Spec me up!

Spec me up!

Spec is without competition my favorite class-D amplification. Not only that, let’s just say amplifiers without tubes, that’s how good they are. So when Spec introduce two new models, I dribble at their doorstep. And now they grace Casa Rognlien….


At the same time as they introduce the two models, three of the previous ones leaves the portfolio. Most importantly, my own beloved RSA M3EX is now history, superseded by the all new RSA M99. That leaves three integrated Real Sound Amplifiers (RSA); the new 777EX, the M99 and the top model F33EX.  The latter was an ear opener of epic dimensions, my own M3 is also way up there, but still can’t convey the magic from the top model. So the question is how these new models fare, compared to both the ultimate solution, and those who have been left behind…

First I need to address a phenomenon that I guess will put some people off, since the marketing strategy in the house of Spec seems to have taken a rather strange turn somewhere. I’ll quote from their home page:

An amplifier is a musical instrument

At the core of our concepts is the idea that the amplifier is a musical instrument. By supporting the chassis with a combination of woods, RSA-M99 reproduces a beautiful sound like a genuine musical instrument.

A wide, solid spruce board is closely attached to the entire bottom surface of the chassis. Spruce is the same type of wood used to build violins.

Wooden feet of maple with hickory embedded in the center. These foot pieces are designed in such a way that only the hickory located in the center is grounded.

Wooden soundboard with wooden feet vibrate with the audio signal playing a natural sound.

No, Spec, an amplifier is anything but a musical instrument. The listener does not at all want to listen to an interpretation and colored musical piece, played through a different musical instrument than the one on the original recording. An amplifier is supposed to make the music come alive in the listening room, and nothing else. So OK, I may accept that the wood can have some impact on the sound, but then I suggest it removes unwanted resonances, instead of introducing new ones. That said; Spec has of course hit the bulls eye, their amps do not resonate or vibrate in any way, so let’s just pretend the lyrics above is the result of a weird, Japanese sense of humor. Natural sound, however. Me oh my, this is something to write home about, these amplifiers deliver the goods, do not ever doubt just that.


The core of the Spec technology is their way of implementing the class D technology, see illustration:

Although PWM may look like a digitalization, it is not. This is a fully analogue amplifier principle, with short signal path, and a limited number of high quality audio grade components. The RSA 777EX has a switch mode power supply, though, where the M99 utilizes an R-core heavy trafo solution. I’ll return to the sound differences later, here I just want to add that there is more to it than the eye can see, because the M99 is obviously a more muscular “musical instrument” than the little sister, being able to drive even rather difficult speaker loads.


Let’s talk about the Triple7, first. A 2 x 50 Watt design, weighing in at 7 kilos. Simple and small, 3 RCA and one XLR in, plus dedicated headphone amp with 3,5 mm plug on the front (speaker output can be switched off). A challenging unit, this. Also on the predecessor, the 717, I struggled to find suitable speakers, this time I had a slightly different choice of brands, and had a fight to find good partners. What I felt all too strongly on every speaker I tried, was that there was no grunt, no dynamic power at hand, even if I still could hear that the potential was obvious. The sound was smooth and detailed, great timbral qualities, but weak. Every time a crescendo came along, I was left with a feeling of something missing. Also, on piano notes, it was lacking the attack and dynamics from the strings and and hammers. Slightly frustrated I dig deep into my collection, putting my old, simple Klipsch B3 up on the stands And, hallelujah sisters and brothers, salvation was gracing my living room! A few amplifiers in the world blows pure magic into this rather cheap design, making them explode, breathe both fire and ice, conveying life and sprinkle details like snow in a cold winter night. And wow, does the Spec 777 make the B3’s come alive! After my doubts about the power of this amplifier, the result came as a shock. What a combination!


So I touched the bull by the horn immediately, putting “Night walker” by the Danish group Trentemøller in the player. Hah! I’ve played this melody a countless number of times, but still the combination of the lightweight Spec and the oldish and cheapish speaker absolutely blew me away. Fabulous soundscapes, deep and powerful bass notes; shut your eyes and tell me that this is a standmount speaker driven by a 2 x 50 watt amp at 7 kilo match weight. No way, it’s impossible. But still, it is true. There is power at hand, people, just don’t ask me how this happened. This amplifier, that so easily was humbled by other speakers, suddenly had full, brutal control. So I just threw more and more fire and fury at it, forcing it to play enormous musical pieces, and it never failed to deliver. Best described by “Nitro Junkie” by Gothic Storm, and, if you don’t know what I mean by the expression “breathing fire”, have a listen to this. What a demonstration of sheer, ruthless and unbeatable power!


The cool thing is that this amplifier also has several other just as important characteristics, not least timbral qualities, easily audible while playing good jazz recordings. That brings us to the Dutch company STS Recordings and their series of recordings of Dutch Jazz Legends, where Garner – Burke plays the old classic “Misty”. Here, the Spec gives a demonstration of the “chameleon effect”, as the expression is so totally different from previous music example, clearer than anything, this proves that the amp itself is not coloring the result. So laidback, at the same time so present and vibrant. The horns have their character fully laid out, while the piano sounds sparkling and dynamic, but still silently lurks in the background. Lovely.

This behavior is also present through the headphone output, which indeed is a great feature. I have heard good integrated headphone amps from the likes of Naim and McIntosh, but the one in this Spec amplifier really holds its own. Through the very good Beyerdynamic DT 770 Pro (the 250 Ohm version, the others are not nearly that good), all recordings really shine. Dio and “Sign of the southern cross” isn’t really such a good recording to say the least, but the Spec know how to handle difficult visitors. The rhythmically strong, but still elegant way of conveying music, carries this rough recording safely through to the listener. Both brutal and smooth at the same time. A genius combination, to put it short.


Given you find the right speaker to match this small Spec RSA 777EX, you never need to look back. An absolutely stunning amplifier, both through speaker output and with good headphones. I suggest speakers from brands as Audio Note, some Tannoy models, some Klipsch models, Kudos and Audivector, to name a few. If it sounds weak and not very dynamic in your system, a different pair of speakers will solve the problems, I promise you. With that out of the way, the Spec RSA 777EX will produce an endless series of great musical experiences on all types of music and all types of recordings. It will shock you, it will touch your emotions, it will convince you, and win you over. A totally surprising and extreme amplifier, as soon as you have found the right partners. What can I say, I am in love with this small thing!


So what happens then, when we jump up the ladder, and engages the way more substantial RSA M99? It may seem hard to believe, but Spec has even a few more tricks up its sleeve. But wait for it, first I like to say a little about the more superficial differences. First, The M99 weighs more than double than the small sibling. Then we have en extra XLR input. An important difference is that the M99 also can be used as power amp, through a small switch on the rear plate. I use this feature rather often on my own amp, as that makes a reasonable remote control much easier, since I have an APL DAC / pre in front. The switch can also remove the slightly sharpish light around the knobs on the facia, for relaxed night listening. I wander if the M99 also uses output transformers, as there’s a closed box near the speaker posts, with a substantial weight.

But let’s jump to the sound, and first talk a little about the differences from the triple7. Most importantly, the M99 is a powerhouse, it comes across w-a-a-a-y bigger than the moderate 2 x 60 Watts indicates. None of the matching challenges so obvious on the little guy, are present here. You can drive even rather difficult loads with ease and gusto, still I normally prefer efficient, easy loads, as I feel they easier conveys an open, rhythmic presence. Further the M99 is a tad more open, especially evident in the midrange, where the mentioned Dio recording becomes even more enjoyable, even if I nearly can’t understand how that it is possible. And, of course I must say a little regarding differences from the predecessor, the RSA M3EX. Not very big, but the M99 feels even more powerful, slightly darker voiced, even more vivid and with higher “foot-tapping” abilities. There’s still a significant step up to the top model, the RSA F33EX, mostly this is about timbral qualities and, again, even greater feeling of sheer, brutal power on the uppermost Spec model. One of the rally important features of the Spec amplifiers is their “omnivorous nature”; they play anything with ease, totally changing from a nice, relaxed performer one moment, to a monster the next. Just like the best of valve amplifiers. It just never pushes its own nature into the expression, it just conveys the musical message. Just like it should.


On classical music, I have had a few experiences of watershed character; when listening to the Spec RSA F33EX kicking the hell out of a pair of Tannoy DC10t playing “Holiday Morning” by Claude Debussy, I was totally flabbergasted. The combination of raw power and extreme refinement was addictive as any known substance I have come across in my life. Can the new M99 copy that? My M3 surely can’t. On the power aspect, the M99 is very close to the F33, no doubt. It is also slightly better than my M3 regarding “being there”, in this case “there” is Cincinnati Orchestral Hall, and, well, it is absolutely an obvious leap closer to the top model. In other words, and astonishing performance, a display of the combination of power and delicacy, that just a very few amplifiers in the world are capable of. Impressive and beautiful at the same time.

Back to jazz, Radka Toneff’s legendary recording “Fairytale” breathes life and vibrancy when Spec M99 happily plays it. The emotional contents are obvious, I can only think of valve amplifiers that can do this as good as we can hear in this set-up. The voice floats in open air, the piano resounds into eternity. The same can be said about “Blues in orbit” by Duke Ellington, we’re beamed to a different place and time when this historic recording graces our listening room.


Again change of scene, the enormous epos “A Dark Knigt”, Hans Zimmer’s movie music, thunders through the listening room, dark and threatening. Not a microscopic sign of control loss, this is a sheer demonstration of power. It just can’t be done so much better, and then I think I have said the most.

