Frem fra glemselen

Dagens hovedtestobjekt sjekket ut fra fabrikken i Southend-on-sea, øst av London, for omtrent 29 år siden. Som eier og skribent i en skamløst subjektiv blogg, tas ikke hensyn til alder og opphav, her sjekkes gårdagens lyd opp mot dagens nyvinninger. Derfor har jeg i dag under lupen en Rega Elex fra en svunnen tid. Ja, på besøk kommer også en god, gammel platespiller som heller ikke vil gi opp ånden!

Regas grunnlegger, Roy Gandy, kunne like gjerne vært restauranteier, byggearbeider, bilmekaniker og en masse annet, han er en sann allrounder med en enorm nysgjerrighet, og stor sans for livets gode sider. På tidlig 70-tall ble han engasjert i utstyret som leverte musikken, og hans mangslungne bakgrunn sørget raskt for en ren revolusjon på armer til platespillere, deretter kom også selve spilleren, det første Rega-produktet. Helt opp til i dag har de holdt på lokal produksjon, og Rega har såpass tiltro til dagens produkter, at de nå gir livitidsgaranti mot fabrikasjonsfeil. Det faktum at dagens testobjekt fungerer upåklagelig i sitt trettiende år, kan i det minste fungere som en indikasjon på at de ikke er helt på jordet der borte på køløya.

Rega Elex så første gang dagens lys hos Rega i 1991, kort tid etter at de lanserte sin første forsterker, Elicit, i 1990. På samme tid kom også den nå legendariske lillesøster, Brio; både Elex og Brio eksisterer fortsatt, om enn i sterkt endrede utgaver. Mens dagens Elex-R leverer solide 72 Watt inn i 8 Ohms last, har fjernkontroll og RIAA, må gårsdagens variant nøye seg med 35 Watt, og ingen fjernstyring. Men RIAA har den, og det kommer jeg selvsagt tilbake til. Dagens modell, Rega Elex-R klokker inn med en prislapp på rundt 13 000,-, testobjektet hadde en nypris på under GBP 300,- i 1991, og vi kan vel med en viss rett hevde at den har holdt seg godt i pris, da, ettersom jeg betalte 1200,- oljekroner for den i fjor, med gode 30 år på baken. På den annen side er det omtrent 10% av nyprisen på dagens produkt, og som småpenger å regne i dagens hifi-marked. For disse vekslepengene har jeg fått et fiffig produkt, der hele chassiset er i støpt aluminium, en strålende varmeavleder, det er plenty innganger, hvorav en av dem er for moving magnet pickup, altså. Som en bisetning nevnes at det å komme til innsiden av denne forsterkeren er en lek; skru av de 4 føttene, og hele herligheten er tilgjengelig. Som bildene viser, er det gode komponenter og ren dual mono oppbygning, svært gode komponenter er valgt på essensielle steder, noe lignende får du bare ikke kjøpt nytt for småpenger i 2022! Mer enn noe annet, sier vel dette mye om hva som har skjedd av prisutvikling innen vår mer og mer marginaliserte hobby på disse årene…?

La oss gå løs på musikken, først som sist. Vi begynner dypt, langsomt og rolig, i det vi lar låta “Indian Moon”, med konstellasjonen “Guitar Chillout” starte ballet. Gitaristen i hovedrollen her heter Lluis Quadrench; spør ikke mer er dere greie, alt jeg kan si om mannen er at han er spansk, og har en viss inspirasjon fra flamenco, mens nevnte låt er atmosfærsik og drømmende med lange, dype basstoner i grunnmuren. Den tilårskomne Rega-forsterkeren leverer fint og oppløst oppover, mens den er tydelig myk og litt lukket nedover. Det er noe overraskende for meg at jeg opplever at det mangler noe sting og tilstedeværelse, på den annen side er det hele veldig ryddig og behersket, med visse innsigelser overfor bassområdet, som nevnt.

Vi går videre i samme gata med låta “Smoke on the water”, nei, det er ikke Deep Purple denne gangen, selv om det faktisk er deres låt. Men heavy er det ikke! De talentfulle jazzmusikerne i “The Cooltrane Quartet”, gjør denne 70-tallsklassikeren om til en slentrende jazzlåt i god tapning; det er god lyd på denne innspillingen. Her kommer da også Rega-stuket tydelig fram, vi får en lettbent rytmikk, levende og frampå med et deilig smekk. Det hele toppes av flott teksttydelighet og gode klangfarger, dette er faktisk nydelig.

