Vintage. Victory

Just an idea I got. Why not find out how good a 40 year old record player is? So I searched the Internet, and found a few candidates for reasonable money. Some Googling later I fell down on a Fisher MT-6250, and I was on my way to vintage victory!


Fisher? Are your serious? Isn’t that just cheapo racks including double tape deck and equalizers from the terrible eighties? That too, I guess. But back in the days, they also had a few other ideas. One of them being the production of a “studio standard” record player, to ensure the quality, they let C.E.C. construct an build it for them. No bad idea at all, as they were making OEM for several serious brands back then. Actually, C.E.C. was the first Japanese company to build record players. Furthermore they made a unique motor solution, a so called “Magnetic Drive”, where the platter itself was a part of the motor and drive unit. Now, 40 years down the road, is proven once and for all, this solution was built to last!


How much can be expected from a 40 year old mechanical unit, really? Is it reasonable that it’s rotating by itself, even? After examining and testing the Fisher, all I could find to complain about, was the strobe lamp; rather flickering after all these years, all right, I’ll have to live with that. The thing is, I’m not ready to fix things that works, and, starting to mess about inside this after all old unit, seems like a risky thing to do. So all I did was cleaning it thoroughly, changing the pickup, adjusting the thing, and off we went!


The old-fashioned S-shaped arms from the direct drive (DD) players from Japan, are generally good arms. Often they’re a bit fiddly regarding choice of pickup, but light weight MM’s are normally the right choice. The likes of Shure, Audio Technica, Denon and Grado will normally have good alternatives in their product catalogues. My choice after more Googling, was the elegant Shure M97xE, as it has proven through some years now, to be a seriously good partner for the arms in question. Off went the worn out AT95E, and the headshell was instead given the slightly more expensive Shure. 1,25 grams weight on the needle was the advice from Shure, I put the scale to zero when the arm was floating level, then just by eye turning the scale in the middel between 1 and 1,5. This is a mechanical masterpiece. The meter showed 1,24, what more can I ask for?


Well, before that, indeed before I did anything at all, I put on a record and listened to the thing. It did not scare me that the balance was a bit off, or that the sound was rather dull; after all the AT pickup could be as old as the player itself for all I knew. More pleasing to see that all functions were intact, and, as soon as I pushed the “quartz lock” button, the speed snapped into 100% exact rotation. Also the silence and the feeling of calm presentation was soothing, i was really positive when removing the headshell and loosening the AT for the very last time in it’s long life. Now enter the Shure M97xE!

On a daily basis I use a Acoustic Solid Wood Black with an Origin Live Illustrious mounted on it, and for the time being, an Audio Note IQ3 pickup. The latter alone costing more than the total combination from Fisher and Shure, so I did not by any means expect the Fisher to sound anything near my own setup. Feeding the signal through the new Electrocompaniet ECP 2I was in for a shock. No, it wasn’t as good as the Acoustic Solid. But it was close. Damn close. There is a certain calm to this setup; it is kind of embracing the listener, not forcing itself on you, but just being there, elegant and soft. A small lack of control in the lower regions plus details in the top is all I can criticize it for. Or criticize? At this price there is no such thing! Playing circles around any new player four time the price, what is there to complain about? P1030925Not much more to say about this. If you’re in the market for a well built, well sounding record player, get to know the vintage market. Of course you have the iconic Technics SL120, but below that, there’s a big number of serious DD players from Pioneer, Technics, JVC and others, yes, even Fisher!

I am absolutely overwhelmed. Japanese DD players are still up to it, given that you find a well built version, and fitting a reasonably good (mm) pickup on it. Vintage victory, no doubt.

Products of the year 2016

2016 has been great! Through my blog and my work with the Fidelity magazine ( I’ve listened to lots of great equipment this year. The following is my highly subjective “best-of” list…:


Nominees are Hegel HD30 DAC, Mitchell & Johnson WLD+211T network player, and Heed Quasar RIAA. The network player and the RIAA are not by any means high end products, but both of them are seriously good value for money. The Heed RIAA is a bit fiddly to use, but the clean, lively sound weight that up big time. Of course, this is not the best RIAA available in any way, the reason for the nomination is just value for money. Same thing could be said about the Michell & Johnson streamer, not the best sound in any way, but it’s fuzz free, versatile operation makes it deserve the nomination. The Hegel, however, is a real bargain, pure high end as it is. The fantastic sound produced from any digital source, is up there with the very best at any price. When knowing that this full blood high end product is priced at around € 4300,-, there’s just no way I can avoid naming the Hegel HD30 “Source of the year 2016”!



Nominees: Audio Research SP20 pre amplifier, Spec RSA M3EX integrated amplifier, Doxa 61 Signature power amplifier. All of these being high end, and, as such rather expensive. That said, they’re not by far as expensive as the latest examples of hi-end extrema, still they all sound like they’re up there with the very best. The SP20 is a valve driven pre without output transformers, so be aware that it won’t necessarily drive all power amps with the same ease. When given a well suited power amp, it’s pure bliss, smooth, powerful, organic. Built in RIAA is also truly impressing. All in all probably even better than the Ref. 5, it is as close to a bargain you can get, at this rather hefty price tag. The Spec is integrated, but can also be used as pure power amp. Slightly darker voiced than the Spec top model, but also very close to the valvy sound from the best Spec. No real remote, and limited power (60 W), will probably scare some customers. The nearly unknown (outside Norway) Doxa factory, has fiddled with their amplifier concept for more than 40 years, and their Signature version of the 61 is this far the best they’ve ever made. So smooth, so lively, so elegant that you should pay awfully much more to beat it. The downside is power, though. 60 Watts limits the number of speakers it will drive. Among these strong contenders, I end up going for the Spec. Thoroughly impressive, strong and bold, delivering music with obvious valve like timbre, although being class D. At half the price of it’s big brother, and 90% of the sound, I name Spec RSA M3EX the “Best amplifier of 2016”!



Nominees: Roksan TR5 S2, Spendor A6R, Doxa 8.2. All of the three nominees are simple speakers, two way, simple crossover. All of them also represent an easy load on the amplifier, they can be driven by anything, valves included. Slowly it has dawned on me that this way of building loudspeakers works beautifully smooth and elegant, without destroying the family economy. To me, they also sound more natural than complex speakers, just for the record. The Roksan TR5 is a standmount, modern and elegant, I can’t think of any speaker in the price bracket or size that can match the balance and the versatility of the Roksan. The Spendor is a small floorstander, not impressive at first, but it grows on you, until you’re totally captivated. Again Doxa has fiddled on their speaker project for many years, bass working in quarter wave enclosure, with a separate tweeter on top. All of these speakers are incredible value for money, but due to the full frequency capacities of the Doxa 8.2, I choose them for “Speaker of the year 2016”!



APL Extreme!

This is a translation of the Norwegian article published in the Fidelity magazine, and at

Oh yeah, Fidelity knows APL from before. Guess that’s why we are overly exited when Alex Peychev renews the APL entry level player, the DSD-S. Now with XE at the end of the name. Let’s hear if those two letters can make any difference!


