Magisk Aura?

Magisk Aura?

Aura Fidelity må jo bety noe i retning av troverdig aura? For new-agerne blant oss er det vel ikke nytt å tro på skrømt. Ja, forresten, det passer vel bra på oss hi-fi’ere også, det. Ergo lytter vi fordomsfritt til en Aura fra Bærum!

P1040242

Aura Fidelity er Joaquim Fragoso, en mann med bakgrunn fra sør i Europa; jeg prøvde å forstå litt om hans opphav, men det var såpass mangslungent at jeg datt av litt, må jeg innrømme. Frankrike var i det minste en del av det. Uansett, en særdeles kreativ sjel som forklarer sine tekniske løsninger i spesielle og lyriske vendinger, mang en rå tekniker ville flydd i taket av flere av hans utlegninger, men ikke jeg. Årene har gitt meg så mange møter med konstruktører, at jeg bare later som ikkeno’. Dessuten, “the proof is in the pudding”! Det er når jeg lytter til konstruksjonene, at svaret sakte, men sikkert danner seg, her, i min egen stue.

P1040131

Atter en gang en “garasjeprodusent” på besøk, altså, denne gang i form av Aura Fidelity Alpha RIAA-trinn. Jeg jobber fortsatt med hans pre-power kombinasjon, og jeg kommer sannsynligvis til å gjøre en jobb med den radikale Tower-forsterkeren også, i nær framtid. Bare å følge med på Rognliens Hi-fi-blogg! Ganske så mange år siden jeg prøvde Aura Fidelity sist, men tar nå igjen det tapte så det holder. Begynner litt forsiktig med dette svært spesielle RIAA-trinnet, resten kommer etter hvert. Grunntanken i nåværende Alpha-serie fra Aura Fidelity er oppbygging av rent diskrete komponenter, standard hyllevare OP-amper er bannlyst. Her deler undertegnende og Fragoso oppfatning, i hvert fall, jeg har diverse innsigelser mot integrerte OP-amper generelt, og spesielt i RIAA-trinn. Men verden er nå en gang slik at OP-amper representerer enkle og rimelige løsninger på diverse utfordringer, så de benyttes nokså hemningsløst i en lang, lang rekke hifi-komponenter. Også svært langt opp i pris, faktisk. Men Aura Fidelity skyr dem som pesten, dessuten har Fragoso handlet inn en urimelig mengde spesialtransistorer fra Texas Instruments (tror jeg det var), høggdyre i forhold til normal hyllevare, men vel verdt det, mener han. Og nå sitter altså Aura Fidelity på den siste batchen av disse i hele verden! Årsaken til denne tilsynelatende ekstravagante handelen, er kort og greit lyden. Transistorer er faktisk som rør, hevder Fragoso, noen låter bare bedre enn andre. Og akkurat den typen vi snakker om her, låter best. Aller best. Så da får de bare koste hva de vil. Men tilbake til det vi skulle snakke om, Aura Fidelity Alpha RIAA!

P1040240

Dette er i sannhet en helt fordømt unik RIAA, bare for å ha det klart. Jeg kommer tilbake til hvordan den låter, men først må vi snakke litt om de tekniske løsningene. RIAA-trinnet har to innganger, en for MM, en for MC. Så langt helt normalt. Men det finnes ingen impedansinnstillinger her, og man kunne da lett komme til å tro at det finnes kun en fast impedans. Det finnes de som mener at “one size fits all” (jeg er himmelropende uenig!), men det er virkelig ikke Fragoso’s standpunkt. La meg sitere fra Aura Fidelity’ hjemmesider:

I MC modus, arbeider selve pick-up i MASTER modus . Den styrer direkte en spesial konstruert krets (HEAD_AMP) hvor coil energien multipliseres med 20. Denne kretsen forsynes fra et “phantom power supply”. MC en er, i praksis (not loaded) 100K til Jord. Resultat er en utrolig dynamikk med en bløt og naturlig musikalitet.  Støy er minimalisert til et absolutt minimum.

Populært fremstilt, vil det ikke være RIAA som belaster pick-up, snarere motsatt, dvs. at pick-up’en belaster RIAA. Jeg sliter rett nok med den forklaringen, for uansett hvordan du snur og vender på det, må vel pick-up’en “se inn i” en eller annen form av belastning? Ettersom belastningen påvirker pick-up i en eller annen retning, bør det samme være tilfellet her. Men det unike er, sier Fragoso, at denne kretsløsningen på sett og vis tilpasser seg pick-up’ens ønske for optimal belastning, dermed er det et ikke-problem. Så får jeg slite med forståelsen så mye jeg vil, lyttetestene får avgjøre. Så kan man tro da, at dette faktisk er plug & play, og dermed ingenting å fundere over. Så enkelt var det ikke denne gangen, heller. Det bør nemlig tilpasses output fra pick-up om du bruker MC, ha i bakhodet at standard oppsett er beregnet på 0,250 mV inn. Det sagt, det fungerte fint å gi den 0,5 mV også på standard setting, så veldig kritisk behøver det ikke være. Rett nok ble det litt i heftigste laget for min Spec-forsterker, men det er mer regelen enn unntaket på akkurat den forsterkeren. Men med de andre forforsterkerne jeg rår over, gikk det helt strøkent. Så om du vet hvilken pickup som skal benyttes, si fra når du handler, så blir det uansett riktig fra start. Sånn ellers kan dette RIAA-trinnet leveres i to versjoner, det testede produktet er den rimeligste, ubalanserte versjonen, men det finnes også kan få en balansert versjon. Dessuten finnes også en variant for innbygging i forforsterker.

P1040148

De grunnleggende trekk fra dette RIAA-trinnet er svært lette å oppfatte. Aura Fidelity Alpha RIAA bedriver virkelig noe helt annet enn resten av gjengen der ute. Det første som slår en, er hvor utrolig støyfritt og upåvirkelig det er. Allerede her helt unikt, jeg har i mine godt over 40 år som vinyl-junkie aldri vært borti et RIAA-trinn som er så til de grader skjermet for verden omkring seg, det er helt fantastisk! Det er nesten som om pick-up’ens signal bare “speiles” av RIAA-trinnet, slik at den støy som normalt kommer med, ikke blir med videre, ja, det er nokså uforståelig. Dernest opplever jeg den sykt gledelige siden ved det, at dynamikk og liv gjennomsyrer alt dette RIAA-trinnet leverer. Snakker om å spille medrivende! Det er en egen evne til å tiltrekke seg oppmerksomhet, det låter akkurat slik platespillerne gjorde i gamle dager, altså en tydelig “vintage” Tandberg, Sansui og Pioneer fra 70-tallet-lyd, bare det at nå er dynamikk, oppløsning, rom og detaljering på skikkelig 2018-nivå!

Så å si samtlige RIAA-trinn jeg har lyttet til endrer spillestil ganske radikalt ved skifte mellom MM og MC, men sånn er det ikke her! Setter jeg inn en god trafo og lar samme MC spille inn i MM-inngangen, spiller det så å si dønn likt, like åpent og dynamisk. Kanskje er det noe lettere nedover, og dermed kanskje til og med enda en touch bedre innsyn i rommet når det mates inn i MM, men det er også alt.

Vi starter ballet med en av de mest tilbakelente gitardueller i rockens historie, i form av Chet Atkins / Mark Knopfler’ skive “Neck and neck” og låta “There will be some changes made”. Og det er vidunderlig lite å angripe dette resultatet på. Perfekt balanse, ingen hardhet, intet som stikker seg ut. Svært god mellomtonedynamikk. Holder strålende orden på detaljer og plassering. Men viktigst av alt er at stemningen formidles så sløyt og rytmisk, stemningen mellom de to avslappede gitarhelter er da også i sannhet en nytelse å lytte på. Foten går, gliset kommer på plass, og jeg bare digger hvert sekund av dette her. Men nå holdt jeg faktisk på å glemme at dette faktisk ikke er verdens beste RIAA-trinn! Jeg vet det, for jeg har et annet norsk RIAA, også bygget uten op-amp’er, det koster ca. dobbelt så mye, og har kun en fast inngangsimpedans, og tar kun MC pick-up. Det er enda mer detaljert, og enda en touch mer dynamisk, faktisk, spesielt viser dette seg oppover i frekvens. Men forskjellen er ikke dramatisk på noen måte.

P1040239

 

Men vi går over på en klart dårligere innspilling, tyngre, tøffere, skarpere. Vi snakker om Gillan / Glover og deres “Accidently on purpose”, innspilt i løpet av noen lykkelige døgn på den karibiske øya Montserrat, i Air Studios, i 1988. Altså året før øya ble fullstendig rasert av en voldsom tropisk orkan. Mange store artister har nytt godt av Air Studios, dette hadde de ikke glemt, og på George Martins initiativ, samlet de seg til både konsert og innspilling, og reiste på denne måten millioner av kroner til støtte for øyas befolkning. Nå vel, det er en helt annen historie, tilbake til aktuell skive, og låta “Clouds and rain”, der den karibiske stemningen formidles i tjukke lag, med bølgebrus og det hele. Igjen er Aura-RIAA’n forbilledlig. Atter en gang glemmer jeg tid og sted, jeg “ser” inn i innspillingen, driver med inn i stemningene, koser meg glugg ihjel. Det er så forbannet uangripelig! Som nevnt over, jo, det finnes RIAA-trinn som gjør mange ting bedre, men akkurat den fantastiske evnen til å formidle stemning og tilstedeværelse, den er fordømt unik, altså! Dette er vanedannende til tusen! At du finner mer kraft, enda mer presisjon, enda større rom, og til og med en touch bedre dynamikk i de aller beste trinnene er og blir sant. Men finner du samtidig mer liv og moro? Jeg vet ikke sikkert, men jeg tillater meg å tvile litt på det, rett og slett.

Over på klassisk, Opus3’s nydelige innspilling av J.S. Bach fiolinkonsert i A-dur, Nilla Pierrou på fiolin foran Länsmusikerensemblen i Oskarshamn, intet mindre. Visst finnes både større og mer elegante ensembler enn dette, men den har så definitivt sin sjarm, denne innspillingen, også. Her kan jeg faktisk peke på at resultatet ender en touch over på den lyse og harde side, her mangler jeg litt beskrivende ord, for “lys” og “hard” er kort og greit ikke dekkende. Det tipper svakt i den retning, kan man si, men selvsagt er det ikke på noe tidspunkt ubehagelig. Dessuten, medrivende er fortsatt dekkende i massevis. Innsiktsfullt likeså. Fiolinen har sin naturlige, åpne plass foran orkesteret, ingen skal si at Bo Hansson ikke visste hva han drev med i Döderhults Kyrka denne sommerdagen i 1980. Detaljene kommer nydelig igjennom, livet er tilstede i fullt monn, jeg har alltid vært glad i denne innspillingen, og jeg blir ikke akkurat mindre glad i den, av å høre den gjennom Aura Fidelity Alpha RIAA-trinn!

