PS, I love you

Side om side med mastodonten Veridian Utopia, og high-end DAC’en APL DSD-EX, får PS DirectStream drivverk og DAC kjørt seg seriøst. Trekker PS-oppsettet det lengste strået i et slikt selskap?

Inn i mitt oppsett kommer nå altså PS Audio med sin drivverk / DAC-kombinasjon, et påkostet system med en lang rekke muligheter innebygd. Fullfasilitets DAC, først og fremst, dernest forforsterker, så nettverksspiller. Full kontroll fra touchskjerm, fjernkontroll eller app, proprietær HDMI-basert kopling mellom drivverk og DAC, alternativt en hel rekke andre digitale innganger. Solid bygget. Moderne. Dette er topp hifi anno 2018!

Det finnes etter hvert en del forskjellige måter å håndtere digitale signaler på, dessuten har signalene som sådan også utviklet seg en del siden CD-spilleren så dagens lys tilbake på tidlig 80-tall, og PS har gjort en del valg i den forbindelse. PS Audio Direct Stream er 100% DSD-basert, hvilket vil si at de fleste signaler som kommer inn gjøres om til Direct Stream Digital før konvertering. Det er så visst flere skoler på dette feltet, så selv om PS markedsfører denne teknologien som det ypperste på planeten, finnes det flere veier til Rom. I motsatt ende finnes fortsatt Audio Note og et par andre anakronister (som Veridian, for eksempel), som dropper over- og oppsampling, og kjører ren 16 bit, med minimal filtrering. Det jeg prøver å formidle, er at beviset ligger i gjengivelsen, og min middels ydmyke oppfatning, heller vel i retning av at analogdelen er vel så viktig som behandlingen av det digitale signalet. I tillegg til dette er det (igjen med min middels ydmyke oppfatning) slik at digitale gjengivere ofte er alt for like hverandre. Prisen går i taket, eller til himmelen, for den del, mens det lydmessige utbyttet fortsatt befinner seg her nede blant oss vanlig dødelige. OK, det finnes hederlige unntak fra denne grunnoppfatningen, men jeg opplever dessverre litt for ofte av pris og (lyd)kvalitet ikke alltid har en logisk sammenheng.

PS Audio Directstream DAC er en fullbalansert konstruksjon, gjenomført fra inn- til utgang. Det benyttes ikke standard hyllevare DAC-chip, men spør meg ikke hva det betyr i praksis, jeg klarer ikke finne noen dypere forklaring, annet enn at de løser dette med en proprietær løsning, der PCM og DSD-signaler samples opp til 20X DSD, med maks 352,8 kHz. Nettsiden flyter over av teknisk informasjon som går over mitt temmelig analoge hode, men uansett er det sikkert at PS Audio har valgt en del fullstendig unike løsninger på diverse digitale utfordringer. Deretter går signalet ut til et ikke fullt så unikt, men fortsatt temmelig særegent, passivt klasse A utgangstrinn. Det er volumstyring av utgangen, med perfekt hastighet og styringsteknologi, så DAC’en kan med andre ord også benyttes som digital sentral og forforsterker. Det finnes 7 digitale innganger, den mest spesielle er PS’ egen proprietære løsning, der digitalstrømmen leveres fra deres dedikerte drivverk Direct Stream Memory player gjennom en HDMI-kabel. På denne måten fremstår drivverk og DAC som en sammenhørende enhet, på samme måte som eksempelvis APL gjør det. Implisitt i denne løsningen, ligger også det faktum at drivverket leverer digitalsignalet fra SACD direkte til DAC’en. Alt kontrolleres av en ekstremt nøyaktig master-clock, jitterproblematikken er i fokus, denne holdes så lav det lar seg gjøre med dagens teknologi. Skjermene på spiller og DAC er touch-skjermer, tilgang til menyer her, eller via fjernkontroll. Så vel spilleren som DAC’en har strålende finish, en solid og tillitvekkende fremtoning.

I utgangspunktet er denne drivverk / DAC-pakka ren plug & play, sånn sett er alt på stell. At DirectStream DAC også er en nettverksspiller ble nevnt innledningsvis, dette er litt mer enn plug & play, med behov for tredjepartsprogram, men bare det at det faktisk finnes der, er jo en ren bonus. Oppsettet må initielt gå via kabel til ruteren, men når det er unnagjort, er det tut og kjør. Menyene er som indikert ikke helt intuitive, men de fleste småting lar seg greit løse. Blant annet finnes en fiffig mulighet om ungene skal ha party, du kan nemlig stille ned gain, sånn at maks volum blir sånn passe høyt, slik at far garantert ikke kommer hjem til sprengte elementer. Supert, da gjelder det bare å holde det hemmelig for husstandens klåfingre! Det har blitt benyttet et annet drivverk i tillegg til PS Audio, samt Macbook air som kilde for USB, da med både Spotify og HiRez-filer. La oss begynne med å si at drivverket, Directstream Memory player åpenbart er en variant over datamaskin, den bufrer signalet (derav navnet “memory”), for å sikre en stabil, jevn bitstrøm. Som for øvrig Rega også gjør med noen av sine CD-spillere. Dette betyr blant annet at innlasting av en ny skive før spillingen kan starte, tar en del mer tid enn en utålmodig sjel er helt komfortabel med, men det er vel gjerne en tilvenningssak.

