The dreamcatcher

The dreamcatcher

My absolute watershed audio experience? Hearing one of the earlier Audio Note DAC 4.1X’s play Rainbow “Hunting Humans (insatiable)” some 15 years ago. Much water has flown to the sea since then. So what to expect when the latest version of DAC 4.1X Balanced visits my home?

P1040429
From AN with love

I have been writing about hifi for more than 25 years now. During those years I have been in the lucky situation that I have heard some of the best hifi money can buy. After the mentioned DAC 4.1X experience way back when, I have heard a quite a few DAC’s that made leaps forwards in digital audio; the huge three box Esoteric, the top model from APL, and rater recently, the flawless PS Audio. So it is with a kind of anxiety I get the latest version of Audio Note DAC 4.1X in house;  has the kind of old fashioned Audio Note now silently been surpassed by the rest of the pack? Was my recollection of the sound from the original model just fooling me, was the whole thing in fact just an old dream? So I set out chasing that old dream, then, heavily armed by Audio Note. Watch your back, all ye DAC-producers out there!

P1040433
The dynamic duo

Like a few of the top notch DAC’s I’ve been listening to lately, the Audio Note comes with a dedicated drive, the CDT 4. In my view a heftily priced unit to spin a silver disc with, to be honest. Skeptical as I am, I am questioning the importance of a digital drive, but at the same time I do admit being surprised lately by both PS Audio and the Japanese, belt driven player from C.E.C. So I will not debate the possibility of differences between digital drives, but I will argue that there might be other, more important parts of a good hifi set-up, and leave it at that. The CDT 4 came to Norway with a possible handicap, though, as it during the transport from U.K. received a serious blow from nothing less than a fork lift. And, by that beating, proving a mechanical quality beyond debate. It does not look very well, but still plays immaculate. A cheapo Pioneer rattle box would never play a single disc after such a treatment, I promise you that much. Anyway, all the findings in the following review are made by using the CDT 4 / DAC 4.1X Balanced as a unit.

P1040438
CDT Four – Fork lift: 1 – 0

So mechanically this player / DAC should be ace stuff. Still, there is a thing I’ve been a bit confused about all the years I’ve both owned and tested AN CDT’s; why on earth is it impossible to make it easier to insert and remove the disc from the drive? Have a look at the beautiful, French Métronome players as examples; pretty much the same top loading system, but they have made some pits for the fingers, making it much easier to get a grip on the disc. In turn, you avoid finger marks and following replay problems towards the end of the disc. The CDT’s are actually a bit fiddly to use, and, I guess it won’t be better when the user gets older, either.

P1040435
A little fiddly….

Both the drive and the DAC comes with both XLR and RCA contacts, on the DAC that goes for both digital and analogue connections. The DAC is balanced through the output transformers, in short it will drive any input you can let it feed. Hell, I even tried short-cutting my DAC 3.1X way back when, ill advised trying out some  XLR-RCA adapters. The result? A slightly darker, more “cuddly” sound. But I still liked it! When switching to “Balanced” on the rear output switch, what you actually do is grounding the output trafo, by that balancing the XLR output. Theoretically, a small quality gain is possible that way, but way more important is actually finding an amplifier that matches the DAC. On some amplifier XLR inputs, you’ll discover that they’re not really balanced, what they do, however, it to shortcut the DAC output signal. The DAC 4.1X handles that too with grace. The volume drops a bit, but it still plays fine, although loosing some dynamics and vividness. On my Spec amp (not really balanced), I clearly preferred the SE connection, so here it’s open for both taste and testing.

All products from Audio Note are based around audio valve technology. Further, much of the qualities and characteristics are based on simplicity, good component quality and high end output transformers, often with loads of silver involved. Top that with endless listening, research and experiments, and a dedication beyond Rolls Royce standard, and you’ll understand some of the aura surrounding this unique brand. To put it short, I have never seen anything like the focus on all details, bits and pieces as you find at Audio Note these days. But they might stretch it a tad too far at times, maybe? From my own point of view I would like to see more than one input on the DAC, for example, how difficult can that be? When asked about that, they just say that’s the way Audio Note build their DAC’s. Like it, or forget it; listen to it, and you’ll understand. Anachronism is the word. Fair enough, that works in audio, besides, there might be good audible reasons behind such choices. You just don’t get remote control, fancy menus, all-in-one, Spotify or network connection when choosing Audio Note. But the sound!

P1040439
One input and some twists

As mentioned, the DAC’s from Audio Note have approximately one input. OK, they have the choice between RCA and XLR cable for digital input, but for all practical purposes, it’s one, and one only. Calm down, guys, that’s the way it is. You want a near magic reality from CD? Audio Note is the answer. You want more inputs? Cambridge? NAD? Sonos? Pioneer? I can go on all day! Why not combine it? It’s like a RIAA, right? One input on most of them, and you use it for best possible LP sound, so what’s so crazy about thinking the same thing about CD? Ah, the price, I hear you say. I can’t argue about that, I must admit. Did you use that argument last time you visited your car dealer, by the way? If you did, that’s fine with me, enjoy your Škoda, then, I don’t mind! But back to Rolls…eh… Audi…o Note, that is. We’ll put it through the paces as no DAC ever have, ’cause this is the moment of truth. Is Audio Note really any good, or is this just valves and romantic dreams about a past that never really existed? During the introductory rounds, at least it became obvious that the DAC 4.1X has a few characteristics that’s hard to disregard. Attack! Dynamics. Control. Grunt. Clarity. Shall I continue? Pace! Rhythm. Timing. Well, so people say that’s a Naim-thing, the PRaT. No, it isn’t. It’s a music thing. And Audio Note plays music with the realism intact. So that’s where you find the pace, the rhythm and the timing; it’s absolutely not invented in Salisbury!

P1040434

So play, then, CDT Four! Into the open lid, I drop an easy start, a well recorded jazz disc from STS Records of Holland, and wow! Digital signals flows to the DAC 4.1X, and “the dreamcatcher” is at work, immediately. What strikes me the most, is the timbre, the atmosphere, the sensation of being there. The musical message, the ability to grab the listener and hold. So we continue with the the 1960 release (recorded in ’58 and ’59!) “Blues in Orbit” by Duke Ellington, and we’re immediately beamed to a different world. Oh, the atmosphere! An incredible insight, wonderful timbres, although clearly carrying the colors of the fifties, it sounds so unbelievably realistic and credible. I just love it.

To describe just how versatile this beast is, I throw in Black Sabbath’s “Mob Rules” (Dio era) and their powerful song “The sign of the southern cross”. A mediocre recording, let’s agree on that. Here, the DAC 4.1X shows up one more of its fantastic abilities; how to totally change its character, switching from timbres and atmosphere to brutality and power in a split second. The small dynamics left in the recording seems to grow through the DAC, the sheer power and darkness of the composition is totally present in the listening room. And so I just can’t wait any longer… Ritchie Blackmore made this overtime Rainbow album back in the nineties, seemingly because he just had no idea what to do with his life after Deep Purple. There are a couple of good, heavy melodies there, though, but no real good recording. In my mind, the memory of how a DAC can totally change a poor recording is for ever connected to my first experience with the Audio Note DAC 4.1X Signature around year 2000. Will I now discover that it all was just an exaggeration of a few good minutes in my life? Will I kind of call my own bluff? No! No way, I was flabbergasted again! Audio Note still makes “Hunting Humans” totally its own, to something out of this world! So open, so clear, so goddam’ hard hitting and precise, topped with a kind of a threatening, insisting presence, that just makes this song stand out as a strange way of high end presentation. All of sudden this is not just a mediocre product from the left hand of a genius, it’s a living documentation of a point in time. Inexplicable, but still true. No matter how many high end DAC’s I’ve listened to lately, none of them did this; in fact they weren’t even close.

P1040437
Still convincing

So it is with great confidence I enter the normally simpler examples, like Bob Dylan’s 26th studio album “Oh Mercy” from 1989, and the song “The man in the lang black coat”.  A slightly mystical and rather apocalyptic song, and I am thankful to Bob for being so nice that he popped by to tell me this story personally . To me, the song gets a whole new meaning, all of a sudden, and it wasn’t actually meaningless before, either! Back home again; in Norway we have this wonderful studio called Rainbow, extensively used by Manfred Eicher of the fantastic ECM jazz label, among others. All these recordings sounds elegant, detailed, with huge room and precise soundscapes. In 2003 the studio owner and chief producer, Jan Erik Kongshaug recorded the album “All these years” with his own quartet, a jazzy, swinging recording. The Audio Note plays it brilliantly, the attack of strings, the drum sticks, the skin, the edges, the lovely piano timbres, the controlled bass… The recording is in itself kind of forgiving, but still, I cant remember hearing it better than this, even after all these years…!

P1040430

So we conclude with classical music, I guess. The notoriously difficult “Holiday morning” by Claude Debussy, in Telarc’s brutal recording from Cincinnati is a hard trial, to make it clear. Further, this is an SACD pure DSD recording, but dual layered, so AN will have to deal with the normal CD layer only. A clear handicap. I own a serious SACD player myself, normally a standard CD player will not be able to challenge it on this great recording. Off we go, then. Initially I was taken a bit aback, as when not to much is happening, the AN plays this just as open and vivid as my good APL SACD-setup. But when the whole shebang kicks in, the SACD layer has a small advantage, no doubt about that. That said, the Audio Note is a powerhouse, the dynamics are almost scary in all its brutality. My (also very dynamic) APL sounds calmer and sweeter somehow, more open on this recording, but it just cant deliver the enormous size shown by the DAC 4.1X. The crescendo in the end exceeds all I have heard in this house, ever, CD and SACD players alike. Impressive, indeed.

P1040432
And then there were music…

This should leave no doubt, then. I still love everything Audio Note does, I love the presence and music the components deliver, I adore the dynamics, I enjoy the timbral qualities to the full. In short it’s my opinion that this seemingly outdated technology, without oversampling or upsampling, filtering or any other bulls**t, totally dwarfs everything you can find to put your digital music files through. Yes, I know this might my subjective perception only, but in my mind it’s a kind of “magic” realism in the way the music comes alive through the Audio Note DAC 4.1X. I have to admit here, though, that the prices are chilling to the point of freezing me stiff, but hey, the same goes for Rolls Royce, remember. So if you have the money, look no further. This is how to play music from a digital source. Forever.