APL front


Yours truly is not going to hide the fact that APL in my ears produce a couple of best DAC solutions the world has seen. Fidelity former reference, the APL DAC Master, was right up there with the very best. Consequently, there was no doubt in my mind when the opportunity to test APL’s latest entry-level, DSD S Xtreme Edition, came along.


Peychev is in good tradition among his constructor counterparts, having little or no deeper respect for competing gear. I have lived in a very happy relationship with the splendid Marantz SA11S3 for a while, and had some questions around this player in conjunction with this test. Peychev was not particularly impressed by it, and dismissed it as “a cheap DVD drive and full of cheap components.” I therefore find it a touch interesting that APL choose a low-cost Pioneer player (PD 50) as drive for its new DAC; compared to SA11, it’s a pure rattle box! That said, not much Pioneer is left inside, while outside showing only a discreet APL sign, plus some changes to the backplate. Anyway, it feels like a huge leap downwards, going from Marantz’ heavy, solid and silky smooth mechanics, to this thin, shaky mass product. Fortunately , such views are quickly forgotten the second the APL starts playing, but still.
Inside, the Pioneer has been thoroughly “APL’ed”; the cabinet and transport remains, but the switch mode power supply is replaced with APL’s own transformer based variant including a completely different and significantly more costly rectification. Furthermore, it has been installed a PCM to DSD converter controlled by a sophisticated clock circuit with extremely low jitter. Basically, on the inside, this is closely a thoroughbred DTR-M, (APL’s top model), but with an obvious simpler chassis and mechanics. For an after all “limited budget”, this is a reasonable solution, although obviously simpler than the M, from a mechanical point of view.

Note:  See feedback from APL below.


Out of the revised Pioneer drive comes a DSD128 signal fed via APL’s proprietary connector cable. Note that this is from a red book CD; SACD will feed it’s native DSD64 signal undisturbed directly to the DAC. In principle, one can therefore say that APL in a sense makes an SACD (at least) out of all the silver discs, although this assertion definitely can be debated. By the way, DSD128 implies a sampling rate 128 times faster than a normal CD, also called Double rate DSD, as it is double the sampling frequency of a normal SACD signal. This solution seems to have some effect on the sound, and, to anticipate events a bit, I can already tell that this APL is more or less source independent. Now it is the recording quality that matters more than whether it is a SACD or a normal red book CD in the tray. But after all, the best of all is when you put a well recorded SACD in the drawer, anything else would have come as a surprise.

Fidelity has previously reviewed the DSD-S, and, as this now has been thoroughly revamped, it’s about time to check out what difference the XE acronym possibly can make. Since Alex Peychev has clear preferences for vinyl players, he uses his familiar Kuzma Stabi with Kuzma 4Point arm and Dynavector XV-1S p.u. as reference, working hard to get as close to this sound character as possible. He has now implemented new upgrades in both power supply and DAC, and has installed a brand new Class A FET output stage in APL’s current entry-level player. There is no global feedback in circuits, but a small local feedback in the output stage. And yeah, Peychev is clearly onto something here, this is probably the first time the sound structure of the vinyl rig and the digital system have such clear similarities, also in my private setup.
APL DSD S XE comes with a handy, sturdy remote that controls input selection, display lighting, volume, plus choice between DSD-frequency,  64 and 128, respectively. The DAC is as a whole single ended, there is no balanced or XLR connectors as standard, but XLR output can be ordered for an additional cost.

Note that DSD S also can be used as pre-amplifier, so now we’re looking at something exciting. Many will, with good reasons, mean that it is stupid buying a CD player in 2016 (I don’t!), but in this case you also buy a preamplifier and DAC at the same time, for the same price. So, suddenly, the price is not so absurd, anyway. If you are among those who have left the analog frailty behind, you’ll with the APL DSD-S EX have a top-notch starting point for serious hifi. Yes, I’ve used it on a power amplifier costing less than 600,- USD, and the result was astonishing, I promise. I have as long as I can remember been clear on the message of source first, and APL underscores this message with all the authority in the world! Fact is, this APL plays so convincing that we proclaim it to be one of the absolute most affordable ultra-high-end products we’ve had inside our doors!

We have hooked it up against several units, used both as a pre-amplifier and as clean DAC. We’ve used it in three different rooms. The DSD-S XE has impressed in all settings. Not that it set any new standards right out of the box, then and there I learned, among other things, how good the Marantz SA11S3 is, for example. Initially, it was almost impossible to decide which was playing better of the two, although it was quite differently presented. But the first couple of hundred hours changed this view significantly. One other interesting thing that has gradually emerged with an almost challenging intelligibility, is how good Spotify Connect is! Sure, I know that Tidal is better. What I did not know until I got APL into the system, however, was that Spotify could secede itself this much from what I thought were natural limitations, and deliver musical experiences with such excellence. Yes, I have heard very interesting things from Spotify also with other good DAC’s (as Exogal) and good amplifiers (like Spec), but again APL sets up a new milestone. This is how good Spotify can sound in 2016! Nobody can guess that it is Spotify they’re listening to, and, I have no trouble enjoying every second of a good recordings also in that setting. I do it daily! By this, it is not said that it is just as great as if I play a good SACD recording, of course not. But it is certainly damned much fresher than if I play a “normal” CD in almost any “normal” CD player I can name. And just that is nothing short of astonishing!


APL bak

Most of the time we have played through McIntosh MA8000, mostly driving the huge Aurum Vulkan 8R, but periodically also Spendor’s amazing A6R. The cables conveying all this beautiful music is made of Chord Cable Company and Atlas. Also, we’ve played in Fidelity’s grand hall, see separate second opinion (Fidelity 63).
First CD out is the Norwegian poetic singer Odd Børretzen, and his “Syv sørgelige sanger, og tre triste” (“Seven woeful songs and three sad” ).”Bekkelaget Blues” is my favorite on the album, and the APL player delivers this with a conviction out of this world. This red book CD has a strong presence, and, even if my Marantz SA11S3 plays this with great gusto, it can’t copy the realism from the APL. The vocals now appear even clearer, also communicating the emotional message without limitations. Control of soundscapes is almost physical in its presence, all the details are there, without forcing themselves on the listener, or drawing the attention in any negative way. The clearest difference between SA11 and DSD S is anyway the lower octaves, where the APL is significantly more transparent than the somewhat softened Marantz. I could go on and on, ’cause there are conceivable differences all the way, but I choose instead to swap music piece, before we proceed.
Even more interesting it is to listen to Ole Paus sonically imperfect recording “Hva hjertet ser” (“What the heart can see”). Recorded under rather seedy circumstances in Chile, and, many years ago I interviewed Paus when this album was new; the stories concerning this recording is so absurd, that I think I have to get it in print one day. Briefly put, in a particularly frustrated moment, Paus tried scaring off Santiago’s paramilitary police all by himself. Ingeniously. He survived (just), and it created a lot of funny rumors and hence access to good musicians. This is audible for example on the intense track “Engelen” (“The angel”). APL DSD-S EX is blowing an entirely new life into this track, or the whole album, for that matter. So if you wonder why Sissel Kyrkjebø performed the song “Innerst i sjelen” (“Deepest in the soul”), have a listen to Paus’ own version on this album. This is how it should sound. But now I get carried away. The very best APL does with this song, is that the emotional strength becomes almost intrusive in all its nakedness. Bass reproduction is beyond rescue, but we live okay with it, as long as we can embark on a journey deep into Santiago’s parks and soul. I’ve never experienced anything close to this reproduction of this record, period.

