Utopi for ørene?

 

Jeg har testet mange hodetelefoner de siste par år, men svært lite av det har kommet på trykk noe sted. Årsaken er kort og brutal: det låter ikke bra nok. Derfor er det en udelt glede å endelig få skrive om Focal’s to toppmodeller!

Årsaken til denne noe offensive innledningen er en gammel traver i hodetelefonjungelen; «studiostandarden» Beyerdynamic DT770 Pro, 250 Ohm. Problemet er at en urovekkende stor del av nye hodetelefoner ikke når opp til denne, dette til tross for at de ofte koster flere ganger prisen. Da velger jeg kort sagt ikke å skrive noe, jeg går heller videre til neste offer. I mitt etterhvert brukbare arsenal av hodetelefoner, finnes spesielt 3 jeg benytter i referanseøyemed; den billige vJays fra Sverige, nevnte Beyer DT770, samt Beyerdynamic’s toppmodell, T1. Denne er nå fornyet fra fabrikkens side, og fått en Mk2 hektet på sitt navn. Min er den forrige modellen, en litt lysere og friskere variant enn Mk2, og det er litt delte meninger om Mk1 eller 2 er å foretrekke. Her ligger nok en del musikksmak i bedømmelseskriteriene, kan det se ut som.

Nå koster de her testede Focal-telefonene til dels betydelig mer enn alle referansene, så de bør i grunn spille bedre. Et lite unntak gjelder selvsagt forholdet mellom T1 og Focal Elear, her snakker vi vel mer og mindre om direkte konkurrenter i noenlunde samme prisklasse. Innledningsvis kan vi i det minste si at byggekvaliteten på begge testobjektene er forbilledlig, bunnsolid, behagelig og fornuftig. Begge leveres med kraftige, utskiftbare kabler, samt gode, utskiftbare øreputer. Begge er fullåpne, og såkalt over ear, hvilket betyr at de er fysisk nokså store, samt at de overhodet ikke egner seg til portabelt bruk. I løpet av denne testen har jeg i tillegg til et par utganger fra Marantz-spillere, stort sett benyttet Naim V1 DAC / pre / hodetelefonforsterker, samt en kombinasjon av Heed DAC og den rørdrevne hodetelefonforsterkeren Trafomatic Head One. Innebygd hodetelefonforsterker i «normale» apparater pleier ikke være så overvettes bra, med få unntak anbefaler jeg ikke dette til hodetelefoner i den kvalitetsklassen vi snakker om her i dag.

Det er med hodetelefoner som med alle andre hifi-komponenter, prisen stiger eksponentielt, mens kvaliteten stiger moderat. Svært moderat, faktisk. Dette betyr altså at selv ikke den rimelige, lukkede Beyer DT770 Pro gjør seg direkte bort, selv om den møter moderne, luftige konkurrenter som dagens testmodeller. På den annen side er det ikke særlig vanskelig å høre at vi har å gjøre med en annen kvalitetsklasse, utfordringen er her som ellers, hvor mye bedre skal det bli for å 6-doble prisen? Jeg kan i det minste love at det ikke blir 6 ganger bedre!

Focal Elear

Men la oss gå løs på testobjektene, og vi begynner med den minst dyre, Focal Elear. Som nevnt er det store telefoner vi snakker om her, og ettersom de veier inn med 450 gram, er det nødvendig med brede, myke hodebøyler, og dette hensynet har Focal absolutt tatt på alvor. Disse telefonene er svært gode å ha på seg over lang tid. Som nevnt er dette fullåpne konstruksjoner, hvilket betyr at du ikke kobler deg nevneverdig bort fra omgivelsene, disse oppleves mer som en form av nærfeltslytting med konvensjonelle høyttalere. Jeg tror for egen del at det er smart, en ting er at det oppleves å spille mer luftig, en annen ting er at det oppleves som om man referer seg mer til omgivelsene, og med det unngår å spille for høyt. Det blir kort sagt en mer naturlig musikkopplevelse enn med lukkede telefoner eller ørepropper.

