Ø. HÆ? Ø! Å, ja!

Ø, øøh, da det var nå litt av et merkenavn. Men bevares, mer enn fett nok for meg. Spørsmålet er om Ø er så heftige at lytteren bare føler trangen til å rope Å!? De ser i det minste sånn ut. Så jeg setter meg i godstolen, lener meg tilbake, og bare klinker til!

Ø produseres hos hos den seriøse Pylon-fabrikken i Polen, for øvrig er eier av Ø-konseptet også importør av Pylon, så det er vel mulig han har trukket med seg aldri så lite inspirasjon fra den kanten. Som dere kan se på bildene er Ø en toveis konstruksjon, i bunn finner vi en solid 12-tommer produsert i USA, et pappelement med brutal magnetkraft. Dette veksler med noe såpass spesielt som en 3-tommers kompresjonsdriver helt nede ved 1200 Hz, denne driveren tar seg så av resten hele veien opp. Et spennende design; toveis med basis i en 12-tommer og en 3-tommer tror jeg knapt jeg har hørt om før. Filteret som deler mellom elementene er nokså bratt, her benyttes et 3.-ordens (-18 dB/ oktav) filter oppover, og et bratt 4.-ordens nedover, hvilket betyr at det er en svært begrenset overlapping der begge elementer spiller i samme frekvensområde. En vanskelig kunst, dette med delefiltre, og såpass avanserte filtre som her, vil ta noe av effektiviteten, allikevel har vi her å gjøre med en høyttaler med høy virkningsgrad. 93 dB / 1W / 1 m opplyses, jeg mener det muligens er en anelse optimistisk, på den annen side er de i så fall ikke alene om akkurat det! Uansett er det fantastisk at Ø Icon ikke på noe sted i frekvensområdet faller under 8 Ohm impedans, dette er rørforsterkermat, ferdig pratet.

 

 

Konstruktøren kan ellers fortelle den spennende nyhet at mer er på gang i Ø-sortimentet, så vel mindre som større modell er underveis. I praksis betyr det både 10″  og 15″, halleluja, dette kan det bli mye moro av, kan jeg love. Det er ikke helt lite moro allerede! Helt grunnleggende låter Ø Icon faktisk ganske snilt, dette litt i motsetning til de konkurrentene som faller meg inn sånn fra start, nemlig Arendal og Klipsch. Nå er begge de omtalte billigere enn Ø, hvilket faktisk er hørbart over hele frekvensområdet, men de nevnte har også et par triks oppe i ermet, jeg kommer tilbake til saken underveis. Ø kan leveres i flere flotte finisher, svart og hvit pianolakk, samt en nydelig valnøtt-finish både matt og blank. Valnøtt koster deg 5000,- ekstra, det betyr et påslag på noe under 10%. Høyttalerne er elegant bakoverlent, de har skrå flater aller veier, kabinettet er godt avstivet, og konemor klarer neppe å plassere blomsterpotter på toppen av dem. Med mindre det benyttes kontaktlim, altså. Ingen muligheter for bi-wiring, en helt fornuftig avgjørelse etter min forståelse av virkeligheten. To solide bassporter munner ut lavt nede på den ene vinklede sideplaten, temmelig elegant det hele.

Frekvenssveipet viser at de oppgitte data på frekvensområde er rimelig korrekte, det opplyses 27 Hz til 20 kHz, men uten spesifikk dB-angivelse så langt jeg kan se. I mitt rom oppleves det som om Ø Icon ruller forsiktig av nedover fra omtrentlig 70 Hz, men mitt rom legger på en del fra 45 Hz og nedover et stykke, så mye av dette kompenseres her i huset. Mellom 30 og 25 Hz skjer en tydelig og bratt avrulling, og ved 20 Hz er det ikke mye output å snakke om i det hele tatt. Sånn generelt vil jeg hevde at med Ø Icon har konstruktøren klart å koble sammen en umulig kombinasjon på godt vis, elementene henger godt sammen, men jeg vil ikke benytte uttrykket “sømløst” denne gangen, for det er det ikke. Det er to elementer med tydelige særegenheter, og det er så å si umulig å få dem til å flette uten å røpe noe som helst. Det sagt, så lever jeg faktisk helt fint med de små artefaktene jeg opplever, fordi totalresultatet uansett er såpass levende, underholdende og involverende, at musikken settes i høysetet hele veien. Visse utfordringer er det vel med de klanglige aspekter i begge retninger, dette er en høyttaler bestående av kombinasjonen mellom dynamisk bass og et fullblods horn som spiller over et stort frekvensområde, “perfekt” er ikke et ord som benyttes i utrengsmål. Ikke at jeg ønsker det, heller, for øvrig. Jeg vil ha livet i toppen, og trøkket i bånn, og det finner jeg i Ø Icon, takk og pris!

