Trafomatic’s to hoder

Trafomatic’s to hoder

Trafomatic Head One har vært i mitt eie i snart 5 år, liten tvil om at jeg liker den. Spørsmålet er hva Trafomatic kan få til når de dobler prisen og størrelsen? Vi lytter på Head Two!

trafomatic-audio-head-2_4
Foto: Trafomatic

Trafomatic Head Two er en stor hodetelefonforsterker med klasse A push-pull design, og som konstruktøreøren  Saša Čokić som oftest gjør det, har den en moderat feedbackkrets. Personelig er jeg mildt kritisk til den typen løsninger, men det er smak, og ikke tekniske betenkninger vi snakker om da. Det som er sikkert, er at med litt feedback, øker i hvertfall fleksibilitet og presisjon på noe vanskeligere last. Den har dessuten XLR både inn og ut, i tillegg til “normale” SE-koplinger, med andre ord er den også en interessant forforsterker. Den veier inn med bunnsolide 10 kilo, hvilket sier noe om soliditeten i konstruksjonen og trafoene, ikke minst. På flatt jern yter den ca. 2 Watt i hver kanal, den driver kort sagt hva du måtte finne på å kaste på den. Utgangstrafoen er dessuten tappet på flere steder, så du kan benytte dreiebryteren til å skaffe beste betingelser for akkurat din hodetelefon. Rørbestykningen består av ett 6N30P og ett ECC88 i hver kanal, og, selv om ingen av disse er av de aller mest vanlige rørtypene, åpner det for eksperimentering med andre rør enn originalene. Jeg har selv hørt litt på et par NOS-rør, og de var utvilsomt enda mer åpne, dette til tross for at et av dem hadde en liten feil, som gjorde at jeg måtte bytte dem ut.

trafomatic-audio-head-2_2
Foto: Trafomatic

Før vi gå videre, setter jeg inn konklusjonen jeg rappet fra min egen artikkel i Fidelity fra 2013, der jeg omtalte Trafomatic Head One: Jo visst har Trafomatic igjen produsert en stor, liten gledesspreder. Både for hodetelefonentusiasten og potensielle kjøpere av rør forforsterkere. Gjennomsiktighet og presisjon i toppsjiktet i denne prisklassen, det er du garantert. Vi kan vel si den er en anelse mer kynisk enn de kanskje mer “magiske” (og mindre presise?) konkurrentene på rørsiden. Samtidig er Trafomatic Head One ekstremt rask og slagkraftig, jeg synes dermed dette er en av de mer spennende løsninger av kombinasjonen rør pre / hodetelefonforsterker på markedet i dag. Det finnes antatt “bedre” komponenter av begge slag å få fatt i, men for de ca. 10 000,- som forlanges, har vi her en formidler av verdensklasse. Er du ute etter et aldri så lite syvmilssteg på lydsiden, bør du låne øre til denne kjekkasen. Kanskje tar du det første steget inn i rørenes verden? Når har jeg benyttet et par måneder på å lytte til både One and Two side om side, og faktum er at jeg kunne skrevet omtrent eksakt det samme om toeren som om eneren. Disse låter svært så likt hverandre, bare at toeren gjør absolutt alt litt bedre! Nå skulle det for så vidt bare mangle, men det peker i det minste på at Trafomatic har en plan de følger til punkt og prikke.

p1040354.jpg

Trafomatic Head Two har fått drive Beyerdynamic DT770 (250 Ohm) og Focal Elear, samt vært forforsterker for Spec RSA M3EX, mens den har blitt matet av Heed Obelisk DAC, APL DAC og Aura Note RIAA, bare så dere har en viss peiling på hva jeg har holdt på med. Helt kort, akkurat som med Head One, så er dette en svært presis gjengiver, Head Two er bedre dynamisk, har bedre oppløsning, enda bedre på klang og kontroll. Den klanglige balansen er lik på dem begge, en touch over mot det lyse, men uansett silkeglatt. Spesielt elegant er selvsagt Head Two, der Head One er litt mer “påslått” og tenderer til litt rufs i toppen. Head Two graver riktignok litt dypere, og tar enda mer kontroll på de dypeste tonene, men forskjellene i så måte er moderate. Som på Head One savner jeg litt “magi” av den typen man får fra motkoplingsfrie SE-konstruksjoner, men dette er uansett en subjektiv opplevelse fra min side; nevnte løsninger har andre utfordringer å stri med. Det vakre med Trafomatic Head Two (og Head One, for den del) er at de har eksakt samme type gjengivelse enten den driver hodetelefoner, eller effekttrinn, igjen et tegn på at de vet hva de holder på med.

P1040356

Ingenting å spare på, vi banker løs med Trentemøller’s “Nightwalker” så trommehinnene møtes på midten, og brilleglassene skrangler i innfatningen. Klokkerent. Lekende lett går Head Two hele veien ned, og styrer hva det måtte være du ber den om. Det er veldig luftig og detaljert, litt tørt, muligens, men bevares, det er bagateller. Litt i den andre enden finner vi Prokofiev og hans første symfoni, “Den Klassiske”. Førstesatsen derfra er en riktig knallperle, kanskje er ikke Bernsteins versjon med New York Philarmonic den aller heftigste av dem, men den låter fint og autentisk. Det er akkurat på denne typen komplekse, klassiske innspillinger jeg har visse innsigelser i mot løsningen med motkopling og push-pull, bare så vi får det ut av verden. Naturlighet og tilstedeværelse lider litt, mens på den positive side mister man aldri oversikten. Dette er hurtig og stort, god kontroll på plassering og rom, mens det er litt “fattig” på klanger, treverk og organisk virkelighet. Ja, da er jeg kresen, jeg vet det. Men vi snakker om en hodetelefonforsterker godt oppe på tjuetallet målt i tusenlapper, jeg har lov å pirke.

P1040359

 

Tilbake til en elektrifisert virkelighet, da i form av Dream Theater og deres “Bridges in the sky”, her treffer det virkelig. Stramheten, kontrollen, det silkeglatte, underbygget av hurtighet og dynamisk utsving… Dette er et salig øyeblikk. Her vil jeg også nevne at det er fantastisk hvor åpent og lettflytende det er når Head Two benyttes som forforsterker, om du ikke har behov for mange innganger, er jo dette en no-brainer! Ikke mye som går tapt her, nei. Og har du råd til NOS-rør, er det så gjennomsiktig som det omtrent er mulig. Imponerende. Vi slutter stillferdig av med Ole Paus, og hans lurvete Chile-innspilling, “Hva hjertet ser”, og den intense låta “Engelen”. Det er godt med den typen kontroll på en såpass utflytende innspilling, selv om jeg har hørt det nærere og mer medrivende. Dette fungerer strålende, når sant skal sies, selv om det finnes utstyr som får til noe som minner om en slags tilstedeværelse, blir det veldig feil å klage over det fantastiske Trafomatic får til her.

trafomatic-audio-head-2_6
Foto: Trafomatic

Så var det konklusjonen, da. Jeg har lyst til å rappe mitt tidligere sitat enda en gang, men skal påta meg å skrive det om litt, i det minste… Enda en gledesspreder! Både for hodetelefonentusiasten og potensielle kjøpere av rør forforsterkere. Gjennomsiktighet og presisjon i toppsjiktet atter en gang, kontrollen er helt formidabel. Jada, det er denne magien jeg prater om ustanselig, altså, faktum er at ikke alle vil ha denslags, da det er mulig det er en form av forvrengning vi egentlig får presentert. Sånn er det ikke her! Dette er rent og glassklart. Og ellers er Trafomatic Head Two enda raskere og mer slagkraftig, enn Head One, nå er det regelrett brutalt. Ja, det er litt få innganger til å være en forforsterker, men har du en DAC av det seriøse slaget, og ikke har behov for flere analoge innganger, gjør Trafomatic Head two hele jobben. Strålende atter en gang fra Trafomatic!

