Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg er ute av skapet som Heedofil, ja, en fullstendig skamløs Heedonist. Mange er grunnene til denne typen løssluppenhet, og en av dem skal jeg skrive om nå. For Heed Canalot III kan virkelig det meste om forsterkning til hodetelefoner!
Heed Canalot er i utgangspunktet en ren hodetelefonforsterker, men den kan også være en enkel DAC, da i form at du kan mate USB inn fra f.eks. en PC, og på denne måten gjøre den til et separat lydkort med high-end aspirasjoner. Eller du kan benytte s/pdif-inngang, og dermed ha den som en enkel DAC. Disse mulighetene innebærer dog en ekstra investering i form av et innstikkskort. Denne omtalen forholder seg dog ikke til akkurat den muligheten, testobjektet er uten digitaldelen, derimot har det vært benyttet en enda bedre løsning, da i form av Heed Obelisk DA mesteparten av tiden, så ingen skal si vi ikke tar Canalot seriøst. Videre kan det benyttes bedre strømforsyninger; medfølgende finner du en nokså standard strømforsyning av PC-typen, fornuftig og godt dimensjonert. Omtalen inneholder også hva som skjer om du bytter deg opp fra en standard strømforsyning til Modulus-seriens egen Q PSU III. I testperioden har det vært benyttet hodtelefoner i flere prisklasser, fra den for tiden rasende underprisede Jays u-Jays (599,- !!), via studiostandarden, den urimelig gode Beyerdynamic DT 770 PRO 250 Ohm, opp til den silkeglatte Focal Elear. Ja, og så et par forskjellige propper, samt noen nye, spennende hodetelefoner fra Japan i tillegg, da.
Førsteinntykket av Heed Canalot III var intet annet enn formidabelt, rent ut sagt sjokkerende. Jeg har prøvd en god del gode hodetelefonforsterkere de siste par år, for min egen del troner vel den kostbare, rørbaserte iFi Pro iCan helt på toppen av disse, men her kommer altså en liten, basal boks fra Heed og forsøker seg på en endring av verdensordenen. Jeg sier basal med vilje, for kretsen er basert på sånn ca. den mest grunnleggende av alle forsterkerkretser, kjent som RC-kopling. Denne følges av et rent klasse-A utgangstrinn med svært så moderat effekt, vi ser altså på 200 mW i 32 Ohm, og ikke mer enn 20 mW ved 600 Ohms belastning, faktisk. Som med normale forsterkere, se deg ikke blind på effekt alene, det er tross alt kvaliteten og det musikalske budskapet vi søker. Ingen av de forsøkte hodetelefonene viste de minste tendenser til pustebesvær, i hvert fall. Det sagt, det er kanskje ikke den forsterkeren jeg ville valgt til Beyerdynamic T1, både av klangmessige og impedansmessige årsaker. Ellers er det å nevne at Heed Canalot har to utganger for hodetelefoner, ikke at jeg egentlig begriper poenget, men jeg har forsøkt å benytte begge med forskjellige hodetelefoner, uten at jeg kan detektere noen lydmessige endringer enten jeg bruker en eller begge utganger, bare for å ha den saken klar. Sånn generelt kan det vel lønne seg å benytte relativt høyimpedante hodetelefoner (omkring 100 – 250 Ohm, kanskje?) om du ønsker å ha to tilknyttet til en hver tid.
Ja, jeg begynte vel forrige avsnitt med førsteinntrykket av lyden, og jeg skal utdype det litt her. Som med Heed-produkter flest, har også Canalot en tydelig underliggende rytmikk og lettbenthet, det låter britisk så det holder, selv om det er både er konstruert og bygget i Ungarn. Vi kan vel uten for mange innvendinger kalle det i retning lys klang, men, som nevnt så ofte før, det behøver ikke bety skarp på noen som helst måte. Det betyr vel heller at fokus ligger noe høyere opp i frekvens enn hos gjennomsnittet, samtidig må jeg understreke at totalinnrykket av Heed Canalot er fantastisk glatt, detaljert, levende og elegant. Ingen hardhet, altså. Videre må jeg poengtere den nenvte rytmikken, for det er en spilleglede i denne forsterkeren som er helt latterlig tilstede, et hvert musikalsk verk blomstrer og lever noe så enormt gjennom denne forsterkeren. Ekstra morsomt med en hodetelefon som den ganske så mørkt tunede Focal Elear, jeg kan ikke si annet enn at Canalot blåser et helt uhørt liv i disse i utgangspunktet fantastiske hodetelefonene. Elear kan faktisk komme til å låte litt trøtte i enkelte kombinasjoner, men i lag med Heed våkner de noe så til de grader, og får vist både sin evne til store dynamiske utsving, og sin ekstreme oppløsning på best mulig måte. En kanonmatch!