 

 

Ø Icon vil ha et sted mellom 10 og 500 Watt i hekken for å spille, jeg synes vel spennet her strakk seg nokså heftig i begge retninger, om jeg skal basere meg på mine opplevelser underveis. 10 Watt er for lite, 500 unødvendig mye. Av for meg litt uforklarlige årsaker opplevde jeg Ø Icon som nokså effektsugne, dog ikke uten unntak, jeg kommer tilbake til dette også. Helt kort vil jeg si at hurtige, stramme klasse A/B-forsterkere egentlig ga meg mest moro, jeg ser for meg noe du kan finne mellom Naim og Hegel, egentlig, Ø elsker nemlig rytmikk og kontroll. Jeg fikk til strålende resultater med både rør og transistor, klasse A, A/B og D, men det var uansett tydelig for meg at spreke, og, ikke minst, kontrollerende forsterkere med solid strømforsyning tryller fram de aller beste sider av Ø Icon. Litt underlig, tatt i betraktning det faktum at de er både effektive og høyimpedante, men det er nå den opplevelsen jeg tydelig opplevde ved test av diverse forsterkere på Ø Icon.

Så banker vi løs på dem, og starter ballet på den virkelig mørke siden med skiva “Black Sabbath 13”. Det oppleves tungt, solid, fullstendig åpent og kontrollert. Vi finner ikke den samme galskapen som hos Klipsch, min subjektive opplevelse her er dessuten at Ø er relativt sugne på masse effekt for å virkelig ta av.  Det spilles med stor presisjon, men jeg sitter i lytteposisjon og savner et eller annet hemningsløst, noe voldsomt og digert. Høyttalerne takler  brutale pulser uten tendenser til overbelastning, samtidig som det oppleves at det er en eller annen klanglig forskjell på basselementet og hornet. Det låter virkelig flott, jeg vil bare skru opp og opp, og blir i grunn mer og mer forvirret, for jeg opplever ikke at noe eksploderer, bryter sammen eller blir ubehagelig. Ø Icon takler alt, svelger alt, formidler alt, fullstendig uten å vise en eneste tendens til stress, og det forvirrer skribenten, selv etter mer enn 25 år med lytting på sånne greier. Ergo skrur jeg opp, opp, opp og OPP!! Til slutt går det galt, dette er første gang jeg opplever å tvinge Spec-forsterkeren i kne så det holder. Det gode er at Spec ikke vrenger som enkelte skumle klasse-D forsterkere, derimot låter det eksakt som en rørforsterker som dyttes alt for langt. Det blir et kaos av fet lyd, bassrot og generell forvrengning over hele fjøla, bare gørr, egentlig. Jeg ser min kones munn bevege seg, jeg ser hennes øyne er oppsperret, men jeg hører ikke hva hun forsøker å formidle, men det aner meg at det ikke er høflighetsfraser. Nu vel, jeg har hatt et par klasse-D forsterkere i hus som ikke har vært nådige når de dyttes over kanten, så jeg er bare lykkelig over at Spec behersker seg med hensyn til ødeleggelser når ting tar av. Konklusjonen her? Store mengder øl og Black Sabbath er en dårlig kombinasjon. Men Ø tar det meste på strak arm, så slapp bare av, volumkontrollen er til for å brukes. 