Having such an excellent SACD player at hand , we just can’t omit 2L, Lindberg Lyd, TrondheimSolistene, Marianne Thorsen, and Wolfgang Amadeus Mozart. I will never claim that Aurum Vulkan are world champions in conveying the timbral qualities from strings, but with APL in front of the chain, they will at least make a sparkling effort. They are still not Germany’s response to Response speakers, but hell what an elegance they get, all of a sudden! So even if the top unit still add a little chill, now even solo violin sound so silky smooth that I almost believe in it. Plus, the control of the events is so total here, that I just give in, and enjoy the moment. Room and transparency is unrivaled, elegance likewise. And, if I want even more authentic sounds, I have, after all, a couple of Spendors lurking in the shadows somewhere…
But I want APL to help us out so that also Vulkan can play with their classic muscles, so we insert a Telarc SACD, more specifically Debussy’s “Holiday Morning.” One thing being the timbral richness; this piece boils over with both instrumental diversity and an authentic experience of the acoustics from Cincinnati Music Hall, and even the Aurums conveys this with conviction. Mesmerizing. But anyway, even this strong experience is topped by the enormous size and vehemence. Here, the components finds together in a holy trinity, totally shattering body, mind and room. What a delivery of sheer power ! What a control, what a dynamic expression! Holy sh**, where are my pills!?
Alright, so I’m about to become an adult, I have understood. But I have to play a little boy music too. Here we find the poorest recordings, sloppiest dynamics, plus the most deaf producers and musicians. Anyway, we need an illusion we can love!
So let’s lend an ear to one of the most puzzling Black Sabbath-constellations, where Ian Gillan in an unusually animated moments suddenly found himself as the singer in a band he should never have been in. “Disturbing the priest” can stand as a testament of this madness, what saves this miserable recording I actually don’t understand, but somehow this works. Normally, I can just tolerate this played on vintage gear, or through PA at absurd volume, so ears distorts anyway, but through good hifi? Well, now it actually plays both tough and with a touch of an incomprehensible clarity. Not too soft or boring, either. Do not ask me how this happens, but some strange way this substandard recording gets a new life in APL’s proficient circuits. Nice!

I have previously had a couple of downright magical experiences with Ritchie Blackmore’s Rainbow, and their song “Hunting humans”. Especially, the Audio Note DAC 4.1x Signature made a sacred moment with this song. Can APL even come close to that? Can it be just as threatening, doomsday dark and fierce, yet so airy and organic? Can it make the song come to life, so you almost think that this mediocre recording is pure high-end? I would say that we are very, very close. I feel that the mentioned Audio Note had a touch more of that pure organic timbre richness, but everything else is on par. Maybe we hear an ever so slight edge on drum beats, but everything else is a raw demonstration of power.

What a DAC! What a pre-amplifier! What a CD player! Oh, I know, the people have spoken, and hifi-nerds have emphasized it; CD drive is out, streaming is in. I hereby ask you to reconsider. Because, APL has with its DSD S XE created a new future for playback of silver discs. Every single recording is given new life through the somewhat simple (but heavily modified) Pioneer player, and the wonderful and user-friendly DAC. No, it’s not a cheap player. But then again, that is also audible! Remember, you really only need a reasonable power amplifier at the rear of this unit, immediately making the price become much more acceptable.
The APL DSD-S XE is one of the most amazing products I’ve had the undivided pleasure to share some euphoric hours with. APL rules digital big time!

APL DSD-S XE CD-player / DAC

Approximate price € 10 000,-

Contact for details

Feedback from APL on CD-drives:

The actual CD/SACD/DVD transport is not the heavy looking enclosure or the slick and smooth moving aluminum disc tray. 

Most important part of the transport is what is hidden inside. Namely, it is the laser pick-up, tracking motor, spindle motor and their associated mechanisms. 

Pioneer has long traditions with professional CD/DVD-ROM drives of very high quality, meaning enormous amount of hours reliable operation under extreme working conditions. 

This is why Pioneer designed a transport with brushless DC motors, special mechanics for laser movement and also extremely well-made and long lasting laser pick-up. 

Pioneer implemented this exact same design in their top disc players for home use and PD-50 is their latest one. It may seem “flimsy” because of the light feel and plastic tray, but those parts have nothing to do with spinning the disc, only with loading the disc. The heart of the Pioneer PD-50 is an ultra-reliable CD/DVD-ROM professional quality disc spinner that is much better made than most high-end audio products, cost no object. I will not provide names of high-end audio manufacturers, but what is hidden behind the heavy and slick look and feel is a really low quality CD disc spinner made for home use. In most cases both spindle and tracking motors are regular (very cheap) DC motors with brushes, combined with unreliable laser pick-up heads. 

There are CD/SACD players/transport examples costing more than $30,000 using Philips or Sony transport that costs only $20 as a replacement part. Yes, the whole assembly with motors and laser pick-up costs $20. 

In short, it will be next to impossible outperforming my Pioneer-based disc spinner with any other digital transport product, cost no object. 

Best regards,


Take Heed from outer space!

Norsk sammendrag nederst i artikkelen

Quasar. No idea why Heed chooses to use the name from a quasistellar radio source on their RIAA. Listening to it gave me a hint, though. It literally lightens up my living room!


The Quasar is the top RIAA in the Modular range, the range of small boxes consisting of 2 headphone amps, one DAC and 2 RIAA’s. Small in the case of Quasar goes for the RIAA itself, since the power supply is around four times bigger, as we during this test use the Obelisk PX. Obviously not as easy to hide as a wall wart, besides, one might argue that a unit so low on power demand as a RIAA should not need a power house to feed it. O ye unfaithful! The proof is in the pudding, as always. No need for arguing, use your ears instead. Case closed.


The Quasar is not the easiest to use. It’s factory set for MC with a 470 Ohm load, look underneath an you’ll find nothing but a warning saying that you must not open the box, ’cause then you might be killed by trolls or followed by evil spirits. Now, since I, for logistic reasons wanted to start the show with MM pick-up, I consulted the user manual. Well, what do they tell me, other than opening the box and start playing with electrical jumpers? Well, in reality it isn’t much danger, anyway. Remove the power cable, wait a couple of minutes (or the time you spend removing the 4 allen screws), then you’re good to go. So I moved the 4 jumpers from MC to MM settings. Also, there are jumpers for customization to MC pick-ups, both for micro Volts p.u. output (100, 330, 600) and the more normal resistance settings. Also, there are high and low output connections from the RIAA itself on the rear facia, so you have big chances of finding something suiting your p.u. That said, Heed has not opted for more than three different loads, 100, 470 and 1k Ohm, a little sparse for my taste, but still suitable for most.