Vi begynner med en låt jeg etter hvert har hørt på en lang rekke hodetelefoner og høyttalere, nemlig Trentemøller og låta “Nightwalker”. Man kan helt innledningsvis komme til å anta at Heed Canalot låter en anelse lyst og anemisk, men så dundrer synthbassen inn på scenen, og en hver slik idé blåses kontant vekk. Dette oppsettet har alt! Først og fremst en fantasisk, nattsvart og stille bakgrunn, deretter en florlett oppløsning som bringer med seg alle detaljene du kan drømme om. Dernest et solid fundament nedover, som holdes under full kontroll, og aldri overdrives eller oppleves upresist. Jeg har faktisk ikke noe som helst å utsette på fremførselen av akkurat dette stykket. Jeg velger derfor å gå for en mye styggere, eldre og dårligere produksjon, da i form av Deep Purple Mk. 5, skiva “Come taste the band” og låta “Drifter”. Et rufsete verk dette, men tungt og solid som få. Litt skummelt å analysere ihjel en sånn 70-talls innspilling, men Heed Canalot unngår det så vidt, og dæven så elegant! Rufset består, samtidig som du hører summingen fra gitarforsterker i innledningen, og vokalen står solid plassert i miksen. Balansen er nydelig, bassen er passe tung og feit, det er kontroll samtidig som det er rufs, dette er genialt!
La oss ta et voldsomt steg i en fullstendig annen retning, og lytte til Gregorio Allegris overjordiske “Miserere”, her kommer virkelig den nattsvarte bakgrunnen til sin rett. Jeg aner et anstrøk av det jeg kaller “samklangsartefakter”, en slags skingring midt i stemmeleiet når koret legger på litt kraft, men det er såpass diskret at jeg må bestemme meg for å lytte etter det, for å få det med meg. Fantastisk vakkert. Ekstremt oppløst. Luftig som en iskald høstdag i Rondane. Jeg elsker det. Går derfor videre med det brutale orkesterverket fra “Romeo and Juliet” av Prokofiev, Oslo filharmoniske orkester, nydelig innspilling utgitt på Lawo. Vi spiller fra 1. akt “At the dukes command” og så bortetter. Enormt dynamisk. Stålkontroll. Nydelig klangstruktur. Rett og slett imponerende!
Sånn ellers elsker jeg vår rikstrubadur Ole Paus, av alle hans nydelige utgivelser velger jeg i dag den siste utgitte under hans eget navn, trippelalbumet “Avslutningen”, og den stemningsfulle låta “Balladen om Bente L”. Heed Canalot legger det fram så tydelig, så nært, så detaljert, så emosjonelt. På mange måter blir det som en personlig fremførsel, nesten intimt. Er det noen detajer i denne innspillingen du lurer på, sjekk den i et oppsette med Heed og Focal, er mitt tips. Det er bare helt nydelig. Ikke like romantisk som med iFi iCan, men like åpent og detaljert, definitivt. Og mens vi er i gang med emosjonelle låter fra rikstrubadurer, hører vi like gjerne Odd Børretzen og “Bekkelaget Blues”. Fascinerende hvor nært det blir. Stemmen bare er der, ekte, nær og formidlende. Det er virkeligheten jeg presenteres for, ikke en kopi, og jeg tror på historien!
Ja, så var det denne strømforsyningen, da, Q-PSU III. Denne kan mate to produkter i Heed-sortimentet samtidig, i mitt oppsett overtok den ganske enkelt for standard strømforsyning, se bilde. Jeg har opplevd en del tilfeller opp gjennom der strømforsyningen har vært essensiell for opplevelsen, så jeg hadde visse forventninger. Vel, de ble ikke helt innfridd. Forskjellene oppleves ikke som formidable, mer i retning av subtile, om du presser meg på det. For meg tyder dette på at standard strømforsyning er godt og fornuftig dimensjonert, og dermed bidrar sterkt til å gjøre dette produktet til et meget godt kjøp. Helt kort beskrevet er lyden noe roligere, med en anelse svartere bakgrunn og en touch mer presisjon i bunnoktavene med Q-PSU III innkoplet.
Sluttsatsen er ren lykksalighet. Heed Canalot er en helt strålende hodetelefonforsterker, rytmisk, levende, detaljert, elegant. Jeg har prøvd en rekke forskjellige hodetelefoner på dem, og likte vel Focal Elear aller best, men samtlige av de andre, uansett 32 Ohm eller 250 Ohm, fungerte helt glitrende og lekkert. En av de aller beste hodetelefonforsterkerne jeg har hatt gleden av å ha i hus, uansett pris og prinsipp, og det finner jeg faktisk ganske utrolig, ettersom den ikke koster mer enn en brøkdel av de dyreste jeg har prøvd!
Heed Canalot III hodetelefonforsterker, kr. 6500,- inkludert standard strømforsyning
Heed Q-PSU III, strømforsyning for inntil to Heed-bokser, kr. 4200,-
Rognliens hifi-blog 