P1040254

Jeg skal ikke tvære dette ut i det uendelige. De ovenstående eksempler viser helt tydelig hva alle mine lyttetester endte opp med. Det er selvsagt en kjensgjerning av det finnes enda mer elegante, veloppløste og påkostede RIAA-trinn der ute. Jeg nevnte mitt normale RIAA-trinn, det tar bort den ørlille tendens til kjølighet på klassiske innspillinger, og det skaper enda litt beder innsyn i kulisser og rom. Men det skjer bare dersom du har en pick-up som liker å se inn i den lasten som er montert inn fra fabrikk. Så det hele koker ned til at Aura Fidelity har laget er helt strålende, levende og dynamisk RIAA-trinn, en liten boks om trekker lytteren med seg inn i musikken, som skaper nytelse, rytmikk og stemning. Dette er pinadø så bra som det går an å få det under 10 – 15 000,- vil jeg påstå. Det jeg vil konkludere med er at det vil være en gedigen tabbe å gå forbi disse norske “garasjeprodusentene”, for de er bare helt rå på RIAA-trinn! Aura Fidelity har med Alpha RIAA gjort noe i nærheten av en genistrek, og jeg anbefaler det så sterkt jeg kan! Innertier fra Joaquim Fragoso!

Aura Fidelity Alpha RIAA, kr. 9000,- i ubalansert utgave.

Produsent Aura Fidelity, Bærum, Norge

 

PS, I love you

PS, I love you

Side om side med mastodonten Veridian Utopia, og high-end DAC’en APL DSD-EX, får PS DirectStream drivverk og DAC kjørt seg seriøst. Trekker PS-oppsettet det lengste strået i et slikt selskap?

P1040210

Inn i mitt oppsett kommer nå altså PS Audio med sin drivverk / DAC-kombinasjon, et påkostet system med en lang rekke muligheter innebygd. Fullfasilitets DAC, først og fremst, dernest forforsterker, så nettverksspiller. Full kontroll fra touchskjerm, fjernkontroll eller app, proprietær HDMI-basert kopling mellom drivverk og DAC, alternativt en hel rekke andre digitale innganger. Solid bygget. Moderne. Dette er topp hifi anno 2018!

Det finnes etter hvert en del forskjellige måter å håndtere digitale signaler på, dessuten har signalene som sådan også utviklet seg en del siden CD-spilleren så dagens lys tilbake på tidlig 80-tall, og PS har gjort en del valg i den forbindelse. PS Audio Direct Stream er 100% DSD-basert, hvilket vil si at de fleste signaler som kommer inn gjøres om til Direct Stream Digital før konvertering. Det er så visst flere skoler på dette feltet, så selv om PS markedsfører denne teknologien som det ypperste på planeten, finnes det flere veier til Rom. I motsatt ende finnes fortsatt Audio Note og et par andre anakronister (som Veridian, for eksempel), som dropper over- og oppsampling, og kjører ren 16 bit, med minimal filtrering. Det jeg prøver å formidle, er at beviset ligger i gjengivelsen, og min middels ydmyke oppfatning, heller vel i retning av at analogdelen er vel så viktig som behandlingen av det digitale signalet. I tillegg til dette er det (igjen med min middels ydmyke oppfatning) slik at digitale gjengivere ofte er alt for like hverandre. Prisen går i taket, eller til himmelen, for den del, mens det lydmessige utbyttet fortsatt befinner seg her nede blant oss vanlig dødelige. OK, det finnes hederlige unntak fra denne grunnoppfatningen, men jeg opplever dessverre litt for ofte av pris og (lyd)kvalitet ikke alltid har en logisk sammenheng.

P1040211

PS Audio Directstream DAC er en fullbalansert konstruksjon, gjenomført fra inn- til utgang. Det benyttes ikke standard hyllevare DAC-chip, men spør meg ikke hva det betyr i praksis, jeg klarer ikke finne noen dypere forklaring, annet enn at de løser dette med en proprietær løsning, der PCM og DSD-signaler samples opp til 20X DSD, med maks 352,8 kHz. Nettsiden flyter over av teknisk informasjon som går over mitt temmelig analoge hode, men uansett er det sikkert at PS Audio har valgt en del fullstendig unike løsninger på diverse digitale utfordringer. Deretter går signalet ut til et ikke fullt så unikt, men fortsatt temmelig særegent, passivt klasse A utgangstrinn. Det er volumstyring av utgangen, med perfekt hastighet og styringsteknologi, så DAC’en kan med andre ord også benyttes som digital sentral og forforsterker. Det finnes 7 digitale innganger, den mest spesielle er PS’ egen proprietære løsning, der digitalstrømmen leveres fra deres dedikerte drivverk Direct Stream Memory player gjennom en HDMI-kabel. På denne måten fremstår drivverk og DAC som en sammenhørende enhet, på samme måte som eksempelvis APL gjør det. Implisitt i denne løsningen, ligger også det faktum at drivverket leverer digitalsignalet fra SACD direkte til DAC’en. Alt kontrolleres av en ekstremt nøyaktig master-clock, jitterproblematikken er i fokus, denne holdes så lav det lar seg gjøre med dagens teknologi. Skjermene på spiller og DAC er touch-skjermer, tilgang til menyer her, eller via fjernkontroll. Så vel spilleren som DAC’en har strålende finish, en solid og tillitvekkende fremtoning.

P1040207

I utgangspunktet er denne drivverk / DAC-pakka ren plug & play, sånn sett er alt på stell. At DirectStream DAC også er en nettverksspiller ble nevnt innledningsvis, dette er litt mer enn plug & play, med behov for tredjepartsprogram, men bare det at det faktisk finnes der, er jo en ren bonus. Oppsettet må initielt gå via kabel til ruteren, men når det er unnagjort, er det tut og kjør. Menyene er som indikert ikke helt intuitive, men de fleste småting lar seg greit løse. Blant annet finnes en fiffig mulighet om ungene skal ha party, du kan nemlig stille ned gain, sånn at maks volum blir sånn passe høyt, slik at far garantert ikke kommer hjem til sprengte elementer. Supert, da gjelder det bare å holde det hemmelig for husstandens klåfingre! Det har blitt benyttet et annet drivverk i tillegg til PS Audio, samt Macbook air som kilde for USB, da med både Spotify og HiRez-filer. La oss begynne med å si at drivverket, Directstream Memory player åpenbart er en variant over datamaskin, den bufrer signalet (derav navnet “memory”), for å sikre en stabil, jevn bitstrøm. Som for øvrig Rega også gjør med noen av sine CD-spillere. Dette betyr blant annet at innlasting av en ny skive før spillingen kan starte, tar en del mer tid enn en utålmodig sjel er helt komfortabel med, men det er vel gjerne en tilvenningssak.

P1040213

Tonalt sett er det faktisk en viss forskjell om du spiller med DirectStream drivverk, eller annen kilde. Med de andre kildene jeg benyttet, kunne det detekteres en viss mangel på kontroll i de nedre oktaver, som i sin tur gjorde totalbalansen noe mørkere enn om det ble benyttet dedikert drivverk med den proprietære I2S-overføringen. Uansett var også overføring fra mer “normale” drivverk virkelig en øreåpner, DirectStream DAC er virkelig en sjelden DAC, fantastisk avspillingskvalitet. Uansett faller de siste små detaljene virkelig på plass i det du setter inn DirectStream Memory player, den tonale balansen går da enda et snepp i retning nøytral, i betydningen verken lys eller mørk, dessuten fullstendig og totalt gjennomsiktig. Med denne totalløsningen får du dessuten tilgang til råfilene fra SACD, rett i DAC’en, uten noen hindre underveis.

La oss kjøre på med det mer spennende, nemlig musikken! Og, bare for å ha en ting tindrende klart fra start, dette oppsettet er hysterisk bra, så har vi det unnagjort. Videre, en hver som ikke har hørt hva en fantastisk DAC gjør med selv moderate, komprimerte filer som Spotify’s .ogg-filer, for eksempel, skylder seg selv å prøve det ut. For meg er det fullstendig umulig å høre at slike filer er undermåls på noen som helst måte. Jo, SACD rett fra Memory-drivverket er hørbart bedre. CD fra vanlig drivverk? Om det er bedre, kan jeg i det minste ikke ta det med bind for øynene. Muligens noe med dynamikken i de dypeste frekvensene, videre kanskje en svak antydning til “snillisme”, hvilket ofte er fordel, fremfor en ulempe. Dessuten er ordet “kanskje”, veldig dekkende for de forskjellene jeg opplever, bare for å ha det helt klart. Grunnleggende sett er den korte beskrivelsen: Fantastisk oppløsning, nattsvart bakgrunn, uendelig ro i lydbildet, blottet for en hver form for hørbar forvrengning. Og så til musikkeksemplene.

P1040209

Jeg har lyst til å starte med en ganske middels innspilling, egentlig, da i form av 70-tallets Deep Purple, og deres skive “Stormbringer”, jeg spiller tillellåta. Først og fremst fremstår det slående klart og totalt forvrengningsfritt! Lekende ledd finner PS fram koring og nye detaljer i miksen. Jo, kanskje kan man hevde det er en anelse “gjerrig” klangmessig, mest fordi det er spilt inn sånn, og intet legges til, vil jeg anta. Og, akkurat det å oppfatte at det er rom rundt korstemmene langt der bak i miksen, ja, det er pinadø noe helt nytt. Denne nokså radikale oppdagelsen er der med både “normale” drivverk, og PS eget med I2S-overføring, men i sistnevnte fall er det enda mer elegant og ryddig, ikke minst nedover. Noe som skaper en opplevelse av at det er litt slankere enn med mating via s/pdif, altså. Så kjører vi videre med Rainbow, “Long live rock’n’roll”, i form av en japansk spesialvariant, en såkalt SHM SACD. Først og fremst er det bortkastet å legge så mye energi i å hente ut det beste fra en så meningsløst dårlig innspilling, men om vi lar det ligge, vil jeg uansett si at her viser virkelig PS-settet klasse. Fantastisk innsyn, selv med dette temmelig matte utgangspunktet. Denne åpenheten, den fullstendig, upåvirkelige kontrollen er i sannhet besnærende. Går vi til den konkurrerende kombinasjonen av APL drivverk og DAC er forskjellene ikke nødvendigvis veldig store, men med JM Lab hodetelefoner er det i det minste fullt mulig å ta forskjellene med bind for øynene, om ikke annet. APL fremstår egentlig mer underholdende, tyngre, og med litt mer show faktor. Slår klart hardere, og er feitere i stilen. Mens PS på sin side er klart åpnere, den leverer definitivt riktigere og mer detaljert, glattere og mer elegant, ganske enkelt.