The Quasar showed to be rather jumpy regarding RFI, having a mobile switched on in the room soon became a nuseance; the shattering sounds kept on annoying me until I put the phone in flight mode. Well, let’s look at the positive side of this; no disturbances while enjoying your music, as long as your phone is off. And, with the phone out of the way, plus necessary adjustments made, the listening itself is pure bliss. Even though it’s decades since the origin of Heed had anything to to with Britain, they still deliver sound as British as any. It is filled with rhythm and perfect timing,  it spreads joy and light to the world. On top of that, it presents room and positioning to die for. I do admit I was taken a bit aback, ’cause the price wasn’t that bad, was it? OK, so the design is simple, no doubt that saves money. Compared to huge valve RIAA’s, we save a lot on transformers, valves, heat sinks and big boxes, while compared to the more modern designs, we also save on remote control and several switches. The tiny box is full, M-caps clearly visible, the rest seems like rather standard component quality, tidily organized on the PCB. I guess the word sensible is the simple description of the total design.

The MM in use is an Audio Note IQ3, a rather high output design, giving a strong 6,5 mV out. I therefore was puzzled that to get a reasonable gain, I still had to use the “High Output” connectors. Heed explains that the “Low Output” is mainly aimed at older amplifier designs with high input gain, so fair enough. After a couple of weeks burn in, we’re ready to listen, and, since I made a quick check initially, I can recommend new owners to stay calm, the change from new to burnt in, is huge. Initially rather boring, the initial nature takes a 180 degrees turn somewhere down the road, and returns like a hurricane. Or, with the light of a Quasar, if you want. The mentioned p.u. is also a very lively performer, I found this combination to be truly awesome. Probably not heard the AN p.u. coming so much alive since I played it on AN’s own RIAA. And, I don’t think I’ve ever hard it so full of timbral character, this is just beautiful! Especially suited for classical works, no doubt, but the rhythmic behavior also give a certain snap to rock.


So I start off with something in between rock and classical; the beautifully recorded “Caverna Magica” from Andreas Vollenweider. Here, the Quasar is allowed to show it’s brilliance on several aspects, first the precision. Both depth and left – right orientation is excellent, as we hear the two persons coming walking into the magic cavern, and the sound picture. Then the water drops, perfectly placed, snappy, precise. We clearly notice the changes in timbral charachter as we go from the echo of the cavern over to the drier studio sound. The elegance is fulfilled by Vollenweider’s harp, surrounded by a big soundscape leaving nothing to the imagination. I guess have heard this even better, but to a very different price, indeed. Impressive, Heed, really.

On the more rocky side of town, we find John Lee Hooker supported by Carlos Santana in the wonderful song “The Healer”. This is not as convincing as the previous example, here the presentation needs more “balls” and precision in the lower regions, while the Quasar seems to slowly loose some of the fantastic sense of control lower in the frequency register. Not so that it lets go of the grip, not at all, but the rhythmic sense just gets that little tad slower, and, by that removing the final edge to this beautiful piece of music. In absolute terms, I have heard RIAA’s with more power and control, giving this song even more brutality and presence. But the voices are so elegant, so close and realistic that you can forgive quite a lot on other aspects.

Along the same route, we find Jimmy D. Lane and his album “It’s time”, recorded with Stevie Ray Vaughan’s band Double Trouble. The album is a 45 rpm version from Analogue Productions Originals (APO), sounding terrific. Here the bass is sturdy and firm, but still not bulls eye, since being just that tad in the softened. But the timbral qualities are on the other hand brilliant. No problem distinguishing different guitar types and drum sounds, even the backing congas have their own, natural timbre. Loosing out that little bit on the “balls” part is all to hold against the Quasar on this recording, all over this is a very solid performance.

The legendary recording by Miles Davis and his band of stars, this time on Columbia / Classic Records 180 gram pristine vinyl, is allowed to shine through the Quasar. I get totally sucked into the music, the natural warmth and elegance is totally riveting. I know I have heard this also on extremely good digital equipment, with an intriguingly different result. The digital solution probably had more details and focus slightly higher in the frequency spectrum, but I can’t remember it had this level of natural instrument sound. Over an over I was caught by surprise and wander, when the music was presented with such presence and realism. Awesome.


Now, let’s change to moving coil. In the price range we’re operating at here, there is no excuse for having poorer performance whether you use mm or mc, like we often see among the budget RIAA’s. We fit a lovely Benz Micro L04, checking out what fits best, 100 or 470 Ohm load (it is 100), and put Andreas Vollenveider back on the platter. This pick-up is clearly smoother and more elegant than the AN IQ3, but might lack a tad on raw dynamics. And, no doubt, the Heed Quasar is absolutely wide awake also when receiving the signal from a moving coil. The precision is fabulous;  the room is bigger and wider than with the AN, the details are clearer, the harp is crispier, the bass is… hm… about the same. My first impressions are two; first I am impressed that the Quasar managed to make the AN pick-up so transparent and “mc-like”, second, i am shocked by the level of details it magically digs out from the tracks with the Benz in front. Or, let me rephrase; I have as a matter of fact never before had a RIAA in house that conveys the Benz’ groove-work so lively and playful. And, I mean, this is not the most expensive RIAA I’ve had the pleasure of having in my system, not by far! And, compared to the internal RIAA in my McIntosh MA8000, this is one hell of a beating. The MA has not much success when it comes to moving coil to be honest, the contrast to the Heed is brutal.

So let’s take the next step and enjoy a second round of John Lee Hooker and his friend Carlos Santana. I still can’t copy the most magic moments from the past with this album (way back when with Voyd and Audio Note), but my gut feeling here is that I would have to dig out my valve equipment and change my speakers to go back there. But again it’s striking what level of details the Benz finds, all of a sudden. The song is layered, interesting and comes alive like a hurricane. The AN was slightly heavier and bolder, but the elegance here is still just lovely. I wander if I hear a slight thickening in the midrange around the voice, but I’m not totally sure, so I eagerly continue to the next record. Jimmy D. Lane was flourishing with the AN p.u., and here I guess the combination of Benz L04 and Heed gets just that little tad too light. I can hear exactly the same timbral character from Heed DA (the DAC in the Obelisk range), extremely open and vivid, a tad light in the lower regions. You know what? This might be just the tuning for classical music!

J.S. Bach, violin concerto in A minor, recorded in Sweden and released on Opus3 label back in the eighties, is next in line. I had high hopes, but feel a little disappointed, to be honest, as I don’t find the real Stradivarius sound with this set-up. The room is flawless, as the details and placement of all musicians in all dimensions, but the timbral character is not fully where I want it. Not as soothing and relaxed as a real classical orchestra, when listening to it live. That said, this is not the Heed’s fault alone, here we’re struggling with both german speakers (ouch!) and transistorized amplification, so maybe it’s just me longing for the old times, again. The second movement has a slightly darker voicing, though, and that immediately brings us closer to reality, so to investigate this further, I dig out Beethoven’s Missa Solemnis / Herbert von Karajan / Deutsche Grammofon. Here we have a fuller tone, but also a poorer recording in other aspects, than the Opus3. But still it’s captivating. So emotionally loaded and lingering, that it brings the listener to the edge of the chair. Still I know I have heard this bettered by esoteric valve RIAA’s three times the price of the Heed combination, let’s say this is as it should, then.


