Trafomatic’s to hoder

Trafomatic’s to hoder

Trafomatic Head One har vært i mitt eie i snart 5 år, liten tvil om at jeg liker den. Spørsmålet er hva Trafomatic kan få til når de dobler prisen og størrelsen? Vi lytter på Head Two!

trafomatic-audio-head-2_4
Foto: Trafomatic

Trafomatic Head Two er en stor hodetelefonforsterker med klasse A push-pull design, og som konstruktøreøren  Saša Čokić som oftest gjør det, har den en moderat feedbackkrets. Personelig er jeg mildt kritisk til den typen løsninger, men det er smak, og ikke tekniske betenkninger vi snakker om da. Det som er sikkert, er at med litt feedback, øker i hvertfall fleksibilitet og presisjon på noe vanskeligere last. Den har dessuten XLR både inn og ut, i tillegg til “normale” SE-koplinger, med andre ord er den også en interessant forforsterker. Den veier inn med bunnsolide 10 kilo, hvilket sier noe om soliditeten i konstruksjonen og trafoene, ikke minst. På flatt jern yter den ca. 2 Watt i hver kanal, den driver kort sagt hva du måtte finne på å kaste på den. Utgangstrafoen er dessuten tappet på flere steder, så du kan benytte dreiebryteren til å skaffe beste betingelser for akkurat din hodetelefon. Rørbestykningen består av ett 6N30P og ett ECC88 i hver kanal, og, selv om ingen av disse er av de aller mest vanlige rørtypene, åpner det for eksperimentering med andre rør enn originalene. Jeg har selv hørt litt på et par NOS-rør, og de var utvilsomt enda mer åpne, dette til tross for at et av dem hadde en liten feil, som gjorde at jeg måtte bytte dem ut.

trafomatic-audio-head-2_2
Foto: Trafomatic

Før vi gå videre, setter jeg inn konklusjonen jeg rappet fra min egen artikkel i Fidelity fra 2013, der jeg omtalte Trafomatic Head One: Jo visst har Trafomatic igjen produsert en stor, liten gledesspreder. Både for hodetelefonentusiasten og potensielle kjøpere av rør forforsterkere. Gjennomsiktighet og presisjon i toppsjiktet i denne prisklassen, det er du garantert. Vi kan vel si den er en anelse mer kynisk enn de kanskje mer “magiske” (og mindre presise?) konkurrentene på rørsiden. Samtidig er Trafomatic Head One ekstremt rask og slagkraftig, jeg synes dermed dette er en av de mer spennende løsninger av kombinasjonen rør pre / hodetelefonforsterker på markedet i dag. Det finnes antatt “bedre” komponenter av begge slag å få fatt i, men for de ca. 10 000,- som forlanges, har vi her en formidler av verdensklasse. Er du ute etter et aldri så lite syvmilssteg på lydsiden, bør du låne øre til denne kjekkasen. Kanskje tar du det første steget inn i rørenes verden? Når har jeg benyttet et par måneder på å lytte til både One and Two side om side, og faktum er at jeg kunne skrevet omtrent eksakt det samme om toeren som om eneren. Disse låter svært så likt hverandre, bare at toeren gjør absolutt alt litt bedre! Nå skulle det for så vidt bare mangle, men det peker i det minste på at Trafomatic har en plan de følger til punkt og prikke.

p1040354.jpg

Trafomatic Head Two har fått drive Beyerdynamic DT770 (250 Ohm) og Focal Elear, samt vært forforsterker for Spec RSA M3EX, mens den har blitt matet av Heed Obelisk DAC, APL DAC og Aura Note RIAA, bare så dere har en viss peiling på hva jeg har holdt på med. Helt kort, akkurat som med Head One, så er dette en svært presis gjengiver, Head Two er bedre dynamisk, har bedre oppløsning, enda bedre på klang og kontroll. Den klanglige balansen er lik på dem begge, en touch over mot det lyse, men uansett silkeglatt. Spesielt elegant er selvsagt Head Two, der Head One er litt mer “påslått” og tenderer til litt rufs i toppen. Head Two graver riktignok litt dypere, og tar enda mer kontroll på de dypeste tonene, men forskjellene i så måte er moderate. Som på Head One savner jeg litt “magi” av den typen man får fra motkoplingsfrie SE-konstruksjoner, men dette er uansett en subjektiv opplevelse fra min side; nevnte løsninger har andre utfordringer å stri med. Det vakre med Trafomatic Head Two (og Head One, for den del) er at de har eksakt samme type gjengivelse enten den driver hodetelefoner, eller effekttrinn, igjen et tegn på at de vet hva de holder på med.

P1040356

Ingenting å spare på, vi banker løs med Trentemøller’s “Nightwalker” så trommehinnene møtes på midten, og brilleglassene skrangler i innfatningen. Klokkerent. Lekende lett går Head Two hele veien ned, og styrer hva det måtte være du ber den om. Det er veldig luftig og detaljert, litt tørt, muligens, men bevares, det er bagateller. Litt i den andre enden finner vi Prokofiev og hans første symfoni, “Den Klassiske”. Førstesatsen derfra er en riktig knallperle, kanskje er ikke Bernsteins versjon med New York Philarmonic den aller heftigste av dem, men den låter fint og autentisk. Det er akkurat på denne typen komplekse, klassiske innspillinger jeg har visse innsigelser i mot løsningen med motkopling og push-pull, bare så vi får det ut av verden. Naturlighet og tilstedeværelse lider litt, mens på den positive side mister man aldri oversikten. Dette er hurtig og stort, god kontroll på plassering og rom, mens det er litt “fattig” på klanger, treverk og organisk virkelighet. Ja, da er jeg kresen, jeg vet det. Men vi snakker om en hodetelefonforsterker godt oppe på tjuetallet målt i tusenlapper, jeg har lov å pirke.

P1040359

 

Tilbake til en elektrifisert virkelighet, da i form av Dream Theater og deres “Bridges in the sky”, her treffer det virkelig. Stramheten, kontrollen, det silkeglatte, underbygget av hurtighet og dynamisk utsving… Dette er et salig øyeblikk. Her vil jeg også nevne at det er fantastisk hvor åpent og lettflytende det er når Head Two benyttes som forforsterker, om du ikke har behov for mange innganger, er jo dette en no-brainer! Ikke mye som går tapt her, nei. Og har du råd til NOS-rør, er det så gjennomsiktig som det omtrent er mulig. Imponerende. Vi slutter stillferdig av med Ole Paus, og hans lurvete Chile-innspilling, “Hva hjertet ser”, og den intense låta “Engelen”. Det er godt med den typen kontroll på en såpass utflytende innspilling, selv om jeg har hørt det nærere og mer medrivende. Dette fungerer strålende, når sant skal sies, selv om det finnes utstyr som får til noe som minner om en slags tilstedeværelse, blir det veldig feil å klage over det fantastiske Trafomatic får til her.

trafomatic-audio-head-2_6
Foto: Trafomatic

Så var det konklusjonen, da. Jeg har lyst til å rappe mitt tidligere sitat enda en gang, men skal påta meg å skrive det om litt, i det minste… Enda en gledesspreder! Både for hodetelefonentusiasten og potensielle kjøpere av rør forforsterkere. Gjennomsiktighet og presisjon i toppsjiktet atter en gang, kontrollen er helt formidabel. Jada, det er denne magien jeg prater om ustanselig, altså, faktum er at ikke alle vil ha denslags, da det er mulig det er en form av forvrengning vi egentlig får presentert. Sånn er det ikke her! Dette er rent og glassklart. Og ellers er Trafomatic Head Two enda raskere og mer slagkraftig, enn Head One, nå er det regelrett brutalt. Ja, det er litt få innganger til å være en forforsterker, men har du en DAC av det seriøse slaget, og ikke har behov for flere analoge innganger, gjør Trafomatic Head two hele jobben. Strålende atter en gang fra Trafomatic!

 

Trafomatic Head Two, hodetelefonforsterker og forforsterker, NOK 25 000,- (standard), 30 000,- for oppgradert versjon med bedre komponentkvalitet (som testet)

Importør Moiz Audio

Annerledeslandet

Annerledeslandet

Joaquim Fragoso har bosatt seg i annerledeslandet. Og gudene skal vite at han selv også er annerledes så det holder. Og akkurat det er hørbart! Aura Fidelity troner nå i Casa Rognlien.

P1040332

 

Aura Fidelity er en enmannsbedrift på linje med flere andre lignende “garasjeprodusenter” i så vel dette land, som flere andre. Sjekk mine tidligere blogginnlegg, og dere vil finne en rekke av disse dyktige og kreative sjelers produkter; Rognliens hifi-blogg er i ferd med å bli disse skreddernes talerør!

