The final touch

The final touch

Music is life, music is love, music is emotions. Don’t let your hifi take it away! The Audio Note DAC 5 Special may be costly, but even though it’s a killer DAC, it keeps the music alive!


A year has passed now, since the Audio Note DAC 4.1X graced my living room, and boy have I missed it! Audio Note have, in their mercifulness, handed over a beauty from their uppermost level, and I listen to the DAC 5 Special with awe. Note that there are still a couple of DAC models above this one in the AN portfolio, but we’re already at a level where the potential buyer normally have stopped asking for price. I do admit feeling a bit saddened by the fact that a normally paid music lover never can afford an item like this one, ’cause this unit is actually made for dedicated music lovers, not oligarks. Still, the latter will probably be over represented among the customers, I’m afraid. So let’s hope they have both time and passion for the music, even when they have come to an economic level most of us can only dream of. Me? I cling to the test object as long as I am allowed, this is my glimpse into paradise!


The huge DAC 5 Special is filled to the rafters with expensive parts, whereas a major part of the 22 kilos is made of the cleanest silver you can dig up. This is a no feedback design, pure class A, single ended, and, in the digital domain AN have taken away just about everything normally used for removing trouble. In other words, you’ll find no filtering, no oversampling, no noise shaping, no re-clocking. Crazy shit, bro. Send this to Amir at Audio Science Review, and he’ll fall off his chair in disbelief and laughter, I can foresee that much. Then again, I guess he and his followers won’t find any reason for listening to the DAC 5 Special, anyway, some people just don’t dare to take a walk on the wild side! When putting so much care and high quality parts into a DAC, it’s a pity that it only accepts one input source, but that is the way Audio Note build DAC’s, period. On the output, you can choose between balanced (XLR) and Single Ended, in my own set-ups I have used the SE, while in some other places I have visited, the balanced has been used. Also, several CD drives have been involved, from the sensible Audiolab 6000CDT, but also much more advanced designs have been used, C.E.C. and other esoteric gear have served the ones and zeros to the DAC 5.

Many people say AN makes simple designs, that they do no product development, no real innovation, just recycling of old ideas, connected to an immoral price tag. As already indicated, I have my views on price bracket, but I have visited AN on several occasions, and, I will emphasize again that the ongoing research and development is in a league of its own, compared to other hifi factories I have visited. Further, the way AN plays speaks for itself; all the way from the Zero’s and upwards, there’s a certain natural and liberated way of presenting music. It is about being able to convey the emotions, the small changes of coloration and minor pressure changes when a person sings, or plays an instrument. Early 90’ies, Audio Note’s owner, Peter Qvortrup wrote: The basis for my idea is that there has to be a price to pay in all attempts to improve, “correct” or manipulate the signal, regardless whether it is done in the digital or the analog domain, and I have always thought that the digital filters with their oversampling, re-clocking, noise shaping, jitter reduction and whatever else are no different in their fundamental properties to the corrective feedback systems employed in the analog domain, in that they also try to “stop” or reverse time, so their deteriorating effect on the sound must be similar. His idea is truly followed to this day, still they’re working hard to remove obstacles, rather than introducing new ones. Kind of undressing the sound, maybe? Yes, the measured values audiophiles normally try to improve, go straight down the drain in AN’s workshop. Still, some of us get the immediate and indisputable moment of realization as soon as an AN DAC starts playing. This is it!


It is interesting, to the edge of intriguing, actually, how the DAC 5 Special always presents the music au naturel; this may be subtle, but still. Each and every musical piece I hear through this DAC serves me something new, something I did not know before, and this something makes the music come more alive than ever before. The lyrics are clearer. The bass is more precise. The stage is larger, more spacious. The dynamics hits harder, more explosive. The timbres… oh, the timbres, on this aspect Audio Note carves out a niche of their own, bringing the ancient wood veneer back into the cello, the chest back to the singer, and the Marshall back to the Fender. On top of that, the veils are removed. The result is pure musical communication, a holistic presentation of the musician’s input. Some say all of this comes from higher distortion. More noise. Yea right. I remember seeing Michael Johnson smashing the 400 meter world record back in 1999. The time was 43.18 seconds and the record stood for 17 years. He ran very different from all the others, kind of leaning backwards, and, it’s like saying he beat his competitors so much, because he used wrong running technique. Pure logic, not. Over and over during the long review period with the DAC 5 Special, I just shook my head in pure disbelief over the realism and connection between artist and listener. To me, there are no logic way to explain this; extremely knowledgable hifi-constructors tell me over and over it is an illusion, it is fake, just artifacts. I don’t believe them, the more I listen, the longer away I am from believing their explanations. The results are beyond what ever the usual measurements can unveil, this is musical freedom, this is anarchism, this is the real McCoy!


So let’s start the music, we take off with an old  and well known piece for me, you can say I have played it to death, I know every millisecond of Lars Erstrands’s “The talk of the town”, splendidly recorded by Opus 3 in Sweden. Oh. My. God. This is a time capsule, man. There are unbelievable timbres and atmosphere here, the sax more vivid and colorful, way more realistic than I ever have heard it before. And the timing… Emotions comes through so convineceable, much due to the fabulous micro dynamics. The Xylofon too comes across totally marvelous, distinct and realistic. The piano has been given a kind of dwelling presentation, the human input becomes so indisputable, the melody is living, foot tapping and captivating. What a start!


So let’s just go for “A dramatic turn of events”, this is Dream Theater, of course. Not really music filled with emotions, rather more in direction of technical exercises for skilled musicians, but still extremely interesting. And a great recording! Even though I have discovered that the DAC 5 Special pushes me in the more soft jazz direction, it excels in the heavier areas, as well. Again, new aspects show up; I have always loved “Bridges in the sky” from this album, and I have played it a lot every time I try some new products. With the DAC 5 in front, the stage is set for new discoveries. A dramatic turn of events, indeed! What an insight! More relaxed, still extremely on the mark when needed (which, on this recording, is constantly!), sharp rhythm, filled with details and a great spectrum of colors, add to that an enormous stage, yes, this is just astonishing. And, while we’re at it, let’s go for “I play bass” by Diallo, this is sheer and raw power. Surely the most precise and detailed I’ve heard on this example, and, with a good margin, too. Not hard, not chaotic, just filled with reality and presence and distinction in a huge space. One of the examples I have used through the years to describe my affection for Audio Note in general, is “Hunting humans” by Ritchie Blackmore’s Rainbow; a mediocre recording, that in AN’s capable circuits is transformed into a threatening, thunderous experience. With the DAC 5 Special in front, the song comes across even heavier, with even more power and might. Not harsh or hard, clear vocals, great control. Depth and room exceeding all I’ve heard on this before. This is raw magic!


Change of stage again. Let’s listen to the splendid Linn recording with Barb Jungr, and her intense version of “Quartier Latin”. The room! The touch on the piano, the timbres of the surroundings! And then comes the voice, oh my god, this is exceeding all I have had of equipment visiting my set-up. And, again with a comfortable margin. The piano notes are so distinctive, so precise, so dynamic, each of the notes live its own life, this is not like anything I’ve had the pleasure of listening to before on this song, it totally wins me over. Further, the recording I have of the Spanish composer Pablo de Sarasate and his “Zigeunerwiesen” is nothing special, neither musically, nor the recording, but still the timbres stand out in a complete new way, with a realism to die for. The dwelling way of “being there”, of transmitting the emotions, it is all new, like the composition has more energy just waiting in there for its release. And the violin, the strings, the feeling of something lifelike is backed by fantastic control of the room, the instruments, the dynamics, the freedom. Tops all I’ve heard on this one, hands down.


Being Norwegian, I also like to bring in a couple of examples from my own country, first out is Odd Børretzen visiting on Vamp’s fantastic album “En annen sol”, recorded in Ryvarden lighthouse out in the wild Norwegian west coast. Their song “I noen timer” is again transformed almost into something divine. The details are so present, the small emotional messages any voice gives away becomes obvious, the small breath after finishing the sentence, the lips, alle the signs of close mic’ing are there. It’s like a huge opening into the reality, where the emotional flow is not restrained in any way, more realistic than “conserved” music normally is. Just distortion? Only made up by an overly creative valve circuit? Bullocks. Over to Norsk Utflukt, and their album “Med lyset på”, and the song “Pere Lachaise”. This band is unique, it is intense, this is distilled emotions. Happy me, that have seen them live twice, and I promise that is a very rare happening, indeed. The album is recorded in Oslo 1992, and, another unique musician, Bugge Wesseltoft is the producer, and the result is really special. No, it is not the best ever, but it is somehow close and honest, giving insight to the musicians’ emotional input. And, the DAC 5 Special makes this its own. This often sounds sharpish, but here it is just music and sense of being there, I love this album, and never have I loved it more than now!

MitchellJohnson streamer

If I let a standard, low priced, streamer bring the signal into the DAC 5, again I discover something new. It is truly clear, agile and lively, I have used this streamer (Michell & Johnson) as digital source for a lot of DAC’s, and, one of the many interesting things is, when the distortion question is brought into the discussions, how on earth this DAC always seem to dig out all of the inner details from all sources. The dynamics, the layers of sound in the most complex musical passages, the silky smooth presentations of the most demanding pieces, and the fantastic differentiation of all recordings. One musical piece showing this better than most, is Hans Zimmer’s monumental “A Dark Knight”; I just love this piece on a good set-up, it is huge, enormous, demanding, filled with all challenges your hifi can meet. The DAC 5 Special again moves this 16 minutes long piece into new landscape, mark the word landscape here, people, ’cause that’s what you actually can “see” in front of you in all its darkness and drama. And this is when using a mediocre streamer and Spotify Connect as source, remember. Try telling me again that all of this is made by distortion! When moving on to Jon Lord and his dreamlike album “Pictured within”, I made an important discovery. Can’t remember exactly where, when or what set-up I first heard this record, but initially I struggled to differentiate Miller Andersons vocals from Ian Gillans in the first phrases; before checking the liner notes, I honestly believed it was Gillan singing on the opening song “Sunrise”. With the DAC 5 Special in the system, this is no longer even a question, ’cause all of a sudden Miller Anderson takes a huge leap away from Ian Gillan, carving out a niche of his own, establishing his own personality. This is important, because if it really is this way, that distortion and poor constructions shows differences much better than the “perfect” products, what the heck is the point with “perfection”?


Now, the thing is, I find this DAC so special, so intensively different, so communicating, that I think it’s a shame if I will be the only one to experience it in my own set-up(s) in my own room. After all, the Audio Note DAC 5 Special is unique in several ways, and, as I’m just a simple man in a small country, I’d like to collect more reactions than my own. Therefore, I bring it along to some good friends, to check out what they think about this experience. First, to one of my former hifi-writer buddies from around 20 years of Norwegian magazines “Audio” and “Fidelity”, Mr. Jan “Myregubben” Myrvold, who is experienced both within valves and transistors, vinyl and digital. Today, he enjoys a rather strict system, consisting of the Norwegian high end Hegel HD30 DAC, fed into Audio Research SP20 pre amplifier, and the Norwegian power house Adyton Cordis 1.8 Silver power amplifier. We tried the AN DAC with two very different speakers; the expressive Magico S1, and the sonor Fyne F502 SP.

We started off by listening to a few recordings on his set-up, before, installing the AN DAC, and my own, very short conclusion is that the end result was significantly larger and with w-a-a-a-y more natural timbres. And oh, what a voice and presence! Now over to the owner, he played some French classical music, and, after listening a while in silence, his statement was clear enough. – This is in another class, altogether! I hear a better definition of the hall and the acoustics. Also, there’s more space between the instruments, it’s just like a new piece of music, a different arrangement. This is so beautiful that I just don’t feel like changing the record!

And, when playing the 1962 recording of Jimmy Witherspoon’s “Roots”, the owner utters: – It’s when you hear things like this, it feels like hell going back to what you’re used to. I have never heard this record this way before, you can actually hear the nails rasping along the guitar strings on the strike of each chord!

BHO Horn

So to Birger Hojem, his house is filled with Border Patrol gear, fed by a beautiful Audio Note TT2 record player and a DAC that is a heavily modified mixture of an old AN Kits DAC with BP output, beefed up with BP power supply. Evetually the music is shared with the listeners by a heavily modified set of Klipschorns. Not that there is much Klipsch left; the owner has made serious investments of money, time and splendid handcraftship on these speakers, no doubt. As a unit, this is a set-up with high clarity and stunning speed and dynamic capabilities. The owner says he has kind of jumped off the bandwagon, just enjoying music, no longer listening for differences or weaknesses in the equipment. Therefore, he says, he will not necessarily be very occupied with changes after installing the DAC 5, either. To my ears, the set-up sounds very  tight and quick, hard hitting and dynamic. We browse through a row of records; Johnny Lang, Marius Müller, Alison Krauss, King Crimson, Buddy Guy, Ken Hensley, David Gilmore, Bob Dylan… I can definitely hear that the fabulous and vivid colors from the DAC 5 flows through also here, now in combination with a crystal clear steel glove control and a tremendous hard hitting snap in the midrange. And it becomes also obvious that the enormous headroom comes to a full right in a set-up like this one. It’s limitless! The owner noted that there was an unheard clarity and energy in the mid, a serious punch and slam, topped by a myriad of details. All in all, the DAC 5 Special fitted well and truly into also this kind of specialized horn set-up. I am not surprised, though.


So, how can I distillate all of the above? In this case, I’ll end this fantastic journey by telling what happened the first time Stevie Ray Vaughan visited Europe. Ill advisedly he had his first European gig at the posh Montreux Jazz Festival, where Stevie Ray Vaughan and Double Trouble ended by being booed off stage. That jazz snob audience was not at all ready for a young, hungry axe-man from Texas! Later, Vaughan and his band were invited to do a show case in a basement in the city centre, where celebrities and musicians in generous numbers had gathered to party. Among them being parts of Rolling Stones, and, when young mr. Vaughan discovered who were among the clientele, he was scared stiff, so afraid to go on stage that he tried to calm his nerves by a chemical mixture one can barely dream of. Well, he was already acquainted to the sort, so it did not necessarily affect his playing in a negative way, besides he was literally on fire when entering the stage. They put off one hell of a show! Towards the end of it, even the blasé audience was going totally wild, hardly believing what they just had seen and heard. Vaughan felt so high and brave that he dared asking his hero, Keith Richards, to enter the stage and sit in with them for the final.

And hereby, as my final conclusion, I’ll have to make Richards’ words to mine: What can I possibly play after this!?

Audio Note DAC 5 Special, fully valve equipped DAC with one input. Price level: Very high. Check with your local Audio Note dealer. (Norway: Stereofil, Oslo)

Zero the hero

Zero the hero

Casa Rognlien har i perioder vært fullt av Audio Note-utstyr. Noe ekstremt dyrt, noe enda verre. I dag skal vi derimot helt til bunns, til det absolutte nullpunkt. Rognliens hifiblog sjekker om Audio Note iZero forsterker og tilhørende DAC Zero 0.1X, har noe av Audio Note-magien i seg…


Audio Note er da virkelig noe for seg selv, ikke en gang inngangsmodellene gjøres nevneverdig tilgjengelige for folk flest. Her finner du neigu ingen fjernkontroll, og du blir avspist med kun 1 stk. S/PDIF og en USB på DAC’en. Synes i grunn de kunne kostet på seg litt brukervennlighet i denne klassen, men Audio Note er ikke som andre audionaut, ganske enkelt. Dessuten kan man nesten innbille seg at navnet “Zero” henspeiler på utgangseffekten på forsterkeren, for med 2 stk ECL82 rør på hver side, drønnes det ut hele 8 Watt i hver kanal. I 6 ohm, bare for å fortsatt være sære så det rekker! Skaff deg lett last, sier jeg, glem dunder og rasende filmmusikk. Det vil si, det trodde jeg, til jeg begynte å plage denne lille tassen…


I dagens vitenskapelige og evidensbaserte virkelighet, har man på mange måter en problematisk oppgave med å fremføre fortreffeligheten med produkter som måler såpass latterlig dårlig som Audio Note. Samtlige produkter fra denne produsenten måler så dårlig at mange vil hevde at de er feilkonstruerte, rett og slett. Audio Note-gründeren selv, Peter Qvortrup, har med sitt lett arrogante smil om munnen, uttalt noe i retning av at “de måler som en kasse spiker”. Slik taler en som har både trygghet for egne produkter og passe mengder selvironi, for han vet nemlig at majoriteten av de som hører det, fort mister både munn og mæle. Ikke alle, nei. Noen har et annet fokus, og det vel helt i sin orden. Forfatteren av denne publikasjon elsker lyden av gode rørprodukter og enkle, rene løsninger. Første gang jeg hørte AN’s “billige” Zero-serie (nei, selvsagt er de ikke billige!!) for en god del år siden, var jeg ikke veldig imponert, syntes den gang de manglet både oppløsning og sting, så jeg var litt skeptisk til denne nye konstruksjonen også, sånn innledningsvis.

