Øl. Og hornmusikk!

Ja, det er jeg som er Mr. Dynnamikk, og jeg mener det når jeg skriver det med to n’er. Derfor er det på høy tid at jeg skriver om Klipsch RF-7 Mk3. På mange måter er det ikke jeg som har kommet hjem, det er høyttalerne!

Her i huset er det alltid minst ett par Klipsch-høyttalere, i skrivende stund betyr det et par proff-høyttalere i hjemmekinoen, et par gode, gamle B3 og et par PC-høyttalere. Tro bare ikke at jeg vender mine beste venner ryggen! Ok, det var en smertefull skilsmisse den dagen det siste paret Klipsch forsvant ut av hovedanlegget, men jeg var kommet til et punkt i livet der jeg måtte innrømme at vi hadde utviklet oss i forskjellig retning, Klipsch og jeg. RF-7 Mk2 var kort og greit for strenge for meg. De tilgav meg ikke mine utskeielser, aksepterte ikke mine valg, ble for skarpe i kantene, rett og slett, og en dag satte jeg foten ned. Det var ikke lengre mulig å leve med deres idiosynkratiske natur.

Min DrømmeKlipsch? Eksplosiviteten fra La Scala. Lydbildene og lettvintheten fra RF3. Brutaliteten fra RF-63 og 83. Det uanstrengte, uendelige headroom’et fra Heresy og Cornwall. Må dessuten kunne drives av gode rørforsterkere med nerve og kontroll, men fortsatt uten å låte som troll så å si uansett hvilken type forsterker du driver dem med; transistor, klasse D, klasse A, klasse B eller noe i mellom. Og leveres for en pris flere enn de som kommer i avisen hver gang ligningen legges ut kan betale. Ja, en pris som jeg kan betale, faktisk. Snakker vi nå om RF-7 Mk3? Følg med, det er nettopp dette vi skal finne ut av!

Så hva har skjedd med RF7 underveis fra Mk2 til Mk3? først og fremst finnes det nå et komplett nytt horn, med dertilhørende helt ny kompresjonsdriver, et 1 3/4″ (ca. 44 mm) titanelement montert i siste utgave av Klipsch’ lett gummiaktige Tractrix horn. Videre har de nå delt av kabinettet, slik at bassene ikke forstyrrer hornet i like stor grad. Hornet på sin side, er igjen stort og åpent, minner meg i grunn litt om proporsjonene fra gode, gamle RF-5, intet dårlig minne, akkurat. Kassa er også i omlag samme form, ikke så dype og slanke som RF-63 og 83, vi er mer tilbake til den vellykkede kassefasongen fra tidligere tider. Dessuten har de åpenbart også tatt med seg erfaringer fra enkle delefiltre, jeg bare elsker at de endelig, etter alle disse år, har trukket med seg denne varianten opp i toppmodellen i RF-serien. På høy tid!

Så hva gjør disse endringene med Mk3 kontra Mk2? Toppelementet er i det minste soleklart godt tilpasset hornet det mater, klart mer avslappet og elegant enn både Mk1 og 2, her er det lite harde kanter å spore. Balansen er mer i nærheten av de rimeligere RP-modellene, samtidig som presisjon og kontroll tar tydelige steg i retning Palladium, en serie som ikke lengre er tilgjengelig, så de behøvde virkelig denne utviklingen av RF7! Videre, og dette gleder meg spesielt, implementeringen av enklere filtre gjør også høyttalerne betydelig lettere å styre, endelig kan man nyte RF-7-lyden selv med moderat effekt fra rørforsterkere. Dette har ikke vært enkelt med tidligere toppmodeller i RF-seriene, men nå har altså Klipsch tatt valget, og har med det gjort også RF-7 tilgjengelig for rørfolket. Gjett om jeg digger det! Alt i alt ser vi nå en høyttaler med god, fasekorrekt oppførsel, en lett forsterkerlast, en luftig, leken og fryktelig morsom høyttaler, men nøytral har jeg ikke tenkt å kalle den, takk og pris!

Ja, så har RF-7 Mk3 etter hvert blitt dyr, det må man vel innse. Situasjonen er vel at kvalitet koster stadig mer i vår hobby, sånn sett er vi langt, langt unna high-end prissetting, hvilket er helt som det skal. På den annen side har Klipsch fortsatt æren av å fullstendig kle av så å si en hver high end “dynamisk” høyttaler på nettopp fenomenet dynamikk. Det vil si den unike egenskap de har til å kombinere ekstrem hurtighet med voldsomme forskjeller på pianissimo og fortissimo. Dessuten spiller de bass så grunnmuren slår sprekker, hvem andre fikser alt det der? Jo, Marten får til ganske mye av det for 10 ganger prisen. Andre leverandører av hornsystemer gjør det også, fra dobbel pris og oppover, da gjerne med en aktiv sub involvert. Prisen man betaler med de løsninger Klipsch har valgt er et litt syngende kabinett samt en klar farging i hornet, men begge deler er på både godt og vondt, faktisk.