P1040133

En ting som befester seg stadig tydeligere, er at samtlige av disse produsentene lager forbasket god lyd, på samme tid som alle sammen har en eller annen irriterende detalj som kan virke forstyrrende. Kall det gjerne sjarmerende, men det skiller i det minste garasjeproduktene fra Sony og Yamaha’s ekstremt kvalitative serieproduksjon. Så vi kan gjerne ta Aura Fidelity’s “sjarmerende avvik” med en gang, så er vi ferdige med dem. Først vil jeg si at du bør se på denne pre-power kombinasjonen som en enhet, de er bare sånn passe interessert i å samarbeide med andre. Bakgrunnen for å si noe sånt er at jeg har prøvd dem med diverse, men det er først når de får samarbeide med hverandre at alle fordelene og de beste sidene hos dem begge virkelig får skinne og utfolde seg. Videre må du finne deg i at dette settet ikke er støyfritt. Det suser hørbart, jeg anbefaler ikke uten videre høyttalere med høy følsomhet.

P1040333

Jeg kom inn i Joaquim Fragosos lytterom en dag, og sier: – Ja men dette låter jo forvrengningsfritt og flott! Jeg siktet til den avslappede, silkeglatte gjengivelsen som strømmet ut av KEF-høyttalerne. – Nei, sier Fragoso lykkelig, dette er ikke forvrengningsfritt! Noe sånt er jo en herlig form for ærlighet i en verden som vår. Fragoso kan gjerne lage både støy- og forvrengningsfrie produkter, han. Hvis han vil. Men han vil ikke, og grunnen til det er at han søker et helt bestemt uttrykk, en spesiell musikalsk formidlingsevne. Denne innstillingen har sin pris, og akkurat det ender altså opp som “et sjarmerende avvik” fra normen. Fragoso, som mange av hans konkurrenter, elsker å prate om printkort og layout, tekniske løsninger og komponenter. Men sjelden har jeg hørt noen snakke om det i såpass lyriske vendinger, det er nesten så han tillegger printkortene menneskelige egenskaper der han engasjert forteller om komponentenes innerste hemmeligheter. Han skyr integrerte op-amper som pesten, så denslags ufyseligheter finnes så definitivt ikke på innsiden av noen produkter fra Aura Fidelity. Han har handlet inn restopplaget av en helt spesiell transistor fra Texas Instruments, som han mener besitter helt unike egenskaper. Han har et veldig fokus på komponentenes egenlyd og karakter, han er opptatt av timing og presisjon, og ender altså med et helt, helt spesielt resultat.

Fragoso har bestrebet seg på norsk produksjon, trafoene er fra Hamar (Noratel), aluminiumen i chassi og skrog kommer fra andre siden av Mjøsa, nærmere bestemt Raufoss, mens utformingen av fronter og chassis foregår i Horten. Komponentene på innsiden må selvsagt kjøpes inn andre steder, men det er hevet over tvil at Fragoso har fokus på kvalitet i alle ledd. Dessuten viser han at han virkelig har slått rot i dette annerledeslandet!

Aura pre

Forforsterkeren, Aura Fidelity Alpha 100, har 2 analoge innganger, da i form av en XLR og en RCA. På utgangssiden finnes samme oppsett, men her anbefaler jeg så absolutt XLR av støymessige årsaker. Enda mer interessant er det at forforsterkeren har en spennende DAC innebygget, her har man 2 RCA og 2 optiske innganger å velge i. Effekttrinnet har både XLR og normale RCA-plugger, igjen, bruk XLR. Aura Fidelity Alpha Power er en renraset dual mono-løsning, og veier inn solide 27 kilo når du lemper den over på badevekta. Under drift blir den litt mer enn middels varm, hvilket betyr en viss mengde tomgangsstrøm, normalt betyr det noen Watt i klasse A, men Fragoso tenker litt annerledes, som nevnt, så det skulle ikke undre meg om det er noe helt annet denne forsterkeren varmer seg på. Men inntil det motsatte er bevist, går jeg for et par – tre Watt i klasse A! Effektforsterkeren leverer ellers i utgangspunktet 250 Watt i hver kanal ved 8 Ohms belastning, noe mer i 4 Ohm. Det er nok for de aller fleste anledninger, ferdig pratet.

Aura Fidelity

Så hvordan låter herligheten? La meg bare gjenta at jeg mener Aura Alpha pre + power skal kjøpes samlet, de er ikke nødvendigvis glade i andre partnere. Jeg har testet diverse, deriblant tre forforsterkere og to effekttrinn i tillegg til Aura Fidelity, men alt som står om lyd og gjengivelse i denne artikkelen, er basert på komplett pakke. Årsaken er ganske enkelt den at sånn fungerer det best! Jeg har så vidt vært inne på det allerede, dette forsterkersettet leverer med en helt unik tilstedeværelse, toppet med tydelighet, innsyn og detaljer. Videre har klangene og fargene et nær uhørt spekter. Det er umulig å ikke legge merke til denne nærmest sensasjonelle oppløsningen, men samtidig er ikke klangbalansen helt nøytral, noe vi kommer tilbake til. Dette oppsettet er rimelig altetende, dessuten har det solid grep om høyttalerelementene, og dermed begivenhetene. Jeg var inne på klangbalanse, og her begynner Aura Fidelity virkelig å vise sine innerste, og mest spennende hemmeligheter. Det leveres nokså skamløst noe ekstra varme i gjengivelsen, men det er den typen varme du forelsker deg i, og den ligger i områdene under 50 Hz, skaper en vakker tilstedeværelse helt uten å maskere oppover. Og akkurat det siste der er ganske unikt.

P1040336

For å gå litt mer i detalj omkring DAC-delen i denne forforsterkeren, har jeg satt den side om side med husholdningens ikke helt billige APL DSD-S XE, og resultatene var svært oppløftende. I forhold til APL rett i effekt, er dette en anelse mattere dynamisk sett, mens på plussiden finner vi en svært gjennomsiktig og detaljert gjengivelse, en gjengivelse som fjerner ekstremt lite farger eller detaljer. Og selv om det dynamiske uttrykket modereres en aldri så liten smule, finner vi solide mengder kraft i de helt nederste oktaver, som nevnt helt uten den maskeringseffekten dette som oftest fører med seg. Jeg kommer mer tilbake til dette gjennom de følgende musikkeksempler. Helt kort: Den innebygde DAC’en er forbannet bra. Separat DAC er fullstendig unødvendig, og vips, der sparte du lett et par titusener. Minst.

Så hamrer vi løs på Aura Fidelity oppsettet med musikk av alle slag. I skrivende stund, mens Hifi-messen i Horten er i full gang, kan jeg i det minste si såpass som at det er ikke så greit som det høres ut. I dette hus brukes ikke Stockfish og Kirkelig Kulturverksted i utrengsmål, kan jeg love dere! Derimot flyter det av rock og blues og visesang med skjegg og langt hår, spedd på med både filmmusikk, klassisk og jazz når det måtte passe seg sånn. Det er en kunst å få til alle disse genrer like flott. I min verden er det vel egentlig bare et renraset Audio Note-oppsett som er fullstendig fri for sånne genre-allergier, men i sannhetens navn er også Aura fidelity inne på noen spennende greier her. Men heller ikke de er fullstendig blottet for problemområder, så la oss ta det med en gang…

P1040337

En del heavymusikk er innspilt med nokså alternative kvalitetskriterier, la oss enes om det. Men med den evnen til drama som Aura Fidelity besitter, burde i det i utgangspunktet kunne fungere strålende. Det er bare det at her blir klangbalansen fort en liten hemsko, akkurat her er det unntaket fra regelen, dere vet, for her popper det allikvel opp noe maskering her og der. Som for eksempel på den rasende låta “Fearless” av og med bandet Hypocrisy. Det låter selvsagt ganske tøft, men jeg får allikevel ikke helt fot for dette her. Det har å gjøre med at det i innspillingen legges på en slags “vegg av basslyd” akkurat i det området der Aura Fidelity har lagt på litt ekstra sminke*, og det har ikke disse delvis døvhørte teknikerne tatt hensyn til, selvsagt. Dermed opplever vi at stemmen forsvinner noe i miksen, mens innimellom bobler noen bassnoter til overflaten, og gjør totalinntrykket litt forvirrende. Bemerk her at dette gjelder enkelte varianter av veldig sinna heavy-musikk, samt det faktum at også mitt lytterom plusser på litt i området vi snakker om, omkring 40 Hz. Men for deg som hovedsakelig spiller trash og beslektede musikkstilarter, test hjemme før kjøp, ganske enkelt. Og, for ordens skyld: Spiller du Dream Theater, oppstår ikke et fnugg av nevnte fenomen, da er det bare fryd. Og masse gammen!

* Her er det på sin plass å nevne at konstruktøren ikke er enig i min subjektive opplevelse av at klangbalansen er en touch sminket. Viktig derfor at jeg poengterer at mine opplevelser er en rent subjektiv bedømmelse, basert på en lang rekke komponenter spillende i det samme rom med samme musikkeksempler. Jeg slipper med dette til produsenten, som ønsker å poengtere det følgende: Forsterkeren er basert på nøytral, symmetrisk faseforsterkning . Det er ikke blitt implementert kretser eller ekstra komponenter med tanke på å ilegge eller fratrekke energi på enkelte frekvensområder .  

