Ekte krem, eller bare Topping?

Ekte krem, eller bare Topping?

Topping er en av flere produsenter av teknisk og målemessig optimaliserte DAC’er for fornuftige kostnader. Undertegnede har kjøpt en selv, for å se hvordan en objektivt sett ekstremt god DAC passer inn i subjektivismens høyborg. Rognlien setter “verdens beste DAC”, Topping D90, inn i en livlig mid-fi virkelighet, hvordan går så det?

P1040595

Hele ideen med Topping D90, er altså å skape et tilnærmet perfekt produkt, uten at det skal koste skjorta. Rundt regnet 7000,- skaffer deg denne DAC’en hjem til egen bolig. Min er bestilt fra Frankrike, og ankom omtrent en uke etter bestilling. D90 er en liten, hendig boks, den har plenty med digitale innganger, bluetooth inkludert, og både phono og XLR ut. Den har volumstyring, hvilket også gjør den anvendelig til å drive rene effekttrinn. Byggekvaliteten anses som god, displayet er godt lesbart, og inneholder ganske mye informasjon om hvilke oppsett DAC’en jobber med til en hver tid. En hendig liten fjernkontroll styrer herligheten, denne er litt retningssensitiv, og volumkontrollen beveger seg litt i raskeste laget etter min smak, men det er vel helst en tilvenningssak. Vi finner RCA s/pdif, optisk, AES (XLR), USB, bluetooth og I2S innganger, kort sagt helt sensasjonelt bra i denne klassen. Spesielt vil jeg gi et ekstra fokus på sistnevnte inngang, som jeg har erfaring for også kan ha lydmessige fordeler. Merk at jeg ikke har hatt tilgang til drivverk med denne overføringen i løpet av denne omtaleperioden, dermed kan de som har I2S tilgjengelig legge til litt ekstra godlyd, i forhold til min omtale.

P1040597

Dernest vil jeg si at det er en seier for teknologien at vi faktisk kan kjøpe en av verdens beviselig beste DAC’er for en sum mange har råd til. I motsetning til beviselig dårligere DAC’er med rabiate prislapper, oppleves det nærmest som å vise fingeren til oss subjektivister, og jeg tar i mot utfordringen med stor takk. Ingenting ville glede meg mer enn at denne DAC’en leverer musikken slik jeg vil ha den, levende, rytmisk, dynamisk, klangfull. Jeg har i den senere tid deltatt i flere debatter omkring de målbart beste produktene, og hvordan disse ikke nødvendigvis faller helt i smak hos oss som snubler oss gjennom våre hifi-liv, så spørsmålet er hva en optimalisert kilde som denne gjør med et oppsett som er bevisst tunet for opplevelse mer enn presisjon. Jeg ønsker meg mest mulig “raka rør”, minst mulig justering underveis. En måte å få bukt med en masse utfordringer er bruk av DSP, helst med aktiv deling, det er en planmessig ferd mot best mulig målte resultater. Det kan ikke bestrides at det rent teknisk vil være den beste løsning, da gjerne i kombinasjon med akustiske tiltak. Et ypperlig utgangspunkt for en slik strategi, vil da kunne være denne Topping DAC’en.

P1040593

Tilbake til subjektivismen, der mer tilfeldigheter rår. Vi subjektivister ønsker oss ofte lyriske kilder, enkle forsterkere med minst mulig feedback, noe som i sin tur ofte fremtvinger enkel høyttalerlast. Jeg hører selv mest hjemme i dette noe mer tilfeldige verdensbildet, og i dagens situasjon ønsker jeg i grunn ikke å starte på nytt med en helt ny teknisk løsning. På den annen side ville det ikke være ulogisk at en målemessig optimalisert DAC burde gi mye musikalsk utbytte også i et mer tilfeldig sammenrasket anlegg. Jeg har alltid hatt sans for Linn/Naim-vinklingen med “source first”, og med det i minnet, burde jo Topping D90 være det beste man kan få. Eller? Helt kort innledningsvis kan jeg i hvert fall si såpass som at denne DAC’en ikke kan beskrives som lyrisk. Den er detaljert og presis, punktum. Jeg bruker mye tid når jeg skriver omtaler av produkter, det er både konsentrert og ukonsentrert lytting, bakgrunnsmusikk, høy musikk, lav musikk, alle stilarter gjennom noen uker. Som oftest danner det seg et tydelig mønster, der jeg opplever at enkelte komponenter fremelsker enkelte stilarter, noe som ofte sier noe om egenskapene i produktet. Men Topping D90 var det egentlig litt annerledes, for den dempet til dels min higen etter å lytte til musikk. Ikke mange produkter jeg har hatt i hus har hatt denne effekten, men noen har det da vært i årenes løp. Det har til og med hendt at jeg har informert importøren at jeg ikke ønsket å skrive om det, det er tross alt fritiden min vi prater om. Denne gangen gjør jeg et unntak. Jeg bruker det alt for korte livet til noe jeg anser å være kjedelig hifi, stikk i strid med sloganet på min blogg.

P1040598

For å gi Topping litt av det den sies å behøve, bør man i prinsipp sette sammen et oppsett der presis og transparent lyd er hovedfokus. Dette er ikke nødvendigvis slik jeg selv justerer inn lyden til egen optimal nytelse, men ønsker du signalet mest mulig ubesudlet gjennom elektronikken og ut i stua kan du mate Topping D90 rett inn i en solid, fornuftig klasse-D forsterker. Denne bør i sin tur får mate passende høyttalere, et flott eksempel i rimelig prisklasse er Arendal Bookshelf S, en slik kombinasjon vil være et strålende utgangspunkt for presisjonslyd. Nå hører det med til historien at selv om jeg kan virke som en akterutseilt rørekopp, så har jeg faktisk også sans for moderne, velskrudde PA-rigger, som faktisk leverer noe av det mere presise man kan få til av lydgjengivelse i dag. Og, ikke minst, digger jeg lyden av klasse D på Arendal-høyttalere, det blir som en form av nedskalert “hjemme-PA”, med kontroll, råskap og rytmikk i bøtter og spann. Her er det ikke mye slurv å rapportere om! Et solid tips på et rasende presist oppsett, skapes relativt rimelig med Topping DAC, Vera forsterker og Arendal høyttalere. Mere smekk og kontroll skal du nok lete etter!

Jeg har benyttet Topping D90 i flere oppsett, deriblant en god del på et hodetelefonsystem bestående av Heed Canalot som mater et par svært oppløste Focal Elear helåpne hodetelefoner. Det som fremkommer i et slikt superoppløst system viser med all mulig klarhet at Topping leverer særdeles detaljert, og med et flott lydpanorama. Det er også fremtredende at det på sett og vis låter veldig diskrét, som i manglende nærvær og rytmikk. Jeg vil vel uten videre si at det oppleves klart tilbakelent, i gjengivelse, dette til tross for at bassen oppleves både kraftig og presis. Med andre DAC’er jeg har benyttet på dette oppsettet, er det min subjektive, men svært klare oppfatning, at Topping mangler dynamikk og klangfarger, sammenlignet med så å si alle andre produkter jeg ofte benytter. Til daglig står en Heed Obelisk DAC der, denne har mye mer liv og lekenhet i fremstilling av musikk, men den er også noe lettere i bunnoktavene, til sammen skaper det en klart mer rytmisk og medrivende gjengivelse på de fleste musikkstykkene. Men bassen er imponerende på Topping D90, det skal den ha!

Så får vi en sak ut av verden med en gang; blåtann. Superenkelt å sette opp, og det låter egentlig overraskende godt, tatt i betraktning min grunnleggende negative innstilling til musikk overført på den måten. Neida, det tangerer ikke kablet overførsel, det er tammere og mattere, men dette er mer enn godt nok for party og utsjekking av ny musikk. Det oppleves stabilt og enkelt i bruk, jeg ber ikke om så mye mer når det gjelder blåtann, og når det så låter såpass fornuftig som dette her, da må jeg bare gi det topp(ing)-karakter, ganske enkelt.

P1040592

Om jeg setter Topping D90 inn i mitt mest benyttede oppsett, og lar den ta plassen fra APL, er det første jeg merker meg at den er i overkant mottakelig for innstrålt støy. Den setter i gang å pipe, så jeg er nødt til å finne en egnet plassering et stykke unna router og andre mulige støykilder før den roer seg og blir taus. Som oftest lar jeg min APL være volumstyring for Spec M99, som altså oppfører seg som et rent effekttrinn ved hjelp av en enkel bryter. Nå setter jeg inn Topping i stedet, og jeg registrerer at de viser ganske nøyaktig samme dB-tall i vinduet ved samme volum, så det er enkelt å relatere dette til noe jeg er godt vant med. Topping D90 har som nevnt et veldig fornuftig display, som, i motsetning til APL, er godt synlig fra lytteposisjon rundt 3 meter unna, så det er bare å kjøre i gang.

Vi begynner i det ytterste mørke, med Black Sabbath’s svanesang, skiva “13”. Joda, det høres jo kontrollert og greit ut, dette her. En viss tilbakeholdenhet opplever jeg, men samtidig flott styring på alle aspekter. Stemmen er fint plassert i miksen, alt virker å være i balanse. Jeg liker i grunn godt måten dette legges fram på, her holdes alle elementer i sjakk på strålende vis, ingenting stikker ut eller av, det er kontroll vi snakker om her. vi bytter over til APL, og… Wow, dette var betydelig mer brutalt, mørkere, dystrere. Neida, det er ikke like fin balanse, derimot er det soleklart mer involverende og dynamisk. Stemmen kjennes mer organisk, APL formidler betydelig mer av oppgittheten i teksten, og, ikke minst den rasende brutaliteten som ligger begravet i musikken her. Det er bare to ord som er dekkende: Satan Tony! jeg gjør samme øvelse med ZZ Top og deres “Gimme all your lovin”, Topping leverer som om denne Texas-swingen er en statistisk fremstilling av musikkens grunnidé skrevet ut i Excel-format, takkskarrufaenmegha. Lar vi APL fyre i gang samme låt, er det noe helt annet, det er som å starte en helvetesmaskin, det er låter slemt, rocka og deilig!

P1040596

Over på mer tilbakelente jazz-innspillinger bruker vi “Pink Panther Theme” fra de nydelige nederlandske utgivelsene fra STS, men jeg føler i grunn lite annet en kjedsomhet.  Dynamikkløst og pregløst er de betegnelsene jeg føler for å sette på resultatet. Igjen, et godt bassområde og fin oppløsning i mellomtonen, men instrumentene flyter klangmessig litt sammen, og skaper med det lite liv og tilstedeværelse. Igjen bytter jeg til APL, og slås i bakken av dynamisk liv og virkelighet. Trommene og blåserne fremstår nå med smekk, sting og ærlighet, i motsetning til det noe trøtte uttrykket jeg nettopp har blitt utsatt for. Så setter jeg på en gammel favoritt i form av Oscar Peterson og skiva “Night train”. Jeg merker at jeg holder på å bli litt irritert, egentlig, for igjen opplever jeg det hele som temmelig dødt, må jeg innrømme, og lar det bli med det.

Ned samme gata finner vi Odd Børretzen, og hans nydelige skive “Kelner”. Her leverer Topping D90 utvilsomt gjennomsiktig, og satt opp mot en totalt svart bakgrunn. På den annen side kjennes det ikke videre naturlig, stemmen er ikke helt tilstede, om du skjønner hva jeg mener. Jeg behøver ikke en gang sammenligne, jeg er så kjent med uttrykksformen i denne låta at jeg uten videre forstår de svært viktige manglene i denne gjengivelsen. Det er på mange måter frakoplet virkeligheten, det fungerer ganske enkelt ikke naturlig, og blir dermed for undertegnede nokså irriterende. Samme kan jeg si om den flotte live-innspillingen med Eric Andersen fra Oslo, der Fidelity-gutta har hatt sine fingre med i spillet, liner notes fra Jan Myrvold, og coverfoto av Knut Vadseth. For meg låter det i retning atmosfæreløst og tamt. Det gir på sett og vis ikke noen sammenhengende mening, bandet låter liksom ikke like samspilt, det oppleves mer som et puslespill man må tvinge sammen. Dessuten kjennes det av og til hardt i crescendo, hvilket er alt annet enn dette opptaket er kjent for. APL på sin side gir innspillingen mye mer liv, skyv, sting, tilstedeværelse….

Men la meg berømme topping D90 litt, allikevel. Elektronisk musikk er soleklart livretten for denne DAC’en, og det er to årsaker til dette: Først og fremst et helt fantastisk dypt og presist bassområde, deretter en absolutt og perfekt kontroll på plassering og fase. Det oppstår ekstremt flotte lydbilder på den måten, elektronika spilles dessuten ofte inn med litt faseforskyvning for effektens skyld, og det gjengis forbilledelig av Topping D90. Begge disse aspekter er nokså unike for et produkt i denne prisklassen. Kraften  og kontrollen i bassområdet er tidvis både voldsom og helt uventet, mens det like selvfølgelig toppes av en instrumentplassering som gir et absolutt og fullstendig inntrykk av stålkontroll. Isolert sett er det virkelig ikke noe galt med topping D90, den måler tilnærmet perfekt, og har mye godt ved seg, i min subjektive opplevelsessfære er det kun i direkte sammenligning med de mer levende og rocka DAC’ene der ute, at jeg virkelig merker meg at jeg savner noe. Og dette noe heter “liv”. For meg mister dessverre musikken mye mening, om jeg ikke opplever dette i mitt eget anlegg. Det sagt, Topping D90 leverer med presisjon og åpenhet i bøtter og spann, og den koster tross alt en svært moderat sum penger. Som sådan er den å anse som et meget godt og fornuftig kjøp, men glem heller ikke at Topping aldri vil bli kremfløte, og sånn er det med den saken.

