjen for å mangedoble prisen oppover i hierarkiet, via P4 og Jinro. Til Ongaku. Rørforsterkernes gudeskikkelse og overhode. Ongaku betyr musikk. Da er du ved målet. Men sannheten er at allerede ved P2 har man fanget deler av Ongaku’ens sjel, og selv om den fremstår som mindre foredlet, så er den der, og stikker sitt hode fram i små, magiske øyeblikk. Og akkurat disse øyeblikkene beriker livet, gir øyeblikk av tro og håp. Og glødende kjærlighet. Det er vel på sin plass å nevne her at jeg har både eid og testet en god del forskjellig Audio Note-utstyr opp gjennom årene, samt besøkt fabrikk og eier ved flere anledninger. Og joda, Audio Note leverer i min verden de aller beste formidlere av hermetisk musikk, mine personlige favoritter. Så har vi de subjektive kriterier på det rene.

P1040375

Så kommer vi til musikken, da. Hele ideen, egentlig. Store deler av tiden benytter jeg nå APL DAC som volumkontroll, men i husholdningen finnes også en svært vellydende Trafomatic Reference One forforsterker, denne ligger omtrentlig på nivå med Audio Note M3, og er som sådan godt tilpasset nivået på P2, om vi har behov for en ren rørlinje. I tillegg har jeg som nevnt benyttet en lang, lang rekke utstyr i kombinasjon med P2 SE Signature, og P2 har vist seg svært så tilpasningsdyktig, samt som en lettvin samarbeidspartner. Høyttalerne har strakt seg vidt og bredt, fra små billige hyllehøyttalere, via avanserte stativhøyttalere med fantastiske elementer, små, vellydende gulvstående som Spendor og Kudos, via et par utgaver av Doxa 8.2 opp til Marten og et par digre Aurum. Og en masse annet derimellom. P2-forsterkeren sier av og til i fra at det er litt for tungt, da begynner det med en myk og noe utflytende bass, men den har hittil ikke kollapset på noen som helst måte. Nå kan det ha noe med min økende alder å gjøre; jeg benytter ikke Klipsch på flatt jern mer, det blir mindre heavy og mer jazz, jeg lytter mer på musikkens sjel, enn å jakte enøyd etter raseri og desperasjon. Ikke hører jeg så bra mer, heller (no thanks to Klipsch!), men jeg setter fortsatt stor pris på emosjonsformidling i musikken, enten det nå er fortvilelse, raseri, melankoli eller livsglede, og produktene jeg benytter, speiler selvsagt disse kriterier. Det er jo her Audio Note eksellerer. De er mestre i hamskifter. Fra den snille barnehagetanta til Eddie the Head. Det skjer sømløst, og det skjer plutselig. Og akkurat den egenskapen er vel noe alle egentlig leter etter. Evnen til å gjengi det som ligger på skiva, i stedet for å gjengi det hifiprodusenten mener burde ha ligget der.

Så over til musikkeksemplene, denne gang presentert i lag med en rekke høyttalere forsterkeren har spilt godt i lag med. Vi begynner med Spendor, for når Audio Note P2 SE Signature driver Spendor A4, er på sett og vis sirkelen sluttet; den spiller kontant, magisk og med stor tilstedeværelse. Oppløsningen er forbilledlig, med et fyldig og kontant uttrykk. Frekvensresponsen virker jevnest og kontrollert også under 40 Hz; dette er hørbart så lavt ned at det er ufattelig! Denne typen lettstyrt høyttaler finner fram Audio Note’s flotteste egenskaper, gjengivelsen viser med all mulig tydelighet, forsterkeren har full kontroll, og nyter tydelig av samarbeidet. Dessuten spiller det vakkert også på lavt volum, det er ikke overdriv å hevde at P2/A4 er en match made in heaven! Styrkene i en fasekorrekt høyttaler understrekes med en forsterker som Audio Note P2 SE Signature, så Roger Waters’ “Amused to death” og låta “Three wishes” fyller lytterommet med enorm størrelse. En helt sykt perfekt plasseringsevne, høyt, pinpointed, tydelig, lettlest. Basspulsene er kraftfulle og rolige, som fra helvetes forgård, det er ekstra tydelig og velorganisert, man oppfatter plutselig at det finnes en lagdeling i “bølgene” som strømmer på oss. Noe av det samme oppleves med Hans Zimmer og hans filmmusikk fra  “Dark Knight”, et enormt drama, det er som om mørkets dypeste krefter åpenbarer seg i lytterommet. Det er helt magisk, nydelige klanger og sterk intensitet, ja, det er helt oppslukende. Samtidig serveres det med overraskende stor dynamisk kontrast, det er deilig og litt skremmende, på et vis. P2 SE Signature får Spendor A4 til å framstå som kjempehøyttalere, ganske enkelt.

Tune marvel horn

Så over på Tune Marvel, en fullblods hornhøyttaler, som også elskerAudio Note så høyt at den bare ikke klarer å skjule det. Den kastet seg ut i musikk og dans med en spilleglede som går langt, langt utenpå hver eneste såkalt dynamiske høyttaler du kan oppdrive. Lynrask, eksplosiv, leken, veloppløst, dynamisk som et helvete! Det som gjør seg aller best med denne kombinasjonen er selvsagt lyden av en utemmet blåserekke. Å høre Gordon Goodwind’s Big Phat Band er en rent ut sagt himmelstormende opplevelse, det er et sånt trøkk og en sånn villskap her, at du bare sitter og gaper i lytteposisjon. Særlig du kan gjøre noe sånt med noe annet enn horn! Dette tempoet og denne ekstreme anslagskraften i mellomtonen fordrer en tilsvarende hurtig og presis forsterker, og de elektriske egenskapene i en sånn type høyttaler, ber om en single ended rørforsterker, ganske enkelt. Dermed finner Audio Note og Tune hverandre i en helt magisk forbindelse, som virkelig setter i gang både fot og hjerte. Er ikke dette morsom hifi, er det ingenting som er det!

Nesten like morsom, og klart mer balansert er Klipsch RF-7 Mk3; og av alle forsterkerne jeg forsøkte på disse høyttalerne likte jeg aller best den moderate Audio Note forsterkeren. Det spilte både eksplosivt, nært og levende. Roffe Wikstrøms “Bedda med rena lakan” var svært opplysende, dette med emosjonsformidling er virkelig AN’s store styrke. Denne låta er som en rapport fra selve livet, et ekteskap i hardt vær, men der respekt og kjærlighet vil bære dem gjennom. En råsterk musikkformidling, aldeles bergtagende. Dette understrekes også på en helt annen type høyttaler, da i form av Monopulse’s svært så prisverdige høyttalere, Model A. Molly Johnson og hennes tolkning av Billie Holidays intense sang “Don’t explain”, ble en rå demonstrasjon av emosjonell formidlingsevne. Molly Johnson gir oss med sin evne til å formidle teksten med en uslåelig overbevisning. For å kunne levere en slik intensitet, må høyttaler og forsterker dele egenskaper der klarhet, presisjon og en eller annen form av ren “magi” utgjør essensen. Og er det noe Audio Note har i sitt DNA, så er det altså en helt uovertruffen evne til å gripe lytteren med sin sitrende nerve. Om ikke det er ren og skjær “magi”, så vet ikke jeg.

Audio Note AN-E

I lag med Martin Logan 60XT viser P2 SE Signature at den ogaå har overbevisende sider av råskap og muskler, hvor utrolig det enn kan høres. Deep Purple og låta «Vincent Price» var gedigen overraskelse, ettersom AN’s puslete 18 Watt satte hele lytterommet i bevegelse, kombinert med en herlig mellomtone og topp, luftig og elegant, fin klang fra så vel gitar som stemme. Og med begrepet “klang” er vi inne på enda en av Audio Note’s store styrker. For å virkelig få dette fram anbefales enkle, høykvalitets toveis høyttalere som Audio Note’s egne, eller Doxa’s strålende 8.2 Signature. Klassisk musikk briljerer med et sånt oppsett, en ting er størrelse og kraft, men dette med plass og forfinet instrumentklang kommer også i fokus av Claude Debussy’s “Holiday Morning”. I lag med nevnte høyttalere, er det smått utrolig hvor storslagent, elegant og vakkert dette faktisk blir.

P1040378

Ja, da krever det vel ikke mye fantasi for å forstå at jeg anser Audio Note P2 SE Signature for å være et underverk av en effektforsterker. Men jeg må allikevel understreke et par ting enda tydeligere, for selvsagt har denne forsterkeren grenser. Den har ikke mer enn rundt regnet 18 Watt på utgangene, og dette setter tydelige grenser for hvilke høyttalere den trives med. Gi den rett høyttaler, og den høres ut som en 250-Watter, men glem ikke at dette i grunn bare er en dyktig utført “bløff”. Videre hører P2 til langt nede i AN’s hierarki, så Audio Note-lyden har selvsagt ikke slått ut i full blomst såpass lavt nede på stigen. Men med disse klare grensene i minnet, er det lite annet som minner om begrensninger på denne forsterkeren. Jeg anbefaler å bytte ut volumpotmeter med en god step-attenuator eller faste motstander, samt leke litt med rør, for å finne de endelige grenser, og deretter har jeg kun en anbefaling: Nyt musikken, nyt livet. Audio Note P2 SE Signature hjelper deg med dette på eksellent vis!