Med disse små innsigelser ute av verden, er det bare tut og kjør. Så i balansens navn tar vi like godt for oss et drøyt kvarter med ren nytelse, som med all mulig tydelighet viser hvilke perler vi har på benken i form av Aura Fidelity DAC/pre og power. Hans Zimmer, “A dark knight”. I motsetning til forrige eksempel er dette en overbevisende innspilling. Men tro ikke at den mangler bass, tvert om! Allikevel. Dette er en ren maktdemonstrasjon. Her er den lille sminken bare deilig, den understreker makten og brutaliteten i leveransen på forbilledlig vis. Og det helt uten at den maskerer alle de spennende klangene, og, ikke minst, samtidig som det enorme rommet bevares vidåpent. Her er det bare å lene seg tilbake, og studere et landskap av mørke, råskap og kraft. Når det framføres med en slik selvfølgelig avslappethet, kombinert med ubøyelig kraft, da er jeg fullstendig solgt. Her viser også den innebygde DAC’en hvor god den virkelig er, faktum er at akkurat den avslappende elegansen ikke fullt ut kopieres av APL’en, en gang. Ikke bare en liten fjær i hatten til Joaquim Fragoso, det er pinadø en hel fjærpryd en høvding verdig!

P1040335

Går vi så løs på stemmer og desslike, finner vi enda et av Aura Fidelity’s sterke områder. La oss ta den vanskelige “Quartier Latin” med Barb Jungr, denne blir fort litt kantete, men turen gjennom kretsene i Aura Fidelity har virkelig ingen slike tendenser. Dette er som å lytte til en single ended forsterker uten tilbakekopling, hvilket betyr nært, stemningsfullt og intenst, legg til at detaljering og romfølelse går utenpå det meste, og dermed burde alt være sagt. Denne opplevelsen er gjentagende, vi kan trygt si at organiske klanger og naturlighet er en stor styrke i dette forsterkersettet.

Med det ovenstående i bakhodet, tar vi fatt på det klassiske orkester, og det burde ikke overraske noen at dette sitter som et spett i solid jord. Jeg nyter av å bruke den merkelige “Holiday Morning” komponert av Claude Debussy, denne komposisjonen utfordrer både kontroll, klang og romgjengivelse, så vi kan med andre ord si at Aura Fidelity er på hjemmebane. Det er bare å drive med inn i rom og orkester, stillhet og utblåsning, alt fungerer. Ja, jeg nevnte at dynamisk har jeg hørt det hvassere, men det betyr ikke at vi opplever noe sløvt her, akkurat. Men helt på nivå med de mest agiterte klasse-A-forsterkerne er vi vel ikke. Uansett, det drønner når det skal. Og det underbygges med en kraft som skaper sånn passe mye skrekk og livsglede, det er ikke akkurat så man savner noe. Vel så viktig er det at uansett hva som foregår, mister vi aldri innsikten eller romfølelsen, alt beholdes like avslappet og elegant, selv når helvete er løs i lytterommet.

P1040330

Og dette bringer oss til slutten og sammenfatningen av en lang og nytelsesfylt utprøving av Aura Fidelity Alpha forforsterker og effekttrinn. Først og fremst: Kjøp dette som en hel pakke, jeg har ikke klart å få noen av disse enhetene til å fungere like bra i lag med noe annet. Dette er ganske sær hifi, men det er ikke negativt ment, snarere peker det på at det er satt opp et mål om en gjengivelse, og dette målet siktes det mot i alle detaljer i prosessen. Det har medført en henførende gjengivelse som sikkert vil skape visse fronter, men samtidig sterke tilhengere. For det musikalske budskapet, rommet og klangene er så åpenbare at det skal vanskelig gjøres å argumentere i mot det. Derimot kan man gjerne argumentere i mot både klangbalanse og støynivå, det vil ekskludere enkelte, mens andre vil konsentrere seg om å nyte musikken. Den innebygde DAC’en er aldeles strålende, og underbygger dette settets styrker på best mulig vis. Benytt ellers nøytrale høyttalere med middels effektivitet og høy oppløsning, er mitt soleklare tips. Da unngår du støyproblemer, dermed er du garantert en musikkopplevelse som er kun et fåtall forunt!

Aura Fidelity Alpha forforsterker / effektforsterker, pris for settet ca 100 000,-

Produsent og forhandler: Aura Fidelity, Bærum

 

Døgnåpent musikkbibliotek

Døgnåpent musikkbibliotek

Hva er i veien med Spotify, liksom? Eller Tidal, da, om du først er ute etter kun det beste? Svarene på akkurat dette, kan det hende du oppdager om du lytter til hva Melco N1A Mk2 gjør med musikksamlingen din!

P1040315

I utgangspunktet er jeg litt ambivalent til en hver variant over temaet NAS / musikkbibliotek; jeg er en gammaldags tufs, som liker å ha fysiske avspillingsmedia i min hule hånd, se at noe rører på seg, oppleve at noe skjer, på et vis. Men det er selvsagt kun meg. I 2018 og videre i livet, gir det liten mening å måtte putte gjenstander inn i bokser for å få fram lyd. Nettstreaming var nevnt, så det mest interessante spørsmålet, er vel egentlig hva som eventuelt skiller en god nettstreamer fra et musikkbibliotek som Melco N1A Mk2. I første omgang kan vi forenkle det hele litt, ved å fortelle at dette er rett og slett en datamaskin, den har to harddisker som lagrer musikken din, ryker den ene, så har du back-up, altså. Hver av harddiskene i denne Melco-spilleren er på solide 3TB, systemet som driver dem, den såkalte plattformen, er Linux-basert, i sin tur betyr det at du slipper unna en masse driverinstallasjon og lissensmas. Det er i all hovedsak plug & play på de aller fleste DAC’er. I dagens computer-virkelighet er ofte USB valgt overføringsløsning, og det morer meg litt å se hva produsenten har å si om den typen kabler fra våre venner i hifi-bransjen. De liker nemlig ikke nødvendigvis såkalt audiofile USB-kabler. Bruk en normal, skjermet USB, sier de, alt annet gjør bare livet vanskeligere: Data transmission may be unstable while using specialist Audiophile USB cables which do not conform to the USB specification. Please try a PC grade cable, supplied with N1 in the carton box, as a reference check if experiencing problems. Jeg har testet begge deler. Jeg merker ingen forskjeller. Tror jeg.

Melco oppsett

Jeg kunne holde på tilnærmet inn i uendeligheten med å fortelle og forklare de digitale viderverdigheter som er tilknyttet denne musikkavspilleren, men jeg tenker faktisk ikke trette leseren med en fantastisk rekke mer og mindre begripelige forkortelser og bokstavkoder. Jeg skal uansett forklare noe småtteri, jeg selv anser som nokså essensielt. Du bør så definitivt koble Melco N1A til husets router, og det må du faktisk gjøre med kabel, ingen trådløshet her, nei. Dermed åpner du for muligheten til å benytte en fornuftig app etter eget valg, en slik styrer biblioteket og settingene på elegant vis. Melco N1A Mk2 svelger, forstår og videreformidler en lang rekke digitale signaler, jeg føler det er viktig å fortelle at den også ivaretar DSD uten å fikle det via andre formater, det går rake veien til DAC i ubesudlet form. Men nå har jeg bare såvidt klort i overflaten av hva dette biblioteket inneholder av digital kunnskap og formidlingsevne, herfra må jeg henvise de interesserte til Melco hjemmesider, ganske enkelt.

Melco innmat

Melco N1A Mk2 er altså i utgangspunktet kun en “datamaskin”, men det er også så mye mer, og det er bygget som en audiofil maskin fra bunn av. Solid strømforsyning og skjerming, dette er soleklart noe mer påkostet enn en mer normal NAS-boks, noe også vekta på over 7 kilo indikerer. Ut kommer det en USB 3.0, og til tross for Melco’s uttalte skepsis mot enkelte audiofile ideer, har de i det minste kostet på seg en Neutrik kopling på sin USB-utgang. Jeg har som utgangspunkt at det klart kan diskuteres hvor mye et drivverk (som dette teknisk sett er) i det hele tatt kan påvirke lyden, her skal kun flyttes data ut av en boks, og inn i en annen. Dette drivverket er dessuten kostbart, du kan kjøpe enorme NAS-løsninger eller RAID-baserte lagringssystemer for den summen du må ut med for denne spilleren og bibliotekløsningen.

P1040321

Men så begynner man å lytte på dette her, da, og blir nødt til å innse både det ene og det andre. Faktum er nemlig at det er noe ved denne Melco-spilleren. Den roen og elegansen man presenteres for, er nemlig noe svært spesielt. Det er åpenbart at det er relatert til et eller annet forvrengsningsfenomen som blir borte, mens musikken står igjen, naken, tilstede. Begge DAC’ene jeg benyttet, henholdsvis APL DSD EX og Heed Obelisk DAC, responderte på nøyaktig samme vis, med å formidle musikken på en absolutt kullsvart, dødsstille bakgrunn. Normalt mater jeg APL med dedikert CD/SACD drivverk gjennom en nettverkskabel, mens Heed mates av PC, og i begge tilfeller ble det tindrende klart for meg at de aller, aller fleste kilder bringer med seg et eller annet uønsket. Ikke sånn at du nødvendigvis kan sette fingeren på det, for du oppdager det ikke før det er borte. Og når det er helt, helt borte, ja, da står det for eksempel en Melco N1A forrest i kjeden. Og med det, er det vel på høy tid å lytte på musikk.

