Products of the year 2016

2016 has been great! Through my blog and my work with the Fidelity magazine (www.audiofidelity.no) I’ve listened to lots of great equipment this year. The following is my highly subjective “best-of” list…:

Source

Nominees are Hegel HD30 DAC, Mitchell & Johnson WLD+211T network player, and Heed Quasar RIAA. The network player and the RIAA are not by any means high end products, but both of them are seriously good value for money. The Heed RIAA is a bit fiddly to use, but the clean, lively sound weight that up big time. Of course, this is not the best RIAA available in any way, the reason for the nomination is just value for money. Same thing could be said about the Michell & Johnson streamer, not the best sound in any way, but it’s fuzz free, versatile operation makes it deserve the nomination. The Hegel, however, is a real bargain, pure high end as it is. The fantastic sound produced from any digital source, is up there with the very best at any price. When knowing that this full blood high end product is priced at around € 4300,-, there’s just no way I can avoid naming the Hegel HD30 “Source of the year 2016”!

hd30front

Amplifier

Nominees: Audio Research SP20 pre amplifier, Spec RSA M3EX integrated amplifier, Doxa 61 Signature power amplifier. All of these being high end, and, as such rather expensive. That said, they’re not by far as expensive as the latest examples of hi-end extrema, still they all sound like they’re up there with the very best. The SP20 is a valve driven pre without output transformers, so be aware that it won’t necessarily drive all power amps with the same ease. When given a well suited power amp, it’s pure bliss, smooth, powerful, organic. Built in RIAA is also truly impressing. All in all probably even better than the Ref. 5, it is as close to a bargain you can get, at this rather hefty price tag. The Spec is integrated, but can also be used as pure power amp. Slightly darker voiced than the Spec top model, but also very close to the valvy sound from the best Spec. No real remote, and limited power (60 W), will probably scare some customers. The nearly unknown (outside Norway) Doxa factory, has fiddled with their amplifier concept for more than 40 years, and their Signature version of the 61 is this far the best they’ve ever made. So smooth, so lively, so elegant that you should pay awfully much more to beat it. The downside is power, though. 60 Watts limits the number of speakers it will drive. Among these strong contenders, I end up going for the Spec. Thoroughly impressive, strong and bold, delivering music with obvious valve like timbre, although being class D. At half the price of it’s big brother, and 90% of the sound, I name Spec RSA M3EX the “Best amplifier of 2016”!

rsa-m3ex_front

Loudspeaker

Nominees: Roksan TR5 S2, Spendor A6R, Doxa 8.2. All of the three nominees are simple speakers, two way, simple crossover. All of them also represent an easy load on the amplifier, they can be driven by anything, valves included. Slowly it has dawned on me that this way of building loudspeakers works beautifully smooth and elegant, without destroying the family economy. To me, they also sound more natural than complex speakers, just for the record. The Roksan TR5 is a standmount, modern and elegant, I can’t think of any speaker in the price bracket or size that can match the balance and the versatility of the Roksan. The Spendor is a small floorstander, not impressive at first, but it grows on you, until you’re totally captivated. Again Doxa has fiddled on their speaker project for many years, bass working in quarter wave enclosure, with a separate tweeter on top. All of these speakers are incredible value for money, but due to the full frequency capacities of the Doxa 8.2, I choose them for “Speaker of the year 2016”!

doxa-8-2

 

Skreddersøm!

Skreddere er en utdøende rase i Norge. I Østen, derimot, finner du dem i hopetall. Innen hifi stiller det seg bittelitt annerledes her til lands, for vi har tross alt Roar Malmin! Dermed kan du bli med å lytte på forforsterkeren MI 23 og effekttrinnet MI 22…

P1030745
Solid stoff!

Musical Innovation har etterhvert fått en god del år på baken, alltid har det vært levert kraftfulle, solide byggverk fra den kanten, om enn noe industrielle i design og utseende. Eier, innehaver, konstruktør og sånn passe slurvete forretningsfører, er altså Roar Malmin. Som seg hør og bør en ekte guru og personlighet i våre sirkler, er han kontroversiell som et helvete. Norges svar på Audio Note’s Peter Qvortrup? Mange er historiene om service som overgår det meste du kan drømme om, tallrike er også historiene om ventetid og diskusjoner, fortvilelse og savn. Men det ordner seg til slutt! Uansett er mannen hjernen bak en masse særdeles gode og prisgunstige konstruksjoner, hele veien fra Mi 1 opp til dagens testobjekter. Og det er da slett ikke slutt med dette!

P1030761
Mi 9.2 på utsiden, men Mi 22 på innsiden!

Jeg har vel allerede indikert det, men Mi-produktene er altså ganske enkelt nummerert fra 1 og oppover, helt uavhengig av produkttype, jeg synes kanskje det burde vært lagt til en bokstav et eller annet sted, så vi vanlige dødelige kunne finne ut om det var en RIAA eller et effekttrinn vi har mellom hendene. Nå finnes det dog et unntak fra nummerserien, beskrivende nok bærende modellnavnet “Mosfet”, og dette er vel en slags form for innstegsmodell til dagens Mi-univers. I tillegg finnes en mengde prototyper og spesialbygg etter ønske fra kunden, akkurat slik skreddere driver. Folk vil jo gjerne ha noe som er akkurat for dem, ikke sant? Og Malmin bygger og bygger. Dagens testobjekter er vel også litt rammet av pionerånd og pragmatisme; fronten på effekttrinnet sier “Mi 9.2”, mens innholdet vitterlig er en Mi 22. Slike små særegenheter slipper du vel om du kjøper Marantz og Pioneer, samtidig slipper du vel også en del svært god musikkgjengivelse. Ditt valg!

P1030753
Kraftig og tung

Hovedforskjellen på 9.2 og 22 er at sistnevnte er balansert, begge typer har altså samme størrelse på kabinettet. Effekttrinnet leverer hele 2 x 50 Watt ren og skjær klasse A, nær 40 kilo rå kraft og eleganse i en enkel, stilren boks. Det som derimot ikke er så enkelt, er å løfte den i de digre, skarpe kjøleribbene; arbeidshansker anbefales! Innsiden er rene kunstverket, solid kondensatorbank, og en seriøs mengde Sanken transistorer på utgangene, alt sammen solid kontrollert av et par særs veldimensjonerte trafoer. Litt funfact; la oss bruke f.eks. Bryston 4B som eksempel. Denne ligger omtrentlig i prisklasse med dagens omtalte effekttrinn, yter rundt 300 W i hver kanal, og peaker på over 2 kW ved 1 Ohm’s belastning(!). Men gjett hva den veier? Ca 10 kilo mindre enn Mi 22. For ordens skyld: Jeg har ingen oppfatning av hvorvidt nevnte Bryston spiller bedre eller dårligere enn Mi 22, jeg vil bare konkludere med at Mi 22 har en solid strømforsyning til sine 50 Watt! (OK, i sannhetens navn gir Mi 22 100 W pr. kanal i 8 Ohm, 50 av disse er som nevnt i ren klasse A)