This slideshow requires JavaScript.

Så koplet jeg den opp mot Doxa 8.2 Signature, og tenkte at det blir vel en ganske tydelig nedtur; 2 x bittelitt Watt blir aldri mange, så jeg valgte Led Zeppelin fra start, bare for å sette skapet skikkelig på plass. Stor var derfor overraskelsen da de gamle rockere banket løs med et fullstendig uventet dynamisk og klangfullt uttrykk, ikke tordnende høyt, men absolutt brukbart “lyttevolum”, uten at noen elementer kollapser, eller noe flyter ut. Tvert i mot, dette er helt nydelig! Subjektivt sett oppleves dette klart mer brutalt på akkurat disse høyttalerne, enn et par 50-Watt klasse D-forsterkere i omtrentlig samme prisklasse, som har vært innom her ved et par anledninger. Men altså, presisjon er ikke uttrykket jeg vil klistre på dette her. Troverdig rufsete er nok mer dekkende, dette spiller så snørr og tårer renner når Plant’s fortvilelse flommer mot oss fra “Since I’ve been loving you”. Gitarforsterkeren durer, det knirker i stortrommepedalen, den kunne så absolutt behøve litt smøring, og vi beames inn i 70-tallet med stort driv. Jeg bare elsker det.

Oppglødd av denne litt umulige opplevelsen, gikk jeg over på bestemt, basstungt materiale, og med lange, dype synthtoner, og her overrasker iZero igjen! Den virker nærmest upåvirket av å måtte tåle belastningen av Dominic Miller og hans nydelige “Unify”. Joda, det er mykt, men overhodet ikke maskerende, slik det stort sett blir når forsterkere mister styringen. Skal jeg tørre å dra til med tunge, voldsomme toner langt nede på 20 Hz-tallet med voldsom energi? Ingen skal si jeg er feig, så vi drar i gang. “Sweet Wilderness” med Medwyn Goodall, og havdypets egne toner skyller igjen over lytterommet. iZero håndterer dette helt og fullstendig ubegripelig bra. Selvsagt er ikke dette en Vera 400-Watter med absolutt kontroll, derimot er det i området en 6 – 8 beherskede Watt som holder et fornuftig overblikk, og ikke mister fotfestet overhodet. Jeg er dypt imponert, og forstår ikke en gang at dette er mulig!


Nokså satt ut av styringsviljen fra iZero, går vi videre med Chris Rea og hans 1991-utgivelse, “Auberge”, og her er det bare å gi seg ende over. Klangfargene, innsikten, størrelsen på rommet, og, ikke minst, rytmikken, det er bare helt rått! Dette viser seg å være en svært så levende, velprodusert innspilling, og den behandles elegant av Audio Note’s minste produkter. Det jeg kan bemerke, er at den nokså varme  gjengivelsen og litt slingrete frekvenskurven, tenderer til litt maskering i mellomtonen. Totalgjengivelsen fra DAC / forsterker er nemlig relativt mørkt stemt, med en liten fortykning i mellomtone og presensområdet (stemmeleiet), som kan lukke litt igjen. Her bør man vel tenke høyttalere med stor åpenhet i mellomtone og oppover, samt stram gjengivelse nedover. Det står vel egentlig “KUDOS AUDIO” her med store bokstaver, tenker jeg, da disse høyttalerne er både lyse, rytmiske, veloppløste, og, ikke minst, lette å holde styr på.


Kan man spille dundrende heavy med så lite effekt? Kan man få fram den mørke, tunge energien slik musikk behøver? Hva annet kan forsøkes enn Black Sabbath’s nesten utenkelige skive “Born Again” med Ian Gillan på vokal? Låta “Zero the hero” er dermed selvskreven her, og gjett om ikke dette fungerer både overraskende flott, mørkt og innsiktsfullt. Det er glatt, tungt, dystert og oversiktlig. Vokalen lever nydelig og lysende midt i alt det svarte, akkurat på det punktet er dette oppsettet nær sjeldent kommunikativt, og jeg liker denne varianten særs bra. Jeg mener, selvsagt mangler det noe grenseløshet og ren, skjær brutalitet her, men bare at noe sånt kunne være mulig med så få Watt, var vel i grunn nokså nytt for undertegnede. Stadig noe nytt å lære i denne bransjen!


Jeg har lekt litt med forskjellige kilder her, APL’s glimrende DSD-S EX har vært mye  involvert, denne spiller litt lysere, litt mer påslått, dynamisk og detaljert, men faktisk relativt marginalt. Audio Note 0.1X er nokså annerledes i uttrykket, den er dynamisk og svært kommunikativ, kunne levd fint med den, til tross for et noe mindre kontrollert og gjennomsiktig uttrykk enn nevnte APL. AN DAC 0.1X er litt myk, litt forsiktig, og mangler litt av innsynet APL kan levere. Men faktum er at APL DSD-S EX ikke er udelt bedre på alle aspekter. Det er fortsatt en slags grunnleggende AN-magi i 0.1, selv om oppløsning og innsyn stenges noe igjen. Det er nærhet, en sitrende nerve, attakk og liv i denne DAC’en som gjør den svært så attraktiv i mine lett tilårskomne ører i hvert fall. Så har jeg jo Doxa RIAA, da, og dermed oppdager jeg altså at forsterkeren, iZero, spiller med enda mer innlevelse enn selv Spec M99 til knappe 100 lapper! Akkurat det er jo helt sjukt. og dessuten er er det helt deilig, også. Men tendensen til en viss “lukkethet” i mellomtone består til dels, så selv om alt annet er helt eksplosivt, kan vil vel anta at deler av mangelen på nyanser ligger i forsterkeren.


I husholdningen finnes også et par 10 – 15 år gamle Audio Note AX One, små stativhøyttalere, de må jo høre hjemme i et sånt oppsett, tenker jeg, og kopler dem opp. Og bevare meg vel, det er en helt rå high-end-ro over dette her, faktisk, det spiller med en nydelig balanse, og overbevisende detaljrikdom. Utrolig likandes, fantastisk kommunikativt! Jo, det er klare tendenser til entonebass, samt mangler i slagkraft, det skulle da bare mangle. Men samtidig leveres en mellomtone til å dø for! Stemmer og instrumenter låter herlig naturlig og fargerikt, absolutt en strålende kombinasjon, og rett som det er tar jeg meg selv i år bare riste på hodet i ren forundring, det er bare så innmari naturlig! Jeg synes dette understreker at AN er inne på noe meget spennende i sine produktutvikling, faktum er at jeg ikke har hørt disse høyttalerne spille sånn noen gang før. OK, så har de stort sett blitt matet fra alt-i-ett maskiner fra Denon og Onkyo, men allikevel. En annen deilig detalj med Audio Note er at de trekker med seg sin tilstedeværelse og klangstruktur også nedover i volum; det spiller vakkert også når det spiller lavt, en relativt sjelden og forbannet nyttig egenskap til tider.


Så rasker jeg med meg DAC 0.1X inn i hodetelefonoppsettet; Windows 10 bruker sekunder på å skjønne tegninga, så er det tut og kjør. Signalet mates inn i Heed Canalot, som i sin tur får levere musikken til de nydelige og veloppløste Focal Elear. Jo, dette var litt av en øreåpner! Det dynamiske uttrykket, størrelsen, innsikten, og, ikke minst de klanglige kvalitetene er helt rasende bra, viser det seg. Igjen tvinger spørsmålene seg fram i meg. for uansett hvor mange ganger de som kan dette her, hevder at det kun dreier seg om triksing med frekvenskurven, klarer jeg bare ikke tro på det når jeg hører noe sånt som dette. Hele verden lyser jo opp, for pokker! Jo, jeg kan love dere at jeg har hørt på en DAC som måler dønn feilfritt side om side med AN, og den falt så hardt igjennom at det var nær pinlig. Trentemøllers “Nightwalker” kommer igjennom med et nokså uvant uttrykk, det er dynamisk og digert, det har nydelig taletydelighet, låta er full av mystikk og klanger. Over til en ganske dårlig innspilling fra det glade 70-tall i for av Deep Purple “Coming home”, her endres karakteren kontant, nå er det rått og direkte, og kommunikativt som fy, swinger så jeg danser i kontorstolen. Videre med Röyksopp, igjen åpnes opp et nydelig landskap med ekstremt kule kulisser, det oppleves annerledes og nærere enn jeg er vant med, som om det formidles så mye mer, plutselig, her er større spenn i uttrykksformen, et vell av flere farger. Bassen har ikke 100% presisjon, men det leveres med voldsomhet og brutalitet, og det er i det minste artig. Det stillferdige uttrykket Sophie Zelmani, leveres med atter en ny valør; intenst, rikt, nært, involverende. Alt er så tydelig, så fullt av liv, så rikt og realistisk, at for min del kan de perfekte DAC’ene seile sin egen sjø i åpen båt. Lykke på reisa.


Ja, her har Audio Note levert et aldri så lite mesterstykke. Nei, det er ikke vel ikke billig nok til å bli allemannseie, og det må dessuten kombineres med høyttalere med helt spesielle egenskaper for at forsterkeren skal få blomstre. Neida, dette er ikke perfekt på noen måte, men det er så fullt av farger og liv at det kan nytes uansett musikkens stilart. DAC’en er på sin side kraftfull og deilig, stort og dynamisk uttrykk og skilter med en klangfargepalett de perfekte konkurrenter knapt aner eksistensen av. Jeg er faktisk dypt imponert. Igjen.

Audio Note iZero, integrert forsterker, 2 x 8 Watt (i medvind og med sola i ryggen), NOK 24995,-

Audio Note DAC 0.1X, med USB + 1 s/pdif inngang, NOK 17 995,-

The dreamcatcher

The dreamcatcher

My absolute watershed audio experience? Hearing one of the earlier Audio Note DAC 4.1X’s play Rainbow “Hunting Humans (insatiable)” some 15 years ago. Much water has flown to the sea since then. So what to expect when the latest version of DAC 4.1X Balanced visits my home?

From AN with love

I have been writing about hifi for more than 25 years now. During those years I have been in the lucky situation that I have heard some of the best hifi money can buy. After the mentioned DAC 4.1X experience way back when, I have heard a quite a few DAC’s that made leaps forwards in digital audio; the huge three box Esoteric, the top model from APL, and rater recently, the flawless PS Audio. So it is with a kind of anxiety I get the latest version of Audio Note DAC 4.1X in house;  has the kind of old fashioned Audio Note now silently been surpassed by the rest of the pack? Was my recollection of the sound from the original model just fooling me, was the whole thing in fact just an old dream? So I set out chasing that old dream, then, heavily armed by Audio Note. Watch your back, all ye DAC-producers out there!

The dynamic duo

Like a few of the top notch DAC’s I’ve been listening to lately, the Audio Note comes with a dedicated drive, the CDT 4. In my view a heftily priced unit to spin a silver disc with, to be honest. Skeptical as I am, I am questioning the importance of a digital drive, but at the same time I do admit being surprised lately by both PS Audio and the Japanese, belt driven player from C.E.C. So I will not debate the possibility of differences between digital drives, but I will argue that there might be other, more important parts of a good hifi set-up, and leave it at that. The CDT 4 came to Norway with a possible handicap, though, as it during the transport from U.K. received a serious blow from nothing less than a fork lift. And, by that beating, proving a mechanical quality beyond debate. It does not look very well, but still plays immaculate. A cheapo Pioneer rattle box would never play a single disc after such a treatment, I promise you that much. Anyway, all the findings in the following review are made by using the CDT 4 / DAC 4.1X Balanced as a unit.

CDT Four – Fork lift: 1 – 0

So mechanically this player / DAC should be ace stuff. Still, there is a thing I’ve been a bit confused about all the years I’ve both owned and tested AN CDT’s; why on earth is it impossible to make it easier to insert and remove the disc from the drive? Have a look at the beautiful, French Métronome players as examples; pretty much the same top loading system, but they have made some pits for the fingers, making it much easier to get a grip on the disc. In turn, you avoid finger marks and following replay problems towards the end of the disc. The CDT’s are actually a bit fiddly to use, and, I guess it won’t be better when the user gets older, either.

A little fiddly….

Both the drive and the DAC comes with both XLR and RCA contacts, on the DAC that goes for both digital and analogue connections. The DAC is balanced through the output transformers, in short it will drive any input you can let it feed. Hell, I even tried short-cutting my DAC 3.1X way back when, ill advised trying out some  XLR-RCA adapters. The result? A slightly darker, more “cuddly” sound. But I still liked it! When switching to “Balanced” on the rear output switch, what you actually do is grounding the output trafo, by that balancing the XLR output. Theoretically, a small quality gain is possible that way, but way more important is actually finding an amplifier that matches the DAC. On some amplifier XLR inputs, you’ll discover that they’re not really balanced, what they do, however, it to shortcut the DAC output signal. The DAC 4.1X handles that too with grace. The volume drops a bit, but it still plays fine, although loosing some dynamics and vividness. On my Spec amp (not really balanced), I clearly preferred the SE connection, so here it’s open for both taste and testing.

All products from Audio Note are based around audio valve technology. Further, much of the qualities and characteristics are based on simplicity, good component quality and high end output transformers, often with loads of silver involved. Top that with endless listening, research and experiments, and a dedication beyond Rolls Royce standard, and you’ll understand some of the aura surrounding this unique brand. To put it short, I have never seen anything like the focus on all details, bits and pieces as you find at Audio Note these days. But they might stretch it a tad too far at times, maybe? From my own point of view I would like to see more than one input on the DAC, for example, how difficult can that be? When asked about that, they just say that’s the way Audio Note build their DAC’s. Like it, or forget it; listen to it, and you’ll understand. Anachronism is the word. Fair enough, that works in audio, besides, there might be good audible reasons behind such choices. You just don’t get remote control, fancy menus, all-in-one, Spotify or network connection when choosing Audio Note. But the sound!

One input and some twists

As mentioned, the DAC’s from Audio Note have approximately one input. OK, they have the choice between RCA and XLR cable for digital input, but for all practical purposes, it’s one, and one only. Calm down, guys, that’s the way it is. You want a near magic reality from CD? Audio Note is the answer. You want more inputs? Cambridge? NAD? Sonos? Pioneer? I can go on all day! Why not combine it? It’s like a RIAA, right? One input on most of them, and you use it for best possible LP sound, so what’s so crazy about thinking the same thing about CD? Ah, the price, I hear you say. I can’t argue about that, I must admit. Did you use that argument last time you visited your car dealer, by the way? If you did, that’s fine with me, enjoy your Škoda, then, I don’t mind! But back to Rolls…eh… Audi…o Note, that is. We’ll put it through the paces as no DAC ever have, ’cause this is the moment of truth. Is Audio Note really any good, or is this just valves and romantic dreams about a past that never really existed? During the introductory rounds, at least it became obvious that the DAC 4.1X has a few characteristics that’s hard to disregard. Attack! Dynamics. Control. Grunt. Clarity. Shall I continue? Pace! Rhythm. Timing. Well, so people say that’s a Naim-thing, the PRaT. No, it isn’t. It’s a music thing. And Audio Note plays music with the realism intact. So that’s where you find the pace, the rhythm and the timing; it’s absolutely not invented in Salisbury!


So play, then, CDT Four! Into the open lid, I drop an easy start, a well recorded jazz disc from STS Records of Holland, and wow! Digital signals flows to the DAC 4.1X, and “the dreamcatcher” is at work, immediately. What strikes me the most, is the timbre, the atmosphere, the sensation of being there. The musical message, the ability to grab the listener and hold. So we continue with the the 1960 release (recorded in ’58 and ’59!) “Blues in Orbit” by Duke Ellington, and we’re immediately beamed to a different world. Oh, the atmosphere! An incredible insight, wonderful timbres, although clearly carrying the colors of the fifties, it sounds so unbelievably realistic and credible. I just love it.