Audio Note P2 SE Signature, 2 x 18 Watt Single Ended rør effektforsterker, GBP 4620,- (Ca 50 000 NOK)

Importør: Audiocompaniet, Oslo

Trafomatic’s to hoder

Trafomatic’s to hoder

Trafomatic Head One har vært i mitt eie i snart 5 år, liten tvil om at jeg liker den. Spørsmålet er hva Trafomatic kan få til når de dobler prisen og størrelsen? Vi lytter på Head Two!

trafomatic-audio-head-2_4
Foto: Trafomatic

Trafomatic Head Two er en stor hodetelefonforsterker med klasse A push-pull design, og som konstruktøreøren  Saša Čokić som oftest gjør det, har den en moderat feedbackkrets. Personelig er jeg mildt kritisk til den typen løsninger, men det er smak, og ikke tekniske betenkninger vi snakker om da. Det som er sikkert, er at med litt feedback, øker i hvertfall fleksibilitet og presisjon på noe vanskeligere last. Den har dessuten XLR både inn og ut, i tillegg til “normale” SE-koplinger, med andre ord er den også en interessant forforsterker. Den veier inn med bunnsolide 10 kilo, hvilket sier noe om soliditeten i konstruksjonen og trafoene, ikke minst. På flatt jern yter den ca. 2 Watt i hver kanal, den driver kort sagt hva du måtte finne på å kaste på den. Utgangstrafoen er dessuten tappet på flere steder, så du kan benytte dreiebryteren til å skaffe beste betingelser for akkurat din hodetelefon. Rørbestykningen består av ett 6N30P og ett ECC88 i hver kanal, og, selv om ingen av disse er av de aller mest vanlige rørtypene, åpner det for eksperimentering med andre rør enn originalene. Jeg har selv hørt litt på et par NOS-rør, og de var utvilsomt enda mer åpne, dette til tross for at et av dem hadde en liten feil, som gjorde at jeg måtte bytte dem ut.

trafomatic-audio-head-2_2
Foto: Trafomatic

Før vi gå videre, setter jeg inn konklusjonen jeg rappet fra min egen artikkel i Fidelity fra 2013, der jeg omtalte Trafomatic Head One: Jo visst har Trafomatic igjen produsert en stor, liten gledesspreder. Både for hodetelefonentusiasten og potensielle kjøpere av rør forforsterkere. Gjennomsiktighet og presisjon i toppsjiktet i denne prisklassen, det er du garantert. Vi kan vel si den er en anelse mer kynisk enn de kanskje mer “magiske” (og mindre presise?) konkurrentene på rørsiden. Samtidig er Trafomatic Head One ekstremt rask og slagkraftig, jeg synes dermed dette er en av de mer spennende løsninger av kombinasjonen rør pre / hodetelefonforsterker på markedet i dag. Det finnes antatt “bedre” komponenter av begge slag å få fatt i, men for de ca. 10 000,- som forlanges, har vi her en formidler av verdensklasse. Er du ute etter et aldri så lite syvmilssteg på lydsiden, bør du låne øre til denne kjekkasen. Kanskje tar du det første steget inn i rørenes verden? Når har jeg benyttet et par måneder på å lytte til både One and Two side om side, og faktum er at jeg kunne skrevet omtrent eksakt det samme om toeren som om eneren. Disse låter svært så likt hverandre, bare at toeren gjør absolutt alt litt bedre! Nå skulle det for så vidt bare mangle, men det peker i det minste på at Trafomatic har en plan de følger til punkt og prikke.

p1040354.jpg

Trafomatic Head Two har fått drive Beyerdynamic DT770 (250 Ohm) og Focal Elear, samt vært forforsterker for Spec RSA M3EX, mens den har blitt matet av Heed Obelisk DAC, APL DAC og Aura Note RIAA, bare så dere har en viss peiling på hva jeg har holdt på med. Helt kort, akkurat som med Head One, så er dette en svært presis gjengiver, Head Two er bedre dynamisk, har bedre oppløsning, enda bedre på klang og kontroll. Den klanglige balansen er lik på dem begge, en touch over mot det lyse, men uansett silkeglatt. Spesielt elegant er selvsagt Head Two, der Head One er litt mer “påslått” og tenderer til litt rufs i toppen. Head Two graver riktignok litt dypere, og tar enda mer kontroll på de dypeste tonene, men forskjellene i så måte er moderate. Som på Head One savner jeg litt “magi” av den typen man får fra motkoplingsfrie SE-konstruksjoner, men dette er uansett en subjektiv opplevelse fra min side; nevnte løsninger har andre utfordringer å stri med. Det vakre med Trafomatic Head Two (og Head One, for den del) er at de har eksakt samme type gjengivelse enten den driver hodetelefoner, eller effekttrinn, igjen et tegn på at de vet hva de holder på med.

P1040356

Ingenting å spare på, vi banker løs med Trentemøller’s “Nightwalker” så trommehinnene møtes på midten, og brilleglassene skrangler i innfatningen. Klokkerent. Lekende lett går Head Two hele veien ned, og styrer hva det måtte være du ber den om. Det er veldig luftig og detaljert, litt tørt, muligens, men bevares, det er bagateller. Litt i den andre enden finner vi Prokofiev og hans første symfoni, “Den Klassiske”. Førstesatsen derfra er en riktig knallperle, kanskje er ikke Bernsteins versjon med New York Philarmonic den aller heftigste av dem, men den låter fint og autentisk. Det er akkurat på denne typen komplekse, klassiske innspillinger jeg har visse innsigelser i mot løsningen med motkopling og push-pull, bare så vi får det ut av verden. Naturlighet og tilstedeværelse lider litt, mens på den positive side mister man aldri oversikten. Dette er hurtig og stort, god kontroll på plassering og rom, mens det er litt “fattig” på klanger, treverk og organisk virkelighet. Ja, da er jeg kresen, jeg vet det. Men vi snakker om en hodetelefonforsterker godt oppe på tjuetallet målt i tusenlapper, jeg har lov å pirke.

P1040359

 

Tilbake til en elektrifisert virkelighet, da i form av Dream Theater og deres “Bridges in the sky”, her treffer det virkelig. Stramheten, kontrollen, det silkeglatte, underbygget av hurtighet og dynamisk utsving… Dette er et salig øyeblikk. Her vil jeg også nevne at det er fantastisk hvor åpent og lettflytende det er når Head Two benyttes som forforsterker, om du ikke har behov for mange innganger, er jo dette en no-brainer! Ikke mye som går tapt her, nei. Og har du råd til NOS-rør, er det så gjennomsiktig som det omtrent er mulig. Imponerende. Vi slutter stillferdig av med Ole Paus, og hans lurvete Chile-innspilling, “Hva hjertet ser”, og den intense låta “Engelen”. Det er godt med den typen kontroll på en såpass utflytende innspilling, selv om jeg har hørt det nærere og mer medrivende. Dette fungerer strålende, når sant skal sies, selv om det finnes utstyr som får til noe som minner om en slags tilstedeværelse, blir det veldig feil å klage over det fantastiske Trafomatic får til her.

trafomatic-audio-head-2_6
Foto: Trafomatic

Så var det konklusjonen, da. Jeg har lyst til å rappe mitt tidligere sitat enda en gang, men skal påta meg å skrive det om litt, i det minste… Enda en gledesspreder! Både for hodetelefonentusiasten og potensielle kjøpere av rør forforsterkere. Gjennomsiktighet og presisjon i toppsjiktet atter en gang, kontrollen er helt formidabel. Jada, det er denne magien jeg prater om ustanselig, altså, faktum er at ikke alle vil ha denslags, da det er mulig det er en form av forvrengning vi egentlig får presentert. Sånn er det ikke her! Dette er rent og glassklart. Og ellers er Trafomatic Head Two enda raskere og mer slagkraftig, enn Head One, nå er det regelrett brutalt. Ja, det er litt få innganger til å være en forforsterker, men har du en DAC av det seriøse slaget, og ikke har behov for flere analoge innganger, gjør Trafomatic Head two hele jobben. Strålende atter en gang fra Trafomatic!

 

Trafomatic Head Two, hodetelefonforsterker og forforsterker, NOK 25 000,- (standard), 30 000,- for oppgradert versjon med bedre komponentkvalitet (som testet)

Importør Moiz Audio

Annerledeslandet

Annerledeslandet

Joaquim Fragoso har bosatt seg i annerledeslandet. Og gudene skal vite at han selv også er annerledes så det holder. Og akkurat det er hørbart! Aura Fidelity troner nå i Casa Rognlien.

P1040332

 

Aura Fidelity er en enmannsbedrift på linje med flere andre lignende “garasjeprodusenter” i så vel dette land, som flere andre. Sjekk mine tidligere blogginnlegg, og dere vil finne en rekke av disse dyktige og kreative sjelers produkter; Rognliens hifi-blogg er i ferd med å bli disse skreddernes talerør!