Audio Note CDT Four, CD drive, price GBP 13 350,-

Audio Note DAC 4.1X, price GBP  13 110,-

 

 

Tidsmaskinen!

Tidsmaskinen!

Fjorårets produkt i Rognliens HiFi-blogg var et norsk, innovativt RIAA-trinn. Norske småbdrifter har enda mer moro på lur på RIAA-siden, Doxa gjør det på gammelmåten, men med fullt fokus på detaljene i sitt Signature RIAA-trinn. Kan tradisjon matche innovasjon?

p1040404

Doxa har hatt RIAA-trinn i porteføljen mer eller mindre fra 70-tallet fram til i dag, men dagens versjon er deres klart mest påkostede. Det er et enkelt RIAA-trinn, i utgangspunktet er det uten innstillinger, og kun beregnet for Moving Coil, men det er ikke hele historien. Det kan også bestilles en versjon med utskiftbare plugger på baksiden, som gjør det mulig å endre belastning, og så mye mer er det ikke å si om saken. Til RIAA å være har Doxa produsert et monster av en strømforsyning, men det er ingenting å le av, om jeg skal dømme etter effekten dette har på det lydmessige, er det bare positivt. Sist jeg hørte dette med all mulig tydelighet var på Heed, men også Naim har vist dette mer enn tydelig i alle år. Ren single ended, dual mono, enorm kondesatorkapasitet, høy komponentkvalitet, ingen OP-amper, til sammen er dette oppskriften på en kvalitets-RIAA.

p1040402

Sin vane tro har Doxa benyttet lang tid, et uendelig antall forsøk og tester, supplert av mange og lange lytteseanser, for å finne fram til de endelige løsninger. Dette er så definitivt hørbart! I all hovedsak har de benyttet Audio Technica ART9 som pick-up ved tilsmaking av lyden, akkurat det er også hørbart, men jeg kan samtidig si at det ikke skal anses som noen absolutt begrensning, om du vurderer et slikt trinn. Undertegnede har benyttet Acoustic Solid Wood Black / Origin Live Illustrious tonearm / Audio Technica ART 9 samt Benz L04 pick-up. Og la meg bare slippe katta ut av sekken umiddelbart: For et RIAA-trinn dette er! Det finnes ekstremdyre, gjennomarbeidede RIAA-trinn der ute. Manley. Grandinote. Whest. Og mange andre som sikkert kunne vært nevnt. Jeg skal ikke hardnakket påstå at dette Doxa Signature RIAA-trinnet er helt der oppe. Men merk at Doxa går for ekstrem enkelhet, der de fleste andre har alt; inngang for flere pick-up’er, separat strømforsyning med flott design, klar for både MM og MC, samt en rekke innstillinger for å tilpasses alt du kan finne av p.u. Hos Doxa er det kun én inngang, ingen innstillinger, og ett fokus: lyd. Derfor kan Doxa gjøre det tilnærmet umulige for en tross alt moderat sum kroner og øre.

Og her gir jeg ordet over til Doxa, for å beskrive litt nøyere hvordan denne RIAA’n er tenkt og konstruert:

Riaa’en er utviklet rundt den spesielle J-Fet transistoren K-170 fra Toshiba. Disse er videre spesielt matchet og selektert til hver enkelt riaa. K170 J-Fet er mer som et rør å betrakte snarere enn en transistor. Det er ikke som en tradisjonell halvleder, her er ingen diode – den er åpen som et rør og karakteristikker ligner rør. En av grunnene til at denne transistoren er fantastisk for RIAA, er at såkalt “1 over F-støy” i denne er særdeles lav. Dette muliggjør en meget enkel og kort signalvei med få forsterkerelementer. Videre er betraktelig oppmerksomhet og ressurser lagt i komponentkvalitet: Når antallet deler reduseres er det lettere å forsvare større summer brukt på hver enkelt del. I RIAA’en finnes mye eksklusive kondensatorer både i RIAA nettverk og til avkobling. Umagnetiske motstander og mye mer. Voicing/tuning av sammensetning av deler er gjort over lang tid. Det er viet stor oppmerksomhet til støyfri og god regulering. 
Spesifikasjonen på den riaa’en som har vært på test er:
Singel-Ended design m/ K170 J-fet.
62db Gain
110 ohm inngangimpedans
0 kapasitans

P1040148

Det er hevet over tvil at dette RIAA-trinnet kan utfordre godt over sin prisklasse, rett nok med den soleklare begrensning at du ikke bytte mellom alle mulige pick-uper uten mye om og men, som nevnt. Det har alt; gjennomsiktigheten, dynamikken og klangstrukturene fra de virkelig dyre RIAA’ne der ute. Disse egenskapene setter til sammen en standard som gjør at du skal virkelig langt opp i kvalitet på platespiller og pick-up før du på noe rasjonelt vis kan hevde at Doxa-trinnet utgjør en begrensning i kjeden, i hvert fall.

Vi åpner ballet med den historiske utgivelsen “Kind of blue” med Miles Davis, tenker jeg. Tidsmaskinen våkner umiddelbart til liv, og hensetter oss til New York, 1959, til Columbias studio på 30th street. Der ble albumet stort sett improvisert rett inn på tape, alt ble unnagjort i løpet av to hektiske dager, kun én av låtene behøvde mer enn ett take. Dette er imponerende! Lydbildet er veldig bredt og fantastisk presist i alle plan. Kanskje har jeg hørt dette bedre i Fidelitys storstue ved en anledning, men jeg er slett ikke sikker. Innspillingen framlegges med en slags selvfølgelighet, klangene er naturlige og avslappede, plasseringen er eksakt i alle plan. Pianoet klinger betydelig mer fargerikt enn jeg er vant med fra tidligere, alt er rent og på sin plass. Coltrane står ute på vingen, og ser inn på de andre som plasserer seg sikkert og trygt på den imaginære scenen, det er helt magisk.

p1040405

Vi tar et par steg i retning vår tid, med Dr. John’s swingende New Orleans-skive “In a sentimental mood”, en relativt ordinær innspilling med blås og smekk, og naturlig nok mye piano. Jeg har et sterkt og varmt forhold til denne plata, den bringer mitt sinn tilbake til Systemdek, Helius, Ortofon, Audio Innovation og Snell E. Det er svært gode minner fra en god tid rundt 1990, jeg har slitt litt med å finne tilbake til den lett magiske framstillingen nevnte anlegg fikk ut av denne litt vel kommersielle, men allikevel deilige skiva. Og, endelig, er vi tilbake. Acoustic Solid, Origin Live, Audio Techinca ART9, Doxa RIAA, Spec, Doxa høyttalere. Magien er tilbake i huset, denne gangen toppes det av ny innsikt, nye klanger, nytt liv! Enda større rom nå, enda flere detaljer, pianoet klinger enda flottere, dynamikken enda et strå hvassere. Et nydelig tilbakeblikk i en enda bedre nåtid!

Over på et fullstendig annet tidsbilde, da i form av Led Zeppelin’s brutale svanesang, albumet “In through the out door”, innspilt 1978 i Polar Studio, ABBA’s kreative hjemstavn, og utgitt på sensommeren året etter. Åpningssporet, “In the evening” gir meg utrolig nok et helt nytt innsyn i ei skive jeg har eid i snart 40 år! Ikke sånn at alt treffer helt her, spesielt stemmen framstår som noe hard, mens resten av ensemblet låter nokså statisk, men allikevel. Det flommer av detaljer og rom, plutselig. Det legges frem veldig kontant, veldig åpent og sitrende. Joda, det er både litt skranglete og grått, men tidskoloritten var dessverre ofte slik på den tiden. Rett nok må jeg si at etter å ha hørt Black Sabbath’s Paranoid på mastertape (spolebånd), og deretter et par senere vinyl-utgivelser fra samme kant, tror jeg feilen ligger et annet sted enn i selve studioet, men utgivelsene den gangen, kom ofte veldig skjevt ut fra hoppkanten. Det samme dermed sies om Deep Purple’s “Come taste the band”; utgivelsen behøver en slags unyansert fedme for å slå pusten ut av lytteren, men der er virkelig ikke Doxa i det hele tatt, her skjules intet. Man ser virkelig alt, men alt er dessverre ikke like pent. Bassen buldrer i bakgrunnen, joda, det er lett å overskue alle detaljene, men det blir faktisk litt i retning analyse, der eksempelvis Spotify legger det fram uten nyanser, men med fedme og voldsomhet. Grunnet Doxa-trinnets ekstremegenskaper swinger det av dette her, heldigvis, men ta med i betraktningene at dersom det er heavy fra gamle da’r du skal spille, blir matching av resten av oppsettet ekstremt viktig. Godt oppover på volumskalaen åpner det seg skikkelig og smekker til, funky, totalt kontrollert, rent som en vårdag, så til tross for innsigelsene berger vi restene på ren og skjær eleganse.

p1040401

Over på de klassiske verker, fyrer vi atter tidsmaskinen, og setter tidspunktet på 1961, og hører Mozart’s klarinettkonsert i A-dur, med Robert Marcellus klarinett, fra en innspilling Severance Hall Cleveland (EMI). Jeg kjenner verket svært godt gjennom Musical Fidelity’s egne utgivelse der gründeren Anthony Michaelson trakterer klarinetten på kyndig vis. Det er også en nydelig innspilling, men helt på høyde med de fantastiske klangene klarinetten fremstår med her, er vi dog ikke. Dette er fullstendig uanstrengt og fargerikt, nok en gang overbringes vi et unikt innblikk in forgangen tid. Vi fortsetter med Carl Nielsens Overture to “Maskarade” på Direct Metal Mastering (DMM) som var så populært i sin tid. Innspillingen er fra desember 1985 i Göteborg konserthus, generøst sponset av Volvo AB, slik at rørmikrofonene fra Neumann ble gitt de beste arbeidsvilkår for innspilling på Sony PCM F1 digitalt innspillingsutstyr. Rå dynamikk, nydelig palett av klangfarger, strålende spilt av Göteborg Symfoniorkester under kyndig ledelse av Myung-Whun Chung. Det eneste jeg savnet denne gangen var kanskje et par Response høyttalere for virkelig å oppleve akustikken i stadens konserthus. Men dette er nær nok for meg, dessuten skader det slett ikke med såpass levende og lettantente høyttalere som Doxa 8.2 Signature, heller!

