Utkommandert….

Ja, ja. Varte ikke lenge denne ideen om å lage en ny større artikkel hver uke. Brått befinner man seg på et hotell et helt annet sted enn hjemme, og må sette videre testing og lytting på vent. Sånt skjer. Vil legge inn småtteri i dagboka, bortsett fra det må både dere og jeg smøre dere med tålmodighet… 🙂

Martin Logan Motion 60XT

Mosjon for ørene?

XT står for Extreme, sier Martin Logan. Ikke for pyser, dette her altså. Martin Logan Motion 60XT er lettdrevne til tusen, skinner med pianolakk og masse elementer, her det lett å blåse ut. Så la oss finne ut hvor sterkt det blåser!

MartinLogan-Motion-60XT-speakers

Og siden vi startet med blåsing; i skrivende stund kom jeg just tilbake fra en sløy jazzkonsert med levende musikere, standard- og swingjazz, med enkel blåserrekke. Så kan vi samtidig fastslå med fasiten i hånda, at ingen hifi-anlegg egentlig makter å gjengi blåsere sånn at du tror det er ekte. Høyttalerhorn som gjengir trompethorn og andre messingblåsere er selvsagt en klart bedre enn «bruskorker» (aka. «domer») på akkurat den simuleringen, men fortsatt ikke helt i mål. Godt vi har noe å strekke oss etter!

motion diskant

Dagens testobjekt har verken domer eller horn, derimot bruker de «folded motion»-elementer (ofte kalt magnestater) i diskantområdet. På mange måter ligger dette et sted i mellom dome og horn, jeg skal forklare: Sterke neodyn-magneter påvirker en veldig tynn metallplate som er formet som bølgeblikk, med små, trange bølger. Når musikksignalene strømmer ut fra forsterkeren, påvirkes den bølgede plata så den beveger seg litt som et trekkspill, og med dette frembringer musikk. Oppløsning, hurtighet og presisjon er kjennetegn for dette patentet. Populært kan vi med en viss rett hevde at de små bølgene oppfører seg som en rekke veldig små horn, og på denne måten befinner seg et sted i grenselandet mellom domer og horn. Og samtidig vet jeg at denne påstanden vil møte en del motbør, og bevares, klart jeg ser argumenter i mot denne forenklede forklaringen. Uansett gir denne teknologiske løsningen et element med betydelig større overflate enn normale domer, kombiner dette med høy effektivitet, og vi har lagt grunnen for spretten, dynamisk gjengivelse oppover i frekvens.

Det finnes mange klart dyrere konstruksjoner enn Martin Logan Motion som benytter denne elementtypen, og det finnes faktisk gode grunner for nettopp et slikt valg. En fantastisk luftighet og presisjon er vel den åpenbare årsaken. Motforestillingene er i hovedsak problemer med spredning, på godt og vondt, egentlig, men veldig ofte betyr bruk av dette patentet at «lydøyet» blir svært lite, spesielt i det vertikale plan. De senere utgaver av disse elementene, eksempelvis fra leverandører som Aurum og Elac, har dog temmet denne oppførselen brukbart, og jeg frafaller med dette mine anklager på dette feltet. Ellers er det kanskje ikke helt tilfeldig at det først og fremst er tyske leverandører som har forfinet dette konseptet, de er vel ikke akkurat kjent for unødig romantikk og slurv der i gården…

Magnetostaten tar seg av all musikk over 2,2 kHz, et litt dristig skjæringspunkt mellom et normalt «stempelelement» og et «trekkspill» ettersom dette ligger i et område der øret er svært følsomt. Her kreves nøyaktighet i alle ledd! Heldigvis opplever jeg at Motion 60XT har veldig god kontroll på akkurat denne delen av frekvensområdet, tross alt har Martin Logan jobbet i mange år for å mestre overgangene mellom forskjellige elementtyper. Rett nok ikke med like åpenbar suksess i alle forsøkene, men kunnskap og sikkerhet på feltet har etterhvert blitt særdeles bra. Dermed kan de benytte noe av denne kunnskapen for nettopp overgangen på den nokså annerledes høyttaleren (for Martin Logan, altså) Motion 60XT.