P1030752
Sanken så langt øyet kan se…

Mi 23 er på sin side noe så unikt som en ultra high end norsk forforsterker. Den har separat strømforsyning, ettersom resten av kabinettet er fylt til randen med kvalitetskomponenter. Vi snakker om en 100% balansert dual mono krets, dette er slett ikke dagligdags, uansett pris, uansett opphav. Ønsker du å ta’n helt ut, kan dessuten Mi levere en større og mer forfinet strømforsyning i samme type kabinett som selve forforsterkeren, hvilket vil kvitte deg med en god slump i tillegg til den allerede relativt voksne prislappen. Angående kabinettet ble jeg fortalt at årsaken til de etter hvert velkjente “vingene” er der fordi folk har en lei tendens til å sette forforsterkeren rett oppå effekttrinnet, og  dermed stenge for kjølingen. Mi-forforsterkerne har derfor et smalere kabinett, som tillater varmeavgang fra kjøleribbene fra effekttrinnet, om du skulle være så dum at du plasserer den oppå en effektforsterker med voksent kjølebehov. Videre har Mi 23 full fjernstyring, digitalt kontrollert volum og programmerbart display. Her er det på sin plass å nevne at siden Roar Malmin ikke er noen racer på forskjellen mellom 1 og 0, har han alliert seg med Armand Aanekre, som har ansvaret for alle digitale løsninger i Musical Innovation-produktene. (Og snart har de en DAC i porteføljen…!)

Baksiden er fylt av høykvalitets balanserte og ubalanserte inn- og utganger; bemerk at grunnet innvendig dual mono layout, er inngang 1 ytterst på hhv. høyre og venstre side, 2 innenfor, og så bortetter, mens de innerste er utganger, 1 XLR (balansert) og 2 SE. Litt fiklete er det, i verste fall kan det koste deg et par ekstra kabler, dersom du har apparatene et stykke fra hverandre.

P1030756
Fullstendig dual mono

Mi 23 har fått drive tre forskjellige effekttrinn, alle ble strålende styrt. Blant disse tre var det for øvrig et effekttrinn fra proffmarkedet med ekstremt lav inngangsimpedans, og Mi 22 var den eneste blant mine tilgjengelige forforsterkere som hadde noe særlig fornuftig å tilby når den ble koblet opp med denne “umulige” lasten. Jeg kan altså med sikkerhet konkludere med at denne forforsterkeren kan drive absolutt alle effekttrinn på markedet, lett som en plett. Når du ser den banken av høykvalitets kondensatorer som befinner seg på innsiden av denne forforsterkeren, er det jo fort gjort å fundere litt på hva velrennomerte, britiske integrerte forsterkere egentlig bedriver, de har stort sett ikke i nærheten av den ladekapasitet vi finner i denne norske forforsterkeren. Det er med andre ord lett å forstå at Mi 23 ikke går i kne i tide og utide. Og, som dere kan se av bildene, det er en logisk årsak til den separate strømforsyningen; det er ikke plass til den i kabinettet!

P1030758
Mer kondensatorkapasitet enn i en gjennomsnittlig britisk effektforsterker!

Så hvordan låter denne herligheten? Om vi tar utgangspunkt i forforsterkeren, har den et par klare trekk, spesielt bemerkes en rytmisk fremdrift jeg tidligere ikke har hørt fra noe annet norsk forforsterkertrinn. Dette låter Naim! Og da tenker jeg ikke på de rimelige Naim’ene, her snakker vi om de 2 -3 du finner i den øverste hylla, der borte i Salisbury. Det er en kombinasjon av klang, stofflighet og rytme som får foten til å gå, og sjela til å trekkes med inn i musikkens univers. Mi 23 har også andre trekk som er tydelig high end, det er denne nokså sjeldne evnen til å låte avslappet, den er fri for denne “støy” som de fleste apparater avgir, som gjør musikken mindre tilgjengelig. Her er det en evig ro, jeg mener dette er en meget viktig egenskap når det musikalske budskap skal fram uskadd. Den låter egentlig ikke veldig annerledes enn den ene norske konkurrenten jeg kommer på, Hegel P30. Det faktum at begge disse er såpass støyfrie, skaper i sin tur en harmoni og en evne til å slippe gjennom overtonestruktur, dermed sier mange at det låter “rør”, hvilket egentlig bare betyr at det låter mer naturlig, enn vi stort sett er vant til. Jeg har tidligere ment at vi aldri har klart å lage virkelig gode forforsterkere i Norge, dette er det nå definitivt slutt på. Vi har altså Hegel og Musical Innovation, dessuten en noe rimeligere variant i form av Aura Fidelity (laget av en annen “skredder”,  Joachim Fragoso i Bærum), og selvsagt de passive trinnene fra Doxa. Endelig noe som passer de gode effekttrinn som har kommet i en jevn strøm fra norske hender i en mannsalder, snart. Jeg skal vokte meg vel for å kåre en vinner blant disse, men jeg opplever vel at akkurat det rytmiske drivet som er så tydelig i Mi 23, gir musikken et ekstra kick i forhold til de fleste andre.

P1030755
Ett av to identiske forsterkerkort

Effekttrinnet har en lav inngangsimpedans, overhodet intet problem for makkeren Mi 23, som nevnt, men dette er ikke en forsterker du ukritisk kobler en rørbasert forforsterker på. 10 kOhm er (alt) for lite for de fleste av disse. Mi 22 har en klarere karakter enn sin forforsterkermakker, i dette fall vil jeg si den er nokså typisk Musical Innovation, hvilket betyr mye kraft og fylde, den skaper en tydelig “kropp” i gjengivelsen. Likeledes mistenker jeg den for lav dempefaktor (og liten / ingen tilbakekobling), det liv og den eksplosivitet vi hører her, pleier å komme fra nettopp slike kretser. I sin tur kan dette begrense utvalget av høyttalere noe, men med den nevnte strømforsyning og komponentvalg som sitter i Mi 22, vil neppe begrensningene være store. Jeg vil allikevel argumentere for å velge høyttalere med omhu, dette er et rasedyr, og skal behandles deretter. Med rett høyttaler i enden av kabelen, nøler jeg ikke med å beskrive Mi 22 som dominant, den følelsen du sitter igjen med etter noen av de mektigste musikkeksemplene, er nettopp den av ubøyelighet. På ett punkt skal jeg allikevel moderere meg noe, for jeg har absolutt hørt forsterkere med mer despotiske trekk, Mi 22 er på sin side noe mykere i bassanslagene, enn enkelte andre kraftverk der ute.

