Øl. Og hornmusikk!

Øl. Og hornmusikk!

Ja, det er jeg som er Mr. Dynnamikk, og jeg mener det når jeg skriver det med to n’er. Derfor er det på høy tid at jeg skriver om Klipsch RF-7 Mk3. På mange måter er det ikke jeg som har kommet hjem, det er høyttalerne!

P1040282

Her i huset er det alltid minst ett par Klipsch-høyttalere, i skrivende stund betyr det et par proff-høyttalere i hjemmekinoen, et par gode, gamle B3 og et par PC-høyttalere. Tro bare ikke at jeg vender mine beste venner ryggen! Ok, det var en smertefull skilsmisse den dagen det siste paret Klipsch forsvant ut av hovedanlegget, men jeg var kommet til et punkt i livet der jeg måtte innrømme at vi hadde utviklet oss i forskjellig retning, Klipsch og jeg. RF-7 Mk2 var kort og greit for strenge for meg. De tilgav meg ikke mine utskeielser, aksepterte ikke mine valg, ble for skarpe i kantene, rett og slett, og en dag satte jeg foten ned. Det var ikke lengre mulig å leve med deres idiosynkratiske natur.

P1040275

Min DrømmeKlipsch? Eksplosiviteten fra La Scala. Lydbildene og lettvintheten fra RF3. Brutaliteten fra RF-63 og 83. Det uanstrengte, uendelige headroom’et fra Heresy og Cornwall. Må dessuten kunne drives av gode rørforsterkere med nerve og kontroll, men fortsatt uten å låte som troll så å si uansett hvilken type forsterker du driver dem med; transistor, klasse D, klasse A, klasse B eller noe i mellom. Og leveres for en pris flere enn de som kommer i avisen hver gang ligningen legges ut kan betale. Ja, en pris som jeg kan betale, faktisk. Snakker vi nå om RF-7 Mk3? Følg med, det er nettopp dette vi skal finne ut av!

P1040276

Så hva har skjedd med RF7 underveis fra Mk2 til Mk3? først og fremst finnes det nå et komplett nytt horn, med dertilhørende helt ny kompresjonsdriver, et 1 3/4″ (ca. 44 mm) titanelement montert i siste utgave av Klipsch’ lett gummiaktige Tractrix horn. Videre har de nå delt av kabinettet, slik at bassene ikke forstyrrer hornet i like stor grad. Hornet på sin side, er igjen stort og åpent, minner meg i grunn litt om proporsjonene fra gode, gamle RF-5, intet dårlig minne, akkurat. Kassa er også i omlag samme form, ikke så dype og slanke som RF-63 og 83, vi er mer tilbake til den vellykkede kassefasongen fra tidligere tider. Dessuten har de åpenbart også tatt med seg erfaringer fra enkle delefiltre, jeg bare elsker at de endelig, etter alle disse år, har trukket med seg denne varianten opp i toppmodellen i RF-serien. På høy tid!

P1040277

Så hva gjør disse endringene med Mk3 kontra Mk2? Toppelementet er i det minste soleklart godt tilpasset hornet det mater, klart mer avslappet og elegant enn både Mk1 og 2, her er det lite harde kanter å spore. Balansen er mer i nærheten av de rimeligere RP-modellene, samtidig som presisjon og kontroll tar tydelige steg i retning Palladium, en serie som ikke lengre er tilgjengelig, så de behøvde virkelig denne utviklingen av RF7! Videre, og dette gleder meg spesielt, implementeringen av enklere filtre gjør også høyttalerne betydelig lettere å styre, endelig kan man nyte RF-7-lyden selv med moderat effekt fra rørforsterkere. Dette har ikke vært enkelt med tidligere toppmodeller i RF-seriene, men nå har altså Klipsch tatt valget, og har med det gjort også RF-7 tilgjengelig for rørfolket. Gjett om jeg digger det! Alt i alt ser vi nå en høyttaler med god, fasekorrekt oppførsel, en lett forsterkerlast, en luftig, leken og fryktelig morsom høyttaler, men nøytral har jeg ikke tenkt å kalle den, takk og pris!

