Magisk Aura?

Magisk Aura?

Aura Fidelity må jo bety noe i retning av troverdig aura? For new-agerne blant oss er det vel ikke nytt å tro på skrømt. Ja, forresten, det passer vel bra på oss hi-fi’ere også, det. Ergo lytter vi fordomsfritt til en Aura fra Bærum!

P1040242

Aura Fidelity er Joaquim Fragoso, en mann med bakgrunn fra sør i Europa; jeg prøvde å forstå litt om hans opphav, men det var såpass mangslungent at jeg datt av litt, må jeg innrømme. Frankrike var i det minste en del av det. Uansett, en særdeles kreativ sjel som forklarer sine tekniske løsninger i spesielle og lyriske vendinger, mang en rå tekniker ville flydd i taket av flere av hans utlegninger, men ikke jeg. Årene har gitt meg så mange møter med konstruktører, at jeg bare later som ikkeno’. Dessuten, “the proof is in the pudding”! Det er når jeg lytter til konstruksjonene, at svaret sakte, men sikkert danner seg, her, i min egen stue.

P1040131

Atter en gang en “garasjeprodusent” på besøk, altså, denne gang i form av Aura Fidelity Alpha RIAA-trinn. Jeg jobber fortsatt med hans pre-power kombinasjon, og jeg kommer sannsynligvis til å gjøre en jobb med den radikale Tower-forsterkeren også, i nær framtid. Bare å følge med på Rognliens Hi-fi-blogg! Ganske så mange år siden jeg prøvde Aura Fidelity sist, men tar nå igjen det tapte så det holder. Begynner litt forsiktig med dette svært spesielle RIAA-trinnet, resten kommer etter hvert. Grunntanken i nåværende Alpha-serie fra Aura Fidelity er oppbygging av rent diskrete komponenter, standard hyllevare OP-amper er bannlyst. Her deler undertegnende og Fragoso oppfatning, i hvert fall, jeg har diverse innsigelser mot integrerte OP-amper generelt, og spesielt i RIAA-trinn. Men verden er nå en gang slik at OP-amper representerer enkle og rimelige løsninger på diverse utfordringer, så de benyttes nokså hemningsløst i en lang, lang rekke hifi-komponenter. Også svært langt opp i pris, faktisk. Men Aura Fidelity skyr dem som pesten, dessuten har Fragoso handlet inn en urimelig mengde spesialtransistorer fra Texas Instruments (tror jeg det var), høggdyre i forhold til normal hyllevare, men vel verdt det, mener han. Og nå sitter altså Aura Fidelity på den siste batchen av disse i hele verden! Årsaken til denne tilsynelatende ekstravagante handelen, er kort og greit lyden. Transistorer er faktisk som rør, hevder Fragoso, noen låter bare bedre enn andre. Og akkurat den typen vi snakker om her, låter best. Aller best. Så da får de bare koste hva de vil. Men tilbake til det vi skulle snakke om, Aura Fidelity Alpha RIAA!

P1040240

Dette er i sannhet en helt fordømt unik RIAA, bare for å ha det klart. Jeg kommer tilbake til hvordan den låter, men først må vi snakke litt om de tekniske løsningene. RIAA-trinnet har to innganger, en for MM, en for MC. Så langt helt normalt. Men det finnes ingen impedansinnstillinger her, og man kunne da lett komme til å tro at det finnes kun en fast impedans. Det finnes de som mener at “one size fits all” (jeg er himmelropende uenig!), men det er virkelig ikke Fragoso’s standpunkt. La meg sitere fra Aura Fidelity’ hjemmesider:

I MC modus, arbeider selve pick-up i MASTER modus . Den styrer direkte en spesial konstruert krets (HEAD_AMP) hvor coil energien multipliseres med 20. Denne kretsen forsynes fra et “phantom power supply”. MC en er, i praksis (not loaded) 100K til Jord. Resultat er en utrolig dynamikk med en bløt og naturlig musikalitet.  Støy er minimalisert til et absolutt minimum.

Populært fremstilt, vil det ikke være RIAA som belaster pick-up, snarere motsatt, dvs. at pick-up’en belaster RIAA. Jeg sliter rett nok med den forklaringen, for uansett hvordan du snur og vender på det, må vel pick-up’en “se inn i” en eller annen form av belastning? Ettersom belastningen påvirker pick-up i en eller annen retning, bør det samme være tilfellet her. Men det unike er, sier Fragoso, at denne kretsløsningen på sett og vis tilpasser seg pick-up’ens ønske for optimal belastning, dermed er det et ikke-problem. Så får jeg slite med forståelsen så mye jeg vil, lyttetestene får avgjøre. Så kan man tro da, at dette faktisk er plug & play, og dermed ingenting å fundere over. Så enkelt var det ikke denne gangen, heller. Det bør nemlig tilpasses output fra pick-up om du bruker MC, ha i bakhodet at standard oppsett er beregnet på 0,250 mV inn. Det sagt, det fungerte fint å gi den 0,5 mV også på standard setting, så veldig kritisk behøver det ikke være. Rett nok ble det litt i heftigste laget for min Spec-forsterker, men det er mer regelen enn unntaket på akkurat den forsterkeren. Men med de andre forforsterkerne jeg rår over, gikk det helt strøkent. Så om du vet hvilken pickup som skal benyttes, si fra når du handler, så blir det uansett riktig fra start. Sånn ellers kan dette RIAA-trinnet leveres i to versjoner, det testede produktet er den rimeligste, ubalanserte versjonen, men det finnes også kan få en balansert versjon. Dessuten finnes også en variant for innbygging i forforsterker.

P1040148

De grunnleggende trekk fra dette RIAA-trinnet er svært lette å oppfatte. Aura Fidelity Alpha RIAA bedriver virkelig noe helt annet enn resten av gjengen der ute. Det første som slår en, er hvor utrolig støyfritt og upåvirkelig det er. Allerede her helt unikt, jeg har i mine godt over 40 år som vinyl-junkie aldri vært borti et RIAA-trinn som er så til de grader skjermet for verden omkring seg, det er helt fantastisk! Det er nesten som om pick-up’ens signal bare “speiles” av RIAA-trinnet, slik at den støy som normalt kommer med, ikke blir med videre, ja, det er nokså uforståelig. Dernest opplever jeg den sykt gledelige siden ved det, at dynamikk og liv gjennomsyrer alt dette RIAA-trinnet leverer. Snakker om å spille medrivende! Det er en egen evne til å tiltrekke seg oppmerksomhet, det låter akkurat slik platespillerne gjorde i gamle dager, altså en tydelig “vintage” Tandberg, Sansui og Pioneer fra 70-tallet-lyd, bare det at nå er dynamikk, oppløsning, rom og detaljering på skikkelig 2018-nivå!

Så å si samtlige RIAA-trinn jeg har lyttet til endrer spillestil ganske radikalt ved skifte mellom MM og MC, men sånn er det ikke her! Setter jeg inn en god trafo og lar samme MC spille inn i MM-inngangen, spiller det så å si dønn likt, like åpent og dynamisk. Kanskje er det noe lettere nedover, og dermed kanskje til og med enda en touch bedre innsyn i rommet når det mates inn i MM, men det er også alt.

Vi starter ballet med en av de mest tilbakelente gitardueller i rockens historie, i form av Chet Atkins / Mark Knopfler’ skive “Neck and neck” og låta “There will be some changes made”. Og det er vidunderlig lite å angripe dette resultatet på. Perfekt balanse, ingen hardhet, intet som stikker seg ut. Svært god mellomtonedynamikk. Holder strålende orden på detaljer og plassering. Men viktigst av alt er at stemningen formidles så sløyt og rytmisk, stemningen mellom de to avslappede gitarhelter er da også i sannhet en nytelse å lytte på. Foten går, gliset kommer på plass, og jeg bare digger hvert sekund av dette her. Men nå holdt jeg faktisk på å glemme at dette faktisk ikke er verdens beste RIAA-trinn! Jeg vet det, for jeg har et annet norsk RIAA, også bygget uten op-amp’er, det koster ca. dobbelt så mye, og har kun en fast inngangsimpedans, og tar kun MC pick-up. Det er enda mer detaljert, og enda en touch mer dynamisk, faktisk, spesielt viser dette seg oppover i frekvens. Men forskjellen er ikke dramatisk på noen måte.

P1040239

 

Men vi går over på en klart dårligere innspilling, tyngre, tøffere, skarpere. Vi snakker om Gillan / Glover og deres “Accidently on purpose”, innspilt i løpet av noen lykkelige døgn på den karibiske øya Montserrat, i Air Studios, i 1988. Altså året før øya ble fullstendig rasert av en voldsom tropisk orkan. Mange store artister har nytt godt av Air Studios, dette hadde de ikke glemt, og på George Martins initiativ, samlet de seg til både konsert og innspilling, og reiste på denne måten millioner av kroner til støtte for øyas befolkning. Nå vel, det er en helt annen historie, tilbake til aktuell skive, og låta “Clouds and rain”, der den karibiske stemningen formidles i tjukke lag, med bølgebrus og det hele. Igjen er Aura-RIAA’n forbilledlig. Atter en gang glemmer jeg tid og sted, jeg “ser” inn i innspillingen, driver med inn i stemningene, koser meg glugg ihjel. Det er så forbannet uangripelig! Som nevnt over, jo, det finnes RIAA-trinn som gjør mange ting bedre, men akkurat den fantastiske evnen til å formidle stemning og tilstedeværelse, den er fordømt unik, altså! Dette er vanedannende til tusen! At du finner mer kraft, enda mer presisjon, enda større rom, og til og med en touch bedre dynamikk i de aller beste trinnene er og blir sant. Men finner du samtidig mer liv og moro? Jeg vet ikke sikkert, men jeg tillater meg å tvile litt på det, rett og slett.

Over på klassisk, Opus3’s nydelige innspilling av J.S. Bach fiolinkonsert i A-dur, Nilla Pierrou på fiolin foran Länsmusikerensemblen i Oskarshamn, intet mindre. Visst finnes både større og mer elegante ensembler enn dette, men den har så definitivt sin sjarm, denne innspillingen, også. Her kan jeg faktisk peke på at resultatet ender en touch over på den lyse og harde side, her mangler jeg litt beskrivende ord, for “lys” og “hard” er kort og greit ikke dekkende. Det tipper svakt i den retning, kan man si, men selvsagt er det ikke på noe tidspunkt ubehagelig. Dessuten, medrivende er fortsatt dekkende i massevis. Innsiktsfullt likeså. Fiolinen har sin naturlige, åpne plass foran orkesteret, ingen skal si at Bo Hansson ikke visste hva han drev med i Döderhults Kyrka denne sommerdagen i 1980. Detaljene kommer nydelig igjennom, livet er tilstede i fullt monn, jeg har alltid vært glad i denne innspillingen, og jeg blir ikke akkurat mindre glad i den, av å høre den gjennom Aura Fidelity Alpha RIAA-trinn!

P1040254

Jeg skal ikke tvære dette ut i det uendelige. De ovenstående eksempler viser helt tydelig hva alle mine lyttetester endte opp med. Det er selvsagt en kjensgjerning av det finnes enda mer elegante, veloppløste og påkostede RIAA-trinn der ute. Jeg nevnte mitt normale RIAA-trinn, det tar bort den ørlille tendens til kjølighet på klassiske innspillinger, og det skaper enda litt beder innsyn i kulisser og rom. Men det skjer bare dersom du har en pick-up som liker å se inn i den lasten som er montert inn fra fabrikk. Så det hele koker ned til at Aura Fidelity har laget er helt strålende, levende og dynamisk RIAA-trinn, en liten boks om trekker lytteren med seg inn i musikken, som skaper nytelse, rytmikk og stemning. Dette er pinadø så bra som det går an å få det under 10 – 15 000,- vil jeg påstå. Det jeg vil konkludere med er at det vil være en gedigen tabbe å gå forbi disse norske “garasjeprodusentene”, for de er bare helt rå på RIAA-trinn! Aura Fidelity har med Alpha RIAA gjort noe i nærheten av en genistrek, og jeg anbefaler det så sterkt jeg kan! Innertier fra Joaquim Fragoso!