This feeling of limitless power is of course not real. Bear in mind that forces of nature can’t be outwit by Spec, either. So my clear advise is to choose speakers that are fairly easy to drive and control. I have a weak point regarding the Norwegian Doxa 8.2 Signature, that fit hand in glove with the Spec M99 amplifier. Then you can fully exploit all its abilities, all the way from the thundering bass, via the open and communicative midrange, up to the silky, delicate treble. On top of that you can see the enormous soundscapes in front of you, pinpointed, huge. Top it by raw dynamics, and most is said. Now, there are many other good speakers to choose from, just be sure you think high quality, these amplifiers deserve it. I must say, however, that the Klipsch B3 / Spec 777EX combination was a very interesting escapade that I really can recommend as an entertaining evening, without costing an arm and a leg.


So, if you have made it this far, I guess you have an idea where we are going with this. Spec still comes across as unique amplifiers, carving out a niche of their own, more or less. This is class D done right, these amplifiers are masterpieces, artistry with sovereign, everlasting quality. They might seem to carry a heavy price tag, that goes for both the amplifiers, actually, but when you are overcome by the fantastic mix of strengths of these units, you will find the money, and live happily ever after. Again I have enjoyed each and every second with Spec amplifiers, so of course I will recommend all serious music lovers to have a listen to these absolutely excellent hifi components.


Spec RSA 777EX integrated amplifier, 2 x 50 Watt, NOK 39 900,- (approx. 4100 €)

Spec RSA M99 integrated amplifier, 2 x 60 Watt, NOK 105 000,- (approx. 10 800 €)

Import Norway: Bebop Hifi





Fjorårets produkt i Rognliens HiFi-blogg var et norsk, innovativt RIAA-trinn. Norske småbdrifter har enda mer moro på lur på RIAA-siden, Doxa gjør det på gammelmåten, men med fullt fokus på detaljene i sitt Signature RIAA-trinn. Kan tradisjon matche innovasjon?


Doxa har hatt RIAA-trinn i porteføljen mer eller mindre fra 70-tallet fram til i dag, men dagens versjon er deres klart mest påkostede. Det er et enkelt RIAA-trinn, i utgangspunktet er det uten innstillinger, og kun beregnet for Moving Coil, men det er ikke hele historien. Det kan også bestilles en versjon med utskiftbare plugger på baksiden, som gjør det mulig å endre belastning, og så mye mer er det ikke å si om saken. Til RIAA å være har Doxa produsert et monster av en strømforsyning, men det er ingenting å le av, om jeg skal dømme etter effekten dette har på det lydmessige, er det bare positivt. Sist jeg hørte dette med all mulig tydelighet var på Heed, men også Naim har vist dette mer enn tydelig i alle år. Ren single ended, dual mono, enorm kondesatorkapasitet, høy komponentkvalitet, ingen OP-amper, til sammen er dette oppskriften på en kvalitets-RIAA.


Sin vane tro har Doxa benyttet lang tid, et uendelig antall forsøk og tester, supplert av mange og lange lytteseanser, for å finne fram til de endelige løsninger. Dette er så definitivt hørbart! I all hovedsak har de benyttet Audio Technica ART9 som pick-up ved tilsmaking av lyden, akkurat det er også hørbart, men jeg kan samtidig si at det ikke skal anses som noen absolutt begrensning, om du vurderer et slikt trinn. Undertegnede har benyttet Acoustic Solid Wood Black / Origin Live Illustrious tonearm / Audio Technica ART 9 samt Benz L04 pick-up. Og la meg bare slippe katta ut av sekken umiddelbart: For et RIAA-trinn dette er! Det finnes ekstremdyre, gjennomarbeidede RIAA-trinn der ute. Manley. Grandinote. Whest. Og mange andre som sikkert kunne vært nevnt. Jeg skal ikke hardnakket påstå at dette Doxa Signature RIAA-trinnet er helt der oppe. Men merk at Doxa går for ekstrem enkelhet, der de fleste andre har alt; inngang for flere pick-up’er, separat strømforsyning med flott design, klar for både MM og MC, samt en rekke innstillinger for å tilpasses alt du kan finne av p.u. Hos Doxa er det kun én inngang, ingen innstillinger, og ett fokus: lyd. Derfor kan Doxa gjøre det tilnærmet umulige for en tross alt moderat sum kroner og øre.

Og her gir jeg ordet over til Doxa, for å beskrive litt nøyere hvordan denne RIAA’n er tenkt og konstruert:

Riaa’en er utviklet rundt den spesielle J-Fet transistoren K-170 fra Toshiba. Disse er videre spesielt matchet og selektert til hver enkelt riaa. K170 J-Fet er mer som et rør å betrakte snarere enn en transistor. Det er ikke som en tradisjonell halvleder, her er ingen diode – den er åpen som et rør og karakteristikker ligner rør. En av grunnene til at denne transistoren er fantastisk for RIAA, er at såkalt “1 over F-støy” i denne er særdeles lav. Dette muliggjør en meget enkel og kort signalvei med få forsterkerelementer. Videre er betraktelig oppmerksomhet og ressurser lagt i komponentkvalitet: Når antallet deler reduseres er det lettere å forsvare større summer brukt på hver enkelt del. I RIAA’en finnes mye eksklusive kondensatorer både i RIAA nettverk og til avkobling. Umagnetiske motstander og mye mer. Voicing/tuning av sammensetning av deler er gjort over lang tid. Det er viet stor oppmerksomhet til støyfri og god regulering. 
Spesifikasjonen på den riaa’en som har vært på test er:
Singel-Ended design m/ K170 J-fet.
62db Gain
110 ohm inngangimpedans
0 kapasitans


Det er hevet over tvil at dette RIAA-trinnet kan utfordre godt over sin prisklasse, rett nok med den soleklare begrensning at du ikke bytte mellom alle mulige pick-uper uten mye om og men, som nevnt. Det har alt; gjennomsiktigheten, dynamikken og klangstrukturene fra de virkelig dyre RIAA’ne der ute. Disse egenskapene setter til sammen en standard som gjør at du skal virkelig langt opp i kvalitet på platespiller og pick-up før du på noe rasjonelt vis kan hevde at Doxa-trinnet utgjør en begrensning i kjeden, i hvert fall.

Vi åpner ballet med den historiske utgivelsen “Kind of blue” med Miles Davis, tenker jeg. Tidsmaskinen våkner umiddelbart til liv, og hensetter oss til New York, 1959, til Columbias studio på 30th street. Der ble albumet stort sett improvisert rett inn på tape, alt ble unnagjort i løpet av to hektiske dager, kun én av låtene behøvde mer enn ett take. Dette er imponerende! Lydbildet er veldig bredt og fantastisk presist i alle plan. Kanskje har jeg hørt dette bedre i Fidelitys storstue ved en anledning, men jeg er slett ikke sikker. Innspillingen framlegges med en slags selvfølgelighet, klangene er naturlige og avslappede, plasseringen er eksakt i alle plan. Pianoet klinger betydelig mer fargerikt enn jeg er vant med fra tidligere, alt er rent og på sin plass. Coltrane står ute på vingen, og ser inn på de andre som plasserer seg sikkert og trygt på den imaginære scenen, det er helt magisk.


Vi tar et par steg i retning vår tid, med Dr. John’s swingende New Orleans-skive “In a sentimental mood”, en relativt ordinær innspilling med blås og smekk, og naturlig nok mye piano. Jeg har et sterkt og varmt forhold til denne plata, den bringer mitt sinn tilbake til Systemdek, Helius, Ortofon, Audio Innovation og Snell E. Det er svært gode minner fra en god tid rundt 1990, jeg har slitt litt med å finne tilbake til den lett magiske framstillingen nevnte anlegg fikk ut av denne litt vel kommersielle, men allikevel deilige skiva. Og, endelig, er vi tilbake. Acoustic Solid, Origin Live, Audio Techinca ART9, Doxa RIAA, Spec, Doxa høyttalere. Magien er tilbake i huset, denne gangen toppes det av ny innsikt, nye klanger, nytt liv! Enda større rom nå, enda flere detaljer, pianoet klinger enda flottere, dynamikken enda et strå hvassere. Et nydelig tilbakeblikk i en enda bedre nåtid!

Over på et fullstendig annet tidsbilde, da i form av Led Zeppelin’s brutale svanesang, albumet “In through the out door”, innspilt 1978 i Polar Studio, ABBA’s kreative hjemstavn, og utgitt på sensommeren året etter. Åpningssporet, “In the evening” gir meg utrolig nok et helt nytt innsyn i ei skive jeg har eid i snart 40 år! Ikke sånn at alt treffer helt her, spesielt stemmen framstår som noe hard, mens resten av ensemblet låter nokså statisk, men allikevel. Det flommer av detaljer og rom, plutselig. Det legges frem veldig kontant, veldig åpent og sitrende. Joda, det er både litt skranglete og grått, men tidskoloritten var dessverre ofte slik på den tiden. Rett nok må jeg si at etter å ha hørt Black Sabbath’s Paranoid på mastertape (spolebånd), og deretter et par senere vinyl-utgivelser fra samme kant, tror jeg feilen ligger et annet sted enn i selve studioet, men utgivelsene den gangen, kom ofte veldig skjevt ut fra hoppkanten. Det samme dermed sies om Deep Purple’s “Come taste the band”; utgivelsen behøver en slags unyansert fedme for å slå pusten ut av lytteren, men der er virkelig ikke Doxa i det hele tatt, her skjules intet. Man ser virkelig alt, men alt er dessverre ikke like pent. Bassen buldrer i bakgrunnen, joda, det er lett å overskue alle detaljene, men det blir faktisk litt i retning analyse, der eksempelvis Spotify legger det fram uten nyanser, men med fedme og voldsomhet. Grunnet Doxa-trinnets ekstremegenskaper swinger det av dette her, heldigvis, men ta med i betraktningene at dersom det er heavy fra gamle da’r du skal spille, blir matching av resten av oppsettet ekstremt viktig. Godt oppover på volumskalaen åpner det seg skikkelig og smekker til, funky, totalt kontrollert, rent som en vårdag, så til tross for innsigelsene berger vi restene på ren og skjær eleganse.


