Magisk Aura?

Aura Fidelity må jo bety noe i retning av troverdig aura? For new-agerne blant oss er det vel ikke nytt å tro på skrømt. Ja, forresten, det passer vel bra på oss hi-fi’ere også, det. Ergo lytter vi fordomsfritt til en Aura fra Bærum!

Aura Fidelity er Joaquim Fragoso, en mann med bakgrunn fra sør i Europa; jeg prøvde å forstå litt om hans opphav, men det var såpass mangslungent at jeg datt av litt, må jeg innrømme. Frankrike var i det minste en del av det. Uansett, en særdeles kreativ sjel som forklarer sine tekniske løsninger i spesielle og lyriske vendinger, mang en rå tekniker ville flydd i taket av flere av hans utlegninger, men ikke jeg. Årene har gitt meg så mange møter med konstruktører, at jeg bare later som ikkeno’. Dessuten, “the proof is in the pudding”! Det er når jeg lytter til konstruksjonene, at svaret sakte, men sikkert danner seg, her, i min egen stue.

Atter en gang en “garasjeprodusent” på besøk, altså, denne gang i form av Aura Fidelity Alpha RIAA-trinn. Jeg jobber fortsatt med hans pre-power kombinasjon, og jeg kommer sannsynligvis til å gjøre en jobb med den radikale Tower-forsterkeren også, i nær framtid. Bare å følge med på Rognliens Hi-fi-blogg! Ganske så mange år siden jeg prøvde Aura Fidelity sist, men tar nå igjen det tapte så det holder. Begynner litt forsiktig med dette svært spesielle RIAA-trinnet, resten kommer etter hvert. Grunntanken i nåværende Alpha-serie fra Aura Fidelity er oppbygging av rent diskrete komponenter, standard hyllevare OP-amper er bannlyst. Her deler undertegnende og Fragoso oppfatning, i hvert fall, jeg har diverse innsigelser mot integrerte OP-amper generelt, og spesielt i RIAA-trinn. Men verden er nå en gang slik at OP-amper representerer enkle og rimelige løsninger på diverse utfordringer, så de benyttes nokså hemningsløst i en lang, lang rekke hifi-komponenter. Også svært langt opp i pris, faktisk. Men Aura Fidelity skyr dem som pesten, dessuten har Fragoso handlet inn en urimelig mengde spesialtransistorer fra Texas Instruments (tror jeg det var), høggdyre i forhold til normal hyllevare, men vel verdt det, mener han. Og nå sitter altså Aura Fidelity på den siste batchen av disse i hele verden! Årsaken til denne tilsynelatende ekstravagante handelen, er kort og greit lyden. Transistorer er faktisk som rør, hevder Fragoso, noen låter bare bedre enn andre. Og akkurat den typen vi snakker om her, låter best. Aller best. Så da får de bare koste hva de vil. Men tilbake til det vi skulle snakke om, Aura Fidelity Alpha RIAA!

Dette er i sannhet en helt fordømt unik RIAA, bare for å ha det klart. Jeg kommer tilbake til hvordan den låter, men først må vi snakke litt om de tekniske løsningene. RIAA-trinnet har to innganger, en for MM, en for MC. Så langt helt normalt. Men det finnes ingen impedansinnstillinger her, og man kunne da lett komme til å tro at det finnes kun en fast impedans. Det finnes de som mener at “one size fits all” (jeg er himmelropende uenig!), men det er virkelig ikke Fragoso’s standpunkt. La meg sitere fra Aura Fidelity’ hjemmesider:

I MC modus, arbeider selve pick-up i MASTER modus . Den styrer direkte en spesial konstruert krets (HEAD_AMP) hvor coil energien multipliseres med 20. Denne kretsen forsynes fra et “phantom power supply”. MC en er, i praksis (not loaded) 100K til Jord. Resultat er en utrolig dynamikk med en bløt og naturlig musikalitet.  Støy er minimalisert til et absolutt minimum.