Mer følelser må til, og “Christmas Card from a hooker in Minneapolis”, Tom Waits’ tragiske låt fra den fantastiske skiva “Blue Valentine” fra 1978. Men! Jeg velger heller vår egen Rebekka Bakkens intense versjon, en helt fantastisk tolkning, slik jeg opplever det. Rebekka Bakken er nå tilbake i Norge etter mange år i USA og Øserrike, håper å oppleve henne live en dag, når pandemien roer seg ut mot sommeren. Uansett, innledningsvis merkes en mykhet i stilen, en tendens til tretthet på et vis. Men stemmen er veldig behagelig og god å lytte til, selv om jeg mener at vi mister litt av intensiteten gjennom denne Rega-forsterkeren. Jeg kan forestille meg at 30 gode år gjør et eller annet med kondensatorer, og dermed presisjon, til tross for dette har vi fortsatt å gjøre med en god, levende forsterker.

Langs mange av de samme linjene finner vi Grayson Capps’ signaturlåt “Love song for Bobby Long”, og igjen oppleves at det er en god ro over denne gjengivelsen, og dette balanserer låta strålende. Denne innspillingen er litt i overkant påslått oppover, så Rega-forsterkerens noe tilbaketrukne formidling passer som hånd i hanske, og igjen bemerkes taletydeligheten denne forsterkeren kan levere.

For meg er det nesten ufattelig at Screamin’ Jay Hawkins fikk lov til å utgi noe såpass voldsomt som “I put a spell on you” helt tilbake i 1956, kan ikke skjønne annet enn at det ikke passet helt inn hos moralistene i hans hjemland den gangen, nei. Elvis? En baby i forhold. Litt hoftevrikk og hår som faller ned i panna, er ikke noe å slå i bordet med, om man sammenligner med denne knapt kontrollerte galskapen. Hodeskaller, woodoo, voldsom stemme, voldsomme skrik i det rabiates grenseland. Men det kunne bli nokså nær parodien til tider, så jeg har valgt en versjon med Kandace Spring og David Sanborn i stedet, en aldeles fantastisk klassisk/jazz-versjon av låta, som på brilliant vis formidler det intense og “farlige” innholdet. Teksten står også her tydelig fram, til tross for det er litt kaos nedover. Nettopp på grunn av at dette er en såpass tekstfokusert låt, blir det ikke veldig problematisk, selv om det er klart over mot det myke og udefinerte i deler av frekvensområdet.

Men la oss se hva vi kan få ut av tyngre stoff, Rammstein sparer ikke akkurat på kruttet med sin selvtitulerte torpedo av en låt, naturlig nok kalt “Rammstein”. Selv om låta i seg selv burde bombe høyttalere og husholdning, kommer det neppe som en bombe at dagens testobjekt mister litt grepet her. Her mangler både jerngrep og fandenivoldskhet; kontrollen glipper nederst, og det går bare ikke an når det spilles akkurat Rammstein. Nei, gitt, dette blir for tamt.

Derfor sirkler vi heller inn Rega Elex’ hjemmehavn, og vi har vel lært såpass nå, at det bare er å plukke fram “As time goes by” i Brian Ferry’s slepne variant: Atmosfære er jo så definitivt denne forsterkerens greie, og her er vi trygt på plass i det røykfylte lokalet, dette kan jeg tro på. Ikke bare det, jeg kan herved skrive under på at så å si hele Blue Note-katalogen har et godt hjem her…

Men jeg har jo allerede nevnt RIAA-trinnet! Ergo inviterer vi en enda eldre gjest, helt tilbake fra 70-tallet kommer en velholdt PIONEER PL300X, i nåværende situasjon påmontert en speller ny Audio Technica AT-VM95E. Først vil jeg bare nevne at RIAA-trinnet ganske stille, og at det i utgangspunktet låter relativt likt linjeinngangene. Muligens noe mer avrulling oppover, men innenfor det området som kan kompenseres med valg av pickup etter smak og behov i heimen. PL300X-spilleren fungerer silkemykt, presist og upåklagelig, den mekanikken de japanske mainstream-fabrikkene leverte den gangen, er pinadø noe av det mest imponerende verden har sett på denne siden av sveitsiske urverk. Selvsagt leverer den eksakt korrekt hastighet på både 33 og 45 rpm, gode 45 år etter at den forlot Asia med destinasjon Norge. Alt fungerer som om alt er nytt, ingen ulyder, ingen artefakter, autoreturen overtar når platesiden tar slutt, dette er plug & play i ordets rette forstand.