 

Trafomatic Head Two, hodetelefonforsterker og forforsterker, NOK 25 000,- (standard), 30 000,- for oppgradert versjon med bedre komponentkvalitet (som testet)

Importør Moiz Audio

Yes iCan!

Yes iCan!

iFi Audio er et underbruk av Abbingdon Music Research (AMR), et slags “billigmerke” med samme tankegang og teknologi. I dag skal vi sjekke ut deres bittelille flaggskip, hodetelefonforsterkeren iFi Pro iCan. 2 kilo musikkglede!

P1040252

Ja, det kalles en hodetelefonforsterker, men det blir litt i enkleste laget å stoppe der. Visst er det hovedoppgaven, men måten det gjøres på, samt det faktum at den også kan vikariere for svært så gode forforsterkere, gjør sitt til at vi må beskrive denne lille boksen noe mer inngående. Først og fremst, i god iFi-ånd, er den fullstendig diskret oppbygget, ingen IC eller integrerte OP-amper involvert, dessuten huser boksen ekte balanserte kretser fra inn- til utgang. Og, ikke bare det, men den har også plass til en ekte rørkrets på inngangssiden, ikke kun en dustete add-on, som enkelte produsenter fornedrer seg til å levere, neida, dette er fullblods rør på inngangen, mens utgangene drives av MOS-FET i ren klasse A. Ok, den switcher til AB om du spiller alt for høyt på sultne hodetelefoner, da, men i utgangspunktet er det altså klasse A i de fleste praktiske tilfeller. Så, til dere som har en viss allergi og fordommer mot rør, selvsagt har dere også blitt ivaretatt, de har nemlig også en fullstendig J-FET inngang. For meg er det utrolig at det er plass til alt dette inne i denne kompakte enheten.

Dessuten har jeg ikke sagt alt enda. Ikke nok med at de har en rørkrets, men de har til og med to settinger for drivmåte, en “normal” variant med feedback og god kontroll på lav impedans, dernest en løsning med kun et minimum av lokal feedback; sistnevnte er nok litt mer avhengig av fornuftige impedanser, la oss anslå fra et sted i underkant av 100 Ohm og oppover. Focal Elear med sine 80 Ohm var i det minste en strålende match, likeledes Beyerdynamic DT770 Pro med sine 250 Ohm. Selvsagt er det slik at rørkretser uten feedback har høyere målbar forvrengning enn transistor, samtidig er det svært opplysende å switche mellom de forskjellige løsningene, forskjellene er tydelige og klare hele veien. Basert på hva jeg leser på debattfora rundtomkring, vil jeg tro at noen foretrekker transistorløsningen kort og greit fordi den måler best. Men en hver som lytter på dette her, må vel tvinges til å stille seg selv visse spørsmål når han er i sitt lønnkammer, for fytti katta så mye bedre det spiller i “Valve+”-setting, dvs. uten feedback! Nå er ikke dette utsagnet uten forbehold, noe jeg kommer tilbake til, men dog.

P1040244

I tillegg til det jeg har nevnt finnes også 3 settinger for gain, på mine hodetelefoner behøvdes kun 0 dB-posisjonen, men jeg hadde et sidesprang med en vintage Stax, der var det greit å legge på litt ekstra skyv, se eget avsnitt om dette senere. Her finnes bass-boost, i mine ører noe ordentlig sludder for bass-huer med Dr.Dre tatovert på biceps, men det finnes altså her, det også. Ikke nok med det, Blumleins “3D”-oppsett er også en del av pakka, her må jeg dessverre melde meg ut, det er grenser for hvor mye tid man har til en ubetalt hobby, altså. Jeg har ikke prøvd det, men en hver som ønsker å spre lyden ut over et imaginært panorama, har her muligheten på flere vis, kos dere!

Klangbalansen på de tre forskjellige settingene skiller seg noe fra hverandre, og her passer fordommene som hånd i hanske. Transistor-settingen låter strammest og lysest, “normal” rør-setting ørlite mørkere i målet, mens rør+ er hørbart mørkere og større på alle vis. Men med en slik kontroll, oppløsning og detaljeringsevne som iFi Pro iCan rår over, er ikke denne balanseringen problematisk på noen som helst måte. Selv Focal Elear med sin mørke stemming, spiller nydelig på alle 3 settinger, og definitivt aller nydeligst på rør+. I det hele tatt, rår du over en av de tre toppmodellene fra Focal, anbefaler jeg deg å prøve ut Pro iCan, dette er saker, altså! Liv, fart, trøkk, dynamikk, rom…! iFi Pro iCan skal kanskje representere en slags billig løsning, men jeg synes virkelig ikke 20900,- er billig for en hodetelefonforsterker, må jeg innrømme. Det sagt, lydmessig passer det så det holder, den spiller så du hører at dette koster, bare for å ha det klart. Dessuten, og dette er et viktig punkt, iFi Pro iCan er en fordømt god forforsterker også. Kanskje ikke fullt så god at det er verdt hele prisen, men ikke langt unna, heller. Her ligger absolutt muligheten til litt samhandling, kan en si, dropp separat pre og hodetelefonforsterker, klink til med en Pro iCan, og du er i mål. Topp det gjerne med aktive høyttalere! I mine oppsett spilte den best i transistor setting som forforsterker, jeg antar dette har noe med impedans å gjøre, og her er det åpent for testing hos en enhver. Som forforsterker oppleves den rytmisk sterk, som en typisk britisk “PRAT” (Pace, Rythm And Timing)-forsterker, den er gjennomsiktig og livlig. Som hodetelefonforsterker er grunntrekkene mye av det samme, pluss på store rom og god kontroll, dessuten, i rør+-setting, helt fantastiske  klangfarger og emosjonell formidlingsevne.

