Titanenes inntogsmarsj

Titanenes inntogsmarsj

Titaner var kjemper i den greske mytologien. De var jordens og himmelens avkom, var udødelige og hadde en ufattelig styrke. Titan 505 er den minste høyttaleren i Kudos’ Titan-serie, men er den allikevel en kjempe?

P1040516

Kudos toppserie av høyttalere er navngitt Titan, og strekker seg fra dagens testobjekt, stativmodellen 505, opp til flaggskipet, den massive 808. Logisk nok finner vi derimellom 606 og 707, begge gulvstående modeller. Alle Kudos høyttalere benytter elementer fra SEAS i Moss, Norge, og jeg tar neppe for hardt i når jeg med kraft hevder at disse elementer er i absolutt verdensklasse. Og selvsagt har ikke Kudos spart på konfekten når det gjelder å spesifisere elementene i sin toppserie. Faktum er vel at de ikke har spart stort på serien under heller (Cardea), og i sin tid var det faktisk Kudos som fikk meg på sporet av de uovertrufne egenskaper i en velkonstruert toveis høyttaler med enkle delefiltre.

P1040515

Det som tydeligst skiller Titan-serien fra de mer moderate seriene i Kudos’ portefølje er at de her har valgt en Isobarisk løsning. Dette er i utgangspunktet et lukket kammer med to elementer som opprettholder konstant trykk inne i kassa, i motsetning til konvensjonelle trykkammer-løsninger, som skaper et visst undertrykk med økende utslag fra basselementet. Isobariske løsninger er tidligere kommersialisert ved blant annet Naim og Linn, og disse har den egenskap at de spiller en meget presis og fyldig bass som på mange måter lyver litt som størrelsen på høyttaleren; så også med Kudos Titan 505. Nå finnes det rett nok flere varianter over temaet isobarisk, i Titan-serien kombinerer Kudos med bassrefleks, i og med at de lar det ene elementet få puste ut gjennom en bassport på baksiden. Det er temmelig mye å la seg imponeres over med disse høyttalerne, og bassgjengivelsen er så definitivt en av dem! Ellers kan disse høyttalerne kjøres med aktiv deling, her foreslår Kudos produkter fra Linn, Naim eller Devialet. All erfaring jeg har på området, viser med all mulig tydelighet at slike løsninger narrer ut enda flere hemmeligheter av et allerede strålende produkt.

P1040499

For å si noe spesifikt om testobjektet, Titan 505, så setter den også med normal, passiv deling, i grunn en slags ny standard så å si uansett hva du spiller; det er detaljeringen den varter opp med som er noe helt for seg selv. Joda, den leverer også en nydelig balansert frekvenskurve, der ingenting stikker seg ut eller gjemmer seg bort, den spiller en kontant og dyp bass, mellomtonen er innsiktsfull og romslig, diskanten er urimelig luftig og åpen. Ja, den leverer til og med et heftig dynamisk uttrykk! Men det er altså den samlede gjengivelsen som virkelig utgjør imponatorfaktoren i denne høyttaleren. Samme hvilket stykke jeg satte på, og samme hvilket medie jeg benyttet, alt fra Spotify via APL’s strålende DAC fra SACD, over til Doxa’s fabelaktige RIAA-trinn, så dukket det konsekvent opp detaljer jeg aldri før har lagt merke til. Kudos’ uttrykk er ofte kjennetegnet av en detekterbar diskantheving, men jeg opplever i grunn ikke Titan 505 på den måten. Dette kan ha med min alder å gjøre, det ser jeg ikke bort fra, på den annen side vet jeg at de som leser denne bloggen stort sett er halvgamle menn selv, så jeg antar at vi deler omlag de samme skavanker på hørselen. Dessuten, med en så super oppløst og silkeglatt gjengivelse, vil uansett ikke et lite avvik i form av diskantheving representere noe problem for andre enn de som bor i et iskaldt funkishus uten gardiner. Men sånt gjør vel ikke gamle gubber, eller?

 

This slideshow requires JavaScript.

Oppløsningen i disse høyttalerne er som allerede nevnt i den absolutte toppklasse av hva som er mulig for dynamiske elementer. Ønsker du deg enda videre med hensyn til oppløsning, betyr det panelhøyttalere, gjerne elektrostater, med alt det innebærer. Perfekte høyttalere finnes ikke! Kudos Titan 505 leverer med enorm presisjon, og skaper nye opplevelser ut av det meste. Ikke bare briljerer de med detaljer og kontroll, neida, her får du også glitrende rytmiske egenskaper, hurtighet og smekk i store deler av frekvensområdet. Føy til taletydelighet på høyde med fulltoner i kombinasjon med presisjon i ultraklassen, så begynner de grunnleggende trekk å blir ferdig beskrevet. Å komme seg videre fra en såpass ekstrem virkelighet har en drøy pris, såpass kan jeg skrive under på. Joda, det ligger naturlige begrensninger i størrelse på både kabinett og elementer, men noe av det er omgått ved hjelp av det nevnte isobariske prinsipp, det skaper høyttalere som spiller klart større enn de ser ut. Som nevnt er dessuten Titan fra Kudos er en hel serie, så jeg ser ikke bort fra at min absolutte drømmehøyttaler her i verden heter sånn ca. 707 til etternavn, og koster rundt 140 høvdinger. Ja ja, det er vel lov å drømme? Men nå tilbake til Titan 505, det er fort gjort å drømme seg bort med denne også!

P1040520

Vi går i gang med musikkeksemplene, og lar Susan Wong foredra “September” for oss. Hennes versjon av Earth Wind and Fire-låta er vel i retning av muzak, men bevares for et elegant arrangement hun har skapt, da! Innsyn og rom skinner, leker og gløder, en ting er at man oppdager en rekke nye detaljer, men enda mer bemerkes at man kan “se inn i” låtas bestanddeler på en helt ny måte. Alle lag, alle instrumenter, kor og vokal, alt kan studeres, nytes og beundres, helt og holdent uten at det oppleves som analysering,  selv om det åpenbart er en form for nettopp det. Vi kjører videre med Dominic Miller, mest kjent er han kanskje som Stings faste gitarist, men han har også gjort en del solo. Hans låt “Unify” krever en høyttaler som leverer rene basstoner, og det kan jeg love at Kudos titan 505 virkelig gjør. Solid, mykt og presist serveres de lange synth-bass tonene, mens gitarer og lydkulisser flyter florlett på toppen av den kraftfulle grunnmuren. Igjen er kontrollen total, og detaljene unike, denne elegante, myke detaljeringen er helt klart en fjær i hatten til SEAS, det er ikke alle gitt å lage såpass gode domer, nei!

P1040517

Vi går over til Oscar Peterson “Night Train”, innspilt i Los Angeles like før jul i 1962, jeg var selv omlag ett år på den tiden, og jeg er ikke tvil om hvem som har holdt seg best av mitt kontrafei og dette nattoget. Og her bringer Kudos Titan 505 dem til live igjen, Peterson selv, Ray Brown og Ed Thigpen, nå spiller de igjen, her i min stue! Dette har selvsagt sin tidskoloritt, stereoperspektivet er underlig, detaljene er begrensede, men allikevel. Det er så levende og nært, det blir en slags følelse av å være i en tidsmaskin, der man kan oppleve en svunnen tid, og de fantastisk velbalanserte Kudos-høyttalerne er sterkt bidragende til denne opplevelsen av noe nær overjordisk. Dessuten tydeliggjør dagens oppsett at det er klare forskjeller i innspillingene fra låt til låt, både klang og dynamikk varierer tydelig gjennom avspillingen av skiva. Uansett er timingen perfekt, ingenting stikker ut, innspillingen var hele veien rytmisk og spenstig, og den minste Titan-høyttaleren vet eksakt hvordan man tar vare på sånt, ja.

P1040518

Så går vi over på Doxa’s rasende gode RIAA, her oppleves lydbildet noe slankere enn med APL DAC’en, men med en fantastisk rytmikk og åpenhet. Når Kudos Titan 505 henger i enden av høyttalerkablene, formidles med en atmosfære jeg faktisk knapt tror jeg har opplevd i mitt oppsett tidligere, store ord, jeg vet, men allikevel. Her er nå mer realistisk studiosound, og mer helhetlig instrumentklang enn noen gang før, og jeg blir stadig mer sikker på at 505 ikke legger på noe ekstra i diskantområdet. Eventuelt at jeg hører dårligere enn jeg trodde, selvsagt. Opplevelsen med låta “Pack your memories and leave” er rene skjære trolldommen, til tross for Titan 505’s tendens til analyse, fremføres det med et sånt innsyn og nerve, at jeg blir helt satt ut. Hele kjeden, fra Audio Technica ART9, Origin Live Illustrious arm, drivverket Acoustic Solid Wood Black, via Doxa RIAA og Spec M99, går nå opp i en høyere enhet, dette swinger så inni helvete! Dermed peker det ikke bare på en av verdens mest oppløste stativhøyttalere, men også en evne til rytmikk, dynamikk og emosjonsformidling som er helt i toppklassen! OK, så vil noen, deriblant meg selv, hevde at en god rørforsterker kan bringe oss enda nærmere artistens sjel. Derfor hentet jeg selvsagt fram min strålende Audio Note P2 SE Signature, og lærte av dette at 505 er litt mer sulten enn det 15 høyklasse Watt kan levere. Skal du ha rør på Titan 505 anbefaler jeg høy lønn, eller et lite lån på huset, her nytter ikke med tulleforsterkere. Ikke en gang “høyklasse Watt” rekker, her må det tørreste kruttet fram. Om jeg kunne velge fra øverste hylle, ville det vel stått en Audio Note Jinro her i lag med disse høyttalerne, tenker jeg.

 

OK, så tar Rognlien seg den rett å være Stones-politisk ukorrekt, for han mener i fulleste alvor at Rolling Stones beste skive heter “Steel Wheels”. Så, så, folkens, dette er da ikke verdens undergang, tross alt vet jeg at Stones er bedre enn Beatles, i det minste. Dessuten spiller Kudos Titan 505 også Rolling Stones med et fullstendig avslappet pokertryne, rytmikken denne skiva er full av, leveres fullstendig på merket. Kontant, drivende, heftig. Vi er i ferd med å bevise på best mulig vis at Kudos denne gang har skapt en allrounder med unike egenskaper! En “normal” analyserende høyttaler ville analysert denne skiva til døde, men hva gjør Kudos med den? Setter hæla i taket og tenna i tapeten! Jeg må opp og danse, for pokker, og det er en evne jeg fullstendig mangler, dessuten. Joda, klart jeg vil ha mer av alt, jeg vil ha denne lyden, akkurat denne Stones-lyden, men helst større, tøffere, modigere. Men bare det at jeg kjenner meg helt hjemme allerede med stativmodellen i serien, er jo eksepsjonelt! Spille Stones på stativhøyttalere!? Er du rusk, gutt? Allikevel, det er det jeg jeg gjør, akkurat nå. Høyt. Og jeg digger det! Jeg spiller skiva til endes, jeg gliser i godstolen, spesielt når den sjuke låta “Continental drift” flommer over meg, jeg åpner en Hansa IPA, og dæven, er livet godt å leve…?

