Og nå, over til noe helt annet!

Horn har alltid hatt noe pirrende ved seg, noe vi alle gjerne vil forstå, oppleve og nyte. Ikke så rent få opplever nærmest å “se lyset” første gangen de hører ekte hornkonstruksjoner i fri dressur. Møt Tune Audio. Om vi ikke ser lyset, skal vi i det minste høre lyden!

Tune hovedbilde

Tune Audio er basert i Athen, og de har oss, det spesielt interesserte hifi-folket, som målgruppe. De tenker som oss, de vet hva de driver med, og de bygger høyttalere til akkurat oss. Byggverkene ser sære ut, de er sære. De benytter høyttalerelementer etter nøye utvelgelse, de benytter baltisk bjørk i sine basshorn, og de lager sin egen kompositt til diskant- og mellomtonehorn. De benytter italiensk OFC-kobber til egenbygde internkabler, isolerer dem med bomull dyppet i bivoks (hallo, Steen Duelund, hvor du enn måtte befinne deg i det hinsidige, flere tenker omlag som deg!), og terminerer med messing. De bruker kun førsteordens filter, og de sørger for løpetidskorrigering av elementene. Dette er, som nevnt, fullt og helt opp vår gate, og burde være grunnoppskriften på en virkelig god høyttaler.

Tune Audio sier at den testede modellen, Marvel, behøver en forsterkereffekt på 5 Watt eller mer, og de mener den bør være motkoblingsfri, og gjerne være rørbasert. Dette betyr at høyttalerne er lettdrevne så det holder, vi snakker her om en virkningsgrad på 97 db for 1 Watt påtrykt effekt, og vi burde med dette ha et ekstremt spennende utgangspunkt for ren og skjær kick-ass-musikkopplevelse! Basshornet drives av en 8-tommer, så vidt jeg kan bedømme det, og i mine øyne ser den ut som om Coral-fabrikken har gjenoppstått, og skjenket oss et nytt bredbåndelement av hittil uhørt kvalitet. Dette elementet jobber fra bunn (og akkurat hvor det er finnes det ikke noe tall på), og opp til 2500 Hz, før “roperten”, frekt montert på kabinettets side, overtar opp til toppen (som heller ikke har noen kjent verdi i Hz). Lyttetestene viser vel en bass som ruller av et eller annet fornuftig sted på 40-tallet(?), og hvor toppen er kan jeg uansett ikke høre. Høyt nok for meg, i hvert fall.

Tune Marvel er store høyttalere. Rett nok et relativt moderat fotavtrykk til fulltonehorn å være, dessuten skal de helst plasseres nær hjørner, så de ruver ikke alt for mye i rommet, til tross for sine snaut 150 cm høyde. Hornet munnet ut ved gulvet, så de er dermed absolutt størst her, og står stødig med sine ca. 40 kilo bjørkefinérkasser.

Akkurat her går grensen for størrelse, har jeg fått høre...
Akkurat her går grensen for størrelse, har jeg fått høre…

Å bygge vellykkede hornkonstruksjoner er ikke noen enkel kunst å beherske. Aksentuering av enkeltfrekvenser er det desidert største problemet med dette prinsippet, og selv om Tune Marvel er særdeles lyttevennlige høyttalere, slipper ikke disse heller helt unna slike fenomener. Dermed blir de litt sære både på valg av utstyrskombinasjoner, og musikktyper. Det overrasket meg ikke særlig at McIntosh MA8000 var en dårlig makker for Tune Marvel, men at det skar seg også med Spec RSA 717EX, var betydelig merkeligere. Med mastodonten McIntosh MA8000 låt det både hardt og unyansert, mens med Spec ble det rett og slett en opplevelse av en trøtt og litt slurvete gjengivelse. For meg var dette fullstendig uforståelig, med bakgrunn i hva Spec gjør med så å si alle andre relativt lettdrevne høyttalere. Ergo ble det røroppsett, og herregud for en åpenbaring! Tune Marvel, kastet seg ut i musikk og dans med en spilleglede som går langt, langt utenpå hver eneste såkalt dynamiske høyttaler du kan oppdrive. Lynrask, eksplosiv, leken, veloppløst, dynamisk som et helvete! Men de hadde altså allerede avslørt sin kritiske natur, og det er slett ikke all musikk som passer dem å gjengi. Det de er absolutt best på, ja, direkte latterlig gode også, er selvsagt blåsere. Horn på horn, sier seg selv, det. Å høre Gordon Goodwind’s Big Phat Band er en rent ut sagt himmelstormende opplevelse, det er et sånt trøkk og en sånn villskap her, at du bare sitter og gaper i lytteposisjon. Særlig du kan gjøre noe sånt med noe annet enn horn! Selv hornhybrider som Klipsch sliter med dette tempoet og denne ekstreme anslagskraften, selv om Tune Marvel tross alt er litt begrenset i de aller dypeste oktaver.

