Utopi for ørene?

 

Jeg har testet mange hodetelefoner de siste par år, men svært lite av det har kommet på trykk noe sted. Årsaken er kort og brutal: det låter ikke bra nok. Derfor er det en udelt glede å endelig få skrive om Focal’s to toppmodeller!

Årsaken til denne noe offensive innledningen er en gammel traver i hodetelefonjungelen; «studiostandarden» Beyerdynamic DT770 Pro, 250 Ohm. Problemet er at en urovekkende stor del av nye hodetelefoner ikke når opp til denne, dette til tross for at de ofte koster flere ganger prisen. Da velger jeg kort sagt ikke å skrive noe, jeg går heller videre til neste offer. I mitt etterhvert brukbare arsenal av hodetelefoner, finnes spesielt 3 jeg benytter i referanseøyemed; den billige vJays fra Sverige, nevnte Beyer DT770, samt Beyerdynamic’s toppmodell, T1. Denne er nå fornyet fra fabrikkens side, og fått en Mk2 hektet på sitt navn. Min er den forrige modellen, en litt lysere og friskere variant enn Mk2, og det er litt delte meninger om Mk1 eller 2 er å foretrekke. Her ligger nok en del musikksmak i bedømmelseskriteriene, kan det se ut som.

Nå koster de her testede Focal-telefonene til dels betydelig mer enn alle referansene, så de bør i grunn spille bedre. Et lite unntak gjelder selvsagt forholdet mellom T1 og Focal Elear, her snakker vi vel mer og mindre om direkte konkurrenter i noenlunde samme prisklasse. Innledningsvis kan vi i det minste si at byggekvaliteten på begge testobjektene er forbilledlig, bunnsolid, behagelig og fornuftig. Begge leveres med kraftige, utskiftbare kabler, samt gode, utskiftbare øreputer. Begge er fullåpne, og såkalt over ear, hvilket betyr at de er fysisk nokså store, samt at de overhodet ikke egner seg til portabelt bruk. I løpet av denne testen har jeg i tillegg til et par utganger fra Marantz-spillere, stort sett benyttet Naim V1 DAC / pre / hodetelefonforsterker, samt en kombinasjon av Heed DAC og den rørdrevne hodetelefonforsterkeren Trafomatic Head One. Innebygd hodetelefonforsterker i «normale» apparater pleier ikke være så overvettes bra, med få unntak anbefaler jeg ikke dette til hodetelefoner i den kvalitetsklassen vi snakker om her i dag.

Det er med hodetelefoner som med alle andre hifi-komponenter, prisen stiger eksponentielt, mens kvaliteten stiger moderat. Svært moderat, faktisk. Dette betyr altså at selv ikke den rimelige, lukkede Beyer DT770 Pro gjør seg direkte bort, selv om den møter moderne, luftige konkurrenter som dagens testmodeller. På den annen side er det ikke særlig vanskelig å høre at vi har å gjøre med en annen kvalitetsklasse, utfordringen er her som ellers, hvor mye bedre skal det bli for å 6-doble prisen? Jeg kan i det minste love at det ikke blir 6 ganger bedre!

Focal Elear

Men la oss gå løs på testobjektene, og vi begynner med den minst dyre, Focal Elear. Som nevnt er det store telefoner vi snakker om her, og ettersom de veier inn med 450 gram, er det nødvendig med brede, myke hodebøyler, og dette hensynet har Focal absolutt tatt på alvor. Disse telefonene er svært gode å ha på seg over lang tid. Som nevnt er dette fullåpne konstruksjoner, hvilket betyr at du ikke kobler deg nevneverdig bort fra omgivelsene, disse oppleves mer som en form av nærfeltslytting med konvensjonelle høyttalere. Jeg tror for egen del at det er smart, en ting er at det oppleves å spille mer luftig, en annen ting er at det oppleves som om man referer seg mer til omgivelsene, og med det unngår å spille for høyt. Det blir kort sagt en mer naturlig musikkopplevelse enn med lukkede telefoner eller ørepropper.

Markedet har flommet over av en rekke OEM-produkter med ymse navn, og, som nevnt, er det alt for mye lavkvalitets elementer i disse produktene. Focal er som kjent en av Europas dyktigste elementprodusenter, selvsagt lager de sine egne også til hodetelefoner. På Elear sitter et 40 mm aluminum-magnesium-element, montert skråttstilt, så man får inntrykk av at lyden kommer litt forfra. Det dekker hele frekvensområdet fra 5 Hz opp til 23 kHz, det vakre med hodetelefoner er jo at fulltoneelementer fungerer helt uten lyter. Ingen aksentuering eller maskering noe sted, dessuten har Focal med dette elementet også skapt en svært harmonisk frekvenskurve, uten skarpe kanter eller tap av nivå underveis. Impedansen er høyere enn typisk portable enheter med sine 80 Ohm, men de spiller uansett relativt lett høyt, hvilket vil si 104 dB ved 1 mW. Uansett skal du spille med en kvalitetsforsterker, det er allikevel ikke effekten som er essensiell her, det er kvaliteten. Skal jeg beskrive så vel lydgjengivelse som byggekvalitet på Focal Elear med ett enkelt ord, er det elegant.