 

Tilbake til virkeligheten igjen, henter jeg opp en CD, og velger meg tilbake til APL og Spec M99, den brutale innspillingen fra Dream Theater, “A dramatic turn of events”, og den spennende låta “Bridges in the sky”. Magisk. Hvilken luft og detaljering som serveres fra start! I det demningen brister og låta hamrer løs på oss for alvor, er det fortsatt stålkontroll og detaljering, men her bemerkes det at jeg kunne ønske meg mer bass, mer slagkraft. Men for en klarhet, for en presisjon, for en rytmikk! Til en stativhøyttaler av moderat størrelse, er dette uansett sinnsykt bra, men jeg er nok litt…, nei veldig, sær på hvordan heavy skal spilles. Jeg kan uansett og uten forbehold hevde at dette er den beste stativhøyttaleren jeg har hørt gjengi heavymusikk. Bare det er jo litt av en bragd, for jeg har hørt seriøst mange stativhøyttalere, og jeg har spilt heavy på hver og en av dem, Høyt og brutalt. Mange har vært overraskende gode, men dette overgår dem alle sammen! Så avslutter vi musikkeksemplene med det mest komplekse, klassisk musikk. Selvsagt velger vi Telarc og deres brutale, dynamiske og klangrike innspillinger, for å virkelig utfordre Titan 505. Igjen settes saker og ting på kartet på en slik måte at man bare tvinges til å revurdere det meste man noensinne har hørt. Disse høyttalerne er overbevisende på dynamisk utsving. Jeg sier ikke at de kopierer hornhøyttalere på akkurat dette, selvsagt ikke, men i kombinasjon med ekstrem hurtighet, plasseringsevne og presisjon, gis det opplevelser innen denne genren som er særdeles imponerende. Rommet som presenteres er enormt, instrumentplasseringen er presis til tusen, klangstrukturene er naturlige og organiske. Det eneste som kan innvendes er selvsagt begrensninger på ren størrelse, dette er en stativhøyttaler, selv om det ofte ikke oppleves akkurat slik om du lukker øynene og bare drømmer deg bort. “Holiday morning”, Claude Debussy, innspilt i Cincinnati, er en fantastisk opplevelse. En sak er selvsagt at Spec M99 bidrar med en kraft og en tilstedeværelse av en annen verden, men minst like imponerende er det at Titan 505 videreformidler det med en såpass avslappet voldsomhet; det er så jeg knapt kan tro at dette kommer fra et par moderat store bokshøyttalere, altså. Legg til at innsynet i denne innspillingen tangerer det beste jeg har hørt av høyttalere i dette hus, og vi kan trygt konkludere med at….:

P1040502

…Kudos Titan 505 er kjemper. Relativt små, javel, men kjemper like fordømt. Dette er kort sagt de mest fullendte stativhøyttalerne jeg til dags dato har hørt. De oppleves mye større enn de ser ut, de leverer med en uhørt presisjon, de analyserer uten å låte analytisk, de synger, de danser, de lever! Antakelig er dette de første stativhøyttalere som får meg til å tenke at jeg faktisk kunne leve med noe av så fysisk moderat størrelse i mitt hus. En uhørt evne til å spille alle mulige musikktyper uten å låte feil på noe av det, en balanse som er helt ubegripelig, en oppløsning som er helt på elektrostatnivå, en tredimensjonalitet til å dø for, en dynamikk som smadrer majoriteten av stativhøyttalere med god margin, og en presisjon som er i den absolutte toppklasse. Om de har ufattelig styrke? You bet! Dette kan dermed summeres med en veldig enkel setning: Kudos Titan 505 er en av verdens absolutt beste stativhøyttalere!

Kudos Titan 505 stativhøyttalere, kr. 89 000,- + noen tusen om du skal ha med stativene.

Importør er Moet Audio i Stavangertraktene.

Heedliner

Heedliner

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg er ute av skapet som Heedofil, ja, en fullstendig skamløs Heedonist. Mange er grunnene til denne typen løssluppenhet, og en av dem skal jeg skrive om nå. For Heed Canalot III kan virkelig det meste om forsterkning til hodetelefoner!

P1040505

Heed Canalot er i utgangspunktet en ren hodetelefonforsterker, men den kan også være en enkel DAC, da i form at du kan mate USB inn fra f.eks. en PC, og på denne måten gjøre den til et separat lydkort med high-end aspirasjoner. Eller du kan benytte s/pdif-inngang, og dermed ha den som en enkel DAC. Disse mulighetene innebærer dog en ekstra investering i form av et innstikkskort. Denne omtalen forholder seg dog ikke til akkurat den muligheten, testobjektet er uten digitaldelen, derimot har det vært benyttet en enda bedre løsning, da i form av Heed Obelisk DA mesteparten av tiden, så ingen skal si vi ikke tar Canalot seriøst. Videre kan det benyttes bedre strømforsyninger; medfølgende finner du en nokså standard strømforsyning av PC-typen, fornuftig og godt dimensjonert. Omtalen inneholder også hva som skjer om du bytter deg opp fra en standard strømforsyning til Modulus-seriens egen Q PSU III. I testperioden har det vært benyttet hodtelefoner i flere prisklasser, fra den for tiden rasende underprisede Jays u-Jays (599,- !!), via studiostandarden, den urimelig gode Beyerdynamic DT 770 PRO 250 Ohm, opp til den silkeglatte Focal Elear. Ja, og så et par forskjellige propper, samt noen nye, spennende hodetelefoner fra Japan i tillegg, da.

Førsteinntykket av Heed Canalot III var intet annet enn formidabelt, rent ut sagt sjokkerende. Jeg har prøvd en god del gode hodetelefonforsterkere de siste par år, for min egen del troner vel den kostbare, rørbaserte iFi Pro iCan helt på toppen av disse, men her kommer altså en liten, basal boks fra Heed og forsøker seg på en endring av verdensordenen. Jeg sier basal med vilje, for kretsen er basert på sånn ca. den mest grunnleggende av alle forsterkerkretser, kjent som RC-kopling. Denne følges av et rent klasse-A utgangstrinn med svært så moderat effekt, vi ser altså på 200 mW i 32 Ohm, og ikke mer enn 20 mW ved 600 Ohms belastning, faktisk. Som med normale forsterkere, se deg ikke blind på effekt alene, det er tross alt kvaliteten og det musikalske budskapet vi søker. Ingen av de forsøkte hodetelefonene viste de minste tendenser til pustebesvær, i hvert fall. Det sagt, det er kanskje ikke den forsterkeren jeg ville valgt til Beyerdynamic T1, både av klangmessige og impedansmessige årsaker. Ellers er det å nevne at Heed Canalot har to utganger for hodetelefoner, ikke at jeg egentlig begriper poenget, men jeg har forsøkt å benytte begge med forskjellige hodetelefoner, uten at jeg kan detektere noen lydmessige endringer enten jeg bruker en eller begge utganger, bare for å ha den saken klar. Sånn generelt kan det vel lønne seg å benytte relativt høyimpedante hodetelefoner (omkring 100 – 250 Ohm, kanskje?) om du ønsker å ha to tilknyttet til en hver tid.

Ja, jeg begynte vel forrige avsnitt med førsteinntrykket av lyden, og jeg skal utdype det litt her. Som med Heed-produkter flest, har også Canalot en tydelig underliggende rytmikk og lettbenthet, det låter britisk så det holder, selv om det er både er konstruert og bygget i Ungarn. Vi kan vel uten for mange innvendinger kalle det i retning lys klang, men, som nevnt så ofte før, det behøver ikke bety skarp på noen som helst måte. Det betyr vel heller at fokus ligger noe høyere opp i frekvens enn hos gjennomsnittet, samtidig må jeg understreke at totalinnrykket av Heed Canalot er fantastisk glatt, detaljert, levende og elegant. Ingen hardhet, altså. Videre må jeg poengtere den nenvte rytmikken, for det er en spilleglede i denne forsterkeren som er helt latterlig tilstede, et hvert musikalsk verk blomstrer og lever noe så enormt gjennom denne forsterkeren. Ekstra morsomt med en hodetelefon som den ganske så mørkt tunede Focal Elear, jeg kan ikke si annet enn at Canalot blåser et helt uhørt liv i disse i utgangspunktet fantastiske hodetelefonene. Elear kan faktisk komme til å låte litt trøtte i enkelte kombinasjoner, men i lag med Heed våkner de noe så til de grader, og får vist både sin evne til store dynamiske utsving, og sin ekstreme oppløsning på best mulig måte. En kanonmatch! 

P1040506

Vi begynner med en låt jeg etter hvert har hørt på en lang rekke hodetelefoner og høyttalere, nemlig Trentemøller og låta “Nightwalker”. Man kan helt innledningsvis komme til å anta at Heed Canalot låter en anelse lyst og anemisk, men så dundrer synthbassen inn på scenen, og en hver slik idé blåses kontant vekk. Dette oppsettet har alt! Først og fremst en fantasisk, nattsvart og stille bakgrunn, deretter en florlett oppløsning som bringer med seg alle detaljene du kan drømme om. Dernest et solid fundament nedover, som holdes under full kontroll, og aldri overdrives eller oppleves upresist. Jeg har faktisk ikke noe som helst å utsette på fremførselen av akkurat dette stykket. Jeg velger derfor å gå for en mye styggere, eldre og dårligere produksjon, da i form av Deep Purple Mk. 5, skiva “Come taste the band” og låta “Drifter”. Et rufsete verk dette, men tungt og solid som få. Litt skummelt å analysere ihjel en sånn 70-talls innspilling, men Heed Canalot unngår det så vidt, og dæven så elegant! Rufset består, samtidig som du hører summingen fra gitarforsterker i innledningen, og vokalen står solid plassert i miksen. Balansen er nydelig, bassen er passe tung og feit, det er kontroll samtidig som det er rufs, dette er genialt!

P1040508

La oss ta et voldsomt steg i en fullstendig annen retning, og lytte til Gregorio Allegris overjordiske “Miserere”, her kommer virkelig den nattsvarte bakgrunnen til sin rett. Jeg aner et anstrøk av det jeg kaller “samklangsartefakter”, en slags skingring midt i stemmeleiet når koret legger på litt kraft, men det er såpass diskret at jeg må bestemme meg for å lytte etter det, for å få det med meg. Fantastisk vakkert. Ekstremt oppløst. Luftig som en iskald høstdag i Rondane. Jeg elsker det. Går derfor videre med det brutale orkesterverket fra “Romeo and Juliet” av Prokofiev, Oslo filharmoniske orkester, nydelig innspilling utgitt på Lawo. Vi spiller fra 1. akt “At the dukes command” og så bortetter. Enormt dynamisk. Stålkontroll. Nydelig klangstruktur. Rett og slett imponerende!

Sånn ellers elsker jeg vår rikstrubadur Ole Paus, av alle hans nydelige utgivelser velger jeg i dag den siste utgitte under hans eget navn, trippelalbumet “Avslutningen”, og den stemningsfulle låta “Balladen om Bente L”. Heed Canalot legger det fram så tydelig, så nært, så detaljert, så emosjonelt. På mange måter blir det som en personlig fremførsel, nesten intimt. Er det noen detajer i denne innspillingen du lurer på, sjekk den i et oppsette med Heed og Focal, er mitt tips. Det er bare helt nydelig. Ikke like romantisk som med iFi iCan, men like åpent og detaljert, definitivt. Og mens vi er i gang med emosjonelle låter fra rikstrubadurer, hører vi like gjerne Odd Børretzen og “Bekkelaget Blues”. Fascinerende hvor nært det blir. Stemmen bare er der, ekte, nær og formidlende. Det er virkeligheten jeg presenteres for, ikke en kopi, og jeg tror på historien!