Topping D90 fjernstyrt DAC, kjøpt på verdensveven for ca 7000,- helt hjem, med alt betalt.

 

 

 

 

 

 

V for Vera!

V for Vera!

Når en av Norges skarpeste hifi-hjerner setter seg fore å lage en “perfekt” effektforsterker for en rimelig sum, er det verdt å spisse både ørene og blyanten. For Vera er ikke bare et kvinnenavn, det betyr rett og slett sannhet. Er det den ugjendrivelige virkeligheten jeg har på besøk denne gangen?

P1040545

Utgangspunktet for denne omtalen er litt spesielt; jeg gikk inn i en lengre debatt om hva som skaper en god lydgjengivelse, der jeg altså hevdet en del subjektive verdier, som ikke alltid harmonerer med ugjendrivelige målinger. Det er viktig dermed, at jeg holder meg helt åpen for de inntrykk en forsterker som Vera Audio P400/1000 skaper. Her benyttes altså en allerede kommersielt tilgjengelig klasse D modul, en Hypex Ncore NC500, men, som jeg har erfart tidligere, implementeringen er også av stor viktighet. Tidligere nevnte skarpe hifi-hjerne, Armand Aanekre, blant annet kjent fra samarbeide med Roar Malmin om Musical Innovation-forsterkerne, har her tatt hele ansvaret alene, og han har valgt en særdeles solid måte å benytte Ncore-modulen på. En ting er det solide aluminiumskabinettet som er frest ut av en hele alu-blokk, vel så viktig er vel strømforsyningen, som i eksalterte øyeblikk kan levere hele 3 kW. For å holde kontrollen på dette kraftverket, finnes en sofistikert kjøleløsning, som også inkluderer en stillegående kjølevifte, denne er ikke hørbar ved normal drift. Modellnavnet henspeiler selvsagt på effekt i 8 Ohm, samt som brokoplet (mono) enhet; dvs 2 x 400 W eller 1 x 1000 Watt, minst kan jeg tilføye, effekt blir ikke et problem her. Selve brokoplingen gjøres med en enkel bryter på bakplata, det hele er ganske selvforklarende.

 

Under den 9 kilo tunge forsterkeren sitter 4 sorbothaneføtter, og disse må jeg faktisk snakke litt om. For de ødela f… meg hifi-benken min! Etter å ha stått i ro noen dager, skulle jeg flytte på forsterkeren, og da hadde føttene vokst fast i benken. De klamret seg fast, og det hele kulminerte med at jeg rev lakken av bordet mitt, bånn trist, spør du meg. Anbefaling til produsent: Enten bytte til en annen sorbothane-leverandør, eller sette et eller annet på undersiden av de føttene. Anbefaling til eiere av Vera-forsterker: Ikke sett forsterkeren på malt overflate uten å ta forholdsregler. Og med det samme jeg er inne på praktiske irritasjonsmomenter, vil jeg si litt om dioden på fronten. Det er helt fint at den har litt farger å velge i, samt litt blinking for å si fra om interne problemer, men jeg kan bare ikke utstå å sitte med en “1000-meter” midt i trynet når jeg skal nyte musikk. Joda, jeg vet jeg er sær på dioder, men hvitt eller blått lys er kort sagt ikke behagelig for øyet. Dempet belysning og soft jazz skal ikke ledsages av et søkelys, ganske enkelt. Diskrét rød diode anbefales. Så får det nå heller blinke med alle regnbuens farger om forsterkeren har noen personlige problemer den ønsker å formidle i tillegg til det musikalske signalet.

 

Utgangspunktet for konstruksjonen er altså ekstremt lav forvrengning, og ellers strålende måledata. Høy effekt, svært høy dempefaktor, stålkontroll hele veien. Dette har alle lyttetester uten tvil underbygget. Det er bunnsolid vare som leveres, og i forhold til majoriteten av klasse D forsterkere jeg har hatt gleden av å lytte på, spiller Vera Audio P400/1000 faktisk generelt  noe varmere (eller mørkere, om du vil), samt en liten touch mykere. Dette er ofte en opplevelse man får om man spiller med utstyr som måler ekstremt bra, det har antakelig å gjøre med fullstendig fravær av en udefinerbar “støy” som rufser til signalet en smule. Forsterkeren skiller seg også litt fra majoriteten av klasse-D forsterkerne ved at den blir ganske varm rent fysisk når den er påslått. Man kan kjenne lunk fra enkelte andre også, men Vera er i denne sammenhengen en het kvinne, såpass kan jeg uten videre si. En av mange subjektive inputs jeg benytter for å si noe om produktene jeg omtaler, er å observere meg selv litt; musikksmaken tenderer til å tilpasse seg utstyret, med Vera i oppsettet, ble det mye typisk elektronika som fikk spilletid. Dypt, rytmisk, synthbasert. Og ellers vil jeg rette en takk til konstruktør og produsent for å låne bort forsterkeren til en uttalt kritiker, det vitner om tillit til produkt og prosess, modig gjort!

This slideshow requires JavaScript.

For det meste har jeg spilt Vera P400/1000 i et oppsett bestående av APL drivverk  og DAC, der sistnevnte også fungerer som volumkontroll. Gainsetting på Vera passer best på en av de to nederste posisjoner, ettersom vi skal drive Doxa 8.2 Signature, et par svært lettdrevne høyttalere med jevn og fin impedans. Med andre ord ingen tung jobb for stålkontrollen fra Vera. Her i huset er det heller ikke kraften jeg skal prøve ut, det er evnen til å virke involverende, å bringe lytteren med på det musikalske uttrykket. Jeg stoler blindt på denne konstruksjonen med hensyn til kontroll og soliditet, det er virkelig ikke der slaget skal stå. Nå vil jeg finne ut om det formidles nerve, klang, tilstedeværelse, ekthet, nærhet, i det hele tatt om det er noen grunn til å hente fram de vakreste språkblomstene jeg vet om! Et viktig spørsmål jeg føler meg nødt til å stille meg innledningsvis er hvorvidt jeg skal se på dette som en av verdens absolutt beste forsterkere og ordlegge meg i henhold til dette, eller om jeg skal fokusere på at dette tross alt er et ekstremt velbygget effekttrinn som koster under 30 000,-? Men la meg uansett begynne der jeg føler meg tryggest…

P1040546

Ergo går vi i gang med TrenteMøller, og låta “Nightwalker”, en luftig elektronika-komposisjon, med mye kulisser og kraftfulle basspulser. Jeg vil vel si at dagens testobjekt leverer det mest voldsomme og kontrollerte jeg har hørt på akkurat dette musikkeksempelet. Det er en voldsom dybde, både i frekvens og lydbilde. Kraft og brutalitet er bunnsolid, helt på topp av alle forsterkere jeg har hatt gleden av å utfordre på dette stykket, en klar innertier. Oppglødd av dette kroneksempelet, går jeg over på en strålende SACD, da i form av Steely Dan, “Gaucho”.  Dette er overbevisende gjennomsiktig, samt underbygget av strålende dynamiske egenskaper. Men tvilen tvinger seg fram, for jeg opplever et eller annet mystisk midt i stemmeleiet. Er det en form av lukkethet her? Litt usikker på dette, det burde ikke være tilfellet, så jeg henter fram en tydelig vokaldrevet låt, for å komme nærmere et svar. Vi hører dermed på Grayson Capps og hans evergreen, “Love song for Bobby Long”. Her blir jeg betydelig sikrere, mellomtonen, stemmeleiet, har en opplevd begrensning, det er noe som bremser kommunikasjonen her. Dessuten opplever jeg at toppen er skarpere enn nødvendig. Jeg dobbeltsjekker med Sophie Zelmani, og hører eksakt det samme. Er det min DAC, eller noe annet som ikke holder mål når alt blir såpass åpent i forsterkertrinnet? Med denne innledningen, må jeg tilbake til hvordan jeg skal relatere dette effekttrinnet. Ser jeg på det som et klasse-D effekttrinn i en moderat, fornuftig prisklasse, er det i grunn ingenting å sette fingeren på. Dette er kort sagt et strålende effekttrinn, og så kommer jeg tilbake til absoluttene etter hvert…

P1040548

Vi kjører på med litt ekstremsport, og begynner denne etappen med “Sweet wilderness”, der dype, lange syntbasstoner bærer låta, vi ligger i området 25 Hz med generøse energiutladninger. Vera serverer med et visst anstrøk av skarphet oppover, men kontrollen er i øverste divisjon, den skarpskrårne, voldsomme og presise dypbassen oppleves på linje med Gato DIA 400S, med andre ord fullstendig lytefritt gjengitt. Ting kan  tyde på at det ikke er helt tilfeldig at klasse D ofte velges som sub-forsterkere. Vi går videre til eksplosivitet og hurtighet i mellomtonen, og velger selvsagt “Moten Swing” med Big Band Basie. Igjen hører jeg veldig mye av det samme som jeg gjorde med Gato; superåpent og elegant, full kontroll, hurtig og levende. Jeg har visse innsigelser rundt det rent klanglige, der jeg finner instrumentene noe over mot det kunstige, med mangel på kropp og ekte klangstruktur. Den samme opplevelsen underbygges tydelig av Mahlers 6. symfoni, der jeg opplever begrensninger på stofflighet, naturlighet og avslappethet. Og dermed åpner vi en Pandoras eske av rå, hudløse emosjoner, og lar Molly Johnson foredra “Don’t explain” på eksepsjonelt vis. I mine notater står å lese: Hva..!? Hvor ble det av alt sammen? Nerven, stinget, nærværet? Med dette på papiret, begynner jeg å lure på om jeg faller for egne fordommer, og jeg må få det verifisert… 

This slideshow requires JavaScript.

Jeg gjør dermed to ting: 1. kopler opp min Audio Note P2 SE Signature, en av de enklere Audio Note effektforsterkerne, med mindre enn 5% av Veras effekt tilgjengelig. 2. ber min uinteresserte, men svært så musikalske og skarphørte kone, være så snill og høre på et par låter med både Vera og AN P2. For ordens skyld må jeg her påpeke at P2 SE er en god del dyrere enn Vera P400/1000, og at den måler betydelig dårligere. Men når jeg selv setter meg ned og lytter på P2 på de samme musikkeksemplene som nevnt over, blir jeg litt fælen, nærmest. Man bør kunne forvente at det låter forskjellig. Men dette her? Det er en brutal avkledningsmanøver, og årsaken til at jeg aldri kommer til å bytte bort den forsterkeren (annet enn eventuelt i en enda flottere Audio Note-forsterker), blir bare så totalt åpenbar. Sting, attakk. Detaljer! Innsyn, emosjoner, klanger, åpenhet, tilstedeværelse; alt bare flommer i mot meg, og jeg fatter så å si ingenting. Så er det min kones tur. Først spiller vi hennes favorittartist, Elton John, og hans swingende, deilige “Mona Lisa and the mad hatters (Part 2)” fra “Reg strikes back”. Deretter gir jeg henne Grayson Capps og “Love song for Bobby Long”. Jeg ga ingen info på forhånd, bare ba henne sammenfatte inntrykkene etter at hun hadde hørt på begge låter på begge forsterkere. Først spilte vi på Vera, deretter på Audio Note P2, og det tok henne ca 4 sekunder ut i første låt på rørforsterkeren før hun viftet med armene. – Jeg er allerede sikker! Jeg fikk henne allikevel til å lytte nøye, to ganger på hver låt på begge forsterkerne, før hun fikk lov å ytre seg. Og jeg tør knapt gjengi hva hun sa, men deler av det var…: – Vera låter som om musikerne er i en avskjermet metallboks, det er som en ubehagelig ulyd i mine ører, de synger ikke til meg, det er som om de synger for seg selv i egen boks, der jeg sitter utenfor, uten å være med. Men med den andre forsterkeren (AN) synger de til meg, jeg er med på konserten…!

Wow.

Rene ord for pengene, men for å sitere vår statsminister og hennes yndlingssetning: Jeg ville vel ikke brukt akkurat de ordene.