Setter vi i gang å fôre Focal Elear med musikk, opplever vi en relativt nøytral gjengivelse, i min verden betyr det noe mørkere stemt enn f.eks. Beyerdynamic T1, og noe lysere enn f.eks. Sennheiser HD650. Den låter rytmisk, lett og dynamisk, det siste er verdt å merke seg, her scorer nok Elear bedre enn de aller fleste konkurrentene. Særlig er dette fenomenet hørbart i lag med Naim V1 som drivende kraft, her kommer Naim-rytmikken virkelig til sin rett. Og, siden vi er inne på det, litt på siden av denne testen kan også nevnes at jo, Naim V1 er en strålende løsning i lag med Focal Elear, men det finnes enda bedre. Heed / Trafomatic-kombinasjonen viser en side som muligens ikke er fullt så leken og rytmisk, men denne løsningen viser på sin side en enda mer avslappet eleganse, bedre oppløsning, og ikke minst, bedre detaljering og kontroll nedover. Naim «lukker litt igjen», setter oss litt tett på, og gir mindre åpenhet og luft, rett og slett.

Focal, Heed og Trafomatic

Vi gyver løs på musikkeksemplene, og starter med Steely Dan’s «Hey nineteen».

Vi hører et flott dynamisk uttrykk, et deilig innsyn, men en litt enkel bassgang som oppleves å være litt unyansert. Rytmisk sett er det allikevel fantastisk, dette er en opplevelse av ren nytelse og presisjon. Detaljer og plassering finnes i rikt monn, men kan oppleves litt sentrert til hvert øre, på et vis.

Svært medrivende, spesielt rytmikken, som nevnt. Siden jeg har nevnt at Beyer T1 er en ren konkurrent, kan jeg si at Elear trekker lengste strå på det aller meste, og uavhengig av pris, ville den vært mitt klare valg mellom disse to. Men husk da altså at jeg benytter Mk1, og skal ikke påstå at styrkeforholdet blir det samme om vi setter inn en Mk2 i stedet.

Vi kjører videre med danske Trentemøller og deres basstunge «Nightwalker», en sykt herlig innspilling som er dyster og luftig på samme tid. Elear presenterer store, deilige lydkulisser, en gjengivelse så utrolig «lettlest», kontrollert og balansert at lydene bare forsvinner ut i uendeligheten, dette strålende! Bassmessig går den uanstrengt hele veien ned, og sånn i utgangspunktet finner vi vel ikke noe å sette fingeren på, men det er før vi har hørt Utopia gjøre samme låt, må vi tilføye.

Men la oss gå i en helt annen retning, og lytte til en mer seriøs stilart, da i form av Carl Orff’s mektige korverk «Carmina Burana». Dette fremstilles med en slags mild eleganse, imøtekommende, og med en nesten magisk, insisterende tilstedeværelse. Fullstendig bergtagende, ganske enkelt. Denne stemningen bringer meg videre til «A Dark Knight», Hans Zimmer’s dystre, storverk fra filmen om Batman, og her kommer vel Focal Elear helt hjem, kan vi vel si. Denne mørke magien Zimmer her tryller fram, fortjener det beste utstyret man kan få for penger, og opplevelsen som skapes er intet annet enn ren magi. En viss mangel på endelig definisjon i de dypeste bassfrekvenser er det, men akkurat her fungerer det fint, på sett og vis understrekes mørket i denne låta, ved hjelp av litt udefinerbar dybde. Elear har markert seg som regelrett store formidlere av alt du kan kaste på den, med en ekstra egenskap i form av rytmisk tilstedeværelse, og voldsom avgrunnsdybde i gjengivelsen.

Focal Utopia

Så var det Utopia, da. Vi ganger prisen med omtrent 4, og da er det vel lov å spørre hva i alle dager kan de gjøre med flere titusener ekstra på vekstskåla. Vel, faktum er vel at det er kanskje ikke så mye, men det lille som er der, kan utgjøre akkurat den forskjellen som gir deg livskvalitet utenfor alt du trodde var mulig. Utopia oppleves subjektivt å spille en anelse lavere enn Elear, men begge fremstår uansett som svært lettdrevne, og har ikke stort effektbehov. Forskjellene mellom Elear og Utopia kan som nevnt synes små, men de kryper på deg! For sannheten er nok at Focal Utopia er blant det ypperste man kan få av hodetelefoner; dette er lett på Stax og Audeze-nivå. Focal Utopia leverer så intenst sømløst, så luftig, så lettflytende, så til de grader elegant, at det viser seg ekstremt vanedannende for musikkelskere som meg selv.