Jeg har ikke spart disse høyttalerne, de har blitt matet med det meste jeg har funnet underveis, mest fra Spec RSA-M3 EX og Audio Note P2 SE Signature, men fler har vært innom. Har så vidt hørt dem på Hegel’s stålkontrollerte H360, dessuten på den nye, malmfulle Mitchell & Johnson pre/power-kombinasjonen i 800-serien (omtale kommer). Kilden har i hovedsak vært APL DAC samt en god platespiller via Doxa RIAA, så utgangspunktet har vært under god kontroll. Personlig likte jeg Klipsch RF-7 Mk3 aller best med den moderate Audio Note forsterkeren, det eneste jeg hadde å utsette på den kombinasjonen var en anelse mykhet nederst, ellers formidlet oppsettet et liv av en helt annen verden, eksplosivt, nært, levende. Men, viktigst av alt, ingen av de forsøkte kombinasjonene gjorde seg bort på noe vis, absolutt alt spilte flott på disse høyttalerne. Så på den måten er de så absolutt blant de enkleste Klipsch-høyttalerne jeg har hatt gleden av å ha i hus.

Går ut fra at man kan tolke noe fra det ovenstående, men grunntrekkene er om lag som følger: Høyttalerne har en flott balanse, hornfargen er behersket, men tydelig nok, slik at en trompet faktisk låter som en ekte messingblåser og ikke som en overanstrengt bruskork. Dessuten spiller de fantastisk fint på lavt volum, dette har ikke alltid vært Klipsch’ styrke, for å si det forsiktig. Dessuten får vi nå et tydelig bedre innsyn i så vel detaljer som rom, enn hva vi har vært vant med fra Klipsch’ RF-serie, vi tar i mot med stor takk. Ja, så var det denne dynamikken, da. Ja, kanskje er de en anelse mer behersket enn verstingene? Jo, selvsagt er de mer moderate enn LaScala, noe annet skulle i sannhet tatt seg ut. Men nå er det også sånn at hver gang man forfiner gjengivelsen, fjerner litt rufs her, og oppbrytning der, så opplever jeg et tap av dynamisk utsving. Men det er kun innbilning, det som i virkeligheten skjer, er at alt blir renere, klarere, mer avslappet. De store utsving er der, og du hører det virkelig når det behøves. Mens et oppsett med mer “rufs” ofte oppleves mer “påslått”, som om det vil bevise et eller annet hele tiden, i stedet for å detonere bombene kun når de faktisk slippes. Og RF-7 Mk3 er faktisk nokså grundig forfinet, i forhold til forgjengerne.

Dermed går vi løs på musikken med dødsforakt! Hva er vel da bedre enn å kaste oss uti på det dypeste, ved å la Klipsch’ene formidle den merkelige, komplekse og voldsomme Holiday Morning av Claude Debussy? RF-7 Mk 3 svarer med å fortelle at dette var vel en litt tøff start for en enkel høyttaler fra langt ute på landet i Arkansas, US of A. Ergo blir det vel litt på kanten, der klangene blir litt i hardeste laget, med noe forenkling i forhold til mesterne i faget. På den annen side takles de store dynamiske utsving med hendene på ryggen, dette er jo fullstendig uanstrengt, selv om det oppleves nokså pågående, her og der. Men voldsomt, altså, og den brutale avslutningen setter et verdig punktum på denne låta, kan en vel si.

Så la oss gjøre det enkelt, da. Black Sabbath, “Sign of the southern cross” fra skiva “Mob rules”, Dio-perioden. Innledningsvis mildt og avslappet, med en litt innelukket vokal, men når trøkket og størrelsen melder sin ankomst, gjør Klipsch dette fullstendig til sitt eget. Nå blir det digert og involverende, det blir fett, det vokser fram en wall of sound, fullstendig uanstrengt, ikke hardt, det er kort sagt en innertier. Jo, dette var såpass inspirerende at vi bare må utfordre litt til, dermed lar vi det franske heavybandet Gojira slippe seg litt løs på trommene med den selvforklarende låttittelen “Drum solo”. Dette tvinger fram et spørsmål hos meg, og det låter som følger: Finnes det i det hele noen høyttaler som gjør trommesolo bedre enn Klipsch? (Svaret er: Joda, det gjør det. Og de høyttalerne faller inn under begrepet “PA-høyttalere”) Her er det et formidabelt smekk, det er eksplosive pang, det er et voldsomt dunder og det hele toppes av brutale brak. Akkurat sånn skal det låte, vet dere.

