Ekte krem, eller bare Topping?

Topping er en av flere produsenter av teknisk og målemessig optimaliserte DAC’er for fornuftige kostnader. Undertegnede har kjøpt en selv, for å se hvordan en objektivt sett ekstremt god DAC passer inn i subjektivismens høyborg. Rognlien setter “verdens beste DAC”, Topping D90, inn i en livlig mid-fi virkelighet, hvordan går så det?

Hele ideen med Topping D90, er altså å skape et tilnærmet perfekt produkt, uten at det skal koste skjorta. Rundt regnet 7000,- skaffer deg denne DAC’en hjem til egen bolig. Min er bestilt fra Frankrike, og ankom omtrent en uke etter bestilling. D90 er en liten, hendig boks, den har plenty med digitale innganger, bluetooth inkludert, og både phono og XLR ut. Den har volumstyring, hvilket også gjør den anvendelig til å drive rene effekttrinn. Byggekvaliteten anses som god, displayet er godt lesbart, og inneholder ganske mye informasjon om hvilke oppsett DAC’en jobber med til en hver tid. En hendig liten fjernkontroll styrer herligheten, denne er litt retningssensitiv, og volumkontrollen beveger seg litt i raskeste laget etter min smak, men det er vel helst en tilvenningssak. Vi finner RCA s/pdif, optisk, AES (XLR), USB, bluetooth og I2S innganger, kort sagt helt sensasjonelt bra i denne klassen. Spesielt vil jeg gi et ekstra fokus på sistnevnte inngang, som jeg har erfaring for også kan ha lydmessige fordeler. Merk at jeg ikke har hatt tilgang til drivverk med denne overføringen i løpet av denne omtaleperioden, dermed kan de som har I2S tilgjengelig legge til litt ekstra godlyd, i forhold til min omtale.

Dernest vil jeg si at det er en seier for teknologien at vi faktisk kan kjøpe en av verdens beviselig beste DAC’er for en sum mange har råd til. I motsetning til beviselig dårligere DAC’er med rabiate prislapper, oppleves det nærmest som å vise fingeren til oss subjektivister, og jeg tar i mot utfordringen med stor takk. Ingenting ville glede meg mer enn at denne DAC’en leverer musikken slik jeg vil ha den, levende, rytmisk, dynamisk, klangfull. Jeg har i den senere tid deltatt i flere debatter omkring de målbart beste produktene, og hvordan disse ikke nødvendigvis faller helt i smak hos oss som snubler oss gjennom våre hifi-liv, så spørsmålet er hva en optimalisert kilde som denne gjør med et oppsett som er bevisst tunet for opplevelse mer enn presisjon. Jeg ønsker meg mest mulig “raka rør”, minst mulig justering underveis. En måte å få bukt med en masse utfordringer er bruk av DSP, helst med aktiv deling, det er en planmessig ferd mot best mulig målte resultater. Det kan ikke bestrides at det rent teknisk vil være den beste løsning, da gjerne i kombinasjon med akustiske tiltak. Et ypperlig utgangspunkt for en slik strategi, vil da kunne være denne Topping DAC’en.

Tilbake til subjektivismen, der mer tilfeldigheter rår. Vi subjektivister ønsker oss ofte lyriske kilder, enkle forsterkere med minst mulig feedback, noe som i sin tur ofte fremtvinger enkel høyttalerlast. Jeg hører selv mest hjemme i dette noe mer tilfeldige verdensbildet, og i dagens situasjon ønsker jeg i grunn ikke å starte på nytt med en helt ny teknisk løsning. På den annen side ville det ikke være ulogisk at en målemessig optimalisert DAC burde gi mye musikalsk utbytte også i et mer tilfeldig sammenrasket anlegg. Jeg har alltid hatt sans for Linn/Naim-vinklingen med “source first”, og med det i minnet, burde jo Topping D90 være det beste man kan få. Eller? Helt kort innledningsvis kan jeg i hvert fall si såpass som at denne DAC’en ikke kan beskrives som lyrisk. Den er detaljert og presis, punktum. Jeg bruker mye tid når jeg skriver omtaler av produkter, det er både konsentrert og ukonsentrert lytting, bakgrunnsmusikk, høy musikk, lav musikk, alle stilarter gjennom noen uker. Som oftest danner det seg et tydelig mønster, der jeg opplever at enkelte komponenter fremelsker enkelte stilarter, noe som ofte sier noe om egenskapene i produktet. Men Topping D90 var det egentlig litt annerledes, for den dempet til dels min higen etter å lytte til musikk. Ikke mange produkter jeg har hatt i hus har hatt denne effekten, men noen har det da vært i årenes løp. Det har til og med hendt at jeg har informert importøren at jeg ikke ønsket å skrive om det, det er tross alt fritiden min vi prater om. Denne gangen gjør jeg et unntak. Jeg bruker det alt for korte livet til noe jeg anser å være kjedelig hifi, stikk i strid med sloganet på min blogg.