P1040133

En ting som befester seg stadig tydeligere, er at samtlige av disse produsentene lager forbasket god lyd, på samme tid som alle sammen har en eller annen irriterende detalj som kan virke forstyrrende. Kall det gjerne sjarmerende, men det skiller i det minste garasjeproduktene fra Sony og Yamaha’s ekstremt kvalitative serieproduksjon. Så vi kan gjerne ta Aura Fidelity’s “sjarmerende avvik” med en gang, så er vi ferdige med dem. Først vil jeg si at du bør se på denne pre-power kombinasjonen som en enhet, de er bare sånn passe interessert i å samarbeide med andre. Bakgrunnen for å si noe sånt er at jeg har prøvd dem med diverse, men det er først når de får samarbeide med hverandre at alle fordelene og de beste sidene hos dem begge virkelig får skinne og utfolde seg. Videre må du finne deg i at dette settet ikke er støyfritt. Det suser hørbart, jeg anbefaler ikke uten videre høyttalere med høy følsomhet.

P1040333

Jeg kom inn i Joaquim Fragosos lytterom en dag, og sier: – Ja men dette låter jo forvrengningsfritt og flott! Jeg siktet til den avslappede, silkeglatte gjengivelsen som strømmet ut av KEF-høyttalerne. – Nei, sier Fragoso lykkelig, dette er ikke forvrengningsfritt! Noe sånt er jo en herlig form for ærlighet i en verden som vår. Fragoso kan gjerne lage både støy- og forvrengningsfrie produkter, han. Hvis han vil. Men han vil ikke, og grunnen til det er at han søker et helt bestemt uttrykk, en spesiell musikalsk formidlingsevne. Denne innstillingen har sin pris, og akkurat det ender altså opp som “et sjarmerende avvik” fra normen. Fragoso, som mange av hans konkurrenter, elsker å prate om printkort og layout, tekniske løsninger og komponenter. Men sjelden har jeg hørt noen snakke om det i såpass lyriske vendinger, det er nesten så han tillegger printkortene menneskelige egenskaper der han engasjert forteller om komponentenes innerste hemmeligheter. Han skyr integrerte op-amper som pesten, så denslags ufyseligheter finnes så definitivt ikke på innsiden av noen produkter fra Aura Fidelity. Han har handlet inn restopplaget av en helt spesiell transistor fra Texas Instruments, som han mener besitter helt unike egenskaper. Han har et veldig fokus på komponentenes egenlyd og karakter, han er opptatt av timing og presisjon, og ender altså med et helt, helt spesielt resultat.

Fragoso har bestrebet seg på norsk produksjon, trafoene er fra Hamar (Noratel), aluminiumen i chassi og skrog kommer fra andre siden av Mjøsa, nærmere bestemt Raufoss, mens utformingen av fronter og chassis foregår i Horten. Komponentene på innsiden må selvsagt kjøpes inn andre steder, men det er hevet over tvil at Fragoso har fokus på kvalitet i alle ledd. Dessuten viser han at han virkelig har slått rot i dette annerledeslandet!

Aura pre

Forforsterkeren, Aura Fidelity Alpha 100, har 2 analoge innganger, da i form av en XLR og en RCA. På utgangssiden finnes samme oppsett, men her anbefaler jeg så absolutt XLR av støymessige årsaker. Enda mer interessant er det at forforsterkeren har en spennende DAC innebygget, her har man 2 RCA og 2 optiske innganger å velge i. Effekttrinnet har både XLR og normale RCA-plugger, igjen, bruk XLR. Aura Fidelity Alpha Power er en renraset dual mono-løsning, og veier inn solide 27 kilo når du lemper den over på badevekta. Under drift blir den litt mer enn middels varm, hvilket betyr en viss mengde tomgangsstrøm, normalt betyr det noen Watt i klasse A, men Fragoso tenker litt annerledes, som nevnt, så det skulle ikke undre meg om det er noe helt annet denne forsterkeren varmer seg på. Men inntil det motsatte er bevist, går jeg for et par – tre Watt i klasse A! Effektforsterkeren leverer ellers i utgangspunktet 250 Watt i hver kanal ved 8 Ohms belastning, noe mer i 4 Ohm. Det er nok for de aller fleste anledninger, ferdig pratet.

Aura Fidelity

Så hvordan låter herligheten? La meg bare gjenta at jeg mener Aura Alpha pre + power skal kjøpes samlet, de er ikke nødvendigvis glade i andre partnere. Jeg har testet diverse, deriblant tre forforsterkere og to effekttrinn i tillegg til Aura Fidelity, men alt som står om lyd og gjengivelse i denne artikkelen, er basert på komplett pakke. Årsaken er ganske enkelt den at sånn fungerer det best! Jeg har så vidt vært inne på det allerede, dette forsterkersettet leverer med en helt unik tilstedeværelse, toppet med tydelighet, innsyn og detaljer. Videre har klangene og fargene et nær uhørt spekter. Det er umulig å ikke legge merke til denne nærmest sensasjonelle oppløsningen, men samtidig er ikke klangbalansen helt nøytral, noe vi kommer tilbake til. Dette oppsettet er rimelig altetende, dessuten har det solid grep om høyttalerelementene, og dermed begivenhetene. Jeg var inne på klangbalanse, og her begynner Aura Fidelity virkelig å vise sine innerste, og mest spennende hemmeligheter. Det leveres nokså skamløst noe ekstra varme i gjengivelsen, men det er den typen varme du forelsker deg i, og den ligger i områdene under 50 Hz, skaper en vakker tilstedeværelse helt uten å maskere oppover. Og akkurat det siste der er ganske unikt.

P1040336

For å gå litt mer i detalj omkring DAC-delen i denne forforsterkeren, har jeg satt den side om side med husholdningens ikke helt billige APL DSD-S XE, og resultatene var svært oppløftende. I forhold til APL rett i effekt, er dette en anelse mattere dynamisk sett, mens på plussiden finner vi en svært gjennomsiktig og detaljert gjengivelse, en gjengivelse som fjerner ekstremt lite farger eller detaljer. Og selv om det dynamiske uttrykket modereres en aldri så liten smule, finner vi solide mengder kraft i de helt nederste oktaver, som nevnt helt uten den maskeringseffekten dette som oftest fører med seg. Jeg kommer mer tilbake til dette gjennom de følgende musikkeksempler. Helt kort: Den innebygde DAC’en er forbannet bra. Separat DAC er fullstendig unødvendig, og vips, der sparte du lett et par titusener. Minst.

Så hamrer vi løs på Aura Fidelity oppsettet med musikk av alle slag. I skrivende stund, mens Hifi-messen i Horten er i full gang, kan jeg i det minste si såpass som at det er ikke så greit som det høres ut. I dette hus brukes ikke Stockfish og Kirkelig Kulturverksted i utrengsmål, kan jeg love dere! Derimot flyter det av rock og blues og visesang med skjegg og langt hår, spedd på med både filmmusikk, klassisk og jazz når det måtte passe seg sånn. Det er en kunst å få til alle disse genrer like flott. I min verden er det vel egentlig bare et renraset Audio Note-oppsett som er fullstendig fri for sånne genre-allergier, men i sannhetens navn er også Aura fidelity inne på noen spennende greier her. Men heller ikke de er fullstendig blottet for problemområder, så la oss ta det med en gang…

P1040337

En del heavymusikk er innspilt med nokså alternative kvalitetskriterier, la oss enes om det. Men med den evnen til drama som Aura Fidelity besitter, burde i det i utgangspunktet kunne fungere strålende. Det er bare det at her blir klangbalansen fort en liten hemsko, akkurat her er det unntaket fra regelen, dere vet, for her popper det allikvel opp noe maskering her og der. Som for eksempel på den rasende låta “Fearless” av og med bandet Hypocrisy. Det låter selvsagt ganske tøft, men jeg får allikevel ikke helt fot for dette her. Det har å gjøre med at det i innspillingen legges på en slags “vegg av basslyd” akkurat i det området der Aura Fidelity har lagt på litt ekstra sminke*, og det har ikke disse delvis døvhørte teknikerne tatt hensyn til, selvsagt. Dermed opplever vi at stemmen forsvinner noe i miksen, mens innimellom bobler noen bassnoter til overflaten, og gjør totalinntrykket litt forvirrende. Bemerk her at dette gjelder enkelte varianter av veldig sinna heavy-musikk, samt det faktum at også mitt lytterom plusser på litt i området vi snakker om, omkring 40 Hz. Men for deg som hovedsakelig spiller trash og beslektede musikkstilarter, test hjemme før kjøp, ganske enkelt. Og, for ordens skyld: Spiller du Dream Theater, oppstår ikke et fnugg av nevnte fenomen, da er det bare fryd. Og masse gammen!

* Her er det på sin plass å nevne at konstruktøren ikke er enig i min subjektive opplevelse av at klangbalansen er en touch sminket. Viktig derfor at jeg poengterer at mine opplevelser er en rent subjektiv bedømmelse, basert på en lang rekke komponenter spillende i det samme rom med samme musikkeksempler. Jeg slipper med dette til produsenten, som ønsker å poengtere det følgende: Forsterkeren er basert på nøytral, symmetrisk faseforsterkning . Det er ikke blitt implementert kretser eller ekstra komponenter med tanke på å ilegge eller fratrekke energi på enkelte frekvensområder .  