Men la oss heller se på dagen derpå, der Ole Paus formidler “En bøtte med lys” for å holde oss ved liv etter gårsdagens utskeielser. Det leveres veldig åpent og levende, men igjen har jeg mindre spørsmål sammenhengen mellom elementene; bassen oppleves å ikke være like lynrask som hornet, vi er i det landskapet der vi opplever en sub som sliter med å henge helt med en hurtig stativhøyttaler, på et vis. Det er en viss logikk i denne opplevelsen, kompresjonsdrivere oppleves å være uhyre raske, det skal mye til for et passivt basselement å henge helt med på dette tivoliet, til tross for solid motor. Jeg liker lyden fra dette basselementet svært godt, men det er vel neppe like lynraskt som sin kollega som jobber i de øvre regioner. Jeg opplever det uansett ikke drastisk, det er mer å beskrive som et karaktertrekk enn en feil, etter min bedømmelse. For å unngå misforståelser; det er et enormt solid og presist basselement, som leverer alle varene helt ned uten å bomme en millimeter, men det å kunne være 100% sømløs med noe så hurtig som toppelementet, innebærer stort sett alltid en høyeffekts, aktiv sub-løsning med enorme magneter og stive oppheng. Om jeg tar et par steg opp når motet etterhvert samler seg i mitt sinn, drar jeg til med “Figaros bryllup”, innspilt på Harmonia Mundi. Åjadda, dette er en deilig dynamisk og levende fremstilling, det hører med til historien at Audio Note bidrar sterkt til totalen med sin DAC 4.1X, men allikevel, her viser også høyttalerne sine herlige allround-egenskaper. Klangene er flotte, men muligens  er rommet litt trangere enn jeg opplever det fra mine Doxa-høyttalere. Ikke så merkelig, i så fall, det er enkelte desginforskjeller her, som vi vil ha ganske så mye med saken å gjøre. 

Igjen kommer en ny kveld, det er vorspiel, og hvorfor ikke la rytmikken fra Safri Duo dra i gang kvelden? Oh yea, oh hellyeah! Fytti farao som dette swinger! Det er tight, eksakt og enormt medrivende. Jo, personlig skulle jeg jeg kanskje hatt enda mer vekt i helt bånn, men dette er det realt trøkk i! Mellombassen bærer dette på sine brede, solide skuldre, det låter helt uovertruffent, og jeg kan ikke se annet enn at en hver russ ville fått fullstendig hakeslepp av denne “stadionopplevelsen” vi kan fremkalle i en helt vanlig stue. Selvsagt tvinger vi skuta inn i enda trangere farvann, “Killin’ floor” med Kail Baxley overtar ballet, og igjen opplever jeg at det glipper litt helt nederst her, der hornet er veldig på ballen, kan bassen oppleves som nevnt tidligere en anelse for langsom, når det virkelig behøves attakk og hurtighet. Men misforstå meg rett, bassen er stram, presis og solid, det er bare en touch av “etterslep” om vi pirker litt i materien. Og vi slutter ikke der; “Ways of the ocean” med Medwyn Goodall er en utfordrende låt, med lange, feite synthbasstoner. Det er også en del informasjon oppover, og det blir fort ganske åpenbart at Ø låter som et horn, ikke akkurat overraskende, da. Det er ganske “påslått” oppover, rett over presensområdet, noen vil garantert reagere litt på akkurat det. Jeg gjør i grunn ikke det, Ø låter som nevnt ganske snilt, så konkurrentene er ikke akkurat mindre “påslått”, for å si det forsiktig. Som hintet til tidligere er det noen små utfordringer omring overgangen mellom elementene, på den annen side er det en flott payback helt nederst, der det spilles veldig dypt, bestemt og presist. Jo, noen høyttalere går enda dypere, men Ø leverer her massivt i området omkring 30 Hz, og effekten er formidabel, nydelig, imponerende, en ren og skjær nytelse.