P1040552

Etter denne kraftsalven fra en uinteressert amatør (hennes egne ord) er det nå for meg viktig å understreke at Vera overhodet ikke låter som om det kommer fra en boks. Vera P400/1000 er en drivende god klasse-D forsterker, men det er fortsatt min ærlige oppfatning at en god, riktig matchet rørforsterker spiller en god del bedre på alt, med unntak av presisjon i bassområdet. For å oppnå sistnevnte egenskap, må man først ha en veldig påkostet rørforsterker, og et par meget godt tilpassede høyttalere, i hvert fall. Jeg kunne meget vel levd med et effekttrinn som Vera, men måtte da samtidig akseptert savnet av denne “magien” jeg så ofte har nevnt i forbindelse med de mer heldige rørforsterkerne. Jeg har spilt et utall musikkeksempler, jeg har benyttet flere høyttalere, to DAC’er, to forforsterkere, men resultatet har konsekvent vært det samme. Som nevnt, i dette hus benyttes nå kun lett last og effektive høyttalere. Resultatet vil definitivt bli et annet med tungdreven, kompleks høyttalerlast. Små rørforsterkere faller fullstendig igjennom i et sånt oppsett, mens Vera P400/1000 neppe bøyer unna, så å si uansett hva du velger å be den om. På bakgrunn av diskusjonene jeg har deltatt i den senere tid, der vi subjektivister har visse problemer med å komme med vektige argumenter mot objektive måledata, ser jeg meg nødt til å komme med en todelt konklusjon, denne gangen.

  1. I forhold til pris: Bevare meg vel. Vera er er rent hifi-kupp til 30 000,- ! Et så kompromissløst, konvensjonelt klasse-D effekttrinn har jeg knapt hørt om noe annet sted i hele verden. Ikke at det låter spesielt annerledes enn andre klasse-D forsterkere på lett belastning, men særlig må nevnes strømforsyningen og byggekvaliteten, som setter Vera nærmest i en klasse for seg. Mangler du drivkraft, styring og klarhet, er Vera P400/1000 et åpenbart svar. Spesielt med hensyn til kontroll og gjennomsiktighet. Jeg anbefaler at man benytter Vera P400/1000 med kompleks, tungdreven last, rett og slett.
  2. På absolutt grunnlag: Til tross for at dette er en rasende god klasse-D forsterker, må jeg få spørre, hva er greia, egentlig? Det kan måle så bra det bare vil, men med korrekt høyttalerlast vil en fornuftig bygget rørforsterker greit spille bedre på det aller meste; detaljering, nærvær, dynamikk, presisjon, og ikke minst, emosjonsformidling.

Så får en hver velge sin egen vei, famling i mørke etter “sin egen lyd”, eller en beviselig og kunnskapsbasert retning, som kan verifiseres med målinger fra utgangspunkt til høyttaler. I sistnevnte tilfelle bør Vera P400/1000 stå ca. øverst på lista når effekttrinn skal velges. Men selv er jeg enda sikrere nå, enn før jeg lyttet en masse på nok en klasse-D forsterker: La musikken leve!

Vera P400/1000, 2 x 400 eller 1 x 1000 Watt (minst!) effektforsterker, kr. 29 000,-

Produsent: Vera Audio, bygget i Norge

Salg: Lyd & Akustikk

 

Etterklang…

Joda, jeg forstår at ovenstående artikkel kan oppleves kontroversiell. Medkonstruktør Armand Aanekre tilbød seg derfor å ta turen, medbringende måleutstyr og litt eksperimentelt småplukk…

Først ønsket jeg at Aanekre selv skulle høre utgangspunktet for min artikkel, ergo spilte vi et par låter både på Vera og Audio Note (heretter AN). Det er innledningsvis viktig å bemerke at skribentens og konstruktørens innfallsvinkel til hifi er omlag så forskjellig som man kan få den; undertegnede har en klar opplevelsesdrevet inngang, mens konstruktøren er klart vitenskapsdrevet. Sistnevnte poengterte at han sjelden setter seg ned for å gjøre en sammenlignende lytting, og at situasjonen derfor oppleves litt uvant.

Vi spilte oss noen ganger gjennom Vamp-låta “En annen sol”, (med Anne Grete Preus), samt den Elton John låta som er nevnt i ovenstående artikkelen (“Mona Lisas and the mad hatters (Part 2)”). Aanekre var heller ikke i tvil om differansen, men han var ikke like skråsikker som undertegnede på hva som låt best. Han bemerket riktignok også at AN spilte med mer klang, men var mer usikker på det kvalitative i avspillingen. Vi var altså stort sett enige om hvordan forskjellene artet seg, men ikke nødvendigvis at AN spiller så mye bedre som min oppfatning tilsier.

Deretter gikk vi løs på målinger av oppsettet i rommet, for å liste ut målbare forskjeller på forsterkere. Mikrofonen plasseres i lytteposisjon, omlag 3 meter fra høyttalere. Først må vi si noe om totalen i målingene; dette er en vanlig stue i et vanlig, norsk hjem, middels mye møblert, parkett, malt gips, litt tepper, ganske typisk skandinavisk møblert. Rommet har en del vinkler og kroker, det oppstår ikke plagsomt mye stående bølger, men rommet er heller ikke akustisk behandlet med noen tydelig plan. Ergo blir det som det blir, og mitt rom låter derfor middels bra, jeg har hørt betydelig bedre rundt omkring i verden. Målingene vil bli lagt ut på hifisentralen.no, så alle kan se hva dette innebærer. Kort fortalt er det et par tydelige boost, og et par like tydelige suck-outs under 100 Hz, deretter er hovedtendensen en langsomt fallende kurve oppover mot 10 kHz, deretter faller det en del brattere. Om dette alene skyldes høyttalere, rom eller om det er en kombinasjon av disse er litt vanskelig å si, men fornuftsmessig, er nok kombinasjonen slik at diskantområdet dempes signifikant.

Forskjellene frekvensmessig mellom Vera og AN er i grunn overraskende små. Den tydeligste forskjellen er at AN har mer energi i øvre mellomtone, opp til ca. 2 dB mer i enkelte deler av frekvensområdet. Dette bør være greit hørbart, og kan i prinsippet forklare klangmessige endringer. Men vi har en joker i spillet, og den heter Spec M99. Denne forsterkeren spiller også med mye klang (utklingning), og ganske så likt AN, egentlig, selv om jeg helt subjektivt synes at AN spiller enda bedre, enda mer naturlig. Problemet er bare at Spec måler til forveksling likt Vera, om enn med en liten touch lavere output i det samme området der AN har litt ekstra. Ergo blir det litt problematisk å forklare dette med min opplevde “stofflighet”, klang, liv og utklingning utelukkende med frekvensforskjeller. Derfor ser vi på forvrengningsspekteret, da i form av målt THD i rommet. Igjen måler Spec M99 og Vera meget likt (til min store overraskelse), mens AN måler helt forferdelig. En kjempehøy THD fra rørforsterkeren, altså, og det burde vel være hørbart. Kanskje arter det seg som musikk og emosjoner, hva vet jeg, men hva pokker er det da som skaper omtrent samme opplevelse i Spec-forsterkeren??

For eksperimentets skyld monterte Aanekre inn en 1 Ohms motstand i serie med høyttaleren. Med Vera innkoplet medførte dette målemessig lite annet enn en generell demping av enkelte deler av frekvensområdet, mest tydelig over 10 kHz. Lyttemessig ble i mine ører enda litt mindre klang og liv, dessuten døde toppen ganske så effektivt. Det var kort sagt ingen god idé å montere inn en seriemotstand i dette oppsettet.

I mitt eie finnes også en klasse D PA-forsterker med samme Pascal-kort som benyttes i Gato DIA 250. Denne har, interessant nok, enkelte signifikante fellestrekk med Vera, der ordet kontroll er det mest grunnleggende trekket. Nå spiller virkelig ikke nevnte PA-forsterker særlig bra (Vera er klart bedre), men den har stålkontroll på alle høyttalere, hvilket passer veldig godt når man skal styre en del større membraner på høyt volum. Det Vera og PA-forsterkeren har til felles sånn rent teknisk, er høy dempefaktor, og jeg kan vel anta at dette har en viss innvirkning på det klanglige, også. Men hvordan vi kan lese det ut av målekurvene, kan jeg ikke si mye om, våre målinger ga ingen tydelige svar på akkurat dette. Videre har jeg en Micromega PW250 en klasse D med konvensjonell strømforsyning (trafo), denne opplever jeg også ganske lik Vera, dog med noe mindre kontroll og finesse, men den lever ikke før den får noe å tygge på, lett last får den ikke noe greie på, ganske enkelt.

Armand Aanekre og undertegnede hadde en opplysende meningsutveksling og hyggelig aften, men målingene ga oss ingen sikre svar. Vi er i hovedsak enige om opplevde forskjeller, men ikke nødvendigvis enige om den kvalitative, innbyrdes signifikans av de vi hører. Jeg tror mye av årsaken til akkurat dette, ligger på vår diametralt forskjellige tilnærming til denne hobbyen, muligens ligger også årsaken til uenighet blant lyttere generelt også i noe sånt.

Målingene vi gjorde lyver ikke, men de forteller oss fortsatt ikke hele sannheten!

 

 

Gato blanco!

Gato blanco!

Ikke vet jeg om Gato har hentet sitt navn fra den latinske språkgruppe, og at navnet dermed henspeiler på en katteaktig eleganse kombinert med iboende styrke og hurtighet. Men en ting vet jeg; Gato DIA 400S er ingen pusekatt!

P1040525

Gato leverer to forskjellige DIA-modeller, henholdsvis 250 og 400, der modellnummeret henspeiler på effekten i 8 Ohm, og vi kan med en gang også nevne at effekten dobles ved 4 Ohms last. Testobjektet burde dermed har effekt i bøtter og spann, også for nokså sultne høyttalere. Selve forsterkerkortet kommer fra danske Pascal Audio, i DIA 400 sitter så langt jeg kan finne ut M-PRO2, et kort med særdeles gode måledata, høy dempefaktor og god impedansstabilitet. Uten at det oppgis effektdata ved ekstremt lav impedans, skal den i den i henhold til produsent takle belastninger helt ned til 2 Ohm. I Casa Rognlien benyttes stort sett lett last, dessuten har jeg brent elementer med klasse-D-forsterkere tidligere i livet, så jeg har litt angst for hva de kan finne på. Men jeg har sluppet meg løs, noe annet skulle da også tatt seg ut, men Gato DIA 400S har ikke akkurat vist svakheter. Tvert i mot!

P1040527

På fronten av den særdeles karakteristiske forsterkeren finner vi en solid volumkontroll, et nydelig og lesbart display, knapp for stand-by, samt trykknapp for å bla gjennom inputs. Bruk fjernstyringen, den er logisk og grei. Bak finnes alt du kan behøve, 2 analoge og 3 digitale inputs, før vi snakker om bluetooth, og på NPM-utgaven også nettverkstilkobling (kablet og wi-fi), med muligheter for strømming (Roon ready). Jeg vil hevde at Gato DIA-forsterkerne er apparater optimalisert for vår tid, fremtidssikre, velbygde, effektsterke, vellydende. Og la meg knytte en del bemerkninger til de digitale inngangene, disse leder til en Burr Brown PCM1794 D/A converter med stor båndbredde, balansert drevet. Alle signaler oppsamples til 24/196, og la meg være helt tydelig på dette, denne løsningen fungerer aldeles fantastisk! Forsterkeren låter klart best med digital kilde, her er det verdt å nevne at selv om jeg mater analogt med en DAC som alene koster mye mer enn Gato DIA 400S, så låter ikke dette like strålende som en fornuftig digitalkilde til den innebygde DAC’en. OK, det er selvsagt ikke uten mindre modifikasjoner, APL DSD-S XE har noe voldsommere oppførsel enn den innebygde DAC-løsningen, dessuten er det ikke APL i seg selv som er utfordringen her, det er ganske enkelt sånn at de analoge inngangene på Gato gir et aldri så lite anstrøk av maskering, mens digitalinngangene er velsignet gjennomsiktige.

 

Under Oslo konserthus ligger en både sjelden og fantastisk forretning, her selges strålende klassisk musikk med god lyd, ivaretatt av folk med store kunnskaper om musikken de selger. Jeg var nylig innom og hentet med meg Mahlers sjette symfoni, spilt av Budapest Festival Orchestra under ledelse  av Ivan Fischer.  Stykket er innspilt i februar 2005 i Palace of Arts i Budapest, utgitt på SACD, av Budapest Channel Classics. Med Gato DIA 400S leveres denne svært gode innspillingen mektig og klangrikt, det settes opp et enormt rom med plass til instrumentene, til tross for størrelsen på orkesteret. En anelse snillisme kan muligens bemerkes, men bare som et sjarmerende anstrøk, i så fall. For det er udiskutabelt både overraskende dynamisk og brutalt, når de dypeste tonene fillerister rommet. Vakkert!

P1040528

Vi spiller Steely Dan’s, Gaucho, og den velkjente “Hey nineteen”, denne gang på en SHM SACD fra Japan. Her finner vi flott dynamikk og detaljering, men mine mindre innvendinger om den analoge inngangen settes her på kartet igjen. For jeg har hørt denne låta i så mange oppsett etter hvert, at jeg her kan hevde at det er litt pregløst, til tross for en nokså unik gjennomsiktighet. Igjen bemerkes rommets enorme størrelse, samtidig som det serveres nært og presist, lett å følge med på absolutt alt. Jeg merker meg at det bakenforliggende koret framkommer med en nær uhørt tydelighet. Innvendingen er dette med klanglige kvaliteter som dempes en smule, det trekkes et flortynt lag silke over helheten. Altså, det skader ikke, det peker mot en anelse snillhet i formidlingen, bare, og akkurat det er svært lett å leve med.

