V for Vera!

Når en av Norges skarpeste hifi-hjerner setter seg fore å lage en “perfekt” effektforsterker for en rimelig sum, er det verdt å spisse både ørene og blyanten. For Vera er ikke bare et kvinnenavn, det betyr rett og slett sannhet. Er det den ugjendrivelige virkeligheten jeg har på besøk denne gangen?

Utgangspunktet for denne omtalen er litt spesielt; jeg gikk inn i en lengre debatt om hva som skaper en god lydgjengivelse, der jeg altså hevdet en del subjektive verdier, som ikke alltid harmonerer med ugjendrivelige målinger. Det er viktig dermed, at jeg holder meg helt åpen for de inntrykk en forsterker som Vera Audio P400/1000 skaper. Her benyttes altså en allerede kommersielt tilgjengelig klasse D modul, en Hypex Ncore NC500, men, som jeg har erfart tidligere, implementeringen er også av stor viktighet. Tidligere nevnte skarpe hifi-hjerne, Armand Aanekre, blant annet kjent fra samarbeide med Roar Malmin om Musical Innovation-forsterkerne, har her tatt hele ansvaret alene, og han har valgt en særdeles solid måte å benytte Ncore-modulen på. En ting er det solide aluminiumskabinettet som er frest ut av en hele alu-blokk, vel så viktig er vel strømforsyningen, som i eksalterte øyeblikk kan levere hele 3 kW. For å holde kontrollen på dette kraftverket, finnes en sofistikert kjøleløsning, som også inkluderer en stillegående kjølevifte, denne er ikke hørbar ved normal drift. Modellnavnet henspeiler selvsagt på effekt i 8 Ohm, samt som brokoplet (mono) enhet; dvs 2 x 400 W eller 1 x 1000 Watt, minst kan jeg tilføye, effekt blir ikke et problem her. Selve brokoplingen gjøres med en enkel bryter på bakplata, det hele er ganske selvforklarende.

 

Under den 9 kilo tunge forsterkeren sitter 4 sorbothaneføtter, og disse må jeg faktisk snakke litt om. For de ødela f… meg hifi-benken min! Etter å ha stått i ro noen dager, skulle jeg flytte på forsterkeren, og da hadde føttene vokst fast i benken. De klamret seg fast, og det hele kulminerte med at jeg rev lakken av bordet mitt, bånn trist, spør du meg. Anbefaling til produsent: Enten bytte til en annen sorbothane-leverandør, eller sette et eller annet på undersiden av de føttene. Anbefaling til eiere av Vera-forsterker: Ikke sett forsterkeren på malt overflate uten å ta forholdsregler. Og med det samme jeg er inne på praktiske irritasjonsmomenter, vil jeg si litt om dioden på fronten. Det er helt fint at den har litt farger å velge i, samt litt blinking for å si fra om interne problemer, men jeg kan bare ikke utstå å sitte med en “1000-meter” midt i trynet når jeg skal nyte musikk. Joda, jeg vet jeg er sær på dioder, men hvitt eller blått lys er kort sagt ikke behagelig for øyet. Dempet belysning og soft jazz skal ikke ledsages av et søkelys, ganske enkelt. Diskrét rød diode anbefales. Så får det nå heller blinke med alle regnbuens farger om forsterkeren har noen personlige problemer den ønsker å formidle i tillegg til det musikalske signalet.

4 føtter på benken

Malingtyven

Skarp som stål

 

Utgangspunktet for konstruksjonen er altså ekstremt lav forvrengning, og ellers strålende måledata. Høy effekt, svært høy dempefaktor, stålkontroll hele veien. Dette har alle lyttetester uten tvil underbygget. Det er bunnsolid vare som leveres, og i forhold til majoriteten av klasse D forsterkere jeg har hatt gleden av å lytte på, spiller Vera Audio P400/1000 faktisk generelt  noe varmere (eller mørkere, om du vil), samt en liten touch mykere. Dette er ofte en opplevelse man får om man spiller med utstyr som måler ekstremt bra, det har antakelig å gjøre med fullstendig fravær av en udefinerbar “støy” som rufser til signalet en smule. Forsterkeren skiller seg også litt fra majoriteten av klasse-D forsterkerne ved at den blir ganske varm rent fysisk når den er påslått. Man kan kjenne lunk fra enkelte andre også, men Vera er i denne sammenhengen en het kvinne, såpass kan jeg uten videre si. En av mange subjektive inputs jeg benytter for å si noe om produktene jeg omtaler, er å observere meg selv litt; musikksmaken tenderer til å tilpasse seg utstyret, med Vera i oppsettet, ble det mye typisk elektronika som fikk spilletid. Dypt, rytmisk, synthbasert. Og ellers vil jeg rette en takk til konstruktør og produsent for å låne bort forsterkeren til en uttalt kritiker, det vitner om tillit til produkt og prosess, modig gjort!