Tune marvel horn

Over på Muddy Waters “Folk Singer” viser det seg også at det ikke bare er blåsere som har dynamikk. Litt forsiktig med volumkontrollen her, folkens, for Muddy hadde selve Kraften i sine stemmebånd. Dette er helt vanvittig! Total innsikt i studioatmosfæren, der den purunge Buddy Guy’s overleverer sine gnistrende gitartoner, elegant rundt Muddy’s intense vokal. Tviler sterkt på at noen andre høyttalere kan gjøre dette på noe mer autentisk og levende vis enn akkurat Tune. Roligere jazz er også fullstendig glitrende, hør eksempelvis den gamle crooner Freddy Cole (brutter’n til Nat “King”), de slentrende pianotonene og blåserarrangementet er brilliant fremført, veldig medrivende. På mange måter er det som å bli beamet til en juke joint et sted i midtvesten, og sitte med en lys amerikansk øl, og få musikken servert på sølvfat. I det hele tatt er nettopp dette med å levendegjøre musikken, Tune Marvel’s klart største forse.

Tune Marvel bass

Marvel er glimrende avstemt, og balanserer de fleste musikkstilarter på elegant vis. Foruten blåsere, er de veldig gode og behagelige på vokalverker, så vel klassisk som andre typer sang. Kor er barnemat. Store klassiske verker likeså. I sistnevnte tilfelle hender det vi får enkelte underlige utslag som avspeiler nevnte aksentuering av enkeltfrekvenser, men det er moderate utslag. Derimot skuffer de meg på mange rockeinnspillinger. De er som nevnt svært kresne av natur, og vil fort si fra på brutalt vis, når noe ikke stemmer. De vil stort sett ha brukbare innspillinger, og selv Deep Purples “Now What” blir fullstendig maltraktert etter å ha tatt turen gjennom Tune Marvel. Trist, og jeg undrer igjen på hva som egentlig er problemet, all den tid det meste andre fungerer så suverent. Gillan drukner i mixen, det er hardt, ubehagelig, rotete og ubehjelpelig. Spiller du derimot på moderat volum går det greit, dog ikke mer enn greit, da. Mer “vanlig” popmusikk trakteres for en stor del absolutt fornuftig, men det er når det blir mye gitar med fuzz, at det begynner å dra seg til. Mens swingende musikk som Monty Alexander’s “Hallelujah I love her so” fungerer fornuftig og lekent, om enn noe boomy i det rytmiske trommespillet. Det er denne noe uforutsigbare aksentueringen av enkeltfrekvenser, som nevnt.

Tune Marvel

Over på store klassiske orkestre, er vi igjen godt innenfor komfortsonen, og igjen leveres det med en slik livskraft og spilleglede, at alt annet blir trøtt i forhold. Vel tilbake på mitt normaloppsett, et tross alt svært våkent system med McIntosh MA8000 som driver Aurum Vulkan, blir plutselig forskjellene påtakelige. Mitt normaloppsett ligger i omlag samme prisleie som det testede (eller noe lavere), og spiller kvalitativt omlag like bra. Noe mer oppløst, betydelig mer solid og kontrollert bass, men til tross for sine dynamiske og hastighetsmessige kvaliteter, er det rene sneglefarten, i forhold til det rør/horn-oppsettet er herre for. Jeg tror i grunn folk som aldri har hørt et fornuftig oppsett med rør og horn begriper hva dynamikk og hurtighet egentlig dreier seg om. Legg til at Tune Marvel  altså er bygget etter de fleste prinsipper for hvordan gjøre en god høyttaler, og det er selvsagt at vi har å gjøre med et fullstendig unikt produkt.

