Joda, jeg er klar over at jeg tar litt sjanser med en slik kontroversiell overskrift, men tross alt kommer disse høyttalerne fra Arendal… La meg derfor med en gang si at Arendal 1723 Bookshelf S representerer alt annet enn korttenkte snauskaller. Her er det livlighet og stor toleranse hele veien!
Nå tok jeg allikevel ikke overskriften helt ut av lufta. For det er en underliggende kraft, og en insisterende tilstedeværelse som ikke kan overses i disse høyttalerne. Men da er jeg allerede på full fart inn i en seriøs foregripelse av begivenhetenes gang, så la oss heller starte med å si litt om disse høyttalernes grunnleggende, tekniske utgangspunkt. For det første: De kan selvsagt fås i andre finisher enn hvit pianolakk, dersom du ønsker mer anonyme høyttalere enn de relativt godt synlige, elegante boksene som har vært på test. Dernest er de veldig annerledes tenkt ut enn de velkjente Tower-høyttalerne, som virkelig har satt Arendal Sound på audiokartet. 1723 Bookshelf S (for Small) er faktisk trykkammerhøyttalere. Ikke på noen måte et vanlig prinsipp for tiden, dessuten relativt overraskende når vi kjenner storebrødrene som villbasser med høyt volum og generell galskap som mest fremtredende egenskaper. Typiske trykkammerhøyttalere er jo BBC-konstruksjoner med stiff upper lip og en nokså tydelig sjenanse i bagasjen, hvordan kan man få dette til å passe med Arendals nokså brutale image? Som med eksempelvis den legendariske BBC-monitoren LS 3/5A, har også 1723 Bookshelf S lav virkningsgrad, med sine svært moderate 84 dB / 1W / 1 m. Dessuten har den nokså lav impedans også, med sine nominelle 4 Ohm, hold disse data sammen, og resultatet peker utvilsomt i retning brutal forsterkerkraft på menyen med store bokstaver. Men, i klar kontrast til nevnte LS 3/5A, har 1723 S headroom i bøtter og spann, og går slett ikke i metning på samme måte som de litt gammelmodige BBC-høyttalerne. Her er det bare å fylle på med effekt, Arendal tillater inntil 250 W / høyttaler, men igjen, bemerk at dette tallet gjelder ved 4 Ohm, som altså er disse høyttalernes nominelle impedans.
Diskantene sitter i bunn av såkalte wave guides, en slags ropert, som er blant annet er ment for økning av effektivitet. Elementene deles såpass lavt som 1500 Hz, i sin tur betyr denne løsningen svært god kontroll på spredning, og høyttalerne får dermed en lettplassert natur. De tåler vegger og møbler i relativ nærhet, men som alltid anbefaler jeg en del toe in for optimalisering av resultatet. Det viktige med denne høyttaleren blir vel helst å balansere output fra de to elementene, slik at intet overdrives i noen del av frekvensområdet, og akkurat dette har konstruktørene jobbet mye med. Bassene er coated paper med 6,5″ diameter, kassene oppleves svært solide og stive, mens terminalene er ren high end. Nå er det muligheter for bi-wiring for dere som har slike tilbøyeligheter, selv har jeg ikke benyttet meg at denne muligheten. Derimot har jeg benyttet forsterkere fra drøye 15 til 250 W (i 4 Ohm) på disse høyttalerne, og observasjonene er at selv om ingen av dem gjør seg bort, profitterer 1723 S på solid effekt fra forsterkeren. Endelig fant jeg høyttalerne som fikk min Micromega PW-250 til å slå ut i full blomst! Dette siste poenget er faktisk ikke så enkelt som man kan tro; denne forsterkeren har vist seg notorisk kjedelig i lag med den type høyttalere jeg stort sett omgir meg med, dvs. enkel last, høy effektivitet og høy impedans. Micromega-forsterkeren trives først når den må slite litt for resultatet, og det må den når den skal vekke Arendal 1723 Bookshelf S!