P1040280

Ja, så har RF-7 Mk3 etter hvert blitt dyr, det må man vel innse. Situasjonen er vel at kvalitet koster stadig mer i vår hobby, sånn sett er vi langt, langt unna high-end prissetting, hvilket er helt som det skal. På den annen side har Klipsch fortsatt æren av å fullstendig kle av så å si en hver high end “dynamisk” høyttaler på nettopp fenomenet dynamikk. Det vil si den unike egenskap de har til å kombinere ekstrem hurtighet med voldsomme forskjeller på pianissimo og fortissimo. Dessuten spiller de bass så grunnmuren slår sprekker, hvem andre fikser alt det der? Jo, Marten får til ganske mye av det for 10 ganger prisen. Andre leverandører av hornsystemer gjør det også, fra dobbel pris og oppover, da gjerne med en aktiv sub involvert. Prisen man betaler med de løsninger Klipsch har valgt er et litt syngende kabinett samt en klar farging i hornet, men begge deler er på både godt og vondt, faktisk.

Jeg har ikke spart disse høyttalerne, de har blitt matet med det meste jeg har funnet underveis, mest fra Spec RSA-M3 EX og Audio Note P2 SE Signature, men fler har vært innom. Har så vidt hørt dem på Hegel’s stålkontrollerte H360, dessuten på den nye, malmfulle Mitchell & Johnson pre/power-kombinasjonen i 800-serien (omtale kommer). Kilden har i hovedsak vært APL DAC samt en god platespiller via Doxa RIAA, så utgangspunktet har vært under god kontroll. Personlig likte jeg Klipsch RF-7 Mk3 aller best med den moderate Audio Note forsterkeren, det eneste jeg hadde å utsette på den kombinasjonen var en anelse mykhet nederst, ellers formidlet oppsettet et liv av en helt annen verden, eksplosivt, nært, levende. Men, viktigst av alt, ingen av de forsøkte kombinasjonene gjorde seg bort på noe vis, absolutt alt spilte flott på disse høyttalerne. Så på den måten er de så absolutt blant de enkleste Klipsch-høyttalerne jeg har hatt gleden av å ha i hus.

P1040285

Går ut fra at man kan tolke noe fra det ovenstående, men grunntrekkene er om lag som følger: Høyttalerne har en flott balanse, hornfargen er behersket, men tydelig nok, slik at en trompet faktisk låter som en ekte messingblåser og ikke som en overanstrengt bruskork. Dessuten spiller de fantastisk fint på lavt volum, dette har ikke alltid vært Klipsch’ styrke, for å si det forsiktig. Dessuten får vi nå et tydelig bedre innsyn i så vel detaljer som rom, enn hva vi har vært vant med fra Klipsch’ RF-serie, vi tar i mot med stor takk. Ja, så var det denne dynamikken, da. Ja, kanskje er de en anelse mer behersket enn verstingene? Jo, selvsagt er de mer moderate enn LaScala, noe annet skulle i sannhet tatt seg ut. Men nå er det også sånn at hver gang man forfiner gjengivelsen, fjerner litt rufs her, og oppbrytning der, så opplever jeg et tap av dynamisk utsving. Men det er kun innbilning, det som i virkeligheten skjer, er at alt blir renere, klarere, mer avslappet. De store utsving er der, og du hører det virkelig når det behøves. Mens et oppsett med mer “rufs” ofte oppleves mer “påslått”, som om det vil bevise et eller annet hele tiden, i stedet for å detonere bombene kun når de faktisk slippes. Og RF-7 Mk3 er faktisk nokså grundig forfinet, i forhold til forgjengerne.

Dermed går vi løs på musikken med dødsforakt! Hva er vel da bedre enn å kaste oss uti på det dypeste, ved å la Klipsch’ene formidle den merkelige, komplekse og voldsomme Holiday Morning av Claude Debussy? RF-7 Mk 3 svarer med å fortelle at dette var vel en litt tøff start for en enkel høyttaler fra langt ute på landet i Arkansas, US of A. Ergo blir det vel litt på kanten, der klangene blir litt i hardeste laget, med noe forenkling i forhold til mesterne i faget. På den annen side takles de store dynamiske utsving med hendene på ryggen, dette er jo fullstendig uanstrengt, selv om det oppleves nokså pågående, her og der. Men voldsomt, altså, og den brutale avslutningen setter et verdig punktum på denne låta, kan en vel si.