For å gi Topping litt av det den sies å behøve, bør man i prinsipp sette sammen et oppsett der presis og transparent lyd er hovedfokus. Dette er ikke nødvendigvis slik jeg selv justerer inn lyden til egen optimal nytelse, men ønsker du signalet mest mulig ubesudlet gjennom elektronikken og ut i stua kan du mate Topping D90 rett inn i en solid, fornuftig klasse-D forsterker. Denne bør i sin tur får mate passende høyttalere, et flott eksempel i rimelig prisklasse er Arendal Bookshelf S, en slik kombinasjon vil være et strålende utgangspunkt for presisjonslyd. Nå hører det med til historien at selv om jeg kan virke som en akterutseilt rørekopp, så har jeg faktisk også sans for moderne, velskrudde PA-rigger, som faktisk leverer noe av det mere presise man kan få til av lydgjengivelse i dag. Og, ikke minst, digger jeg lyden av klasse D på Arendal-høyttalere, det blir som en form av nedskalert “hjemme-PA”, med kontroll, råskap og rytmikk i bøtter og spann. Her er det ikke mye slurv å rapportere om! Et solid tips på et rasende presist oppsett, skapes relativt rimelig med Topping DAC, Vera forsterker og Arendal høyttalere. Mere smekk og kontroll skal du nok lete etter!

Jeg har benyttet Topping D90 i flere oppsett, deriblant en god del på et hodetelefonsystem bestående av Heed Canalot som mater et par svært oppløste Focal Elear helåpne hodetelefoner. Det som fremkommer i et slikt superoppløst system viser med all mulig klarhet at Topping leverer særdeles detaljert, og med et flott lydpanorama. Det er også fremtredende at det på sett og vis låter veldig diskrét, som i manglende nærvær og rytmikk. Jeg vil vel uten videre si at det oppleves klart tilbakelent, i gjengivelse, dette til tross for at bassen oppleves både kraftig og presis. Med andre DAC’er jeg har benyttet på dette oppsettet, er det min subjektive, men svært klare oppfatning, at Topping mangler dynamikk og klangfarger, sammenlignet med så å si alle andre produkter jeg ofte benytter. Til daglig står en Heed Obelisk DAC der, denne har mye mer liv og lekenhet i fremstilling av musikk, men den er også noe lettere i bunnoktavene, til sammen skaper det en klart mer rytmisk og medrivende gjengivelse på de fleste musikkstykkene. Men bassen er imponerende på Topping D90, det skal den ha!

Så får vi en sak ut av verden med en gang; blåtann. Superenkelt å sette opp, og det låter egentlig overraskende godt, tatt i betraktning min grunnleggende negative innstilling til musikk overført på den måten. Neida, det tangerer ikke kablet overførsel, det er tammere og mattere, men dette er mer enn godt nok for party og utsjekking av ny musikk. Det oppleves stabilt og enkelt i bruk, jeg ber ikke om så mye mer når det gjelder blåtann, og når det så låter såpass fornuftig som dette her, da må jeg bare gi det topp(ing)-karakter, ganske enkelt.

Om jeg setter Topping D90 inn i mitt mest benyttede oppsett, og lar den ta plassen fra APL, er det første jeg merker meg at den er i overkant mottakelig for innstrålt støy. Den setter i gang å pipe, så jeg er nødt til å finne en egnet plassering et stykke unna router og andre mulige støykilder før den roer seg og blir taus. Som oftest lar jeg min APL være volumstyring for Spec M99, som altså oppfører seg som et rent effekttrinn ved hjelp av en enkel bryter. Nå setter jeg inn Topping i stedet, og jeg registrerer at de viser ganske nøyaktig samme dB-tall i vinduet ved samme volum, så det er enkelt å relatere dette til noe jeg er godt vant med. Topping D90 har som nevnt et veldig fornuftig display, som, i motsetning til APL, er godt synlig fra lytteposisjon rundt 3 meter unna, så det er bare å kjøre i gang.