To describe just how versatile this beast is, I throw in Black Sabbath’s “Mob Rules” (Dio era) and their powerful song “The sign of the southern cross”. A mediocre recording, let’s agree on that. Here, the DAC 4.1X shows up one more of its fantastic abilities; how to totally change its character, switching from timbres and atmosphere to brutality and power in a split second. The small dynamics left in the recording seems to grow through the DAC, the sheer power and darkness of the composition is totally present in the listening room. And so I just can’t wait any longer… Ritchie Blackmore made this overtime Rainbow album back in the nineties, seemingly because he just had no idea what to do with his life after Deep Purple. There are a couple of good, heavy melodies there, though, but no real good recording. In my mind, the memory of how a DAC can totally change a poor recording is for ever connected to my first experience with the Audio Note DAC 4.1X Signature around year 2000. Will I now discover that it all was just an exaggeration of a few good minutes in my life? Will I kind of call my own bluff? No! No way, I was flabbergasted again! Audio Note still makes “Hunting Humans” totally its own, to something out of this world! So open, so clear, so goddam’ hard hitting and precise, topped with a kind of a threatening, insisting presence, that just makes this song stand out as a strange way of high end presentation. All of sudden this is not just a mediocre product from the left hand of a genius, it’s a living documentation of a point in time. Inexplicable, but still true. No matter how many high end DAC’s I’ve listened to lately, none of them did this; in fact they weren’t even close.

Still convincing

So it is with great confidence I enter the normally simpler examples, like Bob Dylan’s 26th studio album “Oh Mercy” from 1989, and the song “The man in the lang black coat”.  A slightly mystical and rather apocalyptic song, and I am thankful to Bob for being so nice that he popped by to tell me this story personally . To me, the song gets a whole new meaning, all of a sudden, and it wasn’t actually meaningless before, either! Back home again; in Norway we have this wonderful studio called Rainbow, extensively used by Manfred Eicher of the fantastic ECM jazz label, among others. All these recordings sounds elegant, detailed, with huge room and precise soundscapes. In 2003 the studio owner and chief producer, Jan Erik Kongshaug recorded the album “All these years” with his own quartet, a jazzy, swinging recording. The Audio Note plays it brilliantly, the attack of strings, the drum sticks, the skin, the edges, the lovely piano timbres, the controlled bass… The recording is in itself kind of forgiving, but still, I cant remember hearing it better than this, even after all these years…!


So we conclude with classical music, I guess. The notoriously difficult “Holiday morning” by Claude Debussy, in Telarc’s brutal recording from Cincinnati is a hard trial, to make it clear. Further, this is an SACD pure DSD recording, but dual layered, so AN will have to deal with the normal CD layer only. A clear handicap. I own a serious SACD player myself, normally a standard CD player will not be able to challenge it on this great recording. Off we go, then. Initially I was taken a bit aback, as when not to much is happening, the AN plays this just as open and vivid as my good APL SACD-setup. But when the whole shebang kicks in, the SACD layer has a small advantage, no doubt about that. That said, the Audio Note is a powerhouse, the dynamics are almost scary in all its brutality. My (also very dynamic) APL sounds calmer and sweeter somehow, more open on this recording, but it just cant deliver the enormous size shown by the DAC 4.1X. The crescendo in the end exceeds all I have heard in this house, ever, CD and SACD players alike. Impressive, indeed.

And then there were music…

This should leave no doubt, then. I still love everything Audio Note does, I love the presence and music the components deliver, I adore the dynamics, I enjoy the timbral qualities to the full. In short it’s my opinion that this seemingly outdated technology, without oversampling or upsampling, filtering or any other bulls**t, totally dwarfs everything you can find to put your digital music files through. Yes, I know this might my subjective perception only, but in my mind it’s a kind of “magic” realism in the way the music comes alive through the Audio Note DAC 4.1X. I have to admit here, though, that the prices are chilling to the point of freezing me stiff, but hey, the same goes for Rolls Royce, remember. So if you have the money, look no further. This is how to play music from a digital source. Forever.

Audio Note CDT Four, CD drive, price GBP 13 350,-

Audio Note DAC 4.1X, price GBP  13 110,-





Fjorårets produkt i Rognliens HiFi-blogg var et norsk, innovativt RIAA-trinn. Norske småbdrifter har enda mer moro på lur på RIAA-siden, Doxa gjør det på gammelmåten, men med fullt fokus på detaljene i sitt Signature RIAA-trinn. Kan tradisjon matche innovasjon?


Doxa har hatt RIAA-trinn i porteføljen mer eller mindre fra 70-tallet fram til i dag, men dagens versjon er deres klart mest påkostede. Det er et enkelt RIAA-trinn, i utgangspunktet er det uten innstillinger, og kun beregnet for Moving Coil, men det er ikke hele historien. Det kan også bestilles en versjon med utskiftbare plugger på baksiden, som gjør det mulig å endre belastning, og så mye mer er det ikke å si om saken. Til RIAA å være har Doxa produsert et monster av en strømforsyning, men det er ingenting å le av, om jeg skal dømme etter effekten dette har på det lydmessige, er det bare positivt. Sist jeg hørte dette med all mulig tydelighet var på Heed, men også Naim har vist dette mer enn tydelig i alle år. Ren single ended, dual mono, enorm kondesatorkapasitet, høy komponentkvalitet, ingen OP-amper, til sammen er dette oppskriften på en kvalitets-RIAA.


Sin vane tro har Doxa benyttet lang tid, et uendelig antall forsøk og tester, supplert av mange og lange lytteseanser, for å finne fram til de endelige løsninger. Dette er så definitivt hørbart! I all hovedsak har de benyttet Audio Technica ART9 som pick-up ved tilsmaking av lyden, akkurat det er også hørbart, men jeg kan samtidig si at det ikke skal anses som noen absolutt begrensning, om du vurderer et slikt trinn. Undertegnede har benyttet Acoustic Solid Wood Black / Origin Live Illustrious tonearm / Audio Technica ART 9 samt Benz L04 pick-up. Og la meg bare slippe katta ut av sekken umiddelbart: For et RIAA-trinn dette er! Det finnes ekstremdyre, gjennomarbeidede RIAA-trinn der ute. Manley. Grandinote. Whest. Og mange andre som sikkert kunne vært nevnt. Jeg skal ikke hardnakket påstå at dette Doxa Signature RIAA-trinnet er helt der oppe. Men merk at Doxa går for ekstrem enkelhet, der de fleste andre har alt; inngang for flere pick-up’er, separat strømforsyning med flott design, klar for både MM og MC, samt en rekke innstillinger for å tilpasses alt du kan finne av p.u. Hos Doxa er det kun én inngang, ingen innstillinger, og ett fokus: lyd. Derfor kan Doxa gjøre det tilnærmet umulige for en tross alt moderat sum kroner og øre.

Og her gir jeg ordet over til Doxa, for å beskrive litt nøyere hvordan denne RIAA’n er tenkt og konstruert:

Riaa’en er utviklet rundt den spesielle J-Fet transistoren K-170 fra Toshiba. Disse er videre spesielt matchet og selektert til hver enkelt riaa. K170 J-Fet er mer som et rør å betrakte snarere enn en transistor. Det er ikke som en tradisjonell halvleder, her er ingen diode – den er åpen som et rør og karakteristikker ligner rør. En av grunnene til at denne transistoren er fantastisk for RIAA, er at såkalt “1 over F-støy” i denne er særdeles lav. Dette muliggjør en meget enkel og kort signalvei med få forsterkerelementer. Videre er betraktelig oppmerksomhet og ressurser lagt i komponentkvalitet: Når antallet deler reduseres er det lettere å forsvare større summer brukt på hver enkelt del. I RIAA’en finnes mye eksklusive kondensatorer både i RIAA nettverk og til avkobling. Umagnetiske motstander og mye mer. Voicing/tuning av sammensetning av deler er gjort over lang tid. Det er viet stor oppmerksomhet til støyfri og god regulering. 
Spesifikasjonen på den riaa’en som har vært på test er:
Singel-Ended design m/ K170 J-fet.
62db Gain
110 ohm inngangimpedans
0 kapasitans


Det er hevet over tvil at dette RIAA-trinnet kan utfordre godt over sin prisklasse, rett nok med den soleklare begrensning at du ikke bytte mellom alle mulige pick-uper uten mye om og men, som nevnt. Det har alt; gjennomsiktigheten, dynamikken og klangstrukturene fra de virkelig dyre RIAA’ne der ute. Disse egenskapene setter til sammen en standard som gjør at du skal virkelig langt opp i kvalitet på platespiller og pick-up før du på noe rasjonelt vis kan hevde at Doxa-trinnet utgjør en begrensning i kjeden, i hvert fall.

Vi åpner ballet med den historiske utgivelsen “Kind of blue” med Miles Davis, tenker jeg. Tidsmaskinen våkner umiddelbart til liv, og hensetter oss til New York, 1959, til Columbias studio på 30th street. Der ble albumet stort sett improvisert rett inn på tape, alt ble unnagjort i løpet av to hektiske dager, kun én av låtene behøvde mer enn ett take. Dette er imponerende! Lydbildet er veldig bredt og fantastisk presist i alle plan. Kanskje har jeg hørt dette bedre i Fidelitys storstue ved en anledning, men jeg er slett ikke sikker. Innspillingen framlegges med en slags selvfølgelighet, klangene er naturlige og avslappede, plasseringen er eksakt i alle plan. Pianoet klinger betydelig mer fargerikt enn jeg er vant med fra tidligere, alt er rent og på sin plass. Coltrane står ute på vingen, og ser inn på de andre som plasserer seg sikkert og trygt på den imaginære scenen, det er helt magisk.


Vi tar et par steg i retning vår tid, med Dr. John’s swingende New Orleans-skive “In a sentimental mood”, en relativt ordinær innspilling med blås og smekk, og naturlig nok mye piano. Jeg har et sterkt og varmt forhold til denne plata, den bringer mitt sinn tilbake til Systemdek, Helius, Ortofon, Audio Innovation og Snell E. Det er svært gode minner fra en god tid rundt 1990, jeg har slitt litt med å finne tilbake til den lett magiske framstillingen nevnte anlegg fikk ut av denne litt vel kommersielle, men allikevel deilige skiva. Og, endelig, er vi tilbake. Acoustic Solid, Origin Live, Audio Techinca ART9, Doxa RIAA, Spec, Doxa høyttalere. Magien er tilbake i huset, denne gangen toppes det av ny innsikt, nye klanger, nytt liv! Enda større rom nå, enda flere detaljer, pianoet klinger enda flottere, dynamikken enda et strå hvassere. Et nydelig tilbakeblikk i en enda bedre nåtid!

Over på et fullstendig annet tidsbilde, da i form av Led Zeppelin’s brutale svanesang, albumet “In through the out door”, innspilt 1978 i Polar Studio, ABBA’s kreative hjemstavn, og utgitt på sensommeren året etter. Åpningssporet, “In the evening” gir meg utrolig nok et helt nytt innsyn i ei skive jeg har eid i snart 40 år! Ikke sånn at alt treffer helt her, spesielt stemmen framstår som noe hard, mens resten av ensemblet låter nokså statisk, men allikevel. Det flommer av detaljer og rom, plutselig. Det legges frem veldig kontant, veldig åpent og sitrende. Joda, det er både litt skranglete og grått, men tidskoloritten var dessverre ofte slik på den tiden. Rett nok må jeg si at etter å ha hørt Black Sabbath’s Paranoid på mastertape (spolebånd), og deretter et par senere vinyl-utgivelser fra samme kant, tror jeg feilen ligger et annet sted enn i selve studioet, men utgivelsene den gangen, kom ofte veldig skjevt ut fra hoppkanten. Det samme dermed sies om Deep Purple’s “Come taste the band”; utgivelsen behøver en slags unyansert fedme for å slå pusten ut av lytteren, men der er virkelig ikke Doxa i det hele tatt, her skjules intet. Man ser virkelig alt, men alt er dessverre ikke like pent. Bassen buldrer i bakgrunnen, joda, det er lett å overskue alle detaljene, men det blir faktisk litt i retning analyse, der eksempelvis Spotify legger det fram uten nyanser, men med fedme og voldsomhet. Grunnet Doxa-trinnets ekstremegenskaper swinger det av dette her, heldigvis, men ta med i betraktningene at dersom det er heavy fra gamle da’r du skal spille, blir matching av resten av oppsettet ekstremt viktig. Godt oppover på volumskalaen åpner det seg skikkelig og smekker til, funky, totalt kontrollert, rent som en vårdag, så til tross for innsigelsene berger vi restene på ren og skjær eleganse.


Over på de klassiske verker, fyrer vi atter tidsmaskinen, og setter tidspunktet på 1961, og hører Mozart’s klarinettkonsert i A-dur, med Robert Marcellus klarinett, fra en innspilling Severance Hall Cleveland (EMI). Jeg kjenner verket svært godt gjennom Musical Fidelity’s egne utgivelse der gründeren Anthony Michaelson trakterer klarinetten på kyndig vis. Det er også en nydelig innspilling, men helt på høyde med de fantastiske klangene klarinetten fremstår med her, er vi dog ikke. Dette er fullstendig uanstrengt og fargerikt, nok en gang overbringes vi et unikt innblikk in forgangen tid. Vi fortsetter med Carl Nielsens Overture to “Maskarade” på Direct Metal Mastering (DMM) som var så populært i sin tid. Innspillingen er fra desember 1985 i Göteborg konserthus, generøst sponset av Volvo AB, slik at rørmikrofonene fra Neumann ble gitt de beste arbeidsvilkår for innspilling på Sony PCM F1 digitalt innspillingsutstyr. Rå dynamikk, nydelig palett av klangfarger, strålende spilt av Göteborg Symfoniorkester under kyndig ledelse av Myung-Whun Chung. Det eneste jeg savnet denne gangen var kanskje et par Response høyttalere for virkelig å oppleve akustikken i stadens konserthus. Men dette er nær nok for meg, dessuten skader det slett ikke med såpass levende og lettantente høyttalere som Doxa 8.2 Signature, heller!

Jeg kunne lett nevnt en lang, ja nærmest uendelig, rekke med innspillinger som får et helt nytt liv når Doxa RIAA er med i avspillingskjeden. Terje Rypdals “Blue”. Andreas Vollenweider’s “Caverna Magica”. Vaya con Dios’ “Night Owl”. Stevie Ray Vaughan “Couldn’t stand the weather”. Så å si alle Opus3-innspillingene. Og det meste andre jeg har, men det får rekke så, tenker jeg. Dette er faktisk et RIAA-trinn for evigheten.


Sluttsatsen bør dermed være klar. Dette er et av de beste RIAA-trinn jeg har hatt gleden av å ha i hus, men jeg skal ikke sette punktum akkurat her. For selvsagt har jeg litt malurt på lur, og det helles herved i begeret på følgende vis: Doxa fornekter seg ikke, det er klart som kildevann, og for romantikere som sverger til 70-talls innspillinger av de gamle helter, blir dette fort litt i overkant ærlig og lett på tå. Dessuten er utgangspunktet så skruppelløst lydfokusert at det ikke er bare å bytte pick-up om du skulle ha slike tilbøyeligheter. Det finnes et rett nok et lite kompromiss med en smart løsning for “pluggskifte”, men dette må i så fall bestilles når man skal handle. Men så lenge du vet om dette, er det lite og ikkeno’ å komme med av innsigelser. Detaljer, klanger, dynamikk, kontroll, ro, oversikt, emosjonsformidling, alt jeg kan komme på av gode lydmessige egenskaper finnes her i rikt monn. Doxa RIAA er ikke billig, men den er slett ikke så dyr som mange av sine konkurrenter. Det den ikke har av fasiliteter henter den inn igjen i lydmessig utbytte, det er virkelig ikke et dumt valg. Et RIAA-trinn for musikkelskere, connoisseurer og feinschmeckere. Sterkt anbefalt!

Doxa Signature RIAA trinn for moving coil, pris NOK 29 000,-

Produsent: Doxa, Kristiansand, Norge



Oppgradert Aura

Oppgradert Aura

Se først og fremst her, ettersom denne korte artikkelen mest er en oppfølging av den opprinnelige testen av et helt unikt RIAA-trinn.


Så hvorfor dette behovet for oppfølging, kan man vel spørre seg, om Aura Fidelity Alpha RIAA Mk1 og Mk2 er såpass like? Vel, det er et par årsaker til dette, og minst en av disse årsakene er rent lydbasert. Litt teknisk først: Dette RIAA-trinnet er altså helt unikt, som nevnt, men dette gjelder bare om du benytter moving coil pick-up. Årsaken til det er todelt, hvorav den ene delen er et ekstremt lavt støygulv til RIAA å være, mens den andre årsaken har å gjøre med at pick-up’en ikke ser en belastning, slik den gjør i et hvert annet RIAA-trinn jeg har vært borti. I utgangspunktet betyr dermed dette at du kan mate en hver mc pick-up inn i Aura Fidelity Alpha RIAA, og være helt trygg på at det er en optimal match. Bare det er jo helt fantastisk. Det som gjenstår er rett nok også av betydning, og det har å gjøre med gain, selvsagt. Her skiller Mk2 seg fra førsteutgaven, ved at det nå finnes en grei justering av dette på innsiden, der man tidligere måtte bestille med tilpasset gain til aktuell pick-up.