Det spiller knappest noen rolle hvor «stygg» musikk du spiller, det fremkommer uansett i sin reneste form, uten å plage lytteren på noe vis, her er det livet selv som serveres på sølvfat!

Teknisk sett er Utopia og Elear også soleklart fra samme form, men en del detajler har på Utopia fått ekstra fokus. Det er bedre tilkoblingsplugger for kablene, det er mykt lammeskinn i øreputene, og den har fått elementer i Focals signaturmateriale, beryllium. Også disse 40 mm, plassert som på Elear, frekvensområdet starter også her på smått utrolige 5 Hz, og strekker seg opp til like utrolige 50 kHz. Jeg hører selvsagt ikke dit opp, og det gjør ikke du heller. Men det sier antakelig noe om hvor lett disse elementene behandler høyfrekvens, og denne lettheten er i det minste hørbar så det holder, også for gamliser som meg selv. Ja, for ordens skyld, Utopia har også en nominell impedans på 80 Ohm, uten at det bør bety spesielt mye for en eneste forsterker. For om kvaliteten var essensiell for Elear, er det enda viktigere på Utopia!

Vi starter også her med Steely Dan’s «Hey nineteen», og det kjennes nesten som om den går fortere! Samtidig er den mer avslappet og lettflytende, vi får ikke den samme følelsen av å bli «matet», dette flyter lettere i lufta, helt av seg selv, med en fantastisk avslappet selvfølgelighet. Sånn kan det altså gjøres!

Ergo går vi videre med Trentemøller «Nightwalker», og hvor utrolig det enn kan høres, så får vi nå enda mer eleganse og luft, enda bedre kontroll, enda større rom, enda mer liv. Men ikke 4x bedre!! En touch bedre, er vel bedre formulert, så da får en hver spørre seg selv hva de nevnte forbedringer er verdt. Bassen er jo en bærende faktor på denne låta, og, ikke overraskende går det fullstendig uanstrengt og totalt ryddig hele veien ned. Det er allikevel verdt å merke seg at den ikke kan føles, slik man av og til kan i lukkede konstruksjoner grunnet kompresjon, åpne hodetelefoner som denne gir ingen opplevelse utenom det rent musikalske. I grunn ganske sammenlignbart med det du opplever av fulltone elektrostater, om vi sammenligner med høyttalere som er plassert i et vanlig rom. Uansett, den fantastiske detaljeringen og kontrollen vi opplever i bassområdet med Utopia på ørene, er helt uhørt. Det finnes klanger og rom også i bassområdet, kan jeg herved fortelle. Skamløst bra!

Når vi nå har nevnt dette med klang, rom, plassering og tilstedeværelse, må vi faktisk si litt mer om hvilke ressurser Focal Utopia rår over på disse felter. Her er vi i en ekstrem situasjon, der vi setter nye standarder. Hør gjerne Molly Johnson’s tribute til Billie Holiday, en skive så fantastisk at jeg bare bøyer meg i støvet, for øvrig, denne innspillingen er vel i utgangspunktet nokså bra, men ikke på noen måte unik. Vi hører hennes helt fabelaktige tolkning av låta «Don’t explain», og blir fullt og helt grepet av øyeblikket. Det viktige poenget i denne sammenhengen er at alle aspekter av Molly Johnson’s stemme, hennes frasering, hennes unike nerve; alt kommer så inderlig til sin rett, og overleveres lytteren fullstendig blottet for motstand. Det flyter, det flyr, det lever!

Så avslutter vi disse eksempler med nevnte storverk «A Dark Knight», den grandiose filmmusikken av Hans Zimmer. Altså, dette er vel kvintessensen av hva de ypperligste hodetelefoner på kloden kan få til. Det blir en opplevelse av å «sette på seg» et komplett nytt univers. Man «ser» både inn i og ut av en ny verden, vi «ser» nye bilder, vi får nye, voldsomme opplevelser. Det er sterkt, det er voldsomt i størrelse og dynamisk uttrykk, mens detaljene flommer mot oss, rundt oss og over oss, som en akustisk 3d-film! Jeg er fullstendig bergtatt, i slike øyeblikk blir plutselig kostnader underordnet, men allikevel, det skal tross alt finansieres, uten å ruinere familieøkonomien…

