I 2017 var det 10 år siden Leema kom på markedet med sin toppmodell, den integrerte forsterkeren Tucana. Senere kom også en Mk.2, og dette er nå altså toppet med jubileumsmodellen Tucana II Anniversary Edition. Rognlien lytter med spenning!
På mange måter kan en vel undre på om Leema sikter mot stjernene med sin Tucana, eller i det minste mot himmelen. På den sydlige halvkule finner vi stjernebildet Tucana, navngitt etter den Syd-Afrikanske fuglearten Tukan. Og wow, kan Tucana synge! Med sine solide 150 Watt i hver kanal, full dual mono layout, og to solide ringkjernetrafoer, veier den inn med 18 kilo, og frykter neppe tung høyttalerlast. Det er enkelte kosmetiske detaljer som skiller jubileumsutgaven fra originalen, men det er på innsiden de mest spennende endringene finnes. På utsiden glitrer det i enkelte kromdetaljer, mens innsiden har blitt påspandert nye, oppgraderte trafoer fra Noratel, kraftigere printbaner, audio grade kondensatorer fra Nichicon, samt bedre internkabling. Byggekvaliteten oppleves som tilnærmet fantastisk bra, det er nærmest en japansk high-end kvalitetsfølelse med denne forsterkeren, det er solid, funksjonelt og elegant hele veien.
Vel på plass i et oppsett bestående av strålende produkter som Audio Note DAC 4.1X, APL DAC DSD-S EX, og Acoustic Solid platespiller med Doxa’s fantastiske RIAA-trinn, spares det ikke akkurat på kildekvaliteten. Leema Tucany II Anniversary Edition responerer da også forbilledlig på høy signalkvalitet, jeg blir ikke mindre sikker på min påstand om “source first”-filosofi etter dette, kan jeg si. Særlig kombinasjonen av Audio Note DAC var en dundrende (bokstavelig talt) suksess, det er mye krutt i denne forsterkeren, det er lite å debattere omkring. Kruttet har den all hovedsak levert til Doxa 8.2 Signature, en lettdrevet høyttaler med svært så åpenbare kvaliteter, og en nydelig match med Leema-forsterkeren. Man kan kanskje tenke seg at Leema med sitt britiske opphav (Wales), vil falle inn under “PRaT-paraplyen”, forsterkere der tempo, rytme og timing er hovedfokus i gjengivelsen, men Leema har faktisk valgt noe annerledes. Her er den en relativt tydelig varme i gjengivelsen, paret med en solid, ja nærmest brutal, mellombass, og en helt nydelig, søt mellomtone, som til sammen skaper en svært likandes gjengivelse. Det minner meg om Electrocompaniet på stereoider, rett og slett.
Jeg forventet meg ærlig talt intet spesielt av Leema Tucana II Anniversary Edition, om sannheten skal fram. Hvor mye gøy kan du ha med en standard, klasse AB-forsterker, egentlig? Ja, det morsomme er jo at åpenbart er litt av hvert! La meg gjette at de innvendige detaljene har sine effekter, kanskje spesielt de oppgraderte kondensatorene? Et eller annet må det tross alt være som skaper denne presisjonen, i kombinasjon med en nokså unormalt fargerik og innsiktsfull mellomtone, dette er kort sagt en klasseforsterker. Ha i minnet at jeg nettopp har hatt besøk av en helt fantastisk integrert forsterker fra Spec, en av mine absolutte favoritter. Til tross for dette, imponerer Leema meg fortsatt. De to tingene jeg setter aller mest pris på av en lang rekke positive egenskaper, er slagkraften i mellombassen i lag med klangrikdommen i mellomtonen, disse aspektene skaper til sammen en nær magisk gjengivelse på de aller fleste musikkstilarter.
Så kjører vi musikk. Det er mye imponatorfaktorer i denne forsterkeren, for meg er det absolutt mest imponerende at den kombinerer den store, voldsomme oppførselen med så mye finesse, akkurat den varianten er nokså sjelden vare. Du kan vel finne noe av det samme fra Luxman og Accuphase, kanskje, dette er lyd man fort blir glad i. Veldig glad i til og med. Jeg fikk plassert et barnslig flir i ansiktet så snart jeg lot Shirley Bassey foredra “Rythm divine” i lag med dybdemestrene Yello, det ble en ren maktdemonstrasjon direkte fra start. Dynamisk og digert, levende og nært. Dæven, hvor inspirerende! Bare å feie på videre, så jeg lot meg lede inn i fristelse, og ville høre trommer. Mye trommer. “Drums les du tons”, betyr det tonnevis med trommer, eller trommer i sanddynene…? Jeg gjetter på det første. Veldig smekk i denne forsterkeren, altså. Hurtig, transientvillig, kraftfullt. Man ville normalt tro at en såpass stor tyngde i gjengivelsen ville skape en maskeringseffekt, men det er jo her Leema virkelig viser sine kvaliteter. For det sprudler med klangfarger midt i villskapen, det er fullstendig under kontroll, selv når jeg spiller avsindig høyt! Moro!