Med disse små innsigelser ute av verden, er det bare tut og kjør. Så i balansens navn tar vi like godt for oss et drøyt kvarter med ren nytelse, som med all mulig tydelighet viser hvilke perler vi har på benken i form av Aura Fidelity DAC/pre og power. Hans Zimmer, “A dark knight”. I motsetning til forrige eksempel er dette en overbevisende innspilling. Men tro ikke at den mangler bass, tvert om! Allikevel. Dette er en ren maktdemonstrasjon. Her er den lille sminken bare deilig, den understreker makten og brutaliteten i leveransen på forbilledlig vis. Og det helt uten at den maskerer alle de spennende klangene, og, ikke minst, samtidig som det enorme rommet bevares vidåpent. Her er det bare å lene seg tilbake, og studere et landskap av mørke, råskap og kraft. Når det framføres med en slik selvfølgelig avslappethet, kombinert med ubøyelig kraft, da er jeg fullstendig solgt. Her viser også den innebygde DAC’en hvor god den virkelig er, faktum er at akkurat den avslappende elegansen ikke fullt ut kopieres av APL’en, en gang. Ikke bare en liten fjær i hatten til Joaquim Fragoso, det er pinadø en hel fjærpryd en høvding verdig!

P1040335

Går vi så løs på stemmer og desslike, finner vi enda et av Aura Fidelity’s sterke områder. La oss ta den vanskelige “Quartier Latin” med Barb Jungr, denne blir fort litt kantete, men turen gjennom kretsene i Aura Fidelity har virkelig ingen slike tendenser. Dette er som å lytte til en single ended forsterker uten tilbakekopling, hvilket betyr nært, stemningsfullt og intenst, legg til at detaljering og romfølelse går utenpå det meste, og dermed burde alt være sagt. Denne opplevelsen er gjentagende, vi kan trygt si at organiske klanger og naturlighet er en stor styrke i dette forsterkersettet.

Med det ovenstående i bakhodet, tar vi fatt på det klassiske orkester, og det burde ikke overraske noen at dette sitter som et spett i solid jord. Jeg nyter av å bruke den merkelige “Holiday Morning” komponert av Claude Debussy, denne komposisjonen utfordrer både kontroll, klang og romgjengivelse, så vi kan med andre ord si at Aura Fidelity er på hjemmebane. Det er bare å drive med inn i rom og orkester, stillhet og utblåsning, alt fungerer. Ja, jeg nevnte at dynamisk har jeg hørt det hvassere, men det betyr ikke at vi opplever noe sløvt her, akkurat. Men helt på nivå med de mest agiterte klasse-A-forsterkerne er vi vel ikke. Uansett, det drønner når det skal. Og det underbygges med en kraft som skaper sånn passe mye skrekk og livsglede, det er ikke akkurat så man savner noe. Vel så viktig er det at uansett hva som foregår, mister vi aldri innsikten eller romfølelsen, alt beholdes like avslappet og elegant, selv når helvete er løs i lytterommet.

P1040330

Og dette bringer oss til slutten og sammenfatningen av en lang og nytelsesfylt utprøving av Aura Fidelity Alpha forforsterker og effekttrinn. Først og fremst: Kjøp dette som en hel pakke, jeg har ikke klart å få noen av disse enhetene til å fungere like bra i lag med noe annet. Dette er ganske sær hifi, men det er ikke negativt ment, snarere peker det på at det er satt opp et mål om en gjengivelse, og dette målet siktes det mot i alle detaljer i prosessen. Det har medført en henførende gjengivelse som sikkert vil skape visse fronter, men samtidig sterke tilhengere. For det musikalske budskapet, rommet og klangene er så åpenbare at det skal vanskelig gjøres å argumentere i mot det. Derimot kan man gjerne argumentere i mot både klangbalanse og støynivå, det vil ekskludere enkelte, mens andre vil konsentrere seg om å nyte musikken. Den innebygde DAC’en er aldeles strålende, og underbygger dette settets styrker på best mulig vis. Benytt ellers nøytrale høyttalere med middels effektivitet og høy oppløsning, er mitt soleklare tips. Da unngår du støyproblemer, dermed er du garantert en musikkopplevelse som er kun et fåtall forunt!

Aura Fidelity Alpha forforsterker / effektforsterker, pris for settet ca 100 000,-

Produsent og forhandler: Aura Fidelity, Bærum

 

Yes iCan!

Yes iCan!

iFi Audio er et underbruk av Abbingdon Music Research (AMR), et slags “billigmerke” med samme tankegang og teknologi. I dag skal vi sjekke ut deres bittelille flaggskip, hodetelefonforsterkeren iFi Pro iCan. 2 kilo musikkglede!

P1040252

Ja, det kalles en hodetelefonforsterker, men det blir litt i enkleste laget å stoppe der. Visst er det hovedoppgaven, men måten det gjøres på, samt det faktum at den også kan vikariere for svært så gode forforsterkere, gjør sitt til at vi må beskrive denne lille boksen noe mer inngående. Først og fremst, i god iFi-ånd, er den fullstendig diskret oppbygget, ingen IC eller integrerte OP-amper involvert, dessuten huser boksen ekte balanserte kretser fra inn- til utgang. Og, ikke bare det, men den har også plass til en ekte rørkrets på inngangssiden, ikke kun en dustete add-on, som enkelte produsenter fornedrer seg til å levere, neida, dette er fullblods rør på inngangen, mens utgangene drives av MOS-FET i ren klasse A. Ok, den switcher til AB om du spiller alt for høyt på sultne hodetelefoner, da, men i utgangspunktet er det altså klasse A i de fleste praktiske tilfeller. Så, til dere som har en viss allergi og fordommer mot rør, selvsagt har dere også blitt ivaretatt, de har nemlig også en fullstendig J-FET inngang. For meg er det utrolig at det er plass til alt dette inne i denne kompakte enheten.

Dessuten har jeg ikke sagt alt enda. Ikke nok med at de har en rørkrets, men de har til og med to settinger for drivmåte, en “normal” variant med feedback og god kontroll på lav impedans, dernest en løsning med kun et minimum av lokal feedback; sistnevnte er nok litt mer avhengig av fornuftige impedanser, la oss anslå fra et sted i underkant av 100 Ohm og oppover. Focal Elear med sine 80 Ohm var i det minste en strålende match, likeledes Beyerdynamic DT770 Pro med sine 250 Ohm. Selvsagt er det slik at rørkretser uten feedback har høyere målbar forvrengning enn transistor, samtidig er det svært opplysende å switche mellom de forskjellige løsningene, forskjellene er tydelige og klare hele veien. Basert på hva jeg leser på debattfora rundtomkring, vil jeg tro at noen foretrekker transistorløsningen kort og greit fordi den måler best. Men en hver som lytter på dette her, må vel tvinges til å stille seg selv visse spørsmål når han er i sitt lønnkammer, for fytti katta så mye bedre det spiller i “Valve+”-setting, dvs. uten feedback! Nå er ikke dette utsagnet uten forbehold, noe jeg kommer tilbake til, men dog.

P1040244

I tillegg til det jeg har nevnt finnes også 3 settinger for gain, på mine hodetelefoner behøvdes kun 0 dB-posisjonen, men jeg hadde et sidesprang med en vintage Stax, der var det greit å legge på litt ekstra skyv, se eget avsnitt om dette senere. Her finnes bass-boost, i mine ører noe ordentlig sludder for bass-huer med Dr.Dre tatovert på biceps, men det finnes altså her, det også. Ikke nok med det, Blumleins “3D”-oppsett er også en del av pakka, her må jeg dessverre melde meg ut, det er grenser for hvor mye tid man har til en ubetalt hobby, altså. Jeg har ikke prøvd det, men en hver som ønsker å spre lyden ut over et imaginært panorama, har her muligheten på flere vis, kos dere!

Klangbalansen på de tre forskjellige settingene skiller seg noe fra hverandre, og her passer fordommene som hånd i hanske. Transistor-settingen låter strammest og lysest, “normal” rør-setting ørlite mørkere i målet, mens rør+ er hørbart mørkere og større på alle vis. Men med en slik kontroll, oppløsning og detaljeringsevne som iFi Pro iCan rår over, er ikke denne balanseringen problematisk på noen som helst måte. Selv Focal Elear med sin mørke stemming, spiller nydelig på alle 3 settinger, og definitivt aller nydeligst på rør+. I det hele tatt, rår du over en av de tre toppmodellene fra Focal, anbefaler jeg deg å prøve ut Pro iCan, dette er saker, altså! Liv, fart, trøkk, dynamikk, rom…! iFi Pro iCan skal kanskje representere en slags billig løsning, men jeg synes virkelig ikke 20900,- er billig for en hodetelefonforsterker, må jeg innrømme. Det sagt, lydmessig passer det så det holder, den spiller så du hører at dette koster, bare for å ha det klart. Dessuten, og dette er et viktig punkt, iFi Pro iCan er en fordømt god forforsterker også. Kanskje ikke fullt så god at det er verdt hele prisen, men ikke langt unna, heller. Her ligger absolutt muligheten til litt samhandling, kan en si, dropp separat pre og hodetelefonforsterker, klink til med en Pro iCan, og du er i mål. Topp det gjerne med aktive høyttalere! I mine oppsett spilte den best i transistor setting som forforsterker, jeg antar dette har noe med impedans å gjøre, og her er det åpent for testing hos en enhver. Som forforsterker oppleves den rytmisk sterk, som en typisk britisk “PRAT” (Pace, Rythm And Timing)-forsterker, den er gjennomsiktig og livlig. Som hodetelefonforsterker er grunntrekkene mye av det samme, pluss på store rom og god kontroll, dessuten, i rør+-setting, helt fantastiske  klangfarger og emosjonell formidlingsevne.