Well, where does this bring us? First, there’s not a touch of doubt in my mind that this RIAA  is tremendous value for money, soundwise. Second, it’ not looking good, and it’s slightly awkward in use, if you change pick-up from time to time, like me. But if you’re looking for a no nonsense product, capable of digging out incredible amount of information from your LP’s, the Heed Quasar might be your savior. Given that you have a system that’s tuned slightly towards a dark presentation, the Heed will blend in perfectly, and lighten up you world. Welcome the Quasar to your own home!

Heed Quasar / Obelisk PX power supply, Norwegian price € 1525 (with standard Q PSU, price drops to € 900)

Imported to Norway by Moiz

Norsk sammenfatning:

Heed Quasar med Heed Obelisk PX strømforsyning, spiller med en lett, luftig klang, store lydbilder og meget god detaljeringsevne. Antakelig vil noen savne et visst skyv i mellombass og dypbass, men uansett er balansen innenfor det noe ulne begrepet “nøytral”.

Heed Quasar har meget god formidlingsevne av musikkens sjel og nerve, men vil nok ha godt av et anlegg som er tunet litt mot det mørke. Den hurtige , presise og klangrike gjengivelsen egner seg nok spesielt til gode klassisk-innspillinger, men fungerer overbevisende på de fleste musikkstilarter. Ikke mitt førstevalg om jeg hadde Drum’n’bass som livrett, men for klassisk og jazzfolket er dette virkelig en perle. 

Litt fiklete i bruk om du er av den typen som bytter litt rundt på pick-up’er, på den annen side er det nøkterne designet garantert en del av realitetene som gjør at Heed Quasar gir mye godlyd for pengene. Strømforsyningen som er benyttet i denne testen er altså fra Obelisk-serien, og det finnes en enklere strømforsyning som vil ta prisen tydelig ned. Basert på generell erfaring vil nok standardløsningen med strømforsyning fra samme serie som Quasar hører hjemme i, gi enda mer for pengene, men allikevel fjerne noen snepp med kontroll og åpenhet fra gjengivelsen. 

Alt i alt opplver jeg Heed Quasar som et meget spennende produkt i sin prisklasse, så levende lyd kan jeg aldri få nok av!


Total Mitchell & Johnson

Jeg testet nyss Mitchell & Johnson’s nettverksspiller. Litt av en start, men store forventninger kan være skumle, så når vi nå sjekker ut et komplett M&J- anlegg, står da resultatene til forventningene?

Full pakke!
Full pakke!

Jeg har altså nå satt sammen tidligere nevnte nettverksspiller med CD-spilleren CDD201V og forsterkeren SAP201V. Alt dette styres fra den samme fjernstyringen som fulgte med nettverksspilleren. Jeg har vel røpet i et aldri så lite dagboksnotat tidligere at dette anlegget satte meg litt ut, men heldigvis, skal jeg kanskje si, har tilvenning, spilling og lytting moderert opplevelsene noe. Det hadde vært litt i overkant for meg selv, nemlig, dersom dette tross alt billige anlegget hadde utfordret oppsett i helt andre prisklasser. I dagens samfunn, der blant annet diverse klasse D-varianter utfordrer gamle konstruksjoner med stor kraft, har nemlig veldig god lyd alle muligheter til å bli allemannseie. Jeg er vel av den oppfatning at bl.a. NAD D3020 er en svært god inngangsportal til god lyd, og det er nøyaktig i denne prisklassen dagens testede forsterker skal matches. CD-spilleren må på sin side møte en elegant spiller som Marantz CD5005 i prisklassen, så her gis heller slett ingen walk-over.

Kjærlighet til musikken...
Kjærlighet til musikken…

Ovennevnte nettverksspiller er tidligere omtalt, men jeg skal ta med et par faktaopplysninger, uansett. Den har et nokså uvanlig lavt utgangssignal, hvilket gir den et visst handicap i direkte sammenligning med andre produkter. Jeg nevnte ikke dette i min opprinnelige artikkel, men jeg foretrekker sterkt å mate den digitalt til forsterkeren, alternativt til en separat DAC, dersom forsterkeren ikke har digitale innganger. Ikke fordi de analoge utgangene ikke makter oppgaven, men rett og slett fordi det blir litt klønete dersom du har veldig forskjellig signalstyrke på forskjellige innganger. (Nå skal det også sies at jeg opplever digitalinngangene på M&J-forsterkeren å være en enda bedre løsning enn analoginngangene, mer om dette senere). Ellers benytter M&J’s nettverksspiller en digital behandling av komprimerte signaler, for å forsøksvis gjenskape lyden så nær opp til ukomprimert som overhodet mulig. Jeg skal snakke mer om klangene fra dette anlegget senere, men helt kort tror jeg faktisk de er inne på noe her…

Fra toppen: Forsterker, CD-spiller, nettverksspiller
Fra toppen: Forsterker, CD-spiller, nettverksspiller

CDD201V er basert på Sansui CDD201V, mens forsterkeren er basert på Sansui SAP201V, og disse ser til forveksling helt like ut. Nå hevder M&J å ha brukt sine ressurser på å gå gjennom kretsene for å sjekke ut forbedringspotensialet, og at disse nye M&J-produktene dermed ikke er identiske med tidligere Sansui-modeller. På direkte spørsmål om hvilke endringer som er gjort, svarer produsenten (Paul Mitchell) i mail at det i hovedsak dreier seg om forbedring av kvaliteten på det han beskriver som “nøkkelkomponenter”.

Finn nøkkelkomponentene! :)
Finn nøkkelkomponentene! 🙂

Vi lytter til CD-spilleren først, jeg har matet spilleren til flere forsterkere, analogt og digitalt, og dette har faktisk gitt en del interessante resultater. Bemerk at dette pr. i dag er en av de rimeligste, rene CD-spillerne med visse lydmessige aspirasjoner man kan få tak i. Selvsagt finnes en haug altetende masseprodukter fra lavkostland i lavpriskjedene, men CDD201V er altså laget for musikkelskere. DAC’en i denne spilleren en Mediatek-variant, for meg et ubeskrevet blad i hifi-sammenheng, først og fremst benyttes dette fabrikatet mest i smart-phones, og da av rent prismessige årsaker. I sannhetens navn er jeg vel i utgangspunktet ikke så overveldet av det jeg hører fra denne spillerens analoge utganger. Matchet direkte mot min velbrukte Pioneer multi-maskin, (modifisert av salig Steen Duelund), oppleves forskjellene å være hørbart i favør av Pioneer-spilleren, da sistnevnte har mer dynamisk sting, er åpnere, og gir en touch mer fargerik fremstilling av musikken. Som jeg ofte opplever ved direkte sammenligning av rimelige digitalkilder, er forskjellene såpass små at det ikke nødvendigvis har stor betydning, heller. Digitalinngangen på forsterkeren er vel mer på nivå med Pioneer’en, dog annerledes. M&J’ CD-spiller legger mer fokus i mellomtonen, den er mer “på”, der Pioneer er en touch varmere og luftigere. Årsaken til sistnevnte tror jeg er å finne i bassområdet, der universalspilleren oppleves å være noe tyngre og mer detaljert i gjengivelsen. På rent akustisk musikk er de opplevde forskjellene små, men noe tydeligere på rock, der nettopp dette mellomtonefokuset kan oppleves å være mer mot det harde, enn den smule mer eleganse de dyrere spillerne leverer. I sin moderate prisklasse klarer allikevel CDD201V seg helt fint, glem ikke at Pioneer’en vi her snakker om var mye dyrere for mange år siden, og at den i tillegg har vært håndspålagt av en guru fra selveste Danmark! Konklusjonen på dette avsnittet blir jo åpenbart; det er ikke bare nettverksspilleren du skal mate digitalt til forsterkeren, gjør det samme med CD-spilleren, så har du full kontroll på begivenhetene.