P1040314

Vi går litt forsiktig ut med Mark Knopfler’s 2004-utgivlse, Shangri La, albumet som ble innspilt etter at han hadde brukt 7 måneder på rekonvalesens etter en motorsykkelulykke. Skiva ble utgitt i de fleste formater, og er, som sedvanlig fra Knopfler’s hånd, en svært så god og vellydende innspilling. Renheten som presenteres fra Melco’s veldrevne lagerdisc er også noe helt unikt. Det er ikke nødvendigvis så mye nye detaljer som oppdages, men det som svever mot oss er så rent, så glatt, så elegant at låta faktisk oppleves nesten som helt ny, allikevel. Det er ikke ofte jeg opplever en fullstendig “restaurering” av gamle, kjente innspillinger i disse dager, men her har vi faktisk å gjøre med noe svært interessant!

P1040316

Jeg går dermed videre med en enda eldre og mer velkjent innspilling, da i form av Getz / Gilberto’s udødelige “Girl from Ipanema”. Jeg hintet vel innledningsvis til at jeg hadde en viss iboende skepsis for dette med lokal musikklagring og -avspilling, og før jeg begynte å virkelig lytte på dette her, hadde jeg nærmest avskrevet hele greia som meningsløs. Bemerk at på det tidspunktet hadde jeg heller ikke sett på verken apper eller bruksanvisning, i det hele tatt var jeg bare en utdatert grinebiter. Og med det tilbake til en innspilling som er fra omlag samme tidsepoke som denne sutrekopp, og dessuten hørbart fra stereoens barndom. Denne innspillingen har vært med meg fra lenge før jeg begynte å skrive om hifi, og den har stedig vist meg hva som spiller bra, og hva som er mer på det jevne. Jeg var som nevnt i grinebiter-modus, trykket meg fram til “Girl from Ipanema”, og tuslet surt tilbake til lytteposisjon. Ojda, this was my wake-up call. Her kommer en melding fra 60-tallet, nemlig, klart og tydelig fra Selveste Fortiden. For visst har man hørt dette fint tidligere, mange ganger, til og med, men bevare meg vel. Her framstår både Stan Getz, Joao og Astrud Gilberto ekstremt kroppslig og tilstedeværende, formidlet med en utrolig ro og kontroll. Det presenteres med en nydelig og nær klang, og den uttrykksfulle saxofonen blir mer autentisk enn noensinne. Merk dette med “kroppslig”, for spesielt min Heed-dac er vanligvis over mot et litt slankt og tørt uttrykk, mens nå framkommer en varmere og mer organisk klang enn jeg er tilvent. Veldig spennende!

P1040317

 

Dermed hopper vi uelegant over på noe helt, helt annet, en medioker innspilling fra det skjødesløse 80-tall, der ZZ Top plutselig begynte å innbille seg at de var et slags synth-band, og utga “Eliminator”, innspilt i løpet av 1982 i Tennessee. Her framkommer dette med disc-lagringens egenskaper like tydelig, men på et helt annet vis. For “Eliminator” er nemlig en steintøff skive, hardtslående og framoverlent så det holder. Og slike, temmelig lurvete innspillinger, kommer faktisk tøffere ut av andre plattformer / transporter, og jeg tror jeg vet grunnen. Igjen, den roen som her hersker fjerner på mange måter den kunstige, påslåtte oppførselen du kan oppleve fra konvensjonelle drivverk. Dermed slår ikke dette like hardt, det låter ganske enkelt snillere, men samtidig åpnes det også opp for nye rom og klanger. For det spennende er jo at man bare blir sittende og nyte, oppleve hele greia på nytt… Det som slår en, er presisjonen, nakenheten, fraværet av dette “noe”, det ørlille rufset er borte, ganske enkelt.

P1040320

Spiller vi typisk moderne, audiofile innspillinger, det være seg jazz eller klassisk, vises det med all mulig tydelighet hvor elegant dette egentlig er. Hele tiden oppleves total separasjon og kontroll, hvert instrument skinner med sine individuelle farger og plass i lydbildet. Det meste blir dermed uendelig vakkert, nakent og nært. Jeg må poengtere at dette var like åpenbart både fra Heed og APL DA-omvandlere, begge disse er DAC’er jeg holder meget høyt, selv om de er plassert i svært forskjellige prisklasser. Dermed tør jeg vel påstå at denne forvrengningsfrie, “nakne” gjengivelsen er et grunntrekk hos Melco N1A Mk2, men her er det lov til å stille et svært essensielt spørsmål:  Ligger denne typen gjengivelse i harddiskens natur, eller er dette noe helt spesielt for Melco? Tja. Jeg heller nok litt til det første, men med følgende presiseringer: Melco har laget sine avspillere med et audiofilt fortegn; strømforsyning, detaljfokus, soliditet, og IT-løsninger, alt er grunnleggende beregnet for optimal formidling av lydfiler.

P1040326

Med alle disse opplevelser i friskt minne, vil jeg gi en trygg og varm anbefaling av Melco N1A Mk2. Ja, jeg tror du kan få til en svært lignende gjengivelse for mindre penger, bare for å ha det klart, men om du ønsker de gjennomtenkte løsningene, og den gjennomførte, audiofile oppbyggingen, kommer Melco svært godt ut av dette. Melco N1A Mk2 glir rett inn i et hvilket som helst anlegg i et hvilket som helst møblert hjem uten å gjøre en eneste feil!

P1040323

Melco N1A Mk2 streamer/musikkbibliotek/avspiller NOK 26500,- (September 2018)

Importør: LazyBoy Audio

 

En sommer er over….?

Og for en sommer det har vært! Importører og forhandlere har opplevd omlag det samme som den sørnorske bondestand; årtusenets tørke. Jeg forstår kundene fullt ut. Jeg har i sommer stort sett klart meg med propper i øra og en liten blåtannhøyttaler. Joda, det går på både troverdighet og image løs, men det får bare være som det vil.

Men nå skal jeg igang igjen. Høsten har masse spennende på planen, jeg nevner i fleng:

  • Melco musikkbibliotek og streamer
  • RIAA fra Doxa, og oppdatert RIAA fra Aura Fidelity
  • A7 fra Audi, nei, Spendor, var det visst
  • Endelig ferdigstillelse av Aura Note pre/power
  • Diverse annet småtteri
  • Og plutselig er det vel jul

Om det finnes noen penger igjen etter det fantastiske iskremværet vi har nytt av et par måneder, er det bare å vekke hifi-interessen til live. Nå kommer mørket, det mørke ølet og den heftigste musikken atter på besøk. Og jeg satser på nye artikler om stort og smått.

Watch this space! 🙂

rognlien

Med Mitchell & Johnson fra 0 til 800!

Med Mitchell & Johnson fra 0 til 800!

Rognliens hifi-blog blir eksklusiv! Dette er første sted i verden det publiseres en test av Mitchell & Johnson’s neste steg i retning hifi-himmelen, en komplett pre/power-kombinasjon navngitt Series 800. Bli med meg på tur i den uutforskede delen av Wales!

P1040293

 

Som indikert bygges M&J S800 i Wales, nærmere bestemt hos Leema acoustics, et merke jeg ble kjent med for mange år siden, de leverer spennende, vellydende produkter med strålende byggekvalitet, og jeg gleder meg til å sjekke ut hvordan dette påvirker disse nye produktene. Boksene jeg har i hus er fra forproduksjonen, i så måte har jeg bidratt til å loppe av dem visse bugs, så kundene slipper å irritere seg. Jeg ofret meg for den gode lytteropplevelsen, og kommuniserte diverse småtteri tilbake til Leema og M&J, med svært så fornuftige tilbakemeldinger og følgende oppretting av utfordringene.

Så vel byggverk som lyd gir et temmelig maskulint uttrykk, litt nedskalert McIntosh på et vis. Både forforsterker og effekttrinn fremstår som mer diskrete utgaver av de amerikanskje mastodonter, dessuten innehar de tilsvarende alt-i-ett-løsninger som fra de senere utgaver fra Binghamton, New York State, de kan når de vil i Storbritannia, også! Forforsterkeren er nemlig en fullfasilitets DAC, det er både mm og mc RIAA, det er analoge linjeinnganger, og det er en bakenforliggende meny med diverse innstillinger og muligheter. Det spares ikke på inn- og utganger; 3 optiske, 3 RCA s/pdif, asynkron USB, 5 RCA linjeinnganger, og en XLR inn. Her oppstår ikke mangelsykdommer over natta! Utgangene er det også en rekke av, av størst interesse er vel at det er sub ut, pluss 2 RCA og én XLR til drift av effekttrinn. Og selvsagt har de også lagt til en 6 mm hodetelefonutgang, alle opsjoner er godt dekket. Alt styres elegant av systemfjernkontrollen, det er åpenbart lett å sette opp, for, ettersom dette var så nytt da det kom i hus, fantes ingen bruksanvisning, men det var helt problemfritt, uansett. Legg til at fjernkontrollen også styrer deres svært så letthåndterlige streamer, så har du jo et komplett anlegg for hånden svært så enkelt. Volumkontrollen er en computerstyrt løsning med faste motstander, en påkostet og svært god teknisk løsning.