Jeg må si noe mer om forholdet mellom Focal Utopia og Focal Elear. Sannheten er som nevnt underveis, at Elear i utgangpunktet er farlig nær i kvalitet. Innledningsvis tenker man kjapt at det er lite å mase om, men spilles Elear direkte etter å ha hatt på seg Utopia en stund, høres forenklingen av totaliteten greit. ,Men det er ikke svart/hvitt dette her, for selv om Elear er noe enklere i fremstillingen av musikk kan faktisk enkeltlåter oppfattes om mer imøtekommende på et vis. Subjektivt virker Elear også noe mørkere stemt enn Utopia, muligens noe grunnet et mer udefinert bassområde. Generelt kan Elear bli noe tettere og voldsommere, på et vis, der Utopia er en uendelighet av størrelse og luft. Men igjen, vi snakker ikke på noen måte 4 ganger bedre, vi snakker om finsliping og forfining av et allerede eksepsjonelt godt utgangspunkt, slik at det faktisk nærmer seg en utopi i ordets rette forstand.

For øvrig er det mulig å bytte puter mellom Elear og Utopia, og på den måte justere balansen en smule, alternativt gi et enda større anstrøk av luksus til Elear. Ellers har vi forsøkt å bytte til ShawCan kabler på Utopia, ettersom noen har meninger om denslags. Undertegnede er sunt skeptisk til kabler, men muligens kan noen lure meg til å tro det er noen forskjeller her, i så tilfelle er det en anelse mer «ro», og dermed ørlite klarere detaljer. Men jeg opplever vel at dette er innenfor det psykoakustiske området, så jeg betviler sterkt at jeg kunne tatt det med bind for øynene.

Alt i alt har vi med Focal Elear og Focal Utopia to par særdeles vellydende hodetelefoner å gjøre, de passer nøyaktig inn i prisklassen de befinner seg, og utfordrer hvem det skal være av konkurrenter på det aller meste. Selvsagt er Elear det beste kjøpet, mens Utopia er et unikt produkt for den som kun vil ha det beste. Husk i så fall å plusse på en forsterker av utsøkt kvalitet!

Et lite tillegg: Jeg har nå gått til anskaffelse av et par Focal Elear til eget bruk. Det er min oppfatning at det innkjøpte eksemplaret er noe mørkere og mer “tilbakelent” enn testeksemplaret. Det er med andre ord mulig det er en viss variasjon i produksjonen. Jeg vil beskrive det innkjøpte eksemplaret som omlag like mørk som tidligere nevnte Sennheiser HD 650. Jeg holder fortsatt Focal Elear for å være fantastisk oppløst og med svært godt dynamisk utsving, men kan oppleves som tydelig mørkere enn Utopia. 

Tillegg 2: Spilt mye på Elear nå, og til tross for at mange er skeptiske til innspilling, mener jeg det er relevant å nevne. Slik jeg ser det nå, har innspillingsperioden av Elear vist en hodetelefon som har spilt klart mot det mørke, men at enten den eller min hjerne, (for dere som anser det som mer sannsynlig) har hatt en langsom “oppvåkning”, og spiller nå mer i retning av det jeg har beskrevet i ovenstående tekst. Fortsatt svært gode allround hodetelefoner, jeg er spesielt glad i det faktum at de også spiller mediokre heavy-innspillinger med rå, silkeaktig brutalitet! 🙂 

Focal Elear: NOK 10 990,-

Focal Utopia: 41 990,-

Importør: Multirom AS

Verdens beste ørepropper!

(En historie fra vinterlandet)

Nei, jeg skal ikke fortelle om øreproppene med drømmelyden. Jeg skal fortelle om noe helt, helt annet, for det er mange måter å være best i verden på!

P1030686

Lyset i mitt liv eier et par hvite, svenske ørepropper fra det svenske firmaet Jays. De er av modellen a-Jays Five, typisk rimelige ørepropper av svært moderat størrelse, selges hos elektronikkjedene for helt ned i 250 spenn, har jeg sett. Noen steder koster de dog ca. det doble, bør man vel nevne i rettferdighetens navn. De er tilpasset dagens mobile virkelighet, og kan etter behov styre diverse mobile enheter. Jeg har selv kjøpt dem til henne, ettersom jeg selv slumper til å eie et par a-Jays, mine er dog av forrige modell, logisk nok navngitt a-Jays Four, tenk. Da ligger det i kortene at jeg har mine grunner for å handle dem inn, og siden jeg antar at mange lesere er nysgjerrige på akkurat det, kan jeg fortelle følgende om dem:

Jeg anser dem for å være robuste, og ikke for fete i klangbalansen. Nok bass, bevares, fornuftig oppløste, lette å drive. Jo, det finnes en rad konkurrenter som låter ca. like bra, flesteparten av dem låter dog litt feitere, og selger sikkert litt på det, selv om det er bare feil, feil, feil. Viktig er at de har flat kabel som ikke tvinner og fletter seg ustanselig, samt at de er veldig små og hendige for folk på farten. Det hører med til historien i mitt tilfelle, at deres storebrødre, on-ear hodetelefonene v-Jays er latterlig gode, til tross for sin svært moderate design, og pris, ikke minst. Derfor er jeg i utgangspunktet positivt stemt overfor alt som kommer fra denne svenske gledefabrikken.