Jeg kunne lett nevnt en lang, ja nærmest uendelig, rekke med innspillinger som får et helt nytt liv når Doxa RIAA er med i avspillingskjeden. Terje Rypdals “Blue”. Andreas Vollenweider’s “Caverna Magica”. Vaya con Dios’ “Night Owl”. Stevie Ray Vaughan “Couldn’t stand the weather”. Så å si alle Opus3-innspillingene. Og det meste andre jeg har, men det får rekke så, tenker jeg. Dette er faktisk et RIAA-trinn for evigheten.

p1040400

Sluttsatsen bør dermed være klar. Dette er et av de beste RIAA-trinn jeg har hatt gleden av å ha i hus, men jeg skal ikke sette punktum akkurat her. For selvsagt har jeg litt malurt på lur, og det helles herved i begeret på følgende vis: Doxa fornekter seg ikke, det er klart som kildevann, og for romantikere som sverger til 70-talls innspillinger av de gamle helter, blir dette fort litt i overkant ærlig og lett på tå. Dessuten er utgangspunktet så skruppelløst lydfokusert at det ikke er bare å bytte pick-up om du skulle ha slike tilbøyeligheter. Det finnes et rett nok et lite kompromiss med en smart løsning for “pluggskifte”, men dette må i så fall bestilles når man skal handle. Men så lenge du vet om dette, er det lite og ikkeno’ å komme med av innsigelser. Detaljer, klanger, dynamikk, kontroll, ro, oversikt, emosjonsformidling, alt jeg kan komme på av gode lydmessige egenskaper finnes her i rikt monn. Doxa RIAA er ikke billig, men den er slett ikke så dyr som mange av sine konkurrenter. Det den ikke har av fasiliteter henter den inn igjen i lydmessig utbytte, det er virkelig ikke et dumt valg. Et RIAA-trinn for musikkelskere, connoisseurer og feinschmeckere. Sterkt anbefalt!

Doxa Signature RIAA trinn for moving coil, pris NOK 29 000,-

Produsent: Doxa, Kristiansand, Norge

 

 

Oppgradert Aura

Oppgradert Aura

Se først og fremst her, ettersom denne korte artikkelen mest er en oppfølging av den opprinnelige testen av et helt unikt RIAA-trinn.

P1040362

Så hvorfor dette behovet for oppfølging, kan man vel spørre seg, om Aura Fidelity Alpha RIAA Mk1 og Mk2 er såpass like? Vel, det er et par årsaker til dette, og minst en av disse årsakene er rent lydbasert. Litt teknisk først: Dette RIAA-trinnet er altså helt unikt, som nevnt, men dette gjelder bare om du benytter moving coil pick-up. Årsaken til det er todelt, hvorav den ene delen er et ekstremt lavt støygulv til RIAA å være, mens den andre årsaken har å gjøre med at pick-up’en ikke ser en belastning, slik den gjør i et hvert annet RIAA-trinn jeg har vært borti. I utgangspunktet betyr dermed dette at du kan mate en hver mc pick-up inn i Aura Fidelity Alpha RIAA, og være helt trygg på at det er en optimal match. Bare det er jo helt fantastisk. Det som gjenstår er rett nok også av betydning, og det har å gjøre med gain, selvsagt. Her skiller Mk2 seg fra førsteutgaven, ved at det nå finnes en grei justering av dette på innsiden, der man tidligere måtte bestille med tilpasset gain til aktuell pick-up.

P1040366

Førsteutgaven var en levende, dynamisk og åpen gjengiver, det samme kan definitivt også sies om Mk2, bare i enda større grad. Mater du den med en god moving magnet virker den som et hvert annet RIAA-trinn, og den har mye av de samme egenskapene som nevnt over, og er absolutt verdt prisen også på denne måten, men her finnes definitivt konkurranse, bare for å være tydelig på akkurat det. Så jeg skal ikke dvele så mye ved mm-delen, bare si at det er et trygt, godt kjøp, dessuten ligger muligheten til en ren sensasjon med i pakka, den dagen du har råd til en god mc…!

P1040364

Alt, ja, absolutt alt jeg lot dette RIAA-trinnet formidle, var en ren gledesopplevelse, en kaskade av dynamikk og storhet, lydbilder og plasseringsevne. Til 10 000,- har jeg kort sagt aldri hørt noe i nærheten. Jeg har hatt dette trinnet i hus i flere måneder, og paret det med en rekke komponenter, uten en eneste gang å komme på ideen om at her finnes svakheter. Misforstå meg rett, det finnes enda bedre RIAA-trinn der ute, men det finnes betydelig flere dyrere enn det finnes bedre, bare for å ha det klart.

Jeg vil nevne et par eksempler, og begynner modig med Black Sabbath fra deres flotte samle-skive “The ultimate collection” fra 2016. Et par opplevelser med såkalte Master tape spolebånd, har faktisk fått meg til å forstå at det kan låte direkte tøft også fra tidlig 70-tall, og halleluja, mye av denne åpne, dynamiske stilen, kommer faktisk igjennom også fra denne utgivelsen. Aura Fidelity har virkelig full styring på både dynamisk utsving, klang og rom her, jeg lar meg lett lokke tilbake til gamle synder her, altså, de gamle er eldst fortsatt! Elton John ga også ut en skive i 1970, originalt nok titulert “Elton John”, faktisk. Dette har alltid vært en avholdt innspilling i dette huset, både av lydmessige og musikalske årsaker. “Sixty Years On” begynner med dramatisk strykerklang, deretter harpe, en nydelig, nærmest klassisk start, før Eltons unge stemme forsiktig kommer i fokus. Dette er nydelig, særlig fraværet av typisk RIAA-støy gir denne låta et fantastisk fundament, toppet av en helt formidabel dynamisk gjengivelse, der rom og klanger er åpenbare og tydelig tilstede i lytterommet. Du skal i sannhet betale for deg for å toppe dette her, kan jeg love.

P1040365

Sånn kan jeg fortsette med hvert eneste eksempel, i prisklassen kan du så å si glemme å peke på svakheter. La oss derfor sammenligne med det beste jeg har hatt i hus (og gjerne med en litt skrøpelig hukommelse fra alle årene i Fidelity), for å sette det hele litt i perspektiv. Sannheten er jo at jeg har hatt et ca. like sensasjonelt trinn i huset en lengre periode, men velger foreløpig å ikke si så mye om hvilket trinn dette er, bare nevne at det er mer konvensjonelt, tar kun MC, har ingen justeringer, og koster det dobbelte av Aura Fidelity. Dette “hemmelige” RIAA-trinnet skal omtales om relativt kort tid, men det jeg kan si, er at dette konkurrerer så å si med hva som helst, prislapp uten interesse. Forskjellene fra Aura Fidelity til dette, er hørbare, men ikke formidable. De beste RIAA-trinn jeg vet om, låter noe mer avslappet enn Aura Fidelity Alpha, og de har en anelse mer organisk klang. Men sannheten er at på detaljer, rom, hurtighet og ikke minst, dynamikk, er Aura Fidelity helt der oppe med de virkelig store. Hvor mye mer tror du det er rimelig å forlange for 10 000 oljekroner, egentlig??

P1040363

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Aura Fidelity har med Alpha RIAA gjort noe i nærheten av en genistrek, og jeg anbefaler det så sterkt jeg kan! Ja, Mk2 er utrolig nok enda bedre enn Mk1, og dermed er det nok en innertier fra Joaquim Fragoso!

Annerledeslandet

Annerledeslandet

Joaquim Fragoso har bosatt seg i annerledeslandet. Og gudene skal vite at han selv også er annerledes så det holder. Og akkurat det er hørbart! Aura Fidelity troner nå i Casa Rognlien.

P1040332

 

Aura Fidelity er en enmannsbedrift på linje med flere andre lignende “garasjeprodusenter” i så vel dette land, som flere andre. Sjekk mine tidligere blogginnlegg, og dere vil finne en rekke av disse dyktige og kreative sjelers produkter; Rognliens hifi-blogg er i ferd med å bli disse skreddernes talerør!

P1040133

En ting som befester seg stadig tydeligere, er at samtlige av disse produsentene lager forbasket god lyd, på samme tid som alle sammen har en eller annen irriterende detalj som kan virke forstyrrende. Kall det gjerne sjarmerende, men det skiller i det minste garasjeproduktene fra Sony og Yamaha’s ekstremt kvalitative serieproduksjon. Så vi kan gjerne ta Aura Fidelity’s “sjarmerende avvik” med en gang, så er vi ferdige med dem. Først vil jeg si at du bør se på denne pre-power kombinasjonen som en enhet, de er bare sånn passe interessert i å samarbeide med andre. Bakgrunnen for å si noe sånt er at jeg har prøvd dem med diverse, men det er først når de får samarbeide med hverandre at alle fordelene og de beste sidene hos dem begge virkelig får skinne og utfolde seg. Videre må du finne deg i at dette settet ikke er støyfritt. Det suser hørbart, jeg anbefaler ikke uten videre høyttalere med høy følsomhet.