Markedet har flommet over av en rekke OEM-produkter med ymse navn, og, som nevnt, er det alt for mye lavkvalitets elementer i disse produktene. Focal er som kjent en av Europas dyktigste elementprodusenter, selvsagt lager de sine egne også til hodetelefoner. På Elear sitter et 40 mm aluminum-magnesium-element, montert skråttstilt, så man får inntrykk av at lyden kommer litt forfra. Det dekker hele frekvensområdet fra 5 Hz opp til 23 kHz, det vakre med hodetelefoner er jo at fulltoneelementer fungerer helt uten lyter. Ingen aksentuering eller maskering noe sted, dessuten har Focal med dette elementet også skapt en svært harmonisk frekvenskurve, uten skarpe kanter eller tap av nivå underveis. Impedansen er høyere enn typisk portable enheter med sine 80 Ohm, men de spiller uansett relativt lett høyt, hvilket vil si 104 dB ved 1 mW. Uansett skal du spille med en kvalitetsforsterker, det er allikevel ikke effekten som er essensiell her, det er kvaliteten. Skal jeg beskrive så vel lydgjengivelse som byggekvalitet på Focal Elear med ett enkelt ord, er det elegant.

Setter vi i gang å fôre Focal Elear med musikk, opplever vi en relativt nøytral gjengivelse, i min verden betyr det noe mørkere stemt enn f.eks. Beyerdynamic T1, og noe lysere enn f.eks. Sennheiser HD650. Den låter rytmisk, lett og dynamisk, det siste er verdt å merke seg, her scorer nok Elear bedre enn de aller fleste konkurrentene. Særlig er dette fenomenet hørbart i lag med Naim V1 som drivende kraft, her kommer Naim-rytmikken virkelig til sin rett. Og, siden vi er inne på det, litt på siden av denne testen kan også nevnes at jo, Naim V1 er en strålende løsning i lag med Focal Elear, men det finnes enda bedre. Heed / Trafomatic-kombinasjonen viser en side som muligens ikke er fullt så leken og rytmisk, men denne løsningen viser på sin side en enda mer avslappet eleganse, bedre oppløsning, og ikke minst, bedre detaljering og kontroll nedover. Naim «lukker litt igjen», setter oss litt tett på, og gir mindre åpenhet og luft, rett og slett.

Focal, Heed og Trafomatic

Vi gyver løs på musikkeksemplene, og starter med Steely Dan’s «Hey nineteen».

Vi hører et flott dynamisk uttrykk, et deilig innsyn, men en litt enkel bassgang som oppleves å være litt unyansert. Rytmisk sett er det allikevel fantastisk, dette er en opplevelse av ren nytelse og presisjon. Detaljer og plassering finnes i rikt monn, men kan oppleves litt sentrert til hvert øre, på et vis.

Svært medrivende, spesielt rytmikken, som nevnt. Siden jeg har nevnt at Beyer T1 er en ren konkurrent, kan jeg si at Elear trekker lengste strå på det aller meste, og uavhengig av pris, ville den vært mitt klare valg mellom disse to. Men husk da altså at jeg benytter Mk1, og skal ikke påstå at styrkeforholdet blir det samme om vi setter inn en Mk2 i stedet.

Vi kjører videre med danske Trentemøller og deres basstunge «Nightwalker», en sykt herlig innspilling som er dyster og luftig på samme tid. Elear presenterer store, deilige lydkulisser, en gjengivelse så utrolig «lettlest», kontrollert og balansert at lydene bare forsvinner ut i uendeligheten, dette strålende! Bassmessig går den uanstrengt hele veien ned, og sånn i utgangspunktet finner vi vel ikke noe å sette fingeren på, men det er før vi har hørt Utopia gjøre samme låt, må vi tilføye.

Men la oss gå i en helt annen retning, og lytte til en mer seriøs stilart, da i form av Carl Orff’s mektige korverk «Carmina Burana». Dette fremstilles med en slags mild eleganse, imøtekommende, og med en nesten magisk, insisterende tilstedeværelse. Fullstendig bergtagende, ganske enkelt. Denne stemningen bringer meg videre til «A Dark Knight», Hans Zimmer’s dystre, storverk fra filmen om Batman, og her kommer vel Focal Elear helt hjem, kan vi vel si. Denne mørke magien Zimmer her tryller fram, fortjener det beste utstyret man kan få for penger, og opplevelsen som skapes er intet annet enn ren magi. En viss mangel på endelig definisjon i de dypeste bassfrekvenser er det, men akkurat her fungerer det fint, på sett og vis understrekes mørket i denne låta, ved hjelp av litt udefinerbar dybde. Elear har markert seg som regelrett store formidlere av alt du kan kaste på den, med en ekstra egenskap i form av rytmisk tilstedeværelse, og voldsom avgrunnsdybde i gjengivelsen.