Mellomtoneelementet, en 6,5-tommer produsert i aluminium, fremstår som tidsriktig hightech, lyttingen viser dessuten et raskt, slagferdig uttrykk. Dette elementet tar seg av det svært viktige området mellom 400 Hz og 2,2 kHz, det er dette elementet som i hovedsak tar seg av stemmer og grunnklanger. Nederst jobber 2 8-tommere i parallell nærmest som rene sub-woofere, også disse er av aluminium, samme design som mellomtoneelementet. De er montert lavt nede på kabinettet, etter sigende en løsning som bidrar til kraft i de nedre regioner. På baksiden finner vi to voksne bassporter lavt nede ved gulvet, disse yter selvsagt også sin skjerv med hensyn på bassgjengivelse, rett over disse finner vi da solide tilkoblinger for høyttalerkabler, her kan du også benytte bi-wiring, om du skulle ønske.

høyttalerkobling 60XT

Kassene er slanke og elegante, litt tilfeldig banking på dem avslører et ikke særskilt godt dempet kabinett. Antakelig benytter de kassa bevisst for å synge litt med i utvalgte frekvensområder (bassområdet), for å bidra til illusjonen av dyp og slagkraftig gjengivelse. Dette er noe også for eksempel Klipsch og Audio Note benytter med stor suksess. I bunn av kassa er montert to små utriggere av stål, på disse kan benyttes enten medfølgende gummiføtter, eller spikes med parkettbeskyttere. Strøken pianolakkfinish avslutter et helstøpt produkt, som (selvsagt) er laget i Kina.

motion-towers-colors

Til sammen gir disse 4 avanserte elementene en følsomhet på hele 94 dB ut for 1 W inn, dette er ganske enkelt ikke hverdagskost. Rett nok ser forsterkeren en relativt sulten belastning i den andre enden av kablene, men lyttetestene viser oss en rimelig lettvinn høyttaler, alt i alt. Noe av poenget er jo at til tross for en noe lav impedanskurve (nominelt 4 Ohm), skal det ikke så mye effekt til å spille høyt, ergo gis også forsterkeren noe mer ressurser til kontroll. Men selv om man ikke nødvendigvis behøver så mye effekt, må man ha solid strømforsyning, på rørforsterkere også høykvalitets utgangstrafoer. Det siste alternativet er dessverre ikke akkurat gratis, men du kan få et helt kostnadsfritt tips med på veien, i det minste. 15 Watt Audio Note rekker veldig, veldig langt. Basert på hva effekttrinnet P2SE Signature gjør med Martin Logan Motion 60XT, kan jeg uten videre kauke ut at den integrerte forsterkeren Audio Note Soro SE bør være en match made i heaven med disse høyttalerne. Hva mer er, akkurat den kombinasjonen kan du faktisk høre hos importøren, og avgjøre selv.

Så hvordan låter dette her? Sist uke hadde jeg altså en høyttaler på besøk med betydelig mindre bling og show-off-faktor, men allikevel i omtrentlig samme prisklasse. Stort mer forskjellige enn Spendor A6R og Martin Logan Motion 60XT skal det litt til å bli, innen samme prissegment. Der Spendor var nøkternhet, klangstruktur og eleganse, er Martin Logan ekspresjonisme, slagkraft og størrelse. Uttrykket «ekspresjonisme» brukes her bevisst; det er ikke nødvendigvis den endelige virkelighet som formidles, men det er en ren utbasunering av uttrykket, det er storhet, det er urkraft. Jeg føler meg rimelig sikker på at Spendor A6R og Martin Logan Motion 60XT søker to forskjellige kundegrupper, i det minste, selv om de begge innehar visse evner til allround formidling av forskjellige musikkstilarter. Men det er på tøff musikk Motion 60XT er på hjemmebane, glem aldri at XT er et akronym for extreme, at det står Martin Logan i logoen bør ikke under noen omstendighet forvirre deg til å tro at det bare leveres høflighetsfraser, dette er hardcore. Men en genial og svært så voksen detalj har de forresten fått med seg, og det er at de spiller vakkert også på lavt volum. Langt fra noen selvfølgelighet, og med dette passer kombinasjonen med Audio Note enda bedre, akkurat den egenskapen ligger tross alt i AN’s genmateriale!