P1040207

Over på mine mer velbrukte eksempler, går vi løs på “I play bass”, en elektronisk låt med nokså hard og sint innspillingskvalitet. PS låter her stramt og modig, med fullstendig innsikt i de små detaljene, mye av dette ligger på det faktum at balansen er så til de grader finstemt, og skaper et fullstendig åpent landskap. Jo, det finnes de som gjør det større og voldsommere, men om det er riktigere, kan jeg ikke nødvendigvis påstå. Dette er blottet for skarpe kanter og ubehagelighet, men fortsatt med attakket i orden. Den betydelig mildere jazzlåta “Talk of the town” med Lars Erstrand trio, her leverer PS tørt og kontrollert, men fortsatt silkeglatt, helt fritt for noen form for rufs. Vi har stålkontroll nedover, der PS  er relativt lett stemt, en anelse over mot det lyse kanskje. Men fortsatt det samme, uangripelige og imponerende innsynet i detaljene.

“Quarter latin” med Barb Jungr er også vanskelig på sitt vis, men i det kvalitetsnivået vi her befinner oss, er det mer snakk om hvordan presentere musikken, enn det er snakk om utfordringer med å takle det som serveres. Selvsagt formidler også PS dette musikkstykket fullstendig problemfritt. Det leveres veldig involverende, men her har jeg faktisk enkelte innsigelser mot totalen, ettersom vektingen her lukker stemmen litt inne, og med det gjør budskapet en anelse mer tilbaketrukket. En spiller som APL er her litt heldigere, her åpner stemmen hennes bedre, dynamikken sitter litt bedre, totalresultatet er mer tilstede, rett og slett. At det ender slik akkurat her er ikke grunngitt i absolutte kvaliteter, det dreier seg om tilfeldigheter omkring detaljer og balanse, rett og slett. Dermed går vi videre til mer komplekse, klassiske verker, nå i form av “Zigeurnerwiesen”. Behersket er det grunnleggende uttrykket jeg vil bruke om det meste PS gjør, da ikke negativt ment, mer som en beskrivelse av væremåten. Klangmessig er enkeltinstrumentene også i dette eksempelet nær uovertrufne, mens orkesteret som helhet kan oppleves noe mer “bundet”, enn den fandenivoldskhet eksempelvis APL leverer. Neste ut er Claude Debussy’s “Holiday Morning”, en sær komposisjon fra en fantastisk SACD utgitt av Telarc. Det betyr typisk dynamiske, klangfulle musikkstykker, med svært intrikate lydkulisser. På mange måter er det på denne type utfordrende innspillinger at PS virkelig viser sin fantastiske klasse, her er det full kontroll! Detaljene sitter som støpt under en silkeglatt overflate, rommet strekker seg langt ut og langt inn i alle retninger. Klangfargene males med ultrafin pensel, kort sagt imponerende utført.

P1040205

Fairytales med Radka Toneff og Steve Dobrogosz i hittil siste SACD-utgave fikk seg også en æresrunde i PS-oppsettet, igjen fremvises et lærebokeksempel i glatt og elegant utførelse. en presisjon og et innsyn til å la seg svimeslå jevnlig for, det er knapt mulig å finne noe negativt å sette fingeren på. Går jeg litt tøffere til verks og lar Stevie Ray Vaughan slå fra seg fra en Mobile Fidelity SACD av hans kanonade av en debutskive, “Texas Flood”, er det første som slår meg at vi har å gjøre med en fullstendig unik gitarist! Nå er neppe det noen bombe for oss som har vært med en stund, men PS setter på en måte dette på kartet på en helt ny måte. Ikke at dette er noen særlig god innspilling, akkurat, men allikevel skjer det ting når PS får styre showet. Alt presenteres helt fantastisk klart, med en utrolig teksttydelighet, med mer sting i gitaren, med et lysere sinn, faktisk. Og bassen er enda tightere enn jeg før har hørt den. Jeg oppfatter dessuten en helt ny overtonestruktur fra cymbalene, en luftig tilstedeværelsen som jeg ikke har funnet hos noen annen DAC i dette huset, i hvert fall. På den annen side er det noe med slagkraften og mellombassen som roer det hele litt ned, og det går igjen i alle eksemplene. Men det kan gjerne være fravær av forvrengning, som oftest viser sånt seg når det virkelig smeller til, at joda, det er der. Bare det at det spares til de virkelig store anledningene!

Så avslutter vi med Hans Zimmer og hans filmmusikk fra Batman, “The dark knight”. Dette enorme, episke musikkstykket pågår i 20 samfulle minutter, med nye utfordringer hele veien. Tro ikke at PS lar seg skremme! Det presenteres helt latterlig åpent, det skaper et helt landskap innover i et enormt, imaginært rom, det settes opp kulisser, det skapes nytt liv! Men igjen, jeg føler subjektivt at det mangler noe ekstremt og litt skremmende, det drama som kommer fra f.eks. min APL-rigg. PS er tydelig behersket, og holder seg rett og slett for god til å vise noen form av aggresjon vi kan oppleve fra enkelte andre konkurrenter. Men det rommet, altså…. Og den forvrengningsfrie, silkeglatte elegansen, det er fullstendig unikt, knapt mulig å beskrive.

P1040208

Så hvor ender vi med PS DirectStream DAC og Memory drivverk? Jo, såpass kan jeg si, at her beveger vi oss så definitivt på øverste hylle. Som sådan er ikke prisene direkte avskrekkende i det hele tatt. Men greit nok, det finnes større brutalitet og underholdningsverdi på boks der ute, men er det basert på at de faktisk legger til litt tøv og tant, der verden egentlig er ryddig? Og har PS med sine petimeterløsninger funnet veien enda nærmere sannheten? Sannelig om jeg vet. Men en ting står jeg uansett inne for, og det er at PS Audio med dette oppsettet har levert en av de mest presise og innsiktsfulle digitale musikkgjengiverne som finnes der ute!

PS Audio DirectStream DAC / Memory drivverk, kr. 65 000,- pr. del (130 000,- for pakka)

Importør: Mala Audio

 

 

Veridian Utopia Sirius DAC

Veridian Utopia Sirius DAC

NOTE: English translation below (scroll down)

Snakker vi om en utopisk virkelighet her? Ikke at jeg uten videre ser noen sammenheng mellom en tung diger mastodont av en DAC, og en felles framtid i et grønnfarget lykkeland, men vi får forsøke å finne denne sammenhengen, da!

P1040195

Først og fremst er Veridian Utopia Sirius den absolutt største og tyngste DAC jeg har hatt i hus, det som dernest slår meg, er at den koster alt, alt for lite i forhold til andre, tunge, velbygde, rørbaserte DA-convertere. Dersom den kan vise til et like skamløst lekkert resultat rent lydmessig, er vi i en hittil ukjent audiovirkelighet, jeg ville elske å kunne formidle en slik sannhet. Veridian Utopia Sirius er dessuten ikke bare en DAC, heller, den er også en fullspec’et forforsterker, til og med en analog sådan, ved behov (NB! Dette er tilvalg, den kan også fås som ren DAC). 4 digitale innganger og en analog er utgangspunktet på dette eksemplaret, dette er meget flott tenkt ut, noen av oss ønsker faktisk muligheten til å spille LP-plater også, uten å behøve å investere i en separat forforsterker. Den har full fjernstyring for digitale innganger, samt volum. Displayet er lite, men allikevel godt synlig, der det lyser opp når fjernkontrollen benyttes.

Undertegnede er litt inne i en stim med “garasjeprodukter” for tiden, mye av grunnen er at denne typen “avansert DIY”, har blitt såpass proft  utført, at det lett kan sammenlignes med de virkelig proffe. Kabinetter og komponenter ser ikke lengre ut som om de kommer fra en garasje, snarere ser det industrielt og solid ut hele veien. Ofte er denne produktkategorien basert på enkeltpersoners store kunnskap på sitt felt, så også i Veridian Utopia’s tilfelle. Denne virkeligheten er selvsagt sårbar, for plutselig skjer det et eller annet med hovedpersonen, for eksempel. En ting er at merket forsvinner, noe annet er at det heller ikke finnes noen god support dersom man får problemer. Dessuten er det ingen som er like god på alt, og er det en ting som slår meg når jeg tester ut produkter i denne kategorien, så er det nettopp dette med små, men tydelige irritasjonsmomenter. I Veridians tilfelle er den aktuelle hovepersonen Ondrej Kružliak, og han bygger sine komponenter i Lučenec, Slovakia; en småby med rundt 30 000 innbyggere, nær grensa til Ungarn. Hans hovedprodukt er dagens testprodukt, DAC’en Veridian Utopia Sirius, mens han også leverer en mediaserver, nettfiltre, samt bygger diverse på bestilling. Et annet utpreget fenomen med produktkategorien er jo nettopp mulighetene for skreddersøm, man kan selv velge seg fram til størrelse på strømforsyning, utgangstrafoer, velge komponenter, balansert / ubalansert, valumkontroll, og diverse annet. Dagens testobjekt mellomlandet her på vei til en norsk kunde, dette eksemplaret er nokså høyt spec’et, blant annet med bedret komponentkvalitet, større utgangstrafoer og ekstra anlog inngang. Ergo vil jeg understreke at dagens testobjekt ikke nødvendigvis er identisk med andre varianter av samme DAC, men det burde gi en pekepinn på hvor vi befinner oss i terrenget.

p1040199.jpg

Jeg var inne på dette med irritasjonsmomenter, så vi kan ta de med en gang, og bli ferdige med dem. Ferdig oppkoplet på Spec forsterker og Doxa’s lettdrevne høyttalere, er det en distinkt hørbar brum. Dette viste seg etter hvert å være en aldri så liten rørfeil, og kan ikke tillegges produktet som sådan. Dette eksemplaret har som nevnt volumkontroll, en avansert, påkostet løsning med reléer og faste motstander, i denne prisklassen temmelig unikt. Men et eller annet småtteri er det; ved større volumendringer dukker det brått opp noen skarpe smell, ikke ødeleggende på noen måte, men irriterende, som nevnt.