Over på de klassiske verker, fyrer vi atter tidsmaskinen, og setter tidspunktet på 1961, og hører Mozart’s klarinettkonsert i A-dur, med Robert Marcellus klarinett, fra en innspilling Severance Hall Cleveland (EMI). Jeg kjenner verket svært godt gjennom Musical Fidelity’s egne utgivelse der gründeren Anthony Michaelson trakterer klarinetten på kyndig vis. Det er også en nydelig innspilling, men helt på høyde med de fantastiske klangene klarinetten fremstår med her, er vi dog ikke. Dette er fullstendig uanstrengt og fargerikt, nok en gang overbringes vi et unikt innblikk in forgangen tid. Vi fortsetter med Carl Nielsens Overture to “Maskarade” på Direct Metal Mastering (DMM) som var så populært i sin tid. Innspillingen er fra desember 1985 i Göteborg konserthus, generøst sponset av Volvo AB, slik at rørmikrofonene fra Neumann ble gitt de beste arbeidsvilkår for innspilling på Sony PCM F1 digitalt innspillingsutstyr. Rå dynamikk, nydelig palett av klangfarger, strålende spilt av Göteborg Symfoniorkester under kyndig ledelse av Myung-Whun Chung. Det eneste jeg savnet denne gangen var kanskje et par Response høyttalere for virkelig å oppleve akustikken i stadens konserthus. Men dette er nær nok for meg, dessuten skader det slett ikke med såpass levende og lettantente høyttalere som Doxa 8.2 Signature, heller!

Jeg kunne lett nevnt en lang, ja nærmest uendelig, rekke med innspillinger som får et helt nytt liv når Doxa RIAA er med i avspillingskjeden. Terje Rypdals “Blue”. Andreas Vollenweider’s “Caverna Magica”. Vaya con Dios’ “Night Owl”. Stevie Ray Vaughan “Couldn’t stand the weather”. Så å si alle Opus3-innspillingene. Og det meste andre jeg har, men det får rekke så, tenker jeg. Dette er faktisk et RIAA-trinn for evigheten.


Sluttsatsen bør dermed være klar. Dette er et av de beste RIAA-trinn jeg har hatt gleden av å ha i hus, men jeg skal ikke sette punktum akkurat her. For selvsagt har jeg litt malurt på lur, og det helles herved i begeret på følgende vis: Doxa fornekter seg ikke, det er klart som kildevann, og for romantikere som sverger til 70-talls innspillinger av de gamle helter, blir dette fort litt i overkant ærlig og lett på tå. Dessuten er utgangspunktet så skruppelløst lydfokusert at det ikke er bare å bytte pick-up om du skulle ha slike tilbøyeligheter. Det finnes et rett nok et lite kompromiss med en smart løsning for “pluggskifte”, men dette må i så fall bestilles når man skal handle. Men så lenge du vet om dette, er det lite og ikkeno’ å komme med av innsigelser. Detaljer, klanger, dynamikk, kontroll, ro, oversikt, emosjonsformidling, alt jeg kan komme på av gode lydmessige egenskaper finnes her i rikt monn. Doxa RIAA er ikke billig, men den er slett ikke så dyr som mange av sine konkurrenter. Det den ikke har av fasiliteter henter den inn igjen i lydmessig utbytte, det er virkelig ikke et dumt valg. Et RIAA-trinn for musikkelskere, connoisseurer og feinschmeckere. Sterkt anbefalt!

Doxa Signature RIAA trinn for moving coil, pris NOK 29 000,-

Produsent: Doxa, Kristiansand, Norge



Årets produkt 2018

Årets produkt 2018

Det gleder meg å atter en gang kunne si at selv etter mer enn 25 år som hifi-skribent, finner jeg fortsatt komponenter som får hjertet til å slå litt ekstra. Jeg har, i år som i fjor, valgt meg tre nominerte…


iFi iCan hodetelefonforsterker. Med sine drøye 20 tusenlapper, er det soleklart high-end segmentet det siktes på med denne rørbaserte hodetelefonforsterkeren. Nå er den også en strålende forforsterker, og den kan benyttes på flere måter, også uten rør på utgangene, om så ønskes. Den låter nydelig, uansett om du velger det ene eller det andre oppsettet, dessuten er den diskret i vekt og størrelse, og passer dermed inn i de fleste møblerte hjem uten å stikke seg for mye ut. En storveis musikkformidler både med og uten hodetelefoner!


Klipsch RF7 Mk III. Ja, til tross for at jeg er i full fart gjennom femtiårene, er jeg fortsatt barnslig, og dermed glad i uttrykket og dynamikken fra Klipsch. RF7 har med Mk III blitt noe mer sivilisert, men også betydelig lettere å integrere både i rom og system. Joda, de er fortsatt brutale, eksplosive, lekne, kjempedigre og ekspressive, som nevnt et utall ganger; livet er og blir for kort for kjedelig hifi, og RF7 Mk III er alt annet!


Aura Fidelity Alpha RIAA Mk. 2. Utgangspunktet her er et godt RIAA-trinn for moving magnet, toppet av en helt unik løsning for step-up av moving coil-signalet. Til sammen fører det til et svært stille, dynamisk og levende RIAA-trinn for gode moving coil pick-up’er, samtidig som det er et godt, transientvillig moving magnet trinn. Med den prisen som forlanges, og den innovative løsningen for moving coil, er dette et spennende utgangspunkt for god LP-lyd.

Så hva velger man? Jeg ville med glede hevdet av hver og en av de ovennevnte produktene fortjener betegnelsen “årets produkt 2018”. Jeg skulle gjerne også tatt med Audio Note P2 SE Signature i betraktningen, men på bakgrunn av at den kom på markedet for gode 6 år siden, har jeg valgt å holde denne utenfor. Jeg liker nyvinninger, jeg liker dynamikk, jeg liker liv og moro. Fortsatt kunne alle de tre ovennevnte passe, kanskje ikke så overraskende, ettersom det er jeg selv som bestemmer hvilke produkter som skal bli med til finalen. Men jeg har tatt et valg, litt av sjåvinisme, litt grunnet innovasjon, litt grunnet ønsket om å fremme underdogen. Ergo vinner Aura Fidelity’s lekne RIAA-trinn den ekstremt høythengende tittelen “Årets Produkt” i Rognliens Auido-Blogg!


Glødende kjærlighet

Glødende kjærlighet

NOTE: English translation below

Dette er med god margin den test jeg har benyttet lengst tid på i løpet av mine gode 25 år som hifi-skribent. For det er mer enn 6 vidunderlige år siden Audio Note P2 SE Signature flyttet inn i Casa Rognlien!


Denne omtalen behøver en del bakgrunnsinformasjon, slik at leseren kan sette uttalelsene inn i et litt bredere perspektiv, for det å benytte laveffekts rørforsterkere er ikke nødvendigvis alles største hifi-glede. Dessuten er Audio Note i seg selv et tema godt egnet til fordypning, de leverer noen av de mer eksotiske, og, i hvert fall av de aller dyreste produktene vi kan finne på markedet. Erkebritiske, men med dansk opphav, ettersom Audio Note er ektefødt brainchild av Kong Peter den store Qvortrup, mens konstruksjonene ivaretas på genialt vis av Andy Grove og hans team. En ting er at det har avstedkommet en del helt avsindig dyre, tunge og digre produkter, men heldigvis finnes også opptil flere nesten betalbare produkter lengre ned i sortimentet. Jeg kommer tilbake til Audio Note’s fokus og dedikasjon i kommende artikler på denne bloggen, så jeg tenker å slippe akkurat det temaet her, og heller snakke mer om effektforsterkeren P2 SE Signature.


P2 finnes i tre utgaver, la meg her skyte inn at akkurat den typen tankegang har stor påvirkning på Audio Note’ produktutvalg, så å si alle produktene finnes jo i et urovekkende antall varianter, lett å gå seg litt vill i. Men P2, altså. Grunnutgaven er en 2 x 20 Watt push-pull forsterker med 6L6 utgangsrør, og ECC 83 driverrør, det eneste som gjør den litt spesiell er at den har en volumkontroll på inngangen, for å tilpasses forforsterkerens utgangssignal. Jeg misliker den løsningen, og den går igjen på de fleste Audio Note effekttrinn. På min sviktet dessuten volumpotmeteret i løpet av første driftsår, jeg koblet det bort, og erstattet det med gode metallfilmmotstander. Dette ga et tydelig løft i presisjon og tydelighet, jeg ser kort sagt ikke poenget med denne løsningen. Et klart løft i sortimentet kommer med P2 SE, dette er i grunn en ganske annerledes forsterker enn grunnmodellen, og, som navnet antyder, er dette en Single Ended variant, nå med en litt endret rørkombinasjon og bedre komponentkvalitet. Effekten går noe ned, men det oppleves i grunn motsatt, gitt at den får en høyttaler med jevn og relativt høy impedans å spille på. Så kommer Signature-versjonen, dagens testobjekt, og her har Audio Note tatt enda et par svært viktige steg. Enda bedre komponentkvalitet, og sist, men langt fra minst, AN’s egne I-HiB utgangstrafoer. Disse er noen underverk over temaet transformatorer, og de bidrar sterkt til at Signature-forsterkeren spiller langt utenfor sin liga. Forsterkeren yter ca. 18 Watt pr. kanal, og veier inn med gode 20 kilo. Den ser ikke så dyr ut, men den spiller dyrt. Veldig dyrt.