Aura Fidelity Alpha RIAA, kr. 9000,- i ubalansert utgave.

Produsent Aura Fidelity, Bærum, Norge

 

PS, I love you

PS, I love you

Side om side med mastodonten Veridian Utopia, og high-end DAC’en APL DSD-EX, får PS DirectStream drivverk og DAC kjørt seg seriøst. Trekker PS-oppsettet det lengste strået i et slikt selskap?

P1040210

Inn i mitt oppsett kommer nå altså PS Audio med sin drivverk / DAC-kombinasjon, et påkostet system med en lang rekke muligheter innebygd. Fullfasilitets DAC, først og fremst, dernest forforsterker, så nettverksspiller. Full kontroll fra touchskjerm, fjernkontroll eller app, proprietær HDMI-basert kopling mellom drivverk og DAC, alternativt en hel rekke andre digitale innganger. Solid bygget. Moderne. Dette er topp hifi anno 2018!

Det finnes etter hvert en del forskjellige måter å håndtere digitale signaler på, dessuten har signalene som sådan også utviklet seg en del siden CD-spilleren så dagens lys tilbake på tidlig 80-tall, og PS har gjort en del valg i den forbindelse. PS Audio Direct Stream er 100% DSD-basert, hvilket vil si at de fleste signaler som kommer inn gjøres om til Direct Stream Digital før konvertering. Det er så visst flere skoler på dette feltet, så selv om PS markedsfører denne teknologien som det ypperste på planeten, finnes det flere veier til Rom. I motsatt ende finnes fortsatt Audio Note og et par andre anakronister (som Veridian, for eksempel), som dropper over- og oppsampling, og kjører ren 16 bit, med minimal filtrering. Det jeg prøver å formidle, er at beviset ligger i gjengivelsen, og min middels ydmyke oppfatning, heller vel i retning av at analogdelen er vel så viktig som behandlingen av det digitale signalet. I tillegg til dette er det (igjen med min middels ydmyke oppfatning) slik at digitale gjengivere ofte er alt for like hverandre. Prisen går i taket, eller til himmelen, for den del, mens det lydmessige utbyttet fortsatt befinner seg her nede blant oss vanlig dødelige. OK, det finnes hederlige unntak fra denne grunnoppfatningen, men jeg opplever dessverre litt for ofte av pris og (lyd)kvalitet ikke alltid har en logisk sammenheng.

P1040211

PS Audio Directstream DAC er en fullbalansert konstruksjon, gjenomført fra inn- til utgang. Det benyttes ikke standard hyllevare DAC-chip, men spør meg ikke hva det betyr i praksis, jeg klarer ikke finne noen dypere forklaring, annet enn at de løser dette med en proprietær løsning, der PCM og DSD-signaler samples opp til 20X DSD, med maks 352,8 kHz. Nettsiden flyter over av teknisk informasjon som går over mitt temmelig analoge hode, men uansett er det sikkert at PS Audio har valgt en del fullstendig unike løsninger på diverse digitale utfordringer. Deretter går signalet ut til et ikke fullt så unikt, men fortsatt temmelig særegent, passivt klasse A utgangstrinn. Det er volumstyring av utgangen, med perfekt hastighet og styringsteknologi, så DAC’en kan med andre ord også benyttes som digital sentral og forforsterker. Det finnes 7 digitale innganger, den mest spesielle er PS’ egen proprietære løsning, der digitalstrømmen leveres fra deres dedikerte drivverk Direct Stream Memory player gjennom en HDMI-kabel. På denne måten fremstår drivverk og DAC som en sammenhørende enhet, på samme måte som eksempelvis APL gjør det. Implisitt i denne løsningen, ligger også det faktum at drivverket leverer digitalsignalet fra SACD direkte til DAC’en. Alt kontrolleres av en ekstremt nøyaktig master-clock, jitterproblematikken er i fokus, denne holdes så lav det lar seg gjøre med dagens teknologi. Skjermene på spiller og DAC er touch-skjermer, tilgang til menyer her, eller via fjernkontroll. Så vel spilleren som DAC’en har strålende finish, en solid og tillitvekkende fremtoning.

P1040207

I utgangspunktet er denne drivverk / DAC-pakka ren plug & play, sånn sett er alt på stell. At DirectStream DAC også er en nettverksspiller ble nevnt innledningsvis, dette er litt mer enn plug & play, med behov for tredjepartsprogram, men bare det at det faktisk finnes der, er jo en ren bonus. Oppsettet må initielt gå via kabel til ruteren, men når det er unnagjort, er det tut og kjør. Menyene er som indikert ikke helt intuitive, men de fleste småting lar seg greit løse. Blant annet finnes en fiffig mulighet om ungene skal ha party, du kan nemlig stille ned gain, sånn at maks volum blir sånn passe høyt, slik at far garantert ikke kommer hjem til sprengte elementer. Supert, da gjelder det bare å holde det hemmelig for husstandens klåfingre! Det har blitt benyttet et annet drivverk i tillegg til PS Audio, samt Macbook air som kilde for USB, da med både Spotify og HiRez-filer. La oss begynne med å si at drivverket, Directstream Memory player åpenbart er en variant over datamaskin, den bufrer signalet (derav navnet “memory”), for å sikre en stabil, jevn bitstrøm. Som for øvrig Rega også gjør med noen av sine CD-spillere. Dette betyr blant annet at innlasting av en ny skive før spillingen kan starte, tar en del mer tid enn en utålmodig sjel er helt komfortabel med, men det er vel gjerne en tilvenningssak.

P1040213

Tonalt sett er det faktisk en viss forskjell om du spiller med DirectStream drivverk, eller annen kilde. Med de andre kildene jeg benyttet, kunne det detekteres en viss mangel på kontroll i de nedre oktaver, som i sin tur gjorde totalbalansen noe mørkere enn om det ble benyttet dedikert drivverk med den proprietære I2S-overføringen. Uansett var også overføring fra mer “normale” drivverk virkelig en øreåpner, DirectStream DAC er virkelig en sjelden DAC, fantastisk avspillingskvalitet. Uansett faller de siste små detaljene virkelig på plass i det du setter inn DirectStream Memory player, den tonale balansen går da enda et snepp i retning nøytral, i betydningen verken lys eller mørk, dessuten fullstendig og totalt gjennomsiktig. Med denne totalløsningen får du dessuten tilgang til råfilene fra SACD, rett i DAC’en, uten noen hindre underveis.

La oss kjøre på med det mer spennende, nemlig musikken! Og, bare for å ha en ting tindrende klart fra start, dette oppsettet er hysterisk bra, så har vi det unnagjort. Videre, en hver som ikke har hørt hva en fantastisk DAC gjør med selv moderate, komprimerte filer som Spotify’s .ogg-filer, for eksempel, skylder seg selv å prøve det ut. For meg er det fullstendig umulig å høre at slike filer er undermåls på noen som helst måte. Jo, SACD rett fra Memory-drivverket er hørbart bedre. CD fra vanlig drivverk? Om det er bedre, kan jeg i det minste ikke ta det med bind for øynene. Muligens noe med dynamikken i de dypeste frekvensene, videre kanskje en svak antydning til “snillisme”, hvilket ofte er fordel, fremfor en ulempe. Dessuten er ordet “kanskje”, veldig dekkende for de forskjellene jeg opplever, bare for å ha det helt klart. Grunnleggende sett er den korte beskrivelsen: Fantastisk oppløsning, nattsvart bakgrunn, uendelig ro i lydbildet, blottet for en hver form for hørbar forvrengning. Og så til musikkeksemplene.

P1040209

Jeg har lyst til å starte med en ganske middels innspilling, egentlig, da i form av 70-tallets Deep Purple, og deres skive “Stormbringer”, jeg spiller tillellåta. Først og fremst fremstår det slående klart og totalt forvrengningsfritt! Lekende ledd finner PS fram koring og nye detaljer i miksen. Jo, kanskje kan man hevde det er en anelse “gjerrig” klangmessig, mest fordi det er spilt inn sånn, og intet legges til, vil jeg anta. Og, akkurat det å oppfatte at det er rom rundt korstemmene langt der bak i miksen, ja, det er pinadø noe helt nytt. Denne nokså radikale oppdagelsen er der med både “normale” drivverk, og PS eget med I2S-overføring, men i sistnevnte fall er det enda mer elegant og ryddig, ikke minst nedover. Noe som skaper en opplevelse av at det er litt slankere enn med mating via s/pdif, altså. Så kjører vi videre med Rainbow, “Long live rock’n’roll”, i form av en japansk spesialvariant, en såkalt SHM SACD. Først og fremst er det bortkastet å legge så mye energi i å hente ut det beste fra en så meningsløst dårlig innspilling, men om vi lar det ligge, vil jeg uansett si at her viser virkelig PS-settet klasse. Fantastisk innsyn, selv med dette temmelig matte utgangspunktet. Denne åpenheten, den fullstendig, upåvirkelige kontrollen er i sannhet besnærende. Går vi til den konkurrerende kombinasjonen av APL drivverk og DAC er forskjellene ikke nødvendigvis veldig store, men med JM Lab hodetelefoner er det i det minste fullt mulig å ta forskjellene med bind for øynene, om ikke annet. APL fremstår egentlig mer underholdende, tyngre, og med litt mer show faktor. Slår klart hardere, og er feitere i stilen. Mens PS på sin side er klart åpnere, den leverer definitivt riktigere og mer detaljert, glattere og mer elegant, ganske enkelt.

P1040207

Over på mine mer velbrukte eksempler, går vi løs på “I play bass”, en elektronisk låt med nokså hard og sint innspillingskvalitet. PS låter her stramt og modig, med fullstendig innsikt i de små detaljene, mye av dette ligger på det faktum at balansen er så til de grader finstemt, og skaper et fullstendig åpent landskap. Jo, det finnes de som gjør det større og voldsommere, men om det er riktigere, kan jeg ikke nødvendigvis påstå. Dette er blottet for skarpe kanter og ubehagelighet, men fortsatt med attakket i orden. Den betydelig mildere jazzlåta “Talk of the town” med Lars Erstrand trio, her leverer PS tørt og kontrollert, men fortsatt silkeglatt, helt fritt for noen form for rufs. Vi har stålkontroll nedover, der PS  er relativt lett stemt, en anelse over mot det lyse kanskje. Men fortsatt det samme, uangripelige og imponerende innsynet i detaljene.

“Quarter latin” med Barb Jungr er også vanskelig på sitt vis, men i det kvalitetsnivået vi her befinner oss, er det mer snakk om hvordan presentere musikken, enn det er snakk om utfordringer med å takle det som serveres. Selvsagt formidler også PS dette musikkstykket fullstendig problemfritt. Det leveres veldig involverende, men her har jeg faktisk enkelte innsigelser mot totalen, ettersom vektingen her lukker stemmen litt inne, og med det gjør budskapet en anelse mer tilbaketrukket. En spiller som APL er her litt heldigere, her åpner stemmen hennes bedre, dynamikken sitter litt bedre, totalresultatet er mer tilstede, rett og slett. At det ender slik akkurat her er ikke grunngitt i absolutte kvaliteter, det dreier seg om tilfeldigheter omkring detaljer og balanse, rett og slett. Dermed går vi videre til mer komplekse, klassiske verker, nå i form av “Zigeurnerwiesen”. Behersket er det grunnleggende uttrykket jeg vil bruke om det meste PS gjør, da ikke negativt ment, mer som en beskrivelse av væremåten. Klangmessig er enkeltinstrumentene også i dette eksempelet nær uovertrufne, mens orkesteret som helhet kan oppleves noe mer “bundet”, enn den fandenivoldskhet eksempelvis APL leverer. Neste ut er Claude Debussy’s “Holiday Morning”, en sær komposisjon fra en fantastisk SACD utgitt av Telarc. Det betyr typisk dynamiske, klangfulle musikkstykker, med svært intrikate lydkulisser. På mange måter er det på denne type utfordrende innspillinger at PS virkelig viser sin fantastiske klasse, her er det full kontroll! Detaljene sitter som støpt under en silkeglatt overflate, rommet strekker seg langt ut og langt inn i alle retninger. Klangfargene males med ultrafin pensel, kort sagt imponerende utført.