P1040333

Jeg kom inn i Joaquim Fragosos lytterom en dag, og sier: – Ja men dette låter jo forvrengningsfritt og flott! Jeg siktet til den avslappede, silkeglatte gjengivelsen som strømmet ut av KEF-høyttalerne. – Nei, sier Fragoso lykkelig, dette er ikke forvrengningsfritt! Noe sånt er jo en herlig form for ærlighet i en verden som vår. Fragoso kan gjerne lage både støy- og forvrengningsfrie produkter, han. Hvis han vil. Men han vil ikke, og grunnen til det er at han søker et helt bestemt uttrykk, en spesiell musikalsk formidlingsevne. Denne innstillingen har sin pris, og akkurat det ender altså opp som “et sjarmerende avvik” fra normen. Fragoso, som mange av hans konkurrenter, elsker å prate om printkort og layout, tekniske løsninger og komponenter. Men sjelden har jeg hørt noen snakke om det i såpass lyriske vendinger, det er nesten så han tillegger printkortene menneskelige egenskaper der han engasjert forteller om komponentenes innerste hemmeligheter. Han skyr integrerte op-amper som pesten, så denslags ufyseligheter finnes så definitivt ikke på innsiden av noen produkter fra Aura Fidelity. Han har handlet inn restopplaget av en helt spesiell transistor fra Texas Instruments, som han mener besitter helt unike egenskaper. Han har et veldig fokus på komponentenes egenlyd og karakter, han er opptatt av timing og presisjon, og ender altså med et helt, helt spesielt resultat.

Fragoso har bestrebet seg på norsk produksjon, trafoene er fra Hamar (Noratel), aluminiumen i chassi og skrog kommer fra andre siden av Mjøsa, nærmere bestemt Raufoss, mens utformingen av fronter og chassis foregår i Horten. Komponentene på innsiden må selvsagt kjøpes inn andre steder, men det er hevet over tvil at Fragoso har fokus på kvalitet i alle ledd. Dessuten viser han at han virkelig har slått rot i dette annerledeslandet!

Aura pre

Forforsterkeren, Aura Fidelity Alpha 100, har 2 analoge innganger, da i form av en XLR og en RCA. På utgangssiden finnes samme oppsett, men her anbefaler jeg så absolutt XLR av støymessige årsaker. Enda mer interessant er det at forforsterkeren har en spennende DAC innebygget, her har man 2 RCA og 2 optiske innganger å velge i. Effekttrinnet har både XLR og normale RCA-plugger, igjen, bruk XLR. Aura Fidelity Alpha Power er en renraset dual mono-løsning, og veier inn solide 27 kilo når du lemper den over på badevekta. Under drift blir den litt mer enn middels varm, hvilket betyr en viss mengde tomgangsstrøm, normalt betyr det noen Watt i klasse A, men Fragoso tenker litt annerledes, som nevnt, så det skulle ikke undre meg om det er noe helt annet denne forsterkeren varmer seg på. Men inntil det motsatte er bevist, går jeg for et par – tre Watt i klasse A! Effektforsterkeren leverer ellers i utgangspunktet 250 Watt i hver kanal ved 8 Ohms belastning, noe mer i 4 Ohm. Det er nok for de aller fleste anledninger, ferdig pratet.

Aura Fidelity

Så hvordan låter herligheten? La meg bare gjenta at jeg mener Aura Alpha pre + power skal kjøpes samlet, de er ikke nødvendigvis glade i andre partnere. Jeg har testet diverse, deriblant tre forforsterkere og to effekttrinn i tillegg til Aura Fidelity, men alt som står om lyd og gjengivelse i denne artikkelen, er basert på komplett pakke. Årsaken er ganske enkelt den at sånn fungerer det best! Jeg har så vidt vært inne på det allerede, dette forsterkersettet leverer med en helt unik tilstedeværelse, toppet med tydelighet, innsyn og detaljer. Videre har klangene og fargene et nær uhørt spekter. Det er umulig å ikke legge merke til denne nærmest sensasjonelle oppløsningen, men samtidig er ikke klangbalansen helt nøytral, noe vi kommer tilbake til. Dette oppsettet er rimelig altetende, dessuten har det solid grep om høyttalerelementene, og dermed begivenhetene. Jeg var inne på klangbalanse, og her begynner Aura Fidelity virkelig å vise sine innerste, og mest spennende hemmeligheter. Det leveres nokså skamløst noe ekstra varme i gjengivelsen, men det er den typen varme du forelsker deg i, og den ligger i områdene under 50 Hz, skaper en vakker tilstedeværelse helt uten å maskere oppover. Og akkurat det siste der er ganske unikt.

P1040336

For å gå litt mer i detalj omkring DAC-delen i denne forforsterkeren, har jeg satt den side om side med husholdningens ikke helt billige APL DSD-S XE, og resultatene var svært oppløftende. I forhold til APL rett i effekt, er dette en anelse mattere dynamisk sett, mens på plussiden finner vi en svært gjennomsiktig og detaljert gjengivelse, en gjengivelse som fjerner ekstremt lite farger eller detaljer. Og selv om det dynamiske uttrykket modereres en aldri så liten smule, finner vi solide mengder kraft i de helt nederste oktaver, som nevnt helt uten den maskeringseffekten dette som oftest fører med seg. Jeg kommer mer tilbake til dette gjennom de følgende musikkeksempler. Helt kort: Den innebygde DAC’en er forbannet bra. Separat DAC er fullstendig unødvendig, og vips, der sparte du lett et par titusener. Minst.

Så hamrer vi løs på Aura Fidelity oppsettet med musikk av alle slag. I skrivende stund, mens Hifi-messen i Horten er i full gang, kan jeg i det minste si såpass som at det er ikke så greit som det høres ut. I dette hus brukes ikke Stockfish og Kirkelig Kulturverksted i utrengsmål, kan jeg love dere! Derimot flyter det av rock og blues og visesang med skjegg og langt hår, spedd på med både filmmusikk, klassisk og jazz når det måtte passe seg sånn. Det er en kunst å få til alle disse genrer like flott. I min verden er det vel egentlig bare et renraset Audio Note-oppsett som er fullstendig fri for sånne genre-allergier, men i sannhetens navn er også Aura fidelity inne på noen spennende greier her. Men heller ikke de er fullstendig blottet for problemområder, så la oss ta det med en gang…

P1040337

En del heavymusikk er innspilt med nokså alternative kvalitetskriterier, la oss enes om det. Men med den evnen til drama som Aura Fidelity besitter, burde i det i utgangspunktet kunne fungere strålende. Det er bare det at her blir klangbalansen fort en liten hemsko, akkurat her er det unntaket fra regelen, dere vet, for her popper det allikvel opp noe maskering her og der. Som for eksempel på den rasende låta “Fearless” av og med bandet Hypocrisy. Det låter selvsagt ganske tøft, men jeg får allikevel ikke helt fot for dette her. Det har å gjøre med at det i innspillingen legges på en slags “vegg av basslyd” akkurat i det området der Aura Fidelity har lagt på litt ekstra sminke*, og det har ikke disse delvis døvhørte teknikerne tatt hensyn til, selvsagt. Dermed opplever vi at stemmen forsvinner noe i miksen, mens innimellom bobler noen bassnoter til overflaten, og gjør totalinntrykket litt forvirrende. Bemerk her at dette gjelder enkelte varianter av veldig sinna heavy-musikk, samt det faktum at også mitt lytterom plusser på litt i området vi snakker om, omkring 40 Hz. Men for deg som hovedsakelig spiller trash og beslektede musikkstilarter, test hjemme før kjøp, ganske enkelt. Og, for ordens skyld: Spiller du Dream Theater, oppstår ikke et fnugg av nevnte fenomen, da er det bare fryd. Og masse gammen!

* Her er det på sin plass å nevne at konstruktøren ikke er enig i min subjektive opplevelse av at klangbalansen er en touch sminket. Viktig derfor at jeg poengterer at mine opplevelser er en rent subjektiv bedømmelse, basert på en lang rekke komponenter spillende i det samme rom med samme musikkeksempler. Jeg slipper med dette til produsenten, som ønsker å poengtere det følgende: Forsterkeren er basert på nøytral, symmetrisk faseforsterkning . Det er ikke blitt implementert kretser eller ekstra komponenter med tanke på å ilegge eller fratrekke energi på enkelte frekvensområder .  

Med disse små innsigelser ute av verden, er det bare tut og kjør. Så i balansens navn tar vi like godt for oss et drøyt kvarter med ren nytelse, som med all mulig tydelighet viser hvilke perler vi har på benken i form av Aura Fidelity DAC/pre og power. Hans Zimmer, “A dark knight”. I motsetning til forrige eksempel er dette en overbevisende innspilling. Men tro ikke at den mangler bass, tvert om! Allikevel. Dette er en ren maktdemonstrasjon. Her er den lille sminken bare deilig, den understreker makten og brutaliteten i leveransen på forbilledlig vis. Og det helt uten at den maskerer alle de spennende klangene, og, ikke minst, samtidig som det enorme rommet bevares vidåpent. Her er det bare å lene seg tilbake, og studere et landskap av mørke, råskap og kraft. Når det framføres med en slik selvfølgelig avslappethet, kombinert med ubøyelig kraft, da er jeg fullstendig solgt. Her viser også den innebygde DAC’en hvor god den virkelig er, faktum er at akkurat den avslappende elegansen ikke fullt ut kopieres av APL’en, en gang. Ikke bare en liten fjær i hatten til Joaquim Fragoso, det er pinadø en hel fjærpryd en høvding verdig!

P1040335

Går vi så løs på stemmer og desslike, finner vi enda et av Aura Fidelity’s sterke områder. La oss ta den vanskelige “Quartier Latin” med Barb Jungr, denne blir fort litt kantete, men turen gjennom kretsene i Aura Fidelity har virkelig ingen slike tendenser. Dette er som å lytte til en single ended forsterker uten tilbakekopling, hvilket betyr nært, stemningsfullt og intenst, legg til at detaljering og romfølelse går utenpå det meste, og dermed burde alt være sagt. Denne opplevelsen er gjentagende, vi kan trygt si at organiske klanger og naturlighet er en stor styrke i dette forsterkersettet.