Over på Mark Knopfler, “Ragpicker’s dream”; en klart dårligere innspilling, noe Gato ikke finner noen grunn til å dekke over. Nå ble presisjonen stort sett borte, lydbildet klappet sammen, og her mangler både størrelse og sting. I samme gate finner vi Oscar Peterson Trio, “Night train”, og igjen savner jeg litt av dette stinget og nerven jeg vet finnes her. Det blir litt “kort” og tørt, til tross for at det er både meget åpent og detaljert, rent, lettbent og elegant. Men jeg kjenner ikke groovet så sterkt som jeg pleier, mest tydelig når jeg spiller lavt. Det kan oppleves som at Gato ønsker å spille litt med musklene, før de rytmiske hemmelighetene slippes løs. Men tråkk til, og det dukker opp veldig mye moro, såpass kan jeg love!

Og når vi først har nevnt dette med å tråkke til, så hentes fram en temmelig stusselig innspilling fra det kreative 70-tall, nemlig Deep Purple’s “Stormbringer”. Selv om skiva altså er et 70-talls vrak, er det jo underholdende på sitt vis. Alt henger sånn passe skranglete sammen, Gato holder strikt orden, og har da også ganske lite å holde på med nede i bunnoktavene. Grumsete og gammelmodig innspilling, forsterkeren gjemmer ikkeno’, men er det så lurt, kan man spørre seg? Det fine er fortsatt at dette preget av silke redder dagen, uansett om du velger å gjøre som du må når 70-tallet skal formidles i all sin velde. Spille høyt, selvsagt, rasende høyt. Gato har tidenes pokertryne, her vikes ikke en millimeter, og det interessante tema med denne type gjengivelse, er at det er så rent at man ofte lures til å tro at man ikke spiller så innmari høyt. Men det gjør man!

Vi går tilbake til en god del bedre innspillinger, først ut er Trentemøller, “Nightwalker”. Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne, den innebygde DAC’en er rasende god! Her kjører vi en direkte sammenligning mellom analoge innganger fra APL DAC’en, og RCA digitalt inn til Gato’s egen DAC. Og sistnevnte leverer en av de mer presise og innsiktsfulle gjengivelsene av denne låta jeg noensinne har hørt. Her er et stort rom, en rytmisk, presis, levende og nær gjengivelse. På mange måter profitterer denne typen temmelig elektroniske uttrykk på eksakt den silkeglatte detaljeringen Gato er spesialist på. Vil nevne et par andre fenomen i samme slengen; først Big Band Basie, og “Moten Swing”, her har vi horndynamikk i generøse mengder, hvordan forholder Gato seg til sånt? Det hele begynner elegant og litt tørt, selvsagt stålkontroll på alt som skjer, og joda, her smeller det til, og kanskje skal man ikke be om mer enn dette? Men nå er jeg ikke Håkon “Dynnamikk” Rognlien for ikkeno’, og her er jeg sikker i min sak. Andre DAC’er og andre forsterkere (les: ren klasse A, solide strømforsyninger, rør, gode trafoer….) kan være enda råere, enda mer eksplosive og utagerende. Det sagt, normale mennesker vil ikke savne noe. Dynamikkjunkies vil. Litt.

P1040524

Så går vi over på bassområdet, der de store energimengdene omsettes. Som vanlig tyr jeg til Medwyn Goodall og “Sweet Wilderness”, og dette er en spennende opplevelse. Når de dypeste synthtonene ankommer lokalene, oppleves en enorm utladning. Det er noe annereledes enn jeg er vant til, her er det på mange måter ikke så mye å høre som vi oftest opplever, på den annen side settes virkelig hele rommet i sving, dette er heftig! Samtidig er det ekstremt kontrollert og detaljert, det presisjonsnivået vi opplever i bassen på denne innspillingen har jeg kun vært borti helt unntaksvis. Det er vel min oppfatning at majoriteten av forsterkere der ute legger til litt i mellombassen, mens Gato DIA 400S på sin side tviholder på nøytraliteten og presisjonen. Jeg tror ganske enkelt dette er mer korrekt enn vanlig, og i seg selv kan det neppe anses for å være et avvik, eller en feil. Tvert om.

P1040531

Vi slutter som seg hør og bør med Ole Paus fra trippelalbumet  “Avslutningen”, der vi hører “Balladen om Bente L.”. Og joda, det er i min fullstendig subjektive oppfatning, visse mangler på ren magi og nerve. Her er mer kontroll og detaljer enn organisk tilstedeværelse, jeg er villig til å godta at dette er mer virkelig enn mine “magiske” preferanser, men jeg vil uansett ha det nevnt. Saken er at vi er flere som opplever dette med “nerve” og “tilstedeværelse” som mer virkelighetsnært, selv om det er aldri så feil. I samme åndedrag vil jeg ta med en sammenligning til sist, bare for å gi enda fler hint om hvilke valg Gato har tatt på sine DIA-forsterkere…

Presisjonen er nevnt gjentatte ganger, og jeg har satt meg ned og sammenlignet min favoritt klasse-D-forsterker, Spec M99EX, en omtrentlig 2,5 ganger dyrere forsterker enn Gato DIA 400S. I min verden, fortsatt helt subjektivt, ville jeg ikke vært i tvil, men det er fortsatt ikke helt rett fram, dette her, for helt seriøst antar jeg at Gato faktisk er mer korrekt i gjengivelsen enn Spec. Uansett arter det seg slik at Spec-forsterkeren leverer med klart mer sting, og en helt annen tilstedeværelse. Stemmen oppleves for meg klart mer realistisk, mer ekte og organisk, klarere og nærere på et vis. Jeg opplever også en bedre utklingning av tonene, de omgis av en annen atmosfære, her er mer kjøtt på beinet, mer musikk, rett og slett.  Det sagt, så er jeg usikker på om presisjon og skarpskårenhet er tilstede i like stort monn. Det jeg derimot ikke er usikker på er det følgende: 1. De lange, dype synthtonene i “Sweet Wilderness”-låta er tydelig mykere og mer diffuse på Spec, men også enda kraftigere og mer brutalt fremstilt, til tross for betydelig lavere disponibel effekt. 2. Smekket, eksplosiviteten og klangene i hornrekka på “Moten Swing” er helt sanseløst heftig når Spec får levere varene. På samme tid kopieres ikke det grandiose rommet fra Gato, ei heller den lettbente elegansen.

P1040532

Etter nok en fantastisk opplevelse med en Gato DIA-forsterker, står jeg på at dette virkelig må være helt i toppsjiktet når vår tids absolutt beste hifi-kjøp skal avgjøres. Dette er presisjon, rom, gjennomsiktighet, kontroll og orden. Som jeg har sagt før, dette er en forsterker jeg gjerne kunne levd med, det er vår tids svar på Tandberg Huldra, den har alt du kan drømme om, og “lommelerke-designet” er intet annet enn frekt, tidløst og moderne på samme tid. Så må vi rør-hoder akseptere at det finnes andre veier til Rom, kanskje har Gato rett når de spiller på presisjon fremfor ” nerve” og “sitrende tilstedeværelse”. Akkurat det skal jeg ikke ta noen dypere, filosofisk diskusjon på her og nå, bare konkludere med at Gato DIA 400S fortsatt er et helt fantastisk produkt til en overraskende edruelig pris!

Gato DIA 400S, 2 x 400 Watt integrert forsterker med innebygget DAC, kr. 34 950,- (+ noen få tusinger for NPM-utgaven med Wi-Fi og streaming)

Importeres av Gjallarhorn Audio ute i ødemarken her i Asker.

Heedliner

Heedliner

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg er ute av skapet som Heedofil, ja, en fullstendig skamløs Heedonist. Mange er grunnene til denne typen løssluppenhet, og en av dem skal jeg skrive om nå. For Heed Canalot III kan virkelig det meste om forsterkning til hodetelefoner!

P1040505

Heed Canalot er i utgangspunktet en ren hodetelefonforsterker, men den kan også være en enkel DAC, da i form at du kan mate USB inn fra f.eks. en PC, og på denne måten gjøre den til et separat lydkort med high-end aspirasjoner. Eller du kan benytte s/pdif-inngang, og dermed ha den som en enkel DAC. Disse mulighetene innebærer dog en ekstra investering i form av et innstikkskort. Denne omtalen forholder seg dog ikke til akkurat den muligheten, testobjektet er uten digitaldelen, derimot har det vært benyttet en enda bedre løsning, da i form av Heed Obelisk DA mesteparten av tiden, så ingen skal si vi ikke tar Canalot seriøst. Videre kan det benyttes bedre strømforsyninger; medfølgende finner du en nokså standard strømforsyning av PC-typen, fornuftig og godt dimensjonert. Omtalen inneholder også hva som skjer om du bytter deg opp fra en standard strømforsyning til Modulus-seriens egen Q PSU III. I testperioden har det vært benyttet hodtelefoner i flere prisklasser, fra den for tiden rasende underprisede Jays u-Jays (599,- !!), via studiostandarden, den urimelig gode Beyerdynamic DT 770 PRO 250 Ohm, opp til den silkeglatte Focal Elear. Ja, og så et par forskjellige propper, samt noen nye, spennende hodetelefoner fra Japan i tillegg, da.

Førsteinntykket av Heed Canalot III var intet annet enn formidabelt, rent ut sagt sjokkerende. Jeg har prøvd en god del gode hodetelefonforsterkere de siste par år, for min egen del troner vel den kostbare, rørbaserte iFi Pro iCan helt på toppen av disse, men her kommer altså en liten, basal boks fra Heed og forsøker seg på en endring av verdensordenen. Jeg sier basal med vilje, for kretsen er basert på sånn ca. den mest grunnleggende av alle forsterkerkretser, kjent som RC-kopling. Denne følges av et rent klasse-A utgangstrinn med svært så moderat effekt, vi ser altså på 200 mW i 32 Ohm, og ikke mer enn 20 mW ved 600 Ohms belastning, faktisk. Som med normale forsterkere, se deg ikke blind på effekt alene, det er tross alt kvaliteten og det musikalske budskapet vi søker. Ingen av de forsøkte hodetelefonene viste de minste tendenser til pustebesvær, i hvert fall. Det sagt, det er kanskje ikke den forsterkeren jeg ville valgt til Beyerdynamic T1, både av klangmessige og impedansmessige årsaker. Ellers er det å nevne at Heed Canalot har to utganger for hodetelefoner, ikke at jeg egentlig begriper poenget, men jeg har forsøkt å benytte begge med forskjellige hodetelefoner, uten at jeg kan detektere noen lydmessige endringer enten jeg bruker en eller begge utganger, bare for å ha den saken klar. Sånn generelt kan det vel lønne seg å benytte relativt høyimpedante hodetelefoner (omkring 100 – 250 Ohm, kanskje?) om du ønsker å ha to tilknyttet til en hver tid.

Ja, jeg begynte vel forrige avsnitt med førsteinntrykket av lyden, og jeg skal utdype det litt her. Som med Heed-produkter flest, har også Canalot en tydelig underliggende rytmikk og lettbenthet, det låter britisk så det holder, selv om det er både er konstruert og bygget i Ungarn. Vi kan vel uten for mange innvendinger kalle det i retning lys klang, men, som nevnt så ofte før, det behøver ikke bety skarp på noen som helst måte. Det betyr vel heller at fokus ligger noe høyere opp i frekvens enn hos gjennomsnittet, samtidig må jeg understreke at totalinnrykket av Heed Canalot er fantastisk glatt, detaljert, levende og elegant. Ingen hardhet, altså. Videre må jeg poengtere den nenvte rytmikken, for det er en spilleglede i denne forsterkeren som er helt latterlig tilstede, et hvert musikalsk verk blomstrer og lever noe så enormt gjennom denne forsterkeren. Ekstra morsomt med en hodetelefon som den ganske så mørkt tunede Focal Elear, jeg kan ikke si annet enn at Canalot blåser et helt uhørt liv i disse i utgangspunktet fantastiske hodetelefonene. Elear kan faktisk komme til å låte litt trøtte i enkelte kombinasjoner, men i lag med Heed våkner de noe så til de grader, og får vist både sin evne til store dynamiske utsving, og sin ekstreme oppløsning på best mulig måte. En kanonmatch! 

P1040506

Vi begynner med en låt jeg etter hvert har hørt på en lang rekke hodetelefoner og høyttalere, nemlig Trentemøller og låta “Nightwalker”. Man kan helt innledningsvis komme til å anta at Heed Canalot låter en anelse lyst og anemisk, men så dundrer synthbassen inn på scenen, og en hver slik idé blåses kontant vekk. Dette oppsettet har alt! Først og fremst en fantasisk, nattsvart og stille bakgrunn, deretter en florlett oppløsning som bringer med seg alle detaljene du kan drømme om. Dernest et solid fundament nedover, som holdes under full kontroll, og aldri overdrives eller oppleves upresist. Jeg har faktisk ikke noe som helst å utsette på fremførselen av akkurat dette stykket. Jeg velger derfor å gå for en mye styggere, eldre og dårligere produksjon, da i form av Deep Purple Mk. 5, skiva “Come taste the band” og låta “Drifter”. Et rufsete verk dette, men tungt og solid som få. Litt skummelt å analysere ihjel en sånn 70-talls innspilling, men Heed Canalot unngår det så vidt, og dæven så elegant! Rufset består, samtidig som du hører summingen fra gitarforsterker i innledningen, og vokalen står solid plassert i miksen. Balansen er nydelig, bassen er passe tung og feit, det er kontroll samtidig som det er rufs, dette er genialt!