P1040120

Så var det dette sidespranget, altså. Fra en gammel venn dukket det opp et par vintage Stax Sigma Pro, og gjett om ikke iFi har en add-on for akkurat dette også! Inn i oppsettet kom en iESL trafoboks, kr. 17900,- thankyouverymuch, og de gamle Stax’er våknet til et nytt liv. Den dag i dag er disse hodetelefonene klart med på notene, dette til tross for at tidens tann har satt sitt preg på dem, de er egentlig i ferd med å falle litt i fra hverandre. Mulig derfor, at de har spilt enda bedre en gang i livet, men detaljer og innsyn mangler de ikke fortsatt. Her er det helt på høyde med Focal Elear, mens dynamisk og rytmisk, har de overhodet ikke noe å stille opp med. De låter temmelig tilbakelent og elegant, men til rock ville jeg vel foretrekke så å si en hver annen hodetelefon enn denne. Overgangen fra iCan til iESL skjer med en kort HDMI-kabel, faktisk, og i dette oppsettet kom altså litt ekstra gain godt med. iESL er klart åpnere og kommunikativ enn originalboksen som fulgte med Stax’ene, men om den er verdt prisen, er jeg betydelig mer usikker på, den er som nevnt ikke akkurat gratis. Men det funker altså som fy, verdt å legge merke til for en hver Stax-eier. Uttrykt med musikalske eksempler har vi følgende å melde:

Vi bare banker løs med Trentemøller, og deres lovlig utfordrende låt “Nightwalker”.  Som nevnt svak på dynamisk utsving, dette blir temmelig flatt. Stax er veldig myk og bakpå, på den annen side varter de opp med et fabelaktig innsyn fra mellomtone og oppover, så de flotte kulissene i denne låta kommer til sin rett. Tross den avslappede leveransen, imponerer det meg at disse gamle paneler svelger unna all denne bassen uten protester. Mykt, men uproblematisk. Mye av det samme gjelder Dream Theater, og deres “Pull me under”, da, selvsagt. Det er veldig innsiktsfullt og klangrikt, mens de viktige trommene blir matte og udynamiske. Jeg har en viss opplevelse av at mye av dette ligger i elektrostatenes DNA, men det er mulig jeg blir litt upopulær for en slik påstand. La oss bare si at det ikke er tilfeldig at Martin Logan benytter dynamisk sub på de aller, aller fleste av sine høyttalere, og la det bli med det. Mye bedre går det derfor når vi spiller Arvo Pärt, “Da pacem Domine”, (Estonian Philharmonic Chamber Choir). Dette er helt lytefritt og behagelig, skiller pent mellom stemmene, god plass, ro og harmoni, Stax viser seg som en eldre statsmann, så elegant og behagelig kan kormusikk gjøres. Imponert!

P1040265

Nå vel, nok sidesprang, vi vender tilbake til aftenens hovedgjest. Vi åpner ballet med Susan Wong og hennes silkeglatte versjon av Steely Dan’s “September”. Dette er latterlig åpent, innsiktsfullt og rytmisk, veldig lett å analysere. Litt spennende akkurat det der, innsynet blir så totalt at til tross for en klart avslappet fremstilling, kan det faktisk bli litt mye analyse, i stedet for helhet. Her mener jeg det ikke negativt, egentlig, men jeg oppdaget at jeg ofte henfalt til å “se” inn i alle de nye kriker og kroker jeg oppdaget i lydbildet, i stedet for å bare la meg flyte med i musikken. Noe av inntrykket rettes dog opp når vi spiller Haddy N’jie’s “Travelling song”. Først og fremst bemerkes en fantastisk kontroll over de dypeste toner, dernest et enormt innsyn, også svært tett på vokalen. Her er det lett å bli litt misunnelig på Trond Giske, altså, en sak er at dama ser ut som en million dollar, i tillegg synger hun så til de grader innsmigrende, at jeg blir helt mo i knærne. Må rett og slett legge meg nedpå litt, jeg!

Focal Elear

Et klart mer rufsete uttrykk har vi fra Molly Johnson, men fytti rakkern for en emosjonell knallperle hennes versjon av “Don’t explain” er! Her fant jeg faktisk ut at rør+-settingen  var litt i overkant varm med Elear, og smatt over på transistorsettingen. Dermed blir det mer åpenhet og presisjon, men samtidig mindre klang og tilstedeværelse, litt dumt det der. Men her hadde Focal Utopia briljert, også på rør+, såpass kan jeg banne på! Så tar vi et brutalt steg vekk fra syngedamene, og drønner i vei med “Nitro Junkie” fra “Gothic Storm”. Død og dævel, dette er enormt, voldsomt, kontant. Dypt og digert, full kontroll. Hva mer kan man be om, egentlig? Direkte fra pyroteknikk til skjønnsang igjen, nå i form av tristessen i “Misére” (Harmonia Mundi). Akkurat denne passer nok enda bedre med Stax enn Focal, men også Elear fremstiller dette behagelig, og gir sikker og intens opplevelse. Her er det på sin plass å nevne hvor stor kontrast vi har til uttrykket fra forrige eksempel, dette er en sikker indikasjon på hvor “nøytrale” både hodetelefonene og forsterkeren er i seg selv. “Nøytral” er da ment i form av at de slipper igjennom utrykket fra innspillingen, i stedet for å legge til eller trekke fra noe på egenhånd.

Vi avslutter eksemplene med James Hunter, “Til the end”.  Dette er nydelig, direkte bergtagende, gjengivelsen låser lytteren til det musikalske uttrykk, samtidig som farger og mikroskopiske detaljer flommer fram, viser seg, spiller, leker. Focal Elear og iFi Pro iCan er kort sagt en fantastisk kombinasjon! Dessuten vil jeg vedde på at akkurat denne hodetelefonforsterkeren, med sine ymse settinger og muligheter vil være en like fantastisk kombinasjon med en lang rekke topp hodetelefoner.

P1040243

I den grad en hodetelefonforsterker er verdt over 20 000,- er iFi Pro iCan et fordømt sikkert kjøp. Vi er soleklart på et så høyt nivå at hadde jeg hatt pengene, hadde denne forsterkeren ganske enkelt blitt her, så bra er den. Den regelrett kler av det meste jeg har hatt gleden av å lytte på av hodetelefonforsterkere, men da skal det sies at dette også er den dyreste jeg har hatt i hus selv, altså. Den er tilpasningsdyktig, bredspektret, kraftig, innsiktsfull. Kort sagt, den har det meste. Pluss på at den er en dugelig forforsterker, og dermed har jeg sagt alt jeg tenker å si.

Sterkt anbefalt!

iFi Pro iCan hodetelefonforsterker / forforsterker, kr. 20 900,- (apr. 2018)

Importør: Audioaktøren

 

Fragosos Aura

Fragosos Aura

Seriøst comeback fra en av Norges mest kreative hifi-designere! Han krever sin naturlige plass blant “de tre store” garasjeprodusentene i landet, med sin kreativitet og ustoppelighet står han fjellstøtt i lag med Lauvland og Malmin. Fragoso leverer!

P1040133

Mange år har gått siden jeg testet forrige generasjon (eller kanskje var det et par – tre generasjoner siden?) Aura Fidelity produkter, spesielt var jeg glad i forforsterkeren, kan jeg huske. Nå har Joaquim Fragoso konstruert og bygget en ny, komplett rekke produkter, forforsterker, effekttrinn, og, ikke minst den radikale, integrerte forsterkeren Alpha Grande Tower. Ikke nok med det, en mer “normal” intergrert forsterker med både DAC og RIAA om du vil, samt separate bokser med RIAA eller DAC, for en temmelig fornuftig sum. Det aller mest interessante, er nok de tekniske løsningene. Nå skal ikke jeg påberope meg forstand nok til å forstå detaljene i konstruksjonene, men annerledes er det definitivt. Ikke minst er det spennende med en RIAA som ikke belaster pick-up’en på vanlig vis, men som på sett og vis tilpasser seg behovene pick-up’en har. Dette må jeg teste ut en dag!

Vi var en håndfull entusiaster samlet i Bærum, i Aura Fidelity’s lokaler, for å oppleve slippet av Alpha-serien. Spennende diskusjoner og vakker musikk, et nokså problematisk rom, en nokså problematisk hifi-skribent (gjett hvem!), men problemfrie produkter, i det minste. Innimellom slagene serverte Fragoso tapas og god drikke, vi hadde i det hele tatt en oppbyggelig aften. Selvsagt er det umulig å si noe definitivt om lyden som strømmet mot oss fra et par flotte Kef Reference 3; fremmed rom, fremmed elektronikk, fremmede høyttalere. Vel, uten å skryte på meg noe jeg ikke kan stå inne for, er det vel uansett på sin plass å hevde at jeg har en god del erfaring, i det minste. Men selv om det tar meg en liten del av veien, kan det ikke få meg til å si noe sikkert om hvordan  totalgjengivelsen fra et Aura Fidelity oppsett vil fremstå hjemme hos deg. Noe kan jeg dog si, og det følger i tur og orden underveis.