Tune tegning

Fasiten er vel at de fikser nesten alt på brilliant vis, så om du ikke er spesielt opptatt av tyngre rock, er Tune Marvel så definitivt noe som bør lyttes til om du tar musikken din seriøst. Dette er noe fullstendig annet, dette er livet selv, det er  all verdens lek og galskap, pakket inn i en 1,5 meter høy boks. Måten å gjengi alle mulige akustiske instrumenter og stemmer på, er noe helt for seg selv, det er så live, så musikalsk kommunikativt, og så ekstremt underholdende, at du skal være bra døv, eller svært bitter, for å ikke fatte poenget. På den annen side betyr det at du må gå opp ruta med laveffekts single ended forsterkere, med alt det kan føre med seg. Selvsagt betyr det et uendelig antall timer med ren og skjær livsglede, men kanskje betyr det også sus og brum, knitring og frustrasjon. Det er nemlig tungtveiende årsaker til å velge den mest levende lyden, på samme måte som det er tungtveiende årsaker til å la det være. Visst sier jeg høyt og tydelig at livet er for kort for kjedelig hifi, men etterlever jeg det selv? Etter å ha hørt Tune Marvel her et par uker, er jeg tilbøyelig til å si nei. For dette her satte nye, dype spor i sjela.

Tune Marvel, fulltone hornhøyttalere, € 11 000,-

Importør: Moiz

 

Fullstendig Exogal! (Del 2)

Her kan du lese om hvordan Exogal Comet oppførte seg som ren DAC, noe som tross alt er hovedoppgaven. Men i 2015 holder det da ikke å løse bare en oppgave i slengen! Derfor tar vi med oss del 2, nemlig hvordan Exogal Comet fungerer som hodetelefonforsterker, og forforsterker…

Exogal-Comet-gen

La oss ta hodetelefondelen først. Den kobler man seg til med en 6 mm plugg på høyre side sett forfra. En enkel saksopplysning er at denne hodetelefonutgangen ikke egner seg til høyohmige hodetelefoner, i praksis betyr det i grunn bare enkelte Beyerdynamic-modeller (som T1). Det er to grunner til det; den første er at det mangler volum og trøkk, det andre er at klangbalansen er for lys for en hodetelefon som nevnte T1. Hold deg under ca 250 Ohm, og benytt gjerne en litt mørkt stemt hodetelefon, og du er på trygg grunn.

Men hvordan låter dette, da? Inngangssignalet feiler i hvert fall intet, såpass har vi kunnet fastslå med våre tester med Exogal som ren DAC. Har du funnet en rett avstemt hodetelefon, er resultatet fornuftig, men ikke brilliant.

audiolab 8200cdq

Til daglig benytter jeg en Audiolab 8200 CDQ, i sin prisklasse (noe under halv pris av Exogal Comet) representerer denne svært god valuta for pengene, en fornuftig digitalløsning kombinert med en svært god klasse A hodetelefonforsterker. Audiolab’en driver enkelt Beyerdynamic T1, og den har stort sett en noe varmere klangbalanse enn Exogal, litt avhengig av last. Og til tross for at den også har en god DAC, kan den ikke levere like mye detaljer og luft som dagens testobjekt. Med dette som bakgrunn, er det derfor en noe motstridende opplevelse å lytte til Exogal’s hodetelefonutgang. På en del felter er den bedre enn Audiolab’en, på en del er den ikke like god.

Det vi finner er et totalbilde med litt mindre kontroll nedover i frekvens, dette aksentueres av en veldig tyngde helt nederst. Selv med 250 Ohm hodetelefoner, sliter den noe overraskende litt med kontrollen, dette burde egentlig være barnemat. Selv Hegels lille USB DAC / hodetelefonforsterker fikser dette på strak arm. Vi opplever et brukbart detaljnivå, med en tendens til fokus i presensområdet. Rominformasjonen er også brukbar, men allikevel hakket svakere enn det Audiolab er herre for. Detaljnivået heller derimot marginalt i Exogal’s favør, det er mer luft og innsikt oppover i frekvens. Et spennende fenomen jeg ikke fant helt forklaringen på var at Spotify ikke knuses så grundig av Tidal som jeg normalt opplever, på et eller annet vis får Exogal Spotify til å låte overraskende elegant. En del viktigere er dog at det dynamiske uttrykket fra Exogal ikke er helt på merket, dette aspektet imponerer meg ikke spesielt. Kanskje ligger den manglende forskjellen mellom streamingtjenestene i det fenomenet at det hele har visse mangler i det dynamiske uttrykket?