P1040508

La oss ta et voldsomt steg i en fullstendig annen retning, og lytte til Gregorio Allegris overjordiske “Miserere”, her kommer virkelig den nattsvarte bakgrunnen til sin rett. Jeg aner et anstrøk av det jeg kaller “samklangsartefakter”, en slags skingring midt i stemmeleiet når koret legger på litt kraft, men det er såpass diskret at jeg må bestemme meg for å lytte etter det, for å få det med meg. Fantastisk vakkert. Ekstremt oppløst. Luftig som en iskald høstdag i Rondane. Jeg elsker det. Går derfor videre med det brutale orkesterverket fra “Romeo and Juliet” av Prokofiev, Oslo filharmoniske orkester, nydelig innspilling utgitt på Lawo. Vi spiller fra 1. akt “At the dukes command” og så bortetter. Enormt dynamisk. Stålkontroll. Nydelig klangstruktur. Rett og slett imponerende!

Sånn ellers elsker jeg vår rikstrubadur Ole Paus, av alle hans nydelige utgivelser velger jeg i dag den siste utgitte under hans eget navn, trippelalbumet “Avslutningen”, og den stemningsfulle låta “Balladen om Bente L”. Heed Canalot legger det fram så tydelig, så nært, så detaljert, så emosjonelt. På mange måter blir det som en personlig fremførsel, nesten intimt. Er det noen detajer i denne innspillingen du lurer på, sjekk den i et oppsette med Heed og Focal, er mitt tips. Det er bare helt nydelig. Ikke like romantisk som med iFi iCan, men like åpent og detaljert, definitivt. Og mens vi er i gang med emosjonelle låter fra rikstrubadurer, hører vi like gjerne Odd Børretzen og “Bekkelaget Blues”. Fascinerende hvor nært det blir. Stemmen bare er der, ekte, nær og formidlende. Det er virkeligheten jeg presenteres for, ikke en kopi, og jeg tror på historien!

Ja, så var det denne strømforsyningen, da, Q-PSU III. Denne kan mate to produkter i Heed-sortimentet samtidig, i mitt oppsett overtok den ganske enkelt for standard strømforsyning, se bilde. Jeg har opplevd en del tilfeller opp gjennom der strømforsyningen har vært essensiell for opplevelsen, så jeg hadde visse forventninger. Vel, de ble ikke helt innfridd. Forskjellene oppleves ikke som formidable, mer i retning av subtile, om du presser meg på det. For meg tyder dette på at standard strømforsyning er godt og fornuftig dimensjonert, og dermed bidrar sterkt til å gjøre dette produktet til et meget godt kjøp. Helt kort beskrevet er lyden noe roligere, med en anelse svartere bakgrunn og en touch mer presisjon i bunnoktavene med Q-PSU III innkoplet.

P1040504

Sluttsatsen er ren lykksalighet. Heed Canalot er en helt strålende hodetelefonforsterker, rytmisk, levende, detaljert, elegant. Jeg har prøvd en rekke forskjellige hodetelefoner på dem, og likte vel Focal Elear aller best, men samtlige av de andre, uansett 32 Ohm eller 250 Ohm, fungerte helt glitrende og lekkert. En av de aller beste hodetelefonforsterkerne jeg har hatt gleden av å ha i hus, uansett pris og prinsipp, og det finner jeg faktisk ganske utrolig, ettersom den ikke koster mer enn en brøkdel av de dyreste jeg har prøvd!

Heed Canalot III hodetelefonforsterker, kr. 6500,- inkludert standard strømforsyning

Heed Q-PSU III, strømforsyning for inntil to Heed-bokser, kr. 4200,-

 

 

 

 

 

 

Ø. HÆ? Ø! Å, ja!

Ø. HÆ? Ø! Å, ja!

Ø, øøh, da det var nå litt av et merkenavn. Men bevares, mer enn fett nok for meg. Spørsmålet er om Ø er så heftige at lytteren bare føler trangen til å rope Å!? De ser i det minste sånn ut. Så jeg setter meg i godstolen, lener meg tilbake, og bare klinker til!

Mala_Audio_ØAudio speakers_white_1

Ø produseres hos hos den seriøse Pylon-fabrikken i Polen, for øvrig er eier av Ø-konseptet også importør av Pylon, så det er vel mulig han har trukket med seg aldri så lite inspirasjon fra den kanten. Som dere kan se på bildene er Ø en toveis konstruksjon, i bunn finner vi en solid 12-tommer produsert i USA, et pappelement med brutal magnetkraft. Dette veksler med noe såpass spesielt som en 3-tommers kompresjonsdriver helt nede ved 1200 Hz, denne driveren tar seg så av resten hele veien opp. Et spennende design; toveis med basis i en 12-tommer og en 3-tommer tror jeg knapt jeg har hørt om før. Filteret som deler mellom elementene er nokså bratt, her benyttes et 3.-ordens (-18 dB/ oktav) filter oppover, og et bratt 4.-ordens nedover, hvilket betyr at det er en svært begrenset overlapping der begge elementer spiller i samme frekvensområde. En vanskelig kunst, dette med delefiltre, og såpass avanserte filtre som her, vil ta noe av effektiviteten, allikevel har vi her å gjøre med en høyttaler med høy virkningsgrad. 93 dB / 1W / 1 m opplyses, jeg mener det muligens er en anelse optimistisk, på den annen side er de i så fall ikke alene om akkurat det! Uansett er det fantastisk at Ø Icon ikke på noe sted i frekvensområdet faller under 8 Ohm impedans, dette er rørforsterkermat, ferdig pratet.

 

 

Konstruktøren kan ellers fortelle den spennende nyhet at mer er på gang i Ø-sortimentet, så vel mindre som større modell er underveis. I praksis betyr det både 10″  og 15″, halleluja, dette kan det bli mye moro av, kan jeg love. Det er ikke helt lite moro allerede! Helt grunnleggende låter Ø Icon faktisk ganske snilt, dette litt i motsetning til de konkurrentene som faller meg inn sånn fra start, nemlig Arendal og Klipsch. Nå er begge de omtalte billigere enn Ø, hvilket faktisk er hørbart over hele frekvensområdet, men de nevnte har også et par triks oppe i ermet, jeg kommer tilbake til saken underveis. Ø kan leveres i flere flotte finisher, svart og hvit pianolakk, samt en nydelig valnøtt-finish både matt og blank. Valnøtt koster deg 5000,- ekstra, det betyr et påslag på noe under 10%. Høyttalerne er elegant bakoverlent, de har skrå flater aller veier, kabinettet er godt avstivet, og konemor klarer neppe å plassere blomsterpotter på toppen av dem. Med mindre det benyttes kontaktlim, altså. Ingen muligheter for bi-wiring, en helt fornuftig avgjørelse etter min forståelse av virkeligheten. To solide bassporter munner ut lavt nede på den ene vinklede sideplaten, temmelig elegant det hele.

Mala_Audio_ØAudio speakers_white_5

Frekvenssveipet viser at de oppgitte data på frekvensområde er rimelig korrekte, det opplyses 27 Hz til 20 kHz, men uten spesifikk dB-angivelse så langt jeg kan se. I mitt rom oppleves det som om Ø Icon ruller forsiktig av nedover fra omtrentlig 70 Hz, men mitt rom legger på en del fra 45 Hz og nedover et stykke, så mye av dette kompenseres her i huset. Mellom 30 og 25 Hz skjer en tydelig og bratt avrulling, og ved 20 Hz er det ikke mye output å snakke om i det hele tatt. Sånn generelt vil jeg hevde at med Ø Icon har konstruktøren klart å koble sammen en umulig kombinasjon på godt vis, elementene henger godt sammen, men jeg vil ikke benytte uttrykket “sømløst” denne gangen, for det er det ikke. Det er to elementer med tydelige særegenheter, og det er så å si umulig å få dem til å flette uten å røpe noe som helst. Det sagt, så lever jeg faktisk helt fint med de små artefaktene jeg opplever, fordi totalresultatet uansett er såpass levende, underholdende og involverende, at musikken settes i høysetet hele veien. Visse utfordringer er det vel med de klanglige aspekter i begge retninger, dette er en høyttaler bestående av kombinasjonen mellom dynamisk bass og et fullblods horn som spiller over et stort frekvensområde, “perfekt” er ikke et ord som benyttes i utrengsmål. Ikke at jeg ønsker det, heller, for øvrig. Jeg vil ha livet i toppen, og trøkket i bånn, og det finner jeg i Ø Icon, takk og pris!

 

 

Ø Icon vil ha et sted mellom 10 og 500 Watt i hekken for å spille, jeg synes vel spennet her strakk seg nokså heftig i begge retninger, om jeg skal basere meg på mine opplevelser underveis. 10 Watt er for lite, 500 unødvendig mye. Av for meg litt uforklarlige årsaker opplevde jeg Ø Icon som nokså effektsugne, dog ikke uten unntak, jeg kommer tilbake til dette også. Helt kort vil jeg si at hurtige, stramme klasse A/B-forsterkere egentlig ga meg mest moro, jeg ser for meg noe du kan finne mellom Naim og Hegel, egentlig, Ø elsker nemlig rytmikk og kontroll. Jeg fikk til strålende resultater med både rør og transistor, klasse A, A/B og D, men det var uansett tydelig for meg at spreke, og, ikke minst, kontrollerende forsterkere med solid strømforsyning tryller fram de aller beste sider av Ø Icon. Litt underlig, tatt i betraktning det faktum at de er både effektive og høyimpedante, men det er nå den opplevelsen jeg tydelig opplevde ved test av diverse forsterkere på Ø Icon.

Mala_Audio_ØAudio speakers_white_6

Så banker vi løs på dem, og starter ballet på den virkelig mørke siden med skiva “Black Sabbath 13”. Det oppleves tungt, solid, fullstendig åpent og kontrollert. Vi finner ikke den samme galskapen som hos Klipsch, min subjektive opplevelse her er dessuten at Ø er relativt sugne på masse effekt for å virkelig ta av.  Det spilles med stor presisjon, men jeg sitter i lytteposisjon og savner et eller annet hemningsløst, noe voldsomt og digert. Høyttalerne takler  brutale pulser uten tendenser til overbelastning, samtidig som det oppleves at det er en eller annen klanglig forskjell på basselementet og hornet. Det låter virkelig flott, jeg vil bare skru opp og opp, og blir i grunn mer og mer forvirret, for jeg opplever ikke at noe eksploderer, bryter sammen eller blir ubehagelig. Ø Icon takler alt, svelger alt, formidler alt, fullstendig uten å vise en eneste tendens til stress, og det forvirrer skribenten, selv etter mer enn 25 år med lytting på sånne greier. Ergo skrur jeg opp, opp, opp og OPP!! Til slutt går det galt, dette er første gang jeg opplever å tvinge Spec-forsterkeren i kne så det holder. Det gode er at Spec ikke vrenger som enkelte skumle klasse-D forsterkere, derimot låter det eksakt som en rørforsterker som dyttes alt for langt. Det blir et kaos av fet lyd, bassrot og generell forvrengning over hele fjøla, bare gørr, egentlig. Jeg ser min kones munn bevege seg, jeg ser hennes øyne er oppsperret, men jeg hører ikke hva hun forsøker å formidle, men det aner meg at det ikke er høflighetsfraser. Nu vel, jeg har hatt et par klasse-D forsterkere i hus som ikke har vært nådige når de dyttes over kanten, så jeg er bare lykkelig over at Spec behersker seg med hensyn til ødeleggelser når ting tar av. Konklusjonen her? Store mengder øl og Black Sabbath er en dårlig kombinasjon. Men Ø tar det meste på strak arm, så slapp bare av, volumkontrollen er til for å brukes. 

Mala_Audio_Ø_Audio_speakers_black_4

Men la oss heller se på dagen derpå, der Ole Paus formidler “En bøtte med lys” for å holde oss ved liv etter gårsdagens utskeielser. Det leveres veldig åpent og levende, men igjen har jeg mindre spørsmål sammenhengen mellom elementene; bassen oppleves å ikke være like lynrask som hornet, vi er i det landskapet der vi opplever en sub som sliter med å henge helt med en hurtig stativhøyttaler, på et vis. Det er en viss logikk i denne opplevelsen, kompresjonsdrivere oppleves å være uhyre raske, det skal mye til for et passivt basselement å henge helt med på dette tivoliet, til tross for solid motor. Jeg liker lyden fra dette basselementet svært godt, men det er vel neppe like lynraskt som sin kollega som jobber i de øvre regioner. Jeg opplever det uansett ikke drastisk, det er mer å beskrive som et karaktertrekk enn en feil, etter min bedømmelse. For å unngå misforståelser; det er et enormt solid og presist basselement, som leverer alle varene helt ned uten å bomme en millimeter, men det å kunne være 100% sømløs med noe så hurtig som toppelementet, innebærer stort sett alltid en høyeffekts, aktiv sub-løsning med enorme magneter og stive oppheng. Om jeg tar et par steg opp når motet etterhvert samler seg i mitt sinn, drar jeg til med “Figaros bryllup”, innspilt på Harmonia Mundi. Åjadda, dette er en deilig dynamisk og levende fremstilling, det hører med til historien at Audio Note bidrar sterkt til totalen med sin DAC 4.1X, men allikevel, her viser også høyttalerne sine herlige allround-egenskaper. Klangene er flotte, men muligens  er rommet litt trangere enn jeg opplever det fra mine Doxa-høyttalere. Ikke så merkelig, i så fall, det er enkelte desginforskjeller her, som vi vil ha ganske så mye med saken å gjøre. 