Ettersom jeg er i den heldige posisjon at mitt hjem er rene transittstasjonen for god hifi, og jeg blir oppfordret til å teste en masse flotte produkter, har Audio Note P2 SE fått lov å prøve seg i lag med masse både billig og dyrt utstyr, så jeg kan vel uten blygsel hevde at jeg kjenner denne forsterkeren ut og inn. Jeg kjenner dens styrker (det er mange) og svakheter (det er få), og begrensninger. Den har fått drive både lett og tung last, og den har blitt drevet av alle mulige forforsterkerløsninger, fra Audio Note’s egen M6 helt ned til billige DAC-volumkontroller, og den har ikke skuffet meg en eneste gang. Ikke én. Den har rundspilt de aller fleste forsterkerne jeg har hatt i hus i alle år jeg har eid den, og akkurat det er ingen liten bragd, bare for å ha det helt klart. OK, noen av forsterkerne har hatt betydelig større ressurser på strømforsyning og effektsiden, dette har gjort dem klart mer fleksible. Men gitt at vi setter opp enkel last av høy kvalitet, har Audio Note P2 SE Signature stort sett levert musikalske opplevelser som feier de aller, aller fleste av banen. Og her må vi i gang å diskutere begrepet “musikalske opplevelser”.


Audio Note leverer i mine ører magi, helt fra innstegsmodellene i Zero-serien og opp i stratosfæren, men magi, kontroll og klangstruktur blir bare bedre og bedre jo lenger opp i kjeden man kommer. Men det finnes heldigvis enkelte modeller som ser ut til å ta snarveien, og levere utrolige ting, så lenge vi lar dem jobbe innenfor sin komfortsone. Forrige utgave OTO SE. Høyttalerne AX Two. Meishu. Samt dagens omtalte produkt P2 SE Signature. Og sikkert diverse andre jeg ikke har hørt. Dette betyr at de sender lytteren til stedet og timen der opptaket ble innspilt. Som en tidsmaskin flytter de bevisstheten og tilstedeværelsen inn i lytterommet, trekker lytteren inn i musikken, omslutter lytteren med en annen tid og et annet sted, sprer nytelse, glede og utvider den menneskelige bevisshet. Som et dop, som psykedelia. Og det er uten bivirkninger, om vi holder de økonomiske aspekter utenfor. Og dette er hva jeg ønsker å beskrive i denne omtalen av Audio Note P2 SE Signature. OK, så var Spec RSA F33EX på besøk her for et par år siden, og den kom drassende på en prislapp nærmere 200 000,- oljekroner, og den kunne faktisk gjøre det samme som dagens testobjekt. Mens dens lillesøster, Spec M3EX, som i dag er i mitt eie, kommer med halv pris, men ikke med den samme magi. AN P2 SE Signature spiller i de aller, aller fleste tilfeller med mer innlevelse, åpenhet, liv, tilstedeværelse og nærhet enn min flotte Spec-forsterker. Det hører selvsagt med til historien at sistnevnte er en integrert forsterker bygget med japansk, evigvarende kvalitet, men dog.


Så hvor har Audio Note spart på kronene med P2 SE Signature? Svaret på det er i grunn ganske enkelt; strømforsyning. Der spares både plass og kostnader. Den er enkel og funksjonell, men ikke mer. Ingen rør i likeretting eller glatting, dette er en relativt grunnleggende Audio Note-løsning. Så er det rørene, selvsagt, 6L6 og 5881 er masseproduksjon, moderat store rør, moderat pris, moderat effekt. Jeg har underveis berevet litt “tube-rolling”, i dag sitter en komplett Tung-Sol rørpakke i forsterkeren, på denne siden av høggdyre NOS-rør, er dette er solid og godt valg.

Begrensningene jeg har nevnt her over, er selvsagt helt i sin orden, noe skal man tross alt få igjen for å mangedoble prisen oppover i hierarkiet, via P4 og Jinro. Til Ongaku. Rørforsterkernes gudeskikkelse og overhode. Ongaku betyr musikk. Da er du ved målet. Men sannheten er at allerede ved P2 har man fanget deler av Ongaku’ens sjel, og selv om den fremstår som mindre foredlet, så er den der, og stikker sitt hode fram i små, magiske øyeblikk. Og akkurat disse øyeblikkene beriker livet, gir øyeblikk av tro og håp. Og glødende kjærlighet. Det er vel på sin plass å nevne her at jeg har både eid og testet en god del forskjellig Audio Note-utstyr opp gjennom årene, samt besøkt fabrikk og eier ved flere anledninger. Og joda, Audio Note leverer i min verden de aller beste formidlere av hermetisk musikk, mine personlige favoritter. Så har vi de subjektive kriterier på det rene.


Så kommer vi til musikken, da. Hele ideen, egentlig. Store deler av tiden benytter jeg nå APL DAC som volumkontroll, men i husholdningen finnes også en svært vellydende Trafomatic Reference One forforsterker, denne ligger omtrentlig på nivå med Audio Note M3, og er som sådan godt tilpasset nivået på P2, om vi har behov for en ren rørlinje. I tillegg har jeg som nevnt benyttet en lang, lang rekke utstyr i kombinasjon med P2 SE Signature, og P2 har vist seg svært så tilpasningsdyktig, samt som en lettvin samarbeidspartner. Høyttalerne har strakt seg vidt og bredt, fra små billige hyllehøyttalere, via avanserte stativhøyttalere med fantastiske elementer, små, vellydende gulvstående som Spendor og Kudos, via et par utgaver av Doxa 8.2 opp til Marten og et par digre Aurum. Og en masse annet derimellom. P2-forsterkeren sier av og til i fra at det er litt for tungt, da begynner det med en myk og noe utflytende bass, men den har hittil ikke kollapset på noen som helst måte. Nå kan det ha noe med min økende alder å gjøre; jeg benytter ikke Klipsch på flatt jern mer, det blir mindre heavy og mer jazz, jeg lytter mer på musikkens sjel, enn å jakte enøyd etter raseri og desperasjon. Ikke hører jeg så bra mer, heller (no thanks to Klipsch!), men jeg setter fortsatt stor pris på emosjonsformidling i musikken, enten det nå er fortvilelse, raseri, melankoli eller livsglede, og produktene jeg benytter, speiler selvsagt disse kriterier. Det er jo her Audio Note eksellerer. De er mestre i hamskifter. Fra den snille barnehagetanta til Eddie the Head. Det skjer sømløst, og det skjer plutselig. Og akkurat den egenskapen er vel noe alle egentlig leter etter. Evnen til å gjengi det som ligger på skiva, i stedet for å gjengi det hifiprodusenten mener burde ha ligget der.

Så over til musikkeksemplene, denne gang presentert i lag med en rekke høyttalere forsterkeren har spilt godt i lag med. Vi begynner med Spendor, for når Audio Note P2 SE Signature driver Spendor A4, er på sett og vis sirkelen sluttet; den spiller kontant, magisk og med stor tilstedeværelse. Oppløsningen er forbilledlig, med et fyldig og kontant uttrykk. Frekvensresponsen virker jevnest og kontrollert også under 40 Hz; dette er hørbart så lavt ned at det er ufattelig! Denne typen lettstyrt høyttaler finner fram Audio Note’s flotteste egenskaper, gjengivelsen viser med all mulig tydelighet, forsterkeren har full kontroll, og nyter tydelig av samarbeidet. Dessuten spiller det vakkert også på lavt volum, det er ikke overdriv å hevde at P2/A4 er en match made in heaven! Styrkene i en fasekorrekt høyttaler understrekes med en forsterker som Audio Note P2 SE Signature, så Roger Waters’ “Amused to death” og låta “Three wishes” fyller lytterommet med enorm størrelse. En helt sykt perfekt plasseringsevne, høyt, pinpointed, tydelig, lettlest. Basspulsene er kraftfulle og rolige, som fra helvetes forgård, det er ekstra tydelig og velorganisert, man oppfatter plutselig at det finnes en lagdeling i “bølgene” som strømmer på oss. Noe av det samme oppleves med Hans Zimmer og hans filmmusikk fra  “Dark Knight”, et enormt drama, det er som om mørkets dypeste krefter åpenbarer seg i lytterommet. Det er helt magisk, nydelige klanger og sterk intensitet, ja, det er helt oppslukende. Samtidig serveres det med overraskende stor dynamisk kontrast, det er deilig og litt skremmende, på et vis. P2 SE Signature får Spendor A4 til å framstå som kjempehøyttalere, ganske enkelt.

Tune marvel horn

Så over på Tune Marvel, en fullblods hornhøyttaler, som også elskerAudio Note så høyt at den bare ikke klarer å skjule det. Den kastet seg ut i musikk og dans med en spilleglede som går langt, langt utenpå hver eneste såkalt dynamiske høyttaler du kan oppdrive. Lynrask, eksplosiv, leken, veloppløst, dynamisk som et helvete! Det som gjør seg aller best med denne kombinasjonen er selvsagt lyden av en utemmet blåserekke. Å høre Gordon Goodwind’s Big Phat Band er en rent ut sagt himmelstormende opplevelse, det er et sånt trøkk og en sånn villskap her, at du bare sitter og gaper i lytteposisjon. Særlig du kan gjøre noe sånt med noe annet enn horn! Dette tempoet og denne ekstreme anslagskraften i mellomtonen fordrer en tilsvarende hurtig og presis forsterker, og de elektriske egenskapene i en sånn type høyttaler, ber om en single ended rørforsterker, ganske enkelt. Dermed finner Audio Note og Tune hverandre i en helt magisk forbindelse, som virkelig setter i gang både fot og hjerte. Er ikke dette morsom hifi, er det ingenting som er det!