Førsteutgaven var en levende, dynamisk og åpen gjengiver, det samme kan definitivt også sies om Mk2, bare i enda større grad. Mater du den med en god moving magnet virker den som et hvert annet RIAA-trinn, og den har mye av de samme egenskapene som nevnt over, og er absolutt verdt prisen også på denne måten, men her finnes definitivt konkurranse, bare for å være tydelig på akkurat det. Så jeg skal ikke dvele så mye ved mm-delen, bare si at det er et trygt, godt kjøp, dessuten ligger muligheten til en ren sensasjon med i pakka, den dagen du har råd til en god mc…!


Alt, ja, absolutt alt jeg lot dette RIAA-trinnet formidle, var en ren gledesopplevelse, en kaskade av dynamikk og storhet, lydbilder og plasseringsevne. Til 10 000,- har jeg kort sagt aldri hørt noe i nærheten. Jeg har hatt dette trinnet i hus i flere måneder, og paret det med en rekke komponenter, uten en eneste gang å komme på ideen om at her finnes svakheter. Misforstå meg rett, det finnes enda bedre RIAA-trinn der ute, men det finnes betydelig flere dyrere enn det finnes bedre, bare for å ha det klart.

Jeg vil nevne et par eksempler, og begynner modig med Black Sabbath fra deres flotte samle-skive “The ultimate collection” fra 2016. Et par opplevelser med såkalte Master tape spolebånd, har faktisk fått meg til å forstå at det kan låte direkte tøft også fra tidlig 70-tall, og halleluja, mye av denne åpne, dynamiske stilen, kommer faktisk igjennom også fra denne utgivelsen. Aura Fidelity har virkelig full styring på både dynamisk utsving, klang og rom her, jeg lar meg lett lokke tilbake til gamle synder her, altså, de gamle er eldst fortsatt! Elton John ga også ut en skive i 1970, originalt nok titulert “Elton John”, faktisk. Dette har alltid vært en avholdt innspilling i dette huset, både av lydmessige og musikalske årsaker. “Sixty Years On” begynner med dramatisk strykerklang, deretter harpe, en nydelig, nærmest klassisk start, før Eltons unge stemme forsiktig kommer i fokus. Dette er nydelig, særlig fraværet av typisk RIAA-støy gir denne låta et fantastisk fundament, toppet av en helt formidabel dynamisk gjengivelse, der rom og klanger er åpenbare og tydelig tilstede i lytterommet. Du skal i sannhet betale for deg for å toppe dette her, kan jeg love.


Sånn kan jeg fortsette med hvert eneste eksempel, i prisklassen kan du så å si glemme å peke på svakheter. La oss derfor sammenligne med det beste jeg har hatt i hus (og gjerne med en litt skrøpelig hukommelse fra alle årene i Fidelity), for å sette det hele litt i perspektiv. Sannheten er jo at jeg har hatt et ca. like sensasjonelt trinn i huset en lengre periode, men velger foreløpig å ikke si så mye om hvilket trinn dette er, bare nevne at det er mer konvensjonelt, tar kun MC, har ingen justeringer, og koster det dobbelte av Aura Fidelity. Dette “hemmelige” RIAA-trinnet skal omtales om relativt kort tid, men det jeg kan si, er at dette konkurrerer så å si med hva som helst, prislapp uten interesse. Forskjellene fra Aura Fidelity til dette, er hørbare, men ikke formidable. De beste RIAA-trinn jeg vet om, låter noe mer avslappet enn Aura Fidelity Alpha, og de har en anelse mer organisk klang. Men sannheten er at på detaljer, rom, hurtighet og ikke minst, dynamikk, er Aura Fidelity helt der oppe med de virkelig store. Hvor mye mer tror du det er rimelig å forlange for 10 000 oljekroner, egentlig??


Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Aura Fidelity har med Alpha RIAA gjort noe i nærheten av en genistrek, og jeg anbefaler det så sterkt jeg kan! Ja, Mk2 er utrolig nok enda bedre enn Mk1, og dermed er det nok en innertier fra Joaquim Fragoso!



Joaquim Fragoso har bosatt seg i annerledeslandet. Og gudene skal vite at han selv også er annerledes så det holder. Og akkurat det er hørbart! Aura Fidelity troner nå i Casa Rognlien.



Aura Fidelity er en enmannsbedrift på linje med flere andre lignende “garasjeprodusenter” i så vel dette land, som flere andre. Sjekk mine tidligere blogginnlegg, og dere vil finne en rekke av disse dyktige og kreative sjelers produkter; Rognliens hifi-blogg er i ferd med å bli disse skreddernes talerør!


En ting som befester seg stadig tydeligere, er at samtlige av disse produsentene lager forbasket god lyd, på samme tid som alle sammen har en eller annen irriterende detalj som kan virke forstyrrende. Kall det gjerne sjarmerende, men det skiller i det minste garasjeproduktene fra Sony og Yamaha’s ekstremt kvalitative serieproduksjon. Så vi kan gjerne ta Aura Fidelity’s “sjarmerende avvik” med en gang, så er vi ferdige med dem. Først vil jeg si at du bør se på denne pre-power kombinasjonen som en enhet, de er bare sånn passe interessert i å samarbeide med andre. Bakgrunnen for å si noe sånt er at jeg har prøvd dem med diverse, men det er først når de får samarbeide med hverandre at alle fordelene og de beste sidene hos dem begge virkelig får skinne og utfolde seg. Videre må du finne deg i at dette settet ikke er støyfritt. Det suser hørbart, jeg anbefaler ikke uten videre høyttalere med høy følsomhet.


Jeg kom inn i Joaquim Fragosos lytterom en dag, og sier: – Ja men dette låter jo forvrengningsfritt og flott! Jeg siktet til den avslappede, silkeglatte gjengivelsen som strømmet ut av KEF-høyttalerne. – Nei, sier Fragoso lykkelig, dette er ikke forvrengningsfritt! Noe sånt er jo en herlig form for ærlighet i en verden som vår. Fragoso kan gjerne lage både støy- og forvrengningsfrie produkter, han. Hvis han vil. Men han vil ikke, og grunnen til det er at han søker et helt bestemt uttrykk, en spesiell musikalsk formidlingsevne. Denne innstillingen har sin pris, og akkurat det ender altså opp som “et sjarmerende avvik” fra normen. Fragoso, som mange av hans konkurrenter, elsker å prate om printkort og layout, tekniske løsninger og komponenter. Men sjelden har jeg hørt noen snakke om det i såpass lyriske vendinger, det er nesten så han tillegger printkortene menneskelige egenskaper der han engasjert forteller om komponentenes innerste hemmeligheter. Han skyr integrerte op-amper som pesten, så denslags ufyseligheter finnes så definitivt ikke på innsiden av noen produkter fra Aura Fidelity. Han har handlet inn restopplaget av en helt spesiell transistor fra Texas Instruments, som han mener besitter helt unike egenskaper. Han har et veldig fokus på komponentenes egenlyd og karakter, han er opptatt av timing og presisjon, og ender altså med et helt, helt spesielt resultat.

Fragoso har bestrebet seg på norsk produksjon, trafoene er fra Hamar (Noratel), aluminiumen i chassi og skrog kommer fra andre siden av Mjøsa, nærmere bestemt Raufoss, mens utformingen av fronter og chassis foregår i Horten. Komponentene på innsiden må selvsagt kjøpes inn andre steder, men det er hevet over tvil at Fragoso har fokus på kvalitet i alle ledd. Dessuten viser han at han virkelig har slått rot i dette annerledeslandet!

Aura pre

Forforsterkeren, Aura Fidelity Alpha 100, har 2 analoge innganger, da i form av en XLR og en RCA. På utgangssiden finnes samme oppsett, men her anbefaler jeg så absolutt XLR av støymessige årsaker. Enda mer interessant er det at forforsterkeren har en spennende DAC innebygget, her har man 2 RCA og 2 optiske innganger å velge i. Effekttrinnet har både XLR og normale RCA-plugger, igjen, bruk XLR. Aura Fidelity Alpha Power er en renraset dual mono-løsning, og veier inn solide 27 kilo når du lemper den over på badevekta. Under drift blir den litt mer enn middels varm, hvilket betyr en viss mengde tomgangsstrøm, normalt betyr det noen Watt i klasse A, men Fragoso tenker litt annerledes, som nevnt, så det skulle ikke undre meg om det er noe helt annet denne forsterkeren varmer seg på. Men inntil det motsatte er bevist, går jeg for et par – tre Watt i klasse A! Effektforsterkeren leverer ellers i utgangspunktet 250 Watt i hver kanal ved 8 Ohms belastning, noe mer i 4 Ohm. Det er nok for de aller fleste anledninger, ferdig pratet.

Aura Fidelity

Så hvordan låter herligheten? La meg bare gjenta at jeg mener Aura Alpha pre + power skal kjøpes samlet, de er ikke nødvendigvis glade i andre partnere. Jeg har testet diverse, deriblant tre forforsterkere og to effekttrinn i tillegg til Aura Fidelity, men alt som står om lyd og gjengivelse i denne artikkelen, er basert på komplett pakke. Årsaken er ganske enkelt den at sånn fungerer det best! Jeg har så vidt vært inne på det allerede, dette forsterkersettet leverer med en helt unik tilstedeværelse, toppet med tydelighet, innsyn og detaljer. Videre har klangene og fargene et nær uhørt spekter. Det er umulig å ikke legge merke til denne nærmest sensasjonelle oppløsningen, men samtidig er ikke klangbalansen helt nøytral, noe vi kommer tilbake til. Dette oppsettet er rimelig altetende, dessuten har det solid grep om høyttalerelementene, og dermed begivenhetene. Jeg var inne på klangbalanse, og her begynner Aura Fidelity virkelig å vise sine innerste, og mest spennende hemmeligheter. Det leveres nokså skamløst noe ekstra varme i gjengivelsen, men det er den typen varme du forelsker deg i, og den ligger i områdene under 50 Hz, skaper en vakker tilstedeværelse helt uten å maskere oppover. Og akkurat det siste der er ganske unikt.


For å gå litt mer i detalj omkring DAC-delen i denne forforsterkeren, har jeg satt den side om side med husholdningens ikke helt billige APL DSD-S XE, og resultatene var svært oppløftende. I forhold til APL rett i effekt, er dette en anelse mattere dynamisk sett, mens på plussiden finner vi en svært gjennomsiktig og detaljert gjengivelse, en gjengivelse som fjerner ekstremt lite farger eller detaljer. Og selv om det dynamiske uttrykket modereres en aldri så liten smule, finner vi solide mengder kraft i de helt nederste oktaver, som nevnt helt uten den maskeringseffekten dette som oftest fører med seg. Jeg kommer mer tilbake til dette gjennom de følgende musikkeksempler. Helt kort: Den innebygde DAC’en er forbannet bra. Separat DAC er fullstendig unødvendig, og vips, der sparte du lett et par titusener. Minst.

Så hamrer vi løs på Aura Fidelity oppsettet med musikk av alle slag. I skrivende stund, mens Hifi-messen i Horten er i full gang, kan jeg i det minste si såpass som at det er ikke så greit som det høres ut. I dette hus brukes ikke Stockfish og Kirkelig Kulturverksted i utrengsmål, kan jeg love dere! Derimot flyter det av rock og blues og visesang med skjegg og langt hår, spedd på med både filmmusikk, klassisk og jazz når det måtte passe seg sånn. Det er en kunst å få til alle disse genrer like flott. I min verden er det vel egentlig bare et renraset Audio Note-oppsett som er fullstendig fri for sånne genre-allergier, men i sannhetens navn er også Aura fidelity inne på noen spennende greier her. Men heller ikke de er fullstendig blottet for problemområder, så la oss ta det med en gang…


En del heavymusikk er innspilt med nokså alternative kvalitetskriterier, la oss enes om det. Men med den evnen til drama som Aura Fidelity besitter, burde i det i utgangspunktet kunne fungere strålende. Det er bare det at her blir klangbalansen fort en liten hemsko, akkurat her er det unntaket fra regelen, dere vet, for her popper det allikvel opp noe maskering her og der. Som for eksempel på den rasende låta “Fearless” av og med bandet Hypocrisy. Det låter selvsagt ganske tøft, men jeg får allikevel ikke helt fot for dette her. Det har å gjøre med at det i innspillingen legges på en slags “vegg av basslyd” akkurat i det området der Aura Fidelity har lagt på litt ekstra sminke*, og det har ikke disse delvis døvhørte teknikerne tatt hensyn til, selvsagt. Dermed opplever vi at stemmen forsvinner noe i miksen, mens innimellom bobler noen bassnoter til overflaten, og gjør totalinntrykket litt forvirrende. Bemerk her at dette gjelder enkelte varianter av veldig sinna heavy-musikk, samt det faktum at også mitt lytterom plusser på litt i området vi snakker om, omkring 40 Hz. Men for deg som hovedsakelig spiller trash og beslektede musikkstilarter, test hjemme før kjøp, ganske enkelt. Og, for ordens skyld: Spiller du Dream Theater, oppstår ikke et fnugg av nevnte fenomen, da er det bare fryd. Og masse gammen!

* Her er det på sin plass å nevne at konstruktøren ikke er enig i min subjektive opplevelse av at klangbalansen er en touch sminket. Viktig derfor at jeg poengterer at mine opplevelser er en rent subjektiv bedømmelse, basert på en lang rekke komponenter spillende i det samme rom med samme musikkeksempler. Jeg slipper med dette til produsenten, som ønsker å poengtere det følgende: Forsterkeren er basert på nøytral, symmetrisk faseforsterkning . Det er ikke blitt implementert kretser eller ekstra komponenter med tanke på å ilegge eller fratrekke energi på enkelte frekvensområder .  

Med disse små innsigelser ute av verden, er det bare tut og kjør. Så i balansens navn tar vi like godt for oss et drøyt kvarter med ren nytelse, som med all mulig tydelighet viser hvilke perler vi har på benken i form av Aura Fidelity DAC/pre og power. Hans Zimmer, “A dark knight”. I motsetning til forrige eksempel er dette en overbevisende innspilling. Men tro ikke at den mangler bass, tvert om! Allikevel. Dette er en ren maktdemonstrasjon. Her er den lille sminken bare deilig, den understreker makten og brutaliteten i leveransen på forbilledlig vis. Og det helt uten at den maskerer alle de spennende klangene, og, ikke minst, samtidig som det enorme rommet bevares vidåpent. Her er det bare å lene seg tilbake, og studere et landskap av mørke, råskap og kraft. Når det framføres med en slik selvfølgelig avslappethet, kombinert med ubøyelig kraft, da er jeg fullstendig solgt. Her viser også den innebygde DAC’en hvor god den virkelig er, faktum er at akkurat den avslappende elegansen ikke fullt ut kopieres av APL’en, en gang. Ikke bare en liten fjær i hatten til Joaquim Fragoso, det er pinadø en hel fjærpryd en høvding verdig!


Går vi så løs på stemmer og desslike, finner vi enda et av Aura Fidelity’s sterke områder. La oss ta den vanskelige “Quartier Latin” med Barb Jungr, denne blir fort litt kantete, men turen gjennom kretsene i Aura Fidelity har virkelig ingen slike tendenser. Dette er som å lytte til en single ended forsterker uten tilbakekopling, hvilket betyr nært, stemningsfullt og intenst, legg til at detaljering og romfølelse går utenpå det meste, og dermed burde alt være sagt. Denne opplevelsen er gjentagende, vi kan trygt si at organiske klanger og naturlighet er en stor styrke i dette forsterkersettet.

Med det ovenstående i bakhodet, tar vi fatt på det klassiske orkester, og det burde ikke overraske noen at dette sitter som et spett i solid jord. Jeg nyter av å bruke den merkelige “Holiday Morning” komponert av Claude Debussy, denne komposisjonen utfordrer både kontroll, klang og romgjengivelse, så vi kan med andre ord si at Aura Fidelity er på hjemmebane. Det er bare å drive med inn i rom og orkester, stillhet og utblåsning, alt fungerer. Ja, jeg nevnte at dynamisk har jeg hørt det hvassere, men det betyr ikke at vi opplever noe sløvt her, akkurat. Men helt på nivå med de mest agiterte klasse-A-forsterkerne er vi vel ikke. Uansett, det drønner når det skal. Og det underbygges med en kraft som skaper sånn passe mye skrekk og livsglede, det er ikke akkurat så man savner noe. Vel så viktig er det at uansett hva som foregår, mister vi aldri innsikten eller romfølelsen, alt beholdes like avslappet og elegant, selv når helvete er løs i lytterommet.