Ja, så var det denne strømforsyningen, da, Q-PSU III. Denne kan mate to produkter i Heed-sortimentet samtidig, i mitt oppsett overtok den ganske enkelt for standard strømforsyning, se bilde. Jeg har opplevd en del tilfeller opp gjennom der strømforsyningen har vært essensiell for opplevelsen, så jeg hadde visse forventninger. Vel, de ble ikke helt innfridd. Forskjellene oppleves ikke som formidable, mer i retning av subtile, om du presser meg på det. For meg tyder dette på at standard strømforsyning er godt og fornuftig dimensjonert, og dermed bidrar sterkt til å gjøre dette produktet til et meget godt kjøp. Helt kort beskrevet er lyden noe roligere, med en anelse svartere bakgrunn og en touch mer presisjon i bunnoktavene med Q-PSU III innkoplet.

P1040504

Sluttsatsen er ren lykksalighet. Heed Canalot er en helt strålende hodetelefonforsterker, rytmisk, levende, detaljert, elegant. Jeg har prøvd en rekke forskjellige hodetelefoner på dem, og likte vel Focal Elear aller best, men samtlige av de andre, uansett 32 Ohm eller 250 Ohm, fungerte helt glitrende og lekkert. En av de aller beste hodetelefonforsterkerne jeg har hatt gleden av å ha i hus, uansett pris og prinsipp, og det finner jeg faktisk ganske utrolig, ettersom den ikke koster mer enn en brøkdel av de dyreste jeg har prøvd!

Heed Canalot III hodetelefonforsterker, kr. 6500,- inkludert standard strømforsyning

Heed Q-PSU III, strømforsyning for inntil to Heed-bokser, kr. 4200,-

 

 

 

 

 

 

Lagrange! LaGrange!!

Lagrange! LaGrange!!

Lagrange-punktet, L-punktet, er et matematisk beregnet punkt mellom himmellegemer, der alt på et vis står stille. Spørsmålet jeg har, er om det er vanskeligere å finne enn G-punktet? Mye mulig, om det eneste du skal benytte er ørene, i hvert fall. La oss lytte etter Heed’s L-punkt!

P1040489

Først, til dere astronomer der ute, tilgi meg for min lemfeldige forklaring av L-punktet, for å bøte på min uærbødighet, legger jeg inn denne linken.  Saken er altså den, at før akkurat i dag, har La Grange for meg utelukkende vært en låt av ZZ Top, denne finnes på deres tredje studioalbum “Tres Hombres”, og jeg lover å fortelle hvordan denne låter på Heed Lagrange etter hvert. Jeg er en sucker for sånne tåpelige sammentreff, ganske enkelt.

Dermed er det på tide å komme til poenget: Heed Lagrange er Heeds første normalt brede (47 cm) komponent, en integrert forsterker med innebygget RIAA, 2 x 60 Watt i 8 Ohm, ubalansert, og veier inn med solide 15 kilo. Byggekvaliteten oppleves som helt strålende, brukeropplevelsen er i retning high end, ganske enkelt. Heed Lagrange kan lett nevnes i samme åndedrag som Naim Supernait og desslike, det kjennes som et trygt sted å lande, egentlig. Jeg skulle i grunn likt å titulere denne integrerte forsterkeren som en “Britisk forsterker”, men det er den så absolutt ikke. Eller…, Heed oppsto i en fjern fortid (80-tallet) ved å overta Richard M. Hay’s konstruksjon, Ion Obelisk, en 30 Watt integrert forsterker som spilte helt nydelig. Disse er fortsatt å få tak i på bruktmarkedet! Overtakelsen var ukontroversiell og i overenstemmelse med avdøde Hay’s familie, dermed flyttet Obelisk-konseptet seg til Ungarn og byttet fornavn til Heed. Siden den gang er konseptet både forfinet, utviklet og utvidet, og hittil siste resultat av denne utviklingen er altså Heed Lagrange.

P1040490

Utseendemessig er Heed Lagrange en nokså elegant og symmetrisk konstruksjon, den er utstyrt med full fjernstyring, HT-bypass (kan altså kjøres om rent effekttrinn) og hodetelefonutgang, i tillegg til nevnte RIAA-trinn. På baksiden finnes ei gullrekke av inn og utganger, RIAA er allerede nevnt et par ganger, deretter følger 4 linjeinnganger + inngang for throughput, for bruk i kombinasjon med hjemmekino, eller om du ønsker å kjøre en DAC med volumstyring rett til effekttrinnet. Det finnes også to utganger, en ren linjeutgang, f.eks til separat hodetelefonforsterker, om det behovet skulle melde seg, dernest en mer interessant pre out. Undertegnede har etter hvert utviklet seg til en entusiastisk Heed-fan, selv eier jeg en Heed Obelisk DAC, samt en Heed Canalot hodetelefonforsterker (omtale følger!), så jeg er i utgangspunktet positiv justert på bias. Ta dette med som informasjon for videre lesning, i fall det skulle ta av litt. Vil bare pirke litt angående fjernkontrollen, der volumstyringen er litt i kjappeste laget. Fort gjort å overkompensere, skulle vel ønske Heed kunne bremse rotasjonshastigheten noen hakk. Bortsett fra dette oppleves byggekvaliteten å være særdeles god, subjektivt kjennes dette ut som nydelig mekanisk kvalitet.

p1040494.jpg

Innledende runder med musikk, filmlyd og Spotify viste vel ikke helt det jeg hadde håpet fra en ny Heed-konstruksjon. Her var det veldig begrenset hvilke høyttalere den ville spille fritt og lekent med, det var nokså grått og gjerrig på det klanglige, og måtelig hva angikk det dynamiske og levende uttrykket. På den annen side hadde leverandøren mer enn hintet til meg om at enkelte komponenter inne i denne Heed-boksen låt rett så stivt innledningsvis. Så jeg drakk meg til mot en kveld, og fant fram heavy-samlingen min… Jeg vet ikke hvilket syn den generelle leser har på dette med innspilling av elektroniske komponenter, så jeg tenker ikke pådytte dere svevende teorier, men av årsaker jeg dermed ikke på noen måte kan forklare, var påfølgende dag nærmest som et lite sjokk å regne. Borte var tendensen til grå og matt kulør, forsvunnet i de øvre luftlag var en liten “kant” som kunne virke noe irriterende oppover i presensområdet. Tilbake sto noe jeg kort og greit vil karakterisere som high-end ro og eleganse, toppet av en slagkraft av helt uventet karakter, kjenner jeg igjen alt Heed kan, og mere til! Så hva gjorde jeg? Lot den få smake det beste jeg har tilgjengelig av kilder for tiden. Audio Note DAC 4.1X. “The Dreamcatcher”. La meg bare si at jeg gruer meg til den dagen denne DAC’en finner veien tilbake til sine rettmessige eiere, og Heed Lagrange hadde ingen problemer med å understreke dette poenget for meg, tvert i mot. 

P1040493

Så legger vi i vei, da, på sangens vinger. Og jeg begynner selvsagt midt inne i Lagrange-punktet, hos ZZ Top og deres låt “La Grange” fra Tres Hombres. Dette er deilig rytmisk og lekende. Trommestikkene klikker lekent mot kanten på skarptromma, mens vi venter på at ZZ Top skal banke sine Texas-rytmer inn i oss. Og kan Heed Lagrange rocke? Det kan jeg love! Her oppfører forsterkeren seg tøft, fett og litt gammeldags, det er ekte vare som leveres. Bassrytmene ligger i forkant i lydbildet, mens solo og vokal tar plass litt bakenfor, her er det rå boogie som er mål og mening, og Heed skjønner akkurat det bedre enn de fleste, faktisk. Rytmene banker i rommet, og jeg tramper takten lykkelig. Men la oss gå over på en noe snillere innspilling, Mark Knopfler, fra Ragpicker’s dream, med låta “Coyote”. Det rytmiske og lekende er igjen det mest fremtredende. Fullstendig nytt innsyn i denne låta en levende, rytmisk, slagkraftig tilstedeværelse. Ro og dynamikk hånd i hånd. Bemerk allikevel følgende atter en gang: Det er noe med den AN Dac’en som bidrar voldsomt til å blåse liv i all musikk, men det er uansett svært sjeldent at forsterkeren kan videreformidle dette så klokkerent som Heed Lagrange. Den fortjener kort sagt de beste kilder du kan klare å finne til den.

P1040491

Vi dykker inn i jazz-landskapet der Ray Brown trio serverer oss “The real blues”, en live innspilling fra Juli 1988 i Santa Monica. En nydelig innspilling, særlig bassen er helt herlig og opptaket sprudler med sin strålende dynamikk. Heed formidler med nærmest dødsforakt, levende, sprudlende, full av smekk, full av liv. Føttene lever sitt eget liv, danser omkring på gulvet og formidler på denne måten at dette swinger det av! Kanskje ikke så vanskelig å få det til å leve såpass med en nydelig innspilling fra dette superlaget, så jeg banker i vei med en helt annen utfordring, da i form av Deep Purple. Joda, utvilsomt et superlag det også, men skiva “Now What?” kan ikke akkurat beskrives som sprudlende og levende rent innspillingsteknisk, er jeg redd. Flat og pregløs er vel heller uttrykkene jeg vil benytte, men låta “Vincent Price” er uansett alt annet enn pregløs, dette er spennende musikk! Heed Lagrange leverer da også et sjeldent innsyn i denne låta, og holder svært god styring på begivenhetene. Det er en åpenbar storhet i denne komposisjonen, og akkurat det formidler Heed med overbevisning. Kjempetøft.

P1040488

Tilbake til nydelige innspillinger, denne gangen klassisk fra Analogue Audio Association, russisk kor, Cantus ex Corde. Det er vanskelig for elektronikk å gjengi kor uten trøbbel. Ofte oppstår en form av “samklangsartefakter”; en slags “gjalling” som skaper en viss hardhet, spesielt ved crescendo. Intet slikt denne gangen, dette er da fullstendig magisk, ja, nå låter faktisk helt og holdent som en særdeles vellykket rørforsterker! Ja, jeg vet at dette med påstander om rørforsterkere er kontroversielt, men her benytter jeg skamløst min erfaring som trumfkort, så får dere som mener jeg tar feil bli så oppgitte som dere vil, dette er min egen blogg! Dybde, størrelse, rom, klanger, plass, dynamikk, tilstedeværelse, nerve, innsyn, alt dette og mere til, Lagrange er en klasseforsterker. Videre med Ralf & Tal, “Duet for cello and bass”, og igjen leveres det med organisk, ekte klangkarakter, toppet av rom, dynamikk og nærhet. Dette er helt og fullstendig lytefritt. Også Arion Ensemble “The Water Music” spilles nydelig organisert og kontrollert, med naturlige, organiske klanger, med fullstendig innsikt og klanglig harmoni. Rytmisk og rolig på en gang.