P1030760

Om vi nå velger å sette sammen de to makkerne, er det ikke vanskelig å regne ut hva vi får igjen lydmessig. Anlegget spiller så definitivt “musikalsk”, i mitt begrepsunivers betyr dette levende, medrivende, organisk og elegant, slik at du kan bli med på det musikalske budskap, i stedet for å analysere og løse 3.-grads ligninger. Nå skal jeg være så ufin å si rett ut at dette ikke er den aller beste forsterkerkombinasjon jeg har hørt i hele mitt liv, men det er i det minste såpass bra at jeg er rimelig sikker på at mange andre lyttere vil hevde at dette må da være toppen av lykke. Nå hører det med til historien at jeg a) har hørt utrolig mye fryktelig påkostet utstyr, og b) er veldig glad i rørbaserte anlegg. Jeg vil for eksempel hevde at Lamm og Audio Note lager enda bedre forforsterkere, og at et lite antall interstage effektforsterkere med rør, i enkelte, nøyaktig sammensatte anlegg, vil låte enda mer medrivende enn Mi 22. Det sagt, så er det hevet over tvil at kombinasjonen av Mi 23 og Mi 22 spiller bedre enn McIntosh MA 8000, som har vært hovedreferansepunkt i testperioden. Mer musikk, mer rytme, bedre innsyn, flottere klangpalett. Underholdningsfaktoren, som er MA 8000’s store styrke, er faktisk omlag på samme nivå også fra Musical Innovation-settet. Og akkurat det er ingen liten fjær i hatten!

P1030736
Mi 23 driver hva som helst!

Men la oss lytte til musikk, og få noen inntrykk av formidlingsevnen. For det første: Dette oppsettet er utrolig altetende, både musikalsk og høyttalermessig. Personlig foretrekker jeg dog høyttalere som oppfører seg enkelt, se for deg fornuftige stativhøyttalere, eller mindre gulvstående fra Spendor, Kudos og Audio Note. Behøver du noe med mer pondus, sjekk ut Tannoy eller Kef, for eksempel. Øverste hylle er ikke dumt, dette er formidlere i verdensklasse, du kan ikke skjemme dem bort nok. Og er du i det rocka hjørnet, vil Klipsch Cornwall være en bombe av trøkk i lag med Mi 23 / 22.

På stativhøyttalere viser spesielt Mi 22 at den skaper størrelse ut av noe som i utgangspunktet er lite, jeg slutter aldri å forundre meg over hvor gode stativhøyttalere (selv de billige!) kan bli med en solid kvalitetsforsterker som drivende kraft. Den lille pukkel som de fleste småhøyttalere har et sted under 100 Hz er hånd i hanske med dette oppsettet. Du narres til å tro at høyttalerne er mye større og står på egne ben på gulvet, på dette aspektet er faktisk Mi 22 noe av det heftigste jeg har hatt gleden av å ha i hus.

Over på større høyttalere som eksempelvis Aurum Vulkan, viser også Mi 22 at musklene duger til rå, skruppelløs vold, til tross for allerede nevnte tendenser til mykhet, er det total styring også på dype, tunge basspulser. Den leverer digert!

For trofaste lesere kommer det neppe som en overraskelse at jeg elsker Deep Purple. Det gjør også Musical Innovations! Det kom for øvrig som en overraskelse på undertegnede at sist jeg var i verkstedet hos Malmin spilte han faktisk “Made In Japan”, også jeg som trodde mannen kun spilte opera! Uansett, låta “Vincent Price” fra skiva “Now What” blir gigantisk når den spilles med Mi 23 / 22. Dette er lydmessig den beste, nei forresten, den minst dårlige, skiva fra Deep Purples side, og Mi-settet leverer med dødsforakt, helt uten harde kanter. Sånn skal dette spelles! Tungt, solid, allikevel luftig og innsiktsfullt. Lydkulissene fremstår mer ekte enn jeg er vant med, samtidig som basspulsene er voldsommere og mer truende, dette blir en ren seier for Mi.

Vincent Price
Slik kunne han for eksempel se ut, den gode Vincent Price, når han ikke var grev Dracula

Så til ære for Roar Malmin tar vi med svisken “Nessun Dorma!” (“Ingen sover!”) med selveste Pavarotti (uten Ian Gillan… versjonen med de to er i høyeste grad diskutabel…), der Mi-settet igjen disker opp til gourmetmåltid uten problemer. Stemmen står tydelig, avslappet og godt plassert fram i lydbildet, instrumentene har god plass, det er i det hele tatt forbilledlig. Mer langs den klassiske sti finner vi heftige innspillinger fra Telarc på SACD, dette er mat for Mi! Evnen til rytmikk og kontroll, i kombinasjon med klanglige kvaliteter, gjør Prokofjev’s “Romeo & Julie” overtyre til et salig øyeblikk. Tungt, dvelende, kontant. Jeg ber ikke om så mye mer, faktisk.

Ole Paus og hans “Det begynner å bli et liv…(og masse mer)”, er en strålende innspilling fra KKV, her kvitterer Mi-settet med et deilig innsyn i koret, Paus’ gitar står stødig og vellydende fram i miksen. Stemmen hans er helt fri for harde kanter, det er en særdeles behagelig, allikevel tydelig og kontrollert gjengivelse. Nesten magisk, og selv om jeg mener å ha hørt den enda mer intenst på rene røroppsett, har jeg ikke mye å tilføye her.

Så bare for å ha det klart: Mi 23/22 er et av de mest brilliante norske forsterkerpakkene du kan skaffe i dag. Kombinasjonen av kropp og sjel, hadde jeg nær sagt, skaper en særdeles kompatibel allrounder, kapabel til å drive de aller fleste høyttalere (se dog nedenfor), og gjengi så å si all musikk med bravur.

P1030741
Seierherren

I prisklassen er både forforsterker og effekttrinn formidable konkurrenter. Dette er selvsagt ikke den endelige løsningen for alle, en viss mykhet, muligens noe ekstra varmetilskudd fra effekttrinet, samt et visst behov for å tune høyttalervalget nøye før alt sitter, er verdt å nevne. Forforsterkeren er antakeligvis den mest fullendte av disse to, ikke minst når vi vet at det kan skaffes en oppgradert strømforsyning til den også! Et tips til en “spareutgave” av dette oppsettet, er derfor å velge Mi 23 i lag med Mi Mosfet, dette vil kunne gi mye av karakteren fra testoppsettet, selv om det også vil legge en demper på innsyn og rytmikk.

Alt i alt er det min overbevisning at Mi 22 / 23 er helt i tetsjiktet, dersom vi skal kåre tidenes norske pre/power-kombinasjon!

Musical Innovations Mi 22 effektforsterker, 2 x 50 W ren klasse A, fullbalansert forsterker, kr. 60 000,-

Musical Innovations Mi 23 forforsterker, dual mono, fullbalansert, kr. 60 000,-

(Oppgradert strømforsyning Mi 23, 15 000,- ekstra)

Forhandler / produsent: Malmin Audio Design

 

 

Proff hifi?

NOTE: English summary after the Norwegian article

Test av IMG stageline STA-1000D

STA-1000D

 

Klasse D. Lett, solid, billig. 2 x 250 Watt, minst, bygget for å tåle det meste, og med de nydelige Pascal-blokkene som drivende kraft, hvordan kan hifi-folket gå forbi denne forsterkeren?