Tonalt sett er det faktisk en viss forskjell om du spiller med DirectStream drivverk, eller annen kilde. Med de andre kildene jeg benyttet, kunne det detekteres en viss mangel på kontroll i de nedre oktaver, som i sin tur gjorde totalbalansen noe mørkere enn om det ble benyttet dedikert drivverk med den proprietære I2S-overføringen. Uansett var også overføring fra mer “normale” drivverk virkelig en øreåpner, DirectStream DAC er virkelig en sjelden DAC, fantastisk avspillingskvalitet. Uansett faller de siste små detaljene virkelig på plass i det du setter inn DirectStream Memory player, den tonale balansen går da enda et snepp i retning nøytral, i betydningen verken lys eller mørk, dessuten fullstendig og totalt gjennomsiktig. Med denne totalløsningen får du dessuten tilgang til råfilene fra SACD, rett i DAC’en, uten noen hindre underveis.

La oss kjøre på med det mer spennende, nemlig musikken! Og, bare for å ha en ting tindrende klart fra start, dette oppsettet er hysterisk bra, så har vi det unnagjort. Videre, en hver som ikke har hørt hva en fantastisk DAC gjør med selv moderate, komprimerte filer som Spotify’s .ogg-filer, for eksempel, skylder seg selv å prøve det ut. For meg er det fullstendig umulig å høre at slike filer er undermåls på noen som helst måte. Jo, SACD rett fra Memory-drivverket er hørbart bedre. CD fra vanlig drivverk? Om det er bedre, kan jeg i det minste ikke ta det med bind for øynene. Muligens noe med dynamikken i de dypeste frekvensene, videre kanskje en svak antydning til “snillisme”, hvilket ofte er fordel, fremfor en ulempe. Dessuten er ordet “kanskje”, veldig dekkende for de forskjellene jeg opplever, bare for å ha det helt klart. Grunnleggende sett er den korte beskrivelsen: Fantastisk oppløsning, nattsvart bakgrunn, uendelig ro i lydbildet, blottet for en hver form for hørbar forvrengning. Og så til musikkeksemplene.

Jeg har lyst til å starte med en ganske middels innspilling, egentlig, da i form av 70-tallets Deep Purple, og deres skive “Stormbringer”, jeg spiller tillellåta. Først og fremst fremstår det slående klart og totalt forvrengningsfritt! Lekende ledd finner PS fram koring og nye detaljer i miksen. Jo, kanskje kan man hevde det er en anelse “gjerrig” klangmessig, mest fordi det er spilt inn sånn, og intet legges til, vil jeg anta. Og, akkurat det å oppfatte at det er rom rundt korstemmene langt der bak i miksen, ja, det er pinadø noe helt nytt. Denne nokså radikale oppdagelsen er der med både “normale” drivverk, og PS eget med I2S-overføring, men i sistnevnte fall er det enda mer elegant og ryddig, ikke minst nedover. Noe som skaper en opplevelse av at det er litt slankere enn med mating via s/pdif, altså. Så kjører vi videre med Rainbow, “Long live rock’n’roll”, i form av en japansk spesialvariant, en såkalt SHM SACD. Først og fremst er det bortkastet å legge så mye energi i å hente ut det beste fra en så meningsløst dårlig innspilling, men om vi lar det ligge, vil jeg uansett si at her viser virkelig PS-settet klasse. Fantastisk innsyn, selv med dette temmelig matte utgangspunktet. Denne åpenheten, den fullstendig, upåvirkelige kontrollen er i sannhet besnærende. Går vi til den konkurrerende kombinasjonen av APL drivverk og DAC er forskjellene ikke nødvendigvis veldig store, men med JM Lab hodetelefoner er det i det minste fullt mulig å ta forskjellene med bind for øynene, om ikke annet. APL fremstår egentlig mer underholdende, tyngre, og med litt mer show faktor. Slår klart hardere, og er feitere i stilen. Mens PS på sin side er klart åpnere, den leverer definitivt riktigere og mer detaljert, glattere og mer elegant, ganske enkelt.

Over på mine mer velbrukte eksempler, går vi løs på “I play bass”, en elektronisk låt med nokså hard og sint innspillingskvalitet. PS låter her stramt og modig, med fullstendig innsikt i de små detaljene, mye av dette ligger på det faktum at balansen er så til de grader finstemt, og skaper et fullstendig åpent landskap. Jo, det finnes de som gjør det større og voldsommere, men om det er riktigere, kan jeg ikke nødvendigvis påstå. Dette er blottet for skarpe kanter og ubehagelighet, men fortsatt med attakket i orden. Den betydelig mildere jazzlåta “Talk of the town” med Lars Erstrand trio, her leverer PS tørt og kontrollert, men fortsatt silkeglatt, helt fritt for noen form for rufs. Vi har stålkontroll nedover, der PS  er relativt lett stemt, en anelse over mot det lyse kanskje. Men fortsatt det samme, uangripelige og imponerende innsynet i detaljene.