Foreløpig har jeg sagt lite om hvorfor jeg anser dem som verdens beste ørepropper, da. Det hele begynte ved et større snøfall her for noen uker siden. De hvite a-Jays-proppene var søkk vekk. Her kan det sikkert tas som et lite hint at de er hvite, og dermed godt kamuflerte, om de skulle komme på å stikke seg vekk i nysnøen som falt i fjor. Vi lette både høyt og lavt, under senger, bilseter og dypt inne i jakkelommer, proppene lot seg ikke finne. Og ukene bare gikk, sporadisk leting ga nullresultat. Så kom påskesola til bygda. Langsomt forsvant hardpakket snødekke på gårdsplassen, og en dag min bedre halvdels bil var et helt annet sted, oppdaget jeg en liten kabelsnurr på vei til å kravle seg ut fra sitt vinterhi som en bendelorm. Jaggu var det ikke a-Jays’ene, gitt! Åpenbart ramlet ut av bildøra i en eller annen rokade med håndvesker mobiltelefoner, snusdåser og annet surr, og lagt seg pent til rette, oversnødd og overkjørt. Gjentatte ganger. Ligget der og vansmektet, mens snømåking og stadig biltrafikk hadde gått sin skjeve gang. Men så kom altså varmegradene, og avslørte virkeligheten nok en gang.

P1030691

Jeg antok vel at dette hadde vært siste reis, undret på om jeg skulle kjøpe samme type om igjen, eller finne noe mer fancy med Swarovski-diamanter og annet fjas for å gjøre henne glad. a-Jays’ene på sin side var nokså møkkete og slitt i pelsen, der de lå i grus og slaps. Jeg løftet dem forsiktig, som jeg ville løftet en fuglunge som har falt ut av reiret, og bar dem i hus. Tørket over dem, og inspiserte vinterens herjinger. En liten rift i den ene plastproppen. Altså, en liten rift i en tynn plastpropp var absolutt alt. Samma det, antakelig, for selv om det knapt kjentes nødvendig, koplet jeg dem inn i en Hegel Super. Men i…? Alt funka som før! Fin klangbalanse, ingen forskjell på høyre og venstre. Jeg måtte hente mine a-Jays Four for sammenligning. Five låt hakket bedre, selv nyss oppvåknet etter sitt opphold i vinterhiet! Volumkontrollen funket både opp og ned, lyden funket både høyt og lavt. Er’e mulig. Ikke at jeg anbefaler deg å ta dem med i svømmehallen, eller slenge dem fra deg i et veikryss, men pokker heller, a-Jays er verdens beste ørepropper, inntil det motsatte er bevist!

Inni mitt hode…

…er det mye rart. Men i det minste har det nå blitt noe mer organisert, ettersom jeg har latt en herlig Heed DAC overta det digitale domene, mens Trafomatic tar det analoge!

Heed DA

Jeg har tidligere testet Heed DA. I den testen var Windows 8-driver ikke å oppdrive til USB-inngangen, og, selv om den er det nå, er det ikke akkurat rett fram fortsatt. Den driveren som nå kan lastes ned fra Heed’s hjemmesider, ville nemlig ikke installeres, grunnet en eller annen beskyttelsesdritt i fra Windows. Importøren hjalp meg med noen oppbyggelige forklaringer fra selveste Internettet, og omsider fikk jeg liv i USB-inngangen også. Denne omtalen vil derfor kun relatere seg til strømmet musikk, matet inn gjennom USB.