P1040286

Så la oss gjøre det enkelt, da. Black Sabbath, “Sign of the southern cross” fra skiva “Mob rules”, Dio-perioden. Innledningsvis mildt og avslappet, med en litt innelukket vokal, men når trøkket og størrelsen melder sin ankomst, gjør Klipsch dette fullstendig til sitt eget. Nå blir det digert og involverende, det blir fett, det vokser fram en wall of sound, fullstendig uanstrengt, ikke hardt, det er kort sagt en innertier. Jo, dette var såpass inspirerende at vi bare må utfordre litt til, dermed lar vi det franske heavybandet Gojira slippe seg litt løs på trommene med den selvforklarende låttittelen “Drum solo”. Dette tvinger fram et spørsmål hos meg, og det låter som følger: Finnes det i det hele noen høyttaler som gjør trommesolo bedre enn Klipsch? (Svaret er: Joda, det gjør det. Og de høyttalerne faller inn under begrepet “PA-høyttalere”) Her er det et formidabelt smekk, det er eksplosive pang, det er et voldsomt dunder og det hele toppes av brutale brak. Akkurat sånn skal det låte, vet dere.

Vi tar steget langt over til den motsatte ende, der Molly Johnson foredrar Billie Holiday’s “Don’t explain” på en måte jeg bare ikke slutter å imponeres over. Klipsch formidler dette varmt og nært, med god utklingning, og en fin oppløsning oppover. Det er en viss beherskelse i stemmeleiet, faktisk, mens pianoet på sin side har et flott attakk, og våken tilstedeværelse. Vi går videre med det emosjonelle uttrykk, og jeg blir faktisk litt tatt på senga(!) av Roffe Wikstrøms “Bedda med rena lakan”. Du vide verden hvor nært dette ble, da! Stor evne til emosjonsformidling, ja, det oppleves som om han på mange måter innser at han har vært ute for lenge, slik at hun dermed har vært nødt til å søke andre steder, og han vil ha rene laken når han kommer hjem. Det kjennes live, som om vi får en rapport fra livet selv, en enorm tilstedeværelse, nesten fysisk. Fantastisk.

P1040284

Ok, så over på de store oppgavene, Klipsch hjemmebane. Her skal RF-7 Mk3 vise hvor de står på ekstremegenskapene. Eksplosiviteten, bassutsvinget, dynamikken i hele frekvensområdet. Så la oss ta dette med eksplosiviteten først, en blåserrekke i fri dressur er virkelig ikke noe høyttalere flest møter med særlig entusiasme. Big band Basie og deres versjon av “Moten swing” er en grei indikator, her går det fra stillferdig loungemusikk rett i klimaks på et mikrosekund. OK, så er vel RF-7 Mk3 en anelse mer behersket enn de villeste Klipsch’er, på den annen side har disse høyttalerne en ekstremt flott blåserklang, såpass er sikkert. Jeg er fordømt bortskjemt etter alle disse år, men sannheten er at de aller, aller fleste musikk- og hifi-elskere, ville gått bananas over denne typen eksplosivitet fra en høyttaler. Så var det dypbassen. Jeg pleier å benytte Medwyn Goodall’s, “Sweet wilderness”, en låte med elektronisk bass i lange toner i underkant av 25 Hz. Jeg har MK3-utgaven av RF-7 mistenkt for å være litt tilbakeholdne helt nederst, men basert på årelang erfaring med Klipsch, ser jeg så absolutt muligheten for at dette er relatert til innspilling. På nevnte låt går de forsåvidt helt ned,  det er veldig kontrollert, men altså litt mer behersket enn jeg hadde ventet meg. Litt mindre energi i sving, ganske enkelt. så avslutter vi med den spennende musikeren Kail Baxley, og hans intense låt “Killin floor”. Om jeg var i tvil om basskapasiteten i disse, så blir med dette all tvil feid til side. Dette er ikke illusjonen av noe digert, det er digert. Energien ligger her en touch høyere i frekvens enn foregående låt, og bevare meg vel for en maktdemonstrasjon, selv mine dyptpløyende Doxa-høyttalere tegner bare en blek skygge av dette her.

