Den syvende sans

Tight, klasse, dreiemoment og hurtighet. Frihet! Det kunne vært sagt om Audi A7, dette her. Men nå er det Audio, nærmere bestemt Spendor Audio. A6 er fortid, A7 er nåtid, og Rognliens hifi blogg lar seg forføre…

Det har utrolig nok gått hele 3 år siden jeg fylte stua med gleden fra forgjengeren Spendor A6R, nå har denne tatt steget opp til A7, og visst har noe skjedd! Vanligvis opplever jeg at toppmodellenes egenskaper drypper ned på modellene under, men denne gangen overraskes jeg at egenskapene fra den fantastiske, lille A4-modellen har blitt foredlet, og tatt bolig i A7! Dette betyr at endringene fra A6R til A7 er tydelig hørbare, men Spendor har nå funnet fram sitt skjema, og de har ikke glemt A6R’s spisskompetanse, heller! Nærmere det gyldne snitt kommer vi neppe, og det eneste som setter grenser her, er størrelsen.

Hva som har skjedd siden A6R er ikke så lett å se med det blotte øye; størrelsen og elementene ser i utgangspunktet nokså like ut, men skinnet bedrar, bare for å ha det klart. Det aller meste er nytt; nye elementer, nye delefilterkomponenter, nytt dempemateriale. Målene ser ut til å være omtrentlig like A6R, men også her bedrar nok synet oss en smule. Disse har nemlig vokst hele 6 cm i høyden, mens de har smalnet et par cm og blitt en del dypere; nå måler hele herligheten 93,6 x 18, x 30 (H x B x D). Legg til at de veier inn med nokså pinglete 18 kilo, nøyaktig som A6R, for øvrig, så skjønner du at dette er lettplassert og lettflyttet hifi. Ellers ser det på papiret ut som om det er de samme elementene som på A4, og, om jeg skal få foregripe begivenhetene en smule, så høres det faktisk sånn ut, også. A7 tåler en anelse med effekt påtrykt enn lillesøster, og spiller dessuten en anelse høyere for samme effekt, så dette er kort sagt større høyttalere, som evner å fylle større rom. De kommer med samme type bassport som forgjengeren A6R, dvs. en solid, firkantet åpning helt nede ved gulvet på baksiden. Ellers finner vi fornuftige terminaler, ingen troløse bi-wiring-tanker her, nei! Kort sagt, enkelt og funksjonelt, lyden i fokus, no nonsense i praksis.

 

 

Lite mer å si da, så vi bare svever avsted på sangens vinger, og det var fra start klinkende klart for meg at brikkene nå er på plass hos Spendor; dette kan de! Igjen gripes jeg av den tydeligheten, den presisjonen og den friheten som strømmer fra Spendor’s A-serie. Det formidles hurtig, kontant og  latterlig balansert. Og visst har vi disse enorme lydbildene, der alt og alle har sin plass på scenen, der ingen snubler og blir borte, der alt står stødig, synlig og kontrollert fram på sin egen, opplyste posisjon. Jeg har benyttet en del forskjellige forsterkere, som vanlig, Aura Fidelity pre/power, Spec integrert klasse-D, Trafomatic / Audio Note røroppsett… Spendor A7 er en vits av en belastning, gi den 10 fornuftige Watt eller mer, og du er på god, trygg grunn. Med den solide strømforsyningen vi finner hos Aura Fidelity var de vel størst og mektigst, mens de var enda mer levende og tilstede med røroppsettet, alt er som det pleier.

Vi drar i gang musikkeksemplene, og begynner med den japanske smooth-jazz-pianisten Keiko Matsui. Vel, hun er nok en “guilty pleasure”, og oppnår nok lav cred i de bluesmiljøene jeg vanker, er jeg redd.  Låta er “Across the sun” fra skiva “Deep Blue”. Flott lyd i denne innspillingen, da, og det fremlegges både lett og lystig, samtidig svært åpent og detaljert, fulgt super utklingning og et forbilledlig attakk på pianoet. Kanskje er det litt flatere lydbilde enn jeg ventet meg, men uansett veldig lett å “se” detaljene rundt omkring, så det har ikke akkurat fremkommet noen overraskelser i dette eksempelet. Holder oss i den i overkant glatte musikken, og lar argentineren Dominic Miller overta med låta “Unify”. Gitaristen Miller har brukt mye av sin karriere som Sting’s side-kick, men har også en rekke egne, gode innspillinger på CV’n. Testlåta preges av noen dype, lange synth-bass toner, som A7 leverer med fantastisk kontroll og stort behag. For en såvidt liten høyttaler er det imponerende at det er så blottet for artefakter, og at det ikke medfører noen maskering. Her flyter alle detaljene fritt og luftig over den tunge, deilige og fete basslinjene. Jeg har nevnt at høyttalerne ikke er store, men de er velbalanserte. Noe så til de grader.