Vi begynner i det ytterste mørke, med Black Sabbath’s svanesang, skiva “13”. Joda, det høres jo kontrollert og greit ut, dette her. En viss tilbakeholdenhet opplever jeg, men samtidig flott styring på alle aspekter. Stemmen er fint plassert i miksen, alt virker å være i balanse. Jeg liker i grunn godt måten dette legges fram på, her holdes alle elementer i sjakk på strålende vis, ingenting stikker ut eller av, det er kontroll vi snakker om her. vi bytter over til APL, og… Wow, dette var betydelig mer brutalt, mørkere, dystrere. Neida, det er ikke like fin balanse, derimot er det soleklart mer involverende og dynamisk. Stemmen kjennes mer organisk, APL formidler betydelig mer av oppgittheten i teksten, og, ikke minst den rasende brutaliteten som ligger begravet i musikken her. Det er bare to ord som er dekkende: Satan Tony! jeg gjør samme øvelse med ZZ Top og deres “Gimme all your lovin”, Topping leverer som om denne Texas-swingen er en statistisk fremstilling av musikkens grunnidé skrevet ut i Excel-format, takkskarrufaenmegha. Lar vi APL fyre i gang samme låt, er det noe helt annet, det er som å starte en helvetesmaskin, det er låter slemt, rocka og deilig!

Over på mer tilbakelente jazz-innspillinger bruker vi “Pink Panther Theme” fra de nydelige nederlandske utgivelsene fra STS, men jeg føler i grunn lite annet en kjedsomhet.  Dynamikkløst og pregløst er de betegnelsene jeg føler for å sette på resultatet. Igjen, et godt bassområde og fin oppløsning i mellomtonen, men instrumentene flyter klangmessig litt sammen, og skaper med det lite liv og tilstedeværelse. Igjen bytter jeg til APL, og slås i bakken av dynamisk liv og virkelighet. Trommene og blåserne fremstår nå med smekk, sting og ærlighet, i motsetning til det noe trøtte uttrykket jeg nettopp har blitt utsatt for. Så setter jeg på en gammel favoritt i form av Oscar Peterson og skiva “Night train”. Jeg merker at jeg holder på å bli litt irritert, egentlig, for igjen opplever jeg det hele som temmelig dødt, må jeg innrømme, og lar det bli med det.

Ned samme gata finner vi Odd Børretzen, og hans nydelige skive “Kelner”. Her leverer Topping D90 utvilsomt gjennomsiktig, og satt opp mot en totalt svart bakgrunn. På den annen side kjennes det ikke videre naturlig, stemmen er ikke helt tilstede, om du skjønner hva jeg mener. Jeg behøver ikke en gang sammenligne, jeg er så kjent med uttrykksformen i denne låta at jeg uten videre forstår de svært viktige manglene i denne gjengivelsen. Det er på mange måter frakoplet virkeligheten, det fungerer ganske enkelt ikke naturlig, og blir dermed for undertegnede nokså irriterende. Samme kan jeg si om den flotte live-innspillingen med Eric Andersen fra Oslo, der Fidelity-gutta har hatt sine fingre med i spillet, liner notes fra Jan Myrvold, og coverfoto av Knut Vadseth. For meg låter det i retning atmosfæreløst og tamt. Det gir på sett og vis ikke noen sammenhengende mening, bandet låter liksom ikke like samspilt, det oppleves mer som et puslespill man må tvinge sammen. Dessuten kjennes det av og til hardt i crescendo, hvilket er alt annet enn dette opptaket er kjent for. APL på sin side gir innspillingen mye mer liv, skyv, sting, tilstedeværelse….

Men la meg berømme topping D90 litt, allikevel. Elektronisk musikk er soleklart livretten for denne DAC’en, og det er to årsaker til dette: Først og fremst et helt fantastisk dypt og presist bassområde, deretter en absolutt og perfekt kontroll på plassering og fase. Det oppstår ekstremt flotte lydbilder på den måten, elektronika spilles dessuten ofte inn med litt faseforskyvning for effektens skyld, og det gjengis forbilledelig av Topping D90. Begge disse aspekter er nokså unike for et produkt i denne prisklassen. Kraften  og kontrollen i bassområdet er tidvis både voldsom og helt uventet, mens det like selvfølgelig toppes av en instrumentplassering som gir et absolutt og fullstendig inntrykk av stålkontroll. Isolert sett er det virkelig ikke noe galt med topping D90, den måler tilnærmet perfekt, og har mye godt ved seg, i min subjektive opplevelsessfære er det kun i direkte sammenligning med de mer levende og rocka DAC’ene der ute, at jeg virkelig merker meg at jeg savner noe. Og dette noe heter “liv”. For meg mister dessverre musikken mye mening, om jeg ikke opplever dette i mitt eget anlegg. Det sagt, Topping D90 leverer med presisjon og åpenhet i bøtter og spann, og den koster tross alt en svært moderat sum penger. Som sådan er den å anse som et meget godt og fornuftig kjøp, men glem heller ikke at Topping aldri vil bli kremfløte, og sånn er det med den saken.

Topping D90 fjernstyrt DAC, kjøpt på verdensveven for ca 7000,- helt hjem, med alt betalt.