Populært fremstilt, vil det ikke være RIAA som belaster pick-up, snarere motsatt, dvs. at pick-up’en belaster RIAA. Jeg sliter rett nok med den forklaringen, for uansett hvordan du snur og vender på det, må vel pick-up’en “se inn i” en eller annen form av belastning? Ettersom belastningen påvirker pick-up i en eller annen retning, bør det samme være tilfellet her. Men det unike er, sier Fragoso, at denne kretsløsningen på sett og vis tilpasser seg pick-up’ens ønske for optimal belastning, dermed er det et ikke-problem. Så får jeg slite med forståelsen så mye jeg vil, lyttetestene får avgjøre. Så kan man tro da, at dette faktisk er plug & play, og dermed ingenting å fundere over. Så enkelt var det ikke denne gangen, heller. Det bør nemlig tilpasses output fra pick-up om du bruker MC, ha i bakhodet at standard oppsett er beregnet på 0,250 mV inn. Det sagt, det fungerte fint å gi den 0,5 mV også på standard setting, så veldig kritisk behøver det ikke være. Rett nok ble det litt i heftigste laget for min Spec-forsterker, men det er mer regelen enn unntaket på akkurat den forsterkeren. Men med de andre forforsterkerne jeg rår over, gikk det helt strøkent. Så om du vet hvilken pickup som skal benyttes, si fra når du handler, så blir det uansett riktig fra start. Sånn ellers kan dette RIAA-trinnet leveres i to versjoner, det testede produktet er den rimeligste, ubalanserte versjonen, men det finnes også kan få en balansert versjon. Dessuten finnes også en variant for innbygging i forforsterker.

De grunnleggende trekk fra dette RIAA-trinnet er svært lette å oppfatte. Aura Fidelity Alpha RIAA bedriver virkelig noe helt annet enn resten av gjengen der ute. Det første som slår en, er hvor utrolig støyfritt og upåvirkelig det er. Allerede her helt unikt, jeg har i mine godt over 40 år som vinyl-junkie aldri vært borti et RIAA-trinn som er så til de grader skjermet for verden omkring seg, det er helt fantastisk! Det er nesten som om pick-up’ens signal bare “speiles” av RIAA-trinnet, slik at den støy som normalt kommer med, ikke blir med videre, ja, det er nokså uforståelig. Dernest opplever jeg den sykt gledelige siden ved det, at dynamikk og liv gjennomsyrer alt dette RIAA-trinnet leverer. Snakker om å spille medrivende! Det er en egen evne til å tiltrekke seg oppmerksomhet, det låter akkurat slik platespillerne gjorde i gamle dager, altså en tydelig “vintage” Tandberg, Sansui og Pioneer fra 70-tallet-lyd, bare det at nå er dynamikk, oppløsning, rom og detaljering på skikkelig 2018-nivå!

Så å si samtlige RIAA-trinn jeg har lyttet til endrer spillestil ganske radikalt ved skifte mellom MM og MC, men sånn er det ikke her! Setter jeg inn en god trafo og lar samme MC spille inn i MM-inngangen, spiller det så å si dønn likt, like åpent og dynamisk. Kanskje er det noe lettere nedover, og dermed kanskje til og med enda en touch bedre innsyn i rommet når det mates inn i MM, men det er også alt.

Vi starter ballet med en av de mest tilbakelente gitardueller i rockens historie, i form av Chet Atkins / Mark Knopfler’ skive “Neck and neck” og låta “There will be some changes made”. Og det er vidunderlig lite å angripe dette resultatet på. Perfekt balanse, ingen hardhet, intet som stikker seg ut. Svært god mellomtonedynamikk. Holder strålende orden på detaljer og plassering. Men viktigst av alt er at stemningen formidles så sløyt og rytmisk, stemningen mellom de to avslappede gitarhelter er da også i sannhet en nytelse å lytte på. Foten går, gliset kommer på plass, og jeg bare digger hvert sekund av dette her. Men nå holdt jeg faktisk på å glemme at dette faktisk ikke er verdens beste RIAA-trinn! Jeg vet det, for jeg har et annet norsk RIAA, også bygget uten op-amp’er, det koster ca. dobbelt så mye, og har kun en fast inngangsimpedans, og tar kun MC pick-up. Det er enda mer detaljert, og enda en touch mer dynamisk, faktisk, spesielt viser dette seg oppover i frekvens. Men forskjellen er ikke dramatisk på noen måte.