Når vi vet at denne forsterkeren altså benytter de samme forsterkerkretsene som Gato DIA 250, (Pascal S-PRO 2) da er det lov å heve øyenbrynene. Prisen vi ser på er nemlig ikke 10, 30 eller 50 tusenlapper, den er 5. Mer nøyaktig 4799,-. Hallo, dette er jo på NAD-nivå, eller vel så det. Det er dessuten velkjent at profflyd er beregnet på hard bruk, det skal bare virke, ikke sant. Det er så definitivt en fordel også for hifi, kan vi vel si, uten å overdrive det særlig. Kjenner opptil flere som er møkk lei av masse plunder, og månedsvis med venting på forsterkere som aldri ser ut til å bli fikset. Her har hjemmemarkedet mye å lære av proffene, såpass skal være sikkert. Ellers bør det nevnes for hjemmekinofolket spesielt, at STA-1000D også leveres i en DSP-versjon til en svært fornuftig sum, sjekk www.monacor.no

P1030746
Mye luft for pengene!

Som allerede hintet til i mine bloginnlegg, viste det seg allikevel at denne omtalen ikke kom helt smertefritt; kompatibilitet er slett ikke alltid garantert på tvers av profesjonsgrensene, nei. Nærmere bestemt dreier det seg om at IMG STA-1000D har en uvanlig lav inngangsimpedans, hvilket surret det litt til for mine ymse forforsterkere. Dessuten, stikk i strid med normalen, er det her single end inngangen som er lavest, en SE forforsterker må her altså se inn i 5 kOhm, definitivt ikke rørforsterkerenes favoritt! Den balanserte inngangen holder seg på 10 kOhm, dette er også temmelig lavt for en viss andel av forforsterkerne i handelen, dessverre, men det finnes da noen, heldigvis. Det finnes enkelte DAC’er med volumkontroll som kan vise til svært lav utgangsimpedans, og i så henseende burde være greit tilpasset drift av også lavimpedant last. Tommelfingerregelen sier utgangsimpedans:inngangsimpendans > 1:20, jeg synes personlig det burde være 1:100, men her er det absolutt åpent for egen eksperimentering. I korte trekk bør du se etter en DAC eller forforsterker med utgangsimpedans under 100 Ohm på de balanserte utgangene, i hvertfall.

Nå er vi i utgangspunktet på lavbudsjett her. Derfor tenker jeg ikke anbefale dyre, sofistikerte løsninger som forforsterker, heller. Bruktmarkedet bør definitivt være plassen å lete. Parasound P3 er en glitrende forforsterker som finnes brukt for i området 3000,-, men tenker du en rent digital løsning, kjør gjerne Hegel HD20 med volumstyrt XLR ut. Jeg kan like gjerne røpe men en gang at IMG STA-1000D har visse begrensninger i klanglige kvaliteter, så det er ikke så viktig å satse alt på en dyr, flott forforsterker uansett. Unngå en hver rørdrevet forforsterker, det vil ha liten nytte. Det finnes gode og dyre løsninger som lett driver STA-1000D, men jeg opplever ikke at det er verdt prisen, dessverre. Dette vil jeg komme tilbake til etter hvert.

Men la oss for ordens skyld også beskrive hvordan den oppfører seg som PA-forsterker, tross alt er det dette den er bygget for. Jeg innrømmer at det er usedvanlig behagelig å slippe 20 kilos forsterkere, med masse viftestøy. STA-1000D starter nemlig ikke vifta før den behøves, et eller annet sted ved 60-graders temperatur, eller så. I testperioden har den ikke startet en eneste gang. Det betyr allikevel ikke at jeg har spilt lavt! Ergo kan den være i et normalt rom i lag med lytteren, uten å pådra seg allmen irritasjon. Helt stille er den, helt til den blir bedt om å levere varene. Da leverer den kontant, tøft og presist, spesielt er jeg imponert over kontrollen på basselementene. I sitt prissegment står den seg svært så godt rent lydmessig, selv om jeg tror profesjonelle brukere helst ønsker seg en brokoplet enhet for å få nok skyv for et helt band. Nå kan den selvsagt også brokoples på enkelt vis, så det finnes absolutt muligheter ved større effektbehov.

Klipsch KP-2002-C2
Sjeldne Klipsch-høyttalere

Jeg har spilt den på Klipsch proffhøyttalere, de nær ukjente KP-2002-C2, bestykket med en 12-tommer og et horn i lukket kasse. Sammenlignet med konkurrentene i prisklassen spiller IMG STA-1000D i retning av litt høfligere, men også med et sykt godt grep om basselementet. Stille og elegant på lavt volum, kontrollert og kontrollerende om du spiller høyt. Det er en form for styringsvilje her som er helt enorm, og jeg er rimelig sikker på at vi har å gjøre med svært høy dempefaktor. Helt rått kontant og presist er det, og ettersom man vet at man brokople Pascal-enheten til en 1000W monoenhet, har vi vel her en soleklar kandidat til subwooferdrift. Nå vet jeg for øvrig av bitter erfaring at Pascalblokkene vrenger stygt og plutselig, du skal være litt forsiktig med for høye belastning, uansett hva du lar den drive. Men for hobbybandet, må jo disse lette, styringsvillige blokkene være et særs fornuftig kjøp.

P1030750
Mye greier på liten plass!

Men det var dette med hifi, da. Høyttalere hvis oppgave er å narre ut mikrodetaljer og liv, hvordan fungerer det? La oss for eksempel sette den opp oppstrøms et par Aurum Vulkan, og høre litt på hva det gir av resultater. Når jeg omsider fikk fatt i en solid forforsterker i form av Musical Innovation Mi23, var det endelig klart for en oppvisning i hva proffmarkedet kan tilby oss for en liten sum penger. Vel, rett på sak, det er ikke stort. Jeg har allerede nevnt kontrollen. Jo, den er der fortsatt i stort monn. Men de harde fakta viser oss en forsterker med lite annet. Dette er ikke finsmakernes banehalvdel på noen som helst måte. Her mangler alt som minner om klangstruktur, frivol dynamikk og livsbejaende musikkformidling. Dette er kynisk, gjerrig og tørt. Det gjør meg vel enda et hakk mer imponert over Gato, og hva de har fått til med de samme kretser, selv om heller ikke DIA-250 er siste skrik i levende og nær følelsesformidling, er den i det minste på svært trygg grunn innen absolutt alle hifi-parametre. I motsetning til IMG STA-1000D, altså, som ikke har annet enn kontroll å prale med. Selv ikke myke, varme innspillinger fra Stockfisch briljerer i dette oppsettet. Og bemerk da at vi har å gjøre med en formidabel kilde og forforsterker, det blir ikke bedre av å hive inn en Rotel foran!

For å sjekke dette litt nøyere, satte jeg inn et par enklere høyttalere, og fikk nøyaktig samme resultat. Gjerrig og kort, dødt og distansert. Men igjen viste IMG-forsterkeren seg oppgaven verdig med hensyn til kontroll av bassmembraner. Dette fører også til en subjektiv opplevelse av manglende frekvensmessig dybde, eller en viss mangel på illusjon av størrelse og kraft, faktisk. Dette er dog ikke akkurat tilfellet, kraft er det som nevnt ingen mangel på. Man kan spille absurd høyt uten at forsterkeren lar seg merke med det på noen som helst måte, men som nevnt er dette et tveegget sverd. Plutselig er det slutt på overskuddet, og da koster det ofte penger, nye høyttalerelementer kan være sjokkerende dyre, faktisk.

P1030747
Pascal leverer et fleksibelt produkt, men implementering betyr tydeligvis mye!