RF-7-III_Black_Angle_Grille

Og med dette går vi tilbake til mine innledende beskrivelser av min Drømme-Klipsch. Er det RF-7 Mk3 vi prater om? Oj, et vanskelig spørsmål. Vi er fælt nær, la oss enes om såpass. Nei, de kopierer ikke grenseløsheten og hurtigheten i de store høyttalerne i Heritage-serien. Men resten… Jo, de setter opp store, presise lydkulisser. De spiller med samme driv og kraft som tidligere toppmodeller i RF-serien, og de gjør det med større finesse. Og de spiller pokker så flott med alle forsterkerteknologier; klasse A, B, D, med og uten feedback, med og uten rør. Og de koster under 50 tusenlapper. Nærmere Drømme-Klipsch’en kommer jeg altså ikke i 2018. Ta med at finishen er bedre enn før, at de ser sånn passe bøs ut, og at også min drømmekvinne likte deres maskuline fremtoning, så er vi i mål. Dæven han salte for et par høyttalere å feire nasjonaldagen med!

 

Klipsch RF-7 Mk3, kr. 44 990,- / par

Importør: Mono

Yes iCan!

Yes iCan!

iFi Audio er et underbruk av Abbingdon Music Research (AMR), et slags “billigmerke” med samme tankegang og teknologi. I dag skal vi sjekke ut deres bittelille flaggskip, hodetelefonforsterkeren iFi Pro iCan. 2 kilo musikkglede!

P1040252

Ja, det kalles en hodetelefonforsterker, men det blir litt i enkleste laget å stoppe der. Visst er det hovedoppgaven, men måten det gjøres på, samt det faktum at den også kan vikariere for svært så gode forforsterkere, gjør sitt til at vi må beskrive denne lille boksen noe mer inngående. Først og fremst, i god iFi-ånd, er den fullstendig diskret oppbygget, ingen IC eller integrerte OP-amper involvert, dessuten huser boksen ekte balanserte kretser fra inn- til utgang. Og, ikke bare det, men den har også plass til en ekte rørkrets på inngangssiden, ikke kun en dustete add-on, som enkelte produsenter fornedrer seg til å levere, neida, dette er fullblods rør på inngangen, mens utgangene drives av MOS-FET i ren klasse A. Ok, den switcher til AB om du spiller alt for høyt på sultne hodetelefoner, da, men i utgangspunktet er det altså klasse A i de fleste praktiske tilfeller. Så, til dere som har en viss allergi og fordommer mot rør, selvsagt har dere også blitt ivaretatt, de har nemlig også en fullstendig J-FET inngang. For meg er det utrolig at det er plass til alt dette inne i denne kompakte enheten.

Dessuten har jeg ikke sagt alt enda. Ikke nok med at de har en rørkrets, men de har til og med to settinger for drivmåte, en “normal” variant med feedback og god kontroll på lav impedans, dernest en løsning med kun et minimum av lokal feedback; sistnevnte er nok litt mer avhengig av fornuftige impedanser, la oss anslå fra et sted i underkant av 100 Ohm og oppover. Focal Elear med sine 80 Ohm var i det minste en strålende match, likeledes Beyerdynamic DT770 Pro med sine 250 Ohm. Selvsagt er det slik at rørkretser uten feedback har høyere målbar forvrengning enn transistor, samtidig er det svært opplysende å switche mellom de forskjellige løsningene, forskjellene er tydelige og klare hele veien. Basert på hva jeg leser på debattfora rundtomkring, vil jeg tro at noen foretrekker transistorløsningen kort og greit fordi den måler best. Men en hver som lytter på dette her, må vel tvinges til å stille seg selv visse spørsmål når han er i sitt lønnkammer, for fytti katta så mye bedre det spiller i “Valve+”-setting, dvs. uten feedback! Nå er ikke dette utsagnet uten forbehold, noe jeg kommer tilbake til, men dog.

P1040244

I tillegg til det jeg har nevnt finnes også 3 settinger for gain, på mine hodetelefoner behøvdes kun 0 dB-posisjonen, men jeg hadde et sidesprang med en vintage Stax, der var det greit å legge på litt ekstra skyv, se eget avsnitt om dette senere. Her finnes bass-boost, i mine ører noe ordentlig sludder for bass-huer med Dr.Dre tatovert på biceps, men det finnes altså her, det også. Ikke nok med det, Blumleins “3D”-oppsett er også en del av pakka, her må jeg dessverre melde meg ut, det er grenser for hvor mye tid man har til en ubetalt hobby, altså. Jeg har ikke prøvd det, men en hver som ønsker å spre lyden ut over et imaginært panorama, har her muligheten på flere vis, kos dere!

