Roksan har ofte gått rett under radaren for de fleste av oss. Med stativhøyttaleren Darius, fikk jeg virkelig øynene opp for dette ofte undervurderte britiske merket. Og nå, med den mye rimeligere stativhøyttaleren TR5 S2, er det på tide å sperre opp både øyne og ører!
Stativhøyttalere er ofte tveeggede sverd. Det er min høyst subjektive oppfatning at “nothing beats cubic inches”, dette gjelder både motorer og høyttalere. Stativhøyttalere vil alltid være et forsøk på å narre så mye som mulig ut av noe så lite som mulig, og kompromissene må velges med omhu. Man møter på noen grunnleggende fysiske lover underveis, og man må i så stor grad som mulig spille på lag med disse, i stedet for å forsøke å oppheve dem. Det sagt, så har også stativhøyttalerne noen åpenbare fordeler, som konstruktørene kan benytte for å skape svært gode musikkgjengivelser i ikke alt for store rom. Så for å begynne et sted, er det min oppfatning at de kompromisser Roksan har valgt med TR5 S2, er suverent utført.
En av fordelene med et lite kabinett, er fravær av kasseresonanser. Det er billigere å gjøre en stiv konstruksjon, en besparelse man dermed kan benytte til bedre elementer i stedet. Vinn-vinn der, altså. Roksan har laget gode, enkle konstruksjoner, og fylt dem med gode elementer. Det er særlig toppelementet som skiller seg ut, en såkalt “ribbon-tweeter” montert i en wave guide (nesten et horn, faktisk) for høyere effektivitet. Slike elementer kan i utgangspunktet ikke jobbe like dypt ned i frekvens som en moderne dome, noe som skaper mulighet for oppbryting i basselementet oppover i frekvens. Basselementet som skal håndtere denne problemstillingen, er et 130 mm papirelement med coating, kontrollert av kraftige, doble magneter, og er spesialbygget for denne høyttaleren. Dette elementet puster gjennom en solid bassport på baksiden, noe som gir en normal romrespons ned under 40 Hz, mens i målelab’en finner vi et -6dB-punkt på 55 Hz. Ikke imponerende på papiret, og som nevnt skal det noe størrelse til å sette store ting i bevegelse. Fornuftige høyttalerterminaler avslutter en solid konstruksjon.
I utgangspunktet tåler Roksan TR5 S2 moderate mengder påtrykt effekt, allerede her ser vi altså resultatene fra de valg Roksan har tatt. De tåler nominelt 60 Watt kontinuerlig, og en spissbelastning 100 Watt. Det ligger en liten advarsel i de tallene; dette er ikke høyttalerne du banker inn bak flere hundre Watt effekttrinn om du er klar for party. På den annen side er de lekende lett forsterkerlast, noe som ikke alltid kommer som en selvfølge med ribbon-elementer i toppen. Jeg har drevet dem med både rør og transistor, alt fra 15 Watt opp til ca. 70, Watt, og i prisklasser fra ca. 10 000,- opp til snaue 100 000,- i forsterkerkostnad. Roksan-høyttalerne responderte helt forbilledlig på alle forsterkerne, kan ikke se for meg en eneste forsterker som ikke passer disse svært så lettvinne høyttalerne, faktisk. Nominell 8 Ohm impedanse som aldri faller under 6 Ohm, normale 88 dB virkningsgrad for 1 Watt påtrykt, dermed lett match for en hver noenlunde motorisert forsterker. Hold deg over 15 Watt pr. kanal, så burde du være omtrentlig på trygg grunn.
Om vi går løs på grunntrekkene, har vi allerede nevnt noe, men vil utdype dette videre. Som nevnt oppleves høyttaleren svært lettdrevet og svært harmonisk på alle forsterkere vi har testet den med. For undertegnede er det svært viktig at den spiller helt ubeskrivelig deilig på rørutstyr. Det er dynamisk overbevisende, elegant og livlig på de fleste stilarter, ja, egentlig på alle stilarter, men med noen reservasjoner, som jeg kommer tilbake til. Nedover oppleves den ikke brutal, men den fremstiller musikken med super balanse, ja jeg er vel av den oppfatning at den gjør det på mange måter mer balansert enn sin svært så påkostede storebror Darius, faktisk. Oppover besørger et eminente toppelement for en nær uhørt oppløsning, om noen høyttalere i prisklassen kan tangere dette her, vil jeg gjerne har en mail om det, for det har jeg i så fall aldri hørt. Viktig er det at denne oppløsningen er paret med en avslappet eleganse, som gir et totaluttrykk helt blottet for hardhet og skavanker av noe slag. Dette er imponerende!
Om jeg setter på pirkemodus, kan jeg påstå at jeg aner en viss forskjell i dynamisk uttrykk mellom elementene, men heller ikke det oppleves plagsomt. Det er naturlig at et toppelement av denne typen har en hurtigere og mer presis gjengivelse, enn bassen. Helheten er dermed noe mer in your face oppover, og mykere og mer diskret nedover. Bortsett fra denne detaljen, har vi et nærmest fornemt mønster, der overgangen virker helt fri for både hump og dump, det er faktisk imponerende sømløst. Og jeg har spart den aller viktigste egenskapen til slutt: Denne høyttaleren har en helt unik evne til å være både fengslende og medrivende. Jeg regelrett nyter å lytte på den, selv om jeg til daglig har både større, voldsommere og betydelig mer påkostede høyttalere å leke med.