P1040123.JPG

Fragoso og undertegnede deler oppfatning om en liten detalj som ofte er i bruk i hifi-kretser, nemlig den at operasjonsforsterkere (aka op-amper) ikke er det heldigste du kan benytte, om målet er optimal gjengivelse av favorittmusikken. Sannheten er at nesten alle gjør det, selv fryktelig dyre komponenter har opptil flere av sorten. Men de som ikke tenker økonomi i alle ledd, men derimot har fokus på lyd, ender ofte med å droppe op-ampene, til fordel for dyrere og mer vellydende løsninger. Fragoso har dessuten kjøpt inn et kjempelager av høyklasse J-Fet transistorer, til glede for en hver som lytter på hans produkter. Jeg hevdet jo selvsagt at men omgår op-ampene om man velger rørforsterkere, Fragoso repliserte at hans forsterkere ikke låter helt ulikt gode rørforsterkere, motkoplingsfrie er de dessuten også. Musikk i mine ører.

Aura Tower

La oss snakke litt om Alpha Grande Tower først. På mange måter ser den vel mest ut som en liten panelhøyttaler, der den troner med sine 135 cm høyde, og elegante forgylte signatur på fronten. Den kan dessuten monteres på vegg i de mest møblerte hjem i Norge; Fragoso er fullt klar over at han bor i en snobbete kommune. – Denne forsterkeren er ikke for sånne som oss! sier han med overbevisning; – den er for folk som har mye penger og lite peiling på lyd! La meg opponere. Denne 100 000,- kroners, 2 x 200 Watt forsterkeren spiller så visst bra nok for “sånne som oss”, også. La gå med at den samme summen kan skaffe deg enda bedre Aura Fidelity lyd fra en pre – power kombinasjon, men bevare meg vel, denne radikale tårnforsterkeren er slett ikke en Bose! Den låter åpenbart mer mainstream enn nevnte pre – power, dvs. mer “piff” i toppen, og ikke like silkemykt, men fortsatt er dette utvilsomt seriøs hifi i ekstremt kreativ innpakning. Sammenlignet med diverse produkter i handelen, ville det ikke overraske meg en eneste smule om den er fullt ut konkurransedyktig også på det rent lydmessige. Husk dessuten at den kan leveres med både RIAA og DAC, mens full fjernstyring er standard.

P1040127

Men hovedfokus denne vinterkvelden i Bærum, var selvsagt toppmodellene, dette også med totalprisen rundt 100 000,- pluss minus noe, avhengig av kundens spec og valgte løsninger. For det vakre med slike “garasjebedrifter”, er jo nettopp det at kunden selv kan bli med på spesifisering og bestemme enkeltdetaljer før overlevering finner sted. Det ble spilt diverse musikk på dette oppsettet i løpet av kvelden, og diskusjonene ble relativt engasjerte, kan en vel si. Årsaken er at dette oppsettet har en klar karakter, og dette er en karakter konstruktøren så absolutt vedkjenner seg, han har brukt all sin kunnskap for å få den til! Så er altså spørsmålet: Er det slik et high end oppsett skal låte? Sannelig om jeg vet. Det jeg derimot har funnet ut, er at dess renere og mer uforvrengt signal du mater høyttaleren med, dess “snillere” låter det. Rask zap til konsertsalen. Høres det som hifi? Ikke på vilkår, det låter mildt, snilt og mykt. Akkurat det gjør også Aura Fidelity anno 2018. Ergo vil jeg passe meg for å påstå at det noe som mangler. Min erfaring har nemlig også vist meg at et godt oppsett ikke bare låter snilt, det klinker til med hele bredsiden, dersom innspillingen er sånn!

Aura Fidelity

Effekttrinnet er en full dual mono konstruksjon; backet opp av formidable 2 x 700 VA trafostørrelse, leverer den  en effekt på 2 x 275 W. Burde være plenty for de fleste. Dessuten, med unntak av en liten lokal tilbakekobling, er det en motkoblingsfri konstruksjon, som nevnt, dette vil normalt gjøre forsterkeren mer følsom for høyttalerlast, men Fragoso hevder han har løst den utfordringen. Han mener du kan bruke så å si en hver høyttaler, jeg mener på min side at en enkel toveis alltid er å foretrekke, men det må en hver få velge selv.

I dette for meg ukjente rommet, spilte oppsettet med mye vekt, men, som i-phone-appen kunne avsløre, var det fint lite å finne under 40 Hz. Ikke Aura Fidelity’s feil, det er KEF som må stå ansvarlig for akkurat det. Uansett, bra med fylde i området 70 – 100 Hz, ga en solid grunnmur. Dette låt i all hovedsak såpass snilt at jeg måtte pushe Fragoso litt på dette med dynamisk uttrykk, men han var trygg på sine løsninger her. Han er av den oppfatning at kretsen er unik, gjennommålt og verifiserbart forvrengningsfri, derav det “snille” uttrykket. Jeg tillater meg å være en tviler, men uansett åpen for at mine preferanser og min overbevisning spiller meg et puss. Som nevnt spilles det svært mildt og behagelig i de klassiske konsertsalene verden over, så jeg skal vokte meg vel for å kritisere Aura Fidelity for å låte for likt virkeligheten.

Aura pre

Vi lytter til diverse musikkeksempler, og inntrykkene av for- og effektforsterker-kombinasjonen befestes. Steely Dan’s “Hey Nineteen” er en livlig innspilling med mye smekk, i dette oppsettet i dette rommet synes jeg nok det låter litt i overkant behersket. I sterk kontrast til min opplevelse av Steely Dan, kommer Amy Winehouse med sine ekstremt utleverende tekster og fremførelser, og det sitter som spikret. Det er tight, det er nært, rytmisk og fantastisk kommunikativt. Mye av det samme kan sies om Pink Floyd’s klassiker “Dark side of the moon”, det sitter som pokker, men her kan jeg nok igjen innvende noen små opplevelser om snillisme, ettersom jeg har Audio Innovations og Klipsch-varianten av “Time” i friskt minne. Nå er det selvsagt mulig at jeg snur ting på hodet, og at nevnte rør/horn-formidling aksentuerer og jukser seg til sitt enorme dynamiske uttrykk, så igjen skal jeg være forsiktig med bombastiske utsagn.

Som nevnt er det nær umulig å bedømme et anlegg, og, ikke minst bestanddelene i dette oppsettet, i et fremmed rom, og uten å kjenne en eneste av komponentene som er involvert. Jeg kan samle noen inntrykk av helheten, men ta ikke dette som en fasit, sannheten er at Fragoso, på lik linje med Malmin og Lauvland, har valgt sin egen, unike løsning, og gjennomarbeidet sitt konsept. Sånt kommer ikke av tilfeldigheter, det kommer derimot med erfaring, lytting, preferanser, og teknisk innsikt. Det er både interessant og gledelig at disse tre hifi-personligheter har valgt tre forskjellige innfallsvinkler, og med det også endt opp med tre forskjellige uttrykksformer. Dette uten at noen av dem er “feil”, snarere har vel alle sammen nærmet seg virkeligheten fra hver sin vinkel, og deres topprodukter låter antakelig ikke så veldig forskjellig, når det kommer til stykket. Om jeg skal driste meg til en forenklet beskrivelse av forskjellene, vil det bli i retning av:

Doxa: Gjennomsiktighet og innsyn

Musical Innovation: Kropp og masse

Aura Fidelity: Klang, ro og nærhet

Jeg gleder meg uansett til å høre et Aura Fidelity-oppsett i kjente omgivelser!

 

Products of the year 2016

2016 has been great! Through my blog and my work with the Fidelity magazine (www.audiofidelity.no) I’ve listened to lots of great equipment this year. The following is my highly subjective “best-of” list…:

Source

Nominees are Hegel HD30 DAC, Mitchell & Johnson WLD+211T network player, and Heed Quasar RIAA. The network player and the RIAA are not by any means high end products, but both of them are seriously good value for money. The Heed RIAA is a bit fiddly to use, but the clean, lively sound weight that up big time. Of course, this is not the best RIAA available in any way, the reason for the nomination is just value for money. Same thing could be said about the Michell & Johnson streamer, not the best sound in any way, but it’s fuzz free, versatile operation makes it deserve the nomination. The Hegel, however, is a real bargain, pure high end as it is. The fantastic sound produced from any digital source, is up there with the very best at any price. When knowing that this full blood high end product is priced at around € 4300,-, there’s just no way I can avoid naming the Hegel HD30 “Source of the year 2016”!

hd30front

Amplifier

Nominees: Audio Research SP20 pre amplifier, Spec RSA M3EX integrated amplifier, Doxa 61 Signature power amplifier. All of these being high end, and, as such rather expensive. That said, they’re not by far as expensive as the latest examples of hi-end extrema, still they all sound like they’re up there with the very best. The SP20 is a valve driven pre without output transformers, so be aware that it won’t necessarily drive all power amps with the same ease. When given a well suited power amp, it’s pure bliss, smooth, powerful, organic. Built in RIAA is also truly impressing. All in all probably even better than the Ref. 5, it is as close to a bargain you can get, at this rather hefty price tag. The Spec is integrated, but can also be used as pure power amp. Slightly darker voiced than the Spec top model, but also very close to the valvy sound from the best Spec. No real remote, and limited power (60 W), will probably scare some customers. The nearly unknown (outside Norway) Doxa factory, has fiddled with their amplifier concept for more than 40 years, and their Signature version of the 61 is this far the best they’ve ever made. So smooth, so lively, so elegant that you should pay awfully much more to beat it. The downside is power, though. 60 Watts limits the number of speakers it will drive. Among these strong contenders, I end up going for the Spec. Thoroughly impressive, strong and bold, delivering music with obvious valve like timbre, although being class D. At half the price of it’s big brother, and 90% of the sound, I name Spec RSA M3EX the “Best amplifier of 2016”!