Veridian Utopia Sirius har blitt benyttet som ren DAC og som DAC / pre med 2 forskjellige CD-drivverk og Macbook Air som kilder (USB). Den analoge inngangen har også vært lyttet på, men i en relativt begrenset periode. Forsterkerne har vært Spec RSA M33EX, Aura Fidelity Alpha power amp og Ifi iCan. Sistnevnte har drevet Focal Elear, mens høyttalerne som har vært involvert kommer fra Doxa og Marten. Det er ellers viktig å si at når det gjelder rørutstyr, er det alltid mulig å variere resultatet ved hjelp av rørbytter. Ofte har leverandøren gjort et pragmatisk valg, og setter inn fornuftige, rimelige rør, det er derfor som oftest noe å hente på å skaffe seg mer påkostede rørvarianter. Så også her, info fra eieren tyder på at man får et signifikant løft i kvaliteten ved å gå for kvalitativt bedre rørbestykning. Så for ordens skyld, alle observasjoner i denne artikkelen baseres på de medfølgende standardrør.

P1040194

Helt grunnleggende oppleves klangfargen ikke spesielt lys eller mørk, eksempelvis er APL-oppsettet jeg benytter til daglig stemt mer over mot fyldighet, og en mørkere, mer malmfull gjengivelse. En spiller som f.eks. Marantz SA11S3 er enda mørkere, mens et glitrende oppsett som PS Audio Directstream drivverk / DAC er stemt en anelse lysere. Så har dere en viss peiling på hvor vi befinner oss i landskapet, mener jeg. Med originalrørene er det ikke helt forvrengningsfritt; det er en tendens til “uro” oppover i frekensene, der de aller beste DAC’ene der ute gjengir med mer opplevelse av silke og high end ro. Med dette har jeg innledningsvis indikert at vi med Veridian Utopia Sirius ikke har den beste digitale gjengiver jeg har hørt i huset, det skulle da også tatt seg ut, gitt prisnivået vi prater om! Det er derfor av stor viktighet at jeg ikke faller i fellen med å sammenligne Veridian Utopia Sirius med det aller beste man kan få for penger, men det er fort gjort å bli litt vel “gira”, ettersom det finnes et rykte der ute som hevder at en kunde byttet ut sin Audio Note DAC 4.1X for en Veridian. Da setter du litt av en standard! Nå har det seg slik at jeg tidligere også har hatt en AN DAC 4.1X Signature i hus, så jeg kommer litt tilbake til akkurat det om litt.

Men vi starter litt forsiktig med “Talk of the town”, Lars Erstrand, og opplever altså at klangmessig er det relativt nøytralt, som nevnt. Instrumentplasseringen er tydelig og distinkt, saksofonen  låter åpent og fritt med gode nyanser. Vibrafonen troner trygt og godt i midten, mens bassen oppleves litt mer moderat enn jeg er vant til, tendenser til moderering av anslag. Vi jobber derfor mer nedover i frekvensene med elektronikalåta “I Play Bass”. Veridian fremlegger denne litt skarpe innspillingen veldig rolig og kontrollert. Det hele er rimelig tydelig, men også litt i overkant prydelig. Ingen skarphet i dette her, og totalen viser en flott fremstilling av denne låta.

P1040188

Så kommer vi til et meget interessant punkt i lyttetestene; låta “Insatiable” med Ritchie Blackmore’s Rainbow, en relativt medioker innspilling fra 90-tallet. Men denne låta skjuler faktisk en hemmelighet, og den hemmeligheten ble avslørt først da jeg hadde nevnte Audio NoteDAC 4.1X Signature på besøk i mitt oppsett. På det tidspunkt eide jeg selv en AN DAC 3.1X, så langt fra noen undermåler, den heller. Jeg hadde fordommer, jeg antok det skulle bli problematisk å høre forskjell på de to DA-omvandlerne fra samme fabrikant. Men så feil kan man altså ta. Vi var vel en 30 – 40 sekunder ut i låta, da jeg bråreiste meg fra lytteposisjon, strenet direkte til kjøleskapet, og åpnet en Hansa Premium pils, midt i uka. En skjellsettende opplevelse, dette her. For langt der ute, et stykke nede på plenen utenfor huset, hørte jeg lyden av et tog som nærmet seg, det kom nærmere og nærmere, Klipsch RF-63 høyttalerne vokste seg digre som boligblokker, presset meg mot seteryggen, og ga meg et tydelig anstrøk av angst. Deretter tordnet lokomotivet inn i min ringe bolig så flisene føyk, jeg kastet meg unna i siste øyeblikk, og staket ut kursen mot kjøleskapets lindrende selvmedisinering. Deretter har jeg båret på en drøm om en dag å kunne gjengi den låta på den måten, så stor, så brutal, så skremmende, med så stort rom, så elegant, så direkte og skremmende vakkert! Dermed kommer altså det oppfølgende spørsmålet: kan Veridian Utopia Sirius DAC gjenskape dette her? Og jeg skal være klar og direkte: Nei. Veridian Utopia Sirius DAC mangler den truende og inderlige oppførsel som skaper denne låtas atmosfære. I sannhetens navn er det så å si ingen andre DAC’er som gjenskaper den nevnte opplevelsen, heller, men siden ryktene om et slikt skifte fra AN 4.1X til Veridian Utopia Sirius DAC faktisk finnes der ute, mener jeg det er rimelig å bringe det på banen. Men dette er uansett kun den ene siden av saken, den andre kommer jeg tilbake til om litt, stay tuned!

P1040197

I mellomtiden spiller vi opp med den atmosfærefylte “Quartier Latin” med Barb Jungr, og bildet som danner seg, blir klarere og klarere. Flott og innsiktsfullt, men litt snilt. Og akkurat her må rørskifte bringes på banen. Med skifte til bedre kvalitet på rørene kan du hente både detaljer og innsyn, samt noe dynamikk og liv i tillegg. Det er mulig at de medfølgende rør ikke var helt optimale, så om du finner noen reale treffere, vil noe av mine små motforestillinger falle som korthus. Kan Veridian løfte sine ytelser enda et par hakk, begynner det virkelig å smake fugl. Og med det skal vi snakke litt om hva denne DAC’en i utgangspunktet virkelig er god på.

Vi finner fram skivene fra Analogue Audio Association, og dette er jo bare kjempefint! AAA er en ren audiofil satsning, med dertilhørende innspillingskvalitet. Veridian-DAC’en får blomstre, og det når vi spiller mindre komplekse, klassiske verker, at det virkelig fremkommer hva denne DAC’en har som livrett. Opplevelsen er nå silkeglatt og uangripelig, en aldri så liten touch over mot det mørke og malmfulle, alt er i balanse. Vi får overlevert et deilig innsyn og behagelig fremførelse, og nettopp ordet “behagelig” passer flott på alt Veridian leverer. Kanskje skiller solo cello seg spesielt ut, det låter særdeles naturtro, nært og tilstede, og jeg er i ferd med å forstå hvor kjærligheten til denne DAC’en har sitt utspring. Jeg fortsetter med en rekke av disse high-end innspillingene, og de gjengis uten unntak med en vidunderlig tilstedeværelse, klang, utklinging og nærhet. Etter en stund demrer det for meg at det baseres på en eller annen form for svak farging, men jeg kan ikke helt plassere det. Det er på instrumentklang denne DAC’en skinner. Enkelhet og renhet er stikkordene. Dermed opplever vi mye av det samme fenomen når vi legger i vei med bluesskiva “Sisters and brothers” med Eric Bibb, Rory Block og Maria Muldaur. En flott Telarc-innspilling, som absolutt lever med  Veridian som leverandør av musikken. Her er vi faktisk innen samme kvalitetsområde som den brutale APL-DAC’en, og, selv om sistnevnte er litt klarere, fremstår Veridian innledningsvis overraskende nok mer leken. Det er hevet over tvil at den nyter av typisk audiofile innspillinger. Lengre tids lytting må til for å avsløre at Veridians kjempe-DAC ikke er helt oppe på nivå med APL’en hvilket er helt i sin orden, prisene vi snakker om, er tross alt i hver sin klasse.

P1040198

Selvsagt må vi klemme ut all juicen også av denne DAC’en, så vi dunder løs med Black Sabbath, “Mob Rules”. Her ligger et tydelig fokus i mellombassen, vokalen blir dermed noe tilbaketrukket, og det tenderer i retning éntonebass. Men det swinger som bare pokker, og er trivelig så det holder. Inntrykket understrekes av låta “Sign of the golden cross” fra samme skive. Igjen blir vokalen blir en del “innpakket”, dette tilligger det nevnte fokuset i mellombassen. Jeg innrømmer rett nok at jeg rynker litt på nesa innimellom, av og til oppleves det litt kaotisk. Tøft på en kaotisk måte, om dere skjønner! Noen av de samme inntrykk befester seg med både Roger Waters “Amused to death, og Hans Zimmer med filmmusikken fra Batman “A Dark Knight”. Alt fremstilles fra greit til forbannet bra, men uten sterke sjokkeffekter. Jo, det er både dystert og mørkt, mens nyansene og attakkviljen er mer på det jevne, det er som nevnt ikke store, komplekse verk som er Veridian Utopia Sirius’ livrett. Igjen; her vil et rørskifte definitivt kunne endre resultatet.

P1040192

Så hvor plasserer dette Veridian Utopia Sirius i det store bildet? Først og fremst er det udiskutabelt at du med denne DAC’en får urimelig mye for pengene. Like sikkert er det at slik den fremstår med original rørbestykning, er den mild i grunnformen, myk og elegant, og en rå konkurrent i sin prisklasse. Med bedre rør, tar den etter alle solemerker enda et par steg opp på kvalitetsstigen, og leverer med mer sprut og attakkvilje. Underveis falt jeg uansett i den fellen det er å sammenligne med betydelig dyrere DAC’er, ikke nødvendigvis rettferdig og riktig, men i sannhetens navn ser den virkelig ut som noe av det dyreste du kan kjøpe for penger på digitalsiden. Vel, den er ikke helt der oppe. Men holder vi det unna, konkluderer jeg fjellstøtt med at Veridian Utopia Sirius med stor sannsynlighet er det beste DAC-kjøpet man kan gjøre under omtrentlig 30 000,- NOK!

For balansens skyld; her er eierens kommentarer etter å ha fått sin DAC i hus :

Skjermbilde 2018-03-25 kl. 16.06.21

Veridian Utopia Sirius DAC, fra € 1290,- til € 1890,- + frakt og moms. I tillegg kan velges diverse spesifisering, spør om pris hos produsent.

Kjøpes direkte fra produsentens hjemmesider http://www.veridian-utopia.com

English translation

Utopia inbound? Not that I can see any connection between a heavy giant mastodont of a DAC and a common future in a green-colored happy world, but we will try to find this connection, then!

First and foremost, Veridian Utopia Sirius is the biggest and heaviest DAC I’ve had in my house. And, it costs way too little compared to other heavy, well built, valve based DA converters I’ve seen and heard. If it the sound is in the same class as the build, we are in an unprecedented audio reality, and, I would love to bring such news. Veridian Utopia Sirius is not only a DAC, it is also a full featured preamplifier, with analogue input, if necessary (Note: This is optional). 4 digital inputs and one analogue is the clever starting point of the tested unit, some of us actually want the ability to play LP’s too, without having to invest in a separate preamplifier. The Sirius has full remote control for digital inputs, as well as volume. The display is small, but still visible, as it lights up when the remote control is used.

