Lagrange-punktet, L-punktet, er et matematisk beregnet punkt mellom himmellegemer, der alt på et vis står stille. Spørsmålet jeg har, er om det er vanskeligere å finne enn G-punktet? Mye mulig, om det eneste du skal benytte er ørene, i hvert fall. La oss lytte etter Heed’s L-punkt!

P1040489

Først, til dere astronomer der ute, tilgi meg for min lemfeldige forklaring av L-punktet, for å bøte på min uærbødighet, legger jeg inn denne linken.  Saken er altså den, at før akkurat i dag, har La Grange for meg utelukkende vært en låt av ZZ Top, denne finnes på deres tredje studioalbum “Tres Hombres”, og jeg lover å fortelle hvordan denne låter på Heed Lagrange etter hvert. Jeg er en sucker for sånne tåpelige sammentreff, ganske enkelt.

Dermed er det på tide å komme til poenget: Heed Lagrange er Heeds første normalt brede (47 cm) komponent, en integrert forsterker med innebygget RIAA, 2 x 60 Watt i 8 Ohm, ubalansert, og veier inn med solide 15 kilo. Byggekvaliteten oppleves som helt strålende, brukeropplevelsen er i retning high end, ganske enkelt. Heed Lagrange kan lett nevnes i samme åndedrag som Naim Supernait og desslike, det kjennes som et trygt sted å lande, egentlig. Jeg skulle i grunn likt å titulere denne integrerte forsterkeren som en “Britisk forsterker”, men det er den så absolutt ikke. Eller…, Heed oppsto i en fjern fortid (80-tallet) ved å overta Richard M. Hay’s konstruksjon, Ion Obelisk, en 30 Watt integrert forsterker som spilte helt nydelig. Disse er fortsatt å få tak i på bruktmarkedet! Overtakelsen var ukontroversiell og i overenstemmelse med avdøde Hay’s familie, dermed flyttet Obelisk-konseptet seg til Ungarn og byttet fornavn til Heed. Siden den gang er konseptet både forfinet, utviklet og utvidet, og hittil siste resultat av denne utviklingen er altså Heed Lagrange.

P1040490

Utseendemessig er Heed Lagrange en nokså elegant og symmetrisk konstruksjon, den er utstyrt med full fjernstyring, HT-bypass (kan altså kjøres om rent effekttrinn) og hodetelefonutgang, i tillegg til nevnte RIAA-trinn. På baksiden finnes ei gullrekke av inn og utganger, RIAA er allerede nevnt et par ganger, deretter følger 4 linjeinnganger + inngang for throughput, for bruk i kombinasjon med hjemmekino, eller om du ønsker å kjøre en DAC med volumstyring rett til effekttrinnet. Det finnes også to utganger, en ren linjeutgang, f.eks til separat hodetelefonforsterker, om det behovet skulle melde seg, dernest en mer interessant pre out. Undertegnede har etter hvert utviklet seg til en entusiastisk Heed-fan, selv eier jeg en Heed Obelisk DAC, samt en Heed Canalot hodetelefonforsterker (omtale følger!), så jeg er i utgangspunktet positiv justert på bias. Ta dette med som informasjon for videre lesning, i fall det skulle ta av litt. Vil bare pirke litt angående fjernkontrollen, der volumstyringen er litt i kjappeste laget. Fort gjort å overkompensere, skulle vel ønske Heed kunne bremse rotasjonshastigheten noen hakk. Bortsett fra dette oppleves byggekvaliteten å være særdeles god, subjektivt kjennes dette ut som nydelig mekanisk kvalitet.