Men horn er nå en gang horn, og det må vi da kunne peke tydelig på, uten at “bruskorkhøyttalerne” (domediskantene) føler seg tråkket på av den grunn. Eller? Vi sjanser på det, og drar i gang Big band Basie med “Moten Swing”:. Åjadda, dette er dynamisk sett friskt så det holder! Fortsatt lite å diskutere at Ø icon er rimelig påslått oppover, men på samme tid vil tidligere omtalte “snille” oppførsel, bremse mye av eventuell problematikk knyttet til dette.  Viktigere er det muligens at denne fremføringen skaper inspirasjon og interesse for så vel musikk som hifi, så vi fortsetter ufortrødent med låta “Cut’n run” fremført av Gordon Goowin’s Big Phat Band fra skiva “The Phat Pack”.  Låta inneholder en veldig distinkt “eksplosjon” fra en blåserrekke, og joda, dette kan man virkelig like. Horn ruler når det gjelder formidling av blåsere, glem aldri det! Og akkurat her skal vi vende tilbake til dette med rørfosterkere på Ø. Jeg var inne på dette med effekt og kontroll, men akkurat på dette punktet setter min moderate 15-Watter et viktig poeng på kartet. Horn låter nemlig kjempetøft med gode rørforsterkere, lynhurtig, klangfullt og heftig. Med Ø er det helt tydelig at det er forskjeller mellom elementene på just dette aspektet, rørforsterkeren serverer en enestående forestilling fra presensområdet og oppover, mens basslementet blir overlatt litt til seg selv. Så her blir bildet tydelig; disse høyttalerne behøver mer av en despot enn Audio Note P2, men velg gjerne rør, for denne eksplosive oppførselen er rent ut sagt vanedannende. Dermed ikke sagt at jeg ikke var imponert over de andre forsterkerne i samme oppsett og med samme musikk, men akkurat horn på horn gjør noe med folk, som nevnt, og en god rørforsterker har noe helt eget å melde i sakens anledning. Ø-leverandøren har solide produkter fra Line Magnetic, i den porteføljen bør det ikke være vanskelig å finne gode partnere, selv om den lille AN-forsterkeren viser seg en størrelse for liten.

Min Audio Note oppleves altså å bli hakket for veik, og da spesielt for kontroll av basselementet. Jeg undrer meg litt over fenomenet, ettersom målinger og konstruksjon skulle være hånd i hanske for en forsterker som den. Men musikkeksemplene taler i tur og orden sitt tydelige språk, selv den lettbente “Dans ma vie” med Yanni Nikofski lukkes litt igjen, og blir ikke så leken og spretten som jeg kjenner P2 til vanlig. Joda, den driver Ø forsåvidt greit, men ikke formidabelt, og matcher ikke Spec M99 på noe annet enn en litt mer “magisk” tilstedeværelse i stemmeleiet. På de tyngre jobbene oppleves det tydelig, “A Dark Knight” fra Batman-filmen mister noe av den enorme oversikten og innsikten i lydkulissene, som resultat av maskering fra et lett utflytende bassområde. Dette skal jeg ikke dvele mere ved, men mens vi er inne på lydkulisser, ønsker jeg å poengtere at ettersom hornet tar såpass stor del av frekvensområdet, unngår vi en del faseproblematikk mellom elementene, og lydbildene blir store og presise. Ikke like enorme som fra f.eks. Doxa 8.2, men også Q-sound håndteres med eleganse, alt i alt en imponerende evne til å sette opp store presise rom i alle plan, akkurat denne egenskapen var en positiv overraskelse. 

Til deres som kjenner mine følelser for Klipsch, må jeg poengtere at Ø er en mer forfinet prosessør enn disse amerikanerne, men dermed at den også oppleves å ha noe mindre av villskapen. Det er naturlige årsaker til denne subjektive opplevelsen, den renheten Ø leverer, sørger for at man ikke opplever at den spiller så tordnende høyt og eksplosivt, selv når volumet er formidabelt. Den framstår mild på et vis, sånn at man bare vil drive videre inn i det uendelige. At jeg tvang Spec-forsterkeren i kne skyldes klart mer mangel på vett enn mangel på Watt, og mer fokuserte tester i edru tilstand slår bena effektivt under teoriene om både tung last og lavt volum. Ø Icon lurer deg rett og slett med sin temmelig omgjengelige natur, så du opplever ikke alltid hvor høyt du egentlig spiller. Hornhybrider er i seg selv en kunst å få til, og jeg har vel så å si til gode å høre den perfekte variant over temaet. Men jeg våger påstanden om at Ø Icon er blant de absolutt beste jeg har hørt av arten, totalt sett. Joda, det finnes litt å gå på omkring forskjell i klangkvaliteter mellom elementene, samt den totale sammenhengen, Ø Icon er faktisk heller ikke den endelige høyttaler, naturlig nok. Men kombinasjonen av renhet, oppløsning, basskontroll, dynamikk og lydbilder, til sammen skaper opplevelsen av en særdeles vellykket høyttalerkonstruksjon til en absolutt fornuftig pris. Jeg gleder meg til fortsettelsen! 

Ø Icon hornhybridhøyttalere, pris 70 000,- ( i sannhetens navn opplyser leverandøren kr. 69 999,- men alvorlig talt…) Pluss på 5000,- for valnøtt finish.

Produsent / leverandør: Mala Audio, Drammen.