Norsk Standard

^{Summary in English:} Despite costing just a fraction of the worlds well known reference pre amplifiers, the Musical Innovation Mi 23.5A, hand built in Norway to immaculate standards, performs on par with them all. From the enormous power supply, via the power amp sized battery of high quality capacitors, all the way through the sophisticated volume control and circuitry, this is an absolute high end product in all aspects and positive meanings you can find.

Apart from the fact that it delivers with total control, raging power, foot tapping rhythm and pitch black background, this unit adds nothing. This is like opening a wide wall into the studio and recordings, letting you enjoy the music as if you were in the control room. It’s still silky and smooth, lightening quick, even brutal when needed. It drives all power amps, whatever the input impedance, with ease and gusto, leaving the listener with a musical experience normally costing many times more than the asked price for this unit.

It is a pity that the international markets are unaware of this Norwegian treasure, it’s about time that these products find their way out of the small town in Norway, and start mingling with the ultra high end brands out there. High end importers of the world, take notice; The Musical Innovation Mi 23.5 (and all its siblings) are w-a-a-a-y too good to remain the secret they are today!

Your local power plant….

Joda, jeg har hatt denne forforsterkeren innom i en tidligere versjon, men grunnet en del oppgradering av viktige detaljer i konstruksjonen, har jeg tatt i mot besøk igjen. Møt Musical Innovation Mi 23.5A med stor strømforsyning!

Kunne ikke unngå å nevne strømforsyningen allerede i innledningen. Vi snakker tross alt om en forforsterker, men vekta viser oss at det hadde fungert strålende til forsyning av selv nokså solide effekttrinn, dette her. Men så er det dette med norsk standard, da. Konstruktøren, Roar Malmin, har i en mannsalder vært den største driveren for bunnsolid strømforsyning til hifi, og han har aldri vært mer klar på dette enn nå. Ikke vet jeg om vi har ham alene å takke for disse bunnsolide, norske strømforsyningene, men sikkert er det at han hele veien har vært en tydelig pådriver for soliditet i akkurat dette ekstremt viktige punktet. Nevnt er strøm; når alt vel er koplet opp og påslått, kan vi benytte den gedigne fjernkontrollen til alle fasiliteter på forforsterkeren, det finnes også en underliggende meny å leke med, for noe sjeldnere settinger.

Mi 23.5A er en komplett dual mono-konstruksjon, inneholdende en enorm bank av elektrolyttkondensatorer, også denne mer enn nok for en solid integrert forsterker, det er liten tvil om at Musical Innovation mener alvor. Den jobber i ren klasse A uten feedback, til tross for dette driver den en hver effektforsterker med den aller største selvfølge, og tro meg, jeg har prøvd den på virkelig lav impedanse. Her understøttes den av den temmelig kompromissløse strømforsyningen, selvsagt, så du er sikret en absolutt stabilitet uansett hvilken effektforsterker du eier. Selv har jeg kjørt den på både transistor og rør effekttrinn med total og lytefri kontroll og kvalitet. Det lille som kan innvendes på dette produktet, er mangel på merking av innganger, i kombinasjon med litt forvirrende layout på baksiden, og da toppet av mangel på bruksanvisning, selvsagt. For å ta det siste steget over til full profesjonalisering, anbefales solid innpakning i esker med merkenavn, samt en tydelig bruksanvisning, det burde være mulig å få til, synes jeg. Grunnen til at jeg mener dette må til er faktisk ganske viktig, og jeg skal slippe katta ut av sekken med en gang. Mi 23.5A er nemlig en av verdens absolutt beste forforsterkere, uansett pris, og et slikt produkt burde pakkes inn og presenteres som nettopp det. Verden burde få opp øynene for Musical Innovation!