Vel, dette betyr at vårt håp om en sensjasjonelt god effektforsterker for ikkeno’ penger, var svært så optimistisk. Jeg ville valgt en integrert NAD hvilken som helst dag hele uka. Dersom du har en sub du behøver forsterker til, stille saken seg dog annerledes, da bør denne rimelige, stramme og kraftige forsterkeren ha mye å gi. Men at det fortsatt ikke finnes en fri lunch, må vi nok faktisk leve med en stund til!

IMG STA-1000D, klasse D effektforsterker 2x250W i 8 Ohm 2 x 500 i 4 Ohm, pris 4799,-

Importør: Monacor

English summary:

This professional PA amplifier uses the same Pascal class D card as the fantastic Gato DIA-250. Obviously it’s more to it than just that, implementation has a lot to say. Note that this power amp has a very low input impedance, normal hifi pre-amps may struggle, valve pre-amps are useless in this set-up. A fair pre amp or DAC with volume control, and an output impedance below 100 Ohm, will normally handle the load of 5 kOhm (SE) and 10 kOhm (balanced).

Even though using the Pascal S-PRO2, there is not much resemblance with the smooth Gato. The IMG serves us with a very controlled sound, no or little timbral qualities or liveliness in the reproduction. Control, however, is tremendous. Works wonderful on professional speakers, never loosing grip on speaker units, holding the iron fist tight at any volume. Tried with typically hifi-speakers as Aurum Vulkan, it’s a completely different beast, even if the control is kept, the sound is not what I’d call hifi. This is dry, non communicative and tight, might work fine for a small band, but not good for a spoilt hifi-nerd.

The IMG STA-1000D might serve very well as a (bridged) sub amplifier, or for pure PA-applications, but for music lovers listening to hifi speakers, I’d suggest a NAD instead. It is good value for money if you count cost on each Watt you get, but apart from that, this is nothing for the normal hifi-buff! 🙂

Total Mitchell & Johnson

Jeg testet nyss Mitchell & Johnson’s nettverksspiller. Litt av en start, men store forventninger kan være skumle, så når vi nå sjekker ut et komplett M&J- anlegg, står da resultatene til forventningene?

Full pakke!
Full pakke!

Jeg har altså nå satt sammen tidligere nevnte nettverksspiller med CD-spilleren CDD201V og forsterkeren SAP201V. Alt dette styres fra den samme fjernstyringen som fulgte med nettverksspilleren. Jeg har vel røpet i et aldri så lite dagboksnotat tidligere at dette anlegget satte meg litt ut, men heldigvis, skal jeg kanskje si, har tilvenning, spilling og lytting moderert opplevelsene noe. Det hadde vært litt i overkant for meg selv, nemlig, dersom dette tross alt billige anlegget hadde utfordret oppsett i helt andre prisklasser. I dagens samfunn, der blant annet diverse klasse D-varianter utfordrer gamle konstruksjoner med stor kraft, har nemlig veldig god lyd alle muligheter til å bli allemannseie. Jeg er vel av den oppfatning at bl.a. NAD D3020 er en svært god inngangsportal til god lyd, og det er nøyaktig i denne prisklassen dagens testede forsterker skal matches. CD-spilleren må på sin side møte en elegant spiller som Marantz CD5005 i prisklassen, så her gis heller slett ingen walk-over.

Kjærlighet til musikken...
Kjærlighet til musikken…

Ovennevnte nettverksspiller er tidligere omtalt, men jeg skal ta med et par faktaopplysninger, uansett. Den har et nokså uvanlig lavt utgangssignal, hvilket gir den et visst handicap i direkte sammenligning med andre produkter. Jeg nevnte ikke dette i min opprinnelige artikkel, men jeg foretrekker sterkt å mate den digitalt til forsterkeren, alternativt til en separat DAC, dersom forsterkeren ikke har digitale innganger. Ikke fordi de analoge utgangene ikke makter oppgaven, men rett og slett fordi det blir litt klønete dersom du har veldig forskjellig signalstyrke på forskjellige innganger. (Nå skal det også sies at jeg opplever digitalinngangene på M&J-forsterkeren å være en enda bedre løsning enn analoginngangene, mer om dette senere). Ellers benytter M&J’s nettverksspiller en digital behandling av komprimerte signaler, for å forsøksvis gjenskape lyden så nær opp til ukomprimert som overhodet mulig. Jeg skal snakke mer om klangene fra dette anlegget senere, men helt kort tror jeg faktisk de er inne på noe her…

Fra toppen: Forsterker, CD-spiller, nettverksspiller
Fra toppen: Forsterker, CD-spiller, nettverksspiller

CDD201V er basert på Sansui CDD201V, mens forsterkeren er basert på Sansui SAP201V, og disse ser til forveksling helt like ut. Nå hevder M&J å ha brukt sine ressurser på å gå gjennom kretsene for å sjekke ut forbedringspotensialet, og at disse nye M&J-produktene dermed ikke er identiske med tidligere Sansui-modeller. På direkte spørsmål om hvilke endringer som er gjort, svarer produsenten (Paul Mitchell) i mail at det i hovedsak dreier seg om forbedring av kvaliteten på det han beskriver som “nøkkelkomponenter”.

Finn nøkkelkomponentene! :)
Finn nøkkelkomponentene! 🙂

Vi lytter til CD-spilleren først, jeg har matet spilleren til flere forsterkere, analogt og digitalt, og dette har faktisk gitt en del interessante resultater. Bemerk at dette pr. i dag er en av de rimeligste, rene CD-spillerne med visse lydmessige aspirasjoner man kan få tak i. Selvsagt finnes en haug altetende masseprodukter fra lavkostland i lavpriskjedene, men CDD201V er altså laget for musikkelskere. DAC’en i denne spilleren en Mediatek-variant, for meg et ubeskrevet blad i hifi-sammenheng, først og fremst benyttes dette fabrikatet mest i smart-phones, og da av rent prismessige årsaker. I sannhetens navn er jeg vel i utgangspunktet ikke så overveldet av det jeg hører fra denne spillerens analoge utganger. Matchet direkte mot min velbrukte Pioneer multi-maskin, (modifisert av salig Steen Duelund), oppleves forskjellene å være hørbart i favør av Pioneer-spilleren, da sistnevnte har mer dynamisk sting, er åpnere, og gir en touch mer fargerik fremstilling av musikken. Som jeg ofte opplever ved direkte sammenligning av rimelige digitalkilder, er forskjellene såpass små at det ikke nødvendigvis har stor betydning, heller. Digitalinngangen på forsterkeren er vel mer på nivå med Pioneer’en, dog annerledes. M&J’ CD-spiller legger mer fokus i mellomtonen, den er mer “på”, der Pioneer er en touch varmere og luftigere. Årsaken til sistnevnte tror jeg er å finne i bassområdet, der universalspilleren oppleves å være noe tyngre og mer detaljert i gjengivelsen. På rent akustisk musikk er de opplevde forskjellene små, men noe tydeligere på rock, der nettopp dette mellomtonefokuset kan oppleves å være mer mot det harde, enn den smule mer eleganse de dyrere spillerne leverer. I sin moderate prisklasse klarer allikevel CDD201V seg helt fint, glem ikke at Pioneer’en vi her snakker om var mye dyrere for mange år siden, og at den i tillegg har vært håndspålagt av en guru fra selveste Danmark! Konklusjonen på dette avsnittet blir jo åpenbart; det er ikke bare nettverksspilleren du skal mate digitalt til forsterkeren, gjør det samme med CD-spilleren, så har du full kontroll på begivenhetene.