P1040205

Fairytales med Radka Toneff og Steve Dobrogosz i hittil siste SACD-utgave fikk seg også en æresrunde i PS-oppsettet, igjen fremvises et lærebokeksempel i glatt og elegant utførelse. en presisjon og et innsyn til å la seg svimeslå jevnlig for, det er knapt mulig å finne noe negativt å sette fingeren på. Går jeg litt tøffere til verks og lar Stevie Ray Vaughan slå fra seg fra en Mobile Fidelity SACD av hans kanonade av en debutskive, “Texas Flood”, er det første som slår meg at vi har å gjøre med en fullstendig unik gitarist! Nå er neppe det noen bombe for oss som har vært med en stund, men PS setter på en måte dette på kartet på en helt ny måte. Ikke at dette er noen særlig god innspilling, akkurat, men allikevel skjer det ting når PS får styre showet. Alt presenteres helt fantastisk klart, med en utrolig teksttydelighet, med mer sting i gitaren, med et lysere sinn, faktisk. Og bassen er enda tightere enn jeg før har hørt den. Jeg oppfatter dessuten en helt ny overtonestruktur fra cymbalene, en luftig tilstedeværelsen som jeg ikke har funnet hos noen annen DAC i dette huset, i hvert fall. På den annen side er det noe med slagkraften og mellombassen som roer det hele litt ned, og det går igjen i alle eksemplene. Men det kan gjerne være fravær av forvrengning, som oftest viser sånt seg når det virkelig smeller til, at joda, det er der. Bare det at det spares til de virkelig store anledningene!

Så avslutter vi med Hans Zimmer og hans filmmusikk fra Batman, “The dark knight”. Dette enorme, episke musikkstykket pågår i 20 samfulle minutter, med nye utfordringer hele veien. Tro ikke at PS lar seg skremme! Det presenteres helt latterlig åpent, det skaper et helt landskap innover i et enormt, imaginært rom, det settes opp kulisser, det skapes nytt liv! Men igjen, jeg føler subjektivt at det mangler noe ekstremt og litt skremmende, det drama som kommer fra f.eks. min APL-rigg. PS er tydelig behersket, og holder seg rett og slett for god til å vise noen form av aggresjon vi kan oppleve fra enkelte andre konkurrenter. Men det rommet, altså…. Og den forvrengningsfrie, silkeglatte elegansen, det er fullstendig unikt, knapt mulig å beskrive.

P1040208

Så hvor ender vi med PS DirectStream DAC og Memory drivverk? Jo, såpass kan jeg si, at her beveger vi oss så definitivt på øverste hylle. Som sådan er ikke prisene direkte avskrekkende i det hele tatt. Men greit nok, det finnes større brutalitet og underholdningsverdi på boks der ute, men er det basert på at de faktisk legger til litt tøv og tant, der verden egentlig er ryddig? Og har PS med sine petimeterløsninger funnet veien enda nærmere sannheten? Sannelig om jeg vet. Men en ting står jeg uansett inne for, og det er at PS Audio med dette oppsettet har levert en av de mest presise og innsiktsfulle digitale musikkgjengiverne som finnes der ute!

PS Audio DirectStream DAC / Memory drivverk, kr. 65 000,- pr. del (130 000,- for pakka)

Importør: Mala Audio

 

 

Veridian Utopia Sirius DAC

Veridian Utopia Sirius DAC

NOTE: English translation below (scroll down)

Snakker vi om en utopisk virkelighet her? Ikke at jeg uten videre ser noen sammenheng mellom en tung diger mastodont av en DAC, og en felles framtid i et grønnfarget lykkeland, men vi får forsøke å finne denne sammenhengen, da!

P1040195

Først og fremst er Veridian Utopia Sirius den absolutt største og tyngste DAC jeg har hatt i hus, det som dernest slår meg, er at den koster alt, alt for lite i forhold til andre, tunge, velbygde, rørbaserte DA-convertere. Dersom den kan vise til et like skamløst lekkert resultat rent lydmessig, er vi i en hittil ukjent audiovirkelighet, jeg ville elske å kunne formidle en slik sannhet. Veridian Utopia Sirius er dessuten ikke bare en DAC, heller, den er også en fullspec’et forforsterker, til og med en analog sådan, ved behov (NB! Dette er tilvalg, den kan også fås som ren DAC). 4 digitale innganger og en analog er utgangspunktet på dette eksemplaret, dette er meget flott tenkt ut, noen av oss ønsker faktisk muligheten til å spille LP-plater også, uten å behøve å investere i en separat forforsterker. Den har full fjernstyring for digitale innganger, samt volum. Displayet er lite, men allikevel godt synlig, der det lyser opp når fjernkontrollen benyttes.

Undertegnede er litt inne i en stim med “garasjeprodukter” for tiden, mye av grunnen er at denne typen “avansert DIY”, har blitt såpass proft  utført, at det lett kan sammenlignes med de virkelig proffe. Kabinetter og komponenter ser ikke lengre ut som om de kommer fra en garasje, snarere ser det industrielt og solid ut hele veien. Ofte er denne produktkategorien basert på enkeltpersoners store kunnskap på sitt felt, så også i Veridian Utopia’s tilfelle. Denne virkeligheten er selvsagt sårbar, for plutselig skjer det et eller annet med hovedpersonen, for eksempel. En ting er at merket forsvinner, noe annet er at det heller ikke finnes noen god support dersom man får problemer. Dessuten er det ingen som er like god på alt, og er det en ting som slår meg når jeg tester ut produkter i denne kategorien, så er det nettopp dette med små, men tydelige irritasjonsmomenter. I Veridians tilfelle er den aktuelle hovepersonen Ondrej Kružliak, og han bygger sine komponenter i Lučenec, Slovakia; en småby med rundt 30 000 innbyggere, nær grensa til Ungarn. Hans hovedprodukt er dagens testprodukt, DAC’en Veridian Utopia Sirius, mens han også leverer en mediaserver, nettfiltre, samt bygger diverse på bestilling. Et annet utpreget fenomen med produktkategorien er jo nettopp mulighetene for skreddersøm, man kan selv velge seg fram til størrelse på strømforsyning, utgangstrafoer, velge komponenter, balansert / ubalansert, valumkontroll, og diverse annet. Dagens testobjekt mellomlandet her på vei til en norsk kunde, dette eksemplaret er nokså høyt spec’et, blant annet med bedret komponentkvalitet, større utgangstrafoer og ekstra anlog inngang. Ergo vil jeg understreke at dagens testobjekt ikke nødvendigvis er identisk med andre varianter av samme DAC, men det burde gi en pekepinn på hvor vi befinner oss i terrenget.

p1040199.jpg

Jeg var inne på dette med irritasjonsmomenter, så vi kan ta de med en gang, og bli ferdige med dem. Ferdig oppkoplet på Spec forsterker og Doxa’s lettdrevne høyttalere, er det en distinkt hørbar brum. Dette viste seg etter hvert å være en aldri så liten rørfeil, og kan ikke tillegges produktet som sådan. Dette eksemplaret har som nevnt volumkontroll, en avansert, påkostet løsning med reléer og faste motstander, i denne prisklassen temmelig unikt. Men et eller annet småtteri er det; ved større volumendringer dukker det brått opp noen skarpe smell, ikke ødeleggende på noen måte, men irriterende, som nevnt.

Veridian Utopia Sirius har blitt benyttet som ren DAC og som DAC / pre med 2 forskjellige CD-drivverk og Macbook Air som kilder (USB). Den analoge inngangen har også vært lyttet på, men i en relativt begrenset periode. Forsterkerne har vært Spec RSA M33EX, Aura Fidelity Alpha power amp og Ifi iCan. Sistnevnte har drevet Focal Elear, mens høyttalerne som har vært involvert kommer fra Doxa og Marten. Det er ellers viktig å si at når det gjelder rørutstyr, er det alltid mulig å variere resultatet ved hjelp av rørbytter. Ofte har leverandøren gjort et pragmatisk valg, og setter inn fornuftige, rimelige rør, det er derfor som oftest noe å hente på å skaffe seg mer påkostede rørvarianter. Så også her, info fra eieren tyder på at man får et signifikant løft i kvaliteten ved å gå for kvalitativt bedre rørbestykning. Så for ordens skyld, alle observasjoner i denne artikkelen baseres på de medfølgende standardrør.

P1040194

Helt grunnleggende oppleves klangfargen ikke spesielt lys eller mørk, eksempelvis er APL-oppsettet jeg benytter til daglig stemt mer over mot fyldighet, og en mørkere, mer malmfull gjengivelse. En spiller som f.eks. Marantz SA11S3 er enda mørkere, mens et glitrende oppsett som PS Audio Directstream drivverk / DAC er stemt en anelse lysere. Så har dere en viss peiling på hvor vi befinner oss i landskapet, mener jeg. Med originalrørene er det ikke helt forvrengningsfritt; det er en tendens til “uro” oppover i frekensene, der de aller beste DAC’ene der ute gjengir med mer opplevelse av silke og high end ro. Med dette har jeg innledningsvis indikert at vi med Veridian Utopia Sirius ikke har den beste digitale gjengiver jeg har hørt i huset, det skulle da også tatt seg ut, gitt prisnivået vi prater om! Det er derfor av stor viktighet at jeg ikke faller i fellen med å sammenligne Veridian Utopia Sirius med det aller beste man kan få for penger, men det er fort gjort å bli litt vel “gira”, ettersom det finnes et rykte der ute som hevder at en kunde byttet ut sin Audio Note DAC 4.1X for en Veridian. Da setter du litt av en standard! Nå har det seg slik at jeg tidligere også har hatt en AN DAC 4.1X Signature i hus, så jeg kommer litt tilbake til akkurat det om litt.

Men vi starter litt forsiktig med “Talk of the town”, Lars Erstrand, og opplever altså at klangmessig er det relativt nøytralt, som nevnt. Instrumentplasseringen er tydelig og distinkt, saksofonen  låter åpent og fritt med gode nyanser. Vibrafonen troner trygt og godt i midten, mens bassen oppleves litt mer moderat enn jeg er vant til, tendenser til moderering av anslag. Vi jobber derfor mer nedover i frekvensene med elektronikalåta “I Play Bass”. Veridian fremlegger denne litt skarpe innspillingen veldig rolig og kontrollert. Det hele er rimelig tydelig, men også litt i overkant prydelig. Ingen skarphet i dette her, og totalen viser en flott fremstilling av denne låta.

P1040188

Så kommer vi til et meget interessant punkt i lyttetestene; låta “Insatiable” med Ritchie Blackmore’s Rainbow, en relativt medioker innspilling fra 90-tallet. Men denne låta skjuler faktisk en hemmelighet, og den hemmeligheten ble avslørt først da jeg hadde nevnte Audio NoteDAC 4.1X Signature på besøk i mitt oppsett. På det tidspunkt eide jeg selv en AN DAC 3.1X, så langt fra noen undermåler, den heller. Jeg hadde fordommer, jeg antok det skulle bli problematisk å høre forskjell på de to DA-omvandlerne fra samme fabrikant. Men så feil kan man altså ta. Vi var vel en 30 – 40 sekunder ut i låta, da jeg bråreiste meg fra lytteposisjon, strenet direkte til kjøleskapet, og åpnet en Hansa Premium pils, midt i uka. En skjellsettende opplevelse, dette her. For langt der ute, et stykke nede på plenen utenfor huset, hørte jeg lyden av et tog som nærmet seg, det kom nærmere og nærmere, Klipsch RF-63 høyttalerne vokste seg digre som boligblokker, presset meg mot seteryggen, og ga meg et tydelig anstrøk av angst. Deretter tordnet lokomotivet inn i min ringe bolig så flisene føyk, jeg kastet meg unna i siste øyeblikk, og staket ut kursen mot kjøleskapets lindrende selvmedisinering. Deretter har jeg båret på en drøm om en dag å kunne gjengi den låta på den måten, så stor, så brutal, så skremmende, med så stort rom, så elegant, så direkte og skremmende vakkert! Dermed kommer altså det oppfølgende spørsmålet: kan Veridian Utopia Sirius DAC gjenskape dette her? Og jeg skal være klar og direkte: Nei. Veridian Utopia Sirius DAC mangler den truende og inderlige oppførsel som skaper denne låtas atmosfære. I sannhetens navn er det så å si ingen andre DAC’er som gjenskaper den nevnte opplevelsen, heller, men siden ryktene om et slikt skifte fra AN 4.1X til Veridian Utopia Sirius DAC faktisk finnes der ute, mener jeg det er rimelig å bringe det på banen. Men dette er uansett kun den ene siden av saken, den andre kommer jeg tilbake til om litt, stay tuned!