I am in the midst of a strain of “garage products” at the moment, the reason being that this type of “advanced DIY” now is so well done, that it is easy and fair to compare with the real professionals. Cabinets and components look no more as if they come from a garage at all, it rather looks industrial and serious all the way. Often, this product category is based on one individuals’ great knowledge in his (or her!) field, so also in Veridian Utopia’s case. This reality is obviously vulnerable; what if something suddenly happens to the “protagonist”? One thing is that the brand disappears, plus, there will be no product support if you run into trouble. Besides, nobody is equally good at all aspects of such a construction, and, if it’s one thing that strikes me when testing products in this category, it’s just the small, but obvious annoyances. In Veridian’s case, the current main character is Ondrej Kružliak, he builds his components in Lučenec, Slovakia; a small town with around 30,000 inhabitants, near the Hungarian border. His main product is today’s test item; the Veridian Utopia Sirius, while he also supplies a media server, network filters, plus builds various on order. Another distinct phenomenon with the smaller, “professional DIY” companies, is the possibility of tailoring, in this particular case meaning you can choose the size of power supply, output transformators, select components, balanced / unbalanced, volume control, and various other bits and pieces. The tested unit landed here on its way to a Norwegian customer, it’s quite high spec’ed, including improved component quality, larger output transformers and additional analogue input. I would therefore like to emphasize that today’s test object is not necessarily identical to other variants of the same DAC, but it should give a fair indication to how the Sirius DAC will sound, anyway.

Lets finish the small, annoying issues right away: Well connected to Spec Amplifier and Doxa’s easy-to-drive speakers, a distinct hum is audible. This eventually turned out to be a small tube problem, and can not be held against the product as such. Further, this unit has, as mentioned, volume control; this is an advanced solution with relays and fixed resistors, in this price range quite unique, I like to add. But we have a touch fuss with volume changes;  sudden, sharp bangs pops up here and there, not destructive in any way, but still a bit annoying, as mentioned.

Veridian Utopia Sirius has been used as pure DAC and as DAC / pre with 2 different CD drives plus Macbook Air as sources (USB). The analogue input has also been listened to, but for a relatively limited period of time. Amplifiers have been the fantastic Spec RSA M33EX, Aura Fidelity Alpha power amp and Ifi iCan. The latter has driven Focal Elear, while the involved speakers come from Doxa and Marten. It is also important to say that with regard to valve equipment, it is always possible to vary the result by “tube-rolling”. Often, the supplier has made a pragmatic choice and put in reasonably priced off the shelf valves, which is why it is often possible to gain from more expensive valve variants. So also in this case; information from the owner indicates that you get a significant boost in quality by going for qualitatively better tubes (see below). So, for the record, all observations in this article are based on the supplied standard valves.

Basically, coloration is not particularly light or dark; compared to the APL setup I normally use, which is tuned more towards a fuller, darker, more powerful reproduction. A player such as the Marantz SA11S3 is even darker, while the sparkling PS Audio Directstream Drive / DAC setup is tuned slightly lighter. Then you have an idea of the landscape we’re in. With the original tubes the Veridian is not completely distortion-free; there is a tendency towards a slight fuss upward in the frequencies, where the very best DACs out there reproduce with a more silky high end quietness. With this I have initially indicated that the Veridian Utopia Sirius is not the absolute best digital reproducer I’ve heard in this house; given the price level we’re looking at, that is just as it should, I need to add. I’ll try not to comparing Veridian Utopia Sirius only with the very best products you can buy, but it’s easy to get a little “turned on”, as rumours has it, that  a customer swapped his Audio Note DAC 4.1X for a Veridian. That produces some expectation! Now, I have previously had an AN DAC 4.1X Signature visiting my set-up, so I’ll get back to just that…

But let’s start a little careful with “Talk of the town”, Lars Erstrand, immediately experiencing the  quite neutral mentioned tonal balance. The instrument placement is clear and distinct, the saxophone sounds open and free with good timbres. The vibraphone thrives safe and steady in the middle, while the bass sounds a bit more moderate than I am used to, with tendencies of moderation. We therefore work more downwards in the frequencies with “I Play Bass”. Veridian presents this slightly sharp recording very calm and controlled. The whole thing is reasonably clear, a gorgeous presentation, but also somewhat restrained. No sharpness at all, and, as a whole a great presentation of this somewhat difficult recording.

Then we come to a very interesting point in the listening tests; the song “Insatiable” with Ritchie Blackmore’s Rainbow, a relatively mediocre recording from the 90’s. But this song actually hides a secret, and that secret was revealed only when I had the afore mentioned Audio NoteDAC 4.1X Signature visiting my setup. At that time I owned an AN DAC 3.1X, also that one a serious music reproducer! I had prejudices, I assumed it would be difficult to hear any differences between the two DA converters from the same manufacturer. Wow, how wrong I was! I guess we were around 30-40 seconds into the song, when I jumped out the listening position, following a straight line to the fridge, opening a Hansa Premium lager beer within the blink of an eye. A shattering experience, this one. Far outside the walls, way down on my lawn, I heard the sound of a train approaching, closing in at high speed. The Klipsch RF-63 speakers grew to the size of a nuclear power station, pushed me against the back of my seat, shaking me, scaring me. Then, the locomotive smashed through the wall, wood chips flying, I threw myself away in the last second, staking out the course towards the refrigerator’s soothing self-medication. Since then I have lived with the dream of one day being able to reproduce just that song that way; so big, so brutal, so angry, with such a big room, so elegant, so unbelievably and scarily beautiful! Thus, the following question arises: Can Veridian Utopia Sirius DAC recreate just that? And I’ll be clear and direct: No. Veridian Utopia Sirius DAC lacks the threatening and intense behavior that recreates this song’s atmosphere just that way. Well, really, no other DACs does that either, but since the rumors of a change from AN 4.1X to Veridian Utopia Sirius DAC actually exist out there, I think it’s reasonable to bring it into discussion. But this is anyway only one side of it all, the other side I’ll soon get back to, stay tuned!

Meanwhile, we play the atmospheric “Quartier Latin” with Barb Jungr, and the picture becomes clearer and clearer. Nice and insightful, but still a little towards a certain “kindness”. And just here, the change of valves must be brought into the discussion. With switching to better quality of valves, you can get both details and insight, as well as some dynamics and life on top of that. It is possible that the supplied valves were not optimal, so if you find some real hits, some of my issues may fall like a house of cards. And, if Veridian lift its performance yet another few notches, this really starts looking like the Real McCoy. And then, we’ll talk a little about what this DAC is really good at.

We play discs from Analogue Audio Association, and this is just terrific! AAA is a pure audiophile supplier, audibly so. The Veridian DAC is allowed to flourish, and, when playing less complex, classical works, it becomes clear what makes this DAC really shine. The overall experience is now silky and unchallengeable; an ever so small touch towards dark and soft, everything is balancing. We get a delicious insight and pleasant performance, and the word “comfortable” fits all what Veridian delivers. Perhaps solo cello sows this best of all; sounding very natural, vibrant and present, and I start understanding where the deep affection for this DAC has its origins. I continue with a number of these high-end recordings, and, without exception, they are reproduced with wonderful timbral qualities, excitement and presence. After a while, it dawns on me that it might be based on a touch of coloration, but I can’t quite nail it. It’s on instrumental timbres this DAC really shines. Simplicity and purity are the key words. Thus, we experience a lot of the same phenomenons when continuing with the blues disc “Sisters and Brothers” with Eric Bibb, Rory Block and Maria Muldaur. A great Telarc recording, which definitely lightens up with Veridian as source. Here, we are in fact within the same quality range as the brutal APL DAC, and, although the latter is a touch clearer, Veridian appears surprisingly more playful. Longer listening time is needed to reveal that Veridian’s giant DAC is not fully on par with the APL, which is all right, the huge price difference taken into consideration.

Obviously, we must squeeze all of the juice out of this DAC, so we smash it against the wall with Black Sabbath, “Mob Rules”. Here, we find a clear focus in the mid bass, the vocal becomes somewhat tucked in a bit, and it tends towards one-note bass. Still swinging like hell, and a pleasure to listen to. The impression is emphasized by  “Sign of the golden cross” from the same record. Again, the vocal becomes a bit “wrapped up”, this adds to the aforementioned focus in the mid-bass. I admit that I had a little doubt occasionally, sometimes this seems a little chaotic. Chaotic in a rough, heavy way, if you see what I mean! Some of the same impressions were present on Roger Waters’ “Amused to Death”, and Hans Zimmer with Batman’s “A Dark Knight” soundtrack. Everything is delivered from “fine” to “damn good”, but still lacking the most brutal shocking effects. It’s both dark and gloomy, while the nuances and the sheer attack is more moderate, big, complex musical works are not what Veridian Utopia enjoys the most. But again, a change of valves will definitely change the result, maybe especially regarding the way it treats complexity.

So where does this place Veridian Utopia Sirius in the big picture? First and foremost, it is undeniable that this DAC give an unreasonable value for money. Further, with original tubes, it’s delivers soft and elegant, and is a serious competitor in its price range. With better valves, it takes even a few more steps up the quality ladder, delivering more sparkle and dynamics. Along the way, I steadily fell in the trap of comparing with significantly more expensive DACs; not necessarily fair and correct, but seriously, it looks like the most expensive you can buy for money on the digital side. Honestly, it’s not all the way up there. But if we keep just that small detail away, I have the following rock solid conlusion: The Veridian Utopia Sirius is probably the best DAC purchase you can make below , € 3000!

For the sake of balance; Here is the owner’s comments after receiving his DAC:

Bass, lower middle and dynamics were surprisingly good, right out of the box. But, after changing the tubes, things really lifted, now sounding better than I thought possible for a DAC at this price.
By switching the rectifier tube, the noise also disappeared. By replacing the output valves, this (in my set-up) also removed a bit coarse and sharp sound in the presence area,  replacing it with resolution, even better dynamics, better bass, especially the deepest bass. 

Soundscape seems extremely organic, and acoustic recordings get a sense of as if the artists are standing there in the listening room, with real presence, appearing with voice, meat and blood. One can hear, for example, Diana Krall draws the air all the way down to the stomach, shaping the words and the air from the lungs, almost blowing past the microphone and into the listening room and hits you in the face. Bad description maybe, but what I’m trying to convey is that I get so much more of the recordings after I got this DAC in my house.
All is now like a great synergy effect, and, one of the best features of my small Krix-speakers is that they sound so lively and dynamic even at low volume. And, when the dac and amplifiers also have the same qualities, you can fully enjoy the music at more relaxed sound levels. Dynamics and bass (also physically felt on the body) follows all the way down in volume, your feet get going, right away.
I get “the eye” from my wife all the time because she says I’m now sneaking away to my listening room more than ever before.