Gode høyttalerterminaler også!
Gode høyttalerterminaler

Forsterkeren, SAP201V, er en 2 x 40 Watter, rett nok relativt optimistisk angitt med 0,8 % forvrengning med kun 1 kHz sinuskurve ved 8 Ohm impedanse. Realistisk sett betyr dette et eller annet sted i 20 – 30 Watt-området, det er altså helt åpenbart at vi skal velge lettstyrte, og gjerne temmelig følsomme høyttalere til denne forsterkeren. Effekten ved 4 Ohm oppgis med de samme kriterier til å være 50 W i hver kanal, mens peakeffekten oppgis til 150 W. Sistnevnte oppgis ikke med antall kanaler dette fordeler seg på, en eller to, men jeg har mine mistanker… Dette er altså ikke på noen måte en kraftpakke, det er dermed andre kriterier man skal velge denne forsterkeren ut i fra.

Byggekvaliteten er god, spesielt bemerkes høyttalerterminalene, som til forveksling ligner WBT. På baksiden finnes inngang for RIAA og 4 linjeinnganger, samt koax og optisk digitalinngang. På framsidsen finnes dessuten en ekstra inngang i form av en 3,5 mm for telefoner og desslike. I tillegg finner man også der en 6 mm hodetelefonutgang, alt jeg savner nå, er USB. Men man kan ikke få alt her i verden, og for drøye 3,5 tusenlapper blir ikke kiloprisen brutal, heller, når hele herligheten veier inn med knapt 7 kilo.

RIAA-trinnet er ikke imponerende. Eller, i utgangspunktet er det vel relativt imponerende at det i det hele tatt finnes, men deretter er det mer på det jevne. Det fungerer bra nok til en rimelig spiller av de evigvarende (og tidvis gode!) japanske direktedrevne variantene, eller en innstegsmodell fra ProJect. Men min, i denne sammenheng, fullstendig overkill Acoustic Solid / Origin Live / Audio Note-kombinasjon ble relativt effektivt begrenset av enkelheten i dette RIAA-trinnet. Fair enough; det burde være selvsagt at vi ikke har å gjøre med eksklusive løsninger i denne prisklassen. Det mangler diverse både på klanger og tonal balanse, dette trinnet er nokså mellomtonefiksert, med en tendens til kjølighet i formidlingen. Jeg vet jeg er kresen på RIAA-trinn, så bær over med meg, dette er selvsagt innenfor rimelighetens grenser, men det er ikke den endelige løsning for dyre vinyloppsett. Og, for ordens skyld, det er kun moving magnet som er spiselig for denne platespillerinngangen.

Gode digitalinnganger
Gode digitalinnganger også!

Derimot gleder det meg betydelig å snakke om digitalinngangene. Og i sannhetens navn er nok dette av betydelig større interesse i 2015, enn et RIAA-trinn av rimelig kvalitet. Innebygget i SAP201V finner vi nemlig en Wolfson WM8761 24/192 DAC, og denne er god! Jeg har i forbindelse med denne testen nemlig begynt å lure på om det var de analoge inngangene på forsterkeren, eller de analoge utgangene på CD-spilleren som var problemet. Jeg har testet og tvilt meg fram til at det er litt motsatt, det er faktisk digitalinngangene som er såpass gode at de på sett og vis setter analoginngangene litt i skyggen. Vi snakker selvsagt heller ikke her om en eksklusiv DAC, den benyttes i rimelige CD-spillere fra eksempelvis Cambridge og Onkyo, så den er ikke ukjent i digitalkretser. Jeg tror allikevel noe av årsaken til den fornuftige elegansen i lyden fra de digitale inngangene ligger i kort signalvei og minimal analog manipulering. Som tidligere nevnt er det close call mellom forsterkerens digitalinngang og min Pioneer-spiller, litt avhengig av musikken som ble avspilt, likte jeg den ene eller den andre best, kvalitativt kan jeg ikke bestemme noen klar vinner.

Gjennomarbeidet digitalkort
Gjennomarbeidet digitalkort

Forsterkeren har et ess oppe i ermet, heldigvis, og det dreier seg om klanglige kvaliteter. Nå må vi snakke litt om belastning, for her kan du hente mye godlyd, om du gjør det rett. Spiller du mest akustisk (klassisk, jazz, vokal, etc.) vil Audio Note AX1 og enda mer AX2 være reale treffere. Jeg aner lyden nemlig av Rega og Naim når jeg kobler M&J opp mot AN høyttalere, det blir en deilig ro og gode klanger, klart bedre enn forventet i denne prisklassen. Heller du mer mot rock, bør høyttalerne ha høyere følsomhet, Klipsch vil jo være åpebare makkere. Kan du få tak i B3 er det et soleklart valg, mens RP250 også vil gi mye, tøff moro. Spiller du litt av hvert, vil en høyttaler som Tannoy Mercury kunne gi mange gode stunder, likeledes mindre modeller fra Monitor Audio. Ettersom jeg er litt sær på dette med ren og skjær brutalitet, ville jeg nok selv velge meg de minste modellene fra Audio Note til dette oppsettet, det musikalske budskapet ble med disse så tydelig og levende at jeg bare bøyer meg i støvet. Sjekk ellers med importøren om det finnes fornuftige modeller også fra Kudos, da disse også innehar nøyaktig de egenskapene et slikt oppsett behøver for å synge.

Jeg nevnte innledningsvis at SAP201V møter konkurransen fra NAD D3020 i prisklassen, og utfallet her er langt fra gitt. NAD vil nok kunne oppleves mer detaljert og silkeglatt, men det er min påstand at den også vil farge alle klangfargene mer i retning pastell, slik at noe av livet forsvinner fra musikken. Jeg tror dermed det vil koke ned til smak og eventuelt behov for RIAA eller USB.

Fiffig med oppnedtekst, sist sett hos Naim

Uten å ha lagt for mye arbeid ned i det, har jeg også tvunget hodetelefonutgangen til å drive en egentlig altfor kresen hodetelefon, i form av en Beyerdynamic T1. Dette fungerte overraskende bra, faktisk, ikke av de luftigste jeg har hørt på denne hodetelefonen (selvsagt), men også her ble de klanglige egenskapene tydelig formidlet. Et slikt analyseredskap understreket dermed greit at det jeg hørte med Audio Note høyttalerne ikke var en tilfeldighet. Og selv om jeg har noen (små!) naturgitte innvendinger mot luftigheten, er den uansett i et landskap som står seg urimelig godt. Med en såpass høyimpedant hodetelefon som T1, kommer også dynamiske innspillinger mer til sin rett, jeg er svært positivt overrasket over denne kombinasjonen. Jeg mener dermed at om du også vil lytte i stillhet, men mer tilpasset prisklassen, kjøp en Beyer DT 770 Pro i 250 Ohm versjon, og du behøver virkelig ikke en separat hodetelefonforsterker.