Focal Utopia

Så var det Utopia, da. Vi ganger prisen med omtrent 4, og da er det vel lov å spørre hva i alle dager kan de gjøre med flere titusener ekstra på vekstskåla. Vel, faktum er vel at det er kanskje ikke så mye, men det lille som er der, kan utgjøre akkurat den forskjellen som gir deg livskvalitet utenfor alt du trodde var mulig. Utopia oppleves subjektivt å spille en anelse lavere enn Elear, men begge fremstår uansett som svært lettdrevne, og har ikke stort effektbehov. Forskjellene mellom Elear og Utopia kan som nevnt synes små, men de kryper på deg! For sannheten er nok at Focal Utopia er blant det ypperste man kan få av hodetelefoner; dette er lett på Stax og Audeze-nivå. Focal Utopia leverer så intenst sømløst, så luftig, så lettflytende, så til de grader elegant, at det viser seg ekstremt vanedannende for musikkelskere som meg selv.

Det spiller knappest noen rolle hvor «stygg» musikk du spiller, det fremkommer uansett i sin reneste form, uten å plage lytteren på noe vis, her er det livet selv som serveres på sølvfat!

Teknisk sett er Utopia og Elear også soleklart fra samme form, men en del detajler har på Utopia fått ekstra fokus. Det er bedre tilkoblingsplugger for kablene, det er mykt lammeskinn i øreputene, og den har fått elementer i Focals signaturmateriale, beryllium. Også disse 40 mm, plassert som på Elear, frekvensområdet starter også her på smått utrolige 5 Hz, og strekker seg opp til like utrolige 50 kHz. Jeg hører selvsagt ikke dit opp, og det gjør ikke du heller. Men det sier antakelig noe om hvor lett disse elementene behandler høyfrekvens, og denne lettheten er i det minste hørbar så det holder, også for gamliser som meg selv. Ja, for ordens skyld, Utopia har også en nominell impedans på 80 Ohm, uten at det bør bety spesielt mye for en eneste forsterker. For om kvaliteten var essensiell for Elear, er det enda viktigere på Utopia!

Vi starter også her med Steely Dan’s «Hey nineteen», og det kjennes nesten som om den går fortere! Samtidig er den mer avslappet og lettflytende, vi får ikke den samme følelsen av å bli «matet», dette flyter lettere i lufta, helt av seg selv, med en fantastisk avslappet selvfølgelighet. Sånn kan det altså gjøres!

Ergo går vi videre med Trentemøller «Nightwalker», og hvor utrolig det enn kan høres, så får vi nå enda mer eleganse og luft, enda bedre kontroll, enda større rom, enda mer liv. Men ikke 4x bedre!! En touch bedre, er vel bedre formulert, så da får en hver spørre seg selv hva de nevnte forbedringer er verdt. Bassen er jo en bærende faktor på denne låta, og, ikke overraskende går det fullstendig uanstrengt og totalt ryddig hele veien ned. Det er allikevel verdt å merke seg at den ikke kan føles, slik man av og til kan i lukkede konstruksjoner grunnet kompresjon, åpne hodetelefoner som denne gir ingen opplevelse utenom det rent musikalske. I grunn ganske sammenlignbart med det du opplever av fulltone elektrostater, om vi sammenligner med høyttalere som er plassert i et vanlig rom. Uansett, den fantastiske detaljeringen og kontrollen vi opplever i bassområdet med Utopia på ørene, er helt uhørt. Det finnes klanger og rom også i bassområdet, kan jeg herved fortelle. Skamløst bra!

Når vi nå har nevnt dette med klang, rom, plassering og tilstedeværelse, må vi faktisk si litt mer om hvilke ressurser Focal Utopia rår over på disse felter. Her er vi i en ekstrem situasjon, der vi setter nye standarder. Hør gjerne Molly Johnson’s tribute til Billie Holiday, en skive så fantastisk at jeg bare bøyer meg i støvet, for øvrig, denne innspillingen er vel i utgangspunktet nokså bra, men ikke på noen måte unik. Vi hører hennes helt fabelaktige tolkning av låta «Don’t explain», og blir fullt og helt grepet av øyeblikket. Det viktige poenget i denne sammenhengen er at alle aspekter av Molly Johnson’s stemme, hennes frasering, hennes unike nerve; alt kommer så inderlig til sin rett, og overleveres lytteren fullstendig blottet for motstand. Det flyter, det flyr, det lever!

