Skreddersøm!

Skreddere er en utdøende rase i Norge. I Østen, derimot, finner du dem i hopetall. Innen hifi stiller det seg bittelitt annerledes her til lands, for vi har tross alt Roar Malmin! Dermed kan du bli med å lytte på forforsterkeren MI 23 og effekttrinnet MI 22…

Solid stoff!

Musical Innovation har etterhvert fått en god del år på baken, alltid har det vært levert kraftfulle, solide byggverk fra den kanten, om enn noe industrielle i design og utseende. Eier, innehaver, konstruktør og sånn passe slurvete forretningsfører, er altså Roar Malmin. Som seg hør og bør en ekte guru og personlighet i våre sirkler, er han kontroversiell som et helvete. Norges svar på Audio Note’s Peter Qvortrup? Mange er historiene om service som overgår det meste du kan drømme om, tallrike er også historiene om ventetid og diskusjoner, fortvilelse og savn. Men det ordner seg til slutt! Uansett er mannen hjernen bak en masse særdeles gode og prisgunstige konstruksjoner, hele veien fra Mi 1 opp til dagens testobjekter. Og det er da slett ikke slutt med dette!

Mi 9.2 på utsiden, men Mi 22 på innsiden!

Jeg har vel allerede indikert det, men Mi-produktene er altså ganske enkelt nummerert fra 1 og oppover, helt uavhengig av produkttype, jeg synes kanskje det burde vært lagt til en bokstav et eller annet sted, så vi vanlige dødelige kunne finne ut om det var en RIAA eller et effekttrinn vi har mellom hendene. Nå finnes det dog et unntak fra nummerserien, beskrivende nok bærende modellnavnet “Mosfet”, og dette er vel en slags form for innstegsmodell til dagens Mi-univers. I tillegg finnes en mengde prototyper og spesialbygg etter ønske fra kunden, akkurat slik skreddere driver. Folk vil jo gjerne ha noe som er akkurat for dem, ikke sant? Og Malmin bygger og bygger. Dagens testobjekter er vel også litt rammet av pionerånd og pragmatisme; fronten på effekttrinnet sier “Mi 9.2”, mens innholdet vitterlig er en Mi 22. Slike små særegenheter slipper du vel om du kjøper Marantz og Pioneer, samtidig slipper du vel også en del svært god musikkgjengivelse. Ditt valg!

Kraftig og tung

Hovedforskjellen på 9.2 og 22 er at sistnevnte er balansert, begge typer har altså samme størrelse på kabinettet. Effekttrinnet leverer hele 2 x 50 Watt ren og skjær klasse A, nær 40 kilo rå kraft og eleganse i en enkel, stilren boks. Det som derimot ikke er så enkelt, er å løfte den i de digre, skarpe kjøleribbene; arbeidshansker anbefales! Innsiden er rene kunstverket, solid kondensatorbank, og en seriøs mengde Sanken transistorer på utgangene, alt sammen solid kontrollert av et par særs veldimensjonerte trafoer. Litt funfact; la oss bruke f.eks. Bryston 4B som eksempel. Denne ligger omtrentlig i prisklasse med dagens omtalte effekttrinn, yter rundt 300 W i hver kanal, og peaker på over 2 kW ved 1 Ohm’s belastning(!). Men gjett hva den veier? Ca 10 kilo mindre enn Mi 22. For ordens skyld: Jeg har ingen oppfatning av hvorvidt nevnte Bryston spiller bedre eller dårligere enn Mi 22, jeg vil bare konkludere med at Mi 22 har en solid strømforsyning til sine 50 Watt! (OK, i sannhetens navn gir Mi 22 100 W pr. kanal i 8 Ohm, 50 av disse er som nevnt i ren klasse A)