I det daglige benytter jeg en strålende DAC / forforsterker fra Abbington Music Research, en DP-777SE, rørbestykket, et velbygget og gjennomført klasseprodukt. Denne har også fått operere som ren DAC i de oppsettene jeg har testet ut, i bruk har også vært AN DAC 0.1X og Heed Obelisk DA. Det mest interessante og absolutt minst begripelige i disse testene, var altså at med Mi 23.5A i kretsen, altså mellom AMR DP-777 SE og effekttrinnet, så ble totalen bedre enn om jeg bare brukte AMR! WTF, liksom? Her må det være et eller annet med impedansmatching eller noe strømrelatert, som gjør at når AMR ser inn i Mi pre i stedet for en effektforsterker, så jobber den mer avslappet og dermed mer detaljert og dynamisk, enn om den må trekke hele lasset alene. Ikke kjenner jeg hele årsakssammenhengen her, men faktum er at jeg ble regelrett himmelfallen i det jeg satte Mi 23.5A inn i signalkjeden, og hele anlegget våknet til liv som om det var første vårdag!

I mitt liv har jeg hatt besøk av, eller lyttet til noen aldeles fantastiske forforsterkere; toppmodeller fra Lamm, Mark Levinson, Dan D’Agostino, Audio Note, Naim og et par – tre til. Disse har satt spor hver på sitt vis, men det som er nærmest urovekkende oppe i alt dette, er jo at kjellerbedriften Musical Innovation uten blygsel melder seg inn i denne gruppa, det skulle knappest gå an, men det gjør det, altså. De nevnte forforsterkerne har alle noe helt eget over seg, en ro, en storhet, en rytmikk og en dynamikk som skaper stor musikkformidling. På mange måter er Musical Innovation Mi 23.5A kvintessensen av dem alle, selv om jeg heller mest i retning av at dette skaper mest minner om Naim for min del. Kan det ha noe å gjøre med den enorme strømforsyningen de begge rår over? Det er den selvfølgelige kombinasjonen av kontroll og rytmikk som frembringer disse levende minnene, så det er ikke helt utenkelig at den solide kraften på forsyningssiden har noe med dette å gjøre. Lydmessig lengst unna i nevnte gruppe finner vi nok Audio Note, disse legger inn en eller annen “magi” som kan oppleves fra de beste rørkretser, men som ikke nødvendigvis er så 100% korrekt, når det kommer til stykket.

Hvordan låter så Musical Innovation Mi 23.5A? Jo takk, bare bra! Nevnt er rytmikken og den selvfølgelige avslappede kontrollen, men vi har ikke sagt så mye om autoriteten, enda. Men den må virkelig nevnes, for det er på dette punktet de virkelige high-enderne utmerker seg, og Mi 23.5A er intet unntak i så måte. Det oppstår en voldsom slagkraft, samtidig som kontrollen og detaljeringen, også helt nederst, er uten lyter. Dermed møter man et produkt som “ikke låter i det hele tatt”, da i den mening at det oppleves kun som en fullstendig åpen vegg inn til musikken, mer enn at vi har et produkt som formidler gjennom en åpen dør. Sagt på en annen måte; vi hører ikke produktets påvirkning, kun musikken som uhindret flyter igjennom. Dette blir fort et slags filosofisk problem for meg, når sant skal sies, for hvordan kan jeg egentlig vite det? Jeg har hørt produkter som engasjerer meg mer, samtidig som jeg neppe har hørt produkter jeg ikke på noen måte kan peke på særegenheter ved. Men jeg finner ingen særegenheter med Mi 23.5A! Jeg bare opplever at her er det ikke noe å tilføye, det er levert, plassert og akseptert! Det er ett fett hva jeg spiller, små klassiske ensembler, store symfoniorkestere, jazz, elektronika, viser, pop, rasende rock, alt sammen bare flyter uhindret og elegant fram til effekttrinnet. Fort gjort, da, å somle vekk noen av hemmelighetene i den delen av anlegget, dessuten kommer vi til høyttalerne etter hvert, også…