Effekttrinnet på sin side er en solid 150-Watter i klasse A/B, den blir nokså varm under drift, også på tomgang, hvilket burde bety at den leverer en viss effekt i klasse A; for undertegnede betyr det ofte en levende, og tilstedeværende gjengivelse med mye lek og moro. Global feedback er holdt på et minimum, men nok til å bevare kontrollen. Utgangene inneholder 6 solide Toshiba-transistorer på hver side, nok strøm å ta av, ganske enkelt. Det finnes et par effektmetere på fronten, blått lys og røde visere, igjen et visst hint til en amerikansk ekstravaganse, spesielt den helsvarte utgaven fremhever også det maskuline visuelle uttrykket. På baksiden finner vi svært solide utganger for bi-wiring, RCA inn og ut, faktisk, samt XLR inn, 12 Volt trigger og normal IEC-brønn for strøm inn. I det hele tatt et særdeles velbygget og gjennomtenkt produkt.

P1040271

La meg snakke litt om DAC’en først. Jeg har selv testet meg fram til at den tar i mot hi-rez-filer, til USB snakker vi om opp til 24 Bit / 192 kHz PCM. På coax tar den i mot SACD-signalene  fra PS Audio Memory Player, displayet viser litt forskjellig avhengig av skive, sikkert er det at den tar i mot 24/96 PCM, i hvert fall. M&J benytter ESS Sabre 9018 DAC-chip, en høyt spec’et totalløsning og så her.

RIAA på sin side kan virke noe slankere i uttrykket enn den digitale siden av forforsterkeren, på den annen side kan det bemerkes at dette vil uansett avhenge sterkt av kilden, her er det store muligheter for å påvirke sluttresultatet med egne valg. Den tekniske løsningen består av en kombinasjon av diskrete komponenter og høyt spesifiserte OP-amp’er, igjen en påkostet løsning sett i relasjon til at dette er et innebygget trinn. Belastningen på mc er jeg usikker på foreløpig, magefølelsen sier i området 100 – 200 Ohm, med basis i hvordan Audio Technica ART9 spiller med dette trinnet. Det som er sikkert er at det er et godt trinn, du skal nok opp i om lag halve prisen av denne boksen for en ren RIAA, før det spiller like åpent og innsiktsfullt som det vi finner innebygd i Mitchell & Johnson S800 forforsterker. I utgangspunktet vil jeg vel foreslå en god mm til dette oppsettet, men mc-delen var overraskende potent, så jeg vakler litt i troen denne gangen.

P1040287
Du kan forresten kallen inngangene Hva du vil!

I korte trekk er denne kombinasjonen en heller sjelden plante; det er ikke mainstream, det er ikke nøytralt, det er derimot mye trøkk, det er lagt vekt nedover i frekvensene, det speller tungt og deilig, det er lett å like. Som Marantz på en lett stereoidekur, kanskje? Det mangler i hvert fall ikke baller, akkurat! Her har vært koblet opp mot streamere, platespiller med et par RIAA-trinn, dernest et par-tre CD-spillere. Sist, men ikke minst, har også et PS Audio CD drivverk vært i sving, her vil jeg skyte inn at jeg vanligvis ikke har særlig tro på viktigheten i digitale drivverk, men fytti katta…! PS Audio trekker DAC’en i M&J forforsterkeren med seg opp i stratosfæren, dette var saker, og vi kommer tilbake til resultatene underveis. Gjengivelsen er ikke nøytral, som nevnt. Det klinker til i mellombassen, dermed blir det en god del fylde, det spiller greit på lavt nivå, også, men reell moro blir det først med litt pådrag over nattevolum. Signaturen gir visse utslag på enkelte innspillinger, og det passer fabelaktig på stativhøyttalere, eller om du i utgangspunktet har generelt slank lyd i oppsettet. I en sånn kombinasjon som nevnte forforsterker, er min erfaring at digitale innganger er langt å foretrekke, fremfor de analoge. På M&J S800 er det også slik, selv om analogdelen også står seg godt, med rett kilde. Alt i alt er dette settet velspillende, tilgivende, kraftfullt og deilig, det formidler musikkens sjel og legeme, faktisk!

Så, for å sammenfatte inntrykkene av mine snaut to måneder lange periode med disse boksene, har jeg valgt de følgende musikkeksempler, og la oss begynne med jazz, for av årsaker jeg ikke helt forstår, spiller M&J S800 jazz med blåsere avsindig flott! Nei, det er ikke den glassklare oversikten fra Doxa, og det er ikke fullt ut rytmikken fra de flotteste Naim-forsterkerne, men det er en vidunderlig mellomting, som setter både rytme og klang på kartet, på deiligste vis. De nydelige innspillingene fra STS Digital med The Dutch Jazz Legends eksemplifiserer dette på beste vis med klassikeren “Misty”. Attakket er nydelig, og setter igang foten, så her røpes britisk opphav, selv om rytmikken ikke sitter like fjellstøtt i bassen, der det blir litt mykere. Utklingningen passer fint inn i prisklassen vi befinner oss i, det låter silkeglatt, med en viss vekt nedover i alle eksemplene. Blåsere flyter som nevnt spesielt fint på dette oppsettet, men også pianotoner treffer veldig godt. Dette swinger!! Det kan virke som om designer er ute etter et eller annet uttrykk innen jazzmusikk, for det fungerer kort sagt utrolig bra!

P1040273

Så kjører vi på med de aller største utfordringene, større klassiske verker, jeg har en forkjærlighet for de voldsomme Telarc-innspillingene, så vi banker løs med Debussy’s “Le martin d’un jour de fete” (“Holiday morning”) fra Iberia-suten. Basert på hvordan dette oppsettet spiller pop og rock, hadde jeg faktisk regnet med at dette ikke ville fungere så bra, men jeg overraskes igjen av hvor tilpasningsdyktig dette oppsettet faktisk er. Der jeg forventet en del maskering og tendenser til overfyldig gjengivelse, presenteres jeg i stedet for et stort rom fylt av klanger og tilstedeværelse, med overraskende god plasseringsevne. Ja, det er mykere nedover, deri ligger personligheten i dette oppsettet. Men det balanserer helt flott, og det gis gode vilkår for klangstrukturer og organiske, ekte opplevelser av musikken. Slagkraften i pauker er formidabel, og selv om det ikke er på DartZeel-nivå i eksplosivitet og rå makt, så er det i sannhet kraft i bøtter og spann. Det sagt, jeg anbefaler som (nesten) alltid, lettstyrte høyttalere med relativt høy virkningsgrad også til dette oppsettet.

Når det gjelder gjengivelse av vokalmusikk, har vi litt større utfordringer. Her fremkommer klangbalansen som en veldig tydelig egenskap; heldigvis låter det alltid behagelig, og ikke særlig hardhendt, samtidig står vi i en viss fare for å lukke stemmer litt inne. Vi presenteres for en balanse med mye kropp, og mye personlighet. Gjengivelsen reddes dog av det alltid låter både godt og underholdende, til tross for denne mykheten i presentasjonen. Det er mange skarpskårne gjengivere dere ute som fremprovoserer lyttetretthet over tid, der er vi overhodet ikke med Mitchell & Johnson S800, for meg minner det tidvis om høyklasse, japanske Mos-Fet forsterkere, og det er ikke et lite kompliment!

P1040302

Så til mitt hjertebarn, den tyngre og eldre rocken, soundtracket til min ungdom, der jeg fortsatt kan komme til å spille så høyt at glassrutene klirrer, og gulvet slår sprekker. Hos naboen. Dette er ofte mediokre innspillinger, der innsyn og detaljering ikke er fokus i gjengivelsen. Jeg velger ofte “Mob Rules” med Dio-varianten av Black Sabbath, produsert av Martin Birch, mannen bak en rekke klassiske Deep Purple-albumer, blant annet. Lukket og flatt er vel grunntrekkene i denne innspillingen. Så hva gjør M&J med et slikt utgangspunkt? Opp med volumet, “Sign of the southern cross” hamrer løs på oss. Starten er formidabelt flott, gitaren klinger og skinner, bassen fyller mykt og deilig oppunder. Dio låter (som vanlig) nokså lukket, men glatt og elegant, før det braker løs… Dæven, hvor deilig! Tungt, en vegg av lyd, jeg har vel hørt McIntosh gjøre dette større og sintere, men det er med svært liten margin! Bassområdet er rett nok diskutabelt, jeg føler at det er litt humper og dumper her, som gjør at det låter litt “papp” i enkelte aspekter av gjengivelsen, men jeg tilgir uten større innsigelser, all den tid det er så deilig, digert og tungt. Det er nemlig sånn det skal spilles. Mange oppsett har en lei tendens til å “svelge” vokalen, og gjøre dette til et kaos, men her har igjen underlig nok Mitchell & Johnson et godt grep om begivenhetene. Oppsettet slutter ganske enkelt ikke å overraske!