P1040120

Så var det dette sidespranget, altså. Fra en gammel venn dukket det opp et par vintage Stax Sigma Pro, og gjett om ikke iFi har en add-on for akkurat dette også! Inn i oppsettet kom en iESL trafoboks, kr. 17900,- thankyouverymuch, og de gamle Stax’er våknet til et nytt liv. Den dag i dag er disse hodetelefonene klart med på notene, dette til tross for at tidens tann har satt sitt preg på dem, de er egentlig i ferd med å falle litt i fra hverandre. Mulig derfor, at de har spilt enda bedre en gang i livet, men detaljer og innsyn mangler de ikke fortsatt. Her er det helt på høyde med Focal Elear, mens dynamisk og rytmisk, har de overhodet ikke noe å stille opp med. De låter temmelig tilbakelent og elegant, men til rock ville jeg vel foretrekke så å si en hver annen hodetelefon enn denne. Overgangen fra iCan til iESL skjer med en kort HDMI-kabel, faktisk, og i dette oppsettet kom altså litt ekstra gain godt med. iESL er klart åpnere og kommunikativ enn originalboksen som fulgte med Stax’ene, men om den er verdt prisen, er jeg betydelig mer usikker på, den er som nevnt ikke akkurat gratis. Men det funker altså som fy, verdt å legge merke til for en hver Stax-eier. Uttrykt med musikalske eksempler har vi følgende å melde:

Vi bare banker løs med Trentemøller, og deres lovlig utfordrende låt “Nightwalker”.  Som nevnt svak på dynamisk utsving, dette blir temmelig flatt. Stax er veldig myk og bakpå, på den annen side varter de opp med et fabelaktig innsyn fra mellomtone og oppover, så de flotte kulissene i denne låta kommer til sin rett. Tross den avslappede leveransen, imponerer det meg at disse gamle paneler svelger unna all denne bassen uten protester. Mykt, men uproblematisk. Mye av det samme gjelder Dream Theater, og deres “Pull me under”, da, selvsagt. Det er veldig innsiktsfullt og klangrikt, mens de viktige trommene blir matte og udynamiske. Jeg har en viss opplevelse av at mye av dette ligger i elektrostatenes DNA, men det er mulig jeg blir litt upopulær for en slik påstand. La oss bare si at det ikke er tilfeldig at Martin Logan benytter dynamisk sub på de aller, aller fleste av sine høyttalere, og la det bli med det. Mye bedre går det derfor når vi spiller Arvo Pärt, “Da pacem Domine”, (Estonian Philharmonic Chamber Choir). Dette er helt lytefritt og behagelig, skiller pent mellom stemmene, god plass, ro og harmoni, Stax viser seg som en eldre statsmann, så elegant og behagelig kan kormusikk gjøres. Imponert!

P1040265

Nå vel, nok sidesprang, vi vender tilbake til aftenens hovedgjest. Vi åpner ballet med Susan Wong og hennes silkeglatte versjon av Steely Dan’s “September”. Dette er latterlig åpent, innsiktsfullt og rytmisk, veldig lett å analysere. Litt spennende akkurat det der, innsynet blir så totalt at til tross for en klart avslappet fremstilling, kan det faktisk bli litt mye analyse, i stedet for helhet. Her mener jeg det ikke negativt, egentlig, men jeg oppdaget at jeg ofte henfalt til å “se” inn i alle de nye kriker og kroker jeg oppdaget i lydbildet, i stedet for å bare la meg flyte med i musikken. Noe av inntrykket rettes dog opp når vi spiller Haddy N’jie’s “Travelling song”. Først og fremst bemerkes en fantastisk kontroll over de dypeste toner, dernest et enormt innsyn, også svært tett på vokalen. Her er det lett å bli litt misunnelig på Trond Giske, altså, en sak er at dama ser ut som en million dollar, i tillegg synger hun så til de grader innsmigrende, at jeg blir helt mo i knærne. Må rett og slett legge meg nedpå litt, jeg!

Focal Elear

Et klart mer rufsete uttrykk har vi fra Molly Johnson, men fytti rakkern for en emosjonell knallperle hennes versjon av “Don’t explain” er! Her fant jeg faktisk ut at rør+-settingen  var litt i overkant varm med Elear, og smatt over på transistorsettingen. Dermed blir det mer åpenhet og presisjon, men samtidig mindre klang og tilstedeværelse, litt dumt det der. Men her hadde Focal Utopia briljert, også på rør+, såpass kan jeg banne på! Så tar vi et brutalt steg vekk fra syngedamene, og drønner i vei med “Nitro Junkie” fra “Gothic Storm”. Død og dævel, dette er enormt, voldsomt, kontant. Dypt og digert, full kontroll. Hva mer kan man be om, egentlig? Direkte fra pyroteknikk til skjønnsang igjen, nå i form av tristessen i “Misére” (Harmonia Mundi). Akkurat denne passer nok enda bedre med Stax enn Focal, men også Elear fremstiller dette behagelig, og gir sikker og intens opplevelse. Her er det på sin plass å nevne hvor stor kontrast vi har til uttrykket fra forrige eksempel, dette er en sikker indikasjon på hvor “nøytrale” både hodetelefonene og forsterkeren er i seg selv. “Nøytral” er da ment i form av at de slipper igjennom utrykket fra innspillingen, i stedet for å legge til eller trekke fra noe på egenhånd.

Vi avslutter eksemplene med James Hunter, “Til the end”.  Dette er nydelig, direkte bergtagende, gjengivelsen låser lytteren til det musikalske uttrykk, samtidig som farger og mikroskopiske detaljer flommer fram, viser seg, spiller, leker. Focal Elear og iFi Pro iCan er kort sagt en fantastisk kombinasjon! Dessuten vil jeg vedde på at akkurat denne hodetelefonforsterkeren, med sine ymse settinger og muligheter vil være en like fantastisk kombinasjon med en lang rekke topp hodetelefoner.

P1040243

I den grad en hodetelefonforsterker er verdt over 20 000,- er iFi Pro iCan et fordømt sikkert kjøp. Vi er soleklart på et så høyt nivå at hadde jeg hatt pengene, hadde denne forsterkeren ganske enkelt blitt her, så bra er den. Den regelrett kler av det meste jeg har hatt gleden av å lytte på av hodetelefonforsterkere, men da skal det sies at dette også er den dyreste jeg har hatt i hus selv, altså. Den er tilpasningsdyktig, bredspektret, kraftig, innsiktsfull. Kort sagt, den har det meste. Pluss på at den er en dugelig forforsterker, og dermed har jeg sagt alt jeg tenker å si.

Sterkt anbefalt!

iFi Pro iCan hodetelefonforsterker / forforsterker, kr. 20 900,- (apr. 2018)

Importør: Audioaktøren

 

Utopi for ørene?

 

Jeg har testet mange hodetelefoner de siste par år, men svært lite av det har kommet på trykk noe sted. Årsaken er kort og brutal: det låter ikke bra nok. Derfor er det en udelt glede å endelig få skrive om Focal’s to toppmodeller!

Årsaken til denne noe offensive innledningen er en gammel traver i hodetelefonjungelen; «studiostandarden» Beyerdynamic DT770 Pro, 250 Ohm. Problemet er at en urovekkende stor del av nye hodetelefoner ikke når opp til denne, dette til tross for at de ofte koster flere ganger prisen. Da velger jeg kort sagt ikke å skrive noe, jeg går heller videre til neste offer. I mitt etterhvert brukbare arsenal av hodetelefoner, finnes spesielt 3 jeg benytter i referanseøyemed; den billige vJays fra Sverige, nevnte Beyer DT770, samt Beyerdynamic’s toppmodell, T1. Denne er nå fornyet fra fabrikkens side, og fått en Mk2 hektet på sitt navn. Min er den forrige modellen, en litt lysere og friskere variant enn Mk2, og det er litt delte meninger om Mk1 eller 2 er å foretrekke. Her ligger nok en del musikksmak i bedømmelseskriteriene, kan det se ut som.