Med det ovenstående i bakhodet, tar vi fatt på det klassiske orkester, og det burde ikke overraske noen at dette sitter som et spett i solid jord. Jeg nyter av å bruke den merkelige “Holiday Morning” komponert av Claude Debussy, denne komposisjonen utfordrer både kontroll, klang og romgjengivelse, så vi kan med andre ord si at Aura Fidelity er på hjemmebane. Det er bare å drive med inn i rom og orkester, stillhet og utblåsning, alt fungerer. Ja, jeg nevnte at dynamisk har jeg hørt det hvassere, men det betyr ikke at vi opplever noe sløvt her, akkurat. Men helt på nivå med de mest agiterte klasse-A-forsterkerne er vi vel ikke. Uansett, det drønner når det skal. Og det underbygges med en kraft som skaper sånn passe mye skrekk og livsglede, det er ikke akkurat så man savner noe. Vel så viktig er det at uansett hva som foregår, mister vi aldri innsikten eller romfølelsen, alt beholdes like avslappet og elegant, selv når helvete er løs i lytterommet.

P1040330

Og dette bringer oss til slutten og sammenfatningen av en lang og nytelsesfylt utprøving av Aura Fidelity Alpha forforsterker og effekttrinn. Først og fremst: Kjøp dette som en hel pakke, jeg har ikke klart å få noen av disse enhetene til å fungere like bra i lag med noe annet. Dette er ganske sær hifi, men det er ikke negativt ment, snarere peker det på at det er satt opp et mål om en gjengivelse, og dette målet siktes det mot i alle detaljer i prosessen. Det har medført en henførende gjengivelse som sikkert vil skape visse fronter, men samtidig sterke tilhengere. For det musikalske budskapet, rommet og klangene er så åpenbare at det skal vanskelig gjøres å argumentere i mot det. Derimot kan man gjerne argumentere i mot både klangbalanse og støynivå, det vil ekskludere enkelte, mens andre vil konsentrere seg om å nyte musikken. Den innebygde DAC’en er aldeles strålende, og underbygger dette settets styrker på best mulig vis. Benytt ellers nøytrale høyttalere med middels effektivitet og høy oppløsning, er mitt soleklare tips. Da unngår du støyproblemer, dermed er du garantert en musikkopplevelse som er kun et fåtall forunt!

Aura Fidelity Alpha forforsterker / effektforsterker, pris for settet ca 100 000,-

Produsent og forhandler: Aura Fidelity, Bærum

 

Døgnåpent musikkbibliotek

Døgnåpent musikkbibliotek

Hva er i veien med Spotify, liksom? Eller Tidal, da, om du først er ute etter kun det beste? Svarene på akkurat dette, kan det hende du oppdager om du lytter til hva Melco N1A Mk2 gjør med musikksamlingen din!

P1040315

I utgangspunktet er jeg litt ambivalent til en hver variant over temaet NAS / musikkbibliotek; jeg er en gammaldags tufs, som liker å ha fysiske avspillingsmedia i min hule hånd, se at noe rører på seg, oppleve at noe skjer, på et vis. Men det er selvsagt kun meg. I 2018 og videre i livet, gir det liten mening å måtte putte gjenstander inn i bokser for å få fram lyd. Nettstreaming var nevnt, så det mest interessante spørsmålet, er vel egentlig hva som eventuelt skiller en god nettstreamer fra et musikkbibliotek som Melco N1A Mk2. I første omgang kan vi forenkle det hele litt, ved å fortelle at dette er rett og slett en datamaskin, den har to harddisker som lagrer musikken din, ryker den ene, så har du back-up, altså. Hver av harddiskene i denne Melco-spilleren er på solide 3TB, systemet som driver dem, den såkalte plattformen, er Linux-basert, i sin tur betyr det at du slipper unna en masse driverinstallasjon og lissensmas. Det er i all hovedsak plug & play på de aller fleste DAC’er. I dagens computer-virkelighet er ofte USB valgt overføringsløsning, og det morer meg litt å se hva produsenten har å si om den typen kabler fra våre venner i hifi-bransjen. De liker nemlig ikke nødvendigvis såkalt audiofile USB-kabler. Bruk en normal, skjermet USB, sier de, alt annet gjør bare livet vanskeligere: Data transmission may be unstable while using specialist Audiophile USB cables which do not conform to the USB specification. Please try a PC grade cable, supplied with N1 in the carton box, as a reference check if experiencing problems. Jeg har testet begge deler. Jeg merker ingen forskjeller. Tror jeg.

Melco oppsett

Jeg kunne holde på tilnærmet inn i uendeligheten med å fortelle og forklare de digitale viderverdigheter som er tilknyttet denne musikkavspilleren, men jeg tenker faktisk ikke trette leseren med en fantastisk rekke mer og mindre begripelige forkortelser og bokstavkoder. Jeg skal uansett forklare noe småtteri, jeg selv anser som nokså essensielt. Du bør så definitivt koble Melco N1A til husets router, og det må du faktisk gjøre med kabel, ingen trådløshet her, nei. Dermed åpner du for muligheten til å benytte en fornuftig app etter eget valg, en slik styrer biblioteket og settingene på elegant vis. Melco N1A Mk2 svelger, forstår og videreformidler en lang rekke digitale signaler, jeg føler det er viktig å fortelle at den også ivaretar DSD uten å fikle det via andre formater, det går rake veien til DAC i ubesudlet form. Men nå har jeg bare såvidt klort i overflaten av hva dette biblioteket inneholder av digital kunnskap og formidlingsevne, herfra må jeg henvise de interesserte til Melco hjemmesider, ganske enkelt.

Melco innmat

Melco N1A Mk2 er altså i utgangspunktet kun en “datamaskin”, men det er også så mye mer, og det er bygget som en audiofil maskin fra bunn av. Solid strømforsyning og skjerming, dette er soleklart noe mer påkostet enn en mer normal NAS-boks, noe også vekta på over 7 kilo indikerer. Ut kommer det en USB 3.0, og til tross for Melco’s uttalte skepsis mot enkelte audiofile ideer, har de i det minste kostet på seg en Neutrik kopling på sin USB-utgang. Jeg har som utgangspunkt at det klart kan diskuteres hvor mye et drivverk (som dette teknisk sett er) i det hele tatt kan påvirke lyden, her skal kun flyttes data ut av en boks, og inn i en annen. Dette drivverket er dessuten kostbart, du kan kjøpe enorme NAS-løsninger eller RAID-baserte lagringssystemer for den summen du må ut med for denne spilleren og bibliotekløsningen.

P1040321

Men så begynner man å lytte på dette her, da, og blir nødt til å innse både det ene og det andre. Faktum er nemlig at det er noe ved denne Melco-spilleren. Den roen og elegansen man presenteres for, er nemlig noe svært spesielt. Det er åpenbart at det er relatert til et eller annet forvrengsningsfenomen som blir borte, mens musikken står igjen, naken, tilstede. Begge DAC’ene jeg benyttet, henholdsvis APL DSD EX og Heed Obelisk DAC, responderte på nøyaktig samme vis, med å formidle musikken på en absolutt kullsvart, dødsstille bakgrunn. Normalt mater jeg APL med dedikert CD/SACD drivverk gjennom en nettverkskabel, mens Heed mates av PC, og i begge tilfeller ble det tindrende klart for meg at de aller, aller fleste kilder bringer med seg et eller annet uønsket. Ikke sånn at du nødvendigvis kan sette fingeren på det, for du oppdager det ikke før det er borte. Og når det er helt, helt borte, ja, da står det for eksempel en Melco N1A forrest i kjeden. Og med det, er det vel på høy tid å lytte på musikk.

P1040314

Vi går litt forsiktig ut med Mark Knopfler’s 2004-utgivlse, Shangri La, albumet som ble innspilt etter at han hadde brukt 7 måneder på rekonvalesens etter en motorsykkelulykke. Skiva ble utgitt i de fleste formater, og er, som sedvanlig fra Knopfler’s hånd, en svært så god og vellydende innspilling. Renheten som presenteres fra Melco’s veldrevne lagerdisc er også noe helt unikt. Det er ikke nødvendigvis så mye nye detaljer som oppdages, men det som svever mot oss er så rent, så glatt, så elegant at låta faktisk oppleves nesten som helt ny, allikevel. Det er ikke ofte jeg opplever en fullstendig “restaurering” av gamle, kjente innspillinger i disse dager, men her har vi faktisk å gjøre med noe svært interessant!

P1040316

Jeg går dermed videre med en enda eldre og mer velkjent innspilling, da i form av Getz / Gilberto’s udødelige “Girl from Ipanema”. Jeg hintet vel innledningsvis til at jeg hadde en viss iboende skepsis for dette med lokal musikklagring og -avspilling, og før jeg begynte å virkelig lytte på dette her, hadde jeg nærmest avskrevet hele greia som meningsløs. Bemerk at på det tidspunktet hadde jeg heller ikke sett på verken apper eller bruksanvisning, i det hele tatt var jeg bare en utdatert grinebiter. Og med det tilbake til en innspilling som er fra omlag samme tidsepoke som denne sutrekopp, og dessuten hørbart fra stereoens barndom. Denne innspillingen har vært med meg fra lenge før jeg begynte å skrive om hifi, og den har stedig vist meg hva som spiller bra, og hva som er mer på det jevne. Jeg var som nevnt i grinebiter-modus, trykket meg fram til “Girl from Ipanema”, og tuslet surt tilbake til lytteposisjon. Ojda, this was my wake-up call. Her kommer en melding fra 60-tallet, nemlig, klart og tydelig fra Selveste Fortiden. For visst har man hørt dette fint tidligere, mange ganger, til og med, men bevare meg vel. Her framstår både Stan Getz, Joao og Astrud Gilberto ekstremt kroppslig og tilstedeværende, formidlet med en utrolig ro og kontroll. Det presenteres med en nydelig og nær klang, og den uttrykksfulle saxofonen blir mer autentisk enn noensinne. Merk dette med “kroppslig”, for spesielt min Heed-dac er vanligvis over mot et litt slankt og tørt uttrykk, mens nå framkommer en varmere og mer organisk klang enn jeg er tilvent. Veldig spennende!