vacuum-tubes

På mange måter høres det for meg ut som om gode rørforsterkere egentlig passer best med 60XT, totalkontroll over basselementene tvang fram en slags «entone»-opplevelse i mellombassen, hvilket altså innebærer en aksentuering av enkeltfrekvenser, som dermed overtar litt av fokus. Med mindre motorisert utstyr i front, blir bassområdet mer imøtekommende og behagelig, og tillater mellomtonen å skinne. Og da er vi over på det lynhurtige mellomtoneelementet, samt det minst like hurtige magnetostat-elementet, så musikkgleden er så definitivt ivaretatt. Låter dette like eksplosivt som Klipsch? Nei, det gjør det ikke. Men til gjengjeld serveres en så lett og luftig mellomtone og topp som Klipsch-elementene ikke kan kopiere. Derfor blir stemmer og grunnklanger i retning av mer ekte og tilgivende klangmessig, enn på de fleste Klipsch-kreasjoner.

Vi lar Joe Beard og skiva Blues Union starte ballet. I utgangspunktet er dette en innspilling med autentisk analogklang, med McIntosh MA8000 som motor låter det nokså fett og unyansert nedover, mens mellomtonen er ekstremt ekspressiv og lynrask. Dessuten mangler litt overtonestruktur og farger. Gitarer, piano og til dels stemmer skyter ut i miksen, det serveres med høy underholdningsfaktor. Med Audio Note M6 og P2 SE Signature dempes og mykes bassen opp, klangene blir mer autentiske, og innspillingen skinner. Ikke like kraftfullt og følelse av kontroll, men det er nok kontroll til at det swinger og groover som det skal, uansett. Derfor kjører vi enda tøffere, og lar Deep Purple overta med låta «Vincent Price». Her får jeg meg en gedigen overraskelse, ettersom AN’s puslete 18 Watt setter hele gulvet i swing, rett nok tror jeg noe av det skyldes at den glapp taket i elementene en stund der, men tøft var det. Uansett spilles det med en herlig mellomtone og topp, sistnevnte flyr luftig og elegant, gir både fin gitarklang og fin stemme.
Når det går litt for seg, uansett forsterkere dukker tidligere nevnte bassaksentuering tydelig fram igjen, akkurat den mangelen på presisjon er litt forstyrrende. Dermed, når mye foregår, blir det veldig tydelig at det er mye, i stedet for stort. Stemmen står seg dog brukbart oppe i dette, så selv om utrykket kan bli litt i retning kaotisk av og til, er det fortsatt tøft!

heavy

Så lurer jeg på hvor dypt dette kan gå, da. Bare å finne fram «Sweet wilderness», en kjedelig alternativlåt av og med Medwyn Goodall, dog inneholdende en nær subsonisk synthbasslinje som vet å sette de fleste anlegg opp mot veggen. Her overbeviser faktisk Martin Logan Motion 60XT. Ingen pustevansker, til tross for litt forvirring i frekvensgangen i bassområdet går de helt uanstrengt hele veien ned. Liten grunn til å bekymre seg for dype toner eller eksplosjoner på hjemmekinoen, kan jeg love. Videre viste igjen Audio Note-kombinasjonen seg oppgaven voksen, dette betyr altså at høyttalerne faktisk er lettere å holde styr på enn man kunne være redd for.

Over på klassiske verker har vi noe andre utfordringer. Særlig dette med klanger og rominformasjon er utfordrende. Vi lar det noe mystiske Debussy-verktet Holiday morning står for utfordringene.
Igjen direkte overraskende innledning, her er jo masse eleganse og fin klang, dessuten ser vi også et brukbart rom og plasseringsevne. Igjen utmerker mellomtonen seg med sin nær uhyggelige hurtighet. Her behøves et betydelig presisjonsnivå for å få det til å klinge, og faktisk står 60XT seg overraskende bra også på dette feltet. Ankepunktene ligger på en viss hardhet når det begynner å tette seg til, og merk dere det uttrykket, for det er nemlig det som skjer når det fylles på med instrumenter og kraft. Vi får da en klart mer summarisk leveranse enn for eksempel Tannoy DC10’s mer elegante og nyanserte fremførsel. Så til tross for meget god detaljkontroll når det er lite å gjøre, blir nok høyttalernes «simultankapasitet» satt på en litt for hard prøve på klassiske verker. Men ta det heller som en beskrivelse av høyttalernes allroundegenskaper, enn deres beste egenskaper. Jeg ville vel ikke gi dette som første anbefaling til rene klassisk-afficionados, men for de som spiller litt klassisk nå og da, derimot, holder dette i lange baner.