Konklusjonen på dette må jo bli at vi ønsker Mitchell & Johnson varmt velkommen! Alle de testede er gode allroundprodukter som konkurrerer steintøft i innstegsklassen. Her har NAD, Yamaha, Marantz og Rotel nå fått svingode konkurrenter på banen, spesielt vil jeg fremheve den nokså unike nettverksspilleren. Det sagt, så mener jeg også at forsterkeren har et par særdeles gode egenskaper som vil bli omfavnet av musikkelskere på lavbudsjett, de klanglige kvaliteter, digitalinngangene og hodetelefonutgangen er virkelig flotte saker. CD-spilleren er mer på det jevne, men også denne står seg greit i klassen vi snakker om, i praksis koker det vel ned til om du vil ha alle apparatene med likt design, og i så fall passer i hvert fall spilleren perfekt inn. For priser de fleste har råd til, har vi nå fått enda en herlig, musikkformidlende gledesspreder i budsjettklassen!

WLD211+T Streamer, kr. 4800,-

CDD201V CD-spiller, kr. 2980,-

SAP 201V Forsterker, kr. 3690,-

Importør: Moet

Fullstendig Exogal! (Del 2)

Her kan du lese om hvordan Exogal Comet oppførte seg som ren DAC, noe som tross alt er hovedoppgaven. Men i 2015 holder det da ikke å løse bare en oppgave i slengen! Derfor tar vi med oss del 2, nemlig hvordan Exogal Comet fungerer som hodetelefonforsterker, og forforsterker…

Exogal-Comet-gen

La oss ta hodetelefondelen først. Den kobler man seg til med en 6 mm plugg på høyre side sett forfra. En enkel saksopplysning er at denne hodetelefonutgangen ikke egner seg til høyohmige hodetelefoner, i praksis betyr det i grunn bare enkelte Beyerdynamic-modeller (som T1). Det er to grunner til det; den første er at det mangler volum og trøkk, det andre er at klangbalansen er for lys for en hodetelefon som nevnte T1. Hold deg under ca 250 Ohm, og benytt gjerne en litt mørkt stemt hodetelefon, og du er på trygg grunn.

Men hvordan låter dette, da? Inngangssignalet feiler i hvert fall intet, såpass har vi kunnet fastslå med våre tester med Exogal som ren DAC. Har du funnet en rett avstemt hodetelefon, er resultatet fornuftig, men ikke brilliant.

audiolab 8200cdq

Til daglig benytter jeg en Audiolab 8200 CDQ, i sin prisklasse (noe under halv pris av Exogal Comet) representerer denne svært god valuta for pengene, en fornuftig digitalløsning kombinert med en svært god klasse A hodetelefonforsterker. Audiolab’en driver enkelt Beyerdynamic T1, og den har stort sett en noe varmere klangbalanse enn Exogal, litt avhengig av last. Og til tross for at den også har en god DAC, kan den ikke levere like mye detaljer og luft som dagens testobjekt. Med dette som bakgrunn, er det derfor en noe motstridende opplevelse å lytte til Exogal’s hodetelefonutgang. På en del felter er den bedre enn Audiolab’en, på en del er den ikke like god.

Det vi finner er et totalbilde med litt mindre kontroll nedover i frekvens, dette aksentueres av en veldig tyngde helt nederst. Selv med 250 Ohm hodetelefoner, sliter den noe overraskende litt med kontrollen, dette burde egentlig være barnemat. Selv Hegels lille USB DAC / hodetelefonforsterker fikser dette på strak arm. Vi opplever et brukbart detaljnivå, med en tendens til fokus i presensområdet. Rominformasjonen er også brukbar, men allikevel hakket svakere enn det Audiolab er herre for. Detaljnivået heller derimot marginalt i Exogal’s favør, det er mer luft og innsikt oppover i frekvens. Et spennende fenomen jeg ikke fant helt forklaringen på var at Spotify ikke knuses så grundig av Tidal som jeg normalt opplever, på et eller annet vis får Exogal Spotify til å låte overraskende elegant. En del viktigere er dog at det dynamiske uttrykket fra Exogal ikke er helt på merket, dette aspektet imponerer meg ikke spesielt. Kanskje ligger den manglende forskjellen mellom streamingtjenestene i det fenomenet at det hele har visse mangler i det dynamiske uttrykket?

Alt i alt en hodetelefonforsterker med et litt kjedelig uttrykk, men absolutt brukbart for dem som ikke legger sjela i den ultimate gjengivelse. For lavohmige allroundtelefoner i rimelig prisklasse holder dette i lange baner, da er det ingen vits i å skaffe seg dedikert forsterkning.

exogal_cometdacinside

Det er nok av noe større interesse hvordan denne fantastiske DAC’en virker som forforsterker. Det er tross alt mange som med stort patos hevder at nå er det bare å hive en hver forforsterker pokker i vold, fordi så å si en hver DAC spiller bedre alene. I så fall vil nok folk med den oppfatningen fort få vann på mølla ved å lytte til Exogal på aktive høyttalere eller på et godt effekttrinn, for dette er virkelig ikke galt i idet hele tatt. Tar den plassen til min velbrukte Musical Innovation Mi11 prototype, er det rått parti så det holder. Merk at prototypen ikke må forveksles med produksjonsutgaven, det er klare forskjeller også der. Allikevel er det faktisk bemerkelsesverdig med hvor stor overbevisning Exogal smadrer alle aspekter av nevnte forforsterker. En snill, tam gjengivelse bråvåkner til en ny dag, Mi Mosfet blir betydelig åpnere og lettere til sinns, samtidig som den strammer seg opp og leverer mye mer kraft nedover. Kontrollen er betydelig bedre, altså vanvittig mye bedre, det nesten litt sjokkartet. Attakk, utklingning og luftighet er dessuten i en helt annen divisjon, ja dette er virkelig overbevisende!

Nå kan man fort komme til å tro at dette er fordi vi har å gjøre med en god digitalomvandler, og, dersom vi kjører inn analogt, faller det hele platt til jorden. Som det for eksempel gjør på Audiolab 8200CDQ, digitalt leverer denne svært så flott, men akk så tamt om man velger analogt inn. Men her kommer overraskelsen som lyn fra klar himmel, for Exogal er pinadø bedre dersom jeg kjører Marantz UD7006 analogt inn, enn om jeg tar inn det digitale signalet via overgang fra standard s/pdif til bajonettkoblingen. Rett nok er dette ikke foretrukken digital løsning, så USB fra PC har en liten, men merkbar fordel. Dessuten spiller nevnte Marantz SACD med stor overbevisning, og dette mediet gir som kjent intet digitalt ut til DAC’en, dessverre. Desto bedre at Exogal har en slik leken, lett, dynamisk, klangfull og svært veloppløst gjengivelse, så vi kan nyte av SACD’ns fortreffelighet i dype drag. Dire Straits’ «Private investigations» svever, dundrer og leker med oss, et fantastisk innsyn.