This slideshow requires JavaScript.

For det meste har jeg spilt Vera P400/1000 i et oppsett bestående av APL drivverk  og DAC, der sistnevnte også fungerer som volumkontroll. Gainsetting på Vera passer best på en av de to nederste posisjoner, ettersom vi skal drive Doxa 8.2 Signature, et par svært lettdrevne høyttalere med jevn og fin impedans. Med andre ord ingen tung jobb for stålkontrollen fra Vera. Her i huset er det heller ikke kraften jeg skal prøve ut, det er evnen til å virke involverende, å bringe lytteren med på det musikalske uttrykket. Jeg stoler blindt på denne konstruksjonen med hensyn til kontroll og soliditet, det er virkelig ikke der slaget skal stå. Nå vil jeg finne ut om det formidles nerve, klang, tilstedeværelse, ekthet, nærhet, i det hele tatt om det er noen grunn til å hente fram de vakreste språkblomstene jeg vet om! Et viktig spørsmål jeg føler meg nødt til å stille meg innledningsvis er hvorvidt jeg skal se på dette som en av verdens absolutt beste forsterkere og ordlegge meg i henhold til dette, eller om jeg skal fokusere på at dette tross alt er et ekstremt velbygget effekttrinn som koster under 30 000,-? Men la meg uansett begynne der jeg føler meg tryggest…

Ergo går vi i gang med TrenteMøller, og låta “Nightwalker”, en luftig elektronika-komposisjon, med mye kulisser og kraftfulle basspulser. Jeg vil vel si at dagens testobjekt leverer det mest voldsomme og kontrollerte jeg har hørt på akkurat dette musikkeksempelet. Det er en voldsom dybde, både i frekvens og lydbilde. Kraft og brutalitet er bunnsolid, helt på topp av alle forsterkere jeg har hatt gleden av å utfordre på dette stykket, en klar innertier. Oppglødd av dette kroneksempelet, går jeg over på en strålende SACD, da i form av Steely Dan, “Gaucho”.  Dette er overbevisende gjennomsiktig, samt underbygget av strålende dynamiske egenskaper. Men tvilen tvinger seg fram, for jeg opplever et eller annet mystisk midt i stemmeleiet. Er det en form av lukkethet her? Litt usikker på dette, det burde ikke være tilfellet, så jeg henter fram en tydelig vokaldrevet låt, for å komme nærmere et svar. Vi hører dermed på Grayson Capps og hans evergreen, “Love song for Bobby Long”. Her blir jeg betydelig sikrere, mellomtonen, stemmeleiet, har en opplevd begrensning, det er noe som bremser kommunikasjonen her. Dessuten opplever jeg at toppen er skarpere enn nødvendig. Jeg dobbeltsjekker med Sophie Zelmani, og hører eksakt det samme. Er det min DAC, eller noe annet som ikke holder mål når alt blir såpass åpent i forsterkertrinnet? Med denne innledningen, må jeg tilbake til hvordan jeg skal relatere dette effekttrinnet. Ser jeg på det som et klasse-D effekttrinn i en moderat, fornuftig prisklasse, er det i grunn ingenting å sette fingeren på. Dette er kort sagt et strålende effekttrinn, og så kommer jeg tilbake til absoluttene etter hvert…