3d

Så var det dette med plassering i rommet, da. Her er faktisk også Martin Logan Motion 60XT svært så bra, dog uten at den kan kopiere mesterne i emnet. God rominformasjon i alle plan, men ikke så spikret som fulltoneelementer, selvsagt. Bikkja til Waters tar seg en brukbar tur utenfor hundehuset også med disse høyttalerne i rommet, men slår slett ikke Tannoy DC10 på sikker plassering. Men sammenlignet med de fleste mange-elementers høyttalere, og da spesielt med de som har magnestater i toppen, er dette faktisk svært godt. Så de får bestått også på den oppgaven, selv om det som nevnt blir litt vel massivt når det skal håndteres mengder av info på samme tid.

Martin Logan Motion 60XT er jo som navnet antyder en relativt ekstrem konstruksjon, selv om jeg tross alt har hørt klart mer galskap enn dette her, ved en del anledninger. Gode allroundere er de, men favoriserer klart rock og annen tøff musikk. De har ikke renhet og presisjon som første prioritet, selv om deler av frekvensområdet faktisk er særdeles våkent, effektivt og presist, da spesielt mellomtonen. Bassen følger ikke helt opp hurtighet og presisjon fra toppelementene, og presenterer en nokså feit og litt unyansert grunnmur for de elegante toppelementene. På den annen side funker ofte sånt veldig bra til både lurvete rock og actionfilmer, så man skal ikke akkurat klage, heller.
Søk etter kilder og forsterkere som spiller litt over mot det myke, rør, Marantz, Spec, Gato, det er mye å velge blant. Og glem ikke rør, heller! Når du har satt opp gode partnere til Martin Logan Motion 60XT, har du lyd av høy kvalitet, og kanskje vel så viktig, med skyhøy underholdningsfaktor!

Martin Logan Motion 60XT, gulvstående høyttalere, pris ca 30 000,- / par.
Importør: Audiocompaniet

Nyrekruttering

En av mine drømmer er å rekruttere litt flere, unge mennesker til vår hobby. I dag har jeg hjulpet en ung herre med litt utstyr fordi han var i ferd med å forville seg ut på viddene med forhastede valg og feilaktige oppfatninger…

Han har fått hjelp før, han eier derfor en fornuftig Yamaha forsterker, og et par Klipsch RF 62. Han mangler litt baller i det oppsettet, og var i ferd med å investere i billig, treg sub. Jeg ba ham vente, og høste litt erfaringer med mer kraft og finesse først. Så nå låner han en Audiolab 8200 CDQ som fungerer som DAC / pre, og mater en Musical Innovation (Roar Malmin) Mosfet. Disse griper godt om RF’ns elementer, det spiller hurtig og bestemt. Synes vel fortsatt det er noen mangler i rå kraft, RF’ene virker litt mer tilbakelente enn jeg har hørt dem andre steder. Nå vel, han låner dette til over helga, og får deretter låne en Klipsch sub med bra kraft, så får vi se da, om han finner ut av dette her.
Er helt i orden at folk velger “feil”, så lenge de vet hva de velger…! 🙂

rognlien

Spendor A6R

A-Klassen

Spendor, klassisk britisk høyttalerkunst. Uløselig knyttet til BBC og tunge tradisjoner, aller tydeligst markert i signaturmodellen S100 og alle dens etterfølgere. Har noe av tradisjonene fått fotfeste i A6R, tro?