Alt i alt en hodetelefonforsterker med et litt kjedelig uttrykk, men absolutt brukbart for dem som ikke legger sjela i den ultimate gjengivelse. For lavohmige allroundtelefoner i rimelig prisklasse holder dette i lange baner, da er det ingen vits i å skaffe seg dedikert forsterkning.

exogal_cometdacinside

Det er nok av noe større interesse hvordan denne fantastiske DAC’en virker som forforsterker. Det er tross alt mange som med stort patos hevder at nå er det bare å hive en hver forforsterker pokker i vold, fordi så å si en hver DAC spiller bedre alene. I så fall vil nok folk med den oppfatningen fort få vann på mølla ved å lytte til Exogal på aktive høyttalere eller på et godt effekttrinn, for dette er virkelig ikke galt i idet hele tatt. Tar den plassen til min velbrukte Musical Innovation Mi11 prototype, er det rått parti så det holder. Merk at prototypen ikke må forveksles med produksjonsutgaven, det er klare forskjeller også der. Allikevel er det faktisk bemerkelsesverdig med hvor stor overbevisning Exogal smadrer alle aspekter av nevnte forforsterker. En snill, tam gjengivelse bråvåkner til en ny dag, Mi Mosfet blir betydelig åpnere og lettere til sinns, samtidig som den strammer seg opp og leverer mye mer kraft nedover. Kontrollen er betydelig bedre, altså vanvittig mye bedre, det nesten litt sjokkartet. Attakk, utklingning og luftighet er dessuten i en helt annen divisjon, ja dette er virkelig overbevisende!

Nå kan man fort komme til å tro at dette er fordi vi har å gjøre med en god digitalomvandler, og, dersom vi kjører inn analogt, faller det hele platt til jorden. Som det for eksempel gjør på Audiolab 8200CDQ, digitalt leverer denne svært så flott, men akk så tamt om man velger analogt inn. Men her kommer overraskelsen som lyn fra klar himmel, for Exogal er pinadø bedre dersom jeg kjører Marantz UD7006 analogt inn, enn om jeg tar inn det digitale signalet via overgang fra standard s/pdif til bajonettkoblingen. Rett nok er dette ikke foretrukken digital løsning, så USB fra PC har en liten, men merkbar fordel. Dessuten spiller nevnte Marantz SACD med stor overbevisning, og dette mediet gir som kjent intet digitalt ut til DAC’en, dessverre. Desto bedre at Exogal har en slik leken, lett, dynamisk, klangfull og svært veloppløst gjengivelse, så vi kan nyte av SACD’ns fortreffelighet i dype drag. Dire Straits’ «Private investigations» svever, dundrer og leker med oss, et fantastisk innsyn.

badendyck

Richard Badendyck’s innspilling fra Rainbow studio står seg også best, analogt, selv om dette er en helt normal CD. Vi overleveres en eldig fin utklinging i pianoet, det er en viss romantikk i dette, men også en anelse lukket oppover. Dette til tross er det uansett mer levende enn den digitale varianten på alle felter. Merkelig nok oppleves overførsel via s/pdif faktisk mer bakpå i visse deler av klangspekteret, og mindre ekspressivt. Klangbalansen er omlag den samme på begge inngangene, så det må være lov å undre på sammenhengene her? Husk at jeg ikke er et øyeblikk i tvil om at som ren DAC gruser nemlig Exogal Marantz både UD7006 og alt annet Marantz har laget, for den del, så hva pokker er dette? På underlig vis rydder Exogal opp i Marantz’ens noe myke og lett slurvete karakter, jeg antar vi ser noe av det samme vi finner hos Devaliet, nemlig først en a/d-omvandler, deretter en d/a. Etter alle solemerker skulle dette bli dårligere, men her må jeg bare kaste inn håndkledet, jeg hører det samme om og om igjen, med Sade, med Black Sabbath, med Debussy. Jeg forstår det ikke men må nok bare akseptere det. Og i sannhetens navn virker det ikke akkurat som Devaliet heller bommer på den prosessen, heller, så noe spennende er det her!