Jeg har benyttet tre effekttrinn, rør, klasse D og klasse AB. Spesielt rørtrinnet har vært nyttig; det er et svært så åpenhjertig trafobasert 300B-trinn fra Audio Note, og, for meg nokså overraskende, et supert treff i lag med Mi. 23.5A. Litt sånn helligbrøde, det der. Rør foran og transistor bak, det er kosher. Transistor først og rør etterpå, det er haram eller syndig på en eller annen måte. Men jeg har blitt så gammal nå, at jeg synder uten anger, og denne synden ga mersmak, ganske enkelt. Presisjon + magi gir mye moro og stor innsikt i musikkens sjel, tro en romantiker på hans språkblomster, for de vokser i næringsrik jord. Som nevnt var overgangen fra min normale forforsterker til dagens testobjekt, en real vekker, og umulig å overse.

Så går vi løs på det musikalske utbyttet. Som allerede nevnt et par ganger, er det nærmest vanskelig å si veldig spesifikt og eksakt hva denne forforsterkeren (ikke) bidrar med, rett og slett fordi fravær av farging og egenart, er dens mest fremtredende væremåte. Men noen egenskaper har den allikevel, og jeg vil forsøksvis beskrive disse i de kommende avsnitt. Først ut er “Til the end” med James Hunter, og han må jeg jo knytte noen kommentarer til. Han hører ut som en 80 år gammel herre med fjernt opphav et sted rett nord for ekvator på det Afrikanske kontinent, men det er så feil som det kan få blitt. Mannen har sitt opphav og oppvekst i Essex, i dronningens eget England, og han var kun 46 år da dette verket ble festet til minnekretsene i opptaksstudioet i 2008. Den rent ut usedvanlige åpenheten i Mi 23.5A fremlegger et vakkert, opplyst landskap uten skygger og støv, stemmens mikroskopiske særegenheter fremkommer totalt uanstrengt, selv på høyttalere med omtrent gjennomsnittlig oppløsningsevne. Fascinerende.

I en helt annen ende av det musikalske spektrum finner vi Brian Bromberg (sjekk denne mannens biografi, hvem er det han ikke har spilt med??) og hans funky, hardtslående “Elephant on ice skates”, og her kommer den virkelige oppvåkningen! Joda, jeg opplever at min AMR pre gjør dette også med bravur, men dette her…? Først og fremst kontroll. Det er stål i ben og armer, samtidig som innpakningen er i silke, aldeles ubegripelig. Dernest kommer slagkraften, eksplosiviteten og luftigheten, det hele servert med en nær umulig, avslappet selvfølgelighet. Basstonene har fått større plass, nei forresten…, hele rommet har vokst, og alt har fått større plass, er vel rett å si. Rommet er åpnere, luftigere og gir mer plass til alt som er der, og plutselig er det mer i det rommet enn noen gang før. Man kan følge den enkelte blåser, sortere ut bassens slap og anslag, elske klangen i trommene, og nyte av den sikre, slagferdige rytmikken. Aldri hørt dette bedre.

Som de fleste av mine lesere har fått med seg, er jeg en sucker for drittmusikk fra 70-tallet, og sånt har jo sine sider. Mange systemer som passer godt med disse både magre og til dels elendige innspillingene, har løst utfordringene ved å levere fett og unyansert, og på den måten legge sin egen “remiks” inn i gjengivelsen. Dette vil definitivt ikke Mi 23.5A være med på. Men genialiteten fremkommer uansett, og jeg benytter Black Sabbath med Dio på vokal som eksempel. “Sign of the Southern Cross” er rett nok innspilt i 1981, men poenget er uansett det samme. Her regelrett tryller Musical Innovation med et utfordrende utgangspunkt, her fremkommer hittil ukjente klanger og detaljer, og all hardhet er som pustet bort av en mild bris. Samtidig er den nevnte kontrollen såpass fremtredende, at totalbildet blir en ren nytelse. Stemmen fremkommer så tydelig og så organisk at det er en fryd å lytte på, mens grunnmuren, trommene, bassen, de står der, fjellstøtt, detaljert, kontant. Det finnes med andre ord noe i den innspillingen som gjør den høreverdig så det holder, for selv om jeg digger låta, så kjente jeg ikke til alt dette her!