Spendor A6R

For øyeblikket har jeg to par høyttalere til test i hjemmet, de ligger i samme prisleie, og akkurat der slutter all likhet. Jeg har nøyaktig samme følelse rundt Spendor A6R, som jeg hadde da jeg lyttet til Kudos sine høyttalere i C-serien. For hvordan skal man bære seg ad som selger, når disse koster like mye som pianolakkerte, 1,2 meter høye søyler, med eksotiske materialer i sine mangfoldige og store elementer? På disse små, gulvstående høyttalerne finner vi bare to enkle elementer, single wire tilkobling, og en firkantet bassbort helt nede ved gulvet på baksiden. Bassen, et 180 mm kunststoff-element, er designet og bygget av Spendor selv, mens diskantelementet er bygget av annen leverandør, etter Spendors spesifikasjoner. Finishen er god, men ikke spesiell. Og til tross for all denne enkelheten, ser vi altså en pris opp mot 30 000,-. Av og til bør nok lytterne velge hifi med ørene, og ikke bare ut fra det du ser, dette er vel selve moralen i denne artikkelen.

A6R baksiden

Delefrekvensen mellom elementene ligger oppe i 3300 Hz, du skal ha bra kontroll på overgangsfenomener og artefakter, for å legge skillet midt i mellomtonen. Ergo tar jeg dette som et tegn på at Spendor har nettopp det. Lyttetestene viser en fasekorrekt høyttaler, dette indikerer 1.ordens filter mot toppen, noe som understreker behovet for akustisk avstemning av elementer og kabinett. Ellers viser bildene av innmaten et avansert filter, med svært god komponentkvalitet. Ikke uventet, for såvidt. Impedansen tipper aldri under 6 Ohm, hvilket betyr en rimelig lettstyrt høyttaler, antakelig fint tilpasset brukbart motoriserte rørforsterker. Det oppgis frekvensrespons mellom 32 Hz og 25 kHz som i et normalt lytterom, en relativt omtrentlig verdioppgivelse, kan man vel si. Men mer om dette senere. De leverer 88 dB ut for 1 Watt inn, temmelig gjennomsnittlig. De tar liten plass med sine drøyt 87 cm høyde, og rundt 20 x 28 cm i bredde og dybde. Lett å regne seg til at kombinasjonene av store rom og brutal musikk ikke nødvendigvis er det du skal servere dem til hverdags. Bra dempede kasser, og en vekt på 18 kilo, avslutter et fornuftig og tilsynelatende konvensjonelt produkt.

A6R drivers

Ideen om å avstemme to gode elementer så godt det lar seg gjøre, er langt fra ny, få har vel strukket fellen så langt som Audio Note, men de har til gjengjeld også strukket prisene sine enda lengre. I den sammenhengen er jo Spendor direkte billig. A6R har åpenbare kvaliteter i samme retning som så vel AN som Kudos, men selve klangstrukturen kommer ikke fra SEAS-elementer, og dette er faktisk hørbart. Da mener jeg ikke dette som en kvalitativ opplysning, mer som generell informasjon. Min oppfatning er vel at de elementene Kudos benytter i toppen, er blant de desidert beste diskantelementer på kloden, og selv om Spendor ikke kan tangere dette fullt ut, er de svært nær. For meg, som godt på vei oppover i 50-årene, har slike eventuelle kvalitetsforskjeller kun akademisk betydning, uansett. Derimot er det forskjell på klangbalanse i forhold til Kudos, der sistnevnte har hørbar diskantheving, har Spendor A6R en opplevd svært flat frekvensgang.
Mine tidligere erfaringer med Spendor har vært relativt trøtte greier, må jeg nok innrømme, så jeg gikk til lyttetestene med sunn skepsis, kan en vel si. Og kan dermed likegodt røpe først som sist at denne gangen ble all skepsis blåst langt, langt bort…