P1040486

Som nevnt inneholder boksen også et RIAA-trinn, vi må lytte på dette også. En solid 70-talls Pioneer-spiller, direktedrevet, med en Audio Note IQ3 moving magnet koples til. Den innebygde RIAA’n er i prinsippet et Questar-trinn fra Heed’s Modular-serie, en relativt lettbent, rytmisk og åpen gjengiver. Generelt anbefaler jeg dermed en tydelig varmtklingende platespillerkombinasjon, noe som dessverre ofte kan være litt vanskelig å finne i rimelige prisklasser, men Pro-Ject Essential kan nok fungere. Selvsagt finnes enkelte japanske remdrevne fra 70-tallet, som f.eks. Pioneer, men også flere andre. Pick-up som f.eks.  Ortofon 2M Red, Shure, Goldring 1000-serie, Audio Note IQ-serie vil være gode partnere. Mitt nevnte oppsett fungerer bra, men jeg kunne faktisk tenke meg enda mer skyv nedover, men da begynner det fort å koste litt. Dette RIAA-trinnet gjør ingen skam på forsterkeren, den åpenheten og rytmikken som serveres, er ikke noen selvfølge for innebygde RIAA-trinn fra så mange produsenter.

Nevnt er også utgang for hodetelefonm igjen har Heed benyttet en velspillende enhet fra Modulus-serien, kjent under navnet Canamp. Selv benytter jeg Heed Canalot som hodetelefonforsterker i det daglige, og jeg kjenner igjen det dynamiske, gjennomsiktige, lekne og kraftfulle uttrykket fra den noe mer påkostede modellen. Dette er kort sagt en strålende hodetelefonforsterker, kombiner den gjerne med Beyerdynamic DT 770 PRO (250 Ohm-utgaven!), eller, om du føler deg rik, Focal Elear. Igjen er det rytmikk og spilleglede i bøtter og spann, fantastisk godt resultat for en innebygget hodetelfonforsterker!

P1040487

Så hvor havner vi i totalbildet med Heed Lagrange? Utrolig høyt, vil jeg si. Dette er en knallperle av en integrert forsterker, selv om den ikke rår over mer enn 60 Watt i hver kanal. Dette begrenser selvsagt høyttalerutvalget noe, men om man finner en god partner, framstår Lagrange som rent ut sagt brutalt sterk. Kombinert med en helt uvanlig klangstruktur som låter i retning av en god rørforsterker, en livlighet og gjennomsiktighet som virkelig skaper liv og røre, ender vi med en soleklar hit. Tilbake på min mye dyrere Spec-forsterker er forskjellene faktisk urovekkende små; jeg måtte gå flere runder før jeg ringet inn detaljene. Joda, jeg aner en enda mer forfinet gjengivelse, samt en touch åpnere og kraftigere gjengivelse fra Spec, men bare det at vi må søke såpass nøye, er intet annet enn fantastisk. Velg en relativt lettstyrt høyttaler, Spendor A-serie, Doxa, eller f.eks. Fyne, og du vil kunne nyte et ekstremt vellydende oppsett i din egen stue. Heed Lagrange er et fantastisk smykke til en særdeles fornuftig pris, nå er L-punktet funnet, og du vide verden hvor deilig det er!

Heed Lagrange integrert forsterker, 2 x 60 Watt, veil pris 38 650,-

Import Moiz Audio

 

 

 

Hvit makt fra Arendal?

Hvit makt fra Arendal?

Joda, jeg er klar over at jeg tar litt sjanser med en slik kontroversiell overskrift, men tross alt kommer disse høyttalerne fra Arendal… La meg derfor med en gang si at Arendal 1723 Bookshelf S representerer alt annet enn korttenkte snauskaller. Her er det livlighet og stor toleranse hele veien!

P1040455

Nå tok jeg allikevel ikke overskriften helt ut av lufta. For det er en underliggende kraft, og en insisterende tilstedeværelse som ikke kan overses i disse høyttalerne. Men da er jeg allerede på full fart inn i en seriøs foregripelse av begivenhetenes gang, så la oss heller starte med å si litt om disse høyttalernes grunnleggende, tekniske utgangspunkt. For det første: De kan selvsagt fås i andre finisher enn hvit pianolakk, dersom du ønsker mer anonyme høyttalere enn de relativt godt synlige, elegante boksene som har vært på test. Dernest er de veldig annerledes tenkt ut enn de velkjente Tower-høyttalerne, som virkelig har satt Arendal Sound på audiokartet. 1723 Bookshelf S (for Small) er faktisk trykkammerhøyttalere. Ikke på noen måte et vanlig prinsipp for tiden, dessuten relativt overraskende når vi kjenner storebrødrene som villbasser med høyt volum og generell galskap som mest fremtredende egenskaper. Typiske trykkammerhøyttalere er jo BBC-konstruksjoner med stiff upper lip og en nokså tydelig sjenanse i bagasjen, hvordan kan man få dette til å passe med Arendals nokså brutale image? Som med eksempelvis den legendariske BBC-monitoren LS 3/5A, har også 1723 Bookshelf S lav virkningsgrad, med sine svært moderate 84 dB / 1W / 1 m. Dessuten har den nokså lav impedans også, med sine nominelle 4 Ohm, hold disse data sammen, og resultatet peker utvilsomt i retning brutal forsterkerkraft på menyen med store bokstaver. Men, i klar kontrast til nevnte LS 3/5A, har 1723 S headroom i bøtter og spann, og går slett ikke i metning på samme måte som de litt gammelmodige BBC-høyttalerne. Her er det bare å fylle på med effekt, Arendal tillater inntil 250 W / høyttaler, men igjen, bemerk at dette tallet  gjelder ved 4 Ohm, som altså er disse høyttalernes nominelle impedans.

P1040465

Diskantene sitter i bunn av såkalte wave guides, en slags ropert, som er blant annet er ment for økning av effektivitet. Elementene deles såpass lavt som 1500 Hz, i sin tur betyr denne løsningen svært god kontroll på spredning, og høyttalerne får dermed en lettplassert natur. De tåler vegger og møbler i relativ nærhet, men som alltid anbefaler jeg en del toe in for optimalisering av resultatet. Det viktige med denne høyttaleren blir vel helst å balansere output fra de to elementene, slik at intet overdrives i noen del av frekvensområdet, og akkurat dette har konstruktørene jobbet mye med. Bassene er coated paper med 6,5″ diameter, kassene oppleves svært solide og stive, mens terminalene er ren high end. Nå er det muligheter for bi-wiring for dere som har slike tilbøyeligheter, selv har jeg ikke benyttet meg at denne muligheten. Derimot har jeg benyttet forsterkere fra drøye 15 til 250 W (i 4 Ohm) på disse høyttalerne, og observasjonene er at selv om ingen av dem gjør seg bort, profitterer 1723 S på solid effekt fra forsterkeren. Endelig fant jeg høyttalerne som fikk min Micromega PW-250 til å slå ut i full blomst! Dette siste poenget er faktisk ikke så enkelt som man kan tro; denne forsterkeren har vist seg notorisk kjedelig i lag med den type høyttalere jeg stort sett omgir meg med, dvs. enkel last, høy effektivitet og høy impedans. Micromega-forsterkeren trives først når den må slite litt for resultatet, og det må den når den skal vekke Arendal 1723 Bookshelf S!

De innledende runder viser oss en svært harmonisk høyttaler, jeg skal vokte meg vel for å påstå at dette rangerer blant de mest oppløste og luftige jeg har hørt, men at den er i eksellent balanse, hersker det liten tvil om. Fantastisk sammenheng mellom bass og diskantelement, er knapt i stand til å ane hvor overgangen er, 6,5-tommeren henger unormalt godt med toppen her. Dette til tross for at toppelementet oppleves hurtig på grensen til eksplosivt, ikke på Klipsch-nivå, men med mye smekk, allikevel. Det er mellomtonen som eksellerer. Mye grunnet en kontrollert beherskelse i bunnoktavene, ganske typisk for trykkammer, fremstår mellomtonen med nydelig innsyn og detaljrikdom. Pluss på at blåsere og desslike dermed tillates skinne fritt og åpent ved behov, så har vi en utrolig spennende stativhøyttaler som resultat. På mange måter en nokså slem konkurrent til Roksan TR5 S2, for der sistnevnte er myk, særs veloppløst og elegant, er 1732 S tøffere, tørrere, sintere. Samtidig er Arendal også betydelig sultnere på effekt, på mange måter er de vel kvalitativt på samme nivå, allikevel nærmest som lydmessige motpoler å regne. Begge evner å trekke lytteren med seg inn i musikken, men med helt forskjellige virkemidler. Fascinerende. Og ellers oppgir Arendal et frekvensområde på 65 Hz – 20 kHz innenfor +/- 3dB, men dette vil jeg virkelig karakterisere som svært konservativt oppgitt. Frekvenssveip viser at i mitt rom er det så å si jevn output ned til 30 Hz, fullstendig brukbar på 25 Hz, greit hørbar på 20 Hz, til og med helt nede ved 15 Hz finnes det et eller annet som definitivt bidrar til musikkgjengivelsen. Dette er i sannhetens navn helt unormalt bra for et par stativhøyttalere! Merk allikevel to ting; at et moderat stort element i et trykkammer ikke flytter mye luft, samt  at dette ikke er vitenskapelig måling, kun en subjektiv sammenligning med alt annet som er innom av utstyr. Mitt rom legger dessuten på en del ekstra i området 40 – 45 Hz, hvilket passer 1723 S helt perfekt, tatt i betraktning deres langsomme avrulling nedover. Og før jeg glemmer det; disse høyttalerne er THX-spesifiserte, åpenbare valg for kinoentusiastene. Skal du ha dem i front, foreslår jeg å la dem jobbe i lag med en av Arendals brutale sub-woofere, bare.

Går vi løs på musikkeksemplene, overraskes jeg ikke over at disse høyttalerne har utpregede allround-egenskaper. Derimot overraskes jeg over at jeg likte klassisk ekstra godt på dem, all den tid de ikke innehar den organiske eleganse og troverdighet jeg pleier å forbinde med de høyttalerne som gir meg de beste klassisk-opplevelsene. Som  Response, som virkelig er noe helt annet enn Arendal 1723 S, bare for å ha det helt klart. Men jeg vil litt tilbake til forholdet mellom Micromega PW-250 og Arendal 1723 Bookshelf S, ja her føler jeg for å sende en takk til Arendal for at de plutselig har fått denne forsterkeren til å framstå med pondus, kontroll og, ikke minst, liv, noe den stort sett ikke har vist mye av i min lange rekke med tester. Som nevnt har jeg spilt med flere forsterkere på disse høyttalerne, mens oppsettet jeg oftest referer til i de følgende avsnitt er: APL drivverk/DAC direkte inn i Micromega PW-250, derfra til høyttalerne, enkelt og greit. Endelig skinner denne klasse-D forsterkeren slik den kan, dette er virkelig en nydelig match! Det sagt; velkjente PRaT-forsterkere fra Storbritannia og Ungarn (sistnevnte dreier seg om Heed, selvsagt) setter fingeren enda tydeligere på det rytmiske og lekne uttrykket fra Arendal, men her mangler man fort litt brutalitet, i stedet.