Gode høyttalerterminaler også!
Gode høyttalerterminaler

Forsterkeren, SAP201V, er en 2 x 40 Watter, rett nok relativt optimistisk angitt med 0,8 % forvrengning med kun 1 kHz sinuskurve ved 8 Ohm impedanse. Realistisk sett betyr dette et eller annet sted i 20 – 30 Watt-området, det er altså helt åpenbart at vi skal velge lettstyrte, og gjerne temmelig følsomme høyttalere til denne forsterkeren. Effekten ved 4 Ohm oppgis med de samme kriterier til å være 50 W i hver kanal, mens peakeffekten oppgis til 150 W. Sistnevnte oppgis ikke med antall kanaler dette fordeler seg på, en eller to, men jeg har mine mistanker… Dette er altså ikke på noen måte en kraftpakke, det er dermed andre kriterier man skal velge denne forsterkeren ut i fra.

Byggekvaliteten er god, spesielt bemerkes høyttalerterminalene, som til forveksling ligner WBT. På baksiden finnes inngang for RIAA og 4 linjeinnganger, samt koax og optisk digitalinngang. På framsidsen finnes dessuten en ekstra inngang i form av en 3,5 mm for telefoner og desslike. I tillegg finner man også der en 6 mm hodetelefonutgang, alt jeg savner nå, er USB. Men man kan ikke få alt her i verden, og for drøye 3,5 tusenlapper blir ikke kiloprisen brutal, heller, når hele herligheten veier inn med knapt 7 kilo.

RIAA-trinnet er ikke imponerende. Eller, i utgangspunktet er det vel relativt imponerende at det i det hele tatt finnes, men deretter er det mer på det jevne. Det fungerer bra nok til en rimelig spiller av de evigvarende (og tidvis gode!) japanske direktedrevne variantene, eller en innstegsmodell fra ProJect. Men min, i denne sammenheng, fullstendig overkill Acoustic Solid / Origin Live / Audio Note-kombinasjon ble relativt effektivt begrenset av enkelheten i dette RIAA-trinnet. Fair enough; det burde være selvsagt at vi ikke har å gjøre med eksklusive løsninger i denne prisklassen. Det mangler diverse både på klanger og tonal balanse, dette trinnet er nokså mellomtonefiksert, med en tendens til kjølighet i formidlingen. Jeg vet jeg er kresen på RIAA-trinn, så bær over med meg, dette er selvsagt innenfor rimelighetens grenser, men det er ikke den endelige løsning for dyre vinyloppsett. Og, for ordens skyld, det er kun moving magnet som er spiselig for denne platespillerinngangen.

Gode digitalinnganger
Gode digitalinnganger også!

Derimot gleder det meg betydelig å snakke om digitalinngangene. Og i sannhetens navn er nok dette av betydelig større interesse i 2015, enn et RIAA-trinn av rimelig kvalitet. Innebygget i SAP201V finner vi nemlig en Wolfson WM8761 24/192 DAC, og denne er god! Jeg har i forbindelse med denne testen nemlig begynt å lure på om det var de analoge inngangene på forsterkeren, eller de analoge utgangene på CD-spilleren som var problemet. Jeg har testet og tvilt meg fram til at det er litt motsatt, det er faktisk digitalinngangene som er såpass gode at de på sett og vis setter analoginngangene litt i skyggen. Vi snakker selvsagt heller ikke her om en eksklusiv DAC, den benyttes i rimelige CD-spillere fra eksempelvis Cambridge og Onkyo, så den er ikke ukjent i digitalkretser. Jeg tror allikevel noe av årsaken til den fornuftige elegansen i lyden fra de digitale inngangene ligger i kort signalvei og minimal analog manipulering. Som tidligere nevnt er det close call mellom forsterkerens digitalinngang og min Pioneer-spiller, litt avhengig av musikken som ble avspilt, likte jeg den ene eller den andre best, kvalitativt kan jeg ikke bestemme noen klar vinner.

Gjennomarbeidet digitalkort
Gjennomarbeidet digitalkort

Forsterkeren har et ess oppe i ermet, heldigvis, og det dreier seg om klanglige kvaliteter. Nå må vi snakke litt om belastning, for her kan du hente mye godlyd, om du gjør det rett. Spiller du mest akustisk (klassisk, jazz, vokal, etc.) vil Audio Note AX1 og enda mer AX2 være reale treffere. Jeg aner lyden nemlig av Rega og Naim når jeg kobler M&J opp mot AN høyttalere, det blir en deilig ro og gode klanger, klart bedre enn forventet i denne prisklassen. Heller du mer mot rock, bør høyttalerne ha høyere følsomhet, Klipsch vil jo være åpebare makkere. Kan du få tak i B3 er det et soleklart valg, mens RP250 også vil gi mye, tøff moro. Spiller du litt av hvert, vil en høyttaler som Tannoy Mercury kunne gi mange gode stunder, likeledes mindre modeller fra Monitor Audio. Ettersom jeg er litt sær på dette med ren og skjær brutalitet, ville jeg nok selv velge meg de minste modellene fra Audio Note til dette oppsettet, det musikalske budskapet ble med disse så tydelig og levende at jeg bare bøyer meg i støvet. Sjekk ellers med importøren om det finnes fornuftige modeller også fra Kudos, da disse også innehar nøyaktig de egenskapene et slikt oppsett behøver for å synge.

Jeg nevnte innledningsvis at SAP201V møter konkurransen fra NAD D3020 i prisklassen, og utfallet her er langt fra gitt. NAD vil nok kunne oppleves mer detaljert og silkeglatt, men det er min påstand at den også vil farge alle klangfargene mer i retning pastell, slik at noe av livet forsvinner fra musikken. Jeg tror dermed det vil koke ned til smak og eventuelt behov for RIAA eller USB.

Fiffig med oppnedtekst, sist sett hos Naim

Uten å ha lagt for mye arbeid ned i det, har jeg også tvunget hodetelefonutgangen til å drive en egentlig altfor kresen hodetelefon, i form av en Beyerdynamic T1. Dette fungerte overraskende bra, faktisk, ikke av de luftigste jeg har hørt på denne hodetelefonen (selvsagt), men også her ble de klanglige egenskapene tydelig formidlet. Et slikt analyseredskap understreket dermed greit at det jeg hørte med Audio Note høyttalerne ikke var en tilfeldighet. Og selv om jeg har noen (små!) naturgitte innvendinger mot luftigheten, er den uansett i et landskap som står seg urimelig godt. Med en såpass høyimpedant hodetelefon som T1, kommer også dynamiske innspillinger mer til sin rett, jeg er svært positivt overrasket over denne kombinasjonen. Jeg mener dermed at om du også vil lytte i stillhet, men mer tilpasset prisklassen, kjøp en Beyer DT 770 Pro i 250 Ohm versjon, og du behøver virkelig ikke en separat hodetelefonforsterker.