La oss avslutte med klassisk. Bach er vel min favoritt av de store, og jeg velger litt vilkårlig Brandenburger med Berliner Filarmoniker under ledelse av Herbert von Karajan. Det er kropp på tonene når Mi spiller opp, dette kommer ikke som noen bombe, akkurat, så å si alt jeg har hørt fra den kanten gjennom 25 år har hatt dette som et av sine varemerker. Så også med Mi 23.5A, men nå mer sofistikert enn noensinne. Dette medfører at strykerne får en moderne, varm klang, underbygget av den fullstendiger roen som preger gode high end produkter. Klassiske orkestre understreker dette tydeligst av alle musikkformer, det er fullstendig ro, det er et fantastiske innsyn inn i et enormt rom, det er dybde, høyde og bredde. Og sannelig dukker det stadig opp detaljer av alle mulige former når man minst aner det.

Det er litt vanskelig å formidle essensen av de mest gjennomførte produktene, egentlig. Jeg har ofte vært i tvil om de nyere DAC / pre-løsningene har gjort forforsterkere unødvendige, men Mi 23.5A setter dette skapet ettertrykkelig på plass. Ja, Musical Innovation har med sin mest påkostede forforsterker tatt steget inn i verdensklasse, der den utfordrer produkter langt over sitt eget prisnivå. Sånn sett er vi heldige her i Norge, ettersom vi kan handle dette direkte hos produsent, og ender med en pris som kan takles av noen fler enn de mest ekstreme blant oss. I det hele tatt burde de fantastiske “kjøkkenbenkprodusentene” vi har i dette landet, Doxa, Musical Innovation, Aura Fidelity, og eventuelle andre jeg har glemt i farten, gjøre noe i lag for å komme seg ut til folk i alle land; disse folka har skapt en kulturarv vi må ivareta! Hvem skal forvalte denne arven når de lett aldrende hovedpersonene legger av? Sikkert er det at arven er noe som burde ivaretas, og sikrere bevis enn det som fremlegges i og med Musical Innovation Mi 23.5A med stor strømforsyning, kan du neppe finne. Jeg er rimelig sikker på at dette produktet er toppen av hva som har blitt konstruert og bygget av forforsterkere i dette landet, og er du ute etter å høre hva som bor i resten av anlegget ditt, skal du unne deg en lytt. Forforsterkere kommer ikke så mye bedre enn dette her, selv om du kan finne noen som er veldig mye dyrere!

Musical Innovation Mi 23.5A med stor strømforsyning, NOK 80 000,- (juli 2022)

Design og produksjon: Malmin Audio Design, Hokksund, Norge

(Det finnes også en noe mer moderat strømforsyning som tar bort i området 15 000,- av prisen)

SECOND OPINION fra hifi-nestor Knut Vadseth

Like god som et stykke ledning?

Denne norske luksus pre er rålekker, overbevisende tung og lydmessig helt i verdenstoppen. Men er den nødvendig?

Av: Knut Vadseth

Det var i midten av 70 årene at engelske hi-fi produsenter kom med rådyre høyttalerkabler som de påstod kunne forbedre lydkvaliteten samtidig som Quad(?) reklamerte med at deres
forsterkere var like forvrengningsfrie og nøytrale som nettopp en passiv kabel. Samtidig begynte en storhetstid for norske effektforsterker som absolutt var i verdenstoppen, men som ofte jukset med kvaliteten på forforsterkeren som jo også gjerne inneholdt et nødvendig RIAA-trinn til magnetpickup’en med sitt ekstremt dårlige utgangsnivå. De av oss som kjøpte
en bedre forforsterker, gjerne bestykket med rør, opplevde en ytterligere forbedring av den totale lydkvaliteten enn det Electrocompaniet, Doxa, Dynamic Precision og senere Hegel og Adyton fikk til med sine enklere og til dels passive løsninger.