Ikke før jeg setter inn en Trafomatic Reference One fullblods rør forforsterker, får Exogal en verdig motstander. Det er igjen lov å nevne at Trafomatic’en er klart dyrere enn Exogal, og ikke har en eneste digital inngang. Men til dere som hevder at ingen forforsterker uansett er best, er det her å si at nåvel, det er å ta i litt. Trafomatic setter nemlig fingeren på hva som mangler hos denne svært så potente DAC / forforsterkeren. For nå blir gjengivelsen nærmest voldsom, det kommer det en organisk og ekte struktur inn i klangene, og den er utrolig nok enda mer autoritær. På nesten underlig vis gjør denne forforsterkeren effekttrinnet dobbelt så kraftig, og enda mer naturlig i klangene. For en glød, for et liv!

Til tross for at det er min hellige overbevisning at det går an å finne forforsterkere som er så gode at de faktisk gir musikken den siste, nødvendige tilstedeværelsen, er jeg dypt imponert over det Exogal har fått til med denne tross alt lille boksen. Vi har altså en DAC som er forbannet potent, våken, levende og klangfull, og vi har en brukbar hodetelefonforsterker. Sist, men langt fra minst, har vi også en forforsterker som er så forbannet bra at den konkurrerer med rene forforsterkere helt opp til den prisklassen Exogal Comet selv befinner seg i! Hva mer kan vi be om, egentlig? For et produkt!

Exogal Comet, DAC / forforsterker / hodetelefonforsterker, pris 25 500,- (29 500,- med bedre strømforsyning)

Importør: Bebop Hifi

Litt Klipsch, litt Spec :)

Audiofidelity.no kan de lese om mine opplevelser med Spec RSA-717 EX Det du derimot ikke kan lese der, er hvordan denne egner seg som “motor” for et par fullblods Klipsch-høyttalere, omsider har jeg fått tid til å høre litt på hvordan den funker også. Og det gjør det, for å si det sånn!

Klipsch KP-2002-C2

I husholdningen finnes et par nærmest ukjente sjeldenheter i form av Klipsch KP-2002-C2, egentlig PA-høyttalere fra Klipsch’ profflydavdeling for mange år siden. Disse er bygget over samme lest som Heresy, de har samme bass og en nokså identisk diskantdriver, men KP-modellen har altså ikke eget mellomtonehorn. Denne spennende løsningen deler såpass lavt som 1 kHz, mens -3dB-punktet befinner seg på 65 Hz. Den har brukbar output et stykke ned på 50-tallet. 98 dB ut for 1 Watt inn, tåler kontinuerlig påtrykt 175 W, med peak på 700 W, jeg kan love at dette ikke er pysehøyttalere! I tillegg har de den fine egenskapen at de aldri dropper under 5 Ohm, en drømmelast selv for små rørforsterkere. Lukket kasse, skrått kabinett, daglig benyttes de i hjemmekinoen til allmen forlystelse i hjemmet, innimellom tar de faktisk også enkle party og PA-oppdrag, gode arbeidshøyttalere, dette her. De har vært i mitt eie fra de var nye en gang tidlig på 90-tallet, og her blir de til enten de eller jeg blir båret ut! 🙂

Spec RSA 717

I dag har de fått storfint besøk, jeg har nemlig satt den lille, lette Spec RSA 717EX på benken, der den overtar for en ca. 150 Watt Mosfet fra Musical Innovation. 717EX benytter også Mosfet, dette er nesten uten unntak ypperlig match med de aller fleste Klipsch’er. Det var min umiddelbare magefølelse at Spec + Klipsch = Sant, spesielt gjelder dette 717EX, som har en noe fyldigere og større bass enn sine dyrere søsken. Mosfet, som nevnt. Som jeg antok, dette sitter som et skudd fra første anslag. Det ante meg at Spec var en hurtig og slagkraftig liten tass, allikevel overrasker det meg hvor lynrask og bestemt den faktisk er. Å spille av Dire Straits’ “Private Investigations” fra “Love over gold”-skiva (japansk spesial SHM SACD), er en buldrende maktdemonstrasjon. En ting er den selvsagtheten som gir denne herlige låta så elegant flyt, noe annet er med hvilken voldsomhet de kraftfulle trommeslagene serveres med. Helt sjukt!