p1040494.jpg

Innledende runder med musikk, filmlyd og Spotify viste vel ikke helt det jeg hadde håpet fra en ny Heed-konstruksjon. Her var det veldig begrenset hvilke høyttalere den ville spille fritt og lekent med, det var nokså grått og gjerrig på det klanglige, og måtelig hva angikk det dynamiske og levende uttrykket. På den annen side hadde leverandøren mer enn hintet til meg om at enkelte komponenter inne i denne Heed-boksen låt rett så stivt innledningsvis. Så jeg drakk meg til mot en kveld, og fant fram heavy-samlingen min… Jeg vet ikke hvilket syn den generelle leser har på dette med innspilling av elektroniske komponenter, så jeg tenker ikke pådytte dere svevende teorier, men av årsaker jeg dermed ikke på noen måte kan forklare, var påfølgende dag nærmest som et lite sjokk å regne. Borte var tendensen til grå og matt kulør, forsvunnet i de øvre luftlag var en liten “kant” som kunne virke noe irriterende oppover i presensområdet. Tilbake sto noe jeg kort og greit vil karakterisere som high-end ro og eleganse, toppet av en slagkraft av helt uventet karakter, kjenner jeg igjen alt Heed kan, og mere til! Så hva gjorde jeg? Lot den få smake det beste jeg har tilgjengelig av kilder for tiden. Audio Note DAC 4.1X. “The Dreamcatcher”. La meg bare si at jeg gruer meg til den dagen denne DAC’en finner veien tilbake til sine rettmessige eiere, og Heed Lagrange hadde ingen problemer med å understreke dette poenget for meg, tvert i mot. 

P1040493

Så legger vi i vei, da, på sangens vinger. Og jeg begynner selvsagt midt inne i Lagrange-punktet, hos ZZ Top og deres låt “La Grange” fra Tres Hombres. Dette er deilig rytmisk og lekende. Trommestikkene klikker lekent mot kanten på skarptromma, mens vi venter på at ZZ Top skal banke sine Texas-rytmer inn i oss. Og kan Heed Lagrange rocke? Det kan jeg love! Her oppfører forsterkeren seg tøft, fett og litt gammeldags, det er ekte vare som leveres. Bassrytmene ligger i forkant i lydbildet, mens solo og vokal tar plass litt bakenfor, her er det rå boogie som er mål og mening, og Heed skjønner akkurat det bedre enn de fleste, faktisk. Rytmene banker i rommet, og jeg tramper takten lykkelig. Men la oss gå over på en noe snillere innspilling, Mark Knopfler, fra Ragpicker’s dream, med låta “Coyote”. Det rytmiske og lekende er igjen det mest fremtredende. Fullstendig nytt innsyn i denne låta en levende, rytmisk, slagkraftig tilstedeværelse. Ro og dynamikk hånd i hånd. Bemerk allikevel følgende atter en gang: Det er noe med den AN Dac’en som bidrar voldsomt til å blåse liv i all musikk, men det er uansett svært sjeldent at forsterkeren kan videreformidle dette så klokkerent som Heed Lagrange. Den fortjener kort sagt de beste kilder du kan klare å finne til den.

P1040491

Vi dykker inn i jazz-landskapet der Ray Brown trio serverer oss “The real blues”, en live innspilling fra Juli 1988 i Santa Monica. En nydelig innspilling, særlig bassen er helt herlig og opptaket sprudler med sin strålende dynamikk. Heed formidler med nærmest dødsforakt, levende, sprudlende, full av smekk, full av liv. Føttene lever sitt eget liv, danser omkring på gulvet og formidler på denne måten at dette swinger det av! Kanskje ikke så vanskelig å få det til å leve såpass med en nydelig innspilling fra dette superlaget, så jeg banker i vei med en helt annen utfordring, da i form av Deep Purple. Joda, utvilsomt et superlag det også, men skiva “Now What?” kan ikke akkurat beskrives som sprudlende og levende rent innspillingsteknisk, er jeg redd. Flat og pregløs er vel heller uttrykkene jeg vil benytte, men låta “Vincent Price” er uansett alt annet enn pregløs, dette er spennende musikk! Heed Lagrange leverer da også et sjeldent innsyn i denne låta, og holder svært god styring på begivenhetene. Det er en åpenbar storhet i denne komposisjonen, og akkurat det formidler Heed med overbevisning. Kjempetøft.

P1040488

Tilbake til nydelige innspillinger, denne gangen klassisk fra Analogue Audio Association, russisk kor, Cantus ex Corde. Det er vanskelig for elektronikk å gjengi kor uten trøbbel. Ofte oppstår en form av “samklangsartefakter”; en slags “gjalling” som skaper en viss hardhet, spesielt ved crescendo. Intet slikt denne gangen, dette er da fullstendig magisk, ja, nå låter faktisk helt og holdent som en særdeles vellykket rørforsterker! Ja, jeg vet at dette med påstander om rørforsterkere er kontroversielt, men her benytter jeg skamløst min erfaring som trumfkort, så får dere som mener jeg tar feil bli så oppgitte som dere vil, dette er min egen blogg! Dybde, størrelse, rom, klanger, plass, dynamikk, tilstedeværelse, nerve, innsyn, alt dette og mere til, Lagrange er en klasseforsterker. Videre med Ralf & Tal, “Duet for cello and bass”, og igjen leveres det med organisk, ekte klangkarakter, toppet av rom, dynamikk og nærhet. Dette er helt og fullstendig lytefritt. Også Arion Ensemble “The Water Music” spilles nydelig organisert og kontrollert, med naturlige, organiske klanger, med fullstendig innsikt og klanglig harmoni. Rytmisk og rolig på en gang.