 

Men vi går over på en klart dårligere innspilling, tyngre, tøffere, skarpere. Vi snakker om Gillan / Glover og deres “Accidently on purpose”, innspilt i løpet av noen lykkelige døgn på den karibiske øya Montserrat, i Air Studios, i 1988. Altså året før øya ble fullstendig rasert av en voldsom tropisk orkan. Mange store artister har nytt godt av Air Studios, dette hadde de ikke glemt, og på George Martins initiativ, samlet de seg til både konsert og innspilling, og reiste på denne måten millioner av kroner til støtte for øyas befolkning. Nå vel, det er en helt annen historie, tilbake til aktuell skive, og låta “Clouds and rain”, der den karibiske stemningen formidles i tjukke lag, med bølgebrus og det hele. Igjen er Aura-RIAA’n forbilledlig. Atter en gang glemmer jeg tid og sted, jeg “ser” inn i innspillingen, driver med inn i stemningene, koser meg glugg ihjel. Det er så forbannet uangripelig! Som nevnt over, jo, det finnes RIAA-trinn som gjør mange ting bedre, men akkurat den fantastiske evnen til å formidle stemning og tilstedeværelse, den er fordømt unik, altså! Dette er vanedannende til tusen! At du finner mer kraft, enda mer presisjon, enda større rom, og til og med en touch bedre dynamikk i de aller beste trinnene er og blir sant. Men finner du samtidig mer liv og moro? Jeg vet ikke sikkert, men jeg tillater meg å tvile litt på det, rett og slett.

Over på klassisk, Opus3’s nydelige innspilling av J.S. Bach fiolinkonsert i A-dur, Nilla Pierrou på fiolin foran Länsmusikerensemblen i Oskarshamn, intet mindre. Visst finnes både større og mer elegante ensembler enn dette, men den har så definitivt sin sjarm, denne innspillingen, også. Her kan jeg faktisk peke på at resultatet ender en touch over på den lyse og harde side, her mangler jeg litt beskrivende ord, for “lys” og “hard” er kort og greit ikke dekkende. Det tipper svakt i den retning, kan man si, men selvsagt er det ikke på noe tidspunkt ubehagelig. Dessuten, medrivende er fortsatt dekkende i massevis. Innsiktsfullt likeså. Fiolinen har sin naturlige, åpne plass foran orkesteret, ingen skal si at Bo Hansson ikke visste hva han drev med i Döderhults Kyrka denne sommerdagen i 1980. Detaljene kommer nydelig igjennom, livet er tilstede i fullt monn, jeg har alltid vært glad i denne innspillingen, og jeg blir ikke akkurat mindre glad i den, av å høre den gjennom Aura Fidelity Alpha RIAA-trinn!

Jeg skal ikke tvære dette ut i det uendelige. De ovenstående eksempler viser helt tydelig hva alle mine lyttetester endte opp med. Det er selvsagt en kjensgjerning av det finnes enda mer elegante, veloppløste og påkostede RIAA-trinn der ute. Jeg nevnte mitt normale RIAA-trinn, det tar bort den ørlille tendens til kjølighet på klassiske innspillinger, og det skaper enda litt beder innsyn i kulisser og rom. Men det skjer bare dersom du har en pick-up som liker å se inn i den lasten som er montert inn fra fabrikk. Så det hele koker ned til at Aura Fidelity har laget er helt strålende, levende og dynamisk RIAA-trinn, en liten boks om trekker lytteren med seg inn i musikken, som skaper nytelse, rytmikk og stemning. Dette er pinadø så bra som det går an å få det under 10 – 15 000,- vil jeg påstå. Det jeg vil konkludere med er at det vil være en gedigen tabbe å gå forbi disse norske “garasjeprodusentene”, for de er bare helt rå på RIAA-trinn! Aura Fidelity har med Alpha RIAA gjort noe i nærheten av en genistrek, og jeg anbefaler det så sterkt jeg kan! Innertier fra Joaquim Fragoso!

Aura Fidelity Alpha RIAA, kr. 9000,- i ubalansert utgave.

Produsent Aura Fidelity, Bærum, Norge