Og dette bringer oss til slutten og sammenfatningen av en lang og nytelsesfylt utprøving av Aura Fidelity Alpha forforsterker og effekttrinn. Først og fremst: Kjøp dette som en hel pakke, jeg har ikke klart å få noen av disse enhetene til å fungere like bra i lag med noe annet. Dette er ganske sær hifi, men det er ikke negativt ment, snarere peker det på at det er satt opp et mål om en gjengivelse, og dette målet siktes det mot i alle detaljer i prosessen. Det har medført en henførende gjengivelse som sikkert vil skape visse fronter, men samtidig sterke tilhengere. For det musikalske budskapet, rommet og klangene er så åpenbare at det skal vanskelig gjøres å argumentere i mot det. Derimot kan man gjerne argumentere i mot både klangbalanse og støynivå, det vil ekskludere enkelte, mens andre vil konsentrere seg om å nyte musikken. Den innebygde DAC’en er aldeles strålende, og underbygger dette settets styrker på best mulig vis. Benytt ellers nøytrale høyttalere med middels effektivitet og høy oppløsning, er mitt soleklare tips. Da unngår du støyproblemer, dermed er du garantert en musikkopplevelse som er kun et fåtall forunt!

Aura Fidelity Alpha forforsterker / effektforsterker, pris for settet ca 100 000,-

Produsent og forhandler: Aura Fidelity, Bærum


Døgnåpent musikkbibliotek

Døgnåpent musikkbibliotek

Hva er i veien med Spotify, liksom? Eller Tidal, da, om du først er ute etter kun det beste? Svarene på akkurat dette, kan det hende du oppdager om du lytter til hva Melco N1A Mk2 gjør med musikksamlingen din!


I utgangspunktet er jeg litt ambivalent til en hver variant over temaet NAS / musikkbibliotek; jeg er en gammaldags tufs, som liker å ha fysiske avspillingsmedia i min hule hånd, se at noe rører på seg, oppleve at noe skjer, på et vis. Men det er selvsagt kun meg. I 2018 og videre i livet, gir det liten mening å måtte putte gjenstander inn i bokser for å få fram lyd. Nettstreaming var nevnt, så det mest interessante spørsmålet, er vel egentlig hva som eventuelt skiller en god nettstreamer fra et musikkbibliotek som Melco N1A Mk2. I første omgang kan vi forenkle det hele litt, ved å fortelle at dette er rett og slett en datamaskin, den har to harddisker som lagrer musikken din, ryker den ene, så har du back-up, altså. Hver av harddiskene i denne Melco-spilleren er på solide 3TB, systemet som driver dem, den såkalte plattformen, er Linux-basert, i sin tur betyr det at du slipper unna en masse driverinstallasjon og lissensmas. Det er i all hovedsak plug & play på de aller fleste DAC’er. I dagens computer-virkelighet er ofte USB valgt overføringsløsning, og det morer meg litt å se hva produsenten har å si om den typen kabler fra våre venner i hifi-bransjen. De liker nemlig ikke nødvendigvis såkalt audiofile USB-kabler. Bruk en normal, skjermet USB, sier de, alt annet gjør bare livet vanskeligere: Data transmission may be unstable while using specialist Audiophile USB cables which do not conform to the USB specification. Please try a PC grade cable, supplied with N1 in the carton box, as a reference check if experiencing problems. Jeg har testet begge deler. Jeg merker ingen forskjeller. Tror jeg.

Melco oppsett

Jeg kunne holde på tilnærmet inn i uendeligheten med å fortelle og forklare de digitale viderverdigheter som er tilknyttet denne musikkavspilleren, men jeg tenker faktisk ikke trette leseren med en fantastisk rekke mer og mindre begripelige forkortelser og bokstavkoder. Jeg skal uansett forklare noe småtteri, jeg selv anser som nokså essensielt. Du bør så definitivt koble Melco N1A til husets router, og det må du faktisk gjøre med kabel, ingen trådløshet her, nei. Dermed åpner du for muligheten til å benytte en fornuftig app etter eget valg, en slik styrer biblioteket og settingene på elegant vis. Melco N1A Mk2 svelger, forstår og videreformidler en lang rekke digitale signaler, jeg føler det er viktig å fortelle at den også ivaretar DSD uten å fikle det via andre formater, det går rake veien til DAC i ubesudlet form. Men nå har jeg bare såvidt klort i overflaten av hva dette biblioteket inneholder av digital kunnskap og formidlingsevne, herfra må jeg henvise de interesserte til Melco hjemmesider, ganske enkelt.

Melco innmat

Melco N1A Mk2 er altså i utgangspunktet kun en “datamaskin”, men det er også så mye mer, og det er bygget som en audiofil maskin fra bunn av. Solid strømforsyning og skjerming, dette er soleklart noe mer påkostet enn en mer normal NAS-boks, noe også vekta på over 7 kilo indikerer. Ut kommer det en USB 3.0, og til tross for Melco’s uttalte skepsis mot enkelte audiofile ideer, har de i det minste kostet på seg en Neutrik kopling på sin USB-utgang. Jeg har som utgangspunkt at det klart kan diskuteres hvor mye et drivverk (som dette teknisk sett er) i det hele tatt kan påvirke lyden, her skal kun flyttes data ut av en boks, og inn i en annen. Dette drivverket er dessuten kostbart, du kan kjøpe enorme NAS-løsninger eller RAID-baserte lagringssystemer for den summen du må ut med for denne spilleren og bibliotekløsningen.


Men så begynner man å lytte på dette her, da, og blir nødt til å innse både det ene og det andre. Faktum er nemlig at det er noe ved denne Melco-spilleren. Den roen og elegansen man presenteres for, er nemlig noe svært spesielt. Det er åpenbart at det er relatert til et eller annet forvrengsningsfenomen som blir borte, mens musikken står igjen, naken, tilstede. Begge DAC’ene jeg benyttet, henholdsvis APL DSD EX og Heed Obelisk DAC, responderte på nøyaktig samme vis, med å formidle musikken på en absolutt kullsvart, dødsstille bakgrunn. Normalt mater jeg APL med dedikert CD/SACD drivverk gjennom en nettverkskabel, mens Heed mates av PC, og i begge tilfeller ble det tindrende klart for meg at de aller, aller fleste kilder bringer med seg et eller annet uønsket. Ikke sånn at du nødvendigvis kan sette fingeren på det, for du oppdager det ikke før det er borte. Og når det er helt, helt borte, ja, da står det for eksempel en Melco N1A forrest i kjeden. Og med det, er det vel på høy tid å lytte på musikk.


Vi går litt forsiktig ut med Mark Knopfler’s 2004-utgivlse, Shangri La, albumet som ble innspilt etter at han hadde brukt 7 måneder på rekonvalesens etter en motorsykkelulykke. Skiva ble utgitt i de fleste formater, og er, som sedvanlig fra Knopfler’s hånd, en svært så god og vellydende innspilling. Renheten som presenteres fra Melco’s veldrevne lagerdisc er også noe helt unikt. Det er ikke nødvendigvis så mye nye detaljer som oppdages, men det som svever mot oss er så rent, så glatt, så elegant at låta faktisk oppleves nesten som helt ny, allikevel. Det er ikke ofte jeg opplever en fullstendig “restaurering” av gamle, kjente innspillinger i disse dager, men her har vi faktisk å gjøre med noe svært interessant!


Jeg går dermed videre med en enda eldre og mer velkjent innspilling, da i form av Getz / Gilberto’s udødelige “Girl from Ipanema”. Jeg hintet vel innledningsvis til at jeg hadde en viss iboende skepsis for dette med lokal musikklagring og -avspilling, og før jeg begynte å virkelig lytte på dette her, hadde jeg nærmest avskrevet hele greia som meningsløs. Bemerk at på det tidspunktet hadde jeg heller ikke sett på verken apper eller bruksanvisning, i det hele tatt var jeg bare en utdatert grinebiter. Og med det tilbake til en innspilling som er fra omlag samme tidsepoke som denne sutrekopp, og dessuten hørbart fra stereoens barndom. Denne innspillingen har vært med meg fra lenge før jeg begynte å skrive om hifi, og den har stedig vist meg hva som spiller bra, og hva som er mer på det jevne. Jeg var som nevnt i grinebiter-modus, trykket meg fram til “Girl from Ipanema”, og tuslet surt tilbake til lytteposisjon. Ojda, this was my wake-up call. Her kommer en melding fra 60-tallet, nemlig, klart og tydelig fra Selveste Fortiden. For visst har man hørt dette fint tidligere, mange ganger, til og med, men bevare meg vel. Her framstår både Stan Getz, Joao og Astrud Gilberto ekstremt kroppslig og tilstedeværende, formidlet med en utrolig ro og kontroll. Det presenteres med en nydelig og nær klang, og den uttrykksfulle saxofonen blir mer autentisk enn noensinne. Merk dette med “kroppslig”, for spesielt min Heed-dac er vanligvis over mot et litt slankt og tørt uttrykk, mens nå framkommer en varmere og mer organisk klang enn jeg er tilvent. Veldig spennende!



Dermed hopper vi uelegant over på noe helt, helt annet, en medioker innspilling fra det skjødesløse 80-tall, der ZZ Top plutselig begynte å innbille seg at de var et slags synth-band, og utga “Eliminator”, innspilt i løpet av 1982 i Tennessee. Her framkommer dette med disc-lagringens egenskaper like tydelig, men på et helt annet vis. For “Eliminator” er nemlig en steintøff skive, hardtslående og framoverlent så det holder. Og slike, temmelig lurvete innspillinger, kommer faktisk tøffere ut av andre plattformer / transporter, og jeg tror jeg vet grunnen. Igjen, den roen som her hersker fjerner på mange måter den kunstige, påslåtte oppførselen du kan oppleve fra konvensjonelle drivverk. Dermed slår ikke dette like hardt, det låter ganske enkelt snillere, men samtidig åpnes det også opp for nye rom og klanger. For det spennende er jo at man bare blir sittende og nyte, oppleve hele greia på nytt… Det som slår en, er presisjonen, nakenheten, fraværet av dette “noe”, det ørlille rufset er borte, ganske enkelt.


Spiller vi typisk moderne, audiofile innspillinger, det være seg jazz eller klassisk, vises det med all mulig tydelighet hvor elegant dette egentlig er. Hele tiden oppleves total separasjon og kontroll, hvert instrument skinner med sine individuelle farger og plass i lydbildet. Det meste blir dermed uendelig vakkert, nakent og nært. Jeg må poengtere at dette var like åpenbart både fra Heed og APL DA-omvandlere, begge disse er DAC’er jeg holder meget høyt, selv om de er plassert i svært forskjellige prisklasser. Dermed tør jeg vel påstå at denne forvrengningsfrie, “nakne” gjengivelsen er et grunntrekk hos Melco N1A Mk2, men her er det lov til å stille et svært essensielt spørsmål:  Ligger denne typen gjengivelse i harddiskens natur, eller er dette noe helt spesielt for Melco? Tja. Jeg heller nok litt til det første, men med følgende presiseringer: Melco har laget sine avspillere med et audiofilt fortegn; strømforsyning, detaljfokus, soliditet, og IT-løsninger, alt er grunnleggende beregnet for optimal formidling av lydfiler.


Med alle disse opplevelser i friskt minne, vil jeg gi en trygg og varm anbefaling av Melco N1A Mk2. Ja, jeg tror du kan få til en svært lignende gjengivelse for mindre penger, bare for å ha det klart, men om du ønsker de gjennomtenkte løsningene, og den gjennomførte, audiofile oppbyggingen, kommer Melco svært godt ut av dette. Melco N1A Mk2 glir rett inn i et hvilket som helst anlegg i et hvilket som helst møblert hjem uten å gjøre en eneste feil!


Melco N1A Mk2 streamer/musikkbibliotek/avspiller NOK 26500,- (September 2018)

Importør: LazyBoy Audio


Magisk Aura?

Magisk Aura?

Aura Fidelity må jo bety noe i retning av troverdig aura? For new-agerne blant oss er det vel ikke nytt å tro på skrømt. Ja, forresten, det passer vel bra på oss hi-fi’ere også, det. Ergo lytter vi fordomsfritt til en Aura fra Bærum!


Aura Fidelity er Joaquim Fragoso, en mann med bakgrunn fra sør i Europa; jeg prøvde å forstå litt om hans opphav, men det var såpass mangslungent at jeg datt av litt, må jeg innrømme. Frankrike var i det minste en del av det. Uansett, en særdeles kreativ sjel som forklarer sine tekniske løsninger i spesielle og lyriske vendinger, mang en rå tekniker ville flydd i taket av flere av hans utlegninger, men ikke jeg. Årene har gitt meg så mange møter med konstruktører, at jeg bare later som ikkeno’. Dessuten, “the proof is in the pudding”! Det er når jeg lytter til konstruksjonene, at svaret sakte, men sikkert danner seg, her, i min egen stue.


Atter en gang en “garasjeprodusent” på besøk, altså, denne gang i form av Aura Fidelity Alpha RIAA-trinn. Jeg jobber fortsatt med hans pre-power kombinasjon, og jeg kommer sannsynligvis til å gjøre en jobb med den radikale Tower-forsterkeren også, i nær framtid. Bare å følge med på Rognliens Hi-fi-blogg! Ganske så mange år siden jeg prøvde Aura Fidelity sist, men tar nå igjen det tapte så det holder. Begynner litt forsiktig med dette svært spesielle RIAA-trinnet, resten kommer etter hvert. Grunntanken i nåværende Alpha-serie fra Aura Fidelity er oppbygging av rent diskrete komponenter, standard hyllevare OP-amper er bannlyst. Her deler undertegnende og Fragoso oppfatning, i hvert fall, jeg har diverse innsigelser mot integrerte OP-amper generelt, og spesielt i RIAA-trinn. Men verden er nå en gang slik at OP-amper representerer enkle og rimelige løsninger på diverse utfordringer, så de benyttes nokså hemningsløst i en lang, lang rekke hifi-komponenter. Også svært langt opp i pris, faktisk. Men Aura Fidelity skyr dem som pesten, dessuten har Fragoso handlet inn en urimelig mengde spesialtransistorer fra Texas Instruments (tror jeg det var), høggdyre i forhold til normal hyllevare, men vel verdt det, mener han. Og nå sitter altså Aura Fidelity på den siste batchen av disse i hele verden! Årsaken til denne tilsynelatende ekstravagante handelen, er kort og greit lyden. Transistorer er faktisk som rør, hevder Fragoso, noen låter bare bedre enn andre. Og akkurat den typen vi snakker om her, låter best. Aller best. Så da får de bare koste hva de vil. Men tilbake til det vi skulle snakke om, Aura Fidelity Alpha RIAA!


Dette er i sannhet en helt fordømt unik RIAA, bare for å ha det klart. Jeg kommer tilbake til hvordan den låter, men først må vi snakke litt om de tekniske løsningene. RIAA-trinnet har to innganger, en for MM, en for MC. Så langt helt normalt. Men det finnes ingen impedansinnstillinger her, og man kunne da lett komme til å tro at det finnes kun en fast impedans. Det finnes de som mener at “one size fits all” (jeg er himmelropende uenig!), men det er virkelig ikke Fragoso’s standpunkt. La meg sitere fra Aura Fidelity’ hjemmesider:

I MC modus, arbeider selve pick-up i MASTER modus . Den styrer direkte en spesial konstruert krets (HEAD_AMP) hvor coil energien multipliseres med 20. Denne kretsen forsynes fra et “phantom power supply”. MC en er, i praksis (not loaded) 100K til Jord. Resultat er en utrolig dynamikk med en bløt og naturlig musikalitet.  Støy er minimalisert til et absolutt minimum.