I min opprinnelige test benyttet jeg åpenbart forsterkere med relativt fornuftig inngangsimpedans, og Heed DA responderte forbilledlig. Nå, som jeg skal omtale hvordan den fungerer i lag med kun Trafomatic Head One, er det derfor på sin plass å si fra at jeg har enkelte opplevelser som peker i en litt annen retning enn forventet. Som dere kan se ut av kommentarfeltet under linket artikkel, mener dessuten enkelte at Trofamatic Head One ikke spiller særlig fornuftig i lag med Beyerdynamic DT 770 Pro (250 Ohm). La meg også samtidig meddele leserne om at min opplevelse av DT 770 250 Ohm (er ikke like imponert over de andre variantene, hhv. 32 og 80 Ohm) er veldig, veldig annerledes enn det enkelte andre mener om den. Jeg er av den oppfatning, nemlig, at dette er en helt rå hodetelefon i prisklassen, ferdig pratet. Dessuten mener jeg den er enda mer fantastisk når den får spille i akkurat dette oppsettet, mer følger…

Trafomatic Head One.jpg

Innledningsvis under lytting til Heed / Trafomatic-kombinasjonen, kjente jeg meg skuffet over at det låt litt vel tynt og lite slagkraftig; spesielt ble dette svært tydelig ved bruk at den nokså lettbente Beyerdynamic T1. I tillegg oppsto en nesten metallisk, “liten kant” i stemmeleiet, her var det åpenbart noe som ikke stemte helt. Etter et par dagers frustrasjon fikk jeg plutselig ideen med å prøve den bufrede utgangen, og vips, der satt’n! Fyldigere, roligere, kraftigere. Men joda, vi mister litt detaljer. Ikke signifikant, men allikevel merkbart, et flortynt slør trekkes for. Samtidig får musikken liv og nærvær, så for min del, har de små detaljene lite og intet å si i sakens anledning. Her må jeg dessuten gjette litt, og antar det forskjellene relaterer seg til ren impedanstilpasning. Det finnes en del komponenter som er litt kilne på det der.

beyerdynamic-dt770pro-kopfhoerer-3

Jeg  nevnte altså at en del mener at DT 770 ikke er en god hodetelefon. Jeg ville nok heve øyenbrynene en anelse dersom de ikke likte dem etter å ha hørt hva de får til når de drives av Trafomatic Head One’s 300 Ohm’s utgang. Jo, det er fullstendig korrekt at de har en viss festpukkel, videre er det korrekt at de ikke representerer det siste skrik i detaljer, luftighet og innsikt. Men de koster omlag 1500,- kroner, og de spiller med en levende og medrivende stil, og de spiller store ringer rundt opptil flere hodetelefoner i prisklassen. I det jeg satte dem inn bak Heed DA og Trafomatic Head One, bråvåknet de til en helt ny hverdag. Og jeg lover dere at jeg slett ikke har drevet dem med undermåls hodetelefonforsterkere før, heller! Kombinasjonen av Heed DA og Trafomatic Head One er særdeles gjennomsiktig, fabelaktig elegant og silkeglatt, samtidig med et vell av klangfarger og romfølelse. DT 770 overser ikke dette. Derimot formidler den med en helt ny grad av åpenhet og presisjon, som jeg slett ikke hadde tiltenkt den. Det interessante med denne kombinasjonen, er at DT 770 nå låter betydelig nærmere T1 enn den før har gjort. Før har jeg alltid opplevd den som relativt basstung, dog selvsagt ikke i retning Beats-feit, men allikevel med en klar tyndge, samt noen mangler på nyansering nedover. Plutselig er det nesten som blåst bort, tilbake står en betydelig oppstrammet formidler, en som blomstrer og lever som aldri før. Her er det for meg veldig viktig å påpeke at jeg har drevet DT 770 med Trafomatic Head One mange ganger tidligere, den store forskjellen denne gangen er faktisk den særdeles åpne, elegante og livlige gjengivelsen fra Heed DA, kombinasjonen er faktisk litt av en symbiose, der kombinasjonen på magisk vis oppleves å være bedre enn enkelthetene. Men igjen; denne gangen altså med “den dårligste” utgangen fra Heed DA, den bufrede.

pic_t1_15-06_perspective-gradient-mirrow_v1

Men om jeg nå går over til nevnte T1, Beyer’s toppmodell, hva skjer? Jo, nyansene ble fler, bassen klarere og mer distinkt, rommet større. Men for første gang i mitt liv hører jeg tydelige familielikheter mellom DT 770 og T1, og akkurat det så jeg ikke komme. Det skal rett nok sies at jeg ikke tror kombinasjonen av utgangsimpedansen på Trafomatic’en og impedansen på T1 er den maksimale match. Uten å ha prøvd det, kan jeg vel forestille meg at den noe rimeligere, og noe mørkere stemte Sennheiser HD 650, vil kunne skape et meget spennende oppsett. Denne klokker inn med optimale 300 Ohm, og presenterer som nevnt en mørkere helhet enn T1. Beyer’s toppmodell spiller i overkant lyst i dette oppsettet, men det som ofte skjer med såpass elegante komponenter som her, er jo at helheten reddes  av den silkeglatte totalgjengivelsen. Så det blir altså verken hardt eller ubehagelig, på den annen side blir det heller ikke fullt så behagelig som det kunne ha vært, i en perfekt verden. Vil vel ikke være feil å karakterisere dette totalbildet som analytisk.