P1040197

I mellomtiden spiller vi opp med den atmosfærefylte “Quartier Latin” med Barb Jungr, og bildet som danner seg, blir klarere og klarere. Flott og innsiktsfullt, men litt snilt. Og akkurat her må rørskifte bringes på banen. Med skifte til bedre kvalitet på rørene kan du hente både detaljer og innsyn, samt noe dynamikk og liv i tillegg. Det er mulig at de medfølgende rør ikke var helt optimale, så om du finner noen reale treffere, vil noe av mine små motforestillinger falle som korthus. Kan Veridian løfte sine ytelser enda et par hakk, begynner det virkelig å smake fugl. Og med det skal vi snakke litt om hva denne DAC’en i utgangspunktet virkelig er god på.

Vi finner fram skivene fra Analogue Audio Association, og dette er jo bare kjempefint! AAA er en ren audiofil satsning, med dertilhørende innspillingskvalitet. Veridian-DAC’en får blomstre, og det når vi spiller mindre komplekse, klassiske verker, at det virkelig fremkommer hva denne DAC’en har som livrett. Opplevelsen er nå silkeglatt og uangripelig, en aldri så liten touch over mot det mørke og malmfulle, alt er i balanse. Vi får overlevert et deilig innsyn og behagelig fremførelse, og nettopp ordet “behagelig” passer flott på alt Veridian leverer. Kanskje skiller solo cello seg spesielt ut, det låter særdeles naturtro, nært og tilstede, og jeg er i ferd med å forstå hvor kjærligheten til denne DAC’en har sitt utspring. Jeg fortsetter med en rekke av disse high-end innspillingene, og de gjengis uten unntak med en vidunderlig tilstedeværelse, klang, utklinging og nærhet. Etter en stund demrer det for meg at det baseres på en eller annen form for svak farging, men jeg kan ikke helt plassere det. Det er på instrumentklang denne DAC’en skinner. Enkelhet og renhet er stikkordene. Dermed opplever vi mye av det samme fenomen når vi legger i vei med bluesskiva “Sisters and brothers” med Eric Bibb, Rory Block og Maria Muldaur. En flott Telarc-innspilling, som absolutt lever med  Veridian som leverandør av musikken. Her er vi faktisk innen samme kvalitetsområde som den brutale APL-DAC’en, og, selv om sistnevnte er litt klarere, fremstår Veridian innledningsvis overraskende nok mer leken. Det er hevet over tvil at den nyter av typisk audiofile innspillinger. Lengre tids lytting må til for å avsløre at Veridians kjempe-DAC ikke er helt oppe på nivå med APL’en hvilket er helt i sin orden, prisene vi snakker om, er tross alt i hver sin klasse.

P1040198

Selvsagt må vi klemme ut all juicen også av denne DAC’en, så vi dunder løs med Black Sabbath, “Mob Rules”. Her ligger et tydelig fokus i mellombassen, vokalen blir dermed noe tilbaketrukket, og det tenderer i retning éntonebass. Men det swinger som bare pokker, og er trivelig så det holder. Inntrykket understrekes av låta “Sign of the golden cross” fra samme skive. Igjen blir vokalen blir en del “innpakket”, dette tilligger det nevnte fokuset i mellombassen. Jeg innrømmer rett nok at jeg rynker litt på nesa innimellom, av og til oppleves det litt kaotisk. Tøft på en kaotisk måte, om dere skjønner! Noen av de samme inntrykk befester seg med både Roger Waters “Amused to death, og Hans Zimmer med filmmusikken fra Batman “A Dark Knight”. Alt fremstilles fra greit til forbannet bra, men uten sterke sjokkeffekter. Jo, det er både dystert og mørkt, mens nyansene og attakkviljen er mer på det jevne, det er som nevnt ikke store, komplekse verk som er Veridian Utopia Sirius’ livrett. Igjen; her vil et rørskifte definitivt kunne endre resultatet.

P1040192

Så hvor plasserer dette Veridian Utopia Sirius i det store bildet? Først og fremst er det udiskutabelt at du med denne DAC’en får urimelig mye for pengene. Like sikkert er det at slik den fremstår med original rørbestykning, er den mild i grunnformen, myk og elegant, og en rå konkurrent i sin prisklasse. Med bedre rør, tar den etter alle solemerker enda et par steg opp på kvalitetsstigen, og leverer med mer sprut og attakkvilje. Underveis falt jeg uansett i den fellen det er å sammenligne med betydelig dyrere DAC’er, ikke nødvendigvis rettferdig og riktig, men i sannhetens navn ser den virkelig ut som noe av det dyreste du kan kjøpe for penger på digitalsiden. Vel, den er ikke helt der oppe. Men holder vi det unna, konkluderer jeg fjellstøtt med at Veridian Utopia Sirius med stor sannsynlighet er det beste DAC-kjøpet man kan gjøre under omtrentlig 30 000,- NOK!

For balansens skyld; her er eierens kommentarer etter å ha fått sin DAC i hus :

Skjermbilde 2018-03-25 kl. 16.06.21

Veridian Utopia Sirius DAC, fra € 1290,- til € 1890,- + frakt og moms. I tillegg kan velges diverse spesifisering, spør om pris hos produsent.

Kjøpes direkte fra produsentens hjemmesider http://www.veridian-utopia.com

English translation

Utopia inbound? Not that I can see any connection between a heavy giant mastodont of a DAC and a common future in a green-colored happy world, but we will try to find this connection, then!

First and foremost, Veridian Utopia Sirius is the biggest and heaviest DAC I’ve had in my house. And, it costs way too little compared to other heavy, well built, valve based DA converters I’ve seen and heard. If it the sound is in the same class as the build, we are in an unprecedented audio reality, and, I would love to bring such news. Veridian Utopia Sirius is not only a DAC, it is also a full featured preamplifier, with analogue input, if necessary (Note: This is optional). 4 digital inputs and one analogue is the clever starting point of the tested unit, some of us actually want the ability to play LP’s too, without having to invest in a separate preamplifier. The Sirius has full remote control for digital inputs, as well as volume. The display is small, but still visible, as it lights up when the remote control is used.

I am in the midst of a strain of “garage products” at the moment, the reason being that this type of “advanced DIY” now is so well done, that it is easy and fair to compare with the real professionals. Cabinets and components look no more as if they come from a garage at all, it rather looks industrial and serious all the way. Often, this product category is based on one individuals’ great knowledge in his (or her!) field, so also in Veridian Utopia’s case. This reality is obviously vulnerable; what if something suddenly happens to the “protagonist”? One thing is that the brand disappears, plus, there will be no product support if you run into trouble. Besides, nobody is equally good at all aspects of such a construction, and, if it’s one thing that strikes me when testing products in this category, it’s just the small, but obvious annoyances. In Veridian’s case, the current main character is Ondrej Kružliak, he builds his components in Lučenec, Slovakia; a small town with around 30,000 inhabitants, near the Hungarian border. His main product is today’s test item; the Veridian Utopia Sirius, while he also supplies a media server, network filters, plus builds various on order. Another distinct phenomenon with the smaller, “professional DIY” companies, is the possibility of tailoring, in this particular case meaning you can choose the size of power supply, output transformators, select components, balanced / unbalanced, volume control, and various other bits and pieces. The tested unit landed here on its way to a Norwegian customer, it’s quite high spec’ed, including improved component quality, larger output transformers and additional analogue input. I would therefore like to emphasize that today’s test object is not necessarily identical to other variants of the same DAC, but it should give a fair indication to how the Sirius DAC will sound, anyway.

Lets finish the small, annoying issues right away: Well connected to Spec Amplifier and Doxa’s easy-to-drive speakers, a distinct hum is audible. This eventually turned out to be a small tube problem, and can not be held against the product as such. Further, this unit has, as mentioned, volume control; this is an advanced solution with relays and fixed resistors, in this price range quite unique, I like to add. But we have a touch fuss with volume changes;  sudden, sharp bangs pops up here and there, not destructive in any way, but still a bit annoying, as mentioned.

Veridian Utopia Sirius has been used as pure DAC and as DAC / pre with 2 different CD drives plus Macbook Air as sources (USB). The analogue input has also been listened to, but for a relatively limited period of time. Amplifiers have been the fantastic Spec RSA M33EX, Aura Fidelity Alpha power amp and Ifi iCan. The latter has driven Focal Elear, while the involved speakers come from Doxa and Marten. It is also important to say that with regard to valve equipment, it is always possible to vary the result by “tube-rolling”. Often, the supplier has made a pragmatic choice and put in reasonably priced off the shelf valves, which is why it is often possible to gain from more expensive valve variants. So also in this case; information from the owner indicates that you get a significant boost in quality by going for qualitatively better tubes (see below). So, for the record, all observations in this article are based on the supplied standard valves.

Basically, coloration is not particularly light or dark; compared to the APL setup I normally use, which is tuned more towards a fuller, darker, more powerful reproduction. A player such as the Marantz SA11S3 is even darker, while the sparkling PS Audio Directstream Drive / DAC setup is tuned slightly lighter. Then you have an idea of the landscape we’re in. With the original tubes the Veridian is not completely distortion-free; there is a tendency towards a slight fuss upward in the frequencies, where the very best DACs out there reproduce with a more silky high end quietness. With this I have initially indicated that the Veridian Utopia Sirius is not the absolute best digital reproducer I’ve heard in this house; given the price level we’re looking at, that is just as it should, I need to add. I’ll try not to comparing Veridian Utopia Sirius only with the very best products you can buy, but it’s easy to get a little “turned on”, as rumours has it, that  a customer swapped his Audio Note DAC 4.1X for a Veridian. That produces some expectation! Now, I have previously had an AN DAC 4.1X Signature visiting my set-up, so I’ll get back to just that…

But let’s start a little careful with “Talk of the town”, Lars Erstrand, immediately experiencing the  quite neutral mentioned tonal balance. The instrument placement is clear and distinct, the saxophone sounds open and free with good timbres. The vibraphone thrives safe and steady in the middle, while the bass sounds a bit more moderate than I am used to, with tendencies of moderation. We therefore work more downwards in the frequencies with “I Play Bass”. Veridian presents this slightly sharp recording very calm and controlled. The whole thing is reasonably clear, a gorgeous presentation, but also somewhat restrained. No sharpness at all, and, as a whole a great presentation of this somewhat difficult recording.