Først ble Spendor A6R koblet opp med McIntosh MA8000, en mastodont av en forsterker, 2 x 300 W i 8, 4 og 2 Ohm. Den låter relativt nøytralt (om enn noe over mot litt feite klanger her og der), og spiller med stor kontroll og underholdningsverdi. Dette er vidundermedisin for Spendor A6R, ganske enkelt. Jeg får dessuten umiddelbart «Naim-følelsen», hvilket vil si at høyttalerne spiller lett, lekent og rytmisk, en typisk underholdende spillestil, som passer som hånd i hanske med dagens Naim-komponenter. Brutaliteten i McIntosh’en omskaper disse små gulvstående høyttalerne til noe lovlig digert, og lydbildene males bredt, høyt og dypt. Her viser igjen denne enkelheten i konstruksjonen sine forser, dette med presise lydbilder er en svært tydelig styrke i Spendor A6R. Og da kan vi like gjerne nevne det først som sist, Roger Waters’ Q-sound-effekter på «Amused to death» er helst skamløst bra fremført. Spikrer lydene rundt i hele rommet, fullstendig uanstrengt. Dette skjer kun når høyttalerne spiller faselineært, oftest betyr dette som nevnt 1.-ordens filter mot toppen, men det kan også være 4.-ordens, selv om dette er mye mer sjeldent.

Men la oss heller snakke om skikkelig musikk, og vi lar dermed Dave Brubeck foredra sin gamle klassiker, «Take 5» for oss. Dette treffer som en torpedo. Både klangfullt og kontant, vi har åpenbart en fabelaktig match mellom McIntosh og Spendor. Saxen er åpen og lekker, vi slipper helt den nasalitet vi ofte må leve med på enklere konstruksjoner. Høyttalerne er harmoniske, raske på labben, levende. Det kan innvendes at de mangler litt tyngde, men det som finnes her, er tross alt elegant og bygger perfekt oppunder musikken. Rominformasjonen er dessuten forbilledlig, dette er en total treffer. Den samme «snappy», levende gjengivelsen går igjen på Elvis’ versjon av «Fever».Her kommer oppløsning og rominformasjon igjen helt til sin rett. Veldig presist og innsiktsfullt. Flott stemmegjengivelse. I det hele tatt har vi klangfarger i mengder, rett og slett imponerende.

Hva med «De gamle musikantene», denne gang personifisert med selveste Odd Børretzen? Kan vi si at det oppleves ørlite på i presensområdet? Muligvis. Men har jeg hørt dette nevneverdig bedre? Litt usikker på det, faktisk. Innsynet er jo formidabelt, klangfullt, intenst. Og vi har en tindrende teksttydelighet, likeledes et piano som er så til de grader elegant! Dessuten swinger det av dette her, det er sløyt, deilig og levende.

A6R mørk

Disse høyttalerne er tross alt ikke store. Som med de stadig nevnte Kudos-høyttalerne, er størrelsen i seg selv en begrensende faktor. Du får ikke bassen fra Aurum Vulkan ut av disse små, konvensjonelle boksene, til tross for den store porten helt nede ved gulvet. Men det vi får er dog forbausende! Vi drar i gang «Train Song» med Holly Cole. Det er både overraskende og overbevisende nedover, det gjengis fyldig og tydelig. Lydbildet er forbilledlig igjen, skal jeg denne gangen si selvsagt? Bassen er flott og fyldig, her har de virkelig funnet fram til noe smart! Det skal vel innrømmes at presisjonen i bunn lider litt av mengden som leveres, men allikevel, dette er nesten en umulig bra avstemming. Samtidig har de full kontroll på alt dingeldangelet omkring. Flott! Men det må da finnes noen klare grenser her? Vi utfordrer dem med «The Gates of Istanbul», Loreena McKennitt: Nå skjer det. Her høres i hvert fall hvor enden på bassen befinner seg, men jeg er allikevel imponert over hvordan dette er avstemt og hvordan elementet høres ut til å selvregulere dette, helt uten å gjøre seg bort. Dette er da direkte genialt!

Men i kne skal de! La oss bruke «Dream machine», Bo Stief: Det er denne enorme tromma, dere vet, som fyller hele rommet med sin unaturlige størrelse. Innledningsvis er det hele bare fryden, det er på en måte åpent og lekkert før havariet skal finne sted. Fantastisk romklang, gitaren er sprudlende og elegant levert. Så kommer det enorme, dype slaget. Forbausende. Her ruller det veldig tydelig og veldig bestemt av, dypbassen finnes ganske enkelt ikke. Men dette er tross alt helt genialt gjort, vi slipper fullstendig unna usjarmerende oppbrytninger, kaos og bunning i elementene, det som serveres er behersket, men dog fullstendig lytefritt. De gir ikke så mye opplevelse av storheten i denne trommeinnspillingen, men det er da tross alt bedre enn å prøve på noe de bare ikke har muligheter til å fullføre.