P1040458

Vi begynner i det forsiktige hjørnet, med “Trip Hoppin”,  K&D Dub; dette kan vel best beskrives som heismusikkvarianten av chillout, men dette er strålende innspilt. Arendal responederer med en presis og eksakt gjengivelse, men jeg mener vel å oppleve en viss mangel på “juice” og klang. Det klinger ikke ut i evigheten, det er litt tørt og noe mer in your face, enn det en såpass atmosfærisk og eterisk låt som denne kan være. Dynamisk sett er det derimot veldig tilstede. Dessuten er det strålende godt organisert, plassering og detaljering trygg og solid. Betydelig dårligere innspillingskvalitet finner vi i Rainbows 70-talls utgivelse, “Long Live Rock’n’Roll”, og dette setter høyttalerne på helt andre prøver. Og det låter tynt, selvsagt, sånn er nå en gang denne innspillingen, ja, den kan faktisk profittere på Spotify i stedet for høykvalitets-CD, all den tid Spotify leverer en noe fetere og mer tilgivende gjengivelse. Det interessante ved avspilling av en SHM SACD fra Japan, er jo at Arendal makter å få dette lytteverdig, uansett. Til tross for et opphav som er forbi en hver mulighet til redning, avspilles dette med en form av harmoni, med en relativt åpen, forståelig mellomtone. Jeg savner ofte de fete og unyanserte 70-talls-anleggene på denne innspillingen (og på Deep Purpless “Burn”, forresten), der er ikke Arendal, heller, men de skaper uansett en herlig tilstedeværelse og atmosfære på den arabiskinspirerte, herlige låta “Gates of Babylon”. Spennende!

P1040462

 

Over på mer høyverdig kultur… (?). Arendals egen (ja, byens altså, ikke bedriftens) internasjonalt bejublede jazzvokalist, Inger Marie Gundersen, foredrar “A taste of honey” med stor innlevelse. Her er det mye mer farger enn ved forrige eksempel, men igjen oppleves det som litt kort, og litt lite juice i leveransen. I det hele tatt er denne tendensen til gjerrighet et klart karaktertrekk, men på den annen side fremmer akkurat dette fenomenet presisjon og tydelighet. Det fungerer svært så fint, og instrumentene får sine særpreg, til tross for litt mangler rundt det organiske og levende. Dette er mer tysk enn engelsk, for å beskrive det på en annen måte. Jeg fjerner meg frekt fra det finkulturelle og svever over til de alternatives sfærer, der “Sweet Wilderness” med Medwyn Goodall leverer basstoner fra helvete. Her imponerer Arendal 1723 Bookshelf S formidabelt! De spiller de aller dypeste tonene med nydelig verdighet, helt fullstendig fri for artefakter av noe slag. OK, de flytter ikke mengder luft, de viser ikke størrelsen i den nederste oktavene, viselig nok, men dette er uansett det beste jeg har hørt fra stativhøyttalere på denne låta, punktum. For en verdig eleganse de framviser, balansen er nydelig, dette står ganske enkelt fjellstøtt.

P1040457

Så må vi over på et tema som egentlig burde være Arendals styrke, dynamikken. Vi benytter “Moten Swing” med Big band Basie; en absurd eksplosiv låt på de beste anleggene, men forskjellene på spesielt høyttalere er formidabel på denne låta.  Dynamikken fra disse Arendal-høyttalerne er brukbar, men heller ikke mer enn det. Igjen takles dette med ro og verdighet, men direkte imponerende er det vel ikke. Hadde på mange måter ventet meg mer av akkurat dette med blåser-støt på denne typen semi-horn-høyttalere, det er liksom blåsere som skal være livretten. Joda, blåserne klinger så visst fint, men de eksploderer ikke i trynet på meg, slik en blåserrekke fra det virkelige livet gjør. Vi kan fortsette med “A Dark Knight, Hans Zimmer’s mesterlige filmmusikk. Og igjen setter Arendal nærmest en ny standard, altså, en stativhøyttaler skal vel ikke kunne få til dette!? Her flyter 1723 S på en fantastisk evne til å takle utfordringer, samt en helt nydelig balanse i alt som leveres. Dette er storslått, velorganisert, og atter føler jeg for å benytte utrykket verdig beskrivende for den ro og soliditet disse høyttalerne formidler. 

P1040466

Jeg var inne på dette med klassisk musikk, av årsaker jeg er litt usikker på nyter jeg måten Arendal 1723 Bookshelf S formidler klassiske verker. Det er nok balansen og kontrollen som gjør hoveddelen av jobben for meg, tror jeg, for jeg har faktisk også visse innsigelser. Vi kjører det melankolske korverket “Misére”, mesterlig innspilt av Harmonia Mundi, og joda, det er fint å lytte til, så definitivt. Utfordringen går på at vi vel mangler siste rest av emosjonsformidling, som ville kunne løftet dette korverket fra vakkert til gripende. Her blir det nok litt for enkelt og uorganisk fra Arendals side, men de består testen på ren og skjær kontroll over begivenhetene. Så over på en av Vivaldis swingende verker, denne gang “Konsert i G-moll for 2 celloer (og en masse annet)”, der Harriet Krijgh trakterer en av celloene. Dette viser på en flott måte hvorfor jeg liker klassisk på disse høyttalerne. Det er den verdige (der var det igjen!) og organiserte gjengivelsen, intet går galt, det er lite å peke på av tøys og tull, det bare spilles av uten bekymring. Det er rytmisk og lekent, det er heller ikke her veldig organisk i klangmønsteret, men det er uangripelig i sin ryddighet, og gjør man det slik, blir presisjonen et aktivum som behandler et stort orkester med kontroll og balanse.

P1040463

Arendal har med sin litt uvanlige konstruksjon skapt en meget spennende og altetende høyttaler i form av 1723 Bookshelf S. Ikke de mest oppløste, elegante eller forfinede formidlerne i bransjen, men en særdeles tolerant og velbalansert høyttaler er det så definitivt. Gir du dem solid med strøm, og en god kilde, vil de svare med å spille av alt du kan finne på å kaste på dem med den største selvfølgelighet. Dere som har lest hele teksten, vil se at jeg stadig vender tilbake til uttrykket “verdighet” i beskrivelsen av disse høyttalernes måte å spille musikk på. Med det mener jeg at de takler alle påkjenninger på solid, fornuftig måte, det er aldri noe juks eller overdriv, det er en helt fantastisk balanse som bærer en hver påkjenning på sine sterke skuldre uten å mukke. Du har relativt fritt valg av forsterkere, avhengig av hva du vil oppnå, men jeg foreslår godt med effekt til rådighet, det er ikke laveffekts rørforsterkere som er førstevalget her, nei. Klasse D eller britiske forsterkere i den noe høyere ende er vel mine personlige førstevalg, men her er det som nevnt ganske åpent. Alt i alt en helt nydelig, levende og bunnsolid høyttaler fra Arendal!

Arendal 1723 Bookshelf S, priser fra 11 990,- / par, regn med noe tillegg for pianolakk.

Kontakt LSound for mer info.

 

 

Ø. HÆ? Ø! Å, ja!

Ø. HÆ? Ø! Å, ja!

Ø, øøh, da det var nå litt av et merkenavn. Men bevares, mer enn fett nok for meg. Spørsmålet er om Ø er så heftige at lytteren bare føler trangen til å rope Å!? De ser i det minste sånn ut. Så jeg setter meg i godstolen, lener meg tilbake, og bare klinker til!

Mala_Audio_ØAudio speakers_white_1

Ø produseres hos hos den seriøse Pylon-fabrikken i Polen, for øvrig er eier av Ø-konseptet også importør av Pylon, så det er vel mulig han har trukket med seg aldri så lite inspirasjon fra den kanten. Som dere kan se på bildene er Ø en toveis konstruksjon, i bunn finner vi en solid 12-tommer produsert i USA, et pappelement med brutal magnetkraft. Dette veksler med noe såpass spesielt som en 3-tommers kompresjonsdriver helt nede ved 1200 Hz, denne driveren tar seg så av resten hele veien opp. Et spennende design; toveis med basis i en 12-tommer og en 3-tommer tror jeg knapt jeg har hørt om før. Filteret som deler mellom elementene er nokså bratt, her benyttes et 3.-ordens (-18 dB/ oktav) filter oppover, og et bratt 4.-ordens nedover, hvilket betyr at det er en svært begrenset overlapping der begge elementer spiller i samme frekvensområde. En vanskelig kunst, dette med delefiltre, og såpass avanserte filtre som her, vil ta noe av effektiviteten, allikevel har vi her å gjøre med en høyttaler med høy virkningsgrad. 93 dB / 1W / 1 m opplyses, jeg mener det muligens er en anelse optimistisk, på den annen side er de i så fall ikke alene om akkurat det! Uansett er det fantastisk at Ø Icon ikke på noe sted i frekvensområdet faller under 8 Ohm impedans, dette er rørforsterkermat, ferdig pratet.

 

 

Konstruktøren kan ellers fortelle den spennende nyhet at mer er på gang i Ø-sortimentet, så vel mindre som større modell er underveis. I praksis betyr det både 10″  og 15″, halleluja, dette kan det bli mye moro av, kan jeg love. Det er ikke helt lite moro allerede! Helt grunnleggende låter Ø Icon faktisk ganske snilt, dette litt i motsetning til de konkurrentene som faller meg inn sånn fra start, nemlig Arendal og Klipsch. Nå er begge de omtalte billigere enn Ø, hvilket faktisk er hørbart over hele frekvensområdet, men de nevnte har også et par triks oppe i ermet, jeg kommer tilbake til saken underveis. Ø kan leveres i flere flotte finisher, svart og hvit pianolakk, samt en nydelig valnøtt-finish både matt og blank. Valnøtt koster deg 5000,- ekstra, det betyr et påslag på noe under 10%. Høyttalerne er elegant bakoverlent, de har skrå flater aller veier, kabinettet er godt avstivet, og konemor klarer neppe å plassere blomsterpotter på toppen av dem. Med mindre det benyttes kontaktlim, altså. Ingen muligheter for bi-wiring, en helt fornuftig avgjørelse etter min forståelse av virkeligheten. To solide bassporter munner ut lavt nede på den ene vinklede sideplaten, temmelig elegant det hele.

Mala_Audio_ØAudio speakers_white_5

Frekvenssveipet viser at de oppgitte data på frekvensområde er rimelig korrekte, det opplyses 27 Hz til 20 kHz, men uten spesifikk dB-angivelse så langt jeg kan se. I mitt rom oppleves det som om Ø Icon ruller forsiktig av nedover fra omtrentlig 70 Hz, men mitt rom legger på en del fra 45 Hz og nedover et stykke, så mye av dette kompenseres her i huset. Mellom 30 og 25 Hz skjer en tydelig og bratt avrulling, og ved 20 Hz er det ikke mye output å snakke om i det hele tatt. Sånn generelt vil jeg hevde at med Ø Icon har konstruktøren klart å koble sammen en umulig kombinasjon på godt vis, elementene henger godt sammen, men jeg vil ikke benytte uttrykket “sømløst” denne gangen, for det er det ikke. Det er to elementer med tydelige særegenheter, og det er så å si umulig å få dem til å flette uten å røpe noe som helst. Det sagt, så lever jeg faktisk helt fint med de små artefaktene jeg opplever, fordi totalresultatet uansett er såpass levende, underholdende og involverende, at musikken settes i høysetet hele veien. Visse utfordringer er det vel med de klanglige aspekter i begge retninger, dette er en høyttaler bestående av kombinasjonen mellom dynamisk bass og et fullblods horn som spiller over et stort frekvensområde, “perfekt” er ikke et ord som benyttes i utrengsmål. Ikke at jeg ønsker det, heller, for øvrig. Jeg vil ha livet i toppen, og trøkket i bånn, og det finner jeg i Ø Icon, takk og pris!