Sanken så langt øyet kan se…

Mi 23 er på sin side noe så unikt som en ultra high end norsk forforsterker. Den har separat strømforsyning, ettersom resten av kabinettet er fylt til randen med kvalitetskomponenter. Vi snakker om en 100% balansert dual mono krets, dette er slett ikke dagligdags, uansett pris, uansett opphav. Ønsker du å ta’n helt ut, kan dessuten Mi levere en større og mer forfinet strømforsyning i samme type kabinett som selve forforsterkeren, hvilket vil kvitte deg med en god slump i tillegg til den allerede relativt voksne prislappen. Angående kabinettet ble jeg fortalt at årsaken til de etter hvert velkjente “vingene” er der fordi folk har en lei tendens til å sette forforsterkeren rett oppå effekttrinnet, og  dermed stenge for kjølingen. Mi-forforsterkerne har derfor et smalere kabinett, som tillater varmeavgang fra kjøleribbene fra effekttrinnet, om du skulle være så dum at du plasserer den oppå en effektforsterker med voksent kjølebehov. Videre har Mi 23 full fjernstyring, digitalt kontrollert volum og programmerbart display. Her er det på sin plass å nevne at siden Roar Malmin ikke er noen racer på forskjellen mellom 1 og 0, har han alliert seg med Armand Aanekre, som har ansvaret for alle digitale løsninger i Musical Innovation-produktene. (Og snart har de en DAC i porteføljen…!)

Baksiden er fylt av høykvalitets balanserte og ubalanserte inn- og utganger; bemerk at grunnet innvendig dual mono layout, er inngang 1 ytterst på hhv. høyre og venstre side, 2 innenfor, og så bortetter, mens de innerste er utganger, 1 XLR (balansert) og 2 SE. Litt fiklete er det, i verste fall kan det koste deg et par ekstra kabler, dersom du har apparatene et stykke fra hverandre.

Fullstendig dual mono

Mi 23 har fått drive tre forskjellige effekttrinn, alle ble strålende styrt. Blant disse tre var det for øvrig et effekttrinn fra proffmarkedet med ekstremt lav inngangsimpedans, og Mi 22 var den eneste blant mine tilgjengelige forforsterkere som hadde noe særlig fornuftig å tilby når den ble koblet opp med denne “umulige” lasten. Jeg kan altså med sikkerhet konkludere med at denne forforsterkeren kan drive absolutt alle effekttrinn på markedet, lett som en plett. Når du ser den banken av høykvalitets kondensatorer som befinner seg på innsiden av denne forforsterkeren, er det jo fort gjort å fundere litt på hva velrennomerte, britiske integrerte forsterkere egentlig bedriver, de har stort sett ikke i nærheten av den ladekapasitet vi finner i denne norske forforsterkeren. Det er med andre ord lett å forstå at Mi 23 ikke går i kne i tide og utide. Og, som dere kan se av bildene, det er en logisk årsak til den separate strømforsyningen; det er ikke plass til den i kabinettet!

Mer kondensatorkapasitet enn i en gjennomsnittlig britisk effektforsterker!

Så hvordan låter denne herligheten? Om vi tar utgangspunkt i forforsterkeren, har den et par klare trekk, spesielt bemerkes en rytmisk fremdrift jeg tidligere ikke har hørt fra noe annet norsk forforsterkertrinn. Dette låter Naim! Og da tenker jeg ikke på de rimelige Naim’ene, her snakker vi om de 2 -3 du finner i den øverste hylla, der borte i Salisbury. Det er en kombinasjon av klang, stofflighet og rytme som får foten til å gå, og sjela til å trekkes med inn i musikkens univers. Mi 23 har også andre trekk som er tydelig high end, det er denne nokså sjeldne evnen til å låte avslappet, den er fri for denne “støy” som de fleste apparater avgir, som gjør musikken mindre tilgjengelig. Her er det en evig ro, jeg mener dette er en meget viktig egenskap når det musikalske budskap skal fram uskadd. Den låter egentlig ikke veldig annerledes enn den ene norske konkurrenten jeg kommer på, Hegel P30. Det faktum at begge disse er såpass støyfrie, skaper i sin tur en harmoni og en evne til å slippe gjennom overtonestruktur, dermed sier mange at det låter “rør”, hvilket egentlig bare betyr at det låter mer naturlig, enn vi stort sett er vant til. Jeg har tidligere ment at vi aldri har klart å lage virkelig gode forforsterkere i Norge, dette er det nå definitivt slutt på. Vi har altså Hegel og Musical Innovation, dessuten en noe rimeligere variant i form av Aura Fidelity (laget av en annen “skredder”,  Joachim Fragoso i Bærum), og selvsagt de passive trinnene fra Doxa. Endelig noe som passer de gode effekttrinn som har kommet i en jevn strøm fra norske hender i en mannsalder, snart. Jeg skal vokte meg vel for å kåre en vinner blant disse, men jeg opplever vel at akkurat det rytmiske drivet som er så tydelig i Mi 23, gir musikken et ekstra kick i forhold til de fleste andre.