rsa-m3ex_front

Loudspeaker

Nominees: Roksan TR5 S2, Spendor A6R, Doxa 8.2. All of the three nominees are simple speakers, two way, simple crossover. All of them also represent an easy load on the amplifier, they can be driven by anything, valves included. Slowly it has dawned on me that this way of building loudspeakers works beautifully smooth and elegant, without destroying the family economy. To me, they also sound more natural than complex speakers, just for the record. The Roksan TR5 is a standmount, modern and elegant, I can’t think of any speaker in the price bracket or size that can match the balance and the versatility of the Roksan. The Spendor is a small floorstander, not impressive at first, but it grows on you, until you’re totally captivated. Again Doxa has fiddled on their speaker project for many years, bass working in quarter wave enclosure, with a separate tweeter on top. All of these speakers are incredible value for money, but due to the full frequency capacities of the Doxa 8.2, I choose them for “Speaker of the year 2016”!

doxa-8-2

 

Skreddersøm!

Skreddere er en utdøende rase i Norge. I Østen, derimot, finner du dem i hopetall. Innen hifi stiller det seg bittelitt annerledes her til lands, for vi har tross alt Roar Malmin! Dermed kan du bli med å lytte på forforsterkeren MI 23 og effekttrinnet MI 22…

P1030745
Solid stoff!

Musical Innovation har etterhvert fått en god del år på baken, alltid har det vært levert kraftfulle, solide byggverk fra den kanten, om enn noe industrielle i design og utseende. Eier, innehaver, konstruktør og sånn passe slurvete forretningsfører, er altså Roar Malmin. Som seg hør og bør en ekte guru og personlighet i våre sirkler, er han kontroversiell som et helvete. Norges svar på Audio Note’s Peter Qvortrup? Mange er historiene om service som overgår det meste du kan drømme om, tallrike er også historiene om ventetid og diskusjoner, fortvilelse og savn. Men det ordner seg til slutt! Uansett er mannen hjernen bak en masse særdeles gode og prisgunstige konstruksjoner, hele veien fra Mi 1 opp til dagens testobjekter. Og det er da slett ikke slutt med dette!

P1030761
Mi 9.2 på utsiden, men Mi 22 på innsiden!

Jeg har vel allerede indikert det, men Mi-produktene er altså ganske enkelt nummerert fra 1 og oppover, helt uavhengig av produkttype, jeg synes kanskje det burde vært lagt til en bokstav et eller annet sted, så vi vanlige dødelige kunne finne ut om det var en RIAA eller et effekttrinn vi har mellom hendene. Nå finnes det dog et unntak fra nummerserien, beskrivende nok bærende modellnavnet “Mosfet”, og dette er vel en slags form for innstegsmodell til dagens Mi-univers. I tillegg finnes en mengde prototyper og spesialbygg etter ønske fra kunden, akkurat slik skreddere driver. Folk vil jo gjerne ha noe som er akkurat for dem, ikke sant? Og Malmin bygger og bygger. Dagens testobjekter er vel også litt rammet av pionerånd og pragmatisme; fronten på effekttrinnet sier “Mi 9.2”, mens innholdet vitterlig er en Mi 22. Slike små særegenheter slipper du vel om du kjøper Marantz og Pioneer, samtidig slipper du vel også en del svært god musikkgjengivelse. Ditt valg!

P1030753
Kraftig og tung

Hovedforskjellen på 9.2 og 22 er at sistnevnte er balansert, begge typer har altså samme størrelse på kabinettet. Effekttrinnet leverer hele 2 x 50 Watt ren og skjær klasse A, nær 40 kilo rå kraft og eleganse i en enkel, stilren boks. Det som derimot ikke er så enkelt, er å løfte den i de digre, skarpe kjøleribbene; arbeidshansker anbefales! Innsiden er rene kunstverket, solid kondensatorbank, og en seriøs mengde Sanken transistorer på utgangene, alt sammen solid kontrollert av et par særs veldimensjonerte trafoer. Litt funfact; la oss bruke f.eks. Bryston 4B som eksempel. Denne ligger omtrentlig i prisklasse med dagens omtalte effekttrinn, yter rundt 300 W i hver kanal, og peaker på over 2 kW ved 1 Ohm’s belastning(!). Men gjett hva den veier? Ca 10 kilo mindre enn Mi 22. For ordens skyld: Jeg har ingen oppfatning av hvorvidt nevnte Bryston spiller bedre eller dårligere enn Mi 22, jeg vil bare konkludere med at Mi 22 har en solid strømforsyning til sine 50 Watt! (OK, i sannhetens navn gir Mi 22 100 W pr. kanal i 8 Ohm, 50 av disse er som nevnt i ren klasse A)

P1030752
Sanken så langt øyet kan se…

Mi 23 er på sin side noe så unikt som en ultra high end norsk forforsterker. Den har separat strømforsyning, ettersom resten av kabinettet er fylt til randen med kvalitetskomponenter. Vi snakker om en 100% balansert dual mono krets, dette er slett ikke dagligdags, uansett pris, uansett opphav. Ønsker du å ta’n helt ut, kan dessuten Mi levere en større og mer forfinet strømforsyning i samme type kabinett som selve forforsterkeren, hvilket vil kvitte deg med en god slump i tillegg til den allerede relativt voksne prislappen. Angående kabinettet ble jeg fortalt at årsaken til de etter hvert velkjente “vingene” er der fordi folk har en lei tendens til å sette forforsterkeren rett oppå effekttrinnet, og  dermed stenge for kjølingen. Mi-forforsterkerne har derfor et smalere kabinett, som tillater varmeavgang fra kjøleribbene fra effekttrinnet, om du skulle være så dum at du plasserer den oppå en effektforsterker med voksent kjølebehov. Videre har Mi 23 full fjernstyring, digitalt kontrollert volum og programmerbart display. Her er det på sin plass å nevne at siden Roar Malmin ikke er noen racer på forskjellen mellom 1 og 0, har han alliert seg med Armand Aanekre, som har ansvaret for alle digitale løsninger i Musical Innovation-produktene. (Og snart har de en DAC i porteføljen…!)

Baksiden er fylt av høykvalitets balanserte og ubalanserte inn- og utganger; bemerk at grunnet innvendig dual mono layout, er inngang 1 ytterst på hhv. høyre og venstre side, 2 innenfor, og så bortetter, mens de innerste er utganger, 1 XLR (balansert) og 2 SE. Litt fiklete er det, i verste fall kan det koste deg et par ekstra kabler, dersom du har apparatene et stykke fra hverandre.

P1030756
Fullstendig dual mono

Mi 23 har fått drive tre forskjellige effekttrinn, alle ble strålende styrt. Blant disse tre var det for øvrig et effekttrinn fra proffmarkedet med ekstremt lav inngangsimpedans, og Mi 22 var den eneste blant mine tilgjengelige forforsterkere som hadde noe særlig fornuftig å tilby når den ble koblet opp med denne “umulige” lasten. Jeg kan altså med sikkerhet konkludere med at denne forforsterkeren kan drive absolutt alle effekttrinn på markedet, lett som en plett. Når du ser den banken av høykvalitets kondensatorer som befinner seg på innsiden av denne forforsterkeren, er det jo fort gjort å fundere litt på hva velrennomerte, britiske integrerte forsterkere egentlig bedriver, de har stort sett ikke i nærheten av den ladekapasitet vi finner i denne norske forforsterkeren. Det er med andre ord lett å forstå at Mi 23 ikke går i kne i tide og utide. Og, som dere kan se av bildene, det er en logisk årsak til den separate strømforsyningen; det er ikke plass til den i kabinettet!

P1030758
Mer kondensatorkapasitet enn i en gjennomsnittlig britisk effektforsterker!

Så hvordan låter denne herligheten? Om vi tar utgangspunkt i forforsterkeren, har den et par klare trekk, spesielt bemerkes en rytmisk fremdrift jeg tidligere ikke har hørt fra noe annet norsk forforsterkertrinn. Dette låter Naim! Og da tenker jeg ikke på de rimelige Naim’ene, her snakker vi om de 2 -3 du finner i den øverste hylla, der borte i Salisbury. Det er en kombinasjon av klang, stofflighet og rytme som får foten til å gå, og sjela til å trekkes med inn i musikkens univers. Mi 23 har også andre trekk som er tydelig high end, det er denne nokså sjeldne evnen til å låte avslappet, den er fri for denne “støy” som de fleste apparater avgir, som gjør musikken mindre tilgjengelig. Her er det en evig ro, jeg mener dette er en meget viktig egenskap når det musikalske budskap skal fram uskadd. Den låter egentlig ikke veldig annerledes enn den ene norske konkurrenten jeg kommer på, Hegel P30. Det faktum at begge disse er såpass støyfrie, skaper i sin tur en harmoni og en evne til å slippe gjennom overtonestruktur, dermed sier mange at det låter “rør”, hvilket egentlig bare betyr at det låter mer naturlig, enn vi stort sett er vant til. Jeg har tidligere ment at vi aldri har klart å lage virkelig gode forforsterkere i Norge, dette er det nå definitivt slutt på. Vi har altså Hegel og Musical Innovation, dessuten en noe rimeligere variant i form av Aura Fidelity (laget av en annen “skredder”,  Joachim Fragoso i Bærum), og selvsagt de passive trinnene fra Doxa. Endelig noe som passer de gode effekttrinn som har kommet i en jevn strøm fra norske hender i en mannsalder, snart. Jeg skal vokte meg vel for å kåre en vinner blant disse, men jeg opplever vel at akkurat det rytmiske drivet som er så tydelig i Mi 23, gir musikken et ekstra kick i forhold til de fleste andre.