Populært fremstilt, vil det ikke være RIAA som belaster pick-up, snarere motsatt, dvs. at pick-up’en belaster RIAA. Jeg sliter rett nok med den forklaringen, for uansett hvordan du snur og vender på det, må vel pick-up’en “se inn i” en eller annen form av belastning? Ettersom belastningen påvirker pick-up i en eller annen retning, bør det samme være tilfellet her. Men det unike er, sier Fragoso, at denne kretsløsningen på sett og vis tilpasser seg pick-up’ens ønske for optimal belastning, dermed er det et ikke-problem. Så får jeg slite med forståelsen så mye jeg vil, lyttetestene får avgjøre. Så kan man tro da, at dette faktisk er plug & play, og dermed ingenting å fundere over. Så enkelt var det ikke denne gangen, heller. Det bør nemlig tilpasses output fra pick-up om du bruker MC, ha i bakhodet at standard oppsett er beregnet på 0,250 mV inn. Det sagt, det fungerte fint å gi den 0,5 mV også på standard setting, så veldig kritisk behøver det ikke være. Rett nok ble det litt i heftigste laget for min Spec-forsterker, men det er mer regelen enn unntaket på akkurat den forsterkeren. Men med de andre forforsterkerne jeg rår over, gikk det helt strøkent. Så om du vet hvilken pickup som skal benyttes, si fra når du handler, så blir det uansett riktig fra start. Sånn ellers kan dette RIAA-trinnet leveres i to versjoner, det testede produktet er den rimeligste, ubalanserte versjonen, men det finnes også kan få en balansert versjon. Dessuten finnes også en variant for innbygging i forforsterker.


De grunnleggende trekk fra dette RIAA-trinnet er svært lette å oppfatte. Aura Fidelity Alpha RIAA bedriver virkelig noe helt annet enn resten av gjengen der ute. Det første som slår en, er hvor utrolig støyfritt og upåvirkelig det er. Allerede her helt unikt, jeg har i mine godt over 40 år som vinyl-junkie aldri vært borti et RIAA-trinn som er så til de grader skjermet for verden omkring seg, det er helt fantastisk! Det er nesten som om pick-up’ens signal bare “speiles” av RIAA-trinnet, slik at den støy som normalt kommer med, ikke blir med videre, ja, det er nokså uforståelig. Dernest opplever jeg den sykt gledelige siden ved det, at dynamikk og liv gjennomsyrer alt dette RIAA-trinnet leverer. Snakker om å spille medrivende! Det er en egen evne til å tiltrekke seg oppmerksomhet, det låter akkurat slik platespillerne gjorde i gamle dager, altså en tydelig “vintage” Tandberg, Sansui og Pioneer fra 70-tallet-lyd, bare det at nå er dynamikk, oppløsning, rom og detaljering på skikkelig 2018-nivå!

Så å si samtlige RIAA-trinn jeg har lyttet til endrer spillestil ganske radikalt ved skifte mellom MM og MC, men sånn er det ikke her! Setter jeg inn en god trafo og lar samme MC spille inn i MM-inngangen, spiller det så å si dønn likt, like åpent og dynamisk. Kanskje er det noe lettere nedover, og dermed kanskje til og med enda en touch bedre innsyn i rommet når det mates inn i MM, men det er også alt.

Vi starter ballet med en av de mest tilbakelente gitardueller i rockens historie, i form av Chet Atkins / Mark Knopfler’ skive “Neck and neck” og låta “There will be some changes made”. Og det er vidunderlig lite å angripe dette resultatet på. Perfekt balanse, ingen hardhet, intet som stikker seg ut. Svært god mellomtonedynamikk. Holder strålende orden på detaljer og plassering. Men viktigst av alt er at stemningen formidles så sløyt og rytmisk, stemningen mellom de to avslappede gitarhelter er da også i sannhet en nytelse å lytte på. Foten går, gliset kommer på plass, og jeg bare digger hvert sekund av dette her. Men nå holdt jeg faktisk på å glemme at dette faktisk ikke er verdens beste RIAA-trinn! Jeg vet det, for jeg har et annet norsk RIAA, også bygget uten op-amp’er, det koster ca. dobbelt så mye, og har kun en fast inngangsimpedans, og tar kun MC pick-up. Det er enda mer detaljert, og enda en touch mer dynamisk, faktisk, spesielt viser dette seg oppover i frekvens. Men forskjellen er ikke dramatisk på noen måte.



Men vi går over på en klart dårligere innspilling, tyngre, tøffere, skarpere. Vi snakker om Gillan / Glover og deres “Accidently on purpose”, innspilt i løpet av noen lykkelige døgn på den karibiske øya Montserrat, i Air Studios, i 1988. Altså året før øya ble fullstendig rasert av en voldsom tropisk orkan. Mange store artister har nytt godt av Air Studios, dette hadde de ikke glemt, og på George Martins initiativ, samlet de seg til både konsert og innspilling, og reiste på denne måten millioner av kroner til støtte for øyas befolkning. Nå vel, det er en helt annen historie, tilbake til aktuell skive, og låta “Clouds and rain”, der den karibiske stemningen formidles i tjukke lag, med bølgebrus og det hele. Igjen er Aura-RIAA’n forbilledlig. Atter en gang glemmer jeg tid og sted, jeg “ser” inn i innspillingen, driver med inn i stemningene, koser meg glugg ihjel. Det er så forbannet uangripelig! Som nevnt over, jo, det finnes RIAA-trinn som gjør mange ting bedre, men akkurat den fantastiske evnen til å formidle stemning og tilstedeværelse, den er fordømt unik, altså! Dette er vanedannende til tusen! At du finner mer kraft, enda mer presisjon, enda større rom, og til og med en touch bedre dynamikk i de aller beste trinnene er og blir sant. Men finner du samtidig mer liv og moro? Jeg vet ikke sikkert, men jeg tillater meg å tvile litt på det, rett og slett.

Over på klassisk, Opus3’s nydelige innspilling av J.S. Bach fiolinkonsert i A-dur, Nilla Pierrou på fiolin foran Länsmusikerensemblen i Oskarshamn, intet mindre. Visst finnes både større og mer elegante ensembler enn dette, men den har så definitivt sin sjarm, denne innspillingen, også. Her kan jeg faktisk peke på at resultatet ender en touch over på den lyse og harde side, her mangler jeg litt beskrivende ord, for “lys” og “hard” er kort og greit ikke dekkende. Det tipper svakt i den retning, kan man si, men selvsagt er det ikke på noe tidspunkt ubehagelig. Dessuten, medrivende er fortsatt dekkende i massevis. Innsiktsfullt likeså. Fiolinen har sin naturlige, åpne plass foran orkesteret, ingen skal si at Bo Hansson ikke visste hva han drev med i Döderhults Kyrka denne sommerdagen i 1980. Detaljene kommer nydelig igjennom, livet er tilstede i fullt monn, jeg har alltid vært glad i denne innspillingen, og jeg blir ikke akkurat mindre glad i den, av å høre den gjennom Aura Fidelity Alpha RIAA-trinn!


Jeg skal ikke tvære dette ut i det uendelige. De ovenstående eksempler viser helt tydelig hva alle mine lyttetester endte opp med. Det er selvsagt en kjensgjerning av det finnes enda mer elegante, veloppløste og påkostede RIAA-trinn der ute. Jeg nevnte mitt normale RIAA-trinn, det tar bort den ørlille tendens til kjølighet på klassiske innspillinger, og det skaper enda litt beder innsyn i kulisser og rom. Men det skjer bare dersom du har en pick-up som liker å se inn i den lasten som er montert inn fra fabrikk. Så det hele koker ned til at Aura Fidelity har laget er helt strålende, levende og dynamisk RIAA-trinn, en liten boks om trekker lytteren med seg inn i musikken, som skaper nytelse, rytmikk og stemning. Dette er pinadø så bra som det går an å få det under 10 – 15 000,- vil jeg påstå. Det jeg vil konkludere med er at det vil være en gedigen tabbe å gå forbi disse norske “garasjeprodusentene”, for de er bare helt rå på RIAA-trinn! Aura Fidelity har med Alpha RIAA gjort noe i nærheten av en genistrek, og jeg anbefaler det så sterkt jeg kan! Innertier fra Joaquim Fragoso!

Aura Fidelity Alpha RIAA, kr. 9000,- i ubalansert utgave.

Produsent Aura Fidelity, Bærum, Norge


PS, I love you

PS, I love you

Side om side med mastodonten Veridian Utopia, og high-end DAC’en APL DSD-EX, får PS DirectStream drivverk og DAC kjørt seg seriøst. Trekker PS-oppsettet det lengste strået i et slikt selskap?


Inn i mitt oppsett kommer nå altså PS Audio med sin drivverk / DAC-kombinasjon, et påkostet system med en lang rekke muligheter innebygd. Fullfasilitets DAC, først og fremst, dernest forforsterker, så nettverksspiller. Full kontroll fra touchskjerm, fjernkontroll eller app, proprietær HDMI-basert kopling mellom drivverk og DAC, alternativt en hel rekke andre digitale innganger. Solid bygget. Moderne. Dette er topp hifi anno 2018!

Det finnes etter hvert en del forskjellige måter å håndtere digitale signaler på, dessuten har signalene som sådan også utviklet seg en del siden CD-spilleren så dagens lys tilbake på tidlig 80-tall, og PS har gjort en del valg i den forbindelse. PS Audio Direct Stream er 100% DSD-basert, hvilket vil si at de fleste signaler som kommer inn gjøres om til Direct Stream Digital før konvertering. Det er så visst flere skoler på dette feltet, så selv om PS markedsfører denne teknologien som det ypperste på planeten, finnes det flere veier til Rom. I motsatt ende finnes fortsatt Audio Note og et par andre anakronister (som Veridian, for eksempel), som dropper over- og oppsampling, og kjører ren 16 bit, med minimal filtrering. Det jeg prøver å formidle, er at beviset ligger i gjengivelsen, og min middels ydmyke oppfatning, heller vel i retning av at analogdelen er vel så viktig som behandlingen av det digitale signalet. I tillegg til dette er det (igjen med min middels ydmyke oppfatning) slik at digitale gjengivere ofte er alt for like hverandre. Prisen går i taket, eller til himmelen, for den del, mens det lydmessige utbyttet fortsatt befinner seg her nede blant oss vanlig dødelige. OK, det finnes hederlige unntak fra denne grunnoppfatningen, men jeg opplever dessverre litt for ofte av pris og (lyd)kvalitet ikke alltid har en logisk sammenheng.


PS Audio Directstream DAC er en fullbalansert konstruksjon, gjenomført fra inn- til utgang. Det benyttes ikke standard hyllevare DAC-chip, men spør meg ikke hva det betyr i praksis, jeg klarer ikke finne noen dypere forklaring, annet enn at de løser dette med en proprietær løsning, der PCM og DSD-signaler samples opp til 20X DSD, med maks 352,8 kHz. Nettsiden flyter over av teknisk informasjon som går over mitt temmelig analoge hode, men uansett er det sikkert at PS Audio har valgt en del fullstendig unike løsninger på diverse digitale utfordringer. Deretter går signalet ut til et ikke fullt så unikt, men fortsatt temmelig særegent, passivt klasse A utgangstrinn. Det er volumstyring av utgangen, med perfekt hastighet og styringsteknologi, så DAC’en kan med andre ord også benyttes som digital sentral og forforsterker. Det finnes 7 digitale innganger, den mest spesielle er PS’ egen proprietære løsning, der digitalstrømmen leveres fra deres dedikerte drivverk Direct Stream Memory player gjennom en HDMI-kabel. På denne måten fremstår drivverk og DAC som en sammenhørende enhet, på samme måte som eksempelvis APL gjør det. Implisitt i denne løsningen, ligger også det faktum at drivverket leverer digitalsignalet fra SACD direkte til DAC’en. Alt kontrolleres av en ekstremt nøyaktig master-clock, jitterproblematikken er i fokus, denne holdes så lav det lar seg gjøre med dagens teknologi. Skjermene på spiller og DAC er touch-skjermer, tilgang til menyer her, eller via fjernkontroll. Så vel spilleren som DAC’en har strålende finish, en solid og tillitvekkende fremtoning.


I utgangspunktet er denne drivverk / DAC-pakka ren plug & play, sånn sett er alt på stell. At DirectStream DAC også er en nettverksspiller ble nevnt innledningsvis, dette er litt mer enn plug & play, med behov for tredjepartsprogram, men bare det at det faktisk finnes der, er jo en ren bonus. Oppsettet må initielt gå via kabel til ruteren, men når det er unnagjort, er det tut og kjør. Menyene er som indikert ikke helt intuitive, men de fleste småting lar seg greit løse. Blant annet finnes en fiffig mulighet om ungene skal ha party, du kan nemlig stille ned gain, sånn at maks volum blir sånn passe høyt, slik at far garantert ikke kommer hjem til sprengte elementer. Supert, da gjelder det bare å holde det hemmelig for husstandens klåfingre! Det har blitt benyttet et annet drivverk i tillegg til PS Audio, samt Macbook air som kilde for USB, da med både Spotify og HiRez-filer. La oss begynne med å si at drivverket, Directstream Memory player åpenbart er en variant over datamaskin, den bufrer signalet (derav navnet “memory”), for å sikre en stabil, jevn bitstrøm. Som for øvrig Rega også gjør med noen av sine CD-spillere. Dette betyr blant annet at innlasting av en ny skive før spillingen kan starte, tar en del mer tid enn en utålmodig sjel er helt komfortabel med, men det er vel gjerne en tilvenningssak.


Tonalt sett er det faktisk en viss forskjell om du spiller med DirectStream drivverk, eller annen kilde. Med de andre kildene jeg benyttet, kunne det detekteres en viss mangel på kontroll i de nedre oktaver, som i sin tur gjorde totalbalansen noe mørkere enn om det ble benyttet dedikert drivverk med den proprietære I2S-overføringen. Uansett var også overføring fra mer “normale” drivverk virkelig en øreåpner, DirectStream DAC er virkelig en sjelden DAC, fantastisk avspillingskvalitet. Uansett faller de siste små detaljene virkelig på plass i det du setter inn DirectStream Memory player, den tonale balansen går da enda et snepp i retning nøytral, i betydningen verken lys eller mørk, dessuten fullstendig og totalt gjennomsiktig. Med denne totalløsningen får du dessuten tilgang til råfilene fra SACD, rett i DAC’en, uten noen hindre underveis.

La oss kjøre på med det mer spennende, nemlig musikken! Og, bare for å ha en ting tindrende klart fra start, dette oppsettet er hysterisk bra, så har vi det unnagjort. Videre, en hver som ikke har hørt hva en fantastisk DAC gjør med selv moderate, komprimerte filer som Spotify’s .ogg-filer, for eksempel, skylder seg selv å prøve det ut. For meg er det fullstendig umulig å høre at slike filer er undermåls på noen som helst måte. Jo, SACD rett fra Memory-drivverket er hørbart bedre. CD fra vanlig drivverk? Om det er bedre, kan jeg i det minste ikke ta det med bind for øynene. Muligens noe med dynamikken i de dypeste frekvensene, videre kanskje en svak antydning til “snillisme”, hvilket ofte er fordel, fremfor en ulempe. Dessuten er ordet “kanskje”, veldig dekkende for de forskjellene jeg opplever, bare for å ha det helt klart. Grunnleggende sett er den korte beskrivelsen: Fantastisk oppløsning, nattsvart bakgrunn, uendelig ro i lydbildet, blottet for en hver form for hørbar forvrengning. Og så til musikkeksemplene.


Jeg har lyst til å starte med en ganske middels innspilling, egentlig, da i form av 70-tallets Deep Purple, og deres skive “Stormbringer”, jeg spiller tillellåta. Først og fremst fremstår det slående klart og totalt forvrengningsfritt! Lekende ledd finner PS fram koring og nye detaljer i miksen. Jo, kanskje kan man hevde det er en anelse “gjerrig” klangmessig, mest fordi det er spilt inn sånn, og intet legges til, vil jeg anta. Og, akkurat det å oppfatte at det er rom rundt korstemmene langt der bak i miksen, ja, det er pinadø noe helt nytt. Denne nokså radikale oppdagelsen er der med både “normale” drivverk, og PS eget med I2S-overføring, men i sistnevnte fall er det enda mer elegant og ryddig, ikke minst nedover. Noe som skaper en opplevelse av at det er litt slankere enn med mating via s/pdif, altså. Så kjører vi videre med Rainbow, “Long live rock’n’roll”, i form av en japansk spesialvariant, en såkalt SHM SACD. Først og fremst er det bortkastet å legge så mye energi i å hente ut det beste fra en så meningsløst dårlig innspilling, men om vi lar det ligge, vil jeg uansett si at her viser virkelig PS-settet klasse. Fantastisk innsyn, selv med dette temmelig matte utgangspunktet. Denne åpenheten, den fullstendig, upåvirkelige kontrollen er i sannhet besnærende. Går vi til den konkurrerende kombinasjonen av APL drivverk og DAC er forskjellene ikke nødvendigvis veldig store, men med JM Lab hodetelefoner er det i det minste fullt mulig å ta forskjellene med bind for øynene, om ikke annet. APL fremstår egentlig mer underholdende, tyngre, og med litt mer show faktor. Slår klart hardere, og er feitere i stilen. Mens PS på sin side er klart åpnere, den leverer definitivt riktigere og mer detaljert, glattere og mer elegant, ganske enkelt.