Then we come to a very interesting point in the listening tests; the song “Insatiable” with Ritchie Blackmore’s Rainbow, a relatively mediocre recording from the 90’s. But this song actually hides a secret, and that secret was revealed only when I had the afore mentioned Audio NoteDAC 4.1X Signature visiting my setup. At that time I owned an AN DAC 3.1X, also that one a serious music reproducer! I had prejudices, I assumed it would be difficult to hear any differences between the two DA converters from the same manufacturer. Wow, how wrong I was! I guess we were around 30-40 seconds into the song, when I jumped out the listening position, following a straight line to the fridge, opening a Hansa Premium lager beer within the blink of an eye. A shattering experience, this one. Far outside the walls, way down on my lawn, I heard the sound of a train approaching, closing in at high speed. The Klipsch RF-63 speakers grew to the size of a nuclear power station, pushed me against the back of my seat, shaking me, scaring me. Then, the locomotive smashed through the wall, wood chips flying, I threw myself away in the last second, staking out the course towards the refrigerator’s soothing self-medication. Since then I have lived with the dream of one day being able to reproduce just that song that way; so big, so brutal, so angry, with such a big room, so elegant, so unbelievably and scarily beautiful! Thus, the following question arises: Can Veridian Utopia Sirius DAC recreate just that? And I’ll be clear and direct: No. Veridian Utopia Sirius DAC lacks the threatening and intense behavior that recreates this song’s atmosphere just that way. Well, really, no other DACs does that either, but since the rumors of a change from AN 4.1X to Veridian Utopia Sirius DAC actually exist out there, I think it’s reasonable to bring it into discussion. But this is anyway only one side of it all, the other side I’ll soon get back to, stay tuned!

Meanwhile, we play the atmospheric “Quartier Latin” with Barb Jungr, and the picture becomes clearer and clearer. Nice and insightful, but still a little towards a certain “kindness”. And just here, the change of valves must be brought into the discussion. With switching to better quality of valves, you can get both details and insight, as well as some dynamics and life on top of that. It is possible that the supplied valves were not optimal, so if you find some real hits, some of my issues may fall like a house of cards. And, if Veridian lift its performance yet another few notches, this really starts looking like the Real McCoy. And then, we’ll talk a little about what this DAC is really good at.

We play discs from Analogue Audio Association, and this is just terrific! AAA is a pure audiophile supplier, audibly so. The Veridian DAC is allowed to flourish, and, when playing less complex, classical works, it becomes clear what makes this DAC really shine. The overall experience is now silky and unchallengeable; an ever so small touch towards dark and soft, everything is balancing. We get a delicious insight and pleasant performance, and the word “comfortable” fits all what Veridian delivers. Perhaps solo cello sows this best of all; sounding very natural, vibrant and present, and I start understanding where the deep affection for this DAC has its origins. I continue with a number of these high-end recordings, and, without exception, they are reproduced with wonderful timbral qualities, excitement and presence. After a while, it dawns on me that it might be based on a touch of coloration, but I can’t quite nail it. It’s on instrumental timbres this DAC really shines. Simplicity and purity are the key words. Thus, we experience a lot of the same phenomenons when continuing with the blues disc “Sisters and Brothers” with Eric Bibb, Rory Block and Maria Muldaur. A great Telarc recording, which definitely lightens up with Veridian as source. Here, we are in fact within the same quality range as the brutal APL DAC, and, although the latter is a touch clearer, Veridian appears surprisingly more playful. Longer listening time is needed to reveal that Veridian’s giant DAC is not fully on par with the APL, which is all right, the huge price difference taken into consideration.

Obviously, we must squeeze all of the juice out of this DAC, so we smash it against the wall with Black Sabbath, “Mob Rules”. Here, we find a clear focus in the mid bass, the vocal becomes somewhat tucked in a bit, and it tends towards one-note bass. Still swinging like hell, and a pleasure to listen to. The impression is emphasized by  “Sign of the golden cross” from the same record. Again, the vocal becomes a bit “wrapped up”, this adds to the aforementioned focus in the mid-bass. I admit that I had a little doubt occasionally, sometimes this seems a little chaotic. Chaotic in a rough, heavy way, if you see what I mean! Some of the same impressions were present on Roger Waters’ “Amused to Death”, and Hans Zimmer with Batman’s “A Dark Knight” soundtrack. Everything is delivered from “fine” to “damn good”, but still lacking the most brutal shocking effects. It’s both dark and gloomy, while the nuances and the sheer attack is more moderate, big, complex musical works are not what Veridian Utopia enjoys the most. But again, a change of valves will definitely change the result, maybe especially regarding the way it treats complexity.

So where does this place Veridian Utopia Sirius in the big picture? First and foremost, it is undeniable that this DAC give an unreasonable value for money. Further, with original tubes, it’s delivers soft and elegant, and is a serious competitor in its price range. With better valves, it takes even a few more steps up the quality ladder, delivering more sparkle and dynamics. Along the way, I steadily fell in the trap of comparing with significantly more expensive DACs; not necessarily fair and correct, but seriously, it looks like the most expensive you can buy for money on the digital side. Honestly, it’s not all the way up there. But if we keep just that small detail away, I have the following rock solid conlusion: The Veridian Utopia Sirius is probably the best DAC purchase you can make below , € 3000!

For the sake of balance; Here is the owner’s comments after receiving his DAC:

Bass, lower middle and dynamics were surprisingly good, right out of the box. But, after changing the tubes, things really lifted, now sounding better than I thought possible for a DAC at this price.
By switching the rectifier tube, the noise also disappeared. By replacing the output valves, this (in my set-up) also removed a bit coarse and sharp sound in the presence area,  replacing it with resolution, even better dynamics, better bass, especially the deepest bass. 

Soundscape seems extremely organic, and acoustic recordings get a sense of as if the artists are standing there in the listening room, with real presence, appearing with voice, meat and blood. One can hear, for example, Diana Krall draws the air all the way down to the stomach, shaping the words and the air from the lungs, almost blowing past the microphone and into the listening room and hits you in the face. Bad description maybe, but what I’m trying to convey is that I get so much more of the recordings after I got this DAC in my house.
All is now like a great synergy effect, and, one of the best features of my small Krix-speakers is that they sound so lively and dynamic even at low volume. And, when the dac and amplifiers also have the same qualities, you can fully enjoy the music at more relaxed sound levels. Dynamics and bass (also physically felt on the body) follows all the way down in volume, your feet get going, right away.
I get “the eye” from my wife all the time because she says I’m now sneaking away to my listening room more than ever before.

I might had hoped that the need for preamplifier would fall away as the dac has built-in full-featured preamplifier, with analogue both xlr and rca input. But unfortunately it did not happen in my case. The massive power in the bass disappeared, and, I lose some details and the sound is shrinking a bit, when I use the dac as a preamplifier, for some reason. There may be some impedance issues here as well, as my Musical Innovation power amplifier hovers in the lower part of the impedance area recommended by Ondrej. Won’t speculate too much about it, it’s certainly very system-dependent, and does not have much to say for my part, that already has preamplifier.

All in all, happy with the dac and would recommend it to anyone who is looking for a premium dac.

Veridian Utopia Sirius DAC, from € 1290, – to € 1890, – + shipping and VAT. Addtional specification can be selected, ask for price at the manufacturer.

Purchased directly from the manufacturer’s website http://www.veridian-utopia.com

 

Marten Miles 5

Marten Miles 5

Marten Miles 5 besøker Casa Rognlien! Selv vet jeg knapt om noe bedre (eller dyrere), enn høyttalere fra Marten. Men hva kan fabrikken i  Mölndal utenfor Göteborg få til for “bare” drøye hundre Frognertiere? Låter det fortsatt som en ekte Marten?

P1040169

La meg være dønn ærlig. Å betale mange hundre tusen for et par passive høyttalere, fremstår for meg som beviset på at man fullstendig har mistet bakkekontakten, alternativt at man har en god del penger man bare ikke aner hvor man skal gjøre av. Ergo verken skjønner eller liker jeg at Martens toppmodeller gjør deg av med tre og en halv million norske oljekroner. Uten å ta munnen for full, kan jeg se for meg noen sikrere investeringsobjekter på boligmarkedet, for eksempel. For selv om de største høyttalerne Marten produserer er røslige greier, får du ikke plass til verken seng eller komfyr inni der. Men dette får være nok grinebiting og misunnelse overfor flottenfeierne fra Frogner, det var jo Marten Miles 5 dagens kapittel skal dreie seg om. Undertegnede har omlag samme smertegrense for hva jeg makter av utlegg til bil og høyttalere, Miles 5 ligger på rundt 110 000,- (+ noe tillegg for enkelte finisher), og det er vel omlag der min smertegrense for nevnte innkjøp ligger. Og da bør det låte sinnsykt bra!

La oss være klare på en ting umiddelbart. Fullblods Marten-høyttalere låter avsindig flott, de troner som nevnt blant mine absolutte favoritter, de er av soleklar verdensklasse, og konkurrerer med hva som helst og hvem som helst hver dag, hele året. Men uansett er det i utgangspunktet for mye forlangt at en høyttaler i prisklassen omkring 100 000,- skal være blant verdensenerne, men dersom Marten bare har maktet å nedskalere sin fantastiske resept, skal jeg i sannhet bejuble resultatet. Dessuten er jeg eier av et par Doxa 8.2 Signature, som frekt tar plass blant de store merkene, selv om de ligger i omtrentlig samme prisklasse som dagens testobjekter. Her blir i sannhet ingen walk-over for Marten!

P1040173

Det er ingen hemmelighet at jeg foretrekker toveis høyttalere med enkle delefiltre, da jeg synes disse har en tilnærming til virkeligheten som skaper nærhet til musikkens sjel, og formidler livet, rytmikken og nerven på forbilledlig vis. Marten Miles 5 er også toveis, men kan ikke skilte med førsteordens filter, dette pleier normalt sett bety visse utfordringer på lydbilde og plasseringsevne, jeg kommer selvsagt tilbake til temaet. I toppen sitter en keramisk, invertert dome, mens bassen ivaretas av to stk 7-tommere, også disse i keramisk materiale, ikke akkurat dagligdags. High-tech burde vel være et dekkende begrep for denne løsningen. Godt de er dekket av et lite metallbur, for jeg er redd kostnadsbildet ved eventuelle skader fort tangerer kollisjonsskade på husstandens kjøretøy. Disse elementene er delt av et påkostet andreordens filter ved 2800 Hz, og matet av internkabling fra Jorma. Høyttalerkassene er slanke, bakoverlente, uten parallelle flater. Solide utriggere sørger for god balanse, spesiallagde “pucker” beskytter parketten, og sørger for riktig avstand opp til bassporten, som munner ut på undersiden av høyttalerkassene. Knoketesten vitner om svært solid og stivt byggverk, lite resonnanser å være redd for.

P1040172

Dataene ser fornuftige ut, høyttalerne er ganske effektive, de gir 90 db ut for 1 Watt inn, men de er også litt sultne, ettersom de har en nominell impedans på 4 Ohm.  På samme tid har de en minimumsimpedans på 3,8 Ohm, så dette er slett ikke kritisk belastning for normalt motoriserte forsterkere. Frekvensområdet opplyses til 28 – 40 000 Hz +/- 3 db, frekvenssveipene viser at dette er temmelig korrekt angitt. De oppleves å gå relativt dypt, og de gjør det på overbevisende sett. Testene viser en helt unikt flat frekvenskurve, på dette punktet begynner Marten Miles 5 å vise sine unike egenskaper. Jeg har alltid opplevd mitt rom litt vinglete i frekvensresponsen, mens nå framstår det nesten som om Miles 5 jevner ut humper og dumper! De synes å gå nær urimelig flatt ned til omtrent 30 Hz, derfra en merkbar avrulling ned mot 25 Hz, men også der en brukbar output. I det hele tatt framstår de rene frekvenstestene som om vi har et enestående presisjonsinstrument mellom hendene. Jeg kan kort si at i dette rommet har jeg aldri opplevd maken, og jeg er ærlig talt litt forvirret over hvordan dette kan skje; det må vel være noe med spredningskarakteristikken som er svært kontrollert, kanskje(?).

p1040166.jpg

I generelle termer kan vi i det minste fastslå at Marten Miles 5 er ekstremt oppløste, og da spesielt i toppen. Vi får dermed et ekstremt innsyn, og klangstrukturene i gjengivelsen er uovertrufne. Det serveres på mange måter en slags åpenbaring i korrekthet, noe som på sett og vis peker mot en uendelighet, så at dette er fullblods Marten kan faktisk ikke debatteres. Ja, de er selvsagt noe nedskalert i forhold til toppmodellene, men leverer fortsatt med fullstendig kontroll og ekstrem renhet. Dermed, som noen av dere antakelig allerede har registrert, er ordet “ekstrem” lett å ty til, og jeg lover at det er ikke en tilfeldighet! Dynamisk sett er dessuten dette så godt som du får det uten horn, og jeg er virkelig interessert i om det noen såkalte “dynamiske” høyttalere som er i nærheten av dette uttrykket? Muligens de påkostede Audiovector-modellene? Og bortsett fra det dynamiske uttrykket, leverer Miles 5 helheten svært så velorganisert og behagelig nedover, de presenterer en klangstruktur og en organisk tilstedeværelse mye dypere inn i rommet enn man er vant med fra noe sted, i grunn. Unikt, så definitivt. Ekstremt, så absolutt, og i hvert fall om vi ser på prisklassen omkring 100 høvdinger.