Vi kjører på med litt ekstremsport, og begynner denne etappen med “Sweet wilderness”, der dype, lange syntbasstoner bærer låta, vi ligger i området 25 Hz med generøse energiutladninger. Vera serverer med et visst anstrøk av skarphet oppover, men kontrollen er i øverste divisjon, den skarpskrårne, voldsomme og presise dypbassen oppleves på linje med Gato DIA 400S, med andre ord fullstendig lytefritt gjengitt. Ting kan  tyde på at det ikke er helt tilfeldig at klasse D ofte velges som sub-forsterkere. Vi går videre til eksplosivitet og hurtighet i mellomtonen, og velger selvsagt “Moten Swing” med Big Band Basie. Igjen hører jeg veldig mye av det samme som jeg gjorde med Gato; superåpent og elegant, full kontroll, hurtig og levende. Jeg har visse innsigelser rundt det rent klanglige, der jeg finner instrumentene noe over mot det kunstige, med mangel på kropp og ekte klangstruktur. Den samme opplevelsen underbygges tydelig av Mahlers 6. symfoni, der jeg opplever begrensninger på stofflighet, naturlighet og avslappethet. Og dermed åpner vi en Pandoras eske av rå, hudløse emosjoner, og lar Molly Johnson foredra “Don’t explain” på eksepsjonelt vis. I mine notater står å lese: Hva..!? Hvor ble det av alt sammen? Nerven, stinget, nærværet? Med dette på papiret, begynner jeg å lure på om jeg faller for egne fordommer, og jeg må få det verifisert… 

This slideshow requires JavaScript.

Jeg gjør dermed to ting: 1. kopler opp min Audio Note P2 SE Signature, en av de enklere Audio Note effektforsterkerne, med mindre enn 5% av Veras effekt tilgjengelig. 2. ber min uinteresserte, men svært så musikalske og skarphørte kone, være så snill og høre på et par låter med både Vera og AN P2. For ordens skyld må jeg her påpeke at P2 SE er en god del dyrere enn Vera P400/1000, og at den måler betydelig dårligere. Men når jeg selv setter meg ned og lytter på P2 på de samme musikkeksemplene som nevnt over, blir jeg litt fælen, nærmest. Man bør kunne forvente at det låter forskjellig. Men dette her? Det er en brutal avkledningsmanøver, og årsaken til at jeg aldri kommer til å bytte bort den forsterkeren (annet enn eventuelt i en enda flottere Audio Note-forsterker), blir bare så totalt åpenbar. Sting, attakk. Detaljer! Innsyn, emosjoner, klanger, åpenhet, tilstedeværelse; alt bare flommer i mot meg, og jeg fatter så å si ingenting. Så er det min kones tur. Først spiller vi hennes favorittartist, Elton John, og hans swingende, deilige “Mona Lisa and the mad hatters (Part 2)” fra “Reg strikes back”. Deretter gir jeg henne Grayson Capps og “Love song for Bobby Long”. Jeg ga ingen info på forhånd, bare ba henne sammenfatte inntrykkene etter at hun hadde hørt på begge låter på begge forsterkere. Først spilte vi på Vera, deretter på Audio Note P2, og det tok henne ca 4 sekunder ut i første låt på rørforsterkeren før hun viftet med armene. – Jeg er allerede sikker! Jeg fikk henne allikevel til å lytte nøye, to ganger på hver låt på begge forsterkerne, før hun fikk lov å ytre seg. Og jeg tør knapt gjengi hva hun sa, men deler av det var…: – Vera låter som om musikerne er i en avskjermet metallboks, det er som en ubehagelig ulyd i mine ører, de synger ikke til meg, det er som om de synger for seg selv i egen boks, der jeg sitter utenfor, uten å være med. Men med den andre forsterkeren (AN) synger de til meg, jeg er med på konserten…!

Wow.

Rene ord for pengene, men for å sitere vår statsminister og hennes yndlingssetning: Jeg ville vel ikke brukt akkurat de ordene.

Etter denne kraftsalven fra en uinteressert amatør (hennes egne ord) er det nå for meg viktig å understreke at Vera overhodet ikke låter som om det kommer fra en boks. Vera P400/1000 er en drivende god klasse-D forsterker, men det er fortsatt min ærlige oppfatning at en god, riktig matchet rørforsterker spiller en god del bedre på alt, med unntak av presisjon i bassområdet. For å oppnå sistnevnte egenskap, må man først ha en veldig påkostet rørforsterker, og et par meget godt tilpassede høyttalere, i hvert fall. Jeg kunne meget vel levd med et effekttrinn som Vera, men måtte da samtidig akseptert savnet av denne “magien” jeg så ofte har nevnt i forbindelse med de mer heldige rørforsterkerne. Jeg har spilt et utall musikkeksempler, jeg har benyttet flere høyttalere, to DAC’er, to forforsterkere, men resultatet har konsekvent vært det samme. Som nevnt, i dette hus benyttes nå kun lett last og effektive høyttalere. Resultatet vil definitivt bli et annet med tungdreven, kompleks høyttalerlast. Små rørforsterkere faller fullstendig igjennom i et sånt oppsett, mens Vera P400/1000 neppe bøyer unna, så å si uansett hva du velger å be den om. På bakgrunn av diskusjonene jeg har deltatt i den senere tid, der vi subjektivister har visse problemer med å komme med vektige argumenter mot objektive måledata, ser jeg meg nødt til å komme med en todelt konklusjon, denne gangen.