Nesten like morsom, og klart mer balansert er Klipsch RF-7 Mk3; og av alle forsterkerne jeg forsøkte på disse høyttalerne likte jeg aller best den moderate Audio Note forsterkeren. Det spilte både eksplosivt, nært og levende. Roffe Wikstrøms “Bedda med rena lakan” var svært opplysende, dette med emosjonsformidling er virkelig AN’s store styrke. Denne låta er som en rapport fra selve livet, et ekteskap i hardt vær, men der respekt og kjærlighet vil bære dem gjennom. En råsterk musikkformidling, aldeles bergtagende. Dette understrekes også på en helt annen type høyttaler, da i form av Monopulse’s svært så prisverdige høyttalere, Model A. Molly Johnson og hennes tolkning av Billie Holidays intense sang “Don’t explain”, ble en rå demonstrasjon av emosjonell formidlingsevne. Molly Johnson gir oss med sin evne til å formidle teksten med en uslåelig overbevisning. For å kunne levere en slik intensitet, må høyttaler og forsterker dele egenskaper der klarhet, presisjon og en eller annen form av ren “magi” utgjør essensen. Og er det noe Audio Note har i sitt DNA, så er det altså en helt uovertruffen evne til å gripe lytteren med sin sitrende nerve. Om ikke det er ren og skjær “magi”, så vet ikke jeg.

Audio Note AN-E

I lag med Martin Logan 60XT viser P2 SE Signature at den ogaå har overbevisende sider av råskap og muskler, hvor utrolig det enn kan høres. Deep Purple og låta «Vincent Price» var gedigen overraskelse, ettersom AN’s puslete 18 Watt satte hele lytterommet i bevegelse, kombinert med en herlig mellomtone og topp, luftig og elegant, fin klang fra så vel gitar som stemme. Og med begrepet “klang” er vi inne på enda en av Audio Note’s store styrker. For å virkelig få dette fram anbefales enkle, høykvalitets toveis høyttalere som Audio Note’s egne, eller Doxa’s strålende 8.2 Signature. Klassisk musikk briljerer med et sånt oppsett, en ting er størrelse og kraft, men dette med plass og forfinet instrumentklang kommer også i fokus av Claude Debussy’s “Holiday Morning”. I lag med nevnte høyttalere, er det smått utrolig hvor storslagent, elegant og vakkert dette faktisk blir.


Ja, da krever det vel ikke mye fantasi for å forstå at jeg anser Audio Note P2 SE Signature for å være et underverk av en effektforsterker. Men jeg må allikevel understreke et par ting enda tydeligere, for selvsagt har denne forsterkeren grenser. Den har ikke mer enn rundt regnet 18 Watt på utgangene, og dette setter tydelige grenser for hvilke høyttalere den trives med. Gi den rett høyttaler, og den høres ut som en 250-Watter, men glem ikke at dette i grunn bare er en dyktig utført “bløff”. Videre hører P2 til langt nede i AN’s hierarki, så Audio Note-lyden har selvsagt ikke slått ut i full blomst såpass lavt nede på stigen. Men med disse klare grensene i minnet, er det lite annet som minner om begrensninger på denne forsterkeren. Jeg anbefaler å bytte ut volumpotmeter med en god step-attenuator eller faste motstander, samt leke litt med rør, for å finne de endelige grenser, og deretter har jeg kun en anbefaling: Nyt musikken, nyt livet. Audio Note P2 SE Signature hjelper deg med dette på eksellent vis!

Audio Note P2 SE Signature, 2 x 18 Watt Single Ended rør effektforsterker, GBP 4620,- (Ca 50 000 NOK)

Importør: Audiocompaniet, Oslo


English translation (note: My native language is Norwegian, plus I have used Google translate to speed up the process of translating. If you find some hopeless passages, don’t hesitate to contact me… 🙂 ):

Glowing love

During my well over 25 years as a hi-fi writer, I’ve never spent more time with a product than I have with this one. We’re looking at more than 6 wonderful years since Audio Note P2 SE Signature moved into Casa Rognlien!

The reader will need some background information to put the statements into a slightly broader perspective, because using low power tube amplifiers is not necessarily everyone’s cup of tea. In addition, Audio Note itself is a theme well suited for deeper studies, delivering some of the more exotic, and at least the more expensive products we can find on the market. Totally British, but with Danish origin, since Audio Note is the brainchild of King Peter “The Great” Qvortrup, while technical design is in the genius hands of Andy Grove and his team. One thing is that they have produced quite a few incredibly expensive, heavy and large products, but fortunately, you can also find several almost payable products further down the range. I’ll return to Audio Note’s focus and dedication in upcoming articles on this blog, so I’ll leave it for now, and focus on power amplifier P2 SE Signature.

Typically for AN’ product range, the P2 is available in three versions, this way of thinking leads to a huge number of products, easy to get lost in. The basic edition is a 2 x 20 Watt push-pull amplifier with 6L6 output valve driven by ECC 83, the only thing that makes it a bit special is that it has a volume control on the input, for preamp output matching. I dislike this solution, again a typical Audio Note feature. On my amp, the pot meter failed during the first year of operation, so it was replaced with high quality metal film resistors. This gave a clear boost in precision and clarity, so in short I just don’t see the point of this solution. Next in the range comes the P2 SE, which is basically a quite different amplifier than the basic model, and, as the name suggests, this is a Single Ended construction, now with a slightly changed valve combination and better component quality. The power is slightly lower, but given an easy speaker load, it sounds the opposite. Then enter the Signature version; today’s test object, introducing a couple of very important steps further up the ladder. Even better component quality, and last but not least, AN’s own I-HiB output transformers. These transformers make wanders, and, they contribute strongly to the Signature amplifier playing far beyond its league. The amplifier delivers approx. 18 Watts pr. channel, and weighs in with a hefty 20 kilos. It does not look expensive, but the way it plays! Very expensive, I’d say.

As I am in the fortunate position that my home is like a transit station for good hifi, and I am steadily offered to test a lot of great products, Audio Note P2 SE has been matched with lots of both cheap and expensive equipment, so I can say without any doubt that I know this amplifier in and out. I know its strengths (there are many) and weaknesses (there are few), and limitations. It has driven both light and heavy loads, and it has been powered by all sorts of preamp solutions, from Audio Note’s own M6 right down to cheap DAC volume controls, and it hasn’t disappointed me once. Not one single time. It has played circles around the vast majority of the amplifiers all these years, and just that is no small achievement, just to be clear. OK, some of the amplifiers had significantly more power on the tap, this made them more flexible, of course. But given simple speaker load of high quality, Audio Note P2 SE Signature has delivered musical experiences that just dries the floor with most of the competitors. And here we have to start discussing the term “musical experiences”.

Audio Note delivers magic to my ears, right from the entry models in the Level Zero range all the way up into the stratosphere (Level six), note that both magic, control and sound structure just get better and better the farther up the ladder you go. Luckily then, there are some models that seem to take the shortcut and deliver above their level, as long as we let them work within their comfort zone. Previous version of OTO SE. The small AX Two speakers. Meishu. And today’s product P2 SE Signature. And probably some others I haven’t heard. This means that they manage to send the listener to the place and the hour when the recording was recorded. As a time machine, they move the consciousness and presence into the listening room, draw the listener into the music, surround the listener with a different time and place, spread pleasure, joy and expand human awareness. Like a drug, like psychedelia. And it is without side effects, financial aspects aside. And this is the kind of magic I want to describe in this review of Audio Note P2 SE Signature.

OK, so the Spec RSA F33EX was paying a visit a couple of years ago, dragging in a price tag close to 20,000 Pound Sterling, and it could actually do much of the the same as today’s test item. While its little sister, the Spec M3EX, which I today own, comes with half the price, but not the same magic. AN P2 SE Signature plays with more intensity, air, life, and presence than my beautiful Spec amplifier. Note though, that the Spec is an integrated amplifier built with Japanese, perpetual quality, but still.

So where are the savings on the Audio Note P2 SE Signature? The answer to that is pretty simple: power supply. It is simple and functional, but nothing more than that. No valve rectification or smoothing, this is a relatively basic Audio Note solution. Then there are the valves, of course, 6L6 and 5881 are rather standard, moderately large valves, moderate price, moderate power. Along the way I have tried a little “tube-rolling”; today a complete Tung-Sol package sits in the amplifier, this is a sensible and good choice. In this price bracket I’m a bit skeptical to heftily priced NOS valves, I must admit, although it’s slightly better in most aspects than today’s shelf goods.

The limitations I have mentioned above are, of course, completely in order, after all there must be some kind of payback  when multiplying the price climbing up the Audio Note hierarchy. Up to P4 and Jinro and Ongaku. The God of tube amplifiers. Ongaku means music. There you have reached the target. But truth is that even the P2 has captured some of the Ongaku’s soul, less refined, yes, but it is there, and pops up in short, magical moments. And just those moments enrich life, giving moments of faith, hope, and glowing love. It is well worth mentioning here that I have both owned and tested a lot of different Audio Note equipment over the years, as well as visited the factory and owner on several occasions. And yes, in my world Audio Note delivers the very best of musical communication, they are my personal favorites. Then we have the subjective criteria out in the open.