Før vi går løs på musikkeksemplene, vil jeg si litt om forsterkere, for med så skarpskodde gjengivere som Marten Miles 5 i enden av høyttalerkablene, kan du ikke overlate noe som helst til tilfeldighetene. Her spørges det så definitivt etter kvalitet i alle ledd. Jeg opplever at kraft er et kriterium her, ikke nødvendigvis voldsomme mengder, men med det potensialet vi har for presisjon i disse høyttalerne, bør vi ha total kontroll over elementene, og det betyr ofte en nokså tungt motorisert forsterker. Vi mister mye av ideen med Marten ved å sette inn en laveffekts rørforsterker, for selv om også dette låter greit, så forsvinner samtidig mange av disse høyttalernes unike sider. Samtidig har ikke Marten falt for fristelsen til å blåse opp mellombassen, så om du da velger å gå for en heller slank signalkjede, vil du også kunne ende med å mistrives med ikke fullgode innspillinger. Eller du vil henfalle til utstrakt avspilling av Kari Bremnes & Friends fra Kirkelig KulturVerksted, alternativt sovne hver fredag til Chris Jones og Stockfisch Records, mens ølet dovner i glasset. Her kommer selvsagt smak og behag inn i bildet, men min oppfatning er at litt varme fra signalkjeden er kledelig, jeg ser for meg typisk japanske kraftpakker til Marten Miles 5, eventuelt DartZeel, men ønsker du den endelige oppløsning og kontroll, prøv gjerne noe i retning av Hegel H30 på effektsiden.

P1040179

Og dermed er det på tide å snakke om musikken. Vi tar like godt avslutningen først, ja, Ole Paus’ “Avslutningen”, altså. Ikke overraskende presenteres det med en fantastisk nærhet, min favoritt “Balladen om Bente L” åpner med nydelig detaljert og velplassert bilde, en touch av sibilanser er det vel, men en helt rå tilstedeværelse. Den nevnte oppløsningen oppover, er antakelig ny rekord i dette huset. Jeg fikk litt forskjellig resultater avhengig av utstyret jeg benyttet, som allerede nevnt er disse høyttalerne kilne på alt som omgir dem, men når det faller på plass, er det uovertruffent.

N.J. Turnpike med Candy Dulfer er en mer spretten, rytmisk og heftig låt, der basselementene må jobbe litt for føden. Oppover er det bare latterlig åpent, et vell av klare detaljer står tydelig fram, mens det rytmiske ivaretas på solid vis, låta framstår som den fargeklatten den er, levende, leken. Og tøff så det holder! Et helt annet uttrykk kreves når vi lar klassiske orkestre slippe løs, men også det er usedvanlig lite å være redd for. Bela Bartok’s Pesante får så å si et helt nytt liv fra Martens keramikkmembraner. Tror aldri jeg har hørt dette stykket gjengitt bedre her i huset, det er total kontroll. Helt nye klanger, og helt nytt rom. Litt vel heftig i crescendo, muligens, men godt innafor. Her dukker for første gang uttrykket “monitoregenskaper” opp i mine notater, her skjules nemlig intet! Marten Miles 5 har nemlig en så total nøytralitet i alt de holder på med, at flere studioer burde får ørene opp for deres gjengivelse. De har minimale tonale avvik, likeledes gjengis så vel detaljer som atmosfære og rom på forbilledlig vis. Akkurat slik en monitor skal. Jo, det bør vel helst velges modeller noe høyere opp i sortimentet for å få fulltoneegenskaper, men allerede her, ved den “rimelige” Miles 5, er egenskapene tydelige nok.

Om vi så tar den helt ned og nyter Maria Kristina Kiehr og hennes Scarlatti-tolkninger fra Harmonia Mundi, opplever vi (selvsagt) en silkeglatt, innsiktsfull tilstedeværelse. Igjen bevitnes at oppløsningen fra Marten’s membraner er helt på trynet bra, ferdig snakka. Og etter det er det lite å tilføye. Men jeg klarer ikke stoppe her, med sterke ønsker om å utfordre Marten Miles 5 på alle måter, tvinge dem opp mot veggen, gjerne i kne, for det må da være noe som ikke helt går an også med disse høyttalerne? Ergo drar vi i gang en av verdens absolutt verste innspillinger, med den tanke at kanskje de nevnte monitoregenskapene maltrakterer dette resultatet så det holder. Men nei! Også “Shake my tree” fra Coverdale / Page ivaretas respektfullt, det er full styring på absolutt hele røklet, så vi får ikke noe å ta den på. Akkurat sånn det bør gjøres, i grunn. Det er ikke pent, men det er musikk, det er liv, og tross alt er det jo ei ålreit skive, på sitt vis, uansett.

coverdale2bpage1
Coverdale /  Page: Verdens verste innspilling?

 

Om jeg fortsetter i samme lei, og lar Heaven & Hell foredra “Bible black”, oppdager jeg jo bare at Marten Miles 5 også spiller nyere heavyinnspillinger helt uanstrengt. Igjen, det er  denne flotte balansen som holder det på plass, det låter fett og deilig, det lille som finnes av dynamikk ivaretas greit, vi får en opplevelse av “wall of sound”, endog med visse nyanser i klanger og rom! Men vi finner veggen med et svært beslektet band, da i form av 70-tallets Black Sabbath, og deres monumentale “Sabbath Bloody Sabbath”. Her tenderer det klart mot spinkelhet og harde kanter, og det er jo litt skuffende. Vi hører jo noen nye nyanser, men blir ikke akkurat overveldet. Følelsen av det forbudte og mørke,  drivet mot den aller svartest natten forsvinner, den nøytrale mellombassen nekter å forfalske virkeligheten. Dermed blir det ikke truende og mørkt slik det skal, men på den annen side er det sinnsykt tight og kontant, man vil bare vri på allikevel! Jeg får faktisk litt av følelsen fra Horten, der et himla levende hornsystem satte en standard for gjengivelse av Black Sabbath’s kreasjoner. Men denne innspillingen har også satt begrensningene på kartet, så jeg legger inn en voldsom SACD i APL-spilleren, i form av Debussy’s “Holiday morning”. Marten Miles 5 er ikke ekte fulltoner. De flytter ikke luft som eksempelvis Tannoy DC 10t, men de leverer i det minste et stort og voldsomt trøkk fra nedre mellomtone og oppover. Dynamisk sett går den som nevnt utenpå det meste på denne siden av Klipsch, men dette blir uansett ikke en 100% treffer. For å få dette til med størst mulig overbevisning, ville jeg nok gått for en litt fet avspillingskjede, men jeg forstår de som reagerer mot en slik innstilling, også. For disse høyttalerne spiller nemlig så korrekt, så elegant og så oppløst, at de kan drives med en hver kvalitetsforsterker du kan komme opp med, uten å mukke.

P1040165

Lyttingen på den komplekse Debussy-innspillingen, satte fingeren på dette med lydbilder og plassering av instrumenter, og størrelse på rommet. På dette punktet er jeg noe forvirret over det jeg hører fra Marten Miles 5, nemlig. Som gjentatt til det kjedsommelige, liker jeg aller best enkle toveis høyttalere med førsteordens filter mot toppen, mens Marten Miles altså benytter andreordens. Normalt får dette en effekt på nettopp dette med plasseringsevne og tredimensjonaliet i lydbildet, og på et eller annet plan har det en effekt også på Miles 5. Det sagt, så er rominformasjonen tidvis helt urimelig bra, på den annen side er informasjonen litt uklar til tider. Jeg benytter ofte Roger Waters’ “Amused to death”, ettersom denne er innspilt med bevisst faseforskyvning, som lurer ørene til å “se” plasseringer utenfor høyttalerne, og ikke bare litt, heller. Skal du oppleve denne overbevisende surround-effekten, fordrer det fasekorrekte høyttalere, der nevnte toveisløsninger som oftest gjør dette med størst overbevisning. Ergo setter jeg i gang denne innspillingen. Ja, dette ble forvirrende. For: Med petimeterplassering kan vi få til temmelig gode resultater også med Marten Miles 5. Men ikke hele tiden! Detaljer får vi i bøtter og spann, dynamikk og voldsomhet er bra, men disse mystiske effektene som ligger i Q-sound konseptet er vinglete, for å si det som det er. Av og til sitter det brukbart, andre ganger oppleves bare en diffus plassering av “surround-sporet”.

For å avslutte vil jeg jo si at vi kan ikke teste Marten Miles 5, uten at vi har tatt med oss mannen som er opphavet til navnet. Dermed legger jeg på Miles Davis’ noe bisarre skive “Decoy”. Dessverre blir dette tynt og pistrete, det blir igjen merkbart at høyttalerne ikke gir ved dørene, her får du bare ut det du putter inn, lik det eller la være. Min innspilling av “Decoy” er ingen høydare, dessverre, så jeg får kontant beskjed fra Marten at det holder ikke å bare komme trekkende med Miles Davis, uten å sørge for at innspillingen er i orden!

Ja, dette har vært en opplevelse av de sjeldne. Marten Miles 5 er, for meg overraskende, konkurransedyktige så det monner i sin prisklasse. Mine favoritter i prisklassen har vært Doxa 8.2 Signature, men det hersker liten tvil om at de møter sin overmann på flere felter når Marten Miles 5 tar deres plass. Ikke på alt, men hva angår presisjon og detaljering, er de helt unike. Jo, Doxa benytter også gode elementer i sine høyttalere, men det disse keramiske kunstverk klarer å trylle fram av informasjon, er helt uhørt. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har aldri hørt bedre elementer noe sted. Og når Marten så implementerer dem med en slik finesse, da har vi ganske enkelt oppskriften på en vinner. OK, så mangler det litt på størrelse og rå kraft i bunnoktavene, litt på lydbilder, og litt på tilgivelse til omgivelsene. Men det er både fordeler og ulemper med disse sakene, så det er ikke gitt at det utelukkende skal anses som mangler, heller.

Gjør ikke den feilen å overse Marten Miles 5 om du er ute etter høyttalere i 100 000,- kroners klassen!

Marten Miles 5, gulvstående høyttalere, pris fra 109 900,- / par

Importeres av Mala Audio

 

 

 

 

 

 

Fragosos Aura

Fragosos Aura

Seriøst comeback fra en av Norges mest kreative hifi-designere! Han krever sin naturlige plass blant “de tre store” garasjeprodusentene i landet, med sin kreativitet og ustoppelighet står han fjellstøtt i lag med Lauvland og Malmin. Fragoso leverer!

P1040133

Mange år har gått siden jeg testet forrige generasjon (eller kanskje var det et par – tre generasjoner siden?) Aura Fidelity produkter, spesielt var jeg glad i forforsterkeren, kan jeg huske. Nå har Joaquim Fragoso konstruert og bygget en ny, komplett rekke produkter, forforsterker, effekttrinn, og, ikke minst den radikale, integrerte forsterkeren Alpha Grande Tower. Ikke nok med det, en mer “normal” intergrert forsterker med både DAC og RIAA om du vil, samt separate bokser med RIAA eller DAC, for en temmelig fornuftig sum. Det aller mest interessante, er nok de tekniske løsningene. Nå skal ikke jeg påberope meg forstand nok til å forstå detaljene i konstruksjonene, men annerledes er det definitivt. Ikke minst er det spennende med en RIAA som ikke belaster pick-up’en på vanlig vis, men som på sett og vis tilpasser seg behovene pick-up’en har. Dette må jeg teste ut en dag!