Jeg kjører på med “Amused to death”, det er selvsagt ingen rystende dypbass her, mellombassen får klare seg, jeg har koblet vekk sub’en for anledningen. Allikevel mer enn aner vi den autoriteten denne lille forsterkeren rår over, den er svært tett på kombinasjonen av Trafomatic’s beste forforsterker Reference One og Musical Innovation Mi Mosfet, her er det greit å ta med i betraktningen at forforsterkeren alene koster mer enn Spec-forstereren. Når det gjelder oppløsning og rominformasjon er Spec også tett på, om ikke over nevnte kombinasjon. Den låter relativt likt i klangbalanse, selv om pre/power-kombinasjonen har noe mer fokus på mellomtone. På ren og skjær eksplosivitet er faktisk Spec et tydelig steg foran, og akkurat det er jo Klipsch-mat så det holder. Helt vidunderlig skremmende å høre bomba falle i “Late home tonight, Part 1”, ekstremt ryddig og brutalt på samme tid.

Den fabelaktige hurtigheten og den fyldige, kontante klangstrukturen gjør også klassisk musikk til en flott opplevelse. Debussy’ “Holiday morning” er også en maktdemonstrasjon, det er på sånne musikkstykker at Klipsch’ grandiose oppførsel virkelig kommer til sin rett.

Så om noen heretter lurer på om Spec generelt, og 717EX spesielt, passer til Klipsch, skal jeg nå gi deg svaret: Ja! Hørt utrykket “hånd i hanske”? Det er en helt grei beskrivelse av forholdet mellom Spec og Klipsch. Eller for å si det med Øyvind Bluncks Fridtjof: Den satt i sikringsboksen!

Fullstendig Exogal? (Del 1)

Med mer enn 20 år hver i audiobransjen, og de store digitalnavn på CV’n, satt en svært så kreativ gjeng i gang firmaet Exogal i 2013. De ville beholde kvaliteten fra de store, men sette prisen ned!

Exogal Comet

Dermed er det en sann glede å ønske velkommen Exogal Comet, supplert av ekstra strømforsyning, alt i alt det beste Exogal har å tilby på digitalsiden i det herrens år 2015. Allikevel snakker vi ikke astronomiske prisnivåer her, full pakke ender på snaue 30 000,- Slett ikke galt, vel vitende om disse folka har blant annet eleverte Wadia-produkter på samvittigheten…

DAC’en er moderat i størrelse, arbeider kjølig og stille, og kan dessuten brukes som forforsterker. Fant først ingen hodetelefonutgang, men man kan ikke få alt, kanskje, antok jeg, men ved nøyere ettersyn fant jeg faktisk en 6 mm utgang på høyre side, gitt! Og ellers har den sånn ca. alt, for i tillegg til en analog RCA inngang(!), finnes 4 digitale. Disse består av USB (støtter DSD!), AES/EBU (XLR), S/PDIF (med bajonett) og optisk. Jeg synes det hadde vært en smule mer edruelig å benytte en normal RCA (phonoplugg) i stedet for bajonettkoplingen, ettersom det (dessverre) er få som benytter andre typer digitalutganger i dag. Exogal mener uansett det er USB som er best, denne tar også høyeste samplingsrate, ca. opp til så mye som finnes pr. i dag. Litt klønete å få PC til å drive denne dac’en, men etter en del fikling og småbanning, er vi i gang. Noe lettere med Apple, som ikke behøver separat driver. Fjernkontrollen som medfølger er en vits, dessuten virket den ikke, heller, så jeg lastet ned en elegant blåtann fjernstyring til ipad, i stedet. Å, denne deilige teknologien, dere! 🙂

For øvrig må nevnes at det finnes et par inn/utganger merket ExoNet, disse ser mistenkelig ut som HDMI, men er i grunn ikke det. Disse er der for eventuelle videreutviklinger av tilleggsutstyr fra Exogal, da med proprietær digitalkobling mellom komponentene, og altså ikke for filmlyd via HDMI. Videre finnes en triggerutgang for effekttrinn, bare for å ha alt nevnt.