P1040294

Det betyr at jeg vil samle tankene på denne måten: Til tross for visse anomalier i klangbalanse og detaljering, spiller Mitchell & Johnson S800 musikk på et vis man bare må falle pladask for. Det er maskulint og stort, litt mykt, alltid behagelig, aldri øretrettende. Ettersom jeg er gift med en svenske, føler jeg for å bruke uttrykket “maffig” om gjengivelsen, slektskapet til både britiske rytmekonger og amerikanske tordenguder er såpass tydelig. Ta med i beregningen at dette ikke er fryktelig dyre greier, det er ikke high-end, altså, bare for å ha det helt klart. Men uansett vil nok konkurrentene få litt å tenke på. Her får du nemlig en fullfasilitets DAC, forforsterker med RIAA (mm og mc!), og et solid effekttrinn som virkelig leverer varene. Alt sammen for en pris de fleste kan og bør ta seg råd til i musikkens tjeneste. En forforsterker for 2020 og forbi, en som ser både frem og tilbake, som kan alt, og som gjør det hele med overbevisning, tett fulgt av et fyldig og kraftfullt og velbygget effekttrinn, som formidler størrelse og liv med troverdighet. Supert oppsett med riktig pris fra Mitchell & Johnson!

Mitchell & Johnson DAC/pre/power totalt 23 990,- (11 995,- pr. del)

Importør: Moet Audio

 

Øl. Og hornmusikk!

Øl. Og hornmusikk!

Ja, det er jeg som er Mr. Dynnamikk, og jeg mener det når jeg skriver det med to n’er. Derfor er det på høy tid at jeg skriver om Klipsch RF-7 Mk3. På mange måter er det ikke jeg som har kommet hjem, det er høyttalerne!

P1040282

Her i huset er det alltid minst ett par Klipsch-høyttalere, i skrivende stund betyr det et par proff-høyttalere i hjemmekinoen, et par gode, gamle B3 og et par PC-høyttalere. Tro bare ikke at jeg vender mine beste venner ryggen! Ok, det var en smertefull skilsmisse den dagen det siste paret Klipsch forsvant ut av hovedanlegget, men jeg var kommet til et punkt i livet der jeg måtte innrømme at vi hadde utviklet oss i forskjellig retning, Klipsch og jeg. RF-7 Mk2 var kort og greit for strenge for meg. De tilgav meg ikke mine utskeielser, aksepterte ikke mine valg, ble for skarpe i kantene, rett og slett, og en dag satte jeg foten ned. Det var ikke lengre mulig å leve med deres idiosynkratiske natur.

P1040275

Min DrømmeKlipsch? Eksplosiviteten fra La Scala. Lydbildene og lettvintheten fra RF3. Brutaliteten fra RF-63 og 83. Det uanstrengte, uendelige headroom’et fra Heresy og Cornwall. Må dessuten kunne drives av gode rørforsterkere med nerve og kontroll, men fortsatt uten å låte som troll så å si uansett hvilken type forsterker du driver dem med; transistor, klasse D, klasse A, klasse B eller noe i mellom. Og leveres for en pris flere enn de som kommer i avisen hver gang ligningen legges ut kan betale. Ja, en pris som jeg kan betale, faktisk. Snakker vi nå om RF-7 Mk3? Følg med, det er nettopp dette vi skal finne ut av!

P1040276

Så hva har skjedd med RF7 underveis fra Mk2 til Mk3? først og fremst finnes det nå et komplett nytt horn, med dertilhørende helt ny kompresjonsdriver, et 1 3/4″ (ca. 44 mm) titanelement montert i siste utgave av Klipsch’ lett gummiaktige Tractrix horn. Videre har de nå delt av kabinettet, slik at bassene ikke forstyrrer hornet i like stor grad. Hornet på sin side, er igjen stort og åpent, minner meg i grunn litt om proporsjonene fra gode, gamle RF-5, intet dårlig minne, akkurat. Kassa er også i omlag samme form, ikke så dype og slanke som RF-63 og 83, vi er mer tilbake til den vellykkede kassefasongen fra tidligere tider. Dessuten har de åpenbart også tatt med seg erfaringer fra enkle delefiltre, jeg bare elsker at de endelig, etter alle disse år, har trukket med seg denne varianten opp i toppmodellen i RF-serien. På høy tid!

P1040277

Så hva gjør disse endringene med Mk3 kontra Mk2? Toppelementet er i det minste soleklart godt tilpasset hornet det mater, klart mer avslappet og elegant enn både Mk1 og 2, her er det lite harde kanter å spore. Balansen er mer i nærheten av de rimeligere RP-modellene, samtidig som presisjon og kontroll tar tydelige steg i retning Palladium, en serie som ikke lengre er tilgjengelig, så de behøvde virkelig denne utviklingen av RF7! Videre, og dette gleder meg spesielt, implementeringen av enklere filtre gjør også høyttalerne betydelig lettere å styre, endelig kan man nyte RF-7-lyden selv med moderat effekt fra rørforsterkere. Dette har ikke vært enkelt med tidligere toppmodeller i RF-seriene, men nå har altså Klipsch tatt valget, og har med det gjort også RF-7 tilgjengelig for rørfolket. Gjett om jeg digger det! Alt i alt ser vi nå en høyttaler med god, fasekorrekt oppførsel, en lett forsterkerlast, en luftig, leken og fryktelig morsom høyttaler, men nøytral har jeg ikke tenkt å kalle den, takk og pris!

P1040280

Ja, så har RF-7 Mk3 etter hvert blitt dyr, det må man vel innse. Situasjonen er vel at kvalitet koster stadig mer i vår hobby, sånn sett er vi langt, langt unna high-end prissetting, hvilket er helt som det skal. På den annen side har Klipsch fortsatt æren av å fullstendig kle av så å si en hver high end “dynamisk” høyttaler på nettopp fenomenet dynamikk. Det vil si den unike egenskap de har til å kombinere ekstrem hurtighet med voldsomme forskjeller på pianissimo og fortissimo. Dessuten spiller de bass så grunnmuren slår sprekker, hvem andre fikser alt det der? Jo, Marten får til ganske mye av det for 10 ganger prisen. Andre leverandører av hornsystemer gjør det også, fra dobbel pris og oppover, da gjerne med en aktiv sub involvert. Prisen man betaler med de løsninger Klipsch har valgt er et litt syngende kabinett samt en klar farging i hornet, men begge deler er på både godt og vondt, faktisk.

Jeg har ikke spart disse høyttalerne, de har blitt matet med det meste jeg har funnet underveis, mest fra Spec RSA-M3 EX og Audio Note P2 SE Signature, men fler har vært innom. Har så vidt hørt dem på Hegel’s stålkontrollerte H360, dessuten på den nye, malmfulle Mitchell & Johnson pre/power-kombinasjonen i 800-serien (omtale kommer). Kilden har i hovedsak vært APL DAC samt en god platespiller via Doxa RIAA, så utgangspunktet har vært under god kontroll. Personlig likte jeg Klipsch RF-7 Mk3 aller best med den moderate Audio Note forsterkeren, det eneste jeg hadde å utsette på den kombinasjonen var en anelse mykhet nederst, ellers formidlet oppsettet et liv av en helt annen verden, eksplosivt, nært, levende. Men, viktigst av alt, ingen av de forsøkte kombinasjonene gjorde seg bort på noe vis, absolutt alt spilte flott på disse høyttalerne. Så på den måten er de så absolutt blant de enkleste Klipsch-høyttalerne jeg har hatt gleden av å ha i hus.

P1040285

Går ut fra at man kan tolke noe fra det ovenstående, men grunntrekkene er om lag som følger: Høyttalerne har en flott balanse, hornfargen er behersket, men tydelig nok, slik at en trompet faktisk låter som en ekte messingblåser og ikke som en overanstrengt bruskork. Dessuten spiller de fantastisk fint på lavt volum, dette har ikke alltid vært Klipsch’ styrke, for å si det forsiktig. Dessuten får vi nå et tydelig bedre innsyn i så vel detaljer som rom, enn hva vi har vært vant med fra Klipsch’ RF-serie, vi tar i mot med stor takk. Ja, så var det denne dynamikken, da. Ja, kanskje er de en anelse mer behersket enn verstingene? Jo, selvsagt er de mer moderate enn LaScala, noe annet skulle i sannhet tatt seg ut. Men nå er det også sånn at hver gang man forfiner gjengivelsen, fjerner litt rufs her, og oppbrytning der, så opplever jeg et tap av dynamisk utsving. Men det er kun innbilning, det som i virkeligheten skjer, er at alt blir renere, klarere, mer avslappet. De store utsving er der, og du hører det virkelig når det behøves. Mens et oppsett med mer “rufs” ofte oppleves mer “påslått”, som om det vil bevise et eller annet hele tiden, i stedet for å detonere bombene kun når de faktisk slippes. Og RF-7 Mk3 er faktisk nokså grundig forfinet, i forhold til forgjengerne.