La oss gå løs på musikkeksempler for å utdype egenskapene. “Hverdagsbassen” i disse høyttalerne er absolutt tilstrekkelig. Dette sies altså med størrelsen på kabinett og elementer som bakteppe. Høyttalerne skjærer bestemt av nedover før det går i metning og ender med forvrengning og annet tøv. Domenic Miller’s låt “Unify” byr på dype, lange basstoner som fort tvinger bassporter til både fising og plystring og det som verre er, men den generøse åpningen vi har med å gjøre i dette tilfellet, har ingen slike usjarmerende påfunn. Det hele leveres veldig harmonisk og behagelig, fullstendig velavstemt. Toppen er sjelden vare i denne klassen. Disse observasjoner underbygges av Holly Cole’s sprudlende lydkulisser på låta “Train Song”. Her også opplever vi en super harmoni, og en bass som går akkurat så dypt som den må, og ikke en Hz dypere. Lydbildet settes fint og oversiktlig opp, men er vel litt trangt i forhold til de mest åpenhjertige høyttalerne på dette feltet. Totalen er et lydbilde blottet for stress og hardhet, men med detaljer som gir muligheter til å se dypt inn i musikkens univers. Og denne gangen kommer også ordet “fengslende” ned på notatblokka for første gang. Her ble jeg sittende til låta var ferdig. Og litt til, for å la inntrykkene virkelig synke inn.
Over på den noe mer skarpskårne innspillingen “All about you” med Sophie Zelmani, finner vi et heftig attakk i strengene, akkompagnert av en urimelig god innsikt i atmosfære og rom. Her kan jeg faktisk detektere en tendens til overgangsfenomener, da jeg opplever noe fortykkelse rundt vokalen, som gir en viss dissonans i et ellers strøkent lydbilde. Så min innledningsvis forbeholdsløse opplevelse av sømløshet og rettlinjet frekvenskurve, må modereres. Men bare en smule. For vokalen i denne låta er typisk varmt innspilt, og neste låt har ingen slike problemer. For, i denne søte juletid spiller jeg med stor innlevelse “Christmas card form a hooker in New Orleans”, denne gang ikke Tom Waits’ rufsete original, men den intense versjonen av vår egen Rebekka Bakken. En helt nydelig tolkning av en dypt tragisk låt. De akustiske instrumenter formidles med salige klangfarger. Vokalen på sin side fremstår åpen, ren og tilgjengelig, med en voldsom tilstedeværelse. Intet galt sagt om Waits’ egne, rå og upolerte versjon og svært gode innspilling, men jeg faller enda hardere for den godeste Rebekka Bakken, må jeg innrømme. Tross alt er det mer troverdig når en kvinne med blottet sjel vrenger ut av seg åpningslinjen “Hey Charlie, I’m pregnant…”
Over i det klassiske domene er det igjen klangfargene som er helt uovertrufne, i kombinasjon med veldig god kontroll på lydkulissene. Cellokonsert No. 1 i A-moll, Saint-Saëns, celloen traktert av Emanuelle Bertrand flommer over oss. Den er vel noe myk nedover, men i sannhetens navn er ofte orkestrene også det. Igjen blir jeg bare sittende, det eneste ordet jeg klarer å rable ned på blokka er: Besnærende! Altså… Dynamikken i et helt orkester finner aldri veien ut av høyttalere på størrelse med litt røslige skoesker. Vi snakker fort vekk 100 mann av alle kjønn her, trøkk hele gjengen inn i en telefonkiosk, og se hvor mye moro det blir. Klart dette fenomenet blir hørbart også i disse høyttalerne, men det viktige er igjen at det låter godt, det låter balansert, det låter på et eller annet interessant vis troverdig. Mindre enesmbler blir naturligvis enda mer troverdige, og den avslappede klangen fra Roksan TR5 S2 passer veldig godt inn i en sånn setting.
Om vi så slipper løs uhyret i lytterommet, og ber Roksan spille tyngre rock, er det lov med litt sunn skepsis. Derfor overraskende at “Vincent Price” med Deep Purple låter såpass potent og innsiktsfullt. Nå skal det vel ikke stikkes under en stol at det ble noe pløsete og trøtt nedover, det ble en mangel på storhet, men allikevel et absolutt fascinerende helhetsinntrykk. Årsaken til denne fascinasjon er at vi får en uvanlig tydelig vokal, plassert mer framme i miksen enn vi er vant med. Kompet er på sin side noe over mot det myke, men bygger allikevel fint oppunder, gir oss en hardt tiltrengt grunnmur å bygge på. Der oppe, over grunnmuren, lever lydkulissene overbevisende, sprudlende, og gir meg kanskje en av det beste opplevelsene jeg har hørt på akkurat dette aspektet. Alltid noe nytt å oppleve i denne bransjen!
Jeg er imponert over hva Roksan gjør med sine stativhøyttalere. Særlig dette med balansen, og evnen til å gjøre det musikalske uttrykket så gripende. At deres rimelige modell TR5 S2 er så altetende og så enkel, er jo en ren bonus. Den spiller alle typer musikk med ro og overbevisning, dog uten å eksellere spesielt på noen stilarter. Det er ok, vi ber ikke om high end i denne prisklassen. Men faktum er jo at vi får såpass til kvalitet på enkelte aspekter at det faktisk er lov å spørre seg litt om hva vi skal finne på med de 50 tusenlappene vi kjapt sparer, om vi har et moderat rom, og ikke spiller så forbanna høyt. En bedre kilde, kanskje?
Jeg finner ikke noe bedre ord å sammenfatte dette med enn nettopp “besnærende”. En nytelse å lytte til. Det finnes betydelig verre måter å høre årets juleplater på!
Roksan TR5 S2 stativhøyttalere, kr. 12 500,- / par
Importør Moet
Rognliens hifi-blog 