Konklusjonen på dette må jo bli at vi ønsker Mitchell & Johnson varmt velkommen! Alle de testede er gode allroundprodukter som konkurrerer steintøft i innstegsklassen. Her har NAD, Yamaha, Marantz og Rotel nå fått svingode konkurrenter på banen, spesielt vil jeg fremheve den nokså unike nettverksspilleren. Det sagt, så mener jeg også at forsterkeren har et par særdeles gode egenskaper som vil bli omfavnet av musikkelskere på lavbudsjett, de klanglige kvaliteter, digitalinngangene og hodetelefonutgangen er virkelig flotte saker. CD-spilleren er mer på det jevne, men også denne står seg greit i klassen vi snakker om, i praksis koker det vel ned til om du vil ha alle apparatene med likt design, og i så fall passer i hvert fall spilleren perfekt inn. For priser de fleste har råd til, har vi nå fått enda en herlig, musikkformidlende gledesspreder i budsjettklassen!

WLD211+T Streamer, kr. 4800,-

CDD201V CD-spiller, kr. 2980,-

SAP 201V Forsterker, kr. 3690,-

Importør: Moet

Mitchell & Johnson streamer

Fortid, nåtid og fremtid i en og samme boks

WLD+211T, liksom. Bevare meg vel, kunne de ikke funnet på et noe  mer fiffig modellnavn? Men samma det, vel, så lenge det spiller. Og akkurat det gjør det!


MitchellJohnson streamer

Duoen Mitchell & Johnson startet opp sitt firma i 2011, og etter noen sidesprang med Sansui-navnet, har de nå konstruert sin egen serie med budsjettapparater, tilsynelatende basert på Sansui-modellene, og særdeles fornuftig bygget i lavkostland. De går rett i strupen på Cambridge, NAD, Rotel og eventuelle andre jeg har glemt, og som du vil se, gjør de det med en sånn stil at konkurrentene bør få en bekymret rynke i panna, i det minste.

I dag skal vi sjekke ut streameren WLD+211T, absolutt et apparat som passer som hånd i hanske inn i dagens medievirkelighet. For selvsagt er dette mer enn bare en streamer. Det er også en internettradio, og det er DAB. Og FM! Dessuten slutter det ikke der, heller. Foran finnes nemlig også en USB inn, videre kan utgangsvolumet på analogutgangene styres, og dermed kan den på sett og vis fungere som forforsterker. Men akkurat det er dessverre ikke helt rett fram, mer om dette senere. For øvrig har den også digitale utganger, om du vil trekke opp kvaliteten med ekstern DAC.

M&J streamer bakside

Nå er det altså sånn at WLD+211T har et par søsken, da i form av en integrert forsterker, samt en CD-spiller. Disse kommer jeg tilbake til i løpet av nærmeste uke, i dag har vi mer enn nok å gjøre med dette multiapparatet. Den har vært koblet opp med litt forskjellig utstyr, fra et fornuftig priset oppsett med stativhøyttalere, via litt horn og sånt, samt til en McIntosh 8000 som driver et par Aurum Vulkan. Det viktigste som kan trekkes ut av testene er det poenget at dette hypermoderne Mitchell & Johnson-produktet, er at den gjør seg aldri bort. Det jeg forsøker å si er at den låter fornuftig selv i det mest avslørende oppsettet, og det er faktisk ikke nødvendigvis så selvsagt som det burde være. Jeg vil vel ta et lite forbehold hva angår lyden fra DAB, men det er nok helst et medieproblem, mer enn et apparatproblem. Bruk heller internettradio, er vel mitt tips her.

Men la meg rykke tilbake til start. Jeg har etterhvert satt opp en del typisk moderne utstyr, hvilket altså innebærer en eller annen prosess med kobling til drivere og nettverk, med komponenter som ikke forstår hverandre, generell standardforvirring og all slags skit som hører med i 2015. Å sette opp WLD+211T var allikevel som en tur i parken, jeg behøvde ikke en gang laste ned bruksanvisningen! Og da mener jeg faktisk laste ned, for i tidsriktig ånd ligger lite papirer med i esken fra fabrikk. Du finner uansett alt på produsentens nettsider. Det eneste bitte lille irritasjonsmomentet var at USB-inngangen på fronten ikke er direkte Apple-kompatibel, men akkurat det bryr meg lite, så lenge maskinen har et fornuftig trådløst grensesnitt. Og det har denne streameren. Jeg anser uansett ikke dette som et high-end produkt, dette er forbrukeraudio for vår tid, med alle muligheter, og med fremtiden for sine føtter. Dessuten, med de nevnte digitale utganger, kan du uansett gjøre så å si hva du vil med signalet.

Skjermbilde 2015-12-22 kl. 15.36.32

For undertegnede er det Spotify’s elegante iPad-løsning som er hovedattraksjonen med en streamer, selv om jeg håper at også Tidal HiFi blir allment tilgjengelig med et like fornuftig grensesnitt, for oss som bryr oss litt ekstra om lyd. Det er på vei, men i skrivende stund kjenner jeg ikke til om det er på tur inn hos Mitchell & Johnson også, men man kan jo håpe. Spotify Connect er uansett installert på Mitchell & Johnson WLD+211T og har vært i utstrakt bruk i testperioden. Og her kommer etterhvert altså den (begrensede) forforsterkermuligheten inn i bildet. Man kan nemlig styre volumet både manuelt med dreiebryter, eller direkte fra iPad ved avspilling av musikk. I sistnevnte tilfelle må man laste ned en app ved navn Undok, som gir deg full fjernstyring av apparatet på elegant vis. Volumstyringen er ikke en løsning jeg spesielt anbefaler, men dersom du har aktive høyttalere, er dette dog en fornuftig mulighet som kjapt setter sammen et elegant, lite anlegg for småpenger. Derimot er jeg svært imponert over DAB og Internettradio-løsningen på denne appen, dette er jo helt rått bra. Jeg behøvde fortsatt ingen bruksanvisning, og husk jeg er en halvgammal imbesil som fortsatt sverger til rør og vinyl! Hele verden for mine føtter i løpet av få minutter, uten et eneste banneord, slå den!

Foto0070 (2)

I stedet for at jeg skal skrive en mengde om hva denne maskinen forstår og ikke forstår av ymse formater, foreslår jeg et besøk på Mitchell & Johnsons hjemmesider, der finner du alt du behøver vite om denslags. Det eneste du kan legge merke til, er at Bluetooth ikke er en del av konseptet. Som lydinteressert savner jeg det virkelig ikke, men jeg kan vel tenke meg at noen kan komme til å gjøre det. Min avholdte Marantz har Bluetooth, men jeg tror at det er det eneste tekniske detaljen den har mer kontroll på enn M&J’n. På alt annet er den testede streameren et betydelig enklere produkt i bruk, dessuten har den et helt hav bedre display, dette gir jo virkelig mening selv i lytteposisjon, dessuten har du plenty med info også på iPad’en, når nevnte app er i bruk. Marantz? Før siste oppgradering fikk jeg ikke en gang den dedikerte appen til å fungere, selv om den ble lastet ned fra Marantz selv! Omsider fungerer nå denne også på flott vis, men det tok sin tid, gitt.