So let’s talk about the music, then. The whole idea, really. I mostly use the APL DAC as volume control, but in the household there is also a very nice Trafomatic Reference One preamplifier, which is approximately on par with the Audio Note M3, and, as such is well suited to the level of P2, if we need it a clean line of valve-gear. In addition, as mentioned, I have used a wide range of equipment in combination with P2 SE Signature through the years. and P2 has proven to be very adaptable, and easy to match with more partneres than expected. The speakers have stretched far and wide, from small cheap shelf speakers, through high-end standmount speakers, small, well-sounding floorstanders, such as Spendor and Kudos, via Doxa 8.2 up to Marten and a couple of huge Aurum Vulkan. And then some. The P2 amplifier sometimes admits meeting a bit too heavy loads, softening the bass somewhat, but it hasn’t collapsed in any way yet. Well, this may have something to do with my aging; I do not use Klipsch with petal to the metal anymore, it’s less heavy and more jazz these days. I search more for the soul of the music, than continuously hunting for rage and desperation. I guess I don’t hear that well anymore, either (no thanks to Klipsch!), but I still greatly appreciate ability for conveying of emotions, whether it is despair, rage, melancholy or joy of life. So the products I use, of course, reflect these criteria. And this is just the field where Audio Note excels. They are masters of changing moods. From the nice, caring nanny one second to “Eddie the Head”  the next. Exactly that ability is what everyone is really looking for, isn’t it? The possibility of reproducing what is actually on the recording, instead of reproducing what the HIFI designer thinks should have been there.
Over to the music examples, this time presented in conjunction with a variety of speakers the amplifier has played well with. We start with Spendor, because when the Audio Note P2 SE Signature drives Spendor A4, everything falls neatly into place. It plays with great control and speed, with a magic presence. Great resolution, with a rich and full sound and a hard hitting expression. The frequency response works smoothly and sounds well controlled even way below 40 Hz; actually, this feeling of sheer power is baffling! This type of easy speaker load unveils Audio Note’s finest features, the reproduction shows with all clarity that the amplifier totally controls the speaker, obviously enjoying the collaboration. It plays beautifully also at low volumes; claiming that P2 / A4 is a match made in heaven is no exaggeration! The strengths of a phase-correct speaker are emphasized by an amplifier such as Audio Note P2 SE Signature; clearly audible when Roger Waters’ “Amused to death” fills the listening room with its enormous size. An absolutely perfect soundscape, high, pinpointed, clear. The bass pulses are powerful and calm, as flowing from the underground, totally clear and well organized, suddenly I realize there are layers in the “waves” flowing towards us. Much of the same is experienced with Hans Zimmer and his movie music from “Dark Knight”, huge drama, it is as if the force of darkness reveal themselves in the listening room. It is absolutely magical, beautiful and intense, completely immersive. At the same time, it is served with surprisingly large dynamic contrast, it is delicious and a little scary, in a way. P2 SE Signature quite simply makes giants of the small Spendor A4, and I just love it!

So over to something completely different, in shape of Tune Marvel, a thoroughbred horn speaker, who also loves Audio Note so much that it just can’t hide it. It threw itself into music and dance with a playfulness and joy that goes far, far beyond every so-called dynamic speaker you can think of. Quick as lightning, explosive, playful, resolved, dynamic like hell! The best thing about this combination is, of course, the sound of a horn ensemble. Hearing Gordon Goodwind’s Big Phat Band is a truly heavenly experience, there is such a slam and pure savageness here, that you just shake your head in disbelief. If you think you can do anything like this without horns, good luck. This pace and sensation of impact power, of course requires a similarly fast and precise amplifier. The electrical characteristics of such a loudspeaker calls for a single ended tube amplifier, quite simply. Thus, Audio Note and Tune find each other in a completely magical connection, which really shuffles both feet and heart. Is this hifi isn’t joyful, there is no such thing!

Still quite as funny and clearly more balanced is Klipsch RF-7 Mk3. Of all the amplifiers I tried on these speakers, I rather surprisingly liked the moderate Audio Note amplifier best. It played explosively, with presence and life. Roffe Wikstrøm’s “Bedda med rena lakan” was very enlightening, conveying emotions through space and time is really AN’s greatest strength. This song is like a report from the life itself, a marriage in heavy weather, but where respect and love will carry them through. A strong musical dissemination, absolutely captivating. This aspect is also emphasized using a completely different type of speaker, namely Monopulse’s keenly priced speakers, the Model A. Molly Johnson and her interpretation of Billie Holidays intense song “Don’t explain,” became a raw demonstration of emotional presence. Molly Johnson is totally convincing in her interpretation of this song, and, to deliver such intensity, the speaker and amplifier must share the characteristics of clarity, precision and some form of pure “magic”. And again, Audio Note has just that in the DNA, an unsurpassed ability to grasp the listener with the quivering nerve of emotions.

On the Martin Logan 60XT, P2 SE Signature shows that it also has surprisingly convincing  muscles, how incredible this may seem. Deep Purple’s “Vincent Price” was a real surprise, as AN tiny 18 Watts moved the entire listening room, combined with a delightful mid-range and top, airy and elegant, with natural timbres from both guitar and voice. And with the term “timbre” we meet yet another of Audio Note’s great strengths. To fully experience this, simple, high quality two-way speakers are recommended, as Audio Note’s own, or Doxa’s brilliant 8.2 Signature, for example. Classical music sparkles with such a set-up, one thing is the size and power, but also space and refined instrument timbres comes into focus in Claude Debussy’s “Holiday Morning”. Teaming up with the aforementioned speakers, it just amazing how grand, elegant and beautiful this actually becomes.

Well, you don’t need to be Sherlock Holmes to suss out that I consider the Audio Note P2 SE Signature a sheer miracle of a power amplifier. But I still have to emphasize a few things even clearer, ’cause this amplifier has boundaries. There will never be more than around 18 watts on the outputs, and this obviously limits speaker choice. Pair it with the right speaker, and it sounds like a 250-watt powerhouse, but don’t ever forget that this is just a skillful “bluff”. Furthermore, P2 belongs somewhere near the bottom of AN’s hierarchy, so the Audio Note sound is obviously not fully blooming this low down on the ladder. But with these clear boundaries in mind, little else points to limitations of this amplifier. I recommend replacing the volume potentiometer with a good step-attenuator or fixed resistor, as well as playing around a little with valves, to find the final limits. After that I have only one recommendation: Enjoy the music, enjoy life. Audio Note P2 SE Signature will show you the glow of love to music!

Audio Note P2 SE Signature tube power amplifier, 2 x 18 Watt Single Ended.

Price GBP 4620,-

Oppgradert Aura

Oppgradert Aura

Se først og fremst her, ettersom denne korte artikkelen mest er en oppfølging av den opprinnelige testen av et helt unikt RIAA-trinn.


Så hvorfor dette behovet for oppfølging, kan man vel spørre seg, om Aura Fidelity Alpha RIAA Mk1 og Mk2 er såpass like? Vel, det er et par årsaker til dette, og minst en av disse årsakene er rent lydbasert. Litt teknisk først: Dette RIAA-trinnet er altså helt unikt, som nevnt, men dette gjelder bare om du benytter moving coil pick-up. Årsaken til det er todelt, hvorav den ene delen er et ekstremt lavt støygulv til RIAA å være, mens den andre årsaken har å gjøre med at pick-up’en ikke ser en belastning, slik den gjør i et hvert annet RIAA-trinn jeg har vært borti. I utgangspunktet betyr dermed dette at du kan mate en hver mc pick-up inn i Aura Fidelity Alpha RIAA, og være helt trygg på at det er en optimal match. Bare det er jo helt fantastisk. Det som gjenstår er rett nok også av betydning, og det har å gjøre med gain, selvsagt. Her skiller Mk2 seg fra førsteutgaven, ved at det nå finnes en grei justering av dette på innsiden, der man tidligere måtte bestille med tilpasset gain til aktuell pick-up.


Førsteutgaven var en levende, dynamisk og åpen gjengiver, det samme kan definitivt også sies om Mk2, bare i enda større grad. Mater du den med en god moving magnet virker den som et hvert annet RIAA-trinn, og den har mye av de samme egenskapene som nevnt over, og er absolutt verdt prisen også på denne måten, men her finnes definitivt konkurranse, bare for å være tydelig på akkurat det. Så jeg skal ikke dvele så mye ved mm-delen, bare si at det er et trygt, godt kjøp, dessuten ligger muligheten til en ren sensasjon med i pakka, den dagen du har råd til en god mc…!


Alt, ja, absolutt alt jeg lot dette RIAA-trinnet formidle, var en ren gledesopplevelse, en kaskade av dynamikk og storhet, lydbilder og plasseringsevne. Til 10 000,- har jeg kort sagt aldri hørt noe i nærheten. Jeg har hatt dette trinnet i hus i flere måneder, og paret det med en rekke komponenter, uten en eneste gang å komme på ideen om at her finnes svakheter. Misforstå meg rett, det finnes enda bedre RIAA-trinn der ute, men det finnes betydelig flere dyrere enn det finnes bedre, bare for å ha det klart.