Klangbalansen på de tre forskjellige settingene skiller seg noe fra hverandre, og her passer fordommene som hånd i hanske. Transistor-settingen låter strammest og lysest, “normal” rør-setting ørlite mørkere i målet, mens rør+ er hørbart mørkere og større på alle vis. Men med en slik kontroll, oppløsning og detaljeringsevne som iFi Pro iCan rår over, er ikke denne balanseringen problematisk på noen som helst måte. Selv Focal Elear med sin mørke stemming, spiller nydelig på alle 3 settinger, og definitivt aller nydeligst på rør+. I det hele tatt, rår du over en av de tre toppmodellene fra Focal, anbefaler jeg deg å prøve ut Pro iCan, dette er saker, altså! Liv, fart, trøkk, dynamikk, rom…! iFi Pro iCan skal kanskje representere en slags billig løsning, men jeg synes virkelig ikke 20900,- er billig for en hodetelefonforsterker, må jeg innrømme. Det sagt, lydmessig passer det så det holder, den spiller så du hører at dette koster, bare for å ha det klart. Dessuten, og dette er et viktig punkt, iFi Pro iCan er en fordømt god forforsterker også. Kanskje ikke fullt så god at det er verdt hele prisen, men ikke langt unna, heller. Her ligger absolutt muligheten til litt samhandling, kan en si, dropp separat pre og hodetelefonforsterker, klink til med en Pro iCan, og du er i mål. Topp det gjerne med aktive høyttalere! I mine oppsett spilte den best i transistor setting som forforsterker, jeg antar dette har noe med impedans å gjøre, og her er det åpent for testing hos en enhver. Som forforsterker oppleves den rytmisk sterk, som en typisk britisk “PRAT” (Pace, Rythm And Timing)-forsterker, den er gjennomsiktig og livlig. Som hodetelefonforsterker er grunntrekkene mye av det samme, pluss på store rom og god kontroll, dessuten, i rør+-setting, helt fantastiske  klangfarger og emosjonell formidlingsevne.

P1040120

Så var det dette sidespranget, altså. Fra en gammel venn dukket det opp et par vintage Stax Sigma Pro, og gjett om ikke iFi har en add-on for akkurat dette også! Inn i oppsettet kom en iESL trafoboks, kr. 17900,- thankyouverymuch, og de gamle Stax’er våknet til et nytt liv. Den dag i dag er disse hodetelefonene klart med på notene, dette til tross for at tidens tann har satt sitt preg på dem, de er egentlig i ferd med å falle litt i fra hverandre. Mulig derfor, at de har spilt enda bedre en gang i livet, men detaljer og innsyn mangler de ikke fortsatt. Her er det helt på høyde med Focal Elear, mens dynamisk og rytmisk, har de overhodet ikke noe å stille opp med. De låter temmelig tilbakelent og elegant, men til rock ville jeg vel foretrekke så å si en hver annen hodetelefon enn denne. Overgangen fra iCan til iESL skjer med en kort HDMI-kabel, faktisk, og i dette oppsettet kom altså litt ekstra gain godt med. iESL er klart åpnere og kommunikativ enn originalboksen som fulgte med Stax’ene, men om den er verdt prisen, er jeg betydelig mer usikker på, den er som nevnt ikke akkurat gratis. Men det funker altså som fy, verdt å legge merke til for en hver Stax-eier. Uttrykt med musikalske eksempler har vi følgende å melde:

Vi bare banker løs med Trentemøller, og deres lovlig utfordrende låt “Nightwalker”.  Som nevnt svak på dynamisk utsving, dette blir temmelig flatt. Stax er veldig myk og bakpå, på den annen side varter de opp med et fabelaktig innsyn fra mellomtone og oppover, så de flotte kulissene i denne låta kommer til sin rett. Tross den avslappede leveransen, imponerer det meg at disse gamle paneler svelger unna all denne bassen uten protester. Mykt, men uproblematisk. Mye av det samme gjelder Dream Theater, og deres “Pull me under”, da, selvsagt. Det er veldig innsiktsfullt og klangrikt, mens de viktige trommene blir matte og udynamiske. Jeg har en viss opplevelse av at mye av dette ligger i elektrostatenes DNA, men det er mulig jeg blir litt upopulær for en slik påstand. La oss bare si at det ikke er tilfeldig at Martin Logan benytter dynamisk sub på de aller, aller fleste av sine høyttalere, og la det bli med det. Mye bedre går det derfor når vi spiller Arvo Pärt, “Da pacem Domine”, (Estonian Philharmonic Chamber Choir). Dette er helt lytefritt og behagelig, skiller pent mellom stemmene, god plass, ro og harmoni, Stax viser seg som en eldre statsmann, så elegant og behagelig kan kormusikk gjøres. Imponert!