De fleste av oss hørte simpelthen at lydbildet ble mer storslagent, detaljert og overbevisende naturtro med en god forforsterker, denne dessverre ofte like kostbar eller enda dyrere enn effektforsterkeren. Også kabler fikk større betydning desto bedre resten av utstyret var, selv om vi alle var enige om at prisene på «de beste» var hinsides med spesielt grådige kalkyler.

Kabler?

Selv om jeg har et ganske brukbart lager av gode signalkabler, ble likevel kabler det største problemet med evalueringen av denne kostbare forforsterkeren. Jeg opplevde konsekvent at kablene var begrensningen når jeg prøvde å sammenlikne lyden direkte fra APL- CD spilleren med bruk av innebygd volumkontroll for så å sette inn testobjektet med diverse signalkabler- balanserte og ubalanserte.Hm!

At forforsterkeren også trengte usedvanlig lang tid for å oppnå optimal lydkvalitet, gjerne et par-tre uker moderat spilling, er neppe noe egentlig problem men et tips om å være litt tålmodig før man eventuelt avsier sin dom

Og med disse ord ønsker jeg velkommen den lekreste og mest påkostede norske forforsterkeren jeg vet om, riktignok uten innebygd RIAA: MI 23.5A konstruert og bygget av Roar Malmin.

Testkompleksitet

Tidligere Fidelity lesere kjenner til både stue og til dels utstyr i testrommet med den allerede nevnte APL Super CD med separat DAC med digital volumkontroll, 180 watt rør monoblokker fra amerikanske Rogue og de største Respons høyttalere. Kabler er for tiden Nordost Valhalla (gammel type, jeg har ikke råd til de seneste), men det var da jeg trengte et ekstra sett med balanserte signalkabler til forforsterkeren at jeg fikk problemer. Jeg hadde ikke et ekstra sett Valhalla. Og selv ganske dyre og anerkjente signalkabler mistenkte jeg reduserte enkelte parametre i lydopplevelsen. Jeg håper likevel at jeg klarte å høre tvers gjennom eventuelle problemer ved å prøve flere gode kabler, både balanserte og ubalanserte.

Men også Håkon Rognlien, som generelt er mer skeptisk til kabler enn meg, var rask til å luke ut visse kostbare og anerkjente kabler som tydelig reduserte musikkgleden, ikke minst når det gjaldt parametre som klangfarver og rytmikk.

Mangel på språk

Et linjetrinn som dette kan synes å ha en beskjeden funksjon i lydkjeden på et topp anlegg. Teknisk er det ikke mye å vise til, selv om erfaringen tydelig viser at forforsterkeren har stor betydning i praksis. Men lyd er langt mer komplekst enn de fleste tror, og våre ører er istand til å oppfatte langt mer enn antatt. Dette gjelder alle, ikke bare såkalte «gullører», en rase som i virkeligheten er like tallrik som enhjørninger.

Det er altså mye mer enn lys eller mørk klangbalanse, som er viktig. Ikke minst evnen til å skille mellom direktlyd fra instrumenter og vokal i forhold til studioklangen. Og ikke minst presis fokus av disse, samt bredden og dybden av det totale lydbildet. Også det rytmiske aspektet som har med hastigheten av transientene å gjøre, er et parameter vi grovt undervurderer. Men som betyr mye for opplevelsen av rytmikk og driv.