Men over til lyden, ikke helt uinteressant for oss lydfreaker. Den gjør seg som nevnt aldri bort, alt som serveres på den rette siden av FM og DAB, er så definitivt kvalitetslyd. Internettradio fra NRK er helt greit, mens allerede over på Spotify Connect, er vi på trygg lydmessig grunn. Spotify gir noen mediebestemte begrensninger, men mesteparten av disse ligger på klang og dynamikk. Det skal sies at M&J WLD+211T også bremser litt på nettopp disse to egenskaper, men i sannhetens navn er dette et strålende produkt til en særdeles fornuftig pris, jeg skremmes ikke på noen måte av det jeg hører fra den.

For å narre ut de innerste hemmeligheter, satte jeg en USB-stick i fronten, men fikk sporenstreks problemer. Men for å ta det beste først: Som jeg etter hvert ble tilvent fra WLD+211T, var det innledningsvis helt rett fram å spille av også fra USB memory stick. AAC (.m4a) filer er barnemat. Spiller i samme kvalitetsklasse som Spotify, selv om jeg  vel hadde ventet meg en smule bedre. Spotify er en anelse spissere i klangene enn nevnte AAC-filer, men ikke dramatisk. Jeg likte vel USB inngangen ørlite bedre enn trådløs Spotify, men dette er uansett innenfor de mer subjektive bedømmelseskriterier, og ikke en objektiv beskrivelse av hva som er best. Går vi over på hi-rez wav-filer, lastes disse enkelt og hurtig, og synes på skjerm og app, men avspillingen gikk ikke helt etter planen. Eller, det vil si, den spilte det, jeg kunne til og med høre at det var til dels mye mer rom og klanger enn med Spotify og .aac, men et eller annet slet den med, for dette skurret! Forsøkte så med .flac, og den kunne ikke en gang avspilles. Inn i tenkeboksen, testet med annen nettverksspiller uten problemer. Ved nærmere sjekk, viser det seg at den høye oppløsningen var problemet, og filer opp til 24/48 setter faktisk grensen for full lesbarhet i denne spilleren. Litt nedskalering på filsiden, og alt var på stell. Og, ikke overraskende, filer med CD-kvalitet er tross alt de som spilles best også på M&J WLD+211T, godt å vite for de som vil finne ut hvor langt man kan strekke dette apparatet rent lydmessig.

Men over til det mer hverdagslige, så kan vi prate litt om hvordan den står seg med gode Spotify-låter. Den dvelende, stillferdige låta “All about you” med Sophie Zelmani klinger greit, og opprettholder mye av den magiske stemningen som ledsager denne sangen. Jeg har hørt den med mer liv i mellomtonen, visst har jeg, for det er tendenser til en litt “gjerrig” utklingning fra denne spilleren. Har sagt det før, og sier det igjen, dette skal ikke være high-end, så alt er godt innenfor det som kan forlanges av kvalitet.

Den luftige og fyldige låta “Unify” med Dominic Miller greier seg nydelig fra nedre mellomtone og oppover, svært lettflytende og elegant er det. Flott innsyn og behagelig klangstruktur. Jeg overraskes dog litt på den negative siden over de dypeste, lange, mye basstonene i denne låta. M&J-streameren går hele veien ned, men mer diskrét enn jeg er vant med, og med klart mindre oppløsning enn normalen. Alt i alt bestått, men ikke så mye mer, egentlig. Men nå ser jeg jo selv at det er selveste hifi-snobben som skriver, jeg kunne like gjerne valgt å fokusere på det positive i en fortsatt kommunikativ og godt balansert helhet.

Går derfor videre på Johann Sebastian Bach, og hans nydelige konsert for to fioliner og strykerorkester (Deutsche Grammofon), og selv undertegnede er ikke så snobbete at jeg klarer kritisere dette her. Nydelig orden, behagelig, glatt klangkarakter, og brukbart med luft og rom rundt instrumentene. Selv kresne høyttalere som Aurum Vulkan nyter av dette signalet, ingen hardhet eller utskeielser å spore.

Vi tør derfor også sjekke ut litt nyere heavy fra det britiske bandet Baroness, og deres nye skive “Purple”. Denne behandles med nødvendig respekt, en viss beherskelse finnes her, men såpass bør det i grunn være for å unngå at det blir skarpt. Det leveres nemlig med en passe mengde fylde og avslappethet i gjengivelsen, dette sikrer et godt, men allikevel tungt og ryddig uttrykk. Jeg kan trygt fastslå at allroundegenskapene finnes her i fullt monn.


Alt i alt nøler jeg ikke med å utrope denne streameren til årets nykommerprodukt. Den er selvsagt ikke siste skrik i lydmessige undre, men den spiller så fornuftig at det er uangripelig, den har en brukervennlighet utenom normalen, den fungerer lytefritt, den er lettvin, elegant og flott på alle måter. Et fullstendig supert produkt for nåtiden og fremtiden, samtidig som den har dype røtter i fortiden, dette er vel alt man kan ønske seg av en kilde av i dag.

Innertier fra Mitchell & Johnson!

Mitchell & Johnson WLD+211T, streamer, radio, internettradio alt-i-ett-boks, kr. 4800,-

Importør er Moet Audio

Nygammel utfordrer

Velkommen Mitchell & Johnson!

De het vel egentlig Sansui for litt siden, men har omsider tatt på sin egen ham. Nå heter de Mitchell&Johnson, og utfordrer i innstegssegmentet. Og hvilken utfordrer!

MitchellJohnson streamer

For øyeblikket har jeg streameren til innspilling, deres forsterker og CD-spiller i samme serie kommer så snart jeg får tid, må ta det i tur og orden. Vi snakker altså om 3 hypermoderne produkter som ligger i prissegmentet mellom 3 og 5 tusen, der streameren er den dyreste. Og dette må da være årets julepresang til hjemmet eller ungdomsrommet?

Streameren er den første av arten jeg har satt opp i nettverket uten å åpne bruksanvisningen en eneste gang, her overgår de jo japanerne så det holder! Superenkelt. Og den spiller elegant fra første strofe, enten den spiller nettradio, Dab+ eller Spotify Connect, bare for å nevne noen få av mulighetene denne geniale boksen har.

Jeg skal så snart jeg rekker det komme med mer om hvordan den låter, og hvordan dens makkere klarer seg, inntil videre får jeg nøye meg med å si at det som kommer fra Spotify er slentrende, elegant og lettlikt, så langt er jeg udelt positiv. Men som sagt, mer følger etter en del timer innspilling og testing av ymse innganger.

Inntil jeg kommer tilbake med mer, kan du få info hos importøren, Moet Audio.

Stay tuned! 🙂