Lenge siden nå, at jeg nøt å låne øre til Roksan Radius, den gang het den 5, tiden har gått, og nå har den fått nummeret 7 i stedet. Den ser ganske lik ut, men kanskje skinnet bedrar?
Som den gang, for kanskje 20 år siden(?), er spilleren påmontert uni-pivot armen Nima, også denne er noe rekonstruert siden forrige versjon jeg hadde i hus. Ikke vet jeg om det egentlig har eksistert 6 versjoner av Radius før denne siste, forrige utgave het vel 5.2, før der var det bare 5, og før det igjen, kun Radius.
Nå finnes en helt ny motorstyring installert, kun en vippebryter for å skifte mellom 33 og 45. Drivrem er en myk silikonstrikk, ypperlig materiale som har nok friksjon, og elendig evne til transport av vibrasjoner, heldigvis. I petimeteravdelingen har jeg allikevel et par bemerkninger knyttet til denne motor og drivrem. Motoren er mykt avdempet, og har muligheter for en del bevegelse. Ved oppstart hender det at den havner litt i selvsving, noe som skaper irriterende ulyder. Løses ved å sette hastigheten til 45 og så tilbake til 33, så roer alt seg fint ned. Eventuelt hjelpe den litt med hendene for å vippe den ut av sine dårlige vibber. Videre er vippebryteren installert delvis under drivrem, litt merkelig layout, men det fungerer nesten greit å skifte fart selv om avspilling foregår. Litt skummelt er det også at armen ikke har noen form for sikring, den skriker vel litt etter å bli vippet ut av støtten den ligger i, så vær litt påpasselig med å ha armløfteren i øvre posisjon, bare. Kort sagt nokså britisk det hele.
Kabler på platespillere er av en viss interesse. I en bransje der mange mener at kablene er like viktige som en hvilken som helst annen del av anlegget, finner jeg det litt artig at de fleste leverandører av platespillere leverer oppsettet med en temmelig standard, rimelig, fastmontert kabel. De aller minste, og mest påvirkelige signaler skal altså klare seg med standard hyllevare! Jeg, som er kabelagnostiker, gliser litt i skjegget av denne nesepekingen fra drevne platespillerfolk som Rega og Roksan; ingen skal vel i fullt alvor påstå at spillerne fra disse produsentene lider nevneverdig av ubrukelige kabler, eller?
Som for rundt tyve år siden sitter også denne gang pick-up’en Roksan Corus på spilleren. Vet ikke om dette fortsatt er nøyaktig samme konstruksjon som sist, nå har den tilnavnet Silver, husker ikke om det var tilfellet forrige gang. Pick-up-huset er som før, et standard Goldring plastikhus, akkurat som 1000-serien derfra, og akkurat som Audio Note’s IQ-serie. Jeg tror dette er OEM-produkter fra Goldring, produsert til kundens spesifikasjoner. Intet galt i det, men ha i mente at Goldring’s egen 1000-serie antakeligvis er interessante konkurrenter. For anledningen satte jeg opp egen spiller med nettopp AN IQ3, sistnevnte ligger litt høyere i pris enn Roksan Corus, hvilket betyr at begge befinner seg blant de temmelig kostbare moving magnet pick-up’er, i området mellom 5 000 og 10 000 et sted. For ordens skyld, min spiller er en Acoustic Solid med Origin Live Illustrious arm, med andre ord en pakke til dels betydelig dyrere enn testobjektet. Det gjenstår altså å se om dette gjenspeiler seg i musikkgjengivelsen.
Nima, armen som leveres med Raduis-spillerne, er som nevnt av uni-pivot type. I praksis betyr dette at selve armen hviler på en enkelt spike, og dermed i prinsippet dingler fritt. Justering av azimuth (sideveis vinkel) blir dermed både essensielt og latterlig enkelt. Det er løst ved at loddet er eksentrisk, vri det i en eller annen retning, og vinkelen endrer seg. Ikke mye shims eller avansert fikling med småskruer her, nei! Kanskje er ikke uni-pivot-prinsippet ansett for å være det absolutt beste i hele vår verden av esoteriske armkonstruksjoner, men sikkert er det at det er en forbasket enkel måte å lage gode armer på. Siste utgave av Nima har stivet av røret enda mer ved å gjøre det noe mer firkantet enn opprinnelig modell, andre finurligheter vet jeg lite om.
Selve spilleren ser ut som om den er laget av glass, selv om det faktisk er et noe enklere formbart plastmateriale. Motoren er hengt opp med god avkobling fra omgivelsene, mens spillerens bunnplate også er koblet fra topplaten, der tallerkenen er lagret opp. Ikke fjæropphengt med avanserte justeringer her, heller, kun en godt avkoblet konstruksjon. Bena som treffer underlaget er rett nok justerbare, så du kan vatre opp spilleren. Noe annet skulle da også tatt seg ut! Fornuftig og visuelt elegant sammenfatter vel greit denne spillerens grunnleggende konstruksjon.
Lydmessige grunntrekk viser oss en spiller med åpenbare britiske trekk. Det betyr Rega / Linn-tradisjon, rytmikk og attakkvilje. Selvsagt er dette bastante utsagn kun en delvis sannhet, ikke alle oppsett bestående av Rega og/eller Linn har nødvendigvis de samme grunntrekk. Allikevel, generelt sett har mange av disse oppsettene denne typen nettopp en relativt lett, elegant og rytmisk fremdrift i musikkgjengivelsen. På et eller annet vis skaper dette en medrivende gjengivelse, der foten går, og umotivert nynning inngår som deler av musikklyttingen. Spesielt viktig er vel mellomtonen i denne typen gjengivelse; den må være presis og tydelig, samtidig som den må formidle et minimum av organisk tilstedeværelse. Og visst er det mellomtonen som er vinneren når musikken avspilles fra Roksan Radius 7! Innsiktsfull, presis, tilstede i lytterommet.