1. I forhold til pris: Bevare meg vel. Vera er er rent hifi-kupp til 30 000,- ! Et så kompromissløst, konvensjonelt klasse-D effekttrinn har jeg knapt hørt om noe annet sted i hele verden. Ikke at det låter spesielt annerledes enn andre klasse-D forsterkere på lett belastning, men særlig må nevnes strømforsyningen og byggekvaliteten, som setter Vera nærmest i en klasse for seg. Mangler du drivkraft, styring og klarhet, er Vera P400/1000 et åpenbart svar. Spesielt med hensyn til kontroll og gjennomsiktighet. Jeg anbefaler at man benytter Vera P400/1000 med kompleks, tungdreven last, rett og slett.
2. På absolutt grunnlag: Til tross for at dette er en rasende god klasse-D forsterker, må jeg få spørre, hva er greia, egentlig? Det kan måle så bra det bare vil, men med korrekt høyttalerlast vil en fornuftig bygget rørforsterker greit spille bedre på det aller meste; detaljering, nærvær, dynamikk, presisjon, og ikke minst, emosjonsformidling.

Så får en hver velge sin egen vei, famling i mørke etter “sin egen lyd”, eller en beviselig og kunnskapsbasert retning, som kan verifiseres med målinger fra utgangspunkt til høyttaler. I sistnevnte tilfelle bør Vera P400/1000 stå ca. øverst på lista når effekttrinn skal velges. Men selv er jeg enda sikrere nå, enn før jeg lyttet en masse på nok en klasse-D forsterker: La musikken leve!

Vera P400/1000, 2 x 400 eller 1 x 1000 Watt (minst!) effektforsterker, kr. 29 000,-

Produsent: Vera Audio, bygget i Norge

Salg: Lyd & Akustikk

 

Etterklang…

Joda, jeg forstår at ovenstående artikkel kan oppleves kontroversiell. Medkonstruktør Armand Aanekre tilbød seg derfor å ta turen, medbringende måleutstyr og litt eksperimentelt småplukk…

Først ønsket jeg at Aanekre selv skulle høre utgangspunktet for min artikkel, ergo spilte vi et par låter både på Vera og Audio Note (heretter AN). Det er innledningsvis viktig å bemerke at skribentens og konstruktørens innfallsvinkel til hifi er omlag så forskjellig som man kan få den; undertegnede har en klar opplevelsesdrevet inngang, mens konstruktøren er klart vitenskapsdrevet. Sistnevnte poengterte at han sjelden setter seg ned for å gjøre en sammenlignende lytting, og at situasjonen derfor oppleves litt uvant.

Vi spilte oss noen ganger gjennom Vamp-låta “En annen sol”, (med Anne Grete Preus), samt den Elton John låta som er nevnt i ovenstående artikkelen (“Mona Lisas and the mad hatters (Part 2)”). Aanekre var heller ikke i tvil om differansen, men han var ikke like skråsikker som undertegnede på hva som låt best. Han bemerket riktignok også at AN spilte med mer klang, men var mer usikker på det kvalitative i avspillingen. Vi var altså stort sett enige om hvordan forskjellene artet seg, men ikke nødvendigvis at AN spiller så mye bedre som min oppfatning tilsier.