Når det selges slike spillere for en rimelig sum på f.eks. Finn.no, opplyses ofte at det er fungerende pickup montert. Min erfaring med dette, er på generelt grunnlag at disse i all hovedsak må skiftes. Pickup’er fra 70-tallet er over middagshøyden, og kan med fordel byttes med noe mer inspirerende fra dagens sortiment. Audio Technica er en av flere mulige produsenter som leverer velanpassede pickup’er til de gode armene på mange 70-talls spillere fra Japan. Selv monterte jeg en Audio Technica VM95E, en enkel, men svært velspillende pickup for en meget moderat sum penger. Drøyt 500,- rekker til å få en flott oppgradering fra en gammel og sliten enhet. Og, jeg er positivt overrasket over innsynet og detaljeringen i mellomtonen på denne billige p.u.’n, må jeg si. Selvsagt finnes det bedre å få fatt i, Audio Technica’s VM95-serie inneholder flere varianter med betydelig bedre nålesliping, gode konkurrenter finnes også, det er slett ikke feil å bruke et par tusenlapper på en bedre pickup til denne spilleren.

Resultatene taler da også for seg; Dire Straits’ første album, der min versjon er er fra Moblie Fidelity, (som en kuriositet nevnes at det albumet alene koster mer enn nevnte Audio Technica pickup), låter flott, det er en distinkt og tydelig klimpring som taler om fin detaljering og åpenhet. Ikke overraskende er det en viss forsiktighet på dynamikk og nærhet, men totalen er en absolutt flott gjengivelse.

Over til Totti Bergh Quintet og hans herlige utgivelse på Gemini, “Major Blues”. Jo, det er noe lukket oppover, men allikevel en strålende harmoni og balanse. Mellomtonen åpen og lettflytende. Mangler litt smekk i trommer og cymbaler, noe som er naturlig med den noe moderate dynamikken og oppløsningen oppover, som også ble bemerket med forrige eksempel.

Jethro Tull, og deres 80-talls utgivelse, kort og greit titulert “A”, er derimot en skuffelse. Denne innspillingen matcher ikke dette anlegget spesielt godt, er jeg redd. Dette låter nokså metallisk og litt merkelig til tider. Pistrete og fremmed på vokal, noe for lett nedover og lukket oppover. Fortsatt godt innsyn i mellomtoneregisteret, der det bankes løs på et elektronisk piano fra den tiden, alt i alt god detaljering i dette viktige området. Forsåvidt er disse observasjoner i tråd med det jeg opplevde også med digitale kilder av diverse slag, så det er greit å få det verifisert på denne måten.

For å finne ut noe omkring absolutter, kjører vi en kontroll med Fisher Studio Standard platespiller fra samme tidsperiode, men denne har påmontert en betydelig dyrere pickup, AN IQ3. Joda, denne graver en anelse dypere, men resultatene tyder tydelig på at vi har enkelte begrensninger i RIAA. Mye av samme type gjengivelse fremkommer, ergo gir det ikke nødvendigvis mening i å legge store summer i en pickup som skal mate dette RIAA-trinnet. Men uansett kan noen forbedringer spores, helheten er mykere, mer elegant og roligere. Men ettersom denne pickupen koster om lag 14 ganger så mye som nevnte AT VM95E, tror jeg vi trygt kan fastslå at det er RIAA-trinnet som er den største grensesetteren her.

Rega Elex fra fortiden er selvsagt et kjempekjøp for 1200,-. Nei, den er ikke like livlig og gjennomsiktig som en ny Brio, for eksempel, men uansett er det en nærhet og en varme i denne forsterkeren som gjør den særdeles godt tilpasset jazz og akustisk musikk av flere slag. Er du en rocker, finnes det nok mer presise og kontrollerende forsterkere å få tak i. For samme pris…? Nja, det er nok mer usikkert.

Pioneer PL300X / AT VM95E er en fenomenal kombinasjon når man vet at den totale prisen ender på kr. 2000,-. Lydmessig tangerer den lett en ny spiller til 3 – 4 ganger prisen, og da får du til og med autoretur med på kjøpet. Ikke best i verden på frekvensflankene, platespillere har det med å koste litt før dette sitter på skikkelig vis, men en nydelig mellomtone, og godt rytmisk driv.

Fortsatt kan vintage hifi være særdeles gode kjøp som gir både eierglede og god samvittighet i vårt nokså skakkjørte forbrukersamfunn.

Benyttet utstyr:

• DAC: Heed Obelisk DA, AMR DP777
• RIAA: Aura Fidelity
• Forsterkere: Heed Obelisk Si3, Audio Note P3
• Høyttalere: Doxa 8.2 Signature, Roksan TR5