Vi gir oss i kast med musikken, og lar Belgiske Vaya Con Dios åpne ballet med sin lekende utgivelse og braksuksess “Night Owls” fra 1990. Det oppleves noe mer lettbent og mindre dynamisk og kraftfullt enn jeg er vant med, men det er som det skal. Husk her at min tidligere nevnte platespiller har en arm som alene koster omlag det samme som Roksan / Nima-pakken. Uansett presenteres denne innspillingen med fin detaljering, lettflytende og homogent. Som nevnt går dette rett inn i den britiske tradisjon med sin lykkelige, rytmiske gjengivelse, det er faktisk svært å underholdene, det hele. Vi går videre med den sløye skiva “Communique”, Dire Straits, utgitt på vårparten i 1979. Vi opplever en veldig fin tilstedeværelse, litt lett i nedre oktaver er det vel, men en svært så bra romplassering. Nevnt er mellomtonen, vokalen er godt fremme, lettfattelig og stabil. I det hele tatt en svært så ryddig og behagelig måte å overlevere denne flotte skiva på.
Går vi over på Elton John’s “country-skive”, “Tumbleweed Connection”, får vi et tydelig signal om hva denne platespilleren har av egenskaper. Ja, det er et tydelig mellomtonefokus, men det er kun kledelig, slett ikke overdrevent. Det gir et veldig fint innsyn i alt som foregår, og selv om det kan sies å være innenfor den uklare balansegangen som beskrives som “nøytralt”, betyr det kun at det ikke overdrives noen vei. Dette er veldig fornuftig avspilt. Og, når vi går enda mer inn i visetradisjonen med Ole Paus og hans “Stjerner i rennesteinen”, begynner dette virkelig å ligne noe! Fantastisk god taletydelighet, strålende rominformasjon, ypperlig kor, tydelig og levende pianoklang. ro og presisjon. Litt myk i stemmegjengivelsen, faktisk men fortsatt helt innafor.
Men så er det sånn med meg, da, at jeg har et hjerte som er godt plantet i 70-tallets mer og mindre vellykkede innspillinger av rock i den tunge enden. Jeg legger derfor Deep Purple’s “Come taste the band” på 180g vinyl ned på Radius 7’s platetallerken. Nu vel, dette ble vel litt i dølleste laget, eller? Problemet er at innspillinger som denne behøver tyngde og et visst overdriv for å funke helt. Her mangler kort sagt litt fedme og slurv for å komme helt i mål. I stedet for å formidle skyv, fokuserer Roksan-spilleren på et litt mystisk innspilt keyboard, som blir i overkant enerverende på låta “Coming home”. Enkelte andre låter på skiva står seg bedre, men det er for meg åpenbart at denne typen innspillinger ikke tilhører favorittene hos Roksan.
Men så henter vi fram Händel, “Wassermusik”: Ja, men dette er hjemmebane! Et strålende og opplyst innsyn i orkesteret (Berliner Philarmoniker, dirigent Rafael Kuberlik, innspilt 1963, utgitt på Deutsche Grammophon), super klangbalanse, muligens over mot et noe slankt totaluttrykk. Man kan med letthet finne instrumentplassering, egenklang og rominformasjon, og følge med på akkurat det man ønsker. Foten går og gliset brer seg mens “Hornpipe” leker med oss i lytterommet. Sånn skal det altså gjøres!
Selvsagt er ikke Roksan fri for sterke konkurrenter i prisklassen, tross alt finner vi modeller fra både Rega, Pro-Ject, VPI og flere til i aktuell prisgruppe. Så dette er ikke akkurat noen walk over. Uansett har Roksan med de siste fornyelser av Radius-konseptet fortsatt å tømre fast en sterk posisjon i platespillermarkedet. Spilleren vil nok appellere mest til elskere av akustisk og klassisk musikk, men den vil også levere med rytmikk og eleganse for en meny bestående av lettere pop og, ikke minst, jazz. For min del ville jeg nok foretrekke en god mm-pick-up på denne, men her finnes et bredt spekter av muligheter tigjengelig, hvorav Roksan egen Corus er åpenbar. Antakelig vil også moving iron pick-up fra Goldring eller Soundsmith være solide treffere. Videre liker jeg spilleren best med et rørbasert, litt mørkt stemt RIAA-trinn, jeg ser for meg muligheter fra Pro-Ject, Dared (samme importør som spilleren, for øvrig) og JoLida, for eksempel. Sistnevnte har vært i utstrakt bruk i testperioden, ved siden av ypperlige trinn fra Electrocompaniet og Parasound.
En spiller som absolutt bør på short-list for deg som er ute etter en spiller i 20 000,- kroners klassen. Jeg liker komponenter som gjør meg oppløftet, og det gjelder så definitivt Roksan Radius 7. Jeg får ikke helt ut av hodet hvor godt den gjengir klassiske verker og piano, for eksempel, det er sterkt vanedannende! Dens distinkte utseende er ikke noen ulempe, det heller. Roksan har atter en gang vist at de vet forbannet godt hva de driver på med!
Roksan Radius 7 med Nima arm, kr. 22 900,-
Importør: Moet Audio
Rognliens hifi-blog 