Vi tar steget langt over til den motsatte ende, der Molly Johnson foredrar Billie Holiday’s “Don’t explain” på en måte jeg bare ikke slutter å imponeres over. Klipsch formidler dette varmt og nært, med god utklingning, og en fin oppløsning oppover. Det er en viss beherskelse i stemmeleiet, faktisk, mens pianoet på sin side har et flott attakk, og våken tilstedeværelse. Vi går videre med det emosjonelle uttrykk, og jeg blir faktisk litt tatt på senga(!) av Roffe Wikstrøms “Bedda med rena lakan”. Du vide verden hvor nært dette ble, da! Stor evne til emosjonsformidling, ja, det oppleves som om han på mange måter innser at han har vært ute for lenge, slik at hun dermed har vært nødt til å søke andre steder, og han vil ha rene laken når han kommer hjem. Det kjennes live, som om vi får en rapport fra livet selv, en enorm tilstedeværelse, nesten fysisk. Fantastisk.

Ok, så over på de store oppgavene, Klipsch hjemmebane. Her skal RF-7 Mk3 vise hvor de står på ekstremegenskapene. Eksplosiviteten, bassutsvinget, dynamikken i hele frekvensområdet. Så la oss ta dette med eksplosiviteten først, en blåserrekke i fri dressur er virkelig ikke noe høyttalere flest møter med særlig entusiasme. Big band Basie og deres versjon av “Moten swing” er en grei indikator, her går det fra stillferdig loungemusikk rett i klimaks på et mikrosekund. OK, så er vel RF-7 Mk3 en anelse mer behersket enn de villeste Klipsch’er, på den annen side har disse høyttalerne en ekstremt flott blåserklang, såpass er sikkert. Jeg er fordømt bortskjemt etter alle disse år, men sannheten er at de aller, aller fleste musikk- og hifi-elskere, ville gått bananas over denne typen eksplosivitet fra en høyttaler. Så var det dypbassen. Jeg pleier å benytte Medwyn Goodall’s, “Sweet wilderness”, en låte med elektronisk bass i lange toner i underkant av 25 Hz. Jeg har MK3-utgaven av RF-7 mistenkt for å være litt tilbakeholdne helt nederst, men basert på årelang erfaring med Klipsch, ser jeg så absolutt muligheten for at dette er relatert til innspilling. På nevnte låt går de forsåvidt helt ned,  det er veldig kontrollert, men altså litt mer behersket enn jeg hadde ventet meg. Litt mindre energi i sving, ganske enkelt. så avslutter vi med den spennende musikeren Kail Baxley, og hans intense låt “Killin floor”. Om jeg var i tvil om basskapasiteten i disse, så blir med dette all tvil feid til side. Dette er ikke illusjonen av noe digert, det er digert. Energien ligger her en touch høyere i frekvens enn foregående låt, og bevare meg vel for en maktdemonstrasjon, selv mine dyptpløyende Doxa-høyttalere tegner bare en blek skygge av dette her.

Og med dette går vi tilbake til mine innledende beskrivelser av min Drømme-Klipsch. Er det RF-7 Mk3 vi prater om? Oj, et vanskelig spørsmål. Vi er fælt nær, la oss enes om såpass. Nei, de kopierer ikke grenseløsheten og hurtigheten i de store høyttalerne i Heritage-serien. Men resten… Jo, de setter opp store, presise lydkulisser. De spiller med samme driv og kraft som tidligere toppmodeller i RF-serien, og de gjør det med større finesse. Og de spiller pokker så flott med alle forsterkerteknologier; klasse A, B, D, med og uten feedback, med og uten rør. Og de koster under 50 tusenlapper. Nærmere Drømme-Klipsch’en kommer jeg altså ikke i 2018. Ta med at finishen er bedre enn før, at de ser sånn passe bøs ut, og at også min drømmekvinne likte deres maskuline fremtoning, så er vi i mål. Dæven han salte for et par høyttalere å feire nasjonaldagen med!

 

Klipsch RF-7 Mk3, kr. 44 990,- / par

Importør: Mono