Martin Logan Motion 60XT

Mosjon for ørene?

XT står for Extreme, sier Martin Logan. Ikke for pyser, dette her altså. Martin Logan Motion 60XT er lettdrevne til tusen, skinner med pianolakk og masse elementer, her det lett å blåse ut. Så la oss finne ut hvor sterkt det blåser!

MartinLogan-Motion-60XT-speakers

Og siden vi startet med blåsing; i skrivende stund kom jeg just tilbake fra en sløy jazzkonsert med levende musikere, standard- og swingjazz, med enkel blåserrekke. Så kan vi samtidig fastslå med fasiten i hånda, at ingen hifi-anlegg egentlig makter å gjengi blåsere sånn at du tror det er ekte. Høyttalerhorn som gjengir trompethorn og andre messingblåsere er selvsagt en klart bedre enn «bruskorker» (aka. «domer») på akkurat den simuleringen, men fortsatt ikke helt i mål. Godt vi har noe å strekke oss etter!

motion diskant

Dagens testobjekt har verken domer eller horn, derimot bruker de «folded motion»-elementer (ofte kalt magnestater) i diskantområdet. På mange måter ligger dette et sted i mellom dome og horn, jeg skal forklare: Sterke neodyn-magneter påvirker en veldig tynn metallplate som er formet som bølgeblikk, med små, trange bølger. Når musikksignalene strømmer ut fra forsterkeren, påvirkes den bølgede plata så den beveger seg litt som et trekkspill, og med dette frembringer musikk. Oppløsning, hurtighet og presisjon er kjennetegn for dette patentet. Populært kan vi med en viss rett hevde at de små bølgene oppfører seg som en rekke veldig små horn, og på denne måten befinner seg et sted i grenselandet mellom domer og horn. Og samtidig vet jeg at denne påstanden vil møte en del motbør, og bevares, klart jeg ser argumenter i mot denne forenklede forklaringen. Uansett gir denne teknologiske løsningen et element med betydelig større overflate enn normale domer, kombiner dette med høy effektivitet, og vi har lagt grunnen for spretten, dynamisk gjengivelse oppover i frekvens.

Det finnes mange klart dyrere konstruksjoner enn Martin Logan Motion som benytter denne elementtypen, og det finnes faktisk gode grunner for nettopp et slikt valg. En fantastisk luftighet og presisjon er vel den åpenbare årsaken. Motforestillingene er i hovedsak problemer med spredning, på godt og vondt, egentlig, men veldig ofte betyr bruk av dette patentet at «lydøyet» blir svært lite, spesielt i det vertikale plan. De senere utgaver av disse elementene, eksempelvis fra leverandører som Aurum og Elac, har dog temmet denne oppførselen brukbart, og jeg frafaller med dette mine anklager på dette feltet. Ellers er det kanskje ikke helt tilfeldig at det først og fremst er tyske leverandører som har forfinet dette konseptet, de er vel ikke akkurat kjent for unødig romantikk og slurv der i gården…

Magnetostaten tar seg av all musikk over 2,2 kHz, et litt dristig skjæringspunkt mellom et normalt «stempelelement» og et «trekkspill» ettersom dette ligger i et område der øret er svært følsomt. Her kreves nøyaktighet i alle ledd! Heldigvis opplever jeg at Motion 60XT har veldig god kontroll på akkurat denne delen av frekvensområdet, tross alt har Martin Logan jobbet i mange år for å mestre overgangene mellom forskjellige elementtyper. Rett nok ikke med like åpenbar suksess i alle forsøkene, men kunnskap og sikkerhet på feltet har etterhvert blitt særdeles bra. Dermed kan de benytte noe av denne kunnskapen for nettopp overgangen på den nokså annerledes høyttaleren (for Martin Logan, altså) Motion 60XT.

Mellomtoneelementet, en 6,5-tommer produsert i aluminium, fremstår som tidsriktig hightech, lyttingen viser dessuten et raskt, slagferdig uttrykk. Dette elementet tar seg av det svært viktige området mellom 400 Hz og 2,2 kHz, det er dette elementet som i hovedsak tar seg av stemmer og grunnklanger. Nederst jobber 2 8-tommere i parallell nærmest som rene sub-woofere, også disse er av aluminium, samme design som mellomtoneelementet. De er montert lavt nede på kabinettet, etter sigende en løsning som bidrar til kraft i de nedre regioner. På baksiden finner vi to voksne bassporter lavt nede ved gulvet, disse yter selvsagt også sin skjerv med hensyn på bassgjengivelse, rett over disse finner vi da solide tilkoblinger for høyttalerkabler, her kan du også benytte bi-wiring, om du skulle ønske.