De innledende runder viser oss en svært harmonisk høyttaler, jeg skal vokte meg vel for å påstå at dette rangerer blant de mest oppløste og luftige jeg har hørt, men at den er i eksellent balanse, hersker det liten tvil om. Fantastisk sammenheng mellom bass og diskantelement, er knapt i stand til å ane hvor overgangen er, 6,5-tommeren henger unormalt godt med toppen her. Dette til tross for at toppelementet oppleves hurtig på grensen til eksplosivt, ikke på Klipsch-nivå, men med mye smekk, allikevel. Det er mellomtonen som eksellerer. Mye grunnet en kontrollert beherskelse i bunnoktavene, ganske typisk for trykkammer, fremstår mellomtonen med nydelig innsyn og detaljrikdom. Pluss på at blåsere og desslike dermed tillates skinne fritt og åpent ved behov, så har vi en utrolig spennende stativhøyttaler som resultat. På mange måter en nokså slem konkurrent til Roksan TR5 S2, for der sistnevnte er myk, særs veloppløst og elegant, er 1732 S tøffere, tørrere, sintere. Samtidig er Arendal også betydelig sultnere på effekt, på mange måter er de vel kvalitativt på samme nivå, allikevel nærmest som lydmessige motpoler å regne. Begge evner å trekke lytteren med seg inn i musikken, men med helt forskjellige virkemidler. Fascinerende. Og ellers oppgir Arendal et frekvensområde på 65 Hz – 20 kHz innenfor +/- 3dB, men dette vil jeg virkelig karakterisere som svært konservativt oppgitt. Frekvenssveip viser at i mitt rom er det så å si jevn output ned til 30 Hz, fullstendig brukbar på 25 Hz, greit hørbar på 20 Hz, til og med helt nede ved 15 Hz finnes det et eller annet som definitivt bidrar til musikkgjengivelsen. Dette er i sannhetens navn helt unormalt bra for et par stativhøyttalere! Merk allikevel to ting; at et moderat stort element i et trykkammer ikke flytter mye luft, samt at dette ikke er vitenskapelig måling, kun en subjektiv sammenligning med alt annet som er innom av utstyr. Mitt rom legger dessuten på en del ekstra i området 40 – 45 Hz, hvilket passer 1723 S helt perfekt, tatt i betraktning deres langsomme avrulling nedover. Og før jeg glemmer det; disse høyttalerne er THX-spesifiserte, åpenbare valg for kinoentusiastene. Skal du ha dem i front, foreslår jeg å la dem jobbe i lag med en av Arendals brutale sub-woofere, bare.
Går vi løs på musikkeksemplene, overraskes jeg ikke over at disse høyttalerne har utpregede allround-egenskaper. Derimot overraskes jeg over at jeg likte klassisk ekstra godt på dem, all den tid de ikke innehar den organiske eleganse og troverdighet jeg pleier å forbinde med de høyttalerne som gir meg de beste klassisk-opplevelsene. Som Response, som virkelig er noe helt annet enn Arendal 1723 S, bare for å ha det helt klart. Men jeg vil litt tilbake til forholdet mellom Micromega PW-250 og Arendal 1723 Bookshelf S, ja her føler jeg for å sende en takk til Arendal for at de plutselig har fått denne forsterkeren til å framstå med pondus, kontroll og, ikke minst, liv, noe den stort sett ikke har vist mye av i min lange rekke med tester. Som nevnt har jeg spilt med flere forsterkere på disse høyttalerne, mens oppsettet jeg oftest referer til i de følgende avsnitt er: APL drivverk/DAC direkte inn i Micromega PW-250, derfra til høyttalerne, enkelt og greit. Endelig skinner denne klasse-D forsterkeren slik den kan, dette er virkelig en nydelig match! Det sagt; velkjente PRaT-forsterkere fra Storbritannia og Ungarn (sistnevnte dreier seg om Heed, selvsagt) setter fingeren enda tydeligere på det rytmiske og lekne uttrykket fra Arendal, men her mangler man fort litt brutalitet, i stedet.
Vi begynner i det forsiktige hjørnet, med “Trip Hoppin”, K&D Dub; dette kan vel best beskrives som heismusikkvarianten av chillout, men dette er strålende innspilt. Arendal responederer med en presis og eksakt gjengivelse, men jeg mener vel å oppleve en viss mangel på “juice” og klang. Det klinger ikke ut i evigheten, det er litt tørt og noe mer in your face, enn det en såpass atmosfærisk og eterisk låt som denne kan være. Dynamisk sett er det derimot veldig tilstede. Dessuten er det strålende godt organisert, plassering og detaljering trygg og solid. Betydelig dårligere innspillingskvalitet finner vi i Rainbows 70-talls utgivelse, “Long Live Rock’n’Roll”, og dette setter høyttalerne på helt andre prøver. Og det låter tynt, selvsagt, sånn er nå en gang denne innspillingen, ja, den kan faktisk profittere på Spotify i stedet for høykvalitets-CD, all den tid Spotify leverer en noe fetere og mer tilgivende gjengivelse. Det interessante ved avspilling av en SHM SACD fra Japan, er jo at Arendal makter å få dette lytteverdig, uansett. Til tross for et opphav som er forbi en hver mulighet til redning, avspilles dette med en form av harmoni, med en relativt åpen, forståelig mellomtone. Jeg savner ofte de fete og unyanserte 70-talls-anleggene på denne innspillingen (og på Deep Purpless “Burn”, forresten), der er ikke Arendal, heller, men de skaper uansett en herlig tilstedeværelse og atmosfære på den arabiskinspirerte, herlige låta “Gates of Babylon”. Spennende!