Vi var en håndfull entusiaster samlet i Bærum, i Aura Fidelity’s lokaler, for å oppleve slippet av Alpha-serien. Spennende diskusjoner og vakker musikk, et nokså problematisk rom, en nokså problematisk hifi-skribent (gjett hvem!), men problemfrie produkter, i det minste. Innimellom slagene serverte Fragoso tapas og god drikke, vi hadde i det hele tatt en oppbyggelig aften. Selvsagt er det umulig å si noe definitivt om lyden som strømmet mot oss fra et par flotte Kef Reference 3; fremmed rom, fremmed elektronikk, fremmede høyttalere. Vel, uten å skryte på meg noe jeg ikke kan stå inne for, er det vel uansett på sin plass å hevde at jeg har en god del erfaring, i det minste. Men selv om det tar meg en liten del av veien, kan det ikke få meg til å si noe sikkert om hvordan  totalgjengivelsen fra et Aura Fidelity oppsett vil fremstå hjemme hos deg. Noe kan jeg dog si, og det følger i tur og orden underveis.

P1040123.JPG

Fragoso og undertegnede deler oppfatning om en liten detalj som ofte er i bruk i hifi-kretser, nemlig den at operasjonsforsterkere (aka op-amper) ikke er det heldigste du kan benytte, om målet er optimal gjengivelse av favorittmusikken. Sannheten er at nesten alle gjør det, selv fryktelig dyre komponenter har opptil flere av sorten. Men de som ikke tenker økonomi i alle ledd, men derimot har fokus på lyd, ender ofte med å droppe op-ampene, til fordel for dyrere og mer vellydende løsninger. Fragoso har dessuten kjøpt inn et kjempelager av høyklasse J-Fet transistorer, til glede for en hver som lytter på hans produkter. Jeg hevdet jo selvsagt at men omgår op-ampene om man velger rørforsterkere, Fragoso repliserte at hans forsterkere ikke låter helt ulikt gode rørforsterkere, motkoplingsfrie er de dessuten også. Musikk i mine ører.

Aura Tower

La oss snakke litt om Alpha Grande Tower først. På mange måter ser den vel mest ut som en liten panelhøyttaler, der den troner med sine 135 cm høyde, og elegante forgylte signatur på fronten. Den kan dessuten monteres på vegg i de mest møblerte hjem i Norge; Fragoso er fullt klar over at han bor i en snobbete kommune. – Denne forsterkeren er ikke for sånne som oss! sier han med overbevisning; – den er for folk som har mye penger og lite peiling på lyd! La meg opponere. Denne 100 000,- kroners, 2 x 200 Watt forsterkeren spiller så visst bra nok for “sånne som oss”, også. La gå med at den samme summen kan skaffe deg enda bedre Aura Fidelity lyd fra en pre – power kombinasjon, men bevare meg vel, denne radikale tårnforsterkeren er slett ikke en Bose! Den låter åpenbart mer mainstream enn nevnte pre – power, dvs. mer “piff” i toppen, og ikke like silkemykt, men fortsatt er dette utvilsomt seriøs hifi i ekstremt kreativ innpakning. Sammenlignet med diverse produkter i handelen, ville det ikke overraske meg en eneste smule om den er fullt ut konkurransedyktig også på det rent lydmessige. Husk dessuten at den kan leveres med både RIAA og DAC, mens full fjernstyring er standard.

P1040127

Men hovedfokus denne vinterkvelden i Bærum, var selvsagt toppmodellene, dette også med totalprisen rundt 100 000,- pluss minus noe, avhengig av kundens spec og valgte løsninger. For det vakre med slike “garasjebedrifter”, er jo nettopp det at kunden selv kan bli med på spesifisering og bestemme enkeltdetaljer før overlevering finner sted. Det ble spilt diverse musikk på dette oppsettet i løpet av kvelden, og diskusjonene ble relativt engasjerte, kan en vel si. Årsaken er at dette oppsettet har en klar karakter, og dette er en karakter konstruktøren så absolutt vedkjenner seg, han har brukt all sin kunnskap for å få den til! Så er altså spørsmålet: Er det slik et high end oppsett skal låte? Sannelig om jeg vet. Det jeg derimot har funnet ut, er at dess renere og mer uforvrengt signal du mater høyttaleren med, dess “snillere” låter det. Rask zap til konsertsalen. Høres det som hifi? Ikke på vilkår, det låter mildt, snilt og mykt. Akkurat det gjør også Aura Fidelity anno 2018. Ergo vil jeg passe meg for å påstå at det noe som mangler. Min erfaring har nemlig også vist meg at et godt oppsett ikke bare låter snilt, det klinker til med hele bredsiden, dersom innspillingen er sånn!

Aura Fidelity

Effekttrinnet er en full dual mono konstruksjon; backet opp av formidable 2 x 700 VA trafostørrelse, leverer den  en effekt på 2 x 275 W. Burde være plenty for de fleste. Dessuten, med unntak av en liten lokal tilbakekobling, er det en motkoblingsfri konstruksjon, som nevnt, dette vil normalt gjøre forsterkeren mer følsom for høyttalerlast, men Fragoso hevder han har løst den utfordringen. Han mener du kan bruke så å si en hver høyttaler, jeg mener på min side at en enkel toveis alltid er å foretrekke, men det må en hver få velge selv.

I dette for meg ukjente rommet, spilte oppsettet med mye vekt, men, som i-phone-appen kunne avsløre, var det fint lite å finne under 40 Hz. Ikke Aura Fidelity’s feil, det er KEF som må stå ansvarlig for akkurat det. Uansett, bra med fylde i området 70 – 100 Hz, ga en solid grunnmur. Dette låt i all hovedsak såpass snilt at jeg måtte pushe Fragoso litt på dette med dynamisk uttrykk, men han var trygg på sine løsninger her. Han er av den oppfatning at kretsen er unik, gjennommålt og verifiserbart forvrengningsfri, derav det “snille” uttrykket. Jeg tillater meg å være en tviler, men uansett åpen for at mine preferanser og min overbevisning spiller meg et puss. Som nevnt spilles det svært mildt og behagelig i de klassiske konsertsalene verden over, så jeg skal vokte meg vel for å kritisere Aura Fidelity for å låte for likt virkeligheten.

Aura pre

Vi lytter til diverse musikkeksempler, og inntrykkene av for- og effektforsterker-kombinasjonen befestes. Steely Dan’s “Hey Nineteen” er en livlig innspilling med mye smekk, i dette oppsettet i dette rommet synes jeg nok det låter litt i overkant behersket. I sterk kontrast til min opplevelse av Steely Dan, kommer Amy Winehouse med sine ekstremt utleverende tekster og fremførelser, og det sitter som spikret. Det er tight, det er nært, rytmisk og fantastisk kommunikativt. Mye av det samme kan sies om Pink Floyd’s klassiker “Dark side of the moon”, det sitter som pokker, men her kan jeg nok igjen innvende noen små opplevelser om snillisme, ettersom jeg har Audio Innovations og Klipsch-varianten av “Time” i friskt minne. Nå er det selvsagt mulig at jeg snur ting på hodet, og at nevnte rør/horn-formidling aksentuerer og jukser seg til sitt enorme dynamiske uttrykk, så igjen skal jeg være forsiktig med bombastiske utsagn.

Som nevnt er det nær umulig å bedømme et anlegg, og, ikke minst bestanddelene i dette oppsettet, i et fremmed rom, og uten å kjenne en eneste av komponentene som er involvert. Jeg kan samle noen inntrykk av helheten, men ta ikke dette som en fasit, sannheten er at Fragoso, på lik linje med Malmin og Lauvland, har valgt sin egen, unike løsning, og gjennomarbeidet sitt konsept. Sånt kommer ikke av tilfeldigheter, det kommer derimot med erfaring, lytting, preferanser, og teknisk innsikt. Det er både interessant og gledelig at disse tre hifi-personligheter har valgt tre forskjellige innfallsvinkler, og med det også endt opp med tre forskjellige uttrykksformer. Dette uten at noen av dem er “feil”, snarere har vel alle sammen nærmet seg virkeligheten fra hver sin vinkel, og deres topprodukter låter antakelig ikke så veldig forskjellig, når det kommer til stykket. Om jeg skal driste meg til en forenklet beskrivelse av forskjellene, vil det bli i retning av:

Doxa: Gjennomsiktighet og innsyn

Musical Innovation: Kropp og masse

Aura Fidelity: Klang, ro og nærhet

Jeg gleder meg uansett til å høre et Aura Fidelity-oppsett i kjente omgivelser!

 

Årets produkt 2017

Enda et flott hifi-år passert. Igjen har jeg valget mellom noen få produkter som virkelig har satt seg fast i sjelen, men kun ett av disse får æren av å smykke seg med tittelen “Årets produkt” i min verden…

Vi har hørt en masse flott i regi av Fidelitys redaksjon, og jeg har selv lyttet til en god del utstyr i forbindelse med min blogg. Det har vært mange gledesstunder, det har swingt og groovet, men det har selvsagt også vært tunge løft og delvis suksess med godlyden. Det har vært rør, transistorer, pick-up og høyttalere. Særlig det sistnevnte. Og noen av disse har truffet meg hardt. Det er vanskeligere enn vanlig å velge seg ut de tre nominerte, jeg kunne valgt EC’s siste utgave av deres klassiske CD-spiller, jeg kunne så definitivt tatt med Focal Utopia hodetelefoner, og gjerne Dared Uranus rørforsterker fra Singapore. Disse hang med til siste runde, men smatt ut døren, før det gjensto tre knivskarpe kandidater. Og etter grundig gjennomgang, har jeg landet på de følgende:

art9_1

Audio Technica ART9. Denne pick-up’en kom som en bombe; den koster for så vidt nok for en så liten ting, men det finnes enda mindre ting som koster enda mer, bare for å ha det klart. Jeg ble ærlig talt litt satt ut av lydgjengivelsen fra denne pick-up’en, den fikser alt med letthet, sporer solid, og balanserer elegant. Ikke er den spesielt vanskelig når det gjelder stivhet eller vekt, heller, den fungerer flott i en lang rekke gode armer. Dynamisk og lettflytende, detaljert og presis, jeg ber ikke om så mye mer når det gjelder pick-up’er. Denne er god nok til å skremme spolene ut av mang en konkurrent!

SpendorA4

Spendor A4. Denne høyttaleren er tross alt noe større enn ovennevnte pick-up, men den er ikke akkurat formidabel, denne heller. Lett å gjemme bort selv i moderat store rom, men å leke gjemsel med noe så fullendt som dette her, ville jo være det rene helligbrøde. Still dem fram i lyset! Det er nesten vanskelig å si noe fornuftig om disse høyttalerne, de spiller så til de grader utenfor sin størrelse og pris, at jeg bare ble sittende og måpe. Superlett last, elegant balanse, kraftfull, detaljert, og, ikke minst, enorme lydbilder tegnes opp rundt et par Spendor A4.

Doxa_Main_61S_01

Doxa 61 SignatureDen hittil mest fullendte forsterker fra det lille med ekstremt kreative Doxa-teamet, og akkurat det sier ikke lite! Jeg skal innrømme at jeg er en anelse skeptisk til det faktum at de akkurat på Signature-modellen har valgt å gå ned på størrelsen av strømforsyningen, men sannheten er jo at de gjør det ar rent lydmessige årsaker, og da må vi lydelskere bare akseptere. Bruk høyttalere som er lett last, da vel (se over, eller velg Doxa 8.2 Signature, som også var svært nær å bli blant de tre nominerte!), len deg tilbake, og opplev noe av det mest utrolige og gjennomsiktige du kan få til fra en enkel boks.