Jeg vil nevne et par eksempler, og begynner modig med Black Sabbath fra deres flotte samle-skive “The ultimate collection” fra 2016. Et par opplevelser med såkalte Master tape spolebånd, har faktisk fått meg til å forstå at det kan låte direkte tøft også fra tidlig 70-tall, og halleluja, mye av denne åpne, dynamiske stilen, kommer faktisk igjennom også fra denne utgivelsen. Aura Fidelity har virkelig full styring på både dynamisk utsving, klang og rom her, jeg lar meg lett lokke tilbake til gamle synder her, altså, de gamle er eldst fortsatt! Elton John ga også ut en skive i 1970, originalt nok titulert “Elton John”, faktisk. Dette har alltid vært en avholdt innspilling i dette huset, både av lydmessige og musikalske årsaker. “Sixty Years On” begynner med dramatisk strykerklang, deretter harpe, en nydelig, nærmest klassisk start, før Eltons unge stemme forsiktig kommer i fokus. Dette er nydelig, særlig fraværet av typisk RIAA-støy gir denne låta et fantastisk fundament, toppet av en helt formidabel dynamisk gjengivelse, der rom og klanger er åpenbare og tydelig tilstede i lytterommet. Du skal i sannhet betale for deg for å toppe dette her, kan jeg love.


Sånn kan jeg fortsette med hvert eneste eksempel, i prisklassen kan du så å si glemme å peke på svakheter. La oss derfor sammenligne med det beste jeg har hatt i hus (og gjerne med en litt skrøpelig hukommelse fra alle årene i Fidelity), for å sette det hele litt i perspektiv. Sannheten er jo at jeg har hatt et ca. like sensasjonelt trinn i huset en lengre periode, men velger foreløpig å ikke si så mye om hvilket trinn dette er, bare nevne at det er mer konvensjonelt, tar kun MC, har ingen justeringer, og koster det dobbelte av Aura Fidelity. Dette “hemmelige” RIAA-trinnet skal omtales om relativt kort tid, men det jeg kan si, er at dette konkurrerer så å si med hva som helst, prislapp uten interesse. Forskjellene fra Aura Fidelity til dette, er hørbare, men ikke formidable. De beste RIAA-trinn jeg vet om, låter noe mer avslappet enn Aura Fidelity Alpha, og de har en anelse mer organisk klang. Men sannheten er at på detaljer, rom, hurtighet og ikke minst, dynamikk, er Aura Fidelity helt der oppe med de virkelig store. Hvor mye mer tror du det er rimelig å forlange for 10 000 oljekroner, egentlig??


Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Aura Fidelity har med Alpha RIAA gjort noe i nærheten av en genistrek, og jeg anbefaler det så sterkt jeg kan! Ja, Mk2 er utrolig nok enda bedre enn Mk1, og dermed er det nok en innertier fra Joaquim Fragoso!

Den syvende sans

Den syvende sans

Tight, klasse, dreiemoment og hurtighet. Frihet! Det kunne vært sagt om Audi A7, dette her. Men nå er det Audio, nærmere bestemt Spendor Audio. A6 er fortid, A7 er nåtid, og Rognliens hifi blogg lar seg forføre…

Spendor A7 natural oak

Det har utrolig nok gått hele 3 år siden jeg fylte stua med gleden fra forgjengeren Spendor A6R, nå har denne tatt steget opp til A7, og visst har noe skjedd! Vanligvis opplever jeg at toppmodellenes egenskaper drypper ned på modellene under, men denne gangen overraskes jeg at egenskapene fra den fantastiske, lille A4-modellen har blitt foredlet, og tatt bolig i A7! Dette betyr at endringene fra A6R til A7 er tydelig hørbare, men Spendor har nå funnet fram sitt skjema, og de har ikke glemt A6R’s spisskompetanse, heller! Nærmere det gyldne snitt kommer vi neppe, og det eneste som setter grenser her, er størrelsen.

Hva som har skjedd siden A6R er ikke så lett å se med det blotte øye; størrelsen og elementene ser i utgangspunktet nokså like ut, men skinnet bedrar, bare for å ha det klart. Det aller meste er nytt; nye elementer, nye delefilterkomponenter, nytt dempemateriale. Målene ser ut til å være omtrentlig like A6R, men også her bedrar nok synet oss en smule. Disse har nemlig vokst hele 6 cm i høyden, mens de har smalnet et par cm og blitt en del dypere; nå måler hele herligheten 93,6 x 18, x 30 (H x B x D). Legg til at de veier inn med nokså pinglete 18 kilo, nøyaktig som A6R, for øvrig, så skjønner du at dette er lettplassert og lettflyttet hifi. Ellers ser det på papiret ut som om det er de samme elementene som på A4, og, om jeg skal få foregripe begivenhetene en smule, så høres det faktisk sånn ut, også. A7 tåler en anelse med effekt påtrykt enn lillesøster, og spiller dessuten en anelse høyere for samme effekt, så dette er kort sagt større høyttalere, som evner å fylle større rom. De kommer med samme type bassport som forgjengeren A6R, dvs. en solid, firkantet åpning helt nede ved gulvet på baksiden. Ellers finner vi fornuftige terminaler, ingen troløse bi-wiring-tanker her, nei! Kort sagt, enkelt og funksjonelt, lyden i fokus, no nonsense i praksis.



Lite mer å si da, så vi bare svever avsted på sangens vinger, og det var fra start klinkende klart for meg at brikkene nå er på plass hos Spendor; dette kan de! Igjen gripes jeg av den tydeligheten, den presisjonen og den friheten som strømmer fra Spendor’s A-serie. Det formidles hurtig, kontant og  latterlig balansert. Og visst har vi disse enorme lydbildene, der alt og alle har sin plass på scenen, der ingen snubler og blir borte, der alt står stødig, synlig og kontrollert fram på sin egen, opplyste posisjon. Jeg har benyttet en del forskjellige forsterkere, som vanlig, Aura Fidelity pre/power, Spec integrert klasse-D, Trafomatic / Audio Note røroppsett… Spendor A7 er en vits av en belastning, gi den 10 fornuftige Watt eller mer, og du er på god, trygg grunn. Med den solide strømforsyningen vi finner hos Aura Fidelity var de vel størst og mektigst, mens de var enda mer levende og tilstede med røroppsettet, alt er som det pleier.

Vi drar i gang musikkeksemplene, og begynner med den japanske smooth-jazz-pianisten Keiko Matsui. Vel, hun er nok en “guilty pleasure”, og oppnår nok lav cred i de bluesmiljøene jeg vanker, er jeg redd.  Låta er “Across the sun” fra skiva “Deep Blue”. Flott lyd i denne innspillingen, da, og det fremlegges både lett og lystig, samtidig svært åpent og detaljert, fulgt super utklingning og et forbilledlig attakk på pianoet. Kanskje er det litt flatere lydbilde enn jeg ventet meg, men uansett veldig lett å “se” detaljene rundt omkring, så det har ikke akkurat fremkommet noen overraskelser i dette eksempelet. Holder oss i den i overkant glatte musikken, og lar argentineren Dominic Miller overta med låta “Unify”. Gitaristen Miller har brukt mye av sin karriere som Sting’s side-kick, men har også en rekke egne, gode innspillinger på CV’n. Testlåta preges av noen dype, lange synth-bass toner, som A7 leverer med fantastisk kontroll og stort behag. For en såvidt liten høyttaler er det imponerende at det er så blottet for artefakter, og at det ikke medfører noen maskering. Her flyter alle detaljene fritt og luftig over den tunge, deilige og fete basslinjene. Jeg har nevnt at høyttalerne ikke er store, men de er velbalanserte. Noe så til de grader.

Vi øker cred’en signifikant ved å la Brian Ferry foredra sin avslepne versjon av “As times goes by”, denne formidles med tidsriktig koloritt og patina fordi den er innspilt sånn, hvilket betyr nydelig og avslappet, men faktisk høres også forsiktige tendenser til sibilans, skal det sies. Uansett medrivende og tilstede, denne typen musikk skal med fordel avlyttes på sånne enkle høyttalere, uten for mye fiksfakserier. La gjerne en Rega, en Naim eller en Exposure drive dem, også, så kan du bare slappe av på hifi-fronten de neste 40 åra. Litt nærmere vår tid finner vi fram den irriterende vakre jentungen Nikki Yanofsky, som, til tross for navnet, ikke er østeuropeer, men fra Quebec i Canada. Vi lar henne leke med høyttalerne og øregangene ved hjelp av den lettbente jazzlåta “Dans ma vie”. Her framkommer likhetene med småsøsknene A4 helt åpenbart, det låter noe tyngre enn jeg er vant til, det er en viss varme i disse høyttalerne, just som et par A4 med større skonummer, altså. Men igjen swinger og groover det, budskapet bæres elegant på åpenhet og nydelig balanse. Vakkert.

Over på det mer ekstreme lar jeg skruppelløst Big Band Basie, kaste seg over Spendor A7 med låta “Moten swing”. Dette går fra stillferdig barpioano til Emmanuel Desperado uten forvarsel, dette er det i grunn hornhøyttalernes hjemmebane. Men joda, dette klinker til på bra nivå, her også. Selvsagt ikke ekstremt, men lett og hurtig, A7 står seg på at de er raske og presise, og temmelig upåvirkelige av litt villskap. Joda, her blir det noe hardhet i kantene, men uansett freskt nok for en vanlig hverdag. Og igjen; flott rom og nydelig dybdefølelse. Å gi ei blåserrekke såpass til plass er ikke alle forunt, slett ikke. Men da er det faktisk ingen vei utenom, lengre, så Hans Zimmer kommer på besøk med sin formidable, enorme og skruppelløse “A dark knight”. Det er et deilig drama, det flommer som som tunge bølgeslag. Jeg har hørt det både større og slemmere, selvsagt, men dette er i imponerende, full harmoni, velbalansert og åpent. Dessuten leveres det med flott dynamikk og storslagent drama, Spendor A7 tåler overraskende mye uten å gå i metning. Nevnes i samme åndedrag kan gjerne “Nitro junkie” fra Gothic Storm også, A7 gir alt, enormt hardtslående, nå hørbart skarp i kantene på brutalt volum, men det skulle da også bare mangle! Så avslutter vi helvetesuka med basstortur, Medwyn Goodall, “Sweet Wilderness”. Jeg må gjenta at dette er små høyttalere, men de presenterer mer rom enn jeg er vant til, noe diskret i dypbassen, men fabelaktig elegant og kontrollert. De går faktisk også hele veien ned, dog uten den fysiske opplevelsen vi er tilvent fra større høyttalere. Synth-koret som finnes diskret og knapt merkbart i bakgrunnen, står plutselig tydelig og luftig fram, har knapt hørt det på denne måten før, nærmest en fullstendig fornyet fremstilling av hele låta. Særdeles imponerende av Spendor!