P1040317

 

Dermed hopper vi uelegant over på noe helt, helt annet, en medioker innspilling fra det skjødesløse 80-tall, der ZZ Top plutselig begynte å innbille seg at de var et slags synth-band, og utga “Eliminator”, innspilt i løpet av 1982 i Tennessee. Her framkommer dette med disc-lagringens egenskaper like tydelig, men på et helt annet vis. For “Eliminator” er nemlig en steintøff skive, hardtslående og framoverlent så det holder. Og slike, temmelig lurvete innspillinger, kommer faktisk tøffere ut av andre plattformer / transporter, og jeg tror jeg vet grunnen. Igjen, den roen som her hersker fjerner på mange måter den kunstige, påslåtte oppførselen du kan oppleve fra konvensjonelle drivverk. Dermed slår ikke dette like hardt, det låter ganske enkelt snillere, men samtidig åpnes det også opp for nye rom og klanger. For det spennende er jo at man bare blir sittende og nyte, oppleve hele greia på nytt… Det som slår en, er presisjonen, nakenheten, fraværet av dette “noe”, det ørlille rufset er borte, ganske enkelt.

P1040320

Spiller vi typisk moderne, audiofile innspillinger, det være seg jazz eller klassisk, vises det med all mulig tydelighet hvor elegant dette egentlig er. Hele tiden oppleves total separasjon og kontroll, hvert instrument skinner med sine individuelle farger og plass i lydbildet. Det meste blir dermed uendelig vakkert, nakent og nært. Jeg må poengtere at dette var like åpenbart både fra Heed og APL DA-omvandlere, begge disse er DAC’er jeg holder meget høyt, selv om de er plassert i svært forskjellige prisklasser. Dermed tør jeg vel påstå at denne forvrengningsfrie, “nakne” gjengivelsen er et grunntrekk hos Melco N1A Mk2, men her er det lov til å stille et svært essensielt spørsmål:  Ligger denne typen gjengivelse i harddiskens natur, eller er dette noe helt spesielt for Melco? Tja. Jeg heller nok litt til det første, men med følgende presiseringer: Melco har laget sine avspillere med et audiofilt fortegn; strømforsyning, detaljfokus, soliditet, og IT-løsninger, alt er grunnleggende beregnet for optimal formidling av lydfiler.

P1040326

Med alle disse opplevelser i friskt minne, vil jeg gi en trygg og varm anbefaling av Melco N1A Mk2. Ja, jeg tror du kan få til en svært lignende gjengivelse for mindre penger, bare for å ha det klart, men om du ønsker de gjennomtenkte løsningene, og den gjennomførte, audiofile oppbyggingen, kommer Melco svært godt ut av dette. Melco N1A Mk2 glir rett inn i et hvilket som helst anlegg i et hvilket som helst møblert hjem uten å gjøre en eneste feil!

P1040323

Melco N1A Mk2 streamer/musikkbibliotek/avspiller NOK 26500,- (September 2018)

Importør: LazyBoy Audio

 

Magisk Aura?

Magisk Aura?

Aura Fidelity må jo bety noe i retning av troverdig aura? For new-agerne blant oss er det vel ikke nytt å tro på skrømt. Ja, forresten, det passer vel bra på oss hi-fi’ere også, det. Ergo lytter vi fordomsfritt til en Aura fra Bærum!

P1040242

Aura Fidelity er Joaquim Fragoso, en mann med bakgrunn fra sør i Europa; jeg prøvde å forstå litt om hans opphav, men det var såpass mangslungent at jeg datt av litt, må jeg innrømme. Frankrike var i det minste en del av det. Uansett, en særdeles kreativ sjel som forklarer sine tekniske løsninger i spesielle og lyriske vendinger, mang en rå tekniker ville flydd i taket av flere av hans utlegninger, men ikke jeg. Årene har gitt meg så mange møter med konstruktører, at jeg bare later som ikkeno’. Dessuten, “the proof is in the pudding”! Det er når jeg lytter til konstruksjonene, at svaret sakte, men sikkert danner seg, her, i min egen stue.

P1040131

Atter en gang en “garasjeprodusent” på besøk, altså, denne gang i form av Aura Fidelity Alpha RIAA-trinn. Jeg jobber fortsatt med hans pre-power kombinasjon, og jeg kommer sannsynligvis til å gjøre en jobb med den radikale Tower-forsterkeren også, i nær framtid. Bare å følge med på Rognliens Hi-fi-blogg! Ganske så mange år siden jeg prøvde Aura Fidelity sist, men tar nå igjen det tapte så det holder. Begynner litt forsiktig med dette svært spesielle RIAA-trinnet, resten kommer etter hvert. Grunntanken i nåværende Alpha-serie fra Aura Fidelity er oppbygging av rent diskrete komponenter, standard hyllevare OP-amper er bannlyst. Her deler undertegnende og Fragoso oppfatning, i hvert fall, jeg har diverse innsigelser mot integrerte OP-amper generelt, og spesielt i RIAA-trinn. Men verden er nå en gang slik at OP-amper representerer enkle og rimelige løsninger på diverse utfordringer, så de benyttes nokså hemningsløst i en lang, lang rekke hifi-komponenter. Også svært langt opp i pris, faktisk. Men Aura Fidelity skyr dem som pesten, dessuten har Fragoso handlet inn en urimelig mengde spesialtransistorer fra Texas Instruments (tror jeg det var), høggdyre i forhold til normal hyllevare, men vel verdt det, mener han. Og nå sitter altså Aura Fidelity på den siste batchen av disse i hele verden! Årsaken til denne tilsynelatende ekstravagante handelen, er kort og greit lyden. Transistorer er faktisk som rør, hevder Fragoso, noen låter bare bedre enn andre. Og akkurat den typen vi snakker om her, låter best. Aller best. Så da får de bare koste hva de vil. Men tilbake til det vi skulle snakke om, Aura Fidelity Alpha RIAA!

P1040240

Dette er i sannhet en helt fordømt unik RIAA, bare for å ha det klart. Jeg kommer tilbake til hvordan den låter, men først må vi snakke litt om de tekniske løsningene. RIAA-trinnet har to innganger, en for MM, en for MC. Så langt helt normalt. Men det finnes ingen impedansinnstillinger her, og man kunne da lett komme til å tro at det finnes kun en fast impedans. Det finnes de som mener at “one size fits all” (jeg er himmelropende uenig!), men det er virkelig ikke Fragoso’s standpunkt. La meg sitere fra Aura Fidelity’ hjemmesider:

I MC modus, arbeider selve pick-up i MASTER modus . Den styrer direkte en spesial konstruert krets (HEAD_AMP) hvor coil energien multipliseres med 20. Denne kretsen forsynes fra et “phantom power supply”. MC en er, i praksis (not loaded) 100K til Jord. Resultat er en utrolig dynamikk med en bløt og naturlig musikalitet.  Støy er minimalisert til et absolutt minimum.

Populært fremstilt, vil det ikke være RIAA som belaster pick-up, snarere motsatt, dvs. at pick-up’en belaster RIAA. Jeg sliter rett nok med den forklaringen, for uansett hvordan du snur og vender på det, må vel pick-up’en “se inn i” en eller annen form av belastning? Ettersom belastningen påvirker pick-up i en eller annen retning, bør det samme være tilfellet her. Men det unike er, sier Fragoso, at denne kretsløsningen på sett og vis tilpasser seg pick-up’ens ønske for optimal belastning, dermed er det et ikke-problem. Så får jeg slite med forståelsen så mye jeg vil, lyttetestene får avgjøre. Så kan man tro da, at dette faktisk er plug & play, og dermed ingenting å fundere over. Så enkelt var det ikke denne gangen, heller. Det bør nemlig tilpasses output fra pick-up om du bruker MC, ha i bakhodet at standard oppsett er beregnet på 0,250 mV inn. Det sagt, det fungerte fint å gi den 0,5 mV også på standard setting, så veldig kritisk behøver det ikke være. Rett nok ble det litt i heftigste laget for min Spec-forsterker, men det er mer regelen enn unntaket på akkurat den forsterkeren. Men med de andre forforsterkerne jeg rår over, gikk det helt strøkent. Så om du vet hvilken pickup som skal benyttes, si fra når du handler, så blir det uansett riktig fra start. Sånn ellers kan dette RIAA-trinnet leveres i to versjoner, det testede produktet er den rimeligste, ubalanserte versjonen, men det finnes også kan få en balansert versjon. Dessuten finnes også en variant for innbygging i forforsterker.

P1040148

De grunnleggende trekk fra dette RIAA-trinnet er svært lette å oppfatte. Aura Fidelity Alpha RIAA bedriver virkelig noe helt annet enn resten av gjengen der ute. Det første som slår en, er hvor utrolig støyfritt og upåvirkelig det er. Allerede her helt unikt, jeg har i mine godt over 40 år som vinyl-junkie aldri vært borti et RIAA-trinn som er så til de grader skjermet for verden omkring seg, det er helt fantastisk! Det er nesten som om pick-up’ens signal bare “speiles” av RIAA-trinnet, slik at den støy som normalt kommer med, ikke blir med videre, ja, det er nokså uforståelig. Dernest opplever jeg den sykt gledelige siden ved det, at dynamikk og liv gjennomsyrer alt dette RIAA-trinnet leverer. Snakker om å spille medrivende! Det er en egen evne til å tiltrekke seg oppmerksomhet, det låter akkurat slik platespillerne gjorde i gamle dager, altså en tydelig “vintage” Tandberg, Sansui og Pioneer fra 70-tallet-lyd, bare det at nå er dynamikk, oppløsning, rom og detaljering på skikkelig 2018-nivå!

Så å si samtlige RIAA-trinn jeg har lyttet til endrer spillestil ganske radikalt ved skifte mellom MM og MC, men sånn er det ikke her! Setter jeg inn en god trafo og lar samme MC spille inn i MM-inngangen, spiller det så å si dønn likt, like åpent og dynamisk. Kanskje er det noe lettere nedover, og dermed kanskje til og med enda en touch bedre innsyn i rommet når det mates inn i MM, men det er også alt.