Dermed går vi løs på musikken med dødsforakt! Hva er vel da bedre enn å kaste oss uti på det dypeste, ved å la Klipsch’ene formidle den merkelige, komplekse og voldsomme Holiday Morning av Claude Debussy? RF-7 Mk 3 svarer med å fortelle at dette var vel en litt tøff start for en enkel høyttaler fra langt ute på landet i Arkansas, US of A. Ergo blir det vel litt på kanten, der klangene blir litt i hardeste laget, med noe forenkling i forhold til mesterne i faget. På den annen side takles de store dynamiske utsving med hendene på ryggen, dette er jo fullstendig uanstrengt, selv om det oppleves nokså pågående, her og der. Men voldsomt, altså, og den brutale avslutningen setter et verdig punktum på denne låta, kan en vel si.

P1040286

Så la oss gjøre det enkelt, da. Black Sabbath, “Sign of the southern cross” fra skiva “Mob rules”, Dio-perioden. Innledningsvis mildt og avslappet, med en litt innelukket vokal, men når trøkket og størrelsen melder sin ankomst, gjør Klipsch dette fullstendig til sitt eget. Nå blir det digert og involverende, det blir fett, det vokser fram en wall of sound, fullstendig uanstrengt, ikke hardt, det er kort sagt en innertier. Jo, dette var såpass inspirerende at vi bare må utfordre litt til, dermed lar vi det franske heavybandet Gojira slippe seg litt løs på trommene med den selvforklarende låttittelen “Drum solo”. Dette tvinger fram et spørsmål hos meg, og det låter som følger: Finnes det i det hele noen høyttaler som gjør trommesolo bedre enn Klipsch? (Svaret er: Joda, det gjør det. Og de høyttalerne faller inn under begrepet “PA-høyttalere”) Her er det et formidabelt smekk, det er eksplosive pang, det er et voldsomt dunder og det hele toppes av brutale brak. Akkurat sånn skal det låte, vet dere.

Vi tar steget langt over til den motsatte ende, der Molly Johnson foredrar Billie Holiday’s “Don’t explain” på en måte jeg bare ikke slutter å imponeres over. Klipsch formidler dette varmt og nært, med god utklingning, og en fin oppløsning oppover. Det er en viss beherskelse i stemmeleiet, faktisk, mens pianoet på sin side har et flott attakk, og våken tilstedeværelse. Vi går videre med det emosjonelle uttrykk, og jeg blir faktisk litt tatt på senga(!) av Roffe Wikstrøms “Bedda med rena lakan”. Du vide verden hvor nært dette ble, da! Stor evne til emosjonsformidling, ja, det oppleves som om han på mange måter innser at han har vært ute for lenge, slik at hun dermed har vært nødt til å søke andre steder, og han vil ha rene laken når han kommer hjem. Det kjennes live, som om vi får en rapport fra livet selv, en enorm tilstedeværelse, nesten fysisk. Fantastisk.

P1040284

Ok, så over på de store oppgavene, Klipsch hjemmebane. Her skal RF-7 Mk3 vise hvor de står på ekstremegenskapene. Eksplosiviteten, bassutsvinget, dynamikken i hele frekvensområdet. Så la oss ta dette med eksplosiviteten først, en blåserrekke i fri dressur er virkelig ikke noe høyttalere flest møter med særlig entusiasme. Big band Basie og deres versjon av “Moten swing” er en grei indikator, her går det fra stillferdig loungemusikk rett i klimaks på et mikrosekund. OK, så er vel RF-7 Mk3 en anelse mer behersket enn de villeste Klipsch’er, på den annen side har disse høyttalerne en ekstremt flott blåserklang, såpass er sikkert. Jeg er fordømt bortskjemt etter alle disse år, men sannheten er at de aller, aller fleste musikk- og hifi-elskere, ville gått bananas over denne typen eksplosivitet fra en høyttaler. Så var det dypbassen. Jeg pleier å benytte Medwyn Goodall’s, “Sweet wilderness”, en låte med elektronisk bass i lange toner i underkant av 25 Hz. Jeg har MK3-utgaven av RF-7 mistenkt for å være litt tilbakeholdne helt nederst, men basert på årelang erfaring med Klipsch, ser jeg så absolutt muligheten for at dette er relatert til innspilling. På nevnte låt går de forsåvidt helt ned,  det er veldig kontrollert, men altså litt mer behersket enn jeg hadde ventet meg. Litt mindre energi i sving, ganske enkelt. så avslutter vi med den spennende musikeren Kail Baxley, og hans intense låt “Killin floor”. Om jeg var i tvil om basskapasiteten i disse, så blir med dette all tvil feid til side. Dette er ikke illusjonen av noe digert, det er digert. Energien ligger her en touch høyere i frekvens enn foregående låt, og bevare meg vel for en maktdemonstrasjon, selv mine dyptpløyende Doxa-høyttalere tegner bare en blek skygge av dette her.

RF-7-III_Black_Angle_Grille

Og med dette går vi tilbake til mine innledende beskrivelser av min Drømme-Klipsch. Er det RF-7 Mk3 vi prater om? Oj, et vanskelig spørsmål. Vi er fælt nær, la oss enes om såpass. Nei, de kopierer ikke grenseløsheten og hurtigheten i de store høyttalerne i Heritage-serien. Men resten… Jo, de setter opp store, presise lydkulisser. De spiller med samme driv og kraft som tidligere toppmodeller i RF-serien, og de gjør det med større finesse. Og de spiller pokker så flott med alle forsterkerteknologier; klasse A, B, D, med og uten feedback, med og uten rør. Og de koster under 50 tusenlapper. Nærmere Drømme-Klipsch’en kommer jeg altså ikke i 2018. Ta med at finishen er bedre enn før, at de ser sånn passe bøs ut, og at også min drømmekvinne likte deres maskuline fremtoning, så er vi i mål. Dæven han salte for et par høyttalere å feire nasjonaldagen med!

 

Klipsch RF-7 Mk3, kr. 44 990,- / par

Importør: Mono

Yes iCan!

Yes iCan!

iFi Audio er et underbruk av Abbingdon Music Research (AMR), et slags “billigmerke” med samme tankegang og teknologi. I dag skal vi sjekke ut deres bittelille flaggskip, hodetelefonforsterkeren iFi Pro iCan. 2 kilo musikkglede!

P1040252

Ja, det kalles en hodetelefonforsterker, men det blir litt i enkleste laget å stoppe der. Visst er det hovedoppgaven, men måten det gjøres på, samt det faktum at den også kan vikariere for svært så gode forforsterkere, gjør sitt til at vi må beskrive denne lille boksen noe mer inngående. Først og fremst, i god iFi-ånd, er den fullstendig diskret oppbygget, ingen IC eller integrerte OP-amper involvert, dessuten huser boksen ekte balanserte kretser fra inn- til utgang. Og, ikke bare det, men den har også plass til en ekte rørkrets på inngangssiden, ikke kun en dustete add-on, som enkelte produsenter fornedrer seg til å levere, neida, dette er fullblods rør på inngangen, mens utgangene drives av MOS-FET i ren klasse A. Ok, den switcher til AB om du spiller alt for høyt på sultne hodetelefoner, da, men i utgangspunktet er det altså klasse A i de fleste praktiske tilfeller. Så, til dere som har en viss allergi og fordommer mot rør, selvsagt har dere også blitt ivaretatt, de har nemlig også en fullstendig J-FET inngang. For meg er det utrolig at det er plass til alt dette inne i denne kompakte enheten.

Dessuten har jeg ikke sagt alt enda. Ikke nok med at de har en rørkrets, men de har til og med to settinger for drivmåte, en “normal” variant med feedback og god kontroll på lav impedans, dernest en løsning med kun et minimum av lokal feedback; sistnevnte er nok litt mer avhengig av fornuftige impedanser, la oss anslå fra et sted i underkant av 100 Ohm og oppover. Focal Elear med sine 80 Ohm var i det minste en strålende match, likeledes Beyerdynamic DT770 Pro med sine 250 Ohm. Selvsagt er det slik at rørkretser uten feedback har høyere målbar forvrengning enn transistor, samtidig er det svært opplysende å switche mellom de forskjellige løsningene, forskjellene er tydelige og klare hele veien. Basert på hva jeg leser på debattfora rundtomkring, vil jeg tro at noen foretrekker transistorløsningen kort og greit fordi den måler best. Men en hver som lytter på dette her, må vel tvinges til å stille seg selv visse spørsmål når han er i sitt lønnkammer, for fytti katta så mye bedre det spiller i “Valve+”-setting, dvs. uten feedback! Nå er ikke dette utsagnet uten forbehold, noe jeg kommer tilbake til, men dog.