O_Audio_Icon_American_Walnut_HG_1

Igjen kommer en ny kveld, det er vorspiel, og hvorfor ikke la rytmikken fra Safri Duo dra i gang kvelden? Oh yea, oh hellyeah! Fytti farao som dette swinger! Det er tight, eksakt og enormt medrivende. Jo, personlig skulle jeg jeg kanskje hatt enda mer vekt i helt bånn, men dette er det realt trøkk i! Mellombassen bærer dette på sine brede, solide skuldre, det låter helt uovertruffent, og jeg kan ikke se annet enn at en hver russ ville fått fullstendig hakeslepp av denne “stadionopplevelsen” vi kan fremkalle i en helt vanlig stue. Selvsagt tvinger vi skuta inn i enda trangere farvann, “Killin’ floor” med Kail Baxley overtar ballet, og igjen opplever jeg at det glipper litt helt nederst her, der hornet er veldig på ballen, kan bassen oppleves som nevnt tidligere en anelse for langsom, når det virkelig behøves attakk og hurtighet. Men misforstå meg rett, bassen er stram, presis og solid, det er bare en touch av “etterslep” om vi pirker litt i materien. Og vi slutter ikke der; “Ways of the ocean” med Medwyn Goodall er en utfordrende låt, med lange, feite synthbasstoner. Det er også en del informasjon oppover, og det blir fort ganske åpenbart at Ø låter som et horn, ikke akkurat overraskende, da. Det er ganske “påslått” oppover, rett over presensområdet, noen vil garantert reagere litt på akkurat det. Jeg gjør i grunn ikke det, Ø låter som nevnt ganske snilt, så konkurrentene er ikke akkurat mindre “påslått”, for å si det forsiktig. Som hintet til tidligere er det noen små utfordringer omring overgangen mellom elementene, på den annen side er det en flott payback helt nederst, der det spilles veldig dypt, bestemt og presist. Jo, noen høyttalere går enda dypere, men Ø leverer her massivt i området omkring 30 Hz, og effekten er formidabel, nydelig, imponerende, en ren og skjær nytelse.

Mala_Audio_Ø_Audio_speakers_black_2

Men horn er nå en gang horn, og det må vi da kunne peke tydelig på, uten at “bruskorkhøyttalerne” (domediskantene) føler seg tråkket på av den grunn. Eller? Vi sjanser på det, og drar i gang Big band Basie med “Moten Swing”:. Åjadda, dette er dynamisk sett friskt så det holder! Fortsatt lite å diskutere at Ø icon er rimelig påslått oppover, men på samme tid vil tidligere omtalte “snille” oppførsel, bremse mye av eventuell problematikk knyttet til dette.  Viktigere er det muligens at denne fremføringen skaper inspirasjon og interesse for så vel musikk som hifi, så vi fortsetter ufortrødent med låta “Cut’n run” fremført av Gordon Goowin’s Big Phat Band fra skiva “The Phat Pack”.  Låta inneholder en veldig distinkt “eksplosjon” fra en blåserrekke, og joda, dette kan man virkelig like. Horn ruler når det gjelder formidling av blåsere, glem aldri det! Og akkurat her skal vi vende tilbake til dette med rørfosterkere på Ø. Jeg var inne på dette med effekt og kontroll, men akkurat på dette punktet setter min moderate 15-Watter et viktig poeng på kartet. Horn låter nemlig kjempetøft med gode rørforsterkere, lynhurtig, klangfullt og heftig. Med Ø er det helt tydelig at det er forskjeller mellom elementene på just dette aspektet, rørforsterkeren serverer en enestående forestilling fra presensområdet og oppover, mens basslementet blir overlatt litt til seg selv. Så her blir bildet tydelig; disse høyttalerne behøver mer av en despot enn Audio Note P2, men velg gjerne rør, for denne eksplosive oppførselen er rent ut sagt vanedannende. Dermed ikke sagt at jeg ikke var imponert over de andre forsterkerne i samme oppsett og med samme musikk, men akkurat horn på horn gjør noe med folk, som nevnt, og en god rørforsterker har noe helt eget å melde i sakens anledning. Ø-leverandøren har solide produkter fra Line Magnetic, i den porteføljen bør det ikke være vanskelig å finne gode partnere, selv om den lille AN-forsterkeren viser seg en størrelse for liten.

O_Audio_Icon_American_Walnut_HG_4

Min Audio Note oppleves altså å bli hakket for veik, og da spesielt for kontroll av basselementet. Jeg undrer meg litt over fenomenet, ettersom målinger og konstruksjon skulle være hånd i hanske for en forsterker som den. Men musikkeksemplene taler i tur og orden sitt tydelige språk, selv den lettbente “Dans ma vie” med Yanni Nikofski lukkes litt igjen, og blir ikke så leken og spretten som jeg kjenner P2 til vanlig. Joda, den driver Ø forsåvidt greit, men ikke formidabelt, og matcher ikke Spec M99 på noe annet enn en litt mer “magisk” tilstedeværelse i stemmeleiet. På de tyngre jobbene oppleves det tydelig, “A Dark Knight” fra Batman-filmen mister noe av den enorme oversikten og innsikten i lydkulissene, som resultat av maskering fra et lett utflytende bassområde. Dette skal jeg ikke dvele mere ved, men mens vi er inne på lydkulisser, ønsker jeg å poengtere at ettersom hornet tar såpass stor del av frekvensområdet, unngår vi en del faseproblematikk mellom elementene, og lydbildene blir store og presise. Ikke like enorme som fra f.eks. Doxa 8.2, men også Q-sound håndteres med eleganse, alt i alt en imponerende evne til å sette opp store presise rom i alle plan, akkurat denne egenskapen var en positiv overraskelse. 

Mala_Audio_Ø_Audio_speakers_black_5

Til deres som kjenner mine følelser for Klipsch, må jeg poengtere at Ø er en mer forfinet prosessør enn disse amerikanerne, men dermed at den også oppleves å ha noe mindre av villskapen. Det er naturlige årsaker til denne subjektive opplevelsen, den renheten Ø leverer, sørger for at man ikke opplever at den spiller så tordnende høyt og eksplosivt, selv når volumet er formidabelt. Den framstår mild på et vis, sånn at man bare vil drive videre inn i det uendelige. At jeg tvang Spec-forsterkeren i kne skyldes klart mer mangel på vett enn mangel på Watt, og mer fokuserte tester i edru tilstand slår bena effektivt under teoriene om både tung last og lavt volum. Ø Icon lurer deg rett og slett med sin temmelig omgjengelige natur, så du opplever ikke alltid hvor høyt du egentlig spiller. Hornhybrider er i seg selv en kunst å få til, og jeg har vel så å si til gode å høre den perfekte variant over temaet. Men jeg våger påstanden om at Ø Icon er blant de absolutt beste jeg har hørt av arten, totalt sett. Joda, det finnes litt å gå på omkring forskjell i klangkvaliteter mellom elementene, samt den totale sammenhengen, Ø Icon er faktisk heller ikke den endelige høyttaler, naturlig nok. Men kombinasjonen av renhet, oppløsning, basskontroll, dynamikk og lydbilder, til sammen skaper opplevelsen av en særdeles vellykket høyttalerkonstruksjon til en absolutt fornuftig pris. Jeg gleder meg til fortsettelsen! 

Ø Icon hornhybridhøyttalere, pris 70 000,- ( i sannhetens navn opplyser leverandøren kr. 69 999,- men alvorlig talt…) Pluss på 5000,- for valnøtt finish.

Produsent / leverandør: Mala Audio, Drammen.

Årets produkt 2018

Årets produkt 2018

Det gleder meg å atter en gang kunne si at selv etter mer enn 25 år som hifi-skribent, finner jeg fortsatt komponenter som får hjertet til å slå litt ekstra. Jeg har, i år som i fjor, valgt meg tre nominerte…

P1040261

iFi iCan hodetelefonforsterker. Med sine drøye 20 tusenlapper, er det soleklart high-end segmentet det siktes på med denne rørbaserte hodetelefonforsterkeren. Nå er den også en strålende forforsterker, og den kan benyttes på flere måter, også uten rør på utgangene, om så ønskes. Den låter nydelig, uansett om du velger det ene eller det andre oppsettet, dessuten er den diskret i vekt og størrelse, og passer dermed inn i de fleste møblerte hjem uten å stikke seg for mye ut. En storveis musikkformidler både med og uten hodetelefoner!

P1040277

Klipsch RF7 Mk III. Ja, til tross for at jeg er i full fart gjennom femtiårene, er jeg fortsatt barnslig, og dermed glad i uttrykket og dynamikken fra Klipsch. RF7 har med Mk III blitt noe mer sivilisert, men også betydelig lettere å integrere både i rom og system. Joda, de er fortsatt brutale, eksplosive, lekne, kjempedigre og ekspressive, som nevnt et utall ganger; livet er og blir for kort for kjedelig hifi, og RF7 Mk III er alt annet!

P1040364

Aura Fidelity Alpha RIAA Mk. 2. Utgangspunktet her er et godt RIAA-trinn for moving magnet, toppet av en helt unik løsning for step-up av moving coil-signalet. Til sammen fører det til et svært stille, dynamisk og levende RIAA-trinn for gode moving coil pick-up’er, samtidig som det er et godt, transientvillig moving magnet trinn. Med den prisen som forlanges, og den innovative løsningen for moving coil, er dette et spennende utgangspunkt for god LP-lyd.

Så hva velger man? Jeg ville med glede hevdet av hver og en av de ovennevnte produktene fortjener betegnelsen “årets produkt 2018”. Jeg skulle gjerne også tatt med Audio Note P2 SE Signature i betraktningen, men på bakgrunn av at den kom på markedet for gode 6 år siden, har jeg valgt å holde denne utenfor. Jeg liker nyvinninger, jeg liker dynamikk, jeg liker liv og moro. Fortsatt kunne alle de tre ovennevnte passe, kanskje ikke så overraskende, ettersom det er jeg selv som bestemmer hvilke produkter som skal bli med til finalen. Men jeg har tatt et valg, litt av sjåvinisme, litt grunnet innovasjon, litt grunnet ønsket om å fremme underdogen. Ergo vinner Aura Fidelity’s lekne RIAA-trinn den ekstremt høythengende tittelen “Årets Produkt” i Rognliens Auido-Blogg!

 

En sommer er over….?

Og for en sommer det har vært! Importører og forhandlere har opplevd omlag det samme som den sørnorske bondestand; årtusenets tørke. Jeg forstår kundene fullt ut. Jeg har i sommer stort sett klart meg med propper i øra og en liten blåtannhøyttaler. Joda, det går på både troverdighet og image løs, men det får bare være som det vil.

Men nå skal jeg igang igjen. Høsten har masse spennende på planen, jeg nevner i fleng:

  • Melco musikkbibliotek og streamer
  • RIAA fra Doxa, og oppdatert RIAA fra Aura Fidelity
  • A7 fra Audi, nei, Spendor, var det visst
  • Endelig ferdigstillelse av Aura Note pre/power
  • Diverse annet småtteri
  • Og plutselig er det vel jul

Om det finnes noen penger igjen etter det fantastiske iskremværet vi har nytt av et par måneder, er det bare å vekke hifi-interessen til live. Nå kommer mørket, det mørke ølet og den heftigste musikken atter på besøk. Og jeg satser på nye artikler om stort og smått.

Watch this space! 🙂

rognlien

Med Mitchell & Johnson fra 0 til 800!

Med Mitchell & Johnson fra 0 til 800!

Rognliens hifi-blog blir eksklusiv! Dette er første sted i verden det publiseres en test av Mitchell & Johnson’s neste steg i retning hifi-himmelen, en komplett pre/power-kombinasjon navngitt Series 800. Bli med meg på tur i den uutforskede delen av Wales!

P1040293

 

Som indikert bygges M&J S800 i Wales, nærmere bestemt hos Leema acoustics, et merke jeg ble kjent med for mange år siden, de leverer spennende, vellydende produkter med strålende byggekvalitet, og jeg gleder meg til å sjekke ut hvordan dette påvirker disse nye produktene. Boksene jeg har i hus er fra forproduksjonen, i så måte har jeg bidratt til å loppe av dem visse bugs, så kundene slipper å irritere seg. Jeg ofret meg for den gode lytteropplevelsen, og kommuniserte diverse småtteri tilbake til Leema og M&J, med svært så fornuftige tilbakemeldinger og følgende oppretting av utfordringene.