Vi starter ballet med en av de mest tilbakelente gitardueller i rockens historie, i form av Chet Atkins / Mark Knopfler’ skive “Neck and neck” og låta “There will be some changes made”. Og det er vidunderlig lite å angripe dette resultatet på. Perfekt balanse, ingen hardhet, intet som stikker seg ut. Svært god mellomtonedynamikk. Holder strålende orden på detaljer og plassering. Men viktigst av alt er at stemningen formidles så sløyt og rytmisk, stemningen mellom de to avslappede gitarhelter er da også i sannhet en nytelse å lytte på. Foten går, gliset kommer på plass, og jeg bare digger hvert sekund av dette her. Men nå holdt jeg faktisk på å glemme at dette faktisk ikke er verdens beste RIAA-trinn! Jeg vet det, for jeg har et annet norsk RIAA, også bygget uten op-amp’er, det koster ca. dobbelt så mye, og har kun en fast inngangsimpedans, og tar kun MC pick-up. Det er enda mer detaljert, og enda en touch mer dynamisk, faktisk, spesielt viser dette seg oppover i frekvens. Men forskjellen er ikke dramatisk på noen måte.

P1040239

 

Men vi går over på en klart dårligere innspilling, tyngre, tøffere, skarpere. Vi snakker om Gillan / Glover og deres “Accidently on purpose”, innspilt i løpet av noen lykkelige døgn på den karibiske øya Montserrat, i Air Studios, i 1988. Altså året før øya ble fullstendig rasert av en voldsom tropisk orkan. Mange store artister har nytt godt av Air Studios, dette hadde de ikke glemt, og på George Martins initiativ, samlet de seg til både konsert og innspilling, og reiste på denne måten millioner av kroner til støtte for øyas befolkning. Nå vel, det er en helt annen historie, tilbake til aktuell skive, og låta “Clouds and rain”, der den karibiske stemningen formidles i tjukke lag, med bølgebrus og det hele. Igjen er Aura-RIAA’n forbilledlig. Atter en gang glemmer jeg tid og sted, jeg “ser” inn i innspillingen, driver med inn i stemningene, koser meg glugg ihjel. Det er så forbannet uangripelig! Som nevnt over, jo, det finnes RIAA-trinn som gjør mange ting bedre, men akkurat den fantastiske evnen til å formidle stemning og tilstedeværelse, den er fordømt unik, altså! Dette er vanedannende til tusen! At du finner mer kraft, enda mer presisjon, enda større rom, og til og med en touch bedre dynamikk i de aller beste trinnene er og blir sant. Men finner du samtidig mer liv og moro? Jeg vet ikke sikkert, men jeg tillater meg å tvile litt på det, rett og slett.

Over på klassisk, Opus3’s nydelige innspilling av J.S. Bach fiolinkonsert i A-dur, Nilla Pierrou på fiolin foran Länsmusikerensemblen i Oskarshamn, intet mindre. Visst finnes både større og mer elegante ensembler enn dette, men den har så definitivt sin sjarm, denne innspillingen, også. Her kan jeg faktisk peke på at resultatet ender en touch over på den lyse og harde side, her mangler jeg litt beskrivende ord, for “lys” og “hard” er kort og greit ikke dekkende. Det tipper svakt i den retning, kan man si, men selvsagt er det ikke på noe tidspunkt ubehagelig. Dessuten, medrivende er fortsatt dekkende i massevis. Innsiktsfullt likeså. Fiolinen har sin naturlige, åpne plass foran orkesteret, ingen skal si at Bo Hansson ikke visste hva han drev med i Döderhults Kyrka denne sommerdagen i 1980. Detaljene kommer nydelig igjennom, livet er tilstede i fullt monn, jeg har alltid vært glad i denne innspillingen, og jeg blir ikke akkurat mindre glad i den, av å høre den gjennom Aura Fidelity Alpha RIAA-trinn!

P1040254

Jeg skal ikke tvære dette ut i det uendelige. De ovenstående eksempler viser helt tydelig hva alle mine lyttetester endte opp med. Det er selvsagt en kjensgjerning av det finnes enda mer elegante, veloppløste og påkostede RIAA-trinn der ute. Jeg nevnte mitt normale RIAA-trinn, det tar bort den ørlille tendens til kjølighet på klassiske innspillinger, og det skaper enda litt beder innsyn i kulisser og rom. Men det skjer bare dersom du har en pick-up som liker å se inn i den lasten som er montert inn fra fabrikk. Så det hele koker ned til at Aura Fidelity har laget er helt strålende, levende og dynamisk RIAA-trinn, en liten boks om trekker lytteren med seg inn i musikken, som skaper nytelse, rytmikk og stemning. Dette er pinadø så bra som det går an å få det under 10 – 15 000,- vil jeg påstå. Det jeg vil konkludere med er at det vil være en gedigen tabbe å gå forbi disse norske “garasjeprodusentene”, for de er bare helt rå på RIAA-trinn! Aura Fidelity har med Alpha RIAA gjort noe i nærheten av en genistrek, og jeg anbefaler det så sterkt jeg kan! Innertier fra Joaquim Fragoso!

Aura Fidelity Alpha RIAA, kr. 9000,- i ubalansert utgave.

Produsent Aura Fidelity, Bærum, Norge

 

PS, I love you

PS, I love you

Side om side med mastodonten Veridian Utopia, og high-end DAC’en APL DSD-EX, får PS DirectStream drivverk og DAC kjørt seg seriøst. Trekker PS-oppsettet det lengste strået i et slikt selskap?

P1040210

Inn i mitt oppsett kommer nå altså PS Audio med sin drivverk / DAC-kombinasjon, et påkostet system med en lang rekke muligheter innebygd. Fullfasilitets DAC, først og fremst, dernest forforsterker, så nettverksspiller. Full kontroll fra touchskjerm, fjernkontroll eller app, proprietær HDMI-basert kopling mellom drivverk og DAC, alternativt en hel rekke andre digitale innganger. Solid bygget. Moderne. Dette er topp hifi anno 2018!

Det finnes etter hvert en del forskjellige måter å håndtere digitale signaler på, dessuten har signalene som sådan også utviklet seg en del siden CD-spilleren så dagens lys tilbake på tidlig 80-tall, og PS har gjort en del valg i den forbindelse. PS Audio Direct Stream er 100% DSD-basert, hvilket vil si at de fleste signaler som kommer inn gjøres om til Direct Stream Digital før konvertering. Det er så visst flere skoler på dette feltet, så selv om PS markedsfører denne teknologien som det ypperste på planeten, finnes det flere veier til Rom. I motsatt ende finnes fortsatt Audio Note og et par andre anakronister (som Veridian, for eksempel), som dropper over- og oppsampling, og kjører ren 16 bit, med minimal filtrering. Det jeg prøver å formidle, er at beviset ligger i gjengivelsen, og min middels ydmyke oppfatning, heller vel i retning av at analogdelen er vel så viktig som behandlingen av det digitale signalet. I tillegg til dette er det (igjen med min middels ydmyke oppfatning) slik at digitale gjengivere ofte er alt for like hverandre. Prisen går i taket, eller til himmelen, for den del, mens det lydmessige utbyttet fortsatt befinner seg her nede blant oss vanlig dødelige. OK, det finnes hederlige unntak fra denne grunnoppfatningen, men jeg opplever dessverre litt for ofte av pris og (lyd)kvalitet ikke alltid har en logisk sammenheng.

P1040211

PS Audio Directstream DAC er en fullbalansert konstruksjon, gjenomført fra inn- til utgang. Det benyttes ikke standard hyllevare DAC-chip, men spør meg ikke hva det betyr i praksis, jeg klarer ikke finne noen dypere forklaring, annet enn at de løser dette med en proprietær løsning, der PCM og DSD-signaler samples opp til 20X DSD, med maks 352,8 kHz. Nettsiden flyter over av teknisk informasjon som går over mitt temmelig analoge hode, men uansett er det sikkert at PS Audio har valgt en del fullstendig unike løsninger på diverse digitale utfordringer. Deretter går signalet ut til et ikke fullt så unikt, men fortsatt temmelig særegent, passivt klasse A utgangstrinn. Det er volumstyring av utgangen, med perfekt hastighet og styringsteknologi, så DAC’en kan med andre ord også benyttes som digital sentral og forforsterker. Det finnes 7 digitale innganger, den mest spesielle er PS’ egen proprietære løsning, der digitalstrømmen leveres fra deres dedikerte drivverk Direct Stream Memory player gjennom en HDMI-kabel. På denne måten fremstår drivverk og DAC som en sammenhørende enhet, på samme måte som eksempelvis APL gjør det. Implisitt i denne løsningen, ligger også det faktum at drivverket leverer digitalsignalet fra SACD direkte til DAC’en. Alt kontrolleres av en ekstremt nøyaktig master-clock, jitterproblematikken er i fokus, denne holdes så lav det lar seg gjøre med dagens teknologi. Skjermene på spiller og DAC er touch-skjermer, tilgang til menyer her, eller via fjernkontroll. Så vel spilleren som DAC’en har strålende finish, en solid og tillitvekkende fremtoning.

P1040207

I utgangspunktet er denne drivverk / DAC-pakka ren plug & play, sånn sett er alt på stell. At DirectStream DAC også er en nettverksspiller ble nevnt innledningsvis, dette er litt mer enn plug & play, med behov for tredjepartsprogram, men bare det at det faktisk finnes der, er jo en ren bonus. Oppsettet må initielt gå via kabel til ruteren, men når det er unnagjort, er det tut og kjør. Menyene er som indikert ikke helt intuitive, men de fleste småting lar seg greit løse. Blant annet finnes en fiffig mulighet om ungene skal ha party, du kan nemlig stille ned gain, sånn at maks volum blir sånn passe høyt, slik at far garantert ikke kommer hjem til sprengte elementer. Supert, da gjelder det bare å holde det hemmelig for husstandens klåfingre! Det har blitt benyttet et annet drivverk i tillegg til PS Audio, samt Macbook air som kilde for USB, da med både Spotify og HiRez-filer. La oss begynne med å si at drivverket, Directstream Memory player åpenbart er en variant over datamaskin, den bufrer signalet (derav navnet “memory”), for å sikre en stabil, jevn bitstrøm. Som for øvrig Rega også gjør med noen av sine CD-spillere. Dette betyr blant annet at innlasting av en ny skive før spillingen kan starte, tar en del mer tid enn en utålmodig sjel er helt komfortabel med, men det er vel gjerne en tilvenningssak.