Nå koster de her testede Focal-telefonene til dels betydelig mer enn alle referansene, så de bør i grunn spille bedre. Et lite unntak gjelder selvsagt forholdet mellom T1 og Focal Elear, her snakker vi vel mer og mindre om direkte konkurrenter i noenlunde samme prisklasse. Innledningsvis kan vi i det minste si at byggekvaliteten på begge testobjektene er forbilledlig, bunnsolid, behagelig og fornuftig. Begge leveres med kraftige, utskiftbare kabler, samt gode, utskiftbare øreputer. Begge er fullåpne, og såkalt over ear, hvilket betyr at de er fysisk nokså store, samt at de overhodet ikke egner seg til portabelt bruk. I løpet av denne testen har jeg i tillegg til et par utganger fra Marantz-spillere, stort sett benyttet Naim V1 DAC / pre / hodetelefonforsterker, samt en kombinasjon av Heed DAC og den rørdrevne hodetelefonforsterkeren Trafomatic Head One. Innebygd hodetelefonforsterker i «normale» apparater pleier ikke være så overvettes bra, med få unntak anbefaler jeg ikke dette til hodetelefoner i den kvalitetsklassen vi snakker om her i dag.

Det er med hodetelefoner som med alle andre hifi-komponenter, prisen stiger eksponentielt, mens kvaliteten stiger moderat. Svært moderat, faktisk. Dette betyr altså at selv ikke den rimelige, lukkede Beyer DT770 Pro gjør seg direkte bort, selv om den møter moderne, luftige konkurrenter som dagens testmodeller. På den annen side er det ikke særlig vanskelig å høre at vi har å gjøre med en annen kvalitetsklasse, utfordringen er her som ellers, hvor mye bedre skal det bli for å 6-doble prisen? Jeg kan i det minste love at det ikke blir 6 ganger bedre!

Focal Elear

Men la oss gå løs på testobjektene, og vi begynner med den minst dyre, Focal Elear. Som nevnt er det store telefoner vi snakker om her, og ettersom de veier inn med 450 gram, er det nødvendig med brede, myke hodebøyler, og dette hensynet har Focal absolutt tatt på alvor. Disse telefonene er svært gode å ha på seg over lang tid. Som nevnt er dette fullåpne konstruksjoner, hvilket betyr at du ikke kobler deg nevneverdig bort fra omgivelsene, disse oppleves mer som en form av nærfeltslytting med konvensjonelle høyttalere. Jeg tror for egen del at det er smart, en ting er at det oppleves å spille mer luftig, en annen ting er at det oppleves som om man referer seg mer til omgivelsene, og med det unngår å spille for høyt. Det blir kort sagt en mer naturlig musikkopplevelse enn med lukkede telefoner eller ørepropper.

Markedet har flommet over av en rekke OEM-produkter med ymse navn, og, som nevnt, er det alt for mye lavkvalitets elementer i disse produktene. Focal er som kjent en av Europas dyktigste elementprodusenter, selvsagt lager de sine egne også til hodetelefoner. På Elear sitter et 40 mm aluminum-magnesium-element, montert skråttstilt, så man får inntrykk av at lyden kommer litt forfra. Det dekker hele frekvensområdet fra 5 Hz opp til 23 kHz, det vakre med hodetelefoner er jo at fulltoneelementer fungerer helt uten lyter. Ingen aksentuering eller maskering noe sted, dessuten har Focal med dette elementet også skapt en svært harmonisk frekvenskurve, uten skarpe kanter eller tap av nivå underveis. Impedansen er høyere enn typisk portable enheter med sine 80 Ohm, men de spiller uansett relativt lett høyt, hvilket vil si 104 dB ved 1 mW. Uansett skal du spille med en kvalitetsforsterker, det er allikevel ikke effekten som er essensiell her, det er kvaliteten. Skal jeg beskrive så vel lydgjengivelse som byggekvalitet på Focal Elear med ett enkelt ord, er det elegant.

Setter vi i gang å fôre Focal Elear med musikk, opplever vi en relativt nøytral gjengivelse, i min verden betyr det noe mørkere stemt enn f.eks. Beyerdynamic T1, og noe lysere enn f.eks. Sennheiser HD650. Den låter rytmisk, lett og dynamisk, det siste er verdt å merke seg, her scorer nok Elear bedre enn de aller fleste konkurrentene. Særlig er dette fenomenet hørbart i lag med Naim V1 som drivende kraft, her kommer Naim-rytmikken virkelig til sin rett. Og, siden vi er inne på det, litt på siden av denne testen kan også nevnes at jo, Naim V1 er en strålende løsning i lag med Focal Elear, men det finnes enda bedre. Heed / Trafomatic-kombinasjonen viser en side som muligens ikke er fullt så leken og rytmisk, men denne løsningen viser på sin side en enda mer avslappet eleganse, bedre oppløsning, og ikke minst, bedre detaljering og kontroll nedover. Naim «lukker litt igjen», setter oss litt tett på, og gir mindre åpenhet og luft, rett og slett.

Focal, Heed og Trafomatic

Vi gyver løs på musikkeksemplene, og starter med Steely Dan’s «Hey nineteen».

Vi hører et flott dynamisk uttrykk, et deilig innsyn, men en litt enkel bassgang som oppleves å være litt unyansert. Rytmisk sett er det allikevel fantastisk, dette er en opplevelse av ren nytelse og presisjon. Detaljer og plassering finnes i rikt monn, men kan oppleves litt sentrert til hvert øre, på et vis.

Svært medrivende, spesielt rytmikken, som nevnt. Siden jeg har nevnt at Beyer T1 er en ren konkurrent, kan jeg si at Elear trekker lengste strå på det aller meste, og uavhengig av pris, ville den vært mitt klare valg mellom disse to. Men husk da altså at jeg benytter Mk1, og skal ikke påstå at styrkeforholdet blir det samme om vi setter inn en Mk2 i stedet.

Vi kjører videre med danske Trentemøller og deres basstunge «Nightwalker», en sykt herlig innspilling som er dyster og luftig på samme tid. Elear presenterer store, deilige lydkulisser, en gjengivelse så utrolig «lettlest», kontrollert og balansert at lydene bare forsvinner ut i uendeligheten, dette strålende! Bassmessig går den uanstrengt hele veien ned, og sånn i utgangspunktet finner vi vel ikke noe å sette fingeren på, men det er før vi har hørt Utopia gjøre samme låt, må vi tilføye.

Men la oss gå i en helt annen retning, og lytte til en mer seriøs stilart, da i form av Carl Orff’s mektige korverk «Carmina Burana». Dette fremstilles med en slags mild eleganse, imøtekommende, og med en nesten magisk, insisterende tilstedeværelse. Fullstendig bergtagende, ganske enkelt. Denne stemningen bringer meg videre til «A Dark Knight», Hans Zimmer’s dystre, storverk fra filmen om Batman, og her kommer vel Focal Elear helt hjem, kan vi vel si. Denne mørke magien Zimmer her tryller fram, fortjener det beste utstyret man kan få for penger, og opplevelsen som skapes er intet annet enn ren magi. En viss mangel på endelig definisjon i de dypeste bassfrekvenser er det, men akkurat her fungerer det fint, på sett og vis understrekes mørket i denne låta, ved hjelp av litt udefinerbar dybde. Elear har markert seg som regelrett store formidlere av alt du kan kaste på den, med en ekstra egenskap i form av rytmisk tilstedeværelse, og voldsom avgrunnsdybde i gjengivelsen.