badendyck

Richard Badendyck’s innspilling fra Rainbow studio står seg også best, analogt, selv om dette er en helt normal CD. Vi overleveres en eldig fin utklinging i pianoet, det er en viss romantikk i dette, men også en anelse lukket oppover. Dette til tross er det uansett mer levende enn den digitale varianten på alle felter. Merkelig nok oppleves overførsel via s/pdif faktisk mer bakpå i visse deler av klangspekteret, og mindre ekspressivt. Klangbalansen er omlag den samme på begge inngangene, så det må være lov å undre på sammenhengene her? Husk at jeg ikke er et øyeblikk i tvil om at som ren DAC gruser nemlig Exogal Marantz både UD7006 og alt annet Marantz har laget, for den del, så hva pokker er dette? På underlig vis rydder Exogal opp i Marantz’ens noe myke og lett slurvete karakter, jeg antar vi ser noe av det samme vi finner hos Devaliet, nemlig først en a/d-omvandler, deretter en d/a. Etter alle solemerker skulle dette bli dårligere, men her må jeg bare kaste inn håndkledet, jeg hører det samme om og om igjen, med Sade, med Black Sabbath, med Debussy. Jeg forstår det ikke men må nok bare akseptere det. Og i sannhetens navn virker det ikke akkurat som Devaliet heller bommer på den prosessen, heller, så noe spennende er det her!

Ikke før jeg setter inn en Trafomatic Reference One fullblods rør forforsterker, får Exogal en verdig motstander. Det er igjen lov å nevne at Trafomatic’en er klart dyrere enn Exogal, og ikke har en eneste digital inngang. Men til dere som hevder at ingen forforsterker uansett er best, er det her å si at nåvel, det er å ta i litt. Trafomatic setter nemlig fingeren på hva som mangler hos denne svært så potente DAC / forforsterkeren. For nå blir gjengivelsen nærmest voldsom, det kommer det en organisk og ekte struktur inn i klangene, og den er utrolig nok enda mer autoritær. På nesten underlig vis gjør denne forforsterkeren effekttrinnet dobbelt så kraftig, og enda mer naturlig i klangene. For en glød, for et liv!

Til tross for at det er min hellige overbevisning at det går an å finne forforsterkere som er så gode at de faktisk gir musikken den siste, nødvendige tilstedeværelsen, er jeg dypt imponert over det Exogal har fått til med denne tross alt lille boksen. Vi har altså en DAC som er forbannet potent, våken, levende og klangfull, og vi har en brukbar hodetelefonforsterker. Sist, men langt fra minst, har vi også en forforsterker som er så forbannet bra at den konkurrerer med rene forforsterkere helt opp til den prisklassen Exogal Comet selv befinner seg i! Hva mer kan vi be om, egentlig? For et produkt!

Exogal Comet, DAC / forforsterker / hodetelefonforsterker, pris 25 500,- (29 500,- med bedre strømforsyning)

Importør: Bebop Hifi

Litt Klipsch, litt Spec :)

Audiofidelity.no kan de lese om mine opplevelser med Spec RSA-717 EX Det du derimot ikke kan lese der, er hvordan denne egner seg som “motor” for et par fullblods Klipsch-høyttalere, omsider har jeg fått tid til å høre litt på hvordan den funker også. Og det gjør det, for å si det sånn!

Klipsch KP-2002-C2

I husholdningen finnes et par nærmest ukjente sjeldenheter i form av Klipsch KP-2002-C2, egentlig PA-høyttalere fra Klipsch’ profflydavdeling for mange år siden. Disse er bygget over samme lest som Heresy, de har samme bass og en nokså identisk diskantdriver, men KP-modellen har altså ikke eget mellomtonehorn. Denne spennende løsningen deler såpass lavt som 1 kHz, mens -3dB-punktet befinner seg på 65 Hz. Den har brukbar output et stykke ned på 50-tallet. 98 dB ut for 1 Watt inn, tåler kontinuerlig påtrykt 175 W, med peak på 700 W, jeg kan love at dette ikke er pysehøyttalere! I tillegg har de den fine egenskapen at de aldri dropper under 5 Ohm, en drømmelast selv for små rørforsterkere. Lukket kasse, skrått kabinett, daglig benyttes de i hjemmekinoen til allmen forlystelse i hjemmet, innimellom tar de faktisk også enkle party og PA-oppdrag, gode arbeidshøyttalere, dette her. De har vært i mitt eie fra de var nye en gang tidlig på 90-tallet, og her blir de til enten de eller jeg blir båret ut! 🙂

Spec RSA 717

I dag har de fått storfint besøk, jeg har nemlig satt den lille, lette Spec RSA 717EX på benken, der den overtar for en ca. 150 Watt Mosfet fra Musical Innovation. 717EX benytter også Mosfet, dette er nesten uten unntak ypperlig match med de aller fleste Klipsch’er. Det var min umiddelbare magefølelse at Spec + Klipsch = Sant, spesielt gjelder dette 717EX, som har en noe fyldigere og større bass enn sine dyrere søsken. Mosfet, som nevnt. Som jeg antok, dette sitter som et skudd fra første anslag. Det ante meg at Spec var en hurtig og slagkraftig liten tass, allikevel overrasker det meg hvor lynrask og bestemt den faktisk er. Å spille av Dire Straits’ “Private Investigations” fra “Love over gold”-skiva (japansk spesial SHM SACD), er en buldrende maktdemonstrasjon. En ting er den selvsagtheten som gir denne herlige låta så elegant flyt, noe annet er med hvilken voldsomhet de kraftfulle trommeslagene serveres med. Helt sjukt!

Jeg kjører på med “Amused to death”, det er selvsagt ingen rystende dypbass her, mellombassen får klare seg, jeg har koblet vekk sub’en for anledningen. Allikevel mer enn aner vi den autoriteten denne lille forsterkeren rår over, den er svært tett på kombinasjonen av Trafomatic’s beste forforsterker Reference One og Musical Innovation Mi Mosfet, her er det greit å ta med i betraktningen at forforsterkeren alene koster mer enn Spec-forstereren. Når det gjelder oppløsning og rominformasjon er Spec også tett på, om ikke over nevnte kombinasjon. Den låter relativt likt i klangbalanse, selv om pre/power-kombinasjonen har noe mer fokus på mellomtone. På ren og skjær eksplosivitet er faktisk Spec et tydelig steg foran, og akkurat det er jo Klipsch-mat så det holder. Helt vidunderlig skremmende å høre bomba falle i “Late home tonight, Part 1”, ekstremt ryddig og brutalt på samme tid.

Den fabelaktige hurtigheten og den fyldige, kontante klangstrukturen gjør også klassisk musikk til en flott opplevelse. Debussy’ “Holiday morning” er også en maktdemonstrasjon, det er på sånne musikkstykker at Klipsch’ grandiose oppførsel virkelig kommer til sin rett.

Så om noen heretter lurer på om Spec generelt, og 717EX spesielt, passer til Klipsch, skal jeg nå gi deg svaret: Ja! Hørt utrykket “hånd i hanske”? Det er en helt grei beskrivelse av forholdet mellom Spec og Klipsch. Eller for å si det med Øyvind Bluncks Fridtjof: Den satt i sikringsboksen!