P1040486

Som nevnt inneholder boksen også et RIAA-trinn, vi må lytte på dette også. En solid 70-talls Pioneer-spiller, direktedrevet, med en Audio Note IQ3 moving magnet koples til. Den innebygde RIAA’n er i prinsippet et Questar-trinn fra Heed’s Modular-serie, en relativt lettbent, rytmisk og åpen gjengiver. Generelt anbefaler jeg dermed en tydelig varmtklingende platespillerkombinasjon, noe som dessverre ofte kan være litt vanskelig å finne i rimelige prisklasser, men Pro-Ject Essential kan nok fungere. Selvsagt finnes enkelte japanske remdrevne fra 70-tallet, som f.eks. Pioneer, men også flere andre. Pick-up som f.eks.  Ortofon 2M Red, Shure, Goldring 1000-serie, Audio Note IQ-serie vil være gode partnere. Mitt nevnte oppsett fungerer bra, men jeg kunne faktisk tenke meg enda mer skyv nedover, men da begynner det fort å koste litt. Dette RIAA-trinnet gjør ingen skam på forsterkeren, den åpenheten og rytmikken som serveres, er ikke noen selvfølge for innebygde RIAA-trinn fra så mange produsenter.

Nevnt er også utgang for hodetelefonm igjen har Heed benyttet en velspillende enhet fra Modulus-serien, kjent under navnet Canamp. Selv benytter jeg Heed Canalot som hodetelefonforsterker i det daglige, og jeg kjenner igjen det dynamiske, gjennomsiktige, lekne og kraftfulle uttrykket fra den noe mer påkostede modellen. Dette er kort sagt en strålende hodetelefonforsterker, kombiner den gjerne med Beyerdynamic DT 770 PRO (250 Ohm-utgaven!), eller, om du føler deg rik, Focal Elear. Igjen er det rytmikk og spilleglede i bøtter og spann, fantastisk godt resultat for en innebygget hodetelfonforsterker!

P1040487

Så hvor havner vi i totalbildet med Heed Lagrange? Utrolig høyt, vil jeg si. Dette er en knallperle av en integrert forsterker, selv om den ikke rår over mer enn 60 Watt i hver kanal. Dette begrenser selvsagt høyttalerutvalget noe, men om man finner en god partner, framstår Lagrange som rent ut sagt brutalt sterk. Kombinert med en helt uvanlig klangstruktur som låter i retning av en god rørforsterker, en livlighet og gjennomsiktighet som virkelig skaper liv og røre, ender vi med en soleklar hit. Tilbake på min mye dyrere Spec-forsterker er forskjellene faktisk urovekkende små; jeg måtte gå flere runder før jeg ringet inn detaljene. Joda, jeg aner en enda mer forfinet gjengivelse, samt en touch åpnere og kraftigere gjengivelse fra Spec, men bare det at vi må søke såpass nøye, er intet annet enn fantastisk. Velg en relativt lettstyrt høyttaler, Spendor A-serie, Doxa, eller f.eks. Fyne, og du vil kunne nyte et ekstremt vellydende oppsett i din egen stue. Heed Lagrange er et fantastisk smykke til en særdeles fornuftig pris, nå er L-punktet funnet, og du vide verden hvor deilig det er!

Heed Lagrange integrert forsterker, 2 x 60 Watt, veil pris 38 650,-

Import Moiz Audio

 

 

 

2 thoughts on “Lagrange! LaGrange!!

    1. Hej Chris
      Inte spelat dom side by side, men generelt spiller Obelisk med et noe lettere, og rytmisk yttrykk, der LaGrange har en subjektivt opplevd større kraft. Jeg antar LaGrange er stemt noe dypere enn Obelisk, og har en del større strømforsyning, noe som tilfører denne opplevelsen av styrke og kontroll.

      rognlien

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s