CometBack

Displayet er, i likhet med fjernkontrollen, også i nærheten av en vits. Dersom lyset faller rett, kan man se voluminstillingen fra lytteposisjon, bortsett fra i disse udde tilfeller, gir dette displayet liten eller ingen mening. Benyttes Exogal Comet som ren DAC, stiller man volumet til 100, ettersom denne er fullstendig digital, er det intet potmeter eller annen resitiv last å hoppe over. Det er alltid en diskusjon hvorvidt digitale volumstyringer virker begrensende på kvalitet, spesielt på lavt volum, min erfaring er at løsningene som etter hvert har befestet seg, har få eller ingen negative effekter.

Del 1 av denne omtalen, omhandler Exogal Comet kun som ren DAC. Den er altså benyttet bak PC, da med hi-rez filer og Tidal, videre optisk matet av Marantz NA 6005 nettverksspiller (Spotify Connect og AirPlay), samt via digitalkabel fra Marantz SA11S3. Utgangene har matet McIntosh MA8000 (balansert)/Aurum Vulkan og Trafomatic Head One (SE)/Beyerdynamic T1. Jeg deler Exogals oppfatning om det kvalitative hierarki; USB låter faktisk hakket finere enn de andre løsningene, selv om jeg ikke vil si det er med stor margin. Selv optisk fungerer absolutt mer enn bare “bra”…

Da jeg testet Hegel HD 25 omtalte jeg den som “perfekt”, og på mange måter, er Exogal Comet samme type DAC; det finnes i utgangspunktet intet å angripe den for, den gjør ganske enkelt ingen feil. Nå har Hegel senere kommet med en ny toppmodell, HD 30, og jeg anser vel at den er den reelle konkurrenten til Exogal, det er nemlig liten tvil etter en god del timer, at Exogal Comet er “enda mer perfekt” enn nevnte HD 25… Nå er den også dyrere, så da er alt som det skal. Det jeg savner når jeg lytter til slike “perfekte” produkter, er den livsbejaende opplevelse jeg får av lytte til APL DSD-M, eller Audio Note DAC 4.1 Balanced Signature, begge disse mastodonter har rør i analogdelen, og spiller som gjelder det livet. Comet på sin side høres mer ut som om det dreier seg om å beholde maska, uansett hva som kastes på den. Det gjør den da også til gangs, samtidig som den slår en klar knock-out på de fleste i betalbare prisklasser på klanglige kvaliteter, og dette gjør meg ikke bare litt mer vennlig stemt, skal jeg innrømme.

Vi lar Sophie Zelmani elske med øregangene våre, via USB fra Tidal. Dette er udiskutabel hig-end-ro, fullstendig uangripelig kontroll. Det er dog en liten ting jeg vil bemerke, og det er en subjektivt opplevd heving i diskantområdet, det er litt viktig at resten av utstyret er noe mer avslappet. Direkte sammenligning med Marantz-apparatene er svært opplysende. Det er min normaloppfatning at digitale kilder som oftest er for like hverandre, men her har vi åpenbart med to ytterpunkter å gjøre. Jeg finner dette svært interessant, for Marantz ligger definitivt på den mørke, lyriske siden, allikevel med fin luftighet og kontroll nedover. I direkte sammenligning med Exogal oppleves det nå plutselig som om Marantz-apparatene i anlegget slurver! Dette sier mer enn bare litt om hvilket presisjonsnivå vi befinner oss på med Exogal Comet. Over på Domenic Miller, “Unify”, viser da også Exogal at den har enda et ess i ermet, den går dypt som Marianergropa, og den gjør det med fullstendig pokertryne, med absolutt presisjon og total kontroll. Dessuten inngår Exogal Comet, McIntosh MC8000 og Aurum Vulkan en magisk høyere enhet! Fullstendig bergtagende, selv min høyt avholdte SA11S3 blir klart rundspilt, og akkurat det er faktisk ingen liten bragd, for meg peker dette i retning av at vi har et unikt produkt på benken. Og dette er faktisk før vi har testet oppgradering med strømforsyning!

