Spendor A6R

A-Klassen

Spendor, klassisk britisk høyttalerkunst. Uløselig knyttet til BBC og tunge tradisjoner, aller tydeligst markert i signaturmodellen S100 og alle dens etterfølgere. Har noe av tradisjonene fått fotfeste i A6R, tro?

For øyeblikket har jeg to par høyttalere til test i hjemmet, de ligger i samme prisleie, og akkurat der slutter all likhet. Jeg har nøyaktig samme følelse rundt Spendor A6R, som jeg hadde da jeg lyttet til Kudos sine høyttalere i C-serien. For hvordan skal man bære seg ad som selger, når disse koster like mye som pianolakkerte, 1,2 meter høye søyler, med eksotiske materialer i sine mangfoldige og store elementer? På disse små, gulvstående høyttalerne finner vi bare to enkle elementer, single wire tilkobling, og en firkantet bassbort helt nede ved gulvet på baksiden. Bassen, et 180 mm kunststoff-element, er designet og bygget av Spendor selv, mens diskantelementet er bygget av annen leverandør, etter Spendors spesifikasjoner. Finishen er god, men ikke spesiell. Og til tross for all denne enkelheten, ser vi altså en pris opp mot 30 000,-. Av og til bør nok lytterne velge hifi med ørene, og ikke bare ut fra det du ser, dette er vel selve moralen i denne artikkelen.

Delefrekvensen mellom elementene ligger oppe i 3300 Hz, du skal ha bra kontroll på overgangsfenomener og artefakter, for å legge skillet midt i mellomtonen. Ergo tar jeg dette som et tegn på at Spendor har nettopp det. Lyttetestene viser en fasekorrekt høyttaler, dette indikerer 1.ordens filter mot toppen, noe som understreker behovet for akustisk avstemning av elementer og kabinett. Ellers viser bildene av innmaten et avansert filter, med svært god komponentkvalitet. Ikke uventet, for såvidt. Impedansen tipper aldri under 6 Ohm, hvilket betyr en rimelig lettstyrt høyttaler, antakelig fint tilpasset brukbart motoriserte rørforsterker. Det oppgis frekvensrespons mellom 32 Hz og 25 kHz som i et normalt lytterom, en relativt omtrentlig verdioppgivelse, kan man vel si. Men mer om dette senere. De leverer 88 dB ut for 1 Watt inn, temmelig gjennomsnittlig. De tar liten plass med sine drøyt 87 cm høyde, og rundt 20 x 28 cm i bredde og dybde. Lett å regne seg til at kombinasjonene av store rom og brutal musikk ikke nødvendigvis er det du skal servere dem til hverdags. Bra dempede kasser, og en vekt på 18 kilo, avslutter et fornuftig og tilsynelatende konvensjonelt produkt.

Ideen om å avstemme to gode elementer så godt det lar seg gjøre, er langt fra ny, få har vel strukket fellen så langt som Audio Note, men de har til gjengjeld også strukket prisene sine enda lengre. I den sammenhengen er jo Spendor direkte billig. A6R har åpenbare kvaliteter i samme retning som så vel AN som Kudos, men selve klangstrukturen kommer ikke fra SEAS-elementer, og dette er faktisk hørbart. Da mener jeg ikke dette som en kvalitativ opplysning, mer som generell informasjon. Min oppfatning er vel at de elementene Kudos benytter i toppen, er blant de desidert beste diskantelementer på kloden, og selv om Spendor ikke kan tangere dette fullt ut, er de svært nær. For meg, som godt på vei oppover i 50-årene, har slike eventuelle kvalitetsforskjeller kun akademisk betydning, uansett. Derimot er det forskjell på klangbalanse i forhold til Kudos, der sistnevnte har hørbar diskantheving, har Spendor A6R en opplevd svært flat frekvensgang.
Mine tidligere erfaringer med Spendor har vært relativt trøtte greier, må jeg nok innrømme, så jeg gikk til lyttetestene med sunn skepsis, kan en vel si. Og kan dermed likegodt røpe først som sist at denne gangen ble all skepsis blåst langt, langt bort…