høyttalerkobling 60XT

Kassene er slanke og elegante, litt tilfeldig banking på dem avslører et ikke særskilt godt dempet kabinett. Antakelig benytter de kassa bevisst for å synge litt med i utvalgte frekvensområder (bassområdet), for å bidra til illusjonen av dyp og slagkraftig gjengivelse. Dette er noe også for eksempel Klipsch og Audio Note benytter med stor suksess. I bunn av kassa er montert to små utriggere av stål, på disse kan benyttes enten medfølgende gummiføtter, eller spikes med parkettbeskyttere. Strøken pianolakkfinish avslutter et helstøpt produkt, som (selvsagt) er laget i Kina.

motion-towers-colors

Til sammen gir disse 4 avanserte elementene en følsomhet på hele 94 dB ut for 1 W inn, dette er ganske enkelt ikke hverdagskost. Rett nok ser forsterkeren en relativt sulten belastning i den andre enden av kablene, men lyttetestene viser oss en rimelig lettvinn høyttaler, alt i alt. Noe av poenget er jo at til tross for en noe lav impedanskurve (nominelt 4 Ohm), skal det ikke så mye effekt til å spille høyt, ergo gis også forsterkeren noe mer ressurser til kontroll. Men selv om man ikke nødvendigvis behøver så mye effekt, må man ha solid strømforsyning, på rørforsterkere også høykvalitets utgangstrafoer. Det siste alternativet er dessverre ikke akkurat gratis, men du kan få et helt kostnadsfritt tips med på veien, i det minste. 15 Watt Audio Note rekker veldig, veldig langt. Basert på hva effekttrinnet P2SE Signature gjør med Martin Logan Motion 60XT, kan jeg uten videre kauke ut at den integrerte forsterkeren Audio Note Soro SE bør være en match made i heaven med disse høyttalerne. Hva mer er, akkurat den kombinasjonen kan du faktisk høre hos importøren, og avgjøre selv.

Så hvordan låter dette her? Sist uke hadde jeg altså en høyttaler på besøk med betydelig mindre bling og show-off-faktor, men allikevel i omtrentlig samme prisklasse. Stort mer forskjellige enn Spendor A6R og Martin Logan Motion 60XT skal det litt til å bli, innen samme prissegment. Der Spendor var nøkternhet, klangstruktur og eleganse, er Martin Logan ekspresjonisme, slagkraft og størrelse. Uttrykket «ekspresjonisme» brukes her bevisst; det er ikke nødvendigvis den endelige virkelighet som formidles, men det er en ren utbasunering av uttrykket, det er storhet, det er urkraft. Jeg føler meg rimelig sikker på at Spendor A6R og Martin Logan Motion 60XT søker to forskjellige kundegrupper, i det minste, selv om de begge innehar visse evner til allround formidling av forskjellige musikkstilarter. Men det er på tøff musikk Motion 60XT er på hjemmebane, glem aldri at XT er et akronym for extreme, at det står Martin Logan i logoen bør ikke under noen omstendighet forvirre deg til å tro at det bare leveres høflighetsfraser, dette er hardcore. Men en genial og svært så voksen detalj har de forresten fått med seg, og det er at de spiller vakkert også på lavt volum. Langt fra noen selvfølgelighet, og med dette passer kombinasjonen med Audio Note enda bedre, akkurat den egenskapen ligger tross alt i AN’s genmateriale!

vacuum-tubes

På mange måter høres det for meg ut som om gode rørforsterkere egentlig passer best med 60XT, totalkontroll over basselementene tvang fram en slags «entone»-opplevelse i mellombassen, hvilket altså innebærer en aksentuering av enkeltfrekvenser, som dermed overtar litt av fokus. Med mindre motorisert utstyr i front, blir bassområdet mer imøtekommende og behagelig, og tillater mellomtonen å skinne. Og da er vi over på det lynhurtige mellomtoneelementet, samt det minst like hurtige magnetostat-elementet, så musikkgleden er så definitivt ivaretatt. Låter dette like eksplosivt som Klipsch? Nei, det gjør det ikke. Men til gjengjeld serveres en så lett og luftig mellomtone og topp som Klipsch-elementene ikke kan kopiere. Derfor blir stemmer og grunnklanger i retning av mer ekte og tilgivende klangmessig, enn på de fleste Klipsch-kreasjoner.