Men jeg tar det med stor ro. Muligens er det en Sennheiser på vei til en postkasse nær meg før jeg vet ordet av det, men foreløpig spiller jeg med det jeg har, og det med stor, stor fornøyelse. Kombinasjonen av Heed og Trafomatic er noe av det beste jeg har hørt til drift av hodetelefoner, og sånn er det med den saken!

Dere som er interessert i komponentene kan kontakte importøren, det er Moiz som importerer både Heed og Trafomatic.

Fullstendig Exogal! (Del 2)

Her kan du lese om hvordan Exogal Comet oppførte seg som ren DAC, noe som tross alt er hovedoppgaven. Men i 2015 holder det da ikke å løse bare en oppgave i slengen! Derfor tar vi med oss del 2, nemlig hvordan Exogal Comet fungerer som hodetelefonforsterker, og forforsterker…

Exogal-Comet-gen

La oss ta hodetelefondelen først. Den kobler man seg til med en 6 mm plugg på høyre side sett forfra. En enkel saksopplysning er at denne hodetelefonutgangen ikke egner seg til høyohmige hodetelefoner, i praksis betyr det i grunn bare enkelte Beyerdynamic-modeller (som T1). Det er to grunner til det; den første er at det mangler volum og trøkk, det andre er at klangbalansen er for lys for en hodetelefon som nevnte T1. Hold deg under ca 250 Ohm, og benytt gjerne en litt mørkt stemt hodetelefon, og du er på trygg grunn.

Men hvordan låter dette, da? Inngangssignalet feiler i hvert fall intet, såpass har vi kunnet fastslå med våre tester med Exogal som ren DAC. Har du funnet en rett avstemt hodetelefon, er resultatet fornuftig, men ikke brilliant.

audiolab 8200cdq

Til daglig benytter jeg en Audiolab 8200 CDQ, i sin prisklasse (noe under halv pris av Exogal Comet) representerer denne svært god valuta for pengene, en fornuftig digitalløsning kombinert med en svært god klasse A hodetelefonforsterker. Audiolab’en driver enkelt Beyerdynamic T1, og den har stort sett en noe varmere klangbalanse enn Exogal, litt avhengig av last. Og til tross for at den også har en god DAC, kan den ikke levere like mye detaljer og luft som dagens testobjekt. Med dette som bakgrunn, er det derfor en noe motstridende opplevelse å lytte til Exogal’s hodetelefonutgang. På en del felter er den bedre enn Audiolab’en, på en del er den ikke like god.

Det vi finner er et totalbilde med litt mindre kontroll nedover i frekvens, dette aksentueres av en veldig tyngde helt nederst. Selv med 250 Ohm hodetelefoner, sliter den noe overraskende litt med kontrollen, dette burde egentlig være barnemat. Selv Hegels lille USB DAC / hodetelefonforsterker fikser dette på strak arm. Vi opplever et brukbart detaljnivå, med en tendens til fokus i presensområdet. Rominformasjonen er også brukbar, men allikevel hakket svakere enn det Audiolab er herre for. Detaljnivået heller derimot marginalt i Exogal’s favør, det er mer luft og innsikt oppover i frekvens. Et spennende fenomen jeg ikke fant helt forklaringen på var at Spotify ikke knuses så grundig av Tidal som jeg normalt opplever, på et eller annet vis får Exogal Spotify til å låte overraskende elegant. En del viktigere er dog at det dynamiske uttrykket fra Exogal ikke er helt på merket, dette aspektet imponerer meg ikke spesielt. Kanskje ligger den manglende forskjellen mellom streamingtjenestene i det fenomenet at det hele har visse mangler i det dynamiske uttrykket?

Alt i alt en hodetelefonforsterker med et litt kjedelig uttrykk, men absolutt brukbart for dem som ikke legger sjela i den ultimate gjengivelse. For lavohmige allroundtelefoner i rimelig prisklasse holder dette i lange baner, da er det ingen vits i å skaffe seg dedikert forsterkning.

exogal_cometdacinside

Det er nok av noe større interesse hvordan denne fantastiske DAC’en virker som forforsterker. Det er tross alt mange som med stort patos hevder at nå er det bare å hive en hver forforsterker pokker i vold, fordi så å si en hver DAC spiller bedre alene. I så fall vil nok folk med den oppfatningen fort få vann på mølla ved å lytte til Exogal på aktive høyttalere eller på et godt effekttrinn, for dette er virkelig ikke galt i idet hele tatt. Tar den plassen til min velbrukte Musical Innovation Mi11 prototype, er det rått parti så det holder. Merk at prototypen ikke må forveksles med produksjonsutgaven, det er klare forskjeller også der. Allikevel er det faktisk bemerkelsesverdig med hvor stor overbevisning Exogal smadrer alle aspekter av nevnte forforsterker. En snill, tam gjengivelse bråvåkner til en ny dag, Mi Mosfet blir betydelig åpnere og lettere til sinns, samtidig som den strammer seg opp og leverer mye mer kraft nedover. Kontrollen er betydelig bedre, altså vanvittig mye bedre, det nesten litt sjokkartet. Attakk, utklingning og luftighet er dessuten i en helt annen divisjon, ja dette er virkelig overbevisende!