Over på mine mer velbrukte eksempler, går vi løs på “I play bass”, en elektronisk låt med nokså hard og sint innspillingskvalitet. PS låter her stramt og modig, med fullstendig innsikt i de små detaljene, mye av dette ligger på det faktum at balansen er så til de grader finstemt, og skaper et fullstendig åpent landskap. Jo, det finnes de som gjør det større og voldsommere, men om det er riktigere, kan jeg ikke nødvendigvis påstå. Dette er blottet for skarpe kanter og ubehagelighet, men fortsatt med attakket i orden. Den betydelig mildere jazzlåta “Talk of the town” med Lars Erstrand trio, her leverer PS tørt og kontrollert, men fortsatt silkeglatt, helt fritt for noen form for rufs. Vi har stålkontroll nedover, der PS  er relativt lett stemt, en anelse over mot det lyse kanskje. Men fortsatt det samme, uangripelige og imponerende innsynet i detaljene.

“Quarter latin” med Barb Jungr er også vanskelig på sitt vis, men i det kvalitetsnivået vi her befinner oss, er det mer snakk om hvordan presentere musikken, enn det er snakk om utfordringer med å takle det som serveres. Selvsagt formidler også PS dette musikkstykket fullstendig problemfritt. Det leveres veldig involverende, men her har jeg faktisk enkelte innsigelser mot totalen, ettersom vektingen her lukker stemmen litt inne, og med det gjør budskapet en anelse mer tilbaketrukket. En spiller som APL er her litt heldigere, her åpner stemmen hennes bedre, dynamikken sitter litt bedre, totalresultatet er mer tilstede, rett og slett. At det ender slik akkurat her er ikke grunngitt i absolutte kvaliteter, det dreier seg om tilfeldigheter omkring detaljer og balanse, rett og slett. Dermed går vi videre til mer komplekse, klassiske verker, nå i form av “Zigeurnerwiesen”. Behersket er det grunnleggende uttrykket jeg vil bruke om det meste PS gjør, da ikke negativt ment, mer som en beskrivelse av væremåten. Klangmessig er enkeltinstrumentene også i dette eksempelet nær uovertrufne, mens orkesteret som helhet kan oppleves noe mer “bundet”, enn den fandenivoldskhet eksempelvis APL leverer. Neste ut er Claude Debussy’s “Holiday Morning”, en sær komposisjon fra en fantastisk SACD utgitt av Telarc. Det betyr typisk dynamiske, klangfulle musikkstykker, med svært intrikate lydkulisser. På mange måter er det på denne type utfordrende innspillinger at PS virkelig viser sin fantastiske klasse, her er det full kontroll! Detaljene sitter som støpt under en silkeglatt overflate, rommet strekker seg langt ut og langt inn i alle retninger. Klangfargene males med ultrafin pensel, kort sagt imponerende utført.


Fairytales med Radka Toneff og Steve Dobrogosz i hittil siste SACD-utgave fikk seg også en æresrunde i PS-oppsettet, igjen fremvises et lærebokeksempel i glatt og elegant utførelse. en presisjon og et innsyn til å la seg svimeslå jevnlig for, det er knapt mulig å finne noe negativt å sette fingeren på. Går jeg litt tøffere til verks og lar Stevie Ray Vaughan slå fra seg fra en Mobile Fidelity SACD av hans kanonade av en debutskive, “Texas Flood”, er det første som slår meg at vi har å gjøre med en fullstendig unik gitarist! Nå er neppe det noen bombe for oss som har vært med en stund, men PS setter på en måte dette på kartet på en helt ny måte. Ikke at dette er noen særlig god innspilling, akkurat, men allikevel skjer det ting når PS får styre showet. Alt presenteres helt fantastisk klart, med en utrolig teksttydelighet, med mer sting i gitaren, med et lysere sinn, faktisk. Og bassen er enda tightere enn jeg før har hørt den. Jeg oppfatter dessuten en helt ny overtonestruktur fra cymbalene, en luftig tilstedeværelsen som jeg ikke har funnet hos noen annen DAC i dette huset, i hvert fall. På den annen side er det noe med slagkraften og mellombassen som roer det hele litt ned, og det går igjen i alle eksemplene. Men det kan gjerne være fravær av forvrengning, som oftest viser sånt seg når det virkelig smeller til, at joda, det er der. Bare det at det spares til de virkelig store anledningene!

Så avslutter vi med Hans Zimmer og hans filmmusikk fra Batman, “The dark knight”. Dette enorme, episke musikkstykket pågår i 20 samfulle minutter, med nye utfordringer hele veien. Tro ikke at PS lar seg skremme! Det presenteres helt latterlig åpent, det skaper et helt landskap innover i et enormt, imaginært rom, det settes opp kulisser, det skapes nytt liv! Men igjen, jeg føler subjektivt at det mangler noe ekstremt og litt skremmende, det drama som kommer fra f.eks. min APL-rigg. PS er tydelig behersket, og holder seg rett og slett for god til å vise noen form av aggresjon vi kan oppleve fra enkelte andre konkurrenter. Men det rommet, altså…. Og den forvrengningsfrie, silkeglatte elegansen, det er fullstendig unikt, knapt mulig å beskrive.


Så hvor ender vi med PS DirectStream DAC og Memory drivverk? Jo, såpass kan jeg si, at her beveger vi oss så definitivt på øverste hylle. Som sådan er ikke prisene direkte avskrekkende i det hele tatt. Men greit nok, det finnes større brutalitet og underholdningsverdi på boks der ute, men er det basert på at de faktisk legger til litt tøv og tant, der verden egentlig er ryddig? Og har PS med sine petimeterløsninger funnet veien enda nærmere sannheten? Sannelig om jeg vet. Men en ting står jeg uansett inne for, og det er at PS Audio med dette oppsettet har levert en av de mest presise og innsiktsfulle digitale musikkgjengiverne som finnes der ute!

PS Audio DirectStream DAC / Memory drivverk, kr. 65 000,- pr. del (130 000,- for pakka)

Importør: Mala Audio



Veridian Utopia Sirius DAC

Veridian Utopia Sirius DAC

NOTE: English translation below (scroll down)

Snakker vi om en utopisk virkelighet her? Ikke at jeg uten videre ser noen sammenheng mellom en tung diger mastodont av en DAC, og en felles framtid i et grønnfarget lykkeland, men vi får forsøke å finne denne sammenhengen, da!


Først og fremst er Veridian Utopia Sirius den absolutt største og tyngste DAC jeg har hatt i hus, det som dernest slår meg, er at den koster alt, alt for lite i forhold til andre, tunge, velbygde, rørbaserte DA-convertere. Dersom den kan vise til et like skamløst lekkert resultat rent lydmessig, er vi i en hittil ukjent audiovirkelighet, jeg ville elske å kunne formidle en slik sannhet. Veridian Utopia Sirius er dessuten ikke bare en DAC, heller, den er også en fullspec’et forforsterker, til og med en analog sådan, ved behov (NB! Dette er tilvalg, den kan også fås som ren DAC). 4 digitale innganger og en analog er utgangspunktet på dette eksemplaret, dette er meget flott tenkt ut, noen av oss ønsker faktisk muligheten til å spille LP-plater også, uten å behøve å investere i en separat forforsterker. Den har full fjernstyring for digitale innganger, samt volum. Displayet er lite, men allikevel godt synlig, der det lyser opp når fjernkontrollen benyttes.

Undertegnede er litt inne i en stim med “garasjeprodukter” for tiden, mye av grunnen er at denne typen “avansert DIY”, har blitt såpass proft  utført, at det lett kan sammenlignes med de virkelig proffe. Kabinetter og komponenter ser ikke lengre ut som om de kommer fra en garasje, snarere ser det industrielt og solid ut hele veien. Ofte er denne produktkategorien basert på enkeltpersoners store kunnskap på sitt felt, så også i Veridian Utopia’s tilfelle. Denne virkeligheten er selvsagt sårbar, for plutselig skjer det et eller annet med hovedpersonen, for eksempel. En ting er at merket forsvinner, noe annet er at det heller ikke finnes noen god support dersom man får problemer. Dessuten er det ingen som er like god på alt, og er det en ting som slår meg når jeg tester ut produkter i denne kategorien, så er det nettopp dette med små, men tydelige irritasjonsmomenter. I Veridians tilfelle er den aktuelle hovepersonen Ondrej Kružliak, og han bygger sine komponenter i Lučenec, Slovakia; en småby med rundt 30 000 innbyggere, nær grensa til Ungarn. Hans hovedprodukt er dagens testprodukt, DAC’en Veridian Utopia Sirius, mens han også leverer en mediaserver, nettfiltre, samt bygger diverse på bestilling. Et annet utpreget fenomen med produktkategorien er jo nettopp mulighetene for skreddersøm, man kan selv velge seg fram til størrelse på strømforsyning, utgangstrafoer, velge komponenter, balansert / ubalansert, valumkontroll, og diverse annet. Dagens testobjekt mellomlandet her på vei til en norsk kunde, dette eksemplaret er nokså høyt spec’et, blant annet med bedret komponentkvalitet, større utgangstrafoer og ekstra anlog inngang. Ergo vil jeg understreke at dagens testobjekt ikke nødvendigvis er identisk med andre varianter av samme DAC, men det burde gi en pekepinn på hvor vi befinner oss i terrenget.


Jeg var inne på dette med irritasjonsmomenter, så vi kan ta de med en gang, og bli ferdige med dem. Ferdig oppkoplet på Spec forsterker og Doxa’s lettdrevne høyttalere, er det en distinkt hørbar brum. Dette viste seg etter hvert å være en aldri så liten rørfeil, og kan ikke tillegges produktet som sådan. Dette eksemplaret har som nevnt volumkontroll, en avansert, påkostet løsning med reléer og faste motstander, i denne prisklassen temmelig unikt. Men et eller annet småtteri er det; ved større volumendringer dukker det brått opp noen skarpe smell, ikke ødeleggende på noen måte, men irriterende, som nevnt.

Veridian Utopia Sirius har blitt benyttet som ren DAC og som DAC / pre med 2 forskjellige CD-drivverk og Macbook Air som kilder (USB). Den analoge inngangen har også vært lyttet på, men i en relativt begrenset periode. Forsterkerne har vært Spec RSA M33EX, Aura Fidelity Alpha power amp og Ifi iCan. Sistnevnte har drevet Focal Elear, mens høyttalerne som har vært involvert kommer fra Doxa og Marten. Det er ellers viktig å si at når det gjelder rørutstyr, er det alltid mulig å variere resultatet ved hjelp av rørbytter. Ofte har leverandøren gjort et pragmatisk valg, og setter inn fornuftige, rimelige rør, det er derfor som oftest noe å hente på å skaffe seg mer påkostede rørvarianter. Så også her, info fra eieren tyder på at man får et signifikant løft i kvaliteten ved å gå for kvalitativt bedre rørbestykning. Så for ordens skyld, alle observasjoner i denne artikkelen baseres på de medfølgende standardrør.


Helt grunnleggende oppleves klangfargen ikke spesielt lys eller mørk, eksempelvis er APL-oppsettet jeg benytter til daglig stemt mer over mot fyldighet, og en mørkere, mer malmfull gjengivelse. En spiller som f.eks. Marantz SA11S3 er enda mørkere, mens et glitrende oppsett som PS Audio Directstream drivverk / DAC er stemt en anelse lysere. Så har dere en viss peiling på hvor vi befinner oss i landskapet, mener jeg. Med originalrørene er det ikke helt forvrengningsfritt; det er en tendens til “uro” oppover i frekensene, der de aller beste DAC’ene der ute gjengir med mer opplevelse av silke og high end ro. Med dette har jeg innledningsvis indikert at vi med Veridian Utopia Sirius ikke har den beste digitale gjengiver jeg har hørt i huset, det skulle da også tatt seg ut, gitt prisnivået vi prater om! Det er derfor av stor viktighet at jeg ikke faller i fellen med å sammenligne Veridian Utopia Sirius med det aller beste man kan få for penger, men det er fort gjort å bli litt vel “gira”, ettersom det finnes et rykte der ute som hevder at en kunde byttet ut sin Audio Note DAC 4.1X for en Veridian. Da setter du litt av en standard! Nå har det seg slik at jeg tidligere også har hatt en AN DAC 4.1X Signature i hus, så jeg kommer litt tilbake til akkurat det om litt.

Men vi starter litt forsiktig med “Talk of the town”, Lars Erstrand, og opplever altså at klangmessig er det relativt nøytralt, som nevnt. Instrumentplasseringen er tydelig og distinkt, saksofonen  låter åpent og fritt med gode nyanser. Vibrafonen troner trygt og godt i midten, mens bassen oppleves litt mer moderat enn jeg er vant til, tendenser til moderering av anslag. Vi jobber derfor mer nedover i frekvensene med elektronikalåta “I Play Bass”. Veridian fremlegger denne litt skarpe innspillingen veldig rolig og kontrollert. Det hele er rimelig tydelig, men også litt i overkant prydelig. Ingen skarphet i dette her, og totalen viser en flott fremstilling av denne låta.


Så kommer vi til et meget interessant punkt i lyttetestene; låta “Insatiable” med Ritchie Blackmore’s Rainbow, en relativt medioker innspilling fra 90-tallet. Men denne låta skjuler faktisk en hemmelighet, og den hemmeligheten ble avslørt først da jeg hadde nevnte Audio NoteDAC 4.1X Signature på besøk i mitt oppsett. På det tidspunkt eide jeg selv en AN DAC 3.1X, så langt fra noen undermåler, den heller. Jeg hadde fordommer, jeg antok det skulle bli problematisk å høre forskjell på de to DA-omvandlerne fra samme fabrikant. Men så feil kan man altså ta. Vi var vel en 30 – 40 sekunder ut i låta, da jeg bråreiste meg fra lytteposisjon, strenet direkte til kjøleskapet, og åpnet en Hansa Premium pils, midt i uka. En skjellsettende opplevelse, dette her. For langt der ute, et stykke nede på plenen utenfor huset, hørte jeg lyden av et tog som nærmet seg, det kom nærmere og nærmere, Klipsch RF-63 høyttalerne vokste seg digre som boligblokker, presset meg mot seteryggen, og ga meg et tydelig anstrøk av angst. Deretter tordnet lokomotivet inn i min ringe bolig så flisene føyk, jeg kastet meg unna i siste øyeblikk, og staket ut kursen mot kjøleskapets lindrende selvmedisinering. Deretter har jeg båret på en drøm om en dag å kunne gjengi den låta på den måten, så stor, så brutal, så skremmende, med så stort rom, så elegant, så direkte og skremmende vakkert! Dermed kommer altså det oppfølgende spørsmålet: kan Veridian Utopia Sirius DAC gjenskape dette her? Og jeg skal være klar og direkte: Nei. Veridian Utopia Sirius DAC mangler den truende og inderlige oppførsel som skaper denne låtas atmosfære. I sannhetens navn er det så å si ingen andre DAC’er som gjenskaper den nevnte opplevelsen, heller, men siden ryktene om et slikt skifte fra AN 4.1X til Veridian Utopia Sirius DAC faktisk finnes der ute, mener jeg det er rimelig å bringe det på banen. Men dette er uansett kun den ene siden av saken, den andre kommer jeg tilbake til om litt, stay tuned!


I mellomtiden spiller vi opp med den atmosfærefylte “Quartier Latin” med Barb Jungr, og bildet som danner seg, blir klarere og klarere. Flott og innsiktsfullt, men litt snilt. Og akkurat her må rørskifte bringes på banen. Med skifte til bedre kvalitet på rørene kan du hente både detaljer og innsyn, samt noe dynamikk og liv i tillegg. Det er mulig at de medfølgende rør ikke var helt optimale, så om du finner noen reale treffere, vil noe av mine små motforestillinger falle som korthus. Kan Veridian løfte sine ytelser enda et par hakk, begynner det virkelig å smake fugl. Og med det skal vi snakke litt om hva denne DAC’en i utgangspunktet virkelig er god på.