I might had hoped that the need for preamplifier would fall away as the dac has built-in full-featured preamplifier, with analogue both xlr and rca input. But unfortunately it did not happen in my case. The massive power in the bass disappeared, and, I lose some details and the sound is shrinking a bit, when I use the dac as a preamplifier, for some reason. There may be some impedance issues here as well, as my Musical Innovation power amplifier hovers in the lower part of the impedance area recommended by Ondrej. Won’t speculate too much about it, it’s certainly very system-dependent, and does not have much to say for my part, that already has preamplifier.

All in all, happy with the dac and would recommend it to anyone who is looking for a premium dac.

Veridian Utopia Sirius DAC, from € 1290, – to € 1890, – + shipping and VAT. Addtional specification can be selected, ask for price at the manufacturer.

Purchased directly from the manufacturer’s website http://www.veridian-utopia.com

 

Vintage. Victory

Just an idea I got. Why not find out how good a 40 year old record player is? So I searched the Internet, and found a few candidates for reasonable money. Some Googling later I fell down on a Fisher MT-6250, and I was on my way to vintage victory!

P1030927

Fisher? Are your serious? Isn’t that just cheapo racks including double tape deck and equalizers from the terrible eighties? That too, I guess. But back in the days, they also had a few other ideas. One of them being the production of a “studio standard” record player, to ensure the quality, they let C.E.C. construct an build it for them. No bad idea at all, as they were making OEM for several serious brands back then. Actually, C.E.C. was the first Japanese company to build record players. Furthermore they made a unique motor solution, a so called “Magnetic Drive”, where the platter itself was a part of the motor and drive unit. Now, 40 years down the road, is proven once and for all, this solution was built to last!

P1030928

How much can be expected from a 40 year old mechanical unit, really? Is it reasonable that it’s rotating by itself, even? After examining and testing the Fisher, all I could find to complain about, was the strobe lamp; rather flickering after all these years, all right, I’ll have to live with that. The thing is, I’m not ready to fix things that works, and, starting to mess about inside this after all old unit, seems like a risky thing to do. So all I did was cleaning it thoroughly, changing the pickup, adjusting the thing, and off we went!

P1030922

The old-fashioned S-shaped arms from the direct drive (DD) players from Japan, are generally good arms. Often they’re a bit fiddly regarding choice of pickup, but light weight MM’s are normally the right choice. The likes of Shure, Audio Technica, Denon and Grado will normally have good alternatives in their product catalogues. My choice after more Googling, was the elegant Shure M97xE, as it has proven through some years now, to be a seriously good partner for the arms in question. Off went the worn out AT95E, and the headshell was instead given the slightly more expensive Shure. 1,25 grams weight on the needle was the advice from Shure, I put the scale to zero when the arm was floating level, then just by eye turning the scale in the middel between 1 and 1,5. This is a mechanical masterpiece. The meter showed 1,24, what more can I ask for?

P1030926

Well, before that, indeed before I did anything at all, I put on a record and listened to the thing. It did not scare me that the balance was a bit off, or that the sound was rather dull; after all the AT pickup could be as old as the player itself for all I knew. More pleasing to see that all functions were intact, and, as soon as I pushed the “quartz lock” button, the speed snapped into 100% exact rotation. Also the silence and the feeling of calm presentation was soothing, i was really positive when removing the headshell and loosening the AT for the very last time in it’s long life. Now enter the Shure M97xE!

On a daily basis I use a Acoustic Solid Wood Black with an Origin Live Illustrious mounted on it, and for the time being, an Audio Note IQ3 pickup. The latter alone costing more than the total combination from Fisher and Shure, so I did not by any means expect the Fisher to sound anything near my own setup. Feeding the signal through the new Electrocompaniet ECP 2I was in for a shock. No, it wasn’t as good as the Acoustic Solid. But it was close. Damn close. There is a certain calm to this setup; it is kind of embracing the listener, not forcing itself on you, but just being there, elegant and soft. A small lack of control in the lower regions plus details in the top is all I can criticize it for. Or criticize? At this price there is no such thing! Playing circles around any new player four time the price, what is there to complain about? P1030925Not much more to say about this. If you’re in the market for a well built, well sounding record player, get to know the vintage market. Of course you have the iconic Technics SL120, but below that, there’s a big number of serious DD players from Pioneer, Technics, JVC and others, yes, even Fisher!

I am absolutely overwhelmed. Japanese DD players are still up to it, given that you find a well built version, and fitting a reasonably good (mm) pickup on it. Vintage victory, no doubt.

Products of the year 2016

2016 has been great! Through my blog and my work with the Fidelity magazine (www.audiofidelity.no) I’ve listened to lots of great equipment this year. The following is my highly subjective “best-of” list…:

Source

Nominees are Hegel HD30 DAC, Mitchell & Johnson WLD+211T network player, and Heed Quasar RIAA. The network player and the RIAA are not by any means high end products, but both of them are seriously good value for money. The Heed RIAA is a bit fiddly to use, but the clean, lively sound weight that up big time. Of course, this is not the best RIAA available in any way, the reason for the nomination is just value for money. Same thing could be said about the Michell & Johnson streamer, not the best sound in any way, but it’s fuzz free, versatile operation makes it deserve the nomination. The Hegel, however, is a real bargain, pure high end as it is. The fantastic sound produced from any digital source, is up there with the very best at any price. When knowing that this full blood high end product is priced at around € 4300,-, there’s just no way I can avoid naming the Hegel HD30 “Source of the year 2016”!

hd30front

Amplifier

Nominees: Audio Research SP20 pre amplifier, Spec RSA M3EX integrated amplifier, Doxa 61 Signature power amplifier. All of these being high end, and, as such rather expensive. That said, they’re not by far as expensive as the latest examples of hi-end extrema, still they all sound like they’re up there with the very best. The SP20 is a valve driven pre without output transformers, so be aware that it won’t necessarily drive all power amps with the same ease. When given a well suited power amp, it’s pure bliss, smooth, powerful, organic. Built in RIAA is also truly impressing. All in all probably even better than the Ref. 5, it is as close to a bargain you can get, at this rather hefty price tag. The Spec is integrated, but can also be used as pure power amp. Slightly darker voiced than the Spec top model, but also very close to the valvy sound from the best Spec. No real remote, and limited power (60 W), will probably scare some customers. The nearly unknown (outside Norway) Doxa factory, has fiddled with their amplifier concept for more than 40 years, and their Signature version of the 61 is this far the best they’ve ever made. So smooth, so lively, so elegant that you should pay awfully much more to beat it. The downside is power, though. 60 Watts limits the number of speakers it will drive. Among these strong contenders, I end up going for the Spec. Thoroughly impressive, strong and bold, delivering music with obvious valve like timbre, although being class D. At half the price of it’s big brother, and 90% of the sound, I name Spec RSA M3EX the “Best amplifier of 2016”!

rsa-m3ex_front

Loudspeaker

Nominees: Roksan TR5 S2, Spendor A6R, Doxa 8.2. All of the three nominees are simple speakers, two way, simple crossover. All of them also represent an easy load on the amplifier, they can be driven by anything, valves included. Slowly it has dawned on me that this way of building loudspeakers works beautifully smooth and elegant, without destroying the family economy. To me, they also sound more natural than complex speakers, just for the record. The Roksan TR5 is a standmount, modern and elegant, I can’t think of any speaker in the price bracket or size that can match the balance and the versatility of the Roksan. The Spendor is a small floorstander, not impressive at first, but it grows on you, until you’re totally captivated. Again Doxa has fiddled on their speaker project for many years, bass working in quarter wave enclosure, with a separate tweeter on top. All of these speakers are incredible value for money, but due to the full frequency capacities of the Doxa 8.2, I choose them for “Speaker of the year 2016”!

doxa-8-2

 

APL Extreme!

This is a translation of the Norwegian article published in the Fidelity magazine, and at www.audiofidelity.no

Oh yeah, Fidelity knows APL from before. Guess that’s why we are overly exited when Alex Peychev renews the APL entry level player, the DSD-S. Now with XE at the end of the name. Let’s hear if those two letters can make any difference!

 

APL front

 

Yours truly is not going to hide the fact that APL in my ears produce a couple of best DAC solutions the world has seen. Fidelity former reference, the APL DAC Master, was right up there with the very best. Consequently, there was no doubt in my mind when the opportunity to test APL’s latest entry-level, DSD S Xtreme Edition, came along.

 

Peychev is in good tradition among his constructor counterparts, having little or no deeper respect for competing gear. I have lived in a very happy relationship with the splendid Marantz SA11S3 for a while, and had some questions around this player in conjunction with this test. Peychev was not particularly impressed by it, and dismissed it as “a cheap DVD drive and full of cheap components.” I therefore find it a touch interesting that APL choose a low-cost Pioneer player (PD 50) as drive for its new DAC; compared to SA11, it’s a pure rattle box! That said, not much Pioneer is left inside, while outside showing only a discreet APL sign, plus some changes to the backplate. Anyway, it feels like a huge leap downwards, going from Marantz’ heavy, solid and silky smooth mechanics, to this thin, shaky mass product. Fortunately , such views are quickly forgotten the second the APL starts playing, but still.
Inside, the Pioneer has been thoroughly “APL’ed”; the cabinet and transport remains, but the switch mode power supply is replaced with APL’s own transformer based variant including a completely different and significantly more costly rectification. Furthermore, it has been installed a PCM to DSD converter controlled by a sophisticated clock circuit with extremely low jitter. Basically, on the inside, this is closely a thoroughbred DTR-M, (APL’s top model), but with an obvious simpler chassis and mechanics. For an after all “limited budget”, this is a reasonable solution, although obviously simpler than the M, from a mechanical point of view.

Note:  See feedback from APL below.

 

Out of the revised Pioneer drive comes a DSD128 signal fed via APL’s proprietary connector cable. Note that this is from a red book CD; SACD will feed it’s native DSD64 signal undisturbed directly to the DAC. In principle, one can therefore say that APL in a sense makes an SACD (at least) out of all the silver discs, although this assertion definitely can be debated. By the way, DSD128 implies a sampling rate 128 times faster than a normal CD, also called Double rate DSD, as it is double the sampling frequency of a normal SACD signal. This solution seems to have some effect on the sound, and, to anticipate events a bit, I can already tell that this APL is more or less source independent. Now it is the recording quality that matters more than whether it is a SACD or a normal red book CD in the tray. But after all, the best of all is when you put a well recorded SACD in the drawer, anything else would have come as a surprise.