Først ble Spendor A6R koblet opp med McIntosh MA8000, en mastodont av en forsterker, 2 x 300 W i 8, 4 og 2 Ohm. Den låter relativt nøytralt (om enn noe over mot litt feite klanger her og der), og spiller med stor kontroll og underholdningsverdi. Dette er vidundermedisin for Spendor A6R, ganske enkelt. Jeg får dessuten umiddelbart «Naim-følelsen», hvilket vil si at høyttalerne spiller lett, lekent og rytmisk, en typisk underholdende spillestil, som passer som hånd i hanske med dagens Naim-komponenter. Brutaliteten i McIntosh’en omskaper disse små gulvstående høyttalerne til noe lovlig digert, og lydbildene males bredt, høyt og dypt. Her viser igjen denne enkelheten i konstruksjonen sine forser, dette med presise lydbilder er en svært tydelig styrke i Spendor A6R. Og da kan vi like gjerne nevne det først som sist, Roger Waters’ Q-sound-effekter på «Amused to death» er helst skamløst bra fremført. Spikrer lydene rundt i hele rommet, fullstendig uanstrengt. Dette skjer kun når høyttalerne spiller faselineært, oftest betyr dette som nevnt 1.-ordens filter mot toppen, men det kan også være 4.-ordens, selv om dette er mye mer sjeldent.

Men la oss heller snakke om skikkelig musikk, og vi lar dermed Dave Brubeck foredra sin gamle klassiker, «Take 5» for oss. Dette treffer som en torpedo. Både klangfullt og kontant, vi har åpenbart en fabelaktig match mellom McIntosh og Spendor. Saxen er åpen og lekker, vi slipper helt den nasalitet vi ofte må leve med på enklere konstruksjoner. Høyttalerne er harmoniske, raske på labben, levende. Det kan innvendes at de mangler litt tyngde, men det som finnes her, er tross alt elegant og bygger perfekt oppunder musikken. Rominformasjonen er dessuten forbilledlig, dette er en total treffer. Den samme «snappy», levende gjengivelsen går igjen på Elvis’ versjon av «Fever».Her kommer oppløsning og rominformasjon igjen helt til sin rett. Veldig presist og innsiktsfullt. Flott stemmegjengivelse. I det hele tatt har vi klangfarger i mengder, rett og slett imponerende.

Hva med «De gamle musikantene», denne gang personifisert med selveste Odd Børretzen? Kan vi si at det oppleves ørlite på i presensområdet? Muligvis. Men har jeg hørt dette nevneverdig bedre? Litt usikker på det, faktisk. Innsynet er jo formidabelt, klangfullt, intenst. Og vi har en tindrende teksttydelighet, likeledes et piano som er så til de grader elegant! Dessuten swinger det av dette her, det er sløyt, deilig og levende.

Disse høyttalerne er tross alt ikke store. Som med de stadig nevnte Kudos-høyttalerne, er størrelsen i seg selv en begrensende faktor. Du får ikke bassen fra Aurum Vulkan ut av disse små, konvensjonelle boksene, til tross for den store porten helt nede ved gulvet. Men det vi får er dog forbausende! Vi drar i gang «Train Song» med Holly Cole. Det er både overraskende og overbevisende nedover, det gjengis fyldig og tydelig. Lydbildet er forbilledlig igjen, skal jeg denne gangen si selvsagt? Bassen er flott og fyldig, her har de virkelig funnet fram til noe smart! Det skal vel innrømmes at presisjonen i bunn lider litt av mengden som leveres, men allikevel, dette er nesten en umulig bra avstemming. Samtidig har de full kontroll på alt dingeldangelet omkring. Flott! Men det må da finnes noen klare grenser her? Vi utfordrer dem med «The Gates of Istanbul», Loreena McKennitt: Nå skjer det. Her høres i hvert fall hvor enden på bassen befinner seg, men jeg er allikevel imponert over hvordan dette er avstemt og hvordan elementet høres ut til å selvregulere dette, helt uten å gjøre seg bort. Dette er da direkte genialt!