Focal Utopia

Så var det Utopia, da. Vi ganger prisen med omtrent 4, og da er det vel lov å spørre hva i alle dager kan de gjøre med flere titusener ekstra på vekstskåla. Vel, faktum er vel at det er kanskje ikke så mye, men det lille som er der, kan utgjøre akkurat den forskjellen som gir deg livskvalitet utenfor alt du trodde var mulig. Utopia oppleves subjektivt å spille en anelse lavere enn Elear, men begge fremstår uansett som svært lettdrevne, og har ikke stort effektbehov. Forskjellene mellom Elear og Utopia kan som nevnt synes små, men de kryper på deg! For sannheten er nok at Focal Utopia er blant det ypperste man kan få av hodetelefoner; dette er lett på Stax og Audeze-nivå. Focal Utopia leverer så intenst sømløst, så luftig, så lettflytende, så til de grader elegant, at det viser seg ekstremt vanedannende for musikkelskere som meg selv.

Det spiller knappest noen rolle hvor «stygg» musikk du spiller, det fremkommer uansett i sin reneste form, uten å plage lytteren på noe vis, her er det livet selv som serveres på sølvfat!

Teknisk sett er Utopia og Elear også soleklart fra samme form, men en del detajler har på Utopia fått ekstra fokus. Det er bedre tilkoblingsplugger for kablene, det er mykt lammeskinn i øreputene, og den har fått elementer i Focals signaturmateriale, beryllium. Også disse 40 mm, plassert som på Elear, frekvensområdet starter også her på smått utrolige 5 Hz, og strekker seg opp til like utrolige 50 kHz. Jeg hører selvsagt ikke dit opp, og det gjør ikke du heller. Men det sier antakelig noe om hvor lett disse elementene behandler høyfrekvens, og denne lettheten er i det minste hørbar så det holder, også for gamliser som meg selv. Ja, for ordens skyld, Utopia har også en nominell impedans på 80 Ohm, uten at det bør bety spesielt mye for en eneste forsterker. For om kvaliteten var essensiell for Elear, er det enda viktigere på Utopia!

Vi starter også her med Steely Dan’s «Hey nineteen», og det kjennes nesten som om den går fortere! Samtidig er den mer avslappet og lettflytende, vi får ikke den samme følelsen av å bli «matet», dette flyter lettere i lufta, helt av seg selv, med en fantastisk avslappet selvfølgelighet. Sånn kan det altså gjøres!

Ergo går vi videre med Trentemøller «Nightwalker», og hvor utrolig det enn kan høres, så får vi nå enda mer eleganse og luft, enda bedre kontroll, enda større rom, enda mer liv. Men ikke 4x bedre!! En touch bedre, er vel bedre formulert, så da får en hver spørre seg selv hva de nevnte forbedringer er verdt. Bassen er jo en bærende faktor på denne låta, og, ikke overraskende går det fullstendig uanstrengt og totalt ryddig hele veien ned. Det er allikevel verdt å merke seg at den ikke kan føles, slik man av og til kan i lukkede konstruksjoner grunnet kompresjon, åpne hodetelefoner som denne gir ingen opplevelse utenom det rent musikalske. I grunn ganske sammenlignbart med det du opplever av fulltone elektrostater, om vi sammenligner med høyttalere som er plassert i et vanlig rom. Uansett, den fantastiske detaljeringen og kontrollen vi opplever i bassområdet med Utopia på ørene, er helt uhørt. Det finnes klanger og rom også i bassområdet, kan jeg herved fortelle. Skamløst bra!

Når vi nå har nevnt dette med klang, rom, plassering og tilstedeværelse, må vi faktisk si litt mer om hvilke ressurser Focal Utopia rår over på disse felter. Her er vi i en ekstrem situasjon, der vi setter nye standarder. Hør gjerne Molly Johnson’s tribute til Billie Holiday, en skive så fantastisk at jeg bare bøyer meg i støvet, for øvrig, denne innspillingen er vel i utgangspunktet nokså bra, men ikke på noen måte unik. Vi hører hennes helt fabelaktige tolkning av låta «Don’t explain», og blir fullt og helt grepet av øyeblikket. Det viktige poenget i denne sammenhengen er at alle aspekter av Molly Johnson’s stemme, hennes frasering, hennes unike nerve; alt kommer så inderlig til sin rett, og overleveres lytteren fullstendig blottet for motstand. Det flyter, det flyr, det lever!

Så avslutter vi disse eksempler med nevnte storverk «A Dark Knight», den grandiose filmmusikken av Hans Zimmer. Altså, dette er vel kvintessensen av hva de ypperligste hodetelefoner på kloden kan få til. Det blir en opplevelse av å «sette på seg» et komplett nytt univers. Man «ser» både inn i og ut av en ny verden, vi «ser» nye bilder, vi får nye, voldsomme opplevelser. Det er sterkt, det er voldsomt i størrelse og dynamisk uttrykk, mens detaljene flommer mot oss, rundt oss og over oss, som en akustisk 3d-film! Jeg er fullstendig bergtatt, i slike øyeblikk blir plutselig kostnader underordnet, men allikevel, det skal tross alt finansieres, uten å ruinere familieøkonomien…

Jeg må si noe mer om forholdet mellom Focal Utopia og Focal Elear. Sannheten er som nevnt underveis, at Elear i utgangpunktet er farlig nær i kvalitet. Innledningsvis tenker man kjapt at det er lite å mase om, men spilles Elear direkte etter å ha hatt på seg Utopia en stund, høres forenklingen av totaliteten greit. ,Men det er ikke svart/hvitt dette her, for selv om Elear er noe enklere i fremstillingen av musikk kan faktisk enkeltlåter oppfattes om mer imøtekommende på et vis. Subjektivt virker Elear også noe mørkere stemt enn Utopia, muligens noe grunnet et mer udefinert bassområde. Generelt kan Elear bli noe tettere og voldsommere, på et vis, der Utopia er en uendelighet av størrelse og luft. Men igjen, vi snakker ikke på noen måte 4 ganger bedre, vi snakker om finsliping og forfining av et allerede eksepsjonelt godt utgangspunkt, slik at det faktisk nærmer seg en utopi i ordets rette forstand.

For øvrig er det mulig å bytte puter mellom Elear og Utopia, og på den måte justere balansen en smule, alternativt gi et enda større anstrøk av luksus til Elear. Ellers har vi forsøkt å bytte til ShawCan kabler på Utopia, ettersom noen har meninger om denslags. Undertegnede er sunt skeptisk til kabler, men muligens kan noen lure meg til å tro det er noen forskjeller her, i så tilfelle er det en anelse mer «ro», og dermed ørlite klarere detaljer. Men jeg opplever vel at dette er innenfor det psykoakustiske området, så jeg betviler sterkt at jeg kunne tatt det med bind for øynene.