Vi finner fram skivene fra Analogue Audio Association, og dette er jo bare kjempefint! AAA er en ren audiofil satsning, med dertilhørende innspillingskvalitet. Veridian-DAC’en får blomstre, og det når vi spiller mindre komplekse, klassiske verker, at det virkelig fremkommer hva denne DAC’en har som livrett. Opplevelsen er nå silkeglatt og uangripelig, en aldri så liten touch over mot det mørke og malmfulle, alt er i balanse. Vi får overlevert et deilig innsyn og behagelig fremførelse, og nettopp ordet “behagelig” passer flott på alt Veridian leverer. Kanskje skiller solo cello seg spesielt ut, det låter særdeles naturtro, nært og tilstede, og jeg er i ferd med å forstå hvor kjærligheten til denne DAC’en har sitt utspring. Jeg fortsetter med en rekke av disse high-end innspillingene, og de gjengis uten unntak med en vidunderlig tilstedeværelse, klang, utklinging og nærhet. Etter en stund demrer det for meg at det baseres på en eller annen form for svak farging, men jeg kan ikke helt plassere det. Det er på instrumentklang denne DAC’en skinner. Enkelhet og renhet er stikkordene. Dermed opplever vi mye av det samme fenomen når vi legger i vei med bluesskiva “Sisters and brothers” med Eric Bibb, Rory Block og Maria Muldaur. En flott Telarc-innspilling, som absolutt lever med  Veridian som leverandør av musikken. Her er vi faktisk innen samme kvalitetsområde som den brutale APL-DAC’en, og, selv om sistnevnte er litt klarere, fremstår Veridian innledningsvis overraskende nok mer leken. Det er hevet over tvil at den nyter av typisk audiofile innspillinger. Lengre tids lytting må til for å avsløre at Veridians kjempe-DAC ikke er helt oppe på nivå med APL’en hvilket er helt i sin orden, prisene vi snakker om, er tross alt i hver sin klasse.


Selvsagt må vi klemme ut all juicen også av denne DAC’en, så vi dunder løs med Black Sabbath, “Mob Rules”. Her ligger et tydelig fokus i mellombassen, vokalen blir dermed noe tilbaketrukket, og det tenderer i retning éntonebass. Men det swinger som bare pokker, og er trivelig så det holder. Inntrykket understrekes av låta “Sign of the golden cross” fra samme skive. Igjen blir vokalen blir en del “innpakket”, dette tilligger det nevnte fokuset i mellombassen. Jeg innrømmer rett nok at jeg rynker litt på nesa innimellom, av og til oppleves det litt kaotisk. Tøft på en kaotisk måte, om dere skjønner! Noen av de samme inntrykk befester seg med både Roger Waters “Amused to death, og Hans Zimmer med filmmusikken fra Batman “A Dark Knight”. Alt fremstilles fra greit til forbannet bra, men uten sterke sjokkeffekter. Jo, det er både dystert og mørkt, mens nyansene og attakkviljen er mer på det jevne, det er som nevnt ikke store, komplekse verk som er Veridian Utopia Sirius’ livrett. Igjen; her vil et rørskifte definitivt kunne endre resultatet.


Så hvor plasserer dette Veridian Utopia Sirius i det store bildet? Først og fremst er det udiskutabelt at du med denne DAC’en får urimelig mye for pengene. Like sikkert er det at slik den fremstår med original rørbestykning, er den mild i grunnformen, myk og elegant, og en rå konkurrent i sin prisklasse. Med bedre rør, tar den etter alle solemerker enda et par steg opp på kvalitetsstigen, og leverer med mer sprut og attakkvilje. Underveis falt jeg uansett i den fellen det er å sammenligne med betydelig dyrere DAC’er, ikke nødvendigvis rettferdig og riktig, men i sannhetens navn ser den virkelig ut som noe av det dyreste du kan kjøpe for penger på digitalsiden. Vel, den er ikke helt der oppe. Men holder vi det unna, konkluderer jeg fjellstøtt med at Veridian Utopia Sirius med stor sannsynlighet er det beste DAC-kjøpet man kan gjøre under omtrentlig 30 000,- NOK!

For balansens skyld; her er eierens kommentarer etter å ha fått sin DAC i hus :

Skjermbilde 2018-03-25 kl. 16.06.21

Veridian Utopia Sirius DAC, fra € 1290,- til € 1890,- + frakt og moms. I tillegg kan velges diverse spesifisering, spør om pris hos produsent.

Kjøpes direkte fra produsentens hjemmesider

English translation

Utopia inbound? Not that I can see any connection between a heavy giant mastodont of a DAC and a common future in a green-colored happy world, but we will try to find this connection, then!

First and foremost, Veridian Utopia Sirius is the biggest and heaviest DAC I’ve had in my house. And, it costs way too little compared to other heavy, well built, valve based DA converters I’ve seen and heard. If it the sound is in the same class as the build, we are in an unprecedented audio reality, and, I would love to bring such news. Veridian Utopia Sirius is not only a DAC, it is also a full featured preamplifier, with analogue input, if necessary (Note: This is optional). 4 digital inputs and one analogue is the clever starting point of the tested unit, some of us actually want the ability to play LP’s too, without having to invest in a separate preamplifier. The Sirius has full remote control for digital inputs, as well as volume. The display is small, but still visible, as it lights up when the remote control is used.

I am in the midst of a strain of “garage products” at the moment, the reason being that this type of “advanced DIY” now is so well done, that it is easy and fair to compare with the real professionals. Cabinets and components look no more as if they come from a garage at all, it rather looks industrial and serious all the way. Often, this product category is based on one individuals’ great knowledge in his (or her!) field, so also in Veridian Utopia’s case. This reality is obviously vulnerable; what if something suddenly happens to the “protagonist”? One thing is that the brand disappears, plus, there will be no product support if you run into trouble. Besides, nobody is equally good at all aspects of such a construction, and, if it’s one thing that strikes me when testing products in this category, it’s just the small, but obvious annoyances. In Veridian’s case, the current main character is Ondrej Kružliak, he builds his components in Lučenec, Slovakia; a small town with around 30,000 inhabitants, near the Hungarian border. His main product is today’s test item; the Veridian Utopia Sirius, while he also supplies a media server, network filters, plus builds various on order. Another distinct phenomenon with the smaller, “professional DIY” companies, is the possibility of tailoring, in this particular case meaning you can choose the size of power supply, output transformators, select components, balanced / unbalanced, volume control, and various other bits and pieces. The tested unit landed here on its way to a Norwegian customer, it’s quite high spec’ed, including improved component quality, larger output transformers and additional analogue input. I would therefore like to emphasize that today’s test object is not necessarily identical to other variants of the same DAC, but it should give a fair indication to how the Sirius DAC will sound, anyway.

Lets finish the small, annoying issues right away: Well connected to Spec Amplifier and Doxa’s easy-to-drive speakers, a distinct hum is audible. This eventually turned out to be a small tube problem, and can not be held against the product as such. Further, this unit has, as mentioned, volume control; this is an advanced solution with relays and fixed resistors, in this price range quite unique, I like to add. But we have a touch fuss with volume changes;  sudden, sharp bangs pops up here and there, not destructive in any way, but still a bit annoying, as mentioned.

Veridian Utopia Sirius has been used as pure DAC and as DAC / pre with 2 different CD drives plus Macbook Air as sources (USB). The analogue input has also been listened to, but for a relatively limited period of time. Amplifiers have been the fantastic Spec RSA M33EX, Aura Fidelity Alpha power amp and Ifi iCan. The latter has driven Focal Elear, while the involved speakers come from Doxa and Marten. It is also important to say that with regard to valve equipment, it is always possible to vary the result by “tube-rolling”. Often, the supplier has made a pragmatic choice and put in reasonably priced off the shelf valves, which is why it is often possible to gain from more expensive valve variants. So also in this case; information from the owner indicates that you get a significant boost in quality by going for qualitatively better tubes (see below). So, for the record, all observations in this article are based on the supplied standard valves.

Basically, coloration is not particularly light or dark; compared to the APL setup I normally use, which is tuned more towards a fuller, darker, more powerful reproduction. A player such as the Marantz SA11S3 is even darker, while the sparkling PS Audio Directstream Drive / DAC setup is tuned slightly lighter. Then you have an idea of the landscape we’re in. With the original tubes the Veridian is not completely distortion-free; there is a tendency towards a slight fuss upward in the frequencies, where the very best DACs out there reproduce with a more silky high end quietness. With this I have initially indicated that the Veridian Utopia Sirius is not the absolute best digital reproducer I’ve heard in this house; given the price level we’re looking at, that is just as it should, I need to add. I’ll try not to comparing Veridian Utopia Sirius only with the very best products you can buy, but it’s easy to get a little “turned on”, as rumours has it, that  a customer swapped his Audio Note DAC 4.1X for a Veridian. That produces some expectation! Now, I have previously had an AN DAC 4.1X Signature visiting my set-up, so I’ll get back to just that…

But let’s start a little careful with “Talk of the town”, Lars Erstrand, immediately experiencing the  quite neutral mentioned tonal balance. The instrument placement is clear and distinct, the saxophone sounds open and free with good timbres. The vibraphone thrives safe and steady in the middle, while the bass sounds a bit more moderate than I am used to, with tendencies of moderation. We therefore work more downwards in the frequencies with “I Play Bass”. Veridian presents this slightly sharp recording very calm and controlled. The whole thing is reasonably clear, a gorgeous presentation, but also somewhat restrained. No sharpness at all, and, as a whole a great presentation of this somewhat difficult recording.

Then we come to a very interesting point in the listening tests; the song “Insatiable” with Ritchie Blackmore’s Rainbow, a relatively mediocre recording from the 90’s. But this song actually hides a secret, and that secret was revealed only when I had the afore mentioned Audio NoteDAC 4.1X Signature visiting my setup. At that time I owned an AN DAC 3.1X, also that one a serious music reproducer! I had prejudices, I assumed it would be difficult to hear any differences between the two DA converters from the same manufacturer. Wow, how wrong I was! I guess we were around 30-40 seconds into the song, when I jumped out the listening position, following a straight line to the fridge, opening a Hansa Premium lager beer within the blink of an eye. A shattering experience, this one. Far outside the walls, way down on my lawn, I heard the sound of a train approaching, closing in at high speed. The Klipsch RF-63 speakers grew to the size of a nuclear power station, pushed me against the back of my seat, shaking me, scaring me. Then, the locomotive smashed through the wall, wood chips flying, I threw myself away in the last second, staking out the course towards the refrigerator’s soothing self-medication. Since then I have lived with the dream of one day being able to reproduce just that song that way; so big, so brutal, so angry, with such a big room, so elegant, so unbelievably and scarily beautiful! Thus, the following question arises: Can Veridian Utopia Sirius DAC recreate just that? And I’ll be clear and direct: No. Veridian Utopia Sirius DAC lacks the threatening and intense behavior that recreates this song’s atmosphere just that way. Well, really, no other DACs does that either, but since the rumors of a change from AN 4.1X to Veridian Utopia Sirius DAC actually exist out there, I think it’s reasonable to bring it into discussion. But this is anyway only one side of it all, the other side I’ll soon get back to, stay tuned!

Meanwhile, we play the atmospheric “Quartier Latin” with Barb Jungr, and the picture becomes clearer and clearer. Nice and insightful, but still a little towards a certain “kindness”. And just here, the change of valves must be brought into the discussion. With switching to better quality of valves, you can get both details and insight, as well as some dynamics and life on top of that. It is possible that the supplied valves were not optimal, so if you find some real hits, some of my issues may fall like a house of cards. And, if Veridian lift its performance yet another few notches, this really starts looking like the Real McCoy. And then, we’ll talk a little about what this DAC is really good at.

We play discs from Analogue Audio Association, and this is just terrific! AAA is a pure audiophile supplier, audibly so. The Veridian DAC is allowed to flourish, and, when playing less complex, classical works, it becomes clear what makes this DAC really shine. The overall experience is now silky and unchallengeable; an ever so small touch towards dark and soft, everything is balancing. We get a delicious insight and pleasant performance, and the word “comfortable” fits all what Veridian delivers. Perhaps solo cello sows this best of all; sounding very natural, vibrant and present, and I start understanding where the deep affection for this DAC has its origins. I continue with a number of these high-end recordings, and, without exception, they are reproduced with wonderful timbral qualities, excitement and presence. After a while, it dawns on me that it might be based on a touch of coloration, but I can’t quite nail it. It’s on instrumental timbres this DAC really shines. Simplicity and purity are the key words. Thus, we experience a lot of the same phenomenons when continuing with the blues disc “Sisters and Brothers” with Eric Bibb, Rory Block and Maria Muldaur. A great Telarc recording, which definitely lightens up with Veridian as source. Here, we are in fact within the same quality range as the brutal APL DAC, and, although the latter is a touch clearer, Veridian appears surprisingly more playful. Longer listening time is needed to reveal that Veridian’s giant DAC is not fully on par with the APL, which is all right, the huge price difference taken into consideration.

Obviously, we must squeeze all of the juice out of this DAC, so we smash it against the wall with Black Sabbath, “Mob Rules”. Here, we find a clear focus in the mid bass, the vocal becomes somewhat tucked in a bit, and it tends towards one-note bass. Still swinging like hell, and a pleasure to listen to. The impression is emphasized by  “Sign of the golden cross” from the same record. Again, the vocal becomes a bit “wrapped up”, this adds to the aforementioned focus in the mid-bass. I admit that I had a little doubt occasionally, sometimes this seems a little chaotic. Chaotic in a rough, heavy way, if you see what I mean! Some of the same impressions were present on Roger Waters’ “Amused to Death”, and Hans Zimmer with Batman’s “A Dark Knight” soundtrack. Everything is delivered from “fine” to “damn good”, but still lacking the most brutal shocking effects. It’s both dark and gloomy, while the nuances and the sheer attack is more moderate, big, complex musical works are not what Veridian Utopia enjoys the most. But again, a change of valves will definitely change the result, maybe especially regarding the way it treats complexity.

So where does this place Veridian Utopia Sirius in the big picture? First and foremost, it is undeniable that this DAC give an unreasonable value for money. Further, with original tubes, it’s delivers soft and elegant, and is a serious competitor in its price range. With better valves, it takes even a few more steps up the quality ladder, delivering more sparkle and dynamics. Along the way, I steadily fell in the trap of comparing with significantly more expensive DACs; not necessarily fair and correct, but seriously, it looks like the most expensive you can buy for money on the digital side. Honestly, it’s not all the way up there. But if we keep just that small detail away, I have the following rock solid conlusion: The Veridian Utopia Sirius is probably the best DAC purchase you can make below , € 3000!

For the sake of balance; Here is the owner’s comments after receiving his DAC:

Bass, lower middle and dynamics were surprisingly good, right out of the box. But, after changing the tubes, things really lifted, now sounding better than I thought possible for a DAC at this price.
By switching the rectifier tube, the noise also disappeared. By replacing the output valves, this (in my set-up) also removed a bit coarse and sharp sound in the presence area,  replacing it with resolution, even better dynamics, better bass, especially the deepest bass. 

Soundscape seems extremely organic, and acoustic recordings get a sense of as if the artists are standing there in the listening room, with real presence, appearing with voice, meat and blood. One can hear, for example, Diana Krall draws the air all the way down to the stomach, shaping the words and the air from the lungs, almost blowing past the microphone and into the listening room and hits you in the face. Bad description maybe, but what I’m trying to convey is that I get so much more of the recordings after I got this DAC in my house.
All is now like a great synergy effect, and, one of the best features of my small Krix-speakers is that they sound so lively and dynamic even at low volume. And, when the dac and amplifiers also have the same qualities, you can fully enjoy the music at more relaxed sound levels. Dynamics and bass (also physically felt on the body) follows all the way down in volume, your feet get going, right away.
I get “the eye” from my wife all the time because she says I’m now sneaking away to my listening room more than ever before.

I might had hoped that the need for preamplifier would fall away as the dac has built-in full-featured preamplifier, with analogue both xlr and rca input. But unfortunately it did not happen in my case. The massive power in the bass disappeared, and, I lose some details and the sound is shrinking a bit, when I use the dac as a preamplifier, for some reason. There may be some impedance issues here as well, as my Musical Innovation power amplifier hovers in the lower part of the impedance area recommended by Ondrej. Won’t speculate too much about it, it’s certainly very system-dependent, and does not have much to say for my part, that already has preamplifier.

All in all, happy with the dac and would recommend it to anyone who is looking for a premium dac.

Veridian Utopia Sirius DAC, from € 1290, – to € 1890, – + shipping and VAT. Addtional specification can be selected, ask for price at the manufacturer.

Purchased directly from the manufacturer’s website