P1030755
Ett av to identiske forsterkerkort

Effekttrinnet har en lav inngangsimpedans, overhodet intet problem for makkeren Mi 23, som nevnt, men dette er ikke en forsterker du ukritisk kobler en rørbasert forforsterker på. 10 kOhm er (alt) for lite for de fleste av disse. Mi 22 har en klarere karakter enn sin forforsterkermakker, i dette fall vil jeg si den er nokså typisk Musical Innovation, hvilket betyr mye kraft og fylde, den skaper en tydelig “kropp” i gjengivelsen. Likeledes mistenker jeg den for lav dempefaktor (og liten / ingen tilbakekobling), det liv og den eksplosivitet vi hører her, pleier å komme fra nettopp slike kretser. I sin tur kan dette begrense utvalget av høyttalere noe, men med den nevnte strømforsyning og komponentvalg som sitter i Mi 22, vil neppe begrensningene være store. Jeg vil allikevel argumentere for å velge høyttalere med omhu, dette er et rasedyr, og skal behandles deretter. Med rett høyttaler i enden av kabelen, nøler jeg ikke med å beskrive Mi 22 som dominant, den følelsen du sitter igjen med etter noen av de mektigste musikkeksemplene, er nettopp den av ubøyelighet. På ett punkt skal jeg allikevel moderere meg noe, for jeg har absolutt hørt forsterkere med mer despotiske trekk, Mi 22 er på sin side noe mykere i bassanslagene, enn enkelte andre kraftverk der ute.

P1030760

Om vi nå velger å sette sammen de to makkerne, er det ikke vanskelig å regne ut hva vi får igjen lydmessig. Anlegget spiller så definitivt “musikalsk”, i mitt begrepsunivers betyr dette levende, medrivende, organisk og elegant, slik at du kan bli med på det musikalske budskap, i stedet for å analysere og løse 3.-grads ligninger. Nå skal jeg være så ufin å si rett ut at dette ikke er den aller beste forsterkerkombinasjon jeg har hørt i hele mitt liv, men det er i det minste såpass bra at jeg er rimelig sikker på at mange andre lyttere vil hevde at dette må da være toppen av lykke. Nå hører det med til historien at jeg a) har hørt utrolig mye fryktelig påkostet utstyr, og b) er veldig glad i rørbaserte anlegg. Jeg vil for eksempel hevde at Lamm og Audio Note lager enda bedre forforsterkere, og at et lite antall interstage effektforsterkere med rør, i enkelte, nøyaktig sammensatte anlegg, vil låte enda mer medrivende enn Mi 22. Det sagt, så er det hevet over tvil at kombinasjonen av Mi 23 og Mi 22 spiller bedre enn McIntosh MA 8000, som har vært hovedreferansepunkt i testperioden. Mer musikk, mer rytme, bedre innsyn, flottere klangpalett. Underholdningsfaktoren, som er MA 8000’s store styrke, er faktisk omlag på samme nivå også fra Musical Innovation-settet. Og akkurat det er ingen liten fjær i hatten!

P1030736
Mi 23 driver hva som helst!

Men la oss lytte til musikk, og få noen inntrykk av formidlingsevnen. For det første: Dette oppsettet er utrolig altetende, både musikalsk og høyttalermessig. Personlig foretrekker jeg dog høyttalere som oppfører seg enkelt, se for deg fornuftige stativhøyttalere, eller mindre gulvstående fra Spendor, Kudos og Audio Note. Behøver du noe med mer pondus, sjekk ut Tannoy eller Kef, for eksempel. Øverste hylle er ikke dumt, dette er formidlere i verdensklasse, du kan ikke skjemme dem bort nok. Og er du i det rocka hjørnet, vil Klipsch Cornwall være en bombe av trøkk i lag med Mi 23 / 22.

På stativhøyttalere viser spesielt Mi 22 at den skaper størrelse ut av noe som i utgangspunktet er lite, jeg slutter aldri å forundre meg over hvor gode stativhøyttalere (selv de billige!) kan bli med en solid kvalitetsforsterker som drivende kraft. Den lille pukkel som de fleste småhøyttalere har et sted under 100 Hz er hånd i hanske med dette oppsettet. Du narres til å tro at høyttalerne er mye større og står på egne ben på gulvet, på dette aspektet er faktisk Mi 22 noe av det heftigste jeg har hatt gleden av å ha i hus.

Over på større høyttalere som eksempelvis Aurum Vulkan, viser også Mi 22 at musklene duger til rå, skruppelløs vold, til tross for allerede nevnte tendenser til mykhet, er det total styring også på dype, tunge basspulser. Den leverer digert!

For trofaste lesere kommer det neppe som en overraskelse at jeg elsker Deep Purple. Det gjør også Musical Innovations! Det kom for øvrig som en overraskelse på undertegnede at sist jeg var i verkstedet hos Malmin spilte han faktisk “Made In Japan”, også jeg som trodde mannen kun spilte opera! Uansett, låta “Vincent Price” fra skiva “Now What” blir gigantisk når den spilles med Mi 23 / 22. Dette er lydmessig den beste, nei forresten, den minst dårlige, skiva fra Deep Purples side, og Mi-settet leverer med dødsforakt, helt uten harde kanter. Sånn skal dette spelles! Tungt, solid, allikevel luftig og innsiktsfullt. Lydkulissene fremstår mer ekte enn jeg er vant med, samtidig som basspulsene er voldsommere og mer truende, dette blir en ren seier for Mi.

Vincent Price
Slik kunne han for eksempel se ut, den gode Vincent Price, når han ikke var grev Dracula

Så til ære for Roar Malmin tar vi med svisken “Nessun Dorma!” (“Ingen sover!”) med selveste Pavarotti (uten Ian Gillan… versjonen med de to er i høyeste grad diskutabel…), der Mi-settet igjen disker opp til gourmetmåltid uten problemer. Stemmen står tydelig, avslappet og godt plassert fram i lydbildet, instrumentene har god plass, det er i det hele tatt forbilledlig. Mer langs den klassiske sti finner vi heftige innspillinger fra Telarc på SACD, dette er mat for Mi! Evnen til rytmikk og kontroll, i kombinasjon med klanglige kvaliteter, gjør Prokofjev’s “Romeo & Julie” overtyre til et salig øyeblikk. Tungt, dvelende, kontant. Jeg ber ikke om så mye mer, faktisk.

Ole Paus og hans “Det begynner å bli et liv…(og masse mer)”, er en strålende innspilling fra KKV, her kvitterer Mi-settet med et deilig innsyn i koret, Paus’ gitar står stødig og vellydende fram i miksen. Stemmen hans er helt fri for harde kanter, det er en særdeles behagelig, allikevel tydelig og kontrollert gjengivelse. Nesten magisk, og selv om jeg mener å ha hørt den enda mer intenst på rene røroppsett, har jeg ikke mye å tilføye her.

Så bare for å ha det klart: Mi 23/22 er et av de mest brilliante norske forsterkerpakkene du kan skaffe i dag. Kombinasjonen av kropp og sjel, hadde jeg nær sagt, skaper en særdeles kompatibel allrounder, kapabel til å drive de aller fleste høyttalere (se dog nedenfor), og gjengi så å si all musikk med bravur.

P1030741
Seierherren

I prisklassen er både forforsterker og effekttrinn formidable konkurrenter. Dette er selvsagt ikke den endelige løsningen for alle, en viss mykhet, muligens noe ekstra varmetilskudd fra effekttrinet, samt et visst behov for å tune høyttalervalget nøye før alt sitter, er verdt å nevne. Forforsterkeren er antakeligvis den mest fullendte av disse to, ikke minst når vi vet at det kan skaffes en oppgradert strømforsyning til den også! Et tips til en “spareutgave” av dette oppsettet, er derfor å velge Mi 23 i lag med Mi Mosfet, dette vil kunne gi mye av karakteren fra testoppsettet, selv om det også vil legge en demper på innsyn og rytmikk.

Alt i alt er det min overbevisning at Mi 22 / 23 er helt i tetsjiktet, dersom vi skal kåre tidenes norske pre/power-kombinasjon!

Musical Innovations Mi 22 effektforsterker, 2 x 50 W ren klasse A, fullbalansert forsterker, kr. 60 000,-

Musical Innovations Mi 23 forforsterker, dual mono, fullbalansert, kr. 60 000,-

(Oppgradert strømforsyning Mi 23, 15 000,- ekstra)

Forhandler / produsent: Malmin Audio Design