 

 

Ø Icon vil ha et sted mellom 10 og 500 Watt i hekken for å spille, jeg synes vel spennet her strakk seg nokså heftig i begge retninger, om jeg skal basere meg på mine opplevelser underveis. 10 Watt er for lite, 500 unødvendig mye. Av for meg litt uforklarlige årsaker opplevde jeg Ø Icon som nokså effektsugne, dog ikke uten unntak, jeg kommer tilbake til dette også. Helt kort vil jeg si at hurtige, stramme klasse A/B-forsterkere egentlig ga meg mest moro, jeg ser for meg noe du kan finne mellom Naim og Hegel, egentlig, Ø elsker nemlig rytmikk og kontroll. Jeg fikk til strålende resultater med både rør og transistor, klasse A, A/B og D, men det var uansett tydelig for meg at spreke, og, ikke minst, kontrollerende forsterkere med solid strømforsyning tryller fram de aller beste sider av Ø Icon. Litt underlig, tatt i betraktning det faktum at de er både effektive og høyimpedante, men det er nå den opplevelsen jeg tydelig opplevde ved test av diverse forsterkere på Ø Icon.

Mala_Audio_ØAudio speakers_white_6

Så banker vi løs på dem, og starter ballet på den virkelig mørke siden med skiva “Black Sabbath 13”. Det oppleves tungt, solid, fullstendig åpent og kontrollert. Vi finner ikke den samme galskapen som hos Klipsch, min subjektive opplevelse her er dessuten at Ø er relativt sugne på masse effekt for å virkelig ta av.  Det spilles med stor presisjon, men jeg sitter i lytteposisjon og savner et eller annet hemningsløst, noe voldsomt og digert. Høyttalerne takler  brutale pulser uten tendenser til overbelastning, samtidig som det oppleves at det er en eller annen klanglig forskjell på basselementet og hornet. Det låter virkelig flott, jeg vil bare skru opp og opp, og blir i grunn mer og mer forvirret, for jeg opplever ikke at noe eksploderer, bryter sammen eller blir ubehagelig. Ø Icon takler alt, svelger alt, formidler alt, fullstendig uten å vise en eneste tendens til stress, og det forvirrer skribenten, selv etter mer enn 25 år med lytting på sånne greier. Ergo skrur jeg opp, opp, opp og OPP!! Til slutt går det galt, dette er første gang jeg opplever å tvinge Spec-forsterkeren i kne så det holder. Det gode er at Spec ikke vrenger som enkelte skumle klasse-D forsterkere, derimot låter det eksakt som en rørforsterker som dyttes alt for langt. Det blir et kaos av fet lyd, bassrot og generell forvrengning over hele fjøla, bare gørr, egentlig. Jeg ser min kones munn bevege seg, jeg ser hennes øyne er oppsperret, men jeg hører ikke hva hun forsøker å formidle, men det aner meg at det ikke er høflighetsfraser. Nu vel, jeg har hatt et par klasse-D forsterkere i hus som ikke har vært nådige når de dyttes over kanten, så jeg er bare lykkelig over at Spec behersker seg med hensyn til ødeleggelser når ting tar av. Konklusjonen her? Store mengder øl og Black Sabbath er en dårlig kombinasjon. Men Ø tar det meste på strak arm, så slapp bare av, volumkontrollen er til for å brukes. 

Mala_Audio_Ø_Audio_speakers_black_4

Men la oss heller se på dagen derpå, der Ole Paus formidler “En bøtte med lys” for å holde oss ved liv etter gårsdagens utskeielser. Det leveres veldig åpent og levende, men igjen har jeg mindre spørsmål sammenhengen mellom elementene; bassen oppleves å ikke være like lynrask som hornet, vi er i det landskapet der vi opplever en sub som sliter med å henge helt med en hurtig stativhøyttaler, på et vis. Det er en viss logikk i denne opplevelsen, kompresjonsdrivere oppleves å være uhyre raske, det skal mye til for et passivt basselement å henge helt med på dette tivoliet, til tross for solid motor. Jeg liker lyden fra dette basselementet svært godt, men det er vel neppe like lynraskt som sin kollega som jobber i de øvre regioner. Jeg opplever det uansett ikke drastisk, det er mer å beskrive som et karaktertrekk enn en feil, etter min bedømmelse. For å unngå misforståelser; det er et enormt solid og presist basselement, som leverer alle varene helt ned uten å bomme en millimeter, men det å kunne være 100% sømløs med noe så hurtig som toppelementet, innebærer stort sett alltid en høyeffekts, aktiv sub-løsning med enorme magneter og stive oppheng. Om jeg tar et par steg opp når motet etterhvert samler seg i mitt sinn, drar jeg til med “Figaros bryllup”, innspilt på Harmonia Mundi. Åjadda, dette er en deilig dynamisk og levende fremstilling, det hører med til historien at Audio Note bidrar sterkt til totalen med sin DAC 4.1X, men allikevel, her viser også høyttalerne sine herlige allround-egenskaper. Klangene er flotte, men muligens  er rommet litt trangere enn jeg opplever det fra mine Doxa-høyttalere. Ikke så merkelig, i så fall, det er enkelte desginforskjeller her, som vi vil ha ganske så mye med saken å gjøre. 

O_Audio_Icon_American_Walnut_HG_1

Igjen kommer en ny kveld, det er vorspiel, og hvorfor ikke la rytmikken fra Safri Duo dra i gang kvelden? Oh yea, oh hellyeah! Fytti farao som dette swinger! Det er tight, eksakt og enormt medrivende. Jo, personlig skulle jeg jeg kanskje hatt enda mer vekt i helt bånn, men dette er det realt trøkk i! Mellombassen bærer dette på sine brede, solide skuldre, det låter helt uovertruffent, og jeg kan ikke se annet enn at en hver russ ville fått fullstendig hakeslepp av denne “stadionopplevelsen” vi kan fremkalle i en helt vanlig stue. Selvsagt tvinger vi skuta inn i enda trangere farvann, “Killin’ floor” med Kail Baxley overtar ballet, og igjen opplever jeg at det glipper litt helt nederst her, der hornet er veldig på ballen, kan bassen oppleves som nevnt tidligere en anelse for langsom, når det virkelig behøves attakk og hurtighet. Men misforstå meg rett, bassen er stram, presis og solid, det er bare en touch av “etterslep” om vi pirker litt i materien. Og vi slutter ikke der; “Ways of the ocean” med Medwyn Goodall er en utfordrende låt, med lange, feite synthbasstoner. Det er også en del informasjon oppover, og det blir fort ganske åpenbart at Ø låter som et horn, ikke akkurat overraskende, da. Det er ganske “påslått” oppover, rett over presensområdet, noen vil garantert reagere litt på akkurat det. Jeg gjør i grunn ikke det, Ø låter som nevnt ganske snilt, så konkurrentene er ikke akkurat mindre “påslått”, for å si det forsiktig. Som hintet til tidligere er det noen små utfordringer omring overgangen mellom elementene, på den annen side er det en flott payback helt nederst, der det spilles veldig dypt, bestemt og presist. Jo, noen høyttalere går enda dypere, men Ø leverer her massivt i området omkring 30 Hz, og effekten er formidabel, nydelig, imponerende, en ren og skjær nytelse.

Mala_Audio_Ø_Audio_speakers_black_2

Men horn er nå en gang horn, og det må vi da kunne peke tydelig på, uten at “bruskorkhøyttalerne” (domediskantene) føler seg tråkket på av den grunn. Eller? Vi sjanser på det, og drar i gang Big band Basie med “Moten Swing”:. Åjadda, dette er dynamisk sett friskt så det holder! Fortsatt lite å diskutere at Ø icon er rimelig påslått oppover, men på samme tid vil tidligere omtalte “snille” oppførsel, bremse mye av eventuell problematikk knyttet til dette.  Viktigere er det muligens at denne fremføringen skaper inspirasjon og interesse for så vel musikk som hifi, så vi fortsetter ufortrødent med låta “Cut’n run” fremført av Gordon Goowin’s Big Phat Band fra skiva “The Phat Pack”.  Låta inneholder en veldig distinkt “eksplosjon” fra en blåserrekke, og joda, dette kan man virkelig like. Horn ruler når det gjelder formidling av blåsere, glem aldri det! Og akkurat her skal vi vende tilbake til dette med rørfosterkere på Ø. Jeg var inne på dette med effekt og kontroll, men akkurat på dette punktet setter min moderate 15-Watter et viktig poeng på kartet. Horn låter nemlig kjempetøft med gode rørforsterkere, lynhurtig, klangfullt og heftig. Med Ø er det helt tydelig at det er forskjeller mellom elementene på just dette aspektet, rørforsterkeren serverer en enestående forestilling fra presensområdet og oppover, mens basslementet blir overlatt litt til seg selv. Så her blir bildet tydelig; disse høyttalerne behøver mer av en despot enn Audio Note P2, men velg gjerne rør, for denne eksplosive oppførselen er rent ut sagt vanedannende. Dermed ikke sagt at jeg ikke var imponert over de andre forsterkerne i samme oppsett og med samme musikk, men akkurat horn på horn gjør noe med folk, som nevnt, og en god rørforsterker har noe helt eget å melde i sakens anledning. Ø-leverandøren har solide produkter fra Line Magnetic, i den porteføljen bør det ikke være vanskelig å finne gode partnere, selv om den lille AN-forsterkeren viser seg en størrelse for liten.

O_Audio_Icon_American_Walnut_HG_4

Min Audio Note oppleves altså å bli hakket for veik, og da spesielt for kontroll av basselementet. Jeg undrer meg litt over fenomenet, ettersom målinger og konstruksjon skulle være hånd i hanske for en forsterker som den. Men musikkeksemplene taler i tur og orden sitt tydelige språk, selv den lettbente “Dans ma vie” med Yanni Nikofski lukkes litt igjen, og blir ikke så leken og spretten som jeg kjenner P2 til vanlig. Joda, den driver Ø forsåvidt greit, men ikke formidabelt, og matcher ikke Spec M99 på noe annet enn en litt mer “magisk” tilstedeværelse i stemmeleiet. På de tyngre jobbene oppleves det tydelig, “A Dark Knight” fra Batman-filmen mister noe av den enorme oversikten og innsikten i lydkulissene, som resultat av maskering fra et lett utflytende bassområde. Dette skal jeg ikke dvele mere ved, men mens vi er inne på lydkulisser, ønsker jeg å poengtere at ettersom hornet tar såpass stor del av frekvensområdet, unngår vi en del faseproblematikk mellom elementene, og lydbildene blir store og presise. Ikke like enorme som fra f.eks. Doxa 8.2, men også Q-sound håndteres med eleganse, alt i alt en imponerende evne til å sette opp store presise rom i alle plan, akkurat denne egenskapen var en positiv overraskelse. 