Vi øker cred’en signifikant ved å la Brian Ferry foredra sin avslepne versjon av “As times goes by”, denne formidles med tidsriktig koloritt og patina fordi den er innspilt sånn, hvilket betyr nydelig og avslappet, men faktisk høres også forsiktige tendenser til sibilans, skal det sies. Uansett medrivende og tilstede, denne typen musikk skal med fordel avlyttes på sånne enkle høyttalere, uten for mye fiksfakserier. La gjerne en Rega, en Naim eller en Exposure drive dem, også, så kan du bare slappe av på hifi-fronten de neste 40 åra. Litt nærmere vår tid finner vi fram den irriterende vakre jentungen Nikki Yanofsky, som, til tross for navnet, ikke er østeuropeer, men fra Quebec i Canada. Vi lar henne leke med høyttalerne og øregangene ved hjelp av den lettbente jazzlåta “Dans ma vie”. Her framkommer likhetene med småsøsknene A4 helt åpenbart, det låter noe tyngre enn jeg er vant til, det er en viss varme i disse høyttalerne, just som et par A4 med større skonummer, altså. Men igjen swinger og groover det, budskapet bæres elegant på åpenhet og nydelig balanse. Vakkert.

Over på det mer ekstreme lar jeg skruppelløst Big Band Basie, kaste seg over Spendor A7 med låta “Moten swing”. Dette går fra stillferdig barpioano til Emmanuel Desperado uten forvarsel, dette er det i grunn hornhøyttalernes hjemmebane. Men joda, dette klinker til på bra nivå, her også. Selvsagt ikke ekstremt, men lett og hurtig, A7 står seg på at de er raske og presise, og temmelig upåvirkelige av litt villskap. Joda, her blir det noe hardhet i kantene, men uansett freskt nok for en vanlig hverdag. Og igjen; flott rom og nydelig dybdefølelse. Å gi ei blåserrekke såpass til plass er ikke alle forunt, slett ikke. Men da er det faktisk ingen vei utenom, lengre, så Hans Zimmer kommer på besøk med sin formidable, enorme og skruppelløse “A dark knight”. Det er et deilig drama, det flommer som som tunge bølgeslag. Jeg har hørt det både større og slemmere, selvsagt, men dette er i imponerende, full harmoni, velbalansert og åpent. Dessuten leveres det med flott dynamikk og storslagent drama, Spendor A7 tåler overraskende mye uten å gå i metning. Nevnes i samme åndedrag kan gjerne “Nitro junkie” fra Gothic Storm også, A7 gir alt, enormt hardtslående, nå hørbart skarp i kantene på brutalt volum, men det skulle da også bare mangle! Så avslutter vi helvetesuka med basstortur, Medwyn Goodall, “Sweet Wilderness”. Jeg må gjenta at dette er små høyttalere, men de presenterer mer rom enn jeg er vant til, noe diskret i dypbassen, men fabelaktig elegant og kontrollert. De går faktisk også hele veien ned, dog uten den fysiske opplevelsen vi er tilvent fra større høyttalere. Synth-koret som finnes diskret og knapt merkbart i bakgrunnen, står plutselig tydelig og luftig fram, har knapt hørt det på denne måten før, nærmest en fullstendig fornyet fremstilling av hele låta. Særdeles imponerende av Spendor!

Nok en gang vil jeg hevde at Spendor med sine A7 setter en standard for hvordan enkle 2-veis høyttalere skal spille og formidle musikalske budskap. Joda, de har fortsatt åpenbare konkurrenter i Kudos, men uansett har Spendor nærmest skapt seg et eget habitat i høyttalerjungelen; et område der emosjonsformidling, allround-egenskaper, lydbilder og klang står i fokus. Disse høyttalerne gjør ganske enkelt ingenting feil, og de spiller alle musikktyper på overbevisende vis. Men du må huske at de ikke er kjemper, det finnes naturgitte grenser, allikevel leverer de med grandiositet og enorme lydkulisser, nok til å virke overbevisende i de fleste settinger. Tilføy at de har en helt unik balanse og tydelighet, så har jeg vel sagt omtrent det meste som er å si. Jeg bare digger dette her!

Spendor A7, gulvstående 2-veis høyttalere, kr. 36 900,- / par (39 900,- for white gloss).

Importør: Norsk Hifi Senter / Audioaktøren