Alt i alt har vi med Focal Elear og Focal Utopia to par særdeles vellydende hodetelefoner å gjøre, de passer nøyaktig inn i prisklassen de befinner seg, og utfordrer hvem det skal være av konkurrenter på det aller meste. Selvsagt er Elear det beste kjøpet, mens Utopia er et unikt produkt for den som kun vil ha det beste. Husk i så fall å plusse på en forsterker av utsøkt kvalitet!

Et lite tillegg: Jeg har nå gått til anskaffelse av et par Focal Elear til eget bruk. Det er min oppfatning at det innkjøpte eksemplaret er noe mørkere og mer “tilbakelent” enn testeksemplaret. Det er med andre ord mulig det er en viss variasjon i produksjonen. Jeg vil beskrive det innkjøpte eksemplaret som omlag like mørk som tidligere nevnte Sennheiser HD 650. Jeg holder fortsatt Focal Elear for å være fantastisk oppløst og med svært godt dynamisk utsving, men kan oppleves som tydelig mørkere enn Utopia. 

Tillegg 2: Spilt mye på Elear nå, og til tross for at mange er skeptiske til innspilling, mener jeg det er relevant å nevne. Slik jeg ser det nå, har innspillingsperioden av Elear vist en hodetelefon som har spilt klart mot det mørke, men at enten den eller min hjerne, (for dere som anser det som mer sannsynlig) har hatt en langsom “oppvåkning”, og spiller nå mer i retning av det jeg har beskrevet i ovenstående tekst. Fortsatt svært gode allround hodetelefoner, jeg er spesielt glad i det faktum at de også spiller mediokre heavy-innspillinger med rå, silkeaktig brutalitet! 🙂 

Focal Elear: NOK 10 990,-

Focal Utopia: 41 990,-

Importør: Multirom AS

Verdens beste ørepropper!

(En historie fra vinterlandet)

Nei, jeg skal ikke fortelle om øreproppene med drømmelyden. Jeg skal fortelle om noe helt, helt annet, for det er mange måter å være best i verden på!

P1030686

Lyset i mitt liv eier et par hvite, svenske ørepropper fra det svenske firmaet Jays. De er av modellen a-Jays Five, typisk rimelige ørepropper av svært moderat størrelse, selges hos elektronikkjedene for helt ned i 250 spenn, har jeg sett. Noen steder koster de dog ca. det doble, bør man vel nevne i rettferdighetens navn. De er tilpasset dagens mobile virkelighet, og kan etter behov styre diverse mobile enheter. Jeg har selv kjøpt dem til henne, ettersom jeg selv slumper til å eie et par a-Jays, mine er dog av forrige modell, logisk nok navngitt a-Jays Four, tenk. Da ligger det i kortene at jeg har mine grunner for å handle dem inn, og siden jeg antar at mange lesere er nysgjerrige på akkurat det, kan jeg fortelle følgende om dem:

Jeg anser dem for å være robuste, og ikke for fete i klangbalansen. Nok bass, bevares, fornuftig oppløste, lette å drive. Jo, det finnes en rad konkurrenter som låter ca. like bra, flesteparten av dem låter dog litt feitere, og selger sikkert litt på det, selv om det er bare feil, feil, feil. Viktig er at de har flat kabel som ikke tvinner og fletter seg ustanselig, samt at de er veldig små og hendige for folk på farten. Det hører med til historien i mitt tilfelle, at deres storebrødre, on-ear hodetelefonene v-Jays er latterlig gode, til tross for sin svært moderate design, og pris, ikke minst. Derfor er jeg i utgangspunktet positivt stemt overfor alt som kommer fra denne svenske gledefabrikken.

Foreløpig har jeg sagt lite om hvorfor jeg anser dem som verdens beste ørepropper, da. Det hele begynte ved et større snøfall her for noen uker siden. De hvite a-Jays-proppene var søkk vekk. Her kan det sikkert tas som et lite hint at de er hvite, og dermed godt kamuflerte, om de skulle komme på å stikke seg vekk i nysnøen som falt i fjor. Vi lette både høyt og lavt, under senger, bilseter og dypt inne i jakkelommer, proppene lot seg ikke finne. Og ukene bare gikk, sporadisk leting ga nullresultat. Så kom påskesola til bygda. Langsomt forsvant hardpakket snødekke på gårdsplassen, og en dag min bedre halvdels bil var et helt annet sted, oppdaget jeg en liten kabelsnurr på vei til å kravle seg ut fra sitt vinterhi som en bendelorm. Jaggu var det ikke a-Jays’ene, gitt! Åpenbart ramlet ut av bildøra i en eller annen rokade med håndvesker mobiltelefoner, snusdåser og annet surr, og lagt seg pent til rette, oversnødd og overkjørt. Gjentatte ganger. Ligget der og vansmektet, mens snømåking og stadig biltrafikk hadde gått sin skjeve gang. Men så kom altså varmegradene, og avslørte virkeligheten nok en gang.

P1030691

Jeg antok vel at dette hadde vært siste reis, undret på om jeg skulle kjøpe samme type om igjen, eller finne noe mer fancy med Swarovski-diamanter og annet fjas for å gjøre henne glad. a-Jays’ene på sin side var nokså møkkete og slitt i pelsen, der de lå i grus og slaps. Jeg løftet dem forsiktig, som jeg ville løftet en fuglunge som har falt ut av reiret, og bar dem i hus. Tørket over dem, og inspiserte vinterens herjinger. En liten rift i den ene plastproppen. Altså, en liten rift i en tynn plastpropp var absolutt alt. Samma det, antakelig, for selv om det knapt kjentes nødvendig, koplet jeg dem inn i en Hegel Super. Men i…? Alt funka som før! Fin klangbalanse, ingen forskjell på høyre og venstre. Jeg måtte hente mine a-Jays Four for sammenligning. Five låt hakket bedre, selv nyss oppvåknet etter sitt opphold i vinterhiet! Volumkontrollen funket både opp og ned, lyden funket både høyt og lavt. Er’e mulig. Ikke at jeg anbefaler deg å ta dem med i svømmehallen, eller slenge dem fra deg i et veikryss, men pokker heller, a-Jays er verdens beste ørepropper, inntil det motsatte er bevist!

Inni mitt hode…

…er det mye rart. Men i det minste har det nå blitt noe mer organisert, ettersom jeg har latt en herlig Heed DAC overta det digitale domene, mens Trafomatic tar det analoge!

Heed DA

Jeg har tidligere testet Heed DA. I den testen var Windows 8-driver ikke å oppdrive til USB-inngangen, og, selv om den er det nå, er det ikke akkurat rett fram fortsatt. Den driveren som nå kan lastes ned fra Heed’s hjemmesider, ville nemlig ikke installeres, grunnet en eller annen beskyttelsesdritt i fra Windows. Importøren hjalp meg med noen oppbyggelige forklaringer fra selveste Internettet, og omsider fikk jeg liv i USB-inngangen også. Denne omtalen vil derfor kun relatere seg til strømmet musikk, matet inn gjennom USB.