Spendor A7 satin white

Nok en gang vil jeg hevde at Spendor med sine A7 setter en standard for hvordan enkle 2-veis høyttalere skal spille og formidle musikalske budskap. Joda, de har fortsatt åpenbare konkurrenter i Kudos, men uansett har Spendor nærmest skapt seg et eget habitat i høyttalerjungelen; et område der emosjonsformidling, allround-egenskaper, lydbilder og klang står i fokus. Disse høyttalerne gjør ganske enkelt ingenting feil, og de spiller alle musikktyper på overbevisende vis. Men du må huske at de ikke er kjemper, det finnes naturgitte grenser, allikevel leverer de med grandiositet og enorme lydkulisser, nok til å virke overbevisende i de fleste settinger. Tilføy at de har en helt unik balanse og tydelighet, så har jeg vel sagt omtrent det meste som er å si. Jeg bare digger dette her!

Spendor A7, gulvstående 2-veis høyttalere, kr. 36 900,- / par (39 900,- for white gloss).

Importør: Norsk Hifi Senter / Audioaktøren

Trafomatic’s to hoder

Trafomatic’s to hoder

Trafomatic Head One har vært i mitt eie i snart 5 år, liten tvil om at jeg liker den. Spørsmålet er hva Trafomatic kan få til når de dobler prisen og størrelsen? Vi lytter på Head Two!

Foto: Trafomatic

Trafomatic Head Two er en stor hodetelefonforsterker med klasse A push-pull design, og som konstruktøreøren  Saša Čokić som oftest gjør det, har den en moderat feedbackkrets. Personelig er jeg mildt kritisk til den typen løsninger, men det er smak, og ikke tekniske betenkninger vi snakker om da. Det som er sikkert, er at med litt feedback, øker i hvertfall fleksibilitet og presisjon på noe vanskeligere last. Den har dessuten XLR både inn og ut, i tillegg til “normale” SE-koplinger, med andre ord er den også en interessant forforsterker. Den veier inn med bunnsolide 10 kilo, hvilket sier noe om soliditeten i konstruksjonen og trafoene, ikke minst. På flatt jern yter den ca. 2 Watt i hver kanal, den driver kort sagt hva du måtte finne på å kaste på den. Utgangstrafoen er dessuten tappet på flere steder, så du kan benytte dreiebryteren til å skaffe beste betingelser for akkurat din hodetelefon. Rørbestykningen består av ett 6N30P og ett ECC88 i hver kanal, og, selv om ingen av disse er av de aller mest vanlige rørtypene, åpner det for eksperimentering med andre rør enn originalene. Jeg har selv hørt litt på et par NOS-rør, og de var utvilsomt enda mer åpne, dette til tross for at et av dem hadde en liten feil, som gjorde at jeg måtte bytte dem ut.

Foto: Trafomatic

Før vi gå videre, setter jeg inn konklusjonen jeg rappet fra min egen artikkel i Fidelity fra 2013, der jeg omtalte Trafomatic Head One: Jo visst har Trafomatic igjen produsert en stor, liten gledesspreder. Både for hodetelefonentusiasten og potensielle kjøpere av rør forforsterkere. Gjennomsiktighet og presisjon i toppsjiktet i denne prisklassen, det er du garantert. Vi kan vel si den er en anelse mer kynisk enn de kanskje mer “magiske” (og mindre presise?) konkurrentene på rørsiden. Samtidig er Trafomatic Head One ekstremt rask og slagkraftig, jeg synes dermed dette er en av de mer spennende løsninger av kombinasjonen rør pre / hodetelefonforsterker på markedet i dag. Det finnes antatt “bedre” komponenter av begge slag å få fatt i, men for de ca. 10 000,- som forlanges, har vi her en formidler av verdensklasse. Er du ute etter et aldri så lite syvmilssteg på lydsiden, bør du låne øre til denne kjekkasen. Kanskje tar du det første steget inn i rørenes verden? Når har jeg benyttet et par måneder på å lytte til både One and Two side om side, og faktum er at jeg kunne skrevet omtrent eksakt det samme om toeren som om eneren. Disse låter svært så likt hverandre, bare at toeren gjør absolutt alt litt bedre! Nå skulle det for så vidt bare mangle, men det peker i det minste på at Trafomatic har en plan de følger til punkt og prikke.


Trafomatic Head Two har fått drive Beyerdynamic DT770 (250 Ohm) og Focal Elear, samt vært forforsterker for Spec RSA M3EX, mens den har blitt matet av Heed Obelisk DAC, APL DAC og Aura Note RIAA, bare så dere har en viss peiling på hva jeg har holdt på med. Helt kort, akkurat som med Head One, så er dette en svært presis gjengiver, Head Two er bedre dynamisk, har bedre oppløsning, enda bedre på klang og kontroll. Den klanglige balansen er lik på dem begge, en touch over mot det lyse, men uansett silkeglatt. Spesielt elegant er selvsagt Head Two, der Head One er litt mer “påslått” og tenderer til litt rufs i toppen. Head Two graver riktignok litt dypere, og tar enda mer kontroll på de dypeste tonene, men forskjellene i så måte er moderate. Som på Head One savner jeg litt “magi” av den typen man får fra motkoplingsfrie SE-konstruksjoner, men dette er uansett en subjektiv opplevelse fra min side; nevnte løsninger har andre utfordringer å stri med. Det vakre med Trafomatic Head Two (og Head One, for den del) er at de har eksakt samme type gjengivelse enten den driver hodetelefoner, eller effekttrinn, igjen et tegn på at de vet hva de holder på med.


Ingenting å spare på, vi banker løs med Trentemøller’s “Nightwalker” så trommehinnene møtes på midten, og brilleglassene skrangler i innfatningen. Klokkerent. Lekende lett går Head Two hele veien ned, og styrer hva det måtte være du ber den om. Det er veldig luftig og detaljert, litt tørt, muligens, men bevares, det er bagateller. Litt i den andre enden finner vi Prokofiev og hans første symfoni, “Den Klassiske”. Førstesatsen derfra er en riktig knallperle, kanskje er ikke Bernsteins versjon med New York Philarmonic den aller heftigste av dem, men den låter fint og autentisk. Det er akkurat på denne typen komplekse, klassiske innspillinger jeg har visse innsigelser i mot løsningen med motkopling og push-pull, bare så vi får det ut av verden. Naturlighet og tilstedeværelse lider litt, mens på den positive side mister man aldri oversikten. Dette er hurtig og stort, god kontroll på plassering og rom, mens det er litt “fattig” på klanger, treverk og organisk virkelighet. Ja, da er jeg kresen, jeg vet det. Men vi snakker om en hodetelefonforsterker godt oppe på tjuetallet målt i tusenlapper, jeg har lov å pirke.



Tilbake til en elektrifisert virkelighet, da i form av Dream Theater og deres “Bridges in the sky”, her treffer det virkelig. Stramheten, kontrollen, det silkeglatte, underbygget av hurtighet og dynamisk utsving… Dette er et salig øyeblikk. Her vil jeg også nevne at det er fantastisk hvor åpent og lettflytende det er når Head Two benyttes som forforsterker, om du ikke har behov for mange innganger, er jo dette en no-brainer! Ikke mye som går tapt her, nei. Og har du råd til NOS-rør, er det så gjennomsiktig som det omtrent er mulig. Imponerende. Vi slutter stillferdig av med Ole Paus, og hans lurvete Chile-innspilling, “Hva hjertet ser”, og den intense låta “Engelen”. Det er godt med den typen kontroll på en såpass utflytende innspilling, selv om jeg har hørt det nærere og mer medrivende. Dette fungerer strålende, når sant skal sies, selv om det finnes utstyr som får til noe som minner om en slags tilstedeværelse, blir det veldig feil å klage over det fantastiske Trafomatic får til her.

Foto: Trafomatic

Så var det konklusjonen, da. Jeg har lyst til å rappe mitt tidligere sitat enda en gang, men skal påta meg å skrive det om litt, i det minste… Enda en gledesspreder! Både for hodetelefonentusiasten og potensielle kjøpere av rør forforsterkere. Gjennomsiktighet og presisjon i toppsjiktet atter en gang, kontrollen er helt formidabel. Jada, det er denne magien jeg prater om ustanselig, altså, faktum er at ikke alle vil ha denslags, da det er mulig det er en form av forvrengning vi egentlig får presentert. Sånn er det ikke her! Dette er rent og glassklart. Og ellers er Trafomatic Head Two enda raskere og mer slagkraftig, enn Head One, nå er det regelrett brutalt. Ja, det er litt få innganger til å være en forforsterker, men har du en DAC av det seriøse slaget, og ikke har behov for flere analoge innganger, gjør Trafomatic Head two hele jobben. Strålende atter en gang fra Trafomatic!


Trafomatic Head Two, hodetelefonforsterker og forforsterker, NOK 25 000,- (standard), 30 000,- for oppgradert versjon med bedre komponentkvalitet (som testet)

Importør Moiz Audio