P1040213

Tonalt sett er det faktisk en viss forskjell om du spiller med DirectStream drivverk, eller annen kilde. Med de andre kildene jeg benyttet, kunne det detekteres en viss mangel på kontroll i de nedre oktaver, som i sin tur gjorde totalbalansen noe mørkere enn om det ble benyttet dedikert drivverk med den proprietære I2S-overføringen. Uansett var også overføring fra mer “normale” drivverk virkelig en øreåpner, DirectStream DAC er virkelig en sjelden DAC, fantastisk avspillingskvalitet. Uansett faller de siste små detaljene virkelig på plass i det du setter inn DirectStream Memory player, den tonale balansen går da enda et snepp i retning nøytral, i betydningen verken lys eller mørk, dessuten fullstendig og totalt gjennomsiktig. Med denne totalløsningen får du dessuten tilgang til råfilene fra SACD, rett i DAC’en, uten noen hindre underveis.

La oss kjøre på med det mer spennende, nemlig musikken! Og, bare for å ha en ting tindrende klart fra start, dette oppsettet er hysterisk bra, så har vi det unnagjort. Videre, en hver som ikke har hørt hva en fantastisk DAC gjør med selv moderate, komprimerte filer som Spotify’s .ogg-filer, for eksempel, skylder seg selv å prøve det ut. For meg er det fullstendig umulig å høre at slike filer er undermåls på noen som helst måte. Jo, SACD rett fra Memory-drivverket er hørbart bedre. CD fra vanlig drivverk? Om det er bedre, kan jeg i det minste ikke ta det med bind for øynene. Muligens noe med dynamikken i de dypeste frekvensene, videre kanskje en svak antydning til “snillisme”, hvilket ofte er fordel, fremfor en ulempe. Dessuten er ordet “kanskje”, veldig dekkende for de forskjellene jeg opplever, bare for å ha det helt klart. Grunnleggende sett er den korte beskrivelsen: Fantastisk oppløsning, nattsvart bakgrunn, uendelig ro i lydbildet, blottet for en hver form for hørbar forvrengning. Og så til musikkeksemplene.

P1040209

Jeg har lyst til å starte med en ganske middels innspilling, egentlig, da i form av 70-tallets Deep Purple, og deres skive “Stormbringer”, jeg spiller tillellåta. Først og fremst fremstår det slående klart og totalt forvrengningsfritt! Lekende ledd finner PS fram koring og nye detaljer i miksen. Jo, kanskje kan man hevde det er en anelse “gjerrig” klangmessig, mest fordi det er spilt inn sånn, og intet legges til, vil jeg anta. Og, akkurat det å oppfatte at det er rom rundt korstemmene langt der bak i miksen, ja, det er pinadø noe helt nytt. Denne nokså radikale oppdagelsen er der med både “normale” drivverk, og PS eget med I2S-overføring, men i sistnevnte fall er det enda mer elegant og ryddig, ikke minst nedover. Noe som skaper en opplevelse av at det er litt slankere enn med mating via s/pdif, altså. Så kjører vi videre med Rainbow, “Long live rock’n’roll”, i form av en japansk spesialvariant, en såkalt SHM SACD. Først og fremst er det bortkastet å legge så mye energi i å hente ut det beste fra en så meningsløst dårlig innspilling, men om vi lar det ligge, vil jeg uansett si at her viser virkelig PS-settet klasse. Fantastisk innsyn, selv med dette temmelig matte utgangspunktet. Denne åpenheten, den fullstendig, upåvirkelige kontrollen er i sannhet besnærende. Går vi til den konkurrerende kombinasjonen av APL drivverk og DAC er forskjellene ikke nødvendigvis veldig store, men med JM Lab hodetelefoner er det i det minste fullt mulig å ta forskjellene med bind for øynene, om ikke annet. APL fremstår egentlig mer underholdende, tyngre, og med litt mer show faktor. Slår klart hardere, og er feitere i stilen. Mens PS på sin side er klart åpnere, den leverer definitivt riktigere og mer detaljert, glattere og mer elegant, ganske enkelt.

P1040207

Over på mine mer velbrukte eksempler, går vi løs på “I play bass”, en elektronisk låt med nokså hard og sint innspillingskvalitet. PS låter her stramt og modig, med fullstendig innsikt i de små detaljene, mye av dette ligger på det faktum at balansen er så til de grader finstemt, og skaper et fullstendig åpent landskap. Jo, det finnes de som gjør det større og voldsommere, men om det er riktigere, kan jeg ikke nødvendigvis påstå. Dette er blottet for skarpe kanter og ubehagelighet, men fortsatt med attakket i orden. Den betydelig mildere jazzlåta “Talk of the town” med Lars Erstrand trio, her leverer PS tørt og kontrollert, men fortsatt silkeglatt, helt fritt for noen form for rufs. Vi har stålkontroll nedover, der PS  er relativt lett stemt, en anelse over mot det lyse kanskje. Men fortsatt det samme, uangripelige og imponerende innsynet i detaljene.

“Quarter latin” med Barb Jungr er også vanskelig på sitt vis, men i det kvalitetsnivået vi her befinner oss, er det mer snakk om hvordan presentere musikken, enn det er snakk om utfordringer med å takle det som serveres. Selvsagt formidler også PS dette musikkstykket fullstendig problemfritt. Det leveres veldig involverende, men her har jeg faktisk enkelte innsigelser mot totalen, ettersom vektingen her lukker stemmen litt inne, og med det gjør budskapet en anelse mer tilbaketrukket. En spiller som APL er her litt heldigere, her åpner stemmen hennes bedre, dynamikken sitter litt bedre, totalresultatet er mer tilstede, rett og slett. At det ender slik akkurat her er ikke grunngitt i absolutte kvaliteter, det dreier seg om tilfeldigheter omkring detaljer og balanse, rett og slett. Dermed går vi videre til mer komplekse, klassiske verker, nå i form av “Zigeurnerwiesen”. Behersket er det grunnleggende uttrykket jeg vil bruke om det meste PS gjør, da ikke negativt ment, mer som en beskrivelse av væremåten. Klangmessig er enkeltinstrumentene også i dette eksempelet nær uovertrufne, mens orkesteret som helhet kan oppleves noe mer “bundet”, enn den fandenivoldskhet eksempelvis APL leverer. Neste ut er Claude Debussy’s “Holiday Morning”, en sær komposisjon fra en fantastisk SACD utgitt av Telarc. Det betyr typisk dynamiske, klangfulle musikkstykker, med svært intrikate lydkulisser. På mange måter er det på denne type utfordrende innspillinger at PS virkelig viser sin fantastiske klasse, her er det full kontroll! Detaljene sitter som støpt under en silkeglatt overflate, rommet strekker seg langt ut og langt inn i alle retninger. Klangfargene males med ultrafin pensel, kort sagt imponerende utført.

P1040205

Fairytales med Radka Toneff og Steve Dobrogosz i hittil siste SACD-utgave fikk seg også en æresrunde i PS-oppsettet, igjen fremvises et lærebokeksempel i glatt og elegant utførelse. en presisjon og et innsyn til å la seg svimeslå jevnlig for, det er knapt mulig å finne noe negativt å sette fingeren på. Går jeg litt tøffere til verks og lar Stevie Ray Vaughan slå fra seg fra en Mobile Fidelity SACD av hans kanonade av en debutskive, “Texas Flood”, er det første som slår meg at vi har å gjøre med en fullstendig unik gitarist! Nå er neppe det noen bombe for oss som har vært med en stund, men PS setter på en måte dette på kartet på en helt ny måte. Ikke at dette er noen særlig god innspilling, akkurat, men allikevel skjer det ting når PS får styre showet. Alt presenteres helt fantastisk klart, med en utrolig teksttydelighet, med mer sting i gitaren, med et lysere sinn, faktisk. Og bassen er enda tightere enn jeg før har hørt den. Jeg oppfatter dessuten en helt ny overtonestruktur fra cymbalene, en luftig tilstedeværelsen som jeg ikke har funnet hos noen annen DAC i dette huset, i hvert fall. På den annen side er det noe med slagkraften og mellombassen som roer det hele litt ned, og det går igjen i alle eksemplene. Men det kan gjerne være fravær av forvrengning, som oftest viser sånt seg når det virkelig smeller til, at joda, det er der. Bare det at det spares til de virkelig store anledningene!

Så avslutter vi med Hans Zimmer og hans filmmusikk fra Batman, “The dark knight”. Dette enorme, episke musikkstykket pågår i 20 samfulle minutter, med nye utfordringer hele veien. Tro ikke at PS lar seg skremme! Det presenteres helt latterlig åpent, det skaper et helt landskap innover i et enormt, imaginært rom, det settes opp kulisser, det skapes nytt liv! Men igjen, jeg føler subjektivt at det mangler noe ekstremt og litt skremmende, det drama som kommer fra f.eks. min APL-rigg. PS er tydelig behersket, og holder seg rett og slett for god til å vise noen form av aggresjon vi kan oppleve fra enkelte andre konkurrenter. Men det rommet, altså…. Og den forvrengningsfrie, silkeglatte elegansen, det er fullstendig unikt, knapt mulig å beskrive.

P1040208

Så hvor ender vi med PS DirectStream DAC og Memory drivverk? Jo, såpass kan jeg si, at her beveger vi oss så definitivt på øverste hylle. Som sådan er ikke prisene direkte avskrekkende i det hele tatt. Men greit nok, det finnes større brutalitet og underholdningsverdi på boks der ute, men er det basert på at de faktisk legger til litt tøv og tant, der verden egentlig er ryddig? Og har PS med sine petimeterløsninger funnet veien enda nærmere sannheten? Sannelig om jeg vet. Men en ting står jeg uansett inne for, og det er at PS Audio med dette oppsettet har levert en av de mest presise og innsiktsfulle digitale musikkgjengiverne som finnes der ute!

PS Audio DirectStream DAC / Memory drivverk, kr. 65 000,- pr. del (130 000,- for pakka)

Importør: Mala Audio