I min opprinnelige test benyttet jeg åpenbart forsterkere med relativt fornuftig inngangsimpedans, og Heed DA responderte forbilledlig. Nå, som jeg skal omtale hvordan den fungerer i lag med kun Trafomatic Head One, er det derfor på sin plass å si fra at jeg har enkelte opplevelser som peker i en litt annen retning enn forventet. Som dere kan se ut av kommentarfeltet under linket artikkel, mener dessuten enkelte at Trofamatic Head One ikke spiller særlig fornuftig i lag med Beyerdynamic DT 770 Pro (250 Ohm). La meg også samtidig meddele leserne om at min opplevelse av DT 770 250 Ohm (er ikke like imponert over de andre variantene, hhv. 32 og 80 Ohm) er veldig, veldig annerledes enn det enkelte andre mener om den. Jeg er av den oppfatning, nemlig, at dette er en helt rå hodetelefon i prisklassen, ferdig pratet. Dessuten mener jeg den er enda mer fantastisk når den får spille i akkurat dette oppsettet, mer følger…

Trafomatic Head One.jpg

Innledningsvis under lytting til Heed / Trafomatic-kombinasjonen, kjente jeg meg skuffet over at det låt litt vel tynt og lite slagkraftig; spesielt ble dette svært tydelig ved bruk at den nokså lettbente Beyerdynamic T1. I tillegg oppsto en nesten metallisk, “liten kant” i stemmeleiet, her var det åpenbart noe som ikke stemte helt. Etter et par dagers frustrasjon fikk jeg plutselig ideen med å prøve den bufrede utgangen, og vips, der satt’n! Fyldigere, roligere, kraftigere. Men joda, vi mister litt detaljer. Ikke signifikant, men allikevel merkbart, et flortynt slør trekkes for. Samtidig får musikken liv og nærvær, så for min del, har de små detaljene lite og intet å si i sakens anledning. Her må jeg dessuten gjette litt, og antar det forskjellene relaterer seg til ren impedanstilpasning. Det finnes en del komponenter som er litt kilne på det der.

beyerdynamic-dt770pro-kopfhoerer-3

Jeg  nevnte altså at en del mener at DT 770 ikke er en god hodetelefon. Jeg ville nok heve øyenbrynene en anelse dersom de ikke likte dem etter å ha hørt hva de får til når de drives av Trafomatic Head One’s 300 Ohm’s utgang. Jo, det er fullstendig korrekt at de har en viss festpukkel, videre er det korrekt at de ikke representerer det siste skrik i detaljer, luftighet og innsikt. Men de koster omlag 1500,- kroner, og de spiller med en levende og medrivende stil, og de spiller store ringer rundt opptil flere hodetelefoner i prisklassen. I det jeg satte dem inn bak Heed DA og Trafomatic Head One, bråvåknet de til en helt ny hverdag. Og jeg lover dere at jeg slett ikke har drevet dem med undermåls hodetelefonforsterkere før, heller! Kombinasjonen av Heed DA og Trafomatic Head One er særdeles gjennomsiktig, fabelaktig elegant og silkeglatt, samtidig med et vell av klangfarger og romfølelse. DT 770 overser ikke dette. Derimot formidler den med en helt ny grad av åpenhet og presisjon, som jeg slett ikke hadde tiltenkt den. Det interessante med denne kombinasjonen, er at DT 770 nå låter betydelig nærmere T1 enn den før har gjort. Før har jeg alltid opplevd den som relativt basstung, dog selvsagt ikke i retning Beats-feit, men allikevel med en klar tyndge, samt noen mangler på nyansering nedover. Plutselig er det nesten som blåst bort, tilbake står en betydelig oppstrammet formidler, en som blomstrer og lever som aldri før. Her er det for meg veldig viktig å påpeke at jeg har drevet DT 770 med Trafomatic Head One mange ganger tidligere, den store forskjellen denne gangen er faktisk den særdeles åpne, elegante og livlige gjengivelsen fra Heed DA, kombinasjonen er faktisk litt av en symbiose, der kombinasjonen på magisk vis oppleves å være bedre enn enkelthetene. Men igjen; denne gangen altså med “den dårligste” utgangen fra Heed DA, den bufrede.

pic_t1_15-06_perspective-gradient-mirrow_v1

Men om jeg nå går over til nevnte T1, Beyer’s toppmodell, hva skjer? Jo, nyansene ble fler, bassen klarere og mer distinkt, rommet større. Men for første gang i mitt liv hører jeg tydelige familielikheter mellom DT 770 og T1, og akkurat det så jeg ikke komme. Det skal rett nok sies at jeg ikke tror kombinasjonen av utgangsimpedansen på Trafomatic’en og impedansen på T1 er den maksimale match. Uten å ha prøvd det, kan jeg vel forestille meg at den noe rimeligere, og noe mørkere stemte Sennheiser HD 650, vil kunne skape et meget spennende oppsett. Denne klokker inn med optimale 300 Ohm, og presenterer som nevnt en mørkere helhet enn T1. Beyer’s toppmodell spiller i overkant lyst i dette oppsettet, men det som ofte skjer med såpass elegante komponenter som her, er jo at helheten reddes  av den silkeglatte totalgjengivelsen. Så det blir altså verken hardt eller ubehagelig, på den annen side blir det heller ikke fullt så behagelig som det kunne ha vært, i en perfekt verden. Vil vel ikke være feil å karakterisere dette totalbildet som analytisk.

Men jeg tar det med stor ro. Muligens er det en Sennheiser på vei til en postkasse nær meg før jeg vet ordet av det, men foreløpig spiller jeg med det jeg har, og det med stor, stor fornøyelse. Kombinasjonen av Heed og Trafomatic er noe av det beste jeg har hørt til drift av hodetelefoner, og sånn er det med den saken!

Dere som er interessert i komponentene kan kontakte importøren, det er Moiz som importerer både Heed og Trafomatic.

Fullstendig Exogal! (Del 2)

Her kan du lese om hvordan Exogal Comet oppførte seg som ren DAC, noe som tross alt er hovedoppgaven. Men i 2015 holder det da ikke å løse bare en oppgave i slengen! Derfor tar vi med oss del 2, nemlig hvordan Exogal Comet fungerer som hodetelefonforsterker, og forforsterker…

Exogal-Comet-gen

La oss ta hodetelefondelen først. Den kobler man seg til med en 6 mm plugg på høyre side sett forfra. En enkel saksopplysning er at denne hodetelefonutgangen ikke egner seg til høyohmige hodetelefoner, i praksis betyr det i grunn bare enkelte Beyerdynamic-modeller (som T1). Det er to grunner til det; den første er at det mangler volum og trøkk, det andre er at klangbalansen er for lys for en hodetelefon som nevnte T1. Hold deg under ca 250 Ohm, og benytt gjerne en litt mørkt stemt hodetelefon, og du er på trygg grunn.

Men hvordan låter dette, da? Inngangssignalet feiler i hvert fall intet, såpass har vi kunnet fastslå med våre tester med Exogal som ren DAC. Har du funnet en rett avstemt hodetelefon, er resultatet fornuftig, men ikke brilliant.

audiolab 8200cdq

Til daglig benytter jeg en Audiolab 8200 CDQ, i sin prisklasse (noe under halv pris av Exogal Comet) representerer denne svært god valuta for pengene, en fornuftig digitalløsning kombinert med en svært god klasse A hodetelefonforsterker. Audiolab’en driver enkelt Beyerdynamic T1, og den har stort sett en noe varmere klangbalanse enn Exogal, litt avhengig av last. Og til tross for at den også har en god DAC, kan den ikke levere like mye detaljer og luft som dagens testobjekt. Med dette som bakgrunn, er det derfor en noe motstridende opplevelse å lytte til Exogal’s hodetelefonutgang. På en del felter er den bedre enn Audiolab’en, på en del er den ikke like god.