Så vel byggverk som lyd gir et temmelig maskulint uttrykk, litt nedskalert McIntosh på et vis. Både forforsterker og effekttrinn fremstår som mer diskrete utgaver av de amerikanskje mastodonter, dessuten innehar de tilsvarende alt-i-ett-løsninger som fra de senere utgaver fra Binghamton, New York State, de kan når de vil i Storbritannia, også! Forforsterkeren er nemlig en fullfasilitets DAC, det er både mm og mc RIAA, det er analoge linjeinnganger, og det er en bakenforliggende meny med diverse innstillinger og muligheter. Det spares ikke på inn- og utganger; 3 optiske, 3 RCA s/pdif, asynkron USB, 5 RCA linjeinnganger, og en XLR inn. Her oppstår ikke mangelsykdommer over natta! Utgangene er det også en rekke av, av størst interesse er vel at det er sub ut, pluss 2 RCA og én XLR til drift av effekttrinn. Og selvsagt har de også lagt til en 6 mm hodetelefonutgang, alle opsjoner er godt dekket. Alt styres elegant av systemfjernkontrollen, det er åpenbart lett å sette opp, for, ettersom dette var så nytt da det kom i hus, fantes ingen bruksanvisning, men det var helt problemfritt, uansett. Legg til at fjernkontrollen også styrer deres svært så letthåndterlige streamer, så har du jo et komplett anlegg for hånden svært så enkelt. Volumkontrollen er en computerstyrt løsning med faste motstander, en påkostet og svært god teknisk løsning.

Effekttrinnet på sin side er en solid 150-Watter i klasse A/B, den blir nokså varm under drift, også på tomgang, hvilket burde bety at den leverer en viss effekt i klasse A; for undertegnede betyr det ofte en levende, og tilstedeværende gjengivelse med mye lek og moro. Global feedback er holdt på et minimum, men nok til å bevare kontrollen. Utgangene inneholder 6 solide Toshiba-transistorer på hver side, nok strøm å ta av, ganske enkelt. Det finnes et par effektmetere på fronten, blått lys og røde visere, igjen et visst hint til en amerikansk ekstravaganse, spesielt den helsvarte utgaven fremhever også det maskuline visuelle uttrykket. På baksiden finner vi svært solide utganger for bi-wiring, RCA inn og ut, faktisk, samt XLR inn, 12 Volt trigger og normal IEC-brønn for strøm inn. I det hele tatt et særdeles velbygget og gjennomtenkt produkt.

P1040271

La meg snakke litt om DAC’en først. Jeg har selv testet meg fram til at den tar i mot hi-rez-filer, til USB snakker vi om opp til 24 Bit / 192 kHz PCM. På coax tar den i mot SACD-signalene  fra PS Audio Memory Player, displayet viser litt forskjellig avhengig av skive, sikkert er det at den tar i mot 24/96 PCM, i hvert fall. M&J benytter ESS Sabre 9018 DAC-chip, en høyt spec’et totalløsning og så her.

RIAA på sin side kan virke noe slankere i uttrykket enn den digitale siden av forforsterkeren, på den annen side kan det bemerkes at dette vil uansett avhenge sterkt av kilden, her er det store muligheter for å påvirke sluttresultatet med egne valg. Den tekniske løsningen består av en kombinasjon av diskrete komponenter og høyt spesifiserte OP-amp’er, igjen en påkostet løsning sett i relasjon til at dette er et innebygget trinn. Belastningen på mc er jeg usikker på foreløpig, magefølelsen sier i området 100 – 200 Ohm, med basis i hvordan Audio Technica ART9 spiller med dette trinnet. Det som er sikkert er at det er et godt trinn, du skal nok opp i om lag halve prisen av denne boksen for en ren RIAA, før det spiller like åpent og innsiktsfullt som det vi finner innebygd i Mitchell & Johnson S800 forforsterker. I utgangspunktet vil jeg vel foreslå en god mm til dette oppsettet, men mc-delen var overraskende potent, så jeg vakler litt i troen denne gangen.

P1040287
Du kan forresten kallen inngangene Hva du vil!

I korte trekk er denne kombinasjonen en heller sjelden plante; det er ikke mainstream, det er ikke nøytralt, det er derimot mye trøkk, det er lagt vekt nedover i frekvensene, det speller tungt og deilig, det er lett å like. Som Marantz på en lett stereoidekur, kanskje? Det mangler i hvert fall ikke baller, akkurat! Her har vært koblet opp mot streamere, platespiller med et par RIAA-trinn, dernest et par-tre CD-spillere. Sist, men ikke minst, har også et PS Audio CD drivverk vært i sving, her vil jeg skyte inn at jeg vanligvis ikke har særlig tro på viktigheten i digitale drivverk, men fytti katta…! PS Audio trekker DAC’en i M&J forforsterkeren med seg opp i stratosfæren, dette var saker, og vi kommer tilbake til resultatene underveis. Gjengivelsen er ikke nøytral, som nevnt. Det klinker til i mellombassen, dermed blir det en god del fylde, det spiller greit på lavt nivå, også, men reell moro blir det først med litt pådrag over nattevolum. Signaturen gir visse utslag på enkelte innspillinger, og det passer fabelaktig på stativhøyttalere, eller om du i utgangspunktet har generelt slank lyd i oppsettet. I en sånn kombinasjon som nevnte forforsterker, er min erfaring at digitale innganger er langt å foretrekke, fremfor de analoge. På M&J S800 er det også slik, selv om analogdelen også står seg godt, med rett kilde. Alt i alt er dette settet velspillende, tilgivende, kraftfullt og deilig, det formidler musikkens sjel og legeme, faktisk!

Så, for å sammenfatte inntrykkene av mine snaut to måneder lange periode med disse boksene, har jeg valgt de følgende musikkeksempler, og la oss begynne med jazz, for av årsaker jeg ikke helt forstår, spiller M&J S800 jazz med blåsere avsindig flott! Nei, det er ikke den glassklare oversikten fra Doxa, og det er ikke fullt ut rytmikken fra de flotteste Naim-forsterkerne, men det er en vidunderlig mellomting, som setter både rytme og klang på kartet, på deiligste vis. De nydelige innspillingene fra STS Digital med The Dutch Jazz Legends eksemplifiserer dette på beste vis med klassikeren “Misty”. Attakket er nydelig, og setter igang foten, så her røpes britisk opphav, selv om rytmikken ikke sitter like fjellstøtt i bassen, der det blir litt mykere. Utklingningen passer fint inn i prisklassen vi befinner oss i, det låter silkeglatt, med en viss vekt nedover i alle eksemplene. Blåsere flyter som nevnt spesielt fint på dette oppsettet, men også pianotoner treffer veldig godt. Dette swinger!! Det kan virke som om designer er ute etter et eller annet uttrykk innen jazzmusikk, for det fungerer kort sagt utrolig bra!

P1040273

Så kjører vi på med de aller største utfordringene, større klassiske verker, jeg har en forkjærlighet for de voldsomme Telarc-innspillingene, så vi banker løs med Debussy’s “Le martin d’un jour de fete” (“Holiday morning”) fra Iberia-suten. Basert på hvordan dette oppsettet spiller pop og rock, hadde jeg faktisk regnet med at dette ikke ville fungere så bra, men jeg overraskes igjen av hvor tilpasningsdyktig dette oppsettet faktisk er. Der jeg forventet en del maskering og tendenser til overfyldig gjengivelse, presenteres jeg i stedet for et stort rom fylt av klanger og tilstedeværelse, med overraskende god plasseringsevne. Ja, det er mykere nedover, deri ligger personligheten i dette oppsettet. Men det balanserer helt flott, og det gis gode vilkår for klangstrukturer og organiske, ekte opplevelser av musikken. Slagkraften i pauker er formidabel, og selv om det ikke er på DartZeel-nivå i eksplosivitet og rå makt, så er det i sannhet kraft i bøtter og spann. Det sagt, jeg anbefaler som (nesten) alltid, lettstyrte høyttalere med relativt høy virkningsgrad også til dette oppsettet.

Når det gjelder gjengivelse av vokalmusikk, har vi litt større utfordringer. Her fremkommer klangbalansen som en veldig tydelig egenskap; heldigvis låter det alltid behagelig, og ikke særlig hardhendt, samtidig står vi i en viss fare for å lukke stemmer litt inne. Vi presenteres for en balanse med mye kropp, og mye personlighet. Gjengivelsen reddes dog av det alltid låter både godt og underholdende, til tross for denne mykheten i presentasjonen. Det er mange skarpskårne gjengivere dere ute som fremprovoserer lyttetretthet over tid, der er vi overhodet ikke med Mitchell & Johnson S800, for meg minner det tidvis om høyklasse, japanske Mos-Fet forsterkere, og det er ikke et lite kompliment!

P1040302

Så til mitt hjertebarn, den tyngre og eldre rocken, soundtracket til min ungdom, der jeg fortsatt kan komme til å spille så høyt at glassrutene klirrer, og gulvet slår sprekker. Hos naboen. Dette er ofte mediokre innspillinger, der innsyn og detaljering ikke er fokus i gjengivelsen. Jeg velger ofte “Mob Rules” med Dio-varianten av Black Sabbath, produsert av Martin Birch, mannen bak en rekke klassiske Deep Purple-albumer, blant annet. Lukket og flatt er vel grunntrekkene i denne innspillingen. Så hva gjør M&J med et slikt utgangspunkt? Opp med volumet, “Sign of the southern cross” hamrer løs på oss. Starten er formidabelt flott, gitaren klinger og skinner, bassen fyller mykt og deilig oppunder. Dio låter (som vanlig) nokså lukket, men glatt og elegant, før det braker løs… Dæven, hvor deilig! Tungt, en vegg av lyd, jeg har vel hørt McIntosh gjøre dette større og sintere, men det er med svært liten margin! Bassområdet er rett nok diskutabelt, jeg føler at det er litt humper og dumper her, som gjør at det låter litt “papp” i enkelte aspekter av gjengivelsen, men jeg tilgir uten større innsigelser, all den tid det er så deilig, digert og tungt. Det er nemlig sånn det skal spilles. Mange oppsett har en lei tendens til å “svelge” vokalen, og gjøre dette til et kaos, men her har igjen underlig nok Mitchell & Johnson et godt grep om begivenhetene. Oppsettet slutter ganske enkelt ikke å overraske!

P1040294

Det betyr at jeg vil samle tankene på denne måten: Til tross for visse anomalier i klangbalanse og detaljering, spiller Mitchell & Johnson S800 musikk på et vis man bare må falle pladask for. Det er maskulint og stort, litt mykt, alltid behagelig, aldri øretrettende. Ettersom jeg er gift med en svenske, føler jeg for å bruke uttrykket “maffig” om gjengivelsen, slektskapet til både britiske rytmekonger og amerikanske tordenguder er såpass tydelig. Ta med i beregningen at dette ikke er fryktelig dyre greier, det er ikke high-end, altså, bare for å ha det helt klart. Men uansett vil nok konkurrentene få litt å tenke på. Her får du nemlig en fullfasilitets DAC, forforsterker med RIAA (mm og mc!), og et solid effekttrinn som virkelig leverer varene. Alt sammen for en pris de fleste kan og bør ta seg råd til i musikkens tjeneste. En forforsterker for 2020 og forbi, en som ser både frem og tilbake, som kan alt, og som gjør det hele med overbevisning, tett fulgt av et fyldig og kraftfullt og velbygget effekttrinn, som formidler størrelse og liv med troverdighet. Supert oppsett med riktig pris fra Mitchell & Johnson!

Mitchell & Johnson DAC/pre/power totalt 23 990,- (11 995,- pr. del)

Importør: Moet Audio

 

Årets produkt 2017

Enda et flott hifi-år passert. Igjen har jeg valget mellom noen få produkter som virkelig har satt seg fast i sjelen, men kun ett av disse får æren av å smykke seg med tittelen “Årets produkt” i min verden…

Vi har hørt en masse flott i regi av Fidelitys redaksjon, og jeg har selv lyttet til en god del utstyr i forbindelse med min blogg. Det har vært mange gledesstunder, det har swingt og groovet, men det har selvsagt også vært tunge løft og delvis suksess med godlyden. Det har vært rør, transistorer, pick-up og høyttalere. Særlig det sistnevnte. Og noen av disse har truffet meg hardt. Det er vanskeligere enn vanlig å velge seg ut de tre nominerte, jeg kunne valgt EC’s siste utgave av deres klassiske CD-spiller, jeg kunne så definitivt tatt med Focal Utopia hodetelefoner, og gjerne Dared Uranus rørforsterker fra Singapore. Disse hang med til siste runde, men smatt ut døren, før det gjensto tre knivskarpe kandidater. Og etter grundig gjennomgang, har jeg landet på de følgende:

art9_1

Audio Technica ART9. Denne pick-up’en kom som en bombe; den koster for så vidt nok for en så liten ting, men det finnes enda mindre ting som koster enda mer, bare for å ha det klart. Jeg ble ærlig talt litt satt ut av lydgjengivelsen fra denne pick-up’en, den fikser alt med letthet, sporer solid, og balanserer elegant. Ikke er den spesielt vanskelig når det gjelder stivhet eller vekt, heller, den fungerer flott i en lang rekke gode armer. Dynamisk og lettflytende, detaljert og presis, jeg ber ikke om så mye mer når det gjelder pick-up’er. Denne er god nok til å skremme spolene ut av mang en konkurrent!