Alle disse ville være svært verdige mottakere av årets produkt i undertegnedes verden. Det kjennes nesten urettferdig å kåre bare en av dem, men med kniven på egen strupe, har jeg latt meg presse til å avsi følgende dom:

Dette produktet er en fortsettelse av firmaets svært gode og gjennomprøvde teknologi. Firmaet det er snakk om har en lang historie, med klassiske komponenter på CV’n, men på mange måter har de denne gangen toppet seg selv, og kommet opp med noe temmelig lite, som låter temmelig stort. Samarbeider suverent med en lang rekke utstyrsvalg, lette å styre, lette å plassere. Og dermed forstår man kanskje at jeg snakker om Spendor A4, som med dette kåres til Årets Produkt 2017 fra Rognliens Hi-Fi Blogg!

Spendor_speaker_slider_A_LINE_2285x900-1

 

Stereo MonoPulse

Stereo MonoPulse

NOTE: My native language is Norwegian, so my English may be a bit sloppy here and there. Hope it’s possible to understand, but if not, give me a hint, and we’ll sort it out.

If there ever was a thing like a garage product, MonoPulse is the prototype. Made in a garage for real, but plays like it was made in high tech production facility. Join me listening to Monopulse A!

P1040056

MonoPulse is Allan Hendry, Allan Hendry is MonoPulse. Allan Hendry owns a garage with a Jaguar in it, and he makes loudspeakers the only way it should be done in his garage. Or, let’s accept that some other speaker builders have different views on how to build speakers, but Allan Hendry, Audio Note, Blumenhofer, Kudos, Doxa, myself and a few others have rather similar thoughts on the subject.

MonoPulse garage
The tested speakers visible inside the red circle…. Nude picture!

So, “the only way” of building speakers is:

  • Two way

  • Phase correct

  • Simple (or no) first order crossover

  • Top quality speaker units

Well, there you have it. Lately I have been listening to quite a few of the kind, and, surprise, I use exactly that type of speakers myself in my set-up. In my case it’s a Doxa 8.2 Signature, a way more costly design than the MonoPulse, but, as usual, the price difference is larger than the sound difference.

The MonoPulse Model A is, as most garage products, rather simple in design and finish; “form follows function”, smart and cost efficient it is, non obtrusive in a normally furnished home. Discrete is the word; rather slim appearance, width dictated by the 8 inch mid/bass, while the treble unit lives in it’s own little flat placed on the roof, and, this design detail is the distinguishing feature of the MonoPulse A, no doubt. Also, for the more creative between us audiophiles, you have no less than 10 different cloth colors to choose between,

P1040058

On the rear we find the speaker connectors plus a very handy handle, you easily lift the speakers with this smart little design feature. The connectors can be ordered to customers specifications, the test object had a single wire, high quality set of connectors. Above them, you’ll find a couple of connectors for Brits; heavy furniture and thick carpets steal treble, put a jumper between the two, and get a couple of dB extra up in the highs. For the hard an cold Scandinavian homes, let the jumper rest in the box…

P1040059

Under the speaker, blowing its rage down towards the floor, we find the exhaust pipe with its generous opening. That’s the bass port, of course; this is a bass reflex design, if you were in doubt. Also, we find four small supports down there, rather fiddly to put them in position and install the spikes, but hey, I said this was a garage product, right? Now, there’s a payback for that, too, hang on, and I’ll get there.

P1040060

I have connected this easy-to-drive-design to 4 different amplifiers, all the way from 120 Watts class D, down to a ca. 15 Watts class A single ended valve amplifier, none of them showing even a hint of stress whatever music I threw on them. MonoPulse A will, with its 8 Ohm nominal / 7 Ohms minimum impedance, accept up to 300 Watts continuous power, while 18 Watts amps are considered minimum. Let me oppose to the latter; using the Audio Note P2 SE Signature shows with all possible clarity that controlling this 91 dB/1W/1m is a simple task indeed, as a matter of fact, this was a completely astonishing and powerful match.

The overall sound from the MonoPulse A is leaning towards the warm and cuddly, but not overly so. You’ll find the focal point somewhere in the lower midrange, still with nuances and natural timbres intact. It’s all about being natural and present also at lower volumes, in my opinion the tuning here is very clever and enjoyable, whatever volume you choose. And they can go loud, too, no need to fear limitations, even if having a party, every now and then. I mean, these beasts will tolerate short peaks up to 1500 Watts!

P1040057

Generally I find them very relaxed, elegant, open and playful. To put it another way; just the way simple and good two-way designs shall sound! The best with all this? That MonoPulse achieves these results without costing an arm and a leg. In this price bracket, this is totally unique, and here’s the mentioned payback I was talking about. Some might react to my use of the slightly irreverently expression “garage product”, but here’s the answer for you. The likes of Allan Hendry are able to make products sounding like a million for just a dime, that’s the good thing about owning a garage with an old Jaguar in it!

I have, as mentioned, used a variety of amplifiers; the results I got was not necessarily as expected, though, but are they ever? To cut the story very short: the valve amp was the best, but I suggest a rather controlling version of the type. Like a very good parallel 300B interstage, if you are rich. If you can’t afford that curly and expensive way to the soul of music, use the short-cut; Rega, Heed, Naim, etc…

P1040064

I got approximately what I expected from the fantastic Spec amplifier, but the very interesting thing I discovered, is that even a small Rega Brio had that little “something” about it, that made the music just that little tad more exiting. No, it wasn’t better than the 15 times more expensive Spec, but it was more enjoyable! It’s about tuning, of course, and matching. To me, NOS valves and/or 300B make these speakers literally fly, but tight and quick “PRAT” amplifiers comes close, very close.

The MonoPulse’s were easy to awaken; very often I have to use many hours of rather hard load to make the speakers relax and present their best sides, this pair was a breeze. I was, however, negatively surprised while fist connecting them; sleepy and grey would be a rather accurate description of what I heard. But, as mentioned, they loosened up quite quickly; a full bodied character came floating within the first 10 – 20 hours, after that, differences were rather limited. After thoroughly running them in a couple of weeks, it was time to hear if Mr. Hendry was right in his rather aggressive data; smallish speakers, easy load, efficient plus deep bass; does that add up in a real world? First, the 91 dB/1W/1m seems absolutely right. Not as efficient as the Doxa’s or the bigger Klipsch’es, but they still play more than loud enough with limited power at hand. Frequency sweep showed indeed useable output all the way down to 20, but something needs to be said about the lower parts of the register. The frequency curve is rather flat and controlled down to 35, where actually a port noise starts to appear, even clearer at 30 and 25 Hz. Then we face a rapid roll-off towards 20. For this size speakers, this is very good, indeed. I am, however, mildly critical to the port sound, although it is more difficult to hear it when large music works are presented, than when you listen to a pure low frequency sinus tone.

P1040063

So lets go on to the music examples. Mostly I refer to the amplifiers making the best results in each case; often being the Audio Note P2 SE Signature, but in some cases also one of the others; a Rega Brio integrated, A Micromega class D 120 Watt power amp, and last, but not least, a Japanese 60 Watt powerhouse in shape of Spec RSA M3EX. In general the MonoPulse Model A is a very entertaining speaker, it makes huge soundscapes, it has a very good clarity of speech; meaning that it possess the kind of precision distinguishing phase correct speakers. Tuned slightly dark, treble unit not as good as the very best of the kind, same can be said about the bass. In some set-ups you might feel that the filters are not steep enough; creating a slightly overly focus in the area around crossover. But again, give them the right signal and amp, and you’ll have no issues, whatsoever. And, let me be clear on this, when I rise these minor issues, I compare this after all reasonably priced speaker, with anything money can buy.

So, let’s listen to Candy Dulfer, then, and her playful “N.J. Turnpike” about a highway in New Jersey, no less. The MonoPulse A presents this very involving, expressive, dynamic, with beautiful balance. The Rega and the AN wins this round hands down; steel glove control is not always as cool as you might think, so the most controlling amps are shamed by the fun and life presented from the small guys. Further, the saxophone gets that extra body and soul through the valves, the MonoPulses happily serves the meal steamy hot and spicy. I just love it!

So, to a completely different challenge. “Shake my tree” with Coverdale / Page is a complete disaster of a recording; I have no idea how they managed to make something so terrible, but they obviously did. This does not really sound good on anything, but it is very interesting to hear how different equipment solves the challenges presented to them. Early digital equipment (cd-players) are often struggling the most, but these problems are normally not present on newer gear. I have used this test for many years, mostly because it reveals so clearly what works, and what doesn’t. I have heard extremely costly, detailed and wonderful high end speakers completely demolishing this track, making it screech and whine, totally useless for enjoyment. And, I have heard simple designs presenting the music, instead of the recording, to my ears that is the whole idea, as a matter of fact. The MonoPulse takes this disaster as an English gentleman. It is smoother than most, muddy as hell, but still enjoyable. More or less entertaining depending on the amplifier in use, before the magic Audio Note touch settles this once and for all, bringing this terrible recording alive, incomprehensible how this happens. One might be able to like this crap! Have I ever heard speakers presenting this song better? I doubt it. The slightly warm balance of the MonoPulse in combination with the silky smooth treble, makes this more than tolerable, I am impressed.

Now to the total opposite, ’cause the Stockfisch recording of Chris Jones, “No Sanctuary here”, sounds good on absolutely all equipment I’ve tried it on. Disputable whether this recording is just an overly warm and soft “impresser”, but whatever you think of it, there are a few things you can find out by playing that, as well. One of the pitfalls speakers tend to fall into, is sounding too fat and lacking nuances in the deep notes, but the MonoPulse does not go there. They deliver deep and mighty, with beautiful vocals, this is spot on. The hint of extra weight in the deepest notes is audible, but actually I find that just giving this recording the small but important step ahead. Again, I find the match with the Rega puzzling; it just plays too good!

P1040061

Now, over to music for adults, in shape of “Pesante”, Bela Bartok. A complex, rather difficult recording, lots of things going on, speakers must deal with several challenges. Here vi get beautiful timbre, open and airy, although violins may sound a little over the top, here and there. No need for the extra top energy jumper, that’s for sure. Each individual instrument has its own place, all in all I find the total result seriously good. Also, results underlines the fact that MonoPulse A represents an easy load on the amplification, again none of the amps had any issues to speak of. Here the quality of the signal was obvious and noticeable; you need more than just a good balance to make recordings like this really shine.

Still in the adult world, we calm down, listening to Scarlatti’s “Finale”, with Maria Kristina Kiehr behind the microphone. This Harmonia Mundi recording is a tad difficult on the voice, demanding elegance and quality from the source and amplifier. Again the MonoPulse takes this straight, but, as mentioned a couple of times, the top is slightly towards bright here and there. It balances just on the right side, though, making this an emotional and insightful experience.

P1040066

Lots of musical examples were tried, I’ll mention two that really showed the qualities of this speaker, beginning with Hans Zimmer’s “ dark knight” from the Batman movies. It comes across deep, mighty and threatening. IT was obvious that the better amp we gave the speakers, the more mighty, insightful and gigantic the result was. The MonoPulse speakers may look small, but they sound anything but small, when filling the room with the huge waves of Batman!

Then I want to talk about Molly Johnson and her interpretation of Billie Holiday’s intense song “Don’t explain”. Especially with the Audio Note amp, this became a raw demonstration of emotional power, like Molly Johnson graces us with her presence, her emotions, her ability to deliver the lyrics with unbeatable conviction. To be able to deliver wit such intensity, the speakers must have the aforementioned clarity, a clarity I connect with phase correct behaviour, simple, high quality crossovers and high class speaker units. MonoPulse hits on all those targets, that’s not something you normally find in this price bracket, if at all.

P1040055

So where does this put the MonoPulse A compared to the rest of the best? Very high. Ok, so the finish can be discussed. The port noise too. Apart from that, these are splendid performers, with ability to make music an emotional tour de force, with details, rhythm and enjoyment. There are competitors, but hard facts are that you wont find them for the price tag we’re looking at here. They shine with typical British amplifiers, and blossom with good valve gear.

The MonoPulse Model A is, to put it short, a garage product to die for!

Monopulse Model A, floorstanding speakers, £1,795 UK, EU 2,295.

For prices outside EU (as Norway), ask at info@monopulse.co.uk