Så avslutter vi disse eksempler med nevnte storverk «A Dark Knight», den grandiose filmmusikken av Hans Zimmer. Altså, dette er vel kvintessensen av hva de ypperligste hodetelefoner på kloden kan få til. Det blir en opplevelse av å «sette på seg» et komplett nytt univers. Man «ser» både inn i og ut av en ny verden, vi «ser» nye bilder, vi får nye, voldsomme opplevelser. Det er sterkt, det er voldsomt i størrelse og dynamisk uttrykk, mens detaljene flommer mot oss, rundt oss og over oss, som en akustisk 3d-film! Jeg er fullstendig bergtatt, i slike øyeblikk blir plutselig kostnader underordnet, men allikevel, det skal tross alt finansieres, uten å ruinere familieøkonomien…

Jeg må si noe mer om forholdet mellom Focal Utopia og Focal Elear. Sannheten er som nevnt underveis, at Elear i utgangpunktet er farlig nær i kvalitet. Innledningsvis tenker man kjapt at det er lite å mase om, men spilles Elear direkte etter å ha hatt på seg Utopia en stund, høres forenklingen av totaliteten greit. ,Men det er ikke svart/hvitt dette her, for selv om Elear er noe enklere i fremstillingen av musikk kan faktisk enkeltlåter oppfattes om mer imøtekommende på et vis. Subjektivt virker Elear også noe mørkere stemt enn Utopia, muligens noe grunnet et mer udefinert bassområde. Generelt kan Elear bli noe tettere og voldsommere, på et vis, der Utopia er en uendelighet av størrelse og luft. Men igjen, vi snakker ikke på noen måte 4 ganger bedre, vi snakker om finsliping og forfining av et allerede eksepsjonelt godt utgangspunkt, slik at det faktisk nærmer seg en utopi i ordets rette forstand.

For øvrig er det mulig å bytte puter mellom Elear og Utopia, og på den måte justere balansen en smule, alternativt gi et enda større anstrøk av luksus til Elear. Ellers har vi forsøkt å bytte til ShawCan kabler på Utopia, ettersom noen har meninger om denslags. Undertegnede er sunt skeptisk til kabler, men muligens kan noen lure meg til å tro det er noen forskjeller her, i så tilfelle er det en anelse mer «ro», og dermed ørlite klarere detaljer. Men jeg opplever vel at dette er innenfor det psykoakustiske området, så jeg betviler sterkt at jeg kunne tatt det med bind for øynene.

Alt i alt har vi med Focal Elear og Focal Utopia to par særdeles vellydende hodetelefoner å gjøre, de passer nøyaktig inn i prisklassen de befinner seg, og utfordrer hvem det skal være av konkurrenter på det aller meste. Selvsagt er Elear det beste kjøpet, mens Utopia er et unikt produkt for den som kun vil ha det beste. Husk i så fall å plusse på en forsterker av utsøkt kvalitet!

Et lite tillegg: Jeg har nå gått til anskaffelse av et par Focal Elear til eget bruk. Det er min oppfatning at det innkjøpte eksemplaret er noe mørkere og mer “tilbakelent” enn testeksemplaret. Det er med andre ord mulig det er en viss variasjon i produksjonen. Jeg vil beskrive det innkjøpte eksemplaret som omlag like mørk som tidligere nevnte Sennheiser HD 650. Jeg holder fortsatt Focal Elear for å være fantastisk oppløst og med svært godt dynamisk utsving, men kan oppleves som tydelig mørkere enn Utopia. 

Tillegg 2: Spilt mye på Elear nå, og til tross for at mange er skeptiske til innspilling, mener jeg det er relevant å nevne. Slik jeg ser det nå, har innspillingsperioden av Elear vist en hodetelefon som har spilt klart mot det mørke, men at enten den eller min hjerne, (for dere som anser det som mer sannsynlig) har hatt en langsom “oppvåkning”, og spiller nå mer i retning av det jeg har beskrevet i ovenstående tekst. Fortsatt svært gode allround hodetelefoner, jeg er spesielt glad i det faktum at de også spiller mediokre heavy-innspillinger med rå, silkeaktig brutalitet! 🙂 

Focal Elear: NOK 10 990,-

Focal Utopia: 41 990,-

Importør: Multirom AS

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s