Litt rådvill setter jeg dermed i gang Safri Duo, og deres svært så potente «Samba Adagio» på skummelt høyt volum. Kan de komme levende ut av dette her? Her skal vi nok takke MA8000 og dens stålkontroll, for det som skjer er jo helt utrolig. Joda, dette er selvsagt hovedsaklig mellombass, men det er dog fascinerende hvor mye de orker uten å på noen måte gå i kne. Samtidig holder de seg med en overtonestruktur helt utenfor hva en kan forvente seg, dette er virkelig tøft! Jada, så blir det noe anstrengt i presensområde når det tar helt av, men såpass skal de da ha lov til. Og visst går de i metning på dynamiske utsving, men da er det ulovlig høyt. Men det swinger!
Konemor danser, og sier rett ut at dette var dritbra..! Da har i sannhetens navn Spendor funnet fram til noe helt skummelt smart.

Dared Saturn

De skal etter sigende være enkel last. Nok en likhet med Audio Note og Kudos, altså. Ergo finner jeg fram en moderat kraftig rørforsterker, en Dared Saturn Signature, 25 W SET-power. Matet av Marantz NA 6005 fra Tidal HiFi, har vi altså et klart enklere oppsett enn foregående. Det er hevet over tvil at dette er en svært så enkel last for forsterkeren. Dared har overhodet ingen tegn på anstrengelse, selv på nokså elevert volum.
Dette swinger og groover, flyter lett og uanstrengt, elegant og levende. Faktisk ikke mange som har såpass til lyd i sine stuer! Domenic Miller spiller sin «Unify», dypbassen er besnærende, mens resten av musikken fremføres nesten urovekkende elegant og innsmigrende. Og når jeg lar Rebekka Bakken avslutte showet med «Christmas card from a hooker in Minneapolis» finner vi en direkte og åpen formidling, men litt i overkant fokusert i mellomtonen. Uansett reddes dette igjen av den utrolige balansen disse høyttalerne rår over. At det nå låter mindre av high-end er vel ikke til å undres over, på den annen side viser det også høyttalernes evne til å skille skitt fra kanel, noe annet skulle bare mangle. Spendor A6R vil definitivt blomstre og gnistre med høyklasse rørforsterkere!

Om det ikke skulle ha kommet klart nok fram hittil, skal jeg sammenfatte dette med tydelig ordlyd:
Spendor A6R havner herved på anbefaltlista mi! Makan til fantastisk lyd fra en så moderat høyttaler er ikke akkurat hverdagskost. Superelegant avstemt, klarer all musikk på intelligent vis, eksellerer på klanger og innsikt i musikken, dette er ikke rabiate rockere, snarere musikkformidlere for de som har rast fra seg.
De fortjener å drives av de beste, rør, Naim, Spec, eller egentlig hva som helst av elegante, klangfulle (og dyre!) forsterkere og kilder. Disse må en hver pasjonert musikkelsker oppleve i eget hjem, for å fullt ut tro på. Men husk: De er små, de vil aldri riste din verden, de vil aldri fungere som PA i en gymsal. Men de kan fylle et møblert hjem med musikk og følelser i strie strømmer. Akkurat det geniale høyttalere skal. Sterkt anbefalt!

Spendor A6R, gulvstående høyttalere, kr. 28 900,- / par
Importør: Audioaktøren / Norsk hifi center

Forunderlig bra

Konsert i går med MK’s Marvellous Medicine, av og til opplever man nesten forunderlige bra saker i sin egen bakhage. Maria Kristin Dale fra Bergen er primus motor i denne powertrioen, og jeg er fullstendig sjokkskadet over hvilke kvaliteter denne unge dama besitter. Spiller gitar med en eleganse og selvfølgelighet man bare unntaksvis opplever, og trekker med seg et tett godt lag opp til de store høyder. Verdensklasse!

MK Marvellous Medicine
(Foto: Asker Bluesklubb)

rognlien