P1040244

I tillegg til det jeg har nevnt finnes også 3 settinger for gain, på mine hodetelefoner behøvdes kun 0 dB-posisjonen, men jeg hadde et sidesprang med en vintage Stax, der var det greit å legge på litt ekstra skyv, se eget avsnitt om dette senere. Her finnes bass-boost, i mine ører noe ordentlig sludder for bass-huer med Dr.Dre tatovert på biceps, men det finnes altså her, det også. Ikke nok med det, Blumleins “3D”-oppsett er også en del av pakka, her må jeg dessverre melde meg ut, det er grenser for hvor mye tid man har til en ubetalt hobby, altså. Jeg har ikke prøvd det, men en hver som ønsker å spre lyden ut over et imaginært panorama, har her muligheten på flere vis, kos dere!

Klangbalansen på de tre forskjellige settingene skiller seg noe fra hverandre, og her passer fordommene som hånd i hanske. Transistor-settingen låter strammest og lysest, “normal” rør-setting ørlite mørkere i målet, mens rør+ er hørbart mørkere og større på alle vis. Men med en slik kontroll, oppløsning og detaljeringsevne som iFi Pro iCan rår over, er ikke denne balanseringen problematisk på noen som helst måte. Selv Focal Elear med sin mørke stemming, spiller nydelig på alle 3 settinger, og definitivt aller nydeligst på rør+. I det hele tatt, rår du over en av de tre toppmodellene fra Focal, anbefaler jeg deg å prøve ut Pro iCan, dette er saker, altså! Liv, fart, trøkk, dynamikk, rom…! iFi Pro iCan skal kanskje representere en slags billig løsning, men jeg synes virkelig ikke 20900,- er billig for en hodetelefonforsterker, må jeg innrømme. Det sagt, lydmessig passer det så det holder, den spiller så du hører at dette koster, bare for å ha det klart. Dessuten, og dette er et viktig punkt, iFi Pro iCan er en fordømt god forforsterker også. Kanskje ikke fullt så god at det er verdt hele prisen, men ikke langt unna, heller. Her ligger absolutt muligheten til litt samhandling, kan en si, dropp separat pre og hodetelefonforsterker, klink til med en Pro iCan, og du er i mål. Topp det gjerne med aktive høyttalere! I mine oppsett spilte den best i transistor setting som forforsterker, jeg antar dette har noe med impedans å gjøre, og her er det åpent for testing hos en enhver. Som forforsterker oppleves den rytmisk sterk, som en typisk britisk “PRAT” (Pace, Rythm And Timing)-forsterker, den er gjennomsiktig og livlig. Som hodetelefonforsterker er grunntrekkene mye av det samme, pluss på store rom og god kontroll, dessuten, i rør+-setting, helt fantastiske  klangfarger og emosjonell formidlingsevne.

P1040120

Så var det dette sidespranget, altså. Fra en gammel venn dukket det opp et par vintage Stax Sigma Pro, og gjett om ikke iFi har en add-on for akkurat dette også! Inn i oppsettet kom en iESL trafoboks, kr. 17900,- thankyouverymuch, og de gamle Stax’er våknet til et nytt liv. Den dag i dag er disse hodetelefonene klart med på notene, dette til tross for at tidens tann har satt sitt preg på dem, de er egentlig i ferd med å falle litt i fra hverandre. Mulig derfor, at de har spilt enda bedre en gang i livet, men detaljer og innsyn mangler de ikke fortsatt. Her er det helt på høyde med Focal Elear, mens dynamisk og rytmisk, har de overhodet ikke noe å stille opp med. De låter temmelig tilbakelent og elegant, men til rock ville jeg vel foretrekke så å si en hver annen hodetelefon enn denne. Overgangen fra iCan til iESL skjer med en kort HDMI-kabel, faktisk, og i dette oppsettet kom altså litt ekstra gain godt med. iESL er klart åpnere og kommunikativ enn originalboksen som fulgte med Stax’ene, men om den er verdt prisen, er jeg betydelig mer usikker på, den er som nevnt ikke akkurat gratis. Men det funker altså som fy, verdt å legge merke til for en hver Stax-eier. Uttrykt med musikalske eksempler har vi følgende å melde:

Vi bare banker løs med Trentemøller, og deres lovlig utfordrende låt “Nightwalker”.  Som nevnt svak på dynamisk utsving, dette blir temmelig flatt. Stax er veldig myk og bakpå, på den annen side varter de opp med et fabelaktig innsyn fra mellomtone og oppover, så de flotte kulissene i denne låta kommer til sin rett. Tross den avslappede leveransen, imponerer det meg at disse gamle paneler svelger unna all denne bassen uten protester. Mykt, men uproblematisk. Mye av det samme gjelder Dream Theater, og deres “Pull me under”, da, selvsagt. Det er veldig innsiktsfullt og klangrikt, mens de viktige trommene blir matte og udynamiske. Jeg har en viss opplevelse av at mye av dette ligger i elektrostatenes DNA, men det er mulig jeg blir litt upopulær for en slik påstand. La oss bare si at det ikke er tilfeldig at Martin Logan benytter dynamisk sub på de aller, aller fleste av sine høyttalere, og la det bli med det. Mye bedre går det derfor når vi spiller Arvo Pärt, “Da pacem Domine”, (Estonian Philharmonic Chamber Choir). Dette er helt lytefritt og behagelig, skiller pent mellom stemmene, god plass, ro og harmoni, Stax viser seg som en eldre statsmann, så elegant og behagelig kan kormusikk gjøres. Imponert!

P1040265

Nå vel, nok sidesprang, vi vender tilbake til aftenens hovedgjest. Vi åpner ballet med Susan Wong og hennes silkeglatte versjon av Steely Dan’s “September”. Dette er latterlig åpent, innsiktsfullt og rytmisk, veldig lett å analysere. Litt spennende akkurat det der, innsynet blir så totalt at til tross for en klart avslappet fremstilling, kan det faktisk bli litt mye analyse, i stedet for helhet. Her mener jeg det ikke negativt, egentlig, men jeg oppdaget at jeg ofte henfalt til å “se” inn i alle de nye kriker og kroker jeg oppdaget i lydbildet, i stedet for å bare la meg flyte med i musikken. Noe av inntrykket rettes dog opp når vi spiller Haddy N’jie’s “Travelling song”. Først og fremst bemerkes en fantastisk kontroll over de dypeste toner, dernest et enormt innsyn, også svært tett på vokalen. Her er det lett å bli litt misunnelig på Trond Giske, altså, en sak er at dama ser ut som en million dollar, i tillegg synger hun så til de grader innsmigrende, at jeg blir helt mo i knærne. Må rett og slett legge meg nedpå litt, jeg!

Focal Elear

Et klart mer rufsete uttrykk har vi fra Molly Johnson, men fytti rakkern for en emosjonell knallperle hennes versjon av “Don’t explain” er! Her fant jeg faktisk ut at rør+-settingen  var litt i overkant varm med Elear, og smatt over på transistorsettingen. Dermed blir det mer åpenhet og presisjon, men samtidig mindre klang og tilstedeværelse, litt dumt det der. Men her hadde Focal Utopia briljert, også på rør+, såpass kan jeg banne på! Så tar vi et brutalt steg vekk fra syngedamene, og drønner i vei med “Nitro Junkie” fra “Gothic Storm”. Død og dævel, dette er enormt, voldsomt, kontant. Dypt og digert, full kontroll. Hva mer kan man be om, egentlig? Direkte fra pyroteknikk til skjønnsang igjen, nå i form av tristessen i “Misére” (Harmonia Mundi). Akkurat denne passer nok enda bedre med Stax enn Focal, men også Elear fremstiller dette behagelig, og gir sikker og intens opplevelse. Her er det på sin plass å nevne hvor stor kontrast vi har til uttrykket fra forrige eksempel, dette er en sikker indikasjon på hvor “nøytrale” både hodetelefonene og forsterkeren er i seg selv. “Nøytral” er da ment i form av at de slipper igjennom utrykket fra innspillingen, i stedet for å legge til eller trekke fra noe på egenhånd.

Vi avslutter eksemplene med James Hunter, “Til the end”.  Dette er nydelig, direkte bergtagende, gjengivelsen låser lytteren til det musikalske uttrykk, samtidig som farger og mikroskopiske detaljer flommer fram, viser seg, spiller, leker. Focal Elear og iFi Pro iCan er kort sagt en fantastisk kombinasjon! Dessuten vil jeg vedde på at akkurat denne hodetelefonforsterkeren, med sine ymse settinger og muligheter vil være en like fantastisk kombinasjon med en lang rekke topp hodetelefoner.

P1040243

I den grad en hodetelefonforsterker er verdt over 20 000,- er iFi Pro iCan et fordømt sikkert kjøp. Vi er soleklart på et så høyt nivå at hadde jeg hatt pengene, hadde denne forsterkeren ganske enkelt blitt her, så bra er den. Den regelrett kler av det meste jeg har hatt gleden av å lytte på av hodetelefonforsterkere, men da skal det sies at dette også er den dyreste jeg har hatt i hus selv, altså. Den er tilpasningsdyktig, bredspektret, kraftig, innsiktsfull. Kort sagt, den har det meste. Pluss på at den er en dugelig forforsterker, og dermed har jeg sagt alt jeg tenker å si.

Sterkt anbefalt!

iFi Pro iCan hodetelefonforsterker / forforsterker, kr. 20 900,- (apr. 2018)

Importør: Audioaktøren