Ett av to identiske forsterkerkort

Effekttrinnet har en lav inngangsimpedans, overhodet intet problem for makkeren Mi 23, som nevnt, men dette er ikke en forsterker du ukritisk kobler en rørbasert forforsterker på. 10 kOhm er (alt) for lite for de fleste av disse. Mi 22 har en klarere karakter enn sin forforsterkermakker, i dette fall vil jeg si den er nokså typisk Musical Innovation, hvilket betyr mye kraft og fylde, den skaper en tydelig “kropp” i gjengivelsen. Likeledes mistenker jeg den for lav dempefaktor (og liten / ingen tilbakekobling), det liv og den eksplosivitet vi hører her, pleier å komme fra nettopp slike kretser. I sin tur kan dette begrense utvalget av høyttalere noe, men med den nevnte strømforsyning og komponentvalg som sitter i Mi 22, vil neppe begrensningene være store. Jeg vil allikevel argumentere for å velge høyttalere med omhu, dette er et rasedyr, og skal behandles deretter. Med rett høyttaler i enden av kabelen, nøler jeg ikke med å beskrive Mi 22 som dominant, den følelsen du sitter igjen med etter noen av de mektigste musikkeksemplene, er nettopp den av ubøyelighet. På ett punkt skal jeg allikevel moderere meg noe, for jeg har absolutt hørt forsterkere med mer despotiske trekk, Mi 22 er på sin side noe mykere i bassanslagene, enn enkelte andre kraftverk der ute.

Om vi nå velger å sette sammen de to makkerne, er det ikke vanskelig å regne ut hva vi får igjen lydmessig. Anlegget spiller så definitivt “musikalsk”, i mitt begrepsunivers betyr dette levende, medrivende, organisk og elegant, slik at du kan bli med på det musikalske budskap, i stedet for å analysere og løse 3.-grads ligninger. Nå skal jeg være så ufin å si rett ut at dette ikke er den aller beste forsterkerkombinasjon jeg har hørt i hele mitt liv, men det er i det minste såpass bra at jeg er rimelig sikker på at mange andre lyttere vil hevde at dette må da være toppen av lykke. Nå hører det med til historien at jeg a) har hørt utrolig mye fryktelig påkostet utstyr, og b) er veldig glad i rørbaserte anlegg. Jeg vil for eksempel hevde at Lamm og Audio Note lager enda bedre forforsterkere, og at et lite antall interstage effektforsterkere med rør, i enkelte, nøyaktig sammensatte anlegg, vil låte enda mer medrivende enn Mi 22. Det sagt, så er det hevet over tvil at kombinasjonen av Mi 23 og Mi 22 spiller bedre enn McIntosh MA 8000, som har vært hovedreferansepunkt i testperioden. Mer musikk, mer rytme, bedre innsyn, flottere klangpalett. Underholdningsfaktoren, som er MA 8000’s store styrke, er faktisk omlag på samme nivå også fra Musical Innovation-settet. Og akkurat det er ingen liten fjær i hatten!

Mi 23 driver hva som helst!

Men la oss lytte til musikk, og få noen inntrykk av formidlingsevnen. For det første: Dette oppsettet er utrolig altetende, både musikalsk og høyttalermessig. Personlig foretrekker jeg dog høyttalere som oppfører seg enkelt, se for deg fornuftige stativhøyttalere, eller mindre gulvstående fra Spendor, Kudos og Audio Note. Behøver du noe med mer pondus, sjekk ut Tannoy eller Kef, for eksempel. Øverste hylle er ikke dumt, dette er formidlere i verdensklasse, du kan ikke skjemme dem bort nok. Og er du i det rocka hjørnet, vil Klipsch Cornwall være en bombe av trøkk i lag med Mi 23 / 22.

På stativhøyttalere viser spesielt Mi 22 at den skaper størrelse ut av noe som i utgangspunktet er lite, jeg slutter aldri å forundre meg over hvor gode stativhøyttalere (selv de billige!) kan bli med en solid kvalitetsforsterker som drivende kraft. Den lille pukkel som de fleste småhøyttalere har et sted under 100 Hz er hånd i hanske med dette oppsettet. Du narres til å tro at høyttalerne er mye større og står på egne ben på gulvet, på dette aspektet er faktisk Mi 22 noe av det heftigste jeg har hatt gleden av å ha i hus.