Vi lar Joe Beard og skiva Blues Union starte ballet. I utgangspunktet er dette en innspilling med autentisk analogklang, med McIntosh MA8000 som motor låter det nokså fett og unyansert nedover, mens mellomtonen er ekstremt ekspressiv og lynrask. Dessuten mangler litt overtonestruktur og farger. Gitarer, piano og til dels stemmer skyter ut i miksen, det serveres med høy underholdningsfaktor. Med Audio Note M6 og P2 SE Signature dempes og mykes bassen opp, klangene blir mer autentiske, og innspillingen skinner. Ikke like kraftfullt og følelse av kontroll, men det er nok kontroll til at det swinger og groover som det skal, uansett. Derfor kjører vi enda tøffere, og lar Deep Purple overta med låta «Vincent Price». Her får jeg meg en gedigen overraskelse, ettersom AN’s puslete 18 Watt setter hele gulvet i swing, rett nok tror jeg noe av det skyldes at den glapp taket i elementene en stund der, men tøft var det. Uansett spilles det med en herlig mellomtone og topp, sistnevnte flyr luftig og elegant, gir både fin gitarklang og fin stemme.
Når det går litt for seg, uansett forsterkere dukker tidligere nevnte bassaksentuering tydelig fram igjen, akkurat den mangelen på presisjon er litt forstyrrende. Dermed, når mye foregår, blir det veldig tydelig at det er mye, i stedet for stort. Stemmen står seg dog brukbart oppe i dette, så selv om utrykket kan bli litt i retning kaotisk av og til, er det fortsatt tøft!

heavy

Så lurer jeg på hvor dypt dette kan gå, da. Bare å finne fram «Sweet wilderness», en kjedelig alternativlåt av og med Medwyn Goodall, dog inneholdende en nær subsonisk synthbasslinje som vet å sette de fleste anlegg opp mot veggen. Her overbeviser faktisk Martin Logan Motion 60XT. Ingen pustevansker, til tross for litt forvirring i frekvensgangen i bassområdet går de helt uanstrengt hele veien ned. Liten grunn til å bekymre seg for dype toner eller eksplosjoner på hjemmekinoen, kan jeg love. Videre viste igjen Audio Note-kombinasjonen seg oppgaven voksen, dette betyr altså at høyttalerne faktisk er lettere å holde styr på enn man kunne være redd for.

Over på klassiske verker har vi noe andre utfordringer. Særlig dette med klanger og rominformasjon er utfordrende. Vi lar det noe mystiske Debussy-verktet Holiday morning står for utfordringene.
Igjen direkte overraskende innledning, her er jo masse eleganse og fin klang, dessuten ser vi også et brukbart rom og plasseringsevne. Igjen utmerker mellomtonen seg med sin nær uhyggelige hurtighet. Her behøves et betydelig presisjonsnivå for å få det til å klinge, og faktisk står 60XT seg overraskende bra også på dette feltet. Ankepunktene ligger på en viss hardhet når det begynner å tette seg til, og merk dere det uttrykket, for det er nemlig det som skjer når det fylles på med instrumenter og kraft. Vi får da en klart mer summarisk leveranse enn for eksempel Tannoy DC10’s mer elegante og nyanserte fremførsel. Så til tross for meget god detaljkontroll når det er lite å gjøre, blir nok høyttalernes «simultankapasitet» satt på en litt for hard prøve på klassiske verker. Men ta det heller som en beskrivelse av høyttalernes allroundegenskaper, enn deres beste egenskaper. Jeg ville vel ikke gi dette som første anbefaling til rene klassisk-afficionados, men for de som spiller litt klassisk nå og da, derimot, holder dette i lange baner.

3d

Så var det dette med plassering i rommet, da. Her er faktisk også Martin Logan Motion 60XT svært så bra, dog uten at den kan kopiere mesterne i emnet. God rominformasjon i alle plan, men ikke så spikret som fulltoneelementer, selvsagt. Bikkja til Waters tar seg en brukbar tur utenfor hundehuset også med disse høyttalerne i rommet, men slår slett ikke Tannoy DC10 på sikker plassering. Men sammenlignet med de fleste mange-elementers høyttalere, og da spesielt med de som har magnestater i toppen, er dette faktisk svært godt. Så de får bestått også på den oppgaven, selv om det som nevnt blir litt vel massivt når det skal håndteres mengder av info på samme tid.

Martin Logan Motion 60XT er jo som navnet antyder en relativt ekstrem konstruksjon, selv om jeg tross alt har hørt klart mer galskap enn dette her, ved en del anledninger. Gode allroundere er de, men favoriserer klart rock og annen tøff musikk. De har ikke renhet og presisjon som første prioritet, selv om deler av frekvensområdet faktisk er særdeles våkent, effektivt og presist, da spesielt mellomtonen. Bassen følger ikke helt opp hurtighet og presisjon fra toppelementene, og presenterer en nokså feit og litt unyansert grunnmur for de elegante toppelementene. På den annen side funker ofte sånt veldig bra til både lurvete rock og actionfilmer, så man skal ikke akkurat klage, heller.
Søk etter kilder og forsterkere som spiller litt over mot det myke, rør, Marantz, Spec, Gato, det er mye å velge blant. Og glem ikke rør, heller! Når du har satt opp gode partnere til Martin Logan Motion 60XT, har du lyd av høy kvalitet, og kanskje vel så viktig, med skyhøy underholdningsfaktor!

Martin Logan Motion 60XT, gulvstående høyttalere, pris ca 30 000,- / par.
Importør: Audiocompaniet

One thought on “Martin Logan Motion 60XT

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s