 
Fidelity has previously reviewed the DSD-S, and, as this now has been thoroughly revamped, it’s about time to check out what difference the XE acronym possibly can make. Since Alex Peychev has clear preferences for vinyl players, he uses his familiar Kuzma Stabi with Kuzma 4Point arm and Dynavector XV-1S p.u. as reference, working hard to get as close to this sound character as possible. He has now implemented new upgrades in both power supply and DAC, and has installed a brand new Class A FET output stage in APL’s current entry-level player. There is no global feedback in circuits, but a small local feedback in the output stage. And yeah, Peychev is clearly onto something here, this is probably the first time the sound structure of the vinyl rig and the digital system have such clear similarities, also in my private setup.
APL DSD S XE comes with a handy, sturdy remote that controls input selection, display lighting, volume, plus choice between DSD-frequency,  64 and 128, respectively. The DAC is as a whole single ended, there is no balanced or XLR connectors as standard, but XLR output can be ordered for an additional cost.

 
Note that DSD S also can be used as pre-amplifier, so now we’re looking at something exciting. Many will, with good reasons, mean that it is stupid buying a CD player in 2016 (I don’t!), but in this case you also buy a preamplifier and DAC at the same time, for the same price. So, suddenly, the price is not so absurd, anyway. If you are among those who have left the analog frailty behind, you’ll with the APL DSD-S EX have a top-notch starting point for serious hifi. Yes, I’ve used it on a power amplifier costing less than 600,- USD, and the result was astonishing, I promise. I have as long as I can remember been clear on the message of source first, and APL underscores this message with all the authority in the world! Fact is, this APL plays so convincing that we proclaim it to be one of the absolute most affordable ultra-high-end products we’ve had inside our doors!

 
We have hooked it up against several units, used both as a pre-amplifier and as clean DAC. We’ve used it in three different rooms. The DSD-S XE has impressed in all settings. Not that it set any new standards right out of the box, then and there I learned, among other things, how good the Marantz SA11S3 is, for example. Initially, it was almost impossible to decide which was playing better of the two, although it was quite differently presented. But the first couple of hundred hours changed this view significantly. One other interesting thing that has gradually emerged with an almost challenging intelligibility, is how good Spotify Connect is! Sure, I know that Tidal is better. What I did not know until I got APL into the system, however, was that Spotify could secede itself this much from what I thought were natural limitations, and deliver musical experiences with such excellence. Yes, I have heard very interesting things from Spotify also with other good DAC’s (as Exogal) and good amplifiers (like Spec), but again APL sets up a new milestone. This is how good Spotify can sound in 2016! Nobody can guess that it is Spotify they’re listening to, and, I have no trouble enjoying every second of a good recordings also in that setting. I do it daily! By this, it is not said that it is just as great as if I play a good SACD recording, of course not. But it is certainly damned much fresher than if I play a “normal” CD in almost any “normal” CD player I can name. And just that is nothing short of astonishing!

 

APL bak

 
Most of the time we have played through McIntosh MA8000, mostly driving the huge Aurum Vulkan 8R, but periodically also Spendor’s amazing A6R. The cables conveying all this beautiful music is made of Chord Cable Company and Atlas. Also, we’ve played in Fidelity’s grand hall, see separate second opinion (Fidelity 63).
First CD out is the Norwegian poetic singer Odd Børretzen, and his “Syv sørgelige sanger, og tre triste” (“Seven woeful songs and three sad” ).”Bekkelaget Blues” is my favorite on the album, and the APL player delivers this with a conviction out of this world. This red book CD has a strong presence, and, even if my Marantz SA11S3 plays this with great gusto, it can’t copy the realism from the APL. The vocals now appear even clearer, also communicating the emotional message without limitations. Control of soundscapes is almost physical in its presence, all the details are there, without forcing themselves on the listener, or drawing the attention in any negative way. The clearest difference between SA11 and DSD S is anyway the lower octaves, where the APL is significantly more transparent than the somewhat softened Marantz. I could go on and on, ’cause there are conceivable differences all the way, but I choose instead to swap music piece, before we proceed.
Even more interesting it is to listen to Ole Paus sonically imperfect recording “Hva hjertet ser” (“What the heart can see”). Recorded under rather seedy circumstances in Chile, and, many years ago I interviewed Paus when this album was new; the stories concerning this recording is so absurd, that I think I have to get it in print one day. Briefly put, in a particularly frustrated moment, Paus tried scaring off Santiago’s paramilitary police all by himself. Ingeniously. He survived (just), and it created a lot of funny rumors and hence access to good musicians. This is audible for example on the intense track “Engelen” (“The angel”). APL DSD-S EX is blowing an entirely new life into this track, or the whole album, for that matter. So if you wonder why Sissel Kyrkjebø performed the song “Innerst i sjelen” (“Deepest in the soul”), have a listen to Paus’ own version on this album. This is how it should sound. But now I get carried away. The very best APL does with this song, is that the emotional strength becomes almost intrusive in all its nakedness. Bass reproduction is beyond rescue, but we live okay with it, as long as we can embark on a journey deep into Santiago’s parks and soul. I’ve never experienced anything close to this reproduction of this record, period.

 
Having such an excellent SACD player at hand , we just can’t omit 2L, Lindberg Lyd, TrondheimSolistene, Marianne Thorsen, and Wolfgang Amadeus Mozart. I will never claim that Aurum Vulkan are world champions in conveying the timbral qualities from strings, but with APL in front of the chain, they will at least make a sparkling effort. They are still not Germany’s response to Response speakers, but hell what an elegance they get, all of a sudden! So even if the top unit still add a little chill, now even solo violin sound so silky smooth that I almost believe in it. Plus, the control of the events is so total here, that I just give in, and enjoy the moment. Room and transparency is unrivaled, elegance likewise. And, if I want even more authentic sounds, I have, after all, a couple of Spendors lurking in the shadows somewhere…
But I want APL to help us out so that also Vulkan can play with their classic muscles, so we insert a Telarc SACD, more specifically Debussy’s “Holiday Morning.” One thing being the timbral richness; this piece boils over with both instrumental diversity and an authentic experience of the acoustics from Cincinnati Music Hall, and even the Aurums conveys this with conviction. Mesmerizing. But anyway, even this strong experience is topped by the enormous size and vehemence. Here, the components finds together in a holy trinity, totally shattering body, mind and room. What a delivery of sheer power ! What a control, what a dynamic expression! Holy sh**, where are my pills!?
Alright, so I’m about to become an adult, I have understood. But I have to play a little boy music too. Here we find the poorest recordings, sloppiest dynamics, plus the most deaf producers and musicians. Anyway, we need an illusion we can love!
So let’s lend an ear to one of the most puzzling Black Sabbath-constellations, where Ian Gillan in an unusually animated moments suddenly found himself as the singer in a band he should never have been in. “Disturbing the priest” can stand as a testament of this madness, what saves this miserable recording I actually don’t understand, but somehow this works. Normally, I can just tolerate this played on vintage gear, or through PA at absurd volume, so ears distorts anyway, but through good hifi? Well, now it actually plays both tough and with a touch of an incomprehensible clarity. Not too soft or boring, either. Do not ask me how this happens, but some strange way this substandard recording gets a new life in APL’s proficient circuits. Nice!

 
I have previously had a couple of downright magical experiences with Ritchie Blackmore’s Rainbow, and their song “Hunting humans”. Especially, the Audio Note DAC 4.1x Signature made a sacred moment with this song. Can APL even come close to that? Can it be just as threatening, doomsday dark and fierce, yet so airy and organic? Can it make the song come to life, so you almost think that this mediocre recording is pure high-end? I would say that we are very, very close. I feel that the mentioned Audio Note had a touch more of that pure organic timbre richness, but everything else is on par. Maybe we hear an ever so slight edge on drum beats, but everything else is a raw demonstration of power.

 
What a DAC! What a pre-amplifier! What a CD player! Oh, I know, the people have spoken, and hifi-nerds have emphasized it; CD drive is out, streaming is in. I hereby ask you to reconsider. Because, APL has with its DSD S XE created a new future for playback of silver discs. Every single recording is given new life through the somewhat simple (but heavily modified) Pioneer player, and the wonderful and user-friendly DAC. No, it’s not a cheap player. But then again, that is also audible! Remember, you really only need a reasonable power amplifier at the rear of this unit, immediately making the price become much more acceptable.
The APL DSD-S XE is one of the most amazing products I’ve had the undivided pleasure to share some euphoric hours with. APL rules digital big time!

APL DSD-S XE CD-player / DAC

Approximate price € 10 000,-

Contact www.aplhifi.com for details

Feedback from APL on CD-drives:

The actual CD/SACD/DVD transport is not the heavy looking enclosure or the slick and smooth moving aluminum disc tray. 

Most important part of the transport is what is hidden inside. Namely, it is the laser pick-up, tracking motor, spindle motor and their associated mechanisms. 

Pioneer has long traditions with professional CD/DVD-ROM drives of very high quality, meaning enormous amount of hours reliable operation under extreme working conditions. 

This is why Pioneer designed a transport with brushless DC motors, special mechanics for laser movement and also extremely well-made and long lasting laser pick-up. 

Pioneer implemented this exact same design in their top disc players for home use and PD-50 is their latest one. It may seem “flimsy” because of the light feel and plastic tray, but those parts have nothing to do with spinning the disc, only with loading the disc. The heart of the Pioneer PD-50 is an ultra-reliable CD/DVD-ROM professional quality disc spinner that is much better made than most high-end audio products, cost no object. I will not provide names of high-end audio manufacturers, but what is hidden behind the heavy and slick look and feel is a really low quality CD disc spinner made for home use. In most cases both spindle and tracking motors are regular (very cheap) DC motors with brushes, combined with unreliable laser pick-up heads. 

There are CD/SACD players/transport examples costing more than $30,000 using Philips or Sony transport that costs only $20 as a replacement part. Yes, the whole assembly with motors and laser pick-up costs $20. 

In short, it will be next to impossible outperforming my Pioneer-based disc spinner with any other digital transport product, cost no object. 

Best regards,

Alex

Take Heed from outer space!

Norsk sammendrag nederst i artikkelen

Quasar. No idea why Heed chooses to use the name from a quasistellar radio source on their RIAA. Listening to it gave me a hint, though. It literally lightens up my living room!