SpendorA4

Spendor A4. Denne høyttaleren er tross alt noe større enn ovennevnte pick-up, men den er ikke akkurat formidabel, denne heller. Lett å gjemme bort selv i moderat store rom, men å leke gjemsel med noe så fullendt som dette her, ville jo være det rene helligbrøde. Still dem fram i lyset! Det er nesten vanskelig å si noe fornuftig om disse høyttalerne, de spiller så til de grader utenfor sin størrelse og pris, at jeg bare ble sittende og måpe. Superlett last, elegant balanse, kraftfull, detaljert, og, ikke minst, enorme lydbilder tegnes opp rundt et par Spendor A4.

Doxa_Main_61S_01

Doxa 61 SignatureDen hittil mest fullendte forsterker fra det lille med ekstremt kreative Doxa-teamet, og akkurat det sier ikke lite! Jeg skal innrømme at jeg er en anelse skeptisk til det faktum at de akkurat på Signature-modellen har valgt å gå ned på størrelsen av strømforsyningen, men sannheten er jo at de gjør det ar rent lydmessige årsaker, og da må vi lydelskere bare akseptere. Bruk høyttalere som er lett last, da vel (se over, eller velg Doxa 8.2 Signature, som også var svært nær å bli blant de tre nominerte!), len deg tilbake, og opplev noe av det mest utrolige og gjennomsiktige du kan få til fra en enkel boks.

Alle disse ville være svært verdige mottakere av årets produkt i undertegnedes verden. Det kjennes nesten urettferdig å kåre bare en av dem, men med kniven på egen strupe, har jeg latt meg presse til å avsi følgende dom:

Dette produktet er en fortsettelse av firmaets svært gode og gjennomprøvde teknologi. Firmaet det er snakk om har en lang historie, med klassiske komponenter på CV’n, men på mange måter har de denne gangen toppet seg selv, og kommet opp med noe temmelig lite, som låter temmelig stort. Samarbeider suverent med en lang rekke utstyrsvalg, lette å styre, lette å plassere. Og dermed forstår man kanskje at jeg snakker om Spendor A4, som med dette kåres til Årets Produkt 2017 fra Rognliens Hi-Fi Blogg!

Spendor_speaker_slider_A_LINE_2285x900-1

 

Roksan Radius 7, moderne klassiker

Lenge siden nå, at jeg nøt å låne øre til Roksan Radius, den gang het den 5, tiden har gått, og nå har den fått nummeret 7 i stedet. Den ser ganske lik ut, men kanskje skinnet bedrar?

P1030949

Som den gang, for kanskje 20 år siden(?), er spilleren påmontert uni-pivot armen Nima, også denne er noe rekonstruert siden forrige versjon jeg hadde i hus. Ikke vet jeg om det egentlig har eksistert 6 versjoner av Radius før denne siste, forrige utgave het vel 5.2, før der var det bare 5, og før det igjen, kun Radius.

Nå finnes en helt ny motorstyring installert, kun en vippebryter for å skifte mellom 33 og 45. Drivrem er en myk silikonstrikk, ypperlig materiale som har nok friksjon, og elendig evne til transport av vibrasjoner, heldigvis. I petimeteravdelingen har jeg allikevel et par bemerkninger knyttet til denne motor og drivrem. Motoren er mykt avdempet, og har muligheter for en del bevegelse. Ved oppstart hender det at den havner litt i selvsving, noe som skaper irriterende ulyder. Løses ved å sette hastigheten til 45 og så tilbake til 33, så roer alt seg fint ned. Eventuelt hjelpe den litt med hendene for å vippe den ut av sine dårlige vibber. Videre er vippebryteren installert delvis under drivrem, litt merkelig layout, men det fungerer nesten greit å skifte fart selv om avspilling foregår. Litt skummelt er det også at armen ikke har noen form for sikring, den skriker vel litt etter å bli vippet ut av støtten den ligger i, så vær litt påpasselig med å ha armløfteren i øvre posisjon, bare. Kort sagt nokså britisk det hele.

P1030945

Kabler på platespillere er av en viss interesse. I en bransje der mange mener at kablene er like viktige som en hvilken som helst annen del av anlegget, finner jeg det litt artig at de fleste leverandører av platespillere leverer oppsettet med en temmelig standard, rimelig, fastmontert kabel. De aller minste, og mest påvirkelige signaler skal altså klare seg med standard hyllevare! Jeg, som er kabelagnostiker, gliser litt i skjegget av denne nesepekingen fra drevne platespillerfolk som Rega og Roksan; ingen skal vel i fullt alvor påstå at spillerne fra disse produsentene lider nevneverdig av ubrukelige kabler, eller?

P1030952

 

Som for rundt tyve år siden sitter også denne gang pick-up’en Roksan Corus på spilleren. Vet ikke om dette fortsatt er nøyaktig samme konstruksjon som sist, nå har den tilnavnet Silver, husker ikke om det var tilfellet forrige gang. Pick-up-huset er som før, et standard Goldring plastikhus, akkurat som 1000-serien derfra, og akkurat som Audio Note’s IQ-serie. Jeg tror dette er OEM-produkter fra Goldring, produsert til kundens spesifikasjoner. Intet galt i det, men ha i mente at Goldring’s egen 1000-serie antakeligvis er interessante konkurrenter. For anledningen satte jeg opp egen spiller med nettopp AN IQ3, sistnevnte ligger litt høyere i pris enn Roksan Corus, hvilket betyr at begge befinner seg blant de temmelig kostbare moving magnet pick-up’er, i området mellom 5 000 og 10 000 et sted. For ordens skyld, min spiller er en Acoustic Solid med Origin Live Illustrious arm, med andre ord en pakke til dels betydelig dyrere enn testobjektet. Det gjenstår altså å se om dette gjenspeiler seg i musikkgjengivelsen.

P1030948

Nima, armen som leveres med Raduis-spillerne, er som nevnt av uni-pivot type. I praksis betyr dette at selve armen hviler på en enkelt spike, og dermed i prinsippet dingler fritt. Justering av azimuth (sideveis vinkel) blir dermed både essensielt og latterlig enkelt. Det er løst ved at loddet er eksentrisk, vri det i en eller annen retning, og vinkelen endrer seg. Ikke mye shims eller avansert fikling med småskruer her, nei! Kanskje er ikke uni-pivot-prinsippet ansett for å være det absolutt beste i hele vår verden av esoteriske armkonstruksjoner, men sikkert er det at det er en forbasket enkel måte å lage gode armer på. Siste utgave av Nima har stivet av røret enda mer ved å gjøre det noe mer firkantet enn opprinnelig modell, andre finurligheter vet jeg lite om.

P1030946

Selve spilleren ser ut som om den er laget av glass, selv om det faktisk er et noe enklere formbart plastmateriale. Motoren er hengt opp med god avkobling fra omgivelsene, mens spillerens bunnplate også er koblet fra topplaten, der tallerkenen er lagret opp. Ikke fjæropphengt med avanserte justeringer her, heller, kun en godt avkoblet konstruksjon. Bena som treffer underlaget er rett nok justerbare, så du kan vatre opp spilleren. Noe annet skulle da også tatt seg ut! Fornuftig og visuelt elegant sammenfatter vel greit denne spillerens grunnleggende konstruksjon.

P1030944

Lydmessige grunntrekk viser oss en spiller med åpenbare britiske trekk. Det betyr Rega / Linn-tradisjon, rytmikk og attakkvilje. Selvsagt er dette bastante utsagn kun en delvis sannhet, ikke alle oppsett bestående av Rega og/eller Linn har nødvendigvis de samme grunntrekk. Allikevel, generelt sett har mange av disse oppsettene denne typen nettopp en relativt lett, elegant og rytmisk fremdrift i musikkgjengivelsen. På et eller annet vis skaper dette en medrivende gjengivelse, der foten går, og umotivert nynning inngår som deler av musikklyttingen. Spesielt viktig er vel mellomtonen i denne typen gjengivelse; den må være presis og tydelig, samtidig som den må formidle et minimum av organisk tilstedeværelse. Og visst er det mellomtonen som er vinneren når musikken avspilles fra Roksan Radius 7! Innsiktsfull, presis, tilstede i lytterommet.

P1030951

Vi gir oss i kast med musikken, og lar Belgiske Vaya Con Dios åpne ballet med sin lekende utgivelse og braksuksess “Night Owls” fra 1990. Det oppleves noe mer lettbent og mindre dynamisk og kraftfullt enn jeg er vant med, men det er som det skal. Husk her at min tidligere nevnte platespiller har en arm som alene koster omlag det samme som Roksan / Nima-pakken. Uansett presenteres denne innspillingen med fin detaljering, lettflytende og homogent. Som nevnt går dette rett inn i den britiske tradisjon med sin lykkelige, rytmiske gjengivelse, det er faktisk svært å underholdene, det hele. Vi går videre med den sløye skiva “Communique”, Dire Straits, utgitt på vårparten i 1979. Vi opplever en veldig fin tilstedeværelse, litt lett i nedre oktaver er det vel, men en svært så bra romplassering. Nevnt er mellomtonen, vokalen er godt fremme, lettfattelig og stabil. I det hele tatt en svært så ryddig og behagelig måte å overlevere denne flotte skiva på.

P1030947

Går vi over på Elton John’s “country-skive”, “Tumbleweed Connection”, får vi et tydelig signal om hva denne platespilleren har av egenskaper. Ja, det er et tydelig mellomtonefokus, men det er kun kledelig, slett ikke overdrevent. Det gir et veldig fint innsyn i alt som foregår, og selv om det kan sies å være innenfor den uklare balansegangen som beskrives som  “nøytralt”, betyr det kun at det ikke overdrives noen vei. Dette er veldig fornuftig avspilt. Og, når vi går enda mer inn i visetradisjonen med Ole Paus og hans “Stjerner i rennesteinen”, begynner dette virkelig å ligne noe! Fantastisk god taletydelighet, strålende rominformasjon, ypperlig kor, tydelig og levende pianoklang. ro og presisjon. Litt myk i stemmegjengivelsen, faktisk men fortsatt helt innafor.

P1030942

Men så er det sånn med meg, da, at jeg har et hjerte som er godt plantet i 70-tallets mer og mindre vellykkede innspillinger av rock i den tunge enden. Jeg legger derfor Deep Purple’s “Come taste the band” på 180g vinyl ned på Radius 7’s platetallerken. Nu vel, dette ble vel litt i dølleste laget, eller? Problemet er at innspillinger som denne behøver tyngde og et visst overdriv for å funke helt. Her mangler kort sagt litt fedme og slurv for å komme helt i mål. I stedet for å formidle skyv, fokuserer Roksan-spilleren på et litt mystisk innspilt keyboard, som blir i overkant enerverende på låta “Coming home”. Enkelte andre låter på skiva står seg bedre, men det er for meg åpenbart at denne typen innspillinger ikke tilhører favorittene hos Roksan.

Händel wassermusik

Men så henter vi fram Händel, “Wassermusik”: Ja, men dette er hjemmebane! Et strålende og opplyst innsyn i orkesteret (Berliner Philarmoniker, dirigent Rafael Kuberlik, innspilt 1963, utgitt på Deutsche Grammophon), super klangbalanse, muligens over mot et noe slankt totaluttrykk. Man kan med letthet finne instrumentplassering, egenklang og rominformasjon, og følge med på akkurat det man ønsker. Foten går og gliset brer seg mens “Hornpipe” leker med oss i lytterommet. Sånn skal det altså gjøres!

Selvsagt er ikke Roksan fri for sterke konkurrenter i prisklassen, tross alt finner vi modeller fra både Rega, Pro-Ject, VPI og flere til i aktuell prisgruppe. Så dette er ikke akkurat noen walk over. Uansett har Roksan med de siste fornyelser av Radius-konseptet fortsatt å tømre fast en sterk posisjon i platespillermarkedet. Spilleren vil nok appellere mest til elskere av akustisk og klassisk musikk, men den vil også levere med rytmikk og eleganse for en meny bestående av lettere pop og, ikke minst, jazz. For min del ville jeg nok foretrekke en god mm-pick-up på denne, men her finnes et bredt spekter av muligheter tigjengelig, hvorav Roksan egen Corus er åpenbar. Antakelig vil også moving iron pick-up fra Goldring eller Soundsmith være solide treffere. Videre liker jeg spilleren best med et rørbasert, litt mørkt stemt RIAA-trinn, jeg ser for meg muligheter fra Pro-Ject, Dared (samme importør som spilleren, for øvrig) og JoLida, for eksempel. Sistnevnte har vært i utstrakt bruk i testperioden, ved siden av ypperlige trinn fra Electrocompaniet og Parasound.

P1030950

En spiller som absolutt bør på short-list for deg som er ute etter en spiller i 20 000,- kroners klassen. Jeg liker komponenter som gjør meg oppløftet, og det gjelder så definitivt Roksan Radius 7. Jeg får ikke helt ut av hodet hvor godt den gjengir klassiske verker og piano, for eksempel, det er sterkt vanedannende! Dens distinkte utseende er ikke noen ulempe, det heller. Roksan har atter en gang vist at de vet forbannet godt hva de driver på med!

Roksan Radius 7 med Nima arm, kr. 22 900,-

Importør: Moet Audio