“Quarter latin” med Barb Jungr er også vanskelig på sitt vis, men i det kvalitetsnivået vi her befinner oss, er det mer snakk om hvordan presentere musikken, enn det er snakk om utfordringer med å takle det som serveres. Selvsagt formidler også PS dette musikkstykket fullstendig problemfritt. Det leveres veldig involverende, men her har jeg faktisk enkelte innsigelser mot totalen, ettersom vektingen her lukker stemmen litt inne, og med det gjør budskapet en anelse mer tilbaketrukket. En spiller som APL er her litt heldigere, her åpner stemmen hennes bedre, dynamikken sitter litt bedre, totalresultatet er mer tilstede, rett og slett. At det ender slik akkurat her er ikke grunngitt i absolutte kvaliteter, det dreier seg om tilfeldigheter omkring detaljer og balanse, rett og slett. Dermed går vi videre til mer komplekse, klassiske verker, nå i form av “Zigeurnerwiesen”. Behersket er det grunnleggende uttrykket jeg vil bruke om det meste PS gjør, da ikke negativt ment, mer som en beskrivelse av væremåten. Klangmessig er enkeltinstrumentene også i dette eksempelet nær uovertrufne, mens orkesteret som helhet kan oppleves noe mer “bundet”, enn den fandenivoldskhet eksempelvis APL leverer. Neste ut er Claude Debussy’s “Holiday Morning”, en sær komposisjon fra en fantastisk SACD utgitt av Telarc. Det betyr typisk dynamiske, klangfulle musikkstykker, med svært intrikate lydkulisser. På mange måter er det på denne type utfordrende innspillinger at PS virkelig viser sin fantastiske klasse, her er det full kontroll! Detaljene sitter som støpt under en silkeglatt overflate, rommet strekker seg langt ut og langt inn i alle retninger. Klangfargene males med ultrafin pensel, kort sagt imponerende utført.

Fairytales med Radka Toneff og Steve Dobrogosz i hittil siste SACD-utgave fikk seg også en æresrunde i PS-oppsettet, igjen fremvises et lærebokeksempel i glatt og elegant utførelse. en presisjon og et innsyn til å la seg svimeslå jevnlig for, det er knapt mulig å finne noe negativt å sette fingeren på. Går jeg litt tøffere til verks og lar Stevie Ray Vaughan slå fra seg fra en Mobile Fidelity SACD av hans kanonade av en debutskive, “Texas Flood”, er det første som slår meg at vi har å gjøre med en fullstendig unik gitarist! Nå er neppe det noen bombe for oss som har vært med en stund, men PS setter på en måte dette på kartet på en helt ny måte. Ikke at dette er noen særlig god innspilling, akkurat, men allikevel skjer det ting når PS får styre showet. Alt presenteres helt fantastisk klart, med en utrolig teksttydelighet, med mer sting i gitaren, med et lysere sinn, faktisk. Og bassen er enda tightere enn jeg før har hørt den. Jeg oppfatter dessuten en helt ny overtonestruktur fra cymbalene, en luftig tilstedeværelsen som jeg ikke har funnet hos noen annen DAC i dette huset, i hvert fall. På den annen side er det noe med slagkraften og mellombassen som roer det hele litt ned, og det går igjen i alle eksemplene. Men det kan gjerne være fravær av forvrengning, som oftest viser sånt seg når det virkelig smeller til, at joda, det er der. Bare det at det spares til de virkelig store anledningene!

Så avslutter vi med Hans Zimmer og hans filmmusikk fra Batman, “The dark knight”. Dette enorme, episke musikkstykket pågår i 20 samfulle minutter, med nye utfordringer hele veien. Tro ikke at PS lar seg skremme! Det presenteres helt latterlig åpent, det skaper et helt landskap innover i et enormt, imaginært rom, det settes opp kulisser, det skapes nytt liv! Men igjen, jeg føler subjektivt at det mangler noe ekstremt og litt skremmende, det drama som kommer fra f.eks. min APL-rigg. PS er tydelig behersket, og holder seg rett og slett for god til å vise noen form av aggresjon vi kan oppleve fra enkelte andre konkurrenter. Men det rommet, altså…. Og den forvrengningsfrie, silkeglatte elegansen, det er fullstendig unikt, knapt mulig å beskrive.

Så hvor ender vi med PS DirectStream DAC og Memory drivverk? Jo, såpass kan jeg si, at her beveger vi oss så definitivt på øverste hylle. Som sådan er ikke prisene direkte avskrekkende i det hele tatt. Men greit nok, det finnes større brutalitet og underholdningsverdi på boks der ute, men er det basert på at de faktisk legger til litt tøv og tant, der verden egentlig er ryddig? Og har PS med sine petimeterløsninger funnet veien enda nærmere sannheten? Sannelig om jeg vet. Men en ting står jeg uansett inne for, og det er at PS Audio med dette oppsettet har levert en av de mest presise og innsiktsfulle digitale musikkgjengiverne som finnes der ute!

PS Audio DirectStream DAC / Memory drivverk, kr. 65 000,- pr. del (130 000,- for pakka)

Importør: Mala Audio