Mala_Audio_Ø_Audio_speakers_black_5

Til deres som kjenner mine følelser for Klipsch, må jeg poengtere at Ø er en mer forfinet prosessør enn disse amerikanerne, men dermed at den også oppleves å ha noe mindre av villskapen. Det er naturlige årsaker til denne subjektive opplevelsen, den renheten Ø leverer, sørger for at man ikke opplever at den spiller så tordnende høyt og eksplosivt, selv når volumet er formidabelt. Den framstår mild på et vis, sånn at man bare vil drive videre inn i det uendelige. At jeg tvang Spec-forsterkeren i kne skyldes klart mer mangel på vett enn mangel på Watt, og mer fokuserte tester i edru tilstand slår bena effektivt under teoriene om både tung last og lavt volum. Ø Icon lurer deg rett og slett med sin temmelig omgjengelige natur, så du opplever ikke alltid hvor høyt du egentlig spiller. Hornhybrider er i seg selv en kunst å få til, og jeg har vel så å si til gode å høre den perfekte variant over temaet. Men jeg våger påstanden om at Ø Icon er blant de absolutt beste jeg har hørt av arten, totalt sett. Joda, det finnes litt å gå på omkring forskjell i klangkvaliteter mellom elementene, samt den totale sammenhengen, Ø Icon er faktisk heller ikke den endelige høyttaler, naturlig nok. Men kombinasjonen av renhet, oppløsning, basskontroll, dynamikk og lydbilder, til sammen skaper opplevelsen av en særdeles vellykket høyttalerkonstruksjon til en absolutt fornuftig pris. Jeg gleder meg til fortsettelsen! 

Ø Icon hornhybridhøyttalere, pris 70 000,- ( i sannhetens navn opplyser leverandøren kr. 69 999,- men alvorlig talt…) Pluss på 5000,- for valnøtt finish.

Produsent / leverandør: Mala Audio, Drammen.

JubiLeema!

JubiLeema!

I 2017 var det 10 år siden Leema kom på markedet med sin toppmodell, den integrerte forsterkeren Tucana. Senere kom også en Mk.2, og dette er nå altså toppet med jubileumsmodellen Tucana II Anniversary Edition. Rognlien lytter med spenning!

P1040451

På mange måter kan en vel undre på om Leema sikter mot stjernene med sin Tucana, eller i det minste mot himmelen. På den sydlige halvkule finner vi stjernebildet Tucana, navngitt etter den Syd-Afrikanske fuglearten Tukan. Og wow, kan Tucana synge! Med sine solide 150 Watt i hver kanal, full dual mono layout, og to solide ringkjernetrafoer, veier den inn med 18 kilo, og frykter neppe tung høyttalerlast. Det er enkelte kosmetiske detaljer som skiller jubileumsutgaven fra originalen, men det er på innsiden de mest spennende endringene finnes. På utsiden glitrer det i enkelte kromdetaljer, mens innsiden har blitt påspandert nye, oppgraderte trafoer fra Noratel, kraftigere printbaner, audio grade kondensatorer fra Nichicon, samt bedre internkabling. Byggekvaliteten oppleves som tilnærmet fantastisk bra, det er nærmest en japansk high-end kvalitetsfølelse med denne forsterkeren, det er solid, funksjonelt og elegant hele veien.

P1040453

Vel på plass i et oppsett bestående av strålende produkter som Audio Note DAC 4.1X, APL DAC DSD-S EX, og Acoustic Solid platespiller med Doxa’s fantastiske RIAA-trinn, spares det ikke akkurat på kildekvaliteten. Leema Tucany II Anniversary Edition responerer da også forbilledlig på høy signalkvalitet, jeg blir ikke mindre sikker på min påstand om “source first”-filosofi etter dette, kan jeg si. Særlig kombinasjonen av Audio Note DAC var en dundrende (bokstavelig talt) suksess, det er mye krutt i denne forsterkeren, det er lite å debattere omkring. Kruttet har den all hovedsak levert til Doxa 8.2 Signature, en lettdrevet høyttaler med svært så åpenbare kvaliteter, og en nydelig match med Leema-forsterkeren. Man kan kanskje tenke seg at Leema med sitt britiske opphav (Wales), vil falle inn under “PRaT-paraplyen”, forsterkere der tempo, rytme og timing er hovedfokus i gjengivelsen, men Leema har faktisk valgt noe annerledes. Her er den en relativt tydelig varme i gjengivelsen, paret med en solid, ja nærmest brutal, mellombass, og en helt nydelig, søt mellomtone, som til sammen skaper en svært likandes gjengivelse. Det minner meg om Electrocompaniet på stereoider, rett og slett.

Jeg forventet meg ærlig talt intet spesielt av Leema Tucana II Anniversary Edition, om sannheten skal fram. Hvor mye gøy kan du ha med en standard, klasse AB-forsterker, egentlig? Ja, det morsomme er jo at åpenbart er litt av hvert! La meg gjette at de innvendige detaljene har sine effekter, kanskje spesielt de oppgraderte kondensatorene? Et eller annet må det tross alt være som skaper denne presisjonen, i kombinasjon med en nokså unormalt fargerik og innsiktsfull mellomtone, dette er kort sagt en klasseforsterker. Ha i minnet at jeg nettopp har hatt besøk av en helt fantastisk integrert forsterker fra Spec, en av mine absolutte favoritter. Til tross for dette, imponerer Leema meg fortsatt. De to tingene jeg setter aller mest pris på av en lang rekke positive egenskaper, er slagkraften i mellombassen i lag med klangrikdommen i mellomtonen, disse aspektene skaper til sammen en nær magisk gjengivelse på de aller fleste musikkstilarter.

P1040452

Så kjører vi musikk. Det er mye imponatorfaktorer i denne forsterkeren, for meg er det absolutt mest imponerende at den kombinerer den store, voldsomme oppførselen med så mye finesse, akkurat den varianten er nokså sjelden vare. Du kan vel finne noe av det samme fra Luxman og Accuphase, kanskje, dette er lyd man fort blir glad i. Veldig glad i til og med. Jeg fikk plassert et barnslig flir i ansiktet så snart jeg lot Shirley Bassey foredra “Rythm divine” i lag med dybdemestrene Yello, det ble en ren maktdemonstrasjon direkte fra start. Dynamisk og digert, levende og nært. Dæven, hvor inspirerende! Bare å feie på videre, så jeg lot meg lede inn i fristelse, og ville høre trommer. Mye trommer. “Drums les du tons”, betyr det tonnevis med trommer, eller trommer i sanddynene…? Jeg gjetter på det første. Veldig smekk i denne forsterkeren, altså. Hurtig, transientvillig, kraftfullt. Man ville normalt tro at en såpass stor tyngde i gjengivelsen ville skape en maskeringseffekt, men det er jo her Leema virkelig viser sine kvaliteter. For det sprudler med klangfarger midt i villskapen, det er fullstendig under kontroll, selv når jeg spiller avsindig høyt! Moro!

P1040450

Nå hører det med til forrige avsnitt at dette var typisk audiofile innspillinger, da, mange forsterkere takler denslags både fint og flott. Så vi må nok utfordre også Leema Tucana II Anniversary Edition med litt elendige innspillinger, også. I dag faller valget på en gammel Uriah Heep-skive, “Demons and Wizards”, der det på min CD ligger en bonuslåt av en noe spesiell karakter. New Zealenderen Gary Thain hadde akkurat overtatt som bassist i Uriah Heep i 1972, og jeg må si at her kastet de vel bort en gudbenådet gitarist til bassens forbannelser, eller? For han gjør en gedigen show-off med låta “Why” (Extended version), altså, han varter opp med et basspill av en annen verden, dessuten er låta både swingende og gøyal i tillegg. Ja, nå tok rockelivet knekken på den gode Gary etter noen år, han fikk i seg en kraftig kombinasjon av elektrisk strøm og generøse mengder dop, og fikk sparken fra bandet etter 4 – 5 skiver. Og ikke så lenge etter forlot han kloden, like godt. Men han viste verden hvilken bassist han var i denne låta, og Leema foredrar dette på forbilledlig vis. Her skapes så mye plass, på samme tid som det eminente basspillet står tydelig fram i miksen. Koring, keyboard, gitar, vokal, alt manifisterer seg med all mulig eleganse og tydelighet, dette er helt enormt flott! Den ekstra varmen forsterkeren leverer passer så absolutt til 70-talls innspillinger, bare for å være helt tydelig på det.

P1040447

Jeg kjører videre med en av mine absolutte favoritter, “In Session” med Stevie Ray Vaughan og Albert King, som setter hverandre i stevne for en TV-innspilling i 1983. Hvil i fred begge to, forresten, jeg kommer aldri til å glemme noen av dere. Skiva begynner modig nok med “Stormy Monday”, Albert King er blues in persona, der han speller, synger og beretter seg gjennom denne skiva, dette livet, samtidig som han trekker og narrer ren magi ut av sin yngre, men oj så sultne gitarkollega. Sammen er de dynamitt! Ikke nødvendigvis en nydelig innspilling denne heller, men Leema Tucana bevarer livet, og slår bokstavelig fast rytmen og trøkket i låta. Rasende tøft! Lett å skille de to “kamphaner” som flommer over av strengenes energi, lett å følge en noe ullen basslinje, lett å legge merke til trommeslagerens hihat-jobb, stortromme, skarp og tam’er. Wow, det vekker lyster i meg, og jeg bare må dykke inn i den 15 minutter lange historien om Hendrix, Joplin og Collins på Fillmore West… For en tilstedeværelse! Her bidrar dessuten Leema glitrende med feite, deilige gitarklanger, en herlig, levende opplevelse. Det er for øvrig et interessant fenomen jeg har lagt merke til, forresten, og det er at et hvert oppsett jeg lever med over noen uker, ser ut til å forme min musikksmak. så lenge Leema har vært i huset, har jeg tendert mot mye rock og blues, det er den kraftfulle mellombassen, slagkraften og fandenivoldskheten som driver dette, såpass er jeg sikker på. En underholdningsmaskin, dette her, en kraftfull, kontrollerende og overbevisende underholdningsmaskin!

P1040446

For å si enda mer om dette trøkket og denne solide kontrollen, fyrer jeg opp “Elephants on ice skates” med Brian Bromberg, etter dette tviler du aldri mer på kraft og kontroll fra Leema Tucana II Anniversary Edition, såpass kan jeg love deg. Dette er det skyv i! Det som derimot fort skjer, er at du får helt dilla, og går løs på 20 minutter “A Dark Knight” fra Batman-trilogien, Hans Zimmer er komponisten, selvsagt. Størrelse? Du ba om det! Små høyttalere blir store, store høyttalere blir enorme! Dynamisk sett mangler det ikke stort, det er en uendelighet av kraft og brutalitet å øse av. Vel, det hører med til historien at jeg stort sett bruker lett, effektiv last, men jeg føler meg faktisk hensatt til min periode med 300 Watt McIntosh, når sant skal sies. Som å være ombord i ei skute i storm, mann. Hele tiden uten at noe kommer ut av kontroll, snarere tvert om, fullt innsyn selv om sofaen rister under meg, og rommet skjelvende omfavner meg. Oh, I love this! Dette peker også på at store, klassiske orkestre behandles med både kraft og eleganse. Altså, selvsagt har jeg hørt enda bedre klang og “stofflighet” fra gode rørforsterkere og svindyre Spec-saker, men som tidligere nevnt er kombinasjonen av en aldeles voldsom størrelse og elegant klangstruktur en ganske vanskelig øvelse, som Leema håndterer med et fullstendig avslappet pokerfjes. Det er til og med sånn at når volumet går opp, er det som om den strammer musklene, og bare drar til, det er som om den rett og slett nyter å være på jobb!