Men i kne skal de! La oss bruke «Dream machine», Bo Stief: Det er denne enorme tromma, dere vet, som fyller hele rommet med sin unaturlige størrelse. Innledningsvis er det hele bare fryden, det er på en måte åpent og lekkert før havariet skal finne sted. Fantastisk romklang, gitaren er sprudlende og elegant levert. Så kommer det enorme, dype slaget. Forbausende. Her ruller det veldig tydelig og veldig bestemt av, dypbassen finnes ganske enkelt ikke. Men dette er tross alt helt genialt gjort, vi slipper fullstendig unna usjarmerende oppbrytninger, kaos og bunning i elementene, det som serveres er behersket, men dog fullstendig lytefritt. De gir ikke så mye opplevelse av storheten i denne trommeinnspillingen, men det er da tross alt bedre enn å prøve på noe de bare ikke har muligheter til å fullføre.

Litt rådvill setter jeg dermed i gang Safri Duo, og deres svært så potente «Samba Adagio» på skummelt høyt volum. Kan de komme levende ut av dette her? Her skal vi nok takke MA8000 og dens stålkontroll, for det som skjer er jo helt utrolig. Joda, dette er selvsagt hovedsaklig mellombass, men det er dog fascinerende hvor mye de orker uten å på noen måte gå i kne. Samtidig holder de seg med en overtonestruktur helt utenfor hva en kan forvente seg, dette er virkelig tøft! Jada, så blir det noe anstrengt i presensområde når det tar helt av, men såpass skal de da ha lov til. Og visst går de i metning på dynamiske utsving, men da er det ulovlig høyt. Men det swinger!
Konemor danser, og sier rett ut at dette var dritbra..! Da har i sannhetens navn Spendor funnet fram til noe helt skummelt smart.

De skal etter sigende være enkel last. Nok en likhet med Audio Note og Kudos, altså. Ergo finner jeg fram en moderat kraftig rørforsterker, en Dared Saturn Signature, 25 W SET-power. Matet av Marantz NA 6005 fra Tidal HiFi, har vi altså et klart enklere oppsett enn foregående. Det er hevet over tvil at dette er en svært så enkel last for forsterkeren. Dared har overhodet ingen tegn på anstrengelse, selv på nokså elevert volum.
Dette swinger og groover, flyter lett og uanstrengt, elegant og levende. Faktisk ikke mange som har såpass til lyd i sine stuer! Domenic Miller spiller sin «Unify», dypbassen er besnærende, mens resten av musikken fremføres nesten urovekkende elegant og innsmigrende. Og når jeg lar Rebekka Bakken avslutte showet med «Christmas card from a hooker in Minneapolis» finner vi en direkte og åpen formidling, men litt i overkant fokusert i mellomtonen. Uansett reddes dette igjen av den utrolige balansen disse høyttalerne rår over. At det nå låter mindre av high-end er vel ikke til å undres over, på den annen side viser det også høyttalernes evne til å skille skitt fra kanel, noe annet skulle bare mangle. Spendor A6R vil definitivt blomstre og gnistre med høyklasse rørforsterkere!

Om det ikke skulle ha kommet klart nok fram hittil, skal jeg sammenfatte dette med tydelig ordlyd:
Spendor A6R havner herved på anbefaltlista mi! Makan til fantastisk lyd fra en så moderat høyttaler er ikke akkurat hverdagskost. Superelegant avstemt, klarer all musikk på intelligent vis, eksellerer på klanger og innsikt i musikken, dette er ikke rabiate rockere, snarere musikkformidlere for de som har rast fra seg.
De fortjener å drives av de beste, rør, Naim, Spec, eller egentlig hva som helst av elegante, klangfulle (og dyre!) forsterkere og kilder. Disse må en hver pasjonert musikkelsker oppleve i eget hjem, for å fullt ut tro på. Men husk: De er små, de vil aldri riste din verden, de vil aldri fungere som PA i en gymsal. Men de kan fylle et møblert hjem med musikk og følelser i strie strømmer. Akkurat det geniale høyttalere skal. Sterkt anbefalt!

Spendor A6R, gulvstående høyttalere, kr. 28 900,- / par
Importør: Audioaktøren / Norsk hifi center