Hvorfor vi beskriver så få parametre ved bearbeidingen av lyden via et typisk linjetrinn, er neppe fordi vi ikke hører forskjell, men simpelthen fordi vi mangler språk til å beskrive disse forskjellene. Og uten språk er det også vanskelig å huske ulike detaljer. Selv om ulike teknologier i mine ører nærmer seg hverandre lydmessig, er det fremdeles forskjell mellom typiske transistor og rør preamper hvor rør generelt er litt mer forsonende og kamuflerer dårlige lyd med et mykt teppe (halo), mens transistor varianten er noe mer hardtslående og tilsynelatende mer detaljert. Og så er det utallige eksempler på noe nesten tvert imot. Vi snakker tross alt om hi-fi…

Lyden av MI 23.5A

Førsteinntrykket av Malmins nyeste kreasjon, var at dette var en veldig god transistor pre, men uten den gåsehud opplevelsen og tilstedeværelsen jeg har opplevd med noen rørkonstruksjoner til omtrent samme pris.

Men det var før jeg dro på hytta i pinsen med MI 23.5A konstant koplet opp i hjemmeanlegget. Etter drøye 2 uker var lyden så mye mer fargerik, detaljert og frodig at jeg umiddelbart tenkte på den fantastisk gode, men rådyre Master Sound forforsterkeren fra d’Angostino som jeg faktisk eide en periode. Her var lydmessig utrolig mye likt! Selv etter lytting over mange uker, tenkte jeg stadig på lyden av denne når jeg lyttet til den norske konstruksjonen. Dette selv om jeg stadig var i tvil om jeg hadde klart å isolere lyden av Malmin Mi fra kabler og alt annet i lydkjeden. For, omtrent som redaktør Håvard Holmedal engang sa det: Å teste en hi-fi komponent er som å beskrive kvaliteten av en god Cognac etter at denne er blandet med Cola, lime og diverse eksotiske krydderplanter!

Mens jeg i alle år konsekvent har opplevd langt bedre lyd med en god pre enn direkte via volumkontrollen på CD/DVD spilleren, opplevde jeg for første gang at en pre var en unødvendig luksus da jeg anskaffet min APL dac. Dette forandret seg lite ved denne testen selv om jeg stadig følte at de ekstra kablene på forforsterkeren hele tiden var en litt urettferdig brems på godlyden fra MI 23.5A. Og ærlig talt var lydforskjellene stort sett akkurat dette: små nyanseforskjeller. Det var var vanskelig å kvalitetsbestemme de ulike parametre, og nesten umulig å slå fast hva som totalt var «best». Det hjalp selvfølgelig ikke at Håkon og jeg konkluderte noe ulikt på forskjellige oppsett. Han mente at det rytmiske var noe bedre med Malmins greie, mens jeg opplevde rommet enda litt større og dypere med direkteutgangen fra APL. Jeg opplevde også svartere stillhet mellom transientene på APL, mens forforsterkeren til Malmin maktet å binde sammen transientene i en naturlig flyt. Jeg er også forbløffet over hvordan MI 23.5A klarte å rydde opp i det store lydbildet med ekstrem oppløsning og superbe transienter som tilsammen låt både forbløffende mykt og samtidig med krispe detaljer, helt uten noe forskjønnende halo effekt.

Konklusjon

Malmin MI 23.5A er en av de beste forforsterker jeg har hørt i mitt oppsett, noe som selvsagt ikke betyr all verden. Det betyr likevel mye at jeg da også kan sammenligne med d’Angostinos fantastiske (og fantastisk dyre) Master Sound pre. Lydmessig er de helt klart i slekt med hverandre. Den relativt høye prisen på MI 23.5A blir da plutselig moderat i forhold til amerikaneren.Og jeg vil tro at svært mange som vil låne hjem denne superforsterkeren vil oppleve et klart større og ryddigere lydbilde med krispere transienter og gladere rytmikk pluss mer nøyaktig fokus enn hva de har opplevde med litt eldre utstyr. En klar forbedring for de fleste high-endere, med andre ord.

Men husk at man også skaffer seg signalkabler som ikke begrenser alle de gode egenskapene som Roar Malmin har greid å bake inn i denne norske konstruksjonen.