334914d1440653537-heed-quasar-3-phono_vorstufen_heed_audio_quasar_3_bild_1437396151

The Quasar is the top RIAA in the Modular range, the range of small boxes consisting of 2 headphone amps, one DAC and 2 RIAA’s. Small in the case of Quasar goes for the RIAA itself, since the power supply is around four times bigger, as we during this test use the Obelisk PX. Obviously not as easy to hide as a wall wart, besides, one might argue that a unit so low on power demand as a RIAA should not need a power house to feed it. O ye unfaithful! The proof is in the pudding, as always. No need for arguing, use your ears instead. Case closed.

heed-obelisk-px

The Quasar is not the easiest to use. It’s factory set for MC with a 470 Ohm load, look underneath an you’ll find nothing but a warning saying that you must not open the box, ’cause then you might be killed by trolls or followed by evil spirits. Now, since I, for logistic reasons wanted to start the show with MM pick-up, I consulted the user manual. Well, what do they tell me, other than opening the box and start playing with electrical jumpers? Well, in reality it isn’t much danger, anyway. Remove the power cable, wait a couple of minutes (or the time you spend removing the 4 allen screws), then you’re good to go. So I moved the 4 jumpers from MC to MM settings. Also, there are jumpers for customization to MC pick-ups, both for micro Volts p.u. output (100, 330, 600) and the more normal resistance settings. Also, there are high and low output connections from the RIAA itself on the rear facia, so you have big chances of finding something suiting your p.u. That said, Heed has not opted for more than three different loads, 100, 470 and 1k Ohm, a little sparse for my taste, but still suitable for most.

P1030669

The Quasar showed to be rather jumpy regarding RFI, having a mobile switched on in the room soon became a nuseance; the shattering sounds kept on annoying me until I put the phone in flight mode. Well, let’s look at the positive side of this; no disturbances while enjoying your music, as long as your phone is off. And, with the phone out of the way, plus necessary adjustments made, the listening itself is pure bliss. Even though it’s decades since the origin of Heed had anything to to with Britain, they still deliver sound as British as any. It is filled with rhythm and perfect timing,  it spreads joy and light to the world. On top of that, it presents room and positioning to die for. I do admit I was taken a bit aback, ’cause the price wasn’t that bad, was it? OK, so the design is simple, no doubt that saves money. Compared to huge valve RIAA’s, we save a lot on transformers, valves, heat sinks and big boxes, while compared to the more modern designs, we also save on remote control and several switches. The tiny box is full, M-caps clearly visible, the rest seems like rather standard component quality, tidily organized on the PCB. I guess the word sensible is the simple description of the total design.

The MM in use is an Audio Note IQ3, a rather high output design, giving a strong 6,5 mV out. I therefore was puzzled that to get a reasonable gain, I still had to use the “High Output” connectors. Heed explains that the “Low Output” is mainly aimed at older amplifier designs with high input gain, so fair enough. After a couple of weeks burn in, we’re ready to listen, and, since I made a quick check initially, I can recommend new owners to stay calm, the change from new to burnt in, is huge. Initially rather boring, the initial nature takes a 180 degrees turn somewhere down the road, and returns like a hurricane. Or, with the light of a Quasar, if you want. The mentioned p.u. is also a very lively performer, I found this combination to be truly awesome. Probably not heard the AN p.u. coming so much alive since I played it on AN’s own RIAA. And, I don’t think I’ve ever hard it so full of timbral character, this is just beautiful! Especially suited for classical works, no doubt, but the rhythmic behavior also give a certain snap to rock.

iq-iii_01

So I start off with something in between rock and classical; the beautifully recorded “Caverna Magica” from Andreas Vollenweider. Here, the Quasar is allowed to show it’s brilliance on several aspects, first the precision. Both depth and left – right orientation is excellent, as we hear the two persons coming walking into the magic cavern, and the sound picture. Then the water drops, perfectly placed, snappy, precise. We clearly notice the changes in timbral charachter as we go from the echo of the cavern over to the drier studio sound. The elegance is fulfilled by Vollenweider’s harp, surrounded by a big soundscape leaving nothing to the imagination. I guess have heard this even better, but to a very different price, indeed. Impressive, Heed, really.

On the more rocky side of town, we find John Lee Hooker supported by Carlos Santana in the wonderful song “The Healer”. This is not as convincing as the previous example, here the presentation needs more “balls” and precision in the lower regions, while the Quasar seems to slowly loose some of the fantastic sense of control lower in the frequency register. Not so that it lets go of the grip, not at all, but the rhythmic sense just gets that little tad slower, and, by that removing the final edge to this beautiful piece of music. In absolute terms, I have heard RIAA’s with more power and control, giving this song even more brutality and presence. But the voices are so elegant, so close and realistic that you can forgive quite a lot on other aspects.

Along the same route, we find Jimmy D. Lane and his album “It’s time”, recorded with Stevie Ray Vaughan’s band Double Trouble. The album is a 45 rpm version from Analogue Productions Originals (APO), sounding terrific. Here the bass is sturdy and firm, but still not bulls eye, since being just that tad in the softened. But the timbral qualities are on the other hand brilliant. No problem distinguishing different guitar types and drum sounds, even the backing congas have their own, natural timbre. Loosing out that little bit on the “balls” part is all to hold against the Quasar on this recording, all over this is a very solid performance.

The legendary recording by Miles Davis and his band of stars, this time on Columbia / Classic Records 180 gram pristine vinyl, is allowed to shine through the Quasar. I get totally sucked into the music, the natural warmth and elegance is totally riveting. I know I have heard this also on extremely good digital equipment, with an intriguingly different result. The digital solution probably had more details and focus slightly higher in the frequency spectrum, but I can’t remember it had this level of natural instrument sound. Over an over I was caught by surprise and wander, when the music was presented with such presence and realism. Awesome.

P1030668

Now, let’s change to moving coil. In the price range we’re operating at here, there is no excuse for having poorer performance whether you use mm or mc, like we often see among the budget RIAA’s. We fit a lovely Benz Micro L04, checking out what fits best, 100 or 470 Ohm load (it is 100), and put Andreas Vollenveider back on the platter. This pick-up is clearly smoother and more elegant than the AN IQ3, but might lack a tad on raw dynamics. And, no doubt, the Heed Quasar is absolutely wide awake also when receiving the signal from a moving coil. The precision is fabulous;  the room is bigger and wider than with the AN, the details are clearer, the harp is crispier, the bass is… hm… about the same. My first impressions are two; first I am impressed that the Quasar managed to make the AN pick-up so transparent and “mc-like”, second, i am shocked by the level of details it magically digs out from the tracks with the Benz in front. Or, let me rephrase; I have as a matter of fact never before had a RIAA in house that conveys the Benz’ groove-work so lively and playful. And, I mean, this is not the most expensive RIAA I’ve had the pleasure of having in my system, not by far! And, compared to the internal RIAA in my McIntosh MA8000, this is one hell of a beating. The MA has not much success when it comes to moving coil to be honest, the contrast to the Heed is brutal.

So let’s take the next step and enjoy a second round of John Lee Hooker and his friend Carlos Santana. I still can’t copy the most magic moments from the past with this album (way back when with Voyd and Audio Note), but my gut feeling here is that I would have to dig out my valve equipment and change my speakers to go back there. But again it’s striking what level of details the Benz finds, all of a sudden. The song is layered, interesting and comes alive like a hurricane. The AN was slightly heavier and bolder, but the elegance here is still just lovely. I wander if I hear a slight thickening in the midrange around the voice, but I’m not totally sure, so I eagerly continue to the next record. Jimmy D. Lane was flourishing with the AN p.u., and here I guess the combination of Benz L04 and Heed gets just that little tad too light. I can hear exactly the same timbral character from Heed DA (the DAC in the Obelisk range), extremely open and vivid, a tad light in the lower regions. You know what? This might be just the tuning for classical music!

J.S. Bach, violin concerto in A minor, recorded in Sweden and released on Opus3 label back in the eighties, is next in line. I had high hopes, but feel a little disappointed, to be honest, as I don’t find the real Stradivarius sound with this set-up. The room is flawless, as the details and placement of all musicians in all dimensions, but the timbral character is not fully where I want it. Not as soothing and relaxed as a real classical orchestra, when listening to it live. That said, this is not the Heed’s fault alone, here we’re struggling with both german speakers (ouch!) and transistorized amplification, so maybe it’s just me longing for the old times, again. The second movement has a slightly darker voicing, though, and that immediately brings us closer to reality, so to investigate this further, I dig out Beethoven’s Missa Solemnis / Herbert von Karajan / Deutsche Grammofon. Here we have a fuller tone, but also a poorer recording in other aspects, than the Opus3. But still it’s captivating. So emotionally loaded and lingering, that it brings the listener to the edge of the chair. Still I know I have heard this bettered by esoteric valve RIAA’s three times the price of the Heed combination, let’s say this is as it should, then.

ucbs_37827s__77461__09132011010350-9998

Well, where does this bring us? First, there’s not a touch of doubt in my mind that this RIAA  is tremendous value for money, soundwise. Second, it’ not looking good, and it’s slightly awkward in use, if you change pick-up from time to time, like me. But if you’re looking for a no nonsense product, capable of digging out incredible amount of information from your LP’s, the Heed Quasar might be your savior. Given that you have a system that’s tuned slightly towards a dark presentation, the Heed will blend in perfectly, and lighten up you world. Welcome the Quasar to your own home!

Heed Quasar / Obelisk PX power supply, Norwegian price € 1525 (with standard Q PSU, price drops to € 900)

Imported to Norway by Moiz

Norsk sammenfatning:

Heed Quasar med Heed Obelisk PX strømforsyning, spiller med en lett, luftig klang, store lydbilder og meget god detaljeringsevne. Antakelig vil noen savne et visst skyv i mellombass og dypbass, men uansett er balansen innenfor det noe ulne begrepet “nøytral”.

Heed Quasar har meget god formidlingsevne av musikkens sjel og nerve, men vil nok ha godt av et anlegg som er tunet litt mot det mørke. Den hurtige , presise og klangrike gjengivelsen egner seg nok spesielt til gode klassisk-innspillinger, men fungerer overbevisende på de fleste musikkstilarter. Ikke mitt førstevalg om jeg hadde Drum’n’bass som livrett, men for klassisk og jazzfolket er dette virkelig en perle. 

Litt fiklete i bruk om du er av den typen som bytter litt rundt på pick-up’er, på den annen side er det nøkterne designet garantert en del av realitetene som gjør at Heed Quasar gir mye godlyd for pengene. Strømforsyningen som er benyttet i denne testen er altså fra Obelisk-serien, og det finnes en enklere strømforsyning som vil ta prisen tydelig ned. Basert på generell erfaring vil nok standardløsningen med strømforsyning fra samme serie som Quasar hører hjemme i, gi enda mer for pengene, men allikevel fjerne noen snepp med kontroll og åpenhet fra gjengivelsen. 

Alt i alt opplver jeg Heed Quasar som et meget spennende produkt i sin prisklasse, så levende lyd kan jeg aldri få nok av!