exogal-comet-power

Ergo bytter vi til den oppgraderte strømforsyningen, den er vel fort vekk 10 ganger større enn originalen. Man kan vel komme til å anta at sterkere strømforsyning på noe så lite strømsugent som en DAC, ikke har særlig betydning, men er det noe for eksempel Naim-folket har lært seg gjennom årene, så er det at selv småsignaler kan aldri få nok ren strøm! Så ved nøye lytting på Loreena McKennit’s “Gates of Istanbul” før og etter bytte, lurer man ikke mer. Rommet blir større, det svarte enda svartere, og detaljene enda tydeligere, hvor utrolig det enn høres. Små strengelyder kommer mer frem, stinget i anslagene, klangene i rommet, alt våkner. Det flyter uanstrengt, det lever, groover, swinger. Med dette blir en meget god DAC rett og slett stor.

Nå er det dog sånn at DAC’ene jeg tidligere nevnte, mine favoritter, AN DAC 4.1 Bal. Signature, samt APL DSD-M, har en evne som er helt unik, og det er å få selv stusselige innspillinger som gamle heavylåter til å bli levende, voldsomme og intense. Jeg glemmer aldri hva AN DAC’en gjorde med Blackmore’s “Hunting Humans”, så jeg finner fram skiva igjen. “The stranger in us all” mates med bevende hender inn i gapet på Marantz’en. Denne låta skal være truende, komme mot deg som et godstog ut av mørket, skremme deg, presis slik AN-DAC’en gjorde bedre enn noen annen digitalkilde jeg har hørt. Kan Exogal kopiere den kroppslighet og kraft som leveres fra de aller, aller beste produktene der ute? Tross alt låt den vel noe frempå med den originale strømforsyningen? Nesten!! Langt utenfor bakveggen “starter lokomotivet”, dype, truende toner flommer mot oss, så kommer skarptromma. Og her glipper det ørlite. Det er noe for kvasst, her kan jeg dog lett legge noe av skylda over på de kilne Arum-høyttalerne, dette er jo også nettopp deres akilleshæl. Men de har ikke skylda helt alene, Exogal Comet har fortsatt et klart fokus oppover, og kan ikke 100% kopiere den geniale balansen fra super-DAC’ene. Men pokker så nær den er! Her er det snakk om å velge partnere med silkehansker, Accuphase, Tannoy, Spec, Vienna…

På noe snillere innspillinger som min gode gamle testlåt “Quartier Latin” med Barb Jungr (Linn) flyter elegant, og til tross for Jungr’s vanskelige stemme, låter dette glatt og behagelig. Sammenligner vi det med SA11, har denne fortsatt en varmere men også en mer lukket gjengivelse. Ja, det blir en anelse absurd å bruke begrepet “lukket” om det den gode Marantz-spilleren leverer, men forskjellene er faktisk slik at det er sånn man opplever det! På gode klassiske innspillinger blir det hele egentlig spikret; strykere har nemlig mer kropp enn man ofte tror. Marantz jukser på litt ekstra varme som illuderer kropp, mens Exogal slipper klangene tydeligere gjennom. Samtidig mangler grunntonene faktisk en viss naturlig avslappethet og kropp, for å få det til å låte helt som ekte fioliner og celloer. Men igjen er det forferdelig nær, og til tross for en anelse pågåenhet og manglende kropp, skal det mye til å kalle det feil! Klangene er nemlig helt gudommelige, og da er det bare småting som skal til, før vi har det hele i boks. Ja, jeg er imponert!

Exogal Comet er en strålende DAC! Levende, klangfull, dynamisk og elegant. Farlig nær de aller beste markedet har å by på. Det sier jeg vel vitende om at det aller beste koster brutalt mye mer enn denne unnselige boksen. Hadde den bare hatt med enda en liten smule naturlighet og organiske klanger i grunntoneområdet, hadde jeg vært i knestående…

I del 2 skal jeg sjekke ut hvordan den fungerer som forforsterker, og hodetelefonforsterker. Allerede nå er det mye som taler for at vi har å gjøre med en grusom konkurrent i prisklassen!

Exogal Comet DAC / pre / hodetelefonforsterker

Grunnmodell 25 500,- Med oppgradert strømforsyning 29 500,-