P1040265

Nå vel, nok sidesprang, vi vender tilbake til aftenens hovedgjest. Vi åpner ballet med Susan Wong og hennes silkeglatte versjon av Steely Dan’s “September”. Dette er latterlig åpent, innsiktsfullt og rytmisk, veldig lett å analysere. Litt spennende akkurat det der, innsynet blir så totalt at til tross for en klart avslappet fremstilling, kan det faktisk bli litt mye analyse, i stedet for helhet. Her mener jeg det ikke negativt, egentlig, men jeg oppdaget at jeg ofte henfalt til å “se” inn i alle de nye kriker og kroker jeg oppdaget i lydbildet, i stedet for å bare la meg flyte med i musikken. Noe av inntrykket rettes dog opp når vi spiller Haddy N’jie’s “Travelling song”. Først og fremst bemerkes en fantastisk kontroll over de dypeste toner, dernest et enormt innsyn, også svært tett på vokalen. Her er det lett å bli litt misunnelig på Trond Giske, altså, en sak er at dama ser ut som en million dollar, i tillegg synger hun så til de grader innsmigrende, at jeg blir helt mo i knærne. Må rett og slett legge meg nedpå litt, jeg!

Focal Elear

Et klart mer rufsete uttrykk har vi fra Molly Johnson, men fytti rakkern for en emosjonell knallperle hennes versjon av “Don’t explain” er! Her fant jeg faktisk ut at rør+-settingen  var litt i overkant varm med Elear, og smatt over på transistorsettingen. Dermed blir det mer åpenhet og presisjon, men samtidig mindre klang og tilstedeværelse, litt dumt det der. Men her hadde Focal Utopia briljert, også på rør+, såpass kan jeg banne på! Så tar vi et brutalt steg vekk fra syngedamene, og drønner i vei med “Nitro Junkie” fra “Gothic Storm”. Død og dævel, dette er enormt, voldsomt, kontant. Dypt og digert, full kontroll. Hva mer kan man be om, egentlig? Direkte fra pyroteknikk til skjønnsang igjen, nå i form av tristessen i “Misére” (Harmonia Mundi). Akkurat denne passer nok enda bedre med Stax enn Focal, men også Elear fremstiller dette behagelig, og gir sikker og intens opplevelse. Her er det på sin plass å nevne hvor stor kontrast vi har til uttrykket fra forrige eksempel, dette er en sikker indikasjon på hvor “nøytrale” både hodetelefonene og forsterkeren er i seg selv. “Nøytral” er da ment i form av at de slipper igjennom utrykket fra innspillingen, i stedet for å legge til eller trekke fra noe på egenhånd.

Vi avslutter eksemplene med James Hunter, “Til the end”.  Dette er nydelig, direkte bergtagende, gjengivelsen låser lytteren til det musikalske uttrykk, samtidig som farger og mikroskopiske detaljer flommer fram, viser seg, spiller, leker. Focal Elear og iFi Pro iCan er kort sagt en fantastisk kombinasjon! Dessuten vil jeg vedde på at akkurat denne hodetelefonforsterkeren, med sine ymse settinger og muligheter vil være en like fantastisk kombinasjon med en lang rekke topp hodetelefoner.

P1040243

I den grad en hodetelefonforsterker er verdt over 20 000,- er iFi Pro iCan et fordømt sikkert kjøp. Vi er soleklart på et så høyt nivå at hadde jeg hatt pengene, hadde denne forsterkeren ganske enkelt blitt her, så bra er den. Den regelrett kler av det meste jeg har hatt gleden av å lytte på av hodetelefonforsterkere, men da skal det sies at dette også er den dyreste jeg har hatt i hus selv, altså. Den er tilpasningsdyktig, bredspektret, kraftig, innsiktsfull. Kort sagt, den har det meste. Pluss på at den er en dugelig forforsterker, og dermed har jeg sagt alt jeg tenker å si.

Sterkt anbefalt!

iFi Pro iCan hodetelefonforsterker / forforsterker, kr. 20 900,- (apr. 2018)

Importør: Audioaktøren