Deretter gikk vi løs på målinger av oppsettet i rommet, for å liste ut målbare forskjeller på forsterkere. Mikrofonen plasseres i lytteposisjon, omlag 3 meter fra høyttalere. Først må vi si noe om totalen i målingene; dette er en vanlig stue i et vanlig, norsk hjem, middels mye møblert, parkett, malt gips, litt tepper, ganske typisk skandinavisk møblert. Rommet har en del vinkler og kroker, det oppstår ikke plagsomt mye stående bølger, men rommet er heller ikke akustisk behandlet med noen tydelig plan. Ergo blir det som det blir, og mitt rom låter derfor middels bra, jeg har hørt betydelig bedre rundt omkring i verden. Målingene vil bli lagt ut på hifisentralen.no, så alle kan se hva dette innebærer. Kort fortalt er det et par tydelige boost, og et par like tydelige suck-outs under 100 Hz, deretter er hovedtendensen en langsomt fallende kurve oppover mot 10 kHz, deretter faller det en del brattere. Om dette alene skyldes høyttalere, rom eller om det er en kombinasjon av disse er litt vanskelig å si, men fornuftsmessig, er nok kombinasjonen slik at diskantområdet dempes signifikant.

Forskjellene frekvensmessig mellom Vera og AN er i grunn overraskende små. Den tydeligste forskjellen er at AN har mer energi i øvre mellomtone, opp til ca. 2 dB mer i enkelte deler av frekvensområdet. Dette bør være greit hørbart, og kan i prinsippet forklare klangmessige endringer. Men vi har en joker i spillet, og den heter Spec M99. Denne forsterkeren spiller også med mye klang (utklingning), og ganske så likt AN, egentlig, selv om jeg helt subjektivt synes at AN spiller enda bedre, enda mer naturlig. Problemet er bare at Spec måler til forveksling likt Vera, om enn med en liten touch lavere output i det samme området der AN har litt ekstra. Ergo blir det litt problematisk å forklare dette med min opplevde “stofflighet”, klang, liv og utklingning utelukkende med frekvensforskjeller. Derfor ser vi på forvrengningsspekteret, da i form av målt THD i rommet. Igjen måler Spec M99 og Vera meget likt (til min store overraskelse), mens AN måler helt forferdelig. En kjempehøy THD fra rørforsterkeren, altså, og det burde vel være hørbart. Kanskje arter det seg som musikk og emosjoner, hva vet jeg, men hva pokker er det da som skaper omtrent samme opplevelse i Spec-forsterkeren??

For eksperimentets skyld monterte Aanekre inn en 1 Ohms motstand i serie med høyttaleren. Med Vera innkoplet medførte dette målemessig lite annet enn en generell demping av enkelte deler av frekvensområdet, mest tydelig over 10 kHz. Lyttemessig ble i mine ører enda litt mindre klang og liv, dessuten døde toppen ganske så effektivt. Det var kort sagt ingen god idé å montere inn en seriemotstand i dette oppsettet.

I mitt eie finnes også en klasse D PA-forsterker med samme Pascal-kort som benyttes i Gato DIA 250. Denne har, interessant nok, enkelte signifikante fellestrekk med Vera, der ordet kontroll er det mest grunnleggende trekket. Nå spiller virkelig ikke nevnte PA-forsterker særlig bra (Vera er klart bedre), men den har stålkontroll på alle høyttalere, hvilket passer veldig godt når man skal styre en del større membraner på høyt volum. Det Vera og PA-forsterkeren har til felles sånn rent teknisk, er høy dempefaktor, og jeg kan vel anta at dette har en viss innvirkning på det klanglige, også. Men hvordan vi kan lese det ut av målekurvene, kan jeg ikke si mye om, våre målinger ga ingen tydelige svar på akkurat dette. Videre har jeg en Micromega PW250 en klasse D med konvensjonell strømforsyning (trafo), denne opplever jeg også ganske lik Vera, dog med noe mindre kontroll og finesse, men den lever ikke før den får noe å tygge på, lett last får den ikke noe greie på, ganske enkelt.

Armand Aanekre og undertegnede hadde en opplysende meningsutveksling og hyggelig aften, men målingene ga oss ingen sikre svar. Vi er i hovedsak enige om opplevde forskjeller, men ikke nødvendigvis enige om den kvalitative, innbyrdes signifikans av de vi hører. Jeg tror mye av årsaken til akkurat dette, ligger på vår diametralt forskjellige tilnærming til denne hobbyen, muligens ligger også årsaken til uenighet blant lyttere generelt også i noe sånt.

Målingene vi gjorde lyver ikke, men de forteller oss fortsatt ikke hele sannheten!