Nå hører det med til forrige avsnitt at dette var typisk audiofile innspillinger, da, mange forsterkere takler denslags både fint og flott. Så vi må nok utfordre også Leema Tucana II Anniversary Edition med litt elendige innspillinger, også. I dag faller valget på en gammel Uriah Heep-skive, “Demons and Wizards”, der det på min CD ligger en bonuslåt av en noe spesiell karakter. New Zealenderen Gary Thain hadde akkurat overtatt som bassist i Uriah Heep i 1972, og jeg må si at her kastet de vel bort en gudbenådet gitarist til bassens forbannelser, eller? For han gjør en gedigen show-off med låta “Why” (Extended version), altså, han varter opp med et basspill av en annen verden, dessuten er låta både swingende og gøyal i tillegg. Ja, nå tok rockelivet knekken på den gode Gary etter noen år, han fikk i seg en kraftig kombinasjon av elektrisk strøm og generøse mengder dop, og fikk sparken fra bandet etter 4 – 5 skiver. Og ikke så lenge etter forlot han kloden, like godt. Men han viste verden hvilken bassist han var i denne låta, og Leema foredrar dette på forbilledlig vis. Her skapes så mye plass, på samme tid som det eminente basspillet står tydelig fram i miksen. Koring, keyboard, gitar, vokal, alt manifisterer seg med all mulig eleganse og tydelighet, dette er helt enormt flott! Den ekstra varmen forsterkeren leverer passer så absolutt til 70-talls innspillinger, bare for å være helt tydelig på det.
Jeg kjører videre med en av mine absolutte favoritter, “In Session” med Stevie Ray Vaughan og Albert King, som setter hverandre i stevne for en TV-innspilling i 1983. Hvil i fred begge to, forresten, jeg kommer aldri til å glemme noen av dere. Skiva begynner modig nok med “Stormy Monday”, Albert King er blues in persona, der han speller, synger og beretter seg gjennom denne skiva, dette livet, samtidig som han trekker og narrer ren magi ut av sin yngre, men oj så sultne gitarkollega. Sammen er de dynamitt! Ikke nødvendigvis en nydelig innspilling denne heller, men Leema Tucana bevarer livet, og slår bokstavelig fast rytmen og trøkket i låta. Rasende tøft! Lett å skille de to “kamphaner” som flommer over av strengenes energi, lett å følge en noe ullen basslinje, lett å legge merke til trommeslagerens hihat-jobb, stortromme, skarp og tam’er. Wow, det vekker lyster i meg, og jeg bare må dykke inn i den 15 minutter lange historien om Hendrix, Joplin og Collins på Fillmore West… For en tilstedeværelse! Her bidrar dessuten Leema glitrende med feite, deilige gitarklanger, en herlig, levende opplevelse. Det er for øvrig et interessant fenomen jeg har lagt merke til, forresten, og det er at et hvert oppsett jeg lever med over noen uker, ser ut til å forme min musikksmak. så lenge Leema har vært i huset, har jeg tendert mot mye rock og blues, det er den kraftfulle mellombassen, slagkraften og fandenivoldskheten som driver dette, såpass er jeg sikker på. En underholdningsmaskin, dette her, en kraftfull, kontrollerende og overbevisende underholdningsmaskin!
For å si enda mer om dette trøkket og denne solide kontrollen, fyrer jeg opp “Elephants on ice skates” med Brian Bromberg, etter dette tviler du aldri mer på kraft og kontroll fra Leema Tucana II Anniversary Edition, såpass kan jeg love deg. Dette er det skyv i! Det som derimot fort skjer, er at du får helt dilla, og går løs på 20 minutter “A Dark Knight” fra Batman-trilogien, Hans Zimmer er komponisten, selvsagt. Størrelse? Du ba om det! Små høyttalere blir store, store høyttalere blir enorme! Dynamisk sett mangler det ikke stort, det er en uendelighet av kraft og brutalitet å øse av. Vel, det hører med til historien at jeg stort sett bruker lett, effektiv last, men jeg føler meg faktisk hensatt til min periode med 300 Watt McIntosh, når sant skal sies. Som å være ombord i ei skute i storm, mann. Hele tiden uten at noe kommer ut av kontroll, snarere tvert om, fullt innsyn selv om sofaen rister under meg, og rommet skjelvende omfavner meg. Oh, I love this! Dette peker også på at store, klassiske orkestre behandles med både kraft og eleganse. Altså, selvsagt har jeg hørt enda bedre klang og “stofflighet” fra gode rørforsterkere og svindyre Spec-saker, men som tidligere nevnt er kombinasjonen av en aldeles voldsom størrelse og elegant klangstruktur en ganske vanskelig øvelse, som Leema håndterer med et fullstendig avslappet pokerfjes. Det er til og med sånn at når volumet går opp, er det som om den strammer musklene, og bare drar til, det er som om den rett og slett nyter å være på jobb!
Jeg er overrasket over Leema Tucana II Anniversary Edition, altså. Den besitter overraskende fine klanger, åpenhet og kontroll. Det er alt i alt en svært vellydende, vellykket konstruksjon. Den er utvilsomt direkte brutal i bassområdet, dette er nok et valg Leema har tatt av rent underholdende karakter, men så lenge det turneres helt uten å maskere resten av lydbildet, er det jo helt genialt. Dette er rå, skruppelløs klasse-A/B-makt, rett og slett. Leema Tucana er rask, transientvillig, tung og sint. Toppet med et enormt bra innsyn, mener jeg dette er en av de mest spennende transistorforsterkerne jeg har hørt i prisklassen under omtrent 50 høvdinger. Og i skrivende stund er den på tilbud, så om du er på utkikk etter den tøffeste gutten i klassen, er dette øyeblikket du har lett etter!
Leema Tucana II, Anniversary Edition, integrert forsterker 2 x 150 Watt,
Veil. pris 49 950,- Akkurat nå (april 2019) 39 960,-
Du finner den hos Moet Audio i Stavanger
Rognliens hifi-blog 