Over på større høyttalere som eksempelvis Aurum Vulkan, viser også Mi 22 at musklene duger til rå, skruppelløs vold, til tross for allerede nevnte tendenser til mykhet, er det total styring også på dype, tunge basspulser. Den leverer digert!

For trofaste lesere kommer det neppe som en overraskelse at jeg elsker Deep Purple. Det gjør også Musical Innovations! Det kom for øvrig som en overraskelse på undertegnede at sist jeg var i verkstedet hos Malmin spilte han faktisk “Made In Japan”, også jeg som trodde mannen kun spilte opera! Uansett, låta “Vincent Price” fra skiva “Now What” blir gigantisk når den spilles med Mi 23 / 22. Dette er lydmessig den beste, nei forresten, den minst dårlige, skiva fra Deep Purples side, og Mi-settet leverer med dødsforakt, helt uten harde kanter. Sånn skal dette spelles! Tungt, solid, allikevel luftig og innsiktsfullt. Lydkulissene fremstår mer ekte enn jeg er vant med, samtidig som basspulsene er voldsommere og mer truende, dette blir en ren seier for Mi.

Slik kunne han for eksempel se ut, den gode Vincent Price, når han ikke var grev Dracula

Så til ære for Roar Malmin tar vi med svisken “Nessun Dorma!” (“Ingen sover!”) med selveste Pavarotti (uten Ian Gillan… versjonen med de to er i høyeste grad diskutabel…), der Mi-settet igjen disker opp til gourmetmåltid uten problemer. Stemmen står tydelig, avslappet og godt plassert fram i lydbildet, instrumentene har god plass, det er i det hele tatt forbilledlig. Mer langs den klassiske sti finner vi heftige innspillinger fra Telarc på SACD, dette er mat for Mi! Evnen til rytmikk og kontroll, i kombinasjon med klanglige kvaliteter, gjør Prokofjev’s “Romeo & Julie” overtyre til et salig øyeblikk. Tungt, dvelende, kontant. Jeg ber ikke om så mye mer, faktisk.

Ole Paus og hans “Det begynner å bli et liv…(og masse mer)”, er en strålende innspilling fra KKV, her kvitterer Mi-settet med et deilig innsyn i koret, Paus’ gitar står stødig og vellydende fram i miksen. Stemmen hans er helt fri for harde kanter, det er en særdeles behagelig, allikevel tydelig og kontrollert gjengivelse. Nesten magisk, og selv om jeg mener å ha hørt den enda mer intenst på rene røroppsett, har jeg ikke mye å tilføye her.

Så bare for å ha det klart: Mi 23/22 er et av de mest brilliante norske forsterkerpakkene du kan skaffe i dag. Kombinasjonen av kropp og sjel, hadde jeg nær sagt, skaper en særdeles kompatibel allrounder, kapabel til å drive de aller fleste høyttalere (se dog nedenfor), og gjengi så å si all musikk med bravur.

Seierherren

I prisklassen er både forforsterker og effekttrinn formidable konkurrenter. Dette er selvsagt ikke den endelige løsningen for alle, en viss mykhet, muligens noe ekstra varmetilskudd fra effekttrinet, samt et visst behov for å tune høyttalervalget nøye før alt sitter, er verdt å nevne. Forforsterkeren er antakeligvis den mest fullendte av disse to, ikke minst når vi vet at det kan skaffes en oppgradert strømforsyning til den også! Et tips til en “spareutgave” av dette oppsettet, er derfor å velge Mi 23 i lag med Mi Mosfet, dette vil kunne gi mye av karakteren fra testoppsettet, selv om det også vil legge en demper på innsyn og rytmikk.

Alt i alt er det min overbevisning at Mi 22 / 23 er helt i tetsjiktet, dersom vi skal kåre tidenes norske pre/power-kombinasjon!

Musical Innovations Mi 22 effektforsterker, 2 x 50 W ren klasse A, fullbalansert forsterker, kr. 60 000,-

Musical Innovations Mi 23 forforsterker, dual mono, fullbalansert, kr. 60 000,-

(Oppgradert strømforsyning Mi 23, 15 000,- ekstra)

Forhandler / produsent: Malmin Audio Design