Over på mer høyverdig kultur… (?). Arendals egen (ja, byens altså, ikke bedriftens) internasjonalt bejublede jazzvokalist, Inger Marie Gundersen, foredrar “A taste of honey” med stor innlevelse. Her er det mye mer farger enn ved forrige eksempel, men igjen oppleves det som litt kort, og litt lite juice i leveransen. I det hele tatt er denne tendensen til gjerrighet et klart karaktertrekk, men på den annen side fremmer akkurat dette fenomenet presisjon og tydelighet. Det fungerer svært så fint, og instrumentene får sine særpreg, til tross for litt mangler rundt det organiske og levende. Dette er mer tysk enn engelsk, for å beskrive det på en annen måte. Jeg fjerner meg frekt fra det finkulturelle og svever over til de alternatives sfærer, der “Sweet Wilderness” med Medwyn Goodall leverer basstoner fra helvete. Her imponerer Arendal 1723 Bookshelf S formidabelt! De spiller de aller dypeste tonene med nydelig verdighet, helt fullstendig fri for artefakter av noe slag. OK, de flytter ikke mengder luft, de viser ikke størrelsen i den nederste oktavene, viselig nok, men dette er uansett det beste jeg har hørt fra stativhøyttalere på denne låta, punktum. For en verdig eleganse de framviser, balansen er nydelig, dette står ganske enkelt fjellstøtt.
Så må vi over på et tema som egentlig burde være Arendals styrke, dynamikken. Vi benytter “Moten Swing” med Big band Basie; en absurd eksplosiv låt på de beste anleggene, men forskjellene på spesielt høyttalere er formidabel på denne låta. Dynamikken fra disse Arendal-høyttalerne er brukbar, men heller ikke mer enn det. Igjen takles dette med ro og verdighet, men direkte imponerende er det vel ikke. Hadde på mange måter ventet meg mer av akkurat dette med blåser-støt på denne typen semi-horn-høyttalere, det er liksom blåsere som skal være livretten. Joda, blåserne klinger så visst fint, men de eksploderer ikke i trynet på meg, slik en blåserrekke fra det virkelige livet gjør. Vi kan fortsette med “A Dark Knight, Hans Zimmer’s mesterlige filmmusikk. Og igjen setter Arendal nærmest en ny standard, altså, en stativhøyttaler skal vel ikke kunne få til dette!? Her flyter 1723 S på en fantastisk evne til å takle utfordringer, samt en helt nydelig balanse i alt som leveres. Dette er storslått, velorganisert, og atter føler jeg for å benytte utrykket verdig beskrivende for den ro og soliditet disse høyttalerne formidler.
Jeg var inne på dette med klassisk musikk, av årsaker jeg er litt usikker på nyter jeg måten Arendal 1723 Bookshelf S formidler klassiske verker. Det er nok balansen og kontrollen som gjør hoveddelen av jobben for meg, tror jeg, for jeg har faktisk også visse innsigelser. Vi kjører det melankolske korverket “Misére”, mesterlig innspilt av Harmonia Mundi, og joda, det er fint å lytte til, så definitivt. Utfordringen går på at vi vel mangler siste rest av emosjonsformidling, som ville kunne løftet dette korverket fra vakkert til gripende. Her blir det nok litt for enkelt og uorganisk fra Arendals side, men de består testen på ren og skjær kontroll over begivenhetene. Så over på en av Vivaldis swingende verker, denne gang “Konsert i G-moll for 2 celloer (og en masse annet)”, der Harriet Krijgh trakterer en av celloene. Dette viser på en flott måte hvorfor jeg liker klassisk på disse høyttalerne. Det er den verdige (der var det igjen!) og organiserte gjengivelsen, intet går galt, det er lite å peke på av tøys og tull, det bare spilles av uten bekymring. Det er rytmisk og lekent, det er heller ikke her veldig organisk i klangmønsteret, men det er uangripelig i sin ryddighet, og gjør man det slik, blir presisjonen et aktivum som behandler et stort orkester med kontroll og balanse.
Arendal har med sin litt uvanlige konstruksjon skapt en meget spennende og altetende høyttaler i form av 1723 Bookshelf S. Ikke de mest oppløste, elegante eller forfinede formidlerne i bransjen, men en særdeles tolerant og velbalansert høyttaler er det så definitivt. Gir du dem solid med strøm, og en god kilde, vil de svare med å spille av alt du kan finne på å kaste på dem med den største selvfølgelighet. Dere som har lest hele teksten, vil se at jeg stadig vender tilbake til uttrykket “verdighet” i beskrivelsen av disse høyttalernes måte å spille musikk på. Med det mener jeg at de takler alle påkjenninger på solid, fornuftig måte, det er aldri noe juks eller overdriv, det er en helt fantastisk balanse som bærer en hver påkjenning på sine sterke skuldre uten å mukke. Du har relativt fritt valg av forsterkere, avhengig av hva du vil oppnå, men jeg foreslår godt med effekt til rådighet, det er ikke laveffekts rørforsterkere som er førstevalget her, nei. Klasse D eller britiske forsterkere i den noe høyere ende er vel mine personlige førstevalg, men her er det som nevnt ganske åpent. Alt i alt en helt nydelig, levende og bunnsolid høyttaler fra Arendal!
Arendal 1723 Bookshelf S, priser fra 11 990,- / par, regn med noe tillegg for pianolakk.
Kontakt LSound for mer info.
Rognliens hifi-blog 