P1040454

Jeg er overrasket over Leema Tucana II Anniversary Edition, altså. Den besitter overraskende fine klanger, åpenhet og kontroll. Det er alt i alt en svært vellydende, vellykket konstruksjon. Den er utvilsomt direkte brutal i bassområdet, dette er nok et valg Leema har tatt av rent underholdende karakter, men så lenge det turneres helt uten å maskere resten av lydbildet, er det jo helt genialt. Dette er rå, skruppelløs klasse-A/B-makt, rett og slett. Leema Tucana er rask, transientvillig, tung og sint. Toppet med et enormt bra innsyn, mener jeg dette er en av de mest spennende transistorforsterkerne jeg har hørt i prisklassen under omtrent 50 høvdinger. Og i skrivende stund er den på tilbud, så om du er på utkikk etter den tøffeste gutten i klassen, er dette øyeblikket du har lett etter!

Leema Tucana II, Anniversary Edition, integrert forsterker 2 x 150 Watt,

Veil. pris 49 950,-  Akkurat nå (april 2019) 39 960,-

Du finner den hos Moet Audio i Stavanger

 

 

 

The dreamcatcher

The dreamcatcher

My absolute watershed audio experience? Hearing one of the earlier Audio Note DAC 4.1X’s play Rainbow “Hunting Humans (insatiable)” some 15 years ago. Much water has flown to the sea since then. So what to expect when the latest version of DAC 4.1X Balanced visits my home?

P1040429
From AN with love

I have been writing about hifi for more than 25 years now. During those years I have been in the lucky situation that I have heard some of the best hifi money can buy. After the mentioned DAC 4.1X experience way back when, I have heard a quite a few DAC’s that made leaps forwards in digital audio; the huge three box Esoteric, the top model from APL, and rater recently, the flawless PS Audio. So it is with a kind of anxiety I get the latest version of Audio Note DAC 4.1X in house;  has the kind of old fashioned Audio Note now silently been surpassed by the rest of the pack? Was my recollection of the sound from the original model just fooling me, was the whole thing in fact just an old dream? So I set out chasing that old dream, then, heavily armed by Audio Note. Watch your back, all ye DAC-producers out there!

P1040433
The dynamic duo

Like a few of the top notch DAC’s I’ve been listening to lately, the Audio Note comes with a dedicated drive, the CDT 4. In my view a heftily priced unit to spin a silver disc with, to be honest. Skeptical as I am, I am questioning the importance of a digital drive, but at the same time I do admit being surprised lately by both PS Audio and the Japanese, belt driven player from C.E.C. So I will not debate the possibility of differences between digital drives, but I will argue that there might be other, more important parts of a good hifi set-up, and leave it at that. The CDT 4 came to Norway with a possible handicap, though, as it during the transport from U.K. received a serious blow from nothing less than a fork lift. And, by that beating, proving a mechanical quality beyond debate. It does not look very well, but still plays immaculate. A cheapo Pioneer rattle box would never play a single disc after such a treatment, I promise you that much. Anyway, all the findings in the following review are made by using the CDT 4 / DAC 4.1X Balanced as a unit.

P1040438
CDT Four – Fork lift: 1 – 0

So mechanically this player / DAC should be ace stuff. Still, there is a thing I’ve been a bit confused about all the years I’ve both owned and tested AN CDT’s; why on earth is it impossible to make it easier to insert and remove the disc from the drive? Have a look at the beautiful, French Métronome players as examples; pretty much the same top loading system, but they have made some pits for the fingers, making it much easier to get a grip on the disc. In turn, you avoid finger marks and following replay problems towards the end of the disc. The CDT’s are actually a bit fiddly to use, and, I guess it won’t be better when the user gets older, either.

P1040435
A little fiddly….

Both the drive and the DAC comes with both XLR and RCA contacts, on the DAC that goes for both digital and analogue connections. The DAC is balanced through the output transformers, in short it will drive any input you can let it feed. Hell, I even tried short-cutting my DAC 3.1X way back when, ill advised trying out some  XLR-RCA adapters. The result? A slightly darker, more “cuddly” sound. But I still liked it! When switching to “Balanced” on the rear output switch, what you actually do is grounding the output trafo, by that balancing the XLR output. Theoretically, a small quality gain is possible that way, but way more important is actually finding an amplifier that matches the DAC. On some amplifier XLR inputs, you’ll discover that they’re not really balanced, what they do, however, it to shortcut the DAC output signal. The DAC 4.1X handles that too with grace. The volume drops a bit, but it still plays fine, although loosing some dynamics and vividness. On my Spec amp (not really balanced), I clearly preferred the SE connection, so here it’s open for both taste and testing.

All products from Audio Note are based around audio valve technology. Further, much of the qualities and characteristics are based on simplicity, good component quality and high end output transformers, often with loads of silver involved. Top that with endless listening, research and experiments, and a dedication beyond Rolls Royce standard, and you’ll understand some of the aura surrounding this unique brand. To put it short, I have never seen anything like the focus on all details, bits and pieces as you find at Audio Note these days. But they might stretch it a tad too far at times, maybe? From my own point of view I would like to see more than one input on the DAC, for example, how difficult can that be? When asked about that, they just say that’s the way Audio Note build their DAC’s. Like it, or forget it; listen to it, and you’ll understand. Anachronism is the word. Fair enough, that works in audio, besides, there might be good audible reasons behind such choices. You just don’t get remote control, fancy menus, all-in-one, Spotify or network connection when choosing Audio Note. But the sound!

P1040439
One input and some twists

As mentioned, the DAC’s from Audio Note have approximately one input. OK, they have the choice between RCA and XLR cable for digital input, but for all practical purposes, it’s one, and one only. Calm down, guys, that’s the way it is. You want a near magic reality from CD? Audio Note is the answer. You want more inputs? Cambridge? NAD? Sonos? Pioneer? I can go on all day! Why not combine it? It’s like a RIAA, right? One input on most of them, and you use it for best possible LP sound, so what’s so crazy about thinking the same thing about CD? Ah, the price, I hear you say. I can’t argue about that, I must admit. Did you use that argument last time you visited your car dealer, by the way? If you did, that’s fine with me, enjoy your Škoda, then, I don’t mind! But back to Rolls…eh… Audi…o Note, that is. We’ll put it through the paces as no DAC ever have, ’cause this is the moment of truth. Is Audio Note really any good, or is this just valves and romantic dreams about a past that never really existed? During the introductory rounds, at least it became obvious that the DAC 4.1X has a few characteristics that’s hard to disregard. Attack! Dynamics. Control. Grunt. Clarity. Shall I continue? Pace! Rhythm. Timing. Well, so people say that’s a Naim-thing, the PRaT. No, it isn’t. It’s a music thing. And Audio Note plays music with the realism intact. So that’s where you find the pace, the rhythm and the timing; it’s absolutely not invented in Salisbury!

P1040434

So play, then, CDT Four! Into the open lid, I drop an easy start, a well recorded jazz disc from STS Records of Holland, and wow! Digital signals flows to the DAC 4.1X, and “the dreamcatcher” is at work, immediately. What strikes me the most, is the timbre, the atmosphere, the sensation of being there. The musical message, the ability to grab the listener and hold. So we continue with the the 1960 release (recorded in ’58 and ’59!) “Blues in Orbit” by Duke Ellington, and we’re immediately beamed to a different world. Oh, the atmosphere! An incredible insight, wonderful timbres, although clearly carrying the colors of the fifties, it sounds so unbelievably realistic and credible. I just love it.

To describe just how versatile this beast is, I throw in Black Sabbath’s “Mob Rules” (Dio era) and their powerful song “The sign of the southern cross”. A mediocre recording, let’s agree on that. Here, the DAC 4.1X shows up one more of its fantastic abilities; how to totally change its character, switching from timbres and atmosphere to brutality and power in a split second. The small dynamics left in the recording seems to grow through the DAC, the sheer power and darkness of the composition is totally present in the listening room. And so I just can’t wait any longer… Ritchie Blackmore made this overtime Rainbow album back in the nineties, seemingly because he just had no idea what to do with his life after Deep Purple. There are a couple of good, heavy melodies there, though, but no real good recording. In my mind, the memory of how a DAC can totally change a poor recording is for ever connected to my first experience with the Audio Note DAC 4.1X Signature around year 2000. Will I now discover that it all was just an exaggeration of a few good minutes in my life? Will I kind of call my own bluff? No! No way, I was flabbergasted again! Audio Note still makes “Hunting Humans” totally its own, to something out of this world! So open, so clear, so goddam’ hard hitting and precise, topped with a kind of a threatening, insisting presence, that just makes this song stand out as a strange way of high end presentation. All of sudden this is not just a mediocre product from the left hand of a genius, it’s a living documentation of a point in time. Inexplicable, but still true. No matter how many high end DAC’s I’ve listened to lately, none of them did this; in fact they weren’t even close.

P1040437
Still convincing

So it is with great confidence I enter the normally simpler examples, like Bob Dylan’s 26th studio album “Oh Mercy” from 1989, and the song “The man in the lang black coat”.  A slightly mystical and rather apocalyptic song, and I am thankful to Bob for being so nice that he popped by to tell me this story personally . To me, the song gets a whole new meaning, all of a sudden, and it wasn’t actually meaningless before, either! Back home again; in Norway we have this wonderful studio called Rainbow, extensively used by Manfred Eicher of the fantastic ECM jazz label, among others. All these recordings sounds elegant, detailed, with huge room and precise soundscapes. In 2003 the studio owner and chief producer, Jan Erik Kongshaug recorded the album “All these years” with his own quartet, a jazzy, swinging recording. The Audio Note plays it brilliantly, the attack of strings, the drum sticks, the skin, the edges, the lovely piano timbres, the controlled bass… The recording is in itself kind of forgiving, but still, I cant remember hearing it better than this, even after all these years…!

P1040430

So we conclude with classical music, I guess. The notoriously difficult “Holiday morning” by Claude Debussy, in Telarc’s brutal recording from Cincinnati is a hard trial, to make it clear. Further, this is an SACD pure DSD recording, but dual layered, so AN will have to deal with the normal CD layer only. A clear handicap. I own a serious SACD player myself, normally a standard CD player will not be able to challenge it on this great recording. Off we go, then. Initially I was taken a bit aback, as when not to much is happening, the AN plays this just as open and vivid as my good APL SACD-setup. But when the whole shebang kicks in, the SACD layer has a small advantage, no doubt about that. That said, the Audio Note is a powerhouse, the dynamics are almost scary in all its brutality. My (also very dynamic) APL sounds calmer and sweeter somehow, more open on this recording, but it just cant deliver the enormous size shown by the DAC 4.1X. The crescendo in the end exceeds all I have heard in this house, ever, CD and SACD players alike. Impressive, indeed.

P1040432
And then there were music…

This should leave no doubt, then. I still love everything Audio Note does, I love the presence and music the components deliver, I adore the dynamics, I enjoy the timbral qualities to the full. In short it’s my opinion that this seemingly outdated technology, without oversampling or upsampling, filtering or any other bulls**t, totally dwarfs everything you can find to put your digital music files through. Yes, I know this might my subjective perception only, but in my mind it’s a kind of “magic” realism in the way the music comes alive through the Audio Note DAC 4.1X. I have to admit here, though, that the prices are chilling to the point of freezing me stiff, but hey, the same goes for Rolls Royce, remember. So if you have the money, look no further. This is how to play music from a digital source. Forever.

Audio Note CDT Four, CD drive, price GBP 13 350,-

Audio Note DAC 4.1X, price GBP  13 110,-