Det vi finner er et totalbilde med litt mindre kontroll nedover i frekvens, dette aksentueres av en veldig tyngde helt nederst. Selv med 250 Ohm hodetelefoner, sliter den noe overraskende litt med kontrollen, dette burde egentlig være barnemat. Selv Hegels lille USB DAC / hodetelefonforsterker fikser dette på strak arm. Vi opplever et brukbart detaljnivå, med en tendens til fokus i presensområdet. Rominformasjonen er også brukbar, men allikevel hakket svakere enn det Audiolab er herre for. Detaljnivået heller derimot marginalt i Exogal’s favør, det er mer luft og innsikt oppover i frekvens. Et spennende fenomen jeg ikke fant helt forklaringen på var at Spotify ikke knuses så grundig av Tidal som jeg normalt opplever, på et eller annet vis får Exogal Spotify til å låte overraskende elegant. En del viktigere er dog at det dynamiske uttrykket fra Exogal ikke er helt på merket, dette aspektet imponerer meg ikke spesielt. Kanskje ligger den manglende forskjellen mellom streamingtjenestene i det fenomenet at det hele har visse mangler i det dynamiske uttrykket?

Alt i alt en hodetelefonforsterker med et litt kjedelig uttrykk, men absolutt brukbart for dem som ikke legger sjela i den ultimate gjengivelse. For lavohmige allroundtelefoner i rimelig prisklasse holder dette i lange baner, da er det ingen vits i å skaffe seg dedikert forsterkning.

exogal_cometdacinside

Det er nok av noe større interesse hvordan denne fantastiske DAC’en virker som forforsterker. Det er tross alt mange som med stort patos hevder at nå er det bare å hive en hver forforsterker pokker i vold, fordi så å si en hver DAC spiller bedre alene. I så fall vil nok folk med den oppfatningen fort få vann på mølla ved å lytte til Exogal på aktive høyttalere eller på et godt effekttrinn, for dette er virkelig ikke galt i idet hele tatt. Tar den plassen til min velbrukte Musical Innovation Mi11 prototype, er det rått parti så det holder. Merk at prototypen ikke må forveksles med produksjonsutgaven, det er klare forskjeller også der. Allikevel er det faktisk bemerkelsesverdig med hvor stor overbevisning Exogal smadrer alle aspekter av nevnte forforsterker. En snill, tam gjengivelse bråvåkner til en ny dag, Mi Mosfet blir betydelig åpnere og lettere til sinns, samtidig som den strammer seg opp og leverer mye mer kraft nedover. Kontrollen er betydelig bedre, altså vanvittig mye bedre, det nesten litt sjokkartet. Attakk, utklingning og luftighet er dessuten i en helt annen divisjon, ja dette er virkelig overbevisende!

Nå kan man fort komme til å tro at dette er fordi vi har å gjøre med en god digitalomvandler, og, dersom vi kjører inn analogt, faller det hele platt til jorden. Som det for eksempel gjør på Audiolab 8200CDQ, digitalt leverer denne svært så flott, men akk så tamt om man velger analogt inn. Men her kommer overraskelsen som lyn fra klar himmel, for Exogal er pinadø bedre dersom jeg kjører Marantz UD7006 analogt inn, enn om jeg tar inn det digitale signalet via overgang fra standard s/pdif til bajonettkoblingen. Rett nok er dette ikke foretrukken digital løsning, så USB fra PC har en liten, men merkbar fordel. Dessuten spiller nevnte Marantz SACD med stor overbevisning, og dette mediet gir som kjent intet digitalt ut til DAC’en, dessverre. Desto bedre at Exogal har en slik leken, lett, dynamisk, klangfull og svært veloppløst gjengivelse, så vi kan nyte av SACD’ns fortreffelighet i dype drag. Dire Straits’ «Private investigations» svever, dundrer og leker med oss, et fantastisk innsyn.

badendyck

Richard Badendyck’s innspilling fra Rainbow studio står seg også best, analogt, selv om dette er en helt normal CD. Vi overleveres en eldig fin utklinging i pianoet, det er en viss romantikk i dette, men også en anelse lukket oppover. Dette til tross er det uansett mer levende enn den digitale varianten på alle felter. Merkelig nok oppleves overførsel via s/pdif faktisk mer bakpå i visse deler av klangspekteret, og mindre ekspressivt. Klangbalansen er omlag den samme på begge inngangene, så det må være lov å undre på sammenhengene her? Husk at jeg ikke er et øyeblikk i tvil om at som ren DAC gruser nemlig Exogal Marantz både UD7006 og alt annet Marantz har laget, for den del, så hva pokker er dette? På underlig vis rydder Exogal opp i Marantz’ens noe myke og lett slurvete karakter, jeg antar vi ser noe av det samme vi finner hos Devaliet, nemlig først en a/d-omvandler, deretter en d/a. Etter alle solemerker skulle dette bli dårligere, men her må jeg bare kaste inn håndkledet, jeg hører det samme om og om igjen, med Sade, med Black Sabbath, med Debussy. Jeg forstår det ikke men må nok bare akseptere det. Og i sannhetens navn virker det ikke akkurat som Devaliet heller bommer på den prosessen, heller, så noe spennende er det her!

Ikke før jeg setter inn en Trafomatic Reference One fullblods rør forforsterker, får Exogal en verdig motstander. Det er igjen lov å nevne at Trafomatic’en er klart dyrere enn Exogal, og ikke har en eneste digital inngang. Men til dere som hevder at ingen forforsterker uansett er best, er det her å si at nåvel, det er å ta i litt. Trafomatic setter nemlig fingeren på hva som mangler hos denne svært så potente DAC / forforsterkeren. For nå blir gjengivelsen nærmest voldsom, det kommer det en organisk og ekte struktur inn i klangene, og den er utrolig nok enda mer autoritær. På nesten underlig vis gjør denne forforsterkeren effekttrinnet dobbelt så kraftig, og enda mer naturlig i klangene. For en glød, for et liv!

Til tross for at det er min hellige overbevisning at det går an å finne forforsterkere som er så gode at de faktisk gir musikken den siste, nødvendige tilstedeværelsen, er jeg dypt imponert over det Exogal har fått til med denne tross alt lille boksen. Vi har altså en DAC som er forbannet potent, våken, levende og klangfull, og vi har en brukbar hodetelefonforsterker. Sist, men langt fra minst, har vi også en forforsterker som er så forbannet bra at den konkurrerer med rene forforsterkere helt opp til den prisklassen Exogal Comet selv befinner seg i! Hva mer kan vi be om, egentlig? For et produkt!

Exogal Comet, DAC / forforsterker / hodetelefonforsterker, pris 25 500,- (29 500,- med bedre strømforsyning)

Importør: Bebop Hifi