Nå kan man fort komme til å tro at dette er fordi vi har å gjøre med en god digitalomvandler, og, dersom vi kjører inn analogt, faller det hele platt til jorden. Som det for eksempel gjør på Audiolab 8200CDQ, digitalt leverer denne svært så flott, men akk så tamt om man velger analogt inn. Men her kommer overraskelsen som lyn fra klar himmel, for Exogal er pinadø bedre dersom jeg kjører Marantz UD7006 analogt inn, enn om jeg tar inn det digitale signalet via overgang fra standard s/pdif til bajonettkoblingen. Rett nok er dette ikke foretrukken digital løsning, så USB fra PC har en liten, men merkbar fordel. Dessuten spiller nevnte Marantz SACD med stor overbevisning, og dette mediet gir som kjent intet digitalt ut til DAC’en, dessverre. Desto bedre at Exogal har en slik leken, lett, dynamisk, klangfull og svært veloppløst gjengivelse, så vi kan nyte av SACD’ns fortreffelighet i dype drag. Dire Straits’ «Private investigations» svever, dundrer og leker med oss, et fantastisk innsyn.

badendyck

Richard Badendyck’s innspilling fra Rainbow studio står seg også best, analogt, selv om dette er en helt normal CD. Vi overleveres en eldig fin utklinging i pianoet, det er en viss romantikk i dette, men også en anelse lukket oppover. Dette til tross er det uansett mer levende enn den digitale varianten på alle felter. Merkelig nok oppleves overførsel via s/pdif faktisk mer bakpå i visse deler av klangspekteret, og mindre ekspressivt. Klangbalansen er omlag den samme på begge inngangene, så det må være lov å undre på sammenhengene her? Husk at jeg ikke er et øyeblikk i tvil om at som ren DAC gruser nemlig Exogal Marantz både UD7006 og alt annet Marantz har laget, for den del, så hva pokker er dette? På underlig vis rydder Exogal opp i Marantz’ens noe myke og lett slurvete karakter, jeg antar vi ser noe av det samme vi finner hos Devaliet, nemlig først en a/d-omvandler, deretter en d/a. Etter alle solemerker skulle dette bli dårligere, men her må jeg bare kaste inn håndkledet, jeg hører det samme om og om igjen, med Sade, med Black Sabbath, med Debussy. Jeg forstår det ikke men må nok bare akseptere det. Og i sannhetens navn virker det ikke akkurat som Devaliet heller bommer på den prosessen, heller, så noe spennende er det her!

Ikke før jeg setter inn en Trafomatic Reference One fullblods rør forforsterker, får Exogal en verdig motstander. Det er igjen lov å nevne at Trafomatic’en er klart dyrere enn Exogal, og ikke har en eneste digital inngang. Men til dere som hevder at ingen forforsterker uansett er best, er det her å si at nåvel, det er å ta i litt. Trafomatic setter nemlig fingeren på hva som mangler hos denne svært så potente DAC / forforsterkeren. For nå blir gjengivelsen nærmest voldsom, det kommer det en organisk og ekte struktur inn i klangene, og den er utrolig nok enda mer autoritær. På nesten underlig vis gjør denne forforsterkeren effekttrinnet dobbelt så kraftig, og enda mer naturlig i klangene. For en glød, for et liv!

Til tross for at det er min hellige overbevisning at det går an å finne forforsterkere som er så gode at de faktisk gir musikken den siste, nødvendige tilstedeværelsen, er jeg dypt imponert over det Exogal har fått til med denne tross alt lille boksen. Vi har altså en DAC som er forbannet potent, våken, levende og klangfull, og vi har en brukbar hodetelefonforsterker. Sist, men langt fra minst, har vi også en forforsterker som er så forbannet bra at den konkurrerer med rene forforsterkere helt opp til den prisklassen Exogal Comet selv befinner seg i! Hva mer kan vi be om, egentlig? For et produkt!

Exogal Comet, DAC / forforsterker / hodetelefonforsterker, pris 25 500,